Atrium nr.3 2017

Studentmagasinet for Det Humanistiske Fakultet UIb nr. 3 2017 23. ĂĽrgang

ansvarlig redaktør Henning Levold atriumuib@gmail.com JOURNALISTANSVarlig Jon-Rune Olsen Svenning FOToredaktør Otilie Brubæk Stokseth økonomiansvarlig Maria Berg Jørgensen Webredaktør Thorbjørn Aksel Nielsen LAyout Elise Gumaer Maiken Larsen Solholmvik Birgitte Skår skribenter Kristoffer Ekroll Vilde Rønning Audun Aspen Taija Korhonen

Andreas Pedersen Maria Berg Jørgensen Jógvan Helge Gardar Oda Holmvik Bredvold

illustratører Sunniva Tvedt Taija Korhonen Lise Grindheim mørkerommet Otilie Brubæk Stokseth Karoline Hannisdal Alexandra Savinova Daniel Rognskog fremsidefoto Alexandra Savinova finn oss på nett http://atrium.h.uib.no http://facebook.com/AtriumUiB Instagram: @atriumuib Atrium gis ut to ganger i semesteret ved Humanistisk Fakultet ved UiB. Magasinet gis ut med støtte fra Kulturstyret. Kulturstyret står uten redaksjonelt ansvar.

Innhold 4-5

Leder: Sannhet Av Henning Levold

6-7

SOLEN FRA NORD SOM FORSVANT Av Kristoffer Ekroll

8-9

hvordan gjøre bergen “DIN”?

Av Vilde Rønning

10 - 11

BERGENSK LITTERATURHISTORIE FRITT ETTER HUKOMMELSEN Av Maria Berg Jørgensen

12 - 15

objektive forskjeller sett med subjektive øyne Av Taija Korhonen

16 - 17

VÅPEN VIL BINDE OSS SAMMEN Av Andreas Pedersen

18 - 35

MØRKEROMMET

36 - 37

studentordboka

38 - 41

UNDER BAKKAR OG BERG ut med havet Av Audun Aspen

42 - 43

BERGEN NATT TIL LØRDAG Av Jógvan Helge Gardar

44 - 46

KJÆRLIGHETSBREV TIL BERGEN Av Oda Holmvik Bredvold

Av Henning Levold

SANNHET

4 Atrium

Enten du er en flunkende ny student, i ferd med å gripe fatt på ditt første semester, eller en studerende ringrev: Velkommen. Velkommen til Bergen, velkommen til UiB og velkommen til Det humanistiske fakultet. Velkommen til en institusjon som er viktigere enn noensinne, en institusjon med søken etter sannhet som sitt mål.

«treat people as individuals, not as just another member of their group».

Sannheten forvitrer bort i vår tid. På høyresiden er Trump-administrasjonen et sirkus med et løssluppent forhold til sannheten. Med uttalelser som at mordraten i landet er den høyeste siden 60-tallet og at landet ikke har sett en lønnsvekst på flere år, for å nevne to helt åpenbare og enkelt etterprøvbare usannheter.

Du kan være enig eller uenig i Damores problematiseringer og forslag til løsninger på dette, og gode gamle «født sånn eller blitt sånn» er en stadig pågående debatt, men saken er symptomatisk for vår tids polarisering og vårt forhold til sannhet i det såkalte «post-faktuelle» samfunnet vi lever i. Problemet oppstår når man heller enn å argumentere tyr til stråmenn og personangrep. Når alle som er uenig med deg automatisk er rasister eller misogynister, trans-fober, nyttige idioter, naive idealister eller rett og slett onde. Når man blankt avskriver rasjonelle argumenter fordi de ikke passer inn i din ideologi eller verdenssyn. Når å akseptere gitte argumenter vil gjøre deg upopulær eller når sannheten rett og slett er ubehagelig. Når det er enklere å avskrive noen ved å klistre en merkelapp på de enn å debattere eller – Gud forby – innrømme at de har et poeng og endre mening. Når et argument vektes basert på patos heller enn logos. Men sannheten må trumfe alt dette, sannheten må ligge til grunn.

Men også ute på venstresiden forsvinner sannheten. James Damore – ingeniør i teknologigiganten Google – skrev et ti siders langt internt dokument der han med flust av akademisk forbehold presenterer sin idé om at årsaken til at flere menn enn kvinner jobber i teknologibransjen muligens kan ha en delvis biologisk forklaring, ved å referere til forskning som viser at menn og kvinner i gjennomsnitt later til å ha enkelte medfødte forskjeller når det kommer til personlighet og interesser. Videre peker han på det han anser som problematiske selskapspraksiser, som å tilby oppfølging og videreutdanning kun til kvinner eller andre underrepresenterte grupper, eller å stille lavere krav til disse ved ansettelse. Avslutningsvis oppfordrer han til å ikke låse mennesker til tradisjonelle kjønnsroller, men snarere:

Ikke fryktelig kontroversielt skulle man tro? Joda, etter at dokumentet ble lekket til media fulgte en mediestorm der Damore ble tildelt merkelapper som «sexist», «misogynist», «rasist» og «fascist».

Dokumentet ble et «manifest» og Damore selv fikk sparken.

Og man finner sannheten ved å snakke.

Ved å skrive og ved å debattere. Ved å fremme en idé og etter all sannsynlighet få vite hvor stor en idiot du er og hvor feil du tar og hvorfor du tar feil. Og får du presentert gode argumenter for hvorfor du tar feil justerer du idéen din deretter.

For hva vet vel du, du uvitende menneske full av fordommer og «bias»?

De to siste leddene – hvorfor du tar feil og den påfølgende korrigeringen – har forsvunnet, og med det forvitrer sannheten hen. Rommet for hva det er greit å være uenig om, uten å få en av overnevnte karakteristika klistret på seg og meningen sin avfeid, blir smalere og smalere, det er ikke lenger rom for å i fellesskap diskutere, reflektere, undre og finne sannheten.

Våg deg frampå også med upopulære meninger og møt andres meninger med et åpent, men kritisk sinn, debatt og argumentasjon. Vis litt ydmykhet og innse hvor lite du faktisk vet, og våg å endre standpunkt om standpunktet ditt viser seg å ikke være godt nok fundert – vær mer bundet av søken etter sannhet enn av dine egne standpunkt. Det er din plikt som student.

Sannhet

5

Av Kristoffer Ekroll Foto Kristoffer Ekroll

solen fra nord som forsvant Det finnes mange kunststykker her på HF. Noen er lett synlige der de henger i gangene eller står taktisk plassert utenfor de ulike rommene, men mange av dem går mer i ett med omgivelsene. Det kan være mange årsaker til dette, men for ett av kunststykkene er dette fordi det i ettertid har blitt feilmontert. Jeg skriver om Søren Georg Jensens Helios Borelios.

6 Atrium

Helios Borelios blir først synlig når du går fra Kulturhistorisk museum og opp mot HF-bygget forbi HF-biblioteket.

Der ser du skulpturen stående rak og grå foran gressplenen med den stolte brutalistiske fasaden til HF-bygget som bakteppe. Denne plasseringen ville vært utfordrende for enhver skulptur i stein, men det hjelper ikke at «Helios Borelios» nærmest er laget i samme stil som fasaden den står foran. Skulpturen består av fire steinblokker som står oppå hverandre med en halvsirkel utskåret på toppen av den øverste blokken. Som god kunst ofte gjør kan den inspirere til tolkning.

De fire blokkene har nesten et preg av ribbein over seg, eller noe kubistisk hvis man skal bruke kunsttermer på den.

Nora Sørensen Vaage (2011) har skrevet om forskjellige kunststykker ved UiB og har skrevet en kort artikkel om Helios Borelios som er å finne på UiBs nettsider.

Her forklarer hun at tittelen betyr «sol fra nord» og i tittelen ligger deler av den opprinnelige meningen bak skulpturen.

Helios Borelios stod ikke originalt der den står nå. Skulpturen kom som en del av utsmykningsarbeidet ved UiB sent på 1960-tallet og den ble originalt plassert midt på plassen mellom Sjøfartsmuseet og HF-bygget. I følge Vaage var kunstneren Søren Georg Jensen medansvarlig

i den nøyaktige plasseringen av skulpturen, mest sannsynlig fordi halvsirkelen på toppen var ment å fange kveldssolen når den går forbi plassen. Solen skal da på et tidspunkt perfekt skinne gjennom halvsirkelen så det ser ut som den er en del av skulpturen. En slik teori gir også mening til tittelen «sol fra nord» og gjør skulpturen til en naturlig del av omgivelsene.

turen hvor den ser ut til å bli opprettholdt av sin egen tyngdekraft og som om et lite spark kan sette den i ubalanse. Formen kan også gi assosiasjoner til et symbol, som en bokstav eller et tegn, som jo også gjør den egnet til å stå utenfor HF hvor akkurat analyse og forståelse av symboler og tegn er en sentral del av mange fagdisipliner.

