Peder A. Tyvand: Stammer vi fra apekatten Ida?

Stammer vi fra apekatten Ida?

Av professor Peder A. Tyvand

Tidlig på forsommeren 2009 ble det skapt et mediehysteri uten like rundt fossilet av den lille apekatten Ida. I Norge, vel å merke. Tirsdag 19. mai ble Ida lansert. Jeg var på konferanse i Strømstad den dagen, og registrerte noen fete overskrifter i de norske avisene Dagbladet og VG som var å få på hotellet. Men svenske media brydde seg ikke om Ida-saken, så jeg tok det hele med en klype salt.

Så startet telefonoppringningene fra Norge. NRK skulle ha intervju i nyhetsmagasinet Ukeslutt. Avisene Vårt Land og DagenMagazinet skulle ha mine kommentarer. Jeg bad dem vente en dag, så jeg kunne få vite hva slags dyr denne Ida var.

Her er viktig å være skeptisk, fordi det er ideologiske fordommer ute og går. Det er maktpåliggende for darwinistene at vi tror på apekatten. At vi innbiller oss at vi nedstammer fra apekatten og dens avkom.

Jeg fant ut at Ida er noe annet enn den utgis for. Den er ingen slektning av mennesket eller sjimpansen. Den er ikke engang en ape, men en halvape. Den er i slekt med halvapen Herr Nilsson i TV-serien om Pippi Langstrømpe av Astrid Lindgren. Betegnelsen “apekatt” kan gjerne brukes om halvaper, fordi disse har lang hale og et bevegelsesmønster som ligner på kattedyr. Sjimpanser og gorillaer beveger seg på en annen måte, for de har ingen hale.

Som leder for skapelsesbevegelsen Origo har jeg stilt opp syv ganger i Ida-saken, uten å være sikker på hva som ble sendt eller trykt. Følgende utsagn har nådd ut: - Halvapen Ida hadde en knøttliten hjerne uten plass for humor. Hvis hun hadde hatt humor, ville hun ha ledd seg i hjel av påstandene om at hun var vår stam-mor Humor er et veldig viktig og nyttig element i all darwinisme-kritikk. Darwinismen er gjennomført selvhøytidelig og humørløs. Humor trenger seg gjennom de fleste mediefiltre uten sensur eller skamklipping. Det er komisk at Ida utgis for å være vår stam-mor. Det var hun under ingen omstendigheter, for hun døde uten å ha nådd puberteten.

Paleontologen og Ida-forskeren Jørn Hurum påstår at Ida ikke var som andre halvaper, siden hun manglet “tannkam” og “pusseklo”. To spesialiseringer som visstnok alle voksne halvaper skal ha. Men Ida var bare et lite barn og ikke voksen. Likevel hevder Jørn Hurum at disse to manglene hos Ida er et argument for at hun skulle stå midt mellom halvape og ape, og være en slags trekvart ape. Dette er feil. Et dyr som avviker fra halvaper kun ved at det er mindre avansert enn andre halvaper, er mer en kvart-ape enn en trekvart-ape.

Fossilet Ida kom til Norge under massiv mediedekning fredag 29. mai. Samme ettermiddag inviterte radiokanalen P4 undertegnede til å debattere mot Idaforskeren Jørn Hurum. Men Hurum nektet å møte meg, og P4 fant å måtte omgjøre invitasjonen. Hurum takler ikke å debattere mot folk som ikke er darwinister. Journalistene har vært hensynsfulle og unngått å stille ham virkelige kritiske spørsmål.

Fem biologiprofessorer gikk ut i Aftenposten 3. juni med overskriften “Ida er oversolgt”. (www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3102780.ece). Det som falt disse professorene særlig tungt for brystet var at Ida ble framstilt av Jørn Hurum som et “missing link”. Et manglende mellomledd i den påståtte avstamningen mellom dyr og mennesker.

Typiske darwinister (som disse fem) har noen merkelige holdninger til dette med mellomformer. Eksistensen av mellomformer var i følge Charles Darwin selve testen på om hans lære var holdbar eller måtte forkastes. (1)Darwinistene forsikrer oss stadig at de absolutt ikke trenger å finne nye mellomformer. De hevder at det er et luksusproblem at det finnes en overveldende mengde med slike fra før, som liksom over-dokumenterer enhver overgang på veien fra amøbe til menneske. Dette vil man ha oss til å tro. Men darwinistene tror egentlig ikke på dette selv. (2)Darwinistene blir nemlig fra seg av begeistring over ethvert nytt fossilfunn som de kan tolke som en mellomform. Samtidig prøver de å tone ned den desperate mangelen på slike, ved ikke å kalle funnet for en mellomform likevel. I stedet begås det gjerne

