Page 1

Studentmagasinet for Det Humanistiske Fakultet UIb nr. 1 2016 22. ĂĽrgang


Redaktør Rudi Endresen atrium@uib.no Journalistansvarlig Kristian Beichmann Fotoredaktør Henning Levold Layout Nicole Daae Marie Irgens Jensen pr-sjef Jostein Haavik Redaksjonssekretær Evgeni Brosvik Økonomiansvarlig Jørgen Njøten Bloggredaktør Hanna Englund Sunnarvik Journalister Kristian Beichmann Evgeni Brosvik Rudi Endresen Anastasia Garbar Andreas Hovland Camilla Kitty Karlsen Gabriela Saez Hanna Englund Sunnarvik Jon-Rune Olsen Svenning Eksterne bidragsytere Aksel Gundersen Kolsung Elise Løvereide Iillustratør Natalie Alvsåker Fotogruppa Mørkerommet Synne Bjørnsen Henning Levold Otilie Stokseth FremsideFoto: Otilie Stokseth Finn oss på nett: http://atrium.uib.no http://facebook.com/AtriumUiB Atrium kommer ut to ganger i semesteret. Magasinet gis ut med støtte fra Kulturstyret og Det humanistiske fakultet (UiB). Disse står uten redaksjonelt ansvar.


Innhold

6-7

Leder Av Rudi Endresen

8-9

Sophie’s americas choice Av Jon-Rune Olsen Svenning

10 - 15

Fy Fasan vs Desperados Av Rudi Endresen

16 - 19

Omringa av fjell Av Elise Løvereide

20 - 29

Mørkerommet Tema: Sommer/Ferie/Skolefri

30 - 35

DEN FARLIGE KJERNEKAREN Av Camilla Kitty Karlsen

36 - 39

KARI HIRAN: EN NORSK KRIGSHELTINNE Av Aksel Gundersen Kolsung

40 - 45

OBAMAFAST I HAVANA Av Hanna Englund Sunnarvik


VI ER ENDA HER

6 Leder


Etter 20 år med bladutgivelser, ga Atrium ut sine foreløpig siste to blad i 2014. For å slippe å slå ihjel føniks-metaforen med fugler flygende ut av aske, vil jeg heller strekke strikken noe lenger: Atrium er på mange måter som oscarvinnende skuespiller Joaquin Phoenix. I 2009 var han fraværende i filmer – men han var ikke død. Han viet tiden sin til hip-hop og bisarre offentlige opptredner. På samme måte gav Atrium ikke ut noen magasin i 2015, men hadde heller i gang en noe obskur blogg, og ga senere ut noen bisarre do-aviser. Joaquin Phoenix sin oppførsel viste seg å være en del av kunstprosjekt, som ledet til filmen I’m still here (2010). Atrium kan ikke skryte på seg noen fremtidig kino film, men på samme måte som Phoenix steg tilbake i rampelyset, er vi nå også tilbake i bladhyllene. Og for et blad! Vi serverer en blanding av lettbeinte og alvorspregede artikler, i tillegg til kreative bidrag, og foto fra vår nyoppstartede fotogruppe Mørkerommet. Om du liker bladet, eller om du ser rom for forbedring, er du høyst velkommen i vår redaksjon! Vi tar i mot all hjelp vi kan få, og krever kun at du er engasjert. Vi har åpne redaksjonsmøter i løpet av semesteret, som vi vil informere om både på nett og på plakater. Du kan også ta kontakt med oss på facebook.com/ AtriumUiB eller på atrium@uib.no. God fornøyelse med bladet, så ses vi kanskje snart? Rudi Endresen, ansvarlig redaktør.

Leder

7


Av Jon-Rune Olsen Svenning

America's Sophie's Choice

Nei, dette handler ikke om en eller annen overdramatisk og glorifisert prisutdeling som People’s Choice Awards, selv om det kan høres slikt ut. Det er kanskje visse likheter mellom de forvirrede, hylende velgerne, men dette er noe helt annet. Tidligere i år ble The Big Bang Theory stemt frem foran Game of Thrones i People’s Choice Awards, og nå har det amerikanske folk bestemt at de to mest kvalifiserte for presidentembetet er Donald Trump og Hillary Clinton, men det er ikke det samme. Presidentvalget er prestisjefylt, ytterst alvorlig og nøye vurdert. Begge deler er kanskje dominert av at mange stemmer uten å ha sett de andre kandidatene, men det er langt fra det samme. People’s

8 America’s Choice

Choice Awards legger i det minste ikke skjul på at deres valg ikke er så nøye gjennomtenkt. Finnes det noe annet valg i verden som er like langtekkelig? Valgkampanjene har allerede pågått i ett år, eller 68 for Clintons del, og det er fremdeles lenge igjen. Etter å ha fulgt med det siste året, sitter jeg med samme følelse som jeg får når Titanic kryper over tre timer, eller når Usbekistan leser opp stemmene i Melodi Grand Prix: en følelse av resignasjon, mens jeg kjenner livsgnisten renne ut av meg. Med Titanic og MGP kan jeg i det minste trøste meg med at det er over så snart tv-en skrus av. Jeg har en liten mistanke om at hvem enn

som blir president i USA har planer om å gjøre noe de kommende fire årene. De kommer tross alt til å bli tildelt det mektigste embetet i den vestlige verden. Derfor er det smått deprimerende å se hvilke to kandidater som står igjen til slutt. Man har på den ene siden den mest sannsynlige presidentkanditaten noensinne, Hillary Clinton, som skifter meninger oftere enn Tom Nordlie skifter jobb. Valgkampanjen, som burde ha vært en eneste lang seiersparade langs Route 66, tok en merkelig vending da en ukjent 97-åring kalt Bernie Sanders høstet popularitet. Hillarys geniale motsvar på den plutselige trusselen var umiddelbart en noe mislykket


svertekampanje, som dessverre ble forstyrret av trivielle fakta. Etter at det ble tydelig at jo mer velgerne ble utsatt for de to kandidatene, jo mer lente de mot Sanders, valgte Clinton å simpelthen droppe debattene. Igjen ble planene ødelagt, og hun måtte etter hvert krype til korset og godta flere debatter. Men senere, i et sjakktrekk ingen så komme, valgte hun nok en gang å nekte å debattere. Debatt og åpenhet har uansett alltid vært overvurderte elementer av politikk. På den andre siden har man Donald Trump. Å skulle vitse om Trump ville vært som å lage en nyinnspilling av Gudfaren; det kan aldri leve opp til originalen. Men jeg kan dessverre ikke bare gjengi Trump-sitater av frykt for å bli saksøkt, siden Trumpen selv står bak omtrent halvparten av alle søksmål i USA til enhver tid. Jeg må starte med å påpeke at Trump og Clinton deler evnen å endre mening støtt og stadig, noe som toppet seg for Trump da han inntok fem forskjellige posisjoner om abort i løpet av kun tre dager. Man må kunne si at valgkampanjen hans har også vært av det noe ukonvensjonelle slaget. Den har i stor grad vært dominert av absolutt absurde og usannsynlige utsagn fra hovedpersonen selv. Et av hovedpunktene hans er at han skal bygge en mur på grensen til Mexico, en plan så absurd at den ble gjort narr av som et sideplot i humorserien Arrested Development i 2013. Trump ville riktignok ikke bli overgått av noen andre, og gjorde planen enda mer absurd ved å hevde at

