Innhold
1. Primitivt liv | Side 3
2. Prosjektoppgaven | Side 7
3. Ekspert-bestefar på skolebesøk | Side 12
4. Foreldremøtet | Side 22
5. Bestefar i avisen | Side 33
6. På rektors kontor | Side 37
Børge Elliot Bentsen
I SAMARBEID MED
dr. Kjell J. Tveter
Copyright © bioCosmos og Børge Elliot Bentsen 2025
Boken er utgitt av Ventura forlag i samarbeid med bioCosmos.
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Alle bilder dersom ikke annet er angitt: Freepik, Pikaso AI, Kristian Kapelrud
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia 1. opplag februar 2025
ISBN 978-82-8365-200-0
Ventura forlag AS, 2312 Ottestad post@venturaforlag.no venturaforlag.no
Primitivt liv?
Det året Lukas fylte 15, hendte det noe som ble avgjørende for livet hans. Han ble plutselig litt mer voksen, kan man si. Noen blir mer voksen når de må klare seg selv; hvis de får nytt ansvar for noe eller noen. Andre blir det av å overleve en krise, eller noe annet livsforvandlende.
For Lukas skjedde det gjennom en stor oppdagelse han gjorde på skolen. Bestefaren hadde en viktig rolle i det som skjedde. Lukas lærte for alvor hvor viktig det var å tenke selv, og ikke bare godta alt han hørte.
Oppdagelsen kom fra uventet hold. At en lærer kunne undervise noe som var feil, eller at til og med læreboka kunne inneholde feil, det var en mulighet han aldri hadde tenkt på.
At sannhet var noe sjeldent og verdifullt, det skjønte han nå. Sannhet var ikke bare noe som lå synlig, strødd ut over bakken som småstein, men noe man måtte lete etter. Ja, noen ganger måtte man til og med grave etter den, tålmodig og målbevisst, som når man leter etter gull.
Det startet i en naturfagtime. Lærer Trond Skillebekk stod foran tiendeklassen på nye Nittedal ungdomsskole og snakket om biologi. Trond var en slank, middelaldrende mann med maskuline briller og et kortklipt skjegg. Når han tenkte på noe, så pleide han å ta seg i ansiktet og stryke hånden sakte nedover skjegget med tommelen på den ene siden av ansiktet og fingrene på den andre.
Lærer Trond var ikke av den pratsomme, smilende typen som hadde
morsomme kommentarer og laget god stemning. Men han var ikke det motsatte heller. Han var ikke ute etter å bli likt, men heller ikke å bli mislikt.
Trond var en saklig og høflig lærer som lyttet alvorlig til elevene, og ga kloke svar. Lukas likte ham. Han var flink i faget, og han var opptatt av at de skulle lære pensum. Det var orden i timene hans. Han hadde tidligere vært kjemi-ingeniør i et stort firma.
Lukas var veldig interessert i biologi, for bestefaren hans var en ekspert. De to hadde snakket mye sammen om naturens vidundre –hvor fantastisk alt var laget. Mange ganger hadde de vært på turer i marka og på fjellet, og de hadde vært på Naturhistorisk museum i Oslo flere ganger.
Fra klasserommet kunne man se hvordan løvtrærne var begynt å få høstfarger. Lærer Trond holdt på med repetisjon om fotosyntesen. Han så på klassen.
«Hva er fotosyntesen?»
Lukas så i notatene sine, og rakte opp hånda.
«Fotosyntesen skjer som regel i grønne blader som på en måte er na-
turens solcellepaneler. Det er en prosess som gjør at sollys kan bli til oksygen, til kjemisk energi og flere andre nyttige ting som planten kan lagre.»
«Korrekt, Lukas. Det meste av fotosyntese foregår i grønne vekster. Og hva slags stoff er det som gjør dette mulig? Noen andre som vil svare?»
«Klorofyll,» svarte en av de andre.
«Også riktig. Alt liv trenger næring. Dyr, fugler, fisker og vi mennesker spiser mat som inneholder stoffer som organismen trenger. Men planter spiser ikke mat. De lager mat. Det å lage sin egen næring har et spesielt navn. Vi sier at planter er autotrofe Prosessen i grønne planter som kalles fotosyntese, er nødvendig for alt liv siden planter er nederst i næringskjeden. Ingen fotosyntese, intet liv.»
Lukas rakk opp hånda igjen. Læreren nikket.
«Men planter trenger vel også næring? Og vann?»
«Det er riktig. Planter trenger næring også, men av en enklere sort. Autotrofe organismer som planter klarer seg på mager kost. De trenger bare vann, salter fra jorda eller havet, og karbondioksid, CO2. Nytt spørsmål,
husker dere hvor man finner klorofyll i plantene?»
«I bladene?»
«Ja, mest i blader, men jeg mener hvor i plantecellene?»
Ingen rakk opp hånda denne gang. Lærer Trond fortsatte. Han skrev et ord på tavla.
«Det heter kloroplaster. Kloroplast er vel den eneste typen plast som er bra for naturen. En plantecelle har mellom 20 og 100 slike kloroplaster, og klorofyllet er et pigment som finnes inne i dem, og som fanger sollys. Det er rundt 600 millioner klorofyll-molekyler i en kloroplast, kall det gjerne en «kloroplastpose» som er full av grønt fargepigment.»
Lukas regnet på kalkulatoren. Han rakk opp hånda. Trond nikket.
«Det betyr at det kan være flere milliarder klorofyll-molekyler i bare én plantecelle?»
«Det stemmer. Så da kan dere tenke dere hvor mye det er i et blad! Det er mye som foregår der ute i naturen som vi ikke tenker over. Hvert blad er
som en fabrikk. Noen spørsmål?»
«Hvis det er en fabrikk, hvordan kom den i gang?» En jente på første rad hadde rukket opp hånda.
«Godt spørsmål! Man mener at evolusjonen av fotosyntese startet for flere milliarder år siden. De første cellene var primitive, og så ble det mer komplisert etter hvert. Etter hvert fikk man organismer som brukte sollys til å produsere oksygen.»
Lukas stusset. Han rakte opp hånda igjen.
«Bestefar sier at det aldri har eksistert noen primitive celler.»
Lærer Trond rettet seg opp og studerte taket et øyeblikk. Han strøk seg i skjegget.
«Vel, det er ikke feil. … Hvem er «bestefar»?»
«Han heter Kjell Thomassen. Bor i Fredrikstad.»
«Jeg tenkte mer på hva han jobber med. Han kan litt biologi, eller?»
«Han er pensjonist nå, men han var lege.»
«Hm.»
Trond snudde seg og gikk rolig mot kateteret. Han snudde seg og så på Lukas. De andre fulgte med.
«Vel, din bestefar har et poeng. En celle er ingen primitiv sak. At man
Bestefar sier at det aldri har eksistert noen primitive celler. ’’
kaller det en primitiv celle betyr nok bare at de første cellene var tidlig ute. Så ble ting mer kompliserte etter hvert.»
Mer ble ikke sagt om den saken. Dette var det første hintet om at ikke alle var enige om alt som ble sagt i naturfag. Det neste som skjedde viste dette enda tydeligere.
* * *
Fotosyntesen skjer i en struktur som heter kloroplast, som inneholder mange stabler av tylakoider. Ill.: Store norske leksikon, CC
En uke senere hadde de hatt en prøve i naturfag, og flere spørsmål gjaldt evolusjonslæren. Lærer Trond gikk igjennom svarene i klassen. Han var kommet til spørsmålet: «Nevn to eksempler på naturlig utvalg». Trond gikk igjennom de vanlige eksemplene. Det var finker og skilpadder fra Galapagos, og sommerfuglarten «bjørkemåler» fra England. Alle eksemplene stod i naturfagsboka. Da han nevnte bjørkemålerne så han bort på Lukas.
«Lukas, du skrev i din besvarelse at bjørkemåler-eksemplet var juks.»
Lukas ble overrumplet av den plutselige oppmerksomheten. Alle snudde seg mot ham. Rødmen steg opp i ansiktet hans, og hjertet
Darwin mente at de forskjellige variantene av finker på Galapagos var eksempel på evolusjon. Men de er fortsatt finker, og har ikke utviklet seg til andre fugler. Varierende nebbstørrelse er kun mikroevolusjon, ikke makroevolusjon.
Bjørkemåler-eksempelet er et favoritt-eksempel i skolebøker fordi det på en enkel måte forklarer naturlig utvalg. Men det burde ikke vært der, fordi det var juks.
begynte å hamre i brystkassen. Trond fortsatte.
«Jeg har sjekket litt, og det viser seg at du har rett.»
Nå var det læreren som fikk alles øyne mot seg. Han fortsatte.
«Bjørkemåler-eksempelet er et favoritt-eksempel i skolebøker fordi det på en enkel måte forklarer naturlig utvalg. Men det burde ikke vært der. Forsøket med bjørkemålerne ble gjort i England på 1950-tallet av en naturforsker som het Kettlewell. Påstanden hans var at da sot fra kullfyringen i landet gjorde trestammene mørkere, så ble de lyse bjørkemålerne lettere oppdaget av fugler og spist. De mørke ble ikke så lett oppdaget, og flere overlevde. Bjørkemåler-populasjonen ble da forandret. De lyse ble nesten utryddet. Etter hvert som forurensningen ble mindre, så kom de lyse bjørkemålerne mer tilbake igjen. Men, Lukas, hvorfor var dette eksempelet juks?»
Lukas følte seg mye bedre etter å ha gått fra å være klassens idiot til å bli en smarting på noen få sekunder. Rødmen hadde forsvunnet. Han svarte med stø stemme.
«Fordi Kettlewell hadde fanget bjørkemålerne og festet dem til trestammer der de ikke pleier å være. De slår seg egentlig ned på kvister høyt oppe i trærne, og flyr rundt om natten, ikke dagen.»
«Takk, Lukas. Folk tar seg lange utdanninger, og blir lærere og forskere. Noen skriver til og med skolebøker. Så kommer det en tiendeklassing fra Nittedal ungdomsskole og tar dem i slurv. Det er jo litt inspirerende. … Hvordan oppdaget du dette jukset?»
«Det var bestefar som fortalte meg det.»
«Hm. Bestefar igjen.»
Trond fortsatte undervisningen. Da timen var over kom læreren bort til Lukas mens han pakket skolesakene ned i sekken.
«Fortell meg litt om bestefaren din, Lukas.»
«Han er pensjonist, men han jobber likevel nesten hele tiden. Han skriver og studerer, og har forelesninger og sånn.»
«Og han var lege?»
«Ja, han jobbet på sykehus i mange år. Var overlege. Og så underviste han på universitetet i mange år.»
Trond løftet øyenbrynene. «Hva underviste han i – medisin?»
«Ja, jeg tror det. Han var professor i hvert fall.»
«Tror du han kunne være villig til å komme i klassen og fortelle om biologi og forskning?»
«Jeg kan godt spørre.»
Lukas smilte. Han stod klar med sekken. Så sa han hade og forsvant ut døren.
Prosjektoppgaven
Lukas hadde spurt bestefar Kjell om å komme på besøk i klassen slik lærer Trond ønsket, og avtalen ble at han skulle komme i en dobbelttime i slutten av måneden. Da skulle han snakke med klassen om celler og DNA. I mellomtiden hadde de fått i oppgave å gjøre et prosjektarbeid i grupper. De skulle velge et fenomen i dyreverdenen som de syntes var spennende, og presentere arbeidet sitt for klassen.
Lukas hadde allerede en idé, og fikk med seg to venner, Sivert og Silje. Han hadde snakket med bestefar om ideen, og hadde fått en del tips. De bestemte seg for å presentere fuglearten sibirlo, atlantisk vill-laks, og monark-sommerfuglen. Felles for alle disse tre dyreartene, en fugl, en fisk og et insekt, var at de beveget seg over enorme avstander på jordkloden, og hadde egne avanserte navigasjonssystemer som gjorde at de alltid fant fram.
De tre ungdommene hadde brukt tre ettermiddager til å finne bilder og skrive tekst, og på å organisere stoffet. De hadde også øvd på
fremføringen flere ganger, men var likevel ganske nervøse.
Nå var det blitt deres tur til å presentere sitt prosjekt for klassen. Lukas, Sivert og Silje stod alvorlige og spente foran klassen, og ventet til presentasjonen deres kom opp på skjermen. De hadde kalt prosjektet for «Naturens GPS». De skulle dele på fremføringen, og Lukas startet.
«Jeg skal fortelle om en trekkfugl som heter sibirlo, altså en ‘lo fra Sibir’. Den ligner på den norske fuglen heilo. Før ble sibirlo kalt for ‘beringlo’ siden den blir født i nærheten av Beringstredet,
BERINGSTREDET
Reiserute for sibirlo.
Sibirloen har en lang reiserute fra Bering stredet til Hawaii. Den må fly over vann hele veien, uten noen mulighet for hvile. Hvordan finner den frem?
som er havet mellom Alaska i Nord-Amerika og Sibir i Russland.»
