__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1

Origo 135 | juli 2015 | kr. 50,- i løssalg

O R I GO om videnskab, skabelse og etik

Medicinens ubekvemme historie Darwinistiske overgreb mod den samiske befolkning TV-serie fra Origo Norge

| More Than a Monkey

www.skabelse.dk


O R I GO om videnskab, skabelse og etik

Indhold

Tidsskrift om videnskab, skabelse og etik

ORIGOs web-adresser: www.skabelse.dk

http://origonorge.no

Layout og sats: Layout: Mathias Helmuth Pedersen, www.MathiasPedersen.com Sats:

Flemming Karlsmose, flemming@skabelse.dk

Tryk:

Øko-Tryk, Videbæk

Redaktionskomité i Danmark Knud Aa. Back, fhv. overlærer back@skabelse.dk

Hvor ikke andet er anført, er artiklerne skrevet af redaksjonen.

4

Professor Tveters bøker blir TV-serie

5

Tvillinger med tre mødre

6

«Livets mysterium. Om intelligente årsaker i naturen»

7

Besøk av Thomas Woodward i 2016

8

Presentasjon av Summer Seminars 2014

/ Jon Kvalbein

/ Knut Sagafos

/ Håkon Filip Lindquist

11

ORIGO

Engangsbegivenheter, mirakler og vitenskapelige metoder / Asbjørn Lund

Finn L. N. Boelsmand, cand.polyt. finn@datering.dk Holger Daugaard, rektor, cand.scient. holger@skabelse.dk Henrik Friis, cand.oecon. abonnement@skabelse.dk Søren Holm, professor, CSEP, School of Law, University of Manchester, soren@skabelse.dk Flemming Karlsmose, PR-medarbejder, multimediedesigner flemming@skabelse.dk Arne Kiilerich, rådgivende ingeniør arne@skabelse.dk Emil Rasmussen, studerende, IT-medarbejder, emil@skabelse.dk Andreas Vedel, cand.scient. andreas@skabelse.dk Bent Vogel, cand.scient. bent@skabelse.dk Peter Øhrstrøm, professor, dr.scient. peter@skabelse.dk Kristian Bánkuti Østergaard, cand.scient. kristian@skabelse.dk

Redaksjonsråd i Norge

14

More Than a Monkey

18

Sir John Eccles

20

Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd, Del I

25

/ Fred Andersen

Knut Sagafos, lektor knu-saga@online.no

Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd, Del II

Steinar Thorvaldsen, professor, dr.scient. steinar.thorvaldsen@uit.no

31

Europeisk dialog mellom vitenskap og teologi

Redaktion på dette nummer:

Rune Espelid, konsulent, cand.scient. rune.espelid@online.no

/ Kjell J. Tveter

Willy Fjeldskaar, forskningsleder, professor, dr.scient. willy.fjeldskaar@lyse.net

/ Steinar Thorvaldsen

/ Fred Andersen

Vidar Pettersen, lærer, master i teologi. vidarpe@gmail.com

Steinar Thorvaldsen (ansv.), Knud Aa. Back

© ORIGO Materiale må kun gengives efter aftale med redaktionen. ORIGO følger Dansk Sprognævns anbefalinger og Norsk Språkråds anvisninger for tegnsætning.

Forsidefoto: Kjell Tveter og Knut Sagafos

juli 2015

SE/CVR-nummer: 3037 6390

Abonnement og bestillinger:

2

Norge:

Danmark:

Knut Sagafos, Glaservegen 65, N-3727 Skien. Bestil per sms: +47 45 25 58 78 Bestil per e-mail: knu-saga@online.no

Henrik Friis, Agervænget 16, DK-7400 Herning. Tlf. +45 2168 7086 E-mail: abonnement@skabelse.dk


da Re lt ne io kt

Kontraster I denne utgaven av Origo vil du finne både lyse og mørke sider. Slike kontraster kan brukes for å se ting tydeligere. Dette håper vi å ha fått fram gjennom stoffet i dette nummer. Forsiden viser to glade mennesker i TV-studio. Det er professor og lege Kjell Tveter og Origos Knut Sagafos. De har nettopp fullført 15 episoder av TV-serien Livets Mysterium som tar for seg de viktigste vitenskapelige grunnene til å regne med intelligente årsaker i naturen. I dette nummer kan du lese

Professor Kjell Tveter og Knut Sagafos puster ut i studio etter avsluttet opptak.

om Tveters bok med samme tittel, og en artikkel av Tveter om menneskets genetikk som viser at mennesket er noe annet enn en ape, selv betraktet gjennom genetikkens briller. Vi har også med en artikkel om Nobelprisvinneren John Carew Eccles som viser at denne fremtredende vitenskapsmannen anså darwinismen som fullstendig mangelfull for å kunne forklare noe så fundamentalt som menneskets intellekt og selvbevissthet. Han kalte disse for mirakler og «gudommelig design». Noe ganske annet tar de to neste artiklene skrevet av Fred Andersen for seg. Han er tilknyttet Universitetet i Tromsø og har i mange år vært lege i Nord-Norge. Gjennom sin forskning har han funnet fram til noe av darwinismens og legevitenskapens mørkeste historie om det å vurdere noen av våre landsmenn som mindre verdt. Når skjeletter hentes ut av skapet, får vi en ny og til dels sjokkerende kunnskap om noe som skjedde i vår del av verden for mindre enn 100 år siden. Ekteparet Alette og Kristian Schreiner jobbet ved Universitetet i Oslo. Han var professor, og ekteparet arbeidet med hypotesen om «det nordiske herremennesket». Allerede fra slutten av 1920-tallet motsatte de seg tanken om en nordisk mester-rase, med dette betød ikke at de forkastet rasistiske teorier. De fortsatte å støtte den generelle ideen om et hierarki av raser som kunne rangeres i henhold til forskjeller i mentale evner og ytre trekk (Kyllingstad 2012). Dette ville jo være ganske naturlig ut fra de darwinistiske ideer. Funn som gikk i denne retning, ville bidra til å styrke det darwinistiske forskningsprogrammet på den tiden. Deres holdninger kom klarest til uttrykk i deres studier av samene som ble offentliggjort tidlig på 1930-tallet.

Her finner vi beskrivelser av levende samiske populasjoner som «barnslige» og «primitive». De gjennomførte også undersøkelser av kranier på utvalgte samiske personer og familier og trakk sine slutninger. Fred Andersen tar for seg det idéhistoriske grunnlaget for slike overgrep mot enkelte folkegrupper og minoriteter, og mot den samiske befolkningen i Skandinavia. Deres forskning representerer noen av de mørkeste avsporinger i medisinens historie.

Alette Schreiner forteller om en dyreskalle til noen barn, ca. 1910. Ukjent fotograf, fra samlingen av historiske foto ved Universitetet i Oslo.

Den ultimate problemstilling vil til sist være om dette bare er medisinsk historie, eller om vi i det historiske tilbakeblikket kan skimte konturene av en sammenliknbar medisinsk fremtid? Fred Andersen spør om vernet om mennesket, og den svakeste, igjen er satt på spill? Er spillet gjenkjennelig, selv om det er ikledd hensynsfullhet og ord som demper sammenligningen med fortiden? Ord som «fosterreduksjon» er et godt eksempel på dette. Det er utviklet biomarkører som tidlig i svangerskapet skal kunne teste hele fosterets genom. Men det koster liv, ufødt liv, liv med andre kvaliteter som gir vår medmenneskelighet utfordringer. Dette er rasehygienens vei, selv om den er mindre blodig og mindre synlig i det offentlige rom enn fortidens overgrep. Slike framskritt innen bioteknologien ser en del unge, fremadstormende politikere og forskere som mulighetenes vei. Hele rasebiologiens prosjekt falt til slutt sammen, både politisk og vitenskapelig. Hva lærte vi? Kanskje Origos anliggende for vitenskap, skapelse og etikk er en veldig viktig sak å kjempe for i vår tid? Bli med på laget. Steinar Thorvaldsen (Hovedredaktør for dette Origo) Kilde: Jon Røyne Kyllingstad (2012). Norwegian Physical Anthropology and the Idea of a Nordic Master Race. Current Anthropology, Vol. 53, No. S5, side S46-S56

Om Origos hjemmesider Tidsskriftet Origo har to hjemmesider tilknyttet. Det danske side www.skabelse.dk er oprettet for at give faglige kompetente svar på de mange spørgsmål der bliver stillet omkring skabelse/evolution. Her findes over 200 danske artikler, FAQ, ordbog og mulighed for at stille spørgsmål. Siden er bygget og designet af Origos webmaster Emil Rasmussen i samarbejde med Kristian

Bánkuti Østergaard (cand.scient., biologi) der står for den faglige linie. På samme måde som evolutionister ikke er indbyrdes enige om alt, er skabelsestilhængere det heller ikke. Derfor er der brug for at de mange forskellige aspekter bliver belyst, og at argumenterne bliver sat op mod fakta. Bemærk at www.skabelse.dk kun behandler den del af Bibelen der er relevant for skabelsesberetningen. Religiøse emner vil ikke blive behandlet. Vi henviser vi til kristne hjemmesider.

Origo Norge har tilsvarende sitt nettsted, opprettet i 2003 på initiativ av og redigert av professor dr.scient. i geologi Willy Fjeldskaar. Finn det på http://origonorge.no. Her finnes henvisninger til de nyeste relevante artikler fra den vitenskabelige verden i relasjon til evolusjon/skapelse-problematikken. Da disse henvisninger ofte fører frem til engelskspråklige tekster, tas noen av emnene av og til opp i Origo i norsk eller dansk oversettelse.

3


Origo

Professor Tveters bøker blir TV-serie Fra ORIGOs Norgesredaksjon

FAKTA

Professor Kjell J. Tveter og Knut Sagafos

Programserien Livets Mysterium begynner på TV-kanalen Visjon Norge fra uke 15 i 2015. – Starter mandag 6.4. kl. 19 og reprise onsdag kl. 12 og lørdag kl. 1430. Det blir da nytt program hver mandag fra 6/4 2015. En ny tv-serie på Visjon Norge, start våren 2015, med 15 episoder på 30 minutter. Visjon Norge fattet interesse for professor Kjell J. Tveter sin boksuksess «Livet, skapelse eller tilfeldighet» og inviterte Tveter til å lage en programserie på TV-kanalen. Boken var beregnet på ungdom i konfirmasjonsalder og solgte i store opplag i Norge. Da forespørselen fra Visjon Norge kom om å lage en tv-serie om emnet, så hadde Tveter allerede skrevet ferdig sin andre bok «Livets mysterium». Denne boken kan sees på som en videreføring av de emner som ble introdusert i den første boken. TV-serien har altså fått samme tittel som Kjell Tveters siste bok som har vært i salg siden slutten av november 2014. Begge disse bøkene, men kanskje særlig den siste, danner grunnlaget for TV-serien Livets Mysterium. Programmene vil ta for seg de vitenskapelige grunnene til å regne med intelligente årsaker i naturen. For Tveter er denne ultimate årsaken det vi vanligvis kaller Gud. Slikt sett er programmene forhåpentligvis trostyrkende idet man påviser at

en skaper, og ikke tilfeldigheter, er den beste forklaringen på opprinnelsen til ulike eksistenser i vår tilværelse. Tidlig i serien slåes det fast at alt som begynner å eksistere, må ha en opprinnelse, en årsak. Dernest undersøkes de vitenskapelige forklaringene til opprinnelsen av universet, opprinnelsen til livet, opprinnelsen til informasjon, opprinnelsen til komplekse bio-motorer og ikke minst opprinnelsen til mennesket. Programmene er utarbeidet av dr.med. Kjell J. Tveter og Origos Knut Sagafos. I selve programmet samtaler disse to om disse spennende emnene. Innflettet i samtalene er det vakre filmklipp med kommentarer fra ulike eksperter på intelligent design (ID). Illustra Media har gitt ut noen svært vakre naturfilmer knyttet til intelligent design (ID). Origo Norge har fått tillatelse til å benytte klipp fra disse. Dette er vi veldig takknemlig for ettersom disse klippene i vesentlig grad høyner kvaliteten på disse programmene. Det er ikke ofte vi får servert vitenskapelige grunner til å tro på en Skaper gjennom fjernsynskanaler (les: nesten aldri), så vi håper at Origos lesere vil se programmene, ha glede av dem og dermed anbefaler dem for andre interesserte. Planen er at det vil bli vist et nytt program hver uke med to repriser på to andre dager i uka. Planlagt sendestart er våren 2015. n

Fra Illustra Medias DVD´er

4

ORIGO 135 juli 2015

Professor Tveters bøker blir TV-serie


ORIGO

Tvillinger med tre mødre Av lektor Jon Kvalbein

Etter at flere land har åpnet for at to av samme kjønn kan få barn sammen, er det oppstått mange nye typer problemer som krever en rettslig avgjørelse. La meg vise til en sak som ble behandlet av England and Wales Court of Appeal 25. mars 2014. Den handler om tvillingjenter som vokser opp under svært komplekse familieforhold. Historien starter i 90-årene. To lesbiske kvinner inngikk da et intimt samliv. Etter hvert ble forholdet mer kjølig. Men de to kvinnene fortsatte å dele hjem sammen til 2012. Mens forholdet mellom dem fortsatt var varmt, forsøkte den ene kvinnen (A) å bli gravid med egne egg og sæd fra en anonym donor. Dette mislyktes. Den andre kvinnen (B) tilbød seg da å hjelpe A. Flere av Bs egg ble befruktet ved prøverørsmetoden med sæd fra den samme anonyme donoren. Resultatet ble flere embryoer. Ett av disse ble implantert i livmoren til A, de andre ble nedfrosset. Resultatet var vellykket. A fødte tvillingjenter (T) som i dag er blitt 5 år gamle.

med A, og C ble på den måten deres ikke-biologiske legale mor (medmor). Tvillingene kom da i den situasjon at deres biologiske mor B ikke hadde noen legale rettigheter i forhold til dem. Tvillingene hadde altså tre typer mødre: A som fødte dem, B som var deres biologiske mor, og C som ble medmor på et senere tidspunkt. Tvillingene må for øvrig vokse opp uten noen gang å kunne kjenne sin far og uten en mannlig omsorgsperson i hjemmet.

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Men saken ble mer kompleks. B ønsket seg også barn. Noen av de originale embryoene var oppbevart, og et av disse ble implantert i kvinne B, hun som hadde donert egget sitt. Det resulterte i at hun fikk en datter (D), som ble født i november 2012. Kvinne B var nå både biologisk mor og fødselsmor til D. Datteren D har samme anonyme far som tvillingene T. Fordi D og T har samme biologiske mor og far, er de helsøsken. Men B er ikke den legale mor til tvillingene T, for ifølge loven er den kvinnen som føder barna – altså A – deres legale mor. Forholdene ble ytterligere komplisert ved at kvinnen A siden inngikk partnerskap med en ny kvinne (C). C ble da innvilget foreldremyndighet over tvillingene sammen

Tvillinger med tre mødre

Forholdet mellom A og B var blitt meget konfliktfylt i 2012, slik at de flyttet fra hverandre. Rettsaken oppsto fordi den biologiske moren B ønsket å oppnå foreldremyndighet over tvillingene. B viste til at hun hadde bodd sammen med tvillingene mens var små. Hun hadde hatt et stort ansvar for oppdragelsen deres i en tid mens A prioriterte sitt yrkesliv. Tvillingene hadde kalt B for mamma. B var deres biologiske mor og mente at hun også psykologisk sett hadde fungert som deres mor. Selv om B nå levde adskilt fra A, ønsket hun foreldrerett og samværsrett til tvillingene. Retten klarte ikke å finne en løsning som begge parter kunne godta. Retten uttrykte bekymring over at tvillingene må vokse opp under så vanskelige forhold. Phillippa Taylor som er leder av Christian Medical Fellowship i Storbritannia, har presentert og vurdert saken i en artikkel i The Conservative Woman. Hun viser til stor økning av antall barn født av kvinner i lesbiske forhold. Bare i 2011 fikk lesbiske par 426 barn på kunstig vis i England. Nye familieformer er i ferd med å gi mange barn en vanskelig oppvekst. Allerede nå er det i mange land rettslige konflikter som dreier seg om hvem som har det økonomiske ansvaret for barna, hvem som har foreldrerett og samværsrett, og om barnas arverett i forhold til “foreldre” og “besteforeldre”. De som har kjempet fram en utvidet ekteskapsdefinisjon og bruk av kunstig befruktning i lesbiske og homofile forhold i Norge, bør merke seg dette. n

skabelse.dk

5


k Bo an

«Livets mysterium. Om intelligente årsaker i naturen» 2014, Proklamedia Av dr.med. Kjell J. Tveter 319 sider, illustrert av Vivian Zahl Olsen

e ls de el m

Origo

FAKTA Kjell J. Tveter har vært professor i 23 år og overlege ved Ullevål sykehus i 17 år. Han har publisert en rekke faglig artikler. Han er nå pensjonert og har tidligere skrevet boken «Livet – skapelse eller tilfeldighet», 2013

enkelte cellen, trenger DNA som inneholder en oppskrift/ informasjon for hvordan cellen skal opptre i ulike situasjoner (energiutnytting, avfallsfjerning, reparering av skader, overføring av denne informasjonen til en ny celle, dannelsen av denne nye cellen m.m. Tveter forklarer inngående at den eneste kjente kilde til informasjon er intelligens. Tilfeldighet kan ikke produsere slike mengder informasjon, og her viser han til ferske studier av koordinerte mutasjoners begrensninger rent statistisk. «Den beste forklaringen» er en vitenskapelig metode til bruk stilt overfor flere mulige forklaringer. «Den beste forklaringen» må derfor være en intelligent årsak siden det er den eneste kilde til informasjon man kjenner til, sier Tveter. Dette er spennende lesning for alle som har et åpent sinn.