Mexico selv skulle betale for muren. En nøyaktig plan for hvordan dette skal foregå har latt vente på seg. Det er også verdt å nevne at de eneste presise detaljene Trump har kommet med, om det rent praktiske og økonomiske rundt muren, sjokkerende nok har blitt kraftig motbevist. Dette er for øvrig et tema for betydelige deler av Trumps valgkampanje. Donald lar seg imidlertid ikke bremse av fakta, og beroliger velgerne jevnlig med at alt han lager og gjør, er av ypperste kvalitet, og at han er en veldig viktig person, som på en merkelig måte ser ut til å fungere. Jeg får det kanskje til å virke som om denne presidentkampanjen bare har vært negativ, men den er garantert et positivt og historisk resultat. Enten vil USA få sin første kvinnelige president, eller sin andre fargede. Tanken på Trump eller Clinton i presidentembetet byr også på god underholdning. Den ene kommer til å behandle enhver dag som om han er en overivrig sjef på julebord, den andre er under etterforskning av FBI. Hvis det ikke er utgangspunktet til en knakende god sitcom, vet ikke jeg. Heldigvis er ikke de politiske konsekvensene av valget det viktigste, og heller ikke sakligheten og åpenheten på veien dit. Om man ikke velger den best egnede kandidaten, er det ingen krise. Akkurat som i People’s Choice Awards så er det showet som er viktig, de pompøse talene, dramatikken. Ikke sant? Det er i hvert fall den eneste logiske løsningen jeg finner på hvordan dette absurde sirkuset ble skapt.

America’s Choice

9


Av Rudi Endresen

FY FASAN VS.

DESPERADOS (1975)

Fy Fasan VS. Desperados

10


Etter Magnus Carlsen sin suksess, har Norge mindre støv på sjakkbrettene og en noe større forståelse for begrep som «rokkade» og «enpassant». Da det er funnet sjakkbrikker på bryggen i Bergen fra middelalderen, vet vi at de norske sjakkhistorien har sine røtter langt tilbake i tid. Likevel har det partiet som er sett av flest nordmenn, fått ganske lite oppmerksomhet. Vi vet at det var en vennskapskamp og at den startet med en spansk åpning. Vi har opptak av de siste trekkene, samt hvit spillers aggressive reaksjon på å bli satt i sjakk matt. Men hvor mye mer vet vi egentlig om kampen som foregikk i Sjeik Ben-Redik Fy Fasan sitt telt i Flåklypa Grand Prix (1975)?

Spansk åpning «Soksess for min schpanske åpning» sier en velfornøyd Sjeik Ben-Redik Fy Fasan, før han blir satt i sjakk av Desperados. Det stopper ikke sjeiken: «den sjakk helt ofarlig. Jeg bare gå mellom med tårn.» Etter å ha bli satt i sjakk igjen, blir sjeiken mer utålmodig: «Do tro du væra smart, jai bare flytte Hans Majestet til H – 1 – og do like langt!». Når Desperados så setter sjeikevns gullbelagte konge i sjakk matt, hisser sjeiken seg opp og sveiper alle sjakkbrikkene ned på gulvet. Utover denne noe politisk ukorrekte dialogen, er det ingenting i hverken manuskript eller Flåklypa-bøkene som sier noe om trekkene mellom den «schpanske» åpningen og den stormfulle avslutningen. Det finnes heller ikke noe mer å hente i intervju eller annet tilgjengelig bakgrunnsmateriale. Det betyr ikke at partiet har blitt fullstendig oversett. I forbindelse med Magnus Carlsens VM-kamp i 2013, har VGTV et innslag om Flåklypa-partiet. Her kommenterer sjakklandslagspiller Ellisiv Reppen at hun ikke kjenner det igjen, «men det så ut som et helt vanlig parti», og at det var en fin avslutning. Hans Olav Lahlum tilføyer at «Desperados-offeret» er blitt et begrep i

sjakkmiljøet. NRK er også på banen, og samme år diskuterer de partiet med følgere på twitter. Her dukker det opp en viktig ledetråd: Trond Ponce @TrPonce 16.11.2013 @frodesaugestad @NRKsjakk I en bok av Agdestein så nevner han at E. Desperados avslutning minner om "Yanovskij - Toriran 1953" Boka som siktes til er Simens Boka som vises til er Simens sjakkbok (1997). Kampen det siktes til er egentlig ”Yanofsky - Tornerup, København 1947”, som har blitt feilsitert mange ganger i sjakklitteraturen. Kan Simen Agdestein har funnet Aukrust sin inspirasjon, og dermed partiet Flåklypa-kampen var basert på?

Simen vs. Aukrust At det er nettopp Simen Agdestein som har undersøkt Flåklypas sjakkparti, er neppe noen tilfeldighet. Det virker som om det er skjebnen som bringer dem sammen, da Simen er oppkalt etter Aukrust sin debutroman (Simen). Kanskje det er derfor Simen utfordrer Aukrust til et parti sjakk i 1989, som Aukrust selv beskriver til avisa Nordlys (28.12.1989): ”Jeg hadde ikke spilt på flere år, og la meg i hardtrening med sjakk-computeren. Jeg leste sjakkteori til langt på natt før dette møtet. Jeg spilte hvit, og greide nitten trekk. Da foreslo Simen remis. Jeg var fornuftig nok til å ta imot tilbudet, to trekk før sjakk matt.” Hvorvidt de prata om bakgrunnen for partiet i filmen er uvisst, men i Simens sjakkskole skriver Agdestein: Som en liten kuriositet tar vi med [Yanofsky vs. Tornerup i København (1947)], som minner forbløffende om avslutningen mellom gorillaen Emanuel Desperados som svart og sheiken Ben Reddik Fy Fasan i

