Solør-Odal nr 3-2018 by Bjørn Sverre Hol Haugen

EIDSKOG – KONGSVINGER – SØR-ODAL – NORD-ODAL – GRUE – ÅSNES – VÅLER NR. 3 – 2018

ÅRGANG 50

TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR

Innhold: Om en liten skriveblokk, krigen og en nybygget hytte ved Bæreia. ................................................ s. 4 Av Eli Skyberg Museum i byparken? ........................... s. 12 Av Bjørn Sverre Hol Haugen Byparken på Kongsvinger – en personlig historikk. ...................... s. 16 Av John Fulland Bevar Byparken! .....................................s. 32 Av Mona Holm Takk og Ære, Ingrid Engebretsen (1926–2018). ....s. 33 Av Knut Ola B. Storbråten

Fram- og baksidebilde: Byparken på Kongsvinger fikk nytt sceneanlegg med dansegulv og amfi i 1973. Foto: Torbjørn Tjernsberg, Kongsvinger museums fotoarkiv Innside av omslag: Flyfoto av Byparken på Kongsvinger i 1969. Foto: Widerøe, Nasjonalbiblioteket.

t besøk i Byparken på Kongsvinger en alminnelig høstdag viser at den er i flittig bruk. En far leker med dattera si oppe i de nye lekeapparatene på toppen. Ungdom ferdes mellom skoler og butikker – på kryss og tvers. Snart flytter Høgskolesenteret inn i den tidligere husmorskolen og gir enda flere studenter sine gjøremål i området. Jeg filosoferer litt over hvordan det hadde blitt om det planlagte museet i den nyetablerte «Kongsvinger naturpark» var blitt realisert omkring 1920. Byparken er også et sted vi knytter minner til. John Fulland husker tilbake til barndommens lek i parken. Jeg husker aller best konserten med Bobbysocks sommeren 1985. De hadde vunnet Melodi Grand Prix og nå kom de til Byparken Amfi. Jeg fikk låne storebrors fotoapparat, et Kodak disc-kamera som egentlig var skikkelig dårlig. Men da den trivelige dama bak disken hos Larsson fikk se bildet jeg hadde tatt av Elisabeth Andreasson, lovte hun at hun aldri skulle klage på disse kameraene lenger. Det var gode ord å høre for en ung mann! Mellom barndommens mindre lystelige minner er også ett fra Byparken. Jeg ble dratt med på en eviglang omvisning i demonstrasjonshagen som lå der i 1980-åra. Som voksen har hageinteressen økt. Så er det kanskje ikke rart at nye planer for Byparken vekker reaksjoner. Markensshow, dans, smugdrikking, flørt, politikk og god musikk har fylt både parken og regionens befolkning i snart hundre år. Vi vier Byparken oppmerksomhet i dette nummeret. I tillegg vender vi oss tilbake og skuer mot andre verdenskrig, og lar ei lita hyttebok fortelle hvordan noen av Kongsvingers innbyggere opplevde aprildagene 1940. Til slutt minnes vi en av Odalstunets absolutt mest trofaste frivillige, Ingrid Engebretsen.

Museum i Byparken Da Kongsvinger bystyre i 1920-åra vedtok ny reguleringsplan for Midtbyen og gikk i gang med å knytte Øvrebyen og Stasjonssida sammen, hadde diskusjonene om et eget museum for Solør-Odal allerede pågått lenge. Nå så museumsforkjemperne fra så vel historielaget som ungdomslaget en mulighet: museum i den planlagte naturparken i Kongsvinger. AV BJØRN SVERRE HOL HAUGEN Allerede i 1901 det første initiativet til et regionmuseum for Solør-Odal. For å slå det fast med en gang, dette museet ble aldri til. Men fra det første oppropet og til ideen ble skrinlagt, skulle det

gå flere tiår. Flere har i lokalhistoriske publikasjoner forklart det uteblivende museet, med argumenter som økonomi (Tanga 1935), målstrid og personkonflikter (Vigeland 2004 [1954]) eller svake organisasjoner (Trøseid 1994). I denne artikkelen går jeg rett inn i en av de dramatiske periodene hvor mange virkelig

Skarpmoens foto fra Kongsvinger] Reguleringsplanen fra 1920-åra skulle knytte Øvrebyyen og Stasjonssida sammen. I Midtbyen var det mest skog. Foto: Narve Skarpmoen, Nasjonalbiblioteket.

trudde det skulle komme et museum på Kongsvinger, sjøl om tidligere initiativ hadde slått feil. Tidlig i 1920-åra ble museet nemlig innlemmet i planene for Kongsvingers nye naturpark. Gjennom åra fra 1901 til 1920 vekslet museets talspersoner, og flere organisasjoner tok eierskap til ideen. Fylkeslaget Varden av Noregs Ungdomslag arbeidet iherdig den første perioden. De samlet seg om èn bygning, for det var allerede klart at det var et «folkemuseum» de ville etablere. Den gamle ramloftstua på garden Stemsrud i Grue fylte alle kriterier. Den var gammel nok, trulig av middelalderopprinnelse. Den var også tilgjengelig; eierne hadde allerede budt den fram for salg til både Norsk Folkemuseum og Maihaugen.

