Origo - om vitenskap, skapelse og etikk. Nr 123, desember 2011

Origo 123 | december 2011 | kr. 50,- i løssalg

O R I GO om videnskab, skabelse og etik

Hvem opfandt hjulet?

Krig mellem verdensanskuelser Ateismen svigter

Haeckels store bluff

www.skabelse.dk

O R I GO om videnskab, skabelse og etik

Indhold 3

ORIGO Tidsskrift om videnskab, skabelse og etik

ORIGOs web-adresser: www.skabelse.dk

http://origonorge.no

Layout og sats: Layout: Mathias Helmuth Pedersen,

www.MathiasPedersen.com Sats:

Flemming Karlsmose, Tlf. 28 51 94 50 E-mail: flemming@skabelse.dk

Tryk:

Øko-Tryk, Videbæk

Forsidefoto: Flemming Karlsmose

Redaktionskomité i Danmark

Nedsmelting eller bærekraft? / Steinar Thorvaldsen

Knud Aa. Back, fhv. overlærer back@skabelse.dk Finn L. N. Boelsmand, cand.polyt. tlf. 35 39 76 54, finn@skabelse.dk

4 Hvem oppfant hjulet?

Anders Larsen, cand.polyt. tlf. 30 23 87 65, anders@skabelse.dk

6

På jakt etter fornuft i hjernen

Henrik Friis, erhvervskunderådgiver, cand.oecon. tlf. 35 14 35 39, abonnement@skabelse.dk

10

Darwin diskuterede også intelligent design

/ Kjell J. Tveter

/ Jonas K. Nøland

/ Peter Øhrstrøm

Holger Daugaard, rektor, cand.scient. tlf. 66 18 41 00, holger@skabelse.dk

Søren Holm, professor, CSEP, School of Law, University of Manchester, soren@skabelse.dk Flemming Karlsmose, PR-medarbejder, multimediedesigner tlf. 28 51 94 50, flemming@skabelse.dk Arne Kiilerich, rådgivende ingeniør arne@skabelse.dk Bent Vogel, cand.scient. tlf. 86 41 04 96, bent@skabelse.dk

12

Ateismens sviktende grunnvoll

15

Krig mellom verdensanskuelser

/ Ingolf Kanestrøm

/ John C. Lennox

og viten eller tro og makt?

20 Tro / Peder A. Tyvand

24 Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen / Pauli J. Ojala / Matti Leisola

Peter Øhrstrøm, professor, dr.scient. tlf. 98 29 70 61, peter@skabelse.dk Kristian Bánkuti Østergaard, cand.scient. tlf. 61 66 49 23, kristian@skabelse.dk

Redaksjonsråd i Norge Rune Espelid, konsulent, cand.scient. rune.espelid@online.no Willy Fjeldskaar, forskningsleder, professor, dr.scient. willy.fjeldskaar@iris.no Trygve Gjedrem, professor emeritus trygve.gjedrem@nofima.no Knut Sagafos, lektor knu-saga@online.no Steinar Thorvaldsen, førsteamanuensis, dr.scient. steinar.thorvaldsen@uit.no Peder A. Tyvand, professor, dr.philos. peder.tyvand@umb.no

Ansv. red. af dette nummer: Steinar Thorvaldsen

december 2011 Abonnement og bestillinger:

2

Norge:

Danmark:

Knut Sagafos, Glaservegen 65, N-3727 Skien.

Bestil per sms: +47 45 25 58 78 Bestil per e-mail: knu-saga@online.no

Henrik Friis, Agervænget 16, DK-7400 Herning.

Tlf. +45 35 14 35 39 E-mail: abonnement@skabelse.dk

© ORIGO Materiale må kun gengives efter aftale med redaktionen.

SE/CVR-nummer: 3037 6390

Redaktionelt

Nedsmelting eller bærekraft?

Af redaktøren

Ordene nedsmelting og bærekraft har kommet inn i språket vårt de siste årtiene i ny betydning. Bærekraft kom først i forbindelse med diverse FN-rapporter om en bærekraftig framtid for den verden vi lever i. Spesielt i rapporten Vår felles framtid, som ble fremlagt i 1987 av FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, er dette ordet brukt.

Ordet nedsmelting er nyere i samfunnsdebatten brukt fra starten av finanskrisen som begynte i 2008 i form av tilkortkommenhet av våre økonomiske teorier, som et uttrykk for noe som svikter, og nå sist om nedsmelting av atomkraftverkene i Japan etter jordskjelvet 11. mars 2011.

I våre dager snakkes det mer om nedsmelting enn om bærekraft. Gjennomgår samfunnet også en nedsmelting av våre klassiske verdier? Vi kan se mange tegn til dette. Den kontroversielle og demonstrativt provoserende ateisten Richard Dawkins utnevnes til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, som uttrykk for klare valg i retning av lite nøktern vitenskap.

Er den nye aggressive ateismen et resultat av at rasjonalister som Richard Dawkins faglig sett nå er på vikende front?

I sin artikkel om Ateismens sviktende grunnvoll hevder professor Ingolf Kanestrøm dette. Darwinismen forutsetter at liv allerede eksisterer, men gir ingen forklaring på livets tilblivelse.

Samtidig viser artiklene av professor Kjell J. Tveter og masterstudent Jonas K. Nøland hvordan hjernen med nervesystemet, og livet selv helt fra grunnleggende nivåer vitner om helt fantastisk design ved sin utrolige kompleksitet. Vi møter

Kære abonnent!

Så er et nyt år i gang, og hermed modtager du her endnu et nummer af Origo.

I forbindelse at vi er kommet ind i 2012, bedes du derfor betale dit abonnement hurtigst muligt, så vi ikke skal bruge tid og ressourcer på at udsende påmindelser i løbet af året.

Til betalingen er der indlagt et girokort i dette nummer, du kan også betale ved at overføre til vores konto: Regnr. 1551 og kontnr. 7305753.

Efter at have haft samme abonnementspris i mange år ser vi os nødsaget til at hæve prisen til 200,- kroner. Jeg vil samtidig minde om, at dit origoabonnement løber indtil det opsiges.

ureduserbart komplekse systemer hvor en rekke separate komponenter er innbyrdes avhengige av hverandre. Blir undringen over naturens storhet borte, har man distansert seg i betydelig grad fra en sann naturvitenskaplig holdning.

En av vårt tids fremste apologeter er professor John C. Lennox ved Universitet i Oxford. Lennox har flere ganger møtt Dawkins i åpen debatt og har ingen problemer med å matche han. Vi har gleden av å by på en smakebit at Lennox’ bok som kommer neste år på dansk. Peder A. Tyvand har også deltatt i mange debatter i Skandinavia, og skriver en kort artikkel med sine skarpe betraktninger av egne erfaringer.

Vi har også to historiske artikler om henholdsvis Darwin og Haeckel. Den siste er skrevet av professor Matti Leisola og Pauli J. Ojala i Finland og er ganske skremmende lesning.

Tyskeren Haeckel fremmet i klartekst evolusjonen som den ultimate vitenskapelige religion, og indoktrinerte vanlige folk med en vitenskapelig fornektelse av noen annet enn det rent materielle. I kontrast til dette står faktisk Darwin som diskuterte og delvis støttet intelligent design. Ja, han brukte nøyaktig de ordene, noe professor Peter Øhrstrøm har funnet fram til ved å studere Darwins korrespondanse. Man kan jo undre seg på om disse ulike holdningene som kommer til uttrykk mellom Darwin og Haeckel kan forklare noe av den tragiske nedsmelting av verdier i det tyske folket, og som i sin tur kunne gi de grunnlag for forskjellene som senere oppsto mellom tysk og engelsk samfunnsutvikling og politikk.

Man kan med rette spørre om Richard Dawkins holdninger er mer preget av Haeckel enn av Darwin? n Hvis der skulle være et eller flere af de tidligere numre, som du mangler eller ønsker, så fortvivl ikke, vi sælger dem for fra 50,- kroner pr. stk. Du kan se nærmere om dem på www.skabelse.dk.

Vi håber, at du får stor glæde af dit abonnement i 2012.

Venlig hilsen Henrik Friis Økonomi- og abonnementsansvarlig for Origo E-mail: abonnement@skabelse.dk

Til våre norske abonnenter I Norge vil prisen på abonnement i 2011 være NOK 250,Medlemsavgift inkl. ab. er NOK 400,Vennligst betal direkte til konto 1503 02 18210

Ved adresseendringer eller annet kontakt oss via vår norske hjemmeside www.origonorge.no

Om Origos hjemmesider Tidsskriftet Origo har to hjemmesider tilknyttet.

Det danske site www.skabelse.dk er oprettet for at give faglige kompetente svar på de mange spørgsmål der bliver stillet omkring skabelse/ evolution.

Initiativtagerne til sidens oprettelse i 2001 var Kristian Bánkuti Østergaard (cand.scient., biologi) og Bjarne Krak (datamatiker, webmaster) i tæt samarbejde med tidsskriftet ORIGO.

På samme måde som evolutionister ikke er indbyrdes enige om alt, er skabelsestilhængere det heller ikke. Derfor er der brug for at de mange forskellige aspekter bliver belyst, og at argumenterne bliver sat op mod fakta.

Bemærk at www.skabelse.dk kun behandler den del af Bibelen der er relevant for skabelsesberetningen. Religiøse emner vil ikke blive behandlet her. Der henviser vi til kristne hjemmesider.

Origo Norge har tilsvarende sitt nettsted, opprettet i 2003 på initiativ av og redigert av professor dr.scient. i geologi Willy Fjeldskaar.

Finn det på http://origonorge.no. Her finnes henvisninger til de nyeste relevante artikler fra den vitenskabelige verden i relasjon til evolusjon/skapelse-problematikken. Da disse henvisninger ofte fører frem til engelskspråklige tekster, tas noen av emnene av og til opp i Origo i norsk eller dansk oversettelse.

3

Origo

Hvem oppfant hjulet? av dr. Kjell J. Tveter

Det er forskjellige meninger om hvor hjulet kommer fra.

Noen mener kineserne oppfant det. Andre tror det kommer fra Mellom- eller Syd-Amerika. Selv om vi kan være usikre på hvor det egentlig stammer fra, kan vi i alle fall være enige om en ting: Nåtidens mennesker ville ikke klare seg uten hjulet.

Det er vi blitt helt avhengige av. De viktigste aktiviteter i et moderne samfunn er helt avhengig av hjulet. Det gjelder maskiner, motorer, instrumenter, for ikke å snakke om våre vanlige kommunikasjonsmidler som sykkel, bil og tog. Vi vet heller ikke med sikkerhet hvor gammelt hjulet er.

For å få det rette svaret på hjulets alder, har de siste års oppdagelser vist oss at da må vi ned på nanonivå. En nanometer er en million del av en millimeter. Moderne molekylær biologi og biokjemi har gjort store fremskritt og vist oss hva som foregår i nanoverdenen. Da befinner vi oss inne i en celle , for eksempel i vår egen kropp. Der har vi mange maskiner.

En av dem produserer livets bensin. For å få ting laget eller for å utføre et arbeid trengs alltid energi. Moderne mennesker er opptatt av hva de spiser, for å leve så sunt som mulig. Det vi spiser, brytes ned i kroppen vår i den prosessen vi kaller stoffskiftet.

ATP – livets bensin Sluttproduktet i stoffskiftet når vi spiser kullhydrater (glukose), heter ATP. ATP er livets drivstoff, livets bensin.

Alle energi-krevende prosesser i kroppen vår, og i alt liv, er avhengig av tilførsel av ATP. ATP er energikilden for alle aktiviteter som utgjør livet, alle livets motorer. Vi produserer omtrent vår egen kroppsvekt ATP daglig. Veier vi 70 kg, vil vi i gjennomsnitt produsere 70 kg ATP. Hvordan foregår det?

ATP produseres i en egen motor (kalt ATP-synthase).

Denne motoren består egentlig av to deler.

Startmotoren drives av vannstoffatomer (protoner eller H+). Det blir som vann som renner forbi et skovlhjul. Da vil hjulet gå rundt. Slik vil passasjen av H+ atomer gjennom startmotoren også få den til å gå rundt. De elektriske motorer som vi mennesker produserer i våre fabrikker, drives av en negativ strøm av elektroner. ATPmotoren drives av positivt ladede protoner.

ATP-motoren

4

december 2011

saken kort Lenge har vi mennesker regnet hjulet som en av våre største oppfinnelser. Men nå viser det seg at det var oppfunnet lenge før oss. I molekylærbiologien finner vi såkalte «molekylære maskiner» med turtall på imponerende 6000 omdreininger i minuttet.

Startmotoren er koplet sammen med en annen motor, slik at rotasjonen i start-motoren overføres til denne motoren som også da vil gå rundt. Når den siste motoren roterer, vil den produsere 3 ATP-molekyler for hver omdreining. Vanlig hastighet er ca. 100 omdreininger i sekundet.

Det blir ca. 6000 omdreininger i minuttet. Det blir omtrent tre ganger så fort som en vanlig bilmotor i vanlig fart. Men trenger kroppen mye energi fordi vi forbruker mer, for eksempel ved en sykkeltur, kan den gå enda fortere – 15-17 000 ganger. Da likner den på en Ferrari-motor. Men den trenger ingen service, ikke oljeskift en gang, slik som bilmotoren. Den bare går og går hele livet gjennom. Så det er ikke vanskelig å si at den er genial.

Ferrari-motor

Verdens tynneste rotasjons-motor ATP-motoren består av proteiner. Så langt vi vet, er den verdens tynneste rotasjons-motor. Den er ca. 10 nanometer vid og 20 nanometer høy. Den er bygget opp av ca. 29 proteinkomplekser og milliarder av atomer som alle er satt sammen på riktig måte. Den finnes i alle de ca. 100 tusen milliarder celler som kroppen vår er bygd opp av. Den arbeider med tilnærmet 100 % effektivitet. Vi har altså milliarder på milliarder slike motorer inne i oss.

Hvem oppfant hjulet?

ORIGO Siden alle prosesser som finner sted inne i en celle, trenger energi, og ATP-motoren er kilden til energien, må den ha vært der helt fra den første celle ble til. Den må ha vært ferdigutviklet helt fra starten av. De prosesser som produserer de proteiner som er byggematerialet til ATP-motoren i våre celler, er jo selv helt avhengig av den energien som nettopp ATPmotoren genererer. Så hvis motoren ikke var der ferdigutviklet fra livets begynnelse, ville livet ikke ha noe energi til sine reaksjoner. Alle reaksjoner i enhver organisme trenger energi.

Det er et absolutt krav. I en situasjon hvor ATP-motoren ikke er ferdigutviklet, vil cellen ikke ha tilgang til den energi den trenger for å konstruere motoren. Og heller ikke til alle de andre arbeidsoppgavene i cellen som derfor vil dø.

Reverse engineering Disse livets nano-motorer har dannet grunnlaget for det som kan kalles revers ingeniør -kunst (“reverse engineering”). Man

Hvem oppfant hjulet?

plukker disse maskinene fra hverandre for å lære hvordan de er bygd opp. På denne måten har vi mennesker lært mye om små motorer som langt overgår det vi selv har vært i stand til å produsere. Og moderne nano-teknologi har brukt livets maskiner som kokebok. Det har blant annet resultert i at man har kopiert ATP-maskinen og fått den til å rotere ca. 8 ganger i sekundet med strøm fra batteri.

Vi kan kanskje sammenlikne ATP-motoren med en girkasse i bil eller en annen komplisert innretning vi mennesker har laget. Biologer vil ikke ha noen problemer med å gi uttrykk for at en girkasse er konstruert og designet av ingeniører. Men det er få av dem som våger å gi uttrykk for at ATP-motoren også er konstruert og designet. Det betyr jo at det må eksistere en konstruktør, en designer.