Skulpturen står dog ikke lenger der den en gang gjorde. Vaage skriver at i 2011 ble plassen ved HF-bygget omgjort og Helios Borelios ble flyttet så den stod parallelt ved byggets østside. Denne forflytningen gjør nå at solen ikke lenger skinner gjennom halvsirkelen på toppen.

Dersom man derimot går inn på Google Maps og ser på HF-bygget så kan en fortsatt se Helios Borelios der den originalt stod, selv om det ser ut som om noen trær allerede da hadde begynt å skygge for solen.

Historien om Helios Borelios kan likevel også ses på som et møte mellom kunsten og effektiviteten. Skulpturen ble nok flyttet fordi den tok for mye plass der den stod og liten tanke ble vel gitt til nøyaktigheten i Jensens plassering av kunststykket sitt. Om Helios Borelios noen gang blir satt tilbake der den originalt stod er uvisst, men som den nå står er den en artig og forunderlig del av bakgrunnen når man går fra å studere på biblioteket til en forelesning på Sydneshaugen.

Skulpturen er likevel fortsatt spennende i sin form. I følge Vaage sa Jensen at «skulpturen utfordret forholdet mellom vannrett og loddrett. Det er noe i plasseringen av granittblokkene som utfordrer tyngdekraften. Den nederste, tykkeste blokken er ujevnt spisset øverst, så blokken over hviler på en ganske liten flate» (2011). Dette skaper en spenning i skulp-

Kilde: Vaage, N. S (2011) Sol fra nord. Kunst og hage, Universitetet i Bergen [Internett], 5. juni.

Tilgjengelig fra: < http://www.uib.no/kunst-oghage/77743/sol-fra-nord> [Lest 30. juni 2017]

Solen fra nord som forsvant

7

Av Vilde Rønning Illustrasjon Sunniva Tvedt

Hvordan gjøre Bergen «din»?

- perspektiver fra en introvert student

Det å flytte til et helt nytt sted for første gang, når du er introvert og sosialt klein, og allikevel skulle hoppe hodestups inn i studietilværelsen kan være utfordrende. Jeg vil derfor presentere noen enkle grep for å gjøre Bergen til «din» by, uten å være spesielt avhengig av sosial interaksjon med fremmede mennesker. I hvert fall ikke mer enn nødvendig, eller mindre enn at folk begynner å lure.

8 Atrium

Da jeg først flytta til Bergen skulle jeg gjerne hatt den erfaringen jeg har nå.

Den første tida gikk til mye surr og vimsing fordi jeg var for sosialt klein til å spørre for mye og generelt være til bry for andre mennesker. Jeg gikk glipp av forelesninger fordi jeg ikke fant frem, dasset rundt i støvler og regnjakke i 15 varmegrader og sol fordi det regnet da jeg gikk ut døra en time tidligere, og jeg brukte uendelig lang tid på å forflytte meg fra sted til sted fordi jeg valgte føtter fremfor buss. Jeg vil derfor gi deg som ny bergensstudent fire og et halvt tips jeg selv gjerne skulle hatt da jeg først flytta til byen. Og forhåpentligvis slipper du å

gå gjennom flere stressende situasjoner med ukjente mennesker enn strengt tatt nødvendig.

Den første tida må man faktisk gjøre en innsats. Det å delta på Fadderuka er etter min mening nesten en nødvendighet for å få en behagelig studiestart. På den måten kan du nikke gjenkjennende til dine medstudenter på forelesning og slippe å bli han/hun rare som ingen vet hvem er.

For da risikerer du jo å bli lagt merke til på en ikke-positiv måte, og i verste fall snakket om. Skrekk og gru.

Tips nummer 1 er derfor: Gjør en innsats for å bli kjent med et par

mennesker du vet du kommer til å se i løpet av semesteret. Medstudenter på seminarer er ypperlige bekjente – og kanskje til og med venner.

Tips nummer 2, og dette kommer til å hjelpe deg enormt uansett om du er introvert, ekstrovert eller midt imellom, få deg god oversikt over Bergen.

Selvfølgelig Universitetshøyden med undervisnings- og eksamenslokaler, men også selve byen – hvor sentrale ting som kino, Vinmonopolet og Europris er.

Dette kommer jo stort sett naturlig etter hvert som du lever og bor i byen, men du kan spare deg for mange stressende og kleine situasjoner hvor du spør om veien, men ikke egentlig får med deg svaret og er for flau til å spørre en gang til. Spare tid vil du også gjøre. Hvis du er like elendig som meg til å huske gatenavn, så merker du deg bare butikker og utesteder og bruker disse som «ankere» på ditt mentale bergenskart.

Et lite underpunkt til dette, la oss kalle det tips nummer 2,5: lær deg buss- og banenettverk, og hva som ligger i hvilken retning.

Da jeg først flytta til Bergen bodde jeg rett ved Støletorget, og jeg jobbet frivillig på Hulen som ligger på Møhlenpris.

Jeg gikk hver gang fordi jeg ikke ville ta bussen, selv om 10’er-bussen faktisk gikk fra rett utenfor døra til 100 meter fra Hulen. Gratis trim, men det er ikke alltid like kjekt å gå gjennom store (berusede) folkemengder på Torgallmenningen.

Tips nummer tre er viktig for å få et avslappet forhold til byen, enkelt og greit: få deg en stamkafé.

Bergen kryr av koselige, små steder og smau der det ikke er så innmari mange andre som går (her er selvfølgelig alt relativt, Bergen er jo fremdeles Norges nest største by). Finn ut når det er flest folk der, og ta deg en lesedag eller to ute slik at du får et forhold til byen på formiddagen. Min erfaring er at Bergen er en veldig fin «lese på kafé-by», og at formiddagene er ypperlige til utforskning av gater og smau fordi det store flertall av folk enten er på jobb eller forelesning.

Dessuten er det å ha en stamkafé veldig behagelig når det oppstår stressende situasjoner ute i byen. Hvis du for eksempel går ut døra uvitende om at det er Bylørdag, og ender opp presset mellom syklende Foodora-bud, Røde Kors-ververe og et eller annet nysirkus som står sjonglerende på stylter, er det fint å ha et trygt sted å rømme til. Få roa seg ned, ta en kaffe (eller øl) og få lagt en slagplan for dagen videre.

Og til sist, det viktigste punktet jeg skal overrekke, til enhver student som måtte lese dette. Tips nummer fire: Kjøp deg en allværsjakke. Bergen blir snakket om som byen med masse regn, men det som sjeldent blir nevnt er Bergens enorme evne til å favne om alle fire årstider på ti sekunder.

Det tok meg faktisk tre år i Bergen før jeg forstod hva det ene jeg savnet i livet

mitt var. En allværsjakke. Det er faktisk helt nødvendig å gå mot instinktene dine og la være å kjøpe regnjakke eller haugevis med paraplyer. Jeg kjøpte meg en fantastisk regnjakke første uka jeg bodde i byen, men jeg tror faktisk jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg har brukt den.

Sitert fritt etter Atle Antonsen i Uti vår hage: «Jeg trenger ikke bry meg om værmeldinga, jeg har allværsjakke!», og det er faktisk noe sant i det, så da får vi heller stenge følelsene inne og været ute, og risikere å bli kalde og kyniske av allværsjakkas tyranni.

Ved å knekke denne koden kan du fritt bevege deg rundt i byen uten å få himlende blikk av enhver erkebergenser som holder telling over alle paraplyene du har vrengt når november står på for fullt. Når det er sagt er det ganske kjekt å ha en paraply eller to, men invester heller i en av litt bedre kvalitet som du kan bruke til kjappe turer ut av buss og inn på butikk (eller stamkafé).

Jeg håper disse få, enkle tipsene kan gjøre studietilværelsen og semesterstart litt enklere. Hjelpe deg til å komme over kneika, liksom. Som den introverte studenten jeg er, føler jeg at jeg med en viss tyngde kan si at Bergen er en finfin by å være student i selv om du ikke er superaktiv i foreninger og klubber. Bergen kan bli «din», om du bare gjør en liten innsats.

