Uforløst potensial – NKP i Solør-Odal 1923–1939
SÆRTRYKK AV NR. 4-2021 | ÅRGANG 53
2
Uforløst potensial – NKP i Solør-Odal 1923–1939
I mellomkrigstida arbeidet Norges Kommunistiske Parti aktivt for å etablere seg i Solør-Odal. Partiet etablerte raskt et sterkt tyngdepunkt i Solør-kommunene samt Vinger og Eidskog. NKPs viktigste målgruppe i Solør-Odal var arbeiderklassevelgere, slik som skogbrukere og småbønder. Partiets største konkurrent i kampen om disse velgergruppene var Det Norske Arbeiderparti. I kamp om småbøndene var også Bondepartiet en konkurrent. Likevel greide ikke partiet å utnytte potensialet i mellomkrigstiden, og partiets oppslutning sank utover 1930-tallet. AV ERIK HILMAR VOLLAN BEKKEN Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet den 4. november 1923. Dette skjedde etter at en fraksjon brøt ut av Det Norske Arbeiderparti (DNA) da de meldte seg ut av Den Kommunistiske Internasjonale, også kjent som «Komintern». Hedmark var et av de områdene NKP stod sterkest etter bruddet med DNA, med fotfeste flere steder i Solør-Odal. Etter bruddet med DNA overtok NKP lokalavisen Glomdalen, eller Glommendalens Socialdemokrat som avisa het den gangen. NKP holdt avisa fram til 1926, da den gikk tilbake igjen til DNA. Hva var det som gjorde at NKP hadde et godt utgangspunkt? Hvem var NKPs opinionsledere? På hvilken måte konkurrerte DNA og NKP om velgergrupper? Og hva ble avgjørende for at NKP mistet oppslutningen sin utover 1930-tallet?
Austmarkakonflikten 1926–1928
Norsk skog- og Landarbeiderforbund (NSLF) var skogsarbeidernes viktigste verktøy under arbeidskonfliktene i mellomkrigstiden, og derfor var det viktig for NKP å posisjonere seg innen denne fagforeningen. I 1926 startet Austmarka-konfliktene. Partiets viktigste
Bjarne Svendsen og Werner Ekström, veteraner fra konfliktene i 1927–28. Foto: Austmarka historielag.
3
Werner Ekström mens han var i Kungliga Livgarden i Stockholm omkring 1920. Foto: Austmarka historielag.
opinionsledere under disse konfliktene var Werner Ekström fra Sverige, som hadde bosatt seg på Austmarka, og Johan Ødegaard fra Kongsvinger. Ivar Færder, som var ordfører i Vinger kommune, var også viktig for kommunistene. Konflikten startet da en gruppe skogsarbeidere av NSLF blokkerte tømmerfløtingen til firmaet Kjær og Co ved Nordre Hersjøen, øst for Austmarka sentrum. Arbeiderne ble til slutt nødt til å oppheve blokaden, men oppnådde, i første omgang, at arbeidsgiveren måtte inngå skriftlige arbeidsavtaler. Før dette var normen at det ble inngått
4
muntlige avtaler uten et konsekvent lønnsnivå1. Dette gjorde at konflikten lå rolig en periode. Høsten 1927 blusset konflikten opp igjen. Organiserte arbeidere, med Johan Ødegaard og Werner Ekström i spissen, demonstrerte mot streikebrytere i Karterudskogen, og oppførte seg til dels truende overfor dem som brøt streiken. De organiserte bar også våpen, noe som gjorde at de arbeidende fikk politibeskyttelse. På grunn av dette ble både Ekström og Ødegaard politianmeldt. Ekström ble senere også arrestert.2 Dette gjorde Ekström og Ødegaard til martyrer hos skogsarbeidere i Solør-Odal. Under etterspillet ble ordfører Ivar Færder en viktig alliert for Ekström og Ødegaard. Færder var nødt til å forsvare dem mot flere anklager fra fylkesmann Øyen og politiet3. Færders sparring med fylkesmannen og politiet gjorde at konflikten lå rolig en liten stund. I januar 1928 blusset konflikten nok en gang opp, da de organiserte forsøkte å blokkere arbeidet ved Hermann Sætherns sagbruk i Austmarka sentrum. Sæthern svarte med å hente streikebrytere fra den lokale streikebryterforeningen Arbeidets Frihet. Etter hvert, da antallet lokale streikebrytere ble mindre, hyret han streikebrytere fra Eidskog. Situasjonen skapte frustrasjon og sinne blant de organiserte arbeiderne, og da streikebryterne fra Eidskog feiret lønningspils i Austmarka sentrum, ble situasjonen ytterligere tilspisset. Det nådde til slutt et punkt hvor det ble slått «svartkvist» i tømmeret på Sætherns sag – det vil si å slå store, svarte spiker inn i tømmeret, noe som kunne føre til