Fy Fasan VS. Desperados

11


1. e4 e5 2. Nf3 Nc6 3. Bb5 a6 4. Ba4 Nf6 5. O-O Be7 6. Re1 b5 7. Bb3 O-O 8. c3 d5 9. exd5 e4 10. Ng5 Bd6 11. Nxe4 Nxe4 12. Rxe4 Bf5 13. Re3 Ne5 14. h3 Qh4 15. Bc2 Ng4 16. Re2 Bxc2 17. Qxc2 Rae8 18. d4 Qxf2+


1. e4 e5 2. Nf3 Nc6 3. Bb5 a6 4. Ba4 Nf6 5. O-O Be7 6. Re1 b5 7. Bb3 O-O 8. c3 d5 9. exd5 Nxd5 10. Nxe5 Nxe5 11. Rxe5 Nf6 12. d4 Bd6 13. Re1 Bf5 14. Bg5 h6 15. Bc1 Ng4 16. h3 Qh4 17. Re2 Rfe8 18. Bc2 Bxc2 19. Qxc2 Qxf2+ 20. Rxf2 Re1+ 21. Rf1 Bh2+ 22. Kh1 Rxf1#


klassikeren Flåklypa Grand Prix.Partiet han viser til er nevnt i flere sjakkbøker som var gitt ut i Norge innen Flåklypa Grand Prix ble produsert, blant annet Sigurd Heiestads bøker Sjakk matt: 25 års streiftog på all verdens sjakkbrett (1953) og e2-e4 (1958). Aukrust avslørte at han leste seg opp på sjakkteori før kampen mot Agdestein, og det er dermed en viss sannsynlighet for at han også kan ha lest sjakkteori tidligere. Kanskje det var i disse han hørte om kampen i København?

del forskjeller, og de lar seg ikke lett forklare. Det er nemlig ikke nok å bare modifisere København-partiet, det må grunnleggende endringer til for å kunne forklare den manglende bonden. For hvert trekk som tilføyes eller endres, må følgende trekk også reagere på en logisk måte. Selv om København-partiet kan ha vært inspirasjonen til Flåklypa-partiet, hjelper den oss ikke mye med å gjenskape sistnevnte.

Yanofsky vs. Tornerup

Remis?

Kampen mellom Yanofsky og Tornerup er bevart i sin helhet, men lar seg vanskelig formidle på papir:

Selv om man ser på Københavnpartiet som et dødspor, trenger man ikke å feie brikkene av brettet helt enda. Det at det ikke finnes noen tilgjengelig informasjon om Flåklypapartiet, betyr at en rekonstruksjon av kampen ikke kan sies å være feil, men bare mer eller mindre sannsynlig. Det f innes mange mulige måter å nå den første posisjonen man ser i Flåklypa Grand Prix, men om man stiller krav om at både Desperados og Fy Fasan spiller noenlunde logisk, er det nok betraktelig færre muligheter. Det kreves en viss kompetanse i sjakk for å kunne rekonstruere en slik kamp, så Atrium henvendte seg til det internasjonale sjakksamfunnet Reddit.com/r/Chess. Her blir vi møtt med en lett blanding av skeptiske og entusiastiske kommentarer, som til slutt leder til et forslag fra norske Henning Kjøita:

1. e4 e5 2. Nf3 Nc6 3. Bb5 a6 4. Ba4 Nf6 5. O-O Be7 6. Re1 b5 7. Bb3 O-O 8. c3 d5 9. exd5 e4 10. Ng5 Bd6 11. Nxe4 Nxe4 12. Rxe4 Bf5 13. Re3 Ne5 14. h3 Qh4 15. Bc2 Ng4 16. Re2 Bxc2 17. Qxc2 Rae8 18. d4 Qxf2+ Viktigst er hvordan partiet ser ut etter sitt siste trekk, som man kan se i illustrasjonen nedenfor. I motsetning til Fy Fasan, innser hvit spiller her at han har tapt, og gir seg dermed etter partiets 18. trekk. Nedenfor kan du se en sammenligning av hvordan det da ser ut på brettet, sammenlignet med hvordan det ser ut i første stilling som kan ses i Flåklypa Grand Prix. Som Agdestein påpeker, er det «forbløffende» likheter mellom de to partiene. Likevel er det også en

1. e4 e5 2. Nf3 Nc6 3. Bb5 a6 4. Ba4

Venstre: Yanofsky - Tornerup (1947). 18. trekk. Høyre: Fy fasan - Desperados (1975). Første posisjon vist i filmen. Se forløpet visuelt på Atriums blogg: http://atrium.uib.no

14 Fy Fasan VS. Desperados


"Bilder fra Flåklypa Grand Prix (1975). Caprino Studios."

Nf6 5. O-O Be7 6. Re1 b5 7. Bb3 O-O 8. c3 d5 9. exd5 Nxd5 10. Nxe5 Nxe5 11. Rxe5 Nf6 12. d4 Bd6 13. Re1 Bf5 14. Bg5 h6 15. Bc1 Ng4 16. h3 Qh4 17. Re2 Rfe8 18. Bc2 Bxc2 19. Qxc2 Qxf2+ 20. Rxf2 Re1+ 21. Rf1 Bh2+ 22. Kh1 Rxf1# Etter 19. trekk i dette partiet, er man der hvor partiet i Flåklypa Grand Prix starter, og trekk 20.-22. er de man ser i filmen. Kjøita har dermed klart å rekonstruere et mulig forløp, men er det sannsynlig? Kjøita innrømmer selv at sjeikens 14., 15. og 18. trekk er noe underlige, men så må det vel understrekes at sjeiken selv fremstår som nokså underlig i filmen. Desperados spiller jevnt over bra, noe som passer med seieren til den «dumme ape».

Sjakk matt I det Desperados gjør det siste trekket, innser hans motspiller at kampen er over: «Sjeik Ben-Redik matte sjakk?! Du din... Jeg ikke gidde tid til å spille sjakk med den dumme ape, jai heller studere den tegning.» Og i det sjeiken trekker frem tegningen av Il Tempo Gigante, er scenen over, og filmen fortsetter. Det var alt vi skulle få vite om denne sjakkampen. Caprino er kjent for å vie mye tid til detaljer, og det er derfor grunn til å tro at brettet man får se i filmen ikke er tilfeldig. Trolig har de sett på kampen fra København som inspirasjon, men introdusert noen endringer for å gjøre det til et unikt parti sjakk. I så fall, vil Kjøita sin rekonstruksjon være det foreløpig beste budet man har på hvordan Norges mest sette sjakkparti gikk

for seg. Det er fristende å avslutte med en sjakkscene fra Aukrust sitt liv. I hans selvbiografiske bok Slipp ham inn (1979) viser han nemlig til blandede erfaringer med spansk åpning: ”Jeg åpner «spansk» mot en pike med rødt hår. Bevares hvor pen hun var! Jeg så mere på jenta enn på sjakkbrettet. En gang iblant kom en slank hånd til syne over bordplaten når en brikke skulle flyttes – og senere et hvitt smil, da hun satte meg i sjakk matt.” Selv om Desperados har hvitt smil når setter sjeiken i sjakk matt, spørs det om det er samme kjemi mellom dem som mellom Aukrust og den rødhåra jenta.

