Atrium nr. 1 2003

studentmagasinet for HF-fakultetet UiB. nr. 1 2003 11. 책rgang

INNHOLD 6

Forskningssensur Skal makt være rett?

8

Etikk i oljeindustrien

12

Casuals

14 16

Demonstrasjon mot krig

18

Photon

20

Musikk på nettet

24

Nordisk klang

28

Vår mann Bond

32

Toner fra sjelens horn

34

Forskerstafett

36

Max Havelaar

39

Photon

40

Studentmat Slaver for genene?

44

s.24 I mars arrangeres Ekkofestivalen for første gang. Nordiske elektronikaartister og kunstnere samles i Bergen til en annerledes festival.

s.20 Trafikken av musikkfiler på nettet har satt plateselskaper i en klemme.

Hvilken vei vil de gå for å gjenvinne kontrollen?

s.12 Oljebransjen har ord på seg for å tenke profitt foran etikk. Nå legger Statoil og Norsk Hydro hodene i bløt for å vinne respekt.

foto: Trym N. Holbek

tenk fort!

I det siste har nye historiebøker begynt å sirkulere i amerikanske skoler. Mye mer enn før legger de opp til å fremstille amerikansk historie fra flest mulig sider. Til og med presidentene får gjennomgå menneskelighetsfilteret. I Oakland har barn fått høre at George Washington ikke bare er mannen som ledet uavhengighetskrigen og endte opp på dollarseddelen. Han sendte dessuten militære tropper etter egne urokråker, og invaderte land han hadde gitt løfte om å opptre varsomt i. Denne mannen, som har inntatt en bortimot mytisk posisjon i amerikansk bevisshet, viser seg å være mer «mangfoldig» enn antatt. Det er åpenbart at flere slike skikkelser kunne ha godt av en omgang med nye perspektiver. Resultatet av å vri på den kanoniserte lesningen er at barn og unge begynner å skjønne at virkeligheten er mindre enkel enn de som styrer vil ha det til.

De mest groteske fysiske utslagene av ensretting opplever studenter i Zimbabwe, der medlemmene av opposisjonelle foreninger blir mishandlet for sin uenighet.

Undervisning er med andre ord noe av det farligste som finnes.

Utdannelse er ikke bare å kunne få seg en jobb etter at studiepoengene er sanket. Utdannelse er å ville gå med på at verden alltid er mer vanskelig å hanskes med enn man trodde. Få studenter – om noen – skjønner at å velge å studere et fag er å ta et standpunkt. Ved hjelp at det standpunktet skal man utvikle seg og bli flinkere til å skille det viktige fra det uviktige. Siden

alle er forskjellige vil vi velge ulikt, og det er duket for det et demokratisk samfunn livnærer seg av; en diskusjon. De som styrer diskusjonen kan velge å ekskludere deltakere fra samtalen, og fremme sine egne planer i kraft av å være det chat-kanaler kaller «moderator.» Dette er i enkle trekk det som skjer i alle fora der noen blir beskyldt for å være urokråker, enten det er i en uavhengighetskrig, i et diktatur eller i et politisk parti.

Idet en statsleder krever av andre mennesker å være «med» eller «mot» ham, sier han ikke bare noe om hvordan han forstår andre mennesker.

Han røper også noe om hvordan han forstår seg selv og sitt eget samfunn. Å sette seg selv så grundig ovenfor absolutt alle andre kulturer vitner imidlertid ikke bare om arroganse, men også om en genuin uvitenhet.

Det er imidlertid ikke fakta som mangler. Mannen disponerer tross alt en tilnærmet uendelig stab av rådgivere, og er dessuten nærmeste nabo til ett av verdens største biblioteker, Kongressbiblioteket. Det er to ting til som mangler. Andre perspektiver og god tid.

For å stimulere til et mest mulig demokratisk samfunn, er vi avhengige av undervisning som åpner opp for nye betraktningsmåter. Til dette trenger vi ikke bare en mengde fakta, men også gode ledere. Dessuten trenger vi god tid. Ethvert system som setter effektiv handlekraft foran refleksjon, er med på å ekskludere meninger.

Vi trenger ikke å handle raskere. Vi trenger å tenke langsommere.

Trym N. Holbek Ansvarlig redaktør

Journalistansvarleg: Birgitte Nitter

Gunhild Tinmannsvik Guro Ljone

Fotoansvarleg: Henrik Omtvedt Jenssen

Eksterne bidragsytarar: Cecilia Bjørge Heming Gujord Helge Østbye

Birgitte.Nitter@student.uib.no

Henrik.Jenssen@student.uib.no

Layoutansvarleg: Line Marie Kvaal linehot@hotmail.com

Ansvarleg redaktør: Trym N. Holbek Trym.Holbek@student.uib.no

Redaksjonssekretær: Carina Økland carina_o@broadpark.no

Økonomiansvarleg: Erlend Reigstad

erlendreigstad@hotmail.com

Journalistar: Ragnar Eggesvik Øyvind Flatnes Julia Grønnevet Yngvar Haaskjold Anders B. Kulseng Helene Lindquist Jack van der Hagen Nørgaard Even Onsager

publiserer bildemateriale i Atrium, og står ansvarlege for utforminga av Photonsidene.

Fotografar: Silje Grevsnes Nina Bang Larsen Guro Ljone Steinar Skjeggedal Trond Arne Sørås

Atrium kjem ut to gangar i semesteret.

Magasinet vert gjeve ut med stønad frå Det historisk-filosofiske fakultet og Kulturstyret.

Desse står utan redaksjonelt ansvar.

Atrium held til på rom nr. 404, Sydneshaugen skule Redaksjonsmøte torsdagar 1800.

Layout: Solveig Askvik Line Marie Kvaal Framside: Henrik Omtvedt Jenssen

5

Bidragsytarar dette nr: Silje Grevsnes Henrik Omtvedt Jenssen Nina Bang Larsen Guro Ljone Aud Marit Sofie Wigg

Adresse: Atrium HF-fakultetet, Sydnesplass 9, 5007 Bergen Tlf: 55 58 20 79 epost: Trym.Holbek@student.uib.no

forskningsspøkelset

30 naturvitenskapelige forskningstidsskrift og organisasjoner har bestemt seg for å sensurere bort informasjon som kan føre til terrorisme.

Hvem er neste i køen? tekst: Trym N. Holbek Trym.Holbek@student.uib.no

ill: Solveig Askvik

Den amerikanske regjeringen har innført overvåkningskamera på stadig nye steder. Journalister har blitt forfulgt for å ha skrevet nyanserte artikler der den sittende regjering ikke har kommet heldig ut. Nå er det forskningsmiljøenes tur.

For kort tid siden var en rekke forskere samlet til den årlige konferansen til The American Association for the Advancement of Science. I løpet av denne konferansen ble det annonsert et manifest for behandling av forskningsinformasjon. Her forsøker de å ta til etterretning at vitenskapelige forskningsresultater kan brukes til noe annet enn å skape et stabilt og bedre samfunn.

I punkt fire i dette manifestet kan man lese: «on occasion […] the potential harm of publication outweighs the potential societal benefits. Under such circumstances, the paper should be modified, or not be published at all.» I manifestets åpningsavsnitt

får vi del i bakgrunnen for å trekke denne konklusjonen. Det er et grunnleggende syn at det finnes informasjon som representerer stor nok risiko for misbruk av terrorister til at den ikke bør publiseres.

Forskning og porno Faren for misbruk av forskningsinformasjon blir fulgt opp av en nyanserende kommentar. Alle var enige om at det var umulig å kvantifisere potensielt farlig informasjon i lister eller tabeller.

Hvordan den skal identifiseres vil altså være en stor utfordring, fordi «open publication brings benefits not only to public health but also to efforts to combat terrorism.»

Det er her kjerneproblemet ligger, for hva er potensielt farlige forskningsresultater?

verden, slik at behovet for denne forskningen er prekær. Samtidig kan altså denne informasjonen havne i uærlige hender, men er det da forskerne selv som sitter med ansvaret for bruken av materialet?

Kritikere av manifestet mener ikke at biologisk terrorisme ikke er en alvorlig trussel. Det de påpeker er derimot at en slik avgjørelse vil føre vurderingen av vitenskapelighet inn på andre spor. Professor i mikrobiologi Stanley Falkow ved Stanford University sier til The New York Times at oppgaven til slike tidsskrift er å vurdere vitenskapelig kvalitet, ikke å [...] sensurere eller gjøre lignende manøvre, som er mer politiske av natur enn vitenskapelige. Videre mener han at uvitenhet ikke er noe godt forsvar. Det er imidlertid kunnskap.

Andre har påpekt at å kreve sensur av artikler er å flytte ansvaret for ulovlige handlinger bort fra utøverne av handlingene. Følgelig vil altså ikke lenger terroristene selv sitte med ansvaret for et eventuelt bombeattentat mot en undergrunnsstasjon, men forskerne som viser at det går an å skape innretningene som blir brukt. Dette er et uttrykk for en voldsom ansvarsfraskrivelse, der informasjonskilder, ikke terrororganisasjoner, må stå til ansvar for sistnevntes illegale handlinger. Med andre ord omtrent det samme som å si at Mohammed Atta, pilot i det første flyet som stupte inn i WTC for over ett år siden, ikke egentlig hadde noe ansvar for sine handlinger. Det hadde imidlertid instruktørene ved flyskolen han var student ved, eller til og med Orville Wright og broren hans, som viste at det gikk an å fly med motordrevet farkost.

Redaktøren for Proceedings of the National Academy of Science, Nicholas Cozarrelli, uttaler til The New York Times at oppgaven med å avgjøre hva som bør regnes som farlig kan sammenlignes med å gjenkjenne pornografi.

Han sier at han regner med å se det klart når den aktuelle artikkelen dukker opp.

Cozarrellis forhold til pornografi skal ikke diskuteres her. En slik holdning kan likevel knapt karakteriseres som annet enn uholdbar, siden den utelukker alt annet enn personlig smak. Det er altså en redaktørs subjektive holdning som skal avgjøre om en artikkel kan regnes som en trussel mot den amerikanske stats sikkerhet. Hvilke følger dette vil kunne få for publisering i akademiske tidsskrifter generelt er umulig å si, men det ligger i kortene at deres lesere vil åpne posten med nye øyne fremover.

Brett ut og bøy litt tilbake Gradering av forskningslitteratur er ikke et nytt fenomen i amerikansk akademisk tradisjon. Kjernefysisk forskning som anses som farlig har lenge vært nødt til å innfinne seg med å havne i arkivene, og ikke i tidsskriftene. Gruppen som har underskrevet manifestet poengterer at biologisk forskning publiseres uten påvirkning fra krav om vurdering av den samfunnsmessige fareverdien.

Robert A. Rich, redaktør av The Journal of Immunology ser for seg to typer terrorister som vil kunne rådføre seg med vitenskapelig litteratur: en utrent person på jakt etter en oppskrift på biologiske våpen, og en vitenskapsmann med kunnskap om molekylærbiologi. Den første typen utelukker samtidig Rich fra sitt repertoar, siden ingen tidsskrift med respekt for seg selv vil publisere en slik artikkel.

Kampanjen for å garantere at ingen uheldige mikrobiologiske forskningsopplysninger kommer på avveie er ikke bare noe som opptar tidsskriftredaksjonene. Også fra sentralt hold har man gitt uttrykk for den samme bekymring. John H. Marburger, vitenskapelig rådgiver i Det Hvite Hus, uttalte på AAAS’ konferanse at han støttet en generell åpenhet rundt bio-forskning, men samtidig at samfunnet forventer at myndighetene setter i verk «aktuelle tiltak» mot biologisk terrorisme.

Er andre vitenskaper ufarlige?

I Norge har det kommet få reaksjoner foreløpig, men professor ved Institutt for mikrobiologi Gunnar Bratbak uttaler til internavisen ved UiB, På Høydene, at prinsippet ikke er holdbart. Han fremholder at kunnskap er blitt misbrukt til alle tider, og at han opplever saken som et uttrykk for en terrorfrykt som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet.

Når naturvitenskapelige artikler blir offer for en sensur som flytter ansvar, er det ikke umulig at det stopper der. Hvilke grener av vitenskapen blir nestemann ut? Er det i det hele tatt grunn til å tro at samfunns- og humanvitenskapene kan bli offer for samme sensurmulighet?

I grunnen er det merkelig at det for eksempel ikke finnes noen filosofiske eller sosiologiske tidsskrift på underskriftslisten. Slike informasjonsbærere bringer til veie nettopp det farligste av alt. Ideer.

Uvitenhet ingen garantist Det var professor i mikrobiologi Eckard Wimmer ved State University of New York som satte igang diskusjonen i medier og blant kongressmedlemmer sist sommer med en artikkel om syntetisk fremstilling av polioviruset. Enkelte tidsskriftredaktører hevder likevel at Wimmers artikkel ikke ville ha blitt sensurert med de nye reglene. En slik uttalelse fungerer bare som avledningsmanøver, da det er fremtidige artikler som vil måtte bestå terrortesten.

Det er åpenbart at det har oppstått en konflikt mellom vurdering av samfunnsnytte og -fare. På den ene siden kan biologisk forskning bidra til å stoppe epidemier, utrydde sykdommer gjennom å utvikle vaksiner og bidra til et mer stabilt samfunn. Dette er mangelvare i en mengde land i

Kilder: Harmon, Amy: Journals to consider U.S. security in publishing. I: The New York Times, 16. 02.2003 Kolbjørnsen, Mia: Tidsskrifter innfører sensur. I: På Høyden[e]: nettavis for UiB, 19.02.2003 Redaktørgruppens manifest kan leses her: www.sciencemag.org/feature/data/security/statement.pdf

7

makt, rett og medier

Eller: hvem styrer mediene?

av Helge Østbye, professor ved Institutt for medievitenskap foto: Henrik O. Jenssen

Innafor vanlig produksjon er det ett mål: profitt – kortsiktig eller langsiktig. Lenge var viktige deler av mediene lite berørt av profittkravet.

NRK hadde en romslig finansiering gjennom lisens, og helt frikoplet fra størrelsen på publikum. Avisene i partipressas tidsalder hadde som sitt fremste mål å propagandere for sitt parti og sitt samfunnssyn. Også på mindre steder var det flere aviser som var retta inn mot sin «menighet». Det er lett å se svakheter ved partipressa, men den hadde den styrken at de fleste viktige samfunnssyna var representert, og at de fikk framstå på egne premisser. Det har sjølsagt alltid vært slik at også mediebedriftene måtte ta hensyn til økonomiske realiteter – i partipressas tidsalder var det hele tida mange aviser som måtte gi opp. Men målet med virksomheten var knyttet til innholdet, ikke til det økonomiske resultatet.

De sentrale nyhets- og debattmediene – aviser, radio, fjernsyn, bøker, tidsskrifter – har et dobbelt sett av oppgaver. Dels representerer de i dag kommersielle produkter som skaffer profitt til sine eiere gjennom konkurranse på et marked. Inntektene kommer dels direkte fra publikum (abonnement, salg), dels via reklame.

I begge tilfeller er det størrelsen på publikum (eventuelt også sammensetningen) som avgjør inntektene. Men dels er mediene også samfunnsinstitusjoner med viktige oppgaver i forhold til informasjonsspredning, demokrati og kulturliv. For å sikre rom for disse oppgavene gir staten momsfritak for bøker og aviser, og direkte støtte til blant annet enkelte grupper av aviser (pressestøtta) og til kjøp av ny norsk litteratur til bibliotekene (innkjøpsordninga).

Både eiere, kilder og annonsører søker å få innflytelse over innholdet i mediene. Publikum utgjør ei viktig brikke i dette spillet, både fordi kilder og annonsører ønsker å nå fram til et så stort og innflytelsesrikt eller kjøpekraftig publikum som mulig, og fordi en vesentlig del av de direkte inntektene til mediene kommer fra publikum. Annonsørenes interesser går ofte ut over innholdet i egne annonser og størrelsen på publikum: ofte er de også interessert i å kunne kontrollere det redaksjonelle innholdet.

De store, institusjonelle kildene er blitt stadig mer profesjonalisert, og de får hjelp av

informasjonsrådgivere for å nå fram med sine budskap, mest mulig på sine premisser.

Staten har langt på veg gått fra å være en sensurerende og ensrettende instans, til å bli en pådriver for mangfold. Samtidig har eierkonsentrasjonen gjort at eiernes rolle har gått fra å sikre mangfold (hver mediebedrift hadde sine unike eiere, med sine politiske og samfunnsmessige interesser) til å undergrave dette mangfoldet.

Tre store norske medieselskap kontrollerer viktige deler av det norske mediemarkedet: Schibsted, Orkla og A-pressen. Dessuten er staten en viktig eier gjennom NRK og Telenor. Men det er også 4 – 5 selskap i andre nordiske land som er tungt inne på det norske mediemarkedet: danske Egmont og Aller, svenske Bonnier og Kinnevik (Modern Times Group), og finske Sanoma WSOY. Norden utgjør på mange måter et eiermessig felles marked, hvor de samme eierne er tungt inne i flere nordiske land og i flere medier. Både Schibsted og Orkla har viktige eierinteresser i andre nordiske land.

Mye av maktkampen om innholdet i mediene utspiller seg i og rundt redaksjonene. Det er en tradisjon blant redaktører og journalister å hevde sin uavhengighet i forhold til alle enkeltpersoner og grupper utafor redaksjonen.

Samtidig er mediene utsatt for nedskjæringer og oppsigelser. Stoffet må produseres så billig som mulig.