Bokanmeldelse av Knut Sagafos, Origo Norge

Etterlengtet Alle som satte pris på Kjell J Tveters første bok, vil oppleve «Livets mysterium» som en etterlengtet oppfølger. I Livets mysterium viser Tveter at de intelligente årsakene i naturen er en stor støtte for den virkelighetsoppfatning han gjennom hele boken ikke legger skjul på at han besitter. Professor Kjell J. Tveter har et kristent livssyn, og i boken viser han at man på vitenskapelig grunnlag kan trekke konklusjoner i retning av intelligente årsaker i naturen. For Tveter er den ultimate årsaken Gud. Grundig Forfatteren går grundig til verks, han hopper ikke bukk over de filosofiske grunnlagsproblemene, men trekker dem med fra første stund. Han gjør rede for hva vitenskap er, og hvordan eget livssyn påvirker vitenskapelige konklusjoner. Boken inneholder sågar et eget kapitel om ulike syn på verden. Universets opprinnelse, livets opprinnelse og ikke minst menneskets opprinnelse blir belyst med de nyeste forskningsresultater. Det er her boken har det største bidraget. Det er ingen tvil om at professor Tveter er oppdatert og bidrar med sin kunnskap til å gjøre oss kjent med de seneste forskningsresultater knyttet til f.eks. epigenetikk og orfangener. Den første celle og informasjon Ofte får vi høre at den første celle dannet seg selv under gunstige betingelser. Forfatteren påpeker at vi ennå ikke har klart å lage en tilsvarende celle, og han forklarer inngående om grunnen. Cellen er svært komplisert, og alt liv, inkludert den

6

ORIGO 135 juli 2015

Intelligent design (ID) Intelligent design (ID) blir ofte avvist i media som kreasjonisme, dvs. at man har Bibelen som basis for sine konklusjoner. Denne innvendingen og andre blir belyst og imøtegått. Det finnes også et resymé av litteratur om Intelligent design. Her viser forfatteren sin helt unike evne til å omvandle vanskelige tilgjengelig engelsk litteratur til interessant og spennende lesning på norsk. Tveter tar for seg klassikere innen ID som Michael Dentons «Evolution: A Theory in Crisis», Michael Behes «Darwin’s Black Box» og «The Edge of Evolution», William Dembskis “The Design Inference” m.fl., Jonathan Wells “Icons of Evolution” og sist, men ikke minst, Stephen Meyers to bøker “ Signature in the Cell” og “Darwin’s Doubt”. Her kan man virkelig bli godt orientert om de fremste ID-forskernes bidrag. Hvor kommer informasjonen fra? Vi vet jo at DNA er tettlagret informasjon, men hvordan omgjøres denne informasjonen til nyttige molekylære maskiner med nyttige funksjoner innen våre mange celler? Hvordan har det seg at det er kontrollsystemer som sørger for at disse blir riktig bygd? Hvor kommer all denne forutseende informasjonen fra? Slik informasjon benevnes gjerne preskriptiv

«Livets mysterium. Om intelligente årsaker i naturen»


ORIGO informasjon. Boken viser til mulige forklaringer på dette også. Blant de mulige forklaringene velges den som passer best med tilgjengelige fakta. Dette er en anerkjent vitenskapelig metode som også Charles Darwin benyttet. Men den forklaringen som passer best, er ikke den man vanligvis får servert av biologer og andre eksperter på livets opprinnelse. Teistisk evolusjon Teistisk evolusjon defineres gjerne som kombinasjonen tro på Gud/ tro på naturalistisk evolusjon. Tveter undersøker denne kombinasjonen og finner at teistisk evolusjon definert på denne måten ikke samsvarer med de nyeste vitenskapelige forskningsresultatene og heller ikke passer med en Gud som griper inn i historien. Tveters løsning er en slags styrt utvikling, der det synes nødvendig at informasjon er tilført på ulike tidspunkt i jordens levetid. Tveter kaller dette for progressiv skapelse og redegjør for spesielt interesserte sine tanker om dette. Mennesket I bokens siste kapitel undersøkes også menneskets avstamming. Her blir vitenskapelige argumenter for slektskapet mellom aper og mennesker undersøkt. Et veldig interessant kapitel der kromosom 2 hos mennesker, Y-kromosomet hos mennesket og sjimpansen samt flere andre forhold omtales på en forståelig måte. Konklusjonene her står i kontrast til hva man gjerne får høre i media.

Målgrupper I bokens innledning finner vi at «Livets mysterium» er skrevet for • alle som føler at moderne vitenskap truer med å ødelegge gudstroen • alle som er interessert i å få presentert et alternativ til evolusjonslæren • alle som har undervisningsoppgaver fra universitets- og høyskolenivå til … ulike sektorer og alderstrinn i norsk kristenhet • agnostikere og mennesker med en ærlig søken • elever ved ulike skoler • norske teologer • elever som studerer kristendom Lykkes Tveter? Ja, jeg vil hevde at målgruppene som er nevnt over, er innen rekkevidde. Boken er i utgangspunktet absolutt noe for mennesker som er interessert i å få presentert et alternativ til evolusjonslæren og bli bedre kjent med ID, men også agnostikere og mennesker som føler at moderne vitenskap truer med å ødelegge gudstroen, vil kunne ha stor glede av å lese boken. Denne anmelderen hadde i alle fall stor glede av å lese boken. «Livets mysterium» er kanskje den beste boken om ID utgitt på norsk per i dag og kan anbefales på det varmeste. n

Besøk av Thomas Woodward i 2016 Origo Grenland arbeider med planer for et besøk av Dr. Thomas Woodward i mai 2016. Thomas E. Woodward er forskningsprofessor og instituttleder ved teologi avdelingen ved Trinity College i Florida og en aktiv foredragsholder. Han har også vært leder av C.S. Lewis Society, som ligger ved Trinity College. Det var ved dette colleget Billy Graham i sin tid studerte. Woodward gjennomførte sitt doktorgradsarbeid ved Institutt for kommunikasjon ved University of South Florida. Hans avhandling var om historien for Intelligent Designbevegelsen. Han har også skrevet bøkene Darwin Strikes Back: Defending the Science of Intelligent Design (2006) og The Mysterious Epigenome: What Lies Beyond DNA (2011). Han var i sin ungdom misjonær i Den dominikanske republikk. Mer info finnes på: http://www.apologetics.org/

Trinity College i Florida ved Dr. Tom Woodward tilbyr også det nettbasert kurset: “Darwinism and Intelligent Design.” Se http://www.trinitycollege.edu/

Foreløpig plan for Woodward i 2016 • onsdag 18. mai opplegg i Oslo • torsdag 19. mai Fredrikstad • fredag 20. mai Kristiansand • lørdag 21. mai Kragerø • søndag 22. mai Skien og Stathelle Det arbeides også med å få til et besøk til Danmark. Besøk av Thomas Woodward i 2016

skabelse.dk

7


Origo

Presentasjon av Summer Seminars 2014 Av student Håkon Filip Lindquist

Jeg var så heldig å vinne muligheten til å bli med på Discovery Institute sitt Summer Seminar i Seattle i sommer (juli 2014). Dette var et samarbeid mellom Origo Norge med Sigve Brekkes minnefond og Discovery Institute i Amerika. Jeg skulle delta i programmet «Seminar on Intelligent Design in the Natural Sciences». På forhånd hadde vi blitt tilsendt en mengde bøker, og linker til nett-resurser, som dekker et stort spekter når det gjelder tema berørt av Intelligent Design: Realfag, samfunnsfag, historie, filosofi og teologi. For å nevne et par: «Darwin’s Doubt» av Stephen C. Myer, og «The Edge of Evolution» av Michael Behe. Fra Norge var vi to representanter. Vidar Pettersen har en teologisk bakgrunn, og jeg realfag (red.: fellesbetegnelse på matematikk og naturfag). Vi gledet oss begge til dette seminaret. Det meste skulle foregå på Seattle Pacific University som ligger ved Freemont – bydelen nært Seattle sentrum. Dagen da seminaret skulle starte, strømmet det på av deltagere fra hele verden. Og for noen deltagere det var! Der var det flere doktorgradsstipendiater og forskere. Folk med grader både innen realfag og humaniora. Studenter og drevne yrkesakademikere om hverandre, ja til og med en

ung biologiprofessor. Jeg fikk raskt inntrykket av at disse var plukket fra øverste hylle. Midt oppe i dette var der altså en teolog og liten biologistudent fra Norge. Den første kvelden hadde åpningshilsen fra Casey Luskin og John G. West som begge var direktører for hvert sitt program på sommer-seminaret. Vi fikk også møte Bruce Chapman, en av grunleggerne til Discovery Institute. Luskin hadde ansvaret for oss i realfagsprogrammet, og West hadde ansvaret for C.S. Lewis fellows-programmet som gikk parallelt.

Discovery Institute. Foto: Knut Sagafos

8

ORIGO 135 juli 2015

Presentasjon av Summer Seminars 2014


ORIGO

Sistnevnte handlet om samfunnsfaglige, historiske, filosofiske og teologiske berøringspunkter med Intelligent Design. Darwinisme og akademia, og sosialdarwinisme, o.l. var på menyen. Dagen etter begynte selve seminaret. Vi fikk en innføring i Intelligent Design bevegelsens historie og filosofiske aner. Programdirektørene Luskin og West sto for undervisningen. Vi fikk en gjennomgang av temaer som: Det teleologiske versus det materialistiske syn på mennesket og naturen. En filosofisk og historisk diskusjon om Darwinisme kontra Intelligent Design. Og en introduksjon og oversikt over Intelligent Design bevegelsen og dens argument. Vi skjønte fort at dette kom til å bli en interaktiv opplevelse, for diskusjonene gikk livlig allerede fra første dag. Noen ganger, når filosofene iblant oss begynte å diskutere heftig på sitt eget fagspråk, må jeg innrømme at det gikk litt over hodet til en stakkars gutt fra Sunnmøre. Men det meste av tiden var det veldig nyttig og lærerikt. En forfriskende overraskelse var kanskje den klare fremhevingen av at Intelligent Design skal være en metode

for å detektere design i naturen, og ikke en teologisk disiplin. Mine fordommer, og kjennskap til kreasjonistbevegelsen, tilsa at teologi skulle blandes sammen i argumentasjonen rundt naturlige fenomener. Dette var foreleserne på seminaret klare på at «... slik skulle det ikke gjøres». Det ble også nevnt at det var en vanlig innvending fra kreasjonister å anklage Intelligent Design for å mangle en overliggende modell (som f.eks. en hendelses-kronologi basert på skapelsesberetningen i Bibelen), og kritikken fra sekulære var at Intelligent Design var for vage, eller for «sleipe», og kunne vri seg ut av diverse argumentasjon ved og ikke trekke større konklusjoner, eller at de bedrev teologi. Å ikke uttale seg om mer enn det de har belegg for, var heller en styrke hos Intelligent Design-argumentene, mente foreleserne. I så måte kan en evolusjon passe inn i Intelligent Design-universet, så lenge den ikke baserer seg på en metafysisk naturalisme eller et rent materialistisk verdensbilde. Ergo passer ikke en ren darwinistisk forklaringsmodell inn. Den som legger fravær av design til grunn. Intelligent Design peker på tilsynelatende design i naturen og argumenterer for en designer. Derfor argumenterer Intelligent Design også imot en metafysisk naturalisme, men uten å peke på en bestemt tilblivelsesprosess eller en bestemt designer. Det ligger utenfor argumentets rekkevidde.

FAKTA Noen av foreleserne Casey Luskin har utdanning innen jordfag, geologi, og juss (da.: jura). John G. West har en ph.d. i samfunnsfag, og har forfattet tolv bøker. Guillermo Gonzalez er assisterende professor ved Bell State universitetet, har en ph.d. i astronomi, og er en ekspert i verdensklasse på beboelige soner(habitable zones) i rommet, og eksoplaneters verts-stjerner. Jay Richards har en ph.d. i filosofi og teologi fra Princeton Theological Seminary, og har var medforfatter til boken «The Privileged Planet» sammen med Gonzalez. Bruce Gordon er assisterende professor i vitenskapshistorie og filosofi ved Huston Baptist University. Han har en ph.d. i fysikkens historie og filosofi fra Northwestern University, en grad i anvendt matematikk og en grad i analytisk filosofi fra universitetet i Calgary. Samt en grad i systematisk teologi fra Westminister Theological Seminary i Philadelphia. Stephen C. Meyer har forfattet flere kjente ID-bøker, og er innehar en ph.d. i vitenshistorie og filosofi fra Cambridge University, samt at han har forskningsbakgrunn og en grad i geofysikk. Michael Behe er professor i biovitenskap på Lehigh University, og innehar en ph.d. i biokjemi fra universitet i Pennsylvania. Behe har forfattet flere kjente artikler og bøker om ID-tematikken. Presentasjon av Summer Seminars 2014

Der i blant den verdenskjente boken: «Darwin’s Black Box». Richard Sternberg innehar to ph.d.-grader. En i biologi (molekylær evolusjon) fra Florida internasjonale universitet, og en i systematisk vitenskap (teoretisk biologi) fra universitetet i Birmingham. Sternberg er kanskje den som er mest kjent for forfølgelse for sitt ID-standpunkt. Han ble sparket fra Smithsonian’s National Museum of Natural History av den grunn. Douglas Axe er molekylærbiolog med en ph.d. fra Caltech, og har vært post-doc og forsker på universitetet i Cambridge. Ann Gauger er ph.d. i utviklingsbiologi fra universitetet i Washington. Hun har også jobbet som post-doc på Harvard. William Dembski har to ph.d.-grader. En i filosofi fra universitetet i Illinois (Chicago), og en i matematikk fra universitetet i Chicago. Paul Nelson er ph.d. i biologi-filosofi og evolusjonær teori. Jonathan Wells har to ph.d.-grader. En i molekylær- og cellebiologi fra universitetet i California (Berkley), og en i religionsstudier fra Yale. Erik Larson har en ph.d. i beregningsorientert lingvistikk, datateknologi, og analytisk filosofi, fra universitetet i Austin Texas. Eric Jones er assisterende professor i psykologi på Regent University i Virginia. Han innehar en ph.d. i eksperimentell sosial psykologi fra Florida Atlantiske Universitet. Jonathan Witt er ph.d i engelsk og litterær teori fra universitetet i Kansas. skabelse.dk

9


Origo

Knut Sagafos fra Origo Norge har også besøkt USA. Her ved Action Network Meeting 2014 i Seattle

Etter en dags pause begynte vi neste seminardag med Design i opprinnelsen og funksjonen til universet. Foreleserne denne dagen var astronom Guillermo Gonzalez, filosof Jay Richards og filosof Bruce Gordon. Temaene som vi møtte denne dagen, var: Big Bang-kosmologi, det kosmologiske Kalam-argumentet og kosmologisk fin-justering (fine tuning). Så var vi innom beboelige soner og fin-justering samt multivers-teorien. Denne ble presentert av filosof Bruce Gordon. Big Bang teoriens historie var spesielt fascinerende, synes jeg, ettersom et univers med en begynnelse skapte så mye hodebry for datidens fysikere og astronomer. For et univers med en begynnelse peker på en årsak ut over tid og rom. Siden denne oppdagelsen ble gjort, har akademia febrilsk prøvd å finne veier utenom den åpenbare konklusjonen. Det var også interessant å lære om fin-justeringen i universet, noe som forverret situasjonen for de som håpet på en naturlig forklaring på universets opprinnelse. Til slutt ble vi bombardert med kunnskap om multivers-teorien og dens absurditeter, og igjen gikk det litt over hodet til den stakkars sunnmøringen. Multivers-teorien er allikevel enkel å forstå. Den er en ad-hoc bort-forklaring på fin-justeringens smale sannsynlighet. Altså, de fin-justerte parameterne som ligger til grunn for fysikkens lover i universet, har en svimlende liten sannsynlighet for å oppstå tilfeldig. Men noen «skarpe hoder» har tenkt at det kan vi løse om vi sier at det finnes et uendelig utall med universer, og vi tilfeldigvis lever i det der kabalen gikk opp. Altså er vi inter-universelle lottomillionærer alle sammen. Problemet er da at det ikke finnes et fnugg av bevis for en slik «lottotrekning», eller at det eksisterer andre univers enn vårt eget. De neste tre dagene dykket vi inn i biologiens boble, der jeg følte seg litt mer hjemme. Foreleserne var programdirektør Luskin, Stephen C. Meyer, Michael Behe, Richard Sternberg,

10

ORIGO 135 juli 2015

Douglas Axe, Ann Gauger, William Dembski, Paul Nelson og Jonathan Wells. Meyer er godt kjent innen og utenfor Intelligent Design miljøet. Han er på en måte ID-bevegelsens «ansikt utad» og ambassadør. «The Grand Old Man» Behe er professor i biovitenskap på Lehigh University og har forfattet flere kjente artikler og bøker om ID-tematikken. Deriblant den verdenskjente boken «Darwin’s Black Box». Behe, som mange andre av våre forelesere, har «følt på kroppen» den forfølgelsen som er mulig å pådra seg i akademia og samfunn når man fronter ID-perspektiver offentlig. Temaene vi gjennomgikk disse dagene, var blant annet: DNA og bevis for Intelligent Design i livets opprinnelse og utvikling. Design og biologisk kompleksitet, ureduserbar kompleksitet, populasjonsgenetikk, hindringer for evolusjon, evolusjonssimulering og informatikk, mutasjoner i utviklingsbiologien, argumenter imot en universell felles avstamning, ontogenetisk informasjon og det immaterielle genomet. Axe og Guager fortalte om sine eksperimenter ved Biologic Institute som er et forskningssenter startet i samarbeid med Discovery instituttet. De konsentrerer seg om forskning på mutasjoner og testing av reelle mutasjonsrater. Mutasjonsratene viser at det umulig kan skje slike endringer som en tilfeldig evolusjon legger til grunn. Vi fikk også se en forhåndsvisning av den nye filmen «The Priveleged Species». De siste dagene fikk vi forelesning om menneskets unike plassering i skaperverket. Forelesere var programdirektørene Luskin og West samt Erik Larson, Eric Jones og Jonathan Witt. Det var spennende å høre om kunstig intelligens, om menneskesinnet og sosialdarwinisme. Den siste tiden var det også gruppediskusjoner med flere forelesere samtidig. Det ble også gitt karriererådgiving. I etterkant fikk vi tilbud om å delta i et nettverk, og vi etablerte kontakt med andre deltakere for fremtidig samarbeid og diskusjon. Seminaret var meget fruktbart, og en «once in a liftime experience» som det heter. Jeg vil takke Origo Norge og Discovery Instituttet for denne flotte og lærerike opplevelsen og anbefale andre å søke til neste år! n

Presentasjon av Summer Seminars 2014


ORIGO

Engangsbegivenheter, mirakler og vitenskapelige metoder Fritt etter John Lennox: God and Stephen Hawking 1. Av Asbjørn Lund, master i IKT.