Et kart av Beringstredet og området rundt kom opp på skjermen.
«Når det nærmer seg vinter reiser sibirloen hjemmefra for å være i Syden til neste vår. Mange flyr til Hawaii. Det er en veldig lang flytur uten propeller eller jetmotorer, og det blir mange vingeslag. Avstanden fra Beringstredet til Hawaii er rundt 4500 km. Det er over to og en halv gang så langt som hele Norge, og det er hav hele veien. Sibirloen er ikke god til å svømme, så den må derfor fly og fly uten stopp hele veien, helt til den er framme.»
Silje gikk fram, kremtet et par ganger, og fortsatte presentasjonen. Klassen fikk se nye bilder av sibirloen.
«For å ha nok energi til flyturen må sibirloen legge på seg en masse. Hvis det hadde vært deg, og du hadde
veid 60 kilo, så måtte du ha lagt på deg 30 kilo med ekstra fett før du dro. Alt dette blir slanket bort på turen. Turen tar rundt 88 timer, og fuglene bruker rundt en kvart million vingeslag for å komme seg fram. Tenk hvis vi måtte tatt så mange armhevinger for å overleve!
De flyr til sammen i tre dager og fire netter og holder en jevn fart på
V-formasjon av fugler.
rundt 51 kilometer i timen. Det er den beste farten for å spare på kreftene. Noe annet de gjør for å spare krefter, er å fly i perfekte V-formasjoner i forhold til vinden. De skifter på å fly først. Da reduserer de luftmotstanden, og de bruker 23 prosent mindre energi. Uten dette hadde de aldri klart å nå fram til Hawaii. Alle fuglene ville druknet i havet.»
Sivert gikk fram. Han rødmet litt, og holdt godt tak i arket hvor teksten stod. Det kom opp et bilde av en flokk med gås som fløy i formasjon.
«Dette er gås som flyr i formasjon. Vi fant ikke bilder av sibirloen i formasjon. Sibirloen og andre fugler som er langdistanse-trekkfugler har et navigasjonssystem som gjør at de kan finne fram både natt og dag og i all slags vær. Det er et mysterium for oss mennesker. Man har noen teorier om hvordan det kan skje, men ingen vet sikkert. En vanlig
HAWAII
langdistanse-trekkfugl i Norge er rødnebbterne. Den har den lengste flyturen av alle.
Det er mange spørsmål man kan stille. Hvordan vet fuglene hvor de skal? Hvordan klarer de å finne fram? Hvordan vet de hva de skal gjøre, både før og under turen? De fleste fuglene har aldri vært med på turen tidligere. Likevel vet de hva de skal gjøre. Har de gått på fugleskole og tatt kurs i formasjons-flyging?»
Lukas gikk fram igjen, og snudde seg mot skjermen. Det kom opp et bilde av en sportsfisker som stod delvis ute i en elv med en stor laks i hendene, og gliste til fotografen. Lukas smilte også, og snudde seg mot klassen.
«En annen skapning som også reiser over lange avstander er laksen. Det er mye oppdrettslaks i Norge, men den svømmer bare rundt og rundt i et bur. Den naturlige laksen, eller vill-laksen, svømmer over enorme avstander. Akkurat som trekk fuglene
har den en medfødt evne til å navigere. Den blir født i en elv med ferskvann, og så forlater den etter hvert elva og svømmer ut i havet, langt av gårde, kanskje 5–6000 kilometer, helt forbi Grønland og tilbake igjen. Når den er blitt voksen, og klar til å få barn, så kommer den tilbake til elva der den ble født. Hvordan klarer den å finne fram? Ikke følger den veiskilt, ikke har den kart, og ikke har den reiseledere som svømmer foran og viser vei. Likevel finner den fram.»
Nå var det Silje sin tur igjen. Hun virket ikke lenger nervøs. Det kom opp et bilde av en liten laksefisk, en baby-laks.
«Mens laksen er ganske liten kalles den for ‘smolt’. Smolten skal svømme fra ferskvannet i elva og ut i saltvannet i havet. Det er på en måte konfirmasjonen til laksen. Da skal den bli voksen, og det skjer noe i kroppen dens. I gjellene har laksen bitte små motorer som pumper natrium inn i cellene mens den befinner
Laksen må ha et innebygget navigasjonssystem. Ill.: Vivian Zahl Olsen
seg i ferskvann slik at laksen skal kunne forberede seg på å møte saltvannet. Salt består av mye natrium. Når fisken kommer ut i havet må disse motorene gå i revers. Da pumper de natrium ut av cellene slik at det ikke skal bli for mye. Slike salt-regulerings-motorer er geniale konstruksjoner som hjelper laksen til å klare seg både i ferskvann og saltvann.»
Nå var det Sivert sin tur. Han hadde fått mer selvtillit. Det kom opp et bilde av en sommerfugl, og et kart over Amerika, fra Canada til Mexico. Sivert leste fra arket sitt.
Laksen svømmer kanskje 5–6000 kilometer, helt forbi Grønland og tilbake igjen. Når den er blitt voksen kommer den tilbake til elva der den ble født.
Monarksommerfuglen
flyr fra nordøst i USA til Mexico for å overvintre.
«Den tredje skapningen vi skal presentere er monark-sommerfuglen. Det er en av de fineste sommerfuglene. Den lever forskjellige steder, men er særlig vanlig i Nord-Amerika. Om sommeren kan man se den helt opp til østkysten av Canada. For å overvintre må sommerfuglen fly en strekning på 5000 kilometer, til et lite område som ligger i Mexico. Avstanden er tre ganger hele Norges lengde. Trekket sørover skjer når
vinteren nærmer seg, vanligvis i løpet av oktober. I Mexico overvintrer den sammen med millioner av andre sommerfugler. Ofte finner den fram til ett bestemt tre der forfedrene dens også har overvintret.
Våren året etter legger den egg. Egget blir først en larve, så en puppe. Inne i puppen bygges det så opp en ny sommerfugl. I løpet av mars-april kommer den nye monark-sommerfuglen ut av puppen som den første nye meksikaner-generasjonen, kan man si.
Så begynner reisen videre nordover igjen. Mange av monark-sommerfuglene stopper i Texas, og slår seg ned der. Der legger de egg, og andre generasjon blir født. Så flyr den andre generasjonen av monark-sommerfuglen videre nordover, og slår seg også ned underveis.
Den tredje generasjonen sommerfugler fødes i august–september. Levetiden til de tre første generasjonene er bare to til seks uker, og det er den tredje generasjonen som endelig kommer fram til reisemålet i USA eller i Canada.
NOVA SCOTIA
Her blir den fjerde generasjonen født, som vi kan kalle ‘nord-amerikaner-generasjonen’. Det er disse som flyr tilbake til Mexico igjen. Levetiden til denne fjerde generasjonen er syv til åtte måneder, altså mye lenger enn de andre. Der tar de en reproduksjonspause og hopper over eggleggingen inntil neste vår, etter at de har overvintret på sin faste plass i Mexico.»
Silje kom frem igjen. På skjermen kom det opp et nærbilde av hodet til monark-sommerfuglen.
«Når sommerfuglen utvikler seg, blir det i løpet av et døgn dannet rundt 6000 linser i hvert av de to fasettøynene. I løpet av dette døgnet utvikler den også fargesyn. Det gjør den i stand til å se alle regnbuens farger, også ultrafiolett lys og polarisert lys. Den kan derfor lokalisere og registrere sola selv om det er overskyet. Øynene brukes sammen med et
I løpet av et døgn utvikler Monarksommerfuglen rundt 6000 linser i hvert av de to fasettøynene.
innebygd solkompass til å oppfatte posisjonen.
En slags indre klokke reguleres av forskjellen på dag og natt. Jordmagnetismen ser ut til å bli brukt til et slags geomagnetisk kompass. Navigasjonsevnen er utrolig. Man har sett eksempler på at monark-sommerfugler har
blitt blåst 1500 kilometer ut av kurs, men likevel har den funnet frem til sitt reisemål i Mexico.
Man kan sammenligne sommerfuglens navigasjonsevne med moderne instrumenter som flygere bruker. Både sensorer, GPS-system og navigasjonssystemer ligger programmert inne i sommerfuglens hjerne, som ikke er større enn et knappenålshode. Ingen vet hvordan en sommerfugl som aldri har gjennomført denne reisen før vet nøyaktig hvor den skal, og hvordan den skal komme seg dit.»
Silje flyttet seg og ga plass til Lukas som avsluttet presentasjonen. Det kom opp et bilde av både sibirlo, laks og monark-sommerfugl ved siden av hverandre.
«Både trekkfuglene, laksen og monark-sommerfuglen må ha sanser og evner som mennesker ikke har. Man tror at både sollyset og jordas magnetfelt kan være noe som dyrene bruker for å navigere. Magnetfeltet er et slags GPS-system som dyrene kan bruke – som om Google Maps er lastet inn i hjernen til de forskjellige
skapningene. Hvordan kan dyrene bli født med slike evner og kunnskaper? Hvis vår mamma eller pappa lærer seg å kjøre bil i Oslo, eller å bygge et hus, så arver ikke du og jeg de kunnskapene når vi blir født. Men mange dyr vet akkurat hva de skal gjøre, hvordan de skal finne fram, og hvordan de skal bygge husene sine – uten at noen har lært dem det. Mange dyr er også mestere i å samarbeide i store flokker. Dette er spennende spørsmål som vitenskapen skal prøve å finne svar på i fremtiden. Hvem vet om de klarer det? Naturen er mye mer imponerende og teknisk avansert enn det mange vet om. Som min bestefar sier, det er mye å undre seg over i naturen. Det var alt.»
Trond nikket.
«Takk, vel gjennomført. Da er det …»
Han ble avbrutt av applaus i klassen.
«Ja, dere kan gjerne klappe.»
Trond klappet også litt før han fortsatte. Den neste elevgruppa ble så kalt fram for å presentere sitt arbeid.
Hvordan kan dyr bli født med innebygget GPS?
Ekspert-bestefar på
Klassen til Lukas hadde dobbelttime i naturfag, og bestefar Kjell var på besøk. Han hadde med glede tatt imot invitasjonen fra lærer Trond til å komme.
Kjell hadde startet med å fortelle litt om seg selv, og hva som hadde fått ham til å ville studere medisin allerede mens han
var ung. Da han ble voksen, fikk han selv sjansen til å undervise i medisinfaget. Tilfeldigheter hadde gjort at han valgte å bli spesialist i onkologi,
skolebesøk
læren om svulster og kreft i kroppen, og hvordan man kan behandle dette.
Kjell fortalte ellers om sin store interesse for naturvitenskap, og hvor glad han var i å være ute i naturen. Han syntes verden var full av fantastiske undre, og ville gjerne hatt mange flere år for å kunne studere og oppleve skaperverket. Nå var han blitt ganske gammel, innrømmet han, men han var ivrig etter å få de som var unge i dag til å bli interesserte i naturen.
«Selv om kroppen ser gammel ut, og stemmen høres gammel ut, så er jeg fortsatt ung inni her.» Kjell pekte på hodet sitt, deretter hjertet. «Jeg er nysgjerrig og har lyst til å lære mer.»
Kjell hentet fram noen papirer og notater og la dem på kateteret. Han gjorde tegn til Lukas som kom fram og koblet PC-en til storskjermen som var på veggen i klasserommet.
«Takk for at jeg får komme hit til klassen til Lukas for å snakke om cellen!
Det var veldig hyggelig! Jeg pleide å undervise medisinstudenter i mange år på Universitetet i Oslo. Det viktigste for å kunne trives
1 – Cytoplasma, 2 – Mikrotubulus, 3 – Cellemembran, 4 – Vakuol, 5 – Centriol, 6 – Lysosom, 7 – Kjerne, 8 – Nukleolus, 9 – Mitokondrium, 10 – Mikrovilli, 11 – Røft endoplasmatisk retikulum, 12 – Mykt endoplasmisk retikulum, 13 – Ribosom, 14 – Golgi-apparatet.
med læring og studier, og for å kunne drive med forskning, er nysgjerrighet og evne til undring og refleksjon. Dere er ikke kommet så langt at dere skal begynne på noe universitet ennå, men nysgjerrighet og evnen til å undre seg over naturens fantastiske virkemåte, den har dere allerede. Ta godt vare på den!»
Lærer Trond hadde satt seg ved døren og lente seg mot veggen. Han smilte nesten. Bestefar Kjell fortsatte. Alle fulgte med.
«Oppdraget mitt er som sagt å snakke om cellen, og jeg har fått Lukas
til å hjelpe meg med noen bilder og illustrasjoner. En celle er en fantastisk ting, og er noe helt grunnleggende for alt liv på jorda. På Darwins tid, det vil si for rundt 170 år siden, visste man ikke så mye om celler. Nå vet vi mye mer. Og vi har lært at livet er mer komplisert enn hva man før har trodd – ja, mye mer komplisert, som du snart skal få se!