Men så meldte det seg en konkurrent, det nyetablerte Glomdalsmuseet på Elverum. De innlemmet Solør i sine planer, og ved hjelp av pengesterke skogeiere greide de å kjøpe hele garden Stemsrud i 1911, og stua med. Slik endte den første perioden av museumsarbeid i Solør-Odal. Spredte røster hevet seg også de kommende åra, men virkelig ny giv kom først i 1920-åra.

Historielaget tar opp museumsarbeidet

Solør-Odal historielag ble stiftet i 1920, og i lagets lover står det i § 3c) at de skal arbeide for å bevare SolørOdalsbygdenes fortidsminner «på

Reguleringsplanen for Midtbyen ble aldri gjennomført helt som kartet viser. Foto: Hentet fra Olaf Brynn: Kongsvinger (1929)

stedet eller i museum». Formuleringen åpner for at historielaget nå går inn for det lenge påtenkte museet. Så var det da også de samme personene som var engasjert, nå som tidligere. Historielagets første formann var Gunnar Mandt, seinere var han sekretær i mange år. Samtidig var han formann i ungdomslaget Varden i mange år. Museumsarbeidet var nå organisert såpass stabilt at det oppnådde offentlig støtte. Historielaget fikk interkommunal tilslutning til sine lover, og fylkestinget ga hvert år små bidrag mellom 1920 og 1930. Men i 1922 kom en ny konflikt med Glomdalsmuseet. Styret der ønsket å gjøre museet interkommunalt, og tok alle de ti kommunene sør i fylket med i sine søknader. Solør-kommunene samt

Nord-Odal sluttet seg til. Mandt havnet raskt i en opprivende avispolemikk med to av Glomdalsmuseets styremedlemmer. Midt oppe i denne debatten åpnet det seg en ny mulighet. Kongsvinger bystyre fattet så et vedtak som gjorde museumsplanene realiserbare. Kommunen planla nemlig en naturpark i Midtbyen, og lot museet inngå i disse planene. Penger fulgte det også med vedtaket, og Mandt slo i 25 årsberetningen for Varden bramfritt fast: «Museet er trygda naa, og ingen makter aa slø de overende» (Mandt 1925:118). Slik skulle det slett ikke gå.

Uenighet om plassering

I alle tidligere museumsplaner hadde områder på og inntil festningen vært

Dosent Olav L. Moens plan for Byparken på Kongsvinger var omfattende, med naturpark, museum og idrettsplass. Foto: Hentet fra Gartnernæringen i Norge (1935).

de interessante. Nå var det altså den nye bydelen midt mellom Øvrebyen og Stasjonssida som var aktuell. Det likte ikke Mandt, og klarte ikke slippe tanken på festningsområdet. Han sendte konfidensielt brev til ordføreren, og gikk imot planene som var lagt av historielaget han sjøl var sekretær for (Gunnar Mandts privatarkiv). Museet ble likevel innlemmet i planene for Midtbyen. Mens det var gode utsikter til kommunal støtte og fri tomt i sentrum, samlet historielagets museumskomité inn flere hus og la på lager. Høsten 1922 sluttet et enstemmig bystyre seg til «tanken om oprettelse av et folkemuseum paa Kongsvinger» (Indlandsposten 7. novmber 1922). De bevilget også kr 11.600,- til naturparken i Midtbyen, «ved eventuell oprettelse av museum her», sjøl om bystyremedlem Klonteig «fandt saken svært svevende», ettersom kommunene i Solør hadde forpliktet seg til å støtte Glomdalsmuseet på Elverum. Både den manglende støtten fra Solør og det at historielaget ikke var enige med seg sjøl om hvor museet skulle ligge, bidro nok til at det ikke ble noe museum denne gangen heller. Nærmere realitet enn i åra 1922–1925 var likevel museet aldri. Etter hvert som bystyrets planer for naturparken skred fram, ble museet flyttet på, men aldri gitt opp. Først var tanken å legge det sør for parken, mot elva. Så endret planene seg, og skole og forsamlingslokalet som ble til rådhus fikk den plassen. Så engasjerte bystyret dosent Olav L. Moen for å tegne en detaljplan for naturparken. Han var nettopp blitt landets første dosent (seinere professor)

i hagekunst ved Landbrukshøgskolen på Ås. Historielaget lånte penger fra Kongsvinger bys vel for å betale Moen det han måtte ha ekstra for å inkludere museet i de nye planene, og alt så lovende ut.

