Jostein Andreassen: Darwin-myter sett fra Aarhus Universitet

Darwin-myter sett fra Aarhus Universitet

Av Jostein Andreassen

På Aarhus Universitet sin nettside, www.darwin.au.dk/ arkivet/myter, har ph.d. Peter C. Kjærgaard en omtale av “nogle af de meste udbredte Darwin-myter”.

Redaktøren av Origo har bedt meg kommentere lektorens beskrivelse.

Hvilke utelates? Naturlig nok gir Kjærgaard først en generell omtale av den britiske naturforskeren. Etter noen ord om “Evolutionslærens betydning”, “Darwin og menneskets selvforståelse” og “Darwin i det offentlige rum” går han så over til sitt egentlige anliggende.

Da er det interessant å se hva han skriver om Darwin-myter, og hvordan han gjør det. Spennende (og også litt avslørende?) er det også å se hvilke sådanne han skriver om, og hva han velger å ikke omtale ...

Vi siterer først Kjærgaards omtale og kommenterer nedenfor:

1. Myte: Darwins teori handler om livets oprindelse »Titlen på Darwins bog Om Arternes Oprindelse [...] er ofte tolket som om den handler om livets oprindelse. Det gør den ikke. Den handler om livets udvikling, og hvordan de forskellige plante- og dyrearter er kommet til at se ud, som de gør. Darwin kunne ikke udtale sig om, hvordan livet var opstået. Han havde ikke noget

materiale til rådighed, som kunne belyse det spørgsmål. Men det er ikke en svaghed ved teorien. Den videnskabelige erkendelse har grænser. De spørgsmål, der ligger uden for de grænser, hverken kan eller bør videnskaben besvare. Den holdning, som Darwin udtrykte, kalder man videnskabelig agnosticisme – et udtryk, der blev introduceret af Darwins gode ven og kollega Thomas Henry Huxley. I sin simpleste form går det ud på, at man i videnskaben ikke kan udtale sig om ting, man ikke har videnskabeligt belæg for. Darwin havde videnskabeligt belæg for at udtale sig om livets udvikling, ikke om livets opståen. Vi har i dag flere teorier om livets oprindelse, men vi ved stadig ikke med sikkerhed, hvordan det skete. Det vi kan konstatere – og det samme kunne Darwin – var, at det var opstået på et bestemt tidspunkt. Evolutionslæren handler om hvad der skete efter livet var opstået på jorden.«

Kommentar Det Kjærgaard skriver her, er for så vidt greit nok. Men vi for vår del sitter igjen med en del spørsmål:

Hvorfor nevner han ikke at Darwin (til tross for at han altså ikke hadde vitenskapelig belegg for det) nettopp uttalte seg om hvordan livet hadde oppstått?

Vi ser gjentatte ganger at darwinistene understreker spesielt at Darwin ikke uttalte seg om dette – til tross for at han beviselig gjorde det. Det står til og med meget tydelig i “Bibelen” deres “Om artenes opprinnelse”. Bare se siste setning i 2. utgave og siden i alle utgaver! Har ikke darwinistene lagt merke til det, eller blunder de hver gang de ser det? Darwin sa nemlig at livet er “breathed by the Creator”. Til og med bruker han det bibelske uttrykket “innblåst”.

Det er også en tydelig tendens til, mener jeg, at spørsmålet om livets oppståen tones ned fra denne kanten. Mon dette ikke er så fordi man i en viss grad har gitt opp spørsmålet og forflyttet problematikken ut i verdensrommet. Millioner av dollar brukes til å sende romskip til planeten Mars hvor et medbrakt “kjøretøy” utstyrt med graveredskap skal finne angivelige spor av “liv” i grus og i eventuell is. Om spor av liv mot formodning skulle bli oppdaget på Den røde planet, gjenstår fremdeles det meget relevante spørsmålet: Hvordan

oppstod livet der da? Og vi kan med stor frimodighet forvente at darwinistene – som har påberopt seg retten til å forklare livet og dets mange gåter – nå kommer opp med et plausibelt svar på hvordan livet har oppstått?