Celler er veldig små, og for å studere celler må man derfor bruke kraftige mikroskoper. Men la oss bruke fantasien til å hjelpe oss. Tenk deg at vi kunne forstørre en celle så stor at vi kunne gå rundt inne i
den. Ja, la oss forstørre en celle tusen millioner ganger slik at den blir omtrent 20 kilometer bred.
Tenk deg da at en slik celle er som et gigantisk romskip som er så stort at det er plass til hele det sentrale London inne i den. En engelsk biokjemiker som heter Michael Denton har laget nettopp en slik beskrivelse. Jeg skal lese for dere noe han skrev i en av sine bøker.»
Bestefar Kjell tok opp notatene sine og justerte brillene sine. Så leste han.
‘På overflaten av romskipet ville det være millioner av åpninger, som luker i et enormt romskip, som åpner og lukker seg for å slippe gjennom materialer og stoffer i begge retninger, både inn og ut av skipet. På innsiden ville vi komme inn i en verden av svimlende avansert teknologi. Her ville vi se roboter i full aktivitet som er koordinert med hverandre, og tallrike maskiner med
tannhjul som griper inn i hverandre. Kjernen av cellen ville være et rundt rom større enn én kilometer i diameter. Der ville vi finne lednings-nettet med DNA rullet opp på symmetriske og like spoler. Vi ville undret oss veldig over hvordan all denne aktiviteten kunne fungere så knirkefritt.
Alle delene av romskipet er bundet sammen til en helhet gjennom et nettverk av ganger og korridorer, noe som viser at romskipet har en overordnet kontroll og styring. Vi ville oppdage at selv den enkleste komponenten i dette maskineriet, nemlig proteinmolekylet, er forbausende avansert. Hvert enkelt proteinmolekyl består av omkring tre tusen atomer arrangert ytterst velordnet i en tredimensjonal struktur. All oppbygging og aktivitet er som en enorm, automatisert fabrikk, større enn en vanlig by. Her utføres utrolig mange ulike funksjoner, kanskje like mange funksjoner som alle mennesker på jorda utfører når
de lager ting. Men denne fabrikken ville ha én helt spesiell egenskap som ingen menneskeskapt fabrikk ville kunne etterligne: Den kan kopiere seg selv i løpet av bare noen få timer.’
Bestefar så opp fra arket og studerte klassen over brillene sine for å se på reaksjonene deres.
«Skjønner dere hva jeg mener med at en celle er mye mer avansert enn mange har trodd?»
Mange nikket og svarte ja.
«Vi skal fortsette å forestille oss cellen som et romskip, og så skal vi gå rundt å studere nærmere noe av det vi finner der inne. Husker dere hva som var inne i selve cellekjernen, det store, runde rommet i midten?»
En av elevene rakk opp hånda.
«Det var ruller der. Mange ruller.»
«Ja, det stemmer. Spoler. På disse spolene, var det rullet opp noe spesielt – hva var det? DNA, det stemmer. Vet dere hva DNA er?»
Cellen er mer avansert enn vi klarer å fatte. Selv ikke fantasien strekker til.
Lukas rakk opp hånda fra der han satt ved kateteret.
«De-oksy-ribo-nukleinsyre.»
Bestefar lo.
«Ja, det stemmer, Lukas. Jeg vet du har pugget dette ordet. Nå fikk du endelig bruk for det. Så hva er egentlig DNA?»
«Det er et stort molekyl som inneholder mye informasjon.»
«Ja, det stemmer også. Et spørsmål til dere alle: Har en stein DNA?»
Nei, det var det ingen som trodde. Bildet av et DNA-molekyl kom opp på skjermen.
«Korrekt. Bare levende organismer har DNA, og i dette molekylet finner man en mengde informasjon om hvordan cellen skal bygges opp, kopieres og drives. Vi kaller det preskriptiv eller forutseende informasjon – det sier altså noe om hva som skal skje som ikke har skjedd ennå. Det kan sammenlignes med et dataprogram som beskriver hvordan PCen din skal fungere når du trykker på tastaturet.
Datamaskiner bruker dataspråk, og dette er kodet med tegn som er
bygget opp av nuller og ett-tall satt sammen i bits. Siden alt er bygget opp av de to grunnelementene 0 og 1 kaller man det et binært system.
DNA bruker også koding for å lage sine instruksjoner, men her er kodingen bygget opp av fire grunnelementer som kalles A, G, T og C. En av datagründerne bak Microsoft, Bill Gates, sa en gang at DNA er akkurat som en datakode, bare mye mer avansert enn det mennesker har klart å programmere.
Da jeg var på deres alder og litt yngre, så oppdaget to britiske forskere, James Watson og Francis Crick, hvordan et DNA-molekyl så ut. Formen viste seg å være som en slags vindeltrapp, eller spiral-stige. De kalte formen for en dobbel helix.
Som jeg nevnte, er dette molekylet rullet opp på spoler inne i cellekjernen. Hvis man ruller ut alle DNA-molekylene i én cellekjerne, blir det som en 1,8 meter lang snor. Tenk på det! Hvordan kan man få en så lang molekyl-stige til å bli så liten at det får plass inne i en cellekjerne som er bare 6 tusendedels millimeter
Hvis man ruller ut alle DNAmolekylene i én cellekjerne, blir det som en 1,8 meter lang snor. Tenk på det! Hvordan kan man få en så lang molekylstige til å bli så liten at det får plass inne i en cellekjerne som er bare 6 tusendedels millimeter bred.
bred. Det kan vi kalle datakomprimering!
I kroppen vår finnes det mer enn 100 000 forskjellige typer proteiner. DNA-rullene inneholder oppskriften på dem alle sammen. Oppskriften på ett enkelt protein kalles et gen. Et DNA-molekyl inneholder derfor
DNA har spiralfasong. Bildet viser de fire basene som utgjør bokstavene i livets språk.
mange tusen gener. Er dere med så langt?»
Mange nikket. Alle så ut til å følge med, men noen så ut som om det gikk litt over hodet på dem. Bestefar Kjell smilte og fortsatte.
«Dere trenger ikke huske alt dette nå, men bare bruk fantasien og vær med på reisen. Jeg nevnte spoler i sted. Hvor mange slike DNA-spoler er det i en cellekjerne, tror dere? Hold dere fast! Hver eneste celle hos mennesket har 30 millioner slike spoler. Tenk dere et enormt lagerhus som inneholder data på alt som foregår i kroppen din. Så henter cellen den rette spolen fram og finner de dataene som trengs for å utføre en bestemt operasjon.
Alt dette skjer altså i én celle. Hvor mange celler består et menneske av? Jo, rundt 35 000 milliarder celler. Hvis dere vil prøve å se for dere hvordan så mange celler ser ut, så kan dere jo bare se på hverandre.»
Elevene så på hverandre. Noen pekte på hverandre og gjorde ablegøyer. Kjell fortsatte.
«For moro skyld kan vi regne ut hvor mange meter DNA-molekyler et
menneske har i kroppen til sammen. Klarer dere det? Da må dere nok bruke kalkulatoren. En celle inneholder rundt 1,8 meter DNA, og så er det 35 000 milliarder celler i en kropp.»
Flere kastet seg på oppgaven. Etter en kort stund rakk en jente opp hånda.
«Det blir 63, eh … tusen milliarder meter?»
«Ja, det høres rett ut. Neste spørsmål. Hvor langt er det fra jorda til sola?»
«150 millioner kilometer», kom det ganske snart.
«Ja. Så da er spørsmålet – hvis vi la alle DNA-molekylene som et menneske har i kroppen etter hverandre, vil det rekke helt fra jorda til sola?»
Det kom flere forslag, men noen hadde glemt å regne om fra kilometer til meter. Etter en stund rakk den samme jenta opp hånda.
«210 ganger tur-retur jorda til sola.»
«Høres rett ut, ja. Godt gjort. Hva synes dere? Ganske imponerende, ikke sant? Dette betyr at kroppen din inneholder ufattelig mye programmert informasjon. Det sies at bare i
Informasjonen i én enkelt celle tilsvarer cirka 4000 bøker, hver på 400 sider. Og det er 35 000 milliarder celler i en kropp. Det blir et enormt bibliotek.
én enkelt celle er det like mye informasjon som i cirka 4000 bøker, hver på 400 sider. I datamengde tilsvarer det kanskje 3 gigabytes informasjon, omtrent like mye som operativsystemet i mange datamaskiner – bare i én enkelt celle. Og husk at vi snakker om programmert informasjon der ingen ting er tilfeldig. En liten programmeringsfeil kan gjøre at ting slutter å fungere.»
Klassen var taus. De strevde i tankene med å se for seg de enorme dimensjonene av det de ble fortalt. Bestefar fortsatte etter en kort pause. Han fikk Lukas til å skifte bilde. På skjermen kom det opp et bilde av et befruktet menneske-egg.
DNA-et i et menneske strekker seg 210 ganger tur-retur jorda til sola.
«Livet ditt startet med bare én celle, tenk på det. Før du ble født måtte milliarder av operasjoner skje ut fra denne ene cellen. Et nytt barn er ikke bare som ett mirakel, men som mange mirakler samtidig.
De første månedene i fosterlivet dannes mange ulike organer, slik som hjernen, hjertet, lungene blodårene, urinveiene, nervesystemet, og mye annet. Det betyr blant annet at hele DNA-molekylet må kopieres igjen og igjen, på nytt og på nytt, gener må aktiveres og inaktiveres i et forrykende tempo, og nye komplette celler må produseres. Alt dette krever instruksjoner som er helt nøyaktig korrekte, ellers går det galt.
At du sitter her i dag er derfor helt fantastisk. Og kroppen din fortsetter å endre seg så lenge du lever. Bare se på meg, jeg har ikke alltid sett slik ut.»
Bestefar pekte på den hårløse månen. Elevene smilte høflig til spøken. Han ga et tegn til Lukas som fikk opp et nytt bilde på skjermen.
«Okey, la oss gå videre på vår omvisning inne i den enorme romskip-
cellen vår. Det neste vi skal kikke på er proteinfabrikkene, kraftverkene og litt av maskinparken.
Du har kanskje hørt at proteiner er kroppens byggematerialer? Ja, og de må lages etter bestemte oppskrifter. Proteinfabrikkene kalles ribosomer. De får sine instruksjoner fra DNA-molekylene om hvilke proteiner de skal lage, og de skjønner kodene som brukes. Heldigvis! Det hjelper jo ikke om ingeniørene i en fabrikk har detaljerte manualer om hva som skal lages hvis arbeidsfolkene ikke skjønner det som står der.
Tenk deg at man installerte en viktig, japansk maskin i en norsk fabrikk, og så fantes det bare manualer på japansk. Da ville det bli krise. Slik er det også med cellene i kroppen vår. En celle har mange proteinfabrikker. For eksempel har en enkelt celle i leveren din over en million proteinfabrikker, så der er det full aktivitet. Og alt dette må styres og kontrolleres fortløpende slik at de rette proteinene blir laget,
og blir sendt av gårde dit de skal.
I vår verden ville slike systemer krevd mange ingeniører, dataeksperter og andre fagfolk som konstruerte, bygget og stod for drift og vedlikehold. Det er både kommunikasjonssystemer, transport, styring og kontroll av flere avanserte produksjonsapparater.
All denne aktiviteten krever jo energi, det skjønner vi. Hjertet ditt, for eksempel, er en fantastisk muskel som trekker seg sammen rundt 70 ganger i minuttet hele livet, uten pause. Uten energi til muskelcellene så slutter hjertet å slå. Og hver gang du puster bruker lungemusklene også energi.
Alt som skjer i cellene trenger altså energi. Det er ingen prosesser i kroppen vår som er «gratis», for å si det slik. Og hvor tror dere energien til kroppen kommer fra? Ja, riktig – det er maten vi spiser. Når maten er spist, gjennomgår
Proteinfabrikkene kalles ribosomer. De får sine instruksjoner fra DNA-molekylene om hvilke proteiner de skal lage, og de skjønner kodene som brukes.
den mange prosesser i det man kaller stoffskifte
Energien dannes i egne kraftverk som ligger i områder i cellen som vi kaller mitokondrier. Det er mange generatorer i hvert mitokondrium. Disse er kroppens energileverandører, og de leverer kraft til alle maskinene og motorene.
Blant annet lages det noe vi kaller ATP. Dette kan man si er selve livets drivstoff. En bil drives jo av bensin eller diesel, eller batteristrøm, mens biologisk liv bruker ATP som sin energikilde – det er ekte biodrivstoff.
ATP produseres i mitokondriene av roterende motorer som vanligvis har 4–5000 omdreininger i minuttet. Når jeg kjører bilen min i 90 kilometer i timen, så går motoren i bilen med kanskje 1500 omdreininger i minuttet. En ATP-motor kan ha opptil 12 000 omdreininger i minuttet hvis kroppen trenger mye energi, for eksempel når
ATP-generatoren er et «mirakel» som produserer akkurat den mengden energi livet trenger til en hver tid.
