Agora-2012-2-3.book Page 43 Tuesday, November 20, 2012 4:13 PM
POLITISKE (STYRE)FORMER
Der mesterdiskursen med andre ord er dominerende og sentraliserende, er akademias diskurs angivelig nøytral og demokratisk. Mesterdiskursen setter og befester makten, mens akademias diskurs lar viten selv tale og innretter seg etter den. Ingen av de to gir imidlertid plass til et uventet brudd eller en omorientering av selve koordinatene for hva som kan gjøres. Modellen for dette finner man i stedet i «analytikerens diskurs». Å innta analytikerens posisjon vil si å tale på vegne av subjektets begjær. Det er lille objekt a (nytelsen) som er aktøren, mens adressaten er subjektet (som ikke selv vet hva det begjærer). Dette subjektet noteres derfor som det sperrede subjektet: $. Analytikerens diskurs a $ S2 S1 Fra den psykoanalytiske praksisen vet vi at tanken er å få subjektet til å tale. Det vil si at det å gjennomgå en psykoanalyse i avgjørende forstand er å artikulere for seg selv den vitenen som man ikke vet at man allerede har (fordi den er ubevisst). For så vidt skal analytikeren nettopp ikke tale, men forbli taus – i den grad det er mulig. Freud beskrev som kjent den overivrige analytikeren som umiddelbart kunne forklare hva som feilet en pasient, som en vill analytiker – fordi han nettopp ikke hadde tålmodighet til å la pasienten selv artikulere den eksakte bakgrunnen for nettopp hennes problemstilling. Ikke desto mindre er det naturligvis ikke for ingenting at analytikeren sitter der. Han skal nemlig lede samtalen på vei, og innimellom gripe inn. For det første er overføring et nødvendig vilkår for overhodet å få analysen i gang. Det må foreligge et fundamentalt tillitsforhold mellom analytiker og analysand (på samme måte som i en undervisningssituasjon) og til og med en form for kjærlighetsforhold. Analysanden overfører sitt ønske om å «bli helbredet» eller forstå seg selv bedre på analytikeren og oppfatter denne som den som sitter inne med muligheten for å hjelpe. Analytikeren er subjektet som formodes å vite. Derfor er viten den underforståtte sannheten om analytikerens tale – han taler på vegne av den formodede samlede viten (S2). Det er ikke viten selv som taler, som i akademias diskurs, men analytikeren som formodes å kunne «gjøre det om» på vegne av den samlede viten. Nettopp fordi viten ikke taler direkte, men kun formodes, kan analytikeren muligens assistere i en endring i hvordan
AGORA NR. 2–3, 12
43