For som de sier: “Ingenting i biologien har noen mening uten i lys av evolusjonen” (Dobzhansky 1973). Ingenting? Ikke livets oppståen heller? For meg er darwinistenes hovedproblem vedrørende forskningen om livets opståen den at man er kommet inn i et blindspor – nettopp på grunn av sin evolusjonistiske tankegang. Her i Norge har såkalte “firehjulinger” blitt veldig populære. Dette er en stor “terrengsykkel”, og når den kommer oppi gamle dype bilspor, så kommer man ikke ut av dem. Slik virker også darwinistenes forskning om livets begynnelse på undertegnede.

For spørsmålet om livets oppståen synes svært vanskelig. Er det derfor ikke like greit bare å erklære at Darwins teori ikke omfatter dette – slik det som regel gjøres? Underforstått: Så får man ikke noen flere problemer med å besvare akkurat det!

Men bortsett fra det har Kjærgaard faktisk ikke rett i at evolusjonslæren ikke beskjeftiger seg med livets oppståen. Alle lærebøker om evolusjon “forklarer” også livets opståen med den sedvanlige henvisning til ursuppen + de nyere forestillinger om RNA-verdener.

En annen ting er at i gåten om hvordan livet oppstod, kommer en automatisk inn på et annet ømtålig spørsmål – livets kompleksitet. På meg virker det som om darwinistene prøver å unngå slikt – det kunne jo være at en da måtte gi seg inn på å forklare det absurde i hvordan bare en eneste aminosyre skulle kunne oppstå tilfeldig?

Hoyle & Gitt En så skarpsindig forsker som astrofysiker Sir Fred Hoyle (1915-2001) var svært opptatt av darwinistenes hypoteser om livets oppståen. Nesten indignert drøfter han i boka “Det intelligente univers” (1984) det kjente eksemplet om at en horde aper som hamret løs på skrivemaskiner, til slutt ville produsere et av Shakespeares skuespill. Tankegangen bak det er at alt kan skje tilfeldig, også det at livet en gang har oppstått, bare tilfeldigheten opererer i stor nok målestokk. Dette går han sterkt imot og skriver at „sjansene for at livet oppstod tilfeldig er så små at de kan helt utelukkes.” Han sammenlikner så sannsynligheten for at livet oppstod av seg selv med noe mer velkjent:

At en person med bind for øynene skulle prøve å løse den populære Rubiks kube. Dersom han gjør et tilfeldig trekk i sekundet, vil det matematisk/statistisk sett ta ham 1350 milliarder år å løse kuben. Hoyle trekker parallell med tilfeldige sammenkoblinger av proteiner –slik som ved Millers forsøk – setter opp regnestykker og påstår: “Det tilsvarer omtrent sannsynligheten for å kaste 50.000 seksere på rad med en feilfri terning!”

Så kommer han med sin berømte sammenlikning med en Boeing 747 som ble ferdig montert av en hvirvelvind som passerte en skraphaug: “Sjansen er så liten at vi kan se bort fra den, selv om hvirvelstormen fikk blåse over så mange skraphauger at de fylte hele universet.” Og, sier han: - “Det fins kort sagt ikke fnugg av objektive bevis for hypotesen om at livet startet i en organisk suppe her på jorda”. Han antyder at en intelligens og planlegger står bak alt. (Hoyle 1984: 11ff.)

Om muligheten for at informasjonsmengden i cellekjernen kan ha oppstått tilfeldig og slik gitt opphav til en levende celle, sier en internasjonal kapasitet på informasjon og statistikk som Dr. Werner Gitt, f. 1937, det kort og godt slik:

“Der fins ingen kjent naturlov, ingen kjent prosess og ingen kjent rekkefølge av begivenheter som kan få informasjon til å oppstå av seg selv i organisk stoff.” (Gitt 2005: 106). Den muligheten er altså både logisk og praktisk utelukket, til tross for darwinistenes ønskedrøm om det motsatte.

Så teoretisk har Kjærgaard kanskje rett i at evolusjonslæren ikke omfatter livets oppståen, men i praksis er den faktisk svært opptatt av nettopp dette spørsmålet. Og man kunne ønske seg at det ble nevnt at evolusjonslæren i dag har like så store vanskeligheder med dette problemet – om ikke større – som man hadde på Darwins tid.