Park- og museumsplanen enstemmig vedtatt

«Bystyret vedtar docent Moens vakre plan for anlægget og museumskomiteens forslag om museets beliggenhet.» Slik lød Indlandspostens gjengivelse av bystyremøtet i Kongsvinger 25. februar 1924. Moen gjorde sjøl rede for planen i møtet, og uttalte om museet: Som plass for folkemuseet har jeg fæstet mig ved kvartal 62, der maatte by udmerkede muligheter. Der er flat engmark, kupert skogmark, hovedheldning mot syd og elven og en udmerket forbindelse med byen gjennem parkterrænget. Jeg skulde tro at man her meget let vilde kunne skaffe de gamle bygninger karakteristiske omgivelser. Nogen plan for en eventuel utnyttelse ligger det i sakens natur at jeg ikke kan fremlægge. Det er i dag ikke lett å finne ut nøyaktig hvor kvartal 62 var tenkt. Området lå utenfor bygrensa, men det var inngått avtaler med familien Schøyen på Tråstad om ervervelse (Lillevold 1975:391). I nyere tid er ikke kvartalsnumrene videreført inn i det gamle Vinger, så med mindre det dukker opp et reguleringskart fra 1920-åra, med kvartalsnumrene inntegnet, er museets

plassering usikker. Men museumskomiteens leder, Oddvar Lund, uttalte at museet kanskje måtte ha noe av de ubebygde delene av kvartal 60 også (Indlandsposten 25.02.1924). Dermed bør kvartal 62 ligge inntil kvartal 60, som omfatter «Markensplassen» og muligens et område av Feitdalen, der travbanen ble liggende. Og ut fra Moens beskrivelse av terrenget og Johan Segelstens gjennomgang av Midtbyens kvartaler i boka Byen vår – Gamle Kongsvinger (2017), samt god hjelp fra Kongsvinger kommunes Tom Linde, gjetter jeg på at det er området sørøst for der parken fikk scene med dansegolv det siktes til. På parkplanen

er det tegnet inn slyngende stier og åpne plasser, men slik ble det aldri. På flyfoto fra 1970 er det fortsatt bare gras og skog der, men en bygning er synlig; kanskje er det den brakka som omtales i Selskapet for Kongsvinger Bys vel gjennom 50 år (1935:42), og som ble brukt som scenerom og lager.

Kunnskapsformidling i Byparken

Da parkplanen ble vedtatt i 1924 lå det aktuelle museumsområdet utenfor bygrensa, og på den måten stemmer det historielaget skreiv i et brev til kommunen i 1938: Efter bystyrevedtaket av 24. febr.

Byparken endte opp med store, ubenyttede områder. Trulig var museet tiltenkt en plass der det på dette flyfotoet fra 1970 fortsatt var grønt. Da var allerede Glåmdal Husmorskole prosjektert der. Foto: Widerøe, Nasjonalbiblioteket.

1922 var det de den gang ikke bebyggede strøk i Midtbyen som skulde utlegges til museumpark. Bystyret har senere fattet beslutninger om at Rådshus, skolebygning, gater og bypark skulde ha sin plass her – og museumsparken flyttet over på Tråstad grunn. Innløsning av grunn til park på Tråstad er ikke utført, helst pågrunn av den høie pris på grunnen, – efter leieavgiften kapitalisert til 24 000 kr. Kongsvinger skøyv altså museet over til garden Tråstad som lå i Vinger, og kanskje ble det for dyrt å utvide byen. Om det ble noe videre detaljplanlegging av museumsanlegget, er ukjent. Naturparken åpnet med et stort ungdomslagsstevne St. Hans 1925, men alle som ytret seg var enige om at det ville ta lang tid å ferdigstille både park og museum. Tidene var dårlige, bankene gikk inn i ei krise som ledet mange til konkurs, og avisene var fulle av tvangsauksjoner. Mens museumsforkjemperne ventet på bedre tider, lå

husene de hadde kjøpt inn dårlig lagret. Noe gikk det sopp i, andre deler råtnet til slutt opp. Det tiltenkte museumsområdet bak dansegolvet lå lenge ubrukt, og noe friluftsmuseum i Byparken ble det aldri. Seinere er det andre arenaer for kunnskapsformidling som har tatt plass i dette området. Tidlig i 1970-åra kom den såkalte «F-blokka» til Sentrum videregående skole (Glåmdal husmorskole) opp litt lenger øst. Bygget er nå rustet opp og vil huse høgskolesenteret i Kongsvinger. Museet, derimot, endte til slutt opp der Mandt ville, like inntil festningen.

Bjørn Sverre Hol Haugen, Sør-Odal, f. 1972. Førstekonservator, Anno museum. Litteratur: Lillevold, Eyvind 1975. Vinger bygdebok. Mandt, Gunnar 1925. Varden-boka. 25 års festskrøfte før fylkeslage “Varden”. [S.l.], [Laget]. Seglsten, Johan og historielag KongsvingerVinger 2017. Byen vår : gamle Kongsvinger 1855-1963 : en veileder til gater og eiendommer. Kongsvinger, Kongsvinger-Vinger historielag. Selskapet for Kongsvinger bys vel gjennem 50 år 1935. Selskapet. Tanga, Gunnar 1935. Varden-boka. Tiårstillegget 1925–1935. Kongsvinger, Fylkeslaget Varden.

