Atrium nr.1 2017

Studentmagasinet for Det Humanistiske Fakultet UIb nr. 1 2017 23. ĂĽrgang

Ansvarlig redaktør Henning Levold atrium@uib.no Journalistansvarlig Jon-Rune Olsen Svenning Fotoredaktør Otilie Brubæk Stokseth Redaksjonssekretær Evgeni Brosvik Økonomiansvarlig Maria Berg Jørgensen Webredaktør Thorbjørn Aksel Nielsen Layout Nicole Daae Marie Irgens Jensen Journalister Andreas Pedersen Camilla Kitty Karlsen Maria Berg Jørgensen Jon-Rune Olsen Svenning Jógvan Helge Gardar Taija Korhonen Kristoffer Ekroll Joakim Slinning Lange Vera Gjermundsen Elise Løvereide Illustratører Lise Grindheim Alexandra Savinova Taija Korhonen Fotogruppa Mørkerommet Otilie Brubæk Stokseth Alexandra Savinova Karoline Hannisdal Daniel Rognskog Hedia Haugen Ghanizadeh Vera Lunde Haugsdal Synne Bjørnsen Marte Klevberg Fremsidefoto Karoline Hannisdal Finn oss på nett http://atrium.h.uib.no http://facebook.com/AtriumUiB instagram: @atriumuib Atrium gis ut to ganger i året ved Humanistisk Fakultet ved UiB. Magasinet gis ut med støtte fra Kulturstyret. Kulturstyret står uten redaksjonelt ansvar

Innhold 4-5

Leder: Tid Av Henning Levold

6-7

Intervju Med Masterstudent Av Maria Berg Jørgsen

8-9

Den Store Kattemassakren Av Andreas Pedersen

10 - 13

Modern Dating in the digital era of tinder Av Taija Korhonen

14 - 15

Grindaboð!

Av Jógvan Helge Gardar

16 - 17

UTDANNING I EN FAKTALØS VERDEN Av Jon-Rune Olsen Svenning

18 - 19

Mysteriet om hf-klokken Av Kristoffer S. Ekroll

20 - 29

MØRKEROMMET Tema: Lysning

30 - 31

STUDENTORDBOK

32- 33

Mobilaskese Av Henning Levold

34 - 35

Da mamma begynte med bdsm Av Camilla Kitty Karlsen

36 - 39

IKKE ALLE VEIER FØRER TIL ROM Av Vera Gjermundsen

40 - 41

MIDLERTIDIG, TOMGANG Av Elise Løvereide

42 - 45

EN HYLLEST TIL SERIEN SOM MESTRER KUNSTEN Å FORMIDLE DET HVERDAGSLIGE PÅ EN SPENNENDE MÅTE Av Taija Korhonen

46

Ekte søndag Av Joakim Slinning Lange

Av Henning Levold

Tid Tid en g jør o s s men ne s ker t i l mennesker. Eller rettere sagt, vår bevissthet om tid gjør oss mennesker til mennesker. Som om ikke verdens tre første dimensjoner kan være forvirrende nok å navigere i må vi sannelig forholde oss til en fjerde også. På godt og vondt, for tiden kan være overveldende.

4 Atrium

Bevissthet om tiden gjør følelser som anger, skam, sorg, bekymring og angst mulige. Alle har de rot i en forståelse av fortid, framtid eller begge. Men fortiden og framtiden gir oss også følelser som stolthet, optimisme og ikke minst kjærlighet og håp. Alle disse viktige bestanddelene – og flere til – av det å være menneske har sine røtter i tiden.

Det er overveldende, ikke rart noen religioner og tankeretninger prøver å kvitte seg med både fortid og framtid til fordel kun for «nuet».

Om dette i det hele tatt er mulig er vanskelig å si, men er det ønskelig? Med kjennskap til framtiden, eller snarere alle de mulige framtidene, følger et ansvar.

Et ansvar for at den mest ønskelige - den beste av disse framtidene - faktisk blir en realitet. Skal den best mulige framtiden realiseres kreves det at man ofrer. Ofrer nuets impulsive gleder for å forhåpentligvis på sikt kunne høste fruktene av sitt offer. Vi gjør det alle, uansett hvor mye vi forestiller oss at vi «lever i nuet».

Vi kunne sittet på sofaen dagen lang, drukket pils og spist ostepop, men vi gjør det ikke. Vi strømmer pliktskyldige til lesesalene der vi ihvertfall forsøksvis studerer målrettet og konsentrert, så vi

i framtiden kan få en jobb som både gir penger nok, er givende og bidrar positivt til storsamfunnet. Isolert sett - uten noe tidsbegrep - høres jo utvilsomt førstnevnte scenario langt mer tiltalende ut, men på grunn av vår kjennskap til framtiden styrer vi stort sett unna.

Likeledes har det intet for seg å leve kun med blikket tilbake på fortiden heller.

Hvor enn mye lærdom det er å hente i fortidens erfaringer har ikke dette noen nytte hvis de ikke fører til handling i nåtiden, og med det forhåpentligvis en bedre framtid.

Både for å kunne skape et bilde av en framtid man mener det er verdt å strebe etter, samt finne beste vei fram mot gitte framtid, trenger man fortiden. En må ta lærdom av både samfunnets, verdens og ikke minst sin egne, personlige historie.

Hva har fungert tidligere og hva har ikke gjort det? Hva fra fortiden er et verdt å søke mer av og hva er det best å styre unna? Gjennom kunnskap om fortiden danner vi et bilde av framtiden, og med et bilde av framtiden avgjøres våre handlinger i nåtiden.

Det handler med andre ord om – som med det meste annet her i livet – balanse.

Balanse mellom fortid, nåtid og framtid.

Vi trenger alle tre tidene; fortiden for å ta lærdom, nåtiden for både å nyte, men samtidig ofre, og framtiden for å gjøre det som senere skal bli nåtid best mulig.

Man kan ikke utelukkende leve med synet rettet bort fra nåtiden. Lever man kun med fokus på den best mulige framtid når man aldri en nåtid der man faktisk kan nyte resultatet av sitt offer. Framtiden blir et mål som beveger seg sammen med en, men som man aldri tar igjen. Man kan aldri nyte den framtiden man lykkes i å skape fordi framtiden aldri blir nåtid.

For å finne kunnskap om, og balansen mellom disse tidene trenger man inntrykk. Man trenger romaner og pensum, film og teater, medmennesker og refleksjon. Og man trenger et tidsskrift. Et tidsskrift med det som forhåpentligvis gir denne perfekte balansen mellom kunnskap om fortiden, glede i nåtiden og visjoner for framtiden.

Leder

5

Av Maria Berg Jørgensen Foto: Otilie Brubæk Stokseth

INTERVJU MED MASTERSTUDENT: Sander Oliver Henriksen

6 Atrium

Kva handlar oppgåva di om?

Eg har ei didaktisk [undervisningsrelatert] vinking, og arbeider med noko som heiter «lesson studies». Eg set dette inn i eit tyskundervisningsperspektiv, undersøker korleis tysklærarar og tysklærarstudentar opplever å bruke det i tyskundervisning, og korvidt det er kompetansehevande for dei som fremmedspråkslærarar.

Har du blitt overraska av noko mens du jobba med oppgåva?

Ikkje foreløpig, men eg er spent på kva som dukkar opp når eg begynner å analysere materialet. Dette er eit tema det har vore lite forska på i Noreg; så vidt eg veit blir oppgåva mi den første ser på «lesson studies» i eit framandspråksperspektiv.

Korleis fungerer masteropplegget i tysk ved UiB?

Så kva er eigentleg lesson studies?

Det er ein metode kor ei gruppe lærarar samarbeider om undervisning. Først finn dei eit «problem» hos elevane eller eit hol som må bli fylt, og så planlegg dei eit undervisningsopplegg i detalj. Når ein lærar gjennomfører opplegget med elevar, obser verer dei andre og noterer seg korleis det fungerer i praksis. Så diskuterer dei erfaringane, forbetrar opplegget, og gjentak prosessen med ein annan lærer.

Har du sjølv erfaring som lærar?

Ja, før eg starta masterstudiet hadde eg ansvaret for ein tyskklasse og ein samfunsfagsklasse i to år – det var artig. Eg har eit årstudium i statsvitskap som ein del av graden min.

Korleis har arbeidet med oppgåva gått så langt?

Det har gått fint. Eg jobbar strukturert og, med klare mål. Eg brukte haustsemesteret på feltarbeid kor eg samla data som eg no bearbeider. Eg har ein god veileder og får mykje tilbakemeldingar, som er positivt. Eg jobbar ut frå ein plan med mål for kva eg vil ha gjort kvar veke, og eg held veiledaren min oppdatert via mail om korleis det går med arbeidet og måla mine.

Kva slags data var det du samla inn til oppgåva?

Oppgåva mi har ei kvalitativ vinkling. Eg intervjua lærarstudentar som har arbeidd med metoden.

Det er fire semester; først to semester med undervisning, og to semester med oppgåvearbeid. Ein kan òg starte masterstudier på vårsemesteret og levere oppgåva i desember.

Kor langt er du sjølv i løpet?

Eg leverer no til våren, så eg bur for tida på lesesalen.

Du seier at du «bur på lesesalen» - da veit du kanskje omtrent kor mykje tid du bruker på oppgåvearbeid?

Eg jobbar mellom 6 og 10 timar kvar dag, og av og til i helgane – sjølv om eg prøver å halde dei fri, for å hente inn litt energi.

Har du nokre tips til andre som planlegg ein mastergrad?

Eg er ikkje nokon ekspert, men eg trur det er viktig med konkrete mål – vekentlege eller daglege – for korleis du vil at framdrifta skal vere. Vit kva du vil ha gjort; kva du vil ha lese, kor mykje du vil skrive. Sørg for at du får gjort noko kvar dag.

Du skriv oppgåva på eit framandspråk. Er det vanskeleg?

Ja og nei. Det må vere godt skrive og på eit akademisk språk, og det er ikkje enkelt.

Men eg kjenner at eg har såpass god kontroll at det går heilt greitt. Eg har sekundærlitteratur på skandinaviske språk, engelsk og tysk – mest engelsk og norsk.

Intervju med masterstudent

7

Av Andreas Pedersen Illustrasjon Alexandra Savinova

Den store kattemassakren

Da franskmannen Nicolas Contat skrev memoarene sine måtte han nevne det mest hysterisk morsomme han opplevde som lærling; en opprørsk massakre på gatens katter. Contat var en av de få som kunne lese og skrive og samtidig tilhørte 1700-tallets franske underklasse.

Skrive- og leseferdighetene fikk han etter å ha tjent som lærling på et trykkeri i 1730-tallets Paris. Contat skrev hvordan han og trykkeriets andre lærling, Léveillé, levde under kummerlige forhold. De sov i et iskaldt rom, de måtte stå opp før svennene kom på jobb, de ble mishandlet av mesteren og de fikk servert dårlig mat.

Lærlinene fikk ikke spise ved mesteren, herr Vincents, bord men måtte nøye seg med å spise restene fra tallerkenen hans.

Men kokken solgte restene og gav lærlingene kattemat isteden, råtne kjøttstykker som selv ikke kattene orket å spise.

Og det var kattene Contat beskrev som

8 Atrium

det aller verste. Gatekattene jamret og mjauet natten lang, og uten nattesøvn startet lærlingene dagen i utmattelse. I mellomtiden sov mesteren og resten av borgerklassen lenge. Det var mesterens hushold kattene kom fra. Fru Vincent var nemlig lidenskapelig glad i katter, spesielt den hun kalte la grise («den grå»). Kattehold var populært blant borgere i Paris.

Noen fikk malt portretter av kattene sine, mens en annen skal ha fôret kattene grillet fjærkre. Men Contat og Léveillé planla hevn. Léveillé var spesielt dyktig til å etterligne lyder, og en natt klatret han opp på taket like ved mesterens og konens soverom. Der begynte han å lage kattejammer. Dette gjorde Léveillé flere netter på rad, og hverken herr eller fru Vincent fikk noe søvn overhodet.