Endelig er uttalelsen om at vitenskapen ikke uttaler seg om ting den ikke har belegg for, interessant. For det gjør evolusjonslæren nettop ved uten å blunke å overføre argumentene for mikroevolusjon (som er gode, håndfaste og vitenskapelige) til makroevolusjon (som er ren formodning, etterrasjonalisering og gjettverk).

2. Myte: Darwin sagde, at vi nedstammer fra aberne »Faktisk talte Darwin slet ikke om menneskets afstamning i Om Arternes Oprindelse. Men der var mange i samtiden, der på baggrund af hans ideer spekulerede over, hvordan mennesket passede ind i den historie. Først mere end ti år efter Om Arternes Oprindelse udgav han bogen Om Menneskets Afstamning […] Det er en udbredt misforståelse, at Darwin selv skrev, at vi nedstammer fra aberne. Det gjorde han ikke. I stedet talte han om fælles afstamning og brugte billedet “Livets træ” til at forklare det. I sidste instans har alt levende det samme udgangspunkt – den mest simple levende organisme, man kan forestille sig. Herfra forgrener jordens liv sig i et væld af grupper, arter og eksemplarer. På “Livets træ” sidder mennesket ikke bare længere ude på samme gren, som aberne. Hver art har sin egen gren. Når man går længere tilbage i tid, kan man se, hvordan nogle af de grene har samme udgangspunkt. Mennesket og chimpansen “forgrenede” sig for ca. 4,1 millioner år siden. To millioner år før udviklede gorillaerne sig i en anden retning, og vi

skal hele 18 millioner år tilbage for at se, hvornår orangutangerne og menneskegrenen blev opsplittet i to forskellige arter. På Darwins tid blev orangutangerne ofte fremstillet som vores nære slægtninge, bl.a. i zoologiske haver. Det er rigtigt, at vi er i familie med aberne – som vi er i familie med alt liv på jorden. Men vi er ikke en videreudvikling af de “menneskeaber” eller primater, vi kender i dag.«

Kommentar Betraktningen fra Kjærgaard bør utdypes.

På nest siste side i “Om artenes opprinnelse” (1859) skriver Darwin ganske riktig, nokså lakonisk: „Lys vil bli kastet over menneskets opprinnelse og historie” (Darwin 2005: 354). Det var altså alt om spørsmålet i hans første hovedverk. I “Menneskets avstamning” (1871) kommer som kjent denne problematikken så mer fram uten at man dermed får en bedre forklaring på den. Kjærgaard på sin side henviser til “Livets tre” som forklaring på den felles avstamning. Dette presenterte briten i 1859 i kapittel IV og er verkets eneste illustrasjon. Om den vitenskapelige verdien av dette bilde skriver imidlertid den kjente evolusjonisten Stephen Jay Gould, 150 år etter Darwin:

“Evolusjonstrærne som dekorerer lærebøkene våre, har data bare ytterst i tuppen og i greinknutepunktene; resten er slutninger, riktignok fornuftige, men ikke ut fra bevis fra fossiler.” Gould 1980: 181)

En annen som uttaler seg om dette, er den canadiske biokjemikeren W. Ford Doolittle. I flere artikler for få år siden kritiserte han den vitenskapelige holdbarheten av Darwins tre ved blant annet å spørre om ikke biologene “har mislyktes i å finne det sanne treet, ikke fordi metoden deres er inadekvate eller fordi de har valgt de gale genene, men fordi livets historie ikke kan bli skikkelig presentert som et tre.”

Han foreslår heller og tegner opp et sammenfiltret buskas [“tangled thicket”], eller noe som kan likne et edderkoppnett og sier: “Nå trengs det nye hypoteser,

og vi kan bare gjette om deres endelige fasong.” (Ford Doolittle: 2000: 90ff.)