Fy Fasan VS. Desperados

15


OMRINGA AV FJELL

Av Elise Løvereide

16 Omringa av fjell


–Er det ledig her? Ei ung kvinne står foran meg, fullt kledd med bag og veske hengande på skuldra. Eg smiler og gir eit raskt ja, redd for at eg har vore uhøfleg med å ta opp plassen på begge busseta. Kvinna er rundt min eigen alder. På dialekta høyrer eg at ho kjem frå lokalområdet. Ho sit seg ned. Eg stirrar ut vindauget. Framleis føler eg meg ikkje heilt heime på denne nye staden. Berre ein månad tilbake åt eg julemiddag med familien; no var eg åleine på denne plassen for å byrje i ny jobb. Dei snødekte, høge fjella omringar byen. Det kjennest nesten litt kvelande, for meg som er vand med kyst og sjø. Medan kvinna sit ved siden av meg, slår det meg kor redde vi nordmenn er for å prate med framande. Eg begynner å tenke på kva eg bør seie. Framleis har eg ingen venner her. Eg kallar kvinna Siri. Stille får eg lyst til å spørje henne om kvar eg bør gå på kafè, kvar turområda er, om det er noko ho tilrådar meg å sjå her. Eg tenker eg vil be ho om å tipse meg om ting som skjer. Bussen begynner å køyre. Denne helga skal eg heim – heim til det

trygge, gode og kjende. Kanskje Siri skal same plass. Til lyden av motor mimrar eg om fuglekvitring og sol. Eg saknar å springe barbeint gjennom graset, titte opp mot sola, ta ein slurk jordbærsmootie. Eg saknar heimbyen. Med mykje klede og bagasje, sit vi ganske nære kvarandre. Siri tar opp niste frå veska, og et noko eg ikkje heilt tørr sjå kva er. Eg hadde nett tenkt å gjere det same, men no virkar det litt rart – som om eg hermar. Eg ventar. Viss eg spør ho om noko, kan vi kanskje prate lenge, og finne ut at vi har masse til felles. Vi kan utveksle telefonnummer, sånn at eg kan ringe ho for gå på kafè. Eller kino. Kleda til Siri er sorte, og håret mørkt. Mitt er lyst, og kleda òg. Det er nesten som om vi er yin og yang. Trass kontrasten kan vi gå på shopping og dele motetips. Bussen har køyrd ei stund. No er det på tide at eg seier noko. Akkurat i det eg bestemmer meg for kva eg skal seie, stoppar bussen, og den eldre kvinna i setet foran oss, går av. Med eitt reiser Siri seg, og flyttar seg til raden foran, kor den eldre dama satt. Resten av turen sitt vi begge to på kvar vår rad; og kikker åleine ut vindauget.

Omringa av fjell

17


Illustrasjon: Natalie AlvsĂĽker


Mørker


rommet Tema: Sommer/ferie/skolefri


Foto: Otilie Stokseth

Foto: Henning Levold

22 Mørkerommet


Foto: Otilie Stokseth

Mørkerommet

23


24 Mørkerommet


Foto: Otilie Stokseth

Mørkerommet

25


Foto: Synne Bjørnsen

26 Mørkerommet


Foto: Otilie Stokseth

Mørkerommet

27


Foto: Otilie Stokseth

Foto: Otilie Stokseth

28 Mørkerommet


Foto: Henning Levold

Mørkerommet

29


Av Camilla Kitty Karlsen

DEN FARLIGE KJERNEKAREN

EN AV TI I studietiden er det mange som velger å engasjere seg i frivilligbaserte studentorganisasjoner. Det finnes muligheter for de aller fleste, og det er lett å finne et miljø hvor en kan passe inn og trives – enten det er en politisk organisasjon, en frivillig drevet studentpub, eller en konsertarrangør. Her finner man ofte venner for livet, og skaper minner en kan klamre seg til når en blir gammel og grå. Organisasjonene tilbyr en mulighet for å arbeide seg oppover, stille til forskjellige verv, og senere få ansvar for en ny gruppe studenter når den tid kommer. De blir en trygg havn for mange nyinnflyttede studenter i en helt ny by. Dessverre er det

30 Den farlige kjernekaren

ikke slik for alle. I følge Kripos sin rapport Voldtektsituasjonen 2013 vil 1 av 10 kvinner og 1 av 100 menn bli utsatt for seksuelle overgrep eller overgrepsforsøk i løpet av livet. Den samme rapporten beskriver at over halvparten av overgrepsutsatte kjenner gjerningspersonen fra før. Festvoldtekter er, i følge rapporten, den vanligste formen for seksuelle overgrep, og omtales gjerne som ”nachspiel-voldtekter”, hvor den utsatte og gjerningsperson ofte er beruset. I perioder med høyt alkoholinntak – eksempelvis russetiden eller fadderuken – er mediebildet derfor fylt med oppfordringer fra politi og fagpersoner om å holde alkoholinntaket på et fornuftig nivå.

En husker gjerne sykkelshortssaken fra russetiden i 2016 som et av politiets mange råd for å forhindre at en blir utsatt for seksuelle overgrep. For mange studenter stopper ikke det høye alkoholinntaket med fadderuken. Det rapporteres at nesten 2 av 10 studenter drikker flere ganger i uken (Studenters helse- og trivselsundersøkelse, 2014), ofte i sammenheng med studentorganisasjoner og arrangementer knyttet til studentmiljøet. Mange kan oppleve et drikkepress som student, spesielt dersom man omgås folk som drikker ofte. Dette gjør at ”risikosesongen” for seksuelle overgrep strekker seg mye lengre enn fadderuken. Det er


ansvarlige institusjoner.

