T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 15 av 368)
tråden av glede som går gjennom den setningen (for Leah er det naturligvis en viss glede) blir brutt. Leah rister på hodet. Nei, nei, nei, nei. Leah viser Shar ut på kjøkkenet. Store hender på de smale skuldrene til jenta. Hun ser Shars rumpeballer løfte seg mot de nedrullede joggebuksene, den dunete lille gropen i ryggen, markert, svett i varmen. Den smale midjen som folder seg ut i kurver. Leah eier ikke hofter, er hengslete som en guttunge. Shar trenger kanskje penger. Klærne hennes er ikke rene. På baksiden av det høyre kneet er det en stor flenge i det stygge stoffet. Skitne hæler stikker opp fra flippfloppere. Hun stinker. – Hjerteinfarkt. Jeg spurte dem dør hun? Dør hun? Dør hun? Av sted bærer det i ambulansen – men trur du jeg får svar? Nei da! Jeg har tre unger som er aleine hjemme – jeg må komme meg til sjukehuset – hva snakker de om bil for? Jeg har vel ingen bil, jeg! Jeg sier hjelp meg – ingen løftet en jævla finger for å hjelpe meg. Leah klemmer hardt rundt håndleddet til Shar, får satt henne på en stol ved kjøkkenbordet og rekker henne en rull med papirlommetørklær. Hun legger igjen hendene på skuldrene til Shar. Pannene deres er bare noen få centimeter fra hverandre. – Jeg skjønner. Greit. Hvilket sykehus? – Det er visst … Jeg har ikke skrevet det ned … I Middlesex eller … Langt vekk iallfall. Jeg veit ikke helt. Leah klemmer hendene til Shar. – Du, jeg kan ikke kjøre – men … Gløtter på klokken. Ti på fem. – Hvis du venter, kanskje tjue minutter? Hvis jeg ringer ham nå, kan han – eller kanskje en taxi … Hun lirker hendene løs fra Leahs. Hun presser knokene mot øynene, puster godt ut: Panikken er over. – Skulle vært der … ingen nummer – ingenting – ingen penger … Shar river litt hud fra den høyre tommelfingeren med tennene. En blodflekk pipler frem og stanser opp. Leah tar igjen 15