Det saklige i Kjærgaards “myteafsløring” ville dog være styrket vesentlig hvis han hadde tatt “det ultimative ikon” under behandling. Nemlig at den meget brukte tegneserie med apen som etter hvert reiser seg opp og blir til et menneske – og som noen har bidratt til myten om at Darwin sier vi stammer fra apene – at denne tegneserien faktisk er falsk i sin noe forenklede fremstilling av problemet med menneskets opprinnelse og avstamning. Med til denne historie hører jo også, som Kjærgaard utvilsomt er klar over, at dette “ikon” faktisk er Huxleys oppfinnelse; han som her under myte 1 presenteres som Darwins gode venn og kollega.

Endelig kunne man jo spørre om Kjærgaard ikke selv bidrar til mytens opprettholdelse ved på evolution. dk (http://evolution.dk/dk/myter/hvordan-virkerevolution/en-mekanisme.html) selv ved å bruke formuleringen “Forskellen mellem mennesker og andre aber skyldes således …” (Origos fremhævelse) – På den annen side kan illustrasjonen på denne hjemmesides “myteforside” (se http://evolution.dk/dk/myter/mangemyter.html) kanskje tolkes som en avstandstaken til det sedvanlige bilde?!

3. Myte: Darwin tog til Galápagosøerne, studerede finkernes næb og opdagede evolution

“Denne historie var slet ikke kendt på Darwins egen tid. Faktisk opstod den først i 1930’erne, da man fejrede 100-året for Darwins besøg på øerne. Det er rigtigt, at han besøgte Galápagosøerne under sin jordomrejse med HMS Beagle. Det er også rigtigt, at han indsamlede forskellige finketyper. Men det er ikke rigtigt, at de omgående fik ham til at tænke på evolution med naturlig selektion. Faktisk var han hverken særlig omhyggelig med at registrere finkerne eller i det hele taget studere dem. Det var først, efter at han var vendt tilbage til England, at en kollega fik orden på samlingen og henledte Darwins opmærksomhed på finkernes forskellige kendetegn. Der var mange andre ting, der fik Darwins tanker ind på evolution. Han indsamlede et imponerende materiale fra geologi, palæontologi, zoologi og botanik fra hele verden, som han studerede og sammenlignede med, hvad andre forskere havde indsamlet og beskrevet. Alt det materiale viste tegn på, at udviklingen havde nogle helt bestemte fællestræk – i dag siger vi, at der var tale om konvergerende bevismateriale. Det fik i sidste instans Darwin til at tænke i evolutionsbaner. Ideen opstod altså på baggrund af et langvarigt studium af et meget omfattende materiale. Nu manglede han så bare en mekanisme, der kunne forklare det. Den fandt han i “naturlig selektion”. Finkehistorien er blevet så populær, fordi den er simpel og bekræfter det udbredte billede af videnskabens udvikling som resultat af den geniale forskers pludselige aha-

oplevelse. Sådan er det sjældent, og sådan var det slet ikke for Darwin.”

Kommentar Historien om Darwins befatning med finkene på Galapagos-øyene er utmerket beskrevet i amerikaneren Frank J. Sulloways artikler på 1980-tallet. Ellers er hans landsmann Jonathan Weiner samt britene David Lack og Peter Grants bøker svært interessant lesning om emnet.

Den evolusjonære betydning av disse finkene er som regel alltid svært overdrevet og faktisk ofte forvrengt. Så Kjærgaards i og for seg korrekte fremstilling av begivenhetsforløpet krever også her en utdypning: For til “den populære finkehistorie” hører et viktig apropos. Det amerikanske “National Academy of Sciences”, en eksklusiv og aktverdige institusjon, utgav i 1998 boka “Teaching about Evolution and the Nature of Science”. På side 19 der fins en omtale av finkene på Galapagos. Artikkelen heter “Ongoing Evolution Among Darwin’s Finches”. Det påpekes i teksten at en streng tørkeperiode et enkelt år “can drive evolutionary changes in the finches. [Dette gjelder størrelsen på nebbet.] (...) The Grants [det kjente ekteparet som måler nebbene i forskningsøyemed] have estimated that if droughts [tørkeperioder] occur about once every 10 years on the islands, a new species of finch might arise in only about 200 years.” Det er rett og slett merkverdig at en så antatt seriøs institusjon kan komme med et slikt åpenbart urimelig utsagn. For det man glemmer å si, er at samme ektepar har funnet ut at ved regnperioder (den såkalte El Niño) skjer der også “evolutionary changes” i nebbene, men da slik at de vender tilbake til den opprinnelige størrelsen igjen. Altså, i sum null evolusjon, fram og tilbake er like langt. Det er visst ingen sjanse til at det skal tre fram en ny art innen 200 år! Som ovennevnte Weiner skriver i sin Pulitzer-prisbelønte bok: “In spite of all this selection pressure, the cactus finches [Geospiza scandens] have not changed in the last ten years. By all the Grants’ measures, their beaks and bodies are the same now, on average, as they were before the flood.” (Weiner 1995: 192; se også Grant: “Ecology and Evolution of Darwin’s Finches” (1999) og Steinheimer (2006).