Tips til introverte

9

Av Maria Berg Jørgensen Illustrasjon Sunniva Tvedt

bergensk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen¹

I opphavet var ordet, men på den tida var det ikkje mange som kunne lese, og dei som kunne lese las som regel berre Bibelen². Og så kom det som kjent eit skip til Bjørgvin i 1349, koretter dei få lesekyndige kreperte, og Noreg mista både sjølvstyret og skriftmålet når danskane tok over. Litteratur på eit språk som vi i 2017 ville anerkjenne som “norsk” finn vi eigentleg først når Aasmund Olavsson Vinje i 1858 starta sitt eiget vekeblad for å kome på trykk med dikt på landsmål.

Men manglande målstrid var ikkje eit hinder i få folk i Noreg til å skrive, og det var i Bergen det skjedde. Den første profesjonelle forfattaren i Noreg? Bergensaren Dorothe Engelbretsdatter. Og Bergen var byen han aldri reiste tilbake til, opplysningstidshøvdingen som like fullt troner over Vågsalmenningen. Han skreiv heller ikkje berre drama med tvetydige framstillingar av dansk bondestand. Ludvig Holberg er kanskje ikkje

10 Atrium

kjent for stort utanfor Noreg og Køben, men den satiriske romanen Niels Klims reise til den underjordiske verden³ introduserte sci-fien til Noreg 250 år før Bing & Bringsværd. Gløym kleskap som tek deg til Narnia: Porten til fjerne planetar er i ei hule på Fløyen.

Eit drøyt århundre seinare møter vi Johann Sebastian Welhaven, ein mann som bygde sitt ettermæle på å liggje i offentleg krangel med noreghistorias største kverulant⁴. Han gjorde heller ikkje noko stort nummer av at han var bergensar, kanskje fordi han var ein av dei utfløttarane som aldri kom att. Om det var været eller sentraliseringa av offentlege arbeidsplassar som har skylda her er uvisst; Inger Hagerup og Arnulf Øverland skulle i alle fall lide same skjebne.

Men om nokon fór ut, så kom det andre til. Eit tidleg døme var Petter Dass, som rett nok hadde si prestegjerning nordpå, men som dreiv sitt tørrfisksal i byen der han eingong hadde gått sin latinarskule.

På lønningslistene til DNS finn vi to andre herrar med ikonisk skjeggvekst⁵ og knapt mindre kjente namn: Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen.

Blant produksjonen til dei overnemnte diktarkjempane finn vi mykje, men ingen Bergens Trompet eller Synnøve Sydneshaugen. Så kor synleg har byen Bergen vore i litteraturen? Nasjonalromantikarane nådde i alle fall aldri hit, og dei fleste realistane heldt seg òg på den andre sida av Hardangervidda. Faktisk måtte vi vente heilt til naturalimen gjorde sitt inntog før Bergen fikk kome til sin rett. Det gjorde byen òg til diskutabel glans i Hellemyrsfolket av Amalie Skram, som blei forfatta for å minne alle lesande nordmenn på at livet er forjævlig,

alle du er glad i kjem til å døy, og at Bygde-Noreg er eit hol. Den slags mangel på patriotisme blei i sin tid teke nesten like dårleg i mot som i dag. Skram tok kritikken så dårleg at ho som så mange før flytta til Køben og erklærte seg for dansk.

Eit meir nyansert bilete av byen blir teikna i ein annan klassikar frå norske skulepensum, nemlig dramaet Vår ære og vår makt av Nordahl Grieg. Her må sosialporno vike for klassekamp og samfunnsrefsing; moralen er at kapitalismen er rota til alt vondt og at folk ikkje er

joviale moroklumpar berre fordi dei snakkar dialekt. Dessverre har ikkje Sjur Gabriel og Vingrisen mange litterære etterkomarar; i moderne norsk historieforteljing er bergensdialekta blitt best representert av Varg Veum og Skam-Eva.

1. Tittel fritt etter Knut Nærum

2. Vi snakkar sjølvsagt om den skrevne litteraturen. Den munnlege litteraturen er ei heilt anna historie. Ho er òg lang.

Og eit siste morrofakta til neste gong Brann speler heimekamp: “Nystemten” blei skreven av ein trønder.

4. At han i si tid var feira som ein av nasjonalpoetane i landet og var ein av the grand old men på Universitetet i Christiania blir ein historisk fotnote.

3. Faktisk så satirisk at han blei forfattar på latin for å vere sikker på at ingen skulle lese han.

5. Kor ikonisk skjeggveksten til Petter Dass var kan derimot diskuterast; det einaste kjente portrettet av Petter Dass er som kjent truleg ikkje eit portrett av Petter Dass.

Bergensk litteraturhistorie

11

Av Taija Korhonen Foto Taija Korhonen

OBJEKTIVE FORSKJELLER SETT MED SUBJEKTIVE ØYNE: Bergen eller Oslo? For ulike til å være likestilte, og for gode til ikke å konkurrere om å være «best». Jeg finner de kulturelle forskjellene mellom Bergen og Oslo fascinerende.

Hva er egentlig forskjellen mellom den gigantiske regnpytten av en by og «metropolen» Oslo?

12 Atrium

Den evige tvekampen: Norge er et lite, men sjarmerende land bestående av totalt 103 byer. Bare tanken på at jeg ikke en gang kan navngi halvparten, og trolig ikke en fjerdedel gjør at jeg føler meg i overkant dum. Blant studenter og nyutdannede faller valget av bosted overraskende enkelt: Oslo, Bergen, eller Trondheim, og til «nøden» Stavanger eller Kristiansand. Trondheim er bra, men er litt utenfor allfarvei. Da gjenstår de to sterkeste konkurrentene, og de kniver hardt om førsteplassen. Oslo og Bergen er forskjellige som natt og dag, men nevnes ofte i samme setning. Tvekampen mellom de to store kan beskrives som en svært følelsespreget kamp, og preges av sterke tilhengere på hver side.

Argumentene er gode, og den endeløse feiden minner nesten om den evige tvekampen mellom nordmenn og svensker.

Oslo, gRenseløs og mangfoldig?

Basert på mitt møte med hovedstaden vil jeg påstå at mangfold er et treffende begrep, som stemmer godt overens med påstanden om at Oslo har «alt». Mangfold er også et gjennomgående begrep blant mine Oslo-immigrerte venners fortolkninger av gigant-byen. Oslo er uten tvil den største av de to store på mange måter, både i fysisk betydning, antall innbyggere, og i mangfold. Det er svært vanskelig å identifisere en «typisk» Oslo-borger, eller å nevne typiske ting jeg forbinder med Oslo-kultur. Uansett hvor hardt jeg prøver, blir det bare et gigantisk kaos med hundrevis av vage assosiasjoner uten klare forbindelser til hverandre. Det hele minner mer om et slektstre der greinene henger på halv åtte, og knekker ned med nordavinden uten at noen legger merke til det.

til jeg blir gammel og grå). For en forvirret bergenser fremstår hovedstaden nærmest som grenseløs og kaotisk.

Plutselig gir påstanden om at Oslo har, og er alt fullstendig mening. Sannheten er at det finnes ingen typisk Osloborger, eller Oslo-kultur. Innvandrermiljøene utgjør store, samt forskjellige grupper med en kultur som igjen representerer en kultur forskjellig fra en som er født og oppvokst i Oslo. I den sammensatte bykjernen finner man en fin blanding av typiske studentmiljøer, hipsterkultur, høykultur, og lavkultur, samt det multikulturelle Grønland. Kulturen i Oslo består av alle disse gruppene, som ikke nødvendigvis har noe særlig til felles med hverandre. En ting er hvert fall sikkert: Oslo er mer enn stort nok, og som bergenser er det lett å føle seg fremmed og frustrert i hovedstadens mange gater. Dette til tross for at Bergen i norsk kontekst også regnes for å være en stor by, og at jeg på ingen måte er en bonde.

Manglende patiotisme blant oslo-folket?

Det er en velkjent tendens at østlendingene utvandrer til vestlige strøk, og gjerne da til byen mellom de syv fjell.