Annonse for åpningsarrangementet i Byparken sommeren 1925.

Trøseid, Hans Marius 1994. “Fra Solør-Odal Historielag til tidsskriftet Solør-Odal”. SolørOdal, 26 (4), s. 12–20. Vigeland, Nils P. 2004 [1954]. Kongsvinger 1854–1954.

Byparken, Kongsvinger – en personlig historikk Byparken på Kongsvinger ble åpnet i 1925. Meningen med denne historikken er å gi leseren et inntrykk av Byparkens betydning for innbyggernes ve og vel gjennom snart hundre år. AV JOHN FULLAND Det var «Selskabet for Kongsvinger Bys Vel» som sto bak flere av parkene i byen. Selskapet var stiftet allerede i 1885 og gjorde mye bra for byen, blant annet plantet de mange trær og bygget fortau langs en del nye gater i byen. Av større prosjekter kan nevnes Badeparken i Øvrebyen (1893), Byparken (1925) og Bankparken ved stasjonen (1928?). Finansieringen kom fra overskuddet i «Kongsvinger Øl- og Vinsamlag», der alkoholsalget skaffet sikre inntekter.

Bakgrunn og begreper

Denne foreningen har antagelig hatt nær kontakt med Sverige, der bevegelsen med «Folkparker» og «Folkets hus» sto veldig sterkt. Hver eneste bygd med respekt for seg selv hadde en folkepark.

Byparken med damanlegget, ukjent årstall. Foto: Mittet, Nasjonalbiblioteket

Begrepet folkepark betegner, etter min mening, et inngjerdet område der det kunne arrangeres dansetilstelninger, konserter og andre opptredener som krevde billetter. Bygningene i parken besto alltid av et dansegulv, en kiosk, og hus for tombola og skytebane. I de større parkene fantes også et scenebygg og en «servering». Utedoene var klassiske. Som eksempler kan nevnes Kollsnäsudden i Sunne, Arvikaparken, Eda Folkets Park (Lamperudskogen) og Elgsjøvallen i Bjurberget. En annen parktype var «stadspark», slik som Stadsparken i Arvika, som sammen med Sågudden friluftsmuseum er et åpent område med stier, vanndammer, blomster, plener og trær og det svenskene ville kalle «strövområden». Byparken i Kongsvinger var en blanding av disse typene, i og med at hele parken var inngjerdet, men lå slik til og hadde så store arealer at den egnet seg for en picknick. Ifølge kilder gikk «Selskabet for Kongsvinger Bys Vel» i 1924 direkte til familien Schøyen på Tråstad gård og kjøpte en stor tomt mellom Feitdalen og det som skulle bli plassen for det nye Rådhuset i byen. Ut fra de trange bygrensene må det

meste av tomten ha ligget i Vinger kommune.

De opprinnelige anleggene Byparken hadde en imponerende hovedport av murte stenpillarer med

Indlandsposten brakte ei tegning av publikumsplassen, dagen etter åpningen sommeren 1925.

smijernsporter for innkjøring av kjøretøy, og personporter på hver side. Hovedporten sto mot Storgata der Markensvegen går inn nå. Fra hovedporten førte en bilvei opp forbi de to dammene og opp til en publikumsplass med oppmurte kanter mot Feitdalen og ned mot folkeskolen. Plassen rommet nok et par tusen mennesker når de mest attraktive artistene besøkte byen. Videre hadde man i hjørnet ned mot rådhuset murt opp det vi kalte «Triangelen», noe som var en stentrapp i vinkel opp til et platå med flaggstang. Triangelen ble benyttet til alle russetaler og masse klassefotografier. Under Triangelen var det anlagt et lagerrom, og den bortgjemte inngangen ga

Flyfotoet fra jubileumsåret 1954 viser Triangelen med trappa opp til platået og den store festplassen ved uteserveringen på toppen. Under taket vest for serveringen ligger dansegulvet. Foto: Widerøe, Nasjonalbiblioteket.

Trappeanlegget.

Foto: Fra boka Selskapet for Kongsvinger Bys vel gjennom 50 år (1935)

Uteserveringen før det ble bygd tak over den.

Foto: Postkort i Kongsvinger og Vinger historielags fotosamling.

Scenen med platting foran.

Foto: Torbjørn Tjernsberg, Kongsvinger museums fotoarkiv.

mulighet for skjult urinering – og luktet ikke godt. Fra toppen av Triangelen og jernporten der, førte en gangvei opp til uteserveringen og dansegulvet. Det var her «Birger Billett» dominerte på kveldene hver onsdag og søndag i de årene dansegulvet var i aktiv bruk. Fra Folkeskolen gikk en gangvei gjennom en jernport og fortsatte opp til en enkeltrapp opp mot publikums-plassen. Et stykke opp delte trappen seg i to løp, og ved å velge høyre eller venstre kom man helt opp til publikumsplatået. I delet av trappen lå en minneplate (som en gravstøtte) med teksten «Gitt av Selskabet for Kongsvinger Bys Vel».