Svaret på spørsmålet vi stilte, blir derfor at hjulet er like gammelt som livet. n

skabelse.dk

5

Origo

På jakt etter fornuft i hjernen Av Jonas K. Nøland, masterstudent, Chalmers, Gøteborg

Hjernen er kontrollsenteret av nervesystemet. Den er regnet for å være den mest komplekse “maskinen” i hele universet.

Menneskehjernen består av 10-100 milliarder nerveceller eller såkalte “nevroner”. Disse inneholder helautomatiserte systemer som styrer nevronets momentane tilstand og deres kommunikasjon med andre nevroner. Et nevron får inngangssignaler fra hele 20 000 andre nevroner. Nevronet har en unik evne til å sende ut elektriske impulser over lange avstander i hjernen.

Dette gjør intelligens mulig.

Nevroner fyrer korte elektriske pulser (på bare 1 millisekund) ved jevne mellomrom, og dette signalet blir ledet bort fra cellekroppen (soma) og utover i sin lange hale (aksonet) slik at et annet nevron får mottatt dette signalet (se figur).

Nevroner fyrer ikke av seg selv, men som et resultat av innkommende ladningsstrømmer fra dens avgreinede koblinger (dendrittene) som til slutt terminerer hos andre nevroner. Nevronet fyrer ikke, de blir fyrt!

Nevronet har i hvileposisjon (når det ikke fyrer) et spenningspotensial på -70 millivolt i forhold til det ekstracellulære mediet som omringer nevronet. Det vil si at mediet rundt har et elektrisk potensial som er 70mV høyere enn nevronets

6

december 2011

saken kort Dette er en populærvitenskapelig artikkel skrevet etter å ha studert «Computational Neuroscience» (FYS386) på Universitetet for Miljø og Biovitenskap (UMB). Hjernens kompleksitet vitner om et helt fantastisk design. Vi har her et ureduserbart komplekst system, hvor en rekke komponenter er helt kritiske og avhengige av hverandre. kjerne. Som følge av innkommende ladning koblet gjennom såkalte synapser fra andre nevroner vil dette hvilepotensialet bli forøkt. Ved tilførsel av positiv ladning til kjernen vil det elektriske potensialet inne i cellekroppen øke. Det ligger en membran rundt cellekroppen som separerer ladningene fra omverdenen. Imidlertid er det ionekanaler, små poreformede åpninger i membranen, som kan åpne og lukke forbindelsen til utsiden (ved at proteiner krøller seg sammen eller løser seg fra hverandre) og hjelper dermed til med å stabilisere,

På jakt etter fornuft i hjernen

ORIGO

Signal - Tog

kontrollere, redusere eller forøke potensialet til nevronet. To av disse er stabiliseringskanaler og vil reagere dersom membranpotensialet øker for å deretter opprettholde hvilepotensial på -70mV (Kalium+- og Klor - -kanal). Dersom nevronet i en periode får økt sitt membranpotensial raskt over en eller annet terskelverdi (ca -50mV), vil to andre ionekanaler (dansk: ionkanaler) åpnes, noe som danner en liten spenningstopp (se figur). Denne spenningstoppen varer i cirka 1 ms og brukes til å fyre andre nevroner.

Signalbehandlingen i hjernen består i all hovedsak av elektriske signaler. Denne elektriske strømmen er ikke den samme som den “lette” elektronstrømmen vi finner i våre menneskeskapte kretser. I nevronene går den elektriske strømmen i form a “tunge” ioner, men ladninger er fortsatt i bevegelse, og de samme elektriske lovene inntreffer som i vanlige kretser.

Nevronets egenskaper er veldig likt det vi i signalteorien kaller et første ordens lavpassfilter bestående av variable motstander og en parallellkondensator (se elektrisk modell ovenfor).

Ionekanalene oppfører seg som variable motstander. Dersom nevronet kommer over sin terskelverdi (ofte ca -50mV), vil natrium- og kalsiumkanalens elektriske motstand blir meget lav, og deres kjemiske potensialer (modellert som batterier) vil derfor påtrykke en stor elektrisk strøm til innsiden av nevronet.

Denne ladningsstrømmen vil begynne å opphope seg inni membranen, og ladningene holdes på plass ved hjelp av membranens kapasitive egenskaper. Membranen er enkelt sagt en elektrisk kondensator!

En stadig økende populasjon av positive ladninger (ioner) På jakt etter fornuft i hjernen

Elektrisk modell

inne i nevronet vil øke spenningen fra -50 mV til rundt +10 til +20 mV (se figur). Mens potensialet inne i nevronet øker, vil kalium- og klorkanalen begynne å åpne seg da deres ledningsevne også er spenningsavhengig. Disse kanalene har motsatt polaritet på sitt kjemiske potensial (se batteri i figur) og vil derfor begynne å tømme nevronet for positiv ladning ved å sende inn negative ioner (Cl-) samtidig som de tømmer for positive ioner. Proteinkanalene for kalium og klor reagerer saktere enn de to andre kanalene, og det høye potensialet inne i nevronet vil derfor kunne eksistere i en liten tidsperiode før det kverkes. Uten denne tidsforsinkelsen hadde ikke et eneste elektrisk signal i hjernen vært mulig! Denne finstemte forsinkelsen mellom proteinene forteller om et ufattelig design. I løpet av den korte forsinkelsesperioden hvor nevronet har høy spenning, vil den via sitt akson eksitere en kjemisk synapse

skabelse.dk

7

Origo

som er koblet til et annet nevron. Synapser reagerer kjemisk på dette potensialet og omsetter dette i en netto positiv ladningsstrøm inn i et annet nevron, noe som vil øke sannsynligheten for at nettopp dette nevronet vil fyre de nærmeste millisekundene.

Informasjonsbehandlingen i hjernen ligger ikke i pulsene som propagerer mellom nevronene, men i tiden mellom dem.

På denne måten “tikker” nevronene som klokker, og deres tog

8

av pulser vil føre til at også andre nevroner fyrer i bestemte togstrukturer, som igjen påvirker en helt annen populasjon av nevroner, kanskje et helt annet sted i hjernen.

Hjernens kompleksitet vitner om et helt ubeskrivelig design. Vi har her et ureduserbart komplekst system hvor en rekke komponenter er helt kritiske og avhengige av hverandre.

Fjerner man en komponent, får det kritiske følger for resten av komponentene, og hjernens funksjon som helhet blir borte.

Komponent

Funksjon

Membran

Separerer ladningen fra det ekstracellulære mediet og lager kapasitive egenskaper.

Dendritter

“Treformet” struktur som tar inn inngangssignaler fra 20 000 andre nevroner og samler dem til ett punkt.

Glia

Opprettholder et stabilt potensial i det ekstracellulære mediet og dens distribusjon av ioner.

Eksitatoriske ionekanaler (Na+, Ca2+ etc.)

Åpnes dersom membranpotensialet forårsaket av innkommende ladninger kommer over en viss terskelverdi. Dette fører til at nevronet fyrer en utgangspuls.

Innhibitoriske ionekanaler (K+, Cl- etc.)

Disse polariserer vekk potensialet som de eksitatoriske kanalene forårsaker, slik at de stenges. I tillegg opprettholder de et hvilepotensial på -70mV ved normale forhold.

Synapser

Kobler sammen nevronets utgang med andre nevroners dendritter.

Disse omvandler fyringer av potensial til ladningsdistribusjon inn i nevronet.

december 2011

På jakt etter fornuft i hjernen

ORIGO I det daglige liv kan vi ta andre analogier til dette ureduserbare systemet vi finner i hjernen. For eksempel i en musefelle. Denne består av følgende:

Komponent

Funksjon

Plattform

Holder alle deler sammen

Fjær

Danner potensiell energi

Utløser

Danner kinetisk energi

Hammer

Deformerer legemet

Du lurer kanskje på hva akkurat disse tingene har med darwinismen å gjøre? Darwinismen er troen på molekyler til menneske-evolusjon. Evolusjon blir egentlig bare et “retorisk” ord. Det er ingen vits å spørre: “Tror du på evolusjon?”

Evolusjon betyr forandring. Det er observert både mikro- og makroevolusjonære forandringer, så det er ingen debatt rundt dette temaet. Problemet er at disse forandringene går i feil retning. De går i helt feil retning av det den darwinistiske hypotese forutsier. Hva da med slike ureduserbare systemer som er beskrevet ovenfor? Hvordan kan darwinismen forklare en gradvis tillegging av nye “deler”? Svaret er at det kan ikke darwinismen! Alle delene må være til stede for at systemet skal fungere!

Et vanlig darwinistisk svar til dette ville vært at darwinismen benytter seg av noe man kaller for “forhåndstilpasninger”. Det vil si at molekylære deler som verken har en overlevelsesfordel eller overlevelsesulempe for organismen, vil

bli værende i organismen. Deretter vil en tilstrekkelig mengde av slike “nøytrale” deler finne ut at de passer sammen og danne et ureduserbart system. Denne tankegang får nesten darwinismen til å se ut som en “tenker”. En person som samler på deler for å så vente på at de riktige delene skal formes. Vi kan teste denne typen hypoteser ved å gjøre forsøk på våre “forfedre” bakteriene. Forsøk på denne viser at naturlig utvalg hele tiden vil selektere bort den genetiske informasjonen som ikke er nødvendig i det gitte miljø. Vi ser at naturlig utvalg som i utgangspunktet skulle være en mekanisme for darwinismen, har blitt en begrensning! Da må man huske på at naturlig utvalg på ingen måte er en skapende prosess, men heller en bevarende prosess.

Som avslutning går det an å poengtere mutasjoners påståtte “tilføring” av informasjon til levende organismer. Mutasjoner er i all hovedsak permanente forandringer i DNA-stigen.

De forekommer med et gjennomsnitt på en per ti millioner duplikasjoner av et DNA-molekyl. Du trenger mange relaterte mutasjoner for å kunne forklare en helt ny ikke tidligere eksisterende struktur. Sannsynligheten for bare to relaterte mutasjoner er en timilliontedel multiplisert med en timilliontedel! Som du ser, er det seriøse matematiske utfordringer knyttet til at tilfeldigheter kan forklare tillegging av helt ny informasjon til genomet. Det blir fort veldig mye vanskeligere når du innser faktumet at de harmfulle mutasjonene opptrer 1000 ganger oftere enn de hjelpfulle. Men kan mutasjoner med overlevelsesverdi likevel forklare tillegging av helt ny informasjon? Bakteriers resistens til antibiotika har overlevelsesverdi, men fjerner likevel livsviktig informasjon (blant annet noe av bakteriens evne til å ta til seg næring). Noe så komplekst som en hjerne kan neppe bli til ved tilfeldige komponenter! n

-----------------------------------------------------

Biofysiker dr. Lee Spetner, John Hopkins University: “Alle punktmutasjoner som er studert på molekylært nivå, viser seg å redusere den genetiske informasjon og ikke øke den”.

Informasjonsviter dr. Werner Gitt, German Federal Institute of Physics and Technology: “Informasjon er en kodet, symbolsk representasjon av et budskap som inneholder forventet handling og hensikt. Det finnes ingen kjent naturlov, ingen kjent prosess og intet kjent hendelsesforløp som kan gjøre at informasjon oppstår ved seg selv i materien”.

På jakt etter fornuft i hjernen

skabelse.dk

9

Origo

Darwin diskuterede også intelligent design Peter Øhrstrøm

Verden som helhed resultat af design Darwin selv forstod udmærket Grays tolkning af teorien og var også umiddelbart tiltalt af den, men kun til en vis grad. I et brev til Gray foreslog han, at verden som helhed bør ses som et resultat af design, hvorimod enkeltbegivenhederne i almindelighed bør opfattes som resultater af tilfældige processer (Darwin Correspondence Project, Letter 2998, 26 Nov 1860).

Da Darwin havde udgivet sin Origin of Species sendte han et eksemplar til J.F.W. Herschel, som var en af de videnskabsmænd, Darwin beundrede allermest. Herschel reagerede ved at tilslutte sig et synspunkt, der meget lignede Asa Grays.

10

december 2011

sagen kort Darwins ven Asa Gray brugte ideen om intelligent design i sin tolkning af “Arternes oprindelse”. Darwin anerkendte problemstillingen, men selv om han fx ikke ville afvise skaberens design på det overordnede plan (fx naturlovene), slog han sig noget i tøjret når det kom til design af detaljerne.

Asa Gray var den amerikanske botanik-professor der gjorde allermest for at udbrede Darwins tanker i USA og er derfor en videnskabshistorisk set meget vigtig skikkelse.

Darwin indrømmer at spændingsforholdet vedrørende intelligent design havde frustreret ham grænseløst. Han var kort sagt ganske meget i vildrede i dette spørgsmål.

Kun meget få moderne debattører er opmærksomme på disse overvejelser hos darwinismens fader, og at Darwin selv anså dem for tilhørende en legitim videnskabelig diskussion.

Herschel pegede på, at forandringerne i naturen efter hans opfattelse er styret af intelligente handlinger, der har et formål. I det hele taget er der her en af de vigtigste idehistoriske rødder til den moderne debat om intelligent design, som udspiller sig i disse år.

I sit svar til Herschel skrev Darwin: Den pointe, som De fremhæver om intelligent design, har forvirret mig umådeligt meget, og den har været dygtigt fremført i diskussionen af professor Asa Gray, med hvem jeg har korresponderet meget om dette emne. På dette punkt befinder jeg mig i et komplet tankemæssigt roderi. Man kan ikke betragte universet med alle dets levende frembringelser inkl. mennesket uden at tro, at alt er blevet intelligent designet. Alligevel kan jeg ikke se nogen evidens for det, når jeg ser på den individuelle organisme. For jeg er ikke klar til at sige, at Gud har designet klippeduens halefjer, så den varierer på den ganske særlige måde, så der kan selekteres variationer, der fører til, at der frembringes en højstjært. Og hvis noget sådant ikke anerkendes (jeg ved at mange ville anerkende det), så kan jeg ikke se design i strukturvariationerne i dyrene i deres naturtilstand – hverken i de variationer som er nyttige med hensyn til artens bevarelse, eller de variationer som er ubrugelige eller skadelige, og som går til grunde. Men jeg bør undskylde, at jeg volder Dem disse bryderier. (Darwin Correspondence Project, Letter 3154, 23 May 1861; egen oversættelse).

Darwin diskuterede også intelligent design

John Herschel

Asa Gray

Begrebet “intelligent design” er ikke nyt i videnskabshistorien.

Af Darwins breve, som nu gøres tilgængelige på internettet i form af The Darwin Correspondence Project, fremgår det, at Darwin selv diskuterede “Intelligent design”. Desværre er kun meget få af de moderne debattører opmærksomme på denne kendsgerning. Darwin selv deltog i denne type debat, og det er klart, at han betragtede den som en legitim videnskabelig diskussion. Han var selv meget optaget af problemstillingen, og debattens seriøsitet og betydning blev ikke mindre af, at “intelligent design” på Darwins tid blev forsvaret af en af hans meget gode venner og kolleger, nemlig Asa Gray, som var professor ved Harvard University.

Den amerikanske botanik-professor Asa Gray er videnskabshistorisk set en meget vigtig skikkelse, idet han er en af dem, der gjorde allermest for at udbrede Darwins tanker i USA. Han var samtidig en kendt kristen med en calvinistisk bekendelse.

Asa Gray talte imidlertid for en tolkning af The Origin of Species (1859), ifølge hvilken den naturlige udvælgelse i virkeligheden rummer Guds intelligente valg. Hvis man skulle forestille sig livets tilblivelseshistorie uden nogen dirigerende intelligens bag, ville det ifølge Asa Gray betyde, at man måtte operere med sandsynligheder, der er så små, at det er hinsides enhver troværdighed.