(I noen tilfeller ser en også motsatt tendens, der vestlendingene vandrer østover, ofte da for å konkurrere på det gigantiske jobbmarkedet). Jeg vil likevel fokusere på førstnevnte gruppe, fordi jeg finner det mer fascinerende at «new yorkeren» forlater imperiet sitt. Ikke fordi jeg nødvendigvis selv syns New York er best, men fordi jeg kan se for meg at den etablerte new-yorkeren er for stolt og arrogant til å ville bo et annet sted. Alt handler naturligvis ikke om størrelse, for alt er jo relativt, og det er mange grunner til at en østlending velger å bosette seg

Alt blir liksom for generelt til å være spesifikt. Jeg hoster opp allmennkjente stikkord som Slottet, kongefamilien, Vigelandsparken, Oslo S, Grønland, Grünerløkka, Øyafestivalen, iskald vinter, nydelig sommer, kjendiser, skuespillere, operahuset, deLillos, og Ringnes. (Med forbehold om at jeg kunne fortsatt denne oppramsingen

Objektive forskjeller sett med subjektive øyne

13

i Bergen. Studier, luft under vingene, jobb, og kanskje bare et ønske om å skifte beite for en stund kan virke vel så forlokkende på en urban osloborger, som den værsyke bergenseren som flytter østover av de samme årsakene. For østlendingen utgjør Bergen på mange måter en trygg arena, fordi hjemturen er kort og billig. Østlendingen entrer Bergen med en selvtillit som vanskelig kan sammenlignes med noen andre tilflyttere til regnbyen.

De vet at de vil mestre denne lille store byen over gjennomsnittet bra, og gjør de ikke det, så er det ikke verdens undergang. Relasjonen mellom de to store byene kan på en absurd måte sammenlignes med en slags storebror-lillebror relasjon, der storebror bevisst lar lillebror vinne «slåsskampen». Østlendingens gode selvtillit kan forklares med vissheten om at byen deres alltid vil ligge mange hestehoder foran alle andre uansett.

Det er ingen tvil om at den sterke, utbredte patriotismen som finner sted i Bergen, ikke kan sammenlignes med verken Oslo eller noen andre byer.

Likevel finner jeg det interessant at østlandspatriotismen er så laber. Skyldes den manglende østlandske patriotismen blant annet behovet for å hevde seg ikke er tilstede, fordi de vet de er best uansett?

Eller våger de rett og slett ikke i møte med hjemmekjære bergensere? Det er jo ingen hemmelighet at bergensere flest har et svært bevisst og avklart forhold til hjembyen sin. Det er langt fra myte at kulturelle symboler som hansa, Brann, Bryggen, bergensrapp, og buekorps er like viktig for Bergen som jazzen er for New Orleans. Kultur er en viktig, kanskje den viktigste delen av enhver by.

Kultur bidrar til sjarm, substans, innhold, og mening til bygd og by. Den sier noe om hvem vi er, hvor vi kommer fra, og gir innbyggerne, samt besøkende meningsfylte opplevelser.

14 Atrium

Helhetlig, Folkelig og Inkluderende: I Bergen fremstår kulturen som helhetlig, folkelig, og lett å bli glad i, enten man er nordlending, østlending, eller sørlending. Byen er inkluderende, enkel å få øye på, lett å ta del i, og krever ikke nødvendigvis et bergensk statsborgerskap, eller «bergenske gener». Bergensk kultur er blant annet fotballaget Brann, Hansa, Bergenfest, og vulgær bergensrapp.

Bergenskultur er også kultur-bevarte skatter som de er stolte over å vise frem til turister, som f.eks. Bryggen, buekorps, Bergen Festing, og for ikke å snakke om de majestetiske byfjellene som våker over den regnfulle byen. Bergen forener høykultur og lavkultur på en finurlig måte.

Det som måtte foregå på Fotballpuben er kanskje unntaket her, og vil med stor sannsynlighet alltid være det. Oppblomstringen av bergensrappen er et utmerket eksempel på at noe som gjerne forbindes med lavkultur oppnår en forhøyet status ved å stadig bli mer utbredt og populært også utenfor byens grenser. Bergensrappen har hatt en enorm oppblomstring de siste årene med sine vulgære tekster som tilsynelatende ser ut til å handle om dop, sex, «tøser», og vold. Kanskje handler den nettopp også om provoserende, dritne tematikker, men formidlingen av disse gjøres så formidabelt at den får skitten gatekultur til å virke vakker og poetisk. Østlendingene forsøker stadig å ta etter sin bergenske lillebror med sin langt mildere form for rapp, Oslo-rapp, men nå var det vel heller ikke bergenserne som oppfant rappen, så det er vel lov å prøve seg?

En kaotisk by uten grenser og særpreg Jeg har også gjentatte ganger blitt fortalt av venner som har flyttet til Oslo hvor fantastisk denne gigantiske byen er, og at jeg med sikkerhet hadde stortrivdes der. Når jeg spør ytterligere om hvorfor, svarer de stort sett at Oslo har noe for alle. I en by der mangfoldet ser ut til å være særpreget, lover man å innfri forventningene, enten man er soss, stril, hipster, eller hybrid. Kanskje er det nettopp dette som irriterer meg mest i denne uendelige debatten, at Oslo faktisk har «alt»? Hvis Oslo faktisk har alt, hva er da det kulturelle særpreget ved denne altomfattende byen, bortsett fra den diffuse påstanden om mangfold? Etter min mening er personlighet og substans svært viktig, kanskje det viktigste av alt når det gjelder valg av bosted. Ønsker jeg egentlig å bo i en by uten særpreg, grenser, eller en distinkt personlighet?

På lik linje med valg av venner, mener jeg særpreg er svært viktig ved valg av bosted. De fleste synes vel det er irriterende og falskt med mennesker som

kontinuerlig endrer personlighet i takt med nye relasjoner. Jeg kjenner på den samme frustrasjonen idet jeg vandrer gjennom Oslos mange gater, fordi byen er så mangfoldig,og grenseløs at særpreget nærmest er ikke-eksisterende. I en liten brøkdel av hovedstaden er jeg på talefot med omgivelsene, men mesteparten av tiden føler jeg meg som en kamuflert vagabond i ukjente kulisser. Da lengter jeg hjem igjen til byen mellom de syv fjell.

KILDER: https://snl.no/byer_i_Norge

Ojektive forskjeller sett med subjektive øyne

15

Av Andreas Pedersen Illustrasjon Lise Grindheim

våpen vil binde oss sammen Kommunene Bergen, Osterøy, Samnanger og Vaksdal skal slåes sammen til én kommune. Ifølge intensjonsavtalen mellom disse, fra 13.mai i fjor, skal den nye kommunen hete Bergen og at det meningsbærende symbolet vi kaller kommunevåpen skal være en direkte videreføring av Bergens kommunevåpen. Det betyr at resten av de nåværende kommunevåpnene vil forsvinne.

Dette har ikke fått særlig oppmerksomhet i debatten rundt de pågående kommunesammenslåingene. Kan Bergens kommunevåpen representere befolkningen fra alle fire kommunene?

Hvor kommer våpnene fra?

Hva er så et våpen, og hvorfor er det viktig? Et kommune- og fylkesvåpen er et merke med et symbol som representerer og kjennetegner kommunen eller fylket.

Selve tradisjonen med våpen strekker seg omtrent 700-800 år tilbake i tid.

Våpen dukket først opp i form av segl; et merke som ble brukt som underskrift av private eller offentlige autoriteter. Våpen i form av skjold dukket opp noe senere.

Norske byers bruk av våpen for offentlige dokumenter blir omtalt i kildene først

16 Atrium

rundt 1550-årene. Våpenets motiv skulle gjenspeile byen, derav byvåpen. Men noen virkelig interesse for byvåpen skjedde ikke før sent på 1800-tallet, da man forsøkte å gjenskape de gamle byvåpnene i tradisjon etter strenge regler for våpenmotiv — det som kalles heraldikk. Men utenfor byene, slik som kommuner uten bystatus, vokste interessen for våpen først etter andre verdenskrig. Våpenskjold fikk status i moderne tid først da det ble ansett som viktig å skape et felles symbol for byens eller lokalsamfunnets historie og identitet. Norske våpen har dermed hatt en lang utvikling. Noen av dagens kommunevåpen har tydelige likhetstrekk med lokale og utdødde adelsslekters våpen, men kun de færreste kommunevåpen har symboler som strekker seg tilbake til middelalderen.

Historier og identiteter Både Osterøy, Samnanger og Vaksdal sine kommunevåpen representerer tradisjoner som har vært typiske for området og befolkningen i lang tid. Osterøys våpen har tre økseblader mot en bakgrunn i sølv, og representerer kommunenes lange tradisjon med bygningsarbeid. Flere av kirkebyggene i bygdene rundt Osterøy skal være bygget av ostringer. Også Bergen ble bygget opp igjen av ostringer etter

historiens mange ødeleggende bybranner.

Samnangers våpen har seks gulldråper på rød bakgrunn og viser til kommunens kraftproduksjon. Samnanger er i dag en kraftkommune med åtte vannkraftverk av ulike størrelser. Vaksdal har tre svarte skytler mot gullbakgrunn og henviser til områdets sterke tekstilindustritradisjon.