Det vakte en del oppstyr da fysikeren Stephen Hawking i sin bok The Grand Design ikke lenger ‘fant plass til’ Gud. Hawkings slutning var at en nå kan forklare verdens tilblivelse uten medvirkning fra noen guddom. Allerede i sin bestselger A Brief History of Time klarte han å nå ut til et bredere publikum. I slutten av bestselgerboka kom han med et mye gjengitt sitat at hvis fysikken skulle finne en «Theory of Everything» (TOE), som forente de fire fundamentale kreftene i naturen (sterk og svak kjernekraft, elektromagnetisme og tyngdekraft) – så ville vi «kjenne Guds sinn». Nå er det også laget en film med denne tittelen. Men i The Grand Design ser han ut til å ha kommet på andre tanker. Hawkings konklusjon der er at: «spontan tilblivelse» er grunnen til at noe finnes, i motsetning til at det ikke gjør det. Mye av bakgrunnen for Hawkings argument ligger i forestillingen om at det er en dyptgående konflikt mellom religion og vitenskap. Men slik er det kun noen som ser det, hovedsakelig ateister. Derimot kan det bli en konflikt mellom filosofisk naturalisme og religion. For en religiøs vil det ofte være slik at jo mer vi forstår av verden omkring oss, desto sterkere blir bildet av en intelligent, guddommelig skaper. At vitenskap i all hovedsak er en rasjonell aktivitet, hjelper oss faktisk til å identifisere en svakhet til i Hawkings tenkning. Hawkings naturalistiske forestilling om at vi ikke er annet enn en tilfeldig ansamling av molekyler, har den utilsiktede bivirkning at den underminerer grunnlaget for at våre sanser

og kognitive krefter kan gi oss en korrekt kunnskap om verden. Dermed ser en at naturalismen faktisk svekker vitenskapens stilling, noe som er det motsatte av hva den ønsker.

Fysiske lover blir ofte oppdaget ved en induktiv prosess, ved gjentatte observasjoner, slutninger og kontroller/korrigeringer. Slik ble Keplers lover om planetenes bevegelser til. Når det gjelder kosmologien, handler den om selve opprinnelsen og starten, noe som ikke kan gjentas. Men her kan en benytte en historisk metode, ofte kalt abduktiv metode (eller «slutning til den beste forklaringen»). Slutning fra et fenomen, eller en hendelse, til dens årsak er altså en gjetning på en årsaksforklaring på noe. Slike metoder kjenner vi fra f.eks. kriminalserien om Poirot: Der kan A være myrdet, og B finnes å ha et motiv. Men det kan også være flere muligheter: C finnes å ha hatt en voldelig krangel med A drapskvelden. Så kanskje ... – Men stadig flere muligheter dukker opp. Hercule Poirot får oss til å undres, inntil den siste avklaringen finner Poirot. Fra: http://www. sted. bohemia-apartments. La oss kalle omstendighetene com/blog/posts/moder det er flere mulige hypoteser, overensstemmende med et observert vember-in-prague/ resultat for «Poirot-prinsippet». En kan ikke kjøre tiden tilbake og repetere den opprinnelige hendelsen. Akkurat det samme inntreffer i kosmologien. Vi setter opp en hypotese: ‘Anta at det var et Big-Bang’, og la oss kalle hypotesen A. Vi antar så A, og sier: Om A har skjedd – hva ville vi da vente å finne i våre dager? Noen sier at vi da skulle forvente å finne B. Så vitenskapsmenn sjekker og finner B. Hva viser det? B er konsistent med A, men det beviser ikke at A skjedde. Det kan være en annen hendelse A1, meget ulik A, men likevel konsistent med B. I prinsippet kan det være mange andre ulike hypoteser, samsvarende med B. La oss kalle dette for «Poirotprinsippet» i kosmologi. I utgangspunktet leder da ikke abduktive slutninger til den beste forklaring, på like direkte måter som induktive slutninger gjør. En må gjøre ytterligere vurderinger om forklarings kraft, forklaringsevne, anledning, vurdere om andre forklaringer må ekskluderes etc. I The Grand Design fremmer Hawkings en del påstander som indirekte forklarer hvorfor han ble fysiker, og ikke f.eks.

Engangsbegivenheter, mirakler og vitenskapelige metoder

skabelse.dk

11


Origo filosof. Han hevder bl.a. at «universet skaper seg selv, av intet,» og at «filosofien er død». Akkurat det siste gjelder nok mest et særstandpunkt siden: ‘noe kan ikke skape seg selv’. Det å danne seg selv, før en er kommet i eksistens, er umulig. Det anerkjente kosmologiske (Kalam) prinsipp sier at ‘alt som begynner å eksistere, må ha sitt opphav utenfor seg selv 2.’ Hawkings fremmer også sin multivers-teori i boka, dvs. at det finnes et utall uavhengige universer. Hawkings multiversteori er spekulativ; Keplers lover er ikke det. Like fullt spiller abduktive slutning om den ‘beste forklaring’ en stor rolle i ikke-repeterbare begivenheter, slik som opphavet av universet og livet. Det er dermed passende å vende seg til historiefaget for å spørre om det gir oss indikasjoner på at det eksisterer en skaper. Om det finnes en Gud, som i siste instans var ansvarlig for universet og menneskelig liv, så ville det ikke være overraskende om han valgte å åpenbare seg via sine handlinger i historien. Vi skal derfor se litt nærmere på om undre/mirakler er mulige, ut fra vitenskapens og historiens øyne. Er undre mulig? Det var Opplysningstiden, og særlig den engelske filosofen David Hume, som etter manges mening bidro til å parkere design-tankegangen i vitenskapen. David Hume(1711-1776) var filosof og skrev bl.a. det velkjente essayet: An Enquiry Concerning Human Understanding. Han uttrykte her bl.a.: «Et under er et brudd på naturlovene, og ettersom en fast og ufravikelig erfaring har slått fast disse lovene, er beviset mot underet (..) så fullstendig som et hvilket som helst erfaringsargument».

Vitenskapens ‘forførende’ evne Fra: http://www.patheos. com/blogs/badcatholic/2014/02/magic-and-myers-briggs. html

Ettersom man har kommet til en mer og mer komplette beskrivelse av verdens forløp, ut fra vitenskapelige lover, har det blitt fristende å benekte alt som motsier disse lovers urokkelighet. Undere, slik de forekommer i f.eks. Det nye testamente, ble dermed hevdet å ha oppstått i en primitiv, previtenskapelig kultur som har vært uvitende om naturlovene. Men den antikke verden visste f.eks. godt at døde ikke står opp av gravene, at blindfødte ikke plutselig ble seende, eller lamme kunne gå. Kristendommen vant i virkeligheten framgang ved

12

ORIGO 135 juli 2015

det vitnesbyrd som forelå fra mange mennesker, om at ett menneske faktisk var oppstått fra de døde. Å argumentere for at naturlovene gjør det umulig å tro på Guds eksistens, er en alvorlig feilslutning. Det kan sammenlignes med at ‘fordi vi kjenner lovene for forbrenningsmotoren, er det umulig for designeren å gripe inn og fjerne toppstykket’. Det er selvsagt fullt mulig, og et slikt inngrep endrer ikke lovene om den. De samme lover som forklarer hvorfor motoren virker, forklarer hvorfor den ikke virker om toppstykket fjernes. C.S. Lewis skriver: «Hvis Gud tilintetgjør, skaper eller avbøyer en del av materien, har han i det øyeblikk skapt en ny situasjon. I samme øyeblikk vil naturen gjøre det til en del av sitt eget og tilpasse det til virkeligheten. Newtons lover sier at et eple som mistes, vil falle mot jordas sentrum. Men det forhindrer oss ikke å gripe fatt i eplet og stanse fallet. Lovene forutsier hva som normalt skjer.» Om et under inntreffer, er det vår viten om naturlovene som gjør at vi kan registrere at det skjer et under. Naturlovene er beskrivelse av lovmessigheter og årsak-virknings-sammenhenger som er lagt inn i universet av dets skaper. De bekrefter regelen, spørsmålet er hvorvidt det er noen unntak fra regelen. Det er én ting å si at begivenheter har fulgt sitt vanlige forløp. Noe helt annet er å si at det vil alltid skje, fordi det ikke kan forekomme unntak. At Hume mener dette, er et meget vidtrekkende synspunkt: Hvordan kan han vite det? Det forutsetter at han har hatt ubegrenset adgang til enhver begivenhet som har funnet sted i hele universet. Mennesker har bare observert en ørliten brøkdel av det som har skjedd, for ikke å snakke om hva som er skrevet ned av dette igjen. Hume antar ganske enkelt det han ønsker å vise: at vi har fullstendig enslydende erfaringer med naturen. Det blir altså en sirkelslutning fra Humes side, men ny-ateister følger ham blindt. Det er et historisk, og ikke et filosofisk spørsmål, hvorvidt undre har funnet sted. Det avhenger av vitnesbyrd og empiri. Men i Hawkings bok er det lite som tyder på at han er villig til å vurdere dette. Kanskje historien, i likhet med filosofien, er død for ham? Naturligvis er det lite sannsynlig at en får oppleve et mirakel. Men en kan lure på om de er like usannsynlige som at universet plutselig begynner å eksistere, fra ingenting? Det er forresten litt pussig at Hawking tror på multivers og fornekter mirakler. Er ikke poenget med multivers å ha nok universer omkring, til at hva som helst kan inntreffe? Kanskje ‘t.o.m.’ en designet verden? Paul Davies forklarer: «Betrakt de mest generelle multivers-teoriene ... hvor endog lover er forlatt og hva som helst kan skje. I det minste noen av disse universene vil fremvise mirakuløse begivenheter, som at f.eks. vann blir til vin etc. De vil også kunne inneholde grundige overbevisende religiøse erfaringer, slik som en direkte åpenbaring av en utenomverdslig Gud. M.a.o. at et generelt multivers må inneholde

Engangsbegivenheter, mirakler og vitenskapelige metoder


ORIGO en delmengde, ett univers, som passer med en tradisjonell religiøs forestilling om Gud og design3». I følge filosofen Alvin Plantinga, så vil et slikt univers finnes, når det er logisk mulig. Siden Gud er allmektig og allestedsnærværende, må han eksistere i alle universer. Dermed blir alle univers, Guds universer. Kanskje heller ikke multivers er store nok til å stikke seg unna Gud? En åpen vitenskapelig holdning vil anspore oss til å spørre om «nissen har fulgt med lasset», til det filosofiske ‘loftet’. Problemet er kanskje at mange mennesker er mer redd for å finne spor av Gud enn av nissen. Selv om Hume uttalte seg negativt om mirakler, så skrev han også: «Hele naturens byggverk indikerer en intelligent opphavsmann. Og ingen rasjonell undersøkelse kan etter seriøs refleksjon ... fornekte sin tro med hensyn til det primære prinsippet med uforfalsket Teisme og religion.» Ironisk nok er det slik at ateister sparker vekk grunnlaget for induksjonsprinsippet. C. S. Lewis har skrevet: «Om alt som eksisterer, er den store sjelløse, mekaniske Naturen, så vil selv våre dypeste overbevisninger bare være biprodukter av en irrasjonell prosess.» Da er det ingen grunn til å tro at vår tillit til uniformitet forteller noe om virkeligheten utenom oss selv. Våre overbevisninger blir bare fakta om oss selv, liksom hårfarge og skostørrelse. Uniformitet kan bare stoles på om den dypeste virkeligheten er noe i likhet med oss selv, en rasjonell Ånd, som vi henter vår rasjonalitet og åndelighet fra. Om en utelukker muligheten for mirakler, og i vitenskapens navn gjør naturen og dens prosesser absolutte og uniforme, så ender vi opp uten grunn til å stole på rasjonaliteten

ved vitenskapen. Da har vi heller ingen grunn til å stole på uniformitet, at alt til enhver tid styres etter naturlover. Om en på den annen side betrakter naturen som del av en større virkelighet, som inkluderer naturens intelligente skaper, har man en rasjonell begrunnelse for å tro på naturens orden. Det ligger dog som en mulighet at denne Skaperen, for korte øyeblikk, kan gå utover og sette til side naturlovene han selv innsatte. Åpenhet for at undere har funnet sted, er derfor det eneste reelle alternativ. n

Vil du vite mer ... Sjekk oversetterens Blogg: http://www.info-krever-intelligens. info/

Noter 1 John C. Lennox: God and Stephen Hawking -Whose Design Is it Anyway? Lion (2011) 2 http://no.wikipedia.org/wiki/Det_kosmologiske_gudsbevis 3 Bernard Carr (red.): Universe or Multiverse, Cambridge University Press, 2007, s. 495

BACK TO BASICS At noget findes frem for ingenting At katten står på spring At vejen slår et sving At jeg er her, og du er dér At vi er sammen til og ser og sanser denne morgens vind på vores kind, slår ruder ind i krop og sind og lukker ud en nøgen takkehilsen til vor Gud En nøgen takkehilsen til vor Gud vi sammen lukker ud af lutter overskud af energi og kun fordi vi ufortjent er fuglefri og kender Skabergudens ånd kan holde hånd og uden bånd erkende ved at se omkring At noget findes frem for ingenting Merete Bandak, 2015

Engangsbegivenheter, mirakler og vitenskapelige metoder

skabelse.dk

13


k Bo om

Origo

le ta

Er det riktig at vårt DNA er nesten identisk med sjimpansens?

More Than a Monkey The Human-Chimp DNA Similarity Myth Kjell J. Tveter, prof.emer., dr.med.

De fleste mennesker i Skandinavia har sannsynligvis den forståelse at vi genetisk likner svært så mye på sjimpansen som rent evolusjonsmessig er den apen vi er mest i slekt med. Uttrykket “nesten identisk” er blitt brukt. Men er det riktig? Dette viktige spørsmålet fikk genetikeren Jeffrey Tomkins til å gå gjennom den aktuelle litteratur. Etter 20 års erfaring som genetiker hadde han publisert 58 vitenskapelige artikler i aktuelle faglige tidsskrifter og skrevet 7 bokkapitler. Han bestemte seg da for at han med sin faglige bakgrunn og kompetanse ville bruke resten av sitt liv til å utforske hva som er sann vitenskap om spørsmål knyttet til livets og til menneskets opprinnelse. Siden 2009 har han arbeidet for en kreasjonist-institusjon – Institue of Creation Research. Han har senere skrevet flere artikler publisert i Journal of Creation. Han har utgitt boken The Design and Complexity of the Cell. I 2012 kom en 72 siders bok med tittelen More than a Monkey. The Human–Chimp DNA Similarity Myth. Jeg vil i denne artikkelen gi et kort resymé av denne boken. Sammenlignende studier Komparative studier av DNA hos menneske og sjimpanse ble først utført med metoden kalt “reassociation kinetics”, som var populær på 1970- og i begynnelsen av 80-tallet. Ved denne metode spaltet man dobbeltheliksen i DNA. Deretter lot man de to deler av DNA forbinde seg med hverandre igjen – ved reassosiering eller rekombinasjon – på en kontrollert måte som tillot at gener kunne ekstraheres. Dette DNA bestod av en blanding av DNA fra menneske og sjimpanse. Det var utelukkende den del av DNAet som er spesielt rik på gener som ble undersøkt. Resten – 95 % – av DNA ble på den tiden betraktet som “junk”, og slikt junk ble utelatt fra undersøkelser. Vi vet i dag at flere gener er lokalisert til andre deler av genomet. Likeledes vet vi at dette junk-DNA har viktige funksjoner for cellen, blant annet når det gjelder aktivering og regulering av gener. Disse reassosiasjons-kinetiske studier utført på 1970-tallet la grunnlaget for en såkalt gullstandard hvor det ble slått fast at det var en likhet i DNA mellom sjimpanse og menneske på 98–99 %. Mange senere studier som bygger på langt mer