Ill.: Wikipedia, CC
du spiller fotball eller går fort på ski. Jeg har ofte lurt på hvem som oppfant hjulet. Noen sier det var kineserne. Men tenk på at i hver celle i kroppen vår finnes det mange energimotorer som nettopp består av små hjul som går rundt og rundt. Så hjulet har vært funnet opp for lenge siden, og i hvert fall helt siden den aller første cellen ble laget.
Vi mennesker har mange milliarder slike energimotorer, og hver av dem er så små at det er plass til rundt 200 000 av dem på et lite knappenålshode. Da snakker vi om nano-teknologi! Dette er på et nivå som er langt, langt over det mennesker kan lage. Man kan si at en celle blant annet er et superkomplekst system av nanomaskiner.»
Kjell så ut over klassen. Det så ut som de fortsatt fulgte med. Et nytt bilde kom opp på skjermen.
«Er det noen som er interessert i motorer? I en celle er det mange forskjellige typer motorer og apparater. La meg nevne tre spennende motorer. Den første heter kinesin – ligner litt på kinesisk, ikke sant? Det er
Livet er avhengig av at kinesin gjør sine plikter.
søppelbilen i cellen, kan man si. Kinesin-motoren henter avfall et sted, og bærer det ut dit det skal. Bærer? spør du. Ja, for dette er en søppelbil som går på to bein! Og veien blir faktisk til mens den går, bokstavelig talt. Når bilen er fremme, blir veien borte igjen. Ganske utrolig.
Den neste motoren heter dynein. Tenk på dyner. Den frakter varer som skal inn i cellen, så den går motsatt vei fra kinesin-motoren. Den går utrolig
Dynein ligner på kinesin, men har gir i kneleddet slik at når lasten er tung, girer den ned. Begge utfører livsnødvendige oppgaver. Vi kan få sykdom hvis de ikke fungerer på rett måte. Ill.: Vivian
nok også på to bein, og har i tillegg et slags gir i kneleddene slik at hvis lasten er tung, så kan de gå over til lavgir, eller kanskje man skulle si «krabbegir». Blir lasten fortsatt for tung, så kommer det enda en dynein-motor bortover for å hjelpe. Da deler de på byrden. Utrolig! Hvordan i alle dager klarer de å gi beskjed til hverandre?
Noen bakterier består faktisk bare av en celle, og den tredje motoren jeg vil nevne er en slags påhengsmotor som bakterien bruker for å komme seg rundt. Den er bygd opp av rundt 50 forskjellige deler, og er utrolig effektiv. Som propell bruker den noe som ligner en spiral-pisk. Påhengsmotoren kan kjøre med opptil 100 000 omdreininger i minuttet, kan stoppe og starte momentant og endre retning med bare en kvart omdreining. Den har til og med clutch!»
Et nytt bilde av bakterie-flagellet kom opp på skjermen. Det ble summing i klassen. Elevene var tydelig imponert. Det så virkelig ut som en ekte motor.
«Okey, er dere klar til å gå videre i siste del av omvisningen vår? Nå skal vi se nærmere på noen spesielle proteiner som kalles enzymer. Det er helt utrolig hva de kan få til. Er dere med på det?»
Mange nikket, noen viste tommel opp. Men bestefar skjønte at flere av dem allerede var mettet på inntrykk. Enzymer måtte bli det siste.
En animasjon av en ny protein-maskin kom opp.
«Enzymer er noe fantastisk. Husker dere jeg sa at DNA-molekylene i en cellekjerne kan lignes med en
to-tvinnet streng på til sammen rundt 1,8 meter, og som er foldet sammen på et bitte lite område? Når en celle skal dele seg må DNA- strengen kopieres og danne en ny streng av samme slag, og som er like lang. På den lille plassen hvor DNA-molekylet er, skal det altså plutselig være plass til det dobbelte.
Har du fått floke på et fiskesnøre eller et garnnøste noen gang? Ja, det kan bli både knuter og andre ugreier på DNA-strengen også. Men det går jo ikke. Så hvem skal løse opp i flokene da?
Jo, nå skal du høre. Hvis det oppstår en floke eller knute, så går det en knute-alarm. Da kommer enzymet topoisomerase til unnsetning; vi kan kalle det for vaktmester-enzymet. Dette vaktmester-enzymet kommer da bort til DNA-molekylet, oppdager
Illustrasjonen viser bakteriens motor. Den kan gjøre mange tusen omdreininger i minuttet, som en moderne jetmotor. Den er en av mange svært avanserte maskiner som ikke er laget av mennesker..
Illustrasjon: arn.org
Zahl Olsen
feilen, klipper over DNA-tråden, fjerner knuten og skjøter DNA-et sammen igjen. Så er problemet fikset! Ja, man kan lure på hvordan det går an. Hvordan i alle dager vet vaktmester-enzymet nøyaktig hva det skal se etter, og hva det skal gjøre når det finner feil? Det hele er et stort mysterium.
Men nå tror jeg at jeg skal runde av, selv om det ennå er mye å fortelle. Som sagt, en celle er som en by. Der foregår det en masse aktivitet slik det gjør i for eksempel Oslo også. Men nå har dere fått veldig mye informasjon på én gang, og det er blitt mange nye ord. Hva synes dere – er en celle noe mer enn dere hadde trodd fra før?»
Bestefar så ut over klassen og smilte. Han så på dem at de var ganske overveldet. Lærer Trond smilte litt også. Flere av elevene kommenterte.
«Ja, mye mer.»
«Helt sykt, egentlig.»
En av guttene rakk opp hånda. Han virket både imponert og vantro.
«Er det virkelig sant det du har sagt nå? Du finner ikke på det, altså? Det høres ut som science fiction.»
Bestefar nikket.
«Ja, det er sant, skjønner du. Du kan se animasjoner på Youtube om celler og hvordan de fungerer; det vil jeg anbefale. Mye finner man ut ved å studere celler i kraftige mikroskoper, mens andre ting er blitt testet ut på andre måter.»
«Men hvordan kan slike ‘byer’, som du kaller det, ha blitt til av seg selv?»
«Å, det har ikke blitt til av seg selv.»
Nå smilte ikke lærer Trond lenger. Han vred seg urolig på stolen. Eleven så forvirret ut, og fortsatte.
«Men, … evolusjon er jo på en måte om at ting kan utvikle seg av seg selv, er det ikke?»
Bestefar nikket. Øynene hans glimtet muntert.
«Jo, evolusjon i biologien handler ofte om hva naturen kan gjøre av seg selv. Men i dette tilfellet kan vi se helt bort fra evolusjon. Celler har ikke blitt til gjennom evolusjon, skjønner du.»
Nå så hele klassen forvirret ut, unntatt Lukas. Han smilte spent. Trond så bekymret ut, men sa ingen ting. Bestefar fortsatte.
«Du vet at for at evolusjon skal kunne skje, så må man allerede ha både et fungerende liv og en levelig natur, ikke sant? Det må altså allerede finnes celler som fungerer, og det må finnes en natur hvor det går an å leve. Man kan ikke ha evolusjon av ingen ting, og heller ikke kan det skje på et ulevelig sted. Du forstår?» Eleven nikket langsomt.
«Men hvor kommer cellene fra da?»
«Både cellene, og de organene og skapningene som cellene er en del av, er skapt av en stor intelligens. Det er den beste forklaringen.»
Trond så ut som han fikk et fiskebein i halsen. Han hostet og så på klokken. Klassen stirret på Kjell som om en dramatisk nyhet nettopp var blitt annonsert. Den uredde eleven rakk opp hånda igjen.
«Mener du Gud?»
«Ja, jeg mener det er Gud. Nærmere bestemt kristendommens Gud. Men det kan være ulike syn på dette. Det som virker helt klart er i hvert fall at det er et mektig og intelligent vesen som står bak skaperverket. Ingen ting av det vi har snakket om i dag, kan bli til av seg selv. I vitenskapen har man prøvd å lage en celle helt siden jeg var liten gutt, men ennå har ingen klart det. Tilfeldigheter er praktisk talt utelukket.»
En av de andre elevene rakk opp hånda.
«Hvordan vet du at det er Gud?»
«Vel, det er ikke så mange alternativer, skjønner du. Hvilke årsaker finnes det som kan gi oss forklaringer på hendelser i naturen? Man kan si at tilfeldigheter kan være en forklaring på visse hendelser, men da må man i hvert fall ha noe som det kan skje noe tilfeldig med, ikke sant? Hva har vi ellers?»
’’
Både cellene, og de organene og skapningene som cellene er en del av, er skapt av en stor intelligens. Det er den beste forklaringen.
«Naturlover,» kom det fra en av elevene.
«Ja, det stemmer. Naturlover er en stor forklaring. Hva er egentlig en naturlov?»
«Måten naturen fungerer på …?»
«Ja, det er en fast måte naturen fungerer på, slik vi har lært naturen å kjenne. Men naturlover blir jo heller ikke til av seg selv. Alle lover må ha en lovgiver, ikke sant? Naturkreftene og naturlovene kan utrette mye, men har også sine klare begrensninger. La meg ta et eksempel. Forestill deg dette: Du går på en øde strand i Syden for å se på solnedgangen, hånd i hånd med kjæresten din. Dere går barbente i den myke sanden. Mild sjøluft trekker inn fra havet. Plutselig ser du at det er risset inn et stort hjerte i sanden lenger framme. I hjertet står navnet ditt og kjæresten din sitt.
Å, så romantisk! sier du. Kjæresten ser uforstående på deg. ‘Romantisk? Du tror vel ikke at det var meg? Nei, dette er det naturkreftene som har gjort. Akkurat som sola som går ned mot horisonten, akkurat som sanden vi går på eller sjøluften som blåser – naturkreftene har risset inn et hjerte med våre navn i. For et sammentreff! Universet heier på oss.’ Hadde du kjøpt den forklaringen?»
Flere lo og ristet på hodet.
«Nei, det er nemlig én ting til som vi vet kan forårsake hendelser i naturen. Kan dere gjette hva det er?»
«Mennesker?»
«Ja, eller mer generelt kan vi si ‘intelligens’. Det eneste opphavet til programmert informasjon eller avanserte konstruksjoner som vi kjenner til er intelligens. Slik er det i biologien også. Det er jo ikke mennesker som har laget nanomaskiner i cellene, eller lært edderkoppene å spinne nett eller mauren å bygge tuer. Det er gjort av en mye større intelligens enn menneskets.»
Det ble en underlig pause, og Trond gikk fram.
«Nå tror jeg tiden er ute. Det har vært spennende å høre på Kjell om
hvordan cellen fungerer. Det med å tenke på cellen som et stort romskip var en god ide som jeg skal ta med meg. Vi har som sagt brukt opp tiden nå, men jeg synes vi skal takke Kjell for at han ville komme til klassen vår. Vi gir ham en applaus.»
Klassen klappet, og Kjell bukket. Trond ga deretter sine instrukser til elevene. De pakket sammen og forlot klasserommet mens de snakket ivrig sammen. Flere sa «hade» og «takk for nå» til Kjell mens de gikk ut døren. Lukas smilte og vinket til ham.
«Jeg venter utenfor.»
Kjell pakket den brune lærvesken sin og tok på seg jakken. Trond rakte fram hånden.
«Takk skal du ha! Vi kom litt bort fra temaet på slutten, men det var jo elevene selv som tok opp tråden. Jeg ble overrasket over svaret ditt. Det er vel ikke så mange professorer som snakker om Gud på den måten?»
Kjell smilte.
«Det er flere professorer og eksperter som er enige med meg enn det du kanskje tror. Men du kan ha rett i at ikke så mange snakker om det. Det er en pris å betale.»
«Hva mener du?»
«Unge akademikere eller forskere som snakker om intelligent opphav i biologi eller astronomi risikerer å bli motarbeidet. Det kan ødelegge karrieren deres. De kan bli sett på som potensielle bråkmakere. Det finnes mange fordommer, dessverre.»
Trond nikket tankefullt.
«Det har jeg ikke tenkt på. Vel, jeg tror i hvert fall ikke det blir noe bråk denne gang.»
Trond smilte høflig, og takket Kjell nok en gang før den pensjonerte professoren forlot skolen sammen med Lukas. Spådommen fra Trond skulle ikke gå i oppfyllelse. For bråk ble det.
Foreldremøtet
Vennene til Lukas hadde blitt mer interessert i naturfag etter at bestefaren hans hadde vært på besøk i klassen. De hadde sjekket opp mange fakta om cellen, både om mitokondrier, ribosomer og DNA, og hadde sett animasjoner på Youtube. Flere hadde også studert artikler de hadde funnet på biocosmos.no.
