Solør-Odal nr. 2, 2018 by Bjørn Sverre Hol Haugen

EIDSKOG – KONGSVINGER – SØR-ODAL – NORD-ODAL – GRUE – ÅSNES – VÅLER NR. 2 – 2018

ÅRGANG 50

TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR

Spansken

– kan den komme igjen?

Innhold: Otilie Moe, Odalen ................................. s. 4 Spanskesjuken i Solør-Odal Av Bjørn Sverre Hol Haugen .............. s. 5 Vi flyktet fra spanskesyken. Av Rolf Jacobsen ................................... s. 19 Fire lik i ett hus. Spanskesjuken i tall og prosent. Av Knut Ola B. Storbråten ................. s. 20 Oddfrid Kristiansen, Våler ...................s. 26 «Nu er det de smaa barn det gjælder!» Av Knut Ola B. Storbråten .................. s. 27 Erik Rovelstads brev .............................. s. 31 Spanskesyken i reprise? Av Maren Sofie Løfsgård ....................s. 34

Framsidebilde: Stoffet som aldri ble Marie Hagets brudekjole, portrett av Marie og dødsannonsen hennes. Innside omslag foran og bak: Dødsannonser fra Hedemarkens Amtstidende og Indlandsposten.

panskesjuken var en verdensomspennende influensaepidemi som herjet i 1918 og 1919. Antakelig var det en variant av fugleinfluensa, hvor viruset endret seg slik at det festet seg i menneskeceller. Den rammet hardt i Solør-Odal, og vi har viet dette nummeret til artikler om Spanskesjuken. Dette er også tema for årets nye utstilling på Gyldenborg, Kongsvinger museum. Omtrent halvparten av landets befolkning ble sjuke, og dødeligheten var høg, særlig fram mot jul i 1918. Dermed er det ikke merkelig at mange historier om «Spansken» har festet seg og er overført til vår tid. Blant artiklene har vi tre fortellinger fra Solør-Odal, formidlet av dem som opplevde den dramatiske tida. I tillegg har vi også et brev Erik Rovelstad skreiv til ei søster i hovedstaden, rett etter at kona hans døde av lungebetennelse etter «Den spanske syke». De øvrige artiklene er skrevet av redaksjonen. Maren Sofie Løfsgård formidler kunnskap om pandemier etter Spanskesjuken, og hun trekker linjer til dagens vaksinediskusjoner. Knut Ola B. Storbråten bidrar med to artikler, en om hvor mange som døde av sjukdommen og en om de mange foreldreløse barna sjukdommen førte med seg. Redaktøren har skrevet innledningsartikkelen på bakgrunn av hva lokalavisene fortalte om sjukdommen – og følger utviklinga nærmest fra dag til dag for hundre år sia. Vi benytter samtidig anledningen til å takke alle som har bidratt med historier, bilder og gjenstander, både til utstillingen og tidsskriftet.

Framsidebilde: Stoffet som aldri ble Marie Hagets brudekjole, portrett av Marie og dødsannonsen hennes. Innside omslag foran og bak: Dødsannonser fra Hedemarkens Amtstidende og Indlandsposten.

Otilie Moe

Spanskesjuken i Solør-Odal

Til Nasjonalforeningen for folkehelsas minnekonkurranse i 1981 sendte Otilie Moe (f. 1905) inn en fyldig beretning. Der fortalte hun om oppveksten på Tjernsli i Austvatn, og blant annet om hvordan Spanskesjuken rammet familien. Vi trykker et utdrag fra beretningen som finnes i Norsk folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo.

«Den ’spanske syke’ har nu naadd Norge.» Slik sto det å lese i Hedemarkens Amtstidende den 3. juli 1918. Hva var dette for slags sjukdom; hvor kom den fra og hvorfor ble den kalt «den spanske syke»? Hvem rammet den og hvordan? Og hvor lenge skulle den herje? I denne artikkelen følger vi informasjonskanalene som lokalbefolkningen i Solør-Odal hadde i 1918, og vi ser nærmest fra dag til dag hvilken innsikt de kunne få i egen situasjon.

I 1918 herjet spanskesyken over Odalsbygdene, som over hele landet ellers. Det var nok ikke mange hjem som unngikk den, om enkelte kunne være så heldige. På et sted jeg var godt kjent og ofte besøkte, satte konen i huset et spann med tjære bakerst på den store kjøkkenkomfyren. Her stod det sålenge sykdommen raste. Jeg husker det var slik ram tjærelukt der. Om det var tjæren eller hellet som gjorde at ingen i huset ble syke, er ikke godt å vite. Gravide kvinner var mest utsatt, og mangen mor gikk bort fra barneflokken sin, ofte

med det nyfødte i følge. Et sted jeg kjenner godt til, døde moren fra det nyfødte og seks andre, ukonfirmerte barn. Dette var sikkert ikke det eneste tilfelle i sognet. Husstellskolen i Gardvik ble tatt i bruk som sykestue. Her døde samtidig en mor, far og et barn, nyfødt. Et annet overlevet. Og det var mange andre som døde her på skolen. Hjemme hos oss lå både mor og vi fire til sengs, samtidig. Far var også dårlig, men ikke verre enn at han stelte dyrene og ordnet med [oss]. Bare 85 år gamle bestemor ble ikke syk. Dette var om vinteren. Det ble sagt at konjakk hjalp mot spanskesyken, og hver husstand kunne få en resept på konjakk til dette bruk. Eftersom jeg har forstått, var det brennevinsforbud på den tiden «spansken» gikk.

Fra Tjernsli sommeren 1919, etter at Spanskesjuken hadde sluppet taket. Otilie står bak til høgre. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

AV BJØRN SVERRE HOL HAUGEN «Her paa Kongsvinger er saavidt vites ingen tilfælder av denne sygdom blit konstatert hittil, men det kan nok være et stort spørsmaal om vi heroppe gaar helt fri.» Slik avsluttes avisartiklen i Hedemarkens Amtstidende (HA). Det synes så lett i ettertid å slå fast hvordan sjukdommen utviklet seg og hvor lenge den varte. Men akkurat mens den pågikk, var det usikkerhet og uvitenhet som rådet. Avisene beskriver sjukdommen som «mystisk» og det forventes at tusener vil bli rammet. Allerede dagen etter kan det konstateres at sjukdommen er ankommet Solør-Odal. Distriktslege Kohmann i Kongsvinger sier han har konstatert det første sikre tilfelle. Det er en ekstra ondartet influensa, sier han videre, og den kan være særlig slem for de eldre. Distriktslege Forseth i Kongsvinger uttaler at han ikke vil legge større vekt på navnet, og at det har gått en influensa i Kongsvinger ei tid allerede, som kanskje er samme sjukdom. Men ingen visste sikkert på det tidspunktet hvem som var rammet av epidemien fra utlandet og hvem som bare var smit-

Samson Schjervheim, distriktslege i Sør-Odal, døde som en av de første under Spanskesjuken. Foto: utlånt fra familien.

Otilie Moe

Spanskesjuken i Solør-Odal

Fra Tjernsli sommeren 1919, etter at Spanskesjuken hadde sluppet taket. Otilie står bak til høgre. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

Samson Schjervheim, distriktslege i Sør-Odal, døde som en av de første under Spanskesjuken. Foto: utlånt fra familien.

tet av «vanlig» influensa. Og nyhetene nådde raskt ut til distriktet, bare dagen etter at Aftenposten i sitt aftennummer hadde slått fast at sjukdommen var ankommet Kristiania. På dette tidspunktet hadde den «nye» sjukdommen allerede krevd sine første dødsfall. Det kan vi lese ut av kirkebøkene så vel som andre tilbakeskuende kilder. Den 2. juli står dødsannonse og nekrolog over Samson Schjervheim, distriktslege i Sør-Odal: «Nu er han død paa sin post, idet han er bukket under for den farsot av lungebetændelse som har herjet i Sør-

Odal i det sidste.» Spanskesjuken knyttes altså ikke til legens død på dette tidspunktet; lungebetennelsen som herjer i Sør-Odal blir på dette tidspunktet regnet som lokal. Hvordan opplevde folk i Solør-Odal denne epidemien de begynte å kalle «Spansken»? Vi har få kilder som forteller om dette samtidig med at sjukdommen raste, men en del har overlevert sine erindringer i ettertid. Otilie Moes fortelling, som innleder dette bladet, er et eksempel. Hun husker presist og beskriver de mest sentrale forholdene. Presisjon er et gjennomgående trekk

ved denne typen minneopptegnelser, men de har likevel ettertidas mulighet til å fortelle ei kronologisk og sammenhengende historie. Avisenes dag-tildag-framstillinger byr i stedet på de motstridende og forvirrende historiene. Vi har pekt ut avisene som den fremste kilden til informasjon lokalbefolkningen fikk. På det tidspunktet var det tre regionaviser i Solør-Odal – Hedemarkens Amtstidende, Indlandsposten og Glommendalens Social-Demokrat. I tillegg tenker vi oss at legene sto for en direkte, muntlig informasjon til pasientene sine. De har også sammenfattet observasjonene sine årlig i beretninger til amtslegen, publisert i fyldige sammendrag som medisinalberetninger.1 En tredje kilde til kunnskap var den som ble delt mellom folk i et lokalsamfunn, basert på egnes og andres erfaringer. Muntlige overleveringer er en tilgang til dette, og noe kan vi også tolke ut av kirkebøkene.²

Griper om seg

Begravelse på Varaldskogen, sommeren 1917. Dødsfallet har ikke noe med Spanskesjuken å gjøre, men bildet viser hvordan den døde ble «søngin ut» eller «lesin ut» fra hjemmet. Foto: Austmarka historielag.