både skade og dødsfall for arbeidere ved saga, og stor skade på materiell og eiendom. De organiserte arbeiderne ble straks beskyldt for å stå bak svartkvisten, men de blånektet for å ha gjort det. De beskyldte heller Arbeidets Frihet for å ha gjort en såkalt «falsk flaggoperasjon», en aksjon hvor det var tilsiktet å gi noen andre skylda.4 Konflikten endte med at NSLF og Skogbrukets Arbeidsgiverforening forhandlet frem en avtale om lønn og arbeidsvilkår i oktober 1928. Da antallet organiserte økte, ble lokale arbeidsgivere, med Terje Braaten i spissen, presset til å organisere seg i Skogbrukets Arbeidsgiverforening. Hermann Sæthern var imot organiseringen, men ble presset til å inngå avtale med de streikende som gjorde avtaler med de andre lokale skogeierne. Fra høsten 1928 fungerte NSLF og Skogbrukets Arbeidsgiverforening som sparringspartnere i lønnsforhandlingene i skogbruket på Austmarka.5 Ekström og Ødegaards aksjonering, og Færders byråkratiske teft, hadde gitt NKP en sterk posisjon etter Austmarkakonfliktene, men utviklingen i årene som kom gjorde at flere nøkkelpersoner begynte å vurdere om NKP var det beste alternativet for skogsarbeiderne.
Det Norske Arbeiderparti overtar stafettpinnen 1928 –1931
Selv om skogsarbeiderne kom styrket ut av Austmarkakonflikten og at de lokale kommunistene spilte en sentral rolle i dette, ble NKPs posisjon kraftig svekket i årene som fulgte. En innled-
ning til dette var at NKP først motarbeidet DNAs regjering under Christopher Hornsrud, i 1928, og i forkant av det stilte seg motvillig overfor DNAs samlingsforhandlinger med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti og NKP i 1928. Dette gjorde at NKP fremsto som et lite konstruktivt parti for flere arbeiderklassevelgere. I 1928 var NKPs stilling i Solør-Odal fortsatt sterk. I Vinger hadde NKP fem kommunestyrerepresentanter, hvor Ivar Færder var opinionsleder. På Austmarka hadde DNA og NKP valgt inn fem representanter på en felles liste, hvor Werner Ekström og Oskar Vestby var fra NKP.6 I Solør var NKP representert i alle kommunene. I Grue hadde de fem representanter hvor Hans Ebbel var opinionsleder, samtidig som han var vara for NKP på Stortinget. I Hof hadde NKP to representanter. Størst var NKP i Åsnes, hvor de var større enn DNA i alle tre sognene. På Gjesåsen, som var NKPs tyngdepunkt, var Johan Kokkin opinionsleder. I Våler stod partiet også sterkt, hvor Oscar Lindberget og Martin Knashaug var de mest sentrale medlemmene. Et vendepunkt kom da NKP vedtok sosialfascismelinjen på sitt landsmøte den 13. februar 1929. Dette var en politikk som var utarbeidet av Komintern og Moskva, og gikk ut på at Europas kommunistpartier skulle sidestille sosialdemokrater med fascister. Dette ble sett på som lite konstruktivt hos den norske arbeiderklassen, ikke minst hos flere av NKPs egne medlemmer. NKPs ledelse valgte å kjøre denne linjen hardt, og satte standarden ved å ekskludere Elias Volan og Hans Aas fra partiet, etter
5
at de hadde forhandlet med DNAmedlemmer innad i LO. Dette la etter hvert et hardt press på NSLFs leder Johan Ødegaard.7 Johan Ødegaard var engasjert i den såkalte Randsfjord-konflikten, som pågikk fra 1929 til 1936. Arbeidskonflikten hadde lagt grobunn for flere streikebryterforeninger i Torpa og Nordre Land.
