KAP 1
12
Sender og mottaker er de som sender og mottar et budskap.
Toveiskommunikasjon oppstår når vi veksler på å sende og motta budskap. I enveiskommunikasjon er det bare den som sender budskapet, som kommuniserer.
All kommunikasjon har en sender og en mottaker. Senderen kan for eksempel være en bekymret far som ringer til legekontoret og ber om en time fordi datteren har følt seg så trøtt i det siste. Helsesekretæren er da mottakeren, den som tar imot spørsmålet. Så gir helsesekretæren en tilbakemelding, i dette tilfellet et tilbud om en time. Kanskje passer forslaget, kanskje ikke. De to veksler på å være sender og mottaker til de etter hvert har en avtale. Det er et eksempel på det vi kaller toveiskommunikasjon. Kommunikasjonen går begge veier, den be kymrede faren og helsesekretæren bytter på å være sender og mottaker. Hvis helsesekretæren i etterkant av legebesøket skriver et kort brev med svar på noen prøver som er tatt, så er det et eksempel på enveiskommunikasjon hvis prøvene er negative og pasienten ikke trenger å ringe legen for mer informasjon. Enkelte ganger går kommunikasjonen nesten av seg selv. Det gjelder kanskje først og fremst når du er sammen med dem du er trygg på, dem du kjenner godt. Andre ganger er det vanskelig å få ordentlig tak på hva som egentlig foregår. Da må du tolke. Det betyr at du er i tvil, at du ikke riktig vet hva som er budskapet. For eksempel: Noen er nærmest livredde for å gå til legen. Da kan helsesekretæren få en utfordring når det gjelder å finne en time som passer. Prøver pasienten å komme unna fordi hun er redd? Er det derfor ingen timer passer? Da nytter det ikke for helsesekretæren å bli irritert eller foreslå nye tidspunkt. Pasienten er ikke vrang, hun er redd.