Hovedgrunnlaget for å holde eierne på en armlengdes avstand fra redaksjonene, er nedfelt i den såkalte Redaktørplakaten. Den sier at det er eiernes oppgave å fastlegge avisenes overordnede redaksjonelle linje. Hvis redaktøren ikke er enig i den, må han slutte. Men de daglige avgjørelsene er det redaktøren som skal fatte, og han (i 2003 er det fortsatt overveldende majoritet av menn i redaktørskiktet i avisene) skal ikke kunne instrueres av eierne, styret eller direktøren. Denne balansen undergraves likevel av at det er eierne som tilsetter redaktør og at redaktører ikke kan overleve i stillingen hvis de ikke har styrets tillit. Balansen forskyves ytterligere i eiernes favør ved at det er styre og direktør som har kontroll over budsjettet.

Det er to ledermodeller i mediebedriftene.

Tradisjonelt har avisene brukt toledermodellen.

Det innebærer at avisa har to sidestilte ledere, en direktør som leder administrasjon, annonseavdeling, trykkeri og distribusjon, og en redaktør som leder redaksjonen og har ansvaret for det redaksjonelle innholdet i avisa.

I NRK har det siden stillingen som kringkastingssjef ble oppretta rett etter den 2. verdenskrig vært slik at den redaksjonelle lederen også har hatt ansvar for den ikkeredaksjonelle delen av virksomheten – den såkalte enledermodellen. TV 2 la seg på den samme modellen, og også en del aviser har gått over til en enledermodell. Det har da nesten alltid vært slik at den som har toppjobben har vært kvalifisert som redaktør, og i tillegg har hatt det administrative og økonomiske ansvaret.

Ulempen ved enledermodellen er at lederen i økonomiske og administrative saker er underlagt styret, mens han i redaksjonelle spørsmål ikke er det. Grenseoppgangen blir vanskeligere enn i toledermodellen. På den annen side kan det tenkes at en redaktør som har kontroll over alle ressursene i bedriften kan bli en sterkere leder som kan styre flere ressurser til de redaksjonelle oppgavene. Men faren ligger i at de økonomiske og administrative oppgavene tar så mye tid at det blir lite tid til å være redaksjonell leder, eller at det redaksjonelle ansvaret underordnes lojaliteten overfor styre og eiere.

Maktteorier var lenge mest opptatt av maktutøvelse i åpne konfliktsituasjoner: Hvem er det som får sitt syn gjennom når saker er oppe til avgjørelse. Dette kalles gjerne for maktens første ansikt. Visse saker kan avgjøres uten at det blir noen åpen debatt. Det å ha muligheter til å få sine – potensielt konfliktfylte – løsninger gjennom uten en opprivende, åpen debatt, kan gi veldig stor makt. Makten til å styre samfunnets dagsorden, blir ofte tillagt mediene.

Denne skjulte formen for maktutøvelse kalles gjerne for maktens annet ansikt. Maktens tredje ansikt er enda mer diffus og vanskelig etterprøvbart: Personer og institusjoner med makt kan påvirke andres tenkemåte (ønsker, verdier, prioriteringer) på en slik måte at de ikke opponerer sjøl, i forhold til saker som går imot

deres egne interesser. Hvis det er noe i dette maktperspektivet, vil mediene potensielt være veldig viktige i samfunnet.

Avgjørelsene i medienes styrerom viser i stor grad maktens første ansikt. Maktens andre og tredje ansikt kan være et inntak til å vurdere den uformelle innflytelsen eiere og andre mektige grupper har over medienes innhold, vinkling og utforming. I maktens første og annet ansikt, vil fordeling av positive og negative sanksjoner være et viktig element: «Skriv slik jeg vil, ellers blir du straffet». Eller – mer subtilt – at den enkelte medarbeider gjennom arbeidet oppdager hvilke typer artikler eller oppslag som gir klapp på skulderen, nye og interessante oppdrag, og på lang sikt kanskje kvalifiserer for opprykk i det redaksjonelle hierarkiet. Kanskje trenger det ikke være noen mistanker om sanksjoner i det hele. I de mange små avgjørelser som en redaktør eller journalist må treffe, er det kanskje tilstrekkelig at den enkelte medarbeideren gjør seg tanker om hva de oppover i hierarkiet har mest lyst til å lese eller høre. Den såkalte «loven om antisiperte reaksjoner» (Carl J. Friedrich) sier noe i retning av at folk innretter seg etter det de tror de mektige venter seg av dem, uten at de på noen måte har blitt direkte beordret. Folk veit at de i framtida kan bli premiert for å ha fulgt det de tror er maktutøverens direktiver eller intensjoner, eller de tror at de kan bli straffet hvis de

ikke gjør det. Makta bygger altså ikke bare på maktutøverens faktiske handlinger, mens også på folks tolkninger av, og forventninger knyttet til, slike handlinger.

Maktforskeren Niclas Luhmann studerte situasjoner der folk har mange handlingsvalg, tilgang på mye og motstridende informasjon, og der de må treffe avgjørelser under stor grad av usikkerhet. I slike situasjoner vil det være lett å velge de alternativene som man tror de mektige ønsker.

Både Orkla og Schibsted er store eiere i Bergens Tidende. Bergens Tidende er igjen navet i et lokalt/regionalt medieimperium: Bergens Tidende har integrert TVHordaland i sin redaksjonelle og administrative virksomhet.

Bergens Tidende eier også 40 % av avisene Askøyværingen, Bygdanytt, Fanaposten og Vestnytt.

foto: Guro Ljone

Tema:

Fotogruppen Photon har arbeidet med fengsel som tema, med fokus p책 straff, isolasjon og rehabilitering.

10

foto: Aud Marit Sofie Wigg

foto: Aud Marit Sofie Wigg

11

etisk kvitvasking i norsk oljeindustri

Norsk Hydro og Statoil profilerer seg for omverda som etisk bevisste selskap – er dette fordi dei er blitt så mykje snillare? Og kan dette forsvarast når selskapa er frå ein bransje mange reknar som skitten?

tekst: Erlend Reigstad erlendreigstad@hotmail.com

foto: Henrik O. Jenssen

12

Tredelt botnlinje Eit av verkemidla Statoil, Hydro og andre selskap bruker for å få fram kor etisk dei driv er ved å bruke tredelt botnlinje i tillegg til den klassiske i årsrekneskapen. Den klassiske botnlinja har eit raudt (tap) eller blått (gevinst) tal som visar det økonomiske resultatet som konklusjon.

Den tredelte består av tre komponentar; økonomi, miljø og samfunnsansvar. Det er viktig at brukarane stiller alle komponentane opp som i eit vanleg rekneskap. Har dei gjort miljøet verre i perioden, skal dette førast som minus i rekneskapet – her ligg eldprøven for om selskapet vil noko utover eiga vinning med rapporten. Eit rekneskap med tredelt botnlinje vil vere mindre statisk enn eit vanleg, det vil mellom anna ofte vere vanskeleg å skilje skarpt mellom dei ulike komponentane. Ei anna sak er at det vil bli problematisk å samanlikna frå år til år fordi verken miljø eller samfunnsansvar er absolutte storleikar som kan talfestast. Dermed vil nok mange framleis fyrst og fremst støtte seg til det økonomiske resultatet – profitten.

”Kravet om å opptre ansvarlig, som en god nabo og samfunnsborger i tråd med våre miljøprinsipper og retningslinjer for etikk og samfunnsansvar, er ufravikelig.” (Foredrag av Egil Myklebust, generaldirektør i Norsk Hydro ASA på konferansen Miljø som innovasjonsfaktor og konkurransefortrinn for norsk næringsliv, 20. mars 2001.) ”We will conduct our business in an ethical, sustainable and socially responsible manner.”

(Olav Fjell, konsernsjef i Statoil på World Petroleum Congress, Calgary 14. juni 2000) Reklame eller informasjon?

Oljebransjen sitt viktigaste næringsgrunnlag er ikkje-fornyelege energikjelder, olje og gass. Desse gjer frå seg avfallsstoff som truar mennesket sin eksistens på jorda. Karbondioksid som aukar drivhuseffekten er kanskje den verste syndaren, men også KFK-gassar og andre avfallsstoff gjer skade. Trass i dette prøver både Norsk Hydro og Statoil, dei to dominerande norske aktørane å framstå som etiske. Eit av verkemidla er informasjonsspreiing. I bladet Profil, utgjeven av Norsk Hydro kan ein lese side opp og side ned om berekraftig utvikling og mjuke verdiar. Statoil sin eigen spesialrapport om berekraftig utvikling, Framtiden er nå, gjer eit noko meir balansert perspektiv. Kvifor gjer dei dette, og vil det påverke den framtidige drifta i nokon retning?

Profittmaksimering Førsteamanuensis Andreas W. Falkenberg ved NHH forskar på marknadsføring og etikk. Han meiner det er klart at det er for PR-en sin skyld at selskapa legg vekt på å framstå som etiske.

- Det er særleg belastande å arbeide i eit firma med dårleg rykte, eit godt eksternt image vil gi ein god intern effekt.

Falkenberg har sympati med nobelprisvinnaren Milton Friedmann som i ny-liberalistisk ånd meiner eit firma bør gjere det dei kan for å maksimere profitt innanfor dei rammer som er satt gjennom demokratiske prosessar i samfunnet. Desse rammene kan variere frå stad til stad men fem søyler må ein ta omsyn til: • • • • •

Eigarane må ha ei viss avkasting for ikkje å ta med seg kapitalen og gå Kundane må takast vare på, elles vil dei velje andre produsentar Dei tilsette må behandlast slik at dei ikkje sluttar Leverandørane skal få så godt betalt at dei vil gjere forretningar med deg Samfunnet sine interesser må respekterast slik at du får lov å drive verksemda. Desse interessene er ofte satt på papir som lover og reglar, men kan og vere ulovfesta.

- Ein må ta omsyn til andre interessentar om ein skal maksimere profitt over lengre sikt. Det kan likevel oppstå situasjonar der ein ikkje vil tape på å opptre uetisk, og her selskap bør vere varsame, meiner han.

13

GSDF I 1998 starta FN sitt utviklingsprogram UNDP prosjektet Global Sustainable Development Facility.

Dette går ut på at verksemdene som deltar betaler 50 000 dollar til FN, som så blir kanalisert inn i utviklingsprosjekt i dei landa der givarselskapet er engasjert. Programmet har fått sterk kritikk frå mange hald – FN for å selje tilliten dei har opparbeida, selskapa for å kjøpe seg fri frå ansvar. Statoil er deltakar i dette programmet, dette trass i at FN sitt miljøprogram, UNEP, fryktar uboteleg skade i dei arktiske strøka når Statoil og andre oljeselskap startar olje- og gassutvinning der. Statoil hevdar det er ei plikt å delta i utviklingsprosjekt i land der dei er etablerte, kritikken kunne vore gyldig om dei ikkje deltok. Det skal ikkje utelukkast at Statoil deltar med dei beste intensjonar, likevel er det all god grunn til å følgje dei tett opp på andre felt.

Dersom Statoil er så etiske som dei gjerne vil gje inntrykk av bør ikkje dette vere eit problem.

Bordet fangar Falkenberg hevdar både Norsk Hydro og Statoil har vore involvert i tvilsame prosjekt sett med norske auge. Dei finansierar undertrykkande regime ved å betale meir eller mindre legitime styresmakter for ressursar som burde vore unytta til folket sin fordel – såkalla ressursprivilegering. Sjølv om ein handlar legalt med lokale myndigheiter, er ikkje dette alltid i folket si interesse. Men han understrekar òg at dette kjem mykje lettare fram i media enn det gode dei eventuelt gjer. Dei bør ha rimeleg god ryggdekning for å hevde at dei er «snille», elles risikerar dei mykje peppar og dårleg reklame frå presse og friviljuge organisasjonar. Dette skulle optimalt føre til at selskapa som vel eit etisk image må gjere seg fortent til dette.

Likevel vil det nok vere forskjellar på ulike verksemder, nokre er spekulantar som hoppar på dei fleste trendar, andre har over lengre tid vist eit sosialt ansvar over all forventing. Store konglomerat som for eksempel Norsk Hydro er etablert i så mange bransjar at det kan vere stor forskjell på dei ulike divisjonane og inne i desse. Dersom Falkenberg har rett i at ein må opptre innanfor eit minimum av rammer er det samfunnet som til sjuande og sist bestemmer kven av selskapa som skal overleve. Tendensen er at kundar blir meir og meir opptekne av at selskap driv verksemda etisk. Dette kan føre til eit meir kritisk syn på selskapa sine engasjement og dermed ei meir berekraftig utvikling.

Kjelder: Framtiden er nå – Statoil og bærekraftig utvikling (2002) Profil. nr. 4 2002. Norsk Hydro

casuals

Problemet med hooligans på britiske fotballarenaer har vært synkende siden 1980-tallet. I løpet av få år har nye og hardere hooligansgrupperinger vokst frem. Voldsproblemet i fotball er større enn noensinne.

tekst: Yngvar Haaskjold Yngvar.Haaskjold@student.uib.no

ill: Solveig Askvik

De som utøver volden betegnes som hooligans, eller som det heter på norsk, fotballpøbler. På 70og 80-tallet var disse relativt lett gjenkjennelige.

Det var for det meste kraftige, enkle menn med lite hår på hodet – skinheads – som stod bak det meste av den fotballrelaterte volden. De var dårlig organisert i løse grupperinger, noe som gjorde at politiet fikk satt en effektiv stopper for volden ved å sette inn litt ekstra ressurser. Det så lenge ut som politiet hadde lykkes, men det skulle siden vise seg å være feil. Unge menns ønske om å måle krefter med likesinnede var fortsatt stort, om ikke enda større, og nye hooligans-grupperinger vokste utover 90-tallet – de såkalte casuals.

Dr. Jekyll og Mr. Hyde Den nye generasjonen av fotballpøbler skiller

seg kraftig fra 70- og 80-tallets klassiske hooligans. De består av unge menn som lever et merkelig dobbeltliv i reneste Dr. Jekyll og Mr. Hyde stil. I sterk kontrast med den eldre generasjonen av hooligans, har de gjerne god utdanning og god jobb. Ulastelig antrukket i dyre merkeklær, lever de et tilsynelatende normalt liv. Men på fritiden forandres de til voldsforherligende fotballpøbler.

Casual’ene drar ikke med supporterbusser til og fra kamp, de reiser på den dyreste måten, nemlig med Inter-City tog. Casual’ene er svært godt organisert og i tillegg er det svært vanskelig, om ikke umulig, å skille dem fra vanlige folk. På grunn av casual’enes klesstil er det vanskelig for politiet å skille dem fra andre reisende, og de kan dermed ikke hindre casual’ene å nå frem til bortekamper. De

14

drar rundt på britiske fotballarenaer i godt organiserte grupperinger og utøver vold mot likesinnede. Disse grupperingene, gjerne kalt crew eller firms, går sjelden til angrep på vanlige fotballsupportere, scarfers, men avtaler slåsskamper med andre casuals tilknyttet motstanderlaget.

Slåsskampene foregår som oftest et stykke fra fotballarenaen, hvor politioppbudet er minimalt. Det er likevel ikke blitt uvanlig at grupperingene flytter oppgjøret inn på selve stadion, selv politiet om er bedre representert der.

Kriminalitet og nynazisme Siden disse grupperingene hovedsakelig slåss seg i mellom, har de ikke fått samme mediedekning som sine forgjengere. Nå har imidlertid politiet etter hvert begynt å få

øynene opp for casual’ene. Grunnen til dette er av flere av disse grupperingene bedriver annen kriminalitet ved siden av fotballvolden. Det kan være narkotikadistribusjon, torpedovirksomhet etc. Flere av grupperingene, som for eksempel Chelsea Headhunters, som følger Londonklubben Chelsea FC, knyttes også til nazistiske eller andre høyreekstreme organisasjoner Politiet står nå ovenfor et enda større problem enn hva som var tilfellet på 80-tallet.

Også i Norge Casual’ene har et edruelig forhold til alkohol før oppgjør med andre grupperinger. Noen kan virke beruset, men det er bare et spill for galleriet. Egentlig er de godt forberedt og har drukket energidrinker som Red Bull og Dark

Dog for å øke reaksjonsevnen.

Flere casual-grupperinger driver også et utstrakt samarbeid. Dette kan ha ideologiske eller rent forretningsmessige grunner. De høyreekstreme grupperingene Chelsea Headhunters og Rangers Inter City Firm har ved flere anledninger gått sammen mot felles «fiender» i Storbritannia.

I Skottland har grupper tilknyttet Hearts, Rangers og Hibernian også samarbeidet om narkotikadistribusjon. Gruppene i Storbritannia hadde sin storhetstid på begynnelsen av 90-tallet.

Flere har etter den tid slitt med å rekruttere nye medlemmer.

Denne trenden er nå i ferd med å snu, og de opplever en stadig økning av medlemstallet.

Dette gjør dem mer og mer aktive når det gjelder fotballvold og annen kriminalitet.

15

Norge har aldri hatt noe utstrakt problem med fotballrelatert vold, men de siste årene har flere casual-grupperinger etablert seg også her til lands. Disse er hovedsakelig knyttet til de største klubbene, som Brann og Vålerenga.

Foreløpig er disse gruppene relativt små og ufarlige sammenlignet med de britiske, men kan etter hvert bli til et problem hvis myndighetene ikke tar problemet alvorlig.