Den 5. juli meldte Indlandsposten at Spansken er kommet til Grue. Først tre dager seinere kom HA med samme opplysning, og da hadde Glommendalens Social-Demokrat ennå ikke meldt at sjukdommen var kommet til landet. De lokal avisene var ikke bestandig i takt. Noen dager etter melder Indlandsposten at det ligger noen sjuke i nesten hvert hus i Åsnes. Doktor Queseth opplyser at ingen av tilfellene i Grue har vært ondartede, og det er ingen grunn til engstelse. Han håper alt vil forløpe heldig. Dessverre skulle han ikke få rett, og den 19. juli tar avis-

redaktøren i HA hardere i: «Den spanske syke griper vedvarende mer og mer om sig. Og den optrær desværre ikke længer saa godartet som det saa ut til i epidemiens første dage. Hos ikke faa av de angrepne har den fremkaldt lungebetændelse, som i en række tilfælder har hat døden tilfølge.» I begynnelsen er det tre forhold avisene er opptatt av. De følger spredningen lokalt og har innimellom kommentarer om hvordan den arter seg andre steder i landet og Europa. Så er de raske på banen med å beskrive sjukdomsforløpet. Det tredje forholdet de vier mye plass, er sjukdommens opphav og medisinske avgrensning.

Spansken og krigen

Sjukdommen oppsto under den omfattende krigen vi nå omtaler som første verdenskrig. Ettersom det ofte fulgte epidemier med store kriger, kom det raskt spekulasjoner om også Spansken kom fra krigen. Navnet, derimot, tydet jo på at den kom fra Spania, men det avkreftet Indlandsposten allerede 9. juli. Spania var kun det første nøytrale land i Europa hvor den spredte seg, og derfor kom informasjonen om den ut. Konge og regjering ble smittet, noe som også bidro til stor omtale. Sjukdommen kom til Spania fra Frankrike, står det å lese i avisa, og det blir antatt at den oppsto ved militærfronten der. Sjøl om den ene avisa på Kongsvinger hadde slått dette fast så tidlig, mente overlege Ustvedt som HA refererte til den 27. juli, fortsatt at det var usikkert om det var en krigsepidemi eller ikke.

Griper om seg

Spansken og krigen

«…en trøst at den ikke er saa farlig…» Legestanden i Solør-Odal, som uttaler seg i avisene i begynnelsen av juli, synes å være enige om at epidemien er nokså godartet. Erfaringene de lokale legene har, bygger foreløpig på få tilfeller av mild karakter. Kanskje kom både redaktører og leger til å angre at de trøstet seg og leserne med at Spansken ikke var så farlig. Indlandsposten bringer allerede den 9. juli en beskrivelse av sjukdomsforløpet slik tyske leger har formidlet det: Epidemien har hittil hat en godartet karakter. Menneskene blir i almindelighet pludselig syke, ofte med kuldegysninger og paafølgende feber i flere dager. Temperaturen kan bli temmelig høi, ja lige til 40 grader. Der kommer næsten altid rødhet i bindehinden, i næseslimhinden og beteændelse i svælgslimhinden. Mandelbetændelse er sjeldnere. Ofte er der lettere luftrørskatarrh, i regelen uten rikeligere opspyt. Særlig i begyndelsen lider de syke av hode- og nakkesmerter, men uten stivhet i nakken. Ofte utgaar disse smerter tilsynelatende fra næsens sidehuler og hjernehulen. De syke er i begyndelsen ganske betat og klager over smerter i forskjellige deler av legemet. Ofte er der ogsaa tarmtilfælder. Det er paafaldende at pulsfrekvensen trods den sterke temperaturstigning ikke er betydelig. Selv med en temperatur på 40 grader i akselhulen kan puls-

slagenes antal være under det normale. Den gjennemsnitlige varighet av sygdommen er neppe endnu fastslaat, men som regel er temperaturen blit normal paa 4-5 dager selv hos patienter med høi feber. Konkurrerende avis, HA, ligger litt bak med informasjon, men kan til gjengjeld presentere et fotografi av influensabasillen som Spansken fører med seg. Det er likevel stor uenighet om hvorvidt dette er en ny basill, eller om det er den samme som førte til store influensaepidemier i 1889 og 1890. Hvordan alminnelige folk tenkte om sjukdommen, får vi også et innblikk i,

når Glommendalens Social-Demokrat den 27. juli publiserer et innlegg fra Våler. Der heter det at gamle folk i bygda ikke syns det er nødvendig å sette noe nytt navn på denne sjukdommen. De har sett den før, mener de, og kaller den en ondartet influensa. Folk var jo vant med sjukdom, både de vedvarende og de som kom av og til. Tuberkulosen opptok de fleste på denne tida, og mens Jonassens sanatorium ved Vingersjøen alt hadde vært i drift lenge, var Syningom under bygging i Austvatn. Nå forsvinner imidlertid tuberkulosediskusjonene raskt fra avisene, for å gi plass til den stadig mer omfattende Spanskesjuken. Etter hvert er sjukdomsforløpet så godt kjent for alle at en lege uttaler til HA den 8. august: «Hvad influenzaens symptomatologi angaar, da er en beskrivelse jo for tiden omtrent overflødig, idet næsten ethvert menneske har en bekjendt, som lider av ‘den spanske syke’.» De lokale avisene vier mye plass til medisinske diskusjoner og teorier. Snart melder den ene at dr. Pfeiffer i Berlin har funnet basillen; like etter slår den andre fast at sjukdommens medisinske opphav fortsatt er ukjent. Og for den jevne solung og odøling var det nok langt viktigere om doktoren kunne hjelpe, enn om noen nede på kontinentet fant ut hvilke basill som angrep.

Hermetisk lukkede pesthuler

Det fins ikke hjelpemidler mot Spansken, slår den tyske professor i medisin, dr. Krauss, fast i Indlandsposten den 9. juli: For øvrig er det bedst at folk som

faar feber straks søker sengen og skaaner sig. Tilfælde som trækker i langdrag forløper utvilsomt daarligere. Vi har ingen sikre midler mot sygdommen, og det vilde være dumt om en enkelt medicin blev «mode». Da dispositionen for sygdommen er saa utbredt, saa vil isolering desværre ikke nytte, og neppe overalt være mulig. Legene var altså umiddelbart klar over smittefaren, men anså ikke isolasjon som en realistisk utveg. Ganske raskt sniker likevel et velkjent helbredelsesmiddel seg inn i debatten: konjakk. Alkoholpolitikken var av de hardeste feltene på denne tida, og da Spansken kom, hadde Norge innført forbud mot framstilling og distribusjon av alkohol. Forbudet kom ved krigsutbruddet i 1914, og det ble forklart med at korn og poteter måtte brukes til mat i stedet for alkohol i krisetid. Etter hvert ble uenighet om alkoholbruk i seg sjøl en viktig del av debatten.³ De lokale avisene fant all mulig grunn til å koble alkoholdebatten inn i Spansken. Ettersom legene tydeligvis var uenige om hvorvidt konjakk hadde noen virkning, konkluderte HA raskt den 23. juli: «Og derfor tar vi os en liten cognac’er etpar ganger om dagen indtil videre, for sikkerhets skyld. Saasandt den er at faa!» Tonen i avisene er fortsatt nokså lett, de harselerer med alkoholforbudet, og de lefler med følgene og hvordan smitte kan unngås: Hvad forebyggelse mot smitte angaar, da er det ikke let at gjøre noget her, saa smitsom

Hermetisk lukkede pesthuler

Det fins ikke hjelpemidler mot Spansken, slår den tyske professor i medisin, dr. Krauss, fast i Indlandsposten den 9. juli: For øvrig er det bedst at folk som

som sygdommen er, og der er heller ingen grund til at sætte noget større offentlig apparat i gang. Men det maa dog tilraades enhver, som ønsker at spare sig selv for etpar dages ubehagelig sygdom, at holde sig borte fra biografteatre og lignende hermetisk lukkede pesthuler, ikke foreta unødvendige reiser osv. Både for alkoholen og kinoenes del kan vi ane vikarierende motiver hos dem som ytrer seg i pressen.

Pandemi

levde midt oppe i dette, kunne jo ikke vite om epidemien snart var over eller om den kom sterkere tilbake. Samtidig vitner kirkebøkene og dødsannonsene om at flere døde i løpet av høsten. I Grue løp rykteflommen foran tannlege Smith Telle som var sjuk, og HA skreiv at han var avgått ved døden. Det viste seg å være feil, og tannlegen fikk lese en rosende nekrolog over seg sjøl. I midten av oktober er avisene på alerten igjen. Indlandsposten slår på flyttedagen, den 14. oktober, fast at sjukdommen opptrer pandemisk i Amerika og over hele Europa. Først nå blir sjukdommen kjent som verdens-

omspennende. Fem dager etter søker de råd hos distriktslege Kohmann i Kongsvinger, for nå grasserer Spansken både i byen og på landet. Sjøl om det er sjuke nesten i hvert hus, og flere er døde, mener han det ikke er grunn til å stenge skoler eller forsamlingslokaler. Legene jobber natt og dag, heter det den 21. oktober, men de kan enda ikke nå rundt til alle de ønsker.

Brudekjolestoffet Marie Haget aldri fikk brukt, ble til en dåpskjole som ennå er i familien.

Noen steder måtte kista fraktes med båt fra hjemmet til kirkegården. Her fra Varaldskogen i 1917.

Skolene lukkes

Austmarka er hardt rammet, melder HA. Der stenger skolen, det er messefall og konfirmasjonen blir utsatt. En av konfirmantene, Kaspara Skullerud, dør.

Marie Gylterudhaget blir kalt hjem fra Kongsvinger, hvor hun arbeider som sydame. Hun skal pleie lillebroren Andreas som er sjuk av Spansken. Andreas dør den 19. oktober, og nå er Marie også smittet. Familien må snart rykke inn ny dødsannonse: «Det er atter vor tunge lod at meddele», innleder de teksten over sin kjære datter, søster og svigerinne. Sjøl skulle hun snart ha stått brud; kjolestoffet lå klart, sendt fra en slektning i Amerika. Så ble kjoletøyet til en dåpskjole for ei niese i stedet, og fram til 1988 er over 50 familiemedlemmer døpt i kjolen.⁴ Det viser seg å være de unge som går med

Utover i august blir det lengre mellom avisoppslagene om Spansken. I september refererer de kort at sjukdommen herjer i Nord-Norge og at den blusser opp igjen på Sørlandet i begynnelsen av september. Folk som

Marie Haget dreiv som sydame i Kongsvinger, sammen med søstrene sine. Hun reiste hjem for å stelle en yngre bror, og begge døde. På dette bildet fra 1909 står Marie bak til venstre. De andre er fra venstre T. Pedersen, S. Kristiansen og I. Siksta. Foto: utlånt fra familien.