Selv i dag er lokale klesplagg det mest kjente produktet fra Vaksdal. Felles for disse kommunevåpnene er befolkningens historie, lokale næringer og tradisjoner.

Derimot har Bergens kommunevåpen røtter tilbake til det eldste av Bergens kjente bysegl, som stammer fra sent 1200-tallet. Som kjent består Bergens kommunevåpen av en sølvfarget tretårnet borg oppå en gylden fjellgrunn på rød bakgrunn. Rundt det originale seglet står det DANT:BERGIS:DIGNVM:MONS:URBS:NAVIS:MARE:SIGNVM, som er latin og betyr noe som; «berget, byen, skipet, sjøen gir Bergen verdig merke.» Interessant nok er det seglets bakside som pryder dagens kommunevåpen. Det opprinnelige seglet hadde en forside som viste et langskip med dragehode, råseil og seks mannskap ombord.

Ett våpen for å representere dem alle Det kan virke som om Bergens kommunevåpen er prioritert høyere enn de andre, ettersom det skal brukes i den kommende storkommunen. Bergen forblir også det politiske hovedsetet i den nye kommunen, men jeg stiller spørsmål ved om Bergens «hyllest» til sin egen middelalderhistorie kan representere befolkningen i hele den nye kommunen.

Ut fra intensjonsavtalen mellom kommunene kan det virke som om politikerne ikke engang har vurdert alternative kommunevåpen. Det er synd fordi det mest demokratiske ville vært å gjøre som i intensjonsavtalen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane fra 17. januar i år, som sier at «fellesnemda får i oppgåve å føreslå eit nytt fylkes-/regionvåpen som kan vere eit samlande symbol for dei to noverande vestlandsfylka.» Dog, kommuner og fylker er to vidt forskjellige administrative enheter, der fylkenes behov for å representere innbyggerne sine kanskje er større enn i kommunene.

Det kan argumenteres for at Bergens kommunevåpen har mer histor isk «tyngde» enn Osterøy, Samnanger og Vaksdal sine, og at Bergens våpen derfor bør bestå. Bergens kommunevåpen stammer tross alt fra en flere hundre år

gammel tradisjon, men bærer symbolet spesiell representativ tyngde bare fordi det er gammelt? Jeg mener at det ikke kan tas for gitt. Som allerede godt etablert, representerer deres kommunevåpen allerede lokale særtradisjoner og historie på en god måte, men det kan sies at Osterøys, Samnangers og Vaksdals identitet ikke blir tatt hensyn til i prosessen mot kommunesammenslåingen. Kanskje det er en fare for at vi forkaster historien til de tre kommunene? Samtidig er historien representert av Osterøys kommunevåpen tett tilknyttet Bergen, og sånn sett kan det argumenteres for at deres felles historie blir godt representert av Bergens kommunevåpen.

Hva med samtiden?

Alle kommunevåpnene jeg har beskrevet symboliserer lokal historie eller lokale tradisjoner, men er det en selvfølge at kommunevåpnene må reflektere området og befolkningens historikk? Hvorfor skal vi ta det for gitt at gamle hendelser og symboler, som mange kanskje ikke engang husker, er det riktige for å representere befolkningen? Kanskje kommunevåpenet bør representere befolkningen med noe mer tidsaktuelt? For den nye storkommunen er det sikkert mye forskjellig moderne som kan være tidsaktuelt. Med tanke på et fenomen

alle legger merke til på Bryggen, som ser ut til å bli større for hver sommersesong, kunne Bergens kommunevåpen kanskje vært en gul kineser med kamera fanget i en rød turistfelle?

Kilder: Bergen kommune, Osterøy kommune, Vaksdal kommune & Samnanger kommune. (13. 04.

2016). Intensjonsavtale om etablering av ny kommune mellom Samnanger, Vaksdal, Osterøy og Bergen kommuner. Hentet fra https://www. bergen.kommune.no/aktuelt/presserom/pressemeldinger/article-136688 Cappelen, Hans & Johannessen, Knut. (1987).

Norske kommunevåpen. Oslo: Kommunalforlaget.

Hordaland fylkeskommune & Sogn og fjordane fylkeskommune. (17. 01. 2017). Intensjonsplan for samanslåing av Sogn og fjordane og Hordaland. Hentet fra http://www.sfj.no/getfile. php/3729235.2344.patvveectd/Intensjonsplan+for+samanslåing+av+Sogn+og+Fjordane+og+Hordaland.pdf Knut, Johannessen. (1998). Kunst med kongelig resolusjon: kommunevåpen i Riksarkivet gjennom hundre år 1889-1989. Oslo: Riksarkivaren 1998.

Våpen vil binde oss sammen

17

18 Atrium

Byen Dersom du bildegoogler «Bergen», får du opp bilder som kan inndeles i to kategorier: 1. Bryggen. 2. Toppen Av Fløyen. Dette er om ikke kjedelig, så i alle fall en svært simpel fremstilling av hvordan byen ser ut for oss som bor her. I forkant av dette nummeret har Mørkerommets fotografer saumfart byens kriker og kroker, smau og fjell, skjulte spotter med 360 graders utsikt og herskapelige korridorer.

Mørkerommet er en analog fotogruppe som holder til ved loftet på Sydneshaugen skole.

Vårt arbeid er støttet av Kulturstyret.

Mørkerommet

19

Alexandra Savinova

Alexandra Savinova

20

Alexandra Savinova

Alexandra Savinova Mørkerommet

21

Alexandra Savinova

Alexandra Savinova

22 Atrium

Alexandra Savinova

Alexandra Savinova

Mørkerommet

23

Alexandra Savinova

24 Atrium

Daniel Rognskog

Daniel Rognskog Mørkerommet

25

Daniel Rognskog

26 Atrium

Daniel Rognskog

Karoline Hannisdal

Mørkerommet

27

Karoline Hannisdal

Karoline Hannisdal

28 Atrium

Karoline Hannisdal

Karoline Hannisdal

Mørkerommet

29

Karoline Hannisdal

30 Atrium

Karoline Hannisdal

Karoline Hannisdal

Mørkerommet

31

Karoline Hannisdal

Otilie BrubĂŚk Stokseth

32 Atrium

Otilie Brubæk Stokseth

Otilie Brubæk Stokseth

Mørkerommet

33

Otilie Brubæk Stokseth

Otilie Brubæk Stokseth

34 Atrium

Otilie BrubĂŚk Stokseth

Mørkerommet

35

studentordboka Som i alle andre miljø har det oppstått en egen lingo blant studenter i Bergen. Denne kan fort bli forvirrende for nye tilflyttende, eller de som kanskje ikke tilbringer mye tid sammen med andre studenter.

Derfor har vi i Atrium gjort et forsøk på å sette sammen en oversikt over noen av de viktigste uttrykkene blant Bergens mange studenter. Denne lista er ikke dekkende, men fungerer mer som et representativt utvalg av det språket som blir brukt i dagligtalen blant studenter i 2017.

arbenlokum -en fl. -er -ene toalettpause på eksamen brukt som tenkepause.

“Da jeg spurte om det var lov med kalkulator fikk jeg bare et frintsmatt som svar fra filosofiforeleseren.”

“Jeg måtte ta en arbenlokum da jeg så del to.”

franzisballe -en fl. -er -ene

blabberkrav -et fl. - -a/ene

persontype på vorspiel som prøver å styre alle samtaler i retning av Kaizers Orchestra eller Radioresepsjonen.

grimbu -a/-er fl. -er -ene person som leser sidene om studentpolitikk i studentavisene.

“Vi skulle egentlig ta quizen, men vi venter på at grimbua skal gjøre seg ferdig.”

groltenfing -en fl. -re -rene

fremmedspråk(ene) som pensumforfatter av en eller annen grunn antar at du behersker.

“Helvete heller, hvor mange franzisballer er det på denne festen?”

“Blabberkravet til artikkelen om Tromsø er tysk, fransk og det der språket fra Avatar.”

glippfelt -et fl. - -ene/-a

“Jeg har tidenes verste groltenfing, foreleser ser meg alltid.”

den ene tingen du kan være helt trygg på at du i alle fall ikke blir spurt om på muntlig eksamen.

hjomlert -en fl. -er -ene

“Jeg tror jeg satser på å ha andre verdenskrig som mitt glippfelt.”

en som skriver uleselige notater, men likevel tilbyr dem til deg.

frintsmatt: -en/-et fl. - -a/ene lyden foreleser lager når en student spør et dumt spørsmål.