De opprinnelige bygningene

Når man kom opp bakken fra Storgata kom man til Restaurantbygget på høyre side. Dette var presis der den nye lekefestningen ligger idag. Bygget hadde innlagt strøm og vann, men det fantes ikke toaletter. Det fungerte egentlig som et kjøkken, ettersom det ikke var sitteplasser innendørs. Sitteplassene var opparbeidet langsmed kjøreveien og ut mot publikumsplassen, og bare adskilt med en murforhøyning og et stengsel. Etter noen år ble det bygget skråtak over sitteplassene, men jeg vet ikke når. Dansegulvet var ovalt, med noe som lignet en veranda i hver ende. Det lå på høye påler ut fra serveringen i retning mot Rådhuset. Man kunne komme inn på gulvet via en trapp fra serveringen, eller direkte fra publikumsplassen via den ene «verandaen» mot scenebygget.

Scenebygget lå tvers over publikumsplassen mot der som svømmehallen ligger idag. Scenebygget lå 1,5 meter over selve publikumsplassen, noe som ga en god scenehøyde, slik at svært mange kunne se det som foregikk. Selve huset var bygget med gode akustiske egenskaper, slik at en person med god stemme, eller et enslig musikkinstrument, kunne nå over tusen tilhørere uten mikrofon! Huset var en arkitektonisk genistrek ved at skråtaket og takpappen fortsatte ned fra scenetaket, over garderobehuset og helt ned til bakkenivå i bakkant, noe som ga svært begrenset behov for vedlikehold. Huset hadde innlagt strøm, men ikke vann eller toaletter. Bekvemmelighetene for artistene var svært begrenset, og rommene fungerte egentlig som lagerrom. Foran scenebygget ble det, i min tid, anlagt en platting som skulle fungere som dansegulv, men ettersom det lå under åpen himmel, var dette ikke vellykket. Ved store arrangementer ble det satt ut en mengde benker for de fremste tilskuerne på denne plattingen.

Det grønne hus

Toalettbygget nede ved rådhuset ble reist omkring 1960, samtidig som «Sing-Sing» (den gamle brannstasjonen og arresten) ble revet. Det dekket et stort behov og var betjent mange timer i døgnet. Det finurlige var at man kunne gå inn fra kinosiden og ut på parksiden. Dette ga grunnlag for oppfinnsomhet, fordi det var billigere med kr 1,- for et toalettbesøk enn kr 5,hos Birger Billett på dansekveldene. Etterhvert ble riktignok dette smutthullet sperret, men oppfinnsomheten for

å skaffe seg gratis inngang var stor. Toalettbygget var stengt i mange år før det ble revet ved årtusenskiftet.

Bruken av anlegget

Byparken var to ganger i året arena for

store Markensshow med landets og Nordens største artister. Publikumsrekord satte vel Hepstars i 1966, men mange markensshow var godt besøkt. Selv om Marken kanskje var gratis, måtte man alltid betale ekstra

Russen holder tale på Triangelen en gang på 1960-tallet. Foto: Torbjørn Tjernsberg, Kongsvinger museums fotoarkiv.

billett for å komme inn i Byparken på kveldene, enten det var dans eller underholdning. Jeg kan personlig ikke huske at noe markenstivoli ble plassert oppe på publikumsplassen, men dette kan ha skjedd i riktig gamle tider. For oss unger i bydelen var Byparken et eldorado! Alt fra «cowboy og indianere» til «polti og røvere» ble lekt innenfor Byparkens område. Og dansegulvet ble brukt til fotball, håndball og basketball både vår og høst, når uteidrettene ikke hadde muligheter. Vi innførte «innebandy» lenge før sporten var oppfunnet! Ekstra trening fikk vi hver gang ballen hoppet over eller gikk igjennom det åpne gelenderet rundt gulvet, og den forsvant nedover de bratte skråningene. Den skyldige måtte gå den lange veien om trappene, eller ta sjansen og klatre ned pillarene. Vi andre fikk en pause. Fra ca. 1980, da gjerdet rundt parken forfalt og ikke ble reparert, ble muligheten til betalte tilstelninger borte.

engasjert og spilte sine fire timer på den trange musikkverandaen. For å hindre støy mot sentrum og KOBBLbygget ble denne verandaen bygget inn med sponplater, men det hjalp ikke stort. Beboerne i hele byen lærte seg tekstene til Vikings (senere Vikingarna) og særlig Candles, som etterhvert ble husorkesteret. Publikum kom fra byen, kommunen, men også fra Odalen, Nes og Sverige. Det var i Byparken det skjedde! Uteserveringen holdt åpent på dagtid i helgene, men beboernes oppslutning om dette var ubetydelig, så stedet fikk etterhvert rykte på seg for å være ei ølbule, slik som «Stallheim» nede ved Rådhuset var. Snart tok det slutt med karbonadesmørbrød og halvlitere.