tåkeprat av typen “en brikke som passer perfekt inn i puslespillet”. (3)Darwinistene slår fast at de selvsagt visste hvordan denne mellomformen – som de ikke trengte – måtte se ut før de fant den. Men dette er etterpåklokskap på grensen til uhederlighet. Det blir aldri sagt noe konkret om eventuelle nye fossilfunn før man finner dem. Darwinistene fastholder at de ikke trenger mellomformer. Da kan de ikke motsi seg selv med konkrete påstander om hvordan nye mellomformer eventuelt skulle se ut. Darwinistene vet jo at de ville bomme grovt dersom de skulle våge seg utpå med konkrete forutsigelser av helt nye fossilfunn. Den nye “brikken i puslespillet” passet liksom perfekt, men bare etter at man hadde funnet den. På forhånd fastholdt man at det samme puslespillet ikke manglet en eneste brikke. Mellomform eller ikke mellomform? Hele begrepet mellomform er en overvintret spekulasjon fra fortiden. Men det er fornøyelig at darwinisten Hurum og andre darwinister kan finne på å kjempe mot hverandre i dette spørsmålet. Hurum mente at Ida var en viktig mellomform. Biologiprofessorene mente at det var taktisk uklokt å si slike ting høyt. Folk kunne jo begynne å tvile på “den sanne lære”. Folk kunne tenke at darwinistene mangler mellomformer. Men vi må spørre: Når ble taktikk et virkemiddel innenfor vitenskapen?

La oss se nærmere på publiseringen av Ida. Den vitenskapelige artikkelen “Complete primate skeleton from the Middle Eocene of Messel in Germany: morphology and paleobiology” ble publisert 19. mai 2009 i det ikke altfor velrenommerte fagtidsskriftet PLoS One, volum 4, bind 5. Nordmannen Jørn Hurum er en av seks forfattere av denne artikkelen, og de andre er to tyskere, to amerikanere og en sveitser. Den vitenskapelige publiseringen av Ida er ikke tillitvekkende. PLoS One er ikke et etablert tidsskrift, men en ny type tidsskrift som eksisterer kun i elektronisk utgave. Det ligger gratis tilgjengelig på nettet, men man må betale for å trykke artikler der. Det tok bare to måneder fra artikkelen ble sendt inn som manuskript 19. mars 2009 og til den ble godkjent og lagt ut på nettet 19. mai 2009. Det er umulig å kvalitetssikre vitenskap av denne typen med en prosess som totalt varer bare to måneder. På sin “fødselsdag” 19. mai ble fossilet Ida presentert både ved en vitenskapelig artikkel og i form av foredrag i New York, hvor hun også ble lansert for den internasjonale pressen. Denne samtidigheten på tre plattformer var på forhånd regissert for å få maksimal PR-effekt. Men i USA er det mange flere kritiske røster enn i det medie-enfoldige Norge. Det var jo blitt brukt flere millioner norske skattekroner for å kjøpe henne hit.

Internasjonal fossilhandel er et tvilsomt svartebørsmarked med forbindelser til organisert kriminalitet. Dagens Næringsliv hadde et stort oppslag om dette i sitt helgemagasin 1. august 2009. Avisen avslørte navnet til fossilkremmeren Thomas Perner som solgte Ida-fossilet til Jørn Hurum. Perner forlangte 1 million dollar for Ida, men Hurum klarte å prute prisen ned til 750 000 dollar. Dette var omtrent 4 500 000 norske skattekroner. Til Nettavisen har universitetsdirektør Gunn-Elin Aasprong Bjørnebo uttalt - Dette er vel anvendte penger Hun er også glad for all oppmerksomheten Hurum og hans team har skaffet Norge, Oslo, universitetet og realfagene. «Ida» har fått bred omtale i internasjonale medier. Forskningsarbeidet har også resultert i en bok og en tv-dokumentar. (www.nettavisen.no/innenriks/ article2635842.ece)

Det var altså maktpåliggende for de norske aktørene å lage et voldsomt mediesirkus. Bare slik kunne de overbevise godtroende norske skattebetalere om at det var riktig å øse ut disse millionene i et uregulert fossilmarked. I det ledende tverrvitenskapelige tidsskriftet Nature kom det 23. juli 2009 en artikkel “Outrage at high price paid for a fossil” hvor 11 forskere fra 6 kjente amerikanske universiteter og forskningsinstitusjoner kritiserer både Ida-kjøpet og lanseringen. Disse forskerne tar avstand fra de store ordene som er blitt brukt i markedsføringen av Ida. Floskler som mangler ryggdekning i den vitenskapelige dokumentasjonen. Disse 11 forskerne refser denne bruken av offentlige forskningsmidler til å støtte opp under en kynisk kommersialisme på et område hvor kommersiell tenkning burde ha vært bannlyst.