Herr og fru Vincent var spesielt hengivne og religiøse, de konkluderte med at kattejammeret måtte være hekserier rettet

mot dem. Lærlingene ble så beordret til å fjerne kattene, men fikk streng beskjed om å ikke skremme La Grise. Contat og Léveillé startet straks med La Grise. De knuste ryggraden dens, drepte den og stappet kroppen ned i en takrenne. Et sted der borgerne aldri ville finne liket.

Nå kastet også svennene seg over kattene.

De slo i hjel kattene med diverse verktøy og jaget resten inn i sekker. Flere sekkelass med halvdøde katter ble så dumpet i bakgården. Så satt hele arbeidsstokken opp en liksomrettssak for kattene.

Arbeidsstokken poserte som vakter, en dommer som dømte kattene skyldige og en prest som gav kattene den siste olje før en bøddel hang dem i en improvisert galge.

Svennene og lærlingene hadde det tydeligvis morsomt, for bråket og latteren deres gjorde fru Vincent oppmerksom.

Hun reagerte med skrekk og gru til synet

av en hengt og lemlestet katt. Kunne det være La Grise som hang der? Det nektet arbeiderne for, de hadde såpass «respekt» for husholdet. Etter hvert kom mesteren også, forbannet over at arbeidet var forlatt. Men fru Vincent var bestemt på at kattedrapene var et mer alvorlig problem.

Herr og fru Vincent dro så hjem igjen, mens hele arbeidsstokken lo enda mer enn før. Men latteren stoppet ikke der, for Léveillé gjenspilte hele scenen vel tyve ganger de neste dagene til fornøyelse for hele arbeidsstokken.

Men hvorfor var dette så hysteriske morsomt? Er det vi som ikke forstår spøken?

Var dette ingenting annet enn smakløs vold? Kan hendelsen kontekstualiseres?

Arbeidsforholdene på trykkerier skal ha vært spesielt dårlig rundt Contat sin tid. Mesterens posisjon var blitt et arvelig privilegium, samtidig var antallet trykkerier lavt og fastsatt av staten. Den eneste måten en svenn kunne bli mester på var hvis mesteren døde, slik at han selv kunne gifte seg med enken. Før Contats tid var det vanlig for mestere å behandle arbeidsstokken som partnere, men nå var de nedgradert og behandlet som leid arbeidskraft. Trykkeriansatte ble hyret og sparket i så stort tempo at man ble regnet som ancien («gammel») etter å ha jobbet sammenhengene bare i ett år på et trykkeri. Massakren var derfor et indirekte angrep på borgerne. Kattene ble særdeles godt behandlet, samtidig som arbeidsstokken ble dårlig behandlet. Borgerne elsket kattene, arbeiderne hatet kattene.

Men hvorfor en rettssak? I Contat sin tid var karneval en tid for rollebytte og sosial satire, for eksempel endte Mardi Gras med at man dømte og henrettet en strådukke som representerte en fyrste.

Katter var også viktige i festlighetene.

Ved å rive i pelsen deres eller brenne dem levende, slik at kattene jamret og skrek, lagde man en slags opprørsk «musikk».

Det var mange lokale varianter av skikken. I tyske byer gikk praksisen under begrepet katzenmusik, og under den engelske reformasjonen barberte og kledde en gruppe protestanter en katt til å ligne en katolsk prest, for så å henge den i en galge. Det var med andre ord ikke noe uvanlig i det franske 1700-talls samfunnet å torturere eller drepe katter, for det var ofte forbundet med seremonier, festligheter eller protester. Arbeidsstokkens opprør og liksomrettssak gjenspeilet derfor satiren fra karneval.

Kattenes nesten menneskelige trekk gjor-

de at katter ble forbundet med overtro og det okkulte. Det ble sagt at hekser tok katteform på heksesabbater. Man kunne derfor gjenkjenne en heks ved å skade katter, og man kunne være rimelig sikker på at en kvinne var en heks hvis hun hadde blåmerker på samme sted som katten ble slått. Enda verre var det om en katt lå i senga til en døende person, for det kunne være djevelen selv, klar til å ta sjelen med til helvete. Det å drepe en persons katt ble også regnet som å skade eieren eller husholdet. Lærlingene utførte derfor en dobbel spøk ved å harme La Grise. For det første så anklaget de fru Vincent for å være en heks, samtidig som det egentlig var Léveillé som regisserte «heksesabbaten» utenfor borgernes soverom. For det andre avslørte borgerne seg selv som overtroiske fjols, fordi de grep til kattejakt mot «hekseriene».

Franskmenn forbant også katter med seksuelle metaforer. Det ble sagt at «han elsker katten sin som han elsker kvinnen sin», eller at «hun er forelsket som en katt». Ordtak som «om natten er alle katter grå» var bare en mindre seksuell eksplisitt versjon av «om natten er alle kvinner vakre». Metaforene stoppet ikke der; la chat, la chatte, le minet («katt»)

har i århundrer hatt den samme slibrige betydningen som «pussy» har på engelsk. Å drepe La Grise var derfor å symbolsk seksuelt trakassere fru Vincent, samtidig var fornærmelsen skjult nok til at arbeiderne kom seg unna med det.

Det må sies at Contat sin gjenfortelling ble skrevet ned omtrent tjuefem år etter hendelsen. Memoarene er også halvbiografiske, på den måten at Contat gjenskapte seg selv som en karakter. Sånn sett kan det stilles spørsmål om hvor sann historien er. Men analysen stammer fra et forsøk på å sette spøken i en kulturell kontekst, og å forklare hva som muligens var viktig for forfatteren selv. Contat sin fortelling gir et unikt kulturelt innblikk i en fordums tid. Contat, som var av lav sosial status, beskriver et av underklassens kulturelle fenomen. Dette skiller seg fra elitens skildringer, der de fleste skriftlige kilder kommer fra, og eliten skriver selvfølgelig om det de selv mener er mest interessant: Seg selv.

Kilder: Darnton, Robert. (1984). The Great Cat Massacre: And Other Episodes in French Cultural History. New York: Basic Books.

Den Store Kattemassakren

9

Av Taija Korhonen Illustrasjon: Taija Korhonen

MODERN DATING IN THE DIGITAL ERA OF TINDER

At mye har endret seg siden våre foreldre og besteforeldre vokste opp, er det ingen tvil om. Å være ung i dag er uten tvil noe helt annet enn å være ung på 70-, 80- og 90-tallet. Valgmulighetene er tilsynelatende uendelige og vi vil bare ha det beste, sikreste og mest gunstige alternativet når det gjelder det meste. Valg av partner er intet unnt ak- vi sk al ha i pose og sekk- helst hele posen, og sekken! Populære dating-apper som Tinder har gitt mange unge håpefulle et nærmest ubegrenset utvalg når det kommer til potensielle partnere. Her kan man opprette en attraktiv profil, med attraktive bilder og en attraktiv tekst som prikken over i-en. Det gjelder å markedsføre seg selv på best mulig måte for potensielle beilere, for konkurransen er stor, hard, og brutal.

10 Atrium

Tinder: Overfladisk, strategisk og kynisk Store norske leksikon definerer Tinder på følgende måte: «Tinder dannes når tre eller flere bunnbreer gnager seg inn mot hverandre». Selv om noen kanskje også klarer å se relevansen i den noe geologiske definisjonen, har begrepet likevel en litt annen betydning i den digitale konteksten. Kort beskrevet er Tinder en mobilapplikasjon som kan installeres på telefonen din der du med attraktivitetsnivået til tilfeldige personer i nærområdet som også har opprettet bruker, basert på et lite utvalg bilder av kandidatene. Liker man det man ser, så sveiper man til høyre. I motsatt tilfelle dersom man ikke finner personen på bildet attraktiv nok, sveiper man til venstre.

(Selvsagt uten å ta i betraktning at bilder stort sett lyver). Det er ikke utenkelig at

ca. 80-90 % av kandidatene forsvinner med et sveip i uønsket retning. Dette er det trolig mange grunner til, men det store utvalget kan være en potensiell forklaring på det jeg har valgt å kalle «80/20-tendensen».

Pokemonkort for voksne Tinder-spillet har etter min mening skremmende mange likheter med samlingen av Pokémon-kort som vi holdt på med barndommen. Vi går for gull, men nøyer oss med sølv når vi innser at vi ikke kan få det. Som barn byttet vi kort som galninger der formålet stadig var å ende opp med en mer levedyktig, og sterkere Pokémon, helst med heftige krefter som overskred den forrige. Når vi skjønte at vi hadde gjort en jævlig god deal, og at sannsynligheten for å oppgra-

dere dyret var liten, gjemte vi kortet nederst i bunken. Vi vernet om gullkortet i håp om at ingen skulle påpeke at vi var i besittelse av noe ekstraordinært, for da brøt helvete løst, og det ville ikke lenger være trygt. Tinder-spillet introduserer oss for et utvalg som er bredere enn dansegulvet på Zachen, men det betyr under ingen omstendigheter at man har tilgang til alle kandidatene. Gjensidighet er kanskje den viktigste og mest avgjørende Tinder-regelen, og gleden er derfor til å ta og føle på når den man nettopp erklærte som attraktiv liker en tilbake. Da får man nemlig en «match» som man kan skryte av, eller opprette kontakt med. Eventuelt kan man bare heve hodet, og late som om man ikke bryr seg. Sannheten er likevel at vi bryr oss, og at vi samler på «matcher» akkurat som vi gjorde med pokemonkortene da vi var barn. Formålet er å få flest mulig matcher, og helst flere enn vi egentlig mener at vi fortjener. Charles Darwins velkjente leveregel, «the survival of the fittest» gjelder også uten tvil i Tinder-universet, og kan overføres til følgende betydning: De mest attraktive og iøynefallende består.

Sjekking for den late?

Spillereglene er alt annet enn komplisert, og alle med evnen til å se, og bevege håndleddet i en av to mulige retninger vil fort skjønne hvordan dette primitive spillet fungerer. Tinder er på mange måter sjekkeverdens svar på TORO, bortsett fra at det er mye enklere. Applikasjonen tar seg bryet med å gjøre alt forarbeidet for deg, som å finne kandidater som passer dine kriterier i henhold til geografisk avstand, kjønn og alder. Kriterier som man normalt sett selv må ta seg bryet med å må finne ut av, og som en på forhånd ofte ikke har noen forutsetninger for å vite. På den måten kan du som bruker rett og slett konsentrere deg om det viktigste: å sile ut de mindre attraktive kandidatene i håp om å ende opp med «kremen av kremen». Ender en opp med denne kremen ansees en for å være svært heldig i Tinder-universet. Dette er det nemlig svært få som gjør.

I følge Cecilie Staude, som er ekspert i sosiale medier, er Tinder en videreføring av nettdating fordi den forenkler prosessen med å finne en partner. Mobiltelefonen har man stadig tilgjengelig i motsetning til PC, og det er tilsynelatende uproblema-

tisk å avvise. Ved å sjekke opp gjennom noe så enkelt som en app har man uten tvil tatt dating og sjekking til nye, uante høyder. Her har man på mange måter tilgang til hele byen ++ fremfor å begrense seg til dem som sitter på bordet ved siden av på samme utested, eller befinner seg på samme fest. I tillegg slipper man å tape «synlig ansikt» fordi man ofte ikke kjenner på det samme nederlaget som man gjør når man fysisk blir avvist i en bar eller på en fest.

Vi perfeksjonerer, luker bort «ugresset» og driver med speed dating Samtidig tillater denne hypermoderne sjekkemåten oss å perfeksjonere våre valg, fordi vi har så uendelig mange flere valgmuligheter enn det vi har utenfor den digitale arenaen. Sannheten er at noen ganger finner man rett og slett ikke kandidatene på festen, eller i baren interessante. Da er det jo betryggende å vite at det garantert finnes noen der ute i Tinder-universet som overgår forventningene, eller? Problemet oppstår kanskje i det vi forstår at det er vanskeligere enn man skulle tror å skille klinten fra hveten.