Oppgangstider for parken

Kalle Sværk drev restaurant i Oslo, men levde og åndet for fotballen i Kongsvinger. KILFO trengte penger til sin virksomhet, og mange foreninger tjente penger på å arrangere danseester – i vinterperioden på Vinger Hotell sammen med Direktør Solhaug. Derfor ble det startet forsøk med dansetilstelninger i Byparken både på onsdags- og søndagskvelder. Publikum strømmet til og betalte gjerne kr 5,- til Birger Billett for å få sin «standard kontrollseddel» med riktig farge. Både svenske og norske danseorkestre ble

Det sies at Benny Andersson komponerte slageren «Sunny Girl» på hotellrommet i Kongsvinger etter opptredenen i Byparken.

Foto: Plateomslag fra salgsannonse på internett.

De første inngrepene

Kongsvinger kommune ansatte i slutten av sekstitallet en kommunegartner for å få orden på de mange nye boligområdene som skulle planlegges. For hvert nytt hus måtte det foreligge en «hageplan». Byparken hadde ligget urørt i over 40 år, men spesielt den bratte kanten ned mot Storgata irriterte mange. Under 17. mai-togene, russetogene og andre prosesjoner var fjellskrenten en god utsiktplass, men for å komme dit måtte man opp Triangelen eller gå opp fra hovedporten og langsmed Storgata oppe i terrenget. Triangelen og det trange fortauet hin-

dret god brøyting på vinteren, og dermed kom det forslag om endringer. Triangelen ble revet i 1967, og fjellskrenten sprengt ned og jevnet ut, slik vi ser det idag. I samme veiven forsvant den staselige hovedporten for å lage bredere kjørevei opp til dammene. Ingen vet hvor smijernsportene ble av! Parken lå helt brakk til det nye scenebygget nede ved folkeskolen sto ferdig i 1973. Scenebygget med dansegulv var tegnet av arkitekt Jørgen Motzfeldt. Tanken var at publikum skulle kunne sitte i gresskråningen opp mot den gamle publikumsplassen og følge opptredener inne på den nye scenen, men

I august 1981 innledet Arbeiderpartiet valgkampen i Byparken Amfi. Der samlet statsminister Gro Harlem Brundtland sammen med Oddvar Nordli og Olof Palme over 700 tilhørere. Foto: Fra Jens Haugens fotoserie i Glåmdalen.

solretningen var ikke gunstig, og alle som vet hva motlys er, skjønner hvorfor. Dessuten var taket noe for lavt for å kunne utnytte hele skråningen, samt at avstanden til scenen ble for stor for intimitet. Dansegulvet lå helt nede på bakkenivå og ble fort ødelagt av sykler, mopeder og endog biler som forvillet seg inn på dansegulvet. Selv har jeg smalfilm fra en folkedansopptreden på dette gulvet, men har vel ingen skritt i dansetakt på det samme stedet. Bygget hadde innlagt strøm og kanskje toalett, men ellers var forholdene for artistene ganske kummerlige. Fiasko altså.

Serveringsbygget og dansegulvet oppe på toppen var forfalt, og i 1974 bygde kommunen ny uteservering, også den etter Motzfeldts tegninger. Scenebygget er revet på bilder fra 1982, men undertegnede bodde da i Finnmark og vet ikke riktig når rivingen skjedde. I samme slengen forsvant den vakre delte trappen i skråningen mot folkeskolen. Det var uteservering i Byparken gjennom hele 80-tallet, men til høstmarken i 1992 var det slutt, og i november samme år ble anlegget revet.

Svein Trosdahl legger ned krans ved krigsminnesmerket i Byparken i 1988. Foto: Torbjørn Tjernsberg, Kongsvinger museums fotoarkiv.

Det store forfallet

Selv om Byparken Amfi var omstridt og kanskje aldri helt vellykket, rommet anlegget mange store begivenheter. 21. juni 1985 samlet bortimot 3000 seg der for å se og høre Bobbysocks; de hadde vunnet Melodi Grand Prix det året. Foto: Anne Margrethe Sjønneng.

Byparken var på nedtur allerede fra rivingen av det gamle dansegulvet, men når det nye scenebygget viste seg ubrukelig, ble parken liggende ubrukt med sine store grantrær som ga god skygge, men som også søplet mye. Et forsøk med en minigolfbane på nordsiden av den gamle publikumsplassen ble heller ikke vellykket. Plassen var valgt i det bratte terrenget ned mot Markensplassen og de enkelte banene var nyinnkjøpte og fine. En driver åpnet kiosk og satset stort, men lokalpublikumet, som savnet minigolfen nede ved bruenden, uteble. Turister og andre tilreisende fant ikke frem. Selv med pølsesalg og trivelige sitteplasser ble skyggen fra den høye muren og de store trærne

Den ene dammen i byparken inneholdt tidligere skulpturen «Nøkken», laget av Ole Boger. Den ble satt ut hver sommer fra før 1935 til 1987, men nå er den sporløst forsvunnet (Solør-Odal 2/2015). Foto: Larsson, Nasjonalbiblioteket

for dystert for kundene. Minigolfen ble etter noen år flyttet opp i solskinnet rundt inngangen til svømmehallen og bestyrt fra resepsjonen der, men også de ga opp, og banene fjernet og antagelig solgt.