Kilder: Celtic-magasinet «News from Paradise», nr. 2, 1999/2000

«krig er forakt for liv» Over 15 000 mennesker deltok på Torgallmenningen da verdens største demonstrasjon ble holdt lørdag den 15. februar. tekst: Julia Grønnevet Julia.Gronnevet@student.uib.no

foto: Guro Ljone

Det første som slår meg ved demonstrantene er diversiteten blant dem. Det er mange barn med selvlagde plakater: «Ikke bomb Irak» står det, andre har små hvite fredsduer på stenger som de holder så høyt de kan. Jeg ser flere som har med kosedyrene sine, som for anledningen også er utstyrt med fredsplakater. I tillegg til disse er det flere forseggjorte plakater, blant annet et eggekartongskjelett med en «War is No Fun»-plakat i de beinete armene. Klassikere fra syttitallet er også representert: «Give Peace a Chance» og «Make Love not War.» «Nei til krig!»

Appellene begynner med Radio Yalla og følges av biskop Hagesæther. Fra benken jeg står på, halvveis mellom scenen og den blå steinen, er det ikke lett å høre hva han sier. Lydanlegget er åpenbart ikke beregnet på at så mange mennesker skulle komme. Appell avløser appell, og jeg begynner egentlig å kjede meg litt inntil Oddny Miljeteig stiger opp til mikrofonen og holder en flammende, indignert tale mot krig,

mot ansvarsfraskrivelse, og mot Petersen, vår forvirrede utenriksministers usikre standpunkt i denne saken. Hun høster applaus flere ganger under talen, og et av poengene er at krig for fred, slik president Bush av USA har påstått er målet, er er ulogisk og umoralsk.

Konfliktens bakgrunn Den konflikten vi alle er her for å demonstrere mot, krig mot Irak, har en lang forhistorie, som ikke bare begrenser seg til at USA nå har sin mest konfrontasjonsvillige president på lenge. For å sette meg inn i bakgrunnshistorien til denne krigen slo jeg opp i den sindige historieboken min fra videregående skole, Mastering Modern World History, og ble overrasket over hvor aktuell problematikken boken diskuterte var for dagens situasjon og demonstrasjon: «The(ir) primary concern (of the West and the great powers) was not with international justice and moral questions of right and wrong, but with their own self-interest. They only took action against Saddam in the first place because

16

they felt he was threatening their oil supplies. [...] After the Gulf war, Saddam, who on any assessment must rank as one of the most brutal dictators of the century, was allowed to remain in power because the West thought that his survival was the best way of keeping Iraq united and the region stable.»

Vår venn Saddam Å beholde Hussein som eneveldig diktator i Irak var også en måte for de vestlige maktene å begrense Irans makt på, og dermed den fundamentalistiske tolkningen av Islam som dette landet har gjort til statsideologi. Dette fordi Hussein er regionens eneste sekulære leder. USA oppfattet allerede da, ved slutten av Gulf-krigen, islamsk fundamentalisme som en verre trussel enn at en fiendtlig innstilt diktator ruget over uhorvelige mengder olje som FN-sanksjoner har gjort utilgjengelig. At Bush i dag argumenterer for å fjerne Hussein, delvis med det påskudd å hindre islamsk fundamentalisme i å spre seg, viser hvor raskt

USA og Vesten tillater seg å motsi sin egne rasjonaliseringer. Eller kanskje viser dette hvor dårlig hukommelse USAs propagandamaskin mener at vi borgere har. Man kan bli irritert over hvor dårlige påskudd USA har for krig, og enda mer irritert over å bli beskyldt for å være årsaken til at krigsfaren er overhengende – slik Bondevik en dag påsto.

USAs skjulte agenda For siden Irak er så utarmet etter tiår med krig, er det utenkelig at Irak utgjør noen reell risiko for USA som stat. Et amerikansk angrep – uansett hvordan det legitimeres – vil derfor være starten på en krig USA vil vinne. Ved siden av i seg selv å være et slående scenario, gjør dette at USA faktisk allerede nå kan regne på hvor lukrativ en overtakelse av Iraks naturressurser (les: olje) ville kunne bli. Å vinne en krig vil heller ikke være dårlig propanganda for USAs president, George W. Bush, som sannsynligvis ser at militær triumf er et mer attraktivt tema for avisene å skrive om enn den dype krisen amerikansk økonomi stadig synker lengre ned i.

Dette dreier seg altså ikke bare om å bringe fred og demokrati til et land som lider under en brutal diktators skrekkvelde. Selv om appellantene ikke gjorde noe stort nummer av oljen som den «egentlige» motivasjonen for krig, var dette et gjennomgående tema på de fleste bannerne og plakatene folk hadde laget.

Hvorfor demonstrere?

Den engelske journalisten for The Guardian Weekly, George Monbiot, nevner i en artikkel at de fleste har to grunner til ikke å involvere seg: enten at de ikke gidder, eller at krigen virker så fjern og uvirkelig at å uttrykke sin misnøye ikke vil gjøre noen forskjell fra eller til. «It also seems that many people who might have contested this war simply can’t believe it’s happening. If, paradoxically, we were facing a real threat from a real enemy, the debate would have seemed more urgent. But if Blair had told us that we had to go to war to stop Saruman of Isengard from sending his orcs against the good

people of Rohan, it would scarcely seem less plausible than the threat of Saddam of Iraq dropping bombs on America.»

Men følelsen av forvirring, uvirkelighet og maktesløshet var også nevnt av dem jeg snakket med på demonstrasjonen lørdag.

Karen, som går på Skrivekunstakademiet, sier at det er nettopp den følelsen av avmakt, av stemmeløshet i verdenspolitikken, som gjør at hun demonstrerer mot krigen i Irak.

- Hvis vi ikke demonstrerer nå, og både viser vår motstand mot krig og vår evne til politisk engasjement, kommer vi ikke bare til å delta i en krig som ikke er rettferdig, men til å miste retten til å ha en mening om alle lignende, fremtidige kriger.

Halldis, som også tidligere har vært en aktiv demonstrant, tilføyer at en krig ikke vil løse noen problemer for Iraks sivilbefolkning.

- Den eneste motivasjonen for krig mot Irak er olje. En krig som koster massevis av menneskeliv på begge sider av konflikten, er ikke verd et så banalt mål.

Halldis’ synspunkt var nok et som arrangørene også støttet – og et som ble gjentatt i avslutningen på appellene, da Nordahl Griegs «Til Ungdommen» ble sunget.

usannsynlig at vi vil klare å avverge en krig.

Andre igjen peker på at Frankrike og Tyskland burde ha lansert sin alternative løsning, med flere og bedre inspeksjoner, mye tidligere. Men hadde dette hendt, er det tenkelig at Frankrike og Tyskland ville ha blitt kritisert for å tillegge USA dårlige motiver – slik som krig for enhver pris unektelig er. Min egen mening er at en demonstrasjon for fred aldri er fåfengt, uansett hvor usannsynlig det er at selve demonstrasjonen vil føre til dyptgripende endringer i USAs utenrikspolitikk. For selv om dette målet er noe vidløftig, tjener demonstrasjonen likevel til å forene krigsmotstanderne, og med dette til å styrke demokratiet.

Tidspunktet for demonstrasjonen er overraskende godt valgt. Sammen med fredagens debatt i FNs sikkerhetsråd, der flere av landene med vetorett argumenterte mot at krig ville skape fred i området, skapte dagens demonstrasjonen et inntrykk av at det slett ikke er mulig for USA, verdens desidert mektigste stat, å bestemme hvem som er fienden og hvem som har rett til å ha meninger om det samme.

Til og med den største propagandaindustrien i verden klarer ikke å forme opinionen etter sin vilje.

Er det for sent å stoppe krigen?

Denne demonstrasjonen i Bergen er en av mange over hele kloden. Det demonstreres i over hundre land og i over femti byer og tettsteder i Norge. Alt dette folkelige engasjementet gir håp om at det ennå ikke er for sent til å avverge en krig. Likevel mener de fleste kommentatorer at nå som tropper er utplassert, og konflikten har hevet seg til det nivået der utenriksministre skriker til hverandre i full offentlighet, er en fredelig løsning umulig.

De fleste kommentatorer nevner at USA ville ha tapt ansikt om konflikten ble løst på en fredelig måte, og at det bare av den grunn er

Kilder: Lowe, Norman: Mastering modern world history.

3rd. ed. London: Macmillan, 1997.

Monbiot, George: The time for talking is over. I: The Guardian Weekly, 7. januar 2003.

17

foto: Silje Grevsnes

18

19

foto: Aud Marit Sofie Wigg

foto: Henrik Omtvedt Jenssen

brede bånd og ulovlige filer Den internasjonale film og musikkbransjen har for lengst innsett at en av følgene av digitalisering foreløpig har vært tap av kontroll når det gjelder distribusjon, markedsføring og kopiering av medieprodukter. Dette medfører store økonomiske tap og bransjen må igjen stikke hodene sammen for å gjenvinne kontrollen.

20

tekst: Ragnar Eggesvik

foto: Steinar Skjeggedal

ragnareggesvik@hotmail.com

Den noe teknologideterministiske teoretikeren Lev Manovich hevder i sin bok, The Language of New Media (2001), at vi i dag står midt i en ny medierevolusjon, som skifter all kultur til computermedierte (digitale) former av produksjon, distribusjon og kommunikasjon. Teknologi har gjennom mediehistorien vært viktig for vår måte å kommunisere på.

Mange hevder at noe av det viktigste som har hendt mediebransjen noensinne skjer nå, i forhold til utbredelsen av digitale medier.

Musikk og filmbransjen ser det som et problem. Denne gangen er det distribusjonsmediet internett og fildelingsprogrammer som er bransjens nemesis. Spredningen av film og musikk skjer i stor skala, hovedsakelig gjennom fildelingsprogrammer. Norge er visstnok det femte verste landet i verden når det gjelder ulovlig deling av filer på nettet.

Mange nettbrukere hevder på sin side at de er drevet til dette alternativet på grunn av inflasjonen i priser på CDer, og samtidig den ensformige rotasjonen av musikk på TV og i radio. Andre ser det som en rett å kunne dele musikk og filmer med andre og på den måten utveksle underholdningen.

Fildelingsprogrammer Fildelingsprogrammer kan deles i to typer: De sentralstyrte programmene,

som tidligere Napster og nåværende Kazaa, med en sentral distributør av medieinnhold. Selskapene som står bak de sentralstyrte programmene selger annonser som vises i brukernes programmer. Den andre typen er spredningsprogrammer, som Gnutella, der enkeltbrukere deler filer seg i mellom uten å gå gjennom en sentral.

Deling av større filer på nettet er ikke et nytt problem for underholdningsbransjen. Det har eksistert siden utbredelsen av internett tok av som en følge av utviklingen av publikasjonsprotokollen world wide web på midten av nittitallet. Man kan likevel si at det var utbredelsen av høyhastighetsnett (bredbånd) som fikk det til å blinke rødt i bransjens varsellamper og førte til at problemet ekspanderte.

Markedsføring av ukjent musikk I begynnelsen forsøkte musikkbransjen holdningskampanjer mot piratkopiering, der musikere kom med holdningsappeller og fordømte dem som drev med slik kopiering. Dette prellet for øvrig av som vann på en impregnert gås. Flere tok faktisk til motmæle og sa at markedsføringseffekten av at musikken ble spredt ville selge flere plater.

Dersom vi skal følge et slikt argument kan det være interessant å se hvordan den norske platebransjen de senere år har økt salgstallene

21

mens den internasjonale har gått på en kraftig salgssvikt. Det er selvsagt mange faktorer og variabler i et slikt forhold, men man kan argumentere for at en av årsakene til denne omvendte salgsstatistikken ligger i markedsføringseffekten av musikk i fildelingsprogram.

Nye og ukjente artister på små plateselskap vil kanskje i større grad bli hørt av flere i et slik spredningsnettverk. Musikken fra disse finnes kanskje bare i et begrenset opplag, dersom artisten i det hele tatt har gitt ut på et plateselskap, og vil dermed i begynnelsen være eksklusiv på nettet.

Etterspørselen etter musikken kan likevel bli stor fordi tanker, ideer og musikkfiler på nettet sprer seg svært fort. Med andre ord kan en artist være kjent lenge før store aktører i platebransjen har fått undertegnet noe som helst.

Platesalget til Bergensbandet Ugress er et eksempel på dette. De var kjent lenge før de kom ut med det kommersielle produktet på høsten 2002. Mye av musikken var lagt ut på nett mye tidligere på året. Likevel, eller nettopp på grunn av dette, solgte de mye mer enn forventet av sitt debutalbum.

De allerede kjente musikerne som utgir på store selskap vil derimot få problemer med salget av sine musikkprodukter fordi de er lette å få tak i på nettet. Folk velger dem i større grad bort fra salgshyllene i platebutikken.

Musikkinteresserte vil fremdeles kjøpe plater. Det gir en følelse av identitet å ha en plate i hylla, framfor i en fil på en datamaskin.

Samtidig vil man ha det nye, det selvfunnede, det innovative, det unike musikkproduktet som man selv har oppdaget eller hørt om gjennom sitt kontaktnettverk. Nettopp her kan man følge en tankegang om bredde i utvalg som et forbrukergode. De store aktørene i platebransjen kan dermed ikke lenger styre hva slags musikk vi skal høre på. De har mistet kontrollen.

Nettsalg av musikk I begynnelsen var det umulig å gjøre noe med fildelingen på nettet. Bransjen forsøkte derfor å gjøre denne byttingen til et lønnsomt salgsargument og tenkte både salg og markedsføring. Store selskap forsøkte å starte egne fildelingstjenester på nettet, der kundene kunne kjøpe tilgang og laste ned musikk. I dag er kanskje Pressplay den største av disse, med snaut 50 000 abonnenter. Fildelingstjenesten Kazaa har til sammenlikning over 60 millioner brukere. I ordboka kan man finne synonymer som «mislykket» eller «fiasko» for å beskrive bransjens prosjekt.

Krig mot fildelingsprogrammer Deretter ble det viktig å undersøke lovverket, og gjennom dette har bransjen forsøkt å komme til livs de sentralstyrte fildelingsprogrammene, som tjener penger på spredningen og kopieringen, til livs. Dersom man skulle ta spredningsprogrammene måtte man ta enkeltbrukere, noe som ville være svært tidkrevende. Korstoget mot sentalstyrte programmer har foreløpig vært vellykket, men også ført til tidkrevende rettsaker. Napster, Madster (Aimster) og Audio Galaxy er nede for telling, og nå er det programmet Kazaa som skal tas. Selskapet har postadresse på øygruppen Vanuatu, nord for New Zealand. Den 13. januar kom avgjørelsen om at selskapet kan saksøkes i USA, ettersom det er lastet ned 143 millioner ganger og har en vesentlig aktivitet i landet.

00Danmark – Med rett til din IP I slutten av november i fjor fikk 150 danske bredbåndsbrukere regninger på til sammen en million danske kroner i posten. Disse brukerne har

22

tilgjengeliggjort musikk og filmfiler på fildelingstjenestene Kazaa og eDonkey. Utsteder av regningene var Den danske Antipiratgruppen, som blant annet representerer IFPI, Danske Artist Forbund, Danske Musiker Forbund, Multi Media Foreningen og Foreningen af Danske Videogramdistibutører.

Fem ansatte hadde over en tidsperiode på åtte dager overvåket nettet og notert IP-adressene til 150 fildelingsbrukere. I følge den danske persondataloven kreves det at det foreligger en saklig grunn til å igangsette overvåkning og behandle opplysninger. Antipiratgruppen hadde søkt om formell tilllatelse fra Datatilsynet, og deretter registrert seg som bruker i fildelingsprogrammene for å registrere omfanget av ulovlige filer. IPadresser er forholdsvis enkle å finne fram til, og disse kan heller ikke betegnes som spesielt følsomme personopplysninger.

Organisasjonen gikk deretter rettens vei for med bakgrunn i IP-adressene å få utlevert adresser og navn fra teleselskapene. København byrett ga internettoperatørene beskjed om å utlevere denne kundeidentifikasjonen på til sammen 150 kunder. Regningene som ble utsendt var på mellom 1000 og 100 000 kroner til hver enkelt. I følge dansk lov er det tilgjengeliggjøringen, og ikke nedlastingen av medieproduktene, som er ulovlig.

Dagens lovverk i Norge I følge den norske Åndsverkslovens §12 heter det at «Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kan enkelte eksemplar av et offentliggjort verk fremstilles til privat bruk». Daværende Kultur- og Kirkedepartement uttalte i et høringsnotat av 22.02.01 at endringer i teknologien ikke uten videre kan medføre at retten til å kopiere til privat bruk bør snevres inn. Det må for eksempel fortsatt være tillatt å ta opp et program fra radioen når kringkastingen skjer digitalt. Det er en annen sak at det selvsagt fremdeles er forbudt å legge musikk eller film ut på nettet slik at andre kan laste det ned.

Saken med DVD-John i januar 2003 dreide seg om retten til å se et produkt man har kjøpt til eget bruk på et selvvalgt medium. Samtidig er det åpenbart at dersom man, slik DVD-John gjorde, bryter en sperre og legger det digitale produktet på datamaskinen, vil en konsekvens av dette være at det i stor grad kan tilgjengeliggjøres og sendes som en fil til mange.

Dagbladet kunne i begynnelsen av februar melde at Videogramforeningen i Norge har ansatt en nettspion som leter opp ulovlige filmer som gjøres tilgjengelig på nettet. Foreløpig skal denne personen som er ansatt bare rapportere til Videogramforeningen. Generalsekretær i Norsk Videogramforening uttaler at prosjektet er iverksatt for å få en bedre oversikt over hvor omfattende dette problemet er i Norge, og at man i første omgang bare vil gi advarsel til dem det gjelder.