Disse ble kalt Nasjonale Foreninger, og NSLF var i direkte konflikt med dem.8 I mai måned ble det sammenstøt mellom streikebrytere og organiserte arbeidere, noe som resulterte i at myndighetene sendte 90 statspolitimenn til området. De organiserte medarbeiderne diskuterte deretter en mulig sprengning av en demning, men
Det første styret i Norsk skog- og landarbeiderforbund, som ble stiftet i Vinger kommunelokale i Hedmark 27. august 1927. Rundt styrebordet sitter (fra venstre): Thorvald Stubberud (1895–1961) fra Eidskog, August Nygårdsmoen (1873–1962) for Åsnes, Julius Michaelsen (1890–1955) fra Søndre Land, nestleder Peder H. Vestad (1888–1958), leder Johan Ødegård (1890–1955) fra Kongsvinger, Hans Jørgen Ebbel (1889–1965) fra Grue og A. Andreassen fra Vang. Stående ser vi Martin Liengen (1878–1972) fra Elverum, August Flenaasen (1888–1972) fra Trysil og Bertinius Tveiten (1888–1971) fra Siljan (varamann for Ole Andersen Kiste). Olaf O. Skramstad (1894–1956) fra Åmot satt også i hovedstyret i denne perioden, men er ikke med på bildet. Foto: Norsk Skogmuseum.
6
sprengingen ble forhindret av Johan Ødegaard, som heller ville forhandle med skogeierne og politiet. Løsningen var at streikebryterne og politiet skulle fjernes fra området, men dette var en bare en bløff. Dagen etter var både streikebryterne og politiet til stede, og forhandlingen uteble.9 Innad i NKP ble det misnøye over at Ødegård hadde oppfordret til forhandlinger, og i slutten av mai 1930 ble han ekskludert fra partiet. NKP undervurderte Ødegårds støttespillere i forbundet, og kommunisten Olaf Skramstad ble ekskludert fra NSLF av den sosialdemokratiske majoriteten.10 Johan Ødegård fikk deretter hard medfart i NKPs sentralorgan Arbeideren som refererte til sosialfascismelinjen fra året før, og hevdet at Ødegård hadde fått en rekke advarsler om at det var forventet at han i likhet med partiet la seg på en hard linje ovenfor DNA. Avisen anklaget Ødegård for å ha forært borgerskapet seieren ved Randsfjorden, og at Ødegård sammen med DNA hadde hisset streikebrytere og borgerskapet opp mot kommunistene. Han ble også beskyldt for å ha forrådt kampen for skogsarbeiderne. Essensen i anklagene var at Ødegård hadde gått fra å være revolusjonær til reformist.11 Ødegård meldte seg inn i DNA, noe som ga NKPs rival en dyktig agitator. Den harde linjen ovenfor DNA gjorde at NKP støtte fra seg velgere og medlemmer, og til slutt meldte også Ivar Færder overgang til DNA.12 Videre ble partiet straffet nådeløst ved stortingsvalget i 1930, hvor NKP gikk tilbake i hele Solør-Odal. I Vinger mistet partiet 90% av oppslutningen sin, og i Åsnes ble den halvert. Foran kommunevalget i 1931 forsøkte
partiet å posisjonere seg bedre etter nederlaget ved Stortingsvalget i 1930. I Åsnes fikk kommunistene en mulighet til å posisjonere seg i en lokal arbeidskonflikt i februar 1931, som senere har blitt omtalt som slaget ved Tangen bru. Johan Kokkin og flere kommunister blir kjent skyldig i å lage voldelige opptøyer ved broen, og dømt til flere dager i fengsel.13 I motsetning til Austmarkakonflikten, hvor flere av kommunistene fikk heltestatus, bidro Slaget ved Tangen bru til at kommunistene fremstod som kriminelle pøbler. Nedgangen fortsatte ved kommunevalget i 1931. I Vinger falt partiet fra 8 til 0 kommunestyrerepresentanter, og de gikk fra 1 til 0 i både Eidskog og Brandval. I Hof mistet partiet sine to representanter, og gikk ned fra 5 til 2 i Grue. Også i Åsnes og Våler falt partiet, fra 12 til 8 og fra 4 til 3.14 Sosialfascismelinjen hadde bidratt til å svekke partiet betydelig i Solør-Odal, noe som gjorde at NKP var nødt til å tenke nytt de neste årene.