Foto: Austmarka historielag.

Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen, Kongsvinger museum.

Pandemi

Brudekjolestoffet Marie Haget aldri fikk brukt, ble til en dåpskjole som ennå er i familien.

Noen steder måtte kista fraktes med båt fra hjemmet til kirkegården. Her fra Varaldskogen i 1917.

Skolene lukkes

Austmarka er hardt rammet, melder HA. Der stenger skolen, det er messefall og konfirmasjonen blir utsatt. En av konfirmantene, Kaspara Skullerud, dør.

Foto: Austmarka historielag.

Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen, Kongsvinger museum.

i Spansken, ikke de eldre, slik legene trodde sist sommer. Nå må tiltak treffes over hele distriktet! Den 23. oktober lukker alle skolene i Kongsvinger, og de påfølgende dagene melder Indlandsposten at det samme skjer i Vinger og Nord-Odal. I Åsnes har lensmannen av hensyn til spanskesyken forbudt alle offentlige tilstelninger. «Det samme burde visselig overveies av flere politimyndigheter i distriktet», melder HA den 19. oktober. Det handles for sakte, mener Th. Løvenskiold i et innlegg i Indlandsposten den 28. oktober, med henvisning til at danseskoler, teater og «kinematografer» er stengt. «Bedre sent end aldrig; mend dette skulde været gjort for længe siden.» Men fortsatt hersker det usikkerhet om hvordan smitten spres, og dermed om hvilke tiltak som virker.

Kommer den spanske med vind? Avisene bringer stadig nye medisinske diskusjoner ut til leserne. Sjøl om det gjentatte ganger står i avisene at Spansken sprer seg gjennom hoste, nysing og kontakt med halsslim, er det fortsatt noen som hevder at smitten sprer seg gjennom lufta. I HA den 8. oktober står det å lese: «Nogen forandring til det bedre kan neppe ventes før der igjen blir godt veir.» Og den 25. oktober setter avisen fortsatt sin lit til været: «Hvis det holder med godt, friskt veir, kan man vente tilbakegang med sygdommen, – den er muligens allerede kulminert.» Den 2. november forsøker Indlandsposten nok en gang

å slå fast at været ikke har noen påvirkning på sjukdomsspredningen. Katarr som følger med smitten, derimot, nyter godt av klarvær. Vind eller hoste, den brutale virkeligheten viser at døden gjør sin rike høst. Indlandsposten går systematisk til verks, og siste dag i oktober presenterer de en oversikt over alle herredene i Solør-Odal. (Se Ola Storbråtens artikkel «Fire lik i ett hus».) Alle områder er angrepet, i Eidskog øker den og på Austmarka er de hardt rammet med mange dødsfall. Men verst raser Den spanske i Nord-Odal, og sprer uhygge i hvert hus.

«…de sorte lik…»

Det ser nærmest ut til å bryte ut panikk i lokalbefolkningen. Mange mente det var en slags ny «svartedaue», forteller Odd Mellum fra Eidskog. Folk ble så redde, de turte ikke gå til hverandre, forteller flere. Måtte de levere noe til naboen, satte de det igjen på trappa, banket på og gikk raskt hjem.⁵ I HA den 25. oktober står det også at det er mye snakk om at Den spanske ligner på Svartedauen, fordi likene blir svarte. Avisredaksjonen konfererer med dr. Forseth, som ikke har samme erfaring. Likene blir ikke svarte, men lett blålige, forklarer han saklig. Det kommer av at dødsårsaken er hjertelammelse, og skyldes ikke Spanskesjuken. Legene måtte stadig balansere mellom opplysning og beroligelse. Da legen kom på besøk hadde han ikke bare sjukdommen å hanskes med, men møtte også pasientenes skrekk og nervøsitet. Dr. Jonassen på Gjøsegården mistet tålmodigheten da engstelse gikk

over i blind frykt, og skreiv i Indlandsposten den 5. november: At folk flest blir opskaket av en epidemi som denne er en ganske naturlig forteelse. Det er ogsaa fuldt rimelig at man bedst mulig søker at beskytte sig mot sygdommen. Men naar visse folk i dette øiemed griper til forholdsregler som gaar utenfor al forstand, naar de i sin blinde frygt undlater at træ hjælpende til hvor nød og mangler skriker i dagen, da gir disse folk paa baaten det lille pund av næstekjærlighet som forhaabentlig er nedlagt paa bunden av hver menneskesjæl. Da er det paatide at rope et varsko. De spanskesjuke måtte ikke overlates til seg sjøl, men kanskje fantes det bedre løsninger enn å holde pasientene til sengs hjemme.

Frøknerne Lange og Juell følger dels lægerne og tar dels job, hvor det trænges, og igaar etablertes en sykeavdeling ved Sigernes under ledelse av frøken Margit Gjems, som ogsaa har meldt sig til tjeneste, og som med sin fuldstændige sykepleieutdannelse og mangeaarige erfaring er en verdifuld støtte for lægerne. Avisa HA vil også forsøke å hjelpe de trengende, og lager innsamlingsaksjon: «Vor tanke var at samle et fond

«Hjælp mot den spanske syke» Fredrik Jonassen tok til orde for at Kongsvinger epidemisykehus måtte åpne dørene for de spanskesjuke. I begynnelsen av november skjedde det, ikke fordi sjukdommen fortsatt økte, men «lægerne har fundet det formaalstjenlig at faa de hardest angrepne patienter under rationel pleie, som det mange steder rundt i hjemmene er vanskelig nok at skaffe dem, særlig hvor hele familien ligger tilsengs.» Sanitetsforeningen arrangerte symøte for å gi sjukehuset nødvendig utstyr, og de fikk god oppslutning. Kvinner meldte seg også frivillig til pleie, skriver HA 7. november.

Sjukepleierne ble oppfordret til å beskytte seg med munnbind. Foto fra Indlandsposten.

«…de sorte lik…»

Sjukepleierne ble oppfordret til å beskytte seg med munnbind. Foto fra Indlandsposten.

som der skulde kunne ydes hjælp av til Odalen, Vinger, Eidskogen, hele Solør og Kongsvinger. Fra alle disse bygder venter vi bidrag, og til alle disse mente vi at skulle kunne sende hjælp.» Legene kan enkelt rekvirere fra fondet, uten krav om regnskap. I løpet av november samler HA inn over 8000 kroner, og både leger og sjukesøstre fra hele distriktet får støtte til pleie og medisinering. Hva medisinen skulle bestå av, var derimot svært uklart.

Sykebrændevinet

Leger og medisinske forskningsinstitutt over hele Europa arbeidet for å finne et hjelpemiddel mot Spansken. Avisene refererer trøstig om at NÅ! har en lege her eller der funnet et middel som virker. Det er sublimatinnsprøytninger og kamfer, kinin og kaliumpermanganat. En lege i Roma har forsøkt å sprøyte infisert blod inn i pasienter som vaksine.

I fortvilelse over at ingenting egentlig hjelper, dukker også ei rekke mer kuriøse forslag også opp, ofte omtalt som «husmedicin». En foreslår rødbeter, en annen solbærsaft. Gurgling med ulike blandinger av vann og salt er det mange som mener hjelper, mens andre sverger til kamillete. Noen blander kongslys i kamilleteen; andre tar sukkerbit med lavendelolje. Den velkjente helbreder Marcello Haugen får på trykk et innlegg med de urtemedisinske råd han har å by på. Flere forteller om tjære på komfyren, et råd som sikkert har spredd seg på folkemunne, ettersom det ikke er nevnt i avisene. Men over alle hjelpemidler er det uansett konjakken som rager. I slutten av oktober ble alkoholforbruket lempet på, slik at de såkalte samlagene også kunne levere ut brennevin til medisinsk bruk. Deretter ble det ved kongelig resolusjon bestemt at

Begravelsesfølge på Austmarka vinteren 1919. Foto: Austmarka historielag.

hver husstand kunne få fra ei halv til ei hel flaske brennevin. Dette ble problematisk i praksis. Distriktslege Forseth i Vinger skriver: «Jeg vil henstille til publikum at spare os læger for alle disse hensigtsløse henvendelser nu i denne travle tid. Den medicin, vore pasienter behøver, foreskriver vi uopfordret, ogsaa cognak naar vi anser det nødvendig.» Legen Queseth i Grue klager ikke over egen kapasitet, men hvordan kan han hjelpe så lenge han ikke får nok brennevinsblanketter fra de myndigheter som skal utstede dem? Det er forsyningsnemnda i Hedmark som skal utstede blankettene, og etter noen dager blir retningslinjene endret så rekvisisjonene kan gå utenom legene. Folk oppfordres til å bruke samlagene, men det gjør jo ikke folk når det er nærmere til apoteket. Solørapotekerne rykker ut i Indlandsposten den 11. november:

Solørapotekerne kan ikke paata sig utleveringen av brendevin paa rekvisitionskort fra provianteringsraadet, da apotekerne i forveien er aldeles overbelastet med arbeide, grundet spanskesyken. Det skulle ikke bli roligere tider med det første, verken for lege eller apoteker.

Spansken raser videre

Den 11/11 klokka 11 ble det erklært at verdenskrigen var omme. Avisene dekker jo også denne begivenheten, men gir fortsatt mye spalteplass til Spansken. Vi er nok dessverre på langt nær ferdige med spanskesjuken enda, skriver Indlandsposten 27. november. Sjukdommen er blusset opp og raser med stor kraft i øvre Solør. Bedre er det ikke i Nord-Odal: «Forrige søndag blev der ved Mo kirke i Nordre Odalen jordfæstet 16 lik», skriver HA.

Landhandlene ble utpekt som særlige smittesteder. Brovold landhandel i NordOdal, omkring tida da Spanskesjuken herjet. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

Sykebrændevinet

Begravelsesfølge på Austmarka vinteren 1919. Foto: Austmarka historielag.

Spansken raser videre

Landhandlene ble utpekt som særlige smittesteder. Brovold landhandel i NordOdal, omkring tida da Spanskesjuken herjet. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

Det brer seg frykt for at alminnelig skogsdrift ikke kan komme i gang før over nyttår, og dermed ble inntektsgrunnlaget for mange rokket ved. Det ser likevel litt lysere ut fram mot jul, og annonser for julegaver blander seg med sørgeflor og likkister. Mange var fortsatt sjuke, og Gunda Karlstad fra Åsnes Finnskog forteller at de ble rammet i jula. Bare bestefar og eldste søster spiste julekveldsmaten det året, og tredje juledag døde eldstebroren hennes. Noen doktor hadde de ikke; de bodde avsides og dessuten var det dyrt.⁶

Kommer spanskesjuken igjen? «Spanskesyken har som bekjendt i den sidste tid avtat sterkt her i byen, og mange trøster sig vistnok med, at vi nu er færdig med epidemien.» Trygg kunne en ikke være, mente HA den 18. desember. «Mange læger mener, at man maa være forberedt paa, at epidemien av og til vil blusse op igjen, før man blir helt kvit den.» Det grufulle året 1918 ble oppsummert i avisene så vel som i medsinalberetningene, og i Indlandsposten het det: 1918 vil blandt saa meget andet ogsaa bli et merkeaar ved den farsot, som under navnet spanskesyken har herjet hele verden og fremdeles vedblir med sine herjinger i store dele av Afrika, Amerika og i det østlige Asien. Sygdommen eller pesten karakteriseres overalt som den værste farsot, som har rammet menneskeheten paa flere hundre aar.

Det er umulig å anslå hvor mange som er døde, men det kan dreie seg om 40 000, ifølge samme avis. Ettertida har arbeidet mye med å føre statistikk. Doktor Ansteensen var en flittig bidragsyter til amtslegens årlige medisinalberetning. Han forsøkte også å analysere situasjonen året i forvegen, for Nord-Odals vedkommende. De først iagttagne tilfælde av sygdommen skyldtes smitte fra Kristiania. Forløpet var i sommermaanederne meget moderat. Saa skede i midten av oktober ny smitteindførsel til Knapper skolekreds fra Hamar; i kredsen, som ligger avsides, var indtil da intet tilfælde indtruffet. I løpet av 8 dage var der fuld epidemi over hele kredsen. Som begunstigende smittens utbredning nævner distriktslægen landhandlerierne. Smitten kom til Knapper fra Hamar i en omgang og fra skogsarbeidere på jobb i Østerdalen i neste, men så spredte nordodølingene den videre til Hof, beskriver legen der, E. Karud.

Blusser opp igjen

Utover etterjulsvinteren og våren begynner det å stå mer om tuberkulose og lus, og 14. mars frykter redaktørene «flektyfus». Men i mars ser det ut til at Spansken kommer tilbake enda en gang. Indlandsposten spør dr. Kohmann, som svarer at det har vært hyppige tilfeller av influensa hele vinteren, men ikke like harde angrep som før jul. Mens influensaen altså kom tilbake på Kongsvinger, var tilstanden i Sør-Odal i stadig bedring.

Der var dr. Løken på sitt første besøk i det lokale helserådet. Løken var tilsatt etter Schjervheims død ved utspringet av Spansken. Først nå, i medisinalberetningen for 1918, settes dødsfallet i direkte sammenheng med pandemien. Løken fikk en hektisk begynnelse på sin legegjerning. Omtrent halvparten av bygdas innvånere har vært angrepet, mener han, men slett ikke alle har søkt lege. Likevel behandlet han 234 tilfeller av Spanskesjuken i oktober, 437 i november og 157 i desember. I januar økte antallet igjen, til 226, men sank til bare 42 i februar. «I mars har derimot sundhetstilstanden været god.» Det kjentes helt sikkert godt, etter måneder hvor befolkningen var oppskaket og grepet av panikk over de mange dødsfallene, som det heter i medisinalberetningen. Tallene taler for fellesskapet i SørOdal, men for enkeltmenneskene var slett ikke faren over i mars 1919. I Slåstad-grenda rammes en familie hardt denne våren. De har allerede mistet en sønn av annen sjukdom, og nå er fire av de fem gjenlevende smittet av Den spanske. Eldste barn og eneste datter, Ragnhild, dør først. Lillebror Kaare som var 17 år den gangen, fortalte at han ble sendt til Skarnes etter kiste. Da han kom hjem, måtte han gjøre vendereis, for nå var også lillebror Helge død. De to ble gravlagt samme dag. Enda ei kiste må til for familien i Monsengen; i april dør Åge av hjernebetennelse som følge av Spansken. Av de sjuke var det bare Egil som overlevde, mens eldstegutten Kaare aldri ble smittet.⁷

Ettervirkninger

Verken leger eller pasienter kunne vite om faren nå var over. Og ved utgangen av april bringer Indlandsposten dystre spådommer fra svenske legerapporter: «Det fremholdes ogsaa at man maa regne med, at spanskesykeepidemien vil vedbli at gjenta sig, omend i stadig svakere grad, i de nærmeste aar utover.» Slik gikk det heldigvis ikke, men

De tre eldste i søskenflokken i Monsengen, Sør-Odal. Ragnhild (t.h.) døde i Spanskesjuken, Sverre (i midten) døde allerede i 1906, mens Kaare (t.v.) ikke ble smittet. Foto: utlånt fra Unni Strøm.

Blusser opp igjen

Ettervirkninger

Spansken brakte med seg ettersjukdommer som mange fikk slite med. Noen fikk «sovesyke», en sjukdom legene setter i forbindelse med hjernebetennelse som flere dør av. Andre våknet opp etter Spansken uten hår, og da det vokste ut igjen, viste det seg å være krøllet og ha ny farge.⁸ Noen mente de aldri ble riktig friske igjen og var merket for livet. Ettertida har vist at Spansken rammet alle verdensdeler, men fortsatt er det ingen som veit hvor mange som døde. Antagelig var det mer enn 50 millioner på verdensbasis. For dem som levde midt i pandemien, enten det var lokalt eller langt unna, må situasjonen ha vært både fortvilet og forvirrende.

Bjørn Sverre Hol Haugen, Sør-Odal, f. 1972. Førstekonservator, Anno museum. Noter 1. Norges ofIisielle statistikk: Sundhetstilstanden og medisinalforholdene 1918. 2. Vi har gått gjennom Norsk Folkeminnesamlings minneoppgaver for eldre, samlet inn i 1964 og 1981, hvor nesten alle omtaler Spanskesjuken. I tillegg har vi samlet inn andrehåndsberetninger, fortellinger som er overlevert muntlig til oss i dag. Kirkebøkene for samtlige sogn i SolørOdal er også gjennomgått. 3. Store norske leksikon: Brennevinsforbudet. 4. Opplysninger fra familien samt kirkeboka og dødsannonsene. 5. Norsk folkeminnesamling, minneoppgaver fra Odd Mellum og Oline Gulbrandsen; muntlig overlevering til Knut Ola B. Storbråten. 6. Norsk folkeminnesamling, minneoppgaver 1981. 7. Muntlig overlevering fra familien samt kirkeboka for Strøm i Sør-Odal. 8. Muntlige overleveringer til museet.

Vi flyktet fra spanskesyken TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR Utgis av Kongsvinger museum – et museum i Anno museum Alle henvendelser skjer til: Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 Kongsvinger Telefon 62 88 82 90 kongsvinger@annomuseum.no Tidsskriftet Solør-Odal utkommer med fire hefter i året. Årskontingenten er kr 200,Bankgirokonto: 1822.35.93212 De fleste tidligere hefter og årganger er å få kjøpt. Redaksjonen består av: Mona Pedersen Ingun Aastebøl Mona Holm Knut Ola B. Storbråten Maren Sofie Løfsgård

Redaktør: Bjørn Sverre Hol Haugen Produksjon: Vinger og Glåmdal Trykkeri AS ISSN: 0333-0982

Else Hanna Tendø ga i 1997 ut boka «Det var her – glimt fra lyrikeren Rolf Jacobsens barndomsår, ungdomstid og voksenliv i Åsnes i Solør, slik han selv og noen sambygdinger minnes det». Der forteller Rolf Jacobsen (1907–1994) også om epidemien som herjet bygdene i 1918. Vi har fått lov å trykke dette utdraget, til glede for nye lesere. AV ROLF JACOBSEN Den smittsomme spanskesyken brøt ut i hæla på første verdenskrig. På annenhver gard bortover var det noen som ble angrepet, med dødelig utfall. Livsgrunnlaget den gangen var ikke så godt. Det var dårlig med mat, ensidig kosthold osv. Mora mi, som var sykepleierske, hun fikk en idé. Da spanskesyken rate som verst (ca. 1918), leide vi oss inn i et hus på Hemsætra på Hof Finnskog. Vi tok toget til Arneberg stasjon og reiste med karjol ca. ei og ei halv mil innover: Oppover bakkene, over Lilleåsen, opp og ned, skog og skog og skog, og så var det noen setergrender. Omsider kom vi fram til Hemsetra, ei grend med 4–5 smågarder som lå i en klynge. Det var ganske pent der. Jeg husker det var en sjø i nærheten som het Malisjøen. Vi hadde det hyggelig i Hemsetra. Bror min og jeg lekte i skogen og hadde det bra. En gang skulle mor, Anton og jeg på besøk til Kvesetberget. Det var 3–4 km å gå etter bred skogssti. Jeg hadde vært litt uvel om morgenen, og da vi kom til en bekk, satte jeg meg ned, for jeg følte meg dårlig. Mor bar meg på

Rolf Jacobsen omkring 1940. Foto: Normann, Domkirkeoddens fotoarkiv.

ryggen fram til Kvesetberget. Vi måtte gå tilbake derfra ganske fort, for jeg fikk feber. Mor mi var engstelig for at det kunne være spanskesyken, men det viste seg heldigvis bare å være «røde hunder».

Redaktør: Bjørn Sverre Hol Haugen Produksjon: Vinger og Glåmdal Trykkeri AS ISSN: 0333-0982

Rolf Jacobsen omkring 1940. Foto: Normann, Domkirkeoddens fotoarkiv.

Fire lik i ett hus

Spanskesjuken i tall og prosent Spanskesjuken slo ned med hard hånd i hele Solør-Odal og knapt noen kan ha unngått å få med seg den uhyggen og panikkartede stemningen som rådet i distriktet vårt andre halvår av 1918 og fram til det roet seg trekvart år seinere. Denne artikkelen setter søkelyset på dem som døde. Hvor mange var de, og ble alle deler av distriktet like hardt rammet? AV KNUT OLA B. STORBRÅTEN I avisene kan vi følge epidemiens spredning i bygdene. Indlandsposten går systematisk til verks, og siste dag i oktober presenterer redaktøren en oversikt over alle herredene i SolørOdal. Oversikten gir et godt tidsbilde av situasjonen mens sjukdommen raste på sitt verste. Den uhyggelige influenzaepidemi eller «spanskesyken» om man vil, raser uten ophør i byen og distriktene omkring. Tilsynelatende optrær epidemien i noget midlere grad heroppe end mange andre steder i landet, men den er alvorlig nok i al sin uhygge, saa lumsk som den optrær. Lægerne arbeider dag og nat til de praktisk talt segner om av træthet og overanstrngelse, og dog kan de ikke gjøre noget for at stanse den uhyggelige farsot. De følger efter sygdommen fra hus til hus uten haap om hvile før epidemien har løpet linen ut – det vil si før den har hjemsøkt alle. Vi har ringt runt i bygdene i dag for at høre hvordan det staar til, men det er

desværre liten opmuntring vi har faat. I Vaaler mente dr. Bergh at sygdommen nu var kulminert, idet praktisk talt hver familie har været hjemsøkt. Selv hadde doktoren maattet gaa tilseengs i dag. Deroppe har sygdommen fart nogsaa lempelig, uten mange dødsfald. I Aasnes har man hittil sluppet heldig. Det har ikke været meget sygdom. Det samme har været tilfældet i Hof, men nu har sygdommen tat fat deroppe og er i stadig tiltagende. I Grue har epidemien holdt sig haardnakket i længere tid uten at den har optraadt særlig ondartet. I Brandval har der i det sidste været megen sygdom med ikke saa faa dødsfald. Særlig har Østsiden været angrepet, mens Vestsiden hittil har været noksaa skaanet. Skulde sygdommen tilta der i samme grad som paa Østsiden, visste dr. Bull ikke hvordan han skulde klare det. Fra Østmarken mente dr. Møller at sygdommen nu var kulmineret. Deroppe har den herjet voldsomt over hele bygden og krævet mange ofre. Paa Eidskogen er sygdommen i stadig tiltagende, men forløper forholdsvis heldig.

Heller ikke omkring byen her er der tegn til kulmination endda. Det samme kan sies om Sør-Odal, hvor utkanterne av bygden er verst hjemsøkt. Verst optrær epidemien i Nord-Odal, og særlig i Mo, hvor den tilmed er særlig ondartet. Paa 8 dager er der indtruffet 20 dødsfald deroppe av lungebetændelse, og bare paa en gaard i Mo ligger der nu

4 lik i et hus.

Skolekjøkkenet i Mo er tat i bruk som sykeshus og der er rekvirert sykepleiehjlælp utenbygds fra ved siden av de 2 pleiersker som er ansat ved tuberkulosehjemmet og som man nu har

maattet sætte i arbeide. Avisreportasjen formidler legenes situasjonsbeskrivelse. De ble også tilkalt for å bekrefte dødsfallet hos dem som ikke overlevde.

Stor dødelighet

I kirkebøkene kan vi lese hvordan Indlandspostens gjengivelse av telefonrunden samsvarer med antallet dødsfall i de ulike kirkesognene. Ved å telle opp alle døde i et gitt tidsrom, er det mulig å sette opp en statistikk. For å få et sammenlikningsgrunnlag, er det regnet ut det gjennomsnittlige antallet

Fra Mo i Nord-Odal ca. 1922. Til venstre i bildet ligger skolekjøkkenet som ble sjukehus under Spansken. Midt i bildet er barnehjemmet Enger, hvor mange som ble foreldreløse under Spanskesjuken fikk bo. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

Fire lik i ett hus

4 lik i et hus.

Skolekjøkkenet i Mo er tat i bruk som sykeshus og der er rekvirert sykepleiehjlælp utenbygds fra ved siden av de 2 pleiersker som er ansat ved tuberkulosehjemmet og som man nu har

maattet sætte i arbeide. Avisreportasjen formidler legenes situasjonsbeskrivelse. De ble også tilkalt for å bekrefte dødsfallet hos dem som ikke overlevde.

Stor dødelighet

dødsfall, uansett årsak, for en perioden uten epidemi, og så er det sammenliknet med antallet dødsfall i tidsrommet da spanskesjuken herjet som verst. Tidsrommet som tallene baserer seg på er fire måneder, fra og med oktober til og med januar måned i 1916/1917, 1917/1918 og 1918/1919. Tallene for årsskiftene 1916–1917 og 1917–1918 er lagt sammen og delt på to. Dette gjennomsnittet er så satt opp mot tallene for 1918–1919. Tallene bekrefter hva avisen hadde fanget opp. Dr. Møller på Austmarka hadde trolig hatt med alle de 18 dødsfallene å gjøre, i tillegg til alle dem

som lå sjuke, men klarte seg. Og i Mo i Nord-Odal, som lå verst an da artikkelen ble skrevet, hadde de god bruk for det provisoriske sjukehuset. Der viser statistikken at det døde nesten fem ganger så mange som normalt. I Eidskog ser det ut til at Vestmarka ble hardt rammet, mens hovedsognet slapp noe lettere unna. Og i Våler hadde til og med doktoren måttet finne senga for en periode, en skjebne han må ha delt med flere yrkesbrødre. Som statistikken viser, var Våler ikke av de hardest rammede kommunene.

Kirkesogn

Gjennomsnittlig antall døde i oktober–januar 1916–17 og 1917–18

Antallet døde oktober 1918–januar 1919

Økning i antallet døde i 1918–19, sammenlignet med 1916–17/1917–18, i prosent

Austmarka

500

3,5

471

Vestmarka

433

Åsnes Finnskog

333

Vinger

275

Åsnes

257

Brandval

15,5

171

Eidskog

20,5

168

Oppstad

157

Våler

157

Sand

6,5

131

Kongsvinger

122

Ullern

120

Strøm

Grue

30,5

Gjesåsen

6,5

Spredning

Den 11. november kommer avisa med ei ny oppdatering av sjukdommens herjinger. I Hof får Nord-odølingene litt av skylden for spredningen av elendigheten: I Hof har den holdt sig mest paa østsiden hittil. Paa vestsiden har en dog tat sig op i det sidste, saavidt man kan skjønne fra skogsfolk som har hentet smitten fra kamerater fra Nord-Odal. Der er megen lungebetændelse og mange dødsfald. På Åsnes Finnskog viser statistikken at de hadde tre ganger så mange dødsfall som vanlig, og Finnskogen ble hardere rammet enn hovedsognet. Avstanden til hoveddalføret hjelper ikke stort, konstaterer avisen: Ogsaa Finskogen er trods sin isolation ikke fritat for farsotten, saa det er et næsten overmenneskelig arbeide som kræves av lægene om dagen, med reiser dag og nat. Solør-apotekene har ogsaa vanskelig for at klare alt det arbeide som lægges paa dem. Men hva de hadde funnet for middel for å beskytte seg i Gjesåsen, er ikke godt å si. Her var økningen i antallet dødsfall ikke mer enn en normal variasjon et hvilket som helst år. Kanskje de hadde «ei grite med tjiru på omna», slik Otilie Moe og flere andre forteller om. Tallene tar som sagt ikke hensyn til den videre utviklingen i sjukdommen. Vi vet at den i tredje perioden på vårparten i 1919 også krevde menneskeliv.

Enkeltskjebner

Bak statistikkens tall og prosenter skjuler det seg enkeltskjebner. Muntlige overleveringer og noen få gjenstander forteller de personlige historiene. Ei av dem er fra ett av de to kirkesognene der spanskesjuken krevde flest ofre, nemlig Mo i Nord-Odal. En svartomrammet og korsprydet begravelsesinvitasjon, datert 6. november 1918, er tatt vare på. Den viser at den tre år gamle Kristoffer Torgersen Ødegårdens anmoder onkelen Reinhardt Storbråten med familie om å delta i begravelsen av foreldrene hans, Mathilde og Torger, ved Mo kirke lørdag 9. november kl. 11. Søstera Olaug på et halvt år som også døde, nevnes ikke i invitasjonen, men kirkeboka viser at de ble gravlagt på samme dag. De var alle tre innlagt og døde ved det midlertidige sjukehuset på husstellskolen i Mo. Sjølve begravelsen ble ikke utført av en prest. Jordpåkastelsen derimot, krevde en prest for at den kirkelige handlingen skulle være fullendt. Dette ble løst ved at en stokk ble satt oppå kista ved begravelsen og jorda ble fylt på rundt. Ei uke etter begravelsen, den 17. november, kom presten til Mo. Og samtidig som familien på tre fikk kristelig jord på kistelokket, fikk 11 andre sjeler på samme kirkegården den samme avskjeden post morten. Noe slikt var det nok ingen som kunne minnes at hadde skjedd før på denne siden av Storsjøen. Sjøl om Kristoffer ble spart i første omgang, ventet ikke noe langt liv for den foreldreløse gutten. Etter at mor, far og søster døde i løpet av fire dager i månedsskiftet oktober–november i

Kirkesogn

Gjennomsnittlig antall døde i oktober–januar 1916–17 og 1917–18

Antallet døde oktober 1918–januar 1919

Økning i antallet døde i 1918–19, sammenlignet med 1916–17/1917–18, i prosent

Austmarka

500

3,5

471

Vestmarka

433

Åsnes Finnskog

333

Vinger

275

Åsnes

257

Brandval

15,5

171

Eidskog

20,5

168

Oppstad

157

Våler

157

Sand

6,5

131

Kongsvinger

122

Ullern

120

Strøm

Grue

30,5

Gjesåsen

6,5

Spredning

Enkeltskjebner

1918, kom han til pleieforeldre i nabolaget i Knapper. Om Kristoffer også var sjuk men overlevde, vet vi ikke noe om. Uansett ble han rammet av difteri og døde i 1921, seks år gammel. Og dermed var hele familien utslettet.

Spanskesjukeminner

Da epidemien hadde roet seg og hverdagslivet ble gjenopptatt, var likevel ikke livet som før for de rammete familiene, det skulle bare mangle. I folks bevissthet levde opplevelsene fra den fryktelige tida videre og ble overlevert til neste generasjon. Lengst har kanskje disse historiene blitt holdt ved like i de områdene hvor sjukdommen

slo hardest ned? I tilfellet med Mathilde og Torger ble i hvert fall minnet om dem godt bevart. Begge to ga navn til nye familiemedlemmer som kom til utover 1920-tallet. Og historien om da spanskesjuken herjet og tok livet av bestefars tante og hele familien hennes, skulle leve i mange år og overleveres undertegnede mange tiår etter hendelsen.

Knut Ola B. Storbråten, Nord-Odal, født 1974. Konservator, Anno museum, Odalstunet.

Familiebilde fra Storbråten, med Mathilde lengst til venstre. Foto: Utlånt fra artikkelforfatteren.

Spanskesjukeminner

Knut Ola B. Storbråten, Nord-Odal, født 1974. Konservator, Anno museum, Odalstunet.

Familiebilde fra Storbråten, med Mathilde lengst til venstre. Foto: Utlånt fra artikkelforfatteren.

Oddfrid Kristiansen, Våler I denne beretningen fra Våler, innsendt til den landsomfattende minneinnsamlinga i 1981, forteller Oddfrid Kristiansen om hvordan hun opplevde Spanskesjuken. Om høsten og vinteren begynte de å snakke om spanskesyken som herjet og en mor som døde fra 7 barn. Jeg begynte å bli fryktelig syk av forkjølelse og måtte da skofte skolen, og værre og værre ble jeg. Ingen doktor kom og jeg ble liggende. Tante brukte talg på ullklut og la på brystet mitt og på føttene og rundt halsen. Jeg drakk litt varmt vann og hun raspet gulrot og ga meg. Jeg syntes at teppene var så tunge, og at kuler gikk i luften med alle farger, gule, grønne, røde, blå. Jeg hørte folk satt å snakket om meg: «Hun har nok sneven av spanskesyken». Noen kom hver dag og satt ved sengen. Da sov jeg. Teppet føltes tungt, tungt. De hadde gjerne med seg varm drikke, men jeg lengtet etter noe kaldt å drikke. Jeg lå da over 4 uker og prøvde å sitte oppreist i sengen, var veldig slapp, men kom meg etter hvert. Doktor hadde jeg altså ikke. Vi sendte bud, men de var for opptatt. Det døde ofte 3 stk. på et hjem. Jeg kom meg da på beina igjen, og begynte på skolen etter 7 ukers fravær, og lå da etter i regning. Men læreren var svært hyggelig og snill, og det minnes jeg med takk i dag. Jeg var enda slapp en tid, men ble bedre og sterkere efter hvert.

-Nu er det de smaa barn det gjælder! Om de foreldreløse etter spanskesjuken i Nord-Odal Spanskesjuken tok livet av mange kvinner og menn i «sin beste alder». I kirkeboka ser man at folk tidlig i 20-åra var særlig utsatt. Noen av disse hadde rukket å få barn. Brått og brutalt økte antallet foreldreløse barn i bygda dramatisk. Hvem skulle nå ta seg av de små? AV KNUT OLA B. STORBRÅTEN

«Syk pike», tresnitt av Max Pechstein i 1919. Foto: Nasjonalmuseet.

Oddfrid Kristiansen født 1906, Våler i Solør, bodde i 1981 på Bøn i Eidsvoll.

Gurine Gulbrandsdatter Lund i Kuggerudshamninga, lengst sør i Nord-Odal, døde 19. desember 1918 fra en ungeflokk på sju. Den gjenlevende faren måtte utføre sin livs verste gjerning da han ble enkemann, noe dattera Rutt, seinere gift Aaberg (1915– 2003) har skrevet om i sine memoarer: Jeg kan ikke huske mor – hun døde da jeg var 3 ½ år gammel. Vi var da 7 søsken – den eldste var 12 år og min yngste søster bare 2 dager gammel. Mor døde i spanskesyken 1918. Far så seg ingen annen utvei enn at vi 4 yngste blev satt bort. Minstejenta kom til bestemor (fars mor). Også fars yngste søster bodde der. Min yngste bror på 1 ½ år kom til fars bror som var nabo – og søsteren min på nesten 5 år hun kom på gården der far var husmann. – Og det var jo like i nærheten det også. –

Rutt kom i fosterhjem på en av de største gardene i bygda. Foto: utlånt fra Elin Haugen

«Syk pike», tresnitt av Max Pechstein i 1919. Foto: Nasjonalmuseet.

Oddfrid Kristiansen født 1906, Våler i Solør, bodde i 1981 på Bøn i Eidsvoll.

Rutt kom i fosterhjem på en av de største gardene i bygda. Foto: utlånt fra Elin Haugen

Men jeg da - jeg skulle til en stor gård 1 mil lenger unna. Far har fortalt meg at det var det værste han hadde gjort i sitt liv da han måtte sende mig dit. Mor døde like før jul og i januar kjørte far mig. Hadde fått låne hest og slede på gården og tanten min, fars søster var med og fulgte mig. Jeg hadde grått hele natten og bedt så pent far om å få være hjemme hos han. Men hvad skulde en fattig husmann gjøre i de de tider da det ikke var økonomisk hjelp å få? Overgangen fra husmannsjente til pleiedatter på en av bygdas største garder var nok stor, og Rutt slet med savn og lengsel etter tryggheten til mor hele oppveksten. Økonomisk hadde hun

Mor Mor, kjære mor, hvor ditt navn mig beruser, hvor det klinger som musikk i mitt hjerte. Det er som om savnet lindrende bruser! hvor tanken på dig kan stille min smerte. Jeg minnes dig ikke, men kan se dine blikke, for jeg vet du var mor til en barneflokk stor. Mor, kjære mor, om jeg litt kunde minnes av de kjærtegn du gav mig da liten jeg var. For aldri vel slik en kjærlighet finnes som den jeg fikk da du mor mig bar. Men Vårherre han tok dig, fra far, mine søsken og mig. Jeg skulle ikke engang ha minner fra den beste på jord blant kvinner. Rutt, 1939–40

imidlertid fått det langt bedre enn hun kunne drømme om som datter av en husmann.

Barnehjem

For de barna som ikke hadde slektninger å ty til, eller kunne settes bort til andre, ble situasjonen etter hvert ganske prekær. I Indlandsposten 18. januar 1919 står det å lese: Fattigstyrets formand A. Hoel var tilstede i Nord-Odals herredsstyres sidste møte og forela forslag om bevilgning av midler til oprettelse av et barnehjem for bygden og ga samtidig grei oplysning om saken. Spanskesyken skyldtes det mest at dette hjem saa haardt trængtes. For tiden var det ialt 20 forældreløse mindre barn fra 2-5 aar som øieblikkelig maatte tas haand om. Man hadde forsøkt at leie dem bort til private, men ingen var villig til at ta sig av dem. Folk synes vel de har nok med sig selv. Først og fremst kom det an på om herredsstyret ville bevilge de nødvendige midlene. I første omgang dreide det seg om 10.000 kroner. Ordføreren avsluttet sitt innlegg i saken med en tydelig appell: «nu er det de smaa barn det gjælder». Heldigvis bifalt de andre representantene ordføreren, og et enstemmig herredstyre bevilget de nødvendige midlene for opprettelse av et barnehjem. Til å styre barnehjemmet ble satt styret for Thorvald Meyers Minde, bygdas gamlehjem og formennene i fattigstyrene i Sand og Mo.

Lokale

I første omgang var det snakk om et midlertidig barnehjem. Men saa var det lokale; for saken kunde ikke utsættes til hus blir bygget. Nogen hadde henledet opmerksomheten paa de ledige bedehus og henvendt sig til styret for disse herom. Ruud bedehus var specielt hat for øie, men bestyrelsen kan ikke stille sig imøtekommende her. Av referatet fra det samme møtet, gjengitt i avisa Hedmarkens amtstidene, går

det fram at det er tre ulike alternativ man vurderer: bedehusene Rud i Sand og Kildal i Mo, samt skolekjøkkenet i Mo, altså husstellskolen. Denne bygningen var jo allerede benyttet som sjukehus for de spanskesjuke mens epidemien pågikk. Representanten K.T. Sjøli ergrer seg høglydt over bestyrerne for Rud bedehus i Sand. Disse har ikke kunnet imøtekomme ønsket om å omdisponere bedehuset til barnehjem. «Men de som stiller sig vrangvillig med hensyn til Ruuds bedehus burde heller

Barnehjemmet Enger med tolv barn og fire voksne. Maren Kolstad står til høgre med stort, hvitt forkle. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

imidlertid fått det langt bedre enn hun kunne drømme om som datter av en husmann.

Barnehjem

Lokale

Barnehjemmet Enger med tolv barn og fire voksne. Maren Kolstad står til høgre med stort, hvitt forkle. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

ikke præke om ham som sier de smaa barna skal komme og ikke forhindres», refererer journalisten. Marie Røtterud derimot, vil ikke klandre styret for bedehuset, men mener det negative svaret skyldes bestemmelser ved bedehuset som fattigstyret ikke kjenner fullt ut. Marie Røtterud skulle sjøl få merke følgene av spanskesjuken. Hennes fosterdatter Borghild, som hadde giftet seg og fått et barn, døde 25 år gammel den 19. januar 1919. Dette var dagen etter at møtet i fattigstyret ble referert i avisen.

Dødsannonse for Borghild Haukerud. Hun vokste opp med tante Marie og onkel Johan Røtterud som fosterforeldre.

Maren Kolstads barnehjem

I Indlandsposten 5. mars 1919 står det igjen om barnehjemmet i Nord-Odal. Da behandlet formannskapet budsjettet for kommunen den kommende terminen. Posten til barnehjemmet ble opprettholdt med 10.000 kr, forøvrig det samme beløpet som ble bevilget til nye skolebygg i Fjell og Austvatn. Mye tyder på at man gikk bort fra en midlertidig løsning. I Mo, rett nedafor den husstellskolen som var foreslått som egnet lokale, dreiv nemlig allerede Maren Kolstad (1872–1958) barnehjemmet Enger. Maren Kolstad var søster av gardbrukeren på Nordre Fjell, og hun var engasjert i så vel barnelosje som misjon og annet foreningsliv. På Enger dreiv hun i tillegg en liten butikk. Fra 1919 og tre år framover var det kommunen som dreiv barnehjemmet. Deretter trakk de seg ut, mens Maren fortsatte virksomheten sjøl i noen år fram til 1930. På et bilde av barnehjemmet Enger fra 1919, ser vi vi beboerne av hjemmet, 12 barn samt fire pleiere, inkludert styreren Maren Kolstad med stort, hvitt forkle. Barna er velstelte og blide og smiler fra verandaen. Kanskje noen av leserne kjenner til den videre skjebnen til disse barna?

Knut Ola B. Storbråten, Nord-Odal, født 1974. Konservator, Anno museum, Odalstunet.

Erik Rovelstads brev Den første oktober mistet Erik Rovelstad kona i Spanskesjuken. To dager etterpå satte han seg ned og skreiv et langt brev til søstera si i hovedstaden. Brevet er tatt vare på i familien, og vi har fått lov å trykke det. Det er gripende hvordan enkemannen forteller om sjukdomsforløpet og dødsleiet, og det er en av de få kildene vi har som kommer så direkte fra dem som ble rammet – skrevet mens Spansken raste. Brevet har tidligere vært publisert i «Jul i Nord-Odal» i 2008. Rovelstad, 3. oktober 1918 Jeg har modtat dit brev og ser derav at du ikke kan komme hjem til begravelsen. Det var slemt – jeg havde trøstet mig ved at du skulde kommet og ordnet med alt. Men det er ingen raad med det. Kaia Møller og Hilda Lund har liksom overtat ordningen med alt og dem er jo flinke begge to. Du maa nok være meget forsigtig nu. Du nævner at du skal tage en lang ferie naar du blir saa bra og komme hjem og hjælpe os, og det var nok gilt for os det; men du faar nok huske lidt paa dig selv ogsaa, det er vel ikke saa godt for dig at være borte fra fortjenesten heller. Og for al del, ta ikke ut paa nogen reise til Odalen førend du er aldeles tryg, ellers gaar det samme vei med dig som Marie. Ja, med Marie gikk det fort. Hun var ved bevisthet hele tiden men led frygtelig. Mandag var doktoren her og gav hende en indsprøitning saa hun skulde faa sove. Hun laa da i en døs til ut paa aftnen da hun liksom øvret sig. Da kjendte hun ikke alle straks, men bare hun fik talt ved dem lidt saa kjendte hun alle. Olaug gikk bort til sengen og spurgte hende om hun kjendte hende.

Erik Rovelstad. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

«Ja det er da Olaug dette, du var her sidst jeg var syk ogsaa du,» sagde hun. Hun havde et par gange uttalt at hun vel snart maatte faa slippe for plagen. Om kvelden før hun døde gikk jeg bort til sengen og talte til hende. Hun slog øinene op og saa paa mig. Hun tok min haand fast i sin og liksom lagde

Dødsannonse for Borghild Haukerud. Hun vokste opp med tante Marie og onkel Johan Røtterud som fosterforeldre.

Maren Kolstads barnehjem

Knut Ola B. Storbråten, Nord-Odal, født 1974. Konservator, Anno museum, Odalstunet.

Erik Rovelstad. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

op til sit bryst og sagde at det havde været saa mange fremmede hjemme om dagen. Og en stund efter at hun var saa sliten av dette presset og at hun syntes hun snart kunde faa hvile eller slippe lidt. Hun kjendte mig godt. Hun holdt en lang tid min haand fast og saa av og til op paa mig med et blik saa godt, at jeg glemmer det aldrig, det var som et lite barns, som sovner ind ved mors bryst. Saa var det som hun sovnet. Diakonissen sa, at jeg kunde gaa op og lægge mig. Hun trodde ikke at der skulde hende noget den nat sagde hun og hvis saa skedde skulde hun varsle mig i tide. Kl. omtrent fem tirsdag mor-

Erik Rovelstad rykket inn dødsannonse i både Hedemarkens Amtstidende og Indlandsposten, i tillegg til å sende ut invitasjonskort som det står om i brevet.

gen kom Olaug op og bad mig komme ned da diakonissen ikke trodde hun havde længe igjen. Da jeg kom ned laa hun som i en haard søvn med lidt tungt aandedræt. Diakonissen bøiet sig mot mig og sagde. «Det er snart slut nu, maatte Gud være hendes siæl naadig.» Ja det var forfærdelige øiebelikke. Hun sovnet stilt og rolig ind, aandedrættet blev svakere og svakere til det tilslut ophørte. Diakonissen stod hele tiden ved sengen og hvisked en bøn. Ja det var en stund som man aldrig glemmer. Ja hun led frygtelig, men som doktoren sagde sidst hun var syk: «Saa taalmodigt menneske under slike plager skal man vanskelig finde.» Nu har hun faat hvile fra alt og Gud velsigne hende for alt. Hun skal begraves onsdag 9de Oktober kl. 2 ½. Skjønt du ikke kan komme har jeg alikevel sendt dig kort. Hun faar sin grav under de store birke vest for kirken. Jeg har kjøbt plads til seks, en vakker plads. Jeg har bestilt hvit kiste fra Kongsvinger, den kostet 65 kr, men jeg vilde have den pen, og da var den ikke billigere at faa. Til begravelsen har de ordnet saa det er meningen at de skal faa kaffe naar de kommer og kaffe og smørrebrød naar de reiser til kirken, og saa middag naar vi kommer igjen og dessert. Folk har sendt hit alt forskellig liksom Julie Trøften for Sanitetsforeningen kom hit og bad om at faa ordne med klæder til de mindste. Forresten har de jo nogenlunde men jeg var alikevel glad for det. Kaia Møller og Ragnhild Trøften skal forestaa matlavningen og Hilda Lund og flere vil hjælpe til. Igaar var de her

Anne Marie Rovelstad. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

og gjorde storvask. Idag skal vi slagte oksekalven, heldigt at vi havde den. Maries billede staar foran mig paa bordet mens jeg skriver og jeg syns det er som hun ved sit blik vil tilkjendegive sit bifald. Du stod jo for hende som det bedste meneske hun havde truffet, hvad hun mere end en gang sagde, og jeg vil faa sige dig tusind tak for alt fra hende. Ja nu maa jeg vist slutte denne gang; jeg kunde holde paa hele dagen at skrive om min kjære

Marie. Du faar ikke plage dig med for store ængstelser for os, det blir nok en raad for alt. Ja jeg skal skrive mer snart. Med mange hilsner fra os alle. Erik Lille Erik er hos Karen Haugen konen til Lars Strand endnu. Han er snil og har det udmærket, men jeg maa vel snart faa han igjen. E.R.

Erik Rovelstad rykket inn dødsannonse i både Hedemarkens Amtstidende og Indlandsposten, i tillegg til å sende ut invitasjonskort som det står om i brevet.

Anne Marie Rovelstad. Foto: Nordre Odalen kulturminnelag.

Spanskesyken i reprise? I løpet av de siste 100 årene har vi lært mye om hvordan virus virker, hvordan sykdommer spres gjennom befolkningen, og hvordan man kan behandle influensavirus. Det spørs imidlertid om forskning og legemidler kan garantere at vi aldri vil oppleve en liknende pandemi som spanskesyken igjen. AV MAREN SOFIE LØFSGÅRD Influensaviruset som forårsaket spanskesyken har vært gjenstand for forskning i nyere tid. Denne forskningen er viktig, ikke fordi man er redd for at det samme viruset skal komme tilbake, men for å forstå hvilke endringer som gjør virus farlige for mennesker. Jo flere virus vi kjenner godt, jo lettere blir det også å identifisere fremtidige virussykdommer. I 1996 fikk en gruppe kanadiske forskere tillatelse til å åpne noen graver på Svalbard, graver som inneholdt levningene etter ofre for spanskesyken. Permafrosten i jorden på Svalbard har gjort at disse levningene har holdt seg svært godt, og forskerne håpet at det samme skulle være tilfelle for virusene. Det har blitt åpnet flere graver i områder med permafrost, og i 2005 klarte en gruppe forskere fra USA å isolere virusets DNA, og gjenskape et komplett spanskesyke-virus. Viruset viste seg å være en form for fugleinfluensa, mutert slik at det kunne smitte mennesker. Den 5. desember 1918 kunne Hedemarkens Amtstidene fortelle at befolkningen bekymret seg over at også griser og hester så ut til å bli smittet av sykdommen, men

hverken stadsdyrlæge Jacobsen eller veterinær-instituttets professor Holth fra Nord-Odal mente det var grunn til bekymring. I dag vet vi imidlertid at det ikke er uvanlig for fuglevirus å mutere via svin før de blir smittefarlige for mennesker, så det er ikke umulig at Hedmarksbøndene faktisk led av samme influensa som husdyrene sine. De amerikanske forskerne sa først at viruset ikke skulle sendes ut av laboratoriet, men siden ble det åpnet for å sende viruset i posten. Dette førte til frykt for at en bortkommen postpakke kunne starte en ny pandemi. Imidlertid er det ikke uvanlig å sende farlig smitte i posten, ebola har for eksempel blitt sendt med vanlig post. Innpakningen er neppe like vanlig, den kan bestå av flere lag med plast, isopor og absorberende materiale som må tåle både brann og flystyrt.

Smittefare

Gravplassen på Spitsbergen, hvor en amerikansk forskningsgruppe i 1998 fikk tillatelse til å grave opp de som døde av Spanskesyken, for å se om de kunne finne viruset. Foto: Johanne Severinsen.

Selv om ikke gjenskapte virus fra 1918 bryter seg ut av laboratoriene eller kommer bort i posten, betyr ikke dette at det ikke kan dukke opp nye pandemier. En pandemi er ikke det samme som den årlige influensaepidemien, men en fullstendig endring av et virus’ DNA. Den store genetiske mutasjonen betyr at befolkningen er mindre immune mot viruset, og det spres raskt. Slike pandemier oppstår gjerne med mellomrom som varierer fra 10 til 30 år. Etter spanskesyken har vi hatt asiasyken (1957–58), hongkongsyken (1969–70) og russerinfluensaen (1977–78), og både asiasyken og hongkongsyken var fugleinfluensaer, slik som spanskesyken. Influensapandemier er farlige, ikke

Dr. Terrence Tumpey ved National Center for Infectious Diseases i USA, sitter her med rekonstruksjonen av spanskesyke-viruset. Foto: Cynthia Goldsmith/CDC, via Science-AAAS.

fordi viruset i seg selv er fryktelig dødelig, men fordi viruset smitter så lett og spres så fort. Både ebola, smittsom hjernehinnebetennelse og SARS er mye mer dødelig enn fugleinfluensa, men ikke like smittsomme. Statistisk sett er det på tide med en ny pandemi, ifølge WHO. Der det vanligvis går mellom 10 og 30 år, har det nå gått 40 siden forrige pandemi. Har medisinene, legevitenskapen og sykdomshåndteringen blitt så mye bedre at det ikke lenger er fare for pandemier?

Smittefare

Gravplassen på Spitsbergen, hvor en amerikansk forskningsgruppe i 1998 fikk tillatelse til å grave opp de som døde av Spanskesyken, for å se om de kunne finne viruset. Foto: Johanne Severinsen.

Dr. Terrence Tumpey ved National Center for Infectious Diseases i USA, sitter her med rekonstruksjonen av spanskesyke-viruset. Foto: Cynthia Goldsmith/CDC, via Science-AAAS.

Vaksineskepsis

Influensaen kommer hvert år, mange blir syke og noen dør. Sammen med influensaen kommer også anbefalingen om å ta en influensavaksine, men stadig flere velger vekk både denne og andre vaksiner. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at Hedmark fylke lå mellom 3,4 og 4,4 prosentpoeng under landsgjennomsnittet når det gjaldt hvor mange som tok influensavaksinen i sesongene 2015/2016 og 2016/2017. Vaksiner har så godt som utryddet flere sykdommer i Norge, og vi har muligheten til å beskytte oss mot epidemier og pandemier i mye større grad enn noen kunne i 1918, så hvorfor velger stadig flere av oss vekk denne muligheten? Vaksineskepsis, en mistillit til kunstig immunisering, har eksistert like lenge som vaksiner. Det har blitt sagt at vaksinene er et offer for sin egen effektivitet, for når ingen lenger husker hvor mange som ble syke og døde før effektive vaksinasjonsprogrammer kom i stand, er det lett å glemme at dette er vaksinenes fortjeneste. Mangelen på personlige erfaringer er én av grunnene til at mange mener vaksiner ikke behøves. Det finnes grunner til at man velger å ikke vaksinere seg selv eller de man har ansvaret for. Enkelte avstår på grunn av religion, andre fordi de tror at vaksinasjonsprogrammet er myndighetenes forsøk på å kontrollere befolkningen. Noen mener vaksiner bare blir tilbudt for at legestanden skal tjene penger. For eksempel fikk Eidskog kommune kritikk da man i 2009 valgte å ta betalt for å vaksinere barn mot svineinfluensa. Den vanligste grunnen til vaksineskepsis er mistolket vitenskap. Tilgang

på statistikk uten kunnskap om hvordan man skal tolke den, kan føre til forvirring og feillesning, slik at man for eksempel tror at sykdommer også smitter dem som er vaksinert mot dem, og derfor ikke er særlig effektive. Mangelen på alvorlige, smittsomme sykdommer i Norge i dag har også ført til at en del mener vaksiner er unødvendige. Sykdommer er naturlige, ufarlige for friske, og gir bedre immunitet enn vaksiner, argumenteres det. Frykten for bivirkninger av vaksiner er også en viktig grunn til vaksineskepsis, enten man frykter at vaksiner sprer sykdommer eller inneholder gift. Ifølge Astma- og allergiforbundet har man lite å frykte: «Alvorlig reaksjon på vaksiner i vaksinasjonsprogrammet er uhyre sjeldne». Faktiske hendelser, som tilfellene av narkolepsi som ble meldt inn hos folk som hadde tatt svineinfluensavaksine i 2009, kan også bidra til vaksineskepsis.

Resistens

Resultatet av at færre vaksineres, både mot influensa og andre sykdommer, er et voksende folkehelseproblem. Vaksiner virker kun når man oppnår «flokkimmunitet», altså når så mange er vaksinert at det ikke blir nok smittebærere, og sykdommen aldri kan slå ut. Med nedsatt flokkimmunitet kan gamle sykdommer vende tilbake, nærmest «fra de døde». Dette har allerede skjedd, for eksempel ved meslingutbruddet i Gøteborg vinteren 2017/2018. Med økt vaksinekritikk forsvinner også midler til forskningen på nye, tryggere og mer effektive vaksiner. Den kanskje farligste effekten av redusert vaksinering er antibiotikare-

sistens. Jo færre som vaksineres, jo flere blir smittet og trenger behandling, og større forbruk av antibiotika øker risikoen for at det utvikles antibiotikaresistente bakterier. Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet har en stadig økende andel av befolkningen mottatt antibiotika mot luftveisinfeksjoner de siste seks årene. Der Hedmark lå under landsgjennomsnittet for vaksinering, får hedmarkinger under 80 år mer antibiotika mot luftveisinfeksjonene sine enn den gjennomsnittlige nordmann. I 2017 mottok 55% av hedmarkinger i alderen 0 til 79 år antibiotika mot luftveisinfeksjoner.

viruset. Dersom halvparten av befolkningen ble smittet ville 1,2 millioner bli syke, og så mange som 13 000 kunne dø. Vi er ikke hjelpeløse i kampen mot mulige nye pandemier. God hånd- og hostehygiene er viktig, dråpesmitte er

Vaksinens velsignelse

Statistisk sett er det på høy tid med en ny pandemi, og det har vært nære på. Vi har hatt flere fugleinfluensaepidemier, SARS skremte verden i 2003, og det kom bølger av svineinfluensa både i 2009 og 2013. I 2013 gikk legesentrene i Kongsvingerregionen tomme for vaksiner, til tross for de fryktede bivirkningene fra 2009. Spanskesyken spredte seg raskere og mer effektivt enn tidligere virus, på grunn av bedre transportmuligheter. Tog, dampskip og troppeforflytninger brakte viruset til nesten hele verden på rekordtid. I dag reiser vi mer og fortere enn noen gang tidligere i historien. En pandemi i 2018 ville spredt seg med skremmende fart. Ifølge Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa (publisert 16.02.06) ville det mest sannsynlige utfallet i Norge innebære at 30% av befolkningen ble smittet. 15%, rundt 700 000 ville blitt syke, og mellom 700 og 3000 ville dødd av

Hedemarkens Amtstidende brakte allerede 23. juli i 1918 et bilde av det en antok var spanskesyke-basillen.

Vaksineskepsis

Resistens

Vaksinens velsignelse

Hedemarkens Amtstidende brakte allerede 23. juli i 1918 et bilde av det en antok var spanskesyke-basillen.

den vanligste måten å få et virus på. At befolkningen benytter seg av de vaksinene som tilbys, vil også hjelpe. Bredere vaksinasjon vil ikke nødvendigvis føre til at flere blir immune mot alle former for influensavirus, selv om en økt grad av flokkimmunitet vil hjelpe. Viktigere er det at de som er vaksinert vil få et mildere sykdomsforløp, med lavere risiko for ettervirkninger, alvorlige komplikasjoner og lungebetennelse.

Allerede mens Spanskesyken herjet var man redde for at den kunne smitte mellom dyr og mennesker. Foto: Jorunn Engen, Anno museums fotoarkiv.

Ny pandemi?

Faren for at spanskesyken «rømmer» fra et amerikansk laboratorium er trolig minimal, men fugleinfluensavirus, lik det som forårsaket spanskesyken, trenger færre mutasjoner for å kunne spres mellom og smitte mennesker enn det som er vanlig for andre virustyper. Dobbelt så mange døde av influensa i 2016/2017-sesongen enn det som er gjennomsnittet for en influensasesong. Dersom alt går galt, og et nytt, mutert fugleinfluensavirus sprer seg gjennom en befolkning med lavere flokkimmunitet og det forflytter seg fortere og lengre enn noen gang tidligere i historien, kan vi risikere en ny pandemi. Da

Maren Sofie Løfsgård, Kongsvinger, født 1989. Historiker, Anno museum Kongsvingerregionen.

er det bare å håpe at ikke økt forbruk av legemidler blant ikke-vaksinerte har gjort alle virus antibiotikaresistente innen den tid.

Kilder:

James Best, ‘Vaccination a victim of its own success’, The Sydney Morning Herald, 21.09.2011 Kristin Straumsheim Grønli, ‘Spanskesyken i posten’, forskning.no (05.11.2005) Kristin Straumsheim Grønli, ‘Tror Spanskesyken var fugleinfluensa’, forskning.no (11.02.2004) ‘Utbrudd av meslinger i Europa: Hva bør familier tenke på før de reiser?’, Aftenposten, 10.01.2018 ‘Influensadødsfallene doblet seg i fjor’, Glåmdalen, 20.10.2017 ‘Dyrest på vaksine’, Glåmdalen, 07.12.2009 New Scientist, 23.10.2004 Hedmark Amtstidende, 05.12.1918. Kommunehelsa statistikkbank (Folkehelseinstituttet)

Allerede mens Spanskesyken herjet var man redde for at den kunne smitte mellom dyr og mennesker. Foto: Jorunn Engen, Anno museums fotoarkiv.

Ny pandemi?

Maren Sofie Løfsgård, Kongsvinger, født 1989. Historiker, Anno museum Kongsvingerregionen.

er det bare å håpe at ikke økt forbruk av legemidler blant ikke-vaksinerte har gjort alle virus antibiotikaresistente innen den tid.

Kilder:

B Returadresse:

Tidsskriftet SolĂ¸r-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 KONGSVINGER

Blomstersmykket likkiste fra tida omkring Spanskesjuken. Foto: Odalstunets fotoarkiv (kolorert for SolĂ¸r-Odal).