14

ORIGO 135 juli 2015

saken kort I en bog vi på dansk vel ville kalde »Lidt mere end en abe« gennemgår J. Tomkins, PhD, myten om den lighed der findes mellem menneskets og chimpansens DNA. Bogen gennemgår minutiøst en række genetiske studier som skulle understøtte denne – viser det sig nu – myte. Med følgende bemærkelsesværdige konklusioner: 1. De hidtil angivne procenttal (helt op mod 99 %’s lighed) viser sig at værre alt for høje. 2. De store aber har 48 kromosomer, mennesket kun 46. Derfor forestiller darwinisten sig at to abe-kromosomer er “smeltet sammen” i evolutionens løb. NYHED: Der findes ingen evidens for at den pågældende fusion har fundet sted. 3. Nyere forskning viser at hver dyreart har flere sæt helt unike gener (altså gener de ikke “har arvet” fra “forfædrearter”). Man kalder dem på engelsk “orphan genes”, på dansk/norsk kunne vi kalde dem “solo-gener”. Vigtigt: Disse sologener kan ikke knyttes sammen med evolutionære mekanismer. De er tilsyneladende opstået “ud af det blå”. 4. Afhængigt af hvilke dele af DNA’et der sammenlignes, får man forskellige genetisk “stamtræer”. Der findes altså ikke ét “stamtræ” som giver en samlet fremstilling af “afstamningsforholdet”. 5. Mange forhold omkring proteinsyntesen bliver også til “sten i skoen” for darwinisten: Hjernegener viser ingen tegn på positiv selektion. Genreguleringsmekanismer viser store forskelle. Studiet af epigenetik (kemisk ændring af DNA’et) viser fra 12 til 18 %’s forskelle. 6. Dr. Tomkins konklusion på sin bog er klar: Mange mennesker (også forskere med ekspertise på andre felter) er blevet groft vildledt af den megen tale om den høje procentuelle lighed der skulle være mellem abers og menneskers gener. De 98 % man ser i faglitteraturen igen og igen, har ingen bund i virkeligheden. Nej, moderne genforskning leverer tværtimod evidens for at mennesket ikke stammer fra aberne, heller ikke de såkaldte menneskeaber. [Selve navnet er faktisk tendentiøst, red.] avanserte metoder, synes å ha som hovedhensikt å understøtte og bekrefte disse prosenttallene. Tomkins mener å ha funnet at det er brukt ulike triks for å understøtte den omtalte gullstandard. Han omtaler studier hvor man har utelukket data som viser liten likhet nettopp i denne hensikt. I en slik studie ble det på denne måten oppnådd 98,5 % likhet – mens grunnlagsmaterialet viste 67 %. Tomkins sier direkte at det har blitt en godtatt måte More Than a Monkey


ORIGO blant vitenskapsmenn å forkaste ikke-overensstemmende data. Enkelte artikler angir også så få konkrete opplysninger om

““

Det har blitt en godtatt måte blant vitenskapsmenn å forkaste ikkeoverensstemmende data.

materialet at det er nærmest umulig å kunne kontrollere de publiserte resultatene. En annen populær måte er å benytte visse selekterte proteinkodende områder og gi uttrykk for at de påviste resultater gjelder hele genomet – til tross for at vi vet at den proteinkodende del av DNA utgjør mindre enn 5 % av det totale genom. Ved transkripsjon – kopiering – av et gen får man en avskrift som inneholder eksoner og introner. Det er eksonene som inneholder oppskriften for syntese av et nytt protein,

mens intronene fjernes fordi de ikke har en slik spesifisert oppgave. I komparative studier av sjimpanse og menneske er det en tendens til bare å studere eksonene. Det finnes også studier hvor man har pre-selektert bestemte eksoner som man visste hadde stor likhet. Selv om det menneskelige genom har mer enn 234 000 eksoner, ble det i en studie bare benyttet 97 eksonfragmenter. Da er det vanskelig å forstå hvordan resultatene av en slik uttalt seleksjon kan presenteres som resultater som gjelder hele genomet. Resultatene fra Det Internasjonale Sjimpanse Genom Sekvens Konsortium ble presentert i 2005. Dr. Tomkins påpeker at man i denne publikasjon også hadde utelatt More Than a Monkey

områder av DNA som viste liten likhet med det humane genom. Han mener ut fra sine egne beregninger av det fremlagte materiale å finne en likhet på om lag 80 % – det vil si betydelig mindre enn de anførte 98 %. I 2007 kom det en større artikkel hvor forfatterne konkluderer at «for 23 % av genomet deler vi ingen felles genetisk stamfar med vår nærmeste levende slektning, sjimpansen». De konkluderer videre at «det finnes ingen unik evolusjonær historie for det humane genom». Konklusjon på disse studier er at de angitte prosenttall for likhet mellom ape og menneske er altfor høye. Kromosom 2-fusjonen Det neste punkt innen genetikk som har tjent som et angivelig bevis for menneskets slektskap med ape, er det som kalles “kromosom 2-fusjon”– eller sammensmelting av kromosom 2. Mens aper har 48 kromosomer, har mennesket 46. Denne forskjell har man ment skyldes at to kromosomer hos ape har fusjonert og blitt til ett hos menneske. Alle kromosomer har i sin ende en spesiell DNA-sekvens som kalles telomerer. Hos mennesket og andre pattedyr består slike telomerer av repetisjoner av følgende 6 DNA-nuk“Apenes konge”. Kilde: Hollywood leotider – eller DNAbokstaver: TTAGGG. Hos mennesket er det mellom 1700 og 2500 slike sekvenser som ubrutt – eller i tandem – følger etter hverandre ved enden av et kromosom. Hvis det har skjedd en ende-til-ende-fusjon, burde man derfor forvente at selve fusjonsområdet ville ha et karakteristisk DNA-utseende. Men det finner man ikke. Selv sekulære forskere uttrykker undring over at det som antas å være fusjonsområdet, viser slike store

Telomer: Centromer:

Dansk Wikipedia har vist ikke helt de seneste forskningsresultater med i sin omtale af kromosom-2-fusionen, red.

skabelse.dk

15


Origo forandringer at det er hundrevis av nukleotider mellom hver telomersekvens. Når det antatte fusjonsområde undersøkes nærmere, finner man at det består av 798 nukleotider. Nå viser nyere undersøkelser at denne 798-sekvensen går igjen på en rekke steder i alle menneskets kromosomer. Det som har vært benevnt som et fusjonsområde, synes derfor å representere et DNA-fragment som finnes flere steder i det menneskelige genom. Det interessante er at slike områder er svært sjeldne hos sjimpanse. Dette såkalte fusjonsområde har hos sjimpansen ingen likheter med de forekommende telomerer i kromosom 2. Nyere undersøkelser har vist at slike telomersekvenser hos mennesket ikke er utelukkende lokalisert til kromosom-endene, men at de finnes spredt over alt i genomet. Det humane kromosom 2 inneholder over 91 000 telomersekvenser som ikke er lokalisert til endene, men finnes spredt. Det er færre enn 300 av dem som er lokalisert til det antatte fusjonsområdet. Konkusjon: Det er ingen grunn til å regne med at den antatte fusjon av kromosom 2 hos ape noensinne har skjedd.

Forældre: X X

X Y

46, XY

46, XX

Mulige kimceller: X 23, X

X

Y

23, X 23, Y

Tysk Wikipedia fortæller om forældrenes kønsceller med deres opspaltning i kimceller: Skema over menneskets XY/ XX-kromosomer. Mennesket har 46 kromosomer. Af dem er de to hos kvinder X-kromosomer (t.v.). Mænd har derimod ét X- og ét Y-kromosom (t.h.). En kvindes ægcelle indeholder 23 kromosomer, heraf ét X. Spermcellerne har også 23 kromosomer, heraf enten ét X- eller et Y-kromosom. Barnets køn afgøres af det kønskromosom som den spermcelle der når at trænge ind i ægget, indeholder.

Kromosom Y Det neste Dr. Tomkins behandler i sin bok, er kjønnskromosomer, og da spesielt kromosom Y som finnes hos mannen og hos han-sjimpansen. Det området på Y-kromosomet som har størst betydning for mannlige trekk, kalles MSY (malespecific region of the human Y chromosome). En sammenlikning av disse to områder hos menneske og sjimpanse viser større forskjeller enn om man sammenlikner kylling-genomet med

16

ORIGO 135 juli 2015

det humane genom. Evolusjonister hadde nok regnet med det motsatte siden dette kromosomet er svært stabilt. Den store ulikheten kom nok derfor som et sjokk for dem. Den humane MSY-region har 27 ulike gen-familier. Hele 9 av disse familier mangler fullstendig hos apen. Hos mennesket er det 78 gener i MSY-regionen, mens sjimpansen kun har 37, altså under halvdelen. De aktuelle forfattere som Tomkins refererer til, skriver: «Sjimpansens MSY inneholder bare to tredjedeler så mange distinkte gener eller gen-familier som det humane MSY, og bare halvparten så mange protein-kodende transkripsjonsenheter.» Mennesket har altså i sitt Y-kromosom mange gener som ikke finnes hos sjimpansen.

forskjeller på MSY-regionene “ “Dehos store sjimpanse og menneske synes å fjerne grunnlaget for å anta et evolusjonært slektskap mellom ape og menneske ...

I tillegg har forskerne påvist så store forskjeller når det gjelder selve strukturen av MSY-regionene hos sjimpanse og menneske, at adjektivet “enorm” synes å være dekkende for å beskrive denne forskjellen som synes å fjerne grunnlaget for å anta et evolusjonært slektskap mellom ape og menneske. Evolusjonister tar stor variasjon i DNA-sekvenser som tegn på rask evolusjon. Men Y-kromosomet er tvert imot meget stabilt og viser ingen slike tegn på rask evolusjon. Ut over denne store stabiliteten viser Y-kromosomet liten sekvens-variasjon hos alle etniske menneskegrupper verden over. Konklusjon: Studier av sjimpansens og menneskets Y kromosom svekker i alvorlig grad antakelsen at de har felles opprinnelse. Alle dyrearter har unike gener Nyere undersøkelser har vist at alle dyrearter har unike gener som ikke finnes hos andre arter. Det betyr at disse gener ikke har noe evolusjonært slektskap med andre gener. Slike gener kalles gjerne orfan-gener. Orphan betyr foreldreløs, men grunnen til at “orphan” brukes om disse gener, har egentlig en annen forklaring som vi ikke omtaler her. Hvis man er reservert mot å bruke ordet “orfan”, kan man vurdere å bruke betegnelsen “solo” som betyr enkeltstående. Eller man kan bruke begge betegnelser. Man har funnet at orfangener utgjør fra 10 til 30 % av organismers genom – med et gjennomsnittstall rundt 20 %. Det er altså en betydelig del av genomet som består av slike unike gener. Det er karakteristisk at orfangener oppstår raskt. De utvikles jo ikke fra andre gener. De har biologisk funksjon og koder for bestemte proteiner. Når det gjelder opprinnelsen til disse gener vil naturalister utelukkende angi naturalistiske årsaker. Men da møter de et problem som virker uløselig: Hvordan kan en rekke gener, alle med spesifisert biologisk informasjon, oppstå i løpet av kort tid? Vi vet i dag at gener fungerer i ulike nettverk som More Than a Monkey


ORIGO er ufattelig komplekse, gjensidig avhengig av hverandre, som overlapper hverandre, og som alle er gjenstand for overordnet styring og kontroll. Det er noe nær umulig å forstå at integrerte og funksjonelle orfangener kan oppstå ved tilfeldige mutasjoner eller andre tilfeldige prosesser.

kan integrerte og “ “Hvordan funksjonelle orfangener oppstå ved tilfeldige mutasjoner eller andre tilfeldige prosesser?

En studie av mennesket har påvist orfangener i en stor mengde ulike vev, slik som fettvev, tykktarm, brystkjertel, hjerte, lymfeknuter, skjelettmuskulatur, lunge osv. Den høyeste aktivitet ble påvist i hjerne og testikler. Det betyr at orfangener synes å være lokalisert til de fleste vev og organer. Konklusjon: Orfan-gener kan neppe ha oppstått ved evolusjonære mekanismer.

30 % av DNA-sekvensene viste ikke noe klart evolusjonært mønster mellom menneske, gorilla eller sjimpanse. I cirka 30 % av genomet liknet gorilla mer på sjimpanse – mens i en annen 30 % del av genomet var likheten større til mennesket. Konklusjon: Det finnes ikke ett enkelt evolusjonært tre som en bekreftelse på at mennesket stammer fra aper. Det finnes en rekke trær avhengig av hvilke deler av DNAet som undersøkes. Tallet 95 er ukorrekt I slutten av boken gir Dr. Tomkins uttrykk for at vanlige mennesker ikke – og heller ikke vitenskapsmenn med ekspertise innen andre fagområder – er i stand til å evaluere de genetiske metoder som anvendes i slike komparative studier mellom sjimpanse og menneske. Han mener at noen av de anvendte metoder automatisk vil føre til at det angitte prosenttall for likhet uunngåelig blir for høyt. Mange slike studier konsentrerer seg om de områder av DNA med høyest likhet og utelukker å studere de resterende 95 % av genomet. Dr. Tomkins gir bestemt uttrykk for at en genetisk likhet på 98 % som stadig

Eventyrlig rot i stamtreet Dr. Tomkins omtaler det han kaller en hemmelighet innen evolusjonsbiologien: Nemlig det faktum som på engelsk kalles incomplete lineage sorting, ILS. Evolusjonister hevder at moderne primatarter, inkludert mennesket, er greiner på det samme evolusjonære tre som fører tilbake til en felles stamfar for alle primater. En gren på dette evolusjonære tre kalles lineage – på norsk avstammingslinje. Evolusjonister mener at menneske og ape har samme felles avstamming. Men nå er det et etablert faktum at store DNA-segmenter av det humane genom ikke viser noe klart mønster på denne felles avstamming. Avhengig Tegningen her er fra videoen That’s a Fact – Chimp DNA fra Institute for av hvilke deler av det humane genom som under- Creation Research (find den på vimeo.com/102354414). søkes, så likner visse deler av DNA mer på gorilla enn sjimpanse – & vice versa. Er orangutang med i undersøkelsene, finner man det samme der. går igjen i litteraturen, er ukorrekt. Selv konkluderer han med at moderne genetisk forskning motbeviser at mennesket stammer fra aper. n

avhengig av hvilke humane DNA“ “...sekvenser som undersøkes, får man ulike evolusjonære trær

Dette veletablerte faktum gir opprinnelse til ulike evolusjonære trær, avhengig av hvilke humane DNA-sekvenser som undersøkes. Når mennesket analyseres på denne måten, får man en mosaikk av unike DNA-mønstre. Noe mønster som viser et klart evolusjonært bilde, finner man ikke. Dette blir tydeligere for hver ny undersøkelse som gjøres. Derfor eksisterer det ikke vitenskapelige funn som entydig viser et evolusjonært slektskap mellom aper og menneske. Dette ble verifisert i en større undersøkelse fra 2007 hvor DNA fra menneske, sjimpanse, orangutang, rhesusape og gorilla ble sammenliknet. Til tross for at materialet ble filtrert for å gjøre det så gunstig som mulig for en evolusjonær konklusjon, viste resultatene det motsatte. More Than a Monkey

Litteratur Jeffrey Tomkins, Ph.D.: More than a Monkey. The HumanChimp DNA Similarity Myth, Copyright 2012, Jeffrey Tomkins. Designed-DNA.org

skabelse.dk

17


Origo

Fremragende forskere som avviste neo-darwinismen.

Sir John Eccles Av Steinar Thorvaldsen. Professor ved Universitetet i Tromsø.

Den australskfødte nevrofysiologen Sir John Carew Eccles (1903-1997) ble sammen med to andre forskere tildelt nobelprisen i fysiologi/medisin i 1963 for sin forskning på nerveceller. Samme år ble han kåret som årets australier. Han var også medlem av Royal Society i London, og i en periode president i det australske vitenskapsakademi. Han var æresdoktor ved flere universitetet og ble John Carew Eccles adlet av dronning Elizabeth. I sin banebrytende forskning klarte han å gi en forklaring på hvordan nerveceller kommuniserer med hverandre. Han viste at når en nervecelle blir stimulert, frigir det et stoff som binder til membranen på nabocellene, og aktiverer disse etter tur. Hans resultater fikk stor betydning for hjerneforskningen, og han var i sin tid regnet som verdens fremste ekspert på den menneskelige hjerne. Eccles var også en hengiven teist med katolsk bakgrunn, og regnes av mange som et stjerneeksempel på et godt samspill mellom et liv innen fremragende forskning og tro. Eccles sitt forskningsområde var ikke selve biologien, men den bevissthet som høyere biologiske vesener er i besittelse av. En overfladisk lesning av Eccles sine bøker kan gi det inntrykk

Kunstnerisk fremstilling av en synapse. Synapsen er kontaktsted mellom en nervecelle og en annen nervecelle eller muskelcelle. Synapsene formidler overføringen av signalene til den neste cellen i signalveien. På denne måten blir cellene i nervesystemet koblet sammen i komplekse nettverk av signalbaner. iStockphoto

18

ORIGO 135 juli 2015

saken kort

Noen forskere frembringer banebrytende ny kunnskap og høster priser og stor heder for dette. Finnes det offentlige darwinkritikere blant dette toppskiktet av forskere? Ja det gjør det så absolutt, selv når vi begrenser oss til de som har stått offentlig frem med sine meninger i løpet av de siste årtiene. I de forrige artiklene presenterte vi professorene Jerome Lejeune, Walter Heitler, og Sir Fred Hoyle. Vi skal i denne artikkelen presentere Sir John Eccles. Dette er forskere innen, eller helt oppe mot, nobelprisklassen. Selv om vi ofte hører vi at alle betydelige vitenskapsmenn er darwinister, så bygger dette altså på svært mangelfull innsikt. at han er darwinist, men en finlesning viser at dette ikke er tilfellet. I sine bøker bruker Eccles både ordet evolusjon og ordet skapelse. Eccles formulerer seg slik, ved å sitere Alfred R. Wallace: Det naturlige utvalg kunne bare ha utstyrt en villmann med en hjerne som var et hakk bedre enn hos en ape, mens han faktisk besitter en hjerne som er bare litt underlegen i forhold til gjennomsnittet i våre lærde samfunn (Eccles, 1989, s. 235). Han betegner Darwins evolusjonsteori som mangelfull, da den fornekter åndelige erfaringer av ikke-materiell natur. Innen ortodoks utviklingslære hevdet han at bevisstheten bare opptrer som et skjelett i skapet. Darwinismens begrensning Eccles mente altså at den moderne darwinistiske teori om evolusjon var svært mangelfull: Evolusjonens fortelling ser klar ut inntil vi stiller spørsmål som: Hvor i den evolusjonære prosess oppsto menneskesinnet (eng.: mind) eller dyrenes bevissthet i en ellers bevissthetsløs verden? (Eccles og Robinson 1984, s. 13). Og videre: Vi må innse at den moderne darwinistiske teori om evolusjon er svært mangelfull, i og med at den ikke en gang er klar over det ekstreme problemet som består i at levende vesener har fått en mental erfaring av ikke-materiell karakter som tilhører en annen verden enn det som er materie og energi. Dette har et globalt omfang (s. 17). Eccles innførte begrepet forventet evolusjon (anticipatory evolution). Med dette mente han at mekanismer i en kropp var ferdig utviklet og på plass for å kunne tas i bruk av nervesystem og hjerne. Først må kroppen være i stand til å stå oppreist på to bein, og så kommer det nevrale system som er i stand til å kontrollere slike lemmer. Og først har vi en hånd fysisk i stand til å bygge verktøy, og deretter kommer det nevrale system som muliggjør anvendelse av en slik hånd. Og først må vi ha mekanismer som muliggjør produksjon av en rekke lyder, og så kommer det nervesystem som kan ta disse mekanismene i bruk for å kommunisere. I alle disse tilfeller eksisterer det tidlige organer og fysiske mekanismer som er Sir John Eccles