Og så burde man kanskje i sammenhengen tilføye at når det sies at Darwin fant sin forklaringsmekanisme i “naturlig seleksjon”, så var det samtidig en mekanisme han selv kom til at tvile mer og mer på, etter hvert som han skrev seg igjennom de forskjellige versjoner av Om artenes opprinnelse.

4. Myte: Darwin fandt på slagordet “survival of the fittest” – den stærkestes overlevelse – for at markedsføre sin teori

“Det var den politiske filosof Herbert Spencer, der som den første brugte begrebet “survival of the fittest” i sin bog Biologiens Principper, der udkom i 1864. Spencer brugte det som metafor for Darwins begreb om “naturlig udvælgelse”. Darwin var aldrig helt tilfreds med begrebet, men kunne godt se, at det havde nogle enkelte fordele. Blandt andet så kunne folk komme til at tænke på en bevidst indgriben med Darwins eget begreb “naturlig udvælgelse”. Og det var der slet ikke tale om. På den anden side kom slagordet også til at simplificere processen og mekanismen i en sådan grad, at folk fik en forkert opfattelse af, hvordan livets udvikling foregik. Darwins teori byggede på held, tilfældighed, dygtighed osv., hvor det statistiske element er afgørende. Der var med andre ord tale om et væld af faktorer i arternes udvikling, der ikke kunne reduceres til, at det altid var den stærkeste, der ville overleve. Darwin overtog Spencers begreb som et synonym til “naturlig udvælgelse” i 5. udgaven til Om Arternes Oprindelse, der udkom i 1869. Den danske oversættelse kom for første gang i 1871-1872. Her blev J. P. Jacobsens oversættelse af “survival of the fittest” til “den mest Skikkedes Bliven i live”. Det er næsten umuligt at forstå i dag. Darwins egen tolkning af begrebet var, at det drejede sig om den bedst tilpassedes overlevelse, ikke den stærkeste. Det er også vigtigt at huske på, at selv det allerbedst tilpassede individ kunne være uheldig at blive spist af et større dyr, få et klippestykke i hovedet eller omkomme på anden vis. Evolutionen giver med andre ord ingen garantier. Det er en statistisk teori.”

Kommentar Spencer kom med uttrykket “Survival of the Fittest” allerede i sin artikkel: “A Theory of population, deduced from the General Law of Animal Fertility” (1852). (Peel 1992: 137). Siden ble det tatt med i hans bok “Principles of Biology” (1864) og ble da mer kjent. Første gang Darwin bruker det, er i sin bok “The Variation of Animals and Plants under Domestication” (1868), siste side, der det står: «(...) as a consequence, to the natural selection or the survival of the fittest, must appear to us superfluous [som overflødige] laws of nature.» Dette var faktisk på oppfordring fra Alfred R. Wallace i brev 2. juli 1866, der han mener at Darwin med fordel kan bruke Spencers term istedenfor “Natural Selection”: «(...) I think it may be done without difficulty & very effectually (...)»

