Kvinnehodeplagg fra Solør

EIDSKOG – KONGSVINGER – SØR-ODAL – NORD-ODAL – GRUE – ÅSNES – VÅLER NR. 1 – 2016

ÅRGANG 48

TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR

Innhold: Kvinnehodeplagg fra Solør på 1800-tallet Av Bjørn Sverre Hol Haugen........................ s. 4 Otto Sjølis «Mindeblomst» – Minnebok fra lærerskolen på Hamar i 1870 Av Kari Mette Pedersen.....................................11 Solungen og skogfinnens forhold i den tidligste tid Av Oskar Aanmoen............................................. 18 Farvel til Glåmdal?

Av Dag Hundstad................................................ 25 Fra Likestillingsutvalgets protokoll Og om kvinnedagen, kaffe og solbading i 1980-tallets Sør-Odal Av Mona Holm.....................................................30

Omslagsbilder: Framside: Trude Pellerud i kopier av klær fra ca. 1850, med karakteristisk høg rynkelue. Foto: Anna Løvlund, Kongsvinger museums fotoarkiv.

Innsida av omslaget foran: Rynkeluer fra Vinger og Solør. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen. Innsida av omslaget bak: Rynkeluer fra Solør. Foto: Norsk institutt for bunad og folkedrakt.

Nytt Solør-Odal!

Vi har gleden av å tilby deg et helt nytt Solør-Odal. Innholdet er som alltid nytt, og vi håper du får en hyggelig leseopplevelse. Men denne gangen er også utseende nytt. Etter at tidsskriftet har sett bortimot likt ut fra begynnelsen av 1990-åra, var det på tide med fornyelse. Logoen og formatet er som før, men teksttyper og oppsett er forandret.

Utseendet er nå mer i tråd med profilen som gjelder for hele Anno museum.

Museet har også fornyet seg – vi har fått ny avdelingsdirektør. Tidsskriftet ønsker Mona Pedersen velkommen, både til museet og redaksjonen. Mona kommer fra en stilling som førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark, og hun har en doktorgrad med stumfilmhistorie som tema. Åpningsartikkelen handler denne gangen om kvinnehodeplagg på 1800-tallet. Det vil også bli tema for sommerutstillingen ved Kongsvinger museum, og tidsskriftet får opptre som utstillingskatalog. Den neste artikkelen tar for seg ei minnebok fra lærerskolen på Hamar, og knytter dermed an til utdanningshistorie. Det er et tema vi jobber mye med i museet for tida.

Solunger og skogfinner er emne for den neste artikkelen, som etterfølges av spørsmålet om regionen Glåmdal. Er navnet verdt å ta vare på eller kan vi by det farvel? Den internasjonale kvinnedagen markeres akkurat mens tidsskriftet kommer ut, og avslutningsartikkelen formidler hvordan det ble arbeidet med likestilling i Sør-Odal i 1980-åra.

Og i det bladet kommer i postkassa di, er det tid for å ønske GOD PÅSKE! Bjørn Sverre Hol Haugen

3

Kvinnehodeplagg fra Solør på 1800-tallet Av Bjørn Sverre Hol Haugen Det er bevart mange gamle portretter av kvinner fra Solør – og de har noe på hodet. Noen av dem hadde høge luer, gjerne med tørkle utenpå. Disse hodeplaggene virker rare og fremmede i dag, men var en integrert del av 1800-tallets antrekk.

Denne artikkelen handler først og fremst om rynkeluer som ble brukt i andre halvdel av 1800-tallet. De var høge, så de sto opp fra hodet, og hadde gjerne en blonde langs framkanten. Luene ble knyttet med band under haka, og kunne være dekorert med sløyfer og ekstra band. Utenpå brukte mange et hodetørkle som skjulte lua. Tørkleet, eller skautet som det også kalles, ble i likhet med lua knyttet under haka.

Hvordan var disse luene, hvordan kom de i bruk, hvem brukte dem og hvordan brukte de dem? Det er spørsmål som kan besvares med bevarte gjenstander, skriftlige nedtegnelser og fotografier. Men hva kvinnene tenkte om å bruke lue og skaut, det tier kildene om.

Amund B. Larsen jr. var den første som begynte å interessere seg for disse hodeplaggene som historisk fenomen. Han reiste omkring i Solør-

4

Odal i 1920-åra og intervjuet gamle folk. Han spurte dem om hva de husket fra sin barndom, om hvordan de som var gamle den gangen gikk

Høg rynkelue fra Brandval, nå ved Glomdalsmuseet. GM.024849.