ORIGO klar for den etterfølgende nevrologiske kontroll, interaksjon og samhandling. Slikte teleologisk ordninger er absolutt ikke darwinistiske. De har heller ikke noen selektiv verdi, i hvert fall ikke i utgangspunktet. Det er først senere at de kan ha en slik fordel. Som Eccles selv uttrykte det: Jeg tror at biologisk evolusjon ikke bare er tilfeldighet og nødvendighet. Dette kunne aldri ha produsert oss med våre verdier. Jeg kan være enig med de som sier at evolusjon kan være et redskap for en Hensikt, å løfte mennesket utover tilfeldighet og nødvendighet, i det minste i den transcendens som frembrakte menneskenes kulturelle begavelse med dets selvbevissthet (Eccles 1989, s. 116). Selvbevisstheten hos Homo sapiens – som er den unike livslange erfaring for hvert menneskets SELV – må vi betrakte som et mirakel utenfor darwinistisk evolusjon (Eccles 1994, s. 139). John Eccles beskrivelse av menneskelig evolusjon er dypt ikke-darwinistisk, på både et biologisk nivå og et psykologisk nivå. Når han ble spurt direket om menneskets opprinnelse, sa han at han hadde kommet frem til at evolusjonen av liv var en «ufattelig lite sansynlig hendelse», og han føyde til at menneskets opprinnelse faktisk er resultat av «et design, et gudommelig design» (Eccles 1992, s. 162). De tre verdener Gjennom sin forskning kom Eccles frem til at de materialistiske og reduksjonistiske forskningsprogrammer hadde feilet på det groveste. Det er flere ulike retninger innen bevissthetsfilosofien. Den mer materialistiske og naturalistiske retningen kalles gjerne fysikalismen og sier at det er det fysiske som dominerer bevisstheten. Så har vi substansdualismen som hevder at både bevisstheten og det fysiske er grunnleggende deler av virkeligheten. Eccles filosofiske standpunkt går gjerne under navnet dualistisk interaksjonisme, dvs. at kropp og sjel er grunnleggende adskilt, men samtidig i besittelse av en fundamental interaksjon. Altså et samspill mellom fysiske og mentale fenomener. Nettopp dette samspillet skaper så en tredje verden: den objektive kunnskap. Hans filosofi om de tre verdener kan dermed oppsummeres slik:

Modeller av nerveceller fra en av Eccles publikasjoner.

Sir John Eccles

1. Fysiske gjenstander og tilstander 2. Tilstander av bevissthet 3. Kunnskap og kultur i objektiv betydning Den første verden er materie og energi samt alle biologiske vesener, inkludert menneskets hjerne. Den andre verden er selvbevissthet og subjektiv kunnskap, inklusive sansning, tenkning og følelser. Den tredje er kulturarv og intellektuelle resultater i form av filosofi, teologi, litteratur og vitenskap. Underet å være menneske En av Eccles mer populære bøker kom i 1984 og bærer tittelen «The Wonder of Being Human». I denne hevder forfatterne at den forskutterende [forskuttere = betale el. bevilge på forskudd, red.] materialisme i dagens vitenskap fungerer som en overtro uten fornuftig fundament. Materialismen har rett og slett blitt en dogmatisk tro som støttes av sine tilhengere som ofte forveksler sin religion med sin foreldede vitenskap. Moderne vitenskap om mennesket viser oss derimot at vi har en transcendent natur. Her er noen flere sitater fra denne boken: Vi må prøve å bygge på en enkel troslære om at vi skal elske hverandre. Hvis leserne ikke har erfart kjærlighet, er det nytteløst for oss å definere den eller beskrive den, på samme måte som det er nytteløst å beskrive farge for en blind person (s. 81). Vi skal undersøke intellektet i dette kapitlet og finne ut at det er suverent, og helt klart ukjent i dyreriket. Saken står temmelig klart, og dette faktum trenger ikke overraske den velinformerte evolusjonist og genetiker, men bare de ivrige polemikere som driver med tomme generaliseringer (s. 146).

Boken avsluttes slik: Vårt kosmos er ikke bare noe som går og går uten mål og mening. I samsvar med den naturlige teologi har vi kommet fram til den tro at vi er skapninger med en overnaturlig hensikt som nok fortsatt er lite kjent. Vi kan ikke finne ut mer enn at vi alle er del av et stort design. Hver av oss [forfatterne av boken] har den tro at vi er aktører i et utrolig og overnaturlig drama. Vi burde gi alt vi kan for å bidra til vår del av livet på jorden. Da kan vi vente med sinnsro og glede på framtidens åpenbaring av alt som ligger på lager etter den legemlige død (s. 179). n

Vil du vite mer ... Bergman, Jerry (2010): John C. Eccles, Nobel laureate and Darwin doubter. Journal of Creation 24(2), s. 83–86 Eccles, John og Robinson, Daniel N. (1984): The Wonder of Being Human. London: The Free Press. Eccles, John (1989, reprinted 1991): Evolution of the Brain: Creation of the Self. London, UK: Routledge. Eccles, John (1992): A divine design: some questions on origins; in: Cosmos, Bios, Theos: Scientists Reflect on Science, God, and the Origins of the Universe, Life, and Homo Sapiens. Margenau, H. and Varghese, R. (Red.), OpenCourt, La Salle, IL, kapittel 8, s. 160–164. Eccles, John (1994): How the Self Controls its Brain. Berlin: Springer-Verlag. skabelse.dk

19


Origo

Medisinens ubekvemme historie, Del I

Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd Av lege Fred Andersen, MD, ph.d.

Innledning Denne artikkelen tar sikte på å belyse utviklingen av opplysningstidens evolusjons- og rasebiologiske teorier sett i et etisk og medisinskhistorisk perspektiv. Fokus er datidens vitenskaps søken etter forklaringer på livets opprinnelse og etter utviklingen av et arts- og raserelatert evolusjonshierarki med fremveksten av eugenisk ideologi og dens konsekvenser for menneskeverdet. Analysene bygger på vår tids biologiske kunnskaper og utfordrer innholdet i 200 år gamle evolusjonsteorier. Artikkelen legger til grunn at utvikling av liv over millioner av år er den mest sannsynlige forklaring på det globale artsmangfoldet. Dette gjøres til tross for at den molekylærbiologiske sammenheng mellom evolusjon og arv/miljø og mellom ontogeneses og fylogeneses fortsatt er uavklart (1). Mitt første møte med etnisk medisin skjedde på et kurs for allmennleger ved Universitetet i Tromsø i 1989. En av de få tingene jeg husker fra det kurset, er et foto av en eldre kvinne som satt på en høyrygget stol ute på den nakne Femundsmarka. På hennes høyre side sto to av døtrene oppstilt til fotografering. Bak henne sto forskeren Jon Alfred Mjøen med et digert instrument som målte kraniet hennes forfra og baktil.

Jon Alfred Mjøen (1860–1939) var spesielt kjent for foredraget «Hvad koster minusindividene stat og samfund?»

Kvinnen var kledt i en samisk drakt, og hennes holdning var stolt og selvbevisst. Lederen av kurset i etnisk medisin i Tromsø var hennes barnebarn. Selv er jeg oppvokst og har hatt mitt hovedyrke som primærlege på østsiden av Vestfjorden i et område som historisk sett har vært dominert av samisk bosetning, men som i min oppvekst hadde få innbyggere som snakket samisk eller definerte seg som samer. Lenger nord og øst er det fortsatt en stor samisk befolkning. Her finner vi kjerneområdet til den lulesamiske befolkning i Norge. Da jeg startet medisinstudiet i Bergen i 1963, ble jeg overrasket over å finne en norsk lærebok i anatomi. Boken var skrevet av Kristian Emil Schreiner, professor i anatomi ved Universitetet i Oslo. I august 2010 kom jeg til Árran lulesamiske senter i Tysfjord kommune for å skrive ferdig min avhandling om Alzheimers sykdom. Stedet ligger 10 norske mil fra mitt oppvekst- og arbeidssted gjennom Forsker Jon Alfred Mjøen måler kefalindeksen på en samisk kvinne i Femundmarka i 1922. mesteparten av livet. Til tross

20

ORIGO 135 juli 2015

Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd


ORIGO for den korte avstanden og til tross for at jeg hadde deltatt i interkommunalt samarbeid om og utviklingen av helsetjenesten i regionen gjennom mange år, møtte jeg her en nesten ukjent medisinsk historie. Jeg ble bl.a. presentert for Alette Schreiners doktorarbeid i fysisk antropologi gjennomført på den lulesamiske befolkning i Tysfjord ca. 1930. Hun var gift med Kristian Emil Schreiner. De var begge i Tysfjord og gjennomførte sine undersøkelser på utvalgte samiske personer og familier i Musken og Hellemobotn som i enkelte tilfeller skal ha blitt hentet med makt fra fjellet for å bli målt. Avhandlingen er skrevet på tysk og innholder en rekke personidentifiserbare data og fotografier. Den ble utgitt på Fridtjof Nansens fond i 1932 (2). Som forsker satt jeg igjen med spørsmålet: Hva var hypotesen bak denne forskningen? Hva var det datidens fremste medisinske vitenskapsmenn og -kvinner var ute etter? Og hva var det idéhistoriske grunnlaget for det 18., 19. og 20. århundres overgrep mot enkelte folkegrupper og minoriteter, mot urfolk globalt og mot den samiske befolkningen i Skandinavia? Svaret på disse spørsmålene viser seg å representere noen av de mørkeste avsporinger i medisinens historie. Den ultimate problemstilling vil til sist være om dette bare er medisinsk historie, eller om vi i det historiske tilbakeblikket, med fokus på vår egen samtid, også kan skimte konturene av en sammenliknbar medisinsk fremtid. Evolusjonsteorienes fremvekst Enhver grunnforskning har en visjon om å komme videre i forståelsen av de fenomener eget fagfelt står overfor. Resultatene forutsettes å være et fremskritt med ny innsikt og nytteverdi. Men resultatene kan også føre til feiltolkninger eller være et blindspor. Av og til kan resultatene misbrukes og skape uforutsett konsekvenser eller store ødeleggelser (nukleærfisjon). En sjelden gang er forskning og utvikling direkte destruktiv (f. eks. nervegass). Midt i opplysningstidens mest aktive periode i siste halvdel av det attende århundre påviste den italienske legen Luigi Galvani at sammentrekning av muskelceller var en følge av en elektrisk impuls i de nervefibrene som innerverer muskelen (3). Dette var avgjørende nevrofysiologisk basalkunnskap. Men det startet i tillegg grunnleggende spekulasjoner om livets opprinnelse, om hierarkiske utviklingstrinn mellom artene, om effekten av miljøpåvirkninger som forutsetning for utviklingen av artsmangfoldet og om sammenhengen mellom arv og miljø. Et av de tidlige spørsmålene i denne perioden var om elektrisitet kunne generere liv. Fremst i denne forskningen sto Erasmus Darwin. Han var medisiner, poet og en fremtredende vitenskapsmann på flere områder. I 1770 formulerte han sin første evolusjonsteori i avhandlingen Zoonomia og utdypet denne senere i Temple of Nature (4). Han hevdet her at livet hadde utviklet seg gjennom millioner av år fra mikroskopiske organismer som oppsto spontant i urhavet, til fisker og amfibier og senere til landdyr som så utviklet seg til mennesket. Han understreket i sine teorier kampen mellom artene som en forutsetning og en drivkraft for å fremme en slik utvikling. Avhandlingen hans fra 1770 ble bannlyst og offentlig tilgjengelig først ca. 50 år senere. Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd

Nederlenderen Petrus Campers var lege med særlig interesse for anatomi, fysiologi, zoologi og komparativ anatomi. I studien av komparativ anatomi formulerte han i 1770 teorien om sammenhengen mellom «ansiktsvinkelen» – en vinkel i profil mellom en horisontal linje gjennom basis crani og en linje trukket fra hårfestet og over leppe/hake-partiet – og rase. Han fant at afrikanerens «ansiktsvinkel» lå mellom apenes og europeerens. Høyest «ansiktsvinkel» hadde den gresk-romerske befolkningen. I løpet av få år ble «ansiktsvinkelen» knyttet til rasebiologi og evolusjonsteoriene, også kalt «vitenskapelig rasisme» (5). Afrikanere ble vitenskapelig vurdert som en rasemessig underlegen mennesketype på et utviklingstrinn mellom aper og det europeiske mennesket. Dette bidro bl.a. til å rettferdiggjøre jakten på slaver i Vest-Afrika og slavehandelen (6). Denne plasseringen av den afrikanske befolkning i et evolusjonshierarki fastholdt Charles Darwin 100 år senere i boken The Descent of Man (1871) (7).

Professor Petrus Campers

The Royal Society, et vitenskapelig nettverk etablert i London i 1660, ble Storbritannias nasjonale vitenskapsselskap. Målsetning var å fremme Outstanding scientific discoveries for improving natural knowledge. The Royal Society planla og finansierte gjennom sin underavdeling The Royal Geographical Society (RGS, etablert 1830) en rekke ekspedisjoner til Afrika, Australia og Amazonas helt frem til første del av det 20. århundre (8). Formålet var geografisk kartlegging, vitenskapelige observasjoner og antropologiske studier. Virksomheten må også sees på som en del av den engelske imperiebygging. Flere av datidens fremste engelske forskerne og ekspedisjonsledere som Charles Darwin, David Livingstone, Robert skabelse.dk

21


Origo Scott, Ernest Shackelton og Percy Fawcett (8) var knyttet til disse to organisasjonene. Når det gjaldt antropologi stilte RGS spesifikke krav til hva som skulle observeres og kartlegges av fysiske stigma hos urfolk (8). Disse kravene var begrunnet i og formulert etter datidens syn på rasebiologiske forskjeller og evolusjonsteorier. Herbert Spencer (1820–1903) og sosialdarwinismen Sosialdarwinismen var en elitær etisk filosofisk teori knyttet til utviklingen av mennesket og samfunnet. Individets frihet på bekostning av fellesskapet og på bekostning av en rigid samfunnsstruktur ble sett på som grunnleggende for menneskets utvikling. Sosialdarwinismen overførte de biologiske evolusjonsteoriene til sosiologi, kultur og samfunnsutviklingen for øvrig. Den fikk stor sosial gjennomslagskraft og innflytelse i siste halvdel av det 19. og begynnelsen av det 20. hundreåret både i Europa og USA og bidro med tyngde til fremveksten av det eugeniske tankegodset på slutten av 1800-tallet.