”ANNE” (23): HAN VAR ALLTID HYGGELIG “Anne” begynte sitt studium i Bergen for to år siden. Drømmen var å bli psykolog, men slik skulle det ikke bli. ”Jeg forelsket meg i Vestlandet, og ville studere i Bergen. Derfor bestemte jeg meg bare for å bli her,” forklarer hun. Intervjuet skal handle om at hun ble utsatt for seksuelt overgrep, og hun er tydelig preget. Vi har hatt kontakt i to uker før det passet for oss begge å møtes, og hun har bedt om å være fullstendig anonym. Det foreligger ingen dom eller anmeldelse i saken.

likevel viktig å understreke at ikke alle overgrep skjer i sammenheng med alkohol, men det er ofte her media og politiets fokus ligger når en skal forebygge overgrep. Da det ofte er mennesker en kjenner som er gjerningspersoner, kan man sette spørsmålstegn ved nytten av tips om hvordan å unngå seksuelle overgrep. De skjer hver dag, og hvem som helst kan rammes. Vi følger hverandre hjem og tar vare på hverandre, men seksuelle overgrep skjer likevel. Det er en umulig oppgave for en enkeltperson å skulle forhindre seksuelle overgrep. Derfor må fokuset ligge på forebyggende arbeid på større nivå: hos politiet, politikere og

Det var høsten 2014 at ”Anne” endelig ble psykologistudent. Hun satt mye med skolearbeid og holdt seg stor t set t med vennene hun bodde i et kollektiv med. De var fire stykker. Tre av dem var studenter, mens en av dem hadde fått en butikkjobb like utenfor Bergen. En av dem var aktiv i en studentorganisasjon, og overtalte henne til å bli med. ”Det var utrolig fint å endelig føle seg som en del av studentlivet i Bergen, men det var vanskelig å henge med i det sosiale miljøet dersom du ikke ble med på alle aktivitetene. Nesten alle hadde alkoholservering.” Videre forteller hun at det var på en av disse festene at hun møtte ham som skulle forgripe seg på henne. ”Han var alltid veldig hyggelig. Det virket som han kjente alle, men han var ikke med i noen spesifikk vennegjeng. Han virket alltid litt utenfor, samtidig som han var jovial og pratsom og vanskelig å unngå å bli kjent med. Jeg likte ham godt, fordi han alltid inkluderte meg i samtalen og spurte meg om jeg ville være med ut for å ta en røyk.” Det var under en av disse røykepausene at han skulle trekke henne med til en bakgate og gjøre forsøk på å overtale henne til sex. Når hun svarte nei brydde han seg ikke. Hun vil ikke fortelle hva

som skjedde under selve overgrepet, men mener selv at hun sa tydelig fra om at hun ikke hadde lyst. ”Han holdt meg igjen med fysisk makt, men slo aldri. Jeg hadde blåmerker lenge etter. Så truet han med at han skulle ødelegge ryktet mitt i organisasjonen, og sørge for at jeg aldri mer fikk venner der om jeg ikke gikk med på det. Til slutt orket jeg ikke gjøre motstand lenger. Jeg gikk rett etterpå og kom aldri tilbake.” Uken etter fortalte hun romkameratene at hun skulle flytte hjem med en vag unnskyldning. ”Jeg tror ikke de trodde meg, men jeg tror heller ikke de hadde trodd meg om jeg fortalte hva som egentlig hadde skjedd.” Det var like før eksamen at ”Anne” valgte å forlate Bergen i seks måneder og flytte hjem til familien sin. Da hun etter hvert flyttet tilbake, var det for å gjøre et nytt forsøk på studiene. Traumene etter overgrepet gjorde det tungt for henne å fortsette på universitetet. Hun så overgriperen ofte på gaten, og kunne ikke lenger gå de samme stedene som hun pleide. ”Jeg droppet ut to ganger på under ett år. Det var pinlig. Heldigvis kjente jeg ikke så mange på studiet, det gjorde det litt lettere. Det var ingen som spurte hvorfor eller hvor jeg var når det var forelesning.” Å komme tilbake inn i det sosiale miljøet var tilnærmet umulig etter hun kom tilbake, selv om hun fortsatt hadde vennene hun hadde bodd sammen med tidligere. De er fortsatt venner og treffes ofte, men ingen av dem bor i samme kollektiv lenger. To av dem har flyttet fra Bergen for å studere i andre byer. ”Anne” er i behandling to ganger i uken ved DPS (Distriktpsykiatisk senter), og merker nå stor framgang, og håper på å snart kunne begynne å studere igjen. ”Akkurat nå gjør jeg ingenting utenom behandling. Jeg mottar støtte fra lånekassen fortsatt siden jeg bare er ute på permisjon. Heldigvis har

Den farlige kjernekaren

31


Likevel viser i til en annen t fyr pĂĽ fest; en trĂĽkker over et liv; et fad forstĂĽr kons noen som sov

32 Leder


intervjuene med ”Anne” og politiet type gjerningsperson: En hyggelig n god kompis eller venninne som r en grense og risikerer å ødelegge dderbarn eller en fadder som ikke sekvensene av å seksuelt antaste ver.

Leder

33


jeg fortsatt plassen min. Selv om jeg var motløs lenge har hendelsen på mange måter bare motivert meg mer til å bli psykolog. Nå vet jeg hva de som sliter psykisk går igjennom. Jeg tror det vil gjøre meg til en flink psykolog en dag.”

hvordan slike situasjoner skal håndteres dersom det skulle forekomme. ”Vi i fadderstyret skal også gi fadderne informasjon og veiledning både nå før uken starter og på vår vakttelefon 24/7 gjennom hele uken.”

FARE I FADDERUKEN

KJERNEKAR

Faddersjef på HF, Hanne Marte Melhus, forteller at dersom de hadde blitt gjort oppmerksom på en overgrepssituasjon i fadderuken, ville de kontaktet politiet. ”Dette er jo en kriminell sak som ville blitt tatt opp videre med politiet og ledelsen på universitet. Vi i fadderstyret skal alltid følge med om noen er så uheldige at de må dra på legevakten, bli hentet av ambulanse eller noe annet skjer, slik at ingen skal føle seg alene.”

Politiet har merket stor effekt av faddervaktordningen, og påpeker at det er positivt at det er edru mennesker tilstede som tar ansvar. De har merket en stor bedring i fadderuken de siste årene, og de roser initiativet og arbeidet som studentene selv står bak. ”Det er viktig å bevisstgjøre studenter på adferd i forhold til hva som er akseptabelt og ikke i fadderuken. Det ligger et stort ansvar på den som er fadder, men også på faddergruppene for at det ikke skjer uønskede hendelser,” forteller seksjonsleder for ungdomsseksjonen i Vest Politidistrikt, Hans Sigurd Tvedt Morstøl.