IT-direktør Tor Bu ved UiB advarer mot piratkopiering, og uttaler til BA at han mistenker at det i UIBs datanett forekommer nedlasting av materiale

som bryter reglene for opphavsrett, som for eksempel spillefilmer. Han hevder at IT-avdelingen følger opp saken og lover å ta affære.

Politisk endring av lovverket EU-kommisjonen presenterte i begynnelsen av februar i år et utkast til ny lov om opphavsrett og piratkopiering, der målet var et rettferdig kompromiss mellom forbrukernes rettigheter og industriens interesser.

Alle former for piratkopiering i bedriftssammenheng og der det gjøres finansiell profitt på å bryte opphavsrettigheter skulle gjøres ulovlig. Den vanlige hjemmebruker derimot skulle stå fritt til å laste ned piratkopiert musikk, filmer og annet materiale fra nettet. Ulovlig vil det derimot bli å spre musikk og film over fildelingsnettverk uten opphavsrettshavers samtykke. Dette ligner på det som er gjeldende i norsk lovgivning i dag. I lovforslaget så man ellers svært alvorlig på kommersiell piratkopiering, og målet var at fildelingstjenester som oppfordrer til å bryte opphavsrettigheter og samtidig tjener penger på annonser, må stanses.

Bransjen på sin side fordømte lovforslaget fra EU på det sterkeste og mente det var uforsvarlig å forby en type piratkopiering mens man samtidig tillater en annen. Den ville svare med kraftig lobbyvirksomhet for å forhindre at Europaparlamentet og Ministerrådet skulle godta loven.

Fullt gjennomslag Knappe to uker etterpå, i midten av februar, kom meldingen om at mediebransjen hadde fått fullt gjennomslag overfor EU. Vedtaket må innføres i Norge, og det ser ut til at Kulturdepartementet har som mål å ha lovverket klart til sommeren. Reglene vil stramme inn måten vi bruker spill og musikk på. Danmark har vedtatt dette såkalte Infosoc-direktivet, og man kan grovt sett bruke de danske reglene som rettesnor for hva som blir gjeldende lov i Norge.

Reglene gjør det ulovlig å flytte innhold fra ett medium til et annet.

Dette gjelder altså for eksempel fra CD til PC. I praksis vil dermed alle MP3-kopier av kommersiell musikk bli ulovlige, og det vil også bli ulovlig å kopiere fra CD til Minidisc. Rent teknisk vil dette likevel bare gjelde kopier som forutsetter en forsering av teknisk beskyttelse, slik DVD-John gjorde da han brøt kopikodingen på en DVD film for å spille den av på sin egen datamaskin.

Det vil dessuten bli ulovlig å kjøpe DVD-plater fra andre soner enn Europa. Dagens ordning, der sonefrie spillere gjør det mulig å kjøpe filmer for det amerikanske eller asiatiske markedet (som er kjent for mye piratkopiering), har ført til at filmbransjen har mistet mye av sin tidligere lanserings- og markedsføringskontroll. Disse regelendringene får ikke bare konsekvenser for oss forbrukere. Paradoksalt nok ser vi at et storselskap er i en seriøs identitetskonflikt.

Schizo Sony Sony er et stort multiselskap som både produserer elektronikkprodukter og samtidig er et gigantisk plateselskap. Dette har ført til store interne stridigheter. For å illustrere denne schizofrene konflikten kan man vurdere den absurde situasjonen da elektronikkprodusenten Sony, som medlem av foreningen Consumer Electronics Association, støttet den sentralstyrte fildelingstjenesten Napster samtidig som plateselskapet Sony og de andre multinasjonale plategigantene i musikkbransjen gikk til rettsak for å stenge denne. Eller da plateselskapet Sony som medlem av den amerikanske plateindustriforeningen RIAA (Recording Industry Association of America), førte krig mot elektronikkprodusenten Sony da de første cd-

brennerne ble lansert.

Løsningen er full kontroll Målet til Sony er, som sjefen Kunitake Ando beskriver, å kombinere styrken i elektronikkproduktene med styrken i underholdningbransjen, og slik bygge en unik foretningsmodell. Sony har nemlig en plan om å gjøre et nytt system til standard for hele underholdningindustrien, OpenMG X. Dette systemet kan brukes til å kontrollere og sørge for at forbrukeren må betale for innhold på maskiner fra alle elektronikkprodusenter. Problemet er at Softwaregiganten Microsoft jobber mot akkurat samme mål, og det er sannsynlig at resten av underholdningsindustrien helst ser at et selskap som ikke har en fot i hver leir får sette denne standarden.

Spørsmålet er hvem som tar opp kampen for oss forbrukere. Er det hacker-bevegelsen som presser grenser og tøyer lovverket, eller er det ny teknologi som det siste tiåret med diffust lovverk har gitt oss litt forbrukermakt og omvendt proporsjonalt gitt bransjen problemer?

Dersom elektronikk og underholdningsindustrien krysses i et standardsystem, ser det nok dessverre ut til at det er forbrukeren som sitter igjen med både svarteper og utgifter til masse dyrt elektronisk utstyr.

Kilder: Bjørn Eckblad: Sonys skjebneår. I: Dagens Næringsliv, 10.02.03 Lev Manovich: The Language of New Media. Cambridge, Mass: MIT Press, 2001.

Naomi Klein: Stengsler og åpninger : rapporter fra frontlinjene i globaliseringsdebatten.

Oslo: Oktober, 2002.

23

nordisk gjenlyd Egentlig tenkte Asle og Per-Anders å bare arrangere en klubbkveld i Bergen, men så valgte de å satse stort i stedet. Resultatet er en fire-dagers elektronikafestival med musikere og kunstnere fra fire nordiske land. Og de to arrangørene har tenkt på alt.

spesiallaget til festivalen. Både artistene og kunstnerne kommer til Bergen i forkant for å være med å forme det endelige uttrykket.

Kunstnerne ankommer aller først, fordi de trenger ekstra tid til å innstallere verkene.

I tillegg skal videografikk mixes live på konsertene.

- Konsertscener trenger å pyntes litt opp, men det blir sjelden lagt opp til det. Artister er i utgangspunktet ofte interessert i en visuell pakke til konsertene sine, men de dropper det fordi de er redd det blir for dyrt, sier Asle.

- Det er ofte dette man først skal spare penger på, legger Per-Anders til.

De lokale, nasjonale og nordiske kunstnerne og musikerne får en unik mulighet til å vise sine ideer og sitt potensiale på Ekkofestivalen.

tekst: Carina Økland og Trym N. Holbek carina_o@broadpark.no, Trym.Holbek@student.uib.no

foto: Trond A. Sørås ill: Frans Carlqvist

Ekko elektronikafestival går av stabelen på Teknikerkroen på Nordnes fra den 20. til den 23. mars. De fire dagene vil publikum få oppleve hele 22 live-akter av artister fra Sverige, Norge, Finland og Danmark, i tillegg til å få en visuell opplevelse gjennom arbeider av en rekke kunstnere. Det unike med festivalen er blant annet at samtlige utøvere stiller opp gratis mot kost og losji. Det er første gang den blir arrangert, og de to initiativtakerne har hatt hendene fulle det siste halvåret med å booke artister og kunstnere, for å få satt ideen sin ut i livet. Likevel har de beholdt iveren.

- Elektronika har en tendens til å bli satt i bås.

Vi ønsker å vise frem mangfoldet i sjangeren, forteller en av ildsjelene bak arrangementet, Asle Brodin.

Han har etterhvert fått god fartstid bak spakene i blant annet klubbkonseptet Elektra, i tillegg til å leve av å være kunstner. Det var en annen med erfaring fra Bergens klubbscene, Per-Anders Hammarström fra Cushion på

Kvarteret, som spurte om han ville være med.

Begge mente det var mulig å gjennomføre en slik festival, og responsen har vært overveldende.

Nytt festivalbegrep De mer eller mindre etablerte elektroniske artistene som deltar vil samarbeide med et knippe dekoratører, billedkunstnere og elektroniske kunstnere for å gi festivalen et helhetlig visuelt og musikalsk uttrykk.

Konserter og utstillinger vil foregå i samme rom, og tanken er at kunst og musikk sammen skal gi publikum en helt ny festivalopplevelse.

- For meg er det helt naturlig å utvide festivalbegrepet. Man må tenke på hele publikum, de som står bakerst skal få med seg mer enn to hundre hoder som skjuler for scenen. Dessuten er det spennende i seg selv å kombinere kunst med musikk, forteller Asle.

Det er viktig for arrangørene at den visuelle og musikalske delen passer sammen. De fleste verkene som utstilles og fremføres vil være

Fra flo til fjære Hovedsakelig vil festivalen foregå på én scene og i ett rom slik at både publikum og utøvere skal ha mulighet til å få med seg alt som skjer. Det vil likevel være et ekstra rom hvor en dj spiller.

- Hvorfor er det behov for en slik festival i Bergen?

- I prinsippet kunne det vært gjort hvor som helst i Norden. Det spesielle med Bergen akkurat nå, er at den elektroniske scenen hadde et veldig oppsving for et år siden med Bergensbølgen og alt det der. Så visnet det litt hen utover høsten, og det ga oss en god grunn til å sette igang med dette prosjektet. Det er ikke akkurat en spennende elektronisk konsert i Bergen hver helg, mener Asle.

- Vi får gode tilbakemeldinger, så vi merker at det er et stort behov. Likevel må noen gidde å gjennomføre det, og faktisk ofre litt, understreker Per-Anders.

Det blir lange netter for de som vil ha med seg alle konsertene. Derfor vil en matkunstner tilby mat til rundt en femtilapp under festivalen.

Typisk festivalmat som mexicansk gryte på papptallerken eller burger og tørr wiener kan man se langt etter når kokken svinger sleivene på Teknikerkroen. Foreløpig er det ikke klart hva matkunstneren vil diske opp med, men det blir garantert annerledes, og det er viktig for arrangørene at publikum skal kunne bli mett for en billig penge.

Liten verden, stor vilje For å kunne gjennomføre prosjektet har de måttet basere seg på velvillighet fra alle ledd, spesielt fra utøverne. Alle kunstnerne og musikerne som ble spurt stiller opp, selv om de ikke mottar økonomisk kompensasjon.

Per-Anders forteller at i undergrunnsmiljøet i Skandinavia kjenner folk hverandre såpass godt at ryktet spredde seg fort. Asle legger henrykt til: - Ideelt sett skulle vi gitt artistene honorar, men når vi forteller dem om idéen bak, stiller de villig opp gratis. Underveis ble det også til at folk begynte å henvende seg til oss. Et luksusproblem, altså.

Via andre veier har det også dukket opp artister de ikke tenkte på fra begynnelsen. Mens de hørte på en musiker, fant de gjerne andre på samme label som var minst like interessante. På den måten har listen over artister blitt stadig lengre.

De to ildsjelene har hele tiden prøvd å holde en aktiv dialog med musikerne og kunstnerne, slik at festivalen skal bli mest mulig produktiv for alle sammen.

Artister på madrass Det er ikke bare fra musikere og kunstnere at arrangørene har måttet regne med en god porsjon velvilje. Også innkvarteringen skjer på frivillig grunnlag. Gjennom å bruke venner og kjente har Asle og Per-Anders klart å skaffe gratis losji til alle sammen.

- Vi har ikke råd til hotell, så de må bo på madrass på gulvet hos folk vi kjenner, sier Asle.

Ekkofestivalen blir i det hele tatt arrangert på en svært idealistisk måte. Utgifter er nede på et minimum, og offentlig støtte er fortsatt ikke helt avklart. Dersom kommune og kulturråd bestemmer seg for å yte bidrag, vil det kunne komme på tale med et lite honorar til musikerne og kunstnerne. Det har de derimot knapt noen tro på kommer til å skje: - Hvis det går i pluss, blir det med en hundrelapp eller to. Etter all sannsynlighet kommer det til å gå ut over egen lommebok, smiler Asle, som regner med han og kompisen kommer til å trenge en ferie når festivalen er over.

Miljøbevisste arrangører Asle og Per-Anders var tidlig ute hos både den norske og svenske jernbanen med forespørsler om sponsing. Slik kunne alle artistene ankomme Bergen på en miljøvennlig måte, som en stor elektronikafamilie. NSB og SJ stilte i utgangspunktet positive til prosjektet, men skyldte på at de fikk så mange henvendelser at det ikke var mulig for dem å si ja til noen.

- De avfeier kategorisk alle former for prosjekter uansett kvalitet. Dette har ført til at vi

gjennomfører det så og si uten sponsede midler.

Det blir med andre ord ingen logo-skilter inne i lokalet, forteller Asle.

Bare 230 billetter er lagt ut for salg, ettersom Teknikerkroen er et lite konsertsted. Det kommer til å bli rift om billettene, men det blir løst på en spesiell måte. Hver billett kan nemlig deles opp i fire, slik at deler av den kan selges eller gis bort hvis man ikke har mulighet til å gå alle fire dagene. Asle og Per-Anders ønsker å ha fullt hus hele tiden, og synes det var den beste og mest solidariske måten å løse det på.

- Vi kunne ha arrangert festivalen på et trefire ganger så stort sted, men samtidig er dette ganske smal musikk. Ingen får komme inn gratis, selv om de er insidere i miljøet. Det blir spennende å se hvem av vennene våre som ikke får billett, ler Asle.

Miljøbevissthet er også viktig for Ekkofestivalen. Billetter og plakater er laget av resirkulert papir, og til matserveringen skal det ikke brukes engangsutstyr, men vanlige tallerkener og bestikk. Det er det lave antallet festivaldeltakere som gjør dette mulig, ellers hadde det blitt oppvask til ut i de små timer.

Publikum vil bli møtt av festivalen allerede ute i Nordnesparken. Studenter fra Bergen Arkitektskole skal hjelpe til å dekorere med kunstprosjekter på vei til Teknikerkroen, og festivalen starter dermed allerede ved parkens begynnelse.

Selv om det er første gang Ekkofestivalen arrangeres, har Asle og Per-Anders alt under kontroll.

- Det skal gå bra, bare ikke strømmen ryker på hele Nordnes eller taket ramler ned, sier de.

Bergens elektronikafans har mye å glede seg til. Hvis de klarer å få billett.

vår mann Bond tekst: Carina Økland carina_o@broadpark.no

foto: Fox Film

Mitt første møte med agent 007 var en gang på åttitallet, over tjue år etter at han dukket opp i Dr. No høsten 1962. Hardyguttene hadde for alltid møtt sin overmann, og detektivskiltet fra Mikke Mus-klubben ble lagt på hylla. Fra da av var det bare én mann som gjaldt.

28

Dette var det nærmeste jeg hadde vært spionsjangeren til da i min barndoms verden.

Bøker som Mysteriet med den magiske klokke og Mysteriet med den skrikende ugle (et høydepunkt) var spennende nok, og bortkomne linjaler kom til rette i klasserommet ved hjelp av etterforskningsmetoder med kakao og mel, og andre tricks fra Mikke Mus-klubben. Men alt dette føltes utilstrekkelig etter møtet med James. Her hadde vi med en ordentlig spion å gjøre, med langt mer avanserte hjelpemidler.

Kjente trekk «Unger liker å høre det samme eventyret om og om igjen, og kinopublikummet er ikke annerledes», uttalte Roger Moore i 1985 på spørsmål om hvorfor Bond stadig er like populær. Det er filmene som serie som har skapt forventningene våre. Vi mennesker er vanedyr.

Vi bygger opp livet vårt rundt ritualer, og elsker gjentagelsens magi. Vi elsker å se de samme tv-programmene hver dag, og vi elsker å se Bond hver gang det kommer en ny film. Igjen og igjen.

De tjue filmene om den statsansatte spionen varierer riktignok i kvalitet både hva gjelder historie, skuespillere og teknisk kvalitet (Thunderball ser tidvis ut til å være klippet av en blind person), men uavhengig av dette består hver eneste film av en rekke kjente trekk.

Introen Vi vet at hver film om James Bond åpner med at vi ser gjennom siktet på et pistolløp, akkompagnert av det karakteristiske musikalske temaet. Vi vet at Bond vil komme gående fra høyre til venstre i bildet, at han fyrer løs mot siktet og treffer skytteren i pannen. Blodet renner. Han er en farlig mann. Han er heldigvis på vårt lag.

Etter introen følger en minihistorie som ofte gir oss et anslag til hva filmen handler om. I den siste filmen, Die Another Day, viser denne forhistorien hvordan Bond havner i nord-koreansk fengsel, hvor han må tilbringe de neste fjorten månedene under tortur og andre grusomme forhold. En lite hyggelig åpning. Da er det bedre i From Russia With Love, der Connery bokstavelig talt dukker opp i dykkerdrakt. Etter å ha tatt seg inn i en bygning og installert en bombe, jumper han smidig ned fra muren hvor han tar av seg dykkerdrakten og viser seg å ha hvit smoking under. En klassiker.

Generelt er disse minihistoriene spekket med halsbrekkende action, der Bond ofte får vist sine ferdigheter på forskjellige områder. At mannen

kan stå på ski er det ingen som helst tvil om, etter for eksempel å ha sett introen til A View To A Kill. Men han kan også kjøre motorsykler utfor stup og ta igjen løpske fly i luften, som i GoldenEye. Bond kjører, eller rettere sagt råkjører, det meste, enten det er buss, bil, fly, båt, snøscooter eller tanks.