Herbert Spencer

Herbert Spencer var den fremste eksponenten for denne teorien. Hans teoretiske manifest Progress: Its Law and Cause med fokus på individets frihet og «survival of the fittest and strongest» på bekostning av de svake og på bekostning av samfunnets styringsrett over enkeltindividet ble publisert i 1857 og fikk stor betydning i akademiske kretser og påvirket samfunnsutviklingen i flere land (9). Fra Spencers synspunkt var det hensiktsløst å bekjempe fattigdom og sosiale ulikheter fordi det ville forsinke foredlingen av menneskerasen. Sosiale ulikheter var naturlig og nødvendig i et evolusjonsperspektiv (10) Teorien bidro ytterligere til å rettferdiggjøre kolonialisme og forsvarte krig som virkemiddel til forbedring av menneskerasen. Det var særlig Spencer som videreførte de elitære evolusjonsteoriene til å omfatte flere sider av samfunnsutviklingen, både sosialt, politisk og økonomisk. Det er også hevdet av hans teorier fikk spesielt stor betydning for utdannelse og vitenskap, en innflytelse som fortsatt kan spores i dagens system for undervisning, læring og generering av kunnskaper (11). Flere har i senere år forsøkt å redusere Herbert Spencers og de elitære sosialdarwinistiske teorienes betydning for

22

ORIGO 135 juli 2015

utviklingen av rasebiologi og eugenikk. Det er riktig at disse teoriene ikke kan spores tilbake til en eller noen få personer. Det var teorier og filosofiske retninger som sirkulerte og utviklet seg gradvis ved gjensidig påvirkning i en rekke miljøer i Europa og USA, og som fikk økende innflytelse i akademiske kretser gjennom hele opplysningstiden. Idegrunnlaget kulminerte ved avhandlinger og en rekke sentrale publikasjoner av anerkjente viten-skapsmenn fra ca 1850 til midten av 1930-tallet. Men Herbert Spencers publikasjoner var av størst og mest avgjørende betydning for fremveksten av sosialdarwinismen. Hans bøker Social Statistics, or the Conditions Essential to Human Happines (1851) og A System of Synthetic Philosophy (1862–93) fikk stor betydning som grunnlag for biologisk rasisme og nærings- og samfunnsutvikling i en rekke land i Europa og i USA. Charles Darwin (1809–1882) – evolusjon, komparativ anatomi, fysiologi og kognisjon Charles Darwins arbeid bygde i stor grad videre på de vitenskapelige arbeidene til hans farfar, Erasmus Darwin. Hans hovedverk The Origin of Species ble publisert i 1859, to år etter Herbert Spencers manifest. Her la han frem resultatene fra sine studier fra øyene i Stillehavet og langs kysten av Sør-Amerika og fremsatte teorien om artenes opprinnelse og utvikling. The Origin of Species var en suksess og kom raskt ut i flere opplag og ble oversatt til flere ti-talls språk (12). Darwins evolusjonsteorier fikk på denne måten raskt stor gjennomslagskraft. Men Darwin var ikke den eneste i sin samtid som gjennomførte større ekspedisjoner på jakt etter kunnskaper om artenes opprinnelse og faktorer som styrte utviklingen mot høyerestående og mer spesialiserte organismer. Alfred Russel Wallace (1823–1913) var en av dem som gjennomførte ekspedisjoner til Amazonas (1848–1852) og til Malaysia arkipelet (1854–1862) med det samme formål (13). Hans konklusjoner var identiske med og lå tidsmessig i forkant av Charles Darwins. Men Wallaces respekt for Darwin bidro til at Darwins publikasjoner kom først og ble for ettertiden stående som det vitenskapelige grunnlagt for evolusjonsteoriene. Til tross for en rivende utvikling inne arvelighetslære, genetikk og genomforskning er Darwins evolusjonsteorier blitt stående med en dogmatisk autoritet i 150 år. Mens Spencer integrerte stadig mer av Darwins evolusjonsteorier i sine filosofiske analyser, henviste Darwin på sin side gjentatte ganger til Spencer, Nietzsche og Francis Galton i sine egne publikasjoner, særlig i The Descent of Man. På denne måten oppsto det en sirkelargumentasjon der forskerne henviste til hverandres betraktninger, teorier og observasjoner. Sett med vår tids krav til vitenskapelige metoder var mange av disse betraktningene rene spekulasjoner uten belegg i reell forskning eller erfaringsbasert kunnskap. Denne stort sett unisone enighet mellom den tids fremtredende vitenskapsmenn ga teoriene et skinn av faktum, styrket deres sannhetsgehalt og førte til at de fikk stor gjennomslagskraft i vide kretser. I sin bok Kortskaller og langskaller skriver Kyllingstad fra denne perioden at «Det vokste frem en elite av profesjonsutøvere (…) som (…) legitimerte sin rolle i samfunnet ved å vise til at de forvaltet vitenskapelig og objektiv innsikt» (14). Det kan med rette hevdes at Darwin ikke på noe tidspunkt ga sin støtte til sosialdarwinismen eller til eugenisk ideologi, men Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd


ORIGO han tok heller ikke avstand fra den, og hans samarbeid med de fremste talsmenn for et slike menneskesyn er uomtvistelig. Darwin var med sine evolusjonsteorier og sitt syn på miljøets betydning for utvelgelsen av de best egnede for artenes videreføring på mange måter forut for sin tid. Hans syn på evolusjon sto mot teoriene til den franske zoologen Jean-Baptiste Lamarck (1744–1829) som hevdet at påvirkninger fra miljøet kunne nedarves direkte. Det er sider ved nyere biologisk forskning som i sin kompleksitet kan gi Lamarck støtte i sin teori (15), men begge teoriene er foreldet, og kontradiksjonen er at den unisone tilslutning og til tider dogmatiske status evolusjonsteoriene har hatt frem til vår tid, kan ha svekket mulighetene for en unbiased vitenskapelig tilnærming til de samme problemstillingene med bakgrunn i moderne bioteknologi, genetikk og epigenetikk (16). De etiske konsekvensene av evolusjonsteorienes avskygninger er dertil underkommunisert, og årsakssammenhengen mellom disse teoriene og rasebiologi, rasisme, slavehandel og assimilering av urfolk er historisk sett i liten grad belyst. Årsaken er at den som har hatt kritiske bemerkninger til evolusjonsteoriene, inntil nå i utgangspunktet har tapt sin kredibilitet innen forskning og vitenskap. Opposisjonen mot – eller rettere sagt angrepene på – evolusjonsteorien har da også i all hovedsak kommet fra organisasjoner med en bokstavtro Bibel-fortolkning uten tyngre vitenskapelig forankring. Konflikter mellom miljøer med så diametralt forskjellige verdisyn kan ikke løses ved bruk av dialektiske metoder. Problemet for begge parter har vært at hypotesen for livets opprinnelse i utgangspunktet har vært formulert som en konklusjon. Forskningen må åpne for en dypere, uhildet tilnærming både etisk, teologisk og biologisk. Med dagens innsikt finnes ikke mulighet for dokumentasjon av livets opprinnelse. Det historiske bakteppet og divergerende synspunkter innad i dagens evolusjonsbiologiske forskningsmiljøer svekker en konsistent forståelse av budskapet (17), ikke minst hva angår etikk og menneskeverd. Vi bør derfor sette de dypest sett eksistensielle konklusjonene på vent i respekt for hverandre og i påvente av at ny forskning skal øke forståelsen av human genesis, biologisk og kulturelt. Charles Darwins andre hovedverk, The Descent of Man, handlet om komparativ fysiologi, anatomi og kognisjon i en sammenlikning mellom ulike arter, fra fugler og primitive pattedyr til høyere primater og mennesker. Som tidligere nevnt ble kraniets anatomiske form allerede i 1770 brukt av Campers med tanke på plassering av raser i et evolusjonshierarki. I The Descent of Man la Charles Darwin grunnlaget for videreføring av disse teoriene. Han var særlig opptatt av human embryologi, medfødte misdannelser (f. eks. hareskår, mikroencefali) og rudimentære anatomiske strukturer (f. eks. menneskets haleben). Videre sammenliknet han sanseapparat og instinkt mellom ulike arter, og reflekser, begrepsforståelse og andre former for kognisjon mellom sjimpanser, urfolk i Sentral-Afrika og det moderne mennesket. I innledningen til kap. 3 i The Descent of Man (7) sammenlikner Darwin «mental power» mellom sjimpanser, de mest «lavtstående ville som ikke kan telle til mer enn fire og ikke kjenner noen abstrakte begreper», og det moderne mennesket. Han innrømmer at det er større forskjell mellom sjimpanser og «laverestående ville» enn mellom de siste og det moderne mennesket. I samme avsnitt fem linjer lenger nede hevder han Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd

at «The Fugians rank amongst the lowest barbarian». Darwin har tatt med tre personer fra denne stammen til England og fortsetter i samme avsnitt «… but I was continually struck with surprise how closely the three natives on board H.M.S. Beagle, who had lived some years in England, and could talk a little English, resembled us in disposition and in most of our mental faculties”. Med vår tids blikk er dette kanskje Darwins viktigste observasjon i hele sin vitenskapelige karriere når det gjelder human rasebiologi og kognisjon, men selv nevner han den aldri igjen. Den svenske anatomen Anders Retzius var den første som lanserte begrepet kefalindeks, et forholdstall mellom kraniets lengde frontalt-occipitalt og dets største bredde biparietalt (13). Dette var det viktigste forholdstallet for antropologiens skille mellom menneskeraser. Likevel var det Charles Darwins The Descent of Man som la det samlede vitenskapelige observasjonsgrunnlaget for fysisk antropologiske undersøkelser i Europa og for oppdagelsesreisende i Amazonas (8) og i Afrika.

Francis Galton

Francis Galton (1822–1911) – eugenikkens far Francis Galton var Erasmus Darwins dattersønn og fetter til Charles Darwin. Han var medlem både av The Royal Society og av RGS og sterkt opptatt av arvelighetsforskning og rasebiologi (18). Han utviklet statistiske metoder for å beregne normaldistribusjonen av en rekke biologiske arvelige faktorer og er ansett som grunnleggeren av epidemiologisk statistikk. Den viktigste delen av hans arbeid var imidlertid utviklingen av doktriner for gjennom avl å forbedre menneskerasen. De statistiske metodene var et redskap han brukte i dette arbeidet. Han skilte mellom høyverdige og mindreverdige raser, mellom høyverdige og mindreverdige mennesker og ønsket at staten skulle regulere inngåelsen av ekteskap (19). Han beregnet den prospektive verdien av et nyfødt barn fra arbeiderklassen sammenliknet med verdien av et spedbarn fra overklassen (20). skabelse.dk

23


Origo Han inkluderte de sosialdarwinistiske prinsippene når det gjaldt hensynet til svake individer i sine doktriner. Svake og definerte mindreverdige måtte få begrenset eller opphevet sin reproduksjonsevne. Han foreslo også å forbedre den afrikanske rasen ved å utplassere kinesere i Afrika (21). Galtons doktriner fant politisk gjenklang i USA og i hele Europa og førte til opprettelsen av rasehygieniske institutter og til parlamentariske vedtak av steriliseringslover i land etter land, også i Skandinavia. For Norges del ble ikke den eugeniske steriliseringsloven opphevet før i 1977. Som vi senere skal se, fikk de eugeniske doktrinene størst betydning for utviklingen av den nazistiske ideologi i deler av Europa, først og fremst i Tyskland. I 1850 la den skotske kirurgen Robert Knox frem sine raseteorier i en serie forelesninger, senere publisert under tittelen The Races of Men. Han hevdet at hver menneskerase hadde utviklet seg individuelt og adskilt (polygenesis), og at fargede var fysisk og kognitivt underlegne den hvite rase (22). Jødehatet, delvis som følge av Jesu korsfestelse, delvis som følge av ulike konspirasjonsteorier, hadde allerede forfulgt jødene som folk i varierende grad gjennom århundrer (23), men Robert Knox fokuserte nå på jødene som en mindreverdig rase ut fra de herskende raseteoriene. Dette skulle etter hvert bli en sentral del av de eugeniske doktrinene og av nazistisk ideologi med de konsekvensene det fikk for seks millioner jøder og millioner av andre mennesker. Sosialdarwinismens og etter hvert eugenikkens syn på svake, fattige og sårbare står i diametral motsetning til Bibelens menneskesyn. I Amos bok i Det gamle testamentet finner vi dommen over sosial urettferdighet og historisk sett en fundamentalt ny moralsk standard (24). Det nye imperativet var at den sterke skal ta seg av og vise omsorg for den svake. Selv om andre religioner har elementer av omsorg for svake og nødlidende i sin lære, var dette historisk sett revolusjonerende nytt. Vi finner det ytterligere forsterket i det

dobbelte kjærlighetsbudet og i liknelsen om Den barmhjertige samaritan i Det nye testamentet. Det er blitt stående som jødedommens og kristendommens humanistiske fundament og er gradvis blitt konkretisert og styrket, riktig nok sprangvis og med mange tilbakeslag, gjennom nær 3000 år (25, 26). Opplysningstidens filosofer slet med å begrunne menneskeverdet og humanismen. Naturrettslæren og utilitarismen på 16-hundretallet tok helt avstand fra kristendommen som moralsk fundament for menneskeverdet. Man forutsatte at det fantes en medfødte allmenngyldig moralsk kodeks for menneskelige rettigheter gitt av naturen selv, som retten til liv, retten til eiendom og retten til en rettferdig behandling. I noen grad ble sekularisert lovgivning i Europa utformet etter disse prinsippene. Oppdagelsen av nye kontinenter og kjennskapen til mennesker fra et økende antall fremmede kulturer gjorde det imidlertid umulig å fastholde den tidens prinsipp om naturretten som en allmenngyldig humanisme. I Immanuel Kants (1724–1804) «kategoriske imperativ» var det til syvende og sist motivet for en gjerning som avgjorde om den var god eller vond (27). Kants to postulater om bedømmelsen av menneskets adferd som godt eller ondt kan innholdsmessig sidestilles med Bibe-lens ord om å «gjøre mot andre hva du vil at de skal gjøre mot deg». Så, i løpet av en periode på 150-200 år, utvikles et menneskesyn som reverserer humanistiske begreper som nestekjærlighet og omsorg. Konsekvensene av en så dramatisk ideologisk og etisk helomvending burde vært forutsigbare. For noen var de det, men disse var i mindretall. Evolusjonsteorienes og eugenikkens idégrunnlag bidro med tyngde til det harmageddon som rullet over store deler av verden første halvdel av det tjuende århundre. Fortsatt sliter vi med de følger det fikk for generasjoner, ikke bare følgene etter siste verdenskrig, men også som følge av kolonimaktenes tilbaketrekning fra territorier med kunstige landegrenser og depriverte ressurser. n

Kære abonnent!

Swipp

Hermed modtager du årets andet blad fra Origo. Du bedes derfor betale dit abonnement for 2015 hurtigst muligt, så vi ikke skal bruge tid og ressourcer på at udsende påmindelser i løbet af året. Til betalingen er der indlagt et indbetalingskort i dette nummer. Du kan også betale ved at overføre til vores konto i Nykredit Bank: Regnr.: 8117 og kontnr.: 1855683. Abonnement: kr. 200,- (Studerende kr. 150,- ved fremsendelse af kopi af studiekort) Vi minder lige om at Origoabonnementer løber indtil de opsiges. Hvis der skulle være et eller flere af de tidligere numre som du mangler eller ønsker, så fortvivl ikke, vi sælger dem for fra kr. 60,- pr. stk. Du kan se nærmere om dem på skabelse.dk. Vi håber at du får stor glæde af dit abonnement i 2015. Venlig hilsen Henrik Friis Økonomi- og abonnementsansvarlig for Origo E-mail: abonnement@skabelse.dk

Det er nu muligt at bruge Swipp til betalinger og overførsler til Origo på nummer: 52 65 17 55. Det vil også snarest blive muligt at betale med MobilePay til Origos nummer: 52 65 17 55 – (Du kan se på vores hjemmeside: www.skabelse.dk hvornår MobilePay bliver muligt)

24

ORIGO 135 juli 2015

Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd


ORIGO

Et dansk resumé af næste artikel Har forskningen altid et moralsk kompas der sørger for ningsetisk standard. Forskningen i racebiolog og eugenik videnskabelige eksperimenter udføres på etisk forsvarlig vis? Det skal man vist være meget forsigtig med at tro på. Den ikke alt for fjerne videnskabshistorie peger i en anden retning. I nutidens diskussioner støder man ofte ind i synspunktet at “verden er skabt i går”. Altså at det historiske perspektiv mangler i samtalen. Begrebet globalisering betragtes fx tit som et moderne fænomen. Over for den forestilling står det faktum at allerede i slutningen af det 19. århundrede fandt en ivrig udveksling af ideer sted på tværs af landegrænser. Det var fx i høj grad tilfældet med opdagelser inden for faget medicin. Det findes således vidnesbyrd om at Norge, som ny og forholdsvis selvstændig nation var fuldt ud på højde med moderne international medicinsk udvikling og international lovgivning. Men mørke kapitler ser vi også i norsk forskningstradition. Og den historie må frem, så vi kan vurdere moderne udviklingstendenser i dagens forskningsmiljøer. I 1851 opretter Stortinget den såkaldte Finnefond med det ene formål at få “norskificeret” Nordkalottens befolkning, bl.a. samerne. Tanken var at også disse befolkningsgrupper skulle lære at se sig selv først og fremmest som nordmænd. En idé noget i modstrid med idealerne fra Eidsvold i 1814 hvor det norske og samiske sprog blev anset for ligeværdige. Men det var åbenbart glemt i anden halvdel af århundredet. Fra nu af gik man hårdt til værks, især i skolerne. Selv i frikvarterne skulle læreren styre den frie leg, så også den foregik på norsk. Ikke noget med at ungerne talte samisk indbyrdes. I begyndelsen af det 20.årh. gik man endnu videre. Ved at oprette en række internatskoler (kostskoler) ud over Finnmark fjernede man børnene fra deres hjem for, som det hed dengang, »for at fjerne eleverne fra deres ophavsmiljø«! – Og nu vi taler om det internationale perspektiv: Andre lande kunne også være med i denne kulturomplantning af urbefolkningens børn: Sverige, Canada og Australien. Den videnskabelige racebiologi. I mange intellektuelle kredse var det god latin at anse den nordiske race for den ypperste verden havde set. Og forskningsmiljøet i både Norge og Sverige rummede derfor i udgangspunktet stor begejstring for racebiologiske studier. Men efterhånden som manglen på konkrete forskningsresultater blev tydeligere og tydeligere, opstod der en voksende konflikt i det videnskabelige miljø. Fronterne blev trukket skarpt op. Tilhængerne af den racebiologiske forskning indforskrev forstærkning fra selveste en af Darwins sønner, Leonard Darwin. Eugenik, arvehygiejne eller racehygiejne, bliver i Den Store Danske defineret som »enhver bestræbelse på hos mennesket at ændre eller forbedre arvemassens sammensætning i fremtidige generationer.« – Og til at promovere dette racebiologiske felt var Leonard Darwin gefundenes Fressen. Det sagdes om ham at han var så optaget af eugenikken at det grænsede til det religiøse. Det etiske kompas. Det konstateres i artiklen at videnskaben i sig selv ingen garant er for en værdiforankret forskEvolusjon, rasebiologi og menneskeverd

havde tydeligvis heller ikke i Norge dette etiske kompas. Selvom det skete at en professor blev dømt ved retten for uetisk opførsel over for forsøgspersoner hvor han ikke havde opnået informeret samtykke. Samerne blev således hårdt ramt på deres identitet under denne “fornorskningsproces”. “Skam” og “smerte” over at være same var hos lidt ældre samer det der prægede deres selvbillede. De Schreinerske Samlinger. Med til miseren hører også historien om De Schreinerske Samlinger. På anatomisk institut ved Oslo Universitet blev etableret en skeletsamling under dette navn, og materialet kom fra samiske gravpladser – ikke bare fra forhistorisk tid – men helt op til 1939. Naturligvis under stor protest fra lokalbefolkningen. I visse tilfælde var det handelsmænd der stod bag opgravningerne, med det resultat at samiske kranier blev gjort til handelsvarer og solgt til bl.a. Anatomisk Institut og til udlandet. Som om dette overgreb på en befolkningsgruppes identitet ikke var nok, blev der også udført tvangsundersøgelser af samer. De som flygtede op i fjeldene, blev hentet ned med magt. Medicin på afveje. [En redaktionel kommentar: Når vi i ORIGO berører historien om den racebiologiske forskning i Norden, kunne nogen måske beskylde os for at “trække nazi-kortet” og dermed kortslutte enhver saglig diskussion. – Risikoen for at enkelte ville drage denne urimelige konklusion, må så afvejer over for det forhold at det må være ikke bare tilladt, men nødvendigt med en sanddru skildring af fortiden, den være sig nok så ubehagelig, så vi ikke igen løber ind i denne fortids fejltagelser. At undlade at omtale de følgende begivenheder må sidestilles med holocaust-benægtelse. Og derfor er der selvfølgelig også plads i ORIGO til de nødvendige historiske betragtninger.] I 1926 oprettes i Tyskland et institut for menneskelig arvelære og antropologi og eugenisk forskning. Efter 1933 blev fokus meget hurtigt flyttet over på racehygiejne. Og alle jødiske forskere blev afskediget fra instituttet. I øvrigt sørgede man for at forskerne i høj grad gik ind for nationalsocialismen. På et tidspunkt begynder man at hente “mindreværdige individer” forskningsobjekter fra fangelejrene i Tyskland og i Polen. Graden af brutalitet steg helt af sig selv pga. den emotionelle forhærdelse, så der blev gennemført forskellige former for betialsk forkskning i kz-lejrene. Josef Mengele fra Auschwitz var en af de helt “rare drenge”. Han placerede sit laboratorium lige op ad krematorierne. Her bedrev han bl.a. studier på tvillinger. Forskningsobjekterne blev anbragt i børnehaver og fik en god behandling så længe forsøgene foregik. Men når forskningsprogrammet var fuldført, aflivede han dem personligt, helt uberørt som om de var kaniner. I forbindelse med retsopgøret efter krigen måtte man spørge sig selv hvordan ellers hæderlige mennesker kunne være i stand til at begå de bestialske handlinger som de gjorde på deres “arbejdspladser” i koncentrationslejrene, og samtidig fungere normalt i deres familier og i samfundet i øvrigt. skabelse.dk