NKP omorganiserer 1932–1935
NKPs første steg i å snu trenden var å opprette en lokalavis i Hedmark i 1932, med navnet Rød Front, men det var likevel ikke før ved kommunevalget i 1934 at partiet klarte å bremse nedgangen. NKP var ikke representert i Nord-Odal før 1934, men mellom stortingsvalgene i 1930 og 1933 hadde partiets oppslutning i kommunen økt fra 0,8% til 5,8%. Kristoffer Linnerud hadde styrket partiet i kommunen, og sjansene for å få valgt inn representanter i sognene Mo
7
og Sand var gode. I Mo var Ole Høiby NKPs førstekandidat, mens Kristoffer Linnerud var førstekandidaten i hovedsognet Sand.15 3. juli skrev Rød Front om flere jordavståelser i Nord-Odal som var gjort via tvangsauksjon.16 Jordavståelser ved tvang vakte sinne i Norge under mellomkrigstiden. I NordOdal brukte NKP tvangsauksjonssaken som skyts mot DNA. 11. oktober publiserte Rød Front en artikkel som pekte på at en lokal DNA-politiker hadde kjøpt eiendom på tvangsauksjon.17 NKP vant terreng på dette i Nord-Odal. Den 19. september skrev Kongsvinger
Arbeiderblad (KA) at NKP i Mo var «splittere» som kun evnet å rakke ned på DNA. KA skrev også at kommunistlisten kun svekket kampen mot departementsdiktaturet.18 DNA betraktet med rette NKP som en trussel i Nord-Odal i 1934. Kristoffer Linnerud ble valgt inn i kommunestyret i Sand, og Ole Høiby i Mo. NKP gikk opp fra 0 til 2 representanter i Nord-Odal og tvangsauksjonssaken hadde gitt uttelling for kommunistene. Til tross for nedgangen under valgene i 1930 og 1931, sto NKP fortsatt sterkt i Solør. For å gjøre et godt valg i
Ledere fra skog- og landarbeidernes interesseorganisasjoner i Norge, Sverige og Sovjetunionen, samlet til vennskapskomitémøte på Kongsvinger 12.–14. april 1929. Johan Ødegård sitter i midten foran. Foto: Norsk Skogmuseum.
8
Solør trengte NKP saker å angripe DNA på, men i motsetning til i Nord-Odal så slet NKP med å finne saker mot DNA i Solør som ga tilsvarende sprengkraft. I Grue var Hans Ebbel fortsatt opinionsleder og markerte NKP som et alternativ til DNA i kommunestyret. I januar 1934 var tvangsauksjoner et hett tema i Grue, og Ebbel påpekte at kommunen hadde satt før høy takst på småbrukene de skulle selge. Rød Front skrev at Ebbel hadde foreslått at den gamle taksten skulle gjelde, men at forslaget hadde falt med 11 mot 9 stemmer. Angivelig var dette fordi deler av DNA i Grue hadde stilt seg bak bank- og finanskapitalens tjeneste.19 I valgkampen var småbruk igjen tema da Rød Front skrev at majoriteten av kommunestyret prioriterte jernbane foran å bygge småbruk.20 På Grues liste var Hans Ebbel kommunistenes førstekandidat, etterfulgt av Magnus Vangerud og Gunnerius Gullikstad.21 Da kommunevalget var over, mistet NKP et mandat i Grue. Hans Ebbel ble ikke valgt denne gangen, til tross for at han var førstekandidat. Gunerius Gullikstad ble valgt.22 I Åsnes agiterte NKP mot DNAordfører Syver Hauge. Rød Front skrev at ordfører Syver Hauge hadde blitt suspendert som ordfører etter han ble avslørt for underslag mens han var fattigforstander. DNA beskyldte NKPs Tobias Skjøthaug for falsk anklage. I utgangspunktet hadde denne saken sprengkraft, men saken var ikke lenger dagsaktuell. Åsnes var uansett godt prioritert av partiets ledelse i Hedmark, og NKP arrangerte arbeiderstevne på Kjellvang, med Emil Løvlien som taler.23