Valget av latinsk artsnavn til Ida er en pussig sak: Hun blir kalt “Darwinius masillae”. Altså er hennes slekt smykket med Darwins navn i latinisert form, og artsbetegnelsen hennes er tatt fra gruven hvor man tror at hun ble funnet. Ida-funnet har ingen annen tilknytning til Darwin enn at man fant det opportunt å offentliggjøre det i Darwins jubileumsår 2009. Å assosiere dette funnet med engelskmannen Darwin er en stor frekkhet, for det er ingen engelske forskere som er involvert i det vitenskapelige arbeidet med Ida. Man har likevel klart å unngå protester ved å alliere seg med mektige krefter fra media og politikk. Den berømte engelske naturjournalisten David Attenborough var med på Ida-laget fra første stund (www.vg.no/nyheter/ utenriks/artikkel.php?artid=553885).

Noe av den samme taktikken er blitt brukt i Norge. Media og politikere har hatt innside-informasjon og er derfor positive. TV-programmene om Ida var blitt planlagt i lang tid. Hurums faglige autoriteter innenfor norsk paleontologi var derimot ikke blitt informert, og dette kan være et sjansespill for en som ennå ikke er professorkvalifisert.

Ida-funnet er ikke så sensasjonelt som Hurum vil ha det til. Det er ikke engang nytt. Ida-funnet har allerede vært delvis kjent i 15 år. Det norske Ida-fossilet utgjør faktisk bare halvparten av Ida-funnet. Det finnes en høyre-Ida i tillegg til vår venstre-Ida. Vår Ida utgjør venstresiden eller venstre halvpart av halvapen Idas fossile etterlatenskaper. Høyre halvpart av Ida (den som i

ettertid kalles B-siden) ble kjøpt av Burkhard Pohl i 1991 og havnet i hans private samling i Wyoming før det ble sendt tilbake til Tyskland i 1994 for å bli analysert av Jens Franzen, som er blitt en av Jørn Hurums samarbeidspartnere. Høyre-Ida ble senere overflyttet til New York. Høyre-Ida er etter hvert blitt beryktet fordi hun ikke er autentisk, men er blitt utstyrt med en mosaikk av forfalskninger. Vi kan heller ikke vite at den norskeeide venstre-Ida er fri for juks. Det er ikke vanskelig å få øye på en skjøt som går midt gjennom henne. Man har brukt mye kortere tid på å analysere vår venstre-Ida enn man brukte på høyre-Ida. Nå er det kanskje for sent å finne ut mer, fordi vår venstre-Ida er blitt forseglet inne i en glassmonter. Hun ligger der til allmenn beskuelse på Naturhistorisk Museum i Oslo.

Ida-funnet ble altså ikke publisert i noe ledende vitenskapelig forum. Grunnen til at anerkjente tidsskrifter neppe kunne gå god for en slik publikasjon, er at Ida-funnet faktisk ikke er dokumentert vitenskapelig. Det er jo blitt oppbevart i et kvart århundre hos en privat samler, som inntil nylig var anonym. Samleren hadde ingen holdbar dokumentasjon å gi, så man er henvist til å gjette at Ida er funnet i Messel-gruven hvor mange andre beslektede funn er gjort. Idas alder er egentlig aldri blitt undersøkt. Påstanden om at hun er 47 millioner år gammel, er basert på radioaktive målinger av uorganiske vulkanske bergarter under denne gruven hvor man håper at Ida er funnet.

All vitenskap omkring menneskets påståtte apeopphav viser seg å være påvirket av ideologiske fordommer. Konklusjonen på hele Ida-historien kan derfor uttrykkes slik: - Monkey business as usual

Correspondence Nature 460, 456 (23 July 2009) | doi:10.1038/460456a; Published online 22 July 2009 Outrage at high price paid for a fossil Elwyn L. Simons1, Friderun Ankel-Simons1, Prithijit S. Chatrath1 , Richard S. Kay2, Blythe Williams2, John G. Fleagle3, Daniel L. Gebo4, Christopher K. Beard5, Mary Dawson5, Ian Tattersall6 & Kenneth D. Rose7

Sir In your Editorial ‘Media frenzy’ (Nature 459, 484; 2009), you discuss the hype surrounding the description of a 47-millionyear-old fossil primate (J. L. Franzen et al. PLoS ONE 4, e5723; 2009). This fossil was publicized worldwide by the press using banners such as „the eighth wonder of the world“ and „the missing link in human evolution“, although no such claims were made by the authors in the paper. But even more outrageous, in our view, was the earlier sale of this specimen for a huge sum. The fossil, nicknamed ‘Ida’, was allegedly found by an amateur collector (C. Tudge The Link 68–69; Little, Brown, 2009) in 1983 at the Grube Messel site in Germany. Ida’s collector separated this fossil into two parts, which was