Spencer på sin side hadde henvist til Darwins term da han brukte sitt eget: «This survival of the fittest, which I have here sought to express in mechanical terms, is that which Mr. Darwin has called “natural selection” (...)» (Spencer Vol I: 1864-67: 444f.) Uttrykket gjentas i 5. utgave av “Artenes Opprinnelse” (1869), men opptrer hyppigere i 6. utgave (1872), da ganske riktig også som et synonymt uttrykk for “Natural Selection” (Darwin. F & Seward, A. C.: Vol. 1, 1903: 267f.) Men ellers kan man vel si at Kjærgaards kommentar til myte 4 rammer underlig ved siden av, i og med at han

(som så mange før ham) oversetter ordet fittest ukorrekt. Hvis man utviklet IP’s gammeldanske oversettelse til “den mest Skikkedes Forbliven i live” ville det morsomt nok være mer korrekt – og forståelig. Survival of the Fittest betyr jo nettopp ikke den stærkestes overleven, men den mest veltilpassede. Og Kjærgaards eksempel med klippestykket i hodet på den mest veltilpassede er videre en understrekning av at verken Survial of the Fittest eller Naturlig Selektion er forklaring på noe som helst: Mekanismen kan alene velge ut mellom allerede eksisterende individer, ikke skape nye.

For en annen ting er at “Survival of the Fittest” vel helst må kalles en tautologi – en selvinnlysende sannhet:

«Darwins største bidrag var, selvfølgelig, forslaget om at evolusjon kan bli forklart ved naturlig utvalg av tilfeldige variasjoner. Naturlig utvalg, som først ble betraktet som en hypotese som trengte en bekreftelse ved hjelp av eksperimenter eller observasjoner, viser seg når en ser litt nøyere etter, å være en tautologi, et utsagn som er slik at det gjentas to ganger. Det hevder at de mest skikkede individene i en populasjon (som defineres som de som etterlater mest avkom) vil etterlate mest avkom. Med en gang dette er sagt, skjønner alle at dette er jo helt selvinnlysende.” (Waddington i Tax 1960: 385) Så ærlig taler også Thomas Hunt Morgan (18661945), som fikk Nobelprisen i 1933 for sitt arbeid med fruktfluer (første utdeling i genetikk): “For it may appear little more than a truism to state that the individuals that are the best adapted to survive have a better chance of surviving than those not so well adapted to survive”. (Morgan: 1925: 120, 127).

5. Myte: Darwin var en ateist, der kun var ude på at rydde religion af vejen

“Mange har set evolutionslæren som et angreb på religion, hvor kampen skulle stå mellem Gud og Darwin. Det er en udbredt fejltagelse, at Darwin var ude på at skade religion og religiøs tro. Hans arbejde handlede om at forstå jordens liv på et videnskabeligt grundlag. Det havde nogle konsekvenser for f.eks. jordens alder, som på baggrund af en bogstavelig læsning af Bibelen blev sat til 6.000 år. Der var brug for millioner af år for evolutionen at virke. Men det var ikke Darwin, der introducerede den gamle jord. Det var almindeligt anerkendt blandt videnskabsfolk i 1800-tallet, at jorden var millioner år gammel. Uenigheden drejede sig blot om hvor mange millioner år det drejede sig om. Her var Darwin altså på linje med sine samtidige kolleger. Men han er ofte blevet udskældt som netop den person, der gjorde op med den bogstavelige læsning af Bibelen. Tro blev imidlertid anset for et personligt anliggende. Det vigtige for Darwin – og for videnskabsfolk i øvrigt på dette tidspunkt – var, at videnskab og religion ikke blev blandet sammen. Man kunne sagtens mene evolutionslæren var rigtig og stadig tro på Gud. Det var der mange, der gjorde – og det er der stadig mange, der gør. Darwin havde selv en religiøs opvækst og var i færd med at uddanne sig til præst i på Universitet i Cambridge, da han drog ud på sin jordomrejse med HMS Beagle. Hans personlige tro kom til at betyde mindre og mindre for ham gennem livet. Det afgørende er i denne sammenhæng, at hans arbejde ikke var et angreb på religion, og at Darwin aldrig selv brugte evolutionslæren til det formål. Det har dog ikke forhindret andre i at gøre det.”