DNAs taktikk mot NKP i Åsnes var å beskylde kommunistene for å være splittere, og at en stemme på NKP var bortkastet.24 Den 5. oktober svarte NKP og Rød Front på påstander fra DNA om at kommunistene i Tyskland foretrakk Hermann Göring som rikspresident foran en sosialdemokrat. NKP skrev at dette var skremselspropaganda for å holde ungdommen i Åsnes unna NKP.25 Resultatet ble at NKP falt fra 7 til 5 kommunestyrerepresentanter i Åsnes. DNA økte fra 11 til 14, mens de borgerlige falt fra 10 til 9.26 Til tross for NKPs nedgang i Åsnes, var DNA fortsatt avhengig av NKPs støtte i kommunestyret for å ha flertall over de borgerlige. I Våler var partiet representert av tre kommunestyrerepresentanter, og DNA var avhengige av kommunistene for å ha flertall. Under valgkampen tok NKP i Våler Ernst Thalmanns situasjon i Tyskland på alvor. Thalmann var kommunistenes leder i Tyskland og var arrestert av nazistene. Den 22. juli vedtok NSLF i Våler enstemmig en protest mot behandlingen av Thalmann. I Rød Front den 24. juli uttalte Våler-laget at de krevde frihet for Thalmann og de fengslede antifascister i Tyskland.27 At NSLF i Våler enstemmig gikk for en protest mot Tysklands behandling av kommunister, tyder på at kommunistene i Våler dominerte denne fagforeningen. Forholdet mellom DNA og NKP i Våler var ikke like kjølig som i andre kommuner. På NKPs liste i Våler stod Martin Knashaug, Oskar Lindberget og Conrad Eriksen på de tre første plassene.28 Kommunistene beholdt sine tre representanter i Våler da Knashaug,
9
Lindberget og Eriksen ble gjenvalgt, og DNA var fortsatt avhengig av NKP for å kunne ha flertall. Fra 1935 styrket partiet stillingen sin i Solør ved å etablere lokalavisen Solør-Arbeideren, med Asbjørn Enger fra Åsnes som første redaktør. Under hans tid dekket avisen stoff om de lokale NKP-lagene, og orienterte om NKP-lagenes møter. Den 21. mars skrev avisen om distriktskonferansen Solør-kretsen av NKP hadde avholdt 10. mars, og fortalte om de vanskelighetene kommunistpartiet sto ovenfor i Hedmark, med synkende oppslutning,
medlemsflukt og trang økonomi. Det var vanskelig å finansiere organer som Solør-Arbeideren, men det påpekes likevel at det var viktig å holde humøret oppe.29 Den 12. april publiserte avisen et angrep på Vidkun Quisling, i en artikkel om statspolitiet. Artikkelen var også et angrep på DNA, som hadde bevilget penger til statspolitiet som hadde vært under Quislings kommando under Menstad-slaget i 1931.30 Etter april måned ga Asbjørn Enger seg som redaktør, og ansvaret gikk til Oskar Lindberget fra Våler, som ga avisa en mer direkte profil.
Norsk Skog- og Landarbeiderforbund. Deltakerne i den såkalte Vingerkonferansen som ble holdt i Vinger kommunelokale 25. april 1926. Første rad fra v.: Hans Ebbel, Johan Ødegård, August Nygaardsmoen, ukjent, Thorvald Stubberud.
10
I Lindbergets første nummer gikk avisen til angrep på DNA-regjeringens stilling til Sovjetunionen i Folkeforbundet, og avisen anklaget DNA for å ha støttet Danmarks utenriksminister i en tilnærming til Nazi-Tyskland.31 SolørArbeideren ble uansett et kortvarig prosjekt for NKP, da utgaven 19. juli 1935 ble dens siste nummer. Dette var den siste lokalavisen NKP hadde i Hedmark før krigen, og fra da av måtte lokallagene i Hedmark nøye seg med den dekningen i sentralorganet Arbeideren.