36 Atrium

den usikre fingeren som studenter løfter opp når spørsmål blir stilt i plenum.

“Han sendte meg alt han hadde, men det viste seg at han var en hjomlert.”

“Ser du han der? Jeg banner på at han kommer til å modse innen fem seku- “

relevantekk -et fl. - -a/-ene

jørgen -en fl. -er - ene

momsemidd -en fl. - -ene

person du hilse på i fadderuka, men enda ikke kan navnet på.

laget med brødsmuler på madrassen.

“Relevantekket mitt begynte som et system av tre farger, men jeg gikk tom for gul.”

“Både paraplyen og ølen i kjøleskapet ligger igjen etter jørgener.”

krøllmekkel -meklen fl. -mekler -meklene en akutt forhandling i kollektiv om å utarbeide vaskeliste.

“Det hadde nådd et nivå som gjorde at vi alle forstod at det var på tide med en krøllmekkel.”

“Du, jeg tror du har noe av momsemidden i håret.”

mylderguru -en fl. -er -ene person som drar på helhus på grunn av kjennskap til bandene som skal spille.

“Dynamo Straitjackets? Hva snakker du om? Er du mylderguru, eller?”

skrøpleser -en fl. -er -ene synlig bakfull student på lesesal.

“På lesesalen var det bare meg, et par skrøplesere og en hjomlert.”

stronk -a fl. -er -ene sekk som lukter makrell i tomat.

plastegong -en fl. -er -ene

knukle -a -a

lyden av tomme såpeflasker som velter i kollektivdusjen.

å sakte spise nøtter på lesesal i håp om at ingen hører det.

“Går det greit der inne? Jeg synes jeg hørte en plastegong!”

“Om han som knukla viser trynet sitt her igjen pælmer jeg laptoppen hans i havet.”

den heldekkende tusj-markeringen i en ex.phil-lærebok.

plinkedrøm -en fl. -mer -mene

“Hadde du denne boka i stronka?”

taurintrege -te/a -te/-a å angre på at du valgte en annen type energidrikk enn du pleier.

“Klokka er bare ni, og jeg taurintreger allerede.”

en ukulele som står ubrukt i skapet. krymre -te -tet/-ta lete etter et krydder i den ukjente, bakerste delen av kollektivets krydderhylle.

“Kardemomme? Jeg kan prøve å krymre, men kan ikke love noe.”

“Spiller og spiller, jeg har en plinkedrøm, men har ikke helt kommet i gang.”

teknotitte -et/-a -et/-a

pluttergruff -en fl. -er -ene

“Teknotitta du i dag? Så du også Minecraft?”

lukten av mannlig eksamensvakt. lånelytteri -et fl. -er -ene

“Pluttergruffen ødela en ellers god arbenlokum.”

å fortsette å bruke Spotify-kontoen noen logga inn med på fest hos deg.

“Pant og lånelytteri gjorde at Oda klarte seg til neste stipend.”

modse -a -et/-a

prünsmingel -len fl. -ler -lene matpakka fra i går.

“Dagen på lesesalen nådde sitt foreløpige lavpunkt da prünsminglen ble tatt ut av sekken.”

å studere forelesers skrivebordsikoner under oppstarten av powerpoint.

ærevynse -te/-a -st/-a å stå fornøyd utenfor eksamenslokalet etter fullført eksamen.

“Før han kunne komme seg hjem og trøstespise, måtte han forbi noen som stod og ærevynste.”

å sette i gang allsang med Tore Tang, uten å selv være fra Rogaland.

Studentordboka

37

Av Audun Aspen

Under bakkar og berg ut med havet.

Har du noen gang sittet på toalettet og fundert over omkretsen på avløpsrørene? Eller hvorfor det ikke går tett – selv etter en kveld med dårlig bergensk kebab? Hvor blir det av alt som forsvinner ned i avløpets virvler?

Jeg har iallfall det. Jeg har også lurt på hvordan infrastrukturen fungerer, hvor alle innganger i fjellene rundt om i byen fører. Det er innganger til tunneler i Bergen sentrum som du både ser og ikke ser. Noen av dem er nedlagte togtunneler, andre er gamle servicetunneler, strømtunneler eller helt moderne boss-sugtunneler. Jeg har tatt turen til en av dem, den beste av de beste – kloakktunnelen.

Bergen, og fjellene rundt, er perforert med tunnel etter tunnel etter tunnel.

Noen av dem mer åpenbare enn andre.

Fløyfjellstunnelen, Nygårdstunnelen og så videre. I følge Statens Kartverk har vi over 40 biltunneler i Bergen kommune.

38 Atrium

Bergens underverden er stor, og bare små deler av den er åpen for trafikk. Resten er ting en ikke tenker over, tunneler for vann, strøm, internett, nedlagte tunneler, og sist men ikke minst kloakktunneler.

En tidlig tirsdags morgen sto jeg og mine kompanjonger i øsende bergensvær på BiRs gjenvinningstasjon i Møllendalsveien, rett overfor de nye SiB-blokkene. Vi hadde en avtale med to folk fra vann- og avløpsetaten – men det viste seg at begge representerte avløpsetaten og hadde mye dritt å slenge om folka i vannetaten. Bak alle konteinerne går det en liten bakke til en stor ståldør låst med henglås, etter en kjapp introduksjonsrunde låser de to mennene opp ståldøra og utstyrer oss med hjelm og lykt. Lyktene skrus på, litt blinkende og nølende i starten, mens gutta fra avløpsetaten låser døra fra innsiden – vi er stengt inne i fjellet, det er duvende mørkt, vi hører trommer, trommer fra dypet.

Det drypper fra taket, bakken er hard, veggene ru og en halv meter til høyre for oss går halve Bergen sentrums kloakk forbi i en forrykende fart. Den ene mannen fra avløpsetaten skryter av hvor mange kubikk i sekundet som renner forbi oss, men jeg greier ikke fokusere på de tøysete tallene hans. Det som opptar meg er mer banale tall – hvor mange flak dopapir? Hvor mange perfekt formede ekskrementer flyr forbi i minuttet? Er det rotter i kloakken? Slanger? Katter? Jeg får meg ikke til å spørre, men snakker heller litt om geologien i fjellet. Jeg kan brife med at Løvstakken – som vi vil gå inn i etter et par kilometer – er full av uran!

Det er et lite kraftverk i seg selv, varmt og godt, og antakelig usunne mengder radongass. Geologiske undersøkelser av Løvstakken viser at konsentrasjonen av uran er over 20ppm, altså over 20 uranpartikler pr. million partikler. Etter litt kjapp hoderegning konkluderer jeg

med at Løvstakken inneholder 6.343.511 tonn Uran, eller ca. 100 millioner Little Boys, atombomber av den sorten som ble sluppet over Hiroshima.1 «Kunne jo prøvd å utnytte denne jordenergien», sier jeg, men verken avløpsgutta eller kompanjongene mine virker nevneverdig interesserte i å diskutere potensiale for å utnytte varmeenergien i Løvstakken.

Geotermisk energi kan utnyttes i et kraftverk ved å pumpe vann, eller la naturlig regnvann sive inn, hvorpå vannet koker som følge av de høye tempraturene i fjellet, og stiger opp gjennom en hovedkanal inni et kraftverk hvor en turbin drives og produserer elektrisitet. Etter energiutnytingen kan vannet selvfølgelig brukes som fjernvarme.

Bare seks kilometer til dagslys. I det vi kommer til Minde, mer nøyaktig ved Solheimsvannet, møter vi en sidegang.

Det er noen lysbrytere på veggen, men de ser ikke ut til å fungere helt. Gutta fra avløpsetaten kan informere om at dette er en avstikker hvor det renner kloakk i åpen tunnel. «Dette må vi jo sjekke ut», utbryter jeg. Noen av kompanjongene mine er litt skeptiske, men vi tar turen.

Det er en noen hundre meter lang gang som ender i en bratt, møkkete og glatt ståltrapp. Den er ca. 10 meter høy og fører til en massiv ståldør. Vi kan høre det

suser i det fjerne. I det trappen bestiges er jeg noe tvilende til hvordan dette vil oppleves, vil alle brekke seg av lukten og synet av ren kloakk? Det går overraskende fint, nesten litt antiklimatisk. Vi kan høre bruset som en flokk gnu under det enkle stålgitteret vi står på, idet massive mengder brunt vann strømmer på. Et par av kompanjongene mine nøler med å trå ut på platten, men tar motet til seg da vi andre bråkjekt hopper opp og ned for å bevise strukturens rigidhet. Det lukter jord, jern, kobber og salt – men ikke ekskrementer! Renseprossessen starter tydeligvis lenge før selve anlegget, eller så er dette et strålende bevis på at det meste av Bergens kloakk er dominert av overvann, altså regnvann. Vi tråler oss ned trappa og tilbake inn i mørket. Jeg ser meg tilbake uten lykta, og fastslår – ja, dette er det mørkeste jeg noen gang har sett.