I stedet påpegede Asa Gray, at Gud forud for verden har overskuet alle fysiske muligheder i alle detaljer og på det grundlag i sin visdom valgt at virkeliggøre det mulige forløb, som vi nu ser for os. Gray understregede, at Darwins teori i den forstand er logisk forenelig med ideen om et guddommeligt design i naturen.

ORIGO Klippedue

Højstjært

Darwin grænseløst frustreret Darwin indrømmer altså i dette brev, at dette spændingsforhold vedrørende intelligent design havde frustreret ham grænseløst. Det overordnede billede, som han så af verden, stod tilsyneladende i modsætning til det nærbillede af detaljerne, som han kunne få øje på. Darwin ville ikke afvise skaberens design på det overordnede plan (fx naturlovene), men han anerkendte i modsætning til Asa Gray ikke design på detaljeplanet. Han var ganske meget i vildrede i dette spørgsmål angående skaberens design i naturen. Han endte med at blive agnostiker. Men bl.a. på grund af den intuitive styrke i det overordnede designargument var Darwin ikke villig til at blive ateist, selv om han ikke kunne se design i naturens detaljer. I et af brevene til Asa Gray beskriver han noget af den brutalitet og lidelse han har set i naturen. Derefter siger han: På den ene side kan jeg ikke på nogen måde være tilfreds med at betragte denne vidunderlige verden – og specielt menneskets natur – og så konkludere, at det hele er resultat af rå kræfter.

Jeg er tilbøjelig til at se på alting som resultat af designede love, mens detaljerne – hvad enten de gode eller onde – er henvist til det, som vi kan kalde tilfældighed.

(Letter 2814, 22 May, 1860; egen oversættelse.)

at en accept af Guds totale forudbestemmelse efter Darwins mening ville udelukke naturlig udvælgelse. Det var nemlig helt afgørende for Darwin, at der fra naturens side er “et enormt felt af u-designet variation”. Denne variation, på hvilken den naturlige udvælgelse virker, er helt essentiel i Darwins teori. Darwin havde altså brug for begrebet om en tilfældig variation, som ingen guddommelig designer på forhånd har forholdt sig aktivt til. Uden en sådan variation ville teorien simpelthen ikke give mening for ham.

Charles Darwin lagde altså afstand til Asa Grays tolkning af teorien i “Arternes oprindelse” med inddragelse af ideen om intelligent design, men han anerkendte problemstillingen og dens relevans i den videnskabelige sammenhæng. Her kunne nutidens debattører om intelligent design vist lære noget. n

I et senere brev til Asa Gray udtrykker han åbenlyst sin forvirring og omtaler den som et paradoks: Jeg har netop genlæst Deres brev: Jeg er i sandhed selv helt bevidst om, at min tankeverden er i en simpel forplumring vedrørende “designede love” og “u-designede konsekvenser”. Siger Kant ikke, at der er adskillige emner, om hvilke direkte modsatte konklusioner kan bevises at være sande?!

(Letter 2855, 3 July 1860; egen oversættelse.)

Anerkendt problemstilling Darwin beskrev også Herschels opfattelse i et brev til Asa Gray (Darwin Correspondence Project, Letter 3176, 5 June 1861), hvoraf det fremgår,

Man kan ikke betragte universet med alle dets levende frembringelser inkl. mennesket uden at tro, at alt er blevet intelligent designet (C. Darwin).

Darwin diskuterede også intelligent design

skabelse.dk

11

Origo

Ateismens sviktende grunnvoll av Ingolf Kanestrøm, professor emeritus, Universitetet i Oslo

saken kort Darwins teori er at naturlige prosesser kan forklare framveksten av biologisk variasjon, kompleksitet og mangfold når livet allerede eksisterer. Darwinismen forutsetter dermed at liv allerede eksisterer, men har ingen forklaring på dets tilblivelse. Dermed mangler grunnvollen for teorien.

over det mer kompliserte. Men dersom det enkle problemet leder oss til å tro at vi har løst det opprinnelige, er vi på villspor.

De fleste som har forsket på livets opprinnelse, har redefinert problemstillingen for å gjøre problemet så enkel at de har en rimelig sjanse til å løse det. Men hittil har de bare bedratt seg selv. Saken er at det virkelige liv er så mye mer sofistikert enn noen av livets forløpere som er foreslått av forskere innen konvensjonell “livets opprinnelse”-forskning. Det egentlige problem er å forklare dannelsen av celler som er lik de vi finner på jorda i deres fulle enorme kompleksitet.

Spontant dannelse Så sent som i det nittende århundre trodde folk at fullt flyvedyktige dyr kunne opptre spontant uten foreldre. De kunne oppstå fra mudder eller kjøtt i forråtnelse. Observasjoner syntes å bekrefte dette. Legger man ut kjøtt som har gått i forråtnelse, vil det snart bli dekket av larver og fluer. Tidligere antok man at fluene ble dannet der. Slik trodde man at dyr kunne oppstå av seg selv, fullt utviklet, fra ikke levende materie. Dette var en tro som gikk under navnet spontan dannelse. Selv i det nittende århundre mente man at ved hjelp av mikroskoper kunne man bevise spontan dannelse. Mikroskopiske skapninger er så små og enkle at det ikke var vanskelig å tenke seg at de kunne dannes spontant. For dersom man satte Louis Pasteur

I boka How to be an intellectually fulfilled atheist (or not) skriver forfatterne at dersom en vil bekjempe en motstander, må en bekjempe dens sterkeste forsvarer. Dette kan illustreres ved at da Israel kjempet mot Filisterne, var det nok at David bekjempet Goliat. Da Goliat falt, rømte Filisterne. Ateistenes fiende er teismen. Den Goliat de møter, er livets tilblivelse. En intellektuelt fundert ateist vender seg mot vitenskapen i sitt forsøk på å bekjempe teismen. Men ateismens “David” er ikke å finne. Vitenskapen kan ikke redde ateismen. Derimot reiser vitenskapen mange hindringer for den materialistiske ateismen. Et av de største hinderne er som nevnt, livets tilblivelse.

I boka The Blind Watchmaker: Why the Evidence of Evolution Revels a Universe Without Design skrev den kjente ateisten Richard Dawkins at Darwin gjorde det mulig å være en intellektuelt komplett (fulfilled) ateist. Riktignok var det flere som mente at Darwins evolusjonsteori kunne støtte ateismen. Professor Will Provine ved Cornell University hevdet at “darwinistisk evolusjon er den største motoren for ateisme som noen gang er oppfunnet”.

Det sentrale budskapet i Darwins teori er at blinde materielle prosesser som tilfeldige variasjoner og naturlig utvalg kan forklare framkomsten av biologisk kompleksitet og mangfold når livet allerede eksisterer. Darwins teori forutsetter således at liv allerede eksisterer. Men evolusjonsteorien gir ingen fullstendig materialistisk forklaring på livets tilblivelse, noe som kreves av en intellektuell komplett ateist. Det må sies at Darwins evolusjonslære forblir ufullstendig inntil en adekvat materialistisk forklaring på livets tilblivelse er funnet.

Darwin sier selv at han ikke hadde sans for de utfordringene livets opprinnelse stilte overfor hans teori. Mange forskere på hans tid mente at problemet vedrørende livets opprinnelse var enkelt. Basis for livet – cellen – ble betraktet som ukomplisert, i hovedsak en klatt av gele omgitt av en membran. Darwin antok en spontan dannelse av liv fra ikke levende (uorganisk) materie som gitt. Men han gjorde ikke noe forsøk på å vise at det var mulig. Så en intelligent komplett ateist må kunne redegjøre for en slik dannelse på en ordentlig måte.

Livets opprinnelse Livets opprinnelse er et stort mysterium som vitenskapen ikke har noe svar på. Når en står over for et slik komplisert problem, er det fristende å følge matematikeren George Polyas anbefaling. “Dersom du ikke kan løse et problem, men det finnes et enklere problem som du kan løse, så finn det.” Dette kan være et godt råd, dersom det enklere problem kaster lys

12

december 2011

Ateismens sviktende grunnvoll

ORIGO noen strå i et glass med vann, ville en snart finne en mengde bakterier i vannet. Men den berømte Louis Pasteur påviste at antagelsen var feil. I et kjent eksperiment viste Pasteur at vann kan holdes fritt for bakterier ved å koke vannet og så la det vekselvirke med renset luft. Bakteriene i glasset med strå kom således fra luften omkring. Vekst av bakterier i ellers sterile medier skyldes eksisterende mikrober og ikke spontant dannelse av nye.

Alexander Oparin

Oparins hypotese I 1924 foreslo den russiske biokjemikeren Alexander Oparin en ren materialistisk generering av liv. Denne hypotesen har preget forskningen på livets opprinnelse siden. I følge Oparin ble den første cellen dannet av uorganisk materiale. Det nye ved Oparins hypotese var at livet oppsto trinnvis. Han argumenterte med at enkle kjemiske forbindelser ble kombinert for å danne organisk stoffer som for eksempel aminosyre. (Aminosyrer er protonets byggeklosser.)

Disse ble så bundet sammen for å lage komplekse molekyler som proteiner. Disse ble så samlet til å danne vekselvirkende nettverk innenfor en cellemembran.

Oparin mente at tidligere atmosfære var svært ulik dagens atmosfære. Energikilder som lynutladninger kunne påvirke karbonforbindelser i atmosfæren og omforme dem til mer komplekse forbindelser. I havet kunne slike komplekse forbindelser komme sammen og danne mikroskopiske klumper som var forløperne til den første cellen på jorda. Blant disse cellene var det celler som kunne utnytte fotosyntese. Oparins hypotese bygger på en rekke svakheter som vi ikke har plass til å diskutere i sin helhet.

Miller-Urey eksperimentet Fordelen ved Operins hypotese er at den kan testes indirekte.

En kan danne hypotetiske antagelser om hendelser som kunne ha funnet sted, og så utføre eksperimenter for å se om de kan finne sted i dag. I 1953 rapporterte Stanley Miller og Harold Urey om et slik eksperiment. For å etterligne forholdene som Oparin antok eksiterte i den opprinnelige atmosfære, utførte de følgende eksperiment: De kokte vann i en kolbe slik at luften i kolben ble mettet av vanndamp. De fjernet all oksygen og tilsatte metan, hydrogen og ammonium hydroksyl.

Gassblandingen ble så utsatt for en elektrisk utladning. Under eksperimentet ble det dannet tjærelignende stoff. Ved å teste dette stoffet, fant man aminosyrer som finnes i protein i dag.

Eksperimentet syntes derfor å støtte første trinn i Oparins hypotese. Men da forskerne skulle gå videre og danne proteiner og DNA-molekyler, møtte de uoverstigelige skranker.

Inntil i dag har de ikke lykkes med sine forsøk.

Oksygen Oparin antok at den opprinnelige atmosfære var fri for oksygen. Dette er viktig, da oksygen ville hindre kjemiske reaksjoner som danner organiske stoffer. De som mener at Ateismens sviktende grunnvoll

det har funnet sted en kjemisk evolusjon, har derfor antatt at atmosfæren var fri for oksygen. I dag finnes det sterke indisier på at atmosfæren i de tidligste tidene inneholdt betydelige mengder oksygen. Derfor er Miller-Urey eksperimentet irrelevant.

Kjemiske reaksjoner Flere kjemiske reaksjoner som er nødvendige for å danne biologisk materialer, er observert under kunstige laboratorieforhold. Men mange reaksjoner som opptrer i naturen motarbeider dannelse av biologisk materialer. Aminosyrer reagerer ikke med hverandre, men de reagerer med andre stoffer, for eksempel sukker. Dette skaper et problem. For dersom aminosyrer ble dannet i urtiden, ville de ikke flyte rundt i vannet og vente på en passende aminosyrepartner for så å slå seg sammen for å danne proteiner. Men de ville reagere med andre stoffer og således ikke være tilgjengelig for å danne proteiner. Skulle Oparins hypotese være av interesse, måtte konsentrasjonen av aminosyrer være ganske stor for at nødvendige reaksjoner skulle finne sted. Men det er ikke noe som tilsier at naturen kan inneholde så store konsentrasjoner av aminosyrer at de kan organisere seg selv i store biologiske molekyler.

Molekylær romstrukturer Aminosyrer, proteiner og DNA er ikke bare en bylt av kjemikalier. De har spesifikke tredimensjonale strukturer. Når de fremstilles i laboratorier, kan de ha riktig kjemisk sammensetning, men ha en gal tredimensjonal form. Når det gjelder aminosyrer som er av spesiell interesse her, opptrer de i to forskjellige former. De er som et speilbilde av hverandre som en venstrehands hanske er som et speilbilde av høyrehands hansken. De to formene er betegnet som venstre - og høyre-handsaminosyrer. I levende organismer finner man bare venstrehands-aminosyre (V-aminosyre) i proteinet. For å forbli i bildet med hansker, kan man si at høyrehands aminosyrer (H-aminosyrer) passer like dårlig inn i cellens metabolisme (stoffskifte) som høyrehands hansken passer venstre hand.

Dersom bare en enest H-aminosyre fant veien inn i et protein, ville proteinets evne til å fungere bli sterkt redusert, ofte helt ødelagt.

I eksperimentet som ble utført av Miller-Urey fant man en blanding av V- og H-aminosyrer, 50 % av hver type. Ingen vet hvorfor proteinet i levende organismer bare har V-formen.

Men dersom en ren materialistisk prosess kan danne liv, må den være i stand til å konsentrere V-aminosyrer på spesifikke steder. Det mest ekstreme resultat man har oppnådd i laboratorier, er en skjevfordeling av de to formene på 55-45 % i stedet for 50-50 %.

Tilsvarende som for aminosyrer forekommer også sukker i to former, men det opptrer i bare en form (H-form) i levende organismer. Ved fremstilling i laboratorier fremkommer sukker i de to formene med lik fordeling. Forskere har ved eksperimenter prøvd å finne materielle mekanismer som kan forklare hvorfor levende organismer foretrekker H-formen. Hittil har de ikke funnet noen mekanisme som vil produsere bare den rette tredimensjonale strukturen. Så Oparins antagelse at biologiske relevante molekyler som aminosyre og sukker kunne anta riktig tredimensjonal struktur ved rene materielle årsaker, synes å være feil. skabelse.dk

13

Origo Liv fra verdensrommet Flere forskere innser nå at forholdene på jorda i den første tiden var så ugjestmilde at livet ikke kunne oppstå der. Det måtte oppstå et annet sted i verdensrommet mener de. Så ble livet på en eller annen måte ført til jorda. Men skulle det være mulig, måtte livet tåle de barske forholdene det ville møte under transporten ved støv eller asteroider. Svært få om en noen form for liv kunne overleve stråling eller den ekstreme varme eller kulde som finnes i verdensrommet mellom

14

december 2011

solsystemene. Som en løsning på dette problemet lanserte nobelprisvinner Francis Crick en modifisert teori. Han antok at intelligente romvesener som reiste i romskip, fraktete livet fra verdensrommet til jorda. Men den finnes ikke noe belegg for at intelligente romvesener eksisterer.