Foto: Emir Curt, Glomdalsmuseet.

kledd. Dermed fikk han opplysninger tilbake til tida omkring 1850. Ettersom Larsen også var interessert i dialekter, er notatene hans skrevet med forenklet lydskrift.

Luve og «hølløk»

«Bæssmor hadde høg luve me hølløk», fortalte Maren Stampen, og skildret

Thore Høiby, Grue (f. 1803) har høg rynkelue med stivet, hvitt skruv – og mørke sløyfeband foran på lua og under haka.

Foto: Kongsvinger museums fotoarkiv.

kvinneluene som en rund kopp med blanke snorer.1 Jo, luene var høge, stemmer Oliane Langerud i, og forteller at hun fikk lue og hølløk av kjerringa hans Ola Berg. Hun forteller ikke om hun sjøl brukte lua noen gang, bare at slike var i bruk i oppveksten hennes.2 «Hølløken var pinnten her framme», presiserer Pernille Røine.3 Johansen frå Hedmarken har flere opplysninger, han sier de kalte luene både «rønkeluver» og «hølløkluver». Luene «råkk heilt frampå, å så sto de opp en tåpp, å den var stappe me stru, sommeltin».4 Johansen forteller ikke om han så de samme luene på Hedmarken som i Åsnes, men flere undersøkelser viser at disse høge rynkeluene var brukt på Søndre Hedmarken, i SørØsterdalen og i Solør.5 Hølløken, fra ordet «hylk» som kommer fra tysk for å hylle inn, var egentleg ei enklere underlue som skruvet, blondene, var festet til. «Hallhøllik» er dokumentert fra Hadeland, der skruvet er sydd fast til en hvit tøystrimmel som ble knyttet omkring hodet før lua kom på.6 På høge rynkeluer med skruv, som er registrert i Solør, er blondene sydd lett fast under framkanten på lua.

Det samme er godt dokumentert fra Hedmarken og Sør-Østerdal. Utenpå luene kunne kvinnene knytte et tørkle, slik flere av de eldste portrettfotografiene fra Solør viser.

Glomdalsmuseet har noen slike luer i sine samlinger, og det er også registrert flere i privat eie i Solør.7 To luer fra Hof tilsvarer akkurat skildringene Amund B. Larsen fikk. Den ene er av svart silke som har blitt brun med tida.

(Se bilde på innsida av omslaget bak-

5

Stina Haslerud, Åsnes (1813–1890) har knyttet et mønstret tørkle med frynser utenpå den høge lua.

Foto: Utlånt av Astrid Schjellungen.

erst i bladet.) Lua har to hoveddeler, et pannestykke og en pull. Pullen er klippet bortimot rund, og er foldelagt og rynket til det glatte pannestykket.

Pannestykket er svingt bakover under pullen, slik at de to delene møter hverandre i nakken, og pullen blir stående høgt på hodet når lua blir fylt av hår eller annet materiale. Utenpå lua ligger et svart silkeband som lager sløyfe framme, og under pannestykket er en blonde foldelagt og sydd til lua. Lua har svarte bendelband til knyting. Den andre lua er også av svart silke, og denne mangler bandpryd og blonde, og bare rester av svarte knyteband sit-

6

ter igjen. Ei tredje lue som er registrert i Brandval, har litt lavere pull og rosemønstrede silkeband.

To andre luer fra Solør-Odal, i samlingene til Kongsvinger museum, er lignende, men ikke like. (Se bilde på innsida av omslaget foran i bladet.) Ut fra materiale og fasong må de stamme fra 1800-tallet. Luene er del av ei samling som ble funnet igjen på Kongsvinger festning i 1994, og som trulig ble samlet inn til et planlagt Kongsvinger museum.8 Den ene lua er i svart, mønstervevd silke, og mønsterfigurene er små blomster med border omkring. Fasongen på lua kommer fra en pull som er rynket til et glatt pannestykke. Det er rester av knyteband i svart silke, og i nakken har lua ei rynkesnor av lintråd.9 Den andre lua er også av mønstervevd silke, og stoffet er lyserødt.

Mønsteret er lignende som på den svarte lua, men blomstene er litt annerledes, og de veksler med bladverk og stengler. Denne lua har akkurat same fasong som den svarte, med pull som er rynket til pannestykket.

På begge luene slutter rynkinga litt ovafor nederkanten på hver side. Den lyserøde lua har også løpegang med rynkesnor i nakken, her av blå bomullssnor. Bare trådmerker sitter igjen og vitner om knyteband på denne lua.10

Hvor gamle er disse luene?