Tunnelen vi går i er 6-7 kilometer og strekker seg fra Grønviksøren i øst til Holen renseanlegg på Laksevåg. Vårt mål er Walterhallen, en avstikker 500m sør for Holen renseanlegg. Tunnelen ble bygd mellom 1994 og 1998. Før dette rant 100.000 bergenseres ekskrementer rett ut i Store Lungegårdsvann, ufiltrert, usanitert. Puddefjorden var en av landets mest forurensede fjorder, og dyre- og

planteliv var på randen av utryddelse.

Renseanlegget på Laksevåg bruker flere former for rensing, mekanisk, kjemisk og biologisk. Første steg er en grov sil, deretter en finere sil for partikler ned til 1mm. Etter alle synlige partikler er silt ut renses kloakken organisk, den tilføres altså bakterier som spiser opp næring i en forrykende fart. Dette fører til minsket algevekst når vannet til slutt renner ut.

Siste steg i rensingen er kjemisk rensing.

Det tilsettes jernklorid, polymer og sand.

Dette fester seg til de siste partiklene som er kommet gjennom systemet, tynger det ned og får det til å synke til bunns hvor det hentes ut. Alt slam hentet ut på Holen føres til et biogassanlegg i Rådalen hvor det brukes videre. Det rensede vannet blir spylt ut på 40 meters dyp i fin og ren form. Holen renseanlegg tar seg nå av kloakken til Bergen fra og med Nordnes og alt østover og sørover. Dermed renner også alt dette i tunnelen vår.

1. La oss anta at Løvstakken er en perfekt kjegle.

Løvstakken er 477m over bakken, og et svært kjapt overslag gir meg en snittradius på halvannen kilometer. Volum av kjegle er V=1/3πr^2*H. V=1/3π1500^2*477. V=(ca) 1.153.365.783m3.

Som alle vet er kubikkmeter til liter 1 til 1000. En kubikkmeter er altså 1.000l. Om vi antar at massetettheten i snitt er 2,5 (granitt er 2.75) vil dette føre til 3.171.755.903tonn fjell. 20PPM uran vil da være 6.343.511tonn uran.

Under bakkar og berg

39

Etter noen kilometer, og et uvisst antall minutter (uten solen går ikke tiden), letter stemningen litt. Kompanjongene mine prater løst om rare professorer, adverb og kasus. Jeg snakker litt om forskjellige krystaller og utskyllinger som presser seg ut av grunnfjellet. Det er stalagmitter og stalaktitter. Om du ikke husker det fra ungdomskolen så er stalagmitter de som vokser oppover, og stalaktitter de som vokser nedover. Begge er laget av kalkspat og har med vannføring å gjøre. Det er også en del svovel og jern-utfellinger opplyser jeg. Både jeg og noen av kompanjongene mine smaker på noen av de forskjellige utfellingene og

40 Atrium

konstaterer at vi ikke helt vet hva det er.

I det vi nærmer oss halvveis, ved St. Markus Kirke på Gyldenpris, møter vi nok en sidegang. Vi tar selvfølgelig turen, selv om avløpsetat-gutta ikke er helt sikre på hva som er her. I det flakkende lyset fra stadig mer dunkle lykter ser jeg ansamlinger av noe menneskeskapt på bakken. Ammunisjon, sier jeg. Det ligger litt her og der, tydelig ubrukt, men erodert og ødelagt av den varme, svært fuktige luften. Avløpsetat-gutta opplyser at i tillegg til den nøkkelen vi har med, finnes det en nøkkel hos brannvesenet og en hos militæret – begge holder øvelser her. Vi kommer til enden av avstikkeren

og blir møtt av nok en massiv dør i stål.

Vi prøver å åpne den – uten hell, før vi merker at hele døra er svøpt i «Adgang forbudt»-tape fra forsvaret. For første gang føler jeg en oppriktig frykt for å dø, tenk om forsvaret aler opp eksperimentelle alligatorsoldater i Bergens undergrunn? Vi går litt raskt tilbake til hovedtunnelen og prøver å snakke litt løst om gårsdagens Seinfeld. Ammunisjonen på bakken øker i omfang, og vi finner også et par brukte gassgranater.

Stemningen letter heldigvis den siste kilometeren eller så når vi kommer til en del av tunnelen med sporadisk lys, og sporadisk tagging. Noen har åpenbart tatt

Bergen vann og avløp

seg inn – ulovlig – for så å tagge barnslige profaniteter på fjellveggen. Dette tok lufta ut av ballongen. Vi nærmet oss slutten på en reise i fjellet, en reise utenfor tid og normalt rom. Ved veiskillet Holen renseanlegg/Waltershallen tok vi fatt på den siste kilometeren sørover. Ca. halvveis kommer vi til selve Waltershallen, en hall brukt blant annet til distanseløping, spurt, hekk, kall det hva du vil, for ikke vet jeg. Her er det lyst, hvitmalte vegger, og behagelig løpeunderlag. Walterhallen har dessverre vært stengt i noen år på grunn av uholdbare radonverdier. Det kan ikke være mange ukene til en av oss muterer nå. Vi tråkker de siste meterne

og tar et gruppebilde nå når lysnivået igjen godtar fotografering før vi trår ut i bergensk regnvær, frisk luft og dagslys.

Vi takker gutta fra avløpsetaten som svarer med å invitere oss på en fremtidig tur til vannrenseannlegget ved Svartediket (oppfølger!), men det får bli en annen gang. Vi har tilbakelagt mange kilometer på grunnfjell og har mange inntrykk å prosessere. Så jeg en ku? Eller var det en bikkje? En kan tenke på Bergen som et tre. Trekrona er byen, men under bakken er en like stor verden i byens røtter – tunnelene.

Under bakkar og berg

41

Av JĂłgvan Helge Gardar Foto Lise Grindheim

Bergen natt til Lørdag

42 Atrium

Nygårdsgaten er stille. Takrennene sildrer som bakgrunnsmelodi for et bilde av en mørklagt, lett opplyst rekke av bygårder, fortau, trafikkskilt og tente sigaretter. To drosjer møtes der Olav Kyrres gate forsvinner i fjellet, den ene på vei for å levere tre forkomne tjueåringer ved døren til et nyinnviet kollektiv, den andre bestilt til en adresse tre gater videre, hvor fjorten litteraturstudenter er samlet over et par dunker rødvin.

Klokka er snart halv tre.

Ingen er ute etter bedre føtter, men utenfor Muskedunder står to skikkelser i gemyttlig, om enn kameratslig, diskusjon, og snart langer en av dem ut mot den andre. Den langt yngre og meget tynnere figuren faller i bakken, men er raskt oppe igjen og kaster seg over sin motstander. De ruller begge langsetter fortauskanten til spredt jubel fra den samlende mengden som har skydd unna for lyset som snart slås på innenfor glassrutene. En plump og oppfarende mann er raskt ute av baren og rydder opp, men ikke uten å måtte true med politianmeldelse,

og ikke uten å bli gjenstand for hånlige tilrop fra publikum. De to samler seg og forsvinner raskt rundt hjørnet.

I Grøndahls går lyset på, og til misfornøyd mumling kryper restene av kveldens samtaler ut gjennom døra. Ved Ujevnt samles en stadig større gruppe røykende, slik at de fra tid til annen skvulper over og ut i rennesteinen til ukvemsord fra passerende sjåfører. Annenhver gjest glemmer hva hun så da hun sto i kø utenfor Kaos, og slår hodet i stillaset på vei ut. Køen av sultne og nikotinsugne vokser gjennom 7-Eleven og ut på fortauet, men hyllene er snart tomme for lettøl.

Gjestene forbanner innehaveren og innehaveren beklager innstendig, men Pizza Kebab Huset kan likevel ikke servere ingredienser det er gått tomt for.

ute i regndrysset på leting etter en eller annen gammel bekjent og kan du være så snill å la meg bomme en sigg? Har du lighter også, eller?

Plutselig er det liv langs hele gata, men hver enkelt merker at det er nå det gjelder å være på hugget.