Denne lille oversikten viser at selv intelligente komplette ateister ikke kan redegjøre for livets tilblivelse på en redelig måte, og de får ikke noen hjelp fra naturvitenskapen i begrunnelsen for sin tro. n

Ateismens sviktende grunnvoll

ORIGO

Krig mellom verdensanskuelser Av professor John C. Lennox, Universitet i Oxford

Naturvitenskapens glemte røtter Et utgangspunkt for all naturvitenskap er overbevisningen om at det er orden i naturen. Uten denne dype overbevisning ville naturvitenskap ikke være mulig. Det må være berettiget å spørre: Hvor kommer denne overbevisningen fra? Melvin Calvin, Nobelpris-vinner i biokjemi, synes å være lite i tvil om opprinnelsen: «Når jeg prøver å finne opphavet til den overbevisningen, mener jeg å finne den i en grunnleggende forstilling som oppsto for 2-3000 år siden. Forestillingen ble først uttrykt i ord i vår vestlige verden ved de gamle jøder, nemlig at universet er styrt av én Gud, og ikke et produkt av innfall fra flere guder som hver styrte over sitt område i samsvar med sine egne lover. Dette monoteistiske synet synes å være det historiske grunnlaget for moderne naturvitenskap.»

Dette er oppsiktsvekkende i lys av det faktum at det er vanlig i litteraturen å oppspore røttene til en moderne naturvitenskap tilbake til grekerne i det sjette århundre før Kristus. Deretter understreker man at forat den naturvitenskapelige utviklingen skulle fortsette, måtte man rense den greske verdensanskuelsen for dens polyteistiske innhold. Vi skal komme tilbake til dette nedenfor. Men vi ønsker her ganske enkelt å peke på at selv om grekerne på mange måter var de første til å undersøke naturen på en måte som minner om naturvitenskap, innebærer Melvin Calvins utsagn at den verdensanskuelsen som fikk størst betydning for naturvitenskapen, nemlig den jødiske forestilling om at universet er skapt og opprettholdt av Gud, er mye eldre enn den greske verdensanskuelsen.

Dette er noe som kanskje, for å låne Dawkins’ uttrykksmåte (som han forøvrig har hentet fra det nye testamentet), burde ha vært forkynt fra hustakene som motvekt mot en overflatisk avvisning av Gud. For det innebærer at fundamentet som naturvitenskapen bygger på, selve utskytingsbasen som er brukt for å bringe den ut mot universets grenser, har en sterk teistisk karakter.

En som gjorde oppmerksom på disse forholdene mye tidligere enn Melvin Calvin, var den eminente matematikeren og eksperten på naturvitenskapens historie Sir Alfred North Whitehead. Han hadde lagt merke til at middelalderens Europa i år 1500 visste mindre om naturen enn Arkimedes i det tredje århundre før Kristus. Likevel hadde Newton i 1700 skrevet sitt mesterverk Principia Mathematica. Whitehead reiser det nærliggende spørsmål: Hvordan kunne en slik eksplosjon av kunnskap oppstå i løpet av en så relativt kort tid? Hans svar er: «Moderne naturvitenskap må springe ut fra middelalderens faste tro på Guds rasjonalitet ... Min forklaring er at troen på naturvitenskapens muligheter var en forutsetning for utviklingen av moderne naturvitenskapelig teori, en frukt av middelalderens teologi som man ikke var bevisst.»

C.S. Lewis’ konsise formulering av Whiteheads syn er verd å sitere: «Menn ble opptatt av naturvitenskap fordi de forventet lovmessighet i naturen, og de forventet lovmessighet fordi de trodde på en lovgiver.» Det var denne overbevisningen som ledet Francis Bacon (1561-1626), som er ansett av mange som Krig mellom verdensanskuelser

sagen kort Nogle har meget travlt med at tegne et konfliktbillede af forholdet mellem videnskab og tro. Det understøttes af især to begivenheder i videnskabshistorien 1) Galileo Galileis konflikt med Kirken, og 2) debatten mellem Huxley og Wilberforce over Darwins Arternes Oprindelse. En nærmere undersøgelse af de to hændelser afslører imidlertid at konflikten ikke ligger mellem viden og tro, men på et noget andet plan. I Galileis tilfælde blev konflikten lige så meget udspillet med kolleger der var jaloux på ham fordi han var en meget anerkendt forsker og opfinder (og havde paven som personlig ven). Og så blev konflikten ikke mindre af at Galilei optrådte som en hund i et spil kegler: Han stødte alle fra sig med sin mildt sagt udiplomatiske facon. Så der er ingen grund til at se konflikter overalt mellem naturvidenskab og religion. Heller ikke i den til hudløshed gentagne myte om Galileis forhold til Romerkirken. den moderne naturvitenskapens far, til å si at Gud har forsynt oss med to bøker – Naturens bok og Bibelen – og for å være vel utdannet, måtte man bruke hodet til å studere dem begge.

Mange av de store naturforskerne er enige. Menn som Galilei (1564-1642), Kepler (1571-1630), Pascal (1623-62), Boyle (1627-91), Newton (1642-1727), Faraday (1791-1867), Babbage (1791-1871), Mendel (1822-84), Pasteur (1822-95), Kelvin (1824-1907) og Clark Maxwell (1821-79) var teister.

De fleste var dem var kristne. Deres tro på Gud var ikke til hinder for deres naturvitenskapelige forskning, den var ofte den viktigste inspirasjonskilden, og de skammet seg ikke for å si det. Den drivende kraft bak Galileis forskertrang, var den dype indre overbevisning at Skaperen som hadde utstyrt oss med «sanser, fornuft og intellekt». Og hensikten kunne ikke være at vi skulle «avstå fra å bruke dette og ta andre midler i bruk for å få kunnskap som vi kan oppnå ved disse». Johannes Kepler beskriver hva som motiverer ham på denne måten: «Det viktigste formålet med å undersøke den ytre verden må være å oppdage den rasjonelle orden som Gud har nedlagt i den, og som han har åpenbart for oss i matematikkens språk.»

Slike oppdagelser er, ifølge Keplers berømte uttrykk, det samme som «å tenke Guds tanker etter ham».

Den britiske biokjemikeren Joseph Needham har merket seg hvor helt annerledes kineserne på 1800-tallet reagerte, da de av jesuittiske misjonærer fikk kjennskap til den store naturvitenskaplige utviklingen som hadde skjedd i Vesten. For dem var ideen om at universet var styrt av universelle lover som mennesker kunne og hadde oppdaget, ytterst tåpelig. Deres kultur var simpelthen ikke moden for slike forestillinger.

Hvis man ikke får tak i poenget i det som er fremstilt her, kan det virke forvirrende. Vi hevder ikke at alle aspekter ved religion i alminnelighet eller kristendommen i særdeleshet skabelse.dk

15

Origo

16

december 2011

tenkningen frigjøre seg fra den inntil da utbredte metoden til Aristoteles som gikk ut på å dedusere (utlede) hvordan naturen måtte være ut fra bestemte faste prinsipper, til en metode som tillot naturen selv å tale direkte. Dette fundamentale skiftet av metode ble gjort mye enklere ved forestillingen om en kontingent skapelse – det innebærer at Gud kunne skape universet slik han ønsket det. Av dette følger at for å finne ut hvordan universet er og fungerer, finnes det ikke noe alternativ til å undersøke det. Du kan ikke dedusere hvordan universet er bare ved å resonnere ut fra noen a priori filosofiske prinsipper.

Dette er presist hva Galilei, og siden Kepler, gjorde: De gikk ut og så – og revolusjonerte vitenskapen.

Det som er sikkert – både i Galileis tid og vår egen – er at kritikk av det rående paradigmet er risikabelt, og det gjelder enhver som foretar den. Vi kan konkludere at «Galilei-affæren» ikke gir noe bidrag til å stadfeste at det eksisterer et konfliktforhold mellom naturvitenskap og religion.

Debatten mellom Huxley og Wilberforce, Oxford 1860 Det gjør heller ikke den andre hendelsen som ofte blir omtalt, nemlig debatten som fant sted 30. juni 1860 ved British Association for the Advancement of Science i Oxfords Natural History Museum mellom T.H. Huxley («Darwin's bulldog») og biskop Samuel Wilberforce («Soapy Sam»).

Debatten fremkom etter en forelesning av John Draper om Darwins utviklingslære. The Origin of Species var offentliggjort sju måneder før. Dette møtet er ofte beskrevet som en kollisjon mellom naturvitenskap og religion, der den kunnskapsrike forskeren triumferte over den uvitende kirkens representant. Men vitenskapshistorikere har vist at også denne fremstillingen er meget langt fra sannheten.

For det første var Wilberforce ingen kunnskapsløs person.

En måned etter det omtalte historiske møtet publiserte han en 50-siders anmeldelse av Darwins arbeide (i Quarterly Review).

Darwin omtalte anmeldelsen som «uvanlig kyndig, den peker med stor dyktighet på de mest hypotetiske delene, og får godt frem alle vanskelighetene. Den utfordrer meg på en storartet måte.»

For det andre var Wilberforce ingen «mørkemann». Han var fast bestemt på at debatten ikke skulle være mellom naturvitenskap og religion. Det skulle være en naturvitenskapelig debatt – forsker mot forsker på naturvitenskapelig grunnlag. Denne intensjonen kommer tydelig frem i hans oppsummering i anmeldelsen: «Vi har kommet med innvendinger mot de synsmåtene som her er behandlet, utelukkende å naturvitenskapelig grunnlag. Vi har gjort dette ut fra den faste overbevisning at det er på den måten sannhetsinnholdet i slike påstander kan prøves. Vi har ingen sympati med dem som opponerer mot noe faktum eller påståtte fakta, eller noen logiske slutninger som følger av disse, fordi de tror at de står i et motsetningsforhold til det de har fått vite ved åpenbaring.

Vi mener at alle slike innvendinger vitner om en frykt som Krig mellom verdensanskuelser

Huxley

har bidratt til naturvitenskapens utvikling. Men vi antyder at læren om en enestående Skaper, Gud som er ansvarlig for opprettelsen og ordenen i universet, har spilt en viktig rolle.

Vi påstår ikke at det aldri har vært religiøs motstand mot vitenskapen. T.F. Torance har kommentert Whiteheads analyse og pekt på at naturvitenskapen ofte har vært «alvorlig hindret av den kristne kirke, selv om de moderne tankene nettopp hadde sine røtter i kirken». Som eksempel viser han til Augustins teologi som dominerte Europa i 1000 år. Den hadde en kraft og skjønnhet som gav stor inspirasjon til kunsten i Middelalderen. Men dens eskatologi, som fastholdt ideen om verdens forfall og kollaps og forløsningen som en befrielse fra dette, rettet oppmerksomheten bort fra denne verden til det overnaturlige. Dens bilde av et mystisk univers tillot bare en symbolsk forståelse av naturen. Dette førte til dyrkelse av en «kosmologisk tenkning som måtte erstattes dersom naturvitenskapen skulle få utviklingsmuligheter». Torrance sier også at det som ofte på alvorlig måte har motarbeidet en naturvitenskapelig tankegang er «fastgrodde autoritære forestillinger og forståelser som kan føres tilbake til Augustin ... som så gav seg utslag til bitre anklager mot kirken». Galilei representerer et eksempel på dette, noe vi skal komme tilbake til.

Torrance gir likevel sterk støtte til hovedinnholdet i Whiteheads tese: «Til tross for den uheldige spenningen som ofte har forekommet mellom nye naturvitenskapelige teorier og tradisjonelle tenkning innen kirken, kan teologien forsatt hevde at den gjennom århundrer har vært opphav til grunnleggende trosforestillinger og impulser som har formet den moderne empiriske naturvitenskap, i det miste ved sin faste tro på Gud som Skaperen og på at skaperverket lar seg beskrive ved fornuften.»

John Brooke, Oxfords første professor i naturvitenskap og religion, er mer forsiktig en Torrance: «Tidligere tiders religiøse tro har garantert for uniformitet ... en skapelseslære kunne gi logisk sammenheng i det naturvitenskapelige prosjekt, så langt som dette innebar en fast orden bak naturens vekslende fremtreden ... dette innebærer ikke noen sterk påstand om at naturvitenskapen ikke kunne ha oppstått uten teologien, men det betyr at den tidlige naturvitenskapens begreper som ble anvendt av dens pionerer, ofte var fyllt med teologisk og metafysisk trosinnhold.»

Nylig har Peter Harrison, John Brooks etterfølger i Oxford, forsvart den tanke at et dominerende trekk ved den moderne naturvitenskapens frembrudd var den protestantiske holdningen til tolkning av bibeltekster som varlset slutten på Middelalderens symbolske tilnærming.

Det er naturligvis meget vanskelig å vite «hva som ville ha hendt hvis ...», men det er sikkert ikke å gå for langt å si at utviklingen av naturvitenskapen ville ha blitt betydelig forsinket dersom et teologisk dogme, nemlig læren om skapelsen, ikke hadde vært der – en lære som er felles for jødedom, kristendom og islam. Brook gir en sunn advarsel mot å trekke for vidtgående slutninger av dette. Fordi en religion har vært til hjelp for naturvitenskapen, betyr ikke dette at religionen er sann. Akkurat det samme kan naturligvis sies om ateismen.

Skapelsestroen var ikke bare viktig i naturvitenskapens første periode fordi den fremmet troen på orden i universet.

Den var viktig også av en annen grunn som vi berørte innledningsvis. For at naturvitenskapen skulle utvikle seg, måtte

ORIGO Wilberforce

ikke lar seg forene med en fast og solid tro.» Disse sterke formuleringene kan virke overraskende på mange mennesker som bare har slukt den sagnomsuste oppfatningen av denne konfrontasjonen. Man må faktisk ha meg unnskyldt for at jeg finner den samme ånd i Wilberforce som i Galilei.

Heller ikke var det tilfelle at de eneste innvendinger til Darwins teori kom fra kirkelig hold. Sir Richard Owen, den tids ledende anatom (som Wilberforce forøvrig hadde konsultert), var motstander av Darwins teori, det samme var den fremragende naturvitenskapsmannen Lord Kelvin.

John Brook, en samtidig som beskrev denne debatten, hevder at til å begynne med vakte denne begivenheten lite eller intet oppstyr. «Det er et viktig faktum at den berømte konfrontasjonen mellom Huxley og biskopene ikke ble referert i en eneste London-avis på den tiden. Det finnes heller ikke noe offisielt referat fra møtet, og de fleste referatene stammer fra Huxleys venner. Huxley selv skrev at det var «ustoppelig latter blant folk» over hans vidd, og «jeg tror at jeg var den mest populære mann i Oxford i samfulle 24 timer etterpå». Men faktum er at debatten var langt fra ensidig. En avis rapporterte senere at en som fra før var omvendt til Darwins teori, snudde tilbake igjen etter å ha lyttet til debatten. Botanikeren Joseph Hooker klaget over at Huxley ikke argumenterte på en måte som nådde frem til publikum, så det måtte han gjøre selv.

Wilberforce skrev tre dager etter til arkeologen Charles Taylor: «Jeg synes jeg beseiret ham grundig.» The Athenaeums referat gir inntrykk av at debatten endte uavgjort, idet det ble sagt at Huxley og Wilbereforce hadde begge funnet verdige motstandere i fighten.

Krig mellom verdensanskuelser

Frank James, historiker ved The Royal Institution of London, antyder at det brede inntrykk av at Huxley hadde vunnet debatten, kom av at Wilberforce ikke var godt likt, et faktum som ikke kommer frem av de fleste beskrivelsene: «Dersom Wilberforce ikke hadde vært upopulær i Oxford, hadde han vunnet og ikke Huxley.» Her ser vi igjen skyggen av Galilei!

Ved å anlysere begivenheten finner vi at de to hovedbegivenhetene som legges frem til støtte for konflikt-modellen, faller sammen. Ja, forskning har underminert denne tesen i en utstrekning som får vitenskapshistorikeren Colin Russell til å komme med følgende konklusjon: «Den sedvanlige tro at ... relasjonen mellom religion og naturvitenskap de siste hundre årene har vært preget av dyp og varig fiendtlighet .... er ikke bare historisk ukorrekt, men i virkelighten en karikatur så grotesk at det trengs en forklaring på hvordan den har oppnådd noen form for respekt.»