Samlingsforhandlingene med DNA 1935–1937
Fra sommeren 1935 myknet forholdet til DNA opp, og det ble aktuelt med en partisamling. Etter NSDAP og Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933, opplevde Komintern at sosialfascismelinjen i Europa hadde vært mislykket. Mangelen på samarbeid mellom kommunister og sosialdemokrater i Tyskland hadde gitt Hitler en enklere vei til makten. Derfor utviklet det seg en ny linje hos Komintern som het enhetsfront, eller folkefront.32 Under Kominterns syvende kongress i 1935 brøt Kominterns leder Giorgi Dimitrov sosialfascismelinjen fra 1929. Fra nå av skulle kommunistpartiene søke mer samarbeid med sosialdemokratiske partier, og det var også tillatt å gå inn i samlingsregjeringer mot fascismen.33 Dessverre for NKP bidro den nye folkefrontpolitikken til forvirring rundt forholdet til DNA. Noen medlemmer sto fortsatt fast ved den harde linjen ovenfor DNA, mens andre meldte overgang til DNA da de så for seg
en organisatorisk samling.34 Dette fikk konsekvenser for NKP i det kommende stortingsvalget. Først ble organisatorisk samling med DNA avslått av NKPs ledelse, til tross for at en fraksjon med Helmer Madsen i spissen hadde frontet dette alternativet. Deretter henvendte partiet seg til DNA for et listesamarbeid, som DNA avviste. Til slutt valgte NKP å stille liste i de fylkene hvor sannsynligheten var størst for direktemandat, og her var ikke Hedmark fylke prioritert. Å ikke stille liste i Hedmark, uten et samarbeid med DNA, var et politisk nederlag for NKP, likevel frontet partiet dette som del av en gjennomtenkt folkefrontpolitikk. I august 1936 skrev Arbeideren om bygder i Hedmark hvor folkefront var aktuelt, og trakk fram blant annet NordOdal, Eidskog, Austmarka og Solør.35 Arbeideren fortsatte å dekke felles valgmøter med NKP og DNA utover valgkampen i 1936. DNA så på sin side på dette som en mulighet til å få kommunistiske velgere til å stemme på seg selv, derfor var det viktig for DNA å unngå at disse velgerne havnet på gjerdet. Kongsvinger Arbeiderblad skrev en artikkel som advarte kommunistiske velgere mot å sitte hjemme på valgdagen.36 Arbeideren skrev om et valgmøte i Grue, hvor Oscar Nilsen fra DNA og Martin Brendeberg fra NKP skulle holde taler. Artikkelen fokuserte på hvor viktig det var at DNA og NKP holdt sammen i Hedmark under dette stortingsvalget, da de borgerlige partiene hadde inngått listeforbund.37 5. oktober skrev Arbeideren at NKP og DNA inngikk et valgsamarbeid i Åsnes. Den 27. august var avtalen ferdig, og Tobias Skjøthaug var blant dem som
11
ble valgt til å lede valgsamarbeidet.38 9. oktober publiserte Arbeideren en artikkel med navnet «Enhetsfronten marsjerer i Hedmark», som lanserte at det skulle være seks valgmøter i regi av DNA og NKP i Åsnes.39 Resultatet av stortingsvalget 1936 var at DNAs valgliste gikk frem i samtlige kommuner i Solør-Odal. DNAs fremgang var også større en NKPs oppslutning i 1933 i samtlige kommuner.40
Folkefronten stagnerer 1937–1939
Etter å ha praktisert en folkefrontpolitikk med DNA i 1936, stilte NKP egne lister ved kommunevalget i 1937. Flere lokale NKP-medlemmer hadde meldt overgang til DNA, som Oskar Lindberget og Johan Kokkin. Våren 1937 sendte NKP en delegasjon med Emil Løvlien til Moskva for å diskutere partiets situasjon, og Komintern ga den norske delegasjonen hard medfart. Komintern mente NKP hadde ført en ubolsjevistisk politikk som hadde bidratt til at revolusjonære arbeidere så på DNA som sitt parti. Løvliens delegasjon kontret med at de hele tiden hadde anvendt Kominterns politikk, og at partiets sviktende resultater måtte sees i lys av dette. Den nye linjen ble at NKP skulle tilnærme seg DNAs venstrefløy og avvise samarbeid hvor DNAs høyrefløy fikk gjennomslag.41 Etter at delegasjonen kom hjem fra Moskva, gikk partiene inn i nye forhandlinger. Partiene begynte å samarbeide mer i fagforeningene og på lokalt plan, men foran valgkampen i 1937 ble forhandlingene lagt på is.42
12
Lyrikeren Rolf Jacobsen engasjerte seg politisk i Åsnes i siste del av 1930-årene. Foto: Nasjonalbiblioteket.