For å forhindre seksuelle overgrep og andre hendelser i fadderuken, har alle de forskjellige utdanningsinstitusjonene i Bergen samarbeidet om Faddervaktordningen. ”Faddervaktordningen skal være med på å gjøre byen tryggere for nye studenter som ikke kjenner byen, men det er og et tilbud for alle som deltar i fadderuken.” Det er studentene selv som står bak initiativet, som er inspirert av Natteravnene. ”Det er drevet på frivillig basis, og formålet er å gjøre byen sikrere i fadderuken.” Det er også satt opp ekstra nattbussavganger til områdene hvor det bor mange studenter, for å sikre at så mange som mulig kommer seg trygt hjem. Det er ikke bare i selve fadderuken at det blir gjort tiltak for å forhindre seksuelle overgrep og andre farlige situasjoner. Også i arbeidet opp mot fadderuken er det fokus på seksuelle overgrep og alkoholinntak. Faddere får opplæring i blant annet forebygging av seksuelle overgrep og lykkepromille, og blir oppfordret til å ta godt vare på fadderbarna sine. Det blir også gitt opplæring i

34 Den farlige kjernekaren

Politiet peker på at et flertall av seksuelle overgrep skjer på fest, men understreker at ansvaret for et seksuelt overgrep aldri ligger på offeret. Derfor oppfordrer de spesielt guttene til å ta vare på hverandre og vennene sine, og sørge for at ingen slike situasjoner skjer. ”Vi er opptatt av at alkoholinntak og festing ikke går over styr. Selv om vi er ute i gatene, har vi ikke mulighet til å være på festene. Her må studentene selv ta ansvar, men det er viktig å huske at ansvaret alltid ligger hos gjerningsperson. Her kommer blant annet kjernekarkampanjen inn i bildet.” Kjernekarkampanjen startet opp i 2013, og har som hovedfokus at det er guttenes eget ansvar å sørge for at de ikke blir overgrepsmenn. Dette gjøres blant annet gjennom å vise til paragrafer om sovevoldtekt og seksuelle handlinger med dem som er utav stand til å gjøre motstand, og politiet oppfordrer i kampanjen

til å passe på vennene sine og sørge for at de ikke mister kontrollen. Dersom et overgrep likevel skulle skje, er politiet tydelig på hva som bør gjøres videre: ”Om du er utsatt for noe, ta kontakt umiddelbart med politiet, og voldtektsmottaket på legevakten. På voldtektsmottaket ved Bergen Legevakt er det folk som kan sikre spor og ivareta den som er utsatt.”

TAR ANSVAR ”Voldtektsmannen” fremstilles ofte som en skummel mann i buskene som venter på uskyldige unge jenter som går hjem alene. Selvfølgelig finnes det også slike overgripere, og mange voldtektsforbrytere er serieforbrytere. Likevel viser intervjuene med ”Anne” og politiet til en annen type gjerningsperson: En hyggelig fyr på fest; en god kompis eller venninne som tråkker over en grense og risikerer å ødelegge et liv; et fadderbarn eller en fadder som ikke forstår konsekvensene av å seksuelt antaste noen som sover. Kjernekarkampanjen og opplæringen som gis i forkant av fadderuken når det kommer til seksuelle overgrep er utrolig viktig. Den plasserer skylden fullstendig bort fra den utsatte, og retter blikket der det skal: mot hele festen, eller i større kontekst: hele samfunnet. Det er ikke bare mitt og ditt ansvar å sørge for at seksuelle overgrep ikke skjer. Ansvaret ligger på oss alle, og det ansvaret er et ansvar det er viktig at vi tar. Her gjør politiet og fadderuken noe riktig. Så gjenstår spørsmålet: Hva kan vi gjøre? Her finnes det nok ikke noe fasitsvar enda, men det er viktig at vi begynner å diskutere hvordan vi som studenter kan bidra til å kjempe mot seksuelle overgrep i studentmiljøet?


I følge Kripos sin rapport “Voldtektsituasjonen 2013” vil 1 av 10 kvinner og 1 av 100 menn bli utsatt for seksuelle overgrep eller overgrepsforsøk i løpet av livet. Den samme rapporten beskriver at over halvparten av overgrepsutsatte kjenner gjerningspersonen fra før. Den farlige kjernekaren

35


Av Aksel Gundersen Kolsung

Kari Hiran:

en norsk krigsheltinne

Det finnes ikke noen bilder av Kari Hiran, men kanskje hun sĂĽ slik ut? Bilde: Ukjent kunstner, The British Library

36 Kari Hiran: En norsk krigsheltinne


Året er 1716. Måneden er april. Overlegne svenske styrker har okkupert Kristiania. Nordmennene har trukket seg tilbake til Drammen og venter i spenning på hva som skal skje. Karl 12. av Sverige, Europas mest fryktede hærfører, hat satt opp hovedkvarter på Bærums jernverk for å organisere et angrep på Drammen og sølvgruvene i Kongsberg. Mellom ham og seier står bare den uoversiktlige Krokskogen, og en fattig bondekone ved navn Kari. Kari Hiran var en helt vanlig kvinne. Etternavnet hadde hun etter plassen hun bodde på; et lite hus dypt inne i skogen, sammen med barna og mannen Bent. Som mange av de andre mennene på Krokskogen var Bent ute støtt og stadig for å spionere på de svenske styrkene for det norske militæret. Denne spionasjen hadde gitt frukter, og ført til at en liten norsk styrke under kaptein Anthony Coucheron hadde klart å slå et mindre svensk angrepsforsøk tilbake. Likevel var stemningen lav. Den norske forsvarsstyrken var bare på 150 mann, og selv om terrenget var på deres side, hadde svenskene

Kari Hiran: En norsk krigsheltinne

37


Den norske forsvarsstyrken var bare p책 150 mann, og selv om terrenget var p책 deres side, hadde svenskene tusenvis av soldater klare til 책 angripe. Hvis de ikke fant p책 noe fort, kunne de like gjerne gi opp.