unfortunate because of the scientific value of completeness. The less-complete part, now known as the B side, reportedly had some of its anatomical features fabricated to make it seem more complete (see J. L. Franzen et al. PLoS ONE 4, e5723; 2009), perhaps to facilitate its independent sale. The B side was sold to Burkhard Pohl of the Wyoming Dinosaur Center in Thermopolis, then sent to Jens Franzen of the Senckenberg Research Institute in Frankfurt, Germany, who described it in 1994. Meanwhile, the more complete part of Ida, now known as side A, was embedded in resin and framed. It is believed to have been kept in the anonymous collector’s home for 23 years until 2006, when its photograph was shown to Jørn Hurum of the Natural History Museum in Oslo. The asking price for side A was reportedly US$1 million, although Hurum is alleged to have eventually paid about $750,000 for it (see The Times Online, 28 May 2009). The publicity barrage surrounding this fossil seems to have been amplified by its purchase for this sum of money. In our view, such objectionable pricing and publicity can only increase the difficulty of scientific collecting by encouraging the commercial exploitation of sites and the disappearance of fossils into private collections. We believe that payments on this scale are detrimental to scientific investigation, and respectable institutions should not be responsible for making or publicizing them. We strongly believe that fossils should not have any commercial value.

1. Duke Lemur Center, Durham, North Carolina

Email: esimons@duke.edu 2. Evolutionary Anthropology Department, Duke University 3. Department of Anatomy, State University of New York, Long

Island

4. Department of Anthropology, Northern Illinois University 5. Carnegie Museum, Pittsburg 6. Department of Anthropology, American Museum of Natural

History 7. Center for Functional Anatomy and Evolution, Johns Hopkins

University School of Medicine

Pressens modtagelse af Ida

Origo dokumenterer hvordan en historie i pressen der burde kalde på en række kritiske spørgsmål, er blevet til rent mikrofonholderi

Under overskriften “Halvaben kan være vores forfader” skriver dagbladet Politiken ved dets europakorrespondent Peter Wivel om fundet af Ida den 12/5 2009 (se også Peder Tyvands artikel om samme). »Forskerne har fundet et opsigtsvækkende fossil der kan være et afgørende trin i udviklingen fra abe til menneske. […] Fossilet ejes af Geologisk Museum i Oslo.« »Det britiske tv-selskab BBC har lavet et 90 minutters program om fundet. Programmet bliver præsenteret af den verdensberømte videnskabsjournalist Sir David Attenborough […]Attenboroughs program vil for første gang blive fremlagt for offentligheden i New York 19. maj [2009, red.] på en konference hvor medierne kan møde videnskabsmændene og journalisterne bag udsendelsen. Indtil da er alt omgærdet af den største hemmelighedsfuldhed.« »Fossilet er en såkaldt halvabe. Man har fundet dets skelet i en udgravning i Hessen. Det er så godt bevaret at man endog kan analysere hvad det havde i sin mavesæk. Det menes at fossilet har ligget mellem 37 og 47 mio. år i jorden. Det fundne dyr er i familie med den nulevende slægt lemurer. […] Lemurerne er en gammel dyreart. Arten levede samtidigt med dinosaurerne […]«

»Fundet af halvaben er gjort i to stykker som i fjor blev købt af det Geologiske Museum under Oslos Universitet.. Det er den norske palæontolog Jørn Harald Hurum der skal have beskrevet fundet og dets betydning for vores forståelse af menneskets udvikling. Det vil Hurum dog ikke bekræfte i en samtale med Politiken. […].« »Forskningsresultaterne skal publiceres i et videnskabeligt tidsskrift der udgives af den internationale forskningsinstitution Public Library of Science. –Hurums kollega Philip D. Gingerich der leder museet for palæontologi ved Michigans Universitet i USA, siger til den britiske avis Mail at han har undersøgt halvabens skelet. Det er usædvanligt komplet og veldateret. […]« »Af David Attenboroughs dokumentarudsendelse fremgår det at forskerne har konkluderet at fossilet ikke bare er en lemur, men at det stammer fra en beslægtet gruppe halvaber der udviklede sig til aber, menneskeaber og mennesker. – Fundet skulle sandsynliggøre at mennesket kan nedstamme fra en gren af lemurerne. Den lille dawinius masillae [som fundet er navngivet, red.] har ikke som lemurerne en rad tænder i undermunden der bruges til at kæmme pelsen med, og nogle bestemte tæer der bruges til at skrabe i jorden med. Det kan være et vidnesbyrd om at dyret stammer fra en art der levede før abeslægten begyndte af forgrene sig.«

Og artiklen slutter: »Det springende punkt er […] fossilets næse. Hvis det kan påvises at det har haft en tør næse ligesom menneskeaber og mennesker, kan det være det manglende led i udviklingskæden. Har det derimod en fugtig næse som lemurer og hunde, er fossilet næppe kandidat til den eftertragtede rolle i udviklingens historie.« Referat v/ K. Aa. Back