Agora-2012-1.book Page 17 Saturday, July 21, 2012 1:49 PM
JÜRGEN HABERMAS: PRIMA PHILOSOPHIA, VITENSKAPSFILOSOFI, PRAKTISK FILOSOFI
Subjektsfilosofiens vanskeligheter med intersubjektivitetsforhold og deres medium språket, har Habermas i grunnen formulert tydelig allerede i sin nekrolog over Adorno (1969). Her griper han fatt i et sted hvor Adorno – med henvisning til Eichendorffs «Schöne Fremde» og med brodd mot for mye romantisk klaging over «fremmedgjøring» – beskriver subjektets utopi som vesensforskjellig fra den absolutte beherskelse eller inkorporering av ikkejeget: «Den forsonte tilstand innebærer ikke at det fremmede annekteres filosofisk-imperialistisk, den ville ha sin lykke i at dette fremmede, midt i den åpnete (gewährte) nærhet, forble det fremmede og forskjellige, hinsides det heterogene så vel som det egne.»24 Habermas kommenterer: Den som besinner seg på denne setningen, blir klar over at den skisserte tilstand, om enn aldri reell, likevel er den nærmeste og mest velkjente for oss. Den har strukturen til et samliv i utvungen kommunikasjon. Og et slikt samliv antesiperer vi nødvendigvis, hva dets form angår, hver gang vi prøver å si noe sant. [...] Ikke mer, men heller ikke mindre, enn denne formale antesipasjon av riktig liv må også Adorno underforstå, når han med Hegel kritiserer forstandens identifiserende tenkning og så hos Hegel igjen identitetstvangen i den idealistiske fornuften.25 Gitt det språkpragmatiske begrepet om fornuft blir Habermas i stand til å foreta differensieringer som lå utenfor både Marx’, Webers og Frankfurterskolens rekkevidde, og den tvetydige rasjonaliseringsprosessen som Weber så treffende beskrev, kommer i et nytt lys. Vi tvinges ikke lenger til en diagnose som først og fremst skiller – og skildrer en overgang – mellom på den ene siden tradisjonelle, partikularistiske, førsekulariserte, «tette» osv. samfunn preget av bl.a. intern solidaritet, nærhet («broderlighet»), innholdsmessig enighet (og lite slingringsmonn), og på den andre siden samfunn hvor sekularisering og rasjo24 25
Theodor W. Adorno, Negative dialektik. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1966, 190. Jürgen Habermas, Philosophisch-politische Profile, 176. (Om Adornos intuisjon på dette punktet og dens forhold til paradigmeskiftet i førstefilosofen, se også Theorie des kommunikativen Handelns. Bd. 1, 523.) Når Adorno selv ikke ville være med på dette, så skyldes det, mener Habermas, at hans (Habermas’) utlegning begrenser den mulige forsoningen til en mellom menneskene; mens Adorno selv ville holde åpen ideen om en «forsoning» med naturen. (ibid.) Belegg for Habermas’ antakelse finner vi i opptakten til det siterte Adorno-stedet, på s. 189, hvor også det «tinglige», «das Dinghafte» og det som er «dinghaft fremd» tas i forsvar mot «ungebrochen allmenschliche Parolen» som uttrykk for «imperialismen».
AGORA NR. 1, 12
17