tusenvis av soldater klare til å angripe. Hvis de ikke fant på noe fort, kunne de like gjerne gi opp. Det var da noen fikk en lys idé. De måtte få en av bøndene i skogen til å la seg ta til fange av svenskene og servere dem falske opplysninger. En person som ikke ville vekke mistanke. Valget falt på Kari Hiran. Det var et farlig oppdrag Kari hadde takket ja til. Hvis svenskene fant ut at hun prøvde å lure dem, ville det ikke være godt å si hva de kom til å gjøre, men det ville neppe være noe hyggelig. Det krevde mot, men lovnadene om en skikkelig belønning fra kaptein Coucheron hjalp nok også på motivasjonen. Dermed satte Kari gjennom skogen. Ved Langebrutjern, nesten akkurat på grensen mellom Buskerud og Akershus, ble hun tatt til fange av svenskene og ført ned til Johnsrud gård i Lommedalen. Der ble hun utsatt for et langt avhør. Svenskene ville vite hennes hensikter var, og hun fortalte, som sant var, at hun hadde slektninger i Lommedalen. Det var disse hun var på vei for å besøke da svenskene kom. Etter hvert som svenskene spurte henne ut, kunne hun røpe at den lille norske styrken på Krokskogen hadde blitt forsterket med hundre-

vis, kanskje over tusen norske soldater. Dette var selvfølgelig en løgn, men svenskene trodde på det, og på bakgrunn av disse opplysningene bestemte de seg for å ikke angripe. Snart trakk de seg også ut av Kristiania. Kari Hiran spilte en av de avgjørende rollene i krigen i 1716, men noen klekkelig belønning fikk hun aldri. En stund etter hendelsene skrev hun et brev til myndighetene på Akershus hvor hun forklarte sin rolle og spurte etter pengene hun hadde blitt lovet. På Akershus anerkjente de hennes rolle, men mente at det var fogden på Buskerud sin oppgave å gi henne det hun hadde krav på. Noe fikk hun, men neppe nok til å risikere livet for. Fogden ga henne skattefritak i tre år. Dessuten fikk hun to riksdaler, noe som ikke engang var nok til å kjøpe en ku. Det skulle gå mange år før hun fikk noen videre anerkjennelse. På det som i dag heter Benteplassen, omtrent der Karis gamle hus skal ha ligget, ble det i 1956 satt opp en bauta til hennes minne av motstandsfolk fra 2. verdenskrig. De hadde selv drevet sabotasje fra hytter inne på skogen, og visste bedre enn de fleste hvilke farer Kari Hiran hadde utsatt seg selv for våren 1716.

Kari Hiran: En norsk krigsheltinne

39


Av Hanna Englund Sunnarvik

Obamafast i Havanna

I 1959 ble Cubas Batista-regime styrtet av 26-juli-bevegelsen, ledet av Fidel Castro, Ernesto “Che” Guevara og Camilo Cienfuegos. Dette seglet en skjebne for Cubas innbyggere, som nå lever under et kommunistisk styresett. Cuba skapte en allianse med det som var Sovjetunionen, kanskje deres eneste mulige samarbeidsparnter, noe som satte sinne i kok i USA. Etter USAs mislykkede forsøk på å angripe Cuba ved Grisebukten i 1961, plasserte Sovjet missiler på Cuba som både ga forsvar til dem, og var en trussel til USA. Dette skjedde i oktober 1962, og etter diplomatiske forhandlinger, ble krig unngått. USA kom derimot med en boikott av

40 Obamafast i Havanna

Cuba, og man kan trygt si at det har gått på befolkningens bekostning. Vi kaller det Cuba-krisen, de kaller det Oktober-krisen. I år, 54 år etter krisen, ble et nytt historisk kapittel skrevet, da USAs nåværende president Barack Obama besøkte Cuba, som første president på nesten 90 år. Jeg var heldig, og til dels uheldig, og var i Havanna da det historiske besøket tok sted.

Møtet med Cuba Det hele startet for ti år siden, da faren min så på nyhetene at Cubas president, Fidel Castro, var blitt syk. Min far bestemte seg for å dra en tur til Cuba før alt forandret seg,

og kom tilbake med et stort smil om munnen, deilig kaffe i bagasjen og herlige minner. Han fortalte om de flotte menneskene han hadde møtt, historiene han var blitt fortalt og om et sterkt inntrykk av et land som ikke har mye. Da jeg to år senere var ferdig på videregående, ville han feire med å ta meg med på en tur. ”Men du Hanna,” sa han, ”Du har ikke lyst til å la meg vise deg Cuba?”. Etter at jeg svarte ”Ja” med tidenes største smil, kom det kjapt fra pappa at siden han ikke kunne spansk, måtte jeg oversette. Jeg hadde tross alt nettopp hatt 3 år spansk på videregående. ”Jaså ja”, tenkte jeg, ”det er derfor han ville ta meg med dit.”


Foto: Joakim S. Johnsen

De to ukene vi hadde på Cuba må beskrives som magiske. Aldri har jeg møtt en så livlig og åpen kultur, med så ærlige og generøse mennesker. Livet på Cuba er ikke uten sine utfordringer, men de har uten tvil funnet sin måte å leve sammen på. Vi måtte vente en god stund på maten som var bestilt, kanskje opptil en time, men denne ventetiden ble fylt av salsa-dansing av cubanerne, og sterke mojitoer av oss nordmenn. Cubanerne har ikke mye, men det de har det deler de gladelig, og de gir uten tvil alt av seg selv.

Historisk besøk Etter denne turen i 2008, har hele

familien og nesten hele slekten vært med på Cuba. Vi har forelsket oss i landet, kulturen og ikke minst menneskene. I år fylte pappa 60 år, og ønsket å feire dagen på Cuba. Datoen falt på Påskeferien, som viste seg å bli en spennende tid, da president Obama bestemte seg for å reise til Havanna de samme dagene vi skulle være der. Morgenen 22. Mars var cubanerne spent, og praten dreide seg nesten kun om Obama, som skulle lande på flyplassen kl 17. Under frokosten begynte vi å planlegge dagen som lå foran oss. Noen snakket om markedet, og andre ville på Havanna Club museet, men dessverre fikk

vi alle samme beskjed; det er stengt. Alle museer og en god del butikker og restauranter var stengt, fordi Obama skulle lande senere på dagen. Vi spurte hvorfor de stengte så tidlig, men alle ga oss forskjellige grunner. Noen sa det var på grunn av presidentes sikkerhet, andre fortalte at presidenten kanskje skulle innom dem eller naboen da han ankom, og da måtte de være klare. Dette viste seg å bare være starten på håndteringen av Obamas besøk, og lykkelig uvitende vandret vi heller bare rundt og nøt solen til det var på tide med lunsj. Lunsjen var heldigvis ferdig spist, da vi pent ble bedt om å forlate