Det er klart at sterke krefter måtte ha vært i sving for å få denne konflikt-myten til å trenge ned i folkedypet. Og det var det virkelig. Som i Galilei-konflikten var kjernen i konflikten ikke bare et spørsmål om å få æren for en naturvitenskapelig teori. Igjen var det den institusjonelle makt som splite en nøkkelrolle. Huxley drev kampanje for å sikre maktposisjonen til en ny gruppe profesjonelle forskere imot en priviligert geistlig stand som også var godt intellektuelt utrustet. Legenden om en nedkjempet biskop som ble knust av en profesjonell forsker, passet godt inn i den kampanjen, og det ble utnyttet til fulle.

Det er imidlertid opplagt at det dreidde seg om enda mer.

Et sentralt element i Huxleys kampanje er belyst av Michel skabelse.dk

17

Origo Poole. Han skriver: «I denne kamp ble plutselig begrepet Naturen skrevet med stor N og dermed personifisert. Huxley utstyrte “Moder Natur” – som han kalte henne – med egenskaper som tidligere var forbeholdt Gud, en fremgangsmåte som er blitt ivrig kopiert siden. Men den logiske merkverdighet det er å tilskrive naturen (alt det fysiske som finnes) den funksjon å planlegge og skape hele den fysiske virkelighet, fikk passere uten merknader. Som de gamle fruktbarhetsgudinner har “Moder Natur” tatt bolig iblant oss, idet hennes moderlige armer har omfavnet den victorianske naturvitenskapelige naturalismen.» Slik ble en mytisk konflikt blåst opp og skammelig utnyttet som våpen i en annen kamp som er reelle denne gangen, nemlig den som foreligger mellom naturalismen og teismen.

18

december 2011

Wilson

Den virkelige konflikten – naturalisme mot teisme Med dette er vi kommet til det som er et av de viktigste punktene vi ønsker å ta opp i denne boken. Det er at det er en virkelig konflikt, men det er slett ikke en konflikt mellom naturvitenskap og religion. Hvis dette var konflikten, tilsier elementær logikk at man ville finne at alle naturforskere var ateister, mens bare personer som ikke drev med naturvitenskap, trodde på Gud. Og det er – som vi har vist – ikke tilfelle. Nei, den reelle konflikten foreligger mellom to diametralt motsatte livssyn: Naturalismen og teismen. Og kollisjonen mellom disse er uungåelig.

For klarhets skyld vil vi bemerke at naturalismen har forbindelse med, men ikke er identisk med, materialismen, selv om det noen ganger er vanskelig å holde dem fra hverandre. «The Oxford Campanion to Philosophy» gir uttrykk for at begrepet «materie» er komplekst, noe som medfører at de ulike materialistiske filosofer med begrepet materie tenker seg «alt som kan bli studert med naturvitenskapelige metoder». På den måten vendes materialisme til naturalisme, selv om det vil være en overdrivelse å si at de to verdensanskuelsene er sammenfallende. Materialister er naturalister. Men det finnes naturalister som mener at sjel og bevissthet må betraktes som noe annet enn materie. De betrakter disse som «emergente» fenomener, det vil si at de er avhengig av det materielle, men opptrer på at høyere trinn som ikke lar seg redusere til noe som bare har materielle egenskaper. Det finnes også andre naturalister som hevder at universet består bare av «åndelig stoff». Naturalismen har imidlertid til felles med materialismen at den står i et motsetningsforhold til supernaturalismen, idet man fastholder at «naturens verden har en enhetlig karakter uten innslag av sjeler eller ånder, guddommelige eller menneskelige». Hvordan man nå betrakter forholdet mellom materialisme og naturalisme, er det klart at de begge i sitt innerste vesen er ateistiske.

Vi må også merke oss at materialisme/naturalisme fremstilles med ulike betegnelser. E. O. Wilson gjør forskjell på de to.

Den første kaller han politisk behaviorisme: «Med fortsatt støtte av de nå stadig færre marxist-leninistiske statene, hevder man at hjernen fra fødselen av er som en ubeskrevet tavle,

uten annet enn medfødte reflekser og primitive kroppsbehov.

Konsekvensen er at våre tanker nesten i sin helhet er resultat av læring, og dermed et produkt av kulturen som selv utvikles ved historiske omstendigheter. Fordi det ikke finnes noen biologisk basert “menneskelig natur”, kan mennesket tilpasses det best mulige politiske og økonomiske system, nemlig det som ble tvunget inn i verden gjennom det meste av det tyvende århundre, kommunismen. I den praktiske politiske virkelighet har denne troen blitt testet flere ganger. Og etter økonomiske sammenbrudd og titalls millioner drepte i et dusin dysfunksjonelle stater har den vist seg å være en fiasko.»

Den andre – Wilsons eget syn - kaller han vitenskapelig humanisme, et livssyn som tapper kraften både av religionen og av myten om den ubeskrevene tavle.

Han definerer dette synet slik: «Selv om det fastholdes bare av en ørliten minoritet av verdens befolkning, anser det mennesket som en biologisk art som utviklet seg over millioner av år i en biologisk verden. Det utviklet en hittil usett intelligens som likevel er styrt av komplekse nedarvede følelser og forskjellige kommunikasjonsveier for læring. Den menneskelige

natur eksisterer, og den er satt sammen av seg selv. Det er våre felles arveegenskaper og tilbøyeligheter som definerer oss som mennesker. Wilson forsiker at dette er hans darwinistiske syn som «legger på oss en tung byrde, nemlig å ta det individuelle valget som følger med intellektuell frihet».

Det ligger utenfor rammen av denne boken å vurdere ulike nyanser av disse og andre syn. Vi ønsker her å konsentrer oppmerksomheten om hva som i hovedsak er felles for dem alle, noe som astronomen Carl Sagan uttrykte fyndig i introduksjonen til fjernsynsserien Cosmos: «Kosmos er alt som er, var og kommer til å være.» Dette er kjernen i naturalismen. Sterling Lamprechts definisjon av naturalisme er lengre, men verd å notere seg: «Et filosofisk standpunkt, en empirisk metode som går ut fra at alt som eksisterer eller Krig mellom verdensanskuelser

ORIGO Schaefer

hender, nettopp eksisterer eller hender på grunn av årsaksfaktorer innenfor ett altomfattende naturlig system.» Det finnes intet annet enn naturen. Det er et lukket system av årsak og virkning. Det finnes ingen trancendent eller overnaturlig virkelighet.

Det finnes intet «utenfor».

Diametralt motsatt til naturalismen og materialismen er det teistiske synet på universet som finner sitt klare uttrykk i åpningsordene i 1.

Mosebok: «I begynnelsen skapte Gud himmel og jord.» Her påstås det at universet ikke er et lukket system, men et skaperverk, et kunstverk formet av Gud og opprettholdt av ham.

Dette gir svar på spørsmålet: Hvorfor eksisterer universet? Det eksisterer fordi Gud har skapt det.

Denne påstanden er en trospåstand, ikke en naturvitenskapelig påstand, akkurat på samme måte som Sagans påstand ikke er en naturvitenskapelig påstand, men uttrykk for hans personlige tro. Vår hovedsak er – vi repeterer – ikke så mye forholdet mellom naturvitenskap og teologi, men forholdet mellom naturvitenskap og ulike livssyn som forskere står for, ganske spesielt naturalismen og teismen. Så når vi spør om naturvitenskapen har begravet Gud, snakker vi om hvordan naturvitenskapen tolkes. Det vi egentlig spør om, er: Hvilket livssyn støtter naturvitenskapen, naturalismen eller teismen?

Krig mellom verdensanskuelser

E. O. Wilson er ikke i tvil om svaret: Naturvitenskapelig humanisme er «det eneste livssyn som er i overensstemmelse med vitenskapens voksende kunneskaper om den virkelige verden og naturens lover». Kvantekjemiker Henry F. Schaefer III er på sin side heller ikke i tvil om svaret: «En skaper må eksistere. Big Bang ruller sig ut, og de påfølgende naturvitenskapelige oppdagelser peker tydelig mot en skapelse ex nihilo (av intet) som er i fullstendig samsvar med de første versene i 1. Mosebok.»

For å finne orden på forholdet mellom livssyn og naturvitenskap, må vi nå stille et spørsmål som kan vise seg å være overraskende vanskelig: Hva er egentlig naturvitenskap? n

Artikkelen er et utdrag av kapittel 1 av John C. Lennox: God’s Undertaker. Has Science Buried God? Oversatt til norsk av Jon Kvalbein. Neste år regner vi med å utgi hele boken, og artikkelen over er en smakebit på det som kommer i 2012.

skabelse.dk

19

Origo

Tro og viten eller tro og makt?

Av professor Peder A. Tyvand

Tro og viten og “gud i hullene” Vi hører ofte om begrepsparet tro og viten. Et kristelig trosforsvar strever med å komme til rette med den etablerte viten.

Vi pålegges å skille mellom tro og viten for å unngå forvirring, uvitenhet og overtro. Noen teologer advarer mot å blande gudstroen inn på vitenskapens enemerker, for da lager vi monsteret “gud-i-hullene”, eller “God of the gaps”.

– Gudstroen er basert på de stadig skrumpende hullene i vår viten.

Hullene er visstnok felter som vitenskapen ennå ikke behersker, men som vil bli tettet igjen når vitenskapen går framover. Når disse hullene forsvinner, blir vårt saklige grunnlag for en gudstro borte.

Jeg tillater meg nå å trekke den vanlige tro-viten-debatten i tvil. Den er ikke en fundamental debatt. Problemstillingen der tro settes opp mot viten, er misvisende. Viten er sekundær, mens tro er primær. All viten bygger i siste instans på tro. All viten er en viten om noe. All tro er derimot en tro på noen eller noe.

Tro og viten er ikke likeverdige begreper i vårt språk. Vi kan forholde oss til viten som noe foreløpig og relativt, med gyldighet innenfor visse grenser. Eller vi kan våge å tro på viten. Dette blir feil fordi vår viten må plasseres oppå en tro.

Nynorskens far Ivar Aasen har truffet blink med sitt berømte utsagn: – Vesle vitet strekk ikkje til, ei tru må stydja oppunder.

Av hensyn til våre danske venner må jeg forsøke en oversettelse til norsk bokmål: – Vår lille fornuft strekker ikke til. Den må støttes opp av en tro.

Dersom tro og viten var symmetriske størrelser, kunne vi “vite på noe” like mye som vi “tror på noe”. Det norske språk viser oss at verbene “tro” og “vite” ikke har samme bruksområde.

Tro og viten er ikke symmetriske. Tro danner grunnlaget for viten, ikke omvendt. Sunn viten peker tilbake på sitt trosgrunnlag for å styrke det.

Matematikkens aksiomsystemer er forbilledlige ved å bruke så få aksiomer som mulig. Påstander som slipes ved kritikk og erfaring, og blir presise og konsise. En viten som bekrefter sitt eget trosgrunnlag, kan videreutvikle seg uten kunstige hjelpehypoteser.

Det gjensidige forholdet mellom tro og viten blir ofte tåkelagt. En tro-viten-debatt som sporer av før den starter, kan bli en positivist-fundamentalistisk karikatur. Viten betraktes da som grunnlaget for alt, inkludert seg selv. Viten betraktes som grunnlaget for tro. I følge karikaturen fyller troen en midlertidig og subjektiv rolle, i påvente av å bli fortrengt av objektiv viten. Den etablert viten har noen få hull hvor troen kan få lov til å forskanse seg, enn så lenge.

Defensive teologer fristes til å plassere troen i en høyere sfære, hvor ingen viten er relevant og kan forstyrre idyllen.

20

december 2011

sagen kort Er det teologiens opgave at producere figenblade som vantroen kan få dække sin nøgenhed bag? spørger Peder Tyvand i denne artikel. I tro og viden-debatten glemmer man ofte at man er nødt til at tro på noget før man kan vide.

Troen på en verdensanskuelse er af afgørende betydning hvis man vil vide noget om verden. Den rendyrkede materialisme affejer gudsåbenbaringen i form af “et logos” der står bag naturlovene og livet. Men denne afstandtagen er ikke baseret i videnskaben, men i rå magtudøvelsen: Vi alene vide hvad der tjener til forskningens bedste.

Troen kjøper seg fred ved å holde seg unna naturvitenskapens enemerker. Å bruke naturvitenskapelige begreper for å forsvare gudstroen stemples som overtro på “gud-i-hullene”. I en typisk norsk tro-viten-debatt er fagteologer fornøyde om de får ha definisjonsmakten over begrepet tro. De gir gladelig fra seg definisjonsmakten over begrepet viten til de positivistiske ateistene. Vi som forsøker å snakke om både tro og viten ut fra Intelligent Design og naturvitenskap, levnes ingen sjanse når disse to gruppene har delt hele meningsuniverset mellom seg.

Debatten om tro kontra viten er mindre interessant enn debatten om tro kontra makt. Innerst i maktens vesen er asymmetrien mellom makthaveren og dem han hersker over.

Asymmetrien vi ser mellom tro og viten, er maktbasert.

Bekjennelse til tro og bekjennelse til makt Når mennesker står i en viktig formell sammenheng, avkreves man ofte en av to bekjennelser: • Bekjennelse til tro • Bekjennelse til makt Man avkreves en av disse bekjennelsene eller begge. Dette gjelder i mange organiserte sammenhenger: På skolen, i kirken, på universitetet, i militærvesenet eller i et politisk parti.

Disse to bekjennelsene er nesten diametrale motsetninger.

En bekjennelse til tro er prinsipiell og ikke politisk. En bekjennelse til makt er pragmatisk og politisk. I vitenskapen bærer bekjennelse til tro og bekjennelse til makt forskjellige navn: • Solide trosgrunnlag som man bekjenner seg til i vitenskapen, går under navn som naturlover, aksiomer og postulater. Et uavklart trosgrunnlag kalles for en hypotese.

• Et maktgrunnlag som man bekjenner seg til i vitenskapen, går under betegnelsen konsensus. Ord som viten og fakta blir misbrukt til å forsvare en kunstig konsensus. Det finnes egentlig ingen vitenskapelig konsensus. All konsensus er maktbasert, altså politisk. Den etablerte konsensus innenfor en vitenskapelig disiplin går gjerne under betegnelsen paradigme.

Tro og viten eller tro og makt?

ORIGO

Glassmaleriet Education (1890) av Charles Louis Tiffany og Tiffany Studios. Det befinner seg i Linsley-Chittenden Hall ved Yale University.

Mediesamfunnet flytter vekten fra trosbekjennelse over til maktbekjennelse. I media kommer trosbekjennere dårlig ut.

En trosbekjenner kan stemples som sta, fundamentalistisk, umenneskelig, fordømmende og slike ting. Den maktbekjenner blir gjerne kalt raus, romslig, folkelig, samlende og inkluderende. Ironien i disse karakteristikkene er at maktbekjenneren har størst evne og vilje til å straffe dem som ikke bøyer seg under hans romslige raushet.

Politikere kaller gjerne det å flytte vekten fra tro over til makt for ”modernisering”. Noe det ikke er. Et kynisk moderniseringsprosjekt flytter bekjennelsesgrunnlaget i vitenskapen over fra trosbekjennelse til maktbekjennelse. Politikere lokker vitenskapelige miljøer med penger for å få konsensus i retur.

Politikere i og utenfor vitenskapen blir enige om konsensus før forskningsprosjektene starter. To stikkord her er klimaforskning og kjønnsforskning. Politiske moderniseringsprosjekter innsnevrer rommet for prinsipiell tenkning og uavhengig grunnforskning.

Maktordene rundt det å vite noe I vitenskap og politikk er det å kunne si med ettertrykk at man vet, et utrykk for makt. Det oppfattes som et utrykk for avmakt å holde seg til realitetene og tro i stedet for å vite.

