Evolusjonspsykologi på avveie Av Jon Kvalbein
Er evolusjonslæren egnet til å beskrive eller forklare det moderne menneskets atferd? Ja, sier evolusjonspsykologene. I denne artikkelen vil jeg ta fram noen motforestillinger. Evolusjonslæren forteller oss at mennesket på linje med alle planter og dyr er blitt til i en sammenhengende og trinnvis utviklingsprosess som startet med en urcelle. Mekanismen er de individuelle organismers bestrebelse etter å overleve og overføre sine gener til neste generasjon. Variasjonen mellom individene oppstår ved tilfeldige mutasjoner. De som har de best tilpassede egenskapene i kampen for tilværelsen, vil ha de beste muligheter til å overleve og gi sine arveegenskaper videre. Seleksjonen foregår altså til individets beste – eller for deres geners beste – ikke for gruppens eller artens beste. Det naturlige utvalg vil på lang sikt føre til at nye arter oppstår, ifølge evolusjonslæren. Og mennesket plasseres som et foreløpig og tilfeldig sluttprodukt inn i denne sammenhengen. I de senere årene har evolusjonsteorien i økende grad blitt anvendt for å forstå menneskets psykologi. Dr. philos. i biologi Iver Mysterud har skrevet en artikkel om “Partnervalg og parforhold i evolusjonært perspektiv” i boka Håkon Hårtveit (red.): Perspektiver på parforhold (Universitetsforlaget 2005). Artikkelen gir et interessant innblikk i denne forskningen.
Kvalme og overlevelse Evolusjonspsykologien arbeider på to hovedmåter. Man kan betrakte et trekk eller egenskap ved mennesket i dag, for så å lete etter en miljøsitua-sjon i menneskets opprinnelige miljø (oftest steinaldertiden) der dette trekket har bidratt til overlevelse og reproduktiv suksess. Et eksempel Mysterud nevner, er kvinners kvalme, oppkast og smaksaversjoner i første tredel av svangerskapet. Han viser til at dette kanskje kan ha sammenheng med at svangerskapsplager i steinalderen beskyttet
18
fosteret i mors mage imot giftstoffer i grønnsaker i den tiden fosteret fikk dannet de fleste organer. Oppkastet fjerner giftstoffene fra magen, mens kvalme og aversjoner beskytter mot inntak av mat. Mysterud skriver at det finnes en rekke uavklarede problemstillinger rundt slike hypoteser og at økt forskning er påkrevet. Men eksemplet viser hvordan evolusjonspsykologer tenker. Problemet er at det kan konstrueres en rekke scenarier som forklaring på menneskelig atferd, og at det kan være store vansker med å fastslå hva som er mest sannsynlig.
Løvedrap og steforeldre En annen måte å arbeide på innen evolusjonspsykologien er å bruke delteorier fra evolusjonsteorien til å sette opp hypoteser om tilsvarende overlevelsesstrategier hos mennesket. Mysterud tar fram steforeldre-problematikken som han omtaler som et av evolusjonspsykologiens best dokumenterte og mest omtalte forskningsområder. Her vises til den afrikanske løven. En koalisjon av hanner kontrollerer et harem av hunnløver og unger. Dersom disse hannløvene blir fordrevet av en innvandrende koalisjon av hannløver, vil de nye hannløvene straks forsøke å bite i hjel ungene. Dette fører til at hunnene blir fortere paringsklare og øker sannsynligheten for at de nye hannene får sine gener overført til neste generasjon. For å vurdere om denne naturens “grusomme” realitet kunne ha paralleller hos mennesker, ble forekomsten av drap, mishandling og misbruk av barn i familier der barnet levde sammen med en steforelder og en genetisk forelder, sammenliknet med forholdene i familier der barn levde med begge sine genetiske foreldre. Resultatet var entydig: Barn som lever i familieforhold med en steforelder, har mye større sjanse for å bli drept, mishandlet eller misbrukt enn andre barn. Mysterud hevder at hele problemstillingen omkring steforeldre og stebarn er resultatet av innsikt fra forskning med utgangspunkt i evolusjonsteori. Ja, han hevder at dette resultatet etter all sannsyn-lighet ikke hadde kommet for dagen dersom man hadde tatt ORIGO 99