Obamafast i Havanna

41


Foto: Hanna Englund Sunnarvik

42 Obamafast i Havanna


restauranten. Den skulle selvfølgelig stenge. Vi takket for oss og begynte vandringen tilbake til hotellet. Vi gikk noen kvartaler bortover, og ble brått møtt av en liten folkemengde. Seks mennesker sto midt i veien og ga oss klar beskjed; beklager, veien er stengt, dere kan ikke gå her. Neivel, men hotellet vårt ligger to kvartal bort, kunne vi ikke få lov til å gå dit? Det hadde begynt å regne en del, og den ene vakten synes visst litt synd på oss og lot oss gå forbi. Vi kom til neste kvartal, og der sto det seks nye vakter. Vi spurte pent igjen, og pekte på hotellet vårt som var 20 meter foran oss. Nei, dere må gå rundt hjørnet, her er det stengt. Regnet hadde virkelig begynt å hølje, og vi ble sakte men sikkert gjennomvåte. Ved neste hjørne møtte vi en lang kø på hver sin side av veien. Her skulle de gå gjennom vesker og foreta en kjapp metalldetektor-test. Vi kom oss helskinnet gjennom, men ble igjen møtt med seks vakter midt i veien. De hadde stelt seg under tak, og forsto ikke problemet vårt da vi fortalte at vi var søkk våte. ”Se her,” sa en stor kar, ”Jeg er våt på armene mine”. Vi følte han kanskje ikke kunne måle seg med våre dryppende klær, men vi forstod på smilet hans at det ikke var poeng i å krangle. Det vil si: alle utenom mamma. Hun satte i gang å banne på spansk, engelsk, svensk og norsk. Da forstod resten av oss at enhver sjanse for å sjarmere oss gjennom gaten var borte.

Obamafast Vi hadde en siste mulighet å komme oss til hotellet, og mens vi løp gjennom regnet håpet vi alle at de hadde latt den siste gaten stå åpen, slik at vi kunne komme oss til varme dusjer og tørre klær. Gaten var faktisk åpen – men kun for journalister. Vi som ikke hadde gigantiske kameraer og de riktige papirene, måtte bare pent vente til gatene ble åpnet igjen. Hvor lang tid vil det ta? ”Tja,” vakten så på klokken sin, ”kanskje tre timer? Det

spørs når Obama kommer.” Det er enda en time igjen til Obama skal lande. Mamma fortsetter banningen, og vi legger en plan: drinker og vin på en restaurant. Vi fikk gitt uttrykk for frustrasjonen oss i mellom, og mammas humør bedret seg betraktelig etter et glass vin. Servitørene virket glad for det plutselige antallet kunder, for vi var ikke de eneste som ble strandet der på grunn av Obama og vær. Det var på denne restauranten, El Templete, at min samboer ytret “Obamafast” for første gang. Tiden i El Templete var alt annet enn kjedelig. Det kom strømmer av journalister fra hele verden, store flokker som skulle pakkes sammen for å få de beste bildene av Obama i Havanna. Pappa, med sitt gedigne kamera, kunne lett ha blandet seg inn og lurt seg forbi vaktene, men med tanke på at Secret Service var plassert overalt, var ikke det en sjanse han ville ta. Han tok heller frem sitt latterlig store kamera, og begynte å knipse bilder av journalistene som sto der. Han som sto fremst av dem begynte å halvveis posere, da han plutselig fikk øye på pappas t-skjorte. Den var grønn, med bilde av Obama i Maostil, og “Oba-mao” skrevet på ryggen. Den ble kjøpt for mange år siden, men ble plutselig veldig relevant. Journalisten dultet borti sidemannen, og begge begynte å knipse i vei. Det tok ikke lang tid før alle journalistene skjønte at noe skjedde, og plutselig var pappa i blitzregn, litt stolt og litt flau. Noen begynte å spørre ham spørsmål om hvor han hadde fått tak i t-skjorten, og om han var der på grunn av Obama. Da svarte han klart og tydelig: det var Obama som fulgte han. Pappas Cuba-planer var tross alt i gang flere år før Obama fant på å reise dit.

Obama i Havanna Etterhvert fikk journalistene fikk gå på bussene sine, regnet lettet og gatene åpnet seg igjen. Obama

Foto: Joakim S. Johnsen

Obamafast i Havanna

43


Foto: Joakim S. Johnsen

44 Obamafast i Havanna


hadde kommet frem til hotellet sitt, og alt hadde heldigvis gått bra. Det var likevel ikke slutten på eventyret. Restaurantene hadde mindre å by på de neste dagene, fordi trafikken hadde vært stengt, selv for matlevering. Noen norske venner av faren min ble sittende fast på andre siden av Havanna-bukten mens de spiste på en restaurant. Tunellen de var avhengig av å kjøre under for å komme tilbake til hotellet sitt var plutselig stengt for anledingen, uten forvarsel. De måtte til slutt begynne å gå i tunellen før de ble oppdaget av politiet, som heldigvis kjørte dem dit de skulle. Et par dager senere, da vi skulle besøke Trinidad, var gatene igjen stengt, og vi fikk ikke forlate hotellet. Presidenten skulle nemlig holde sin store tale. Vi klagde litt oss i mellom at de måtte velge akkurat dette området, men det å sitte Obamafast gjør allikevel noe med fellesskapet, og vi var tross alt en gruppe på ca 20 mennesker. Vi bestilte noen flere mojitoer, og lo litt av situasjonen vi var i. Jeg fikk altså ikke møtt mannen selv, men jeg fikk et glimt av Michelle Obama og døtrene deres. Mens Obama holdt tale, var de på sightseeing, og jeg på en takterasse med mojito og riktig utsikt.

Cubas fremtid I løpet av turen vår snakket vi en del med cubanere om hva de så for seg at dette besøket vil bety for dem. Det var mange ulike tanker og meninger, og det var først og fremst generasjonene som skilte hva de mente. De eldre så ikke for seg at dette ville ha noen konkret betydning. De syntes det var flott at Obama kom til Havanna og at han viste initiativ, men kunne ikke se for seg en endring med det første. Den yngre generasjonen hadde en mer positiv opplevelse av besøket, de mente dette var starten på noe stort og et godt tegn for fremtiden. Vi snakket blant annet med en gutt i 20-årene som nettopp hadde begynt å studere engelsk. Han så endelig en klarere plan for fremtiden, og så for seg å jobbe i turismen. Ved siden av studiene jobbet han som sykkel-taxi, der han syklet turister eller cubanere til sine destinasjoner. Han fortalte at de allerede nå merket en økning i turister fra USA, og han mente at det ville være bra for økonomien. Det sies at det tar en generasjon å bygge opp et land, og Cuba trenger å gjenoppbygges. Det er enda vanskelig å si hva Obamas besøk vil si for Cubas fremtid. Det er absolutt et skritt i riktig retning, men hans tid som president er snart over. Kommer den nye presidenten til å gå videre med det store steget til Obama?

Obamafast i Havanna

45


Atrium nr. 1 2016  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you