En tro har verdi i vitenskap og politikk når den uttrykkes presist, og man kan se tegn på at den etterleves. Viten brukt som grunnpåstand er ofte uekte. Høyst usikre påstander kamufleres som viten i både vitenskap og politikk.

Tro og viten eller tro og makt?

Her følger noen maktord kan brukes til å beskytte falsk viten: • • • • • • •

Viten Fakta Kunnskap Innsikt Forståelse Kjennskap Bevismateriale

Gjerne i kombinasjon med forsterkende adjektiver som • • • • • • • • • • • • •

Basal Anerkjent Innlysende Opplagt Klar Etablert Overbevisende Overveldende Grunnleggende Fundamental Elementær Entydig Utvetydig

skabelse.dk

21

Origo

Dermed kan vi konstruerende maktfraser som beskytter vår falske viten: – Du mangler jo den helt basale kunnskapen – Du er jo ikke i stand til å ta inn over deg klare fakta – Du kjenner jo ikke til den etablerte viten – Du er jo blottet for enhver elementær innsikt – Du mangler jo den grunnleggende forståelsen – Du lukker jo øynene for det overveldende bevismaterialet Velklingende maktord brukes til å fremme falsk viten. Men det finnes andre ord som er mer virkelighetsnære enn maktordene.

Erfaring er et slikt ord. Se på følgende tenkte replikkveksling: – Du tar feil her, fordi du mangler min erfaring.

– Det er mulig du har et poeng. Men da må jeg i tilfelle få vite hva denne erfaringen din rent konkret går ut på.

Den innbilte viteren som prøver å dukke deg med disse ordene, kan sitte igjen med svarteper. Replikkvekslingen antyder hva som må til for å punktere den falske viten.

• Konkretisering Du får den bløffende viteren ned på jorda ved å forlange at han er konkret. Ikke la deg avspise med upresise maktfloskler.

Implisitte og eksplisitte trosdogmer Gud stroens betrodde forsvarere tildeler ofte seg selv et taper-

22

december 2011

stempel før tro-viten-debatten starter. Det spiller liten rolle om ateister deltar i denne debatten eller ikke, når utgangspunktet er – Vår avmektige tro og maktens viten En vanlig tro-viten-strategi er å skape et troens rom hvor den farlige viten ikke kommer til. Man holder gudstroen utenfor den vitenskapelige erkjennelse for å unngå å lage monsteret “gud-i-hullene”. Den norske teologiprofessoren Oskar Skarsaune kan oppfattes slik. Han deltar ikke i offentlig debatt med tilhengere av Intelligent Design. I den grad han begrunner sin manglende debatt, viser han til vår tro på “gudi-hullene”. En tro som vi ikke har. Skarsaune begår her en form for stråmann-argumentasjon. Er det teologiens oppgave å produsere fikenblader som vantroen kan få dekke sin nakenhet bak?

Trosdogmene som beskytter den falske positivistiske viten, må formuleres eksplisitt. Denne troen svekkes gjennom en konkret trosbekjennelse. Den trives best i det skjulte, som en implisitt tro. En tro som med største selvfølgelighet kaller seg for viten, uten engang å fortelle hva den selv går ut på. All viten har sin oversanselige (metafysiske) base av trosantagelser.

Positivismen har et feilaktig syn på seg selv: Den er liksom sluttfasen i en prosess der myter, religiøsitet og metafysikk er tilbakelagte stadier. Positivismens metafysiske prosjekt er å bygge all viten på fornuft. En fornuft som håper på at det skal bli meningsløst å kritisere den.

Tro og viten eller tro og makt?

ORIGO Sluttkommentarer Nesten ingen tro-viten-debatt er fundamental, fordi den benytter misvisende forutsetninger. Visse implisitte positivistiske forutsetninger bygges inn i debatten. De regnes for absolutte og ubrytelige, på tross av (eller kanskje på grunn av) at de ikke er blitt formulert eksplisitt.

I mange debatter forutsetter man filosofen Immanuel Kants syn på kausalitet. Det går ut på at naturen i seg selv egentlig ikke inneholder kategoriene årsak og virkning, men vi leser dette inn i naturen ved våre menneskelige erkjennelseskategorier.

Troen på at informasjon er en materiell størrelse er en dogmatikk som vanligvis ikke er åpen for tvil. Positivistiske forutsetninger avfeier gudsåpenbaringen i form av et “logos” som står bak naturlovene og livet. Å starte en tro-viten-debatt på gudstroens eksplisitte premisser blir gjerne sett på som uvitenskapelig. Men det er mer uvitenskapelig å føre debatten på positivismens implisitte premisser. Sann vitenskap søker nemlig å formulere ting eksplisitt. Å kamuflere forutsetningene slik at de forblir implisitte, er en anti-intellektuell virksomhet.

All vitenskap bygger på metafysiske dogmer. Hvor sunt et vitenskapelig miljø er, kan måles på holdningene til egen metafysikk: Et sunt miljø søker å gjøre metafysikken eksplisitt

Tro og viten eller tro og makt?

og åpen for diskusjon. Usunne miljøer søker å gjøre sin metafysikk implisitt. Diskusjonen avsluttes, og det legges lokk på uenighet. To eksempler er: – Konsensus om evolusjon: Mennesket nedstammer på helt naturlig måte fra apelignende vesener – Konsensus om menneskeskapte klimaendringer: Det foregår en jevn global oppvarming som skyldes menneskets utslipp av klimagasser Politikere forhåndsbestiller politisk korrekt konsensus. Skal vi få penger, må konsensus styre både utgangspunkt og konklusjon. Politisk makt foretrekker politisk korrekte konklusjoner styrt av politisk korrekte forutsetninger. Sirkeltekning tildekker sannheten både i vitenskap og politikk.

Barn og ungdom indoktrineres av makt som kaller seg for viten uten å være det. Å tvinge barn til å tro på noe de fleste voksne ikke tror på, er uredelig. Bare et lite antall voksne mennesker bekjenner sin tro på evolusjon. De som er sterke nok til å håndheve evolusjonsmakten, sier ikke at de tror på denne læren. Maktutøvelsens hybris fortrenger troens ydmykhet. De svake sier heller ikke at de tror, men bøyer seg under maktens diktat. Det finnes lite rom for tro der hvor prestisjens og “fryktens viten” har tatt plassen. n

skabelse.dk

23

Origo

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen Pauli J. Ojala, Røde Kors, Finland Matti Leisola, professor Aalto University, Helsinki, Finland

saken kort Embryologi ble på tysk tidligere kalt Entwicklungsgeschichte, altså den evolusjonære historien til organismene. Denne historien ble antatt å gjenta seg under fosterutviklingen for alle individer. Ernst Haeckels ideer kombinerte Cuvies klassifikasjonssystemer med Lamarcks “mekanismer” med arv av ervervede egenskaper, og la dem inn i et darwinistisk rammeverk. Haeckels bløff gjelder ikke bare de feilaktige fostertegningene. Han konstruerte den første altomfattende fylogenetiske tre, og beskrev det første forhistoriske mennesket selv før noe bevismateriale var funnet. Haeckel fabrikkerte tegningene om spontan generering av liv fra uorganisk materiale i sin artikkel Monera, og disse ble repetert i lærebøkene i de kritiske årene inntil utviklingslærens endelige gjennombrudd på 1920-tallet. Den Haeckelske bløffen fungerte også som en logisk begrunnelse for myten om en manglende evne hos nyfødte til å føle smerte, abortliberalisering, psykoanalyse og selve den seksuelle revolusjon. Haeckel tilveiebrakte et helt arsenal av slagord og ny terminologi for materialismen. Hans tyske Monist League fremmet i klartekst evolusjonen som den ultimate vitenskapelige religion. Det indoktrinert vanlige folk med en vitenskapelig fornektelse av noen former for dualisme (eksistensen av materie og ånd) og appellerte både til pre-fascister og sosialister, noe som vises i den massive korrespondanse med Haeckel fra hele verden. Haeckel fungerte som en darwinistisk agitator. Funn av korrespondanse fra Finland og Skandinavia innebærer at den ekstreme haeckelisme dominerte darwinismen ikke bare i Tyskland, men også i de nordlige landene.1 Darwins støttespiller Ernst Heinrich Philipp August Haeckel (1834-1919) var professor i zoologi (1862-1909) i Jena, Tyskland, og etterfølger av den fremragende morfolog Carl Gegenbaur (18261903), som forlot Jena i 1862 og senere flyttet til Heidelberg.

Haeckel ble utnevnt til sin lærestol før gjennombruddet av det evolusjonære paradigme. Han jobbet med virvelløse dyr slik som radiolaria (amøbiske protozoer som produserer sinnrikt utformede mineralskjelett), svamper og marker, og beskrev over 3500 arter av radiolaria i sine feltarbeider.2 Både Charles Darwin (1809-1882) og Haeckel giftet seg med sine fettere. Den fromme Emma Darwin bremset

24

december 2011

utgivelsen av noen av Charles’ studier. Haeckel kone Anna (Sethe) døde på mannens 30-årsdag og utløste hans opprør mot det åndelige. Haeckels bok Generelle Morphologie var utarbeidet av en bitter mann som ikke engang orket å delta i begravelsen av sin kjære kone.

Haeckel uttalte i et brev til Darwin3 at han på grunn av Annas tidlig død hadde blitt likegyldige med hensyn til å bli kritisert. Darwin ville ikke kommentere konsekvensene av sin teori i forhold til kristendommen, men Haeckel derimot motsatte seg selve ideen om dualisme, dvs. eksistensen av materie og ånd som sådan, og derfor kalte han sitt syn monisme.

motsatte seg selve ideen om “ “Haeckel eksistensen av materie og ånd som sådan

Det var Haeckel, ikke Darwin, som produserte ad hoc termer på løpende bånd. Haeckel etablerte termer som fortsatt er populære i dag, som økologi, phylum, fylogeni, ontogenetiske, protist, palingenese, cenogenese, gastrula, blastula og morula.

Haeckels terminologi står fast, selv om han er kjent for å ha fabrikkert sine nøkkeldata og tegninger.

Olaf Breidbach, direktør for Haeckel House i Jena,4 har understreket de vesentlige forskjellene i klassifiseringen mellom Haeckels typologi og darwinistisk fylogenese5. Den tyske filosofen Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) innførte begrepet ‘morfologi’, og Haeckel kombinerte ahistoriske ideer fra Goethe med den radikale nye teori fra Darwin. Haeckels bidrag til Darwins gradvise utvikling var en prefabrikkert ontogenese (utviklingshistorie for individer) for å fremvise det virkelige system i naturen. For å gjøre dette anvendte Haeckel klassifikasjonsskjemaet fra Georges Cuvier (17691832) og overførte det direkte til et darwinistisk fylogenetisk rammeverk.

Haeckel var 25 år yngre enn Darwin. Han synes å ha arvet berømmelse og status fra Darwin, spesielt med paradigmet for fosterutvikling. I senere utgaver av Artenes opprinnelse (kapittel XIV) uttalt Darwin: Professor Häckel … brukte sine store kunnskaper og evner til å understøtte det han kaller fylogeni, eller linjer for nedstamning av alle organiske vesener. Ved utarbeidelse av flere slike serier stolte han hovedsakelig på embryologiske særtrekk.6

Popularisering er nøkkelen til å forklare Haeckels store innflytelse i forhold til Darwins. General Morfologi var magnum opus av den travle Haeckel i et forsøk på å systematisere hele biologien på en darwinistisk måte. Haeckels fylogenetiske trær

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

ORIGO Konklusjonen om at mennesket er en etterkommer sammen med andre arter … er ikke på noen måte ny … og understøttes av flere eminente naturforskere og filosofer … spesielt av Häckel … foruten hans store verk Generelle Morphologie (1866), nylig (1868, med en andre utgave i 1870) publiserte hans Natürliche Schöpfungsgeschichte, der han i full skala diskuterer menneskets genealogi. Hvis dette arbeidet hadde kommet før mitt essay var blitt skrevet, burde jeg sannsynligvis aldri har fullført det. Nesten alle konklusjonene jeg har kommet til, blir bekreftet av denne naturviteren, hvis kunnskaper på mange punkter er mye fyldigere enn mine.

Retoriker i det kontinentale Europa I 1914 hadde Haeckel fått innvilget medlemskap i om lag hundre faglige og vitenskapelige akademier. Da han pensjonerte seg, hadde hans tenkning, i henhold til uttalelser av hans samtidige, etablert seg som de facto standard for den rette lære.

Etter lange diskusjoner og senere korrespondanse med Harry Federley (pioner i finske genetikk) avviste han i 1911 eksempelvis de gjenoppdagede Mendelske arvelover.13

lange diskusjoner avviste “ “Etter Haeckel i 1911 de gjenoppdagede Mendelske arvelover.

Figur 1. Evolusjonær rasisme fra Ernst Haeckel – som det dukket opp i den berømte The Evolution of Man (tysk 1874-utgaven), som også inneholdt hans beryktede embryo tegninger. (Fra Haeckel.50)

dekket alle livsformer. Haeckel skrev sitt største verk på bare ett år. Darwin skrev bare tre timer om dagen, mens Haeckel hevdet å ha sovet bare tre til fire timer i døgnet.7 Darwin var overveldet av Haeckels energi og vitenskapelige holdninger og framsto gjerne som en fadder for den unge professoren: I forsøket på å spore pattedyrenes slektskap, inkludert mennesket, lavere ned i seriene, ble vi involvert i større og større uklarheter. Den som ønsker å se hva oppfinnsomhet og kunnskap kan frembringe, kan rådføre seg med prof. Haeckels arbeider.8

Ideen om gjentagelse i fosterutviklingen blir ofte feilaktig tilskrevet Karl von Baer (1792-1876).9 Den tysk-estisk von Baer var dengang allerede en gammel mann, og Darwin brukt hans navn feilaktig i denne sammenheng. Ett år før von Baer døde, virker det som Darwin fortsatt ikke engang var i besittelse av hans arbeider.10 I året 1859 kom utgivelsen av Darwins On the Origin of Species by Means of Natural Selection or the Preservation of Favored Races in the Struggle for Life.11 Den inneholdt bare én illustrasjon.12 Men i sin introduksjon til den senere boken om utviklingen av mennesket, begynte Haeckels skjebnesvangrende embryo illustrasjonen sin kavalkade. Darwin hadde ikke videreført sin teori til å omfatte mennesket før hans Descent of Man (1871), som i motsetning til The Origin of Species inneholdt mange illustrasjoner. I 1871 var bøker av den fremadstormende Haeckel allerede trykket. Den gamle Darwin hyllet Haeckel i sin innledning av Descent:

Haeckel klassiske bok The Riddle of the Universe (Die Welträtsel, 1899) ble14 en av de største publiseringssuksesser i vitenskapens historie. I løpet av første året solgte den mer enn 100.000 eksemplarer i Tyskland. Den gikk i ti utgaver fram til 1919 og ble oversatt til 30 språk. Fram til 1933 hadde nesten en halv million eksemplarer blitt solgt i Tyskland.