Noen av elevene hadde fortalt hjemme om hva Kjell hadde sagt, uforberedt på at det de sa, skapte bekymringer. Noen av foreldrene snakket med hverandre, og tre av dem bestemte seg for å kontakte rektor. De ville ha en forklaring på hvorfor religion ble trukket inn i naturfagtimene.
Rektor, en fornuftig og handlekraftig kvinne i førtiårene, kontaktet representanten for foreldrenes arbeidsutvalg og overtalte ham til å
innkalle til et foreldremøte i den aktuelle klassen. Lærer Trond ble invitert for å orientere.
Møtet ble avtalt, og datoen ble ti dager senere. Foreldrene ønsket å ta opp flere spørsmål rundt det som hadde skjedd i naturfagtimen. Lærer Trond sa seg villig til å komme, men ønsket å ta med seg bestefaren til Lukas slik at han selv kunne svare på hva han hadde sagt. Da møtet startet, var klasserommet fullt og stemningen trykket. Det var lenge siden så
mange foreldre hadde dukket opp på et foreldremøte. Mange var spente på hva som ville bli sagt.
Etter at kaffe og kjeks var blitt servert, åpnet FAU-representanten med en kort innledning om hvorfor de var blitt invitert til dette frivillige og ekstraordinære møtet hvor naturfaglæreren kunne svare på spørsmål de måtte ha. Trond fikk ordet. Han reiste seg og så seg rundt på foreldrene. Han snakket til dem slik han pleide å snakke til klassen – rolig, rett på sak, med lite utenomsnakk.
«Det hender av og til at vi får besøk på skolen av ulike fagpersoner som kan bidra i undervisningen. Elevene synes det er spennende å kunne stille spørsmål direkte til eksperter. Jeg fikk høre at bestefar til en av elevene
i klassen, Kjell Thomassen som sitter her, er pensjonert professor i medisin og har vært overlege i mange år. Jeg inviterte ham derfor til å snakke om cellens oppbygning og funksjon, noe han har god greie på. Vi hadde gleden av å ha ham i klassen, og han skapte stor begeistring ved å gi en livaktig innføring i cellens biologi. På slutten av timen begynte noen av elevene å stille ham spørsmål, blant annet om opphavet til celle-liv. Nå er Kjell Thomassen her i egen person og kan selv svare på spørsmål dere måtte ha.»
Trond så bort på Kjell, og satte seg. Det ble noen sekunders pause. Så rakk en av fedrene opp hånden. Han presenterte seg.
«Jeg synes det i utgangspunktet er fint å få eksperter som Thomassen til skolen, og ser stor verdi i det. Det jeg har reagert på, er at man begynner å snakke om Gud i naturfagtimene. Det mener jeg er feil sted. Skolen har et eget fag som heter KRLE hvor
slike spørsmål kan tas opp, og da i en viss bredde. Vi foreldre ønsker ikke at man skal blande religion inn i naturvitenskapen, det blir malplassert og forvirrende. Religion og vitenskap bør holdes adskilt.»
Flere av foreldrene nikket og var enige. Andre var mer avventende. Trond reiste seg igjen.
«Dette spørsmålet føler jeg er til meg som faglærer. Jeg mener at det ikke har vært noen sammenblanding av religion og naturfag. I dette tilfellet var temaet cellen, og hva som skjer inne i en celle. Det er mye å undre seg over i naturen, og det er ikke rart at elevene spør. Opphavet til natur fenomener er et mysterium for oss alle, og det er et sunnhetstegn at elevene reflekterer over slike spørsmål. Etter min mening har Thomassen bare svart kort på direkte spørsmål om hva som er hans personlige oppfatning, uten å gå nærmere inn på teologiske eller religiøse spørsmål.»
En mor rakk opp hånden.
«Jeg har forstått det slik at Thomassen har sagt at det ikke finnes noen annen forklaring enn Gud. Er ikke det feil å si slikt i klassen? Vi ønsker jo gjerne at ungene våre skal lære mest mulig fag, men uten at de skal bli påvirket av lærernes personlige livssyn.»
Trond snudde seg mot Kjell.
«Du kan kanskje selv svare på hva du har sagt?»
Kjell reiste seg. Han rensket stemmen og rettet på brillene sine.
«Vel, det jeg har sagt …»
Han stoppet og rensket stemmen igjen.
«For det første vil jeg si at dere har noen flotte barn. De er oppriktig interessert i naturen, er nysgjerrige og har evnen til å undre seg. Det synes jeg er flott og viktig. Jeg kjenner meg godt igjen i dem, enda så gammel jeg er.
Jeg fikk et meget godt og intelligent spørsmål fra en gutt i klassen.
Han hadde lyttet til det jeg sa om cellen, og spurte så, ‘kan en slik celle bli til av seg selv?’ Det er et naturlig spørsmål som passer i en naturfagtime. Hvordan skulle jeg svare på et slikt spørsmål? Skulle jeg si at, det må du ta opp i KRLE-timen, unge mann, for slike spørsmål hører ikke hjemme her …
Vel, det er et vitenskapelig faktum at celler ikke kan oppstå av seg selv. Louis Pasteur beviste allerede på midten av attenhundretallet at mikro-organismer ikke oppstår av seg selv. Det er i den senere tid gjort matematiske sannsynlighetsberegninger i forhold til celledannelse, og de utelukker tilfeldigheter, siden de blir forsvinnende små – det vil si hva som kan skje tilfeldig gjennom naturlige fenomener i vårt kjente univers. Det er stor enighet om dette faktumet, og det er helt uavhengig av
livssyn. Vi har ingen vitenskapelig teori som kan frambringe liv. Forskerne er fortsatt på bar bakke. Det finnes dermed ingen faglig grunn til at dette skulle holdes skjult for elevene.
Da jeg ble spurt om hva jeg personlig mente var forklaringen, ga jeg et kort svar på dette. Forklaringen er intelligens. Hvis man studerer naturen uten forutinntatte meninger, og vurderer objektivt hva som er den beste forklaringen på de fenomenene
Sannsynlighetsberegninger
i forhold til celledannelse utelukker tilfeldigheter.
som observeres, så er intelligent design noe som kommer helt naturlig opp. Vi kjenner ingen annen kilde enn intelligens når det gjelder kodet informasjon og avanserte konstruksjoner. Den vitenskapelige erkjennelsen av intelligent design tar likevel ikke stilling til hvilken intelligens.
Hvis du spør meg personlig hvilken intelligens det er snakk om, så er mitt svar Gud. Hvis du spør hvilken Gud, eller hvordan er Gud, så er jeg enig i at slike spørsmål passer bedre i en KRLE-time. Det er teologiske spørsmål, ikke naturvitenskapelige.»
En far med mørkt skjegg rakk opp en hånd og tok ordet.
«Jeg har studert biologi også, og jeg forstår hva du sikter til. Inntrykket av design kan virke temmelig overveldende. Men jeg mener at spørsmål som for eksempel hvordan de første cellene ble til, er en blindgate. Det er et spørsmål ingen kan svare på, og spørsmålet vil kanskje aldri bli besvart. Men biologi dreier seg jo
om noe langt mer – utvikling av liv, arter, slektskap, forståelse for biologiske systemer og livsbetingelser.
Ved å snakke om Gud i biologien, så er jeg bekymret for at man avstumper elevenes nysgjerrighet. De trenger å studere videre for å lære om biologisk evolusjon, og hvordan naturlig utvalg, mutasjoner og genetisk arv i kombinasjon med hverandre skaper en helt unik forklaringsmodell for det livet vi finner i naturen. Hvis Gud har gjort det, så hvorfor studere slike sammenhenger – Gud kan jo bare gjøre hva han vil. Naturen fremstår som uforutsigbar, og jeg tenker at det kan gå ut over interessen og innsatsen for å lære seg de systemene og prosessene vi finner i biologien.»
Kjell nikket.
«Jeg skjønner hva du mener, men jeg tror du tar feil på et viktig punkt. Det er forskjell på religioner. Jeg tør minne om at både vitenskapen og biologien ble grunnlagt av folk som var overbevist om at det stod en allmektig
Er det mulig å tenke seg at et hus i skogen kan ha blitt til av naturkreftene, uten at intelligens – en arkitekt og en håndverker – har vært involvert?
Skaper bak. De ble ikke mindre nysgjerrige av den grunn, tvert imot. De så på skaperverket som et verk, altså et arbeidsstykke, som når en arkitekt og en tømrer bygger et hus.
Arkitekten og håndverkeren er ikke selv en del av huset, men har skapt det utenfor seg selv, for å si det slik. Huset kan studeres av alle som vil, og det kan si oss mye om hvordan arkitekten har tenkt og hvordan ferdighetene til tømreren har vært. Er det et mesterverk, så er det enda mer spennende å studere det. Og nettopp det er poenget.
Alle som begynner å studere naturen, oppdager at de står overfor et mesterverk. Dette var en viktig motivasjon for flere av de store pionerene innen vitenskapene – de ville finne ut hvordan Skaperen hadde tenkt. Hus blir som kjent ikke til av seg selv, og det gjør ikke biologisk liv heller.»
Mannen med skjegg var ikke overbevist.
«Jeg synes bare det blir forvirrende å blande inn det overnaturlige i et fag som handler om naturen. Naturfag må handle om naturen, og det som er naturvitenskap.»
Kjell rettet en åpen hånd mot ham.
«Jeg er ikke uenig i det, og som jeg sa, går jeg jo ikke inn på teologiske spørsmål i en naturfagtime. Men her er det også viktig hvordan man definerer ‘naturlig’, ikke sant? Vil du si at ‘intelligens’ er en del av naturen?
Det huset jeg akkurat brukte som eksempel består av naturlige materialer. Ville det kunne bygget seg selv? Ville naturkreftene kunne gjort det? Nei, det kunne ikke skjedd. Når huset likevel står der, har det da skjedd noe overnaturlig, mener du?»
«Nei, det har det selvsagt ikke.»
Mannen så litt brydd ut. Kjell fortsatte.
«At et hus blir bygget av naturlige materialer som er bearbeidet på en spesiell måte for å passe sammen, og så blir bygd opp etter en bestemt plan – det krever både intelligens, planlegging og mange ferdigheter. Men ingen ser på dette som noe overnaturlig.»
Kjell så seg rundt. Man kunne se på ham at han ble ivrigere. Han hevet stemmen og snakket i korte, poengterte setninger mens han understreket det han sa med hendene.
«Problemet er … at man har definert naturvitenskapene altfor snevert. Man har utelukket intelligens og formålstenkning i naturen. Man har forsøkt å innbille seg at blinde naturkrefter alene kan skape liv av livløs materie. At komplekse organer og hele verdens flora og fauna nærmest kan bli til helt av seg selv, er en ganske absurd tanke. Det hadde vært mer sannsynlig, ikke bare at et hus kan bli til av seg selv, men at alle verdens byer hadde blitt til helt av seg selv uten noen menneskelig innsats.
Kan blinde og tilfeldige prosesser i naturen ha skapt livet på jorden?
At komplekse organer og hele verdens flora og fauna nærmest kan bli til helt av seg selv, er en ganske absurd tanke. ’’
Forstår dere? Denne blinde troen på naturens blinde krefter er nemlig slett ikke vitenskapelig. Det er en filosofisk retning, en trosretning som kalles ‘naturalisme’. Den har sneket seg inn og fullstendig dominert vestlig kultur og tenkning særlig de siste hundre år.»
Kjell stanset, trakk pusten dypt, og virket nesten litt sliten da han fortsatte. Han snakket rolig og dempet.
«Jeg mener derfor at det er viktig at elevene ikke går uvitende om denne siden ved naturen. De trenger å se at alt i naturen er gjennomtenkt og har bestemte formål. Det betyr noe for elevenes selvforståelse også. De er ikke tilfeldige resultater av en blind prosess – for en forferdelig tanke – livet deres har et formål.»
Det ble stille i flere sekunder. En annen av foreldrene rakk opp en hånd.
«Jeg synes det du sier høres fornuftig ut. Men hvis man snakker om at det er intelligens og plan bak naturen, vil ikke det bare stadig lede til spørsmålet om Gud? Er det ikke best å bare holde det utenom?»
Kjell ristet på hodet.
«Nei, for intelligens og formål er en så åpenbar del av naturvitenskapen. Vi har jo allerede noe som heter informasjonsvitenskap. Dette må fram i lyset og bli en del av biologien. Og hvorfor ikke? Hvorfor skulle skolen holde slike ting skjult? Nei, men man trenger ikke å gå inn på hvilken intelligens man snakker om. Da kan man henvise til KRLE-faget. Kanskje det også ville gjort KRLE mer spennende for elevene? Jeg tror det.»
Mannen med skjegg tok ordet igjen.
«Jeg synes du undervurderer evolusjonens utrolige evne til å bringe frem nye varianter av forskjellige arter. Det er ikke så usannsynlig som du sier at nye arter også kan oppstå gjennom mutasjoner og naturlig utvalg. Det er jo en forklaring som de aller fleste biologer stiller seg bak.»