Det som ligner ugress kan i realiteten være både grønnere, friskere, og mer fruktbart enn det som tilsynelatende ser ut som en orkidé eller rose i «katalogen». Og vet man egentlig hvorvidt man vil ha en potteplante eller orkidé? Sagt på en annen måte: dersom man ved et uhell endte opp med potteplanten i stedet for blomsten, er det nødvendigvis gitt at man vil heve kjøpet? Svært få får sjansen til å vise frem sine gode egenskaper på den brutale, digitale arenaen. Disse kandidatene røskes opp fra blomsterbedet, kastes rett i kompostbingen og stemples som ugress, uten ytterligere vurderinger.

Lettvint, uforpliktende, trygt og behagelig Digital dating i generell forstand har definitivt mange fordeler og skiller seg uten tvil fra tradisjonell dating. Vi kan sjekke opp flere mennesker fra en trygg sofakrok enn vi kan i løpet av en kveld på byen. Skulle det ikke fungere er det heller ikke så farlig, for man får alltids nye «matcher» i det digitale universet.

Nederlaget over en chat som brått ender, eller over en «match» som ombestemmer seg, og sletter deg, er over raskende kor t var ig. K andid atene på Tinder

Modern dating in the digital era of tinder

11

forblir liksom brukere fremfor mennesker, og følelser tilsidesettes i dette brutale spillet, der man ofte dater både 2 og 3 samtidig. Skulle man være så uheldig å drite seg loddrett ut, er det heller ikke krise- sannsynligheten er tross alt stor for at dette er en totalt fremmed, som man uansett er så heldig å ikke treffe igjen.

Lettvint er det også, fordi det tillater å vite en del om personen før en eventuell date. (Sett bort fra det faktum at enkelte lager falske brukerprofiler). Det kleine men obligatoriske «date-avhøret» med kronologiske spørsmål som innebærer «hvem, hva, hvorfor og hvordan», kan lett besvares fra smarttelefonen på under 2 minutter. Man vurderer selv i forveien om det virkelig er verdt å utsette seg for kleine første-dater med kaldsvette hender, og strenge blikk basert på om man finner personen interessant nok.

12 Atrium

Effektivitet på bekostning av spenning?

Den moderne datingprosessen kan på mange måter sammenlignes med det moderne jobbintervjuet, der arbeidsgiver i dag vet «alt» om kandidatene i forkant av intervjuet. Eller å handle på nett, der man i dag unngår å fysisk gå til butikken for å finne ut «alt» om varen, men først og fremst går i butikken først når en skal hente varen. Selvsagt sparer man tid på å vite alt i forveien, men vil man vite alt, og er det i det hele tatt mulig? Er ikke litt av spenningen med selve møtet å bli kjent med mennesket bak fasaden? Den største problemstillingen blir kanskje hva man skal fylle de tomme øyeblikkene med når man vet alt om personen i forkant. Det blir litt som å få en kinesisk lykkekake på restaurant, men bli

fratatt gleden ved overraskelsen, fordi man i forveien vet hvilket ordtak som står på lappen inni.

«Generation maybe» I April 2016 intervjuet studentradioen i Bergen prest ved St. Jakob, Ingrid Nyhus ang ående ar rangementet «Generation maybe attending». Hun forklarer hvordan unge i dag generelt overveier mange valg grundig, venter med å forplikte seg, og stadig holder «en dør åpen».

Hun viser til sentrale og store valg i livet, som f.eks. kjærlighet og karriere. Frasen «generation maybe» har uten tvil en dobbel betydning, og viser i første omgang til den velkjente tendensen til å trykke på «kanskje» ved invitasjoner til arrangementer på Facebook. Dette fordi en ikke ønsker å forplikte seg til datoer og arrangementer, men i stedet avvente og

se om det dukker opp noe «bedre». Teoriene om «generation maybe» sier mye om dagens unge, og deres tilnærming til f.eks. kjærlighet, vennskap, karriere og utdanning. Artikkelen «Generation Y, Curling or Maybe: what the world calls millennials”, som ble trykket i The Guardian i 2016, beskriver den mye omtalte generasjonen på en fortreffende måte, når den siterer journalisten Oliver Jeges: “We are sleepwalking through a networked world of opportunity and feel insecure in the face of the plethora of options (...) We no longer know what to do. We want to be there and not miss anything anywhere».

Teoriene om «generation maybe» sier ganske mye om tankesettet og mentaliteten blant vår tids generasjon i generell forstand. Vi vil rett og slett ikke forplikte oss i våre valg, men avvente litt i påvente av at det kanskje skulle dukke opp noe bedre. Den største frykten vår er å gå glipp av noe, og vi vil være sikre på at vi får med oss absolutt alt som er verdt å få med seg i livet. Tinder er på mange måter et uttrykk for «generation maybe’s» overveide tilnærminger til livet, for her er vi definitivt bare «kanskje» interessert.

Forestillingen og overbevisningen om at det stadig vil komme noe bedre rekende er til å ta og føle på. Vi vil alle bare ha det beste, og får vi ikke det, så beveger man seg bare videre i dette uendelige, digitale rommet i jakten på det «beste». At problemstillingene som de unge møter på Tinder og utenfor den digitale virkeligheten er så identiske, er i grunn skremmende og spennende på samme tid. De utallige valgmulighetene tilsier jo at man alltid vil treffe på noe(n) bedre, og dette stemmer jo for så vidt også mange ganger -spesielt hvis man venter lenge nok. I livet generelt er ingenting verre enn å gå rundt og angre på at man har gjort et potensielt dårlig valg, eller at man kunne gjort et bedre valg dersom man bare hadde ventet litt. Samtidig er det også fullt mulig å angre på at man ikke slo til, spesielt når man innser at man egentlig hadde gjort et kupp, eller det nærmeste et kupp man kommer.

kreve, eller til gullet forvitrer. Men hvilken rett har vi til å kreve? Når alt kommer til alt er vi kanskje enige i at attraktivitet kan måles på utallige måter, og at det egentlig ikke finnes noen fasit. Vi må tørre å stille oss selv det kritiske og ubehagelige spørsmålet: hva kan vi selv tilby en eventuell partner?

Kilder: http://srib.no/2016/04/14/generasjon-maybe-attending/ http://www.klikk.no/kvinneguiden/samliv/ article878485.ece http://www.aftenposten.no/riks/digital/ Nar-halvparten-av-Tinder-brukerne-har-allerede-kjareste-7797b.html https://www.theguardian.com/world/2016/ mar/08/generation-y-curling-or-maybewhat-the-world-calls-millennials https://www.thesun.co.uk/living/1949864/ woman-on-tinder-says-she-only-likes-tallmen-and-it-does-not-go-down-well-withher-date/

Når alt kommer til alt er det kanskje konstruktivt å prøve å se sine egne kvaliteter og egenskaper i den store, skremmende konteksten. Visst kan vi kreve gull og grønne skoger til det ikke er mer skog å Modern dating in the digital era of tinder

13

Av Jógvan Helge Gardar Illustrasjon Lise Grindheim

Grindaboð!

Utpå ettermiddagen legger en ensom fisker merke til en skygge farende forbi, rett under havover flaten. Omr isset forsvinner raskt under baugen, men blir straks fulgt av et annet, klarere.

Sjømannen tråkker oppspilt over til rekka på styrbord side, og er framme i tide til å se en tredje silhuett forsvinne blant bølgene. Han vet øyeblikkelig hva han må gjøre.

Beskjeden har kort tid senere nådd land, og i løpet av sekunder er stillheten brutt.

Et kobbel av menn fra fiskerens hjembygd nærmer seg kaikanten med raske steg, allerede i hektisk prat om strategi og plassering i jakten. Vel framme trekker de brune ulltrøyer over hodet, løfter kniver og stein ned i hver sin snekke og setter av gårde utover fjorden.

som er kommet for å sette i gang jakten.

Sakte legger de seg i formasjon, en rett linje på tvers mellom Viðoy og Borðoy, før hver og en begynner å slippe stein ut over rekka. Noen har festet liner til sine, og napper dem raskt opp av vannet for igjen å kaste dem ut. Slik danner rekka av småbåter et skille mellom havet og knivene.

I fjæra ved Hvannasund er det i ferd med å samle seg en mengde skuelystne, og langs veien inn til bygda står det parkert en lang rekke biler. Mange har rukket å komme seg fram for å se før båtene når inn igjen til land. Ytterst ved vannet står mennene klare med kroker, kniver og tau; bak dem står rekker av folk, forberedt på å hale byttet i land så snart det er fanget.

Mellom husene løper spente unger, og ned fra den lille kafeteriaen i svingen kommer den gamle fergekapteinen gående med sin kone, til tross for at de begge har vært vitner til det forestående mange ganger tidligere. Over radioen lyder meldingen ut til resten av øysamfunnet: «Grindaboð!»

Fjorden smalner, og mellomrommene mellom båtene blir mindre og mindre, inntil de ligger nesten inntil hverandre.

I hver jolle sitter én ved roret, mens én lener seg over kanten og slår mot skroget, som for å vise vei for dyrene. Rekka av fartøyer beveger seg i sakte tempo mot land.

Der fjorden møter havet stanser båtene

Nå er det kommet folk til også fra andre

14 Atrium

bygder sør for tunnelen, stimende beveger de seg mot vannet sammen med de lokale. Ute fra raden med båter kan man høre den taktfaste dunkingen av tre som slår mot tre, iblandet spredte beskjeder mellom de jagende. Kun meter ut fra stranda brytes overflaten av et mylder av ryggfinner.

Omsider når flokken land. To og to løper mennene mot hvert sitt byttedyr og griper det med ett det treffer bunnen.

Dyrene kjemper imot, bukter seg rundt på grunna, slår heftig mot vannskorpa, men gir snart etter og lar seg dra opp på tørr sand. Krokene løsnes og blir sendt langs fjæra for bruk lenger borte. Hver hval får et snitt i buken og etterlates til jakten er over.

De siste dyrene kommer mot land, og jakten er snart avsluttet. Et par båter er igjen inne i sundet, men kun for å samle inn det siste av flokken. De øvrige ligger på en sirlig rekke bortetter stranda.

Vannet innerst i fjorden bølger i en dyp rødfarge, mens de siste restene av sensommerkvelden forsvinner i havet.

Grindaboรฐ!

15

Av Jon-Rune Olsen Svenning Illustrasjon Lise Grindheim

Utdanning i en faktaløs verden

«Studenten skal vise selvstendig evne til å resonnere, syntetisere og dokumentere.»

Dette er beskrivelsen UiB gir for kravet til studentens kompet anse for en bacheloroppgave i historie. Hvorfor beskrivelsen er skrevet av vaktmesteren fra Pompel og Pilt vet jeg ikke, men det er like fullt en beskrivelse de fleste studenter kan stille seg bak. Humanistisk Fakultet, som de fleste andre fakulteter ved UIB, anser kritisk tenkning og kildekritikk som noen av de viktigste elementene med utdanningen. Enkelte fag har egne, obligatoriske fag dedikert til kildekritikk, for uten det vil man rett og slett ikke lykkes som student. Med dette utgangspunktet i bakhodet er det dermed litt merkelig å se at den virkelige verden sender sterke signaler om at ingen av de aspektene betyr noe.

informasjon og representativitet i en informasjonsmengde skal vurderes», er det UiB har å si om historiske kilder.

Kort og greit betyr det at kildekritikk er noe man må bruke hvis man vil ha den minste peiling på hva som foregår.

Dessverre er det mange som aldri har utført selvstendig kildekritikk i sitt liv, og dermed må leve med å ikke ha peiling på hva som foregår. Det som er enda verre er at alle andre må leve med de menneskene.