The Riddle of the Universe spilte en aktiv rolle i å forårsake opprør både på høyresiden og venstresiden. Det er faktisk vanskelig å finne en bedre fellesnevner som forbinder det 20.århundrets politiske ekstremister av alle overbevisninger enn evolusjonens ideologi. Den avdøde Stephen Jay Gould (1941-2002) anslått at Haeckel bøker … sikkert hatt mer innflytelse enn verkene til noen annen vitenskapsmann, inkludert Darwin og Huxley (etter Huxleys eget utsagn), i å overbevise mennesker over hele verden om gyldigheten av evolusjon.15

Haeckels teori om gjentagelsen i fosterets utvikling påvirket “harde” disipliner som paleontologi, og “myke” som kriminell antropologi og psykoanalyse. Paradoksalt nok hadde det dyptgripende virkninger for både den seksuelle revolusjonen, speider bevegelsen og tabula rasa-hypotesen16 om adferd.17 Den tverrfaglige Monist-lobbyen ble til og med omtalt i Wilhelm Ostwalds “Monistiske prekener” (1911-1913).18 Haeckel tegnet lystige aper som omkranset en naken kvinne og forutså Sigmund Freuds ideer om polyseksualitet.19 Selv når Haeckels troverdighet i de akademiske sirkler i Jena var historie, forble han et ikon i det kontinentale Europa.20 Haeckel engasjert seg i polemikk mot kirkens autoriteter og fremmet nasjonalisme. Den gamle, heroiske Haeckel mente hans biologiske naturlover burde bli til lover for samfunnet. Nasjoner måtte forhindres fra biologisk nedbrytning ved hjelp av antiklerikalisme, rasjonalisme, materialisme, rasisme (figur 1), patriotisme, eugenikk og arisk raseteori.21

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

skabelse.dk

25

Origo Haeckel selv brukte den merkelige frasen “labyrint av ontogenese” i The Riddle. Ingen tekniske detaljer eller illustrasjoner var nødvendig i denne boken. De 20 kapitlene inneholdt fremskrivninger som “sjelens embryologi” og “sjelens fylogeni”.

Troen på identisk utseende av virveldyrenes embryoer, med sin tilhørende retorikk om gjellene-spaltene, halen, finnene og furen av det menneskelige foster, forble en av de mest resirkulert, men falske, illustrasjoner i lærebøkene i biologi.22 I 1906 grunnla Haeckel den internationale Monist League (Monistebund) i Jena. Rundt 1911 hadde den vokst til om lag 6000 medlemmer, inklusive radikale teologer. De avholdt også lokale gruppemøter på 42 steder i Tyskland og Østerrike.23 Undervurdert kompleksiteten av cellen Årtier etter at Louis Pasteur (1822-1895) skulle ha avkreftet ideen om spontan generasjon av liv gjennom sine eksperimenter med steriliseringer i 1859-1862, hevdet Haeckel fortsatt at proteiner hadde super-evolusjonære muligheter.

Etter hans syn var utfelt amorf gips fra bunnen av havene bevis for eksistensen av enkle livsformer. Popularisering av Haeckel idé fornektet ikke bare Mendels latente faktorer (“Anlagen”), men også Pasteurs observasjoner.

etter Louis Pasteur hevdet “ “Årtier Haeckel fortsatt at proteiner hadde super-evolusjonære muligheter

Haeckel oppfant og tegnet en rekke ørsmå protoplasmiske organismer og kalte dem Moneron / Monera. Disse ble antatt å … ikke består av noen organer i det hele tatt, men utelukkende av formløse, enkle homogene stoffer … ikke noe mer enn en formløse, mobil liten klump av slim, bestående av proteinrik kombinasjon av karbon.24

Haeckels utgivelse av The History of Creation synes å ha forblitt ureviderte helt til siste utgave på 1920-tallet. Disse detaljerte, men imaginære “livspartikler” synes å ha vært et bevisst bedrag, siden Haeckel var ekspert nummer én på marine organismer og selv publiserte kunstferdige bøker med deres virkelige utseende. Den opprinnelige Monera-artikkelen hadde 70 sider og 30 tegninger.25 Thomas Henry Huxley (18251895) bekreftet angivelig Haeckels Moneron i 1868 og kalte den Bathybius haeckelii. Men senere forkastet han oppdagelsen (ved å tilbakekalle det som silika gel). Thomas Huxley, bestefar til Julian og Aldous Huxley, er ellers kjent for aforismen: “Vitenskap er organisert sunn fornuft hvor mange en vakker teori ble avlivet av et stygt faktum.”26 Korrespondansen mellom Huxley og Haeckel er en indikator på den ulike tidsånd mellom de britiske øyer og kontinentet. Dette kan ha bidratt til den ideologiske motstand i England mot rasehygienen i Nazi-Tyskland. Den engelske utgaven av Generelle Morphologie inkluderer heller ikke Haeckels hovedargumenter om menneskets avstamning eller hans system med Monisme. Huxley kutte ut hele kapitler fra Haeckels viktigste arbeid, selv om han var en ivrig forsvarer av darwinismen. Huxley var en sterk tilhenger av agnostisisme, et ord som han selv laget.27

26

december 2011

Figur 2. Reproduktiv syklus av Monera, den antatte mellomledd mellom ikke-levende materie og liv. Figuren viser detaljer fra spontan generasjon av levende organismer og er en av de mest åpenbare falske illustrasjoner i Haeckels bøker. (Fra den svenske utgaven av The History of Creation,24 s. 127.)

Haeckels plastituder eller “gemmules” var hypotetisk arvelig partikler. Disse “minne-molekylene” var tidlige former av gener. I Vesten holdt kvasivitenskapelige teorier for kjemiske evolusjonen seg til DNA/RNA-først-paradigmet, mens i de sosialistiske landene var proteiner-først-dogmet mer populært.

Det sovjetiske systemet var enda mer ivrig etter å akseptere Haeckels “solid grunnlag” for nihilistisk materialisme. V.I. Lenin (1870-1924) beundret partisaneren Haeckel.28 Trofim Lysenko (1898-1976), som forårsaket katastrofal praksis innen jordbruket og bidro til hungersnød i Sovjetunionen, opererte også i Haeckels skygge. Han var også agronom oppnevnt og styrt av selve Josef Stalin (1878-1953): “Kamerat Stalin tok seg personlig tid for en nærmere undersøkelse av de viktigste problemene i biologien,” erklærte Lysenko i sitt minneord om Stalin i avisen Pravda i 1953.

“Han redigert direkte og i detalj planen i min rapport Om situasjonen i den biologiske vitenskap, forklarte endringene for meg og ga meg retningslinjer om hvordan visse avsnitt skulle utformes.”29

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

ORIGO

som forårsaket katastrofal “ “Lysenko praksis innen jordbruket og bidro til

hungersnød i Sovjetunionen, opererte også i Haeckels skygge

Haeckel forkastet “teorien” om entropi (i motsetning til evolusjon).30 Etter hans mening skilte liv seg fra uorganisk materie bare i sin grad av organisering. Minne var en generell egenskap i organisert materie. Når flytende krystaller, som for eksempel albumin, ble oppdaget, ble all materie ansett levende, og elektroner ble sett på som en slags elementære dyr.

De særegne kjemisk-fysiske egenskapene for karbon utgjorde de “mekaniske årsaker til det spesielle følelsesmessige fenomenet” som kalles liv. Og liv ble fremdeles dannet spontant der hvor de riktige forholdene var til stede.31 Ved sine “celle-sjeler og sjels-celler” fra 1878 la Haeckel grunnlaget for en altomfattende enhet basert på plastituder; de usynlige, homogene, elementære molekyler av protoplasma.

Haeckels siste publiserte arbeid (Die Kristallsehen, 1917) videreutviklet den beskrivende krystallografi og en “fysiologi” for “psykomatiske krystaller”. “Atom-sjeler” handlet om tiltrekning, frastøting og krystallisering. Haeckel tilskrev sjel til celler og celler til materie.

Det er her viktig å merke seg at det tidlige1900-tallet ikke definerer livet i form av informasjon, slik vi gjør i dag etter at DNA-revolusjonen. Så sent som på 1960-tallet ble celledeler i stor grad oppfattet som rene reaksjonsfartøyer som inneholdt komplekse kjemiske blandinger med konstant temperatur og trykk. Når mer data om stoffskiftet ble samlet, ble det likevel antatt at cellulære prosesser kunne beskrives som en kompleks serie av andre-ordens tilfeldige kollisjoner forårsaket av diffusjon av reaktantene på de aktuelle områder.

Systematisk fabrikkering Haeckel var ikke en konsekvent materialist fordi han lærte at mystiske iboende krefter i materien guidet evolusjonen.32 Avvisning av Gregor Mendel (1823-1884), med sine tusener av eksperimenter, viste seg å bli fatal. Nye egenskaper ikke vises ex nihilo i erteplantene. Haeckel omfavnet anti-mendelsk “kunnskap” om at miljøet handlet direkte på organismene og produserte nye arter.

I sin siste bok understreker Richard Weikart33 hvordan Haeckel talte mot mystikk på Monist-kongressen og insisterte på determinisme i sammenheng med fornektelse av menneskets frie vilje. Mennesket og naturen var ett, og overlevelse krever innordning med den “økologiske” totalitet. Var Haeckels begrep økologi opprinnelig et pre-fascistisk begrep?

Darwins arbeid skildret en historie for naturen, mens Haeckels er en naturhistorie.

arbeid skildret en historie “ “Darwins for naturen, mens Haeckels er en

Haeckel produsert en svimlende mengde data innen en rekke disipliner. Han innførte navnet Pithecanthropus alalus (apemenneske uten tale), den første antatte stamfar av mennesket, før noe enda var gravd opp.34 Javamannen var et funn av Haeckels antropolog Eugene Dubois (1858-1940).

Forbindelsen til Haeckel har blitt fjernet ved å endre navn til Pithecanthropus erectus og endelig til Homo erectus.

Haeckel tegnet det første fylogenetiske treet som omfattet hele dyreriket (figur 3). Han arrangerte sitt tre i en serie, fra det enkle til det komplekse, og satte inn imaginære enheter der det var diskontinuiteter. Han ga ulike embryonale faser navn som tilsvarte stadier i dets evolusjonære serie. Heterochrony (evolusjonære endringer i den aktuelle tiden for eksistens og grad av utvikling av trekk) ble termen gitt til viktige trekk i embryotegningene. Når lavere organismer var vanskelige å kategorisere inn i dyre- eller planteriket, ble begrepet protist oppfunnet.

Darwin opererte i en sterk Malthus-tradisjon som berettiget å opprettholde et klassesamfunn. Under den industrielle revolusjon i Charles’ barndom var fortsatt jenter i London under 12 år ofte tvunget til å jobbe over 100 timer i uken.

Darwin var representant for den øvre klasse. Ironisk nok var det Darwins fetter, Francis Galton (1822-1911), som oppfant begrepet eugenikk (rasehygiene), og han viste til sin egen store familie med tittelen på sitt hovedverk Hereditary Genius (1869). Darwin brukte sin tid på sosialt samvær og jakt og prøvde ikke å anvende sine evolusjonære ideer fra naturen på de ulike lag av det engelske samfunn. I kontrast til dette strevde Haeckel med tysk grundighet og verdighet med å overbevise samfunnet om at hans store Biogenetic Lov burde hylles som en ubegrenset kilde til evolusjonær informasjon.35 Folkemord Sammenlignet med Darwin omfattet de metodiske uklarheter i Haeckels tenkning et mer negativt syn på andre raser og funksjonshemmede. Riktignok forutså Darwin den likegyldige Malthus-mangel på overklassens medlidenhet: Den mer sivilisert såkalte kaukasiske rase har slått den tyrkiske i kampen for tilværelsen. Ser vi på verden i en ikke for fjern fremtid, vil en endeløs rekke av laverestående raser over hele verden ha blitt eliminert av høyere siviliserte raser.36

Haeckel fremhevet den fysiske likheten mellom mennesker og dyr og betraktet menneskets tanke som bare en fysiologisk prosess. Hans komparative embryologi senket mennesket fra en spesiell skapelse til bare et medlem av dyreriket. Haeckels Wonders of Life (1904) var et supplement til hans bestselgende Riddle. Den erklærte at et nyfødt menneske er døvt og uten bevissthet, og dermed mente han at det ikke hadde noen sjel eller ånd ved fødselen. Haeckel talte for fjerning av unormale nyfødte spedbarn og invalide. Han kalte dette “en handling av godhet”:

naturhistorie

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

skabelse.dk

27

Origo Blant spartanerne ble alle nyfødte barn gjenstand for grundig undersøkelse og seleksjon. Alle de som var svake, sykelige eller beheftet med kroppslige skrøpeligheter, ble drept. Bare helt friske og sterke barn fikk lov til å leve, og de alene utbredde rasen videre.38

Haeckel kom før Hitler vedrørende spartanernes syn på natur over naturen og var direkte medansvarlig for nazistenes grusomheter: … De kroppslige forskjellene mellom to allment anerkjente arter, for eksempel sau og geit, er mye mindre viktig enn de … mellom en hottentott og en mann av den tyske rase.39

Haeckel kategorisert mennesker som enten med krøllete hår eller de med glatt hår. De førstnevnte var “ute av stand til en sann indre kultur eller en høy mental utvikling”.40 Kun blant arierne var der “symmetri i alle deler, og en utvikling som vi kaller en fullkommen menneskelig skjønnhet.”41 Det mentale liv til villmennene er hevet litt over de høyere pattedyr, spesielt aper, som de er genealogisk beslektet med.

Hele deres interesse er begrenset til de fysiologiske funksjoner med ernæring og reproduksjon, eller tilfredsstillelse av sult og tørst i den mest brutale dyriske tilstand … man kan ikke mer (eller mindre) snakke om det fornuftige enn for andre av de mer intelligente dyrene.42

Haeckel gikk en god del lengere enn Darwin:

Figur 3. Det første altomfattende genealogiske / fylogenetiske treet ble skapt av Ernst Haeckel. Legg merke til de fiktive Monera ved foten av treet. Haeckel resirkulert de samme tegningene i mange forskjellige bøker. (Fra den 5. utgaven av The Evolution of Man. 50)

kalte fjerning av unormale “ “Haeckel nyfødte spedbarn og invalide en handling av godhet

Hundretusener av uhelbredelige sinnssyke, spedalske, mennesker med kreft, etc. er kunstig holdt i live i vårt moderne samfunn, og deres lidelser blir omhyggelig forlenget uten den minste fordel for dem selv eller deres egen kropp … Dersom den totale befolkningen i Europa er anslått til 392 millioner, har vi minst to millioner sinnssyke blant dem, og av disse er mer enn to hundre tusen uhelbredelig. Hvilken enorm mengde lidelse medfører disse tallene for den syke selv, med store problemer og sorger for deres familier, og hvilke enorme private og offentlige utgifter! Hvor mye av denne smerte og omkostninger kan bli spart dersom folk kunne bestemme seg for å frigjøre de uhelbredelige fra deres ubeskrivelige plager med en dose morfin!37

Daniel Gasmans kontroversielle, men banebrytende studie (1971) understreket hva Haeckel opprinnelig hadde påstått:

28

december 2011

… de lavere raser, slik som Veddahs eller australnegrene, er psykologisk nærmere pattedyrene – aper og hunder – enn det siviliserte Europa. Vi må derfor sette en helt annen verdi på deres liv … Deres eneste interesse er mat og reproduksjon … mange av de høyerestående dyr, spesielt monogame pattedyr og fugler, har nådd et høyere stadium enn de lavere villmenn.43

““

Haeckel: – De lavere raser er psykologisk nærmere pattedyrene – aper og hunder – enn det siviliserte Europa

Haeckels rasistiske tegninger av hjerner, hodeskaller, ansikter, ører og armer av menneskelige raser og primater har blitt avvist av antropologer i over 50 år. Men siden nye metoder for å dyrke embryonale stamceller nå har dukket opp, er det betegnende at ideen om embryologiske gjentagelse fortsatt dukker opp i en tid da lovverk for stamceller, slik som befruktning til forskningsformål eller retningslinjer for multinasjonale selskaper, blir utformet. Som et eksempel diskuterer den mye brukte universitetslærebok av Gerhart og Kirschner “unipolar Haeckel”, “bipolar Haeckel” og to- og tredimensjonale Haeckel-modeller.44 Tydeligvis har paradigmet om gjentagelse aldri blitt helt forlatt. Det omfavnes på linje med en vitenskapelig myte.