Snart vil Nygårdsgaten igjen ligge øde foruten et par drosjer og det evig varende regnet. De fleste stumper røyken raskt og trasker av sted mot en nattbuss som kanskje går i kveld eller finner veien hjem til et krypinn i sentrum.

Men også denne lørdagsmorgenen er det mange som ikke er fornøyde med å avslutte i tretida.

I stedet lyder spørsmålet ut fra håpefulle på hvert gatehjørne: Er det nach?

Bak de duggede rutene tømmes rommet for beduggede.

Langsomt kan man igjen se ut i Nygårdsgaten fra Legals andre etasje, men ingen er igjen der oppe. De siste gjestene er i stedet

Bergen natt til lørdag

43

Av Oda Holmvik Bredvold Illustrasjon Lise Grindheim

kjærlighetsbrev

til bergen 20. April 2017.

Like etter påske lekte jeg det fineste og mest forelskede paret i Bergen. Da med en mann. Og for å få et par, må det være to. Med overkroppene våre lent over bordet på Folk og Røvere speilte vi hverandres smil og freidighet. Fregnene i ansiktet hans danset når han snakket.

Han reiser seg sakte opp fra stolen, som om han sitter på en fersk tyggis. ”Jeg skal bare på do. Ikke gå noe sted”. Jeg ler, legger hendene mellom knærne og trekker skuldrene opp mens jeg rister på hodet. Setter meg bakover. Jeg skal ingen steder, tenker jeg. I gaten like forbi inngjerdingen til røykeområdet suser en liten romdame forbi på sparkesykkel.

Hun er kledd som romkvinner flest.

Hun smiler et smil av sort og hvitt og ler hekseaktig mens hun sparker seg opp og ned gaten. Plutselig fanger hennes blikk mine noe alkoholtilslørte øyne. Hun stopper kjøretøyet, og begynner å mime

44 Atrium

at hun drikker noe mens hun peker på meg. ”Do you want beer?”. Nei. ”Kaffe” sier hun. Og i et millisekund lurer jeg på om det er et rumensk ord, eller om hun gjennom iakttakelse og erfaring har tilegnet seg kunnskap som tillater henne å uttrykke sine behov ovenfor fulle nordmenn og kvinner. ”Coffee? I´ll buy you coffee!”. Jeg farer opp med hælene først, tar med meg kortet og ber henne vente. Jeg går inn og rett til baren hvor jeg bestiller en kopp kaffe. Jeg får den i krus. Jeg må omdirigere. Jeg tror ikke jeg takler at hun skal sette seg ned, eller at jeg blir skyldig i at et krus aldri kommer tilbake. ”Jeg må ha den i en pappkopp.

Den er ikke til meg”. Jeg forklarer ikke mer. Jeg blir plutselig forlegen av min egen veldedighetsånd. Jeg får kaffen i pappkopp, og går ut. Romkvinnen står der, og med en stolthet rekker jeg henne koppen, og hun tar den med en selvfølgelighet uten noe takk. Og jeg opplever

å ha blitt lurt siden hun ikke hyllet meg og gikk ned på knærne. Eventuelt kunne hun latt meg låne sparkesykkelen for en runde opp og ned gaten. Jeg tillater meg likevel å være kry når late-som-kjæresten min kommer ut, og jeg stolt sier mens jeg varmer hendene mellom bena: ”Jeg har gjort en veldedig handling. Jeg kjøpte kaffe til romdama på sparkesykkel.”

1.Mai 2017 Han kunne godt ha svart. Når han først så meldingen kunne han ha svart. Nå står mini-bildet av han selv i chatten som et dårlig tildekket spor i en etterforskning jeg leder. Er det et mattestykke å svare meg? Kanskje. Om det oppleves som algebra kan jeg forstå, basert på egne erfaringer, at det er vanskelig å forholde seg til om man ikke har øvd. Eventuelt fått hjelp av en voksen eller en venn som er bedre i matte enn en selv. Når han ikke svarer, betyr det plutselig mer at han skal svare. Og det tror jeg ikke at jeg vil. Det er vanlig folkeskikk å svare. Det er bare kaffe liksom.

Kjærlighetsbrev til Bergen

45

23.Juli 2017 Vi hørte folka fra Skrivekunst lese opp utdrag fra tekstene sine i den årlige boka.

Mye var morsomt. Jeg humret godt til nydelige indre bilder og godt formulerte setninger. Jeg inviterte med meg en fyr jeg nylig møtte ute på byen. Tilfeldigvis også broren til ei jeg gikk på videregående med. Og så var Joakim med. Ellers var det mye kjentfolk, og andre kjente ansikter. Liksom-kjæresten min kom noen timer senere, da lesingen var over og jeg var for full og virkelig måtte hjem.

Vi har sluttet å være liksom-kjærester. ”Har du klippet deg?” sa jeg på Kultursenteret, og det var det. Snakkes liksom.

Jeg kjente smaken av bittert flomme opp på tunga. Han bare sluttet å snakke med meg. Så jeg tok venninna mi i hånda på å ikke sende melding før han gjorde det.

Jeg vant. Det gikk 2 måneder. Så fikk jeg melding. Om ei analog klokke mistet.

Antakelig i fylla. Men denne kvelden – for det første skulle jeg ønske jeg ikke hadde drukket. Jeg føler meg alltid mer idiotisk i kombinasjon med alkohol og egne følelser. Festen og folket delte seg som knekk rundt i rommet, noen gikk og ørene mine lukket seg mens øynene prøvde å lytte. Som virkelig ikke gir mening. Det så nok spastisk ut. Jeg gikk ut når han gikk ut, og vi stod virkelig så stille som det går an å stå ved siden av hverandre. Som om vi ventet på bussen.

Det var i alle fall ingen buss som kom.

Jeg gikk inn. Jeg bestemmer meg for å gå.

Alle var i godlaget. Men jeg gadd ikke å se på late-som-kjæresten min flørte med ei annen jente. Så jeg kysset mine venner, og begynte å tråkke ut døra på tærne med hodet tungt lent frem. Det gikk likevel

46 Atrium

24.Mai 2017 fort. På andre siden av parkeringsplassen stopper jeg. Puster litt. Snur meg, og den fulle meg får overmot. Så jeg tok veien tilbake, gikk rett til baren og alle var så fulle så spørsmålet om jeg ikke skulle gå kom ikke før etter 10 minutter, og så var det en lykkelig gjenforening. Jeg kjøper en øl, og etter en slurk gir jeg den fra meg. Forstår at fulle meg tok tak i rattet, ser bort på bordet hvor liksom-kjæresten min sitter og så gidder jeg ikke mer.

Kanskje jeg bare trengte å gå frem og tilbake på parkeringsplassen et par runder. Gå av rusen. Jeg snakker med meg selv på vei hjem, og dette er et tegn på at alkoholen har gått opp i sluket til hjernen og tankene får fripass ut av munnen.

Fabler om noe. En 40-år gammel narkis, kanskje det er det jeg ser ut som. Men på vei hjem tenker jeg: uansett hva dette er, så digger jeg det ikke. Han er faen ikke tiltrekkende for meg en gang, bare en liten busstur for å få tiden til å gå, og da skal det ikke få bety så mye at et menneske bare passerer. Så sånn sett var det bra vi ikke gikk på samme buss utenfor Kultursenteret, men ble stående. Og så var det jeg som tok bena fatt, gikk hjem, og ga meg selv ei litta fingring. Om jeg får komme med et nyttårsforsett nå i Juli, så er det å onanere mer etter byen og slutte med øltiss og ansvarsfraskrivelse av kondombruk. For et semester det kommer til å bli. Ingen ironi.

Bybanen utover mot Nestun går i dyssende tempo. Jeg får øye på den store kaninen som står midt i skogen, og kommer på en venn som fortalte at han en gang drømte han hadde sex, doggystyle, med en enorm kanin med rosa pels. Jeg ser for meg kompisen min stå bak kaninen i skogen, og dunke på bakfra mens halen dens kiler han på magen til han får utløsning. Og ser for meg hvordan han puster og peser, og legger overkroppen ned på den myke pelsen. Jeg får medlidenhet med kaninen, for å dunkes på bakfra rett frem sånn skyver all fisen opp i halsen. Man skal dunke nedenifra. En får også mer kontroll da vil jeg tro. Så slipper man det styret med at penis glipper ut.

Mulig det er annerledes med kaniner. De har kanskje ikke kjønnslepper, bare en tunnel. Kompisen min får øye på meg på Bybanen som kjører forbi. Han vinker uanstrengt mens han får pusten tilbake.

Deretter trekker han seg ut av kaninen.