Fra siste del av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet er det bevart en del luer. De er i fine silkestoffer, og de eldste er enten tobladluer som satt over bakhodet eller pulluer som i tillegg hadde et glatt pannestykke og

snøring under haka.

På 1700-tallet var luene felles for et stort område på Østlandet, og det er umulig å se forskjell på bevarte luer fra Romerike, Østfold, Hedmarken, Sør-Østerdal, Vest-Oppland eller SolørOdal. Omkring 1800 kom såkalte rynkeluer i bruk, hvor pullen var større og ble rynket til det glatte pannestykket.

Også disse luene ble knyttet under haka. Kongsvinger museum har også to slike rynkeluer fra Vinger, sydd av 1700-tallsmaterialer i silke. (Se bilde på innsida av omslaget foran i bladet.) Denne luetypen spredde seg på Romerike, til de søndre delene av Hedmarken, Solør-Odal og SørØsterdal. Men over Brummundelva i Ringsaker kom de aldri, og det oppsto et tydelig skille mellom de søndre og nordre delen av Hedmarken. I Ringsaker forandret de den eldre pullua slik at den fikk firkantet pull, og slike luer brukte de også i Vest-Oppland og Sør-Gudbrandsdalen.

Lokale variasjoner

I søndre del av Hedmarken, SolørOdal, på Romerike og i Sør-Østerdalen brukte de først helt like rynkeluer. Så forandret dette seg omkring midten av 1800-tallet. I Stange, Romedal, Løten og deler av Vang kom ei høgere rynkelue i bruk, og den var nesten identisk med luene i Solør og Sør-Østerdal. I Furnes holdt de derimot på ei rynkelue som lignet på de eldre. Alle luetypene ble kombinert med hodetørklær som ble knyttet under haka, utenpå luene.

Luene i Solør var nesten identiske med de fra Hedmarken og SørØsterdal, men bare nesten. Det ser

ut til at en liten konstruksjonsmessig detalj skiller dem. På Hedmarken og i Sør-Østerdalen er pullen tett rynket til pannestykket. Men på de fleste luene fra Solør er pullen sydd annerledes sammen med pannestykket.

På sidene er pullen rynket, men over issen er den lagt i jevne folder som møtes midt foran. Skruvet på luene fra den søndre delen av Hedmarken og i Sør-Østerdalen forandrer seg også i andre halvdel av 1800-tallet. Den eldre måten å forme skruvet på, er å la det være glatt over panna, og så legge det i folder på hver side. Omkring 1850–1860 begynner kvinnene å legge skruvet i pipefolder, samtidig som de endrer frisyre.11 Tidligere var håret strøket stramt bakover, men nå begynte de med midtskill. I Solør ser det ut til at den eldre måten, med glatt skruv over panna holder seg. Av portrettfotografiene kommer både bakoverstrøket hår og midtskill fram.

Hvordan disse små nyansene ble oppfattet i tida da luene var i bruk, er ikke lett å vite noe om. Ingen av kildene forteller om de så forskjell på kvinnene fra et område til et annet, eller om det var et poeng å se forskjell. Og når de satte et hodetørkle utenpå lua, ble de alle like.

Sivil status

Hva er sammenhengen mellom de ulike luene og kvinnenes sivilstatus?

De høge rynkeluene er ofte beskrevet som koneluer, men hva med de kulørte? Alle rynkeluene ved Kongsvinger museum er altså eldre enn de høge luene fra Hof. De to yngste kan likevel bestemmes til 1800-tallet gjennom

7

materialbruken. Den lyserøde lua har vært for ugift kvinne, og de svarte for gifte. Flere som forteller om klær fra Solør på 1800-tallet har vært oppmerksomme på dette: Hovedbedækning for Konerne var sort Luve, Strimmel og Høllik, og for Pigerne farvet Luve, begge med Skaut, naar de var ude til Kirke og andre Steder. Dette var Stadsdragten.12 Dette skillet mellom gift og ugift ble et fellestrekk i hele østlandsområdet i første halvdel av 1800-tallet. Omkring midten av århundret begynte derimot mange unge, ugifte kvinner å legge bort luene sine. En av Amund B. Larsens informanter forteller om dette: «å på hugui hadde døm i a’llmi’nnli tøkkle», som kunne være både «roseter» og «ruteter å førsjellie letter», men «var døm nåe gamle, da hadde døm slike luver me strutåpp i».13 Etter hvert ble det altså bare de gamle, gifte kvinnene igjen med lue – og det må være opphavet til at luene er tolket som koneluer.