«Vel, det er flere fremragende biologer som ikke stiller seg bak makroevolusjon, som er det du sikter til. At populasjoner varierer på grunn av skiftende omstendigheter, og at man
kan se forandringer over tid innenfor artene, det er det lite uenighet om. Men at evolusjonsprosesser kan skape nye dyrekropper og organer for syn, hørsel, fordøyelse, og så videre, og ikke minst skape hjerner som kan tenke rasjonelt og diskutere slik vi gjør nå, det er det slett ikke alle som er enige i. Det er mye skepsis blant eksperter på dette området, uansett hva slags livssyn de har.»
Mange arter har dødd ut, men av dem som eksisterer fortsatt, er de stort sett uforandret.
For det andre mangler man bevis på at mutasjoner kan skape noe nytt i en organisme. Og tro meg, man har virkelig forsøkt!
For det tredje så har man sannsynlighetsberegningene mot seg. Det
er rett og slett utenkelig at komplekse organer eller organeller inne i en celle skal kunne bli til på en tilfeldig måte.
La meg her referere til den britiske kosmologen Sir Fred Hoyle eller den amerikanske mikrobiologen Douglas Axe. Begge har regnet på sannsynligheten for at ett av de 250 proteinene som en enkel celle består
«Hvorfor er det mye skepsis? Kan du utdype det?» En ny mann hadde tatt ordet.
«Jo, det er fordi det mangler bevis, og det er dessuten usannsynlig rent matematisk. Hvis jeg skulle prøve å summere opp noen av innvendingene i punkter, så vil jeg si dette – la meg starte med fossiler.
Det mangler fossilbevis på at de mellomartene man måtte forvente å finne har eksistert. To hundre år med utgravninger har ikke hjulpet. Fossilfunnene som er gjort tyder heller på at artene har kommet plutselig.
Fossilfunnene tyder på at dyrearter har kommet plutselig.
Sannsynlighetsberegninger gir ikke rom for evolusjonsteorien om makroevolusjon.
av skulle kunne dannes tilfeldig. Svaret er omtrent 1 sjanse av et tall med 164 nuller. At alle de 250 proteinene som må til skulle dannes tilfeldig har dermed en sannsynlighet på 1 av et tall med 40 000 nuller. Det er et tall som er vanskelig å fatte.
Hva betyr et slikt tall? La meg ta en sammenligning. Antall sandkorn som finnes på alle verdens sandstrender er beregnet til å være et tall med 21 nuller bak. Hvis du ble bedt om å plukke ut ett bestemt, merket sandkorn med bind for øynene, og du ikke ante hvor det var, så ville den teoretiske sjansen for å plukke ut det rette sandkornet på første forsøk altså være 1 sjanse av et tall med 21 nuller bak. Tror du det er mulig? Antall atomer i hele universet er estimert til å være et tall med 80 nuller bak. Hoyle og Axe snakket om et tall med 40 000 nuller bak. Du skjønner, det lar seg ikke gjøre.
La meg nevne et annet eksempel fra Francis Crick, nobelprisvinner i
biologi og en av dem som oppdaget formen på DNA-molekylet. Han beregnet at sjansen for at intelligent liv på jorda skulle oppstå tilfeldig var 1 sjanse av et tall med to milliarder nuller etter. Tilfeldigheter er med andre ord temmelig utelukket.»
«Dette er helt nytt for meg! Hvorfor har ikke jeg hørt om dette før?» Mannen som snakket så seg rundt. Han hørtes nå litt irritert ut. Den andre mannen med skjegget tok ordet.
Den klassiske evolusjonsforklaringen er blitt vitenskapelig utdatert for lenge siden. ’’
«Du sier at det ikke finnes bevis, men det stemmer jo ikke. Det er mengder med bevis på evolusjon. Det er jo derfor denne forklaringen står så sterkt.»
Kjell nikket til ham.
«Vel, det finnes mange eksempler på forandringer og variasjoner over tid i naturen og blant artene, det vi kan kalle mikroevolusjon. Men som jeg sa, problemet er at det ikke finnes holdbare bevis for at makroevolusjon kan skje, og med det mener jeg tilfeldig utvikling av nye organer eller nye dyr. Grunnen til at man stadig hører referanser til evolusjon er fordi mange allerede tror på denne forklaringen og tar den helt for gitt.
Også barna her på skolen blir jo opplært i dette synet, helt ukritisk. De leser i skolebøkene sine at alt liv på jorda har utviklet seg fra én celle. De ser alt i biologien i lys av evolusjonslæren. Det står forresten flere feil i naturfagsbøkene, men det får vi ta en annen gang. Evolusjonsbiologer
sammenligner dyr, og finner fellestrekk. Hvis man finner noe som ligner på noe annet, så antar man bare uten videre at de hører sammen på en felles gren på evolusjonstreet – fordi man allerede tror på treet. Men det er mye som ikke stemmer. Og da mener jeg mye! Den klassiske evolusjonsforklaringen er etter min mening blitt vitenskapelig utdatert for lenge siden.»
Flere av de som satt der så spørrende på hverandre. En kvinne tok ordet.
«Kan du ta et eksempel på hva du mener? På hvilken måte er evolusjonsteorien blitt utdatert? Er det feil i skolebøkene?»
Kjell bøyde seg ned og tok opp en bok fra vesken han hadde med seg. Han holdt opp boken.
«Dette er en naturfagsbok fra Gyldendal forlag. Jeg kunne tatt frem andre slike lærebøker også. Denne heter ‘Element 8’, og brukes i mange skoler. La meg bare ta ett eksempel på hva jeg mener. Her på side 164 står det: ‘Det første livet på jorda oppsto på et sted som ville vært ulevelig for oss, dypt nede i havet rundt kokende varme kilder.’ Hva skal vi si til dette? Det er jo bare ville spekulasjoner. Ingen seriøs forskning i dag kan bekrefte noe slikt. Man lurer elevene til å tro på oppdiktede historier som utgir seg for å være vitenskap.»
Kjell lukket boken og la den på bordet.
«Det finnes flere slike spekulasjoner. Som jeg sa, det finnes etter min mening heller ingen skikkelige bevis for at evolusjon kan skape
nye organer eller dyr. Det er en teori basert på 170 år gamle antagelser. Etter hvert som mikrobiologien har vokst fram, har kunnskapen om cellen åpnet opp en helt ny verden for oss. Der finner vi avanserte informasjonssystemer, maskiner og prosesser som ligger over menneskelig fatteevne. Likevel fortsetter evolusjonister å sammenligne dyr og plassere dem på Darwins tre.
La meg nevne et par populære eksempler på evolusjon, helt kort. La oss ta hvalen. En forsker fant på 1980-tallet et fossil av et utdødd dyr som lignet på en ulv. Det levde på land og hadde fire bein. Dyret hadde en ganske lang hodeskalle, og trekantede tenner. Hvilke andre dyr har lang hodeskalle og trekantede tenner? Jo, en hval.
Det finnes ingen skikkelige bevis for at evolusjon kan skape nye organer eller dyr.
Mange har antatt at Pakicetus er stamfar til hvalen. Ill.: Wikimedia, CC
Til venstre er evolusjonstreet med en felles rot og stamme for alt liv. Høyre del viser hva fossile funn faktisk forteller oss om livets utvikling. Livet var allerede fra begynnelsen mangfoldig. Ill.: Vivian Zahl Olsen
Forskeren lanserte dermed ideen om at den forhistoriske ulven var forløperen til hvalen. Ja, du hørte rett – ulven var forløperen til hvalen! Hva var det hele basert på? Jo, på tilsynelatende likheter i enkelte fysiske detaljer, tolket med utgangspunkt i en dyp overbevisning om at alt liv er beslektet på evolusjonstreet – og selvsagt at alt er mulig for evolusjonen. Men tenk på hvor mange forskjeller det er på en ulv og en hval! Darwins tre er altså ingen god illustrasjon på hva vi finner i naturen. Flere forskere viser heller til noe de kaller «grunntypemodellen». Man kan da se for seg mange småbusker i stedet for bare ett tre. Hver busk representerer en grunn-art i naturen. Innenfor disse artene kan det oppstå mange variasjoner, men ikke nye grunn-arter.
Man finner faktisk biologiske sperrer som hindrer dette.
La meg ta et annet eksempel: Bananflua. Har dere hørt om den? Det er veldig populært å forske på bananfluers DNA og gener. Man har for eksempel klart å få laget bananfluer med doble vingepar. Det er fikset og trikset med genene til bananfluer i flere tiår, og man har klart å lage tusenvis av bananflue-varianter. Men hvis man summerer opp all denne intense forskningen, hva har man lært?»
Kjell holdt opp tre fingre.
«Når det gjelder å bevise makroevolusjon er følgende oppnådd: Én, døde bananfluer; to, bananfluer med misdannelser som aldri ville klart seg ute i naturen; tre, bananfluer som ser normale ut, uten noen synlige
forandringer. Ikke noe av dette har ført til verken smartere, sterkere, mer avanserte bananfluer eller en ny type insekter.»
Mannen med skjegg tok ordet. «Evolusjon har vart i millioner av år!»
«Ja, det kan så være. Men man må likevel kunne peke på bevis, eller i det minste kunne vise til en mekanisme for hvordan nye organer og dyr skulle kunne bli til. Forskning på mutasjoner har ikke levert det man hadde håpet. Og lang tid er ikke nok i seg selv. Det har for eksempel vært
Bananfluer er og blir bananfluer uansett hvor mange mutasjoner man utsetter dem for.
mRNA er en kopi av genet til et protein. I kopieringen kan det oppstå feil. Det kalles mutasjoner, og er i mange tilfeller skadelig.
forsket på mutasjoner i bakterier og virus. Slike organismer formerer seg enda mye raskere enn bananfluer, og har kort livslengde. Man kan derfor studere hvordan organismene forandrer seg over veldig mange generasjoner.
Forskeren Richard Lenski i USA har gjort studier på E. coli-bakterien i mange år, og har hittil oppnådd mer enn 80 000 generasjoner. For menneskeheten tilsvarer dette nesten to millioner år. Hva har de funnet ut? Jo, at det stadig skjer mutasjoner i genene hos bakteriene, men disse mutasjonene er nøytrale, modifiserende eller skadelige. Noen gener rett og slett forsvinner fra DNA, mens andre skades slik at de ikke fungerer lenger. Bakteriene er fortsatt E. coli-bakterier. Det har ikke blitt utviklet noen nye organismer.»
En annen mann rakk opp en hånd.
«Kan jeg komme med et dumt spørsmål? Hva er egentlig en mutasjon?»
«Det er ikke noe dumt spørsmål. En mutasjon er en varig forandring i DNA-koden til en celle. Dette skjer som regel gjennom kopieringsfeil i DNA-koden. Alle levende celler inneholder programmerte instrukser om hvordan de skal virke, akkurat som roboter på en bilfabrikk er programmert til hva de skal gjøre.
Man kan faktisk tenke på en celle som en slags stor bilfabrikk. Det spesielle med en celle er at den ikke bare
skal produsere biler, men også kopiere seg selv og lage nye bilfabrikker hele tiden. Da kan det skje kopieringsfeil, og det gjør det også. Hvis slike feil ikke rettes, men kopieres videre, kaller man det en mutasjon. Slike varige programmeringsfeil vil i nesten alle tilfeller være til skade for organismen. Tenk på kreft, for eksempel.
En annen forsker i USA, mikrobiologen Michael Behe, har imidlertid pekt på noe interessant i denne forbindelsen. Organismer som får slått av visse koder i sitt genmateriale kan få nye egenskaper. Et eksempel er isbjørn. I genene til isbjørnen har man oppdaget at det er slått av visse koder som brunbjørnen har, og som dermed har gjort isbjørnen mer egnet til å overleve i arktiske strøk. Da har
’’
Liv handler om svært kompliserte prosesser og systemer som ikke kan oppstå av seg selv.
man altså oppnådd noe som er fordelaktig for isbjørnen, men det har kostet en pris ved at gener har blitt borte. Da er det kanskje ikke riktig å kalle det evolusjon, men heller devolusjon.» Kjell så rundt på de som satt der. Det var vanskelig å tolke ansiktsuttrykkene.
«Hvordan skal jeg oppsummere? Vel, vitenskapen kan ikke fortelle oss hvordan liv ble til, men den kan fortelle oss at liv handler om svært kompliserte prosesser og systemer som ikke kan oppstå av seg selv. Den eneste årsaken vi kjenner til som kan få slike ting til å eksistere er intelligens. Dette er noe jeg mener man bør snakke åpent om.»
Flere foreldre begynte å snakke seg imellom. Hvorfor hadde de ikke hørt et ord om dette fra før? Noen uttrykte forvirring, andre var tydelig frustrerte. FAU-representanten tok ordet.
«Jeg tror vi må gå mot avslutning av denne saken. Vi har en annen sak vi også bør ta oss tid til å få snakket om før vi går herfra. Er det noen sluttkommentarer før vi går til neste sak?»
