Gode råd i jernform

Innhold: Erik Hilmar Vollan Bekken: Manglende samling.

NS i Solør-Odal på 1930-tallet ........... s. 4 Bjørn Sverre Hol Haugen: Lucia i Solør omkring 1860 ................ s. 14 Amund S. Kristiansen og Ingun Aastebøl: Erik Werenskiolds nisser ......................s. 22 Oskar Aanmoen: Nils Arntzen – Solungen som endte opp som russisk baron, del II ...........s. 24 Knut Ola B. Storbråten: Gode råd i jernform .............................s. 33 Thore Desserud: Bokmelding: Halvor Noer: Historien om Vestre Berger i Brandval .....................s. 35 Solør-Odal, tidsskrift for lokalhistorie og kultur fra Eidskog, Kongsvinger, Grue, Åsnes, Våler, Nord-Odal og Sør-Odal.

Framsidebilde: Foto: Gunnar Johnsen, modell: Jenny Aalborg Innside omslag foran: Innside av omslag foran viser glimt fra julemarkedet i Øvrebyen i 2019. Foto: Kongsvinger museum. Innside av omslag bak gir et tilbakeblikk på Jul i stuene ved Odalstunet i 2019.

Foto: Gunnar Johnsen, Kongsvinger museum, Odalstunet.

Svart senker natten seg Slik synger vi på Luciadagen den 13. desember hvert år. Men i år kjennes det som om høstmørket har senket seg litt ekstra dystert over stall og stue.

Vi holder avstand, alt som er moro er avlyst, og vi holder oss hjemme. Råd og regler under koronakrisa har vært temmelig forskjellige i Sverige og Norge, men nå strammer også svenskene inn.

Statsminister Stefan Löfven sa nylig at nå må alle følge myndighetenes retningslinjer, ellers må Lucia-feiringen avlyses. Dette viser hvor sterkt denne tradisjonen står i Sverige. I bladet her kan du lese om en eldre Lucia enn den som kommer på svensk fjernsyn.

Den dystre dagen 12. mars i år minnet nok flere gamle om andre verdenskrig. Til dette nummeret har vi fått inn en artikkel om oppbygging av partiet Nasjonal Samling i Solør-Odal, skrevet av en ung historiker med røtter i regionen. Krig var det også der Nils Arntzen kjempet for Russland, men lengre tilbake i tid. Andre del av artikkelen om den internasjonale solungen får du her.

I boka om Vestre Berger i Brandval kan vi følge de lange linjene, og vår bokanmelder anbefaler oss å gjøre nettopp det.

Jul skal det bli, enten pandemien herjer eller stilner. Noen venter på nissen, og kanskje ser de han for seg nettopp slik Erik Werenskiold tegnet han. Andre holder på med julebakst. Juletreet må på fot, og for å lyse opp våre ekstra mørke hus ser det ut som adventstida i år begynner tidligere enn noensinne; lysene er i skrivende stund allerede på plass mange steder. Vi i museene har hygget oss med å skrive om jul – til trøst for alle juletilstelningene som ikke ble noe av.

Så håper vi at også det kan spre litt lys og varme. God lesejul!

3

Gode råd i jernform Goro er ei av de eldste julekakene våre, og jernet de steikes i, har forandret seg med tida. Odalstunet har mange varianter, fra de håndsmidde for peisen til de masseproduserte for vedkomfyr og elektrisitet.

Før vedkomfyren ble vanlig, altså fra lang tid tilbake og fram til slutten av 1800-tallet, hadde kakejern langt skaft.

I disse eldste jernene er det plass til ei kake – eller noen ganger to. I et jern fra Austvatn ser det ut til at smeden har hatt det riktig travelt. Eller er det kanskje en grovsmed som har tatt på seg å lage et gorojern? Mønstret ble stemplet inn i varmt jern. På dette jernet er det kryss eller en kuleformasjon som likner litt på ei stjerne som er spredt jevnt utover plata. Selve godset er grovt.

Et annet langskaftet jern, fra SørOdal, er også grovt smidd. Dekoren er enkel, men valget av stempler og mønsteret inne i jernet vitner likevel

om en mer erfaren smed. Et stort kryss med diagonale armer over hele flata og mindre kors i hver sektor gir religiøse assosiasjoner. At kristenkorset ble brukt på kakene, er ganske naturlig med tanke på innholdet i julehøgtida.

Korset beskyttet dessuten mot tusser og skrømt, og de var jo ekstra plagsomme ved juletider.

Med jernkomfyrens inntog på 1900-tallet kom også støpte gorojern til å vippe rundt i ovnen. Det ble dermed lettere for kjerringa på garden å ordne julebaksten, skjønt det var uhyre viktig med jevn varme i svartovnen, ellers ble de edle kakene i vippejernet svarte.

Litt raskere gikk det også, siden de nye jernene stekte fem kaker om gangen.

Nå ble også mønstrene standardiserte.

I et jern fra 1919 ser vi at mønsteret begynner å likne dagens vanlige, i

Gorojern fra Austvatn, Nord-Odal.

Gorojern fra Sør-Odal

AV KNUT OLA B. STORBRÅTEN

Foto: Odalstunet

Foto: Odalstunet

33

Gorojern fra 1919.

Gorojern fra Odalen.

en litt lettere utgave. I et annet vippejern vi antar er en del yngre, er mønsteret blitt identisk med dagens.

Akantusranker danner to motstående hjerter med en fin bladformasjon i midten.

Mange yngre påstår at goro er ei kjedelig kake som ikke smaker noe som helst. For disse er det kanskje klokt å skaffe seg et langskaftet jern og steike i peisen? I ei uhøytidelig avstemming på Odalstunet for flere år tilbake fikk publikum smake goro fra langskaftet jern, fra vippejern og fra elektrisk jern.

På spørsmål om hva som smakte best, svarte publikum at det var kakene fra det langskaftede jernet. Det kunne ikke skyldes deigen, siden den var identisk for alle tre alternativene.

Foto: Odalstunet

34

Foto: Odalstunet

Knut Ola B. Storbråten, Nord-Odal, f. 1974. Sivilagronom, konservator Anno Odalstunet.

39