Vi har hatt flere politiske valg det siste året og har endt opp med noen overraskende resultat. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at dette skjer samtidig som premissene for politisk debatt tydelig har blitt endret.

Enkelte politikere har vært frie til å komme med absurde påstander, for store deler av folket har ikke holdt dem ansvarlige.

«Kildekritikk er noe som blir benyttet overalt i samfunnet der verdien av

«My twitter has become so powerful that I can actually make my enemies tell

16 Atrium

the truth.» Man kan si hva man vil om Donald Trump, og det er mer enn nok å velge i, men alle kan være enige i at han brøt med den tradisjonelle politiker, både som personlighet og med valgkampanjen han la opp til. Nå som han har blitt komfortabel i det hvite hus virker det tydelig at han også kommer til å være en ukonvensjonell president. Det skal sies at politikere generelt er ansett som en av de mer uærlige arbeidsgruppene i samfunnet, men Trump har et ekstra komplisert forhold til kilder og fakta. Der andre politikere sverger til bortforklaringer og unnskyldninger går Trump modigere til verks. Blir han konfrontert om et kontroversielt utsagn?

Ikke noe problem, bare benekt hele situasjonen! Finnes det bevis på at du har sagt det likevel? Ikke noe problem, ingen bryr seg!

«They’re giving alternative facts.» De siste månedene har løgnene blitt flere og større, enn så vanskelig det kan være å tro. Noen av påstandene direkte fra Trump bare siden han ble president har sagt at publikum ved hans innsettelse som president nådde The Washinton Monument, at 3-5 millioner ulovlige stemmer forekom med valget; hvorav ikke en eneste gikk til ham, og at mordratene i landet er de høyeste på 47 år. Fakta er derimot at folkemengden ikke var i nærheten av å nå monumentet, det fins ingenting som støtter påstanden om 3-5 millioner ulovlige stemmer, og mordratene er blant de laveste noensinne. Som følge av dette har også kritikken økt, noe som selvfølgelig har ført til en stadig mer aggressiv Trump. Han har tilsynelatende gått til krig mot media, etterretningstjenester, forskere, rettssystemet, og bokstavelig talt hver eneste person som ytrer uenighet. Jeg skal ikke

gå i fellen for å sammenligne Trump med en viss autoritær leder, men han befinner seg ikke i hyggelig selskap med sin feiring av anti-intellektualisme og delegitimering av den frie presse. Disse to aspektene henger selvfølgelig tett sammen. Når man åpenbart er kunnskapsløs på en rekke politiske emner, maler et sterkt overdrevet bilde av virkeligheten, og argumenterer med statistikk du finner på i øyeblikket vil enhver middels respektabel mediestasjon komme med en faktasjekk. Å bli konfrontert med fakta er ganske enkelt en trussel for Trump, og har gitt liv til uttrykket «Fake news», stort sett i ALL CAPS og etterfulgt av et par utropstegn.

Dette kunne ikke stått i t ydeligere kontrast til det som blir verdsatt ved UiB, og kanskje spesielt her i vår egen lille HF-boble. Ikke bare utvises det klar forakt for fakta, resonnement

Kilder: https://www.thestar.com/news/world/2017/02/03/daniel-dales-donald-trump-fact-check-updates.html http://edition.cnn.com/2017/01/22/politics/ kellyanne-conway-alternative-facts/ https://twitter.com/realdonaldtrump/status/258584864163500033

og kildekritikk, forakten har i tillegg blitt belønnet og legitimert. Ingen er overrasket over at det finnes folk som hverken dobbelt eller enkeltsjekker kilder, men situasjonen endrer seg når en av disse personene er verdens mektigste.

Selv om denne teksten har fokusert på Donald Trump og hans tilhengeres forhold til fakta og kilder, vil det være naivt å tro at dette fenomenet er isolert til USA. Det finnes ingen garanti for at det samme ikke kan skje i Norge. Derfor er kunnskapen vi tilegner oss ved UiB minst like viktig som tidligere, nettopp fordi det er folk som ikke vil vedkjenne fakta. Kunnskap betyr fremdeles noe, uansett hvilket fakultet det skulle komme fra. Som HF’er vet jeg kanskje ikke hva jeg skal gjøre med utdannelsen min, men jeg kan i hvert fall bidra til en god debatt!

Utdanning i en faktaløs verden

17

Av Kristoffer S. Ekroll Foto Otilie Brubæk Stokseth

Mysteriet om HF-klokken

Du har garantert sett den, klokken som står midt i atriet i HF-bygget.

Kanskje har du kastet et fort blikk på den for å se hva klokken er, for så å innse at den slettes ikke viser kvart-på-tolv, men noe helt annet.

Hvordan har det seg egentlig at en klokke som bare går til 10 befinner seg her på HF?

Offentlig tidskunst Klokken er laget av Toril Johannessen som en del av en større kunstutstilling bestilt av Kunst i offentlige rom (KORO), organet som forvalter statlig kunst for utsmykning av, nettopp, offentlige rom. Selv beskriver de sin hovedoppgave på nettsidene som «å sikre at flest mulig skal kunne oppleve kunst av høy kvalitet i offentlige inne- og uterom over hele landet». Så hva slags høy-kvalitetskunst er det HF-klokken bidrar med?

18 Atrium

Et stykke tidshistorie Klokken følger desimaltid og er ifølge KORO muligens den eneste fungerende desimalklokken i verden. Under den franske revolusjonen skulle hele verden restruktureres og omformes etter en mer logisk tankegang. Det var her mange av de forskjellige metersystemene ble innført for første gang i stor skala. Dette målesystemet baserte seg på en multiplikasjon av 10, hvor hver enhet skulle inneholde 10 av den forrige. Det er disse vi bruker i dag, slik som gram, meter og liter. Blant disse metriske målesystemene var det også et system for tid.

Det nye franske regimet innførte desimal tidsregning på lik linje med de andre metriske målesystemene, men 24-timersdagen hadde allerede slått så stor rot at det til slutt ble avskaffet igjen. Det ble for øvrig også innført en desimalkalender. Her skulle årene regnes fra

grunnleggelsen av den franske republikken. Det var 12 måneder, siden måneder følger månesyklusen, men det var tre uker i hver måned med 10 dager i hver.

Det vil dog si at det er fem eller seks «ekstra» dager som må til for å fullføre solens bane rundt jorden. Disse skulle plasseres etter de offisielle m ånedene på kalenderen siden det var mest logisk.

Den desimale tiden I dag deler vi som kjent døgnet inn i 24 timer, og det er to måter å fremstille dette på: Det finnes klokker med 12 timer på og klokker med 24. Begge metodene er dog bare der for å vise de 24 timene.

Et desimalt tallsystem er et system som baserer seg på 10 tegn, eller desimaler.

På desimalklokken er det 10 timer i ett døgn. I hver time finnes det 100 desimalminutter med igjen 100 desimalsekunder. Dette betyr at desimalklokken viser hele døgnet snarere enn halve som

en klokke på 12 timer ville vist. Men hva bringer klokken av refleksjon til hverdagen som jo all god offentlig kunst bør?

betydningsfulle, men de blir meningsløse uten annen informasjon om hendelsene de beskriver.

Tid til refleksjon

I tillegg inngår det også grafer i utstillingen som viser d en fransk republikanske kalenderen og en konverteringsgraf for selve klokken. Den henger innerst i gangen til venstre for klokken og er verdt å få med seg så du ikke lenger kommer for sent til forelesning!

Utstillingen klokken er en del av heter «Historisk tid», og ble avduket 6. februar 2012. Den skal vise hvordan måten vi måler og fremstiller tid på er sosialkonstruert. Når publikum ser på kunsten, kan de tenke på hvordan dette sentrale aspektet av hverdagen vår, som vi i stor grad baserer livene våre r undt, ikke nødvendigvis trenger å forstås slik. Utstillingen skal i den forstand vise til ulike måter å fremstille og forstå tid på.

I tillegg til klokken har Toril Johannessen laget en rekke grafer som henger i gangen på venstre side av atriet. Disse grafene og bildene viser andre måter en kan forstå tid på, slik som antall ganger utvalgte ord har blitt publisert om i ulike akademiske journaler, eller antall revolusjoner siden 1789 (Den franske revolusjon).

Grafene får en spesiell funksjon i utstillingen. De viser til hvordan en kan måle fremskritt og utvikling gjennom enkle grep, men likevel blir mange detaljer og data utelukket i statistikken. Ved første øyekast kan grafene virke dype og

Det er ikke bare Johannessen som har bidratt til Historisk tid. Det er også to gipsavstøpninger av relieffer fra Pergamonalteret laget av Marius Engh. «The Living are Governed by the Dead», som avstøpningen har blitt kalt, er tatt av det originale alteret fra Hellas, som nå står i Berlin på grunn av kulturimperialisme.

Engh har gjort avstøpninger av deler av alteret som har blitt ødelagt eller delvis tapt. Bruddstykkene gir en påminnelse av hvordan bare bruddstykker av fortiden er kjent. Sammenlagt med tittelen antyder verket til hvordan nåtiden (the Living) fortsatt er under sterk innflytelse av fortiden (the Dead) til tross for hvor fragmentert historiehukommelsen er.

Tid til egen undring De to kunstnerne utfyller hverandre på en meget god måte i utstillingen.

Johannessens klokke viser til hvordan vår tidsregning ikke nødvendigvis er den mest logiske eller naturlige måten å vise tid på. Grafene hennes viser hvor opptatte vi er av tid og målingen av fremskritt.

Enghs skulptur illustrerer så hvor bundet vi er av tidsbegrepet, vi ar rangerer jo hele livet vårt rundt det faktum at tiden beveger seg med oss. Fortiden er likedan en viktig aktør i hverdagen vår.

Stater og kulturer er bygget r undt ideen om en felles historie, men til syvende og sist er fortiden en fragmentert tåke som ikke forteller hele sannheten.

Klokken i seg selv er sådan et symbol for tidens underlighet og står der som et stadig bidrag til refleksjon og irritasjon over en kaffekopp på Ad fontes – også er den jo litt kul, da.

Mysteriet om HF-klokken

19

LYSNING Mørkerommet er en analog fotogruppe som holder til på loftet ved Sydneshaugen skole. I forkant av denne utgaven har vi jobbet med å fange den lille lysstripa som sakte men sikkert blir større og større utover våren: den som gir håp til hjernen og D-vitamin til kroppen etter den eviglange, mørke bergensvinteren.

Foto: Daniel Rognskog

20 Atrium

Foto: Otilie BrubĂŚk Stokseth

Foto: Aleksandra Savinova Mørkerommet

21

Foto: Otilie BrubĂŚk Stokseth

22 Atrium

Foto: Karoline Hannisdal

Mørkerommet

23

Foto: Daniel Rognskog

Foto: Daniel Rognskog

24 Atrium

Foto: Otilie BrubĂŚk Stokseth

Foto: KarolineHannisdal Mørkerommet

25

Foto: Hedia Haugen Ghanizadeh

Foto: Karoline Hannisdal

26 Atrium

Foto: Vera Lunde Haugsdal

Foto: KarolineHannisdal Mørkerommet

27

Foto: Otilie BrubĂŚk Stokseth

Foto: Karoline Hannisdal

28 Atrium

Foto: Daniel Rognskog Mørkerommet

29

Studentordbok

Som i alle andre miljø har det oppstått en egen lingo blant studenter i Bergen. Denne kan fort bli forvirrende for nye tilflyttende, eller de som kanskje ikke tilbringer mye tid sammen med andre studenter. Derfor har vi i Atrium gjort et forsøk på å sette sammen en oversikt over noen av de viktigste uttrykkene blant Bergens mange studenter. Denne lista er ikke dekkende, men fungerer mer som et representativt utvalg av det språket som blir brukt i dagligtalen blant studenter i 2017.

arbenlokum -en fl. -er -ene toalettpause på eksamen brukt som tenkepause.

Jeg måtte ta en arbenlokum da jeg så del to.

blabberkrav -et fl. - -a/ene fremmedspråk(ene) som pensumforfatter av en eller annen grunn antar at du behersker.

Blabberkravet til artikkelen om Tromsø er tysk, fransk og det der språket fra Avatar.

frintsmatt -en/-et fl. - -a/ene lyden foreleser lager når en student spør et dumt spørsmål.

Da jeg spurte om det var lov med kalku-

30 Atrium

lator fikk jeg bare et frintsmatt som svar fra filosofiforeleseren.

franzisballe -en fl. -er -ene persontype på vorspiel som prøver å styre alle samtaler i retning av Kaizers Orchestra eller Radioresepsjonen.

Helvete heller, hvor mange franzisballer er det på denne festen?

glippfelt -et fl. - -ene/-a den ene tingen du kan være helt trygg på at du i alle fall ikke blir spurt om på muntlig eksamen.

Jeg tror jeg satser på å ha andre verdenskrig som mitt glippfelt.

grimbu -a/-er fl. -er -ene person som leser sidene om studentpolitkk i studentavisene.

Vi skulle egentlig ta quizen, men vi venter på at grimbua skal gjøre seg ferdig.

Kardemomme? Jeg kan prøve å krymre, men kan ikke love noe.

prünsmingel -len fl. -ler -lene lånelytteri -et fl. -er -ene å fortsette å bruke Spotify-kontoen noen logga inn med på fest hos deg.

groltenfing -en fl. -re -rene den usikre fingeren som studenter løfter opp når spørsmål blir stilt i plenum.

Jeg har tidenes verste groltenfing, foreleser ser meg alltid.

en som skriver uleselige notater, men likevel tilbyr dem til deg.

Han sendte meg alt han hadde, men det viste seg at han var en hjomlert.

modse -a -et/-a

Ser du han der? Jeg banner på at han kommer til å modse innen fem seku-

krøllmekkel -meklen fl. -mekler -meklene

momsemidd -en fl. - -ene

Du, jeg tror du har noe av momsemidden i håret.

person som drar på helhus på grunn av kjennskap til bandene som skal spille.

Dynamo Straitjackets? Hva snakker du om?

Er du mylderguru, eller?

plastegong -en fl. -er -ene

Det hadde nådd et nivå som gjorde at vi alle forstod at det var på tide med en krøllmekkel.

lyden av tomme såpeflasker som velter i kollektivdusjen.

Går det greit der inne? Jeg synes jeg hørte en plastegong!

knukle -a -a

Om han som knukla viser trynet sitt her igjen pælmer jeg laptoppen hans i havet.

plinkedrøm -en fl. -mer -mene en ukulele som står ubrukt i skapet Spiller og spiller, jeg har en plinkedrøm, men har ikke helt kommet i gang.

krymre -te -tet/-ta lete etter et krydder i den ukjente, bakerste delen av kollektivets krydderhylle.

Relevantekket mitt begynte som et system av tre farger, men jeg gikk tom for gul.

synlig bakfull student på lesesal.

På lesesalen var det bare meg, et par skrøplesere og en hjomlert.

stronk -a fl. -er -ene mylderguru -en fl. -er -ene

en akutt forhandling i kollektiv om å utarbeide vaskeliste.

å sakte spise nøtter på lesesal i håp om at ingen hører det.

den heldekkende tusj-markeringen i en ex.phil-lærebok.

skrøpleser -en fl. -er -ene

person du hilste på i fadderuka, men enda ikke kan navnet på.

Både paraplyen og ølen i kjøleskapet ligger igjen etter jørgener.

Dagen på lesesalen nådde sitt foreløpige lavmål da prünsminglen ble tatt ut av sekken.

relevantekk -et fl. - -a/-ene

laget med brødsmuler på madrassen. jørgen -en fl. -er - ene

matpakka fra i går.

Pant og lånelytteri gjorde at Oda klarte seg til neste stipend.

å sette i gang allsang med Tore Tang, uten å selv være fra Rogaland. hjomlert -en fl. -er -ene

Pluttergruffen ødela en ellers god arbenlokum.

pluttergruff -en fl. -er -ene lukten av mannlig eksamensvakt.

sekk som lukter makrell i tomat.

Hadde du denne boka i stronka?

taurintrege -te/a -te/-a å angre på at du valgte en annen type energidrikk enn du pleier.

Klokka er bare ni, og jeg taurintreger allerede.

teknotitte -et/-a -et/-a å studere forelesers skrivebordsikoner under oppstarten av powerpoint.

Teknotitta du i dag? Så du også Minecraft?

ærevynse -te/-a -st/-a å stå fornøyd utenfor eksamenslokalet etter fullført eksamen.

Før han kunne komme seg hjem og trøstespise, måtte han forbi noen som stod og ærevynste.

Studentordbok

31

Av Henning Levold Illustrasjon Alexandra Savinova

Mobilaskese

Statistisk sett klarer du ikke lese hele denne teksten uten å sjekke telefonen. Nordmenn sjekker i snitt telefonen hvert sjette minutt og det er liten grunn til å anta at vi studenter gjør noe annet enn å dra dette snittet opp.

Vårt fokus har blitt fragmentert. Gått i tusen biter. Omgitt av skjermer og sosiale medier med uendelige mengder informasjon, memes og morsomme katter som skaper seg til enhver tid, er det slett ikke rart. Det går dog utover både studier og sosiale relasjoner, ja strengt tatt hele livet.

Bevæpnet med en flunkende ny Nokia 130DS, kun kapabel til å ringe, sende tekstmeldinger, og høre radio via FM-nettet –så lenge det varer– satte jeg ut mot en mer produktiv studiehverdag og et rikere liv. Et liv i tilstedeværelse.

Allerede noen timer inn i prosjektet merket jeg mangelen. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til da jeg pusset t en nene. Den h verd a g s l i g e, rent m anuelle oppg aven var ikke nok.

Hjernen min søkte stimuli. Borte var facebookstrømmen og nettavisene, med

32 Atrium

ett var jeg alene med speilbildet av det gapende fjeset mitt med en halv tannbørste stikkende ut. Etter å ha studert meg selv litt, anstrengt noen muskler i fjeset, forsøksvis isolert noen av de slik at bare det ene øyenbrynet, den ene nesesvingen, eller ørene beveget seg, f l y t t et je g opp merk s om het en t i l vannkrana. Taktilstimuli, det måtte da fungere. Justerte temperaturen på vannet sakte opp, hvor varmt kunne det bli før det ble ubehagelig? Kjente vannet treffe huden og lett gli av, slik vann gjør av natur, ned den krumme formen vi kaller håndbaken før det traff porselenet og forsvant ned i sluket. Ble borte for alltid.

Er det dette de kaller mindfulness?

Ting kan tyde på at vi blir overstimulert.

Den eldste delen av hjernen vår – den såkalte apehjernen - er ikke smartere enn at den til enhver tid sender ut signaler basert på ren og skjær overlevelse. Dette var vel da vi levde på savannen der man kunne sette likhetstegn mellom den umiddelbare stimulien og overlevelse– spis det bæret! Hold deg unna den løven!

Prøv å ligg med den jenta! – men kan bli langt mer problematisk i vår tid. Med en overflod av rask tilfredsstillelse innen nær rekkevidde går den primitive apehjernene

bananas! Deilig, rask stimuli overalt!

Sjokolade, narkotika, sukker, fet mat, alkohol, porno, facebook, instagram. Og til tross for at vi som art skal være aldri så takknemlig for det apehjernen har gjort for oss, må vi nå tøyle vår indre, korttenkte apekatt.

Etter ett par uker i askese innså jeg at jeg ikke hadde gått langt nok.

Studie-hverd a gen forløp seg stor t sett som før, heller enn å la meg distrahere av mobiltelefonen var det nå datamaskinen som var blitt den store synderen. Foruten nettaviser og facebook et kort museklikk unna hadde jeg tatt opp igjen en hobby fra de glade, problemfrie dager på bakerste rad ved Trondheim Katedralskole: Tetris. Den tanketomme scrollingen ned endeløse strømmer av bilder og statusoppdateringer fra perifere mennesker jeg strengt tatt hadde null interesse av, var kun blitt erstattet av en tankeløs strøm av klosser som på sindig vis måtte stables ryddig og ordentlig for å holde den uunngåelige undergangen på avstand bare litt lenger. Analogien til livet selv ble uutholdelig. Dessuten innså jeg at den listige apehjernen hadde lurt meg!

Sterkere lut måtte til. Datamaskinen måtte forbli hjemme, jeg skulle bli en

Før ville jeg vært en av dobbelthakene, nå ser jeg dobbelthakenes absurditet.

Det har blitt en så integrert del av vår kultur at scenariet over er regelen heller enn unntaket. Ingen leer en muskel når det inntreffer, vel, bortsett fra den scrollende tommelfingeren. Det er den største selvfølge at man dels holder en samtale gående, dels scroller seg ned et sosialt mediums nyhetsstrøm og dels holder en helt annen samtale gående pr. chat. Og likt som at studiene lider under denne fragmenteringen av fokuset, gjør det sosiale liv det også. Forskning peker i retning av at samtaler der mobiltelefoner blir brukt av en eller flere parter senker kvaliteten: Man føler seg mindre knyttet til hverandre, mindre tilfredsstilt og føler mindre empati under samtalen. Men det er lett, langt lettere enn å forholde seg til andre mennesker med sin fulle og hele oppmerksomhet.

analog student.

Apehjernens impulsivitet henger tett sammen med hjernens belønningssystem som skiller ut hormonet dopamin.

D op a m i n s k i l le s ut n å r h jer nen s a n s er no e den mener en bu rde være interessert i, noe som kan gi en tilf redsstillelse. Men lang var ig tilfredsstillelse er ikke dopaminets sterkeste side. Det er derimot forventningen om tilfredsstillelse. En rives med av sin dopaminhunger, sluker en pose ostepopp, spiller dataspill hele dagen heller enn å studere, ligger med noen uten et spott av følelser involvert og innser at det til tross for den umiddelbare nytelsen ikke gir noen langsiktig, dyp glede. Og slik blir en fanget i en ond sirkel, en såkalt «dopamin-loop». En sirkel der en til enhver tid blir stimulert, men ikke tilfredsstilt. Apehjernen roper i sin kortsiktighet «Mer! Mer! Mer!», men mangler et begrep om tid, vet ikke sitt eget langsiktige beste.

Det analoge livet viste seg å være godt.

Uten skjermer og internett i umiddelbar nærhet studerte jeg bedre enn noen sinne. Uten andre distraksjoner enn å titte på folk komme vandrende inn og

ut fra biblioteket og å stirre apatisk ut i lufta, formelig fløy sidene forbi. Men mer enn noe følte jeg meg avslappet. Ren. Fri. Internettets lenker var brutt! Verden åpnet seg, fortonet seg med en ny glød og intensitet. Ting hastet ikke like mye lenger, ingenting minte meg på alt det som foregikk alle andre steder. Den tredimensjonale mølla vi kaller livet hadde slått over på et tempo jeg kunne holde tritt med. Beveget seg så sakte at jeg rakk å orientere meg før det endret seg.

Askesen gjorde meg observant på mine medmenneskers manglende måtehold.

Hvor lav terskelen er for å dra fram mobiltelefonen har jeg alltid visst, men ikke virkelig forstått før jeg selv måtte avstå. Samtalen flyter rundt lunsjbordet i kantina eller et mørkt trebord i en brun pub, skravla går og latteren sitter løst, før det plinger. Et subtilt pling, kanskje til og med bare en vibrasjon og ofte ikke det engang, etterfulgt av et dobbelthakeskapende blikk ned i fanget som umiddelbart skaper en rask kjedereaksjon. Dobbelthaker opplyst nedenfra av blått, syntetisk lys å se rundt hele bordet. Det går saktere, intensiteten i samtalen daler. Den går for halv maskin, og blir sjelden det den en gang var.

Om ikke annet oppdaget jeg av prosjektet at jeg i en alder av 23 allerede har blitt en reaksjonær gammel gubbe. Dog med god grunn. Med all verdens stimuli kun et kjedelig øyeblikk unna, kan det være rimelig å anta at vi har blitt en utålmodig generasjon. En generasjon som er vant til at alt går fort, at alt må gå fort.

Men l æ r i n g o g et st ud ieløp g å r ikke for t, ei heller å bygge dy pe, meningsfulle relasjoner. Dette, det vi ser på som «det som virkelig teller», er komplisert og langstrekkelig og det krever offer. Krever at man ofrer «nuets» enkle utveier med å forsvinne ned i smarttelefonens hedonistiske fristelser for å forhåpentligvis på sikt oppnå noe bedre, noe det er verdt å vente på.

Kilder: Ravatn, A. (2014) Operasjon sjølvdisiplin Oslo: Samlaget https://www.psychologytoday.com/blog/ brain-wise/201209/why-were-all-addictedtexts-twitter-and-google Misra, S., Cheng, L., Genevie, J. og Yuan, M. (2014) The iPhone Effect Environment and Behavior

Mobilaskese

33

Av Camilla Kitty Karlsen Illustrasjon: Lise Grindheim

Da mamma begynte med BDSM Bondage, Disiplin, Dominans, Submissive, Sadisme og Masochisme: Ingen vet helt sikkert hvor BDSM kommer fra, men blant annet Marquise De Sade sine voldeligpornografiske tekster fra midten av 1700-tallet peker på at sex og vold har gått harmonisk sammen i hundrevis av år.

I mer moderne historie og kultur har BDSM vært en del av et seksuelt undergrunnsmiljø. Til tross for at mange sitter igjen med et inntrykk av at BDSM er ”voldelig sex” er det dog ikke slik at det er volden som er hovedfokus for utøverne. Stigmaet rundt BDSM har bidratt til at skrekkhistorier om brutale hendelser med døden som følge har spredd seg utenfor miljøet, og mange satt med lite kunnskap om BDSM sin faktiske natur. Den siste tiden har derimot interessen for BDSM skutt i været, og som punk-rock kulturen før den har BDSM-bevegelsen blitt en del av den populærkulturelle sfære.

Freudianske sexfantasier Spesielt vokste interessen for BDSM i det en nettside med en tilgjengelig pornografisk e-bok med tittelen Masters of the Univer-

34 Atrium

se ble omtalt etter at den gikk ’viral’ (fikk ekstremt mange klikk på unormalt kort tid).

Det som hadde startet som ’fanfiction’ med hovedroller basert på Edward og Bella fra bok- og filmserien Twilight var en snøball som skulle rulle, og få sitt eget liv. Verkene ble renovert, fikk nytt navn, og en seriøs utgiver. Tilbake satt vi med bok- og nå også filmserie Fifty Shades of Grey.

For alle som har lest klassisk ’husmorporno’, ’fanfiction’ eller sett Lizzie McGuire vil deler av handlingen i stor grad være gjenkjennbart. Hovedpersonen i bokserien – Anastasia Steele – møter kjekke, rike Christian Grey. De fatter interesse for hverandre, og handler deretter. Det store problemet oppstår når det kommer fram at Christian Grey har en mørk hemmelighet: Han liker heftig og voldelig sex, og han elsker å ha kontroll. Ikke bare på soverommet – 24/7.

Christian Grey er en poster boy for kjønnsstudiestudenter som vil analysere freudianske tilfeller i popkulturelle sammenhenger. Bakgrunnen for hans seksuelle fetisj forklares i bokserien med at hans mor var løssluppen (antydet prostituert eller stripper), og han mistet i ung alder jomfrudommen til sin mors venninne. At hans seksuelle fetisj – ifølge serien selv – i stor grad skyldes seksuelle overgrep som tenåring er ikke et tema som forfatteren oppfatter som interessant å ta opp. I stedet fortelles denne historien for å gi Anastasia Steele et enda mer usikkert grunnlag for et allerede åpenbart usikkert forhold. Mannen hun elsker har hatt sex med mange andre kvinner, mens hennes seksuelle erfaring enkelt og greit er ikke-eksisterende.

Denne rike, velstående og kjekke mannen lider åpenbart av et dyptstikkende Ødipuskompleks uten like, og han ble ikke bare et sexsymbol for den fiksjonelle Anastasia Steele, men et sexsymbol for kåte husmødre – og etter hvert også tenåringer – verden over. Med dette gikk BDSM fra å være noe mange visste hva var, til å være et tema i de fleste hjem. Plutselig snakket syklubben til mamma om BDSM, og de nye tingene de ville prøve ut på soverommet. Kondomeriet solgte Fifty Shades of Grey-pakker med pisk, diverse andre leketøy og spennende kostymer. Folk i alle aldre delte fasinasjonen for en hittil ukjent og skambelagt seksuell lek.

Når sex blir farlig Likevel ble det ingen stor jubel i BDSM-miljøet. Flere av dem som hadde drevet med dette lenge, gikk ut og advarte mot farene som ligger i å eksperimentere med BDSM slik den fremstilles i Fifty Shades of Grey. Der tanken er god, er ikke allting godt. De problematiske aspektene i at BDSM skal bli noe alle skal prøve ut på soverommet kan vokse seg store. Hovedproblemet ligger nemlig i forståelsen av hva BDSM er.

Lek med bondage kan være farlig dersom en ikke vet hva en holder på med. Da er det naturligvis ikke snakk om håndjern (dog et kjapt googlesøk vil vise eksempler på hvor selv lek med håndjern har gått

er voldelig. Overtalingen han driver med når Anastasia Steele takker nei til å være hans underdanige (submissive), er ikke forsvarlig. Å presse noen inn i en BDSM-kontrakt gjennom å bruke deres følelser for deg som en sanksjon er heller ikke forsvarlig. Til tross for at filmen utelater mange av de mest problematiske scenene, har fenomenet Fifty Shades bidratt til å skape en skeiv forestilling av hva BDSM er.

I tillegg til dette bidrar serien til å videreføre ekstremt feilaktige og vanskelige holdninger rundt BDSM. Her er blant annet Christian Grey sin bakgrunn og begrunnelse for sin seksuelle preferanse et av de største problemene. Forestillingen om at man må være ”ødelagt” som menneske for å nyte spennende sex mellom to samtykkende mennesker faller på sin egen urimelighet. Selvfølgelig kan hans bakgrunn derimot være med på å forklare hans generelt voldelige natur, men når det ikke problematiseres overhodet er det lite som tyder på at det er dette som er hensikten.

Manglende kunnskap

forferdelig galt, til politiets store underholdning). Spesielt vanskelig blir dog kontrollen av de to siste: SM – sadisme og masochisme. Sadisme kan beskrives som en nytelsessensasjon en opplever når en utfører voldelige handlinger mot noen andre, mens masochisme er samme fenomen foruten at en opplever nytelse av å være mottager av disse handlingene.

Sammen kan disse fire eksistere i skjønn harmoni, for dem som har kunnskap om dem eller lærer om dem underveis i prosessen.

I Fifty Shades brytes de viktigste reglene: respekt, og tillit. Når Christian Grey rett ut innrømmer at han ikke skader Anastasia Steele fordi hun vil eller fordi han liker det, men fordi han mener hun fortjener det og ønsker å påføre henne smerte, er han ikke en dominant, han

Trygg BDSM skal utføres med to, samtykkende og voksne mennesker. Begge to skal være klar over rollen de spiller, og være enig om hvilke grenser det ikke er greit å tråkke over. Disse grensene krysses gang på gang i det som har blitt ”den folkelige forståelsen” av BDSM. Som tidligere påpekt er dette svært problematisk, i all den tid denne feiloppfatningen av hva BDSM er blir tatt inn i de tusen hjem, og flittig brukt. Når kondomeriet – som står som en hovedaktør for utforskende seksualitet – bidrar til å normalisere denne farlige misforståelsen, står en fremfor en rettferdiggjøring av det å trå over sin partners personlige grenser i seksualitetens navn.

Det er dog ikke slik at økt oppmerksomhet på BDSM utelukkende har vært en negativ påvirkning på vår seksualitet. Å introdusere folk til nye seksuelle opplevelser - selv av mer voldelig art – er som prinsipp ikke negativt. Den problematiske situasjonen oppstår i det formidleren av BDSM åpenbart selv mangler grunnleggende innsikt i verdenen som presenteres, og det er den manglende kunnskapen som må kritiseres, ikke det seksuelle.

Når mamma begynte med BDSM

35

Av Vera Gjermundsen Illustrasjon: Lise Grindheim

ikke alle veier fører til ROM

09:45, Roma.

Jeg har glemt ID-kortet mitt på kunstakademiet, i et rom i tredje etasje. Jeg har blitt oppringt med denne informasjonen, så jeg går for å hente det.

Jeg sier at jeg er helt sikker på at det var her jeg glemte det. Da spør hun om navnet mitt, og går inn i resepsjonen igjen.

meg sjekke i andre etasje”.

”De har ikke funnet det”, sier hun, sta, mens hun subber tilbake til meg.

”Ja, det gjorde hun”.

Døren er åpen, jeg går inn.

Det er en grå bod til venstre for meg, jeg stikker hodet inn, den er tom. Etter ti minutter kommer det en gammel dame med en ball av kunstig rødt hår på hodet. ”God morgen, jeg glemte ID-kortet mitt her for noen dager siden, i tredje etasje. Vet de hvem jeg kan henvende meg til?”

”Å, gjorde hun det?”

”Vi har ikke noe ID-kort her”.

Jeg ser ikke ut til å ville gi meg. Hun gir meg et trett blikk. ”Sjekk i andre etasje”.

”Nei vel? Hva skal jeg gjøre da?”

Jeg går opp, det er ingen mennesker der.

Jeg leter i fem minutter, gir opp og setter meg ned på gulvet (det er ingen stoler der heller).

”Sjekk i resepsjonen”.

En sliten mann går forbi meg etter en stund, jeg stopper han.

Han tar seg en tenkepause, mens har går inn i et rom.

”God morgen, jeg heter Vera Gjermundsen, jeg mistet ID-kortet mitt her i forgår, damen i første etasje ba

”Sjekk i tredje etasje”, kommer det fra rommet.

”Damen nede har allerede sjekket der.

To ganger”.

”Mh, la meg sjekke i resepsjonen”.

Hun går. Jeg venter. Hun kommer tilbake. ”De har ikke funnet det”.

36 Atrium

Det flotteste landet i hele verden, hvis du ikke regner med italienerne.

Hvis du fjerner dem er alt fantastisk.

Jeg gjør som stemmen sier.

”Er det noen som vet det?”

”Når kommer hun tilbake?”

I tredje etasje er det ingen. Jeg begynner å mistenke at de ansatte gjemmer seg bak veggene.

”Nei. Hun kommer når hun vil. Gå ned så lenge”.

”Nei, si det.”

Det tar ti minutter, før jeg får en lignende, vag beskjed. De sier at jeg må gå ned en etasje.

I andre etasje finner jeg mannen som ville sende meg både opp og ned i bygningen. ”Da må du vente på la signora Italiensk-Etternavn, kanskje hun vet noe om det”, sier han nå.

Jeg blir stående.

Jeg går ned og venter. Det er ingen stoler å sitte på der heller, så jeg setter meg på en marmortrapp.

Men jevne mellomrom går jeg opp til andre etasje og sjekker om en person jeg ikke vet hvordan ser ut har kommet.

Etter førti minutter, på mitt femte besøk i andre etasje, nikker mannen. ”Så flott, hvor kan jeg finne henne?”

Etter et kvarter ankommer det en dame med autoritært blikk. Hun går sint inn på kontoret foran meg.

Jeg banker på, spør, venter. Hun roper på mannen, han sier til henne at han ikke vet noe om dette, hun sier det så til meg. Jeg viser ingen tegn til å ville forlate kontoret hennes. Da ber hun mannen ringe en annen ansatt, den ansatte i telefonen sier til mannen at jeg må sjekke i resepsjonen.

Jeg spør når hun kommer. ”Det vet vel ikke jeg”.

”Nå har hun gått på café, så du må vente litt”.

Jeg går ned, finner den rødhårete damen.

Ikke alle veier fører til Rom

37

Hun går inn i resepsjonen og kommer tilbake med langsomme skritt etter noen minutter.

Hun gir meg ID-kortet mitt og forsvinner inn i veggen igjen.

Dette er en historie jeg liker å fortelle, når nysgjerrige nordmenn lurer på hvordan hverdagen utfolder seg i en av Europas vakreste hovedsteder. Jeg bor nemlig i Roma. Jeg bodde her fra jeg var tre, min mor er italiensk, til jeg ble atten og flyttet til Norge, der min far er fra.

Nå er jeg her igjen, selv om det bare er midlertidig denne gangen.

Beveger jeg meg igjen gjennom byen på busser med vilkårlig timeplan, med sinte sjåfører som streiker oppgitt en uke i måneden, i taxier med sjåfører som roper ut mot landet ”Det flotteste landet i hele verden, hvis du ikke regner med italienerne. Hvis du fjerner dem er alt fantastisk.

Se, der er Castel Sant’angelo, er det ikke flott”, på falleferdige tog der blå plastikk henger trist ned fra setene og skrik fra hissige ombordstigende ”Dette toget er jo alltid drittfullt, for helvete!” bidrar

38 Atrium

mer enn nok til den uhyggelige stemningen, og på de to eneste metrolinjene som finns, i en by med et areal på 1 287 km² (i motsetning til de seks linjene i Oslo, for eksempel, som ikke strekker seg til 500 km² en gang).

Og man glemmer fort alt annet når man er blendet av kunst og smil og menneskelig varme og Renessansen og Barokken og Antikken og fargene på pizzaen og på selv de styggeste bygningene, når det er vår og det er sol og alt er gyllent.

Så når min trønderske venninne som har studert her i noen måneder mener at ”det er ikke bare bare å transportere seg selv i denne byen”, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn nikke og smile trist og si ”ja, hehe”.

Når det ikke er vår derimot, og når det regner og man skal hente et glemt ID-kort, eller sende en søknad, eller kontakte et offentlig kontor, eller lete etter en jobb ved siden av studiene, eller gjøre noe som helst som ikke involverer å se på kunsten – den vidunderlige kunsten – eller spise, den vidunderlige maten, føles det som å crashe i en vegg av gummi.

Man skammer seg jo, jeg skammer meg.

Så man ler litt og rister på hodet. Man sier at sånn er det her, og at vi har mange andre gode ting.

Fordi det er jo de samme bussene som kjører forbi Colosseum og Peterkirken, det er jo de samme taxiene der sjåførene også forteller om livet sitt og ler med deg og spør om du har hatt en dårlig dag hvis du ser molefonken ut. Og det er de samme togene som kan kjøre deg til Firenze på et par timer, og den samme metroen som stopper rett ved Spansketrappen og Trevifontenen.

Og uten at man vet ordet av det, tråkker man rundt og rundt i en Kafkavennlig byråkratisk gjørme.

Man sier at ingen hater Italia like mye som Italienerne, og at du kommer til å høre minst tre klager om landet hvis du går inn på en kafé i rushtiden. Man vil jo gjerne tro at det er en overdr ivelse, i et overdrevent land der man forestiller seg at man bare kommuniserer ved å vifte hysterisk med hendene og

rope ut fra balkonger. Derfor liker man å sende sjokkerte blikk til meg, i det jeg sier at jeg har valgt å bo i Norge fremfor i dette estetiske og solfylte paradiset. ”Hvorfor studerer du kunsthistorie i Norge, når nesten alt du lærer om er i Roma?” ”Hvorfor velger du snø og kulde fremfor 25 grader i Februar?” ”Er det ikke den beste byen i hele verden?

Er du gal?”

Det er bare fordi det er lite av denne abstrakte italienske idyllen som er å finne når man først lever her. Fordi ungdommen bor hjemme til de er nærmere 30 på grunn av 40.3 prosent arbeidsledighet blant alle mellom 15 og 24 (data fra Desember 2015), nærmest tragisk i lys av Norges 9.9 prosent. Fordi man okkuperer videregåendeskoler en gang i året i håp om å protestere mot et utdatert skolesystem som bare vender seg nostalgisk tilbake til landets storhetstider, som ikke kontemplerer ordet samfunnsfag en gang, der historiefag ender på 50-tallet, der mangel på menneskelig kommunikasjon mellom elev og lærer hindrer all form for debatt og personlig bearbeiding av data. Og der gamle, bitre professorer kommer en halvtime for sent til timen fordi de rett og slett ikke orker mer, men der unge og entusiastiske lærere har få og ustabile jobbmuligheter. Fordi man ser mengder av flyktige regjeringer endres frenetisk, uten at man ser protesttogene bli noe kortere.

Men også fordi min mest forsiktige venninne blir påkjørt, og mister fire tenner, av en bil som ikke bremset på fotgjengerovergangen, fordi hvem er det som gidder å gjøre det?, fordi familiemedlemmene mine blir arbeidsledige fordi arbeidsplassene kryr av mafia og blir kvalt av korrupsjon.

Fordi man nå har gått over til å hylle Mussolini, i form av sinte kommentarer på sosiale medier, og med aggressive graffiti på vegger og patetiske skrik på bussen.

Og jeg klarer ikke å velge et land der man lengter tilbake til en fascistisk diktator, fordi ”Da kom i hvert fall togene når de skulle”, som har blitt et slags ordtak på italiensk.

Og hvis Woody Allen sin verden er delt mellom the horrible and the miserable, så blir italienerne, og romerne, mer og mer delt mellom de sinte som protesterer og de som har gitt opp og ler. Men uavhengig av hvilken side man er på, er alle slitne, og alle bitre.

Og jeg vil ikke le. Og jeg orker ikke å protestere mer. Derfor velger jeg den feige utveien, og rømmer. Og selv om jeg sliter med å oppsummere en rettferdiggjøring av valget mitt når det blir stilt spørsmål til i overfladisk fest-smalltalk, så kan jeg i hvert fall fortsatt ha gleden av å kunne komme tilbake til Roma og nyte lyset og familien min og Barokke kirkehvelv i begrensede perioder, og heller bære dem med meg, mens jeg plasker i slapsen på vei til UiO.

Ikke alle veier fører til Rom

39

Av Elise Løvereide Illustrasjon: Lise Grindheim

Midlertidig, tomgang

Vi ønsker deg lykke til videre!

Pling!

Hun ligger med hodet i puta når hun hører lyden. Lyden som vil fortelle henne hvor uegnethet og udugelig hun er. Lyden fra en epost som nok en gang informerer om at noen andre har fått jobben. ”Takk for at du søkte hos oss. Du var dessverre ikke en aktuell kandidat i denne omgang. Vi har nå foretatt en ansettelse, og ønsker deg lykke til videre.”

Det er alltid det samme svaret. Klippet og limet inn i hundrevis av eposter til hundrevis av håpefulle mennesker.

Etter den første gangen tenker hun bare ”skitt au.” Etter tjue ganger begynner

40 Atrium

hun å lure. Etter femti ganger kritiserer hun det dårlige jobbmarkedet. Etter hundre ganger kritiserer hun seg selv.

dra på debatter for å få gratis snacks.

Hun begynner å sove lenger om morgenen. Selv om hun ikke er trøtt bare ligger hun der.

Søker på jobber folk allerede har fått, men som må bli utlyst likevel. Søker på jobber hun ikke får fordi hun mangler erfaring.

Søker på stillingsannonser som blir trukket tilbake.

Det er vanskelig å sovne om kvelden.

Tankene okkuperes av bekymringer.

Hun blir redd. Redd for å ikke kunne betale husleia. Redd for å ikke ha mat på bordet. Hva med legeregninger? Strøm, telefon, internett, forsikring?

Hun søker videre.

Redd for å ikke ha noe å gjøre.

Nesten hver gang er det noen som allerede har jobb eller jobberfaring som får stillingen. Slik står hun på stedet hvil.

Hun får ingen mulighet til å vise hva hun kan, fordi andre ikke har satset på henne før.

Etter hvert begynner hun å tenke ut måter hun kan spare på. Analyserer rommet for ting som kan selges på Finn, stjele sjampo og såpe hjemme hos mor og far,

Når hun mister alt håp, og ikke orker å bruke flere timer på å søke etter jobber hun aldri får, spør hun vennene sine om de kan lære henne ting hun ikke kan.

Hun går i bursdager og på fester bare for å utvide nettverket. Selv om hun hater at alt de andre snakker om er jobbene sine.

En dag ringer en mann og spør om hun vil komme innom for å gjøre en enkeltjobb. Hun lyser opp, får et glimt av håp.

Tenker at hun er verdt noe likevel.

Det er jul. Mannen ringer henne av og til, men ansetter henne ikke. Slik har hun kommet inn i en evig midlertidighet.

Hun bør være takknemlig for at noen ønsker henne, men samtidig er hun skuffet over at de ikke ønsker henne nok.

Hjemme vasker hun klær, ser på Netflix og lager smakløs pulverkaffe. Prøver å tenke på noe positivt om seg selv. Hun, som trodde hun var dyktig, med flere gode egenskaper. Dagen går på tomgang. Det kjennes ut som om livet står stille. Hun forsøker febrilsk å komme seg videre, men ingen andre ser ut til å la henne gjøre det.

Hun legger seg i sengen for kvelden.

Klokken blir ett, så to, så fem. Tankene surrer. Stadig færre av dem er gode.

Hun ligger helt stille.

Tomgang.

Midlertidig, tomgang

41

Av Taija Korhonen

EN HYLLEST TIL SERIEN SOM MESTRER KUNSTEN Å FORMIDLE DET HVERDAGSLIGE PÅ EN SPENNENDE MÅTE 42 Atrium

Nylig investerte jeg i DVD-boksen bestående av alle 9 Seinfeld-sesongene.

Jeg kan skrive under på at det var en investering verdt både pengene og tiden tilbragt foran skjermen. Det er liksom noe ved denne gamle serien som får meg til å tenke på de nostalgiske 90-årene; Hubba-Bubba, høyt hår, stasjonær datamaskin, sneakers, og denim. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør denne serien så utrolig bra. Kanskje det er det faktum at den setter hverdagens små finurligheter i perspektiv? Det er noe av det jeg liker best med serien –at man glemmer litt av de store alvorlige tingene i livet, og påminnes hvor morsom hverdagens virkelighet egentlig er.

Blant de bedre, og mest populære serier Den populære tv-serien har servert oss original underholdning og reflekterende humor i hele 9 sesonger. Den rullet på amerikanske tv-skjermer helt fra 1989 til 1998, og fra 1992-1999 i Norge.

Seinfeld beskrives ofte som en av de mest populære tv-seriene i historien og er elsket av kritikerne. Serien er produsert av Larry David og Jerry Seinfeld, der sistnevnte spiller seg selv i rollen som går under samme navn. Han bor i en middelmådig men romslig leilighet på Manhattan i New York der store deler av handlingen finner sted. Jerrys leilighet ser ut til å være et samlingspunkt og fr isted også for vennene hans som stadig titter innom for å si «hei», eller for å dele sine hverdagsproblemer med han. Sjangermessig beskrives Seinfeld som en situasjonskomedie som vil si et program som ofte varer i en halvtime, der karakterenes handlinger er «typiske» for rollefigurene og forventes i forveien.