Mannen med skjegg meldte seg.
«Min sluttkommentar er at skolen bør holde seg til det barna våre skal lære, og ikke ta inn for mye sidestoff. Det kan virke distraherende. Jeg synes det er enkelte interessante poenger som Kjell Thomassen kommer med, men diskusjoner av den typen hører egentlig hjemme på universitetene, ikke på ungdomsskolen. Takk.»
Enkelte av foreldrene nikket og var enige.
En kvinne rakk opp hånden.
«Jeg har hørt mye i dag som er helt nytt for meg. Jeg synes det er nesten sjokkerende at vi ikke har hørt om dette før. Det føles som om noen har bestemt at vi bare skal få se et glansbilde av evolusjonslæren, og at vi ikke skal få høre om noe som helst som kan skape tvil. Jeg synes det er viktig at barna våre lærer om evolusjon, men de trenger også å høre det Kjell Thomassen sier. Hvorfor i all verden skulle det holdes skjult for dem? Jeg
Tilfeldig utvikling kan ikke forklare alle de kompliserte prosessene og systemene som finnes i biologien.
gir min fulle støtte til Trond for at han har latt klassen få møte Kjell, og at de har fått vite om disse tingene. Min sønn er faktisk blitt mye mer interessert i naturfag etter dette. Han har sett flere Youtube-filmer om cellen og naturens forunderlige verden, og ser nå heller naturprogrammer enn mye annet.»
Flere foreldre sa seg enige. FAU-representanten tok ordet igjen. Han avsluttet diskusjonen om naturfag, og Kjell og Trond forlot klasserommet. Da de kom ut i garderoben rakte Trond fram hånden.
«Takk for at du kom. Jeg tror det var veldig viktig å få forståelse fra foreldrene om hva som har blitt sagt,
og hvorfor. Jeg tror faktisk de fleste av dem er positive til at disse tingene har kommet opp. Men et par av dem er fortsatt negative. Jeg er spent på hva de vil gjøre. Jeg tror ikke de ville like det hvis du kom tilbake i klassen, for å si det slik.»
Kjell smilte.
«Hva tenker du selv, da?»
«Jeg ville ikke hatt noe imot det. Det var en vitamininnsprøytning i klassen. Jeg tror ikke jeg har sett dem så interessert i naturfag før.»
De sa hade til hverandre, og Kjell gikk ut i gangen. Trond gikk et stykke etter ham bortover korridoren, og så etter ham mens han strøk fingrene over det korte skjegget.
Bestefar i avisen
Kjell fikk telefon fra Ellen i avisa Varingen en uke senere. De ønsket gjerne et intervju om hva som hadde skjedd under klassebesøket på Nittedal ungdomsskole en uke tidligere.
Avisa hadde fanget opp bekymringsmeldinger fra foreldre om at en pensjonert lege hadde talt Darwin midt imot, og forvirret elevene med snakk om Gud.
Kjell svarte rolig at han gjerne svarte på spørsmål fra avisen, men betingelsen var at han fikk gjøre fakta- og sitatsjekk før noe ble publisert. De kunne godt ta intervjuet på Teams, det var helt greit. Det ble avtalt et tidspunkt neste dag.
Da tiden var kommet, dukket Ellen opp på skjermen. Etter at noen tekniske problemer med lyden var
blitt løst, begynte hun intervjuet. Hun var en hyggelig, voksen kvinne med langt, brunt hår bundet opp i en hestehale, og hun satt på et lyst og tilsynelatende enkelt kontor.
«Jeg har gjort litt research på deg, og det er en imponerende CV du har.»
«Ja, hvis du er imponert, så forventet du vel ikke så mye på forhånd?»
Kjell lo. Ellen lo også.
«Du har nok rett. Jeg hadde ikke forventet at du skulle være så skarpskodd i biologi. Jeg har allerede snakket med lærer Trond Skillebekk om hvorfor du ble invitert inn i
klassen. Men jeg vil gjerne høre mer om hva du har sagt til elevene. Stemmer det at du har avvist Darwins utviklingslære?»
Kjell tenkte seg om noen sekunder.
«Jeg vil ikke si at jeg har avvist evolusjonslæren, men jeg har avvist hypotesen om tilfeldig utvikling. Den hypotesen er helt død, og den har vært det i mange år.»
«Kan du utdype det litt nærmere?»
«Vel, det er ingen sjanse for at biologisk liv har oppstått tilfeldig. Jeg vil påstå at ingen som har greie på det, tror at det er mulig – i hvert fall ikke mulig i vårt univers. Dette kan påvises ganske enkelt gjennom sannsynlighetsberegning.»
«Kan du ta et eksempel?»
Cellen er som en by med fabrikker, kraftverk, veisystemer, kollektivtrafikk, vaktmester tjenester, og mye annet spennende.
«Tja, … la oss ta et astronomisk stort tall, for eksempel antall atomer i hele vårt kjente univers. Man regner med at dette tallet er rundt ti opphøyd i åtti, altså et tall med åtti nuller. Det er et veldig stort tall, ikke sant? Tenkt deg at du fikk beskjed om å finne, med bind for øynene, ett bestemt atom i hele universet på ett forsøk. En helt umulig oppgave, er du enig? Så, hold deg fast – at du skulle klare denne umulige oppgaven er likevel en milliard ganger mer sannsynlig enn at en enkel DNA-sekvens skulle kunne bli til helt tilfeldig. Dermed kan vi trygt si at det er umulig. I tillegg handler livet om mye mer enn én DNA-sekvens. Hvis det er noe vi kan være helt sikre på her i verden, så er det i hvert fall dette: Livet har ikke oppstått gjennom tilfeldigheter.»
Ellen ble stille en ganske lang stund mens hun noterte.
«Var det dette du sa til elevene?»
«Nei, egentlig ikke direkte. Vi gjennomgikk cellens indre liv. Jeg
ba elevene se for seg en celle som et enormt romskip som er så stort at hele det sentrale London får plass der inne. Så gikk vi liksom rundt i cellen og kikket på forskjellige ting som skjer der. Der er det fabrikker, kraftverk, veisystemer, kollektivtrafikk, vaktmestertjenester, og mye annet spennende. Etter hvert var det en våken elev som spurte meg om slike ting kunne bli til av seg selv. Jeg svarte nei, og han spurte, hva er da forklaringen? Jeg svarte at vi vet bare om én mulig forklaring, og det er intelligens.»
«Var det slik dere kom inn på dette med Gud.»
«Ja. Jeg ble spurt om hva jeg personlig mente, og svarte at denne intelligensen, som åpenbart er langt over menneskelig nivå, etter min mening er kristendommens Gud. Vi gikk ikke nærmere inn på dette ettersom det egentlig er et teologisk spørsmål.»
«Så du gikk ikke nærmere inn på spørsmålet om Gud?»
«Nei. Dette var en naturfagtime.
Jeg vet jo også at det er ulike syn på saken.»
«Hvordan reagerte elevene?»
«Det virket som de syntes det var spennende. Flere hadde spørsmål og kommentarer til det vi snakket om.»
«Var det noen negative reaksjoner?»
«Nei, ikke som jeg oppfattet, i hvert fall.»
«Det har vært et foreldremøte i etterkant, forstår jeg. Hva skjedde der?»
«Ja. Læreren, Trond, orienterte foreldrene kort om hvorfor jeg var blitt invitert til klassen, og så orienterte jeg om hva som var blitt sagt. Så fulgte det en diskusjon med flere av foreldrene.»
«Hva diskuterte dere?»
«Det gikk egentlig på spørsmål omkring evolusjon og om elevene skulle få innsyn i fakta som taler imot den klassiske evolusjonsfortellingen.»
Ellen kikket opp fra notatene og så inn i skjermen.
«Var det noen som var imot dette?»
«Ja, det var det. Argumentet var at slike fakta ville virke forstyrrende og forvirre elevene.»
«Var alle enige i dette?»
«Nei, slett ikke alle. Det var faktisk en mor som sa noe ganske treffende. Hun sa at det virker som om man prøver å presentere et glansbilde av evolusjonslæren for elevene, og at problemer med teorien skal holdes skjult. Hun likte ikke det. Det gjør ikke jeg heller.»
Ellen ble stille igjen mens hun noterte. Kjell fortsatte.
«Dette med glansbilde er ingen overdrivelse. Det er for eksempel rene faktafeil om evolusjon i de naturfagsbøkene jeg har sett.»
Ellen så på ham gjennom skjermen igjen.
«Naturfagsbøker som brukes i skolen? Har du noen eksempler på dette?»
«Å, ja, flere eksempler. Bjørkemålerne i England er et klassisk eksempel som brukes på evolusjon, selv om det i flere tiår har vært klart at dette eksperimentet var oppkonstruert. Forskeren brukte insekter som han selv hadde festet til trestammene.
Et annet eksempel er Miller-Ureyforsøket som ble gjort i USA tidlig på 1950-tallet. Da ble det påstått at forskerne hadde gjenskapt livets opprinnelse. Senere har dette forsøket blitt ettertrykkelig tilbakevist. Likevel, skolebøker bruker fortsatt bilder av det, og gjentar påstanden om at forskerne oppdaget livets begynnelse.
Et tredje eksempel er illustrasjoner som viser hvordan menneskefostre ligner på fostre av for eksempel frosk, kylling, skilpadde, og så videre. Formålet er å vise hvor like
mennesker er andre levende skapninger – som en del av en evolusjonsfortelling. Men mye av dette er ren fiksjon; menneskefostre med anlegg til gjeller, for eksempel. Det var den tyske zoologen og kunstneren Ernst Haeckel som først lanserte slike tegninger for over 150 år siden. Han ble allerede den gang avslørt for å ha ma-
Det virker som om man prøver å presentere et glansbilde av evolusjonslæren for elevene. ’’
nipulert tegningene. Selv om biologer lenge har visst at tegningene er misvisende, så blir de likevel brukt som bevis på evolusjonsteorien den dag i dag. Hva skal man si til slikt?
Et fjerde eksempel er Darwins illustrasjon av livets tre som stadig blir vist i skolebøker. Illustrasjonen viser hvordan alt liv stammer fra en felles rot – en urcelle. Men det står ingen ting om at hypotesen om et livstre mangler virkelige bevis. De finnes ikke verken i biologien eller i
fossilmaterialet. Livstreet er overbevisende bare hvis du allerede tror fullt og fast på evolusjonsfortellingen. Skal jeg fortsette?»
Ellen kikket uttrykksløst på ham gjennom skjermen.
«Er det mer?»
«Ja, jeg kunne holde på en stund, skjønner du. La meg ta et siste eksempel – de berømte finkene på Galapagosøyene som Darwin beskrev i boken sin. Disse brukes som en standard illustrasjon på evolusjon gjennom naturlig utvalg – til tross for at eksempelet ikke viser annet enn at finkbestandene på øyene endrer seg frem og tilbake alt ettersom næringsgrunnlaget endrer seg. Gjennom noen perioder domineres populasjonen av fugler med kraftigere nebb mens i andre perioder fugler med tynnere nebb. Dette er jo langt fra et eksempel på makroevolusjon! Det er et eksempel på endringer i populasjoner. Det er ingen finker der som har blitt noe annet enn finker. I løpet av 1 million år har finkene ikke utviklet seg til andre fugleslag.»
«Hm. Du sa ‘makroevolusjon’?»
«Ja, det er ideen om at én art kan utvikle seg til å bli en helt annen art.»
Ellen sukket litt.
«Greit. Dette ble en mye større sak enn jeg hadde sett for meg. Jeg må tenke mer på dette, tror jeg. Men
Man har i over 100 år visst at Haeckels tegninger er falske. Til tross for det brukes de fortsatt i lærebøker i biologi. Menneskefosteret har aldri lang hale eller gjellebuer. Illustrasjon: Wikipedia
jeg kommer i hvert fall til å skrive noe om selve kontroversen rundt skolebesøket i første omgang.»
Hun gjorde noen notater før hun så opp igjen.
«Et siste spørsmål til slutt, Kjell Thomassen. Hvorfor engasjerer du deg så mye i dette. Du har en lang karriere bak deg, og er en respektert lege og professor. Hvorfor setter du omdømmet ditt på spill?»
Kjell lo tørt.
«Ja, jeg er klar over at noen vil oppfatte meg som en avdanket, senil professor som har blitt tussete på sine gamle dager. Så hvorfor gjør jeg det? Vel, som du har skjønt, har jeg barnebarn som går på skolen. Når jeg hører og ser hva de lærer om biologi, som jeg har litt greie på, så blir jeg engasjert. Og når jeg ser at de lærer ting som ikke stemmer, ja, som er direkte feil, så synes jeg nesten jeg må si ifra. Jeg mener jo at elevene skal lære om evolusjon, men de må også få høre om vitenskapelige motargumenter og alternative forklaringer. Det vil bare være positivt, og det vil stimulere deres kritiske sans.
Dessuten, en annen ting også. Jeg mener at den vanlige evolusjonsfremstillingen faktisk er skadelig for unge menneskers oppfatning av seg selv.
Tenk deg opplevelsen for dem som virkelig tar denne fortellingen inn over seg og tror på den – at de kun er en tilfeldig utviklet organisme, og at livet kun handler om å overleve og formere seg. Hvis man virkelig tror på det, så tømmes livet for all dypere mening. Og når det ikke engang er vitenskapelig holdbart å hevde noe slikt, ja, så er det på tide å tenke nytt. Men Darwin er en hellig ku for veldig mange, og de vil for enhver pris holde fast på det gamle.
Det er ingen finker på Galapagosøyene som har blitt noe annet enn finker.
Jeg har jo hatt min karriere, som du sier. Det er lettere for meg å gå ut med kritiske spørsmål enn det er for yngre folk som er midt i yrkeslivet. De kan oppleve at karrieren deres blir ødelagt hvis de sier slike ting som jeg sier til deg i dag. Særlig hvis de arbeider innenfor skoleverket eller driver med forskning. Det hersker en utrolig retttroenhet og ensretting på dette området.»
Ellen snurpet leppene og så tankefull ut. Kjell fortsatte.
«Men jeg har et råd til slutt, hvis jeg kan få lov til å gi deg det?»
«Ja, hvorfor ikke.»
«Da vil jeg si dette: Ikke la deg lure av en masse påstander og høyrøstet prat. Gå etter de faktiske argumentene. Er argumentene holdbare, finnes det dokumentasjon og bevis? Holder bevisene mål? Hvilke kilder brukes?»
«Takk for rådene, Thomassen. Har du forresten kilder på det du har sagt?»
Kjell lo hjertelig.
«Du er ikke så verst, Ellen. Jeg skal sende deg en liste med noen referanser.»
Intervjuet ble avsluttet. Ellen lovte å sende artikkelen til gjennomsyn samme dag. Kjell lovte å svare innen to timer.
På rektors kontor
Varingen publiserte saken på nettet allerede dagen etter, og to dager senere i papiravisen. Saken ble ikke skandalisert slik Kjell hadde fryktet.
Han hadde sett for seg store overskrifter om at «Pensjonert professor på skolebesøk snakker om Gud og sår tvil om Darwin», «Foreldre bekymret for sammenblanding av naturfag og religion», eller noe i den retningen. Men journalist Ellen hadde heller fremstilt uenigheten på en saklig måte. Hun hadde egentlig skrevet tre saker – et hovedoppslag og to mindre saker som ble satt i sammenheng. Hovedoppslaget var «Uenighet om naturfag-pensum.» Under tittelen var et foto av to foreldre sammen med lærer Trond. De satt ved et bord med naturfagsboka foran seg, og så mot fotografen. Det hele så ganske så
vennligsinnet ut. Artikkelen beskrev hvordan foreldrene hadde ulike syn på skolebøkene som ble brukt, og at noen av dem etterlyste mer bredde i stoffutvalget.
Den ene av foreldrene, en far med mørkt skjegg, mente bøkene som ble brukt var gode, og at det var viktig for ungdommene å lære de grunnleggende prinsippene og elementene i fysikk og biologi uten å blande inn for mange andre ting.
Den andre forelderen, en mor, mente det viktigste for elevene var å lære om forskningsmetoder og kritisk kildebruk, og ikke bruke for mye tid på skolebok-klisjeer ettersom vitenskapene utviklet seg hele
tiden. Hun mente skolen risikerte å undervise elevene i utdaterte naturfag-kunnskaper.
Lærer Trond kommenterte fra sin side at hans oppgave var å lære elevene det pensumet og oppfylle de læringsmålene som myndighetene hadde bestemt. Samtidig var han glad for engasjementet både blant elevene og foreldrene. Han tok det som en bekreftelse på at jobben han gjorde var viktig.
Den ene tilleggsartikkelen hadde et bilde av flere elever i klassen som viste frem sine prosjektoppgaver. Lukas var også med på bildet sammen med sine klassekamerater, Sivert og Silje. Ungdommene ble sitert på at de var interesserte i naturfag, og de nevnte spesielt biologi og det å lære mer om cellenes indre liv som spennende. De hadde fått mer lyst til å
jobbe med natur og vitenskap i fremtiden.
Den andre tilleggsartikkelen hadde tittelen «Pensjonert medisin-professor påpeker flere feil i naturfagsbøkene». Her var intervjuet med Kjell, og hvordan han hadde påpekt konkrete feil i lærebøkene. Journalist Ellen hadde laget en liste med eksemplene hans.
Noen få dager etter publiseringen ble Kjell oppringt på nytt. Denne gang var det rektor. Hun spurte om Kjell hadde mulighet til å komme på kontoret hennes neste dag, og at lærer Trond også ville være til stede. Kjell ble overrasket over at han ble tilkalt enda en gang, men han sa seg villig til å komme.
Da han kom inn på rektors kontor ble han møtt av en blid og energisk kvinne. Hun var middels høy, kraftig bygd og hadde et stort, luftig og rødlig hår med mange krøller. Lærer Trond satt i en stol foran skrivebordet hennes. Han nikket til Kjell da han kom inn. Rektoren gikk fram trykket ham hjertelig i hånden.
«Der har vi Kjell! Velkommen, jeg heter Wenche og er rektor. Så fint at du ville komme. Vil du ha kaffe?»
Kjell fikk servert kaffe fra termos i en kopp fra Utdanningsforbundet. Kaffen var faktisk god. Så var tiden inne for å legge fram saken. Wenche virket effektiv og fokusert. Hun foldet hendene på skrivebordet og smilte til Kjell.
«Trond forteller meg at du har vært til stor inspirasjon i klassen. Samtidig har det vært reaksjoner på at du nevnte Gud, som du vet.»
Kjell nikket.
«Og så har du vært i avisen. Det var ikke på ditt initiativ, forstår jeg?»
Kjell smilte.
«Nei, det var det ikke. Jeg ble oppringt fra avisen fordi noen hadde tipset dem.»
«Ja, det er slikt som kan skje. I tillegg har jeg fått en telefon fra Utdanningsdirektoratet. Trond og jeg hadde faktisk et nettmøte med dem i går.»
Kjell hevet øyenbrynene.
«Du verden. Så riksalarmen gikk?»
Wenche lo og ristet på hodet så krøllene disset.
«Ingen fare. De hadde fått med seg oppslaget i Varingen siden det er folk i direktoratet som er herfra. Vi hadde en fin prat om læreplan og kompetansemål og slikt. De hadde noen kritiske spørsmål, men jeg leste høyt til dem fra deres egen veiledning, så da roet det seg.»
Hun klappet hendene sammen og lo igjen. Hun snudde seg til PC-skjermen og leste fra det som stod der.
«Hør på denne flotte teksten om naturfag:
‘Kunnskap om samspillet mellom natur, individ, teknologi og samfunn kan fremme elevenes evne til kritisk tenkning og bidra til at de tar bevisste valg i hverdagen. Naturfag skal forberede elevene på et arbeids- og samfunnsliv som vil stille krav til en utforskende tilnærming og teknologisk kompetanse. … Naturfag skal bidra til undring, nysgjerrighet, skaperglede, engasjement og nytenkning hos elevene ved at de får arbeide praktisk og utforskende med faget.’»
Wenche så ivrig på Kjell, før hun snudde seg mot skjermen igjen. «Dette er fine saker. Og her er noen av de 22 læringsmålene i Læreplanen som Utdanningsdirektoratet har fastsatt for tiendeklassinger i naturfag. Hør på dette – jeg hopper litt i teksten:
• beskrive hvordan forskere har kommet fram til evolusjonsteorien og bruke denne til å forklare utvikling av biologisk mangfold
• gi eksempler på dagsaktuell forskning og drøfte hvordan ny kunnskap genereres gjennom samarbeid og kritisk tilnærming til eksisterende kunnskap
• bruke og lage modeller for å forutsi eller beskrive naturfaglige prosesser og systemer og gjøre rede for modellenes styrker og begrensninger
• analysere og bruke innsamlede data til å lage forklaringer, drøfte forklaringene i lys av relevant teori og vurdere kvaliteten på egne og andres utforskinger.
Veldig bra, ikke sant? Så jeg oppsummerte for Utdanningsdirektoratet at vår naturfagundervisning er helt i tråd med læreplanen og kompetansemålene. De lærer både om evolusjonsteorien, om kritisk tenkning
og vurdering av kilder, og om hvordan ny kunnskap kan utfordre eksisterende oppfatninger. Elevene er blitt enda mer interesserte i naturfag etter ditt besøk. At Gud ble nevnt i en naturfagtime er ikke et problem. Vi er ikke redde for Gud her på Nittedal ungdomsskole. Hele vårt verdisystem i skolen er basert på menneskeverd, tilgivelse, nestekjærlighet, solidaritet, samvittighetsfrihet, ytringsfrihet, kritisk tenkning og etisk bevissthet. Alt dette springer ut av vår kristne, humanistiske arv, og ingen bør late som noe annet. Hvilket livssyn man personlig velger å ha, er opp til hver enkelt. Vi tåler ulike syn.»
Wenche kikket bort på Trond som satt der med pokerfjes før hun vendte seg til Kjell igjen.
«Vi snakket også med dem om skolebøker og slikt. Vi er nå blitt oppmerksom på at det er feil i skolebøkene, og det liker vi jo slett ikke. Jeg vet ikke om du er klar over hvordan ordningen med skolebøker funge rer?»
Nei, Kjell var ikke sikker på det. Det var lenge siden han hadde vært i skolen. Wenche fortsatte.
«Nå er det skolene selv som velger ut sine lærebøker. Før i tiden var det Utdanningsdirek toratet. Det betyr at det er flere ulike varianter av lærebøker, for eksempel i naturfag. Innkjøp av skolebøker er dyrt, men vi må an tagelig kjøpe inn nye bøker til
skolestart neste høst. Spørsmålet til deg er derfor om du kunne tenke deg å være med i vår fagkomité på skolen når vi skal velge de neste naturfagsbøkene?»
Kjell så overrasket på henne. Han kikket bort på Trond, som nikket tilbake.
«Ja, … det vil jeg jo gjerne. Jeg synes det er givende å kunne engasjere meg for de unge, at de skal bli interessert i naturfag og forskning. Så det kan jeg gjerne være med på.»
Wenche klappet hendene sammen igjen og smilte.
«Supert! Og vi vil gjerne ha deg tilbake i en naturfagtime igjen til neste år, hvis det er ok. Du hadde en flott gjennomgang av mikrobiologi, ifølge Trond.»
De avtalte hvordan de skulle følge opp kontakten. Kjell var både forbauset og glad når han gikk derfra.
BOKTIPS til de som vil lese mer om naturens fantastiske konstruksjoner:
Kjell J. Tveter (2025). Så mye å undre seg over. Ventura forlag. Øyvind Voie (2024). Slangens brorskap. Science fiction for ungdom. Serie. Hermon forlag. Sveinn Gudmundsson (2024). Naturens underverker - et oppgjør med tilfeldighetsteologien. Kolofon.
Eric Hedin (2023). Kampen om vitenskapen. E-bok og lydbok. Utgiver BioCosmos. Sara Nøland (2022). Øyet – kroppens fantastiske kamera. Cappelen Damm. Michael Behe (2019). Darwin på retur. Den nye DNA-forskningen som utfordrer evolusjonsteorien. Ventura forlag.
Peter Øhrstrøm (red., 2019). Tro og videnskab. Forlaget CKT. John C. Lennox (2018). Guds undergang. Har naturvitenskapen begravd Gud? Veritas forlag. Kjell J. Tveter (2014). Livets mysterium. Om intelligente årsaker i naturen. Proklamedia.
Det er noe som ikke stemmer. Hvordan kan det være så stor forskjell på hva folk tenker om livets mysterier? Og hvem har rett?
Lukas oppdager at ikke alle er enige om alt i naturfag. For første gang skjønner han hva kritisk tenkning innebærer. Ulike syn kommer fram på det som står i naturfagsboka hans, og det kommer til og med
påstander om juks og bedrag. Bestefar til Lukas er en av de som peker på feil. Han er ingen hvem som helst, men har tidligere vært en respektert professor i medisin. En dag blir han invitert inn i klassen til Lukas. Da blir det bråk.
Dette lille heftet er en god oppsummering av det en ungdomsskoleelev behøver å vite om i forhold til samtalen om evolusjon og skapelse. Historien rundt gir et rammeverk som gjør det mer leselig. Anbefales!
Chris Duwe, forfatter og ungdomsarbeider UIO ’’
i samarbeid med
’’
Skolehverdagen har bare godt av spenningen som denne realitetsbaserte historien presenterer. De store spørsmålene i livet ligger i dag så tett på vår viten om naturen.
Steinar Thorvaldsen, lærerutdanner og professor