25


Origo

Del II: Fornorskning, fysisk antropologi og evolusjonsbiologi.

Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd Av lege Fred Andersen, MD, ph.d.

Det er en tendens til å betrakte globalisering som en følge av moderne digital kommunikasjon. Slik er det ikke. Det foregikk en utbredt internasjonal kommunikasjon og kunnskapsutveksling mellom landene tidlig på attenhundretallet. Gnisttelegrafen var utbygd allerede under Krim-krigen i 1874. Verdensutstillingen i London sommeren 1851 presenterte det ypperste av opplysningstidens innsikt og samlet store skarer av interesserte. På samme tid publiserte John Snow verdens første grunnleggende epidemiologiske undersøkelse der han dokumenterte hvordan koleraepidemien i London spredte seg fra ett bestemt vannanlegg (28). I Norge ble Sundhedsloven vedtatt av Stortinget i 1860. Den skulle bli stående til 1994 da de siste delene ble erstattet av Smittevernloven. Lofotloven ble også vedtatt i 1860 og ble stående i over 100 år. Begge disse lovene regulerte de samfunnsmedisinske oppgavene ut fra datidens beste kunnskaper om smittevern og forebyggende helsearbeid. Medisinalberetningene bl.a. fra lofotfiske med rapportering av epidemier med alvorlige infeksjonssykdommer er særlig interessante. Det vitner om at Norge som ung og relativt selvstendig nasjon var fullt på høyde med moderne internasjonale medisinske trender og internasjonal lovgivning.

Desimering av samisk språk og kultur

Finnefondet ble opprettet av Stortinget i 1851 med det ene formål å finansiere fornorskning av den samiske og kvenske [red.: folkegruppe af finsk afstamning] befolkning i Norge. Fondsavsetningens forholdsvise størrelse på 1 % av statsbudsjettet kan sammenliknes med det som i dag samlet sett går til samiske institusjoner. Stortingets vedtak kan trolig også sees i lys av oppdaterte kunnskaper om datidens syn på urfolk i tillegg til at nasjonalstatens og majoritetsbefolkningens interesser skulle sikres. Det er imidlertid interessant å merke seg at den første generasjon embetsmenn etter 1814 sidestilte norsk og samisk språk. Å tale morsmålet ble ansett for å være en menneskerett. Presten N.V. Stockfelth var en av de fremste talsmenn for dette synet på Stortinget. Han oversatte og utga en rekke bøker på samisk. I 1848 kom hans synspunkter under kraftig debatt i Stortinget noe som innevarslet en endring av myndighetenes holdning til den samiske minoritet og førte frem til opprettelsen av Finnefondet (29). Sikkerhetspolitiske hensyn ble i siste halvdel av det 19. århundre brukt som argument for en ytterligere intensivering av fornorsknings- og assimileringspolitikken (30-31). Skolesektoren ble Finnefonnets arena i denne prosessen. Lærerstanden var gjennom flere tiår de sentrale myndigheters håndgangne menn. Det var viktig å marginalisere samisk språk i skolen, både i klasserommet og i skolegården. Fra 1880 fikk alle barn i de såkalte overgangsdistriktene kun opplæring i

26

ORIGO 135 juli 2015

For hunder år siden var den dominerende holdning i den norske makteliten at samer tilhørte en lavtstående rase og kultur. Fra nettstedet www.nrk.no

norsk (30). Lærerne måtte dokumentere resultater av fornorskningsprosessen i sin skole for å få lønnspålegg. Samiske eller kvenske lærere ble ikke ansett skikket eller lojale nok til å drive fornorskningsprosessen. Skoleinstruksen av 1898 skjerpet igjen målsetningen i fornorskingsprosessen. På begynnelsen av det tjuende århundre ble det bygd en rekke skoleinternater rundt om i Finnmark. Disse tok sikte på å isolere elevene fra sitt opphavsmiljø. Dette var ikke enestående i Norge. Det samme ble gjort i urfolkssammenheng både i Australia og i Canada (32-33). Det var en helt bevisst politikk å bryte språk og kulturlinjer mellom generasjonene ved å fjerne barna fra familiene og plassere dem på internat der de fikk opplæring i majoritetsbefolkningens språk og kultur. Men den sikkerhetspolitiske koplingen til assimileringspolitikken var nok et særnorsk fenomen.

Rasebiologi som vitenskap

Jon Alfred Mjøen (1860–1939), Halfdan Bryn (1864–1933) og Kristian Emil Schreiner (1874–1957), den første apoteker, de to siste medisinere, var tre av de fremste forskerne innen rasehygiene og fysisk antropologi i Norge. Størst internasjonalt nettverk hadde Jon Alfred Mjøen. Han var medlem av rasehygieneorganisasjonen International Federeation of Eugenics Organization og holdt foredrag på utenlandske universiteter og kongresser (34). Jon Alfred Mjøens forskningsinnsats var svært kontroversiell i Norge. Han ble utsatt for sterk kritikk fra flere forskningskolleger, i hovedsak for manglende forskningskompetanse, i mindre grad for sitt ideologiske og rasehygieniske Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd


ORIGO ståsted. Forskningsmiljøet i Norge og Sverige hadde i utgangspunktet stor entusiasme for rasebiologisk forskning på den nordiske rasen som av svært mange av datidens intellektuelle ble ansett for å være den mest høytstående i verden. Etter hvert som forskningsresultatene uteble og forskningen famlet i blinde med høyst uklare hypoteser og uten konklusive resultater, utviklet det seg stadig dypere konflikter mellom flere av de rasebiologiske forskerne i Skandinavia. Kristian Emil Schreiner sto på sin side sammen med sin ektefelle Alette Schreiner i konflikt med både Jon Alfred Mjøen og Halfdan Bryn (34). Alette og Kristian Emil Schreiner er de av samtidens rasebiologiske forskere som ettertiden har tilkjent størst etisk integritet. Likevel var det ekteparet Schreiners forskning som fikk størst negativ betydning for den samiske befolkning, kanskje spesielt i Tysfjord. Den norsk lege og anatomiprofessor Kristian Emil Schreiner (1874–1957) var nær venn og lege for den berømte kunstneren Edvard Munch. Her er han portrettert av Munch. Schreiner laget også en stor samling skjeletter fra samiske gravplasser.

Jon Alfred Mjøen utga også sitt eget tidskrift, Den nordiske rase – Tidsskrift for rasebiologi og folkeforskning. Blant bidragsyterne til dette tidsskriftet finner vi Leonard Darwin (1850–1943), sønn av Charles Darwin (34). Leonard Darwin var direktør for RGS i perioden 1908–1911. I en oppsummering av virksomheten til RGS i London fra 1930 beskrives Leonard Darwin som så opptatt av eugenikk at det grenset til det religiøse (35). Vi ser her hvordan familien Darwins innflytese på evolusjonsteorier, rasebiologi og eugenisk ideologi globalt strekker seg over en periode på mer enn 150 år. Man kan spørre seg hvordan det er mulig at så svakt dokumenterte eksistensielle vitenskapsteorier kan fremstilles som faktum og få en så stor og ensrettet innflytelse over vitenskapen og samfunnet for øvrig gjennom så mange år, særlig i lys av det som skjedde i Mellom-Europa første halvdel av det forrige århundre. Det ligger i vitenskapens natur at den vil bli sett og tatt på alvor, men vitenskapen må ha verdiforankrede kontrollorganer som setter rammer for hva det skal forskes på og hvilke forskningsmetoder som kan anvendes. Vitenskapen er i seg selv ingen garantist for verdiforankret forskningsetisk standard. Rasebiologisk og eugenisk forskning manglet tilsynelatende verdiforankrede etiske rammer, også i Norge. Men tidsperioden rundt forrige århundreskifte var ikke uten innsikt i eller Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd

forståelse av hva som var etisk forsvarlig forskning. Professor Armauer Hansen, en av Norges mest kjente vitenskapsmenn gjennom tidene, ble i 1880 fradømt retten til å praktisere som lege etter å ha inokulert leprabasiller på øyet til en av sine pasienter (36). Retten la i sine primisser for dommen til grunn at forskeren ikke hadde innhentet informert samtykke fra pasienten til å gjennomføre forskningen. Rammet den samiske befolkning hardt Fysisk antropologisk forskning rammet den samiske befolkning i Norge hardt. Sammen med fornorskningsprosessen ble samisk språk, kultur og selvforståelse samlet satt under press. For enkelte var det selvbildet som same, som led mest. Ord som «skam» og «smerte» over å være same går ennå igjen hos mange litt eldre samer. Dette har hatt helsemessige, psykososiale og sosioøkonomiske konsekvenser for enkelte (37) og kan ha bidratt til å forsinke engasjement og aktiv deltakelsen i samfunnet for deler av den samiske befolkning. Det førte også til at mange samer tok avstand fra sin egen etnisitet og definerte seg som norske. Kommuner i Nord-Norge med en stor samisk befolkning hadde i løpet av et par tiår på midten av forrige århundre ingen samer igjen. Men de var ikke flyttet, de var bare assimilerte og definerte seg nå som norske. Kristian Emil Schreiner var, som tidligere nevnt, professor ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo (UiO). Han fikk etablert sin egen skjelettsamling ved instituttet, De Schreinerske Samlinger, som også omfattet skjeletter fra samiske gravplasser. De samiske skjelettene ble gravd opp i forskningsøyemenn fra kjente samiske gravplasser både fra kristen og førkristen tid i perioden 1870 til 1939, til dels til store protester fra lokalbefolkningen (38). I enkelte tilfeller var det handelsmenn som sto bak utgravingen, og samiske kranier ble handelsvare og solgt til Anatomisk institutt, UiO, og til flere vitenskapelige institusjoner i utlandet (38). Kun i Neiden hadde kirken innvendinger mot utgravingene. Fra 1914 til 1939 gjennomførte Kristian Emil Schreiner sammen med medisinerstudenter og enkelte distriktsleger innsamling av skjeletter fra samiske gravplasser i Varanger og i Tysfjord og Folda i Salten (38). Formålet med innsamlingen av skjelettmaterialet og de anatomiske instituttenes interesse for disse i hele perioden var rasebiologisk forskning. Etter 1939 er det ikke tilført skjelettmateriale til De Schreinerske Samlinger med dette formål. I 1958 ble det imidlertid foretatt utgraving på en gravholme i Pasvik grunnet regulering av Pasvikelva. 42 skjeletter ble midlertidig lagret ved Anatomisk institutt, UiO, og senere gjengravd på kirkegården i Svanvik. Da skjelettene kom tilbake, manglet 21 av 42 kranier. Disse er fortsatt oppbevart ved Anatomisk institutt (38). Plyndringen av samiske gravplasser i Tysfjord og Folda i Salten var, sammen med Alette Schreiners fysisk antropologiske undersøkelser av samer i Tysfjord, en stor belastning for den samiske befolkning i regionen. I forbindelse med de fysisk antropologiske undersøkelsene ble flere samer undersøkt til dels mot sin vilje. I enkelte tilfeller rømte de til fjells for å unngå undersøkelsene, men ble hentet ned med makt (personlig meddelelse). Alette Schreiners avhandling skrevet etter hennes undersøkelser i Tysfjord, innholder et omfattende tabellmateriale og portretter av en rekke samer, i noen tilfeller skabelse.dk

27


Origo

Sorteringssamfunn basert på bioteknologi og mangelfull etikk.

sammen med sine barn. Bildene er ment å illustrere typiske fysisk antropologiske og rasebiologiske kjennetegn ved samene slik forskeren definerte dem. I flere tilfeller kan personene identifiseres som foreldre, besteforeldre og oldeforeldre til samer som lever i Tysfjord i dag. Eugenisk medisinsk forskning I Tyskland opprettet Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft (KWG) et eget institutt for menneskelig arvelære og antropologi og eugenisk forskning i 1926 – Kaiser-Wilhelm-Institutt (KWI). Instituttet tok for seg de samme forskningsområdene som rasebiologisk forskning ellers i Europa var opptatt av. Tyske forskere ser på dette tidspunktet ikke ut til å være førende når det gjelder eugenisk forskning, men fra 1933, da Hitler kom til makten, ble fokus raskt flyttet mot rasehygiene (39). Denne endringen fikk store følger for staben ved KWI. Alle forskere med jødisk avstamning – inkludert Albert Einstein – ble etter hvert fjernet fra sine stillinger. KWI var under stadig press fra Gestapo for å få fjernet jøder og kommunister blant de ansatte. Ledelsen ved instituttet motarbeidet dette fordi de nødig ville kvitte seg med fremragende forskere (39). Det var ingen vei utenom, og etter hvert ble hele KWG strippet for ikke-ariske forskere og personer som forsvarte andre forskeres kompetanse og resultater på tvers av etnisitet. De fleste som ble igjen, var tilhengere av nasjonalsosialismen. Den eugeniske forskningen ved KWI begynte etter hvert å hente forskningsobjekter fra fangeleirene i Tyskland og Polen. Forskningsobjektene var i hovedsak individer definert som mindreverdige enten som følge av fysiske eller psykiske funksjonsforstyrrelser eller som følge av rasetilhørighet. Hele det nazistiske ideologiske paradigme var fundert på en eugenisk verdiforståelse. Graden av brutalitet og hensynsløshet i omgangen med ofrene var en tilleggsfaktor som følge av den emosjonelle forherdelse overgriperne utviklet. Det er hevdet at 45 % av legene i Tyskland på et eller annet tidspunkt var medlem av NS. Rekrutteringspotensialet blant leger til eugenisk forskning var derfor rimelig godt. Mange ulike typer bestialsk forskning ble gjennomført i konsentra-sjonsleirene. Eksempelvis kan det nevnes at det ble drevet forskning på endring av øyefarge hos forskningsobjektene ved innsprøytning av fargestoffer i iris. Etter en tid ble forsøkspersonen avlivet og øyet fjernet for videre analyse. Flere

28

ORIGO 135 juli 2015

år etter krigen fant man i boet til en av forskerne samlinger med øyepreparater fra disse «studiene» (39). Josef Mengele var en av de mest fremtredende forskerne ved konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Hans forskning var vitenskapelig tilknyttet KWI. Otmar Freiherr v. Verschur var Mengeles mentor og fører ved KWI. Mengele bygde etter hvert opp sitt eget patologisk anatomisk laboratorium ved siden av krematoriet i Auschwitz (39). Her drev han bl.a. tvillingstudier på barn. Forskningsobjektene ble plassert i barnehager og fikk god behandling så lenge forskningen pågikk. Når forskningsprogrammet var fullført, avlivet han dem personlig, ganske uberørt, som om de var kaniner. Den tyske nazilegen Josef Mengele (1911–1979) var kjent for sine grusomme eksperimenter på mennesker. Foto: AP/Scanpix.