Variasjoner

Dermed er bruken av rynkeluer i Solør sirklet inn. Luene kom i bruk i et stort område rundt 1800, de vokste seg høge utover i århundret, og kun nyanser i snitt og blonde knyttet de høge rynkeluene til Solør som sted. I en periode brukte ugifte kvinner kulørte luer mens gifte hadde mørke. Så la de unge bort luene, mens de eldre holdt dem i hevd. Gifte kvinner som var født tidlig på 1800-tallet brukte svarte, høge luer helt fram til 1900. Men historia er sjelden så enkel som strukturen avdekker. To andre luer ble også registrert i

8

Elen Mathea Bjørneby, f. Bredesen (1808–1899) ble over 90 år, og hun brukte lue så lenge hun levde. Her er hun fotografert som gammel, men se også Solør-Odal nr. 4 i 2015, side 19.

Foto: Utlånt av Astrid Schjellungen.

Oleane Bredesen på Oppset i Grue, født Bjørneby i Våler. Hun har høg rynkelue, akkurat som svigerinna Randine Lovise på Sjurderud.

Foto: Kongsvinger museums fotoarkiv.

9

2005, begge er hos private eiere der det i tillegg ble registrert høge rynkeluer.

Den ene har i prinsippet samme fasong som rynkeluene ved Kongsvinger museum. Men materialet er lysegrå silke som er trukket med svart bobinettblonde med broderi av silketråd. (Se bilde på innsida av omslaget bakerst i bladet.) Hvor ei slik lue plasserer seg i systemet av ugift og gift, sier tilgjengelige kilder ikke noe om. Den andre lua har også samme fasong, men er av hvitt, rutevevd bomullslerret. Og om jeg går tilbake til Amund B. Larsen en gang til, får jeg ikke svar på dette spørsmålet, men derimot enda en nyanse som de andre kildene ikke har med.

Johansen fra Hedmarken forteller at det hvite skruvet var «te hæl-dags», og «skulle dom i graverøl da var de svartt, ta skruve».14 På samme måte som at luene var viktige i overgangen fra ugift til gift, slik materialiserte de også sorg ved gravferd. Klesdraktene fulgte på det viset livet, med ulike uttrykk til ulike anledninger.

Hva skjedde så med kvinnehodeplaggene i Odalen og på Romerike på denne tida? Begge områdene har hatt rynkeluer tidlig på 1800-tallet. Det er likevel ikke bevart slike høge rynkeluer i disse bygdene, og de er heller ikke å se på fotografier.

Det ser ut som kvinnene i disse bygdene la bort rynkeluene før luene vokste seg høge. De unge og ugifte kvinnene begynte å gå med bart hår til fest og høgtids, og brukte ellers hodetørkle uten lue under. De eldre og gifte kvinnene skjulte fortsatt det meste av

10

Randine Lovise Bredesen (1810–1901), Sjurderud i Våler.

Foto fra Vålerboka.

håret under hodeplagg også til høgtids, men det var ulike varianter av kapper med mye blondebesetning. Disse er det bevart en del av, og de er også å se på mange portretter. Kanskje var det slik at det å bære hodeplagg var viktigere enn hva slags hodeplagg det dreide seg om?

Det samlede bildematerialet fra Solør viser dessuten at det slett ikke var alle gifte kvinner der heller som brukte de høge rynkeluene. Blant jevnaldrende kvinner er noen fotografert med lue, noen med lue og hodetørkle, noen med hodetørkle og noen med blondekappe, akkurat som i Odalen.

Søstrene Bredesen

Et interessant eksempel er en søskenflokk som bodde både i Nes og Solør.

Thore og Brede Bredsesen på Vestby i Sør-Odal. Hun har hvit hodekappe, og ikke høg rynkelue.

Foto: Utlånt av Hilde Korsmo.

Elen Mathea (1808–1899) og Randine Lovise (1810–1901) Bredesen bodde deler av oppveksten på Store Hvam, og så noen år på Stahaug. De var søstre av John Collett Bredesen som seinere kom til Odals verk. Ut fra det som er kjent om kvinnehodeplagg på Romerike, antar jeg at disse kvinnene gikk barhodet som unge og ugifte.

Men så giftet de seg med hver sin solung. Og på portretter som eldre, gifte kvinner bærer begge de karakteristiske høge rynkeluene fra Solør, med hodetørkle utenpå. Det kan tenkes at de tok skikken dit de kom. Men de pleiet hyppig omgang med broren på

Odals verk, hvis kone slett ikke hadde rynkelue, men hodekappe. Det hadde også Randine Lovises svigerinne på Vestby i Sør-Odal, mens Elen Matheas svigerinne på Oppset i Grue hadde samme luetype som de to søstrene fra Hvam.