Kommentar Til Kjærgaards siste setning må man bare si: Ja, det skal være sikkert. Men også her er Kjærgaard underlig avglidende i sin kommentar: Det er sant at Darwin selv ikke var ute for å skade religiøs tro, men likevel er det ikke så underlig at man har sett evolusjonslæren som et frontalangrep på især den kristne verdensforståelse og skapelsestanke. For Darwins teori ble fra første begynnelse brukt som spydspiss for en aggressiv ateisme eller agnostisisme! Vi behøver bare igjen nevne “Darwins gode venn og kollega” Huxley. Så det er altså ikke bare noen av nåtidens kjente ateister som boltrer seg på denne tumleplassen! Briten Richard Dawkins og amerikaneren Daniel C. Dennett er f.eks. to av de mest kjente som bruker evolusjonsteorien til å promotere sin ateisme, og de blander således i aller høyeste grad tro og vitenskap sammen.

For øvrig overser Kjærgaard de mange (især eldre) biologibøker som nettopp innleder sitt avsnitt om evolusjonslæren med en direkte nedlatenhet overfor skapelsestanken, hvor kvintessensen er noenlunde følgende: “Tenk at noen stadig er så tåpelige at de tror på Skapelsesberetningen” (hvordan den så enn skal tolkes), “men nå skal dere høre hvordan det i virkeligheten gikk til med livets tilblivelse og utvikling …” Kjærgaard springer også lett og elegant over det faktum at mange unge mennesker (og andre ubefestede sjeler) har mistet sin tro i møtet med evolusjonslæren. Så at denne læren ikke skulle emme av religion, og har gjort det fra første begynnelse, turde visst være en sannhet med modifikasjoner.

Kjærgaard skriver også: “Der var brug for millioner af år for evolutionen at virke.” Ja, i sannhet, for å få evolusjonen til å virke var der bruk for mange flere årmillioner enn mange den gang var tilbøyelige til å innrømme Darwin! Det bør f.eks. nevnes at Darwin fikk problemer med disse årmillionene da Lord Kelvin kom med sin kritikk i 1866: Jorden var nok ikke så gammel som Darwin trodde, mindre enn 100 millioner år. (Browne 2002: 314). Så helt “på linje med sine samtidige kolleger” … I dag hvor Darwin så tilsynelatende har fått bevilget sine nødvendige millioner år, må vi bare konstatere at dette tillegget ikke har løst hans problem med de små glidende overganger. Dels pga. det

førstnevnte problemet med kompleksitet, dels med at det “til at begynde med” likevel er gått for hurtig. Kort uttrykt: Den kambriske eksplosjon. Eller som det heter i Jørn Madsens Livets Udvikling:, p.16: »Man skulle tro, at livet krævede lang tids eksperimenteren for at udvikle sig, men faktum er, at de ældste spor af liv dukker op lige med det samme […]« Så Darwins forestilling om livets langtids-eksperimentering er man altså gått bort fra i dag.

Men i denne sammenheng burde Kjærgaard ha tatt en 6. myte ved vingebeinet: Nemlig at det kun var fra religiøst hold at Darwin møtte motstand overfor sin teori, og at det vitenskapelige miljø tok hans tanker til seg med stor glede. Det var nærmest motsatt. Hans Origin ble rent faktisk mottatt med betydelig skepsis blandt Darwins kolleger, ikke bare lord Kelvin. Ja, forlegger John Murrays konsulent Whitwell Elwin karakteriserede hans skjellsettende verk med den litt hånlige bemerkning at det var en utmerket bok om dueavl! Og således også i dag: Der finnes en betydelig opposisjon i vitenskapellige kretser mot dagens evolusjonslære (definert som neodarwinismen). Et faktum som nærmest benektes på de to hjemmesider hvor vi har møtt Kjærgaards myteavlivning.

Ellers har Kjærgaard helt rett om Darwin i forholdet tro-viten – for eksempel skriver sistnevnte en gang: “Jeg angriper ikke Moses, og jeg tror Moses kan ta vare på seg selv. Og jeg kan ikke huske at jeg noensinne har publisert et eneste ord direkte mot religionen eller prestene.” (Darwin, F. (ed.) Vol II 1887: 288f.)