Handlingen i slike komedier er morsom, ender stort sett alltid godt og akkompagneres av publikumslatter.

En mangfoldig og original variasjon av rollefigurer: Den velkjente rollefiguren Jerry Seinfeld jobber som standupkomiker og kan med god margin beskrives som morsom, observant, sarkastisk og kjapp i replikkene. Han vet å se diskusjoner i smått som stort, og har en oppfatning om det meste, enten det er andres vaner/ handlinger, eller kvinners væremåte og fysikk. Det kan virke som om han har et litt rigid kvinnesyn og han lykkes med å finne noe «galt» med alle kvinnene han dater gjennom sesongene. Et stjerneeksempel på dette er kvinnen med de store hendene som vi møter i sesong 8, En hyllest til Seinfeld

43

den mestrer å skape en slags dybde i trivielle hverdagshendelser ved å løfte disse mikroskopiske hendelsene til et høyere plan, for refleksjon og diskusjon.

der han dater en kvinne som han mener har mandige og store hender. Han klarer simpelthen ikke å føre en samtale med denne kvinnen fordi han stadig irriteres og distraheres av de store hendene hennes. Man får til tider inntrykk av at Jerry er den mest «normale» i vennegjengen som blir overlastet med vennenes problemer, men han morer seg også og finner spenning i vennenes hverdagslige problemstillinger. Det kommer etter hvert også klart frem at han er minst like avhengig av sine venner som de er av han og han blir miserabel når en av dem «svinner hen» f.eks. på grunn av en kjæreste, nye venner, eller karriere.

Dette kommer spesielt godt frem når Kramer plutselig begynner å jobbe, og Jerry klager på hvor liten tid de tilbringer sammen.

Jerrys ekskjæreste, «Elaine Benes» som spilles av Julia Louis-Dreyfus, fremstil-

44 Atrium

les som en attraktiv, smart og påståelig kvinne med bein i nesen. Hun kan være slu som en rev, sta som en okse, og gir seg ikke på tap. Denne damen er villig til å gå langt for å få viljen sin og havner stadig i konflikter med kolleger eller kjærester.

Elaine er den eneste i gruppen med en tradisjonell «9 til 4» jobb, og jobber i forlagsbransjen som skribent, men også som redaktør i en periode. Til tross for hennes til tider kranglevorne væremåte, er det vanskelig å ikke digge denne modige kvinnen, spesielt som kvinne.

Hun representerer på mange måter 90-tallets versjon av dagens moderne kvinne med sin frigjorte seksualitet, sterke karrierebevissthet, og sin uredde tilnærming til å ytre sine meninger.

Jerrys gode venn, «George Costanza», som spilles av Jason Alexander, er en noe spesiell karakter, og fremstår som gjerrig, egosentrisk, sta, og hissig. Denne

karen er ikke redd for å virke smålig, og verdsetter sine prinsipper til det ekstreme. Til tross for at han mangler en god dose selvinnsikt, og skyr selvkritikk som pesten, blir man liksom glad i denne skruen fordi han ikke ser ut til å forstå bakgrunnen for sine problemer.

Som utenforstående er det nemlig lett å skjønne hvorfor han har dameproblemer, og problemer med sosiale relasjoner forøvrig. På den internasjonale fansiden, «seinfeld.wika.com» hevdes det den kompliserte mannen har psykiske problemer, der han beskr ives som nevrotisk, narsissistisk, sosiopatisk, hypokondrisk, og som en sedvanlig løgner i en og samme setning. Man skjønner fort at denne ustabile stakkaren er et produkt av en dysfunksjonell barndom i møte med Georges foreldre, Frank og Estelle Costanza, som jevnlig titter innom serien.

Georges mor og far fremstår som et gammelt, bittert ektepar som ikke gjør

annet enn å hakke på hverandre, og sønnen deres.

Cosmo Kramer som spilles av Michael Richards er definitivt noe for seg selv, og kan beskrives som en nøtt det er vanskelig å knekke. I serien er han mest kjent under navnet «Kramer» og for sine finurlige påfunn som ikke alltid gir helt mening.

Det kommer aldri helt klart frem hva den spesielle naboen til Jerry egentlig jobber med, eller hvorvidt han i det hele tatt jobber, men han prøver seg i ulike strøjobber i ny og ne uten å lykkes. Det er ingen tvil om at Kramer lever litt på kanten med loven og har liten forståelse for autoritetene i samfunnet. Han fremstår på mange måter som en klassisk sosial avviker der han stadig bryter med etablerte sosiale normer, legger frem originale ideer, og gjennomfører uvanlige påfunn.

Intellektuelt, morsomt, og hverdagslig Den interessante blandingen av karakterer og fokuset på det bisarre ved hverdagens problemstillinger gjør dette til en serie utenom det vanlige. Det er kanskje også det som gjør at den ofte blir beskrevet som en av historiens beste serier? At den mestrer å skape en slags dybde i trivielle hverdagshendelser ved å løfte disse mikroskopiske hendelsene til et høyere plan, for refleksjon og diskusjon. Serien har fra enkelte hold blitt beskrevet som «serien om ingenting», men selv om tematikkene som tas opp hovedsakelig er «enkle, og trivielle, er serien i seg selv alt annet enn enkel. Hvordan kan en serie som handler om «ingenting» være så underholdende? Det som kanskje forundrer meg mest er hvordan det som i hverdagen ofte tas for gitt settes i et helt nytt lys, og gis en spennende dimensjon.

Serien er også stjerneeksempelet på at hendelsesforløpet ikke nødvendigvis trenger å være «ti nøtter å knekke» og forbeholdt «burugler», for å få stempelet «eksepsjonelt bra». De kreative skaperne av denne originale serien har mestret det som få mestrer: å skape en serie som handler om noe enkelt, men som likevel inneholder en viss substans.

Lett å kjenne seg igjen Alle mennesker kjenner seg minimum «litt» igjen i de trivielle hverdagstematikkene som tas opp i serien, og den mestrer å fange opp et spekter av personlighetstyper gjennom de forskjellige rollefigurene. På samme måte som George irriterer seg over Jerrys overdrevne «koseprat» med den nye kjæresten, «Sheila» der Jerry stadig kaller henne

«schmoopie» har vi vel alle på et tidspunkt irritert oss over et vennepar som oppfører seg i overkant klengete. De fleste har nok også en gang vært fristet til å lyve for å sette seg selv i et litt bedre lys, selv om de færreste av oss lar det gå så langt som George i episoden, «marinbiologen». Her lyver han på seg å være marinbiolog med hvaler som spesialitet for å imponere en kvinne, og ender til slutt opp i en kinkig situasjon på strandtur der en gedigen hval har strandet. Det hele ender med at George med sin «spisskompetanse» på hvaler bretter opp er mene, og improviserer den krevende rollen som «hval-ekspert».

Bisart, eksperimentelt og lekent Seinfeld tar hovedsakelig for seg hverdagssituasjoner som de fleste kan kjenne seg igjen i, men blåser dem også ut av dimensjoner. Det skal litt til å glemme det tragikomiske dødsfallet til Georges den gang fremtidige kone, Susan, som blir forgiftet etter å ha slikket for mange konvolutter til bryllupsinvitasjonene deres. George på sin side hadde uansett før dødsfallet begynt å angre på hele forlovelsen, og passivt prøvd å få henne til å endre mening, uten hell. Når han opplyses om dødsfallet tar han det overraskende fint, og ringer en annen flamme for å invitere henne med på date straks etter at dødsbudskapet er mottatt. Nesten like bisarr er episoden, «limousinen» der George skal hente Jerry på flyplassen, men får motorstopp på veien, og de derfor er avhengige av taxi for å komme seg hjem. Helt til de får øye på en limousinsjåfør på flyplassen som holder et skilt med navnet, «O `Brian». Jerry opplyser George om at denne «O ‘Brian» aldri kom med på flyet fra Chicago, fordi det var overbooket. George bestemmer seg derfor for å utgi seg for å være «O` Brian» for å spare taxi-penger, og for å få muligheten til å kjøre limousin. Det viser seg å være en noe krevende rolle, fordi det kommer frem at «O` Brian» er en engasjert nynazist, som har fått utgitt flere bøker, og nå skal tale offentlig for første gang i New York. Disse bisarre hendelsene skaper en lekende, vågal, og eksperimentell dynamikk i hendelsesforløpet, som fenger seerne. Jeg blir stadig forundret over tanken på hvor kreative produsentene av serien må være, for å komme på disse finurlige, og originale ideene. For ikke å snakke om dyktige som klarer å holde på dette gode nivået gjennom hele 9 sesonger!

Nær, fjern og tidløs Seinfelds temaer er på mange måter både fjern, og nær på samme tid. Den baserer seg på trivielle hverdagshendelser, men formidler dem på en bisarr, og komisk måte. Jeg tar meg selv stadig i å bli forundret over det gode øyet for detaljene i hverdagen, som jeg vil si er en slags rød tråd gjennom alle de 9 sesongene.

Til tross for at det begynner å bli en god stund siden denne legendariske serien gjorde sin entré på en gammel fjernsynsskjerm, er den på mange måter like aktuell i dag. Selv om høyt hår, sneakers og denim er ut, gjennomgår vi fortsatt den samme hverdagen med kjente problemstillinger og dilemmaer som dukker opp med jevne mellomrom, enten det er i jobbsammenheng, gode vennskap, den store kjærligheten, eller på matvarebutikken. Skaperne av Seinfeld formidler hverdagslige hendelser med en presisjon som det er vanskelig å fatte, og begripe.

Den vil trolig fortsette å være aktuell i flere tiår fremover selv om dette sannsynligvis vil innebære en viss dimensjon av nostalgi, og forundring over de ikoniske 90-årene som for lengt er forbi!

Kilder: http://seinfeld.wikia.com/wiki/Seinfeld http://seinfeld.wikia.com/wiki/Elaine_ Benes http://seinfeld.wikia.com/wiki/George_ Costanza http://seinfeld.wikia.com/wiki/Seinfeld http://seinfeld.wikia.com/wiki/Frank_ Costanza https://snl.no/situasjonskomedie

En hyllest til Seinfeld

45

Av Joachim Slinning Lange

Ekte søndag Så sto vi der plutselig – jeg kjente ingen ubehagelige følelser, ingen plutselige rykninger; jeg merket meg bare at vi sto rett ved siden av hverandre i køen. Du var du, selvfølgelig, men det var likevel noe som var annerledes; en påtatthet – som en maske, et skjold, eller en rustning. Var du klar for krig?

Og køen varte lengre enn… enn hva da? Det vi hadde lyst til, det vi kunne klare, var klare for?

Er det den kjolen som… Men jeg spurte ikke – vi snakket ikke så mye sammen og da er det ikke så mange spørsmål som får plass.

Ikke noe ubehag, ingen rykninger eller trang til å rømme, bare din. likegyldighet? Var den påtatt eller ekte?

Hvem er du nå?

Har du blitt sånn med tiden eller tok det, bare tid før jeg så?

Var du noen gang den jeg tenker på?

Men jeg spurte ikke, og ingen svar kom til overflaten. ”Når vi møtes må du love meg at du kommer bort og sier hei – at vi kan snakke sammen, at vi ikke blir som de folka”, – tenker du fremdeles det? Jeg vet ikke helt hvem vi er, men her står vi i hvert fall.

Det gikk ”veldig bra”. Du spurte ikke tilbake, men jeg fikk altså vite at det gikk ”veldig bra”.

Svetter du under den rustningen? Har du noen til å ta den av deg?

Jeg spurte ikke.

Du får det du skal ha, sier et lett og raskt ”snakkes”, og forsvinner med rustningen intakt – men jeg synes så tydelig at jeg kunne se skranglingen i ansiktet ditt. Du etterlot deg ikke noe da du dro – du var ikke som du pleide, men har du noen gang vært det?

46 Atrium