Mottakelsen av Haeckelismen i de nordiske land I Finland og Skandinavia var darwinismen praktisk talt det samme som haeckelismen, i hvert fall i sin populære form.

Haeckels verbale og visuelle overdrivelser var åpenbart lett å forstå.45 Før offentliggjøringen av både Haeckels og Darwins klassikere på finsk, skrev en av datidens finske forskere i 1907:

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

ORIGO

Figur 4. Haeckels tegninger av ansiktene av “anthropos”.

Den mest populariserte evolusjonære modell var hierarkisk og lineær, der de innfødte og de innfødte etniske gruppene var nærmere knyttet til primater enn “ekte” mennesker fra vestlige land. Denne “rasebaserte” humanbiologi har intet grunnlag på et genetisk nivå. Alle mennesker er skapt like, og de mest betydningsfulle forskjellene mellom individer er sykdomsskapende mutasjoner. (Fra den opprinnelige tyske utgaven av The History of Creation. 24)

Men enda mer nidkjære i sin kamp var hans [Darwins] støttespillere, særlig de nevnte Huxley fra England og Ernst Haeckel fra Tyskland. Spesielt sistnevnte har forårsaket den raske spredningen av “darwinismen” på det europeiske kontinentet … Uten tvil er det spesielt Haeckel av hvem darwinismen har blitt introdusert også til vårt bredere publikum [vår utheving].46

Haeckel Hus i Jena har nylig publisert en katalog med 40.000 brev til og fra Ernst Haeckel.47 I tillegg har vi funnet viktig finsk korrespondanse og har fokusert på Harry Federley, grunnleggeren av den finske genetikk. I Finland ble antropologien ikke forurenset med rasehygiene.13 Diskusjonen var ikke om samene, sigøynere, jøder osv. Men den handlet om degenererte, sløvsinnede, sinnssyke, alkoholikere og kriminelle.48 Den første gjennomgangen av den svenske korrespondanse med Haeckel konkluderte nylig: Vi finner aldri alvorlig kritikk av Haeckels ideer i brevene.

Haeckel korresponderte med mange ledende forskere og kulturpersonligheter i Sverige, og det er nok slik at ikke bare de filosofiske ideer som monisme, men også darwinismen, i stor grad kom til Sverige via Haeckels populære bøker.49

De fleste av de 39 svenske korrespondenter var medlemmer av Det kongelige svenske vitenskapsakademiet (som nominerer vinnere av Nobelprisen). Det var typisk for Haeckels beundrere også i Sverige at de tilhørte ulike politiske standpunkter.

Konklusjon Haeckelismen kan minne oss om verset: “De deler av kroppen som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære,

og de deler vi blyges ved, kler vi med desto større sømmelighet” (Kor 12:23).

Dette står i sterk kontrast til de kritiske årene da den evolusjonære ideologi brøt igjennom. Det var en intellektuell revolusjon som øvde vold mot tankene. Dens brede aksept involverte paradigmer som dagens talsmenn for evolusjon finner ganske pinlig. Haeckel ble gitt status som “Moses” og fikk “kunnskapens nøkler”. Det var et spørsmål om ren makt.

Biogenetisk lov, lineær utvikling av kulturer, spontan tilblivelse, benektelse av entropi og lamarckistiske mekanismer ble slått i bordet i favør av evolusjonen. Naturlig seleksjon var en altfor beskjeden og treg mekanisme.

selvkorrigerende prosess i viten“ “Den skapelige forskning kan fungere for

trivielle detaljer, men den er altfor aksepterende for paradigme-støttende feilgrep

Var Haeckels tegninger systematisk bløff eller bare videreført ønsketenkning? Uansett var det en klar etterspørsel etter Haeckels materialisme og til og med den eksplisitt anti-kristne og anti-jødiske polemikk. De legendariske tegningene ble omfavnet som et heuristisk prinsipp som ikke stoppet ved embryoer eller gjentagelser. Ernst Haeckel var en darwinistisk agitator, og det vitenskapelige miljøet var skyldig i likegyldighet ved å resirkulere hans produkter. Den selvkorrigerende prosess i vitenskapelige forskning kan fungere for trivielle

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

skabelse.dk

29

Origo detaljer, men den er altfor aksepterende for paradigme-støttende feilgrep. Siler vi ut myggen og sluker kamelen?

Ble andre land også inntatt via haeckelismen? Det er en enorm mengde brev som venter på å bli oppdaget i de åpnede arkivene ved Haeckels hus i Jena! n Takk Vi er takknemlige til dr. Jerry Bergman, dosent Kimmo Karhi og professor Matti Salo for kritisk lesing av vårt manuskript.

Referanser 1. Denne artikkelen er basert på følgende publikasjoner: Ojala, P.J., Haeckelian legacy of popularization—vertebrate embryos and the survival of the fakest, Challenges for Bioethics from Asia, Fifth Asian Bioethics Conference (Tsukuba, Japan), Eubios Ethics Institute Vol. 5, pp. 391–412, 2004; and Ojala, P.J., Vähäkangas, J.M. and Leisola, M., Evolutionism in the Haeckelian shadow—Harry Federley, the father of the Finnish genetics and eugenics legislation, as a recapitulationist and a Monist propagator, Yearbook for European Culture of Science (Stuttgart, Germany) 1(1):61– 86, 2005. Den er tidligere publisert på engelsk i Journal of Creation 21 (3):102–110, 2007.

2. Sander, K., Ernst Haeckel’s ontogenetic recapitulation: irritation and incentive from 1866 to our time, Annals in Anatomy 184:523–533, 2002.

3. The Darwin Correspondence Online Database, document 4555 from July 1864.

4. <www2.uni-jena.de/biologie/ehh/haeckel.htm>, 7 August 2005.

5. Breidbach, O., The former synthesis—Some remarks on the typological background of Haeckel’s ideas about evolution, Theory in Biosciences 121:280–296, 2002 6. Darwin, C., The Origin of the Species, 6th London Edition, 1872; Introduction to Part II.

18. Ostwald, W., Monistisia saarnoja, Työväen sanomalehti osakeyhtiö, Helsinki, Finland, 1923.

19. Pansexualism is the view that the sex instinct plays a part in all human behaviour and is the chief or only source of motivation.

20. Hossfeld, U., John, J., Lemuth, O. and Stutz, R., Kämpferische Wissenschaft, Studien zur Universität Jena im Nationalsozialismus, Böhlau Verlag, Wien, Austria, 2003.

21. Milner, R., Encyclopedia of Evolution: Humanity’s search for its origins, New York, p. 207, 1990.

22. We have put up these ‘relics’ at: <www.helsinki.fi/~pjojala/Koulukirjat. html>, 27 July 2007.

23. Milner, ref. 21, pp. 312–313.

24. Haeckel, E., The History of Creation: Or the Development of the Earth and Its Inhabitants by the Action of Natural Causes, Appleton, New York, p. 184, 1876; Original German edition: Natürliche Schöpfungs Geschichte, Reimer, Berlin, 1868; Swedish edition: Naturlig Skapelsehistoria, Öfversättning från originalets sjunde upplaga af A.F. Åkerberg, A.W. Björcks Förlag, Stocholm, 1882.

25. Haeckel, E., Monographie der Moneren, Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft (Leipzig, Germany) 4:64–134, 1868.

26. Spontaneous (non-informational) creation was widely accepted in the case of worms, mice, scorpions etc. until the 1800s. Darwin abstrahized his ‘warm, little pond’ before Pasteur gave the mortal blow to the belief by the way of Francesco Redi (1626–1697) and Lazzaro Spallanzani (1729–1799). Darwin’s black box, the cell, was the final citadel to yield itself.

27. Uschmann, G., Haeckel’s biological materialism, Hist. Philos. Life Sci. 1:101–118, 1979.

7. Ginard, R.G., The problem of the organic individual: Ernst Haeckel and the development of the biogenetic law, Journal of History of Biology 14:249– 275, 1981.

28. Lenin, V.I., Materialism and Empirio-Criticism, Critical Comments on a Reactionary Philosophy, In: Lenin Collected Works, Volume 14, Progress Publishers, Moscow, pp. 17–362, 1972; <www.marxists.org/archive/lenin/ works/1908/mec/six5.htm>, 7 August 2005.

8. Darwin, C., The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex, J. Murray, London, UK, p. 203, 1871.

29. Milner, ref. 21, p. 288.

30. Haeckel, ref. 14, pp. 202–203.

9. Richardson, M.K. and Keuck, G., Haeckel’s ABC of evolution and development, Biological Reviews 77:495–528, 2002.

10. Løvtrup, S., Darwinism: The Refutation of a Myth, Mackays of Chatham Ltd, Kent, UK, p. 160, 1987.

11. Darwin, C., The Origin of the Species, John Murray, London, UK, 1859.

12. <pages.britishlibrary.net/charles.darwin2/_diagram.jpg>, 7 August 2005.

13. Ojala, P.J., Vähäkangas, J.M. and Leisola, M., Evolutionism in the Haeckelian shadow—Harry Federley, the father of the Finnish genetics and eugenics legislation, as a recapitulationist and a Monist propagator, Yearbook for European Culture of Science (Stuttgart, Germany) 1(1):61– 86, 2005.

31. Haeckel, E., The Wonders of Life: A Popular Study of Biological Philosophy, Harper, New York, 1905.

32. Gasman, D., The Scientific Origin of National Socialism, American Elsevier, New York, p. xiv, 1971.

33. Weikart, R., From Darwin to Hitler: Evolutionary Ethics, Eugenics, and Racism in Germany, Palgrave Macmillan, New York, 2004.

34. Milner, ref. 21, pp. 147–148.

15. Gould, S.J., Abscheulich! (Atrocious!) Haeckel’s distortions did not help Darwin, Natural History 109(3):42–49, 2000.

35. Based on the classic article on reproduction (Richardson, M.K., Hanken, J., Gooneratne, M.L., Pieau, C., Raynaud, A., Selwood, L. and Wright, G.M., Anatomy and Embryology 196:91–106, 1997), there is no highly conserved embryonic stage in the vertebrates: implications for current theories of evolution and development, the Biogenetic Law, is still supported by several recent studies—if applied to single characters only (Richardson and Keuck, ref. 9).

16. tabula rasa [Latin = scraped tablet]: a tablet from which the writing has been erased, and which is therefore ready to be written upon again; a blank tablet: usually fig.

36. Darwin, F. (Ed.), The Life and Letters of Charles Darwin, New York, D. Appleton and Co., p. 318, 1905; <charles-darwin.classic-literature.co.uk/thelife-and-letters-of-charles-darwin-volume-i/>, 7 August 2005.

17. Gould, S.J., Ontogeny and phylogeny, Harvard University Press, Cambridge, MA, 1977.

37. Haeckel, ref. 24, p. 118.

14. Haeckel, E., The Riddle of the Universe, Harper, New York, p. 70, 1900.

30

december 2011

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

ORIGO 38. Haeckel, ref. 24, p. 170.

47. Hoßfeld, U. and Breidbach, O., Haeckel-Korrespondenz: Übersicht über den Briefbestand des Ernst-Haeckel-Archivs, von Merkel, M.(Ed.), VWB Verlag, Berlin, Germany, 2005. The catalogue lists 38220 letters to and from Ernst Haeckel. We have found noteworthy Finnish correspondence and have focused on Harry Federley, the founder of the Finnish genetics and eugenics alike.

39. Haeckel, ref. 24, p. 434.

40. Haeckel, ref. 24, p. 310.

41. Haeckel, ref. 24, p. 321.

42. Haeckel, ref. 31, pp. 56–57.

48. Mattila, M., Kansamme parhaaksi: Rotuhygienia Suomessa vuoden 1935sterilointilakiin asti, Academic dissertation, Suomen historiallinen seura, Gummerus, Helsinki, Finland, 1999.

43. Haeckel, ref. 31, pp. 390–393.

44. Gerhart, J. and Kirschner, M., Cell, Embryos and Evolution. Toward a Cellular and Developmental Understanding of Phenotypic Variation and Evolutionary Adaptability, Blackwell Science, Malden, MA, p. 329, 1997.

45. Our Finnish translation of the Riddle can be viewed at: <caliban. mpizkoeln.mpg.de/~stueber/haeckel/weltraethsel_finnisch/index.html>, 27 July 2007.

49. Olsson, L. and Hoßfeld, U., Uppsala Newsletter, History of Science 34:1–4, 2003.

50. Haeckel, E., The Evolution of Man, C. Keegan Paul and Co., London, 1879; Original German edition: Anthropogenie oder Entwickelungsgeschichte des Menschen, Verlag von Wilhelm Engelmann, Leipzig, 1874; 5th edition: Translation by J. McCabe, Watts, London, 1910.

46. Aro, J.E., Kehitysoppi nykyisellä kannallaan, Kansalaiskirjasto 4, Suomalainen Kust. O.Y. Kansa, Tampere, Finland, p. 13, 1907. Translation by Pauli Ojala.

Jostein Andreassen:

Darwinbogen 199,- DKK 245,- NOK

Forlaget ORIGO www.skabelse.dk / origonorge.no

Kristen friskole midt i Bergen sentrum Tlf. 5555 9800 Fax 5555 9820

danadm@danielsen.vgs.no www.danielsen.vgs.no

Haeckels legendariske bløff for å popularisere evolusjonen

Be om skolebrosjyre

skabelse.dk

31

Returneres ved varig adresseændring Returadresse: ORIGO v/ Henrik Friis, Agervænget 16 7400 Herning

Tidsskriftet ORIGO er oprettet af en gruppe kristne med interesse for forholdet mellem tro og naturvidenskab.

I ORIGO og på skabelse.dk • fremføres facts om hvad vi rent faktisk véd om livets oprindelse og udvikling • lægges op til en fordomsfri diskussion af evolutionsteoriens ikoner • gives den videnskabelige kritik af darwinismen stemme • bringes nyt om forskningsprogrammet Intelligent Design (ID) og andre alternativer til den materialistiske evolutionstanke • påpeges de etiske problemer som landvindinger inden for (bio)teknik og medicin kan påføre et moderne samfund • findes artikler af både lettere og sværere karakter

Alt sammen med vægt på en saglig og videnskabeligt forsvarlig argumentation.

Til sikring af det faglige niveau har Origo tilknyttet en række personer med den nødvendige naturvidenskabelige basis.

Endvidere er personer med ekspertise inden for sprog og kommunikation tilknyttet bladet og hjemmesiden til åbning af vinduet i elfenbenstårnet.

Kort og godt har vi ambitioner om at være en uomgængelig røst i Norden når det gælder de store livsspørgsmål videnskab, skabelse og etik.

ORIGO udkommer fire gange om året. Et årsabonnement koster 200 kr. Henvendelse vedr. abonnement bedes rettet til: ORIGO / Henrik Friis, Agervænget 16, DK-7400 Herning.

Tlf. + 45 35 14 35 39. Giro 730 5753

Marion Gitt

I hælene på Mikkel ...

Bibelhistorie på en lidt anden måde. Oversat fra tysk.

Læs om spændende dyr fra Skaberens hånd. Bogen indeholder en række dyrehistorier hvor skabelsestanken er en integreret del af fortællingen. Forfatteren har set nærmere på nogle af de dyr der optræder i Biblen, og fortæller indgående om hvor fantastisk de er skabt. For børn. Vil med fordel kunne anvendes i de kirkelige børneklubber, til højtlæsning, til samtale.

139,- DKK Forlaget ORIGO www.skabelse.dk / origonorge.no

ISSN 0109-6168

ORIGO nr 123 | december 2011