Josef Mengele ble i det daglige beskrevet som «menneskelig» i sin omgang med forskningsobjektene. Slik ble han beskrevet av flere som nær opp til kapitulasjonen overlevde forskningen. Den samme adferdsbeskrivelsen ble også gitt for flere av de som arbeidet i konsentrasjonsleirene. Spørsmålet mange ble sittende igjen med i forbindelse med rettsopp-gjøret var hvordan ellers hederlige mennesker kunne være i stand til de bestialske handlingene på sine «arbeidsplasser» i konsentrasjonsleirene og samtidig fungere normalt i familie og samfunn forøvrig? Josef Mengele rømte og unnslapp rettsforfølgelse. Hans mentor v. Verschur måtte ha hatt kjennskap til Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd


ORIGO Mengeles forskning selv om han hardnakket benektet det. Ved rettoppgjøret etter krigen fikk han fire års karantene fra forskningen, men var tilbake som forsker i 1949 og ble året etter utnevnt til professor i arvebiologi i Münster (39). Evolusjonsbiologi og rasebiologisk forskning i nåtid og fremtid Man skulle tro at sporene etter andre verdenskrig, rettsoppgjøret etter krigen og ikke minst utarbeidelsen av Nürenberg konvensjonen og Helsinki-deklarasjonene for medisinsk forskningsetikk fra 1948 og utover satte en endelig stopper for rasebiologisk forskning. Slik gikk det ikke. Hverken antropologi, medisin, skolevesen eller samfunnsvitenskap maktet å kvitte seg med innarbeidede begreper eller vitenskapsteorier. I 1947 ble det igjen gjennomført systematiske kraniemål ved Anatomisk institutt, UiO. Så sent som i 1949 ble det drevet måling av kefalindeks på samiske skolebarn i Musken og Hellemobotn (personlig meddelelse). [Svensk Uppslagsbok[!] skriver om “kefal-indeks”: »huvudets […] största bredd i procent av dess största längd …« Red.] Som tidligere anført ble 21 samiske kranier fra Pasvik i 1958 ikke returnert fra Anatomisk institutt til gjengraving. I sine artikler The Origin of the Lapps fra 1968 og Die Rassengeschichte Skandinaviens fra 1972 brukte Johan Torgersen, professor ved Anatomisk institutt, UiO, de gamle begrepene fra fysisk antropologi. I 1990 beskrev Per Holck, leder ved Anatomisk institutt, UiO, et kranium fra Varanger med «nordide trekk» som dokumentasjon på en urnorsk bosetning i området (40). I 2006 utga Singh et al. en originalartikkel om forekomsten av en genetisk markør for Alzheimers sykdom, APOE 4, hos primater og mennesker i en evolusjonshierarkisk og klinisk kontekst (41). Her beskrives forekomsten av APOE 4 hos samer og andre urfolk på et mellomtrinn mellom sjimpanser på den ene siden og den indiske overklasse og det engelske aristokratiet på den andre siden. Så, i 2008, kom The Royal Society igjen på banen i sitt eget tidsskrift Proceedings of The Royal Society med en artikkel som sammenlikner tidsintervallet mellom generasjonene hos aper og eskimoer (42). Studien var en fiasko, men selve initiativet er et tankekors. «He is dead but he will not lie down» Men alt dette er neppe annet enn rudimenter eller krusninger i kjølvannet av fortidens antikvariske tankegods. Bekymringene ligger ikke her. Historien har vist oss konsekvensene av at etiske verdier er forsøkt forankret i seg selv (27). I et sekularisert samfunn er etisk forankring i en overordnet autoritet i prinsippet ikke mulig. Bekymringen består derfor i at medisinsk forskning heller ikke i vår tid vil kunne stanses av eksisterende etiske rammer. Rammene vil alltid være på etterskudd og flyttes i takt med forskningens fremskritt. Moderne bioteknologi med sine mange nye fremskritt reiser stadig flere og ikke alltid like lett synlige etiske utfordringer. Felles for de fleste er at de utfordrer og graderer menneskeverdet. Dette fører til at vernet om mennesket og den svakeste igjen er satt i spill. Og spillet er gjenkjennelig selv om det er ikledd hensynsfullhet og ord som demper sammenlikningen med fortiden. Ord som «fosterreduksjon» er et godt eksempel på dette. Det Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd

er utviklet biomarkører som tidlig i svangerskapet skal kunne teste hele fosterets genom. Foreldrene vil etter hvert kunne få vite det de ønsker om genetisk disposisjon og risiko for sykdom hos den ufødte. Med selvbestemt abort er muligheten åpen til å velge bort det man ikke ønsker. For alle vil jo ha friske barn. Det er høyst legitimt. Alle foreldre ønsker jo sine barns beste. Men det koster liv, ufødt liv, liv med kanskje andre kvaliteter som utfordrer vår medmenneskelighet. Dette er eugenikkens vei, rasehygienens vei, selv om den er mindre blodig og mindre synlig i det offentlige rom enn fortidens overgrep. Unge, fremadstormende politikere og forskere ser dette som mulighetens vei, som fremtidens vei og setter ord på det – i klartekst: «De syke og svake blir for kostbare og ressurskrevende.» De etiske utfordringene fra bioteknologien faller sammen i tid med en rivende utvikling innen hjerneforskning, billeddiagnostikk og evolusjonsbiologi. Forskningen på alle disse områdene kan i prinsippet beskrives som naturvitenskap, men de setter samtidig hjernens funksjon i skjæringspunktet mellom molekylærbiologi, bevissthet, åndsevner og moral i spill (43). I enkelte tilfeller er billeddiagnostisk kartlegging av hjernens funksjoner benyttet som «lekegrind» [da.: kravlegård] for psykologer og økonomer med kun fragmenterte basalkunnskaper om nevrofysiologi, hjernens plastisitet og forskningsetiske standard (44). I disse «studiene» kartlegges lokalisasjonen i hjernen av nevrologisk aktivitet ved beslutningsprosesser som er kompliserte og emosjonelt ladede. Både interessentene bak og finansieringen av denne typen forskning er uavklart, men resultatene vil kunne anvendes som grunnlag for kommersielt målrettet markedsføring. Evolusjonsbiologi er i videste forstand et bredt fagfelt. De deler som omfatter avl i ulike typer dyrehold, botaniske krysninger, resistensutvikling hos bakterier, symbiotiske arter (17) og gauk parasittisme (45) er alle kunnskapsbaserte fagområder. Når det gjelder human ontogenese og evolusjon er kunnskapsbasen langt mindre og mer fragmentert, særlig når det kommer til bevissthet, kognisjon, eksekutive funksjoner og verdier. Deler av de evolusjonsbiologiske fagmiljø har fortsatt sine helt spesielle visjoner og prognoser for utviklingen av mennesket som biologisk og sosialt vesen. Eksempler på dette er forskerne som foreslår evolusjonsbiologi som løsning på dagens samfunnsproblemer innen antropologi, psykologi og økonomi og som forklaring på det de kaller «Den nordiske modellen» (46) – en særlig vellykket samfunnsmodell – et begrep som på individnivå automatisk gir leseren assosiasjoner til mellomkrigstidens «Den ariske rase». Suksessen ved «Den nordiske modellen» skal etter deres teori være en følge av den nordiske iboende uselviske godhet. Uselvisk adferd – altruisme – settes i tillegg inn i en moralsk og etisk kontekst (47) som til forveksling likner opplysningstidens naturretts og utilitarisme filosofi (27). Nordens kristne kulturarv er ikke nevnt som en mulig konfunderende [forvirringsfremkaldende; red.] faktor for en vellykket samfunnsmodell. Den menneskelige adferd ved eugenisk forskning i første halvdel av det 20. århundre og katastrofen for millioner av mennesker ved den nesten unisone akademiske tilslutning til de eugeniske teoriene burde være dokumentasjon god nok skabelse.dk

29


Origo på at den menneskelige natur ikke har noen iboende uselvisk godhet, og at det ikke uten videre kan settes likhetstegn mellom akademisk genialitet og høyverdige etiske holdninger. I diskusjonen om det bioteknologiske «sorteringssamfunn» har den etiske kontekst denne spydspissmedisinen opererer i, i lys av vårt historiske bakteppe, ikke vært gjenstand for tilstrekkelig reflekterte analyser. Det har igjen sammenheng med at det sekulariserte samfunn ikke kan forankre etiske verdier, holdninger og adferd til noe utenfor seg selv, men er dømt til fortløpende retrospektive tilpasninger etter hvert som sosiale trender endres og forskningen går videre. Dette er opplysningstidens ultimate konsekvens. Det har utvilsomt fremmet utvikling på mange områder, men hensynet til etisk standard og menneskeverdet forutsetter at medisinens historiske overgrep er vitalt pensum for hver ny generasjon. n

Referanser

1. R M Burian: Foreword: a philosopher`s view. Towards a Theory of Development, Oxford University Press 2014 2. A Schreiner: Anthropologische Lokaluntersuchungen in Norge, Hellemo (Tysfjordlappen). Fridtjof Nansens fond 1932, 3. Luigi Galvani 1737 – 1798: http://www.famousscientists. org/luigi-galvani/ 4. R Simili: Erasmus Darwin, Galvanism, and the Principle of Life, 2007. 5. P Campers 1722 – 1789 Wikipedia https://www.google. no/#q=Petrus+Campers 6. P J. Bowler: Evolution: the history of an idea, 3rd edition 2003, p. 53 7. Darwin: The Descent of Man, 1871, Chap 3, first paragraph 8. D Grann: The lost city of Z, 2005 9. Modern History Sourcebook: Herbert Spencer: Social Darwinism, 1857. Forham University 1997 10. Store norske leksikon: Sosialdarwinisme 11. J A Keb: Herbert Spencer: Social Darwinism in Education http://www3.nd.edu/~rbarger/www7/spenser.html 12. C. D. Merriman: Charles Darwin – Biography and Works, 2008 13. Biography Natural History Museum, London, 2014 14. J R Kyllingstad: Kortskaller og langskaller. Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremenneske. Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag a/s, 2004 15. W Arthur: General theories of evolution and inheritance, but not development? Towards a Theory of Development, Oxford University Press 2014 16. A Ree: Epigenetikk – arv og miljø. Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132:66 17. A Minelli, T Pradeu: Theories of development in biology – problems and perspectives Towards a Theory of Development, Oxford University Press 2014 18. J J O`Connor, E F Robertson: Francis Galton, biographies 19. F Galton: Restrictions in marriage. American journal of Sociology, Volum 11, Issue 1, July, 1905; 11-25 20. F Galton: Race Improvement 1901 21. F Galton: Africa for The Chinese, letter to the Editor of The Times, June 5 1873 22. K A Psomiades: Polygenist Ecosystems: Robert Knox's The Races of Man (1850) Victorian Review Volume 36, Number 2, Fall 2010

30

ORIGO 135 juli 2015

23. T B Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz: Jødehat. Antisemitismens historie fra antikken til i dag. N.W.DAMM & Sønn; 2006 24. R Holloway: The Good Book. How to Read the Bible, second edition, 2014, Granta Publication, London. 25. G Wingren, H Aronson, B Gerhardsson, J B Hygen, K E Løgstrup, B Schüller: Etikk och Kristen Tro, s 44- 48. Gyldendal København, 1971 26. S Bagge: Europa tar form. År 300 – 1300. J.W. Cappelens forlag a/s 1986 27. E Lund, M Phil, J Sløk: De europæiske ideers historie. Gyldendal København, 19. opplag, 1989 28. J Snow: On the mode of propagation of cholera. Medical Times 24 (29 November 1851): 559-62. (Part 1. Read at the London Epidemiological Society on 5 May 1851) 29. NOU 2000:3 Samisk lærerutdanning. 30. E Niemis, Knut Einar Eriksen: Den finske fare 1981 31. H Minde: Fornorskning av samene. Tidsskrift for urfolks rettigheter; 3;2005 32. R McCormick, Canada: The meeting of earth and sky. SANKS konferanse Karasjok, oktober 2010 33. C Bourke, B Edvards: Aboriginal Australia Second edition 2001 34. H Pedersen: Gud har skapet svarta och vita människor, jäfvulen derimot halfnegeren. Historisk institutt, Universitetet i Oslo 2003 35. H R Mill: The record of The Royal Geographical Society. 1930. RGS archive 36. S Skavlid: Gerhard Armauer Hansen – dømt for forskningsetisk forbrytelse. De nasjonal Forskningsketiske komiteene, 2009. 37. Folkehelseprofil for 1850 Tysfjord, januar 2012 38. A Schanche: Knoklers verdi: Om forskning på og forvaltning av skjelettmateriale fra samiske gravplasser. Samisk forskning og forskningsetikk 2002 39. Ø Foss: Forskning og folkemord. Tysk vitenskaps mørke fortid. Scandinavian academic press. Spartacus forlag 2013 40. 40. Samisk forskning og forskningsetikk, Forskningsetiske komiteer, Publikasjon nr 2, 2002 41. P P Singh, M Singh, S S Mastana: APOE distribution in world populations with new data from India and the UK. Annuals of Human Biology, May-June 2006; 33(3): 279-308 42. S Matsumura, P Forster: Generation time and effective population size in Polar Eskimos. Proceedisngs of The Royal Society (2008) 275, 1501-1508 43. F Magnussen: Nevroviten og psykiatri.Tidskr Nor Legeforen nr 19, 2014; 134 44. S S Hall: Wisdom. From Philosophy to Neuroscience (2011), 152 – 155, Vintage Books, Random House, Inc., NY, USA 45. O Krüger, N B Davies: The evolution of cuckoo parasitism; a comparative analysis. Proceedings of the Royal Society 22. February 2002 46. D S Wilson: Vi kan tilby et nytt perspektiv på den “nordiske modellen”. Aftenposten 12. sept. 2014 47. G P Sæter: Kan Norges suksess forklares med vår biologi? Aftenposten 10. sept. 2014

Evolusjon, rasebiologi og menneskeverd


ORIGO

Europeisk dialog mellom vitenskap og teologi DIALOGO er navnet på en internasjonal konferanse om dialog mellom vitenskap og teologi. Konferansen er nettbasert og ble organisert av The Research Center on the Dialogue between Science & Theology (RCDST) ved Ovidius University of Constanta i Romania (da.: Rumænien). Undertittel for konferansen var Cosmology, Life & Anthropology, og den ble avholdt fra den 6. til 11. november i 2014. I introduksjonen til konferansen heter det at den moderne vitenskap er det kraftigste verktøyet vi kjenner for å utforske de fysiske lover og prosesser som styrer universet. Likevel kan den si nesten ingenting om moral, frelse, etikk eller den ultimate meningen med livet – og vitenskapens metode var heller ikke noensinne designet for å undersøke slik grunnleggende spørsmål. Tilsvarende har religion gjennom tidene adressert moral, frelse, og meningen med livet; og er en mektig kraft for gjensidig forståelse og omsorg over hele verden. Men Skriften alene gir ingen ledetråder til massen av elektronet eller til ligningene i den generelle relativitetsteori – den var heller ikke noen gang ment å leses i en slik teknisk forstand. Generelt sagt er det ingenting i moderne vitenskap som er fundamentalt anti-religiøst eller på noen måte utelukker de mange positive sidene ved å leve et moralsk og målrettet liv; og det er ingenting i teologien som er fundamentalt anti-vitenskapelig eller på noen måte stå i veien for gode vitenskapelige fremskritt. På konferansen ble det presentert 25 artikler. Steinar Thorvaldsen ved Universitetet i Tromsø deltok med artikkelen The Unique Hoyle State of the Carbon Atom. Denne artikkelen poengterer at det universet vi lever i, er bemerkelsesverdig finjustert slik at det gjør livet på jorden mulig. I de siste årtiene har fysikere gjort en rekke likeartete funn som viser oss at viktige egenskaper i den grunnleggende fysikk er spesielt designet for å gi rom for liv. Du kan nå lese den engelske artikkelen på Origo Norge sin hjemmeside. Deler av stoffet finnes på norsk i Origo nr. 130, 2014.

PROCEEDINGS OF THE CONFERENCES ON THE DIALOGUE BETWEEN SCIENCE AND THEOLOGY

DIA LOGO Volume 1 Issue 1 November 2014

COSMOLOGY (the origin and evolution of the universe; cosmic coincidences and the anthropic principle; conditions for extraterrestrial intelligent civilizations; Is there anything esle besides this Universe?; the universe has a purpose; the primary condition of the universe; the fabric of the universe; are there other universes?; universe with life or nothing? etc.)

LIFE IN THE UNIVERSE (the origin and evolution of life in the universe —how did life begin?; irreducible complexity and intelligent design; extraterrestrial life — are we alone in the XQLYHUVH"GHÀQHÅOLIHµLQWKHFRQWH[WRI the limits of the substance (matter) and life (energy); What is life made of? etc.)

ANTHROPOLOGY (humankind’s past, present and future; mind and consciousness; free will and human behavior; death and after it; is it possible for the evolution to explain human nature and the moral character of its acts, or is it something else needed, other than science can explain on its own? are `God`, `faith`or conscienceness only a function of your brain or are them something more than that? etc.)

www.dialogo-conf.com

Neste DIALOGO konferanse holdes 5.–11. november 2015, se nettadressen: www.dialogo-conf.com

Bestil tidligere Origo-udgivelser på skabelse.dk Origo 130 | april 2014 | kr. 60,- i løssalg

Origo 129 | december 2013 | kr. 60,- i løssalg

O R I GO

ORIGO

Origo 125 | september 2012 | kr. 60,- i løssalg

an m Te

er m

er m

ORIGO

er m

um

um

om videnskab, skabelse og etik

um

an m Te

an m Te

om videnskab, skabelse og etik

om videnskab, skabelse og etik

Instinkter og algoritmer Bæverdæmninger Edderkoppesilke Termitboer

HURRA for Norge og de 200 år Om Eidvollforfatningen og ORIGO | Interview med ORIGOs formænd (Gammelt) Nyt om Darwin og ID | Sir Fred Hoyle www.skabelse.dk

Gode spørgsmål Big Bang og Skabelsen | Grundtypemodellens betydning

Dyrs bygningskunst

Skabelsestro og videnskab www.skabelse.dk

Europeisk dialog mellom vitenskap og teologi

www.skabelse.dk

skabelse.dk

31

Profile for biocosmos

Origo - om vitenskap, skapelse og etikk. Nr 135, juli 2015  

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded