Bibelstudier 2023 4

Bibelstudier for sabbatsskolen

4. kvartal, 2023

GUDS MISJON – MIN MISJON

AV GLOBAL MISSION CENTER-LEDERE UTGITT AV SYVENDEDAGS ADVENTISTKIRKENS

SABBATSSKOLEAVDELING Norsk

UTARBEIDELSE

Utarbeidelsen av bibelstudiene ledes av en komité med medlemmer fra verdensfeltet. Komiteens medlemmer er rådgivende redaktører, og de studiene som utgis hvert kvartal, gjenspeiler komiteens synspunkter og representerer ikke bare eller nødvendigvis forfatterens hensikter.

HENVISNINGER

Der forfatternavn ikke er oppgitt, men bare tittelen på en bok eller en artikkel, er henvisningen til en av Ellen G. Whites skrifter. Der en norsk oversettelse foreligger, er henvisningen til denne, men i parentes står også henvisningen til den engelske originalen, med standard forkortelse for tittelen, for eksempel: AA står for Acts of the Apostles.

BIBELOVERSETTELSER

Der intet er sagt om versjon, er Bibelselskapets oversettelse av 2011 brukt. I noen tilfeller er tidligere versjoner av Bibelselskapets oversettelse brukt (1930,1978,1985).

Der ingen av Bibelselskapets bibeloversettelser støtter forfatterens poeng, har vi oversatt etter forfatterens versjon og merket det med versjonens alminnelige forkortelse, f.eks. NKJV for New King James Version.

Originalens tittel: God’s Mission – My Mission Studieforfatter dette kvartal: Global Mission Center-ledere

Redaktør: Clifford R. Goldstein ( goldsteinc@gc.adventist.org)

Oversettelse: Egil Fredheim (egilfredheim@gmail.com)

Illustrasjoner: Lars Justinen

Sats: Norsk Bokforlag, Røyse 2023

Trykk: Polinor AS

Copyright © Norsk Bokforlag AS

BIBELSTUDIER utgis kvartalsvis, og kan abonneres på ved å ta kontakt med Norsk Bokforlag.

Telefon: 32 16 15 60 • E-post: ordre@norskbokforlag.no • Internett: www.norbok.no

En kort introduksjon til dette bibelstudieheftet

Vi tror at Bibelen er en helt spesiell bok. Eller rettere sagt er den en samling bøker, et bibliotek på 66 bøker, skrevet av ca. 40 forskjellige forfattere, og blitt til over en periode på opp mot 1000 år. Til sammen utgjør Bibelen en fascinerende og medrivende fortelling om menneskeheten. Den forteller oss at vi er her fordi Gud har skapt oss. Han har satt oss i verden for å fylle den med Hans visdom og kjærlighet. Vi skal få verden og menneskesamfunnene til å blomstre, på vegne av Han, slik han planla. All bibelsk etikk handler grunnleggende om det. Hver for seg er de ulike bøkene vitnesbyrd om at Gud har åpenbart seg til ulike mennesker, på ulike måter opp gjennom historien. Bibelen inneholder fortellinger om mennesker «under samme kår som vi» (Jak 5,17), som gjorde feil, men som også gjorde store ting for Gud og mennesker. Det er alltid noen der som vi kjenner oss igjen i, som ligner oss og som hadde en erfaring som ligner på vår. Paulus, det nye testamentets viktigste forfatter, og en av urmenighetens viktigste ledere, skriver at alt er skrevet ned «til rettledning for oss» (1 Kor 10,11). Men framfor alt, er Bibelen skrevet for at vi «kan være fullt utrustet til all god gjerning». Derfor studerer vi Bibelen for å bli bedre mennesker.

Dette kvartalet er temaet misjon. Misjon i Bibelen er ikke det samme som å overbevise noen om en spesiell tro, øke et kirkesamfunns medlemstall, få Guds rike til å vokse og ikke en gang å fortelle om evangeliet. Alt dette kan være en del av misjonen, men i bibelsk forstand er det kun deler av, sekundære elementer av det Bibelen kaller for misjon. For dypest sett er misjon, Guds misjon. Gud har skapt alt liv, han elsker verden og alle menneskene der. Guds kjærlighet gjør at Han gir seg hen til menneskenes og verdens helbredelse, gjenreisning og utfrielse – dens frelse. Så Gud sendte Jesus til vår frelse. Jesus sendte Den hellige ånd som vår talsmann, til gjenskapelsen av våre hjerter og inspirasjon til nettopp misjon (Apg 1,8). Så misjon begynner i den treenige Gud, og sammen med Gud som allerede er i aksjon i verden, går vi ut og er hans munn, hender og føtter, hans redskaper i verden, til helbredelse, gjenreisning og utfrielse.

Godt studium! Måtte hvert ord som leses og sies bli til liv.

Har du spørsmål? Ta gjerne kontakt med sabbatsskoleavdelingen i Adventistkirken. Du kan skrive til vidar.hovden@adventist.no

REDAKTØRENS FORORD

Kutt ut pratet, gjør noe!

For mange år siden skrev et av våre blad en lignelse om en fæl myr. Mens folk gikk på stien gjennom den, falt de ofte uti. Dødsropene kunne høres i hele landsbyen like ved. Det var grusomt.

De holdt landsbyråd. Ja, de holdt mange landsbyråd. Ulike teorier ble lagt frem om årsaken, og iblant ble løsninger foreslått. Men det ble bare med snakkingen. De drøftet det i årevis. Folk skrev avhandlinger om det. Gjesteforelesere ble hentet inn. De samlet inn penger til mat til dem som brukte så mye tid på disse møtene. Etter hvert ble det samlet inn midler til et lydtett møterom slik at ropene fra de døende ikke skulle forstyrre drøftelsene. Men ingen hjalp dem som var i nød. Og ingen prøvde å hindre at flere gikk seg bort i sumpen. De bare snakket.

Kirken ønsker ikke å være som folket i den landsbyen. Vi liker å være sammen og be, tenke, dele og drøfte. Men vi vil noe mer, å gjøre noe for og med dem rundt oss. Vi ønsker å gjøre en forskjell lokalt og ute i verden. Vi vil at arbeidet skal sluttføres og Jesus komme tilbake.

Dette kvartalet samler vi tankene om å komme ut og gjøre noe. Vi skal lese mange bibelhistorier. Vi skal lese om spennende opplevelser og illustrasjoner. Vi får lære om ressurser som kan hjelpe oss å nå ut til våre naboer (spesielt dem uten kristen bakgrunn). Men det blir bare måter å illustrere og motivere oss på. Kjernen i hvert studium blir det som deles på torsdag hver uke – en utfordring om å komme seg ut og gjøre noe.

Vi vil dele teologisk innsikt og gi redskaper og ideer du kan arbeide med. Og hver torsdag vil studiet gi utfordringer skritt for skritt. Det begynner med det enkle. Etter hvert som kvartalet går, vil utfordringen bli litt større (og ikke bare litt). Målet er at vi skal ta utfordringen, be om at Den hellige ånd skal veilede oss, bruke det vi har lært, og så ta noen minutter i neste uke til å snakke om hvordan det gikk. Ikke for å skryte, men dele – både det som gikk bra og det andre. Mens vi deler, vil gruppen idémyldre. Bønnelistene vil vokse (private og felles).

Vi vil ikke at kvartalet skal huskes for minneverdige tanker, spennende historier eller dype teologiske tanker. Det kan bli sånt også. Men vi vil at vi alle skal se tilbake på kvartalet som tiden da Den hellige ånd utførte misjonsmirakler til ære for sitt navn.

De globale misjonssentrene ble opprettet av generalkonferansen i 1980. De ledes av General Conference Office of Adventist Mission. I dag har vi seks sentre. De skal hjelpe menigheten å starte nye grupper troende blant de store ikke-kristne folkegruppene i verden.

Petras Bahadur, Richard Elofer, Kleber Gonçalves, Clifmond Shameerudeen, Doug Venn, Amy Whitsett, Greg Whitsett, assistert av Gary Krause, Homer Trecartin og Jeff Scoggins har skrevet dette studiet sammen. Du finner mer på www.GlobalMissionCenters.org.

LESETIPS

Det omvendte Gudsriket

Av Donald B. Kraybill

Ønsker du å lære mer om temaet dette kvartalet har vi følgende tilleggsmateriale som du kan få kjøpt på engelsk:

Adult Teacher’s Quarterly

Dette er den tradisjonelle engelske leksehjelpen for bibelstudier, med mye ekstra informasjon, flere henvisninger og utfyllende spørsmål som du kan bruke i gjennomgåelsen.

http://sspm.gc.adventist.org

Bible Study Guide

Det engelske bibelstudieheftet.1. og 2. kvartal er i et hefte og 3. og 4. kvartal i et hefte. Det er forlaget i England som deler inn materialet slik.

E. G. White Notes

Dette heftet kommer også ut kvartalsvis og er en samling med Ellen G. Whitesitater og henvisninger som er av betydning for temaet.

Companion Book

Hvert kvartal kommer det ut en bok som består av 13 kapitler (1 for hver uke) med mange gode tanker rundt de samme temaene som bibelstudiet tar opp. Boken er uavhengig av studieheftet, men kan også være et fint tillegg til det.

Collegiate Quarterly

Dette er en ungdomsversjon med kommentarer og henvisninger som passer til tenåringer/ungdommer/studenter. Det er mye brukt på universitetene, hvor studentene forstår og kan snakke engelsk.

Andre interessante internettadresser:

www.ssnet.org

www.GoBible.org

Den raskeste måten å bestille heftene på er via internett: www.adventistbookcenter.com

Du kan også bestille hos Norsk Bokforlag, Postboks 103, 3529 RØYSE Tlf. 32 16 15 60, faks 32 16 15 51 eller epost: ordre@norskbokforlag.no

Guds misjon til oss: 1. del

Bakgrunnsstoff:

1 Mos 3,9–15; 1 Mos 28,15; 2 Mos 29,43.45; Matt 1,18–23; Joh 1,14–18; Joh 3,16; Joh 14,1–3.

Minnevers:

Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» (1 Mos 3,9).

Misjon finner sin opprinnelse og hensikt i Gud. Det begynte ikke med Abrams kall (1 Mos 12,1–4) eller utvandringen fra Egypt (2 Mos 12,31–42). Det begynte ikke engang med Jesus Kristus på jorden (Matt 1,18–25) eller Paulus’ misjonsreiser (Apg 13,4–14,26). Oppdraget begynte med Gud selv da han skapte universet og senere mennesket (1 Mos 1,26.27).

I Skriften ser vi en Gud som vil være sammen med sine barn. Fra første stund skaper han et forhold til Adam og Eva. Selv da synden kommer, fortsetter han sin misjon, men nå er det for å gjenreise forholdet. Til slutt vil Guds misjon bli fullført (Åp 21–22), og det er derfor vi bør være motivert til å forkynne det evige evangelium til verden (Åp 14,6.7).

All misjonsvirksomhet må derfor være sentrert om et forhold til Skaperen og den rette forståelsen av hans natur og karakter som misjonær. Men før vi forstår Guds misjon, må vi forstå misjonens Gud.

GUD SOM STREKKER SEG UT ETTER OSS

Gud skapte oss i sitt bilde. Han ga oss en fullkommen verden, og han ville vi skulle leve i et nært forhold til ham bygget på hans mest dyrebare egenskap: kjærlighet. Men for at kjærligheten skulle være ekte, ga Gud oss også en annen gave: fri vilje –friheten til å velge vei. Selvfølgelig fortalte Gud Adam og Eva om farene og følgene av ulydighet (1 Mos 2,16.17). Satan fikk Eva til å tro at hun kunne spise frukten fra treet til kunnskap om godt og ondt uten negative følger. Han sa de ville «bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mos 3,5). Eva spiste og ga frukten til Adam, og han gjorde som hun. Det fullkomne skaperverket ble svertet av synd.

Der og da ble Guds plan for verden forandret. Frelsesoppdraget, som ble utformet «før verdens grunnvoll» (Ef 1,4), måtte gjennomføres.

Les 1 Mos 3,9–15. Hva var Guds første ord til Adam etter syndefallet, og hvorfor er ordene så teologisk viktige den dag i dag?

Selvfølgelig visste Gud hvor de var. Det var Adam og Eva som trengte å se hva som foregikk. Men de måtte også konfronteres slik at de kunne forst å følgene av synden. Satan skulle også beseires. Derfor begynte Gud å legge frem sin misjon: frelsesplanen (se 1 Mos 3,14.15) – det eneste håpet om å «forsone verden med seg selv» (2 Kor 5,19).

Men før konfrontasjonen og løftet om forsoning oppsøkte Gud den falne menneskehet. Til tross for en tilsynelatende håpløs situasjon tar Gud opp to ting med Adam: vår tilstand som syndere og hans natur som misjonær. Vi er fortapt og har et fortvilet behov for frelse. Han finner oss og vil frelse oss og være hos oss.

Gjennom historien fortsetter Gud å spørre: «Hvor er du?» Hva betyr dette for deg, og hvordan har du svart ham?

GUDEN SOM LENGTER ETTER Å VÆRE SAMMEN MED OSS

Les 1 Mos 17,7; 1 Mos 26,3 og 1 Mos 28,15. Hva var hovedfokus for Guds løfte til Abraham og hans etterkommere?

I GTs fortelling fortsetter Gud å handle i tråd med sin natur som misjonær for å nå sine mål. F.eks.: Etter vannflommen bestemte folket i Babel seg for å samles på ett sted og bygge en by og et tårn som skulle nå himmelen. Gud grep inn og forvirret språket deres for å spre dem rundt i verden (1 Mos 11,1–9). Deretter utvidet han sin misjon, og kalte Abram (senere kalt Abraham) til å formidle hans velsignelser til verden (1 Mos 12,1–3). Guds løfter til Abraham og hans ætt var mange, men ett overgår alle. Flere ganger sa Gud: «Jeg vil være [din] Gud.» «Jeg vil være med deg.» «Jeg er med deg» (se 1 Mos 17,7.8; 1 Mos 26,3; 1 Mos 28,15).

Etter som historien skrider frem, havner Josef i Egypt, men som redskap for sitt folks frelse. I hvert trinn av Josefs erfaring – også i de tyngste stundene i livet – sier Bibelen at «Herren var med» ham (1 Mos 39,2.21.23). Senere sendte Gud Moses til farao for å befri sitt folk fra slaveriet. Da Gud ga Moses oppdraget, sa han: «Jeg vil være med deg» (2 Mos 3,12). Gang på gang bekreftet Jahve sitt ønske om å være sammen med sitt folk.

Les 2 Mos 29,43.45. Hva var en av hovedtankene med helligdommen i GT? Gud ville være hos sitt folk på en annen måte. Han fortalte Moses at han ville bo blant israelittene og at helligdommen skulle peke mot hans misjons viktigste redskap: Jesus Kristus. «Ofringene og prestedømmet ble innstiftet for å vise til Kristi død som mellommann. Seremoniene hadde ingen betydning uten Kristus.» – Ellen G. White: The Advent Review and Herald of the Sabbath, 17. desember 1872.

Hvordan opplever du Guds nærvær?

GUDEN SOM BLE ETT MED OSS

GT viser hvordan skaperen begynte å iverksette en plan med et folk som skulle åpenbare hans natur og mål for verden. Alt Gud gjorde, var i tråd med strategien for hans misjon. Gjennom profeten Jesaja sa Gud: «For jeg er Gud, og ingen annen, jeg er Gud, og ingen er lik meg. Fra begynnelsen forteller jeg slutten ... Jeg sier: ‘Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg.’» (Jes 46,9.10). Men i NT antar Guds ønske om å være hos menneskene en ny dimensjon. Med Kristi inkarnasjon blir det som var et løfte i Edens hage (1 Mos 3,15), en realitet.

Les om kunngjøringen om Jesu fødsel i Matteus 1,18–23. Hva sier beretningen oss om Gud?

«Gud med oss». Immanuel. Gud hadde bodd blant sitt folk i helligdommen, og nå bodde han hos dem fysisk i Jesus fra Nasaret. Med Jesu fødsel uttrykte Gud sitt ønske om å være med oss i natur og misjon: Guds Sønn var fullt ut menneske og fullt ut Gud, og det var han som sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6).

Les Joh 1,14–18. Hva sier Kristi inkarnasjon oss om Guds misjon til oss?

Gud videreførte sin misjon, og i Jesus Kristus var Gud fysisk til stede hos sitt folk. Den «enbårne Sønn ... fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14) oppfylte GTs profetier og ble ett med oss etter Guds plan, Gud i kjøtt og blod. Misjonens Gud fortsatte å forfølge sin hensikt.

Tenk hva det betyr at Guds elsker oss så høyt at han kom til oss som menneske. Hvordan bør vi reagere på hans kjærligheten, spesielt når det gjelder misjon til andre?

GUDEN SOM STADIG ER MED OSS

Jesu liv og tjeneste var Guds største åpenbaring. På tre år var Gud i stand til å avsløre mer om seg selv og hva hans misjon gikk ut på enn i alt han hadde gjort i tidligere tider. Kristus var «den usynlige Guds bilde», den Gud lot hele sin fylde bo i «da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1,15.19.20). I Kristus ble Guds natur som misjonær kjent. Jesus åpenbarte sin misjon og sa: «Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10).

Les og tenk godt over Joh 3,16. Hvordan ser du Guds kjærlighet og misjon her?

Da Jesus nærmet seg sin siste uke, sto menneskenes skjebne på spill. Det som skjedde disse dagene, knyttet sammen forventningen fra fortiden med håp for fremtiden. Under påskefeiringen – som mintes frihet fra egyptisk undertrykkelse – ga Jesus Kristus, den inkarnerte Gud, sitt liv for å sette oss fri fra syndens trelldom. Paulus skrev: «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).

Les Matt 28,18–20. Hva er løftet i misjonsbefalingen? Hvordan gjør det oss trygge når vi blir med på Guds misjon?

Kristi død var en del av forsoningsprosessen, ikke dens avslutning. I og med oppstandelsen seiret Jesus over døden og fikk «all makt i himmelen og på jorden» (Matt 28,18). I kraft av dette sendte han sine følgesvenner ut for å gjøre disipler over hele verden, med dette løftet: « Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).

Hvordan har Jesu løfte om «alle dager» blitt oppfylt i ditt liv mens du har drevet med i misjon?

GUDEN SOM KOMMER OG HENTER OSS

Les Joh 14,1–3. Hvordan henger dette sammen med Bibelens endetidsbudskap?

Et av Jesu mest dyrebare løfter, det velsignede håp, avspeiler skaperens ønske om å være med oss i evigheten. Jesus sa at han ville «komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er» (Joh 14,3).

Ifølge Johannes vil løftet bli realisert. «Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: ‘Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.’» (Åp 21,3).

«Frelsesverket vil bli fullstendig. Der hvor det var overflod av synd, er Guds nåde langt større. Selve jorden, nettopp det området Satan gjorde krav på som sitt eget, vil ikke bare bli gjenløst, men opphøyet ... Her hvor Guds Sønn tok på seg menneskelighet, der herlighetens konge levde, led og døde, skal Guds bolig være hos menneskene når han gjør alle ting nye. ... Og når de gjenløste gjennom endeløse tidsaldrer vandrer i Herrens lys, vil de prise ham for hans ubeskrivelige gave — Immanuel, Gud med oss » – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 17. Her finner vi det vakreste bildet av frelsesverket. Misjonens Gud vil oppfylle sitt ønske om å være sammen med sine barn for evig. For et privilegium å få del i denne virkeligheten!

Ukentlige utfordringer. Dette kvartalet vil du bli oppfordret til å ta delt i Guds misjon. Dette vil være en mulighet til å se og oppleve misjonens Gud i aktivitet. Benytt dette øyeblikket til personlig refleksjon og del det du har lært med gruppen. Utfordringen vil også oppmuntre deg til økt innsats i Guds misjon.

Utfordring: Be hver dag i uken som kommer, om at Gud må åpne ditt hjerte til å ta del i hans misjon.

Ekstra utfordring: Lær navnet på noen du omgås som du ikke allerede kjenner – en nabo, kollega, butikkeier, bussjåfør, vaktmester, osv. Begynn å be for ham eller henne hver dag.

TIL ETTERTANKE

«Planen om å gjenløse oss var ikke en etterpå-tanke, en plan som ble utarbeidet etter Adams fall. Den var en åpenbaring av ‘den hemmelighet som har vært holdt skjult fra evige tider’. Romerne 16,25 ... Den var en utfoldelse av de prinsipper som fra evighet av var grunnvollen for Guds styresett. Fra begynnelsen av visste Gud og Kristus om Satans frafall og om menneskets fall på grunn av den ondes villedende makt. Gud hadde ikke bestemt at synden skulle eksistere, men han forutså at den ville komme og traff forholdsregler for å møte denne fryktelige ulykken. Så høyt elsket han verden, at han gjorde en pakt om å gi sin enbårne Sønn, ‘for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’. Joh 3,16.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 13.

«Kristus sa aldri at disiplene ville få en enkel oppgave ... Likevel ble de ikke overlatt til å kjempe alene. Kristus forsikret at han ville kjempe sammen med dem. Om de bare gikk ut i tro, ville de være under allmaktens beskyttelse ... Så lenge de var lydige mot hans ord og samarbeidet med ham, kunne de ikke mislykkes. Gå til alle nasjoner, bød han. Dra til de fjerneste deler av den bebodde verden og vit at jeg er med dere også der. Arbeid i tro og tillit, for jeg kommer aldri til å svikte dere. Jeg vil alltid hjelpe, veilede, trøste, helliggjøre, støtte og gjøre det mulig for dere å tale slik at andre menneskers tanker blir ledet mot himmelen.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 24.

Spørsmål til drøftelse:

1. Tenk på hva det vil si at Guds første ord til den falne menneskehet ikke var «Hva har dere gjort?» eller «Hvorfor har dere vært ulydige mot meg?» I stedet var de første ordene «Hvor er du?» Hvilken trøst bør denne sannheten gi oss når det gjelder Guds hensikt med oss og våre kjære?

2. Tenk på hva det betyr at Gud selv kom for å frelse oss i Jesu person. Kristus på korset var det ypperste uttrykk for at Gud er en misjonens Gud. Hva sier det oss om hans karakter?

3. Misjonen tilhører Gud. Derfor vil han utruste og styrke mennesker til oppgaven. Hvordan kan du håndtere utilstrekkelighet og frykt midt i utfordringene ved en verdensomspennende evangelisering?

7. oktober Å SE GUD

Jacques, Kamerun

Jacques ønsket inderlig å ta opptaksprøven på universitetet i Kamerun. Men andre halvdel av prøven falt på sabbaten. Lærerne som sto for prøven, sa han måtte ta prøven selv om han var adventist.

Jacques ville være tro mot sabbatens Herre og gikk i kirken. Etter solnedgang dro han tilbake til prøvesenteret. Det var ingen der. Heller ikke på søndagen eller mandagen da han kom. Men etter en stund kom lærerne og delte ut resultater. Ved middagstider spurte senterlederen lærerne hvordan det gikk.

Da han fikk høre om Jacques, sa han: «La ham få ta eksamen nå. Det er i orden.»

To lærere skulle stå for de siste to prøvene. Den første var engelsklærer. Han kom med en bok Jacques aldri hadde sett og sa han skulle lese fra den. Jacques snublet i ordene, og læreren spottet ham: «Du kan ingenting. Hvordan skal du kunne stå?» «Spør om noe annet», ba Jacques. «Det blir ikke flere spørsmål», sa læreren, «Du kommer ikke å stå». Jacques ville gå, men det var som om noe stengte veien da han sto i døråpningen. Han kom ikke ut. Plutselig brast det ut av læreren: «Ikke vær redd». Da kunne Jacques gå.

Den neste skulle høre ham om samfunnsfag, historie og geografi. I stedet sa han: «Hva er sabbaten?» «Sabbaten står i de ti bud», sa Jacques. Læreren sa Jacques var hjernevasket og at samfunnsfag, historie og geografi var mye viktigere enn religion. Jacques svarte at de tre fagene ikke hadde lært ham noe som var så viktig som religion. «Religion er en samvittighetssak og kan påvirke hele livet», sa han. Dermed kom en annen lærer inn, og prøven var slutt.

På vei tilbake til testsenteret senere den dagen stoppet en bil foran ham. Læreren som hadde holdt engelskprøven, stakk hodet ut og sa: «Vær glad!» Jacques lurte på om han ertet ham igjen. Da resultatene ble kunngjort, hadde han bestått. Han var sjokkert. Han ropte høyt: «Kjære Gud, tusen takk!»

Jacques oppsøkte engelsklæreren for å takke. «Vi ville dumpe deg», sa læreren. «Så hvorfor gjorde dere ikke det?» spurte Jacques. Læreren snudde seg mot en annen lærer og sa: «Jeg ville gi ham strykkarakter, men jeg kunne ikke. Jeg forstår det ikke».

Jacques var forundret. Han forsto ikke det som hadde skjedd, men han forsto at Gud hadde hørt bønnene hans. I dag er Jacques 56 år, men han har ikke glemt den dagen. «Jeg er sikker på at jeg så Gud», sier han.

En del av offeret 13. sabbat går til å starte en tospråklig skole i Kamerun der barn kan lære om Jesus på fransk og engelsk. Takk for at du vil gi et godt offer.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq

Guds misjon til oss: 2. del

Bakgrunnsstoff: Joh 20,21.22; Matt 28,16–20; Åp 14,6.7; 5 Mos 7,6.11.12; Åp 7,9.10.

Minnevers:

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. (Matt 28,19).

Temaet om Gud som misjonens Gud finnes i hele Skriften. Det er den røde tråd i menneskets historie og viser Guds hensikt med skaperverket. Det gir Guds åpenbaring et hovedfokus: gjenopprettelsen av Guds bilde i hans barn (jf. Kol 3,9.10; 1 Joh 3,2).

Guds misjon viser også hvordan vi skal se og forstå Guds Ord til oss. Når vi leser Bibelen, ser vi en Gud som strekker seg ut etter oss. Til tross for atskillelsen som skyldes synd (Jes 59,2), bruker Gud sin misjon til å gjenreise det ødelagte forholdet inntil han «gjør alle ting nye» (Åp 21,5).

Imens har Gud valgt å vise seg for oss på en slik måte at vi kan forstå hans sinn og hensikt og kan ha et ekte og varig forhold til ham. Med andre ord lærer vi ham ikke bare å kjenne, vi deler også vår erfaring med ham og hans frelsende kjærlighet med andre.

I Skriften åpenbarer Gud grunntrekkene i sin misjon.

DEN TREENIGE GUD: MISJONENS OPPRINNELSE

I Guds misjon står Jesus sentralt som eneste vei til frelse. Han sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6). Men Jesus hjelper oss også å forstå den treenige Guds sentrale plass i hans misjon.

Alt Kristus gjorde, var enten for eller fra sin Far (se Joh 4,34; Joh 5,30; Joh 12,45). Men vi må huske at Jesu misjon ikke begynte da han kom til verden. Han hadde mottatt den fra Faderen før verden ble til (jf. Ef 1,4; 1 Pet 1,20).

Derfor planla Gud sin misjon til menneskene alt før han skapte verden, og han trådte inn i historien for å gjennomføre dette formålet.

Sønnen skapte verden (Joh 1,3), og i «tidens fylde» (Gal 4,4) viste Gud sin kjærlighet ved å sende Sønnen hit (Joh 3,16.17). Sønnen kom, døde på korset og seiret over døden. Så kom Ånden sendt av Faderen (Joh 14,26; Joh 16,7). Han overbeviser verden (Joh 16,8–11) og fortsetter Faderens og Sønnens misjon ved å styrke Guds folk og ved å sende dem ut som misjonærer (Joh 14,26; Joh 16,13.14).

Les Joh 20,21.22. Hvordan bør det at misjonen har sin opprinnelse i Faderen, Sønnen og Den hellige ånd forme vår misjon?

Selv om ordet «treenighet» ikke finnes i Bibelen, finner vi mange bevis for treenigheten, også i misjonstekster. F.eks.: etter oppstandelsen viste Kristus seg for disiplene sine og lovet dem: «Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye» (Luk 24,49).

Her finner vi Guddommens misjon uttrykt i én setning: Faderens løfte, Sønnens forsikring om oppfyllelsen av løftet, og selve løftet om Den hellige ånds komme (se også Luk 3,16; Apg 1,4.5.8).

Misjonen er ikke vår. Den tilhører den treenige Gud. Derfor vil den ikke mislykkes.

Fader, Sønn og hellig Ånd har del i arbeidet med å frelse sjeler. Hvorfor bør du finne denne tanken så oppmuntrende?

Å GJØRE DISIPLER: MISJONENS FOKUS

Les Matt 28,16–20. Hvilke sider av disippelskapet kan du finne i dette skriftstedet?

Matteus 28,16–20 uttrykker det bibelske mandatet, gjerne kalt misjonsbefalingen (Matt 28,18–20), der Jesus ber sine følgesvenner dra ut og gjøre disipler, undervise dem i troen og innvie dem i fellesskapet (se også Mark 16,15.16; Luk 24,44–49; Joh 20,21–23; Apg 1,8).

Grunntrekkene i Matt 28,16–20 består av fire enkle deler: (1) Jesus befaler disiplene å dra til Galilea for å møte ham (Matt 28,16.17), (2) Jesus kommer til dem og erklærer sin makt og herredømme (Matt 28,18), (3) Jesus gir sine disipler en bestemt oppgave – nemlig å gjøre disipler – (Matt 28,19.20); og til slutt (4) lover Jesus å være med dem hele veien (Matt 28,20).

Å gjøre disipler er misjonsbefalingens hovedmål og misjonens hovedoppgave. På grunnteksten lyder begynnelsen av Matteus 28,19: «Når dere har gått, så gjør derfor disipler [...]». Dette «Derfor» gir misjonsbefalingen dens grunnlag for det som nettopp er lagt frem (Matt 28,18): Jesu makt, autoritet og suverenitet – alt dette skyldes seieren som ble attestert i oppstandelsen.

Merk at det eneste handlingsverbet i imperativ i misjonsbefalingen er «gjør til disipler». Å undervise alle, døpe dem og dele Jesu undervisning med hele verden er kjennetegnene på disippelprosessen. Her gir Jesus disiplene ett mål: å gjøre folk til disipler. Dette er virkelig en av de største misjonstekstene i hele Skriften. Den ender med Jesu løfte om alltid å være med sine følgesvenner. Misjonsbefalingen gjaldt åpenbart flere enn bare de første disiplene som var samlet den gangen. De kunne ikke gå til «alle folkeslag» alene og oppfylle det nye oppdraget med å gjøre folk til disipler. Derfor er befalingen universell: enhver sann Jesu Kristi følgesvenn bør være med og gjøre folk til disipler. Og budskapet – Jesu Kristi evige evangelium – gjelder hele verden, uten geografiske, sosiale eller etniske begrensninger.

Oppdraget er å «gjøre disipler». Hvordan påvirker Mesterens mandat ditt liv? Hva kan du gjøre for å bli mer involvert i det du har blitt kalt til?

DET EVIGE EVANGELIUM: MISJONSBUDSKAPET

Les Åpenbaringen 14,6.7. Hvilke sider av Guds misjon finner du i den første engelens «evige evangelium»?

Dette er det eneste stedet i Skriften hvor ordene «evig» og «evangelium» står sammen. Evangeliet er det gode budskap om nåde for alle i Jesus Kristus. Han kom til verden for å vise oss «nåde og sannhet» (Joh 1,14). Han levde et syndfritt liv og døde på korset da han bar straffen for våre synder (Jes 53,4.5; 1 Pet 3,18). Han sto opp til livet, dro tilbake til himmelen, ble opphøyet av Faderen og går i forbønn for oss i helligdommen i himmelen (Åp 1,18; Apg 2,33; Hebr 7,25). Snart oppfyller han sitt største løfte – å vende tilbake, og etter de tusen år oppretter han Guds rike på jorden (Joh 14,1–4; Apg 1,11; Åp 21,1–4). Alt dette er store sannheter i det evige evangelium.

Men det er bemerkelsesverdig at budskapet er evig. Det finnes bare ett evangelium som kan redde oss. Det er det samme til Guds misjon er fullført. Det kommer ikke noe annet evangelium. Læresetninger og doktriner kommer og går (Ef 4,14), men budskapet om frelse, det evige evangelium, forandres ikke, og de som tror og lever det i lydighet, vil få sin lønn (se 5 Mos 5,33; Rom 2,6).

Oppdraget til de første disiplene er det samme som i dag. Vi må fortsette med å gjøre disipler for Kristus overalt. Men hva slags disipler? Gode, ærlige, fullstendig hengitte, kjærlige mennesker? Slike trekk er nødvendige, men ikke nok. Vi må gjøre disipler som er opptatt av alt det vil si å være disippel (Luk 9,23; Joh 13,34.35; 2 Kor 5,17) med ett endemål: å være forberedt på, og forberede andre på, Jesu gjenkomst. «Forkynnelsen av dommen er selve forkynnelsen om Kristi annet komme som en umiddelbart forestående begivenhet. Og denne forkynnelsen kalles det evige evangelium. Slik viser det seg at budskapet om Kristi annet komme, og forkynnelsen av at den står like for døren, utgjør en vesentlig del av evangeliet.» Ord som lever (2006), side 160.

Hva har domsbegrepet med «det evige evangelium» å gjøre i den første engelens budskap?

Hvorfor må evangeliet stå sentralt i tanken om dom?

GUDS FOLK: MISJONENS UTØVERE

Gud har alltid hatt dem som trofast representerte hans sinnelag og lydig fulgte hans hensikter. Guds folk er de som har blitt kalt og har tatt imot tilbudet om hans nåde. De har alle vært – og er – Guds redskaper i oppfyllelsen av hans misjon.

Les 1 Mos 12,1–3 og 5 Mos 7,6.11.12. Hva var Guds hensikt med sitt folk i GT?

Guds pakt med Abraham og hans etterkommere hadde en bestemt hensikt. De ble kalt, skapt og fikk oppgaven med å drive Guds misjon – velsignelsens kanaler til folkeslagene (jf. 5 Mos 28,10; Jes 49,6). Men de ble utvalgt innenfor et paktsforhold til Gud og ut fra en underforstått betingelse om tro og lydighet (1 Mos 22,16–18; 2 Mos 19,5.6; 5. Mos 28,1.2; 2 Krøn 7,14). Denne prosessen med å tiltrekke de omkringliggende nasjonene til Israel, var Guds «misjonsstrategi» i GT.

I NT fortsetter Guds misjon. Den oppstandne Herre og Frelser lanserer nå en fornyet «misjonsstrategi» (se Matt 28,18–20; Apg 1,8) der Kristi disipler – som utgjør kirken – går ut som misjonærer til hele verden i stedet for at verden kommer til dem, som i GT. Misjonen oppsto ikke i kirken. Nei, kirken er til fordi Gud fortsatt har en misjon som skal utføres og bruker kirken til å oppfylle den.

Men et spørsmål gjenstår: Hva er kirkens oppdrag eller misjon? Den er den samme som den som skapte kirken: «For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk 19,10). Selv om ingen av oss i kirken kan frelse noen, kan og må vi peke på ham som kan frelse, nemlig Jesus Kristus. «Kristi menighets oppdrag er å frelse mennesker som går fortapt. Oppdraget går ut på å fortelle andre om Guds kjærlighet og vinne dem for Kristus i kraft av denne kjærligheten.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 3, s. 381. For et privilegium og ansvar!

Misjon er for kirken hva luft er for livet. Uten luft dør vi. Uten misjon dør kirken. Hva kan du gjøre for å holde liv i din menighet?

VERDEN: MISJONENS ARENA

Les Åpenbaringen 7,9.10. Hva antyder teksten om omfanget av Guds misjon?

Denne ukens studium har drøftet to sentrale misjonstekster om betydningen av å gjøre disipler, i misjonsbefalingen og budskapet om det evige evangelium. Tekstene har minst én ting felles: misjonens «hvor». Det står: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19), «dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6) .

Med andre ord, Kristi evangelium skal ut til alle klasser, nasjoner, tungemål og folk. Evangeliet skal forene de frelste i ett stort fellesskap. Vi har bare én vi skal etterligne: Kristus. Hvis vi tar imot sannheten som den er i Jesus, vil nasjonal fordom og sjalusi brytes ned, og sannhetens ånd vil forene oss.

Da Jesus sa: «dere skal være mine vitner» (Apg 1,8), tenkte han på tre geografiske områder:

Område 1: «Dere skal være mine vitner i Jerusalem.» På den tiden var disiplene nær Jerusalem. Så Jesus sa egentlig: «Begynn å dele deres opplevelse med Gud med mennesker der dere er.» Misjon begynner i hjemmet, med familie, naboer og venner. Dette er misjonens viktigste sted.

Område 2: Han fortsetter: «i Jerusalem og hele Judea, i Samaria.» Oppdraget gjelder også dem som står oss nær på en måte, men likevel står fjernt fra oss. Det kan være slike som snakker samme språk – som har en lignende kultur, men som ikke lever eller deler den samme virkelighet som oss. Dette er vårt neste oppdragssted.

Område 3: Videre sier Kristus: «og helt til jordens ende.» Guds misjon kaller oss til å nå mennesker fra alle steder, nasjoner, folkegrupper og språk. Dette er vårt endelige oppdragssted.

Utfordring: Be for lokalsamfunnet ditt hver dag denne uken. Gud hadde en mening med å sette deg der.

Ekstra utfordring: Undersøk demografien der du bor: etnisk og religiøs bakgrunn, gammel, ung, fattig, rik, språk som snakkes osv. Be Gud vise deg hvordan du kan være hans kjærlighets vei til dem.

TIL ETTERTANKE

Til et vitnesbyrd for alle folkeslag. «Frelserens ord: ‘Dere er verdens lys’ viser til at han har gitt sine følgesvenner et globalt oppdrag. Slik solens stråler trenger inn i klodens avkroker, slik vil Gud at evangeliets lys skal nå alle i verden. Hvis Kristi kirke hadde oppfylte Herrens hensikt, ville det lyset ha skint over alle som sitter i mørke og i dødsskyggen. I stedet for å samles og sky ansvar og kors, ville kirkens medlemmer ha spredt seg til alle land, latt Kristi lys skinne ut fra seg og arbeidet som han gjorde for sjelers frelse, og dette ‘evangeliet om riket’ ville snart ha nådd hele verden.

Fra alle land lyder det makedonske kallet: ‘Kom over og hjelp oss.’ Gud har åpnet marker for oss. Himmelske vesener har arbeidet sammen med mennesker. Forsynet går foran oss, og Guds kraft samarbeider med menneskers innsats. De øyne må være blinde som ikke ser Herrens verk, og døve de ører som ikke hører den sanne hyrdens kall til sauene. Noen har hørt Guds kall og besvart det. La nå alle som har helliget seg svare ved å søke å forkynne det livgivende budskapet. Hvis menn og kvinner ydmykt og trofast vil gjøre sitt gudgitte, tilmålte arbeid, vil Guds kraft åpenbares i manges omvendelser til sannheten. Deres innsats vil gi fantastiske resultater.» –Ellen G. White: Advent Review and Sabbath Herald, 14. november 1912.

Spørsmål til drøftelse:

1. Kirkens troverdighet i samfunnet bestemmes først og fremst av den grad vi – Kristi kropp – i vårt eget liv viser Guds kjærlighet i oppfyllelsen av hans misjon. Hvordan tar du utfordringen?

2. Hvordan tror du menigheten din oppfattes av naboene? Hvordan vet du det? Hvis oppfatningen er positiv: Hva kan dere gjøre for å styrke den? Hvis den er negativ: Hva kan dere gjøre for å endre den?

3. Hvorfor er det viktig å la «det evige evangelium» være navet i vår misjon til verden? Hvilket håp kan vi overhodet gi, som ikke bygger på det håpet vi har, takket være evangeliet: budskapet om hva Jesus har gjort for oss på korset?

14. oktober

BESATT TIL FREDFYLT

Salome, Kamerun

Salomes

navn betyr fred, men fred var mangelvare. Det begynte da hun ba læreren på adventistenes høyere skole om hjelp etter at hun hadde strøket på opptaksprøven til universitetet fire ganger. «Jeg kan be for deg», sa han. «Men du må få ditt liv i harmoni med Guds vilje». Det var OK.

Salome var ikke adventist, men trodde hun levde i harmoni med Gud. Men da læreren begynte å be, hylte hun. Hun spottet Gud og læreren, men han fortsatte å be. Da hun roet seg og læreren fortalte om hennes oppførsel, ble hun redd. Hun husket ingenting. En ond ånd hadde besatt henne. «Du trenger et bønneliv», sa læreren. «Ikke mist motet. Alt vil ordne seg etter Guds vilje».

Etter dette kom den onde ånden hver gang læreren ba. Hun skrek og spottet Gud og tok seg til halsen som om hun ville kvele seg. Iblant ble rommet fylt av en fæl stank, som av et råtnende lik. Læreren ba til hun roet seg igjen. Da fortalte han om Gud. Hun lærte om sabbaten, om ærlighet, at det ikke var rett å bo sammen med kjæresten. Hun slo opp med ham og gikk i kirken på sabbaten.

Så fikk hun et anfall hjemme. Hun fikk en fæl hodepine og ringte etter en adventistvenn. Vennen kom for å se hva som var galt. Da hun åpnet døren, kjente hun likstanken og begynte straks å be. Hun visste at Salome trengte bønn, ikke medisiner, så hun ba i nesten tre timer til Salome ble seg selv igjen.

Under en nattverd grep Salome nattverdskoppen og knuste den for å skjære seg på den. Menighetstjenerne bar henne ut av kirkesalen. For hvert anfall ble hun mer oppsatt på å leve etter Guds vilje. Hun ba om dåp.

Den onde ånden angrep en siste gang. Da Salome nærmet seg dåpsbassenget, falt hun om. En usynlig kraft ville hindre henne i å komme ned i vannet. Pastoren så hvordan hun kjempet og rakte henne hånden, men nå var Salome i åndens makt og nektet å komme. Pastoren trakk henne likevel ned i vannet. Hun gjorde fortvilet motstand da han skjøv henne under. Han visst det var den onde ånden som var imot dåpen, ikke Salome.

Da hun sto opp av vannet, forlot ånden henne. Hun smilte av glede. Hun ble aldri mer besatt av den onde ånden. Men hun hørte ham spotte da hun forberedte seg til opptaksprøven for femte gang. Han sa hun ikke ville klare det og at hennes liv var mislykket. Salome besto prøven.

I dag er Salome 31 år og lever i fred. Hun er menighetssøster og underviser på adventistskolen der hun før var elev. Hun takker Gud for at hun strøk til opptaksprøven fire ganger. «Gud brukte det til å føre meg til læreren og til å få den onde ånden ut av livet mitt».

En del av offeret 13. sabbat går til å åpne en tospråklig skole der barna kan lære om Jesus på fransk og engelsk.

Guds kall til misjon

Bakgrunnsstoff:

1 Mos 11,1–9; 1 Mos 12,1–3; Dan 9,24–27; Matt 1,21; 1 Mos 12,10–13,1; Apg 8,1–4; Apg 1,8.

Minnevers:

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende. (Apg 1,8).

Iblant kan Gud ta oss ut av trivselssonen og gjøre oss til sine vitner. Endringen kan bli brukt til å oppnå hans hensikter, som da folket ved Babelstårnet ble spredt. «Denne spredning var et middel til å befolke jorden. Slik ble Herrens hensikt oppnådd ved nøyaktig det samme middel som menneskene hadde brukt for å hindre den.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 101. Abraham dro fra sitt hjemland til et annet (1 Mos 12) som et vitnesbyrd. Jesu disipler gikk fra å arbeide blant bare blant sitt eget folk (Apg 3) til også å arbeide for andre (Apg 8,1–4). I Apostlenes gjerninger 1,8 ga Jesus et prinsipp for evangelisering: de skulle starte lokalt, i Jerusalem og Judea, så dra til Samaria og til slutt til jordens ender.

Men om vi ikke forlater landet vårt, vil Gud likevel at vi skal nå dem rundt oss. Da menigheten i Jerusalem ble selvtilfreds, ble medlemmene spredt. Selv om de ble forfulgt og folk led, ble hendelsene et middel til å spre evangeliet til hele verden.

UT AV TRIVSELSSONEN

For å nå andre vil Gud at vi skal ut av trivselssonen vår. Ønsket om å bli hos vår egen gruppe kan føre til egoisme og ondskap. Denne faren rommes i historien om Babel.

Les 1 Mos 11,1–9. Hva ville folket? Hva ville de gjøre, og hvorfor skulle Gud forhindre det?

Historien om Babelstårnet avslører deres store ambisjon. De planla en monumental struktur – en by og et tårn uten sidestykke: «et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn» (1 Mos 11,4).

Hvor ofte prøver ikke folk å gjøre det samme? Enten innen politikk, kunst, næringsliv, ja også religion. Det er de som vil skape seg et navn. Tenk så meningsløst! (Se Fork 2,1–11.)

1. Mosebok 11,4 sier at de ville bygge tårnet for å unngå å bli spredt over jordens overflate. De ønsket å holde sammen av egne egoistiske grunner. Men Gud hadde en annen plan.

De sto også sammen om arbeidet. Men «Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør! Nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre.» (1 Mos 11,6). Folkets plan var faktisk ond.

Skriften sier det ikke i klartekst, men Ellen White sier at de ikke stolte på Guds løfte om at han ikke ville ødelegge jorden med vann igjen (1 Mos 9,14.15). De ville skape sin egen trygghet i stedet for å stole på Guds Ord. Uansett hva meningen var, visste Gud at de ikke hadde rent mel i posen, men var fylt med egoistiske ambisjoner, og derfor forhindret han dem i å nå målet.

Tilhører du en gruppe som trives best sammen? Hvordan kan du engasjere deg med andre som ikke tilhører din rase eller folk?

Å BLI EN VELSIGNELSE FOR HELE VERDEN

Les 1 Mos 12,1–3. Hvordan var Guds beskjed til Abram et kall til misjon?

Gud ba Abram (senere Abraham) forlate sitt land og sitt folk og dra til et annet land. Guds plan var å bruke Abraham for å oppfylle sine hensikter i verden. Og Abraham gikk. Hvis Gud har en plan for deg, kan det tenkes han vil du skal forlate din storfamilie og ditt folk og dra til et sted der du skal tjene ham og være til velsignelse for andre.

Les tekstene nedenfor. Hva sier de om Guds pakt, hans løfte til oss?

1 Mos 3,15

1 Mos 17,19

4 Mos 24,17

Jes 9,6

Dan 9,24–27

Matt 1,21

Tekstene ovenfor viser at Gud ville holde løftet fra Edens hage om at En vil komme som løsning på syndens problem. Løsningen, Jesus Kristus, Messias, skulle komme av Abrahams og Isaks slekt (gjennom Sara). Hebreerne 11,9 sier at Isak og Jakob var arvinger til det løftet om velsignelse som Gud ga Abraham.

Vi vet ikke hvor mye Abraham visste eller forsto av hvordan den lovede ætt ville bli til gjennom ham, men han gikk likevel frem i tro. «I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom.» (Hebr 11,8).

For et eksempel!

Tenk deg at du er kalt av Gud til å gå, «uten å vite» hvor? Hvordan svarer du, og hvorfor?

ABRAHAMS KALL

Abraham fulgte Guds kall til landet Gud hadde befalt ham å dra til. Men det så ikke ut til å gå så bra for ham. Han kom dit Gud ba ham gå, men ifølge Bibelen «bodde kanaaneerne i landet» (1 Mos 12,6) – hedninger som var kjent for grusomhet og vold. Ikke rart at da Abraham kom dit, viste Herren seg for ham og sa: «Jeg vil gi dette landet til din ætt.» (1 Mos 12,7). Oppmuntringen var nok nødvendig.

Men det gikk likevel ikke så bra, iallfall ikke i begynnelsen.

Les 1 Mos 12,10–13,1. Hva skjedde med ham, og hvilke feil gjorde Guds mann?

Det må ha vært en skuffelse for ham å skulle forlate et godt liv i hjemlandet og dra av sted «uten å vite hvor han kom» (Hebr 11,8). Og noe av det første han kom ut for, var hungersnød! Den var så ille at han måtte forlate stedet Gud hadde sendt ham til og dra et annet sted. Og verre skulle det bli.

«Under sitt opphold i Egypt viste Abraham at han ikke var fri for menneskelig svakhet og ufullkommenhet. Da han la skjul på at Sara var hans kone, viste han en manglende tiltro til Guds omsorg. Han viste ikke den samme opphøyede tro og det mot han ellers ofte hadde gitt edle eksempler på i sitt liv ... På grunn av Abrahams trossvikt ble Sara utsatt for alvorlig fare. Da kongen av Egypt hørte om denne vakre kvinnen, sørget han for at hun ble brakt til slottet. Hensikten var å ta henne til kone. Men i sin store nåde beskyttet Herren Sara ved å la straffedommer komme over kongens familie.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 111, 112.

Ingen har sagt at misjonsarbeid var lett, og ved å lyve og bedra gjorde Abraham det bare verre. Men Gud er en tålmodig Gud, og han forkastet ikke sin tjener for denne feilen, som dessverre ikke blir Abrahams eneste feil. Det er godt å vite at våre feil og synder ikke bare kan bli tilgitt, men Herren kan fortsatt bruke oss til misjonsarbeid hvis vi holder oss til ham i tro og underkastelse slik Abraham gjorde.

Hva kan vi lære av historien om Abram i Egypt?

DEN FØRSTE MENIGHET OG TRIVSELSSONENE

Les Apg 8,1–4. Hva gjorde at de første kristne ble spredt ut av sin trivselssone?

Hittil hadde kirken mest holdt til i Jerusalem (eller innenfor det jødiske territoriet og blant jødefolket). Da forfølgelsen begynte, som Saul, en troende jøde og fariseer, deltok aktivt i, ble menigheten i Jerusalem spredt over hele Judea og Samaria. I Apg 1,8 hadde Jesus sagt at «dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria ...». Denne uttalelsen ble som nevnt oppfylt i Apg 8,4: «De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet.»

Selv etter at kirken dro ut utenfor Jerusalem, forkynte de fortsatt i jødiske områder eller i jødiske nabolag i andre byer. Apostlenes gjerninger 11,19 viser at kirken ble spredt helt til Fønikia (Libanon) og Kypros, men fremdeles forkynte de ikke budskapet for andre enn jøder. Jesu disipler og urkirken hadde ikke som mål at andre enn jøder skulle komme til Herren. De hadde fortsatt snevre begrep om kirkens misjon.

Peter var av de førende skikkelsene i urkirken og kviet seg for å gå til hedningene med evangeliet, også etter at Paulus hadde begynt med det. Peter var kjent som apostel for de omskårne (jødene) og Paulus for hedningene (Gal 2,8). Peter ville ikke engang ses sammen med hedninger (Gal 2,11.12). Men Gud fikk Peter ut av trivselssonen så han endret innstilling. Han fikk lære hva misjon egentlig innebar og hva Jesu død skulle utrette for hele verden.

Les

Apg 10,9–15.28.29. Hva var budskapet Gud ga til Peter, og hvordan kan prinsippet anvendes på misjonsarbeid?

START DER DU ER

Les Apg 1,8. Hvilket prinsipp kom Jesus med for misjon og å være hans vitner for verden?

Dette prinsippet viser oss hvordan vi skal handle som disipler som har gode nyheter til verden. Å dele sannheten er ikke å fortelle andre hvor grundig feil de tar, men å fortelle om Jesus som i de tre englebudskapene i Åpenbaringen 14,6–12.

Jesu ord i Apg 1,8 inneholder noen prinsipper.

Først: «dere skal være mine vitner i Jerusalem.» Som vi har sett (det tåler å bli gjentatt): Vi skal være hans vitner på stedet der vi bor. Det kan være i hjemmet, menigheten, nabolaget og lokalsamfunnet. Vi må først være hans vitner der han har satt oss – hjemme eller på jobben – og være vitner for dem som står oss nærmest. Det kan være nær familie eller storfamilie, folk i kirken, arbeidskolleger, naboer og samfunnet.

Noen ganger vil folk gjerne dra til et fremmed land og være vitner der. Men de vitner ikke for folk rundt seg nå. Vi bør begynne der vi er og dra derfra etter som Gud leder oss.

Deretter «og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8). Jesus sier at vitnetjenesten innebærer å krysse kulturgrenser. Vi kan bli kalt til å flytte til andre områder for å nå andre sosiale, etniske og religiøse grupper. Hvis jeg tilhører en bestemt etnisk eller språklig gruppe, kan det være mye lettere å vitne for dem på grunn av minimale kulturelle barrierer. Noen steder finner vi bare én klan eller stamme i kirken. Men ifølge Jesu misjonsbefaling er det viktig å bevege seg ut av trivselssonen og investere ressursene våre i slike folkegrupper. De trenger også Jesu budskap.

Utfordring: Finn og lag en liste over folkegrupper med spesielle behov i lokalsamfunnet ditt som menigheten ikke har gjort noe for å nå.

Ekstra utfordring: Begynn å be om en mulighet til å bli engasjert i misjon til mennesker med spesielle behov i nær fremtid.

TIL ETTERTANKE

Les «Det store oppdraget» og «Han søkte sannhet», side 22–27 og 94–101 i Alfa og Omega, bind 6.

«Før himmelfarten gav Jesus disiplene en gjerning å utføre. De skulle fullbyrde hans siste vilje. Han hadde testamentert til verden det evige livs rikdommer. Dere har sett hvordan jeg ofret meg for verden og strevde med Israel, sa han. Mitt eget folk kom ikke til meg og tok imot livet; prestene og folkets ledere forkastet meg. Likevel gir jeg dem enda en anledning til å ta imot Guds Sønn. Dere har sett at jeg villig tar imot alle som kommer og bekjenner sine synder. Jeg støter ingen bort. Dette budskapet om nåde overlater jeg til dere, mine disipler. Det må forkynnes både for jøder og hedninger – først til Israel og deretter til alle nasjoner, tungemål og folk. Alle som tror, skal samles i én menighet.» – Alfa og Omega, bind 6, side 23.

Misjonsbefalingen er klar: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Derfor handler det absolutt om å gå til andre, spesielt andre folkeslag.

«Befalingen om å forkynne evangeliet er Guds rikes store misjonsmanifest. Disiplene skulle arbeide med iver for å nå alle med nådens innbydelse. De måtte ikke vente på at folket skulle komme til dem, men bringe budskapet ut til folket.» – Ellen

G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 23.

«Mange mennesker er i dag nærmere Guds rike enn vi aner. I en mørk verden full av synd har Gud mange verdifulle juveler som han ønsker å sette i forbindelse med sine sendebud. Overalt finnes det noen som vil ta imot Kristus. Mange vil verdsette Guds visdom høyere enn alt annet i verden og bli trofaste lysbærere ... De følte seg overbevist om at Peters handlemåte hadde vært en direkte oppfyllelse av Guds plan. De forstod også at deres fordom og avvisende holdning var sterkt i strid med evangeliets ånd. Derfor priste de Gud og sa: ‘Så har da Gud også latt hedningene få vende om og vinne livet.’ På den måten ble fordommer fjernet uten strid, og det var slutt på et århundrelangt skille. Nå lå veien åpen for forkynnelsen av evangeliet for hedningene.» –Alfa og Omega, bind 6, side 100–101.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvordan vil du definere ordet «misjon» når du bruker det om ditt eget liv?

2. Hvordan kan du daglig uttrykke misjon med din holdning og oppførsel? Hvordan kan du bli mer misjonsrettet i hverdagen?

3. Hvor viktig er det at vi gransker vårt hjerte og søker kraft fra det høye så vi kan bli renset for fordom mot dem som ikke er som oss?

21. oktober

HÅP FOR BLINDE

Cosmas, Kamerun

Lekevangelisten Cosmas traff en blind da han forberedte en møteserie i Douala i Kamerun i 2014. Mannen sa: «Hvis du har et prosjekt i livet, bør det være for blinde mennesker.» Den kvelden fikk Cosmas en drøm der han snakket med en blind. Dagen etter traff han ti blinde, og neste natt drømte han at han var på en fotballstadion med bare blinde. Da han våknet, skjønte han at Gud kanskje kalte ham til å arbeide blant de blinde.

I dag leder Cosmas en gruppe på 350 blinde. Han taler, holder bibelstudier og hjelper dem sosialt og med utdanning. Flere er døpt. En av dem er Flora.

Da Flora var 32, begynte hun å få hodepiner. Hun hadde aldri hatt problemer med synet, men på tre måneder ble hun helt blind. Hun følte seg avvist av samfunnet og satt bare hjemme. Hun begynte å høre på radio, spesielt It Is Written, som Cosmas ledet. Hun lærte om en Jesus som kunne forvandle liv og hørte at Adventistkirken verdsetter de blinde. Så hun gikk i kirken på sabbaten.

Månedene gikk, og Flora begynte å smile og være glad igjen. Hun ble døpt og ble adventist. Så traff hun et menighetsmedlem som ville gifte seg med henne. Familien hans var imot, men han sa: «Skulle dere ikke ønske at jeg kunne bli gift hvis jeg var blind?» Da de svarte bekreftende, sa han: «Så la meg gifte meg med Flora.» De ble gift i 2022.

I dag er Flora 40 år og underviser blinde i bruk av datamaskiner. Men den største gleden hennes er å fortelle mennesker at Jesus elsker dem og at han ikke avviser noen. «Jeg er blind, men jeg lever et liv fullt av glede», sier hun. «Jeg har en plass i verden, og jeg mangler ingenting.»

En del av offeret 13. sabbat vil bygge på det arbeidet den sveitsiske misjonæren som grunnla It Is

Written i Kamerun, satte i gang i 1963. Aimé Cosendai var en pioner i landet, og i løpet av over 50 års tjeneste åpnet han hundrevis av menighetsskoler. Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil bidra til å åpne enda en menighetsskole, en tospråklig skole der barna får lære om Jesus på fransk og engelsk. Takk for at du planlegger et godt offer så misjonsånden kan leve videre i Vest-Afrika.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Forkynne Guds misjon

Bakgrunnsstoff:

1. Mos 18; Jak 5,16; Rom 8,34; Hebr 7,25; 1 Mos 19,1–29; 1 Mos 12,1–9.

Minnevers:

Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre. (Joh 13,34.35).

Fra første stund ønsket Abraham å bli brukt av Gud til misjon. Dette kan vi f.eks. se i 1. Mosebok 18, da Gud fortalte hva som ville skje med Sodoma og Gomorra. «Nei, Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene» (Amos 3,7). Og i historien om Sodoma og Gomorra var Abraham «hans tjener profeten».

Abraham hvilte midt på heteste dagen da han så tre reisende. «Abraham trodde at gjestene bare var tre trette veifarende. Lite ante han at det var en blant dem som han endog kunne tilbe uten å synde.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 120.

Men Abraham ble snart personlig innblandet i Guds misjon. Hans del var å be for folket i Sodoma og Gomorra og gå i forbønn for dem. Han ønsket å se om de kunne reddes, til tross for seg selv. Og er ikke det misjon – hva er det da?

I dette kapittelet ser vi tre åndelige egenskaper hos Abraham: gjestfrihet, kjærlighet og bønn – egenskaper som også kan bidra sterkt i misjonsarbeid.

GJESTFRIHETENS GAVE

Les 1 Mos 18,1–15. Hvilke av gjestfrihetens sider ser vi i Abrahams svar til gjestene?

Abraham satt i teltåpningen i dagens heteste time. Dette var uvanlig. På den tiden leter alle etter skygge og frisk bris. Men kanskje holdt Abraham ut varmen for å hjelpe dem som måtte komme forbi?

Mens han satt der, så han tre reisende. Han pleide nok å tilby fremmede gjestfrihet. Derfor tok Abraham initiativet til møtet: I teksten løp han mot dem fra teltåpningen sin. Dette er viktig: Abraham tok initiativet til å møte dem før de kom til ham.

«La meg hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet! Og la meg hente litt mat, så dere kan styrke dere før dere drar videre, siden dere nå har lagt veien forbi deres tjener.» (1 Mos 18,4.5).

Abraham kjente sin misjon, som var å dele kunnskapen om Gud med alle i en verden der hedenskap, avgudsdyrkelse og polyteisme rådet grunnen. Og hans mest umiddelbare måte å oppfylle sin misjon på var med gjestfrihet mot fremmede som så ut til å ha dukket opp i horisonten.

Abrahams «store husholdning besto av over tusen mennesker. Mange av dem var selv fedre og mødre, og ikke så få var nylig blitt omvendt fra hedenskapet. En slik husholdning krevde en fast hånd ved roret. Svak og vaklende undervisning ville ikke være nok ... Abrahams innflytelse strakte seg ut over hans eget hus. Overalt hvor han satte opp sitt telt, bygget han et alter der han kunne ofre til Gud og tilbe ham. Når teltet ble flyttet, ble alteret stående. Mang en omflakkende kanaanitt hadde lært Gud å kjenne gjennom Abrahams liv og stoppet ved alteret for å ofre til Gud.» – Ellen G. White: Utdanning for livet, side 100.

Fra første stund forsto han at Gud hadde kalt ham til misjon og at hans reise til det lovede land ikke var noen ferie, men at han skulle være en velsignelse for dem rundt seg, og gjennom sin ætt også for verden.

Hva ved Abrahams gjestfrihet kan du etterligne i ditt eget liv?

ABRAHAMS KJÆRLIGHET TIL ALLE

Les 1 Mos 18,16–33. Hvordan viste Abraham sin kjærlighet til alle mennesker uten hensyn til stamme, rase eller folk?

Abrahams andre egenskap i 1. Mosebok 18 var hans kjærlighet til mennesker, også dem han ikke kjente. Dette er et viktig eksempel til etterfølgelse for oss. Folket i Sodoma og Gomorra var syndere og ikke som ham, men han var glad i alle uansett rase, kjønn, språk eller religion.

Gud åpenbarer så sitt forsett om å utslette byene Sodoma og Gomorra for Abraham. «Og Herren sa: ‘Høyt er klageropet over Sodoma og Gomorra, for synden der er svært stor. Klageropet har nådd meg. Nå vil jeg stige ned og se om de virkelig har handlet så ille, og hvis ikke, vil jeg vite det.’» (1 Mos 18,20.21).

Abraham rettet forsiktig sin anmodning til Gud: «Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige! Skal det gå den rettferdige på samme måte som den urettferdige? Det ligner ikke deg! Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» (1 Mos 18,25).

I sin kjærlighet håpet Abraham å redde alle i disse byene, ikke bare de rettferdige. Jo, Abraham visste hvor onde de som bodde der var. Hvem vet hva han hadde hørt om dem? Og fra det vi vet fra neste kapittel, med historien om Lot og pøbelen utenfor huset hans (se 1 Mos 19,1–11), var det fæle mennesker.

Men Abraham kjente Guds kjærlighet og ba for dem. Abraham visste at man alltid kan vende om til Gud. For Abraham ville det å redde innbyggerne i disse byene gi dem en sjanse til omvendelse.

Han bygget sin forespørsel på det han visste om Guds kjærlighet. Selv hadde han stor kjærlighet til syndere, og han visste at så lenge det er liv, er det håp om frelse.

Hvorfor er forbønn så viktig i vårt bønneliv? Hvordan kan det å be for andre hjelpe oss å vokse

åndelig og oppleve mer av Guds kjærlighet til syndere?

BØNNENS ÅND HOS ABRAHAM

Les 1 Mos 18,23–32 og Jak 5,16. Hva burde dette si oss om forbønnens kraft?

Dialogen mellom Abraham og Gud er en form for forbønn. Kapittelet fremstiller Abraham i forbønn for folket i Sodoma og Gomorra. Han ba for dem og på vegne av dem, på en måte var han et symbol på Jesus som ber til Far for oss. Vår misjon kan bare lykkes hvis vi ber slike bønner.

Abraham hadde lært å elske innbyggerne i Sodoma, Gomorra og de andre byene der omkring. Derfor var hans bønn ærlig og oppriktig. Han hadde allerede kjempet mot konger som hadde beseiret kongene av Sodoma og Gomorra. Etter Abrahams seier kom Bera, kongen av Sodoma, for å møte Abraham med Melkisedek. Bera ba om å få folket sitt tilbake: «Gi meg folkene, og ta du byttet!» (1 Mos 14,21). Dette viser kongens kjærlighet til sitt folk. Siden en av Abrahams egenskaper var kjærlighet, elsket han kongene i Sodoma og Gomorra, og han ba for dem og folket deres. «Det var kjærlighet til fortapte mennesker som inspirerte Abraham til å be» – Ellen

G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 122.

Abraham var ydmyk og utholdende i bønn. Straks Gud godtok den første anmodningen om å redde byen bare det bodde 50 rettferdige mennesker der, fortsatte han sin forbønn.

Vår misjon kan ikke lykkes uten bønn, forbønn. Etter å ha møtt noen, etter at vi har holdt en tale eller et bibelstudium for dem, må vi be for dem. Gud hører disse bønnene og rører ved hjertet til dem vi har kontaktet. Det er ikke ord eller veltalenhet som omvender våre venner eller bekjente – det er Den hellige ånd. Det er derfor vi i hvert misjonsoppdrag må be for den enkelte.

Les Rom 8,34 og Hebr 7,25. Hva sier de om hva Jesus gjør for oss, og hvordan kan dette hjelpe oss å forstå vår egen rolle som forbedere for andre bedre?

ABRAHAMS MISJON

Les 1 Mos 19,1–29. Hva ble resultatet av Abrahams gjestfrihet, kjærlighet og bønn?

Teksten gir oss et vink om Lots stilling i Sodoma: «Lot satt i byporten» (1 Mos 19,1). Dette betyr at han var en viktig person i byen, iallfall en offentlig person, for i porten sitter tjenestemenn, dommere og konger (2 Sam 19,8; Jer 38,7; Rut 4,1).

1. Mosebok 19 er nesten en parallell til kapittel 18 og historien om englene hos Abraham. Både Abraham og Lot satt ved en inngang eller port (1 Mos 18,1; 1 Mos 19,1). Begge ba fremmede hvile seg hos dem (1 Mos 18,3.4; 1 Mos 19,2), og begge sørget for mat til gjestene (1 Mos 18,4–8; 1 Mos 19,3). Det ser ut til at Lot hadde flere gode egenskaper.

«Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen. Han ødela disse byene, hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som vokste på marken» (1 Mos 19,24.25).

Vi vet ikke hvor mange som bodde i Sodoma og Gomorra den gang, men av tusenvis av mennesker forlot bare fire byen, og bare tre ble reddet. Det samme skjedde med vannflommen. Vi vet ikke hvor mange som levde da, men de fleste ble ikke reddet.

Det lille antallet som ble frelst i Sodoma, sier noe om vårt eget oppdrag: ikke alle blir frelst. Vi vil at alle skal ta imot Jesus og hans frelsesplan, men alle har fri vilje. Vår oppgave er å oppfordre så mange som mulig til å velge Jesus. Mens vi utfører vårt oppdrag, hjelper Den hellige ånd oss, men han vil aldri gå imot noens vilje. Fri vilje betyr at uansett hva vi gjør og hvor mye vi enn ber, så må den enkelte velge frelsen.

Hvordan kan vi lære å ikke gi opp motet hvis vi ikke ser de resultatene vi ønsker når vi driver misjon?

UNDER GUDS VILJE

Les 1 Mos 12,1–9. Hva lærer disse versene om å underkaste seg Guds vilje, også når veien videre ikke ser åpen ut?

En av Abrahams viktigste kvaliteter var at han ga seg inn under Guds vilje. Alt han opplevde med Gud bar preg av underkastelse.

Kallet: Abraham fikk et utfordrende kall: «Herren sa til Abram: ‘Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg!’» (1 Mos 12,1). Da han hørte en stemme fra himmelen, kunne han ha sett bort fra den og trodd at det var en hallusinasjon. Eller han kunne ha utfordret budskapet og sagt: Jeg vil ikke dra; Jeg har det fint her. «Det landet som jeg skal vise deg» kan ha fortonet seg som en merkelig beskrivelse av et reisemål! Men han tok imot kallet. Han overga sin vilje til Guds vilje og forlot sin fars hus og sitt land: «Så dro Abram, slik Herren hadde sagt ham» (1 Mos 12,4).

Valg av land: Det brøt ut en krangel mellom Lots og Abrahams tjenere, men Abraham ville ikke slåss med sitt eget kjøtt og blod. Han underkastet seg Guds vilje, og ble igjen velsignet: «Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: ‘Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid.’» (1 Mos 13,14.15).

Sodoma og Gomorra blir ødelagt: Da Gud åpenbarte de to byenes skjebne for Abraham, prøvde han å redde byene. Byene ble ødelagt fordi det ikke engang fantes ti rettferdige i byene. Abraham underkastet seg Guds vilje og godtok Guds dom over byene.

Herren kunne bruke Abraham fordi han alltid underkastet seg Gud. Slik må det være med oss i dag.

Utfordring: I byene møter vi hindringer når vi vil forkynne evangeliet på en god og effektiv måte. Vi må be Gud om å gripe inn.

Ekstra utfordring: Finn en måte å kontakte noen som blir direkte berørt av en vanskelig situasjon som ligner din egen. Fortell at du ber for ham eller henne, og be Gud vise deg hvordan du kan hjelpe.

TIL ETTERTANKE

«Det var kjærlighet til fortapte mennesker som inspirerte Abraham til å be. Han avskydde synden i den fordervede byen, men han ønsket at synderne måtte bli frelst. Hans dype interesse for Sodoma viser den omsorg vi burde ha for syndere. Vi burde avsky synden, men elske synderen. Overalt omkring oss finnes det mennesker som driver mot en avgrunn like håpløs og forferdelig som den skjebne som rammet Sodoma. Hver dag opphører prøvetiden for noen mennesker. Hver eneste time er det noen som overskrider grensen for Guds nåde. Hvor er de advarende og tryglende røster som skal formane synderen til å unnfly den fryktelige dom? Hvor er hendene som skal rekkes ut for å dra ham ut av dødens grep? Hvor er de som i ydmykhet og tro ber til Gud for ham?

Abraham hadde Kristi sinnelag. Guds Sønn går selv i forbønn for synderen. Han som betalte for vår gjenløsning, vet hva et menneske er verd. Kristus avskydde det onde på en måte som bare er mulig ut fra en ren og plettfri natur. Men overfor synderen la han for dagen en kjærlighet som bare den grenseløse godhet kunne åpenbare. Da han i dødsangst på korset bar all verdens synd, bad han for sine spottere og mordere: ‘Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.’» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 122.

«Abraham ble aktet og æret av folkestammene omkring som en mektig fyrste og en klok høvding. Han isolerte seg ikke fra sine naboer. Hans liv og karakter dannet en skarp kontrast til avgudsdyrkernes, og han øvde en sterk påvirkning til fordel for den sanne tro. Hans lojalitet mot Gud var usvikelig, men ved sin vennlighet og velvilje vant han folks tillit og vennskap, og de respekterte ham for hans indre storhet.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 115.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvilke andre eksempler fra Skriften viser oss en som oppfylte sitt misjonskall? Hva med døperen Johannes? Var han en suksess?

2. Les 1 Mos 19,30–36. Hva sier dette oss om noen av dem som ble reddet fra Sodoma?

3. Hva kan Abraham ellers lære oss om misjon og hvordan det kan gjøres?

4. Tenk på dette: Var Abrahams forbønn for Sodoma og Gomorra vellykket eller mislykket?

28. oktober

GAMMEL MANN VENTET LENGE

Cosmas, Kamerun

Mbassi arbeidet for et tobakksfirma i hovedstaden Yaoundé i Kamerun i Vest-Afrika. Der fikk han bibelstudier av en sveitsisk misjonær i 1953 og begynte å holde sabbaten. Men da han ba om dåp, fikk han nei fordi han arbeidet for et tobakksfirma og arbeidet enkelte sabbater. Mbassi ble skuffet, men fortsatte å gå i kirken når han kunne. Men han fikk alltid problemer på jobben når han gikk i kirken. Til slutt fikk han sparken på grunn av sabbaten. Mbassi var arbeidsløs og dro til hjembyen sin. Han var ikke døpt, men fortsatte å holde sabbaten i 42 år.

Mbassi ble gammel. Håret ble hvitt, synet ble svekket, men han ble mer glad i Jesus for hver dag som gikk. Han lengtet etter å bli døpt.

En dag kom en adventistpredikant for å holde møteserie i byen. Da folk fikk høre at han holdt sabbaten, fortalte de ham om den gamle mannen. «Den gamle har en nevø som er pastor, men han går ikke i nevøens kirke på søndagene selv om han bor rett overfor kirken. Det er også en annen kirke like ved der han bor. Men han går ikke dit heller.»

Adventistpredikanten fikk vite at folk hadde terget den gamle mannen i årevis og sagt at han bare var adventist i navnet, for han var ikke døpt. Predikanten slapp alt han holdt på med og skyndte seg bort til den gamle.

Mbassi var syk og holdt sengen. Han fortalte at han hadde bedt denne bønnen de to siste dagene: «Herre, hvordan kan jeg dø uten å være døpt? Jeg har holdt sabbat siden 1953, men jeg er ennå ikke døpt. Hvis jeg er ditt barn, må du hjelpe meg å bli døpt før jeg dør.»

Predikanten og den gamle mannen ba sammen. Så studerte de Bibelen i to uker. Predikanten, som heter Cosmas, arbeidet på et adventistsykehus i Yaoundé 70 km borte. Det var en vanskelig tur hver dag på dårlige veier.

Endelig ble Mbassi døpt. Han var 84 år og så svak at han måtte bæres til elven. Men han smilte over det hele. Gud hadde hørt bønnene hans, og han ble døpt.

En del av offeret 13. sabbat vil bygge på det arbeidet den sveitsiske misjonæren som grunnla It Is Written i Kamerun, begynte i 1963. Aimé Cosendai var en pioner i landet, og med over 50 års tjeneste åpnet han hundrevis av menighetsskoler. Offeret 13. sabbat dette kvartalet vil bidra til å åpne enda en menighetsskole, en tospråklig skole der barna får lære om Jesus på fransk og engelsk. Takk for at du planlegger et godt offer.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Unnskyldninger for å slippe misjon

Bakgrunnsstoff:

Jona 1–4; Nah 1,1; 2 Kong 17,5.6; Sal 24,1; Jak 1,27; Jes 6,1–8.

Minnevers:

Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,8).

Ikke alle som ble kalt til misjon var så føyelige som Abraham. F.eks. Jona (les Jona 1–4). Gud kaller Jona til å tale mot Ninive, hovedstaden i Assyria. Denne byen, som ligger i Irak, lå 90 mil fra Jerusalem, en drøy måneds reise. Ikke nok med at Jona nektet å dra – han stakk av i motsatt retning. Da han kom til Jaffa, tok han båt til Tarsis i Sør-Spania. Seilturen på 300 mil ville ha tatt minst en måned, alt etter været. Jona ville ikke til kongen av Assyria og bruker den måneden det ville ha tatt ham å komme til Ninive på å komme langt bort derfra. Hvorfor gjorde Guds mann det?

Folk i Ninive var ugudelige og kjent for sin grusomhet, de hadde angrepet Israel og Juda. Likevel kalte Gud Jona til å dra til Ninive og rope ut mot dens store ondskap (Jona 1,2). Ordlyden minner om den Gud brukte med Abraham om Sodoma og Gomorra i 1. Mosebok 18,20.21. Men Jona var ingen Abraham. Hva kan Jonas holdning lære oss om de unnskyldningene vi kan komme med for ikke å drive misjon?

VÅRE UNNSKYLDNINGER: FRYKT

Les Nah 1,1; Nah 3,1–4; og 2 Kong 17,5.6; 2 Kong 19,32–37. Hva sier dette om Ninive og forholdet mellom Assyria og Israel? Hvordan kan dette ha fått Jona til å dra til Tarsis i stedet?

Jona kan ha vært redd for å dra til Ninive. Assyrerne var en formidabel fiende, og Ninive var rikets hovedstad.

«I den perioden da Israels-riket var delt, var Ninive, hovedstaden i Assyria, en av de største byene i oldtiden ... I sin storhetstid var Ninive et eksempel på forbrytelser og ondskap. I Den hellige skrift er den omtalt som «den blodige byen ... full av løgn og vold …’. Profeten Nahum sammenlignet innbyggerne med en grusom, rovgrisk løve. ‘For hvem har ikke gang på gang blitt rammet av din ondskap?’ spurte han.» –Alfa og Omega, bind 3, side 119.

Ninive var en flott by. Historikerne sier at Sankerib utvidet byen kraftig og bygget det enorme sørvestpalasset som målte 503 x 242 meter og hadde minst 80 rom. Han bygde også 18 kanaler som førte vann til byen fra 65 km unna. Bare størrelsen må ha vært skremmende.

Men assyrerne var også hensynsløse. I sin beretning om erobringen av Babylon skrøt Sankerib av at han fylte gatene med innbyggernes lik, unge som gamle, og relieffutskjæringer funnet under utgravninger viser scener med soldater som spidder sine ofre. Slike mennesker la man seg ikke ut med, for de nølte ikke med å bruke vold mot dem de ikke likte. Ja, Jona må ha blitt skremt ved tanken på å gå blant folkemassene i Ninive.

Likevel leser vi ofte historien om Jona og synes det var stakkarslig å la frykt komme i veien for Guds misjon. Men vi kan komme til å gjøre det samme og la oss styre av frykt i stedet for av Gud.

Tenk på en gang da du følte at Gud ledet deg til å gjøre noe du virkelig ikke ville gjøre fordi du var redd. Hva har den opplevelsen lært deg?

VÅRE UNNSKYLDNINGER: FEIL OPPFATNINGER

Da stormen kom, ga Jona seg selv skylden (Jon 1,1–12). Dette avslører noe om folks oppfatning av verden og Gud den gang. Man tenkte at ulike guder hersket i forskjellige land, men havet var demonenes kaotiske rike. I sjøfolkenes verdensbilde måtte man ofre for å dempe deres vrede. Selv om Jona var hebreer, var hans verdensbilde trolig påvirket av tidens tradisjonelle oppfatninger.

Les Jona 2,1–3.7–10. Hva viser disse versene om at Jona begynte å forstå Guds forsyn?

Jona hadde flyktet fra landet der folket hadde Jahve som sin Gud, men lærte (i livets harde skole) at Jahve også var størst utenfor Israel. Vinden og bølgene tilhørte Gud. Fisken også. «Jorden og det som fyller den, hører Herren til» (Sal 24,1). Jona kom til jordens og havets hersker, og derfor bekjente han og ble reddet.

Vi kan også ha misforstått Gud og hva han forventer av oss. En vanlig misforståelse er at Gud vil vi skal ha fokus rettet mot vår egen frelse og komme bort fra ondskapen i verden. Jo, vi skal ikke la oss «flekke til av verden» (Jak 1,27), men vårt fokus bør være å bringe Guds velsignelser og håp til dem som trenger det.

En annen misforståelse som hindrer oss i å akseptere Guds kall til misjon, er å tro at suksess avhenger av oss. Vi kan ikke redde en sjel mer enn Jona kunne redde Ninive. Vi kan ha en «frelser-mentalitet» om misjon. Vårt kall er ikke å stå for frelsen, men å samarbeide med Gud i hans frelsesverk. Vi vitner om hvordan Gud forandrer oss, men bare Gud kan trekke mennesker til seg. Vi kan så sannhetens frø, men bare Gud kan omvende hjertet. Vi forveksler ofte vår rolle med Guds, og det kan få noen hver til å finne unnskyldninger for ikke å vitne. Ja, Gud brukte Jona, men det var Gud, ikke Jona, som omvendte Ninive.

Det er for vanskelig å vinne sjeler til at vi kan klare det på egen hånd. Hvordan kan vi lære å la Gud vinne sjeler, men gjennom oss og vårt liv og vitnesbyrd?

VÅRE UNNSKYLDNINGER: BRYSOMT

Jonas opplevelse i fisken (se Jona 2) avslørte Guds kjærlighet og barmhjertighet på dramatisk vis, og Jonas bønn viser at han forsto Guds kjærlighetsbudskap. Men trass i et utrolig møte med Gud, var det ikke lett å få bukt med gamle holdninger og vanetenkning, selv om han likevel dro til Ninive.

Les Jona 3. Hvordan reagerte folk på det Jona forkynte? Hva kan det si oss om å vitne?

Uansett hva Jonas følte for dem, forkynte han det Gud hadde sagt, og resultatet var forbløffende. Ninivittene omvendte seg! Ja, Jona måtte oppleve mye før han gjorde det han ikke ville, men da han gjorde det, ble Gud opphøyet.

Guds misjon fremmes av dem som er villige til å ofre, selv om de gjør det motvillig. Våre verdier må vike for Guds prioritering av de fortapte. Som hos Jona hindrer fordommer oss iblant i å gå til en person eller gruppe.

Det krever ydmykhet å innrømme våre fordommer. Misjon koster også tid og emosjonell energi. Det kan tære på å skulle investere i andres liv og ta seg av dem.

I en tid da vi sliter med å holde tritt med våre egne problemer, kan det virke litt for slitsomt å skulle gi andre emosjonell støtte.

Og misjon krever ofte at vi endrer vårt forhold til penger. Misjon koster, enten det gjelder omsorg for andre, kjøp av litteratur og utstyr eller betaling for tjenester til å frigjøre tid til misjonsarbeid. Misjon koster, på mange måter.

Heldigvis arbeidet Gud for å føre ninivittene til omvendelse, tross Jonas’ utilstrekkelighet. Dessverre delte ikke Jona Guds glede.

Hvilket offer ber Gud deg om for å få delt sin kjærlighet med andre? Hvor fullstendig stoler du på at han vil oppfylle sitt løfte om å berike ditt liv gjennom ditt offer?

VÅRE UNNSKYLDNINGER: UBEHAGELIGE KONFRONTASJONER

«Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken» (Jona 4,2). For en vakker bønn! Eller var den det?

Les Jona 4. Hva var galt med mannen?

Jona nærte et så inderlig hat til det folket Gud sendte ham til at han følte det var bedre å dø enn å tape ansikt da hans dommedagsprofeti over Ninive ikke slo til. Jona ville at Ninive skulle bli det neste Sodoma og Gomorra. Han håpet på Guds dom over det forhatte folket. Når det ikke skjedde, slo verdensbildet hans sprekker, og Jona ville heller dø enn at verden ble snudd på hodet.

For andre gang konfronterer Gud Jona, ikke med ord, men med en opplevelse. Et verdensbilde blir ikke til på kommando. Det endres heller ikke fordi vi hører noe nytt. Et verdensbilde blir ofte dannet og endret ut fra livserfaringer og hvordan de tolkes eller forklares.

Den nye erfaringen Gud ga Jona, var å hjelpe ham å se sitt eget forvrengte verdensbilde. Gud fikk en plante til å vokse seg stor nok på én dag til at den skjermet Jona mot solens hete. Jona var glad, ikke for Gud, som utførte miraklet, men for planten. I stedet for å se det som et ufortjent mirakel, så han det som en velfortjent velsignelse etter det gode han hadde gjort. Da planten døde, var det en tragedie som gjorde Jonas sint og usikker på sin egen verdi, og han ble suicidal.

Opplevelsen følges av Guds milde irettesettelse, som får Jona til å innse hvor dum han var som satte en plante høyere enn de mange tusen menn, kvinner og barn i Ninive, samt dyrene deres.

Historien ender ikke med Jonas omvendelse. Den uferdige historien henvender seg til oss. Hva vil vi gjøre med Guds omsorg for de onde, for mobberne, for dem som ikke er nådd over hele kloden?

HER ER JEG, SEND MEG

Jonas’ historie er mer enn utrolig. Det at Gud kunne redde ninivittene til tross for Jonas dårlige vitnesbyrd viser at vår rolle bare er å være et talerør for Gud, for bare han kan overbevise og omvende. Det er en påminnelse om at Gud bare vil ha villige og ydmyke sendebud som vil følge hans veiledning.

Les Jes 6,1–8. Hva er den sentrale tanken i dette avsnittet?

Kallet er der. Gud leter etter frivillige. Vi må svare på kallet ved å underkaste oss hans lederskap, lytte etter hans røst og gjøre det han sier.

Historien om Jonas viser også at Gud elsker dem som bor der hans kjærlighet ikke føles og hans stemme ikke blir hørt. Gud hadde medlidenhet med Ninive, og han har medlidenhet med vår tids millioner i storbyene der bygninger erstatter trær og blomster og en evig larm gjør det vanskelig å være stille og lytte. Om Ninive sa Gud at de «ikke vet forskjell på høyre og venstre» (se Jona 4,11). Gud trenger sendebud som vil gå med hans budskap om håp til dem som er overveldet av livets travle og stygge sider.

Jesaja hørte en røst som sa: «Hvem vil gå?» Hva svarer du?

Utfordring: Lag en liste over ti personer du vet ikke er kristne på et blankt ark eller i bønnejournalen din. Vi kan kalle dem dine «disipler». Skriv om mulig ned navnene. Ha listen i nærheten, og be for hver av dine ti disipler hver dag resten av kvartalet. Be Gud hjelpe deg å bli kjent med dem. Be om at du kan utvikle et dypere vennskap med dem. Når du får utdypet dine relasjoner, så se og lytt slik at du kan se deres behov og smerte. Be Gud møte dem der de trenger det.

Ekstra utfordring: Velg en by i nærheten og en by i en annen verdensdel. Begynn å be for dem som bor og arbeider der. Be om at Gud vil sende adventister dit som kan dele sannheten om Jesu snare komme.

TIL ETTERTANKE

Ellen G. White har en sterk advarsel til dem som sliter med å følge Jesu kall om å vitne for de rundt seg.

«Unnskyldningene til dem som unnlater å gjøre dette arbeidet, fritar dem ikke for ansvaret, og hvis de velger å la arbeidet være ugjort, forsømmer de sjeler som Kristus døde for, de forsømmer sitt gudgitte ansvar og blir nedskrevet i himmelens bøker som utro tjenere. Arbeider pastoren slik Mesteren gjorde, for å være en styrke og velsignelse for andre, når han holder seg borte fra dem som trenger hans hjelp? De som forsømmer personlig omgang med folket, blir selvopptatte og trenger nettopp opplevelsen av å snakke med sine søsken slik at de kan forstå sin åndelige tilstand og vite hvordan de skal fø Guds hjord ved å gi hver enkelt det de trenger i rette tid. De som forsømmer dette arbeidet, viser at de trenger moralsk opprydding, og da vil de se at de ikke har båret verkets byrde.» – Ellen G. White: The Advent Review and Sabbath Herald, 30. august 1892.

Dette er strenge ord som understreker den betydningen Gud legger i misjon, men vi er ikke uten håp. «Da Herren gav Jona oppdraget, la han på ham et tungt ansvar. Men han som hadde bedt ham å gå, var i stand til å styrke sin tjener og la hans gjerning lykkes. Hvis profeten hadde adlydt uten forbehold, ville han blitt spart for mange bitre erfaringer og hadde høstet store velsignelser. Men Herren sviktet ikke Jona i hans dype fortvilelse. Som et resultat av gjentatte prøver og merkelige opplevelser gjenvant han sin tillit til Gud og hans grenseløse makt til å frelse.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 119-120.

Som Jona kan også vi finne det lettere å finne på unnskyldninger for ikke å delta i misjon. Vår unnskyldning kan være en av mange. Men vårt kall til misjon er ikke mindre konkret enn Jonas kall. Spørsmålet er hvordan du vil svare.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvilke unnskyldninger har du blitt fristet til å bruke for ikke å delta i misjon? Hva er ditt Ninive?

2. Tenk på hvor verdifull en sannhet vi syvendedags adventister har. Tenk på hvor velsignet du er som har disse sannhetene. Hva hindrer deg i å dele det vi setter så høyt med andre?

3. Hvordan kan du ved Guds nåde overvinne all frykt du måtte ha om vitnearbeid og misjon?

4. november KVALT AV USYNLIG HÅND

Theophane, Guinea

Detskjedde noe fælt da Theophane skulle til den videregående skolen sin i Guinea en lørdag morgen. Noen grep om halsen hans. Men Theophane så ingen. Han styrtet av sted til skolen. Etter en stund kunne han puste normalt.

Men dette var bare begynnelsen. Når han minst ventet det, kunne den usynlige hånden gripe om halsen hans og stenge for lufttilførselen. Far tok ham med på sykehuset, men legen fant ikke noe galt. «Du er frisk», sa han. Far tok ham med til et annet sykehus, men den legen fant heller ikke noe galt. Men Theophane visste at noe var galt. Han kunne ikke puste! Nå prøvde de et psykiatrisk sykehus, der legen foreskrev piller. Theophane følte seg bedre, men pillene stoppet ikke anfallene. Til slutt virket de slett ikke.

Han var som lengst nede da en stemme talte til ham: «Gå i kirken», sa stemmen. Det hadde han gjort hver søndag hele livet, til han sluttet for et år siden. Han ignorerte stemmen. Men anfallene fortsatte, og stemmen kom igjen: «Gå i kirken».

Theophane lurte på om Gud talte til ham. Han begynte å lese Bibelen. Da sov han bedre og bestemte seg for å gå i kirken neste søndag. Det var da onkelen hans kom på besøk.

Theophane fortalte ham om det han hadde opplevd. Onkelen var adventist og arbeidet som Global Mission-pioner. Han arbeidet med folk som ikke var kristne, men nå så han at nevøen trengte hjelp. «Du burde oppsøke adventistkirken og be om forbønn», sa onkelen. «Det er den beste løsningen for deg».

Neste lørdag ble Theophane med onkelen i kirken og ble der hele dagen. Han følte en ny indre fred. Den kvelden sov han bedre enn på lenge. Etter dette gikk han i adventistkirken hver sabbat og til bønnemøtene søndag og torsdag der folk ba for ham. De ba Jesus gripe inn og stoppe djevleangrepene.

Etter som tiden gikk, ble det stadig lenger mellom anfallene inntil de holdt helt opp. Theophane skjønte at kirken var viktig. Legene hadde ikke kunnet hjelpe ham. Bare Jesus kunne redde ham. Han overga seg til Jesus og ble medlem av Adventistkirken.

Takk for offeret for tre år siden som hjalp til med utvidelsen med nye klasserom på skolen i Conakry i Guinea. Hør resten av Theophanes fortelling neste uke.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Motivasjon og forberedelse til misjon

Bakgrunnsstoff:

Luk 24,1–12; Luk 24,36–49; Apg 1,12–26; Hebr 10,24.25; Apg 2,1–41; 1 Kor 11,1.

Minnevers:

Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene. (Luk 24,44).

Paulus skrev til filipperne: «Noen gjør det nok av misunnelse og stridslyst, men andre forkynner Kristus av god vilje. De gjør det av kjærlighet, for de vet at jeg er satt til å forsvare evangeliet. De andre gjør det ikke oppriktig, men for å hevde seg selv; de tror de kan gjøre lenkene mine tyngre å bære. Men hva gjør det? Kristus blir forkynt i alle fall, enten det skjer med baktanker eller i oppriktighet, og det er jeg glad for. Ja, jeg skal få mer å glede meg over!» (Fil 1,15–18).

Kraftige ord! Enten det skjer «med baktanker eller i oppriktighet», så blir Kristus forkynt – og det var det viktigste for Paulus. Ideelt sett bør våre motiver for å forkynne Kristus, for misjon, for å nå andre med evangeliet, være kjærlighet og sannhet – og ikke egoistiske ambisjoner, misunnelse eller strid.

Hva er noen av grunnene til at folk forkynner Kristus, og hvordan kan vi forberede oss på det?

Denne uken skal vi se på noen hendelser i urkirken som kan si oss noe om disse viktige sidene av misjonen.

Å DELE DE GODE NYHETENE

Les Luk 24,1–12. Hvordan reagerte de som hørte om den oppstandne Kristus?

Etter Jesu død forteller Lukas at noen kvinner gikk til graven tidlig søndag morgen. De hadde med velluktende salver, så de skulle trolig pleie Jesu kropp nå som sabbaten var over. De forventet å finne en forseglet grav, men ble rystet da de fant graven tom. De var usikre og ble redde da to menn i skinnende klær dukket opp. Men mennene hadde en beskjed til dem. De minnet dem om Jesu ord og fortalte at Jesus hadde stått opp, slik han hadde sagt han ville. Glade skyndte de seg til stedet der disiplene og mange andre av Jesu følgesvenner oppholdt seg og fortalte hva de hadde sett og hørt, for de kunne ikke styre sin begeistring. De fortalte andre hva de hadde hørt om Kristus.

Kan du forestille deg hva kvinnene må ha følt? De hadde hatt en stor opplevelse, en som fylte dem med ærefrykt, men disiplene kalte det «løst snakk» og ville ikke tro dem. Peter var usikker på om han skulle tro kvinnene eller ikke og løp til graven for å se selv.

Peter og mange av oss nøler med å tro noe bare fordi andre har sagt det. Peter lyttet til kvinnene, men han kunne ikke dele erfaringen deres før senere. Først så han bare en tom grav, og det, sier Lukas, gjorde bare at han ble «fylt av undring» (Luk 24,12). Han opplevde ikke det samme som kvinnene ved graven.

Samme hva Peter sa, ønsket kvinnene å dele nyheten om Jesus straks de hadde hørt den. Hvilken større motivasjon for å misjonere finnes vel, enn å fortelle hva Jesus har gjort for dem? Hvilket større motiv enn å spre budskapet om frelse i Jesus, det eneste håpet som finnes?

Selvsagt må vi ha vi en personlig opplevelse med Gud før vi kan dele den med andre. Det må være en stor del av vår motivasjon for misjon at vi vil dele det vi elsker så høyt med andre. For vi kan vel ikke dele det vi selv ikke har?

Hva er noen av dine opplevelser av Guds virkelighet og kjærlighet? Hvorfor er dette viktig for deg, og hvordan motiverer det deg til å gå til andre med de gode nyhetene?

ET PROFETISK GRUNNLAG

Les Luk 24,36–49. Hva skjedde, og hvorfor var dette så viktig en opplevelse for apostlene?

Det er interessant at disiplene først ikke trodde fordi de var redde. Men etter å ha sett Jesus og skjønt at han virkelig var i live, trodde de ikke av ren glede (Luk 24,41). Har du noen gang følt at noe var for godt til å være sant? Det var slik disiplene og de andre på salen hadde det.

Men hvis Jesus bare hadde gitt dem denne opplevelsen, da hadde troen deres kanskje ikke blitt varig. Med tiden kunne kraften i opplevelsen ha bleknet. De ville ha glemt den, eller kanskje begynt å stille spørsmål ved den. Så Jesus nøyde seg ikke med å vise dem arrene og spise fisk. Han viste dem det profetiske grunnlaget for sitt verk i Skriften. Så samme hvor flott en opplevelse de hadde hatt med ham, ville Jesus at troen skulle bygge på Guds Ord.

«Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene» (Luk 24,44).

Også her finner vi en sterk motivasjon for å vitne og drive misjon: Guds Ord. Jesus visste at for å grunnfeste disiplenes opplevelse måtte de forstå hvorfor han måtte dø og hva oppstandelsen betydde. Deres verdensbilde måtte flyttes fra et politisk og jordisk rike til den store løsningen på synd og Kristi seier over døden. Evangeliet var noe mye større enn å oppnå politisk suverenitet for Israel. Det avslørte Kristi seier over Satan og garanterte at en dag ville all ondskap i verden være slutt, at jorden vil bli skapt på nytt og at Gud skal bo blant sitt folk. «Da åpnet han deres forstand» (Luk 24,45) så de kunne forstå de sannhetene som de skulle dele med verden. Våre erfaring med Jesus kan ikke bevares uten hans Ord som grunnlag, deriblant profetiene som peker på historien og hendelsene som førte til Kristi første og andre komme. Når vi forstår disse sannhetene, kan vi være klare og motiverte for misjon.

Hvor godt forankret er du i profetiene som peker på Kristus, både hans første og andre komme?

Hvorfor må vi være grunnfestet i Guds Ord, deriblant profetiene, og hvorfor er det så viktig å forstå dem, spesielt for å drive misjon?

VENTETID OG MISJON

Lukas 24 avsluttes med Jesu himmelfart (Luk 24,50–53). Men det er ikke slutten på historien. Lukas skriver også Apostlenes gjerninger. Rett før Jesu himmelfart ga han disiplene et oppdrag, et løfte og instrukser om å vente på «kraft fra det høye» i Jerusalem (Luk 24,49; se også Apg 1,4–8).

Jesus sa disiplene skulle vente i Jerusalem til han oppfylte løftet om å sende Faderens løfte (Den hellige ånd), som ville gi dem kraft til å vitne i Jerusalem, Judea, Samaria og alle andre steder.

Les Apg 1,12–26. Hva gjorde disiplene (ca. 120 menn og kvinner) mens de ventet?

Jesus hadde gitt disiplene et klart oppdrag: de skulle vitne om ham i verden. Mens de ventet, forberedte de seg på oppdraget på to måter. Først sier Lukas at de holdt ved i bønn sammen. Ingen tvilte på hva oppdraget var som Jesus hadde gitt dem, og alle hadde godtatt oppdraget. Det inspirerte dem til å stå sammen i bønn. Lukas forteller ikke hva de ba om, men de ba nok om visdom, kraft og mot til å utføre oppdraget. For et eksempel for oss.

Det andre de gjorde mens de ventet, var å forberede logistikken. Judas hadde overlatt Jesus til å bli henrettet og tatt sitt eget liv. Dermed ble det en stilling ledig blant de tolv. Så mens de ventet, søkte disiplene Guds veiledning og valgte en erstatter. De organiserte seg og planla starten på oppdraget. Peter spilte en lederrolle i alt dette. Ingen utfordret ham, alle så Guds visdom i det. De forsto og trodde at Gud handlet og var virksom blant dem. Ventetiden ble ikke fylt av lediggang, den var målrettet og drevet av misjonen.

Mens vi venter på at Den hellige ånd skal utøses og hjelpe oss å fullføre Guds store oppdrag, må vi stå sammen, oppmuntre hverandre (Hebr 10,24.25) og be om Guds hellige Ånd. Dessuten bør vi peile oss selv og menigheten vår inn på det Gud prioriterer – de fortaptes frelse.

Hvordan kan du lære å vente på Herren og ikke miste motet i mellomtiden? Hvordan kan du best bruke tiden mens du venter, slik disiplene gjorde?

«SOM DERE KORSFESTET»

Apostlenes gjerninger 2 forteller om da Den hellige ånd ble utøst på pinsedagen. Mens Jesu etterfølgere ba, hvilte tunger av ild på deres hoder. De skjønte at Den hellige ånds lovede kraft var gitt.

Les Apg 2,1–41. Hva skjedde med disiplene da de fikk Den hellige ånd i pinsen?

Disiplene begynte å snakke på andre språk «etter som Ånden ga dem å forkynne» (Apg 2,4). Det viktige her er at Gud ga hver enkelt kraft til glede for ikke-troende. Velsignelsen var ikke bare ment for dem selv. Det var ikke en velsignelse som skulle gjøre dem egnet til himmelen eller gjøre det lettere å drive handel på et fremmed språk. Velsignelsen gjaldt Guds misjon til de fortapte. I dag kaller Gud sine følgesvenner til å bruke sine gaver i misjonens tjeneste. Vi har fått gaver: hvilket større kall til misjon enn å bruke det vi har fått til å nå andre?

Utgytelsen av Den hellige ånd gjorde at mange angret at de hadde avvist Messias, for noen av dem var ganske sikkert i Jerusalem da han døde. Tenk på kraften i dette: Peter anklaget noen av dem for å ha korsfestet Kristus. De må ha skjønt hva de hadde gjort, for de ble overbevist og ropte: «Hva skal vi gjøre, brødre?» (Apg 2,37).

Men også de kunne få tilgivelse. «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apg 2,38).

Jesu følgesvenner arbeidet sammen i harmoni med Den hellige ånd og forkynte omvendelse og syndenes forlatelse – også for dem som kanskje hadde vært direkte innblandet i å korsfeste Jesus! Det er kraften i evangeliet. Hvis ikke det motiverer oss til misjon, hva vil da gjøre det? Vi er kalt til å spre evangeliet til verden, en syndig verden med syndige mennesker. Det er ikke vi som skal dømme, vår jobb er å vitne om Jesu frelse.

Hvorfor skulle ideen om at til og med noen av dem som var medskyldige i Kristi død ble tilbudt frelse (1) oppmuntre oss for vår egen del, og (2) oppmuntre oss til å vitne for andre, samme hvor fæle de kan være?

ET BILDE AV URKIRKEN

Les Apg 2,41–47. Hva slags bilde tegnes av den første menighet?

Apostlenes gjerninger 2 avsluttes med et fint bilde av urkirken. Apostlenes gjerninger 2,41 sier at de som ble døpt, ble «lagt til» dem. Man kan lese dette som at noen la sammen antallet nye troende og antallet eksisterende troende og kom frem til et nytt medlemstall for gruppen. Men det blir for overfladisk. Bak ordlyden ligger tanken om at disse nydøpte kristne ble en likeverdig del av gruppen.

Og en sentral funksjon i urkirken var disippelskapet. Etter hvert som nye ble lagt til, ble de disipler på tre måter. For det første fortsatte de å motta undervisning gjennom apostlenes lære og fellesskap. Tekstens ord «lære» og «fellesskap» betyr bokstavelig talt «undervisning» og «partnerskap». Apostlenes forkynnelse konfronterte feil tro og ga nye forklaringer på det folk så og opplevde. Men det lærte dem ikke hvordan de skulle leve ut den nye sannheten i sitt liv. Det var noe som skjedde i relasjoner som en del av gruppen. Nye troende ble omsorgsfullt og bevisst gjort til disipler med direkte undervisning samt deltakelse i de troendes hverdagsliv, alt under tilsyn og ledelse av åndelig modne og grunnfestede apostler.

Det er dårlig forkynnelse å fortelle folk hva de skal gjøre uten å si hvordan. Man kan lese instruksjonsbøker og høre prekener om hvordan man gjør ting, men det er ingen erstatning for å se andre gjøre det og gjøre som dem. Paulus visste dette og lærte sine følgesvenner å ha ham til forbilde slik han hadde Kristus til forbilde (1 Kor 11,1). Når andre kan se at du har en ekte erfaring med Kristus, vil det påvirke dem.

Utfordring: Tenk på noen du kjenner som du skulle ønske var kristen. Be hver dag at han eller hun må få en personlig opplevelse med Jesus.

Ekstra utfordring: Hvem hjelper du inn i et forhold til Jesus? Se etter måter å bringe ham eller henne inn i fellesskapet med andre troende.

TIL ETTERTANKE

Vårt misjonsarbeid må komme av dyp kjærlighet og takknemlighet for det Jesus har gjort og gjør i vårt liv. All annen motivasjon er feilslått. Å fordype seg i Ordet og leve i harmoni med Ordet er nøkkelen til vellykket oppsøkende arbeid. «Vårt liv må være knyttet til Kristi liv. Vi må stadig hente kraft fra ham. Vi må få del i ham, det levende brødet som kom ned fra himmelen. Vi må stadig drikke av den friske kilden som alltid strømmer ut og gir oss sine rike skatter. Dersom vi alltid har Herren for oss, og vi løfter opp hjertene i takk og pris til ham, skal vi stadig få erfare ny friskhet i vårt åndelige liv. Våre bønner vil bli en samtale med Gud akkurat som når vi snakker med en venn. Han vil åpenbare sine hemmeligheter for oss personlig. Vi skal da ofte få en salig, opphøyd følelse av Jesu nærvær. Ofte vil da våre hjerter brenne i oss når han kommer nær til oss for å vandre med oss slik han vandret med Enok. Når dette i sannhet blir den kristnes opplevelse, vil det i hans liv vise seg en hjertets enfoldighet, ydmykhet, saktmodighet og beskjedenhet som åpenbarer for alle han kommer i berøring med, at han har vært med Jesus og lært av ham» Ellen G. White: – Ord som lever (2006), side 86.

«Den som er opptatt av seg selv, kan ikke vokse og bære frukt. Har du tatt imot Kristus som din personlige Frelser, må du glemme deg selv og prøve å hjelpe andre. Tal om Kristi kjærlighet, og fortell andre hvor god han er ... Etter hvert som du tar imot Kristi Ånd – den ånd som viser seg i uegennyttig kjærlighet og i tjeneste for andre – vil du vokse og bære frukt ... Din overbevisning vil bli dypere. Din kjærlighet vil bli fullkommen. Ord som lever (2006), side 41.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvordan forstår du Paulus’ ord i Filipperbrevet om at Kristus ble forkynt av misunnelse og stridslyst? Hvordan kan vi sørge for at vi ikke gjør nettopp det?

2. Hvordan har du opplevd Guds virkelighet og kjærlighet? Det vil si, kan du ut fra egen erfaring forkynne Guds godhet og kjærlighet for andre med oppriktighet og ærlighet? Hva ville ditt vitnesbyrd være?

3. Hva har vært din erfaring med å vente på Herren, og hva har det lært deg om å stole på ham og om tro generelt?

11. november

FORVANDLET!

Theophane, Guinea

Farlikte det ikke da Theophane ble adventist. Han var leder i en annen kristen menighet og skammet seg over at sønnen hadde valgt en annen tro. «Du har en uke på deg. Går du ikke i kirken på søndager, får vi heller skille lag».

Theophane var lei seg. Han var glad i far, men han hadde opplevd Jesu kraft. Djevleangrepene ga seg ikke før adventistene ba for ham. Og bibelstudier hadde vist ham at kristne skulle tilbe på den syvende dag, ikke søndag. Han ville ikke tilbake til sitt gamle liv. Siden han ikke kunne bo hjemme, flyttet han inn hos en venn i nabolaget.

Theophanes bestefar grep inn. Som familiens eldste var han høyt respektert. «Du er forvirret», sa han. «Jeg avtaler et møte med en prest som kan hjelpe deg å se sannheten.»

Far og bestefar tok med Theophane til presten. «Hva fikk deg til å forlate kirken?» spurte han. Theophane slo opp til 2 Mos 20, leste de to første budene og ba presten forklare dem. Presten forsvarte utskårne bilder i kirken med at israelittene ble reddet da de så på bronseslangen i ørkenen.

Da Theophane leste det fjerde budet, sa presten at loven var forandret. Theophane svarte med Jesu ord om at han ikke var kommet for å forandre loven. Da sa presten han var ulydig mot det femte bud. «Elsker du din far?» spurte han. «Du gjør ikke som han sier, og Gud sier: ‘Du skal hedre far og mor.’» Theophane svarte at Jesus sa: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig» (Matt 10,37).

Presten så på far. «Det er slutt for din sønn», sa han. «La ham ikke bo hjemme, for han vil ødelegge andre.» Far var rasende. Han truet med å brenne Theophanes’ fødselsattest og kutte all kontakt. Han forbannet onkelen som hadde invitert sønnen til adventistkirken. Theophane forsvarte onkelen, men far klaget direkte til ham. Onkelen minnet far om djevleangrepene. «Du gjorde ditt beste for gutten, men ingenting hjalp. Han fulgte ikke meg. Han fulgte Guds ord.»

Åtte måneder gikk. Theophanes’ liv var helt forandret. Han var fri for anfallene, og han ble en snill og god ung mann. Naboer som før hadde holdt barna sine borte fra ham, ville nå at de skulle bli som ham. Far var forbløffet og ringte til onkelen og takket ham. «Takk for det du har gjort for gutten min. Han er ikke til å kjenne igjen.»

Nå bor Theophanes hjemme igjen, og han holder sabbaten. Han ber at far og bestefar skal bli kjent med den Jesus som forandret hans liv.

Takk for offeret for tre år siden som hjalp til med utvidelsen med nye klasserom på skolen i Conakry i Guinea.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Misjon til min nabo

Bakgrunnsstoff:

Luk 10,25–37; 2 Tim 3,16; Jak 2,17–22; Matt 22,37–40; Gal. 5,14; Mi 6,6–8.

Minnevers:

Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» (Luk 10,27).

Vi kjenner teksten: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand» (Luk 10,27). Men kjærligheten til Gud kan bli overfladisk hvis vi sier at vi elsker ham, men ikke gjør det han sier. Vi tror vi elsker Gud, men hvor er denne kjærligheten i vårt hverdagsliv? Å elske Gud krever full deltakelse av hjerte, sjel, kropp og sinn – hver dag. Alle kan si at de elsker Gud, men å gjøre det krever bevisst innsats.

Selv om det er godt og viktig å elske Gud, vil Gud også at vi skal elske andre, for vår kjærlighet til andre gjenspeiler kjærligheten til Gud, og den gjør det på en veldig ekte måte. 1. Johannes 4,20 sier: «Den som sier: ‘Jeg elsker Gud’, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett.» Og i Galaterne 5,14 sier Paulus: «For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv».

Denne uken skal vi se hvordan denne leksen kan brukes i vårt liv.

DET AVGJØRENDE SPØRSMÅLET

Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva skjer når vi dør? Hva er vår endelige skjebne? Dette er på mange måter de viktigste spørsmålene vi dødelige har, vi som vet at vi skal dø. Og i Lukasevangeliet kommer noen til Jesus med det som er livets mest avgjørende spørsmål.

Les Luk 10,25. Hva spurte den lovkyndige, og hvorfor spurte han om det?

Enda så alvorlig spørsmålet er, står det at han kom for å sette Jesus på prøve. Vi vet at iblant kan noen komme med skepsis, sågar vantro, og kanskje mener de ikke engang alvor når de spør, men de kan likevel nås. Det var nettopp slik Jesus behandlet den lovkyndige, enda han visste at han ikke hadde ærlige hensikter. Men for den lovkyndige og tilhørerne var spørsmålet en åpning som Jesus kunne bruke for å få dem til å granske sitt eget hjerte. Selv om Jesus kjente mannens motiver, ville han ikke overse ham eller behandle ham respektløst.

For hva kan være viktigere enn dette? «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Dette viktige spørsmålet overskygger alle religiøse ritualer og praksis. Hva er viktigere enn dette for oss som kan omtales som «røyk, synlig en kort stund og så borte» (Jak 4,14)? For hva er alternativet til evig liv om ikke evig død?

Les 1 Kor 15,30–32. Hva er poenget som understreker betydningen av evig liv?

Samme hvor tvilsomme motiver han hadde, så stilte den lovkyndige et viktig spørsmål, og Jesus, som benyttet enhver mulighet til misjon, brukte den til å nå sjeler.

Hvordan kan vi benytte alle muligheter vi får til å vitne, selv om omstendighetene ikke er ideelle?

JESU METODE OG SVAR

Bibelen sier at den lovkyndige kom for å sette Jesus på prøve, men Jesus visste hva planen var. Ja, Gud kjenner hjertets lengsler og ønsker mer enn vi selv gjør. Og vi kjenner vel ikke motivene til dem som spør oss?

Noen ganger spør folk fra andre religioner oss om vår tro. F.eks. spør muslimske venner om Jesu guddom, som: «Hvor i Bibelen sa Jesus at han er Gud?» eller «Hvorfor sier du at det er én Gud når du har tre personer i treenigheten?» Selv om dette ser provoserende ut, kan behovet for Jesus likevel være et ekte uttrykk for en dyp lengsel eller tomhet hos dem som spør. Vi kjenner ikke hjertet, og det behøver vi ikke. Vi trenger bare å tjene andre etter beste evne, uavhengig av deres innerste motiver.

Les Matt 26,56; Apg 17,11; 1 Kor 15,3 og 2 Tim 3,16. Hvordan hjelper disse versene oss å forstå Jesu svar i Lukas 10,26?

Noen ganger vil vi ha svar, men legger ikke ned arbeidet for å finne dem. «Hva står skrevet i loven? … Hvordan leser du?» (Luk 10,26). Jesus pekte på en viktig side ved læring. I stedet for bare å lytte til hva andre sier, må vi lese Skriften selv. Svarene står der allerede, og Den hellige ånd virker på vårt hjerte for å vise oss hva vi skal gjøre.

Gud har gitt oss sitt Ord. Der kan vi finne den sannheten vi trenger å vite om hvordan vi skal leve, behandle andre og «arve evig liv». Jo, lærere og prester har sin plass, men i siste instans må vi gå til Bibelen etter sannhetene som betyr noe. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Sal 119,105). Dette verset er ikke bare poesi, det er sannhet og viser oss til Guds Ord og dets betydning for den troende.

Jesus, Guds Ord som ble menneske, sendte alltid folk tilbake til det skrevne ord. Hva bør dette si oss om Bibelens betydning og hvorfor vi må avvise alle filosofiske og teologiske resonnementer som svekker tilliten til Bibelen?

Å ARVE EVIG LIV

Les Luk 10,27.28. Hva svarte den lovkyndige på sitt eget spørsmål?

Den lovkyndige hadde stilt spørsmålet, og han ga selv svaret: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte ... og din neste som deg selv.» (Luk 10,27).

Hva sa Jesus til det? Han sa: «Du svarte rett» (Luk 10,28). Jesus utfordret ham til å gjøre noe med det da han sa: «Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,28).

For de fleste er det ikke så vanskelig å gi de riktige svarene om tro og lære. Utfordringen er å gjøre det vi vet er riktig og følge det vi tror. Mange som vet nok til å bli frelst, vil gå fortapt fordi de ikke gjorde det de visste. Så alvorlig er det. Bare det å vite at man skal elske Gud og sin neste, er ikke nok. Du må gjøre det!

Les Jak 2,17–22. Hvordan stemmer dette med det Jesus sa til den lovkyndige?

Hvis vi elsker Gud, leser vi hans Ord, vi ber, holder hans bud og er lydige mot hans røst «av hele vårt hjerte». Hvis jeg sier at jeg elsker andre, men ikke bryr meg om andre i kirken, eller hvis jeg overser andres behov når jeg kan hjelpe, hva er da troen til? Kristendommen er ikke bare trospunkter, den er en livsstil.

«Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: ‘Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette’ – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger?» (Jak 2,15.16).

Hvor opptatt er du av andres ve og vel? Hvor nøye følger du Paulus’ ord: «Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres» (Fil 2,4)? Hvordan kan du ved Guds nåde lære å ha større omsorg for andre?

Å ELSKE ANDRE SOM VI ELSKER OSS SELV

Les Matt 22,37–40. Hvordan stemmer det Jesus sa her med svaret til den lovkyndige i Luk 10,27.28?

Ifølge Matteus 22,37–40 gjorde Jesus det klart at sann tro i hverdagen kretser om disse to budene. Og Lukas 10,27.28 sier at hvis en gjør disse to tingene, vil en ha evig liv.

«Kjærlighet er det grunnleggende prinsippet for Guds styre i himmelen og på jorden. Den må bli grunnlaget for den kristnes karakter. Den - og bare den - kan gjøre ham stø. Den – og bare den – kan sette ham i stand til å stå fast i prøver og fristelser.» – Ellen G. White: Ord som lever (2006), side 27.

Les Gal 5,14; Mi 6,6–8; og 1 Joh 4,20.21. Hvordan understreker disse versene det Jesus hadde sagt?

Paulus skrev: «For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv» (Gal 5,14). For Paulus kan kjærlighet til Gud i praksis bare ses når kjærligheten viser seg i vår behandling av andre. Selv om han sa at «den rettferdige skal leve ved tro» (Rom 1,17), er det å leve i tro ikke noe som er skjult uten at andre kan se det. Paulus, Mika og Johannes gjør det klart at praktisk handling viser at troen er reell.

I 1 Kor 13 sa Paulus at hvis man hevder å ha stor kunnskap eller gjøre store ting, eller ha stor tro, eller til og med ofrer sitt liv, men ikke har kjærlighet, så har man blitt som «drønnende malm eller en klingende bjelle» (1 Kor 13,1).

Se på sitatet fra Ellen G. White ovenfor. Legg merke til det hun sier om hvordan folk bare i kjærlighet kan være standhaftige og holde ut fristelser. Hvordan viser denne tanken at budet om å elske ikke er frelse ved gjerninger, men et uttrykk for den troen vi har på Jesus?

DEN BARMHJERTIGE SAMARITAN I DAG

Da han berømmet den lovkyndige for å ha svart rett, sa Jesus: «Gjør det, så skal du leve» (Luk 10,28), og dermed rørte han ved det innerste av mannens hjerte. Det var lett for den lovkyndige å svare riktig, men å gjøre disse tingene var et problem for 2000 år siden og er det for mange den dag i dag. Den lovkyndige ville fange Jesus i ord og vise frem sin kunnskap. Han stilte et oppfølgingsspørsmål: «Hvem er så min neste?» (Luk 10,29).

Les Luk 10,30–37. Hvordan vil du sammenfatte hva Jesu mener med historien?

Finnes det noen rundt oss som har blitt urettferdig behandlet? Har vi gjort det vi kan for å hjelpe dem?

Iblant hjelper ikke pastorer, forstandere og medlemmer dem som trenger hjelp. Iblant kan mennesker med en annen tro være snillere mot andre enn vi er. Vi kan snakke om å være snille, men andre kan møte behov vi ikke gjør noe med. Hvis troen betyr noe, må vi hjelpe der hjelp trengs.

Jesus avsluttet historien om den barmhjertige samaritanen med å spørre hvem av de tre som virkelig var den overfaltes neste.

«Spørsmålet: ‘Hvem er min neste?’ er dermed besvart én gang for alle. Kristus har vist at vår neste ikke bare betyr en av vår egen menighet eller tro. Det har ikke noe med folkerase, farge eller klasseforskjell å gjøre. Vår neste er ethvert menneske som trenger vår hjelp. Hvert menneske som er såret og knust av vår motstander, er vår neste. Hver den som er Guds eiendom, er vår neste.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 5, side 60.

Utfordring: Begynn å be daglig for en som er annerledes enn deg, kanskje en du ikke liker.

Ekstra utfordring: Skriv opp minst tre navn på bekjente (ikke-adventister): identifiser behovene deres (emosjonelle, fysiske, sosiale) og tenk over hvordan du kan dekke disse behovene. Hva kan du gjøre for dem i uken som kommer?

TIL ETTERTANKE

Les Ellen G. White: «Hvem er min neste?» i Alfa og Omega, bind 5, side 55–62.

Det er mange sultne og mishandlede mennesker som trenger hjelp. Du kan gjøre ditt, enda så «lite» det kan virke. Vi klarer ikke å løse alle verdens problemer før Jesus kommer tilbake. Det er ikke vår oppgave. Men du kan gjøre noe så enkelt som å hjelpe en du kjenner som ikke har nok mat, eller det kan være å hjelpe et trossøsken som møter urett.

«En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden. Gode gjerninger er den frukten Kristus krever at vi skal bære: vennlige ord, godhet, omtanke for de fattige, de i nød, de plagede. Når hjerter sympatiserer med hjerter tynget av motløshet og sorg, når hånden rekkes ut til de i nød, når de nakne får klær, den fremmede ønskes velkommen til en plass i stuen din og en plass i hjertet, kommer engler veldig nær, og det er som musikk i himmelen. Alle uttrykk for rettferd, barmhjertighet og velvilje skaper musikk i himmelen. Faderen på sin trone ser dem som viser barmhjertighet og regner dem blant sine mest dyrebare skatter. ‘Den dagen jeg griper inn, sier Herren over hærskarene, skal de være min dyrebare eiendom.’ Enhver barmhjertig handling gjort mot de nødstedte, de lidende, blir regnet som gjort mot Jesus. Når du hjelper de fattige, sympatiserer med de plagede og undertrykte og blir venn med den foreldreløse, får du selv et nærmere forhold til Jesus.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 2, s. 25.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvordan kan vi sikre oss at vi forstår at budet om å elske Gud og andre ikke er frelse ved gjerninger? Hvorfor er tanken om at vi kan gjøre noe for å fortjene frelsen så stor en feil når vi tenker på hvem Jesus er og hva han gjorde for oss på korset? (se Fil 2,5–8) Hvordan kan vi lære å skille mellom å arbeide for frelse, som er en stor feil, og å leve ut den frelsen vi har i Jesus?

2. Hvordan kan vi bli klar over noen av de fordommene vi kan ha mot dem som er annerledes enn oss?

3. Hvilken bibelsk støtte kjenner du for at vi skal vise godhet mot andre, uansett hvem de er, når du ser bort fra skriftstedene i ukens studium?

18. november

Å FINNE DEN RIKTIGE SKOLEN

Nusrat, Ghana

bestemor var sykepleier, og Nusrat ville være som henne. Hun begynte å drømme om å bli sykepleier. Bestemor anbefalte flere sykepleierskoler da Nusrat var ferdig med videregående. Men Nusrat hadde ikke råd til å studere. Mor hjalp allerede storesøster med skolepenger til å bli lærer og kunne ikke hjelpe Nusrat også.

Nusrats

Det gikk tre år, og Nusrats drøm virket like fjern. En dag fortalte hun en onkel som var på besøk, at hun ønsket å bli sykepleier. Onkel Nurideen var selv sykepleier. Han så en løsning. Han hadde studert på Valley View University, som tilhørte Adventistkirken. Det var ikke for dyrt, sa han.

Nusrat ble nysgjerrig, men hun var bekymret. Både hun, onkelen og resten av familien tilhørte en annen verdensreligion. Som barn hadde hun gått på kristen skole, men trivdes ikke. «Jeg følte meg alltid som en fremmed», sa hun. Onkel Nurideen beroliget henne. «Jeg kunne tilbe akkurat som jeg ville på Valley View University», sa han. Han hadde gått på alle møtene i kirken på universitetet, men ingen nektet ham å be i tråd med sin egen tro. Nusrat fattet mot. «Det ville være fint å gå på en skole der man kan tilbe slik man vil og være velkommen», sa hun.

Valley View University lå langt borte, så Nusrat fant et sted nærmere hjemmet: Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College.

«Vi lærer salmer sammen i sabbatsskolen og går i kirken sammen», sier hun. «Jeg liker å tilbe på sabbaten.»

For ikke så lenge siden fortalte hun onkel Nurideen at hans inntrykk av adventistenes skolesystem var korrekt. «Det er som du sa», sa hun. «Det er ingen diskriminering.» Onkel Nurideen ble glad da hun sa dette. «Jeg var sikker på at du ville trives der», sa han.

Gavene dine på 13. sabbat vil hjelpe Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College å utvide med nye klasserom og sovesaler. Colleget åpnet med 22 elever i 2015 og har nå 770. Det er stor søkning, og skolen har ikke kapasitet til flere elever. Dette er en ordentlig misjonsskole, da bare 30 prosent av elevene er adventister. En rekke elever blir adventister hvert år. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats offer på 30. desember.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq

Misjon til dem i nød

Bakgrunnsstoff:

Luk 5,17–26; Joh 5,1–9; 5 Mos 10,19; 3 Mos 23,22; Matt 25,34–40; Joh 15,13.

Minnevers:

Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ (Matt 25,40).

Lukas 5,17–26 gir mange illustrasjoner på hvordan Gud hjelper. Iblant bruker Gud andre til å hjelpe oss, eller oss til å hjelpe andre. Arbeidet kan være utfordrende, men det er givende. Ved å hjelpe andre, gjenspeiler vi Jesu Kristi tjeneste. Noen ganger er det lettere å vite hvem som trenger hjelp enn andre ganger. Men vi er kalt til å være Guds hjelpere for alle i nød, uansett bakgrunn.

Bibelen ber oss omgås fremmede, og når vi vinner deres tillit, er det lettere å hjelpe dem å finne Jesus.

Emnet «Misjon til dem i nød» viser at Gud kan nå mennesker på mange måter. Behovene kan være fysiske, emosjonelle, økonomiske eller sosiale: det vil si at noen kan være utstøtt fra samfunnet eller familien. Uansett må vi gjøre det vi kan for å hjelpe. Dette er en viktig del av det å være kristen og drive misjon.

VENNERS TRO

En sterk historie avslører hva noen gjorde for å hjelpe et menneske, sannsynligvis en venn, til å komme frem til Jesus. Her kan vi se at det iblant skal stor innsats til for å hjelpe dem som trenger det.

Les Luk 5,17–26 (se også Matt 9,1–8; Mark 2,3–12). Hva kan denne historien lære oss om misjon og arbeid for Gud?

Da de bar ham til Jesus, påtok de seg ansvaret for vennen. Gud kaller oss til å være som disse vennene – og føre mennesker til Jesus Kristus. Det krever tro, handling, tålmodighet og om nødvendig vilje til å være ukonvensjonell. Mennene kom til Jesus, men møtte hindringer. De kunne ikke bære sin hjelpeløse venn til Jesus på vanlig vis. De ga ikke opp, men fant en kreativ måte å få frem mannen på. Slippe vennen ned gjennom taket! Og ifølge Lukas likte Jesus det de gjorde (se Luk 5,20).

Jesus vil vi skal bringe hjelpeløse venner til ham. Han er den store legen som lengter etter å tilgi og helbrede dem som lider.

Ellen G. White utfordrer oss til å hjelpe de hjelpeløse: «Ikke vent på å bli fortalt din plikt. Åpne øynene og se dem som er rundt deg, bli kjent med de hjelpeløse, plagede og nødstedte. Gjem deg ikke for dem, og forsøk ikke å stenge deres behov ute. Hvem viser en ren og feilfri gudsdyrkelse, som Jakob skriver om? Hvem ivrer etter å gjøre alt i sin makt for frelsesplanen?» – Testimonies for the Church, bind 2, s. 29.

Jesus viser hvordan vi kan hjelpe de hjelpeløse og kaller oss til å gjøre det. Først blir vi deres venner, så lærer vi om deres behov, og til slutt fører vi dem til Jesus, for bare han kan hjelpe dem. Det var det mennene i denne historien gjorde, og vi må gjøre det samme. Led dem til den eneste som kan redde dem: Jesus.

Hvem trenger litt hjelp akkurat nå? Hva vil du gjøre for dem?

BARE KRISTI METODE

Hva lærer disse historiene oss om å hjelpe dem som er i nød?

Joh 5,1–9

Mark 1,23–28

Ellen G. White skildrer Jesu metode for hvordan man skal tjene andre, spesielt dem som trenger det mest: «Ikke noen annen metode enn den Kristus brukte vil gi virkelig suksess når det er snakk om å nå mennesker. Frelseren blandet seg med menneskene som en som ønsket at de skulle ha det godt. Han viste dem sin sympati, fylte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem: ‘Følg meg.’» Helse og livsglede, side 104.

Først må vi omgås de hjelpeløse, ta oss tid til å bli kjent med dem og forstå deres behov med tanke på å gjøre godt mot dem. Se hva Jesus gjorde med den lamme ved dammen. Jesus var der blant «en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre» (Joh 5,3).

For det andre må vi vise sympati. Mistillit kan iblant gjøre det vanskelig, også fordi folk iblant bruker vennlighet som middel til å vinne en tillit de senere misbruker. Likevel kaller Gud oss til å vise sympati uten å vente gjengjeld.

Det tredje er å dekke deres behov. Det krever mer enn ord. Det krever handling å dekke en annens behov. Jesus snakket med den lamme, spurte hva han ønsket seg, og utførte så et mirakel for ham. I historien om mannen som var besatt av en «uren ånd», tok Jesus kontroll over situasjonen og gjorde noe for den hjelpeløse som han ikke kunne gjøre for seg selv.

Det fjerde er å vinne deres tillit. Når vi hjelper mennesker, lærer de å stole på oss og det vi sier, og når vi siden snakker om Jesus, vil de ha lettere for å lytte. Jesus ville ikke bare helbrede dem fysisk, han ville at de skulle ha evig liv i ham (se Joh 10,10).

Det siste punktet er å hjelpe dem til Jesus, og det krever tro av både deg og den du hjelper.

Vi kan som regel ikke gjøre de miraklene Jesus gjorde. Men hvordan kan vi likevel hjelpe dem som trenger hjelp?

FLYKTNINGER OG INNVANDRERE

Innvandrere og flyktninger blir heftig debattert, spesielt fordi de er så mange. Krig, naturkatastrofer, eller håp om en bedre fremtid har fått millioner til å forlate sitt hjem. De har et desperat behov for hjelp.

I Matteus 2,13.14 var Jesus flyktning. Josef og Maria ble nødt til å forlate Betlehem om natten og søke tilflukt i Egypt for å unnslippe Herodes. Bibelen sier ingenting om tiden i Egypt, men de hadde nok sine utfordringer, kanskje noen av de samme som flyktninger møter i dag. Slik Jesu foreldre søkte asyl i et fremmed land, søker mange muslimer, buddhister, hinduer, kristne og andre asyl i nye land også i dag.

Det er lettere å bli venner med folk fra vår egen kultur- og språkgruppe fordi mye er felles. Da krever det mer å finne felles grunnlag med innvandrere og flyktninger som ser annerledes ut enn oss og ikke snakker språket vårt, som ikke har de samme religiøse verdiene og ikke spiser den samme maten. Evangeliet ber oss tre ut av våre etniske, nasjonale og kulturelle trivselssoner og rekke ut hånden til dem som trenger det, samme hvor ulik oss de er.

Les 5 Mos 10,19; Sal 146,9; Rom 12,13 og 3 Mos 23,22. Hva er det viktig at vi husker her?

Hvordan kan vi hjelpe innvandrere og flyktninger? Det er vanskelig, for i noen land er det ikke politisk korrekt å blande seg med slike. Likevel må vi gjøre det vi kan når vi kan for å hjelpe, for de har sikkert hatt det vanskelig og trenger vår hjelp. Så vi må hjelpe der vi kan.

Begynn med bønn og lær om innvandrere og flyktninger. Mange steder har organisasjoner som arbeider for dem. Du kan bli med i en av organisasjonene, eller kanskje kan bibelgruppen starte et tiltak for innvandrere eller flyktninger.

Hva kan du gjøre for å hjelpe innvandrere eller flyktninger du kjenner til?

Å HJELPE DEM SOM HAR DET VONDT

Det er mye lidelse i verden, både blant rike materialister og hos de fattige. Folk har det vondt, de lider og sliter. De svimlende summene som den vestlige verden bruker på antidepressiva, viser at materiell rikdom ikke garanterer lykke eller fred.

«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.» (Luk 4,18). Hva sier detter om hva Jesus gjorde og hva også vi burde gjøre for dem rundt oss som sliter?

Gud kaller oss til å møte alle menneskers behov, selv om vi ikke vet når eller om de vil ta imot Jesus. Selv om det å nå dem for Jesus er grunnlaget for vår misjon, må vi hjelpe dem som trenger det, rett og slett fordi de trenger hjelp. Vi hjelper dem fordi vi har tatt imot Jesus som Herre, og det er det han kaller oss til.

Jesu eksempel i møtet med menneskers behov er et bibelsk prinsipp å følge. Vi vet ikke om alle han hjalp, tok imot ham eller ikke.

Skal vi virkelig hjelpe andre, må vi kjenne deres behov. Hver kultur behandler venner på sin måte. I India er det vanlig å servere mat eller drikke når man får besøk. Det er lettere å gi en fremmed penger enn å trøste en venn som har mistet en av sine kjære. Vennen trenger noe mer enn penger eller fysiske ting. Ofte kan din sympati under et stort tap bety mye mer.

Når vi skal være Jesu hjelper for våre venner, må målet først være å vise dem uselvisk kjærlighet og forstå behovet før vi tilbyr hjelp. Gi den hjelpen de trenger, selv om du ikke vet om de er klare til å følge Jesus.

Les Matt 25,34–40. Hva er budskapet?

STØRRE KJÆRLIGHET

Behovene tar aldri slutt. Er du villig til å hjelpe, vil du få mange muligheter. Mennesker lider nød, enten det er nære venner eller flyktninger langt borte, og vi bør gjøre det vi kan for å hjelpe. Jesus hjalp dem som ikke kunne hjelpe seg selv. I noen tilfeller tok han initiativet og gikk til dem i nød. Andre ganger, som med dem som senket den lamme ned til ham fra taket, tok vennene initiativet.

«Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» (Joh 15,13)? Hvordan bruker vi dette i vårt arbeid for andre?

En misjonærfamilie arbeidet seks år i Trinidad og Tobago. De første tre årene levde de i et hinduistisk og muslimsk samfunn. Mange hinduer klaget over at kristne avslo invitasjonen til den årlige takkegudstjenesten. En dag deltok disse kristne på en høsttakkefest for en ny hinduisk venn. Da gjorde de som Jesus: Han besøkte vennene sine når de innbød ham til sine feiringer. Hinduismen lærer at gjester eller venner bringer velsignelser til vertens hjem.

La oss prøve å få en venn denne uken ved å være til velsignelse for noen. Studer lokalmiljøet. Bor det flyktninger eller innvandrere der? Hva med dem i gaten din? Kjenner du dem? Uansett er det ikke lett å bli venner med fremmede. La oss be Gud om hjelp. Han kjenner alle du kan bli venner med. Husk at målet er å være deres venn for å hjelpe dem til å finne hjelp hos Gud.

Utfordring: Lær om utlendinger eller ikke-kristne i landet ditt. Joshuaprojects.net er et bra sted for å kartlegge unådde folkegrupper i din kultur.

Ekstra utfordring: Finn noen innenfor din innflytelsessfære. Begynn å be jevnlig for personen etter å ha svart på spørsmålene:

• Er dette min venn – etter Jesu vennskapsmodell?

• Vet jeg hva personen trenger?

• Hvordan kan jeg lede personen til Jesus og hans helbredelse?

TIL ETTERTANKE

Les Arthur White: «A Few Days at Long Point» i Ellen G. White: The Australian Years: 1891–1900, bind. 4, s. 100–104.

Evangeliene har eksempler på hvordan Jesus bygget broer til mennesker fra andre kulturer for å frelse dem (Matt 8,28–34; Mark 5,1–20). Vi er også kalt til å få venner og hjelpe mennesker fra andre kulturer. Kristus døde for alle, uavhengig av rase, nasjonalitet eller bakgrunn. Det må vi ikke glemme. «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2).

«Menn og kvinner oppfyller ikke Guds plan når de bare uttrykker hengivenhet for sin egen familiekrets, ... og stenger dem som de kunne trøste og velsigne ved å hjelpe dem, ute fra sin kjærlighet ...

«Når Herren ber oss gjøre godt for andre utenfor hjemmet, mener han ikke at vi skal elske våre kjære mindre eller at vi skal elske vår slekt eller landet vårt mindre fordi han vil at vi skal vise andre vår sympati. Men vi skal ikke begrense vår kjærlighet og sympati til hjemmets fire vegger og hegne om den velsignelsen Gud har gitt oss slik at andre ikke får glede seg over det sammen med oss.» – Ellen G. White: The Advent Review and Sabbath Herald, 15. oktober 1895.

Det ansvaret vi har for å være en velsignelse for dem utenfor vår trivselssone, enten de er fra en annen kultur eller bare er en hjelpeløs person, er et ufravikelig krav fra Jesus Kristus selv. (Apg 1,8; Mark 11,17).

Spørsmål til drøftelse:

1. Hva er din trivselssone, og hvorfor må du være villig til å gå utenfor den når det er nødvendig?

2. Hva mente folk da Jesus ble kalt «en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere» (Matt 11,19)? Hva gjorde Jesus som kan ha ført til denne anklagen, og hva sier det oss om misjon?

3. I hvilken grad bør en kristen ta del i de vantros feiringer? Hvordan kan kristne gjøre det uten å svikte bibelske prinsipper?

25. november

Å FØLGE SANNHETEN

Obed, Ghana

syntes Obed skulle gå på adventistenes videregående skole i Ghana. Men Obeds stefar satte seg imot det. «Jeg går ikke med på det, for da blir han adventist», sa stefaren, som var pastor i et annet kirkesamfunn. Så Obed begynte på en offentlig internatskole. Der tilba han sammen med andre elever på et av klasserommene hver søndag.

Bestefar

På slutten av det siste året ble elevene i de lavere klassene sendt hjem, og avgangselevene fikk en måned til å forberede seg til eksamen. Med færre elever ble gudstjenestene avlyst. Men Obed savnet gudstjenestene. Den siste helgen før eksamen så han tre klassekamerater gjøre seg klar til å gå i adventistkirken lørdag morgen og ba om å få bli med dem. De tre sang «Until Then» for menigheten, og sangen rørte ved noe i Obed. På mandag ba han Sandra om å få låne salmeboken hennes så han kunne skrive av ordene.

Sandra ga ham boken og lærte ham sangen. Så fikk han henne til å lære ham andre sanger fra boken. De sang mange salmer sammen i eksamensuken. Salmene gjorde Obed interessert i Adventistkirken, og han ville vite mer. Men hva ville stefaren si?

Da Obed var ferdig på videregående, dro han hjem. Han hjalp mor med å selge stekt fisk langs veien. Han våget ikke å gå i kirken på sabbaten, men oppdaget at det var bønnemøter der mellom 19 og 20 på onsdager. I to måneder gikk han på møtene onsdag kveld. Han lærte nye salmer og nye sannheter om Gud. Han visste at han hadde funnet sannheten.

Da han begynte på universitetet den høsten, så han seg straks om etter adventister. Da han fant dem, deltok han i møtene på sabbaten. Snart var han døpt.

Obeds bestefar ble henrykt da han fikk vite at barnebarnet var blitt adventist. Stefaren ble opprørt, men med tiden godtok han det.

I dag er Obed assistent i administrasjonen ved hovedkvarteret for Sør-Ghana-unionen i Accra. Han sier det er viktig å følge sannheten selv om foreldre og andre forsøker å stopp en. «Du bør følge det du vet er sannhet, og når Guds tid er inne, vil han la deg tilbe i kirken.»

En del av ditt offer 13. sabbat vil bidra til å fremme adventistenes skolearbeid i Ghana. Midlene vil bidra til å bygge nye klasserom og sovesaler ved Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College. Colleget åpnet med 22 elever i 2015 og har nå 770. Dette er virkelig en misjonsskole: Bare 30 prosent av elevene er adventister. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats offer den 30. desember.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq

Misjonær for de mektige

Bakgrunnsstoff:

Dan 4; 2 Kong 5,1–19; Joh 3,1–12; Joh 7,43–52; Matt 19,16–22; Joh 19,38–42.

Minnevers:

Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel? (Matteus 16,26).

Selv om det er lenge siden Bibelen ble skrevet, åpenbarer den Guds sannhet for vår verden. Noe av det den åpenbarer, er menneskets natur, og at folk i bunn og grunn er de samme – enten de lever i 700-tallets Judea eller Brasil i det 21. århundre: syndere som trenger Guds nåde.

Det gjelder også de rike og mektige. Bibelens rike og mektige var som de rike og mektige i vår tid, spesielt i sin jakt på rikdom og berømmelse og makt, ofte på bekostning av de sårbare. Likevel er Gud like opptatt av de rike og mektige som han er av de svake og trengende. Skriften har eksempler på bibelske karakterer som var mektige eller rike, eller begge deler, og hvordan Gud brukte dem til å velsigne folkeslagene: Abraham, Isak, Job, Salomo og Josef, for å ha nevnt noen.

Denne uken skal vi se på Guds misjon til de rike og mektige. Bli med og se hvordan Gud nådde noen av dem og hvordan han kaller og forbereder syvendedags adventister til å vitne for dem i dag.

NEBUKADNESAR

Som syvendedags adventister tror vi på «ubegrenset forsoning». I motsetning til noen kristne tror vi altså at Kristus døde for alle, ikke bare en spesiell gruppe som er forutbestemt til frelse. Siden Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4), ga Jesus seg som et offer «for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens» (1 Joh 2,2). Derfor ble alle utvalgt «før verdens grunnvoll ble lagt» (Ef 1,4), selv om ikke alle velger ham. Det er også derfor Bibelen forteller om alle slags mennesker som nås for Gud.

Les Dan 4. Hva skjedde med kongen, og hva sier det oss om at frelsen kommer til en av verdens mektigste menn?

Historien om kong Nebukadnesar er et eksempel på at Gud når mektige ikketroende. Guds dom over ham ble fullbyrdet på en måte som minner om noen israelittiske konger (se f.eks. 2 Krøn 32,25.26; 1 Kong 14,21–31; 1 Sam 28). Fortellingen om Nebukadnesar, som tok til fornuften og anerkjente Gud som skaper, viser at Gud bryr seg om alle, også de rike og mektige. I vers 37 erklærte verdens mektigste mann: «Jeg, Nebukadnesar, lover, priser og ærer nå himmelens konge. For alle hans gjerninger er sanne og hans veier rette. Han kan bøye dem som er hovmodige i sin ferd.» (Dan 4,37). Om bare alle rike og mektige blant oss forsto denne sannheten!

Hva kan vi lære av denne historien? For det første at Gud bruker troende som Daniel for å nå mektige ikke-troende. For det andre at Gud kan gripe direkte inn i vitneprosessen og nå mektige ikke-troende. Gud ydmyket Nebukadnesar for hans stolthet og arroganse. Dette var en dramatisk historie, men det er mange andre måter de rike og mektige kan jekkes ned på.

Hvorfor må vi passe oss for den arrogansen kongen hadde vist? Hvordan er det lettere å få en slik innstilling enn vi kanskje tror?

NAAMAN

Jesus døde for alle, uansett bakgrunn, rikdom, etnisitet og status. Gud kaller på alle, også mektige ikke-kristne (se Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 283-284).

Les 2 Kong 5,1–19. Hva kan denne historien si oss om å nå mennesker for Gud?

I 2. Kongebok 5,17–19 kom Naaman med to uvanlige forespørsler etter at han ble helbredet for spedalskhet. Først ba han om å få ta med to esellass jord fra Israel til Syria for å tilbe den levende Gud. Han sa: «For jeg vil aldri mer bære fram brennoffer og slaktoffer til andre guder, bare til Herren» (2 Kong 5,17).

Naaman tror nå på den eneste sanne Gud, men hans første anmodning viser at hedensk påvirkning ennå påvirket hans tenkning. Den syriske hærlederen så på Israels Gud som en som må æres på israelsk jord. Selv om Naaman skjønte at det ikke fantes noen annen Gud enn Israels Jahve, tenkte han fremdeles at Gud var knyttet til landet Israel. Derfor ville han tilbe Gud på israelittisk jord også i sitt eget land.

Naamans andre ønske viser at han var oppriktig. Han ville bare tjene himmelens Gud, men skjønte at det ikke ville bli lett å holde sitt forsett blant avgudsdyrkerne i hjemlandet. Syrias konge tilba stadig guden Rimmon, og Naaman var kongens ledsager. Han ville ikke forsømme sine plikter overfor kongen, men ville heller ikke at det skulle regnes som tilbedelse om han bøyde seg for Rimmon. Naaman hadde overgitt seg til Jahve, og ville ikke tilbe den hedenske guden. Han ville ikke at Elisja skulle få høre at han gjorde det.

Elisja besvarte Naamans bønn med ordene «Gå i fred!» (2 Kong 5,19). «Dette må verken betraktes som godkjenning eller avvisning av Naamans ønske. Han skulle reise i fred, ikke i tvil eller rastløs usikkerhet. Gud hadde vært god mot ham, og han skulle finne lykke og fred i tilbedelsen av Gud. Naaman var nyomvendt og samvittighetsfull. Han ville vokse i kraft og visdom hvis han holdt fast på sin nyvunne tro. Gud leder nyomvendte ett skritt om gangen og vet når tiden er inne til å be om en bestemt ting. De som arbeider for sjelers frelse, må alltid huske dette.» – The SDA Bible Commentary, bind 2, side 878. Han hadde nettopp begynt reisen. Han trengte tid til å vokse.

Hva kan denne historien lære oss om å ikke presse folk for fort, spesielt de fra en ikke-kristen bakgrunn eller kultur?

Å VITNE FOR LÆRDE: NIKODEMUS

Nikodemus var lærd. Han var en av jødenes rådsherrer (Joh 3,1). Jesus kalte ham en lærer for Israel (Joh 3,10). Han kjente Bibelen og lengtet etter Herren. Menneskelig sett kan han ha virket som en Guds følgesvenn. Han holdt budene og var en respektert leder. Han var rik og mektig. Mange regner slikt for Guds velsignelse. Men det man så på overflaten, var bare det – overflaten.

Les Joh 3,1–12. Hva sier dette om Nikodemus’ åndelige behov og hvordan Jesus straks talte til dem?

Nikodemus prøvde å bevare fasaden da han kom til Jesus. Men Gud kjente hjertet. Og Gud kjenner alle de rike og mektiges hjerte. Nikodemus kom fordi Jesu lære hadde overbevist ham. Hans stolthet hindret ham i å åpent bekjenne Jesus Kristus som Herre, men den natten forandret ham for alltid. Selv etter at han ble overbevist om at Jesus var sendt av Gud, sa han ikke åpent at han holdt seg til Jesus Kristus.

Les Joh 7,43–52 og Joh 19,39. Hva sier dette om Nikodemus og Jesus?

Nikodemus var tydeligvis sterkt påvirket av Jesus. Han forsøkte å beskytte ham mens Jesus levde og æret ham etter hans død. Jesus hadde trengt gjennom til Nikodemus, som hadde et stort behov for frelseren, enda så lærd han var.

Hvorfor må vi ikke falle for tanken om at siden «vi har sannheten», så er det nok til å frelse oss?

Hvor mange vil gå fortapt som hadde mer enn nok kunnskap til å bli frelst?

MISJONÆRER TIL DE RIKE

Les Matt 19,16–22. Hva kan vi lære av at personen ikke tok imot Jesus?

Jesu møte med den rike unge mannen viser hvor farlig rikdom kan være. Se på ordene: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike» (Matt 19,24). Selvsagt kan de rike bli frelst, men hvis de ikke passer seg, kan rikdommen forhindre at de blir frelst.

Rik og fattig ender samme sted: graven. Så de rike trenger frelsen like mye som alle andre. Pengene kan ikke kjøpe oss fri fra døden. Dette fritaket får vi bare som en gave fra ham som sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh 11,25).

Les Luk 19,1–10. Hva gjorde forskjellen, i motsetning til historien om den rike unge mannen?

Sakkeus reagerte annerledes på Jesus enn den rike unge mannen. Legg merke til at Jesus ikke ba Sakkeus om å selge det han hadde og gi det til de fattige. Jesus må ha visst hvor sterkt knyttet til rikdommen den unge mannen var, og derfor sa han det han sa. Sakkeus ble overbevist av Jesus og visste at han måtte gjøre noe med i livet sitt, spesielt når det gjaldt rikdommen.

«Hva vil det gagne et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva skal et menneske gi som vederlag for sin sjel?» (Matt 16,26). Hva bør vi lære av dette?

MISJONÆR TIL DE MEKTIGE

Jesus visste hvordan han skulle bli venner med de mektige. Mange av dem beundret og respekterte ham, men mange foraktet ham også. De mektige som kom til Jesus for å få hjelp, merket nok hans omsorg. Mange av dem kom ikke åpenlyst med en gang, de ventet til de var sikre på at Jesus virkelig var Guds Sønn. Det gjaldt både Nikodemus og Josef fra Arimatea.

Les Matt 27,57–60 (jf. Mark 15,43–47; Luk 23,50–53 og Joh 19,38–42). Hva sier dette om hvordan Herren brukte en rikmann som var blitt påvirket av Jesus?

Før dette har vi ikke hørt om Josef fra Arimatea. Plutselig dukker denne rike mannen opp, nesten fra ingensteds, og er med og oppfyller profetier. Gud både har brukt og vil bruke de rike. Derfor gjelder vårt oppdrag også dem.

Noe av det vanskeligste kan være å bli venner med de mektige. Det er bedre å la dem komme til deg enn å jakte på dem. Det gjorde Jesus. De ble vitne til hans budskap, helbredelser og kraft fra Gud. Bak kulissene ble de overbevist om at han virkelig var Guds Sønn.

Mektige mennesker søker samarbeid av flere grunner. De vil være en del av noe godt som endrer livet for folk. Dette er også en måte å forandre deres liv på. Slik kan de rike og mektige få den hjelpen de trenger uten å utbasunere sine behov.

Den neste fasen er å starte noe der de rike og mektige kan være med i Guds verk. Ta deg tid til å investere i de rike og mektige der du bor.

Utfordring: Tilføy en på bønnelisten som har en viss makt, ikke er kristen, og er en du kan ha kontakt med fra tid til annen.

Ekstra utfordring: Send et brev eller en e-post til en som har en viss makt – selv om det er en du kanskje aldri har møtt – og fortell at du ber for ham eller henne.

TIL ETTERTANKE

Les Ellen G. White: «Arbeid for de rike» i Helse og livsglede, side 161–167; «Captive Maid Shows Concern for Naaman» i Reflecting Christ, side 337.

Jesus elsker de fattige like høyt som de rike og mektige. Han døde for både rik og fattig. Jesus visste hvordan han best kunne nå dem. Han sa at «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike» (Mark 10,25). Denne uken utfordres vi til å nå de mektige og rike med Kristi evangelium. De har like stort behov for frelse som alle andre selv om de kanskje ikke innser det på grunn av den «sikkerheten» de tror rikdommen gir dem.

«Det er blitt sagt mye om vårt ansvar overfor de forsømte fattige, men burde vi ikke vise de forsømte rike oppmerksomhet også? Mange anser denne klassen for håpløs ... Tusener av velstående mennesker er blitt lagt til hvile uten å bli advart. Men selv om de kan virke likegyldige, har mange av de rike tunge sjelebyrder.» –Ellen G. White: Helse og livsglede, side 162.

Spørsmål til drøftelse:

1. Jesus brøt ned kaste- og klassegrenser i sitt møte med rike og fattige. Hvordan forholder vi adventister oss til gapet mellom rik og fattig?

2. Jesus sa: «Det som ble sådd blant tornebusker, det er den som hører ordet, men dette livets bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt» (Matt 13,22). Hva tror du Jesus mente med «rikdommens bedrag»? Hvorfor behøver vi ikke å være rike for å bli bedratt av rikdom?

3. Se på spørsmålet i slutten av tirsdagsavsnittet om at det å kjenne sannheten ikke er det samme som å bli frelst av den. Hvorfor er dette viktig? Hvis kunnskap om sannheten ikke er det som redder oss, hva er det da som frelser oss?

4. Hvilke andre grunner kan du tenke deg til at den rike unge mannen avviste Jesus mens Sakkeus tok imot ham?

2. desember EN INNFLYTELSESRIK KIRKE

Peter N.K. Duodu og Samuel Marfon, Ghana

Det er ikke ofte at et 13. sabbats offer utløser et annet stort prosjekt. Men det har skjedd i Accra, hovedstaden i Ghana i Afrika.

For 15 år siden ga militæret i Ghana Adventistkirken en tomt i den største militærleiren i Accra, mot at de bygget en kirke der. Offeret 3. kvartal i 2007 bidro til byggingen av en vakker kirke. Kirken ble innviet 1. november 2008.

Ghanas politistyrke la merke til den nye adventistkirken og ville ha en adventistkirke ved politiskolen i landet. «Vil dere bygge en kirke der hvis vi gir dere tomt?» spurte de. Det var et tilbud kirkens ledere ikke kunne takke nei til. «De så hva vi hadde gjort i militærleiren og hadde tillit til at vi kunne bygge noe fint», sa Christopher Annan-Nunoo, som er sekretær for Sør-Ghanaunionen.

«Kirken i militærleiren har vist seg å være et lys for de væpnede styrker», sa Peter N. K. Duodu, som er militærkapellan i Adventistkirken. «Folk kommer hit til gudstjeneste på grunn av bygningen», sa han. «De sier: ‘Denne bygningen er fantastisk.’ Så bygningen taler for oss uten at vi må ut og forkynne.

Han sa at de militære som kommer i kirken, får en bedre forståelse av adventistene og lærer om Gud og frelsen.

Samuel Marfon, som har vært politimann i 17 år og er eneste adventist blant kapellanene i Ghanas politikorps, håper at den nye kirken ved politiskolen skal få en lignende betydning for politiets personale. Det forventes at det skal være plass til mellom 1500 og 2000 i kirken. «Gud vil gjøre det for oss», sa han. «Han vil bygge kirken.»

Josiah Nwarungwa, som er misjonsleder for Den vestafrikanske divisjon, fryder seg over den innflytelsen offeret 13. sabbat i 2007 hadde fått på politiet. «Det er inspirerende», sier han. «Jeg ber at Gud må gjøre det til et senter for evigheten for dem som kommer i kontakt med det.»

Takk for ditt offer i 2007 som har fått stor innflytelse på ledelsen for militæret og politiet i Ghana. Offeret dette kvartalet kommer nok også til å få stor betydning for folk i Ghana. Det vil gjøre det mulig for Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College å utvide med nye klasserom og sovesaler. Takk for at du vil gi et godt offer 13. sabbat den 30. desember.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Misjon til de unådde: 1. del

Bakgrunnsstoff:

Apg 17; 1 Kor 2,2; Rom 1,18–25.

Minnevers:

Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. (Apg 17,24).

Lukas skrev om Paulus i Athen: «I synagogen førte han samtaler med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der» (Apg 17,17).

Paulus ville ha hatt lettest for å arbeide blant jødene, sitt eget folk. Men han slo seg ikke til ro med å arbeide bare blant sine egne. Han var kalt til å nå andre også.

Eller Paulus kunne ha gått til de «gudfryktige» hedningene som allerede hadde en endret forståelse. De hadde et bibelsk grunnlag han kunne bygge på, selv om de ikke kjente den Gud de «fryktet» – Jesus Messias.

Men, nei. Da Paulus var i filosofenes Athen, forsøkte han å nå folket der også. Mange av dem hadde en helt annen bakgrunn og verdensbilde enn det hebraiske, som var bakteppet for det Paulus ville lære athenerne.

Hvordan gikk Paulus frem for å nå dem, og hva kan vi lære av hans forsøk?

EN HEBREER I ATHEN

Les Apg 17,1–16. Hvordan havnet Paulus i Athen, og hvordan reagerte han på det han fant der?

Athen var «full av gudebilder» (Apg 17,16). Paulus kjente sitt eget folks historie og deres tilbøyelighet til avgudsdyrkelse, og ble opprørt over alle avgudene han fant i Athen. Han hadde medfølelse med athenerne, som ville dø i sine synder hvis de ikke lærte om den sanne Gud.

Byene våre er også fulle av avguder, selv om de er mindre iøynefallende enn den gang. Mange troende kan gå gjennom en by uten å reagere på avgudene. Men Paulus lyttet nok til Den hellige ånd til å ta affære. Til forskjell fra troende som ikke skjønte at evangeliet gjaldt hele verden, visste Paulus at Gud ville athenerne skulle bli frelst sammen med alle andre. Han forsto at global misjon innebar å gå med evangeliet til dem som var helt unådd, også hedenske avgudsdyrkere og filosofene i Athens gater.

Derfor oppsøkte Paulus markedsplassen der de holdt til. Man kan si at han startet det første Global Mission studiesenteret og brukte markedsplassen til å studere og utprøve metoder for å nå hedninger.

Paulus visste at han ikke kunne snakke til athenerne slik han snakket til jøder eller gudfryktige hedninger. Dette var mennesker som ikke kjente Israels Gud eller hans historie med Israel. Jødene og de gudfryktige hedningene hadde trospunkter som betydde ingenting for dem Paulus møtte i Athen. En helt ny tilnærming måtte til.

I dag prøver vi ofte å nå slike som ikke har noe til felles med den jødisk-kristne arven. Derfor må vi tilpasse oss, slik Paulus gjorde det. Det som fungerer bra i Buenos Aires, kan være nytteløst i Bangkok.

Hva slags avguder tilber folk der du bor, og hvordan kan du få dem til å se hvor verdiløst det er?

PAULUS PÅ AREOPAGOS

Samme hvor Paulus kom, var oppdraget å forkynne evangeliet. Og det ville han også gjøre i Athen.

Les Apg 17,18–21. Hvordan reagerte hedningene på Paulus’ tale og spørsmål?

Paulus og hans «fremmede guder» gjorde inntrykk på folk (Apg 17,18), og derfor tok de ham med til Areopagos, der juridiske og religiøse saker ble avgjort, enda det ikke virker som om Paulus sto overfor noen rettssak. Det virket rimelig å la ham legge frem sin «nye lære» (Apg 17,19). Det var nok vanskelig å avfeie en med Paulus’ veltalenhet, lidenskap og intelligens, selv om han sto for tanker som forekom dem merkelige.

Apostlenes gjerninger 17,21 sier at athenerne ikke brukte tiden til annet enn å fortelle og høre siste nytt. Mente Lukas de var late? Neppe. Han mente nok bare at de var erfarne tenkere og debattanter. Grekerne hadde jo frembrakt Sokrates, Platon og Aristoteles, filosofer med innflytelse helt ned til vår tid. Athen hadde vært et intellektuelt og filosofisk sentrum i århundrer. Disse tenkerne var ikke ateister i moderne forstand, men mange av deres tanker var helt ulike kristendommens lære. Det er f.eks. vanskelig å finne plass for en oppstanden Messias i epikureernes og stoikernes filosofi.

I Athen forventet Paulus at Den hellige ånd kunne bruke den kunnskap og talegaver han hadde tilegnet seg under Gamaliel. Men det var mer det Paulus oppdaget på gatene i Athen som Den hellige ånd kunne bruke. «De mest klartenkte blant tilhørerne ble forbauset over hans forklaringer. De forstod at han kjente godt til deres kunst, litteratur og religion.» – Ellen G. White: –Alfa og Omega, bind 6, side 165.

Senere skrev Paulus til korinterne at «jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet» (1 Kor 2,2). Hva kan dette si oss om hvor sentral Kristus må være i vårt budskap, samme hvem vi forkynner for?

PAULUS OG DEN UKJENTE GUD

Paulus nedvurderte ikke athenernes falske religion eller falske guder. Han tok det gode han kunne finne og brukte det.

Les Apg 17,22.23. Hva gjorde Paulus i sitt forsøk på å nå dem med evangeliet?

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse.» (Apg 17,22). Paulus roste hedningene! De var villedet i sin tro, og likevel roste Paulus deres hengivenhet. Han fortsatte: «For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres ...» (Apg 17,23). Ved å nevne sitt studium av athenernes religion, formidlet han respekt for folket. Han presset seg ikke på som selvutnevnt ekspert med alt det folket måtte forandre på selv om han faktisk var ekspert og hadde svarene de trengte! Men han ga seg ikke ut for å være det, for da ville han ha blitt avvist på flekken. Nei, han fremsto som en som ønsket deres beste.

I sin omtale av inskripsjonen «For en ukjent Gud» (Apg 17,23) utnyttet Paulus det de kunne si seg enige om. De trodde på gud (faktisk mange), og det var en god begynnelse (noen trodde ikke den gang heller) og kunne åpne veien for videre samtale. Han spottet ikke tanken om et alter for en ukjent gud. I stedet satte han pris på og beundret at de brydde seg nok om åndelige ting til å tilbe noe de ikke engang kjente, i tilfelle de hadde gått glipp av noe.

Tok de feil? Selvfølgelig, men det kunne man komme tilbake til. Det som var viktig nå, var at de var oppriktige i det de forsto. Det var noe Den hellige ånd kunne arbeide med.

Paul hadde funnet et samtaleemne som vakte interesse.

Hvilke broer og kontaktpunkter kan du tenke deg som vil åpne muligheter for dypere samtaler med dem du kommer i kontakt med?

EN NY GUD

Nå som Paulus hadde fått tenkernes oppmerksomhet, viste han tilhørerne til himmelens Gud.

Les Apg 17,24–27. Hva var Paulus’ tilnærming i forsøket på å nå dem?

For et folk som var så opptatt av åndelige ting at de bygget et alter for en ukjent gud, var Paulus’ ord fengslende: en skapergud som ikke bor i et tempel, trenger ikke noe fra menneskene, men oppfyller deres behov. I en kultur gjennomsyret av en mytologi med guder som var uforutsigbare, selvopptatte og grusomme, var tanken om en Gud som den Paulus beskrev, en spennende tanke. Og mennene på Areopagos tok sine første små skritt mot kjærlighetens Gud.

Faktum var at den Gud de ikke kjente, kunne man kjenne! Og han ønsker å bli kjent.

Paulus talte nok lenger på Areopagos enn bare de få ordene Lukas gjengir. Lukas sammenfattet Paulus’ tale for å spare plass. Paulus utdypet nok hvert av de punktene vi har lest om hittil. Så vi sammenfatter Paulus’ tale punktvis:

1. Først roste Paulus deres åndelige bevissthet og oppriktighet.

2. Deretter viste han at han hadde studert deres tro og funnet ting han respekterte blant det han hadde oppdaget.

3. Så fortalte han dem en bestemt ting han hadde oppdaget ved religionen deres som de innrømmet at de ikke forsto.

4. Etter det delte han den siden av Gud som han visste at de trengte, nemlig at Gud er til, at han elsker dem og ikke er langt unna.

5. Til slutt i talen gikk Paulus over til å advare dem om hva det innebærer å avvise kunnskapen om den Gud de ennå ikke kjente.

Paulus førte dem så langt han kunne ut fra det han visste om det de trodde på. Det var ikke dårlig gjort å få dem med så langt.

Legg merke til Paulus’ appell til skaperverket og Gud som skaper (se også Rom 1,18–25). Hvorfor er dette en god tilnærming med folk flest, iallfall som en begynnelse? Hva er det ved skaperverket som peker så sterkt på Gud?

KRYSSE EN LINJE

Les Apg 17,24–34. Hvordan fortsetter Paulus sitt vitnesbyrd?

Det er interessant at Paulus siterte noen av deres egne forfattere, som, etter å ha skrevet en nesten bibelsk sannhet, ga Paulus en sjanse til å føre tilhørerne videre. Det vil si at han brukte kjennskapet til deres tro til å finne et felles ståsted for så å gå videre. Når vi prøver å nå andre, kan det det være nyttig å vite hva de tror på og finne et felles ståsted.

Legg også merke til at Paulus bruker det felles grunnlaget til å komme dit han ville: Jesu oppstandelse og håpet det gir. Lukas beskrev deres reaksjon på ordene om oppstandelsen. Noen hånet tanken, andre sa at de ville høre mer om det, og noen trodde. Poenget her er at alle hadde hørt etter. Og det var det Paulus hadde håpet.

Vi vet at noen vil forkaste evangeliet, men vi må gjøre alt vi kan for at de forstår hva de avviser. Ved sin arbeidsmetode blant athenerne og sin strategiske bruk av det han hadde sett og lært hos dem, sørget Paulus for at de hørte etter når han sa at det fantes en Gud som de ikke kjente, men som hadde skapt dem. Denne Gud elsket dem og ønsket å bli kjent av dem. Han hadde vist dem barmhjertighet tross deres uvitenhet. Men dommens dag var underveis. Og om alt dette lød for utrolig, var Jesu oppstandelse beviset.

Nå som folket faktisk hadde hørt og forstått budskapet, måtte de velge om de skulle avvise det eller se nærmere på det. Og noen undersøkte nærmere og ble Jesu følgesvenner (Apg 17,34).

Utfordring: Be Gud om hjelp til å vite hvordan du best kan vitne for noen du kjenner.

Ekstra utfordring: Bruk sosiale medier som et mulig «Areopagos» der du kan stå for evangeliet for ikke-troende, klart og taktfullt som Paulus.

TIL ETTERTANKE

Noe av det viktigste historien om Paulus’ erfaring på Areopagos viser oss, er hans feltstudium av hvordan man nærmer seg en unådd gruppe ikke-troende, og som resulterte i en liten gruppe kristne i Athen.

«Kommende slektledd skulle bli kjent med hva Paulus forkynte og hvilken holdning han inntok til sin samtid. Det skulle ikke bare vitne om hans urokkelige tillit og mot i ensomhet og motgang, men også fortelle om de seirer han vant for kristendommens sak midt i hedenskapet.

«Paulus’ forkynnelse inneholder mye lærdom [eng.: « treasure of knowledge» – et kunnskapens skattkammer] for menigheten. Han opplevde en situasjon hvor han lett kunne ha sagt noe som hadde irritert hans stolte tilhørere og ført ham i vanskeligheter. Hadde han talt direkte mot deres guder og byens storfolk, kunne han ha møtt samme skjebne som Sokrates. Taktfullt og preget av Guds kjærlighet avledet han tilhørernes oppmerksomhet fra de hedenske guder og åpenbarte den Gud de ikke kjente.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 168-169.

Med direkte kontakt med folket, studium av deres kultur og religion, og sin respekt for deres hengivenhet til åndelige ting, klarte Paulus noe i Athen som er en skatt til kunnskap for kirken. Han unngikk å irritere lytterne. Dette var en stor bragd og inspirert av Gud. Dette er ifølge Ellen G. White det kunnskapens skattkammer som kirken må legge merke til i denne historien.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hva viser historien om Paulus i Athen at den som begynner et nytt evangelisk arbeid i en by, må gjøre først av alt?

2. Hvordan må den kristne opptre for å bygge broer til slike som ikke kjenner Gud?

3. Vi kan bli provosert av moderne avguder, men hva bør vi unngå når vi starter nytt arbeid blant folk som tilber disse avgudene?

4. Paulus kunne ha avsluttet med bare å presentere folket for denne Gud som elsket dem, og da ville de ha vært ganske fornøyd. Men han krysset en grense som fikk folk til å tro at han var forvirret da han tok opp oppstandelsen. Burde han ha gjort det? Hvorfor eller hvorfor ikke?

9. desember

ANGREPET

Nancy, Ghana

13-åringen

Nancy gikk til skolen med en skarp sigd i hånden. Elevene skulle slå gress rundt skolen. På veien traff hun Akuba, en 16 år gammel slektning. De begynte å krangle, og Akuba tok sigden fra Nancy og svingte den truende. Akkurat da grep Nancys far inn. Noen hadde fortalt ham om bråket, og nå kom han mellom jentene. Sigden kuttet av fars nesetipp.

Nancy gråt, og far ble sendt på sykehuset. Nesetippen kunne ikke reddes, men legen behandlet såret og overlot far til å bli pleid av sykepleieren Ester. Far ble imponert over Ester og fortalte Nancy om henne. «Hun er en god sykepleier», sa far. «Jeg har alltid ønsket at du skulle bli sykepleier.» Nancy så den omsorgen far var gjenstand for. Hun bestemte seg for å bli sykepleier, hun også.

Flere år senere var Nancy ferdig på videregående og så seg om etter en sykepleierskole. Da fant hun Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College. Først trodde hun bare adventister kunne gå der, men hun fikk ja på søknaden. Hun så snart at mange av elevene ikke var adventister. Nancy regnet seg som kristen, men da en pastor holdt en møteserie om hvordan å leve som kristen, skjønte hun at hun ikke hadde levd som kristen. Da bønneuken var slutt, bestemte hun seg for å ta imot Jesus og bli døpt.

I dag er Nancy 22 år og en ny kvinne. Livet ble noe helt annet da hun tok imot Jesus. Nå holder hun andakt hjemme og leser Bibelen og ber hver dag. Hun gleder seg til å bli ferdig sykepleier. Kanskje kan hun også fortsette utdanningen og bli lege.

«Far ble glad da jeg sa at jeg ville ta dåp», sa Nancy. «Han visste hvordan jeg hadde levd før og ble glad for at jeg har fått et nytt liv.»

Dine gaver 13. sabbat vil hjelpe Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College, der Nancy er elev, til å utvide med bygging av nye klasserom og sovesaler. Colleget åpnet med 22 elever i 2015 og har nå 770. Det er stor søkning til skolen, og den har ikke kapasitet til flere elever. Dette er virkelig en misjonsskole, da bare 30 prosent av elevene er adventister. En rekke elever blir adventister hvert år. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats offer den 30. desember.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq

Bakgrunnsstoff:

1 Kong 11,1–6; Matt 4,23–25; Matt 15,22–28; Mark 7,24–30; Apg 10,34.35; Matt 8,10.13

Minnevers:

Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matt 15,28).

Fra første stund lette en kjærlig Gud etter sine tapte barn (1 Mos 3,9); og den dag i dag søker den samme Gud å nå de fortapte (se Åp 14,6–12), også de fortapte i byene. I 2018 utga FN en oversikt som viser at 55 % av verdens befolkning bor i byområder, og dette vil vokse til 68 % innen 2050. Vi har ikke noe valg: Vi må vitne for dem i byene.

Likevel er mange av Guds folk som Jona da han ble kalt til å vitne for en by: de rømmer fra oppgaven. «Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir» (Rom 15,4). Det gjelder også det som står om Jona.

Jesus gikk ikke bare til dem i Israels byer, men også dem på andre steder, utenfor den jødiske nasjon og det utvalgte folket.

Denne uken vil vi se på Kristi misjon til Tyros og Sidon og hente lærdom vi kan bruke i dag.

Misjon til de unådde: 2. del

UTEMISJON

Vi leser at Jesus tok sine disipler fra Gennesaret (Matt 14,34) og dro til «områdene omkring Tyros og Sidon» (Matt 15,21). Hvorfor tok han dem bort fra Galilea og til disse hedenske stedene? Han leder disiplene til fremmede områder slik at de kan lære det de ikke kunne lære i Galilea. Han ville forberede dem på kallet om å nå alle mennesker, også byfolk.

Les Dom 3,1–6; 1 Kong 5,1–12 og 1 Kong 11,1–6. Hvordan gir dette oss litt av bakgrunnen til disse byene?

I Dommerne 3,1–6 ser vi at Gud brukte disse gamle folkeslagene til å teste israelittenes tro. Dessverre strøk Guds folk også til denne prøven, iallfall i dette tilfellet: «De tok døtrene deres til koner og ga selv sine døtre til sønnene deres, og de dyrket deres guder» (Dom 3,6). Helt fra starten var disse folkene en snublestein for Israel.

I 1. Kongebok 5,1–11 ser vi det nære forholdet mellom sidonerne og hebreerne. De økonomiske båndene var til glede for begge parter, men hebreerne ble negativt påvirket av handelspartnernes hedenskap og avgudsdyrkelse.

1. Kongebok 11,1–6 avslører hvor negativt det ble: Kong Salomo giftet seg med en sidonsk prinsesse som førte ham på avveier. «Salomo fulgte Astarte, sidonernes gudinne» (1 Kong 11,5).

Men Jesus tok med disiplene dit, på tross av at stedenes hedenskap og avgudsdyrkelse hadde påvirket Guds folk negativt. Slik ga han dem en innføring i tverrkulturell bymisjon, konfronterte deres fordommer og ga dem et eksempel på bymisjon til alle kulturer og nasjoner.

Adventistenes bymisjonærer står overfor mange utfordringer, også helse- og miljøproblemer. Andre vil nok nevne høye levekostnader, rasisme, fordom, nasjonalisme og mangel på tros- og ytringsfrihet. Men vi må likevel arbeide for byene.

Hvordan kan du hjelpe dem som driver bymisjon?

OPPSØKE FOLKEMASSENE

Tross ytre og indre utfordringer kaller Jesus oss til bymisjon.

Les Matt 9,35–38. Hva sier dette om misjon til folkemassene, uansett hvor vi finner dem?

Jesus hadde medlidenhet med folkemengdene i byene. Lukas 19,41 sier at Jesus gråt over Jerusalem. Vi forstår nok ikke dybden av Jesu kjærlighet til sine barn, også byenes «ansiktsløse masser». Derfor ber Jesus oss be (Matt 9,38) slik at våre motiver kan være som hans.

Les Matt 4,23–25. Hvor kom folket fra da Jesus begynte sin virksomhet?

I Matteus 4,25 kom folkemengdene som fulgte Jesus fra Galilea, fra de ti bystatene i Dekapolis i øst, fra Jerusalem og fra Judea i sør. Hvilket område foruten Samaria manglet? Kystområdet Tyros og Sidon, en del av Fønikia, middelhavskysten og nordvest for Galilea. Nå ser vi hvorfor Jesus dro dit! Turen til området ved Tyros og Sidon var en tverrkulturell misjonsreise.

«Etter dette sammenstøtet med fariseerne drog Jesus bort fra Kapernaum, gjennom Galilea til fjellområdene nær grensen til Fønikia. Mot vest kunne han på slettelandet nedenfor se de gamle byene Tyr us og Sidon med sine hedenske templer, praktfulle palasser og markedsplasser, og havnene som vrimlet av skip.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 342.

Hvordan kan vi hjelpe folk å se hvor fåfengte deres «praktfulle palasser og markedsplasser» er i seg selv, og hvorfor de trenger Jesus?

I TYROS OG SIDON

Matteusevangeliet er nok skrevet for et jødisk publikum og Markus for et publikum med hedensk bakgrunn. Det er nyttig å ha dette klar for oss når vi leser evangeliene.

Les Matt 15,22–28 og Mark 7,24–30. Hvilke forskjeller ser du i skildringen av kvinnen?

Legg merke til at Matteus beskriver moren ved å nevne hennes nasjonalitet eller rase: kanaaneisk. Markus beskriver moren som «gresktalende» eller «en hedning» og av «syrisk-fønikisk ætt» eller «en syrer fra Fønikia» – den eneste gangen at dette begrepet er brukt i Bibelen.

Tenk på hvordan historien i Matteus 15 ville oppfattes med det primære publikums bakgrunn og verdenssyn. De ville se på moren som en foraktet hedning ut fra jødefolkets historiske erfaring med kanaaneerne som en avgudsdyrkende folkegruppe. Deres livsstil og praksis hadde lenge vært en snublestein for Guds folk. Selv Jesu disipler så ikke muligheten for at kvinnen hadde tro og tilhørte Guds rike!

I Mark 7 ville Markus’ hedenske publikum reagere annerledes enn Matteus’ lesere. Hedningene hadde ikke samme erfaring med kanaaneerne som jødene. Hedningene identifiserte seg med kvinnen, som «var gresktalende, av syrisk-fønikisk ætt». Jesus helbredet en av deres egne! Hedningene ville se på kvinnen som en elsket mor som var urolig for datterens skjebne og ville at Mesteren skulle helbrede henne, uansett morens etniske og nasjonale bakgrunn.

«Kristus svarte ikke straks på kvinnens bønn. Han møtte denne representanten for en foraktet folkegruppe slik som jødene ville ha gjort. Hensikten var at disiplene skulle få et inntrykk av den kalde og hjerteløse måten jødene ville ha opptrådt på i et slikt tilfelle. Men da han etterpå oppfylte hennes bønn, gjorde han det klart for dem at det var en slik medlidenhet han ville de skulle vise mot mennesker som var rammet av ulykke.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 343.

Les 1 Joh 2,2. Hva burde teksten si oss om hvordan vi alle stiller likt overfor Gud?

«BLI FERDIG MED HENNE!»

I byene er det mange som lengter etter håp. Hva hindret Guds folk i å dele håpet om Messias med byer som Tyros og Sidon på Kristi tid? Nasjonalisme, stolthet og fordom hindret Guds folk i å se dem i nabolaget som lengtet etter håpet profetene hadde forkynt om Jesu første komme. I dagens byer er det mange grupper som Jesus Kristus vil at hans folk skal dele det «salige håp» om Jesu annet komme med (Titus 2,13). Jesus så ikke etter nasjonalitet eller rase. Det burde heller ikke vi.

Les Apg 10,9–16.28.34.35. Hvordan vil du sammenfatte det Den hellige ånd lærte ham?

Mens Peter ventet på lunsj, fikk han et syn om et måltid med en duk fylt med urene dyr og fugler. Tre ganger ble han bedt om å stå opp og spise. Gud brukte synet til å konfrontere Peters religiøse stolthet og fordom mot hedningene. Til slutt fattet Peter poenget: «Da tok Peter til orde og sa: ‘Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett.’» (Apg 10,34.35).

Vi vil tenke over historien fra Tyros og Sidon i lys av dette. Se igjen på Jesus og samtalen med moren. Hva lærte disiplene som også gjaldt Peters syn? Hvordan kan vi bruke det i vårt liv i dag og med Kristi kall til misjon i byene i vår tid? Hvilke fordommer hindrer oss i å se byfolks behov? Hvilke muligheter har Gud gitt oss i byene – til å utvide vår forståelse av misjonsoppdraget og konfrontere våre fordommer, nasjonalisme og åndelige stolthet?

Jesus var tålmodig med disiplene som ennå ikke riktig forsto at Guds frelsesplan gjaldt alle mennesker, ikke bare ett folk eller en etnisk gruppe på landet. Den hellige ånd kan gi oss seier over fordommer og partiskhet for å fullføre vårt oppdrag i byene.

Les Gal 2,11–13. Hva bør dette si oss om hvor vanskelig det kan være å bli kvitt inngrodde fordommer?

TRO PÅ JORDEN?

I Lukas 18,8 stiller Jesus dette spørsmålet på slutten av en av lignelsene: «Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Vi må se hva Jesus ser etter. Her kan vi se at Jesus leter etter tro som skinner også i mørket.

Les Matt 8,10.13; Matt 9,2; Matt 20,29–34; Mark 2,5; Mark 10,46–52; og Luk 18,35–43. Hvem sier Jesus har tro?

Listen har med mennesker med en tro som skinte også i mørke byer. I Kapernaum fremhever Jesus flere med tro. I Matt 8,10.13 ser vi en hedensk offiser med stor tro. Vi møter fire troende venner som rev opp taket for å få sin lamme venn til Jesus (Matt 9,2; Mark 2,5). I Mark 10 møter vi Bartimeus som hadde vært blind, og hans tro skinner sterkt i Jeriko.

Og vi skulle forvente stor tro blant Guds folk. Men selv i Jesu hjemby Nasaret var det lite tro – eller direkte vantro – som satte grenser for hva Jesus kunne utrette. Til disiplene sier Jesus flere ganger om Israel: «dere lite troende» (Matt 6,30; Matt 8,26; Matt 14,31; Matt 16,8). Og i Matteus 17,17 utbryter Jesus: «Du vantro og vrange slekt!»

Også i dag finner vi at troen finnes på uventede steder: i byene blant utlendinger, hedninger og mennesker med annen religiøs bakgrunn. I ydmykhet må vi gå inn i byene slik Jesus gjorde det og lete etter dem som vil ta imot Jesus i frelsende tro når de får høre sannheten. Og de finnes der ute.

Utfordring: Åpne ditt hjerte i bønn for større tro som du kan bruke til å dele din kjærlighet med fjern og nær.

Ekstra utfordring: Hvordan ble du kjent med Jesus og de tre englebudskapene? Nevn tre åndelige velsignelser Jesus har gitt deg. Vær klar til å fortelle om dette i bibelgruppen.

TIL ETTERTANKE

«Blant dem som jødene betraktet som hedninger, fantes det noen som forstod profetiene om Messias bedre enn lærerne i Israel. Det var noen som håpet at han skulle komme som befrier fra synd. Filosofer var ivrige etter å granske jødenes gåtefulle religionssystem. Men jødenes religiøse fanatisme hindret spredningen av lyset.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 4, side 23.

«Herren Jesus, den mektige Frelseren, døde for dem. Han kan vekke dem fra deres likegyldighet, han kan vekke deres sympati, han kan mildne deres hjerte, han kan vise dem sannhetens skjønnhet og kraft. Gud arbeider, og ikke et begrenset menneske. Men likevel kaller han mennesker til å gi lys til dem som er i mørke. Gud har juveler i alle kirkesamfunn, og det er ikke vår oppgave å fordømme den religiøse verden. I ydmykhet og kjærlighet skal vi legge frem hele sannheten slik den er i Jesus. La menneskene oppleve fromhet og hengivenhet, la dem se en karakter som minner om Kristus. Da vil de bli tiltrukket av sannheten ... De skal løfte opp Jesus, verdens frelser, de skal tale livets ord.» – Ellen G. White: Advent Review and Sabbath Herald, 17. januar 1893.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hvilke umiddelbare behov der du bor kan gi deg og menigheten muligheten til å nå sjeler som ikke kjenner de sannhetene vi kjenner?

2. Se på Ellen G. Whites ord ovenfor om dem i andre trosretninger: «Gud har juveler i alle kirkesamfunn, og det er ikke vår oppgave å fordømme den religiøse verden.» Hvordan kan vi vise folk deres feil uten å rakke ned på dem personlig?

3. «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18,8). Hva mener Jesus med dette retoriske spørsmålet? Hva er forskjellen på tillit og tro? Hvorfor kan rettroende mennesker vise seg å være uten tro når Jesus kommer?

16. desember

MADAM ANATOMI

Abigail, Ghana

Abigail ville så gjerne bli sykepleier, men hun måtte arbeide ved siden av studiene og syntes ikke hun hadde nok tid til å leksene. Hun var i første klasse på Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College i Ghana. Anatomi og fysiologi var spesielt vanskelig. Hun gråt morgen og kveld fordi hun ikke forsto det.

Etter den første prøven sa læreren at det beste resultatet var 75 %. Abigail sukket og tenkte at da fikk hun nok 35 %, men læreren sa ikke hvem som hadde klart 75 %. Da prøvene ble levert tilbake neste dag, så Abigail at hun hadde fått 75 %. Hun trodde ikke sine egne øyne. En sidekamerat spurte hva hun hadde fått. Abigail viste henne arket og ba henne tie med det.

Hemmeligheten slapp ut da hun fikk 100 % på den første store prøven. Læreren sa: «Du fikk høyeste poengsum på begge de to første prøvene, og nå fikk du 100 % på den store prøven. Ikke gjem deg bort i klassen. Når jeg spør klassen, må du gjerne svare.»

Abigail begynte å delta i klassen. Snart begynte klassekameratene å kalle henne «Madam Anatomi». Hun bare smilte. Hun smilte enda bredere da hun fikk tilbake eksamensresultatet. Det var full pott.

Abigail takker Gud for at han hjalp henne med anatomi og fysiologi og alle de andre fagene. I dag er hun halvveis gjennom sykepleierstudiet og har den høyeste gjennomsnittskarakteren av alle på colleget. Hun har også fått et lite stipend, så hun ikke behøver å arbeide så mye. «Det er ikke meg. Det er Gud», sier hun.

Abigail gikk på en møteserie på colleget og har bestemt seg for å bli døpt og bli adventist. Hun elsker Gud av hele sitt hjerte og vil leve for ham. Men hjemme møter hun motstand. En nær slektning har rakket ned på hennes ønske og kaller det en synd.

Abigail vet ikke hva hun skal gjøre. Hun har bare Gud å støtte seg til og ber om hjelp. Men hun er overbevist om at den Gud som hjalp henne å få gode resultater, vil hjelpe henne å tjene ham trofast.

Be for Abigail som søker Guds vilje for sitt liv. Be for alle de 770 elevene på Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College. En del av offeret 13. sabbat vil bidra til å utvide colleget, som åpnet med 22 elever i 2015, med nye klasserom og sovesaler. Det er stor søkning til skolen, der bare 30 prosent av elevene er adventister. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats offer den 30. desember.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Ester og Mordekai

Bakgrunnsstoff:

Dan 1,1–12; Dan 6,1–9; Est 2,1–10.20; Est 3,1–15; Est 4,1–14; Est 9,1–12.

Minnetekst:

Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende. (Jes 49,6).

En av de mest inspirerende historiene i Bibelen handler om «tverrkulturell virksomhet» og står i Esters bok. Mye er skrevet om denne boken, og den dag i dag feirer mange jøder purim-festen ut fra Ester 9,26–31.

Ester og fosterfaren Mordekai var jøder og bodde i hovedstaden Susa i Perserriket. I motsetning til andre jøder som hadde vendt tilbake til Juda, ble de boende der de hadde vært fanger.

Så blir Ester dronning. «Kongen elsket Ester mer enn alle andre kvinner. Hun vant velvilje og gunst hos ham framfor alle de andre jomfruene. Han satte en kongelig krone på hodet hennes og gjorde henne til dronning i stedet for Vasjti.» (Est 2,17).

Som dronning spilte Ester en stor, om enn motvillig, rolle i bibelhistorien. Historien viser hvordan Guds folk kan vitne for sannheten, også i fremmede miljøer. Se gjennom Esters bok.

FANGE I EN FREMMED KULTUR

Det er aldri lett å bli forvist til en fremmed kultur. Det er vanskelig for oss å forstå hva jødene opplevde, først under babylonerne og deretter perserne.

Vi bor ikke i et adventistland der vår tro er landets lov. Men før de ble deportert, bodde jødefolket i sitt eget land, og prinsippene for deres tro var nedfelt i landets lovverk.

Tenk hvor lett det burde ha vært å være trofast mot Gud. For hvor mye lettere ville det ikke være å holde sabbaten hvis det å holde den syvende dag var nedfelt i landets lover?

Men bibelhistorien har vist oss at om landets lover er aldri så gunstige for troen, må trofastheten komme innenfra, ellers blir det bare synd, frafall og ødeleggelse.

«Herren sa: ‘Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et tillært menneskebud.’» (Jes 29,13).

Men selv de minst gunstige omgivelser kan ikke holde dem fra lydighet som er fast bestemt på å være trofaste.

Les Dan 1,1–12; Dan 3,1–12 og Dan 6,1–9. Hver situasjon er unik, men hva sier disse historiene om de utfordringene Guds folk kan møte i en fremmed kultur?

Vi lever alle i et miljø som kan være en stor utfordring for vår tro og vårt vitnesbyrd. Disse historiene i Daniels bok ender alltid «lykkelig», men de viser at folk kan være trofaste mot Gud selv under vanskelige forhold. Og hvis ingen av fortellingene hadde endt godt, ville disse mennene likevel ha gjort rett.

Hvilke utfordringer kan din tro møte i din kultur? Hvordan reagerer du på det?

VED ET FREMMED HOFF

Etter Babylons fall og fremveksten av Medo-Persia dro mange jøder tilbake til forfedrenes land. Men ikke alle. Noen ble igjen der de hadde bodd i en generasjon eller mer.

Dette er litt av bakgrunnen for historien om Ester. «I de dager da Xerxes satt på kongetronen i borgen Susa» (Est 1,2). Bibelfortellingen utspiller seg i Perserriket og under denne kongen.

I kapittel 1 faller dronning Vasjti i unåde, og han leter etter en ny dronning, en til å erstatte Vasjti. Det er i denne sammenhengen vi møter Ester og fosterfaren Mordekai første gang.

Les Est 2,1–9. Hva sier dette om situasjonen Mordekai og Ester var i?

Det ser ut til at den kongelige tjenestemannen Mordekai satt ved slottsporten og bodde i byen Shushan (eller Susa) sammen med adoptivdatteren, eller kusinen, Ester. De var fortrolige med persisk kultur. Det må være noe av grunnen til at Ester ble valgt til å bli introdusert for kongen: «Også Ester ble hentet til kongens slott, til Hegai, som voktet kvinnene» (Ester 2,8).

Les Est 2,10.20. Hva foregikk her, og hvorfor ga Mordekai henne en slik befaling?

Selv om teksten ikke sier akkurat hvorfor, er det lett å gjette. Som fremmede i en kultur og religion som kunne være fiendtlig, gjorde de klokt i å tie om sin familie og folk.

Når kan det være klokt å ikke være åpen om vår tro? Eller skal vi alltid være det? Hvis ikke, hvorfor ikke?

MORDEKAIS TROFASTE VITNESBYRD

Siden de levde i et fremmed land, kunne Mordekai og Ester før eller siden ha fått problemer hvis de var tro mot Gud. Slik gikk det for Mordekai.

Les Est 3,1–15. Hva skjedde, og hvorfor?

I Ester 3 får vi vite at kong Xerxes (Ahasverus) hedret Haman med høy stilling og stor makt. Alle skulle bøye seg for Haman. Men vi leser: «Mordekai falt ikke på kne og bøyde seg ikke» (Ester 3,2). Bibelen sier ikke hvorfor Mordekai ikke knelte. Men vi vet det. Han er en god jøde. Mordekai vil ikke hylle en etterkommer av amalekitten Agag. Amalekittene hadde vært fiender av hans folk siden utvandringen fra Egypt (5 Mos 25,19). Hvordan kunne en trofast jøde knele for en amalekitt? Eller tilbe noen annen enn Herren?

«Kongens tjenere i slottsporten spurte Mordekai: ‘Hvorfor bryter du kongens bud?’» (Ester 3,3). Vi vet ikke akkurat hva han svarte, men neste vers sier at «han hadde fortalt dem at han var jøde» (Ester 3,4). Dermed hadde Mordekai en mulighet til å forklare at fordi han tilba Gud som skapte himmelen og jorden, kunne han ikke tilbe noe syndig menneske. Mordekai kunne nok til en viss grad vitne om sin tro, en tro han holdt fast ved så sterkt at den satte ham selv og andre i fare.

«Fra Daniel og hans følgesvenner ... skinte et sterkt lys midt i det moralske mørket ved kongens hoff i Babylon.» – Ellen G. White: Advent Review og Sabbath Herald, 13. mai 1884.

Da Haman ville utslette jødefolket, beskrev han dem slik: «Det finnes et folk som bor spredt og for seg selv blant de andre folkene i alle provinsene i riket ditt. Lovene deres er forskjellige fra lovene til alle andre folk, og de holder ikke kongens lover. Det er ikke en konge verdig å la dem være i fred.» (Ester 3,8). Et folk med andre skikker og som ikke følger kongens lover? En ideell oppskrift på forfølgelse.

Hvordan kan vi bli satt på prøve som Mordekai? Hvordan bør vi reagere?

FOR EN TID SOM DENNE

Les Est 4,1–14. Hvorfor ble det nå ansett som passende for Ester å identifisere seg som jøde?

Da Mordekai kontaktet Ester for å få hjelp, hadde hun vært gift med Ahasverus i flere år, men ingen kunne komme frem for kongens trone uten å være invitert. Alle som brøt denne regelen, risikerte døden. Ester kjente risikoen, men gikk likevel uoppfordret til tronsalen.

Mordekais tro forsøkte å vekke Esters tro. Sentralt i Esters bok står Mordekais ord til Ester: «Mordekai ba dem si til Ester: ‘Tro bare ikke at du som den eneste av jødene skal berge livet fordi du er i kongens slott. For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt farshus vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?’» (Ester 4,13.14).

Esters tro ble satt på prøve da Mordekai appellerte til hennes kjærlighet til sitt folk. Ingen andre enn Mordekai visste at hun var jøde, og da hun tok beslutningen om å involvere seg, nølte hun ikke med å sette livet på spill.

Hennes tro på Gud var sterk, og hun visste at det ikke ville gå uten Guds hjelp. Svaret til Mordekai viste hennes tro: «Gå og kall sammen alle jøder som befinner seg i Susa, og hold faste for min skyld. Dere skal ikke spise eller drikke på tre dager, verken om natten eller om dagen. Jeg og tjenestejentene mine vil også faste på samme måte. Så skal jeg gå inn til kongen, selv om det ikke er etter loven. Skal jeg gå til grunne, så går jeg til grunne.» (Ester 4,16). Mordekai sendte denne beskjeden til hele det jødiske samfunnet i Shushan (Susa), og mens de fastet og ba, forberedte Ester seg på det farlige øyeblikket. «Den tredje dagen kledde Ester seg i dronningskrud og stilte seg i den indre slottsgården, midt imot kongens hus. Der inne satt kongen på tronen midt imot inngangen. Da kongen fikk se dronning Ester der hun sto i slottsgården, fikk han godvilje for henne. Han rettet gullsepteret som han hadde i hånden, ut mot henne, og Ester gikk fram og rørte ved spissen av septeret.» (Ester 5,1.2).

I en slik situasjon som beskrevet ovenfor ville jødene både faste og be. Selv om de handlet på egne vegne, var bønn en viktig del av deres respons. Hvilken opplagt lærdom kan vi trekke av det?

PURIM-MIRAKELET

Kommentatorer har i årtusener lagt merke til at Guds navn ikke finnes i Esters bok. Det er den eneste boken i Bibelen hvor dette er tilfellet. Men jødene så Guds handling i sin store befrielse, og Guds folk valgte å ta med boken i Bibelens kanon. Klarer vi å se Guds nærvær under overflaten i vår hverdag? Guds handlinger kan fortone seg som normale, naturlige hendelser, og følger vi ikke nøye med, legger vi ikke merke til Guds nærvær.

Les Est 9,1–12. Hva førte Esters innsats til?

Purim-mirakelet antar en uvanlig form. Miraklet er skjult, forkledd i tilsynelatende naturlige hendelser. Loven om å utslette jødene ble ikke omgjort, men det ble utstedt en ny lov som lot jødene forsvare seg.

Legg også merke til hva annet som hadde skjedd, og hvordan Gud kunne arbeide gjennom disse hendelsene. Perserne så at Gud grep inn på jødenes side. Og resultatet?

«Blant folkene i landet erklærte mange seg som jøder.» (Ester 8,17). Dette er et godt eksempel på hvordan Herren kunne arbeide for å gi fortapte sjeler kunnskap om seg.

Jødefolkets ledere så Guds hånd i det som hadde skjedd. Da jødene lyktes med å forsvare seg, erklærte de en årlig høytid (purim) til å minnes og feire seieren. På høytiden takker jødene fremdeles Gud for hans utfrielse.

Utfordring: Be om at Gud vil gi deg mot til å dele noe han har gjort for deg med en av dem på bønnelisten din denne uken.

Ekstra utfordring: Start en dagbok eller journal med små (eller store) ting som Gud gjør for deg. Se gjennom den og be om at Gud må minne deg om disse tingene til rette tid, slik at du kan dele dem med noen.

TIL ETTERTANKE

«Til hvert hjem og hver skole, til enhver forelder, lærer og barn som har tatt imot evangeliets lys, kommer det samme spørsmål som ble stilt til dronning Ester da israelittene sto overfor en stor krise: «Hvem vet om det ikke er nettopp med tanke på en tid som denne» (Est 4,14) at du har kommet til riket?» – Ellen G. White: Utdanning for livet, side 264.

«Ester var en vakker jødisk jente som slektningen Mordekai tok til seg etter at foreldrene hennes døde, og han elsket henne som sin egen datter. Gud brukte henne til å redde jødefolket i landet Persia.» (Merk: dette andre avsnittet ovenfor er tekst om Ester på side 45 i Daughters of God som ikke er skrevet av Ellen White. Men de to sitatene nedenfor er skrevet av henne.)

«I gammel tid arbeidet Herren på vidunderlig vis gjennom kvinner som helliget seg til hans verk sammen med menn som han hadde valgt til å representere ham. Han brukte kvinner til å vinne store og avgjørende seire. I krisetider hendte det mer enn én gang at han ga dem lederstillinger og arbeidet gjennom dem for å redde mange liv. Gjennom dronning Ester utfridde Herren sitt folk på mektig vis. Det så ut som om ingen makt i verden kunne redde jødene, men Ester og kvinnene rundt henne fastet og ba og handlet raskt, gikk løs på saken og gjorde at folket deres ble reddet ...

Et studium av kvinners innsats for Guds sak i GT viser oss ting som vil sette oss i stand til å håndtere kriser i Guds verk i dag. Kanskje blir vi ikke satt på så kritisk og utsatt sted som Guds folk ble på Esters tid, men omvendte kvinner kan spille en viktig rolle i mer beskjedne stillinger. Mange har gjort dette og er fortsatt klare til å gjøre det.» – Ellen G. White: Daughters of God, side 45, 46.

Spørsmål til drøftelse:

1. Etter å ha lest Esters bok sitter vi igjen med noen ubesvarte spørsmål, spesielt omkring Esters rolle ved kongens hoff, selv om hun ble opphøyet til rollen som dronning. Hvordan får vi dette til å rime med hennes tro, eller kan vi det?

2. Ekkoet av Esters berømte ord «Skal jeg gå til grunne, så går jeg til grunne» (Est 4,16), har runget gjennom årtusener som et eksempel på trofasthet i møte med døden. Hvordan gjenspeiler hennes ord det Guds folk vil møte i de siste dager, når problemene i Åpenbaringen 13 blir en realitet?

3. Se på spørsmålet på slutten av mandagsavsnittet om ikke alltid å avsløre din tro. Burde det noen gang være tilfelle for oss?

23. desember

HOPPE OVER ET BUD

Nathanael, Ghana

16-åringen Nathanael fikk seg en overraskelse da han hørte en pastor tale i en kirke i Ghana. Presten leste fra 2 Mos 20 og gjennomgikk budene etter tur mens Nathanael fulgte med i sin bibel. Men han hoppet over et bud. Etter gudstjenesten spurte Nathanael presten hvorfor han ikke hadde nevnt det fjerde budet.

«Det er ikke viktig. Du kan tilbe på hvilken som helst dag», sa presten. Nathanael ble bare mer overrasket. Han hadde aldri trodd at noen av budene var valgfrie.

Hjemme leste han budene om og om igjen. Neste søndag gikk han i en annen kirke og spurte presten om det samme. «Du kan tilbe på hvilken som helst dag», sa han.

Nathanael studerte nå Bibelen intenst. Hvor sto det at han kunne tilbe på hvilken som helst dag? Han fant et svar i Jakob 2,10: «For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.» Han begynte å tenke at det kanskje var viktig for Gud at man holdt lørdag, den syvende dag.

Nathanael hadde hørt om adventistene, og han kjente ikke til andre kristne som holdt lørdag. Men det var ingen adventister i byen hans. Han ba: «Hvis den syvende dag er virkelig viktig for deg, så la adventistene komme til landsbyen og holde møter her.» Han tenkte at et svar på denne bønnen ville bevise to ting: at Gud hadde hørt bønnen og at sabbaten var viktig for ham. Han gjentok bønnen dag etter dag, og åtte måneder senere kom adventistene. Nathanael ble så glad!

Da møteserien var slutt, ble Nathanael døpt sammen med sin lillesøster som også hadde gått på møtene. Alt i alt ble 50 mennesker døpt, og det ble startet en Adventistkirke i byen.

I dag er Nathanael 23 år og studerer til å bli lærer. «Gud hører bønn», sier han. «Adventistene hadde vunnet en sjel allerede før de kom til byen.»

Dine gaver 13. sabbat vil bidra til å fremme adventistenes skoletilbud i Ghana. Midlene går til å bygge nye klasserom og sovesaler på Seventh-day Adventist Nursing and Midwifery Training College. Colleget åpnet med 22 elever i 2015 og har nå 770. Det er stor søkning til skolen, og den har ikke kapasitet til flere elever. Dette er virkelig en misjonsskole, bare 30 prosent av elevene er adventister. En rekke elever blir adventister hvert år. Takk for at du vil gi et rundhåndet 13. sabbats offer den 30. desember.

Last ned bilder fra Facebook: bit.ly/fb-mq.

Guds misjon er slutt

Bakgrunnsstoff:

Åp 1,1–7; 1 Pet 2,9; Åp 14,6–12; Luk 11,23; 1 Tim 2,4; Åp 21,1–4.

Minnevers:

Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. (2 Pet 3,11.12).

Åpenbaringen fyller sinnet med scener om endetiden. Episenteret er den store konflikten mellom Kristus og Satan. Satan har mistet sitt grep om jorden, og nå forfølger han dem som er lojale mot Gud. Boken når sitt klimaks med Jesu gjenkomst for å utfri sitt folk, både de levende rettferdige og de trofaste som har dødd siden Adam og Evas fall. Boken viser også at Satan og de ugudelige ødelegges med ild, og Jesus oppretter sitt evige rike på den nye jord.

Lesere av Åpenbaringen er ivrige etter å se tegnene og hendelsene som markerer kirkehistorien frem til vår tid ved tidenes ende. Det gjør de rett i.

Men i kvartalets siste studium skal vi se at Åpenbaringen er en misjonsbok om misjonens Gud som kaller oss til å være en misjonskirke. Vårt kall til å forkynne sannheten for vår tid for verden vil bestå helt til alle har valgt for eller imot Gud.

ÅPENBARINGEN: GUDS MISJON I DE SISTE DAGERS

Innledningen til Åpenbaringen viser at bokens fokus er Guds misjon.

Les Åp 1,1–7. Hvor finner du bevis for at Åpenbaringen har fokus rettet mot Guds misjon i de siste dager?

Etter at de første versene har vist at Jesus er kilden og fokuset i Åpenbaringen, hentyder Åpenbaringen 1,4.5 til alle de tre medlemmene av Guddommen, som samarbeider om å frelse mennesker. Faderen er den evige som var og er og skal komme. Den hellige ånd, som virker blant kirkene i det første århundret, er nevnt. Så minner Johannes om Jesu Kristi status – «det troverdige vitnet, den førstefødte av de døde» (Åp 1,5), som er verdens rettmessige eier. Satans forsøk på å bruke denne jorden til å etablere sitt rike, ligger i grus. I tillegg til seieren over Satan, vasker skaperens blod bort vår skyld og skam.

Les Åp 1,6 og 1 Pet 2,9. Hva betyr de frelstes titler i disse versene?

Fokuset for Guds misjon er ikke bare å få de fortapte i sikkerhet. Guds frelse gir en ny status fordi Guds bilde er gjenopprettet i oss. De frelste blir kongelige (konger) fordi vi har blodsbånd til universets konge i og med Jesu blod. Nå tilhører vi kongens familie og slutter oss til kongefamiliens misjon for å redde andre. Dermed er vi prester! Kristus kaller sin kirke et «rike» og dens medlemmer «prester». Den som er medlem av riket, er prest.

I Åpenbaringen 1,7 finner vi at oppdraget haster: Jesus kommer, og nasjonene vil sørge fordi de er fortapt. Gud lengter etter dem som er fremmede for ham. Åpenbaringen åpner altså med Guds misjon til menneskene.

Ikke bare er vi skapt av Gud, men han har satt oss fri, og det har kostet utrolig mye. Hvorfor burde denne sannheten gi oss håp, uansett hvilken situasjon vi befinner oss i?

DE TRE ENGLEBUDSKAPENE OG MISJON

Åpenbaringen gir en sterk og grafisk fremstilling av temaet om den store konflikten, kanskje mest dramatisk i Åpenbaringen 12,12: «Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort.» (Åp 12,1). Det er vanskelig å forestille seg hvordan noen kan forstå noe som helst i Skriften uavhengig av temaet den store konflikten, som når sitt klimaks i de siste dager.

Les Åp 14,6–12. Hva blir beskrevet her, og hva har disse versene å gjøre med vårt oppdrag og budskap?

Sentralt i Guds misjon står Guds budskap: evangeliet. Budskapet er oppdraget. Verden må advares om hva som kommer over den, og alle vil bli nødt til å ta et valg, et valg enten for livet eller for døden.

«Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Luk 11,23). Hva sier Jesus her som direkte omhandler vårt oppdrag?

De tre englebudskapene i Åpenbaringen 14 danner kjernen i det syvendedags-adventistene er kalt til å forkynne for verden. Sentralt og grunnleggende for det, er to temaer: «et evig evangelium» (Åp 14,6) og tilbedelsen av skaperen. Disse to temaene ser vi i denne skildringen av de hellige: «Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,12). Uansett hva vi ellers gjør – alt det gode vi gjør for å hjelpe mennesker – må vi aldri miste vårt kall og misjon av syne, som er å forkynne håpet som finnes i det «evige evangelium» for en fortapt verden, og å advare verden om hva som en dag vil komme over den.

«Den som ikke er med meg, er mot meg» (Luk 11,23). Hvordan forstår du det Jesus sier til oss her? Hvorfor burde disse ordene få oss til å granske hvor vårt hjerte egentlig er?

DEN SISTE KRISEN

Til disiplene og til oss sa Jesus: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,19.20). Dette er misjonsbefalingen, og på mange måter er de tre englebudskapene, med kallet til «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6) bare misjonsbefalingen uttrykt som «sannheten for vår tid» (2 Pet 1,12).

Les 1 Joh 4,8; 2 Pet 3,9; 1 Tim 2,4 og 1 Mos 12,3. Hvorfor er alle folkegrupper viktige for Gud?

Kristi kjærlighet favner hele menneskeheten, ingen folkegruppe er ekskludert. Noen lærer at Kristus kun døde for en forutbestemt elite, men Bibelen er tydelig på at Kristi død gjaldt alle mennesker, uavhengig av rase, etnisitet eller andre faktorer. Er du menneske, så døde Kristus for deg. Punktum. Det eneste spørsmålet som gjenstår, er: Hvordan reagerer du på hans død?

Når Jesus kommer tilbake, vil det bare være to leirer: de som har gitt seg inn under Satan i religiøse og politiske institusjoner som kan ses i Åpenbaringen 13 og 17, og de som fullt ut har underkastet seg Jesus Kristus, med en tro som viser seg i at de holder «Guds bud» (Åp 14,12).

Siden første stund har menneskene hatt bevis for hvem Gud er og hans rettferdighets og kjærlighets vei (Rom 1,18–21). Derfor vil alle mennesker fra tidligere tider bli dømt ut fra hvordan de samarbeidet med Gud og levde sitt liv – uavhengig av hvor mye de forsto eller ikke forsto (Rom 2,11–16).

Men i endens tid er det en økende polarisering, og samvittighetsfriheten vil ikke lenger bli respektert. Folk vil bli presset til å stille seg på Satans side. Det haster med å forkynne evangeliet og avsløre sannheten om Satans strategier. Og det er nettopp det de tre englenes budskap – vårt oppdrag – handler om.

Tenk på det at Kristus døde for deg personlig. Hva kan få deg til å tro at dine handlinger, om de er aldri så ille, ikke kan ha blitt dekket fullt ut av Kristi død på korset?

SUKSESS MED MISJON

Hva er suksess med misjon? Vi kan bli fristet til å tro at det er mange døpte, store kirker og rask vekst. Vi kan føle at suksess består i å gå til alle stammer og folkegrupper på jorden med sannheten, og at vi kan fremskynde den med radio, internett og TV. Alt dette kan være bra, men vi må huske hva Paulus skrev til de kristne i Korint: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst» (1 Kor 3,6). Vårt fokus må være prosessen, Guds fokus vil være veksten.

Vi har allerede sett at formålet med Guds misjon er å frelse de fortapte i enhver folkegruppe på jorden ved å gjøre dem til lojale disipler av Jesus som er opptatt av hans misjon.

Les tekstene nedenfor. Hva sier de oss om dem som blir Jesu følgesvenner?

2 Kor 11,2 Jes 30,21; Joh 10,27; Joh 16,12.13

2 Tess 2,9–11; Hebr 3,12.13; 1 Joh 1,8

1 Joh 1,9; Åp 7,14; Åp 19,8

Jesu disipler er rene og forblir lojale mot Jesus som en ren brud er det mot sin forlovede. De følger Jesus mens han leder dem ved Den hellige ånds stille stemme. Han leder oss også inn i misjonsarbeid for andre. Det er ikke noe bedrag i disse disiplene. De blir ikke ført på avveier av lammende tvil, falsk lære eller umoral. Og de føler seg heller ikke moralsk bedre enn andre. De innser at de er ufullkomne og ber om Guds rensende nåde og barmhjertighet. Derfor er de også åpne for rettledning og undervisning fra andre troende. Suksess i misjon resulterer i slike disipler.

Hva vil det si å være «en ren jomfru» for Kristus (2 Kor 11,2)? Hvordan kan vi syndere være dette for Gud og oppfordre andre til også å bli rene jomfruer for Kristus?

OPPDRAGET FULLFØRT

Les Åp 21,1–4 og Åp 21,22–22,5. Hvilken scene er beskrevet her?

For et paradis den nye verden kommer til å bli! Døden og synden er borte, Satan og ondskapen tilintetgjort. Vi får møte vår frelser og gjenforenes med våre kjære. Og den nye jord blir befolket med representanter fra alle etniske grupper og språk. Generalkonferansens misjonsstyre har godkjent Global Mission-beregninger som kan brukes til å si om en gruppe personer er nådd eller ikke nådd. En «nådd folkegruppe» er en der det er tilstrekkelig mange, og de har ressurser nok, til å vitne effektivt for resten av gruppen uten behov for hjelp utenfra. Den har gudstjenester, Bibler og annen litteratur på førstespråket, og det finnes innfødte kirkeledere som kan vitne for resten av folkegruppen uten å arbeide gjennom en oversetter.

En «unådd folkegruppe» er en som ikke har noe innfødt fellesskap av tilstrekkelig antall troende adventister med nok ressurser til å vitne effektivt for sin egen gruppe uten hjelp fra utenfor deres kultur.

Hver lokal menighet og distrikt må avgjøre hvilke folkegrupper som må nås i deres område. Nå er tiden inne til å investere i Guds misjon ved å gjøre disipler i alle folkegrupper, fremskynde frelserens gjenkomst og så til slutt leve sammen med dem i den nye himmel og den nye jord som vi har fått løfte om.

Utfordring: Hvordan fremskynder du Kristi gjenkomst? Sår du håpets frø i dem som trenger å høre godt nytt? «Vanner» du nyomvendte ved å hjelpe dem å lære hva det vil si å leve et liv i troskap og lydighet mot Kristus? Be om muligheter til å formidle løftet om den nye jord med menneskene på din bønneliste.

Ekstra utfordring: Noen av dine «disipler» kan være klare til å ta imot Kristus. Dette omfatter å bli med i en lokal menighet eller gruppe av troende. Sett deg selv i hans eller hennes sted og tenk deg at du går i kirken din for første gang. Hva slags erfaring får de? Hvor forberedt er kirken din til å ta imot og gjøre nye mennesker til disipler? Er du åpen for å starte nye grupper av troende, ikke bare bygge opp din egen eksisterende menighet? Lag en strategi for å håndtere svake punkter. Del tankene deres med menighetens ledelse, og samarbeid med dem om å iverksette en plan så dere kan bli en mer bevisst disippelgjørende menighet.

TIL ETTERTANKE

«På grunn av frelsesplanen er verden på ny kommet inn under Guds nåde. Alt som gikk tapt ved synden, blir gjenopprettet. Ikke bare mennesket, men selve jorden blir løskjøpt som et evig bosted for dem som følger ham. I seks tusen år har Satan kjempet for å bevare herredømmet over jorden. Da skal Guds opprinnelige hensikt med skapelsen bli til virkelighet. ‘Men Den Høyestes hellige skal overta riket og beholde det for alle tider, i evigheters evighet.’» – Ellen G. White: Patriarker og profeter, side 317,318.

Men før det kan skje, er det vår plikt å samarbeide med Gud om hans misjon med å nå verden med advarselsbudskapet slik at folk kan ta imot og bli en del av Guds løfte om gjenskaping.

«Jeg lengter etter å se veldig mange arbeide for dem som ikke kjenner bevisene for vår tro. Mange har fått stort lys gjennom å høre de tre englebudskapene, og nå bør de forkynne budskapene i alle deler av verden. Jeg ønsker å gjøre min del og åpne veien for at andre kan bære sannhetens lys. Måtte Gud hjelpe oss å iføre oss rustningen. De troende må forene seg i det store arbeidet med å gi verden den siste advarselen.» – Ellen G. White: Brev 390, 1907 (upublisert).

Dette kvartalet har vi studert ulike aspekter og problemstillinger knyttet til Guds misjon. Denne uken avsluttet vi studiet med å se på Åpenbaringens nøkler til å forstå hvordan et gjenreist forhold til Gud tar seg ut, og det nådde sitt klimaks med en visjon om det fullførte oppdraget – jordens gjenskaping og gjenopprettelse. Selv om det er sant at utslettelsen av synd og lidelse vil bli de mest skremmende dagene i jordens historie, retter Gud vårt blikk mot en tid ut over denne ødeleggelsen og gir trøst og oppmuntring i løftet om at jorden skal fornyes.

Spørsmål til drøftelse:

1. Hva er «det evige evangelium»? Hvorfor er det «evig»? Og hvorfor må det som det lærer, være grunnlaget for vår misjon?

2. Hvorfor legger vi slik vekt på de tre englebudskapene? Hva sier du til argumentet om at vi må ha fokus rettet mot Jesus og ikke mot noe så «negativt» som disse budskapene, som inneholder sterke advarsler?

3. Hvordan har dette kvartalet gitt deg større forståelse, ikke bare for misjonens betydning, men også for hvordan du og din menighet bedre kan delta i den, som er det vi har blitt kalt til å gjøre?

13. sabbat 30. desember

BETYDNINGEN AV EN INVITASJON

Susana, Ghana

Flere hundre adventiststudenter og vennene deres fylte en kirke på et offentlig universitet i Ghana. En pastor ba dem som hadde et vitnesbyrd om hvordan de hadde overgitt seg til Jesus, om å bli igjen etter gudstjenesten. En av dem som ble igjen, var 22-årige Susana.

Susana sa hun hadde overgitt seg til Jesus for noen måneder siden etter å ha blitt venner med adventister på universitetet. Hennes historie begynte to år tidligere. Mens hun var hjemme på ferie hadde en svigerinne bedt henne med til en barnevelsignelse i en adventistkirke. Svigerinnen, som het Comfort, var familiens eneste adventist. Hun ville at hennes nyfødte barn, Righteous, skulle innvies til Gud.

Susana ble med og likte stedet, spesielt musikken og sangen. Hun ville gjerne komme tilbake, men Comfort ba henne ikke flere ganger, så hun gikk ikke.

Tilbake på universitetet ble Susana venner med en adventist som het Lydia. Etter en tid ba Lydia henne med til et bønnemøte med 30 adventiststudenter der de sang og ba, og en talte om Jesus. Susana likte møtet og begynte å gå fast.

En dag sa Lydia: «Vi skal drive evangelisering. Vil du være med?» De skulle gå fra dør til dør og invitere folk til kveldsmøter i en by 20 km fra universitetet. Susanna ble med på det.

På det første møtet spurte Lydia om Susana hadde lyst til å bli døpt. «Ja», sa hun. Ønsket om dåp vokste under møteserien. Hun var spesielt interessert i det taleren sa om at lørdag var Bibelens sabbat. Hun så at pastoren fulgte Bibelen, og hun likte sangen og musikken. Hun visste hva hun ville, men ville hun få en invitasjon?

Etter møteserien spurte Lydia: «Vil du virkelig bli døpt?» Nå var Susana sikker. «Ja», sa hun. Lydia omfavnet Susana da hun kom opp av vannet, og etter dåpen dro Susana hjem og fortalte Comfort om dåpen. Comfort var glad for at hun ikke lenger var eneste adventist i familien.

Hvorfor tok Susana imot Jesus? Den hellige ånd talte til henne, men prosessen startet med en invitasjon. «Jeg likte gudstjenesten allerede første gang jeg gikk. Da jeg ikke ble invitert igjen, gikk jeg ikke. Men så ble jeg invitert på universitetet, og jeg gikk og endte opp som adventist.»

En del av offeret i dag går til to skoleprosjekter i Vest-Afrika. Midlene går til å bygge nye klasserom og sovesaler på Nursing and Midwifery

Training College i Ghana, der Susana studerer, og til å starte en tospråklig skole i Kamerun der barn kan lære om Jesus på fransk og engelsk. Takk for at du gir et godt offer i dag.

FREMTIDIGE PROSJEKTER:

Offeret 13. sabbat neste kvartal går til ti prosjekter i Den sørasiatiske divisjon:

• Bygge klasserom og laboratorier på skole i Palakkad i India

• Bygge engelsk kirke på Lowry Adventist College i Bengaluru i India

• Bygge Central English Church i Bengaluru i India

• Bygge videregående skole i Aurangabad i India

• Bygge jenteinternat på E. D. Thomas Memorial Higher Secondary School i Thanjavur i India

• Bygge jenteinternat og auditorium for barn på Siang Valley Academy School i Pasighat i India

• Restaurere kirke, konferansesenter og spisesal på opplæringssenteret Quiet Corner Campsite for unge i Manginapudi i India

• Restaurere skolebygning i Anni i staten Himachal Pradesh i India

• Bygge klasserom på skole i Namunaghar på Andamanøyene i India

• Bygge klasserom og administrasjonsbygning på skole i kommunen Gadhi Rural i Udayapur i Nepal

Kristelig studieforbund er et ideelt, demokratisk og offentlig godkjent studieforbund. Våre medlemmer er kristne trossamfunn, ideelle organisasjoner og institusjoner. Enkeltstående, lokale organisasjoner kan være tilsluttet oss gjennom en samarbeidsavtale.

Vår visjon er å skape gode læringsarenaer for troen og livet.

Formålet er A) å fremme og styrke livslang læring i medlemsorganisasjonenes menigheter, organisasjoner og institusjoner og B) å bidra til å gi alle mennesker lik adgang til kunnskap og kompetanse ved å fremme den enkeltes menneskelige og åndelige utvikling og møte behovene i samfunnsog arbeidsliv i henhold til voksenopplæringslovens overordnede mål for studieforbundenes virksomhet.

Virksomheten drives i tråd med voksenopplæringsloven, og finansieres med medlemskontingent og bevilgninger fra Kunnskapsdepartementet. Vi bygger virksomheten på disse verdiene:

• Frivillighet

• Menneskeverd

• Utvikling

• Økumenikk

• Samfunnsansvar

Å fordele tilskudd til opplæring, arrangere Årets kurs for lokale ressurspersoner, gi pedagogisk veiledning, være en pådriver for utvikling av studiemateriell og pedagogiske arbeidsformer og drive interessepolitisk arbeid overfor myndighetene er blant våre kjerneområder.

http://k-stud.no/

Adventistkirken er medlem og bibelgrupper kan derfor søke om tilskudd her: http://minekurs.studieplaner.no/k-stud/

SOLNEDGANG FREDAG KVELD I 2023

Solnedgangstabellen er basert på følgende nettside: https://www.timeanddate.no/astronomi/sol/norge/ *Tabellen tar hensyn

sommertid mellom 25. mars og 29. oktober

BIBELSTUDIEMATERIELL FOR BARN OG TENÅRINGER

Vi minner om at det er mye fint bibelstudiemateriell tilgjengelig for barn og tenåringer.

GraceLink-materialet finnes i følgende aldersgrupper på norsk, både som elevhefte og lærerhefte:

Minsten, 0–2 år

I 2023 brukes årgang B

Smårollingene, 3–5 år

I 2023 brukes årgang B

Miniorene, 6–9 år

I 2023 brukes årgang D

Power Points, 10–13 år

I 2023 brukes årgang D

Real Time Faith, 14–16 år

I 2023 brukes årgang B

Lærerheftet er på engelsk.

Ta kontakt med Norsk Bokforlag for bestilling på ordre@norskbokforlag.no eller til ordrekontoret på tlf. 32161560.

BIBELSTUDIER FREMOVER

1. KVARTAL 2024

Tema: Salmene – Hvor Gud og mennesker møtes hjerte til hjerte

1. studium: Hvordan lese salmenes bok

Nøkkeltekst: Luk 24,44.45

Andre bibeltekster: 1 Krøn 16,7; Neh 12,8; Sal 25,1; 33,1–3; Rom 8,26.27; Sal 82,8; 121,7.

2. studium: Lær oss å be!

Nøkkeltekst: Luk 11,1

Andre bibeltekster: Sal 105,5; Kol 3,16; Jak 5,13; Sal 44; 22; 13; 60,1–5.

2. kvartal 2024

Tema: Den store konflikten

3. kvartal 2024

Tema: Markus

4. kvartal 2024

Tema: Johannes

1. kvartal 2025

Tema: kjærlighet og rettferdighet i Bibelen

Endringer kan forekomme.

TIPS OG RESSURSER TIL BIBELSAMTALENE

Takk, for at du har påtatt deg den viktige oppgaven som gruppeleder/tilrettelegger for bibelstudier i din menighet!

Bibelstudieheftet du holder i hånden er laget av Adventistkirkens sabbatsskoleavdeling i Generalkonferansen. Som et supplement til dette har adventistkirkene i Skandinavia laget et nytt materiell som du kan finne på www.sabbatsskolen.no Dette nye materiellet er en respons på tilbakemeldinger og en stor spørreundersøkelse som ble gjort i 2019.

Det supplerende materiellet følger temaet for dette bibelstudieheftet, men har en litt annen form. Det er færre og lengre bibeltekster/bibelhenvisninger, mange spørsmål til bibeltekstene og noen kommentarer. Materiellet er fleksibelt det kan brukes i kombinasjon med bibelstudieheftet eller alene. Om de som møter i bibelstudiegruppa har brukt bibelstudieheftet eller det supplerende materiellet i sine forberedelser vil de kjenne seg igjen i samtalen og kunne delta. Det nye materiellet kan også brukes av leder for bibelstudiegruppa som en forberedelseshjelp. I mars/april vil sabbatsskoledeltakere inviteres til å si sin mening om dette nye supplerende materialet.

Her er prinsippene som ligger til grunn for utarbeidelse av det nye materialet:

– Når vi møtes til bibelsamtale leser vi bibeltekstene sammen.

Alle skal i utgangspunktet kunne lede en bibelsamtale. Det supplerende materialet til hver uke er på to sider.

Det vil alltid være flere bibeltekster å velge mellom, det er derfor opp til gruppen å velge hva man skal fokusere på.

– Det er ingen forutsetning for å delta i bibelsamtalen at man har lest bibeltekstene og materiellet på forhånd, men det er en fordel. Spesielt for den som skal være gruppeleder.

– Formuleringer, spørsmål og refleksjoner har en personlig vinkel, slik at det blir personlig og ikke akademisk. Ønsket er at det som skjer i bibelsamtalen skal være en hjertesak.

Bibelstudieheftene på andre språk

Hvis du er interessert i å finne bibelstudieheftet på et annet språk eller finne hjelpemateriell for gruppeledere kan du finne det på dette nettstedet (det er ikke en offisiell «adventistsside», men de som driver den har samlet mange ressurser på ett sted): www.ssnet.org

MISJONSFORTELLINGENE SOM FILM, MISSION SPOTLIGHT

Hvert kvartal er alle