I Åsnes gikk Johan Kokkin inn i DNAs venstrefløy og kom i konfrontasjon med et annet DNA-medlem: dikteren Rolf Jacobsen.43 Jacobsen var ingen tilhenger av kommunisme. Motsetningen mellom Jacobsen og Kokkin handlet også om lokale geografiske maktforhold. Mens Jacobsen var bestemt på at Flisa skulle være det administrative senteret i kommunen, mente Kokkin at Kjellmyra skulle være sentrum. Kokkins fløy hadde et håpløst prosjekt, siden jernbane og hovedvei allerede gikk gjennom Flisa.44 Til tross for disse indre motsetningene ble Johan Kokkin oppført som nummer tre på DNAs liste på
Gjesåsen foran kommunevalget.45 Arbeideren dekket enkeltsaker fra Hedmark under kommunevalget i 1937. 15. august hadde partiet en distriktskonferanse i Hedmark, og Emil Løvlien var toneangivende på møtet. Løvlien oppfordret kommunistene i Hedmark til å opptre forsonlig med DNA under valgkampen, men partiet vedtok likevel å stille egne lister i alle de kommunene det var mulig.46 Løvlien ble et viktig våpen for NKP under valgkampen og holdt taler i Åsnes, Grue, Eidskog og Nord-Odal.47 Løvlien appellerte tydelig til de lavere klassene at de skulle slutte seg til NKP, samtidig som at han var forsonlig ovenfor DNA. Dette er et eksempel på hva man hadde blitt enige om i Komintern.48 DNA, på sin side. opplevde NKP som et forstyrrende element, og de fortsatte å stemple NKP som splittere.49 Resultatet av kommunevalget ble at tidligere NKP-medlemmer som Oskar Lindberget og Johan Kokkin ble valgt inn for DNA i stedet. I Åsnes kapret NKP et mandat i hovedsognet, med Asbjørn Enger, og i Gjesåsen fikk de nok en gang valgt inn Tobias Schøthaug. I Grue ble Magnus Vangerud innvalgt, med Hans Ebbel som vara. I Våler fikk partiet innvalgt to representanter, mot tre som de hadde før. I Nord-Odal holdt NKP stillingen og beholdt begge sine representanter.50 Etter kommunevalget påla Komintern NKP at samlingsforhandlingene med DNA skulle fortsette vinteren 1937/1938. Målet var å fremstille DNA som reaksjonære om de brøt forhandlingene, men dette lyktes ikke NKP med. Flere sentrale NKP-medlemmer hadde meldt over-
gang til DNA, og disse meldte ikke overgang tilbake til NKP da forhandlingene strandet.51 I november 1939 var vinterkrigen mellom Finland og Sovjetunionen et hett tema i Norge, hvor DNA støttet Finland, og NKP støttet Sovjetunionen. Stemningen i det norske folk var i favør Finland, som var lite strategisk for NKP. Dette ble et hett tema i Åsnes, og vinterkrigen var tema på flere møter hvor folk fra DNA og NKP var til stede. I dette klimaet oppstod det en ny konfrontasjon mellom Rolf Jacobsen og Johan Kokkin. På et møte hvor kommunistene hadde diskutert vinterkrigen, hadde Kokkin latt seg verve som ordstyrer. På et møte i Folkets Hus i november 1939 var det mellom 300 og 400 folk til stede, og salen bestod av både kommunister og sosialdemokrater. DNA-mann Finn Moe holdt først foredrag hvor han talte Finlands sak, der han sammenlignet Sovjetunionens invasjon av Finland med flere av invasjonene til Benito Mussolini i Italia. Da Johan Kokkin så skulle tale Sovjetunionens sak, ble han møtt med pipekonsert. Deretter ble Kokkin leid ned fra talerstolen av Rolf Jacobsen, til stor støtte fra de fremmøtte.52 Jacobsens utmanøvrering av Kokkin ble en symbolsk slutt på kommunismens gjennomslagskraft i Solør-Odal i mellomkrigstiden.
Konklusjon
Til tross for et stort potensial i 1923, greide ikke NKP å bli en dominerende politisk kraft i Solør-Odal. Selv om NKP hadde fotfeste flere steder i området, var det utvilsomt DNA som var arbeidernes dominerende politiske kraft. Mye av dette kan sees i lys av lite kon-
13
Baksida av Eidskog kommunistiske partis fane. Foto: Eidskog museum.
14
struktive direktiv fra Komintern, men også i lys av klønete grep fra NKP selv. Det faktum at DNA hadde to dagsaviser i Hedmark, mot NKPs sporadiske ukeaviser, ga også DNA et overtak når det gjaldt agitasjon. Da sentrale NKPmedlemmer som Johan Ødegård, Ivar Færder, Oskar Lindberget og Johan Kokkin meldte overgang til DNA, ble dette avgjørende nederlag for NKP. Johan Kokkin mislyktes også i å radikalisere DNA innenfra. Til tross for økonomisk krisetid og store klassemotsetninger greide ikke NKP å utnytte potensialet sitt i Solør-Odal.