Musikken og fortekstene Det knyttes stor forventning til hvem som skal lage den nye Bond-låten, og det har tradisjonelt ligget en del prestisje i det. Et høydepunkt var i 1987 da det både kom ny Bond-film, og favorittgruppen a-ha hadde tittelsporet. Det var som bursdag og julaften på samme dag. Spenningen var stor da en skulle komme seg inn på Forum kino for å se filmen, eller rettere sagt for å høre a-ha åpne en Bond-film, når en egentlig ikke var gammel nok. Det var stort. Låten var for øvrig det beste med filmen.

Men det fins mange klassikere blant Bondlåtene. Det er nok å nevne Shirley Bassey’s Goldfinger, så vil flere nikke anerkjennende.

Tom Jones prøvde å gjøre noe liknende med Thunderball, og han klarte det ganske bra. Men det endte med at han besvimte av utmattelse etter den siste tonen, som han drar uforsvarlig lenge. Når det gjelder siste film, kan Madonnas bidrag godt forbigås i stillhet.

Bildene som følger fortekstene, er alltid karakteristiske og vakre. De er preget av sterke seksuelle overtoner, med silhuetter av nakne damer som svømmer rundt i et fuktig fantasilandskap. De kveiler seg rundt pistolmunninger, og det eksploderer både her og der. I The Spy Who Loved Me ser vi faktisk helt tydelig at damene er nakne. Virkelig dristig.

Ellers er filmenes fortekster som oftest rene designstudium i seg selv.

Historien Selv om storyen i filmene selvsagt varierer fra film til film, finner vi alle de kjente ingrediensene som vi liker så godt: Bond flørter med Miss Moneypenny, Bond får oppdrag av M, Bond får spesialutstyr av Q. Bond reiser til ett eller flere eksotiske steder på kloden, og møter og forfører en eller helst flere kvinner, og gjerne to på en gang som med sigøynerjentene i From Russia With Love. Innimellom tar han seg tid til en martini, shaken, not stirred. Bond bekjemper en ravende gal skurk, som stort sett vil ha verdensherredømme eller på annen måte truer verdensfreden. Denne fienden har alltid minst én like sinnsyk medhjelper. Bond konfronterer og nedkjemper i tur og orden skurkens

29

medhjelpere og til slutt skurken selv. Dramatiske dueller utspilles, og selv om skurken alltid tror han skal få has på Bond – «Goodbye Mr Bond!»

– klarer Bond seg ut av enhver situasjon. Det hele ender stort sett med at skurken dør, og Bond kan kveile seg sammen i sluttscenen med den for øyeblikket utkårede dame, ofte til forferdelse fra sine overordnede. Det knytter seg aldri spenning til om Bond klarer oppdraget han får, bare hvordan han løser det.

Skurker med stil Ian Fleming, som skrev bøkene Bond-filmene opprinnelig er basert på, visste at skurkene måtte være onde hinsides all fornuft for at Bonds metoder skulle kunne rettferdiggjøres.

Men tross sine skumle planer, er de som psykopater flest. Alltid ulastelig antrukket med en fortreffelig smak når det gjelder å innrede hjemmet sitt. Eller fortet sitt. Eller undervannspalasset. Stilrene omgivelser med de flotteste designmøbler, det mest moderne innen datidens teknologi, gjerne med automatiske dører og heis i stuen.

En ingrediens som går igjen i mange av filmene er hai-basseng. Enten innendørs, eller utendørs. Folk blir kastet til haiene og spist, ofte foran Bond, slik at han skal se hvordan det går for de som tuller med skurken. Bond ender i haibassenget et par ganger selv, men det er gjerne i slåsskamp med skurken, og selvsagt er det skurken som ender med å bli spist. Men stort sett er Bond på land, og kaster skurkene uti, så vi er kvitt dem. Unntaket er Jaws, i The Spy Who Loved Me. I stedet for at haien spiser Jaws, spiser Jaws like godt haien. Stakkars hai.

Skurkeplottet har alltid vært det vanskeligste for manusforfatterne å pønske ut. Det er også et av de viktigste elementene i filmene. Men de har stort sett lykkes. Det er ikke småtteri Bonds motstandere har visjoner om. Det er verdensherredømme som gjelder. Her satte de

tonen fra første film, der den stormannsgale vitenskapsmannen med det entydig negative navnet Dr. No ville ta kontroll over rakettbasen på Cape Canaveral og dermed true verdensfreden.

I Dr. No møter Bond også forbryterorganisasjonen Spectre, Spesialgruppen for kontraspionasje, terror, revansje og eksekusjon, med lederen Blofeld i spissen, som vi ikke får se ansiktet på før i You Only Live Twice.

Og hvilket ansikt. Vi gjenkjenner pure evil når vi ser det. Mannen med den hvite perserkatten på fanget blir Bonds hovedmotstander i flere av de neste filmene. Blofeld omgir seg med en rekke lystmordere som han setter på sporet av Bond, blant annet terrorlesben Rosa Klebb, med giftpigg på skotuppen. For noen folk.

Av minneverdige medhjelpere til skurkene kan flere trekkes frem, for eksempel Goldfingers sjåfør og drapsassistent Oddjob med sin dødbringende hatt. Scaramanga i The Man With The Golden Gun har sin private tjener og medhjelper i den ufyselige dvergen Nick Nack. Foruten disse personlige hjelperne, har skurkene ofte også en haug med ansatte på sine prosjekter, enten prosjektene foregår under vann eller inne i fjell. Disse er alltid kledd i like kjeledresser, gjerne i friske farger.

«Standardutstyr» Til å hjelpe seg mot skurkene har Bond en rekke spesialutstyr som han har fått av major Boothroyd, mannen som går under navnet Q. Han dukket opp i film nummer to, From Russia With Love, og har siden vært til stede i de fleste filmene for å utstyre vår mann med alskens «standardutstyr for alle dobbeltnull-agenter.»

Før Q kom på banen måtte Bond klare seg alene med sitt eget hårstrå til hjelp. Som et utvalg fra noen av de andre filmene kan nevnes ryggsekk med jetmotor og klokker med all verdens innebygde funksjoner, for eksempel vinkelsliper og magnet sterk nok til å avlede innkommende kuler eller trekke ned glidelåsen i kjolen til damene.

Og så bilen da, som han får i Goldfinger. En skuddsikker sølvgrå Aston Martin DB5 med blant annet maskingevær i front og muligheter for å helle ut olje og røyklegge bakover. Samt kniver og punkteringspigger til å uskadeliggjøre dekkene til forfølgerne. Våpenlager, radar og mobiltelefon (husk at vi snakker 1963) er også standardutstyr. Bilen hadde i tillegg det etter

30

hvert så berømmelige katapultsetet, til å kvitte seg med uønskede passasjerer. Reaksjonen til Bond da Q demonstrerer denne funksjonen er uforglemmelig. «An ejector-seat? You must be joking!» Med sin herlige skotske aksent. Men Q tuller ikke. Selv om den usynlige bilen i siste film vitner om at det snart er på tide å hente Q, eller rettere sagt R som han heter nå, opp av kjelleren sin.

Iskald tøffing (stort sett) Bond blir aldri redd. Bortsett fra to ganger. Den ene gangen han svetter skikkelig er i Dr. No, da han våkner av at en dødelig edderkopp kryper oppover hans svulmende, solbrune biceps.

Den andre gangen er da Goldfinger binder ham fast til et bord, og setter på en laserstråle som gradvis nærmer seg skrittet hans. «Do you expect me to talk?» hyler Bond tydelig nervøs, men Goldfinger svarer: «No, Mr Bond, I expect you to die!» Bond er nok egentlig mer redd for å miste utstyret sitt enn å dø.

Bond settes egentlig aldri helt ut av spill. I Dr. No vet han at en leiemorder er på vei for å drepe ham, men han venter rolig på ham på hotellrommet, mens han slår hjel tiden med å legge kabal. Hvorpå han skyter inntrengeren ned med kaldt blod, en scene som vakte oppsikt i sin tid. Slik ble Bond fra starten av stemplet som en rå og brutal mann. Han tar i gjennomsnitt livet av fem personer per film, men fra You Only Live Twice tar det helt av, og videre telling blir umulig.

Han er likevel best med hendene. Mannen kan slåss. Utallige ganger kaster han våpenet for å slåss med bare nevene. Og vi sitter der fortvilt og lurer på hvorfor i huleste han ikke bare plaffer motstanderen ned. Men Bond vil vise muskler. Det er for enkelt å bare skyte.

Livsskiten skal bankes ut av skurkene, og de skal kveles, druknes eller utsettes for elektrisk sjokk.

«Bond – James Bond» Sean Connery er for mange den eneste riktige Bond. Han blir ofte fremstilt som den råeste av dem, og er uten tvil den tøffeste og mest sjarmerende av dem. Connery er Bond, og han har vel aldri klart å bli noe annet. Bond i Connerys skikkelse klasker damene på rumpa, og går ikke av veien for å gi dem en på trynet heller, hvis det er nødvendig. Men han er kul, akk så kul. Hvem andre går med hvit smoking under dykkerdrakten? Han er smidig som en katt og kald som en fisk, men varmblodig mellom lakenene. Med masse hår på brystet.

Roger Moore sies å ha brakt komedien inn i filmene, selv om det å fortelle vitser ikke nødvendigvis betyr det samme som å være morsom. Han er likevel et gledelig syn etter George Lazenby. Moore gjør absolutt en god figur som Bond, han er elegant og sjarmerende nok, og mange fremholder ham som den beste i rollen.

George Lazenby slo altså ikke an. Selv om On Her Majesty´s Secret Service, den eneste av filmene han spilte i, ikke er noen dårlig film.

Som Bond-film duger det ikke, til det var Lazenby for klossete. Bond søler ikke med den russiske kaviaren, og han gifter seg ihvertfall ikke.

Timothy Daltons filmer gikk derimot dårligst av alle. Noen mener han brakte en jordnærhet inn i filmene, som det var behov for. Men han gjorde ikke særlig inntrykk, kanskje fordi han manglet noe vesentlig hva gjelder utseende?

Bond skal jo tross alt være en damemagnet.

Pierce Brosnan fikk rollen etter Dalton,

31

og blir av mange sett på som en krysning av Connery og Moore. Han er pen, sjarmerende, tørrvittig og beintøff. I tillegg er han følsom, men uten at det blir pinlig. Han har gjort enorm suksess i rollen, og er den som kan måle seg med Connery. Det er ikke Brosnans feil at jubileumsfilmen Die Another Day ikke holder mål, det må regissør Lee Tamahori ta mye av skylden for. Plotet er utydelig, og det er vanskelig å forstå hva filmen egentlig handler om. Det eneste vi kan være helt sikre på etter kinobesøket, er at vi har sett utrolig mange eksplosjoner og usannsynlige scener. Noen burde minnet regissøren om at Bond-filmene må ha en viss grad av troverdighet.

Bond-teamet med produsentparet Broccoli og Wilson i spissen, har heldigvis reist seg etter nedturer før. Med Brosnans første film GoldenEye, beviste de at de klarte å komme tilbake for fullt. Vissheten om dette kan gi svorne Bond-fans håp etter Die Another Day. Videre lesning om James Bond: Fredrik Wandrup: James Bond - mannen som erobret det tyvende århundret. Oslo: Gyldendal, 1999. Deler av boken er brukt som kilde til denne artikkelen.

toner fra sjelens horn I gamle dager het det seg at å plystre var det samme som å spille på djevelens harpe. Plystring ble satt i bås med felespill, kortspill og inntak av alkohol.

Atle Antonsen kombinerer både plystring og alkohol når han reiser landet rundt og holder plystrekonserter.

tekst: Øyvind Flatnes oyvind@svartkrutt.net

foto: Silje Grevsnes

Fredag den 7. februar besøkte Antonsen Teglverket på Kvarteret.

Aktive Studenters Forening stod som arrangør av det noe spesielle arrangementet.

- Faktisk visste jeg ikke at det var regnet som synd å plystre i gamle dager. Men nå har det seg sånn at ting som i utgangspunktet er forbudt har en tendens til å bli fryktelig populært når det blir tillatt, sier Antonsen, best kjent som komiker, musiker og partileder for Det Politiske Parti. Med seg på konsertene har han statsministerkandidat og partikollega Johan Golden.

- Jeg fungerer som konferansier og veileder under konserten. Siden plystring er såpass nytt, trenger publikum en innføring før showet starter.

Det er ikke alt som høver seg på en plystrekonsert, forteller Golden.

Antonsen velger å la plystringen tale for seg, og sier derfor ikke et eneste ord under konsertene. Golden på sin side veileder publikum med fast hånd, først gjennom plystringens historie og under konserten holder han folket varmt mellom sangene.

32

Lite øving Antonsen krever å bli trodd når han sier at han ikke øver i forkant av konsertene.

- Det er noe en bør ta med en vesentlig klype salt. Den mannen plystrer hele tiden! protesterer Golden. Øving eller ikke, Antonsen vedgår at han har en leppemuskulatur som få andre kan vise til. Den viktigste grunnen til at han i dag fremstår som en av Norges beste plystrere, mener han kan ha sammenheng med at han er håndverkersønn. Håndverkere er jo kjent for å plystre til arbeidet, og har gjerne en velutviklet plystreevne som overføres fra far til sønn, ifølge Antonsen.

Den noe korpulente plystreren innrømmer at det er den kunstneriske biten som er det viktigste for ham, men at den økonomiske siden heller ikke er uviktig.

- Plystringen har gitt meg og familien et ekstra bein å stå på. Vi tjener betydelig med penger på dette. Faktisk tror jeg det hadde vært mulig å

leve av å plystre, forteller han. En ting er både Antonsen og Golden skjønt enige om: det er ikke optimalt at plystrekonsertene blir holdt for et bråkete studentpublikum.

- Derfor er vi nå i samtaler med et filharmoniorkester, og vi kommer sannsynligvis til å opptre under Festspillene neste gang vi kommer til Bergen. Vi har også et prosjekt på gang med en kjent rap-gruppe som vi må innrømme at vi ikke husker navnet på. Vi må først ut å lære folk hva plystring er, deretter kan vi formidle plystringen slik det passer seg best.

Tysk føydalrock Duoens andre musikkprosjekt, bandet DDR er foreløpig lagt på is, men ventes å gjenoppstå om kort tid. Plata «DDR - Über Alles» kom ut i 1998.

Sangene var et utvalg av DDEs klassikere oversatt til tysk. Oppfølgeren «Norwegische Superknüller» ble sluppet i 2001. På denne tiden var DDE nede i en musikalsk bølgedal, og siden DDR er svorne medgangssupportere, kunne de ikke lenger dra nytte av trønderne. «Norwegische Superknüller» inneholdt et knippe gamle norske slagere oversatt til høytysk.

- Sannsynligvis blir det neste fra DDR en samleplate av de to foregående utgivelsene. Minus en sang. Gry Jannicke Jarlum stoppet alt salg av «Norwegische Superknüller» fordi hun ikke likte vår versjon av «Svake mennesker» – «Schwache Menschen». Det er ganske rart at en kvinne som har barn med marsboere skulle klare å stoppe oss, sukker Antonsen og Golden, som går under navnene Attila og Junghanz når de opptrer som DDR. - Kommer «Norwegische Superknüller» noen gang i salg igjen?

- Nei, den platen kommer nok aldri ut igjen. Men det drives en utstrakt piratvirksomhet på nettet.

- Og det har dere ingenting imot?

- Nei, tatt i betraktning av at det er vi som står bak det meste av virksomheten så har vi vel ikke det. Plata var så godt som utsolgt også. Så når vi ble tvunget til å betale noen tusenlapper til Jannicke for å gi den ut igjen, så syntes vi ikke at vi hadde råd, forklarer Antonsen.

Golden forteller at det er stor forskjell på publikum som går på DDRs konserter og på plystrekonsertene.

- DDR har en stor tysk fanskare, det er vel den vesentligste forskjellen, forklarer han. Publikum på Teglverket var stort sett studenter.

Fride Høistad, til vanlig botanikkstudent ved UiB, hadde aldri vært på plystrekonsert før.

- Jeg har ingen spesielle forventninger, men faren min er veldig flink til å plystre. Han er mitt store plystreforbilde. Ellers synes jeg at det er utrolig at noen kan plystre i en hel time, sier hun imponert. I følge Antonsen er

det to ting han kan ty til dersom han blir sliten og tørr i munnen: øl eller bananer, gjerne begge deler på en gang.

«Hør, hør!»

Golden åpnet konserten på Teglverket med en kort innføring i plystringens historie og hvordan publikum skal oppføre seg under en plystrekonsert.

Klapping og jubel skal helst unngås, men dersom en blir så begeistret at en ikke klarer å holde seg, er det lov å utbryte: «Hør, hør!» eller «Jaggu kan denne mannen plystre!»

Så entrer Antonsen scenen, vel vitende om at han har publikum i sin hule hånd. Selvsikkerhet er noe som kjennetegner plystrere. Publikum har allerede glemt Goldens formaninger om høvisk framferd, og tar imot sin helt med stormende applaus. Håndverkersønnen fra Lillehammer skyller først munnen med en slurk øl, før Golden smører et strøk lypsyl på de stramme leppene hans. Og så braker det løs. En skulle kanskje tro at det var et humorshow som ventet når en komiker av Antonsens kaliber setter i gang. Men jaggu kan denne mannen plystre! Åpningsnummeret er «Let Me Entertain You» av Robbie Williams. Antonsen står mutters alene på scenen mens sjelens horn, som Golden ynder å kalle plystringen, taler for seg. Det varer ikke lenge før de første «Hør, hør!» høres i salen. Spredte hurrarop går snart over i vill jubel. Antonsen vet hvordan han skal sjarmere sitt publikum, og patriotismen hos mang en bergenser vokste seg om mulig enda større da Antonsen framførte en medley av bergenske perler.