Kommunen spiser av tomten

Undertegnede har slitt med å finne ut hvor stor den opprinnelige tomten til Byparken var. Byparken lå både i Kongsvinger og Vinger kommune. Gamle dokumenter viser nå at «Selskabet for Kongsvinger Bys Vel» skrev festekontrakt med familien Schøyen på Tråstad gård på 703 kvadratmeter og leieavtale med Kongsvinger kommune på

792 kvadratmeter og Byparkens samlede areal må da ha vært minst 1495 kvadratmeter. I min barndom var Feitdalen byens søppelplass, der store mengder avfall ble deponert og overfyllt med masse. Feitdalen var opprinnelig en vannfylt vik av Glomma, eller i alle fall et sumpområde som etterhvert ga plass for Markensplassen og Travbanen. Nå domineres plassen av Kongsvingerhallen og det nye bygget til Europris. Friarealet utenfor Byparkens gjerde gikk helt over mot Travbanen og helt ned mot Glomma før yrkesskolens mange bygg kom på plass fra 1962. Men før det var sentralskolens to bygg fra 1950-årene plassert rett bak folkeskolen fra 1924. Det er usikkert om

Murene omkring den opprinnelige publikumsplassen er fortsatt igjen i Byparken. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen, Kongsvinger museums fotoarkiv.

disse husene egentlig lå i Byparken. Friarealet minket altså jevnt og sikkert, men da aksjonen «Svøm 84» dro igang og ble vellykket, lette man etter den riktige plasseringen. Valget falt på utkanten av Byparken og stort sett på innsiden av det gamle gjerdet. Ingen protesterte på dette, da Kongsbadet (1988) opplagt var til beboernes beste. Men under byggingen av svømmehallen begynte kommunen å gjøre skumle affærer, og de delte ut arealer i hytt og vær. Nå vet nesten ingen hvor gjeldende tomtegrenser går – og hvem som sist fikk tildelt sin parsell. Kommunens «arbeidsuhell» med vannsklia fra svømmehallen som ble lagt over på «naboeiendommen» viser at de ikke har full oversikt.

Minnesmerket over falne i annen verdenskrig

For å utnytte Byparkens store areal mellom dammene og Storgata, ble et nytt minnesmerke over byens falne under annen verdenskrig plassert på solsiden ned mot KOBBL-bygget. Hver 8. mai blir den store steinen bekranset av representanter fra Forsvarets Veteransenter på Bæreia. Med sin grunnplate av betong og to kubikkmeter granitt, veier minnesmerket mange tonn, og det ligger fint i terrenget med flaggstang og blomsterbed.

De sjeldne salamanderne

Da Byparken skulle oppgraderes til byjubileet 2004, skulle de to dammene i anlegget renskes opp og stensettes. Dammene var gjengrodd, og forsøket med ender var gitt opp for flere år

siden, på grunn av hærverk mot andehuset og mishandling av endene. Men under arbeidet ble det oppdaget at dammene inneholdt en sjelden type vannsalamandre som allerede var på rødlisten over truede dyrearter. Arbeidet med dammene ble forsinket og måtte omplaneres for ikke å drepe de siste individene. Det gamle fontenesystemet i den nordre dammen ble oppgitt, og gjennomstrømningen fra søndre til nordre dam måtte effektiviseres. Dette så bra ut en stund, men per idag fungerer det ikke, og dammene står i fare for å tørke ut.

Tufteparken og Lekefestningen

Med tildelte midler til befolkningens helse ble byen den lykkelige eier av en «Tuftepark», et sett av lekeapparater plassert i friluft, oppe på den gamle publikumsplassen. Løsningen er godt utført og ligger fint i terrenget der det tidligere var scenebygg og minigolfbaner. Bruken av apparatene er nok litt variabel, men tilbudet står jo der. I 2017 kom så løsningen med en lekefestning midt i Byparken, omtrent på den plassen der uteserveringen opprinnelig sto. Lekeapparatene er imponerende og utstyrt med alle de sikkerhetsremediene som tiden krever for å hindre skader på lekende barn. Med benker og bord kan foreldrene følge med sine barn mens de leker, men interessen for smarttelefonene ser ut til å dominere tidsforbruket. Likevel et oppløftene utviklingssteg for Byparken!

Planer om et stort hotellbygg

Så, i 2018, dukker det opp store planer om et kjempehotell på Byparkens areale, oppover langs Storgata. Dette er helt sikkert en gunstig plassering for de «handelsdrivende», men med berggrunn og parkering i kjelleren vil anleggsperioden bli en sann plage for de lokale beboerne, og de samme vil i stor grad bli plaget med støv og støy i anleggsperioden – og med skygge og innsyn når bygget står ferdig. Spørsmålet er om en slik plassering er til fordel for «Kongsvinger bys vel» når det vil ta en stor del av Byparkens areal, innvirke på minnesmerket over falne i annen verdenskrig og de stakkars salamanderne i Byparkens dammer. De nødvendige utsprengningene vil gi følelsen av å være tilbake i krigstiden, og vibrasjonene vil skremme både folk og dyr. Kanskje finnes det bedre løsninger?

TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR Utgis av Kongsvinger museum – et museum i Anno museum Alle henvendelser skjer til: Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 Kongsvinger Telefon 62 88 82 90 kongsvinger@annomuseum.no Tidsskriftet Solør-Odal utkommer med fire hefter i året. Årskontingenten er kr 200,Bankgirokonto: 1822.35.93212 De fleste tidligere hefter og årganger er å få kjøpt. Redaksjonen består av: Mona Pedersen Ingun Aastebøl Mona Holm Knut Ola B. Storbråten Maren Sofie Løfsgård

Redaktør: Bjørn Sverre Hol Haugen Produksjon: Vinger og Glåmdal Trykkeri AS

John Fulland, født 1948, Kongsvinger. Ingeniør og sjåfør, nå pensjonist.

ISSN: 0333-0982

Bevar Byparken! Det er mange som er uenige i at Byparken i Kongsvinger skal bebygges med et sentrumshotell. Foreningen Positiv byutvikling har engasjert seg i saken og vil i løpet av høsten 2018 arrangere et åpent møte om Byparken og bevaring av denne. Møtet vil annonseres gjennom avisa Glåmdalen og foreningens egen facebook-side. AV MONA HOLM

Positiv byutvikling

Positiv byutvikling er en frivillig organisasjon som ble stiftet i 2015 etter aksjonen «Vern Midtbyen». Denne aksjonen resulterte i at historisk verdifulle hus og uthus i Midtbyen i Kongsvinger til slutt ble reddet, etter at de ble vedtatt revet til fordel for bygging av en midlertidig parkeringsplass. Aksjonsgruppa så at det er behov for en mer formell organisasjon som kan arbeide for vern i slike type saker. Foreningen Positiv byutvikling ble etablert med mål om å arbeide

Idéskisse til nytt hotell i Byparken. Foto: Link arkitektur

for en positiv utvikling av Kongsvingers sentrum, der bevaring av verneverdige miljøer og stedets identitet er inkludert. Et av formålene med Positiv byutvikling er å arbeide for at utbygging og utvikling av Kongsvinger ikke medfører unødvendig rasering av vår felles kulturarv. Foreningen mener det ikke er noe automatisk motsetningsforhold mellom utvikling og hensynet til kulturarv. Stolthet over egen identitet og særegenhet er viktig for at et sted skal vokse. Ønsker du å bidra til arbeidet, er det mulig å gjøre det på flere måter, enten med støttemedlemskap eller mer aktivt medlemskap. Du er velkommen med.

Men nøkternheten skulle ikke gå ut over andre! Et eksempel på dette var jeg gledesstrålende fortalte om de veldig billige parafinlyktene jeg hadde fått tak i. «Kan lure på hå mie han har fått, den som har gjort dæssa, je!» var svaret fra Ingrid. At Ingrid ble enke for noe år siden, la ingen demper på aktiviteten hennes på tunet. «Je tær itte enn tablett!» sa Ingrid og dro ut flere meter lange og tunge filleryer og ristet dem over skigarden. Hun vasket tungvinte tregolv og luftet museale sengeklær. Det er heller ikke få blomstervaser, et av hennes kjennetegn, som ble fylt av henne og pyntet med i Vestaberg, særlig da det bar mot sesong og Liv i stuene. Ergerlig nok satte en hofteoperasjon henne litt ut av spill en periode, men det gikk ikke lenge før hun var i full sving igjen. Krykka ble fort kastet, da den stort sett var til bry. Tidene forandrer seg, også på Odalstunet. Ingrid var med på nesten hele utviklingen fram til i dag, og hun fikk ta del i store forandringer. En av nyvinningene de siste åra var arrangementet «Jul i stuene». Dette likte hun svært godt, og spesielt at Vestaberg ble brukt til å formidle hvordan jula ble feiret for 100 år tilbake. Hun bidro med fortellinger om jula i hennes barndom, særlig om den gangen mor hennes hadde stått opp fra senga natt til første juledag for å steike goroene hun ikke hadde rukket før jula ringte inn. Odalstunet har vært og er fortsatt helt avhengig av frivillige. Heldigvis kommer det hele tiden nye frivillige som overtar der de gamle har sluppet taket. Likevel er det på sin plass å reflektere

over hvor mye tid Ingrid ga for fellesskapet, og hvor mye glede dette ga henne. Det er et eksempel til etterfølgelse. «Takk og ære!» var et uttrykk Ingrid brukte ofte når noen skulle ha ros for innsatsen de la ned for Odalstunet. I dag er det vi som må takke og ære Ingrid for den store og viktige jobben hun la ned; hun krevde aldri noen ting tilbake. Fred over det gode minnet!

B Returadresse:

Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 KONGSVINGER