Noter 1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32
33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44
Erik Hilmar Vollan Bekken, Oslo, f. 1990. Historiker, arkivkonsulent ved Stiftelsen Asta.
45 46 47 48 49 50 51 52
Jorunn Engen Austmarkakonfliktene Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo 1972. side 49–51. Engen 1972 side 63–67 og side 80–82. Engen 1972 side 86–89. Engen 1972 side 63–67 og side 104–105. Engen 1972 side 124–125. Østlendingen 17. oktober 1928 side 1. Einhart Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931. Pax, 1983. Side 108–113. Trond Amsrud «Skogdriftsforeninger – et korporativt organiseringsforsøk i mellomkrigstida» I Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1. 1980. side 82–84. Paul Tage Halberg: Den stolte sliter Fellesforbundet seksjon Skog og Land, 1993. Side 128–129. Halberg 1993, side 129–131. Arbeideren. 21. mai 1930, side 1 og side 5. Kongsvinger Arbeiderblad, 29. september 1930, side 1. Oscar Brattlie: Fløterliv i Grenseskogene. Solørforlaget, 1994. Side 136–137. Kongsvinger Arbeiderblad, 5. november, 1931. side 1–8. Rød Front, 25. september 1934, side 4. Rød Front, 3. juli 1934. Rød Front, 11. oktober 1934, side 1. Kongsvinger Arbeiderblad, 19. september 1934, side 2 og side 4. Rød Front, 12. januar 1934, side 3. Rød Front, 3. juli 1934, side 1. Rød Front, 11. september 1934, side 3. Indlandsposten, 17. oktober 1934, side 2. Rød Front, 20. juli 1934, side 2. Kongsvinger Arbeiderblad, 3. oktober 1934, side 4. Rød Front, 5. oktober 1934, side 1. Indlandsposten, 17. oktober 1934, side 1. Rød Front, 24. juli 1934, side 1. Rød Front, 11. september 1934, side 3. Solør-Arbeideren, 21. mars 1935, side 3. Solør-Arbeideren, 12. april 1935, side 2. Solør-Arbeideren, 3. mai 1935, side 1. Ole Martin Rønning: «NKP, Komintern og Folkefrontpolitikken» i tidsskrift for norsk Arbeiderhistorie 2003, side 141–142. Rønning, 2003, side 145. Rønning, 2003, side 145–147. Arbeideren, 31. august 1936, side 2. Kongsvinger Arbeiderblad, 19. oktober 1936, side 2. Arbeideren, 18. september 1936, side 4. Arbeideren, 5. oktober 1936, side 4. Arbeideren, 9. oktober 1936, side 6. NOS.IX.26 Stortingsvalget 1933 og NOS.IX107 Stortingsvalget 1936. Rønning, 2003, side 149. Rønning, 2003, side 151. Ove Røsbakk: Rolf Jacobsen – en dikter og hans skygge. Gyldendal Norsk Forlag 1998, side 128–129. Elsa Hanna Tendø: Det var her – Rolf Jacobsens liv i Solør. Eget forlag 1997, side 58–59. Kongsvinger Arbeiderblad, 6 september 1937, side 3. Arbeideren, 20. august 1937, side 2. Arbeideren, 24. september 1937, side 4. Arbeideren, 5. oktober 1937, side 4. Kongsvinger Arbeiderblad, 17. august, side 3. Østlendingen, 20. oktober 1937, side 7. Rønning 2003, side 152–153. Røssbakk 1998, side 146–147.
15
B Returadresse:
Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 KONGSVINGER
TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR Utgis av Kongsvinger museum – et museum i Anno museum
De fleste tidligere hefter og årganger er å få kjøpt.
Alle henvendelser skjer til: Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 Kongsvinger Telefon 62 88 82 90 kongsvinger@annomuseum.no
Redaksjonen består av: Mona Pedersen Ingun Aastebøl Mona Holm Knut Ola B. Storbråten Line Helstad Redaktør: Bjørn Sverre Hol Haugen
Tidsskriftet Solør-Odal utkommer med fire hefter i året. Årskontingenten er kr 250,Bankgirokonto: 1822.35.93212
Produksjon: Vinger og Glåmdal Trykkeri AS ISSN: 0333-0982