Etter en halv time gjør Thomas Sørlie på keyboard entré. Om mulig løfter dette konserten enda et hakk. Golden er påpasselig framme og tørker av Antonsens våte lepper, før Sørlie og Antonsen setter i gang med kveldens høydepunkt: en knallversjon av Deep Purples «Child in Time».

Det er tydelig at Antonsen liker å plystre hardrock. Under Europes «The Final Countdown» oppfordrer sågar Golden til allplystring blant publikum, noe som sies å være sjeldent under plystrekonserter.

Mangfoldet i repertoaret er stort, og varierer fra tysk pornofilmmusikk til Twisted Sister. Fra publikum fikk Shaun Curtis komme opp på scenen for å plystre en selvvalgt låt. Curtis plystret Samantha Fox’ «Touch Me (I Wanna Feel Your Body)», og minnene fra 80-tallet strømmet på. Om Curtis ikke kunne måle seg med Atle Antonsen, var det likevel en flott prestasjon – selv om fremførelsen, som Golden påpekte, var jævlig lang. Etter vel en time ble konserten avsluttet med et ekstranummer. Selv om Det Politiske Parti ikke stiller med lister ved årets kommunevalg (DPP deltar ikke ved småvalg), kunne ikke Antonsen unngå å komme med et politisk budskap; John Lennons «Imagine» ble plystret med et ønske om fred i verden.

av Heming Gujord, stipendiat ved Nordisk institutt foto: Guro Ljone

til forsvar for en frittgående litteraturforskning Antimotto: Der Genius ist so souverän, daß sich die Welt an ihm orientieren muß.

Hans Pfitzner (1869-1949; tysk komponist) I august 1994 satt jeg i Olav Duuns hus i Holmestrand for å skrive ferdig min hovedoppgave om Duuns siste roman Menneske og maktene fra 1938. Foruten ambisjonen om å skrive meg ferdig, for på den måten å innkassere turbobonusen utlovet av Gudmund Hernes, var hodet mitt fylt av frittflyvende signifikanter (Barthes!) som satte effektive sperrer mot enhver form for historiserende tenkning. Det intensjonale ved kunsten er semantisk energi, siterte jeg frimodig Mukarovsky, og jeg følte meg i det hele tatt svært så progressiv der jeg satt i mitt estetiske asyl. Og hovedoppgave ble det, som fluksens gav meg spalteplass i Edda og ganske snart jobbmuligheter både i innland og utland.

Men der – i Olav Duuns hus – ble likevel tvilen sådd i meg. Blant hans bøker, tidsskrifter og etterlatte papirer ble det stadig vanskeligere å tro på estetikkens primat over historiens realiteter. Riktignok ikke vanskeligere enn at jeg greide å skyve tvilen til side for å fullføre et noe uregjerlig hovedfagsprosjekt på tilmålt tid, men det kan jeg i ettertid lett karakterisere som en taktisk disposisjon. I løpet av denne augustmåneden i Duun-huset ble historien nærværende, og det som så mye mer enn estetikkhistorie.

I Dikterhuset materialiserte Olav Duun seg som noe annet enn den upolitiske etikeren i norsk litteratur. Mot slutten av sitt liv viklet han seg – eller ble viklet – inn i et spill som transcenderte estetikken og endte opp i politikken. En lokal entusiast kunne nemlig fortelle meg at – jo da – spisestua hadde Duun

kjøpt for en del av de 10.000 Reichsmark han fikk i forbindelse med den tyske Steffens-prisen i 1936. Og i biblioteket fantes bøker med dedikasjoner fra den absolutte kultureliten i Det tredje riket. «Dem großen Dichter des Nordens» – Til den store nordiske dikter – heter det i en hilsen fra Hans Friedrich Blunck, den første presidenten i Reichsschrifttumskammer, direkte utpekt av propagandaminister Goebbels.

Her begynte virkelig alarmklokkene å ringe.

Når stikkordene er Tyskland og 1930-tallet, er ikke lenger estetikk estetikk og politikk politikk. Og Norge er for så vidt heller ikke Norge, men et land innenfor Det tredje rikets interessesfære og forestilte rasefellesskap.

Denne konteksten begynte nå å bombardere Duuns forfatterskap med spørsmål, og det med meg som et slags medium. Hva var egentlig grunnlaget for at Duun kunne ende opp som prisbelønnet forfatter i Det tredje riket? Var denne anerkjennelsen resultat av feiltolkning, misforståelser eller regelrett misbruk av forfatterskapet? Eller mer radikalt: Finnes det paralleller mellom samtidens kanonisering av Duun i Norge og den som skjedde i Det tredje riket?

Dette er verken tid eller format til å gi nyanserte svar på slike spørsmål, som for øvrig også kan stilles i forbindelse med en lang rekke andre forfattere og kunstnere enn Duun. Den

34

som finner at slike spørsmål har en berettigelse i litteraturforskningen, må imidlertid søke sine svar i god avstand fra estetikken og dens angst for historiserende tenkning. En augustmåned på historisk grunn i Olav Duuns hus la kimen til det som for meg skulle bli en fullstendig konvertering. Jeg er blitt det som Sigmund Skard i en selvkarakteristikk anno 1937 omtalte som «ein jordbunden litteraturgranskar» og ser nå med den aller største skepsis på den estetiske metafysikk. Det er denne type tenkning som har resultert i at avsnittene om Knut Hamsun i standardverket Nazismen og norsk litteratur (2. utg. 1995) munner ut i en estetisk apologi som setter bom for enhver kritisk tilnærming til interaksjonen mellom det estetiske og det politiske i tiden fram til 1945. Det burde være til ettertanke for flere enn undertegnede at det faktisk var én av den estetiske litteraturvitenskapens egne helteskikkelser, Walter Benjamin, som hevdet at fascismen (og dermed også nasjonalsosialismen) innebærer en estetisering av politikken.

I forskningssammenheng er Norge et bitte-lite land; ikke minst når det gjelder humaniora.

Men i dette bitte-lille forskersamfunnet har vi – muligens som konsekvens av angsten for det provinsielle – fått en meget selvbevisst og teoretisk orientert litteraturvitenskap

som nesten har greid å kolonisere hele fagtradisjonen. I større forskersamfunn ville dette neppe ha skjedd. Forholdene i Norge kan vel bare sammenlignes med danske tilstander, og norske esteter har da også lange tradisjoner for å finne sine idealer i nettopp Danmark.

Iblant vipper den sterke selvbevisstheten blant litteraturviterne over i den rene hybris, som når Arild Linneberg (mitt gamle idol! Jeg satt ringside da han holdt sin berømte apemaskeforelesning) erklærer så vel litteraturhistorien som mitt fag, nordistikken, for død eller «døende» i Irene Iversens festskrift: Kjærlighetens institusjoner (2002: s. 167).

Det er blitt sagt at den som graver en grav for andre, han faller selv deri. Og ingen har vel demonstrert tydeligere enn Linneberg hvor galt det kan gå når han finner svar på så vel indre som ytre anliggender i estetikken. Her tenker jeg på kardinalfrekkhetene om «fraktalfamilien» (i Far og barn i moderlandet, 1997) og særlig den selektive skildringen av situasjonen på Balkan (i Tretten triste essays om krig og litteratur, 2002).

Det burde være en oppgave for statsvitere av Bernt Hagtvets format å utrede hvilke konsekvenser en slik estetisering av politikk, historie og samfunn kan få. Før avantgardeeksperten Linneberg fortsetter på denne galei, burde han ta i betraktning at det faktisk finnes historiserende forskning – ikke minst på tysk – om forholdet mellom avantgardens estetisering av politikken på 1920-tallet og framveksten av Det tredje riket.

I det hele tatt: Norsk litteraturforskning – og særlig den som kaller seg litteraturvitenskap – er preget av berøringsangst når det gjelder forholdet mellom estetikk og politikk. Her skal jeg i redelighetens navn gjøre et unntak for Linneberg, som vel ikke har berøringsangst, men som istedenfor å historisere estetikken, ender opp med å estetisere historien og lar den mystiske besvergelsen «heteroglossia» bli svar på reelle politiske utfordringer. Så lenge litteraturforskning var synonymt med litteraturhistorie, var den styrt av et nasjonsbyggende overjeg. Kall ham gjerne Bjørnson. Det ville være i Georg Johannesens ånd. Denne forskningen virket idealiserende på sitt vis, og det er litteraturviterne og den estetisk-orienterte litteraturvitenskapens fortjeneste at dette forholdet ble satt under debatt og avslørt.

Det ironiske er at den nasjonsbyggende idealisering har blitt avløst av den estetiske idealisering, og den siste er ikke mindre preget av berøringsangst enn den første. Så snart man innenfor dette paradigmet bringer et honnørord som modernisme på bane, virvles

konnotasjoner som ambivalens, ironi og maskespill opp. Dermed lukker diskusjonen seg inne i estetikkens indre rom, og den kan aldri bli noen fri og kritisk dialog med historien.

Jeg innbiller meg at det var noe slikt Eivind Tjønneland tenkte på da han satte den treffende overskriften «Litteratur i bur» på sin anmeldelse av Atle Kittangs Sju artiklar om litteraturvitskap (Morgenbladet, 22.6.2001).

Det er ikke vanskelig å finne eksempler på konsekvenser av en slik berøringsangst. Det har til denne dag vært forbigått i stillhet at det i Arne Garborgs skrifter finnes innslag av antisemittiske og konspiratoriske forestillinger som stiller forfatterens kulturpessimisme i et helt annet lys. Og i det før nevnte standardverket Nazismen og norsk litteratur er det ikke nevnt med ett eneste ord at Rolf Jacobsen, Norges viktigste modernistiske poet, var NS-medlem og virket som redaktør under krigen. Ja, det er faktisk sant. Ikke engang navnet hans er nevnt i boka.

Hvis slike forhold er uinteressante for litteraturvitenskapen, så er det faktisk ikke bare litteraturvitenskapen som har et problem.

Her oppstår det et vakuum i den alltid like nødvendige dialogen med fortiden som i verste fall kan invitere til nye konspiratoriske og irrasjonalistiske eksesser. Dette har de selvsagt forstått i Tyskland, og tyske forskere ville aldri

35

(!) latt ikoner som Garborg og Jacobsen få fred i synden. Hos oss har så vel nasjonale patrioter med bunad som estetiske idealister i hatt og frakk noe å lære av de tyske litteraturforskernes usentimentale omgang med sin – også estetiske – forhistorie.

Vi som fremdeles er unge, eller i det minste relativt unge, kan selvsagt tolke dette som en stor utfordring. Det er da litt fint og trygt også at det i det minste står igjen noen hvite flekker på det teksthistoriske kartet nå når studielånsrenten bikker over de åtte prosentpoeng. Her er det bare å forsyne seg! Og kanskje burde vi forsøke å gjenåpne kanalene mellom litteraturforskningen og historikerlauget; de kanalene som estetene har arbeidet så hardt med å fylle igjen? Det er nemlig ikke slik – heller ikke i Norge – at man må være litteraturteoretiker for å være litteraturforsker.

I hvert fall ikke hvis man befinner seg utenfor buret.

Forskerstafett: Atrium ønsker å presentere noe av det faglige arbeidet som blir gjort rundt om på HF-instituttene. I denne utgaven har Heming Gujord stafettpinnen, han er stipendiat ved Nordisk institutt. I neste utgave går pinnen videre til Christhard Hoffmann ved Historisk institutt.

multa tuli I 1860 kom Max Havelaar of De koffiveilingen der Nederlandsche Handelmaatschappy – romanen som kom til å utgjøre et veiskille i nederlendernes syn på seg selv og sine kolonier.

tekst: Helene Lindqvist densistefleksnes@hotmail.com

ill: «Max Havelaar». Oslo, 1982.

Fra omkring 1600 til 1949 var Nederland en av verdens store kolonimakter. En av embetsmennene som ble sendt til kolonien Java (Indonesia), het Eduard Douwes Dekker.

I 1856 ble han utnevnt til såkalt assistentresident. Assistent-residenten satt ved siden av Regenten, og måtte ved innsettelsen ta «Gud den allmektige» til vitne på løftet om at han skulle «beskytte den innfødte befolkning mot undertrykkelse, mishandling og utsuging».

Regenten var, i motsetning til embetsmennene, ikke nederlender. Kolonistyret fant det fornuftig å ha en innfødt på toppen, fordi javaneserne automatisk ville føye seg etter denne. Dermed var Regentens luksus det eneste som styret hjemme i Nederland trengte å sørge for.

Dekker ble raskt opprørt over de grusomhetene lokalbefolkningen måtte gjennomgå. Familier hadde ikke tid til å dyrke mat til seg selv, fordi de måtte arbeide ubetalt på Regentens og embetsmennenes store eiendommer. Dette fikk fortsette på grunn av det innfløkte systemet som gjorde det umulig å ta opp kampen mot urettferdighetene.

Embetsmennene var først og fremst lojale ovenfor hverandre og sin egen rikdom. I Nederland fikk man ikke høre disse historiene,

selv om de styrende strengt tatt burde ha skjønt det ut ifra tallmaterialet som fulgte med rapportene som stadfestet at «alt fungerer utmerket».

Etter å ha mistet sitt embete for å ha forsøkt å endre kolonistyrets metoder, reiste Dekker til Tyskland. Fast bestemt på å gjøre Nederlands egentlige kolonihistorie kjent, forfattet han romanen Max Havelaar. Som vanlig var, benyttet han seg av pseudonym, og valgte det dekkende Multatuli. Multatuli kommer fra latin: multa tuli, og kan oversettes med «jeg har båret/lidd meget». Romanen var uvanlig på flere måter enn bare med tanke på det spesielle innholdet. Å bruke romaner som sosial-kritisk virkemiddel var noe helt nytt på den tiden. Dekker sa også selv, at poenget med hans roman ikke var det litterære, men å spre et budskap. Romanen skapte debatt da den kom, spesielt blant det stolte borgerskapet, og i dag forlater ingen skolen uten å ha stiftet bekjentskap med den.

Max Havelaar regnes som en av klassikerne innen nederlandsk litteratur.

Som lesere forventer vi en roman som omhandler Max Havelaars liv på Java. Det får vi, men på en overraskende måte. Dekker har gjort en original vri på historien. Til tross for at

36

romanen er delvis selvbiografisk, med Dekker som «helten» Max Havelaar, er det kaffeagenten Batavus Droogstoppel i Amsterdam som er hovedperson og jeg-person i boken Det Nederlandske Handelsselskaps kaffeauksjoner – en slags bok i boken. Til tross for at Droogstoppel innlemmer Max Havelaars historie i sin roman, er det liten tvil om at han, som den kaffemegleren han er, ikke støtter Havelaars kamp mot koloniherrene. Et lurt grep av Dekker, som allerede her har framsatt den kritikken han ellers visste ville komme.

Multatuli tar selv over de siste sidene, som en datidens Otto Jespersen, som har bedt om noen ord til slutt: «For jeg tilegner Dem min bok, Willem III, Konge, Storhertug, Prins... ... Keiser av det praktfulle riket Insulinde ... Dem spør jeg om det er deres Keiserlige vilje: at Havelaar blir skitnet til av Slijmering’er og Droogstoppel’er?

Og at mer enn tredve millioner undersåtter blir mishandlet og utsuget der borte i Deres navn?»

Når man leser boka, er det fort gjort å fordømme datidens nederlendere. Hvordan kunne de late som de ikke visste noe? De samme spørsmålene kan vi vel egentlig stille oss selv i forhold til mye.

garantert god handel 130 år etter at Edward Douwes Dekker ga ut romanen Max Havelaar, gikk en nederlandsk organisasjon i hans fotspor.

tekst: Helene Lindqvist densistefleksnes@hotmail.com

ill: Max Havelaar Norge

Underutviklingen i mange land skyldes i stor grad måten verdenshandelen foregår på. Mange u-land er avhengige av å eksportere råvarer.

Verdensmarkedsprisene på råvarer er svært ustabile, periods så lave at produsentene ikke engang får dekket sine produksjonskostnader. At produsentene som oftest ikke kan eksportere sine produkter selv, men er avhengige av lokale oppkjøpere for å få solgt sine produkter, forverrer situasjonen ytterligere. Oppkjøperne betaler det de vil – og hva annet kan bonden gjøre enn å gå med på det? Resultatet blir mange steder fattigdom, sosiale konflikter, utpint landbruksjord og en generell overbelastning av naturressursene.

Stichting Max Havelaar Da den nederlandske bistandsorganisasjonen Solidaridad på slutten av 1980-tallet tok initiativ til en «Rettferdig handel»-ordning, ble Stichting Max Havelaar det naturlige navnevalg. Som logo valgte de en sterk kaffebonde som bærer en sekk kaffe på skuldrene. Filosofien bak Max Havelaar er å sikre bønder og plantasjearbeidere gode arbeidsforhold og en anstendig pris for den varen de selger eller arbeider med.