Les Darwin selv! Med denne oppfordring fra Kjærgaard, vender vi imidlertid tilbake til noen ord fra hans innledning som jeg likte godt:

“Alle har hørt om Darwin. Alle ved hvordan han ser ud. Og alle har en mening om ham. Men det er de færreste, der faktisk ved, hvad han sagde, og hvad hans teori gik ud på. For at finde ud af det, er det bedste man kan gøre at læse Darwin selv.”

Jeg har gjort det Kjærgaard foreslår. I lang tid har jeg studert Darwin ganske intenst ut fra primær-kildene, altså gransket de samme skrifter som Kjær-gaard selv ville ha gjort. Og hva fant jeg da ut? Jo, at det er ikke alltid slik som darwinistene forteller oss.

Resultatene foreligger i “Darwinboken. Hva du ikke visste om Charles Darwin” som utkom på Origo forlag 1. juli 2009. (Darwinbogen kommer ut i november på dansk, red.)

Her kan man lese om en mengde ting som man ellers ikke ser i Darwin-litteraturen – slikt skal nemlig helst ikke snakkes om. Tredjeparten av boken er noter – ingen skal si i ettertid at jeg bare kom med påstander. Litteratur Browne, Janet: “The Power of Place. Volume II of a Biography [of Charles Darwin]” (2002) Darwin, Charles: “Om artenes opprinnelse”, Bokklubben (2005) Darwin. F & Seward, A. C. (eds.): “More Letters of Charles

Darwin”, Vol. 1 (1903) Darwin, F. (ed.): “The Life and Letters of Charles Darwin”, Vol.

II (1887) Dobzhansky, Theodosius: “The American Biology Teacher” (1973), nr 35, s. 125-129. Doolittle, W. Ford: “Uprooting the Tree of Life” in: “Scientific

American”, nr. 282, (2000), s. 90ff. Gitt, Dr. Werner: “In the Beginning was Information” (2005) Gould, Stephen Jay: “The Panda‘s Thumb” (1980) Hoyle, Fred: “Det intelligente univers” (norsk utg. 1984) Hoyle, Sir Fred and Wickramasinghe, Chandra: “Evolution from

Space” (1981) Lack, David: “Darwin’s finches” (1947/-83) Madsen, Jørn: “Livets Udvikling, 4 mia. års evoutionshistorie A-

Å” (2006) Morgan: Thomas Hunt: “Evolution and Genetics” (1925) Peel, J. D. Y.: “Herbert Spencer. The Evolution of a Sociologist” (1992) Steinheimer, Frank D. & Sudhaus, W.: „Die Speziation der

Darwinfinken und der Mythos ihrer initialen Wirkung auf

Charles Darwin. Naturwissenschaftliche Rundschau“, (2006), 59(8): 409-422. Sulloway, Frank J.: “Darwin and His Finches: The Evolution of a

Legend” in: “Journal of the History of Biology”, Vol. 15, no. 1, pp. 1-53 (1982A) Ibid.: “Darwin’s Conversion: The Beagle Voyage and Its

Aftermath” in: “Journal of the History of Biology”, Vol. 15, no. 3, pp. 325-396 (1982B) Ibid.: “The Beagle Collections of Darwin’s Finches (Geospizinae)” in: “Bulletin of the British Museum. Natural

History (Zoology)”, Vol. 43 (2), pp. 49-94 (1982C) Ibid.: “Darwin and the Galapagos” in: “Biological Journal of the

Linnean Society of London”, Vol. 21, pp. 29-59 (1984) Waddington, C.H.: “Evolutionary Adaptation” in: Tax, Sol (ed.):

The Evolution of Life. Its Origin, History and Future.

Volume 1 of Evolution After Darwin. The University of

Chicago Centennial (1960) Weiner, Jonathan: “The Beak of the Finch. A Story of Evolution in our Time” (1995); (dansk oversettelse: “Darwins næb” (1997)

Jostein Andreassen har i mer enn 30 år forsket i Darwins omfattende skriftlige materiale. Det er derfor ikke uten grunn at han nyter stor respekt og regnes som Norges kanskje aller fremste Darwinkjenner. Han har nylig skrevet bok med tittel ”Darwinboken – Hva du ikke visste om Charles Darwin”.