I denne tida må altså kvinner som var i slekt og familie, og bodde såpass nær hverandre at de kunne omgås, også forholde seg til flere ulike hodeplagg. Det er også mulig at samme kvinne kunne veksle mellom lue, hodetørkle og kappe. Hvordan kvinnene og deres samtidige tenkte og snakket om emnet, er ukjent for ettertida.

Hodekappene holdt seg utover andre halvdel av 1800-tallet, og noen eldre kvinner brukte dem til omkring 1900, helt parallelt med de høge rynkeluene. Noen kvinner holdt også på den klesstilen de vente seg til i yngre år, mens andre kombinerte nytt med gammelt. Dermed viser kvinnenes bruk av hodeplagg i Solør-Odal seg å være mangfoldig og uensartet. Hvorfor noen kvinner brukte lue og noen ikke, er uklart. Likedan avslører kildene ikke hvilken status som var forbundet med luebruken, utover et signal om at de siste brukerne var gifte. Ved å inkludere alle typer bevarte hodeplagg samt illustrasjoner i samme undersøkelse, kommer en større variasjon til syne enn ved å leite etter et lokalt hodeplagg.

Bjørn Sverre Hol Haugen, Sør-Odal, født 1972. Førstekonservator, Anno museum.

11

Noter 1 Norsk Folkeminnesamling AB Larsen jr. 5:266–267.

2 Norsk Folkeminnesamling AB Larsen jr. 5:73.

3 Norsk Folkeminnesamling AB Larsen jr. 24.

4 Norsk Folkeminnesamling AB Larsen jr. 11:9–11.

5 Haugen 2009. Hodeplagg fra Hedmarkens bondekvinner, Odden 2004. Kvinnehodeplagg i Sør-Østerdal.

6 Prestkvern 1999. Fra linhatt til skruluer, s. 110.

7 Daværende Bunad- og folkedraktrådets registrering i Solør-Odal, oktober 2005.

TIDSSKRIFT FOR LOKALHISTORIE OG KULTUR Utgis av Kongsvinger museum – et museum i Anno museum

8 Haugen 1994. Folkedrakt i Solør-Odal.

9 Registreringsnummer KMR.10.

10 Registreringsnummer KMR.9.

11 Rikke Nilsen i brev til Eilert Sundt. Tranberg 1993.

Korn og klasseskille, s. 107.

12 Paulsen 1872. Minder fra Tiden omkring Aaret 1830 til 1848.

13 Norsk Folkeminnesamling AB Larsen jr. 11:2.

14 Norsk Folkeminnesamling AB Larsen jr. 11:19–20.

Litteratur Haugen, Bjørn Sverre Hol 1994. “Folkedrakt i SolørOdal – glimt fra en glemt tradisjon”. Solør-Odal, 26 (2), s. 7–19.

Haugen, Bjørn Sverre Hol 2009. “Hodeplagg fra Hedmarkens bondekvinner”. I Haugen, Bjørn Sverre Hol, red. Fra kaupang og bygd. Hamar, Hedmarksmuseet. S. 6–43.

Odden, Marit Bjørnsdatter. 2004. Kvinnehodeplagg i Sør-Østerdal. Oppgave i Drakt og samfunn, NTNU. Paulsen, Gunder 1872. Minder fra Tiden omkring Aaret 1830 til 1848. Molde, Trykt paa forfatterens forlag ... L.C. Hauw’s Officin.

Prestkvern, Kjersti 1999. “Fra linhatt til skruluer”.

I Moshaug, Terje, red. Gammalt frå Stange og Romedal. Stange, Stange historielag. S. 96–117.

Tranberg, Anna 1993. Korn og klasseskille. 1660– 1840. Ringsakerboka. Vol. 3. [Brumunddal], Brøttum historielag.

Alle henvendelser skjer til: Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 Kongsvinger Telefon 62 88 82 90 kongsvinger@annomuseum.no Tidsskriftet Solør-Odal utkommer med fire hefter i året. Årskontingenten er kr 200,Bankgirokonto: 1822.35.93212 De fleste tidligere hefter og årganger er å få kjøpt.

Redaksjonen består av: Mona Pedersen Ingun Aastebøl Mona Holm Knut Ola B. Storbråten Trude Pellerud Redaktør: Bjørn Sverre Hol Haugen Produksjon: Glåmdal Trykkeri AS ISSN: 0333-0982

12

B Returadresse:

Tidsskriftet Solør-Odal Kongsvinger museum Kongsvinger festning 2 2213 KONGSVINGER

Med dette postkortet som ble sendt i 1930 ønsker vi alle våre lesere GOD PÅSKE.