Jean M. Auel - De hellige hulers land

i tilfelle de bommer og løvene stormer mot oss i stedet for å stikke av. Makkerne kan bestemme hvem som kaster først, men det blir mindre forvirring hvis alle venter på tegn før noen kaster.” ”Hva slags tegn?” spurte Rushemar.

Joharran nølte litt, så sa han: ”Hold øye med Jondalar.

Vent til han kaster. Det kan være tegnet.” ”Jeg vil være makeren din, Joharran,” tilbød Rushemar seg.

Lederen nikket. ”Jeg trenger noen til å bakke meg opp,” sa Morizan.

Han var sønnen til Manvelars make, husket Ayla. ”Jeg er ikke sikker på hvor god jeg er, men jeg har øvd mye.” ”Jeg kan godt være makkeren din. Jeg har trent med kastetreet.”

Ayla snudde seg da hun hørte en kvinnestemme og så at det var Folaras rødhårede venn, Galeya, som hadde snakket.

Jondalar snudde seg også. Det er en måte å komme seg nær innpå sønnen til en leders make, tenkte han og gløttet på Ayla og spekulerte på om hun også hadde skjønt hva som stakk under. ”Jeg kan godt være makkeren til Thefona, hvis hun vil,” sa Solaban, ”siden jeg skal bruke spyd akkurat som hun, ikke et kastetre.”

Den unge kvinnen smilte til ham, glad for å ha en mer moden og erfaren jeger med seg. ”Jeg har øvd meg med kastetre,” sa Palidar. Han var en venn av Tivonan, lærlingen til Willamar, Handelsmesteren. ”Vi kan godt være makkere, Palidar,” sa Tivonan, 20