I motsetning til det mange tror, er Max Havelaar en merkeordning, ikke en hjelpeorganisasjon. Organisasjonen er heller ikke direkte innblandet i selve handelen, på annen måte enn at importøren betaler en lisens til Max Havelaar for å bruke merket. Stiftelsens hovedoppgave er å kontrollere at

bønder, plantasjeeiere, kooperativer og importører overholder ordningens fastlagte kriterier. Utover det skal stiftelsen opplyse om og forbedre kunnskapen om rettferdig handel. I prinsippet kan enhver vare som er til hjelp for den 3. verden selges med Max Havelaars logo, forutsatt at kriteriene for produksjon og arbeidsforhold og betaling er i orden.

Plikter og rettigheter Å forbedre produsentenes livsvilkår er organisasjonens hovedidé. For at dette skal oppnås i høyest mulig grad, har man laget ulike regler tilpasset varen som dyrkes. Kaffen dyrkes av småbønder på små familiebruk. Disse skal sammen med andre bønder danne demokratiske og politisk uavhengige kooperativer. Te og bananer dyrkes på plantasjer. I tillegg til at plantasjens eier overholder nasjonale og internasjonale lover om arbeidsforhold, opprettes et fellesråd for alle plantasjearbeiderne. Også dette skal være demokratisk og politisk uavhengig. Felles for alle kooperativer og fellesråd er at medlemmene skal ha innflytelse på fellesskapets politikk og på hvordan fortjenesten brukes.

For både landbruket og plantasjen gjelder det at arbeidet skal være basert på voksne familiemedlemmers arbeidskraft, og at plantene skal dyrkes på den mest miljøvennlige måten. Det skal investeres i sosial infrastruktur som for eksempel helsevesen, utdanningsprogrammer og vannforsyning for å forbedre leveforhold for medlemmene og samfunnet de lever i.

37

Handelen med de merkede varene skjer direkte via kooperativene/plantasjene og importøren. Importøren forplikter seg til å betale en minstepris fastsatt av FN, samt å betale 60% av kjøpesummen på forhånd, dersom produsenten ønsker det. Om verdensmarkedsprisen er høyere enn FNs minstepris, er det verdensmarkedsprisen som gjelder.

Etter at pengene er satt inn på kooperativets bankkonto, utbetales pengene videre til hver enkelt bonde. Ordningen overflødiggjør de mange mellomhandlere og spekulanter som kan tjene mye penger på bekostning av bøndene. Ikke minst sikres bøndene og plantasjearbeiderne en stabil minstepris og dermed en stabil inntjening. Dette sikrer dem muligheten til å planlegge fram i tid.

Kjært barn har mange navn...

Kooperativene og plantasjene er i dag fordelt på 32 land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Ordningen med «rettferdige» varer finnes i 17 land i Europa, Nord Amerika samt i Japan. Alle landene har dog ikke valgt navnet Max Havelaar. I Sverige merker de varene med «Rättvismärkt», og en rekke land, blant annet USA, har valgt «Trans Fair» som merke. Norge, Danmark og Finland benytter navnet Max Havelaar, men har i stedet for Nederlands sterke kaffebonde valgt en elefant som logo. Elefanten står for styrke og lojalitet – verdier som ligger i ordningen. Tross forskjellige merker og navn er det den samme organisasjonen som er ansvarlig.

For å koordinere arbeidet til nasjonale merkeordninger mer effektivt ble paraplyorganisasjonen FLO (Fairtrade Labelling Organizations International) opprettet i 1997. FLOs hovedoppgave er å sikre at handelen mellom kooperativet/plantasjen og importør skjer etter Max Havelaar sine prinsipper. Til dette har de opprettet et register for hvert produkt. Registeret skal sikre at kriteriene overholdes, og at nye medlemmer blir godkjent. I tillegg skal FLO opprettholde kommunikasjon med produsentgruppene, og følge opp og kontrollere lisenshavere som selger rettferdig merkede produkter. Dessuten skal de hjelpe forbrukere til å forstå og ta ansvar for den rollen de spiller når de handler varer fra den 3. verden.

På hjemmebane Max Havelaar Norge ble stiftet i 1997, etter initiativ fra en stor gruppe idealistiske organisasjoner. Ordningen finansieres av statlig støtte, bidrag fra stifterne og lisensinntekter fra importørene. I teorien skal lisensinntektene være tilstrekkelig, slik at organisasjonen er økonomisk uavhengig, men slik er det ennå ikke. De Max Havelaar-merkede varene man får kjøpt i noen dagligvareforretninger i Norge per i dag er kaffe, te, appelsinjuice og bananer. Flere varer er imidlertid under planlegging. Å la en av kaffesortene sine være merket med «elefanten» gir importører som for eksempel Friele muligheten til å markedsføre seg som et etisk bevisst selskap. Og det er nok god forretning i det, i en tid hvor vi forbrukere påstås å være bevisste på hva vi legger i handlekurven. En undersøkelse viste at 8 av 10 nordmenn var villige til å betale 2-3 kroner ekstra for en pose kaffe dersom de visste at merprisen garanterte bøndene en minstepris. Samtidig viser statistikker at Max Havelaar, som er den eneste garantert rettferdige kaffen i Norge, kun har 0,8% av det norske kaffemarked.

Hva dette misforholdet kommer av er ikke lett å si. Muligens kan det tenkes at vi alle egentlig liker å se på oss selv som mer bevisste og preget av nestekjærlighet enn vi faktisk er. Selv om slike gode tanker er et godt skritt på veien, hjelper det likevel ikke før vi lar de gode tankene gå over i handling.

Kilder: Max Havelaar Norges håndbok for frivillige, 2000.

Mørseth, Tor Olav: Lave kaffepriser god butikk. I:Bergens Tidende, 29.10.2002.

38

foto: Nina Bang Larsen

foto: Silje Grevsnes

2002: en matodyssé For å bøte på livets garn skulle det skrives.

Det skulle uttrykke mening, systematikk, identitet og oppriktighet. Ikke noe sentrallyrisk mikkmakk med andre ord. Mitt bidrag til kosmisk orden kunne bare handle om en ting: mat.

tekst: Jack van der Hagen Nørgaard Jack.Norgaard@student.uib.no

foto: Nina Bang Larsen

Postmodernisme er et ord jeg ofte tar i munnen.

Dette avskyelige og utbrukte ordet brekker seg bak drøvelen, jeg blir desillusjonert og rent perpleks bare av tanken. Nietzche proklamerte at Gud er død. Har du sagt postmodernisme to ganger for mye kan du være sikker på at fornuften er død, den òg.

Fra den moderne tids spede begynnelse på 1700-tallet har positivismens postbud spredd det glade budskap: Industrialisering, sekularisering, fremskritt og frigjøring. Herfra går det bare én vei. Strak utforbakke, krapp høyresving og spikermatte. Verden er blitt ubegripelig. Vi vet at verdensrommet er buet, men samtidig er det grenseløst. Kausaliteten er på vei baklengs inn i fuglekassa.

Samuel Beckett skrev i 1952 skuespillet Mens vi venter på Godot. Tematikken kretser rundt identitet og menneskets manglende evne til å etablere kontakt i et absurd landskap.

Landstrykerne Estragon og Vladimir sitter altså og venter. Den Godot de venter på kommer ikke, og i mellomtida får de tida til å gå med

snakk og farsepregede innfall. Men også det er meningsløst. Kommunikasjonen er meningsløs og det meningsløse gjentas i evighet.

Manglende evne til å opprette menneskelig kontakt synes å ha en parallell i ironigenerasjonens «Samme for me» – mentaliteten. «Ska mi ta ei øl? Samme for me».

«Ska mi made endan? Samme for me» (leses med sørlandsdialekt) Nei, dommedag danser dristig uten smaksløker. Vi svømmer i ei suppe av pluralistisk pludder, og det er på tide å rive oss løs fra relativismens favntak!

Gjennom historien har store menn og kvinner funnet holdepunkter. Produksjonen av litteratur, kunst og musikk manifesterer synspunkt. Jeg påstår ikke man nødvendigvis har funnet en mening, men kanskje en flik av denne. Et glimt i enden av tunnelen. Personlig har jeg en iboende trang til å se mønster og sette ting i system. Jeg passer alltid på og ikke trø på streker og sprekker i asfalten, og etterstreber symmetri i de fleste former. I tillegg hører jeg etter på mormor, og jeg ser på eldrebølgen

40

– denne ironifrie sonen med en oppriktighet som varmer tvers gjennom spekket og langt ned i venstre hjertekammer.

Det handler altså om å finne en mening med tilværelsen, en identitet og noen knagger å henge livets frakk på. Dette er som kjent ikke noe man gjør i en håndvending, men like fullt det som drev meg på min søken da jeg den 5. februar 2002, 50 år etter Becketts omdiskuterte publikasjon, satte meg ned i mitt studérkammer.

Resultatet ble en detaljert oversikt over inntak av mat. Om det ikke akkurat har fått min aura i harmoni, har jeg hvertfall oppnådd en viss form for erkjennelse. Jeg vet hva jeg bør spise mer av og mindre av. Jeg har spist mindre mat på 7-11 og mer mat hjemme på kjøkkenet. Kroppens balanse kan gjenopprettes, jeg vitaliseres, sprudler og formentlig oser av fysisk tilfredshet.

Og som ikke det er nok, har jeg et nesten uuttømmelig samtaleemne på nachspiel.

Vel bekomme!

Dessert & is

Sjokoladekake

9

Diverse andre kaker

14

Diverse andre desserter

Brødmat

12

Vaffler

10

Softis

4

Diverse andre is

35

Sum dessert & is

Grovbrød (skiver)

836

Loff (skiver)

178

Store rundstk - ciabatta, horn, landgang, sandwich etc.

92

Små rundstk - små rundstykker, knekkebrød, diverse

139

Diverse boller - store ,små, smultring etc.

94

Ostesmørbrød - doble

32

Ostesmørbrød - enkle

84

30

Sum brød

1401

Faktisk ant.

Middag og sånn Pizza

8,5

Restaurantpizza

12

25

Italiensk pizza

9,5

9,5

17,5

24

Grandiosa pizzastk 7-11 Andre frysepizza Pasta Pålegg

Brunost

Lasagne (kjøtt) Lasagne(vegetar)

5 på topp:

17

10

5

19,5

27

11 11,5

Pasta (kjøtt, skinke, reke, laks etc.)

141

Måltid

Hjemmelagd

11 11,5

31

31

82

Pasta (vegetar)

Gulost

73

Diverse (pastasalat, moussaka etc.)

10

10

Rekesalat

70

Tynne

Italiensk salat

Ost/paprika

Diverse Søtpålegg

43 230 81

27

6,5

9

8

Egg

Omelett, speilegg & diverse

7

8

Kylling

Diverse kyllingretter

18

13

Fisk

Diverse fiskeretter

20

16

Mexico

Hvetetortilla (kvarteret)

13

13

Diverse meksikanske retter

14

9,5

14

13,5

Salami komb.

111

Skinke komb.

50

Asia

Diverse asiatiske retter

Andre kjøttpålegg

35

Suppe

Tomatsuppe

Ost komb.

Fiskepålegg/-kaker Sum pålegg

Diverse supper

318 80 1381

11

Tjukke med bacon og/eller tomatbønner

67 433

Eggkomb.

Pannekake

11,5

Poteter

Diverse potetretter

Pølse

Pølser i brød..

Hamburger

Diverse

4

4

10

9,5

5

4

63

19,5

Pølser i brød..(bensinstasjon, 7-11 etc)

13

Andre pølseretter

4,5

4

Hamburger (kjøtt/fisk) & diverse

16

16

Kebab

5

5

Kjøttboller à la Johannes

5

5

42,5

42,5

Diverse andre retter Ant. Måltid

Antall måltid på kvarteret

41

379

49

tekst: Anders B. Kulseng akulseng@hotmail.com

foto: Nina Bang Larsen

språktekno HF-studenter er til tider kjente som både lite datakyndige og interesserte, i alle fall når det kommer til andre ting enn Civilization og Championship Manager.

De fleste har nok hørt om humanistisk informatikk eller datalingvistikk, men langt færre vil nok kunne si noe om hva disse feltene dreier seg om. Det kunne egentlig ikke vi heller.

- Datalingvistikk er et to-delt fagområde, som dreier seg om grensesnittet mellom språk og datateknologi. Man kan si det som så at vitenskapen dreier seg primært om menneskelig språk, utforsket ved hjelp av datateknologi, og hvordan man kan bruke denne teknologien til å skape mer funksjonelle språksystemer på datamaskinen.

Vi sitter på kontoret til professor Helge Dyvik, sammen med førsteamanuensis Christer Johansson og professor Koenraad de Smedt, og forsøker å forstå hva det er de snakker om.

Bedre retteprogrammer I motsetning til allmenn lingvistikk dreier datalingvistikk seg om prosesser som kan behandle, produsere og tolke språk, det være seg talegjenkjenning eller ord-programmer, for eksempel Word.

Det er en engasjert gjeng vi snakker med. I og med at de er lingvister, forsøker jeg å ordlegge meg så klart som mulig.

- Hva kan man bruke fagfeltet til rent konkret?

- Bruksområdet er innenfor språkteknologien. For eksempel kan man sette inn ordprogrammer på datamaskinen som nøyaktig oppfatter hva eller hvilket ord du vil fram til, sier Johansson på klingende skånsk.

De fleste kjenner til ordprogrammer som ikke helt fungerer som de skal, både fordi man har skrevet inn feil ord på korrekt måte, men også et rett ord på feil måte. Resultatet blir ofte fullstendig galt dersom man ikke leser over hva man har skrevet. Et substantiv kan for eksempel tilfeldigvis være skrevet som et verb, og da finner ikke programmet feilen hvis det bare har en ordliste. Forvirrende?

- Dette kan forbedres ved at programmene også gis evnen til å analysere syntaks, forklarer Dyvik. Ofte er det nok bedre å ikke ha et retteprogram framfor å ha et som fungerer dårlig, ler han.

- En annen side av språkteknologien har med tale å gjøre, for eksempel dikteringssystemer som kan gjenkjenne hva den enkelte bruker sier, for så å oversette dette til ren tekst i et program.

Forkunnskaper ingen forutsetning Fagfeltet i seg selv minner om en vitenskap som skulle vært forbeholdt

42

realfag eller spesifikke datafag. Dette er ifølge datalingvistene ikke tilfelle.

I Norge er det kun de humanistiske fakultetene som har datalingvistikk som fagtilbud, mens ute i Europa er fagfeltet ofte å finne på informatikkinstituttene. de Smedt tror mest på en symbiose mellom de forskjellige fagfeltene, men mener hovedvekten bør ligge innenfor HF. - Dersom man hadde hatt en forståelsesramme av fagfeltet slik som utenfor Norge, hadde nok hovedvekten ligget på det rent teknologiske.

Men man kan ikke avskrive at den lingvistiske delen er like viktig som den teknologiske.

For å begynne på faget behøver man ingen forkunnskaper innenfor data, selv om det kan være en fordel.

- Vet man hvordan man benytter en mus og et tastatur, er dette gode forutsetninger, smiler Dyvik.

Et kvinnefag?

Seksjon for datalingvistikk ligger under Institutt for lingvistikk og litteraturvitenskap på Det historisk-filosofiske fakultet. Deltakelsesraten på faget har svingt litt i de senere årene, i takt med IT-bransjen generelt. Grunnfaget består i dag av fem studenter, mellomfagstillegget tilbys bare i høstsemesteret, mens det på hovedfag er tolv stykker. Alle på hovedfag er forøvrig kvinner. Dette mener Dyvik er tilfeldig, da det tidligere har vært flere gutter enn jenter. Faget skiller seg ut fra andre HF-fag ved en betydelig større vekt på blant annet matematiske modeller.

To kvinnelige professorer arbeider også innen fagområdet, Marianne Haslev Skånland og Kirsti Koch Christensen. Sistnevnte er for tiden rektor ved UiB. I ren jobbsammenheng kan man si at mulighetene for fast lønn absolutt er tilstede etter endt utdannelse. De fleste som har tatt hovedfaget i løpet av de senere årene har fått relevant arbeid relativt hurtig, og da primært innenfor IT-bransjen, forteller de Smedt.

Datalingvistikk grunnfag er et studium som begynner med lingvistikk semesterfag, som gir åtte vekttall over tre moduler, i tillegg til fire moduler på datadelen som gir ytterligere tolv vekttall.

hovedfagsstudenten Med en oversetterutdannelse fra Høgskolen i Agder bak seg, har Julie Tønsaker tatt fatt på hovedfag i fransk.

tekst: Gunhild Tinnmansvik Gunhild.Tinmannsvik@student.uib.no

foto: Guro Ljone

Julie skriver om hvordan kultur påvirker oversettelsesprosessen.

- Jeg fokuserer på tegneserier, og har valgt Asterix som eksempel fordi jeg liker det så godt. Siden jeg har oversetterutdannelse fra før, ønsket jeg å skrive om oversettelse i en eller annen form.

Studerte i Frankrike I forbindelse med studiene har hun tilbrakt en del tid i Asterix’ hjemland.

Da hun tok grunnfag i fransk ved UiB, var hun ti uker i Caen i Normandie.

Senere bodde hun et år i Bordeaux, hvor hun studerte «Documentation de l’entreprise», en slags blanding av bibliotekar- og informasjonsmedar beiderutdannelse. Dette var en del av en treårig oversetterutdannelse ved Høgskolen i Agder, hvor et studieår utenlands er obligatorisk.

- Jeg er fascinert av hvordan språket er en så stor del av hvem vi er. Når man snakker et annet språk, er man på en måte en annen. Jeg vil si at mine franske venner som jeg snakker fransk med, kjenner meg på en litt annen måte enn vennene mine her hjemme. Språk er så sterkt knyttet til kultur, noe som tydelig viser seg i en oversettelsesprosess.

Det er to kulturer som er involvert; den kulturen forfatteren tilhører, samt leserens kulturbakgrunn. Tegneserier egner seg godt til å illustrere det jeg ønsker å belyse i oppgaven; teksten står sammen med en illustrasjon, noe som gjør at forfatterens kulturbakgrunn kommer godt frem, særlig i en serie som Asterix.

Ordspill til besvær Analysen tar for seg tegneserieheftene «Asterix og vikingene» og «Asterix hos britene», det vil si den norske og engelske oversettelsen av disse fra den franske originalen.

- I Asterixheftene karikeres andre kulturer. Det spilles på ting som mat, navn og klesdrakter sett fra et fransk synspunkt. Når dette skal oversettes,

dukker det ofte opp problemer som er kulturelt betinget. Det er slett ikke sikkert at personer fra denne andre kulturen forstår hva det er som er så morsomt i det hele tatt.

Til tross for mye lesing og analyse av tegneserien, synes hun fortsatt at Asterix er morsomt. Favorittkarakteren er Asterix’ engelske fetter.

- Han heter Nutildax på norsk, Jolitorax på fransk og Anticlimax på engelsk. Jeg er litt svak for engelskmenn rent generelt, og han er så britisk at det er en fryd. Dessuten er det interessant å se hvordan de engelske oversetterne har overført det erkebritiske ved ham til den engelske versjonen av «Asterix hos britene».

Startet firma - Hvordan er en vanlig dag for deg?

- Jeg er ganske kjedelig sånn. Den obligatoriske delen av hovedfaget er jeg ferdig med, så jeg styrer dagen selv. Jeg kommer på lesesalen rundt elleve, er der til fire, så går jeg hjem. Hvor effektiv hver arbeidsdag er, varierer veldig. Vi har et veldig fint pauserom på lesesalen…

- Hva tenker du om fremtiden?

- Det er naturlig å satse på å få en jobb som oversetter. Jeg vet at han som har oversatt Asterix de siste 13 årene har akademisk bakgrunn, men jeg vet ikke om oversettelse av tegneserier er det jeg har lyst til å drive med.

Tidligere jobbet Julie som oversetter i et nett-firma, hovedsakelig med oversettelse av medisinske artikler fra dansk til norsk. Ved siden av studiene har hun funnet tid til å starte sitt eget oversettelsesfirma. Det er fortsatt relativt ferskt, men hun har allerede hatt en del oppdrag. Blant disse er oversettelse av attester og vitnemål.

- Det siste oppdraget var oversettelse av en teknisk beskrivelse av heisanordninger for livbåter, sier Julie, som allerede har skaffet seg god jobberfaring.

43

slaver for genene?

Gener har i stadig større grad blitt ein universalnøkkel for å forklare mennesket. Konsekvensane er djuptgripande i samfunnet.

tekst: Guro Ljone guro.ljone@student.uib.no

ill: Nina Bang Larsen

I den seinare tid har det pågått ein debatt på Modelljernbane Forum sine websider.

Debattemnet var jenter, eller rettere sagt, mangelen på jenter i modelljernbanemiljøet.

Debatten fekk ein biologisk vinkling der problemstillinga vart slik: Skuldast den manglande interessa frå jenter si side arv eller miljø? Eine parten var overbevist om at det kan forklarast på kanskje den enklaste og mest naturlege måten: Jenter manglar det genetiske grunnlaget for å interessera seg for teknikk og tog. Det vart sagt at slikt var det skrive tjukke bøker om, og det vart mellom anna vist til boka Traktorgenet: en grunnbok av Dr. med Håvard Houen. Denne boka let seg diverre ikkje spora.

At debatten fekk ei biologisk vinkling er ikkje tilfeldig. I samfunnet generelt har den biologistiske forklaringsmodellen komme tilbake for fullt. Ved oppdaginga og kartlegginga av det menneskelege genet blomstra ei tru på at vitskapen endeleg hadde funne «livets nøkkel», mysteriet mennesket var løyst. Bill Clinton uttalte i juni 2000 då dei fyrste skissene av det menneskelege genomet vart offentliggjort, at me var i ferd med å læra det språket Gud brukte då han skapte livet. I menneskets gener ligg ei forklaring, ikkje berre på menneskets åtferd knytta til fysiologske behov, men også fenomen som kjønnsroller og moraloppfatning.

Richard Dawkins, zoolog utdanna ved Oxford, innførte uttrykket «det selviske genet». I dette omgrepet ligg ei oppfatning om at det er genenes «vilje» til å reprodusera seg som styrer

mennesket. Mennesket blir ein slags maskin underlagt ei høgare vilje, genet. Dawkins vel å beskriva det slik: «Tallrike svermer de omkring i store kolonier, trygge inne i gigantiske, klumpete roboter, avskjermet fra omverdenen, som de kun har kontakt med via buktende, indirekte ganger, og som de manipulerer med fjernkontroll. De finnes i deg og de finnes i meg, det var de som skapte oss, med vår egen eksistens. De har virkelig kommet langt, disse reprodusentene. Heretter går de under betegnelsen gener, og vi er deres overlevelsesmaskiner.»

Denne biologistiske ideologien har slått godt an hjå det breide publikum, og den har innspel til det meste i samfunnet. I ein kaotisk kvardag der identitet er eit meir komplekst begrep enn på lenge, er det forståeleg at dei enklaste svara verkar mest behagelige. Den biologistiske forklaringsmodellen er lada med den positive konnotasjonen «naturlig», menneskets tilvære vert ofte skildra som ein jakt på vår sanne natur. Biologismen presenterer ein filosofi om at det gjeld å finna tilbake til ein harmoni mennesket ein gong har vore ein del av; jegerog samlesamfunnet.

Vårt moderne liv truer denne balansen.

Zoologen Desmond Morris seier: «Det råder ingen tvil om at våre eldste forfedre levde i en tilstand av likestilling mellom kjønnene i mer enn en million år. Dette betyr ikke at menn og kvinner var like. Tvert imot førte en økende oppdeling av arbeidsoppgavene til dyptgripende, medfødte forskjeller … Det er

44

viktig å utforske disse forskjellene for å forstå hvilken perfekt balanse de kan innebære for mennesket under ideelle forhold. Det er også viktig å undersøke på hvilke måter denne balansen er blitt forskjøvet som et resultat av vårt moderne levesett». Til tross for idyllen er det diverre fleire openbare svake punkt i eit slikt utsegn. Den logisk ukorrekte formuleringa framhever problematikken i slike utsegn, korleis kan «en økende oppdeling av arbeidsoppgavene» føra til noko som blir «dyptgripende medfødte forskjeller»? Vil det då seie at kultur blir natur?

Dette vert motsatt av korleis biologismen vanlegvis forklarar at det er medfødte skilnadar som styrer kulturen. Det finst svært lite sikker kunnskap om korleis våre forfedre og mødre levde for ein million år sidan, og det er svært lite som tyder på at det var ein einheitleg kultur, eller natur som zoologen sikkert vil føretrekka.

Korleis ville då eit harmonisk biologistisk samfunn ha utarta seg? Den tradisjonelle kjernefamilien er det heilage senter. Der mannen og kvinna kjenner sin plass og utfyller sine roller, vil det skapast eit trygt miljø for barna.

Den harmoniske familie er ut frå genene ein konstruksjon for å sikra sin eigen reproduksjon.

Avvikarar som f. eks. åleinemødre, fedre med barselpermisjon eller homofile partnerskap fins ikkje i biologismens si verd. Eit glansbilete som står i skarp kontrast til samfunnet.

Denne litt romantiske nostalgien verkar ganske harmlaus, men innan det samme paradigme kan det oppstå utsegn som

argumenterer for at valdtekt er naturleg. I boka «Det viskar därinne» argumenterer David Barash for at valdtekt er naturleg sidan dette fenomenet til og med førekjem i blomeriket.

At hannblomar skal valdta hoblomar med sine pollenrøyr, er typisk for biologismens retorikk som tillegger dei mest banale ting ein bevissthet. I ei samanlikning med stokkender seier han: «Kanskje voldtektsmenn på sitt kriminelle forfeilede vis, bare gjør sitt aller beste for å maksimere sin reproduktive verdi.

Hvis det er slik, oppfører ikke disse mennene seg annerledes enn stokkendenes seksuelt ekskluderede ungkarer.» (Arrhenius, 1999).

Dette utsagnet formulerer faren i biologismen.

Valdtekt har aldri hatt nokon reproduktiv verdi, men er eit sosialt undertrykkingsfenomen.

Ved å tillegga genet ei eiga vilje som styrer mennesket, fråskriv ein seg det ansvaret det

innebærer å væra menneske.

Lars Fr. H. Svendsen skriv i Mennesket, moralen og genene: «Når blant annet E.O. Wilson skriver om ’genets moral’, er dette omtrent like meningsfullt som å snakke om ’nyrenes moral’ eller ’hemoglobinets moral’. Verken gener, nyrer eller hemoglobin er moralske aktører, slik vi mennesker er. Når genet blir betraktet som et subjekt, blir mennesket et objekt, og vi mister derigjennom det eneste subjektet som kunne fungere genuint intensjonalt.»

Skal då all biologisk forsking dømmast som politisk ukorrekt? Er det gammelfeministisk og bakstreversk å ikkje innsjå at når det i dag likevel ikkje er oppnådd likestilling, har det ein naturlig årsak? Det er viktig å skilja begrepa biologi og biologisme. Biologisme er ingen vitenskap, men tek i bruk eit biologisk språk for å ytra noko som

meir må betraktast som eit livssyn, ein ideologi.

Ein ideologi som det ikkje er vanskeleg å trekka linjer til sosialdarwinisme frå. Gener har lite i ein samfunnsdebatt å gjera. Det er ikkje oppdaga eit omsorgsgen eller suksessgen, heller ikkje gener for verken tog- eller traktorinteresse.

«Man skjeler til naturvitenskapene og forsøker å gjøre det umulige, og resultatet blir at de ikke helt små reelle mulighetene blir forsømt.» (Hans Skjervheim)

Kjelder: Sarah Arrhenius, 1999. En ekte kvinne. Spartacus.

Modelljernbane Forum i Norge; www.mjf.no/forum Lars Fr. H. Svendsen. Mennesket, moralen og genene. http://www.universitetsforlaget.no/klartekst/

tekst: Even Onsager evenreven@hotmail.com

pensumfritt I Atriums nær sagt evige jakt på å få bekreftet egne fordommer mot de Andre, har turen denne gang gått til Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Fant vi mer Habermas enn Platon? Mer om den korporative stat enn om evolusjonistisk kunstteori? Les og døm selv.

Benedikte Tobiassen, datalingvistikk:

Frode Grytten: Bikubesong - Bikubesong er bare helt utrolig fascinerende, rett og slett. Jeg er veldig glad i noveller, og Grytten får en til å oppleve ting man aldri har tenkt på før. Og hvis man liker noveller, så er disse helt utrolig bra. I tillegg er det veldig deilig å lese på nynorsk, det er ikke så mye skjønnlitteratur på nynorsk jeg leser, i alle fall. Jeg synes også han har et befriende språk, det er ikke konservativ nynorsk, det er akkurat passelig.

Ragnhild Åse, adm.org.:

To romaner av Wally Lamb - Jeg kan anbefale en amerikansk forfatter som heter Wally Lamb, han har skrevet to veldig bra bøker, She’s come undone og I know this much is true. Den siste er veldig interessant, den handler om to eneggede tvillinger, der den ene er schizofren. Det går mye på detaljene. Det sies mye om sykdomsbildet og det å være på institusjon. Dessuten er den er veldig bra fortalt. Noe av det spennende med forfatteren er at da jeg kjøpte den første boken [She’s Come Undone, journ. anm.] visste jeg ikke om Wally var en mann eller kvinne. Det var en mann, men boken handler om en ung jente. Det er første gang jeg har lest en bok skrevet av en mann hvor jeg kunne trodd at forfatteren var kvinnelig.

Øystein Jørgensen, sosiologi:

J. D. Salinger: The Catcher in the Rye - The Catcher in the Rye leste jeg akkurat om igjen. Super bok. Den har noe allmenngyldig over seg, og det er en god historie formidlet på en enkel og litt sårbar måte. Det er ikke så mye effektmakeri, bare en enkel og veldig god historie, og det har jeg veldig sansen for.

Joakim Knudsen, informatikk:

Douglas Adams, Last Chance to See - Jeg vil anbefale Last Chance to See av science-fictionforfatteren Douglas Adams. Det er en reiseskildring og en økologibok. Han reiser rundt sammen med en biolog og ser etter utdøende dyrearter. Den er veldig gøy, og han har et spesielt perspektiv på tingene. Jeg liker observasjonene hans og måten han ser ting på. Og så er det spennende å lese om alle disse snåle dyrene.

verden i gullramme tekst: Cecilia Bjørge ceciliabjorge@hotmail.com

Kvalitet fremfor kvantitet kjennetegner Giorgio Bassanis forfatterskap, i alle fall det som ble utgitt i bokform. Han skrev i tillegg en rekke essays og artikler for aviser og magasiner i etterkrigstidens Italia. Foruten Gullbrillene finner vi også på norsk det som regnes som hans hovedverk, Den tapte have (norsk overs. 1965).

Romanen ble filmatisert på 1970-tallet, og vant stor ry verden over. Bassani ble født i Bologna i 1916, og var en sentral skikkelse i Sør-Europas kulturliv i etterkrigstiden. Som sjefredaktør for et fremtredende italiensk forlag ble han gitt æren for å ha oppdaget flere viktige italienske forfattere, som for eksempel Giuseppe Tomasi di Lampedusa.

I Gullbrillene møter vi et samfunn på randen av katastrofe. Vi befinner oss i den italienske småbyen Ferrara i 1937. Dette året bestemte Mussolini seg for å innføre en raselovgivning lik den tyske, etter sterkt press fra Hitler. Det politiske og kulturelle klimaet i månedene før dette skjedde, danner bakteppet for handlingen.

Bokens hovedperson er øre-nese-halsspesialisten Athos Fadigati. Hans personlige tragedie knyttes opp mot den dekadansen samfunnet er på vei ned i.

Gullbrillene begynner med en presentasjon av doktor Fadigati, en av nabolagets mest ansette og dannede borgere. Han er godt likt av alle, både av sin finkulturelle omgangskrets og pasientene. Tross sin forfinede smak viser det seg at doktoren trives best sammen med

samfunnets laverestilte. I teateret kjøper han aldri billett til galleriet som andre av hans stand.

Han setter seg heller nede i salen blant vanlige folk, til allmenn forargelse.

Selv om Fadigati på langt nær er like skandalebefengt som visse andre i byen, snakkes det mye og ofte om ham. Leseren gjøres etterhvert oppmerksom på at der finnes sider ved doktoren en ikke kan nevne før barna er vel i seng om kvelden. Man vet med ganske stor sikkerhet at han ikke tiltrekkes av kvinner som andre menn. Han er det noen kunne kalle en soper. Dette er jo selvfølgelig en helt uakseptabel side ved hans person, men folk flest har vanskelig for å fordømme den vennlige doktoren, de velger å fortrenge det i stedet. Man må dessuten rose ham for å vise slik fintfølende diskresjon og taktfullhet som han gjør. For tross sin «tvilsomme» forkjærlighet er det tydelig viktig for Fadigati å holde på fasaden.

Vi ser Fadigati og samfunnet omkring ham gjennom øynene på en ung student som ikke nevnes ved navn. I begynnelsen av romanen er han en nærmest usynlig iakttager. Langsomt avdekker han seg selv og inntar en etterhvert fremtredende rolle i boken.

Bassanis språk er nøkternt og dempet, selv om temaet han skriver omkring lett kunne lokke til seg stor patosbruk. Ved sine tilnærmet objektive og renskårne iakttagelser skinner følelsene likevel gjennom; på en gripende og

urovekkende måte.

Fadigati sliter med ensomhet og mindreverdighetsfølelse, og gjør seg stor umake med å skjule sine «svake» sider. Dette beskrives særlig gjennom dialogene mellom ham og de unge studentene han så hårdnakket oppsøker selv om det alltid ender med fornedrelse for doktorens del. Historien gjør imidlertid en vending da det viser seg at en av disse guttene innleder et forhold til den langt eldre doktoren.

På tross av et par tilsynelatende lykkelige uker rykker likevel skjebnetimen stadig nærmere, både for Fadigati, fortelleren og hele samfunnet.

Studenten som forteller historien presses stadig hardere fra flere hold, og vi innvies i stadig flere av hans vanskeligheter. Han tilhører en jødisk familie, og frykter at de alle sammen vil rammes av den nye antisemittloven. Fascismen er så infiltrert i alle aspekter ved samfunnet og dagliglivet at han oppfatter den som uvilkårlig og nødvendig. Fascismen fungerer som en merkelig forutsetning for både kultur og mellommenneskelige forhold.

Fortelleren fylles av et voksende raseri og en oppgitthet, men dette vendes ikke mot Hitler eller Mussolinis politikk. I stedet blir fienden alt som er gojim – ikkejødisk. Vi ser hvordan konflikter og press utenfra tvinger mennesket til å søke tilhørighet i grupper, og å definere omverdenen ifra denne gruppen. Dette gjør bokens psykologiske betraktninger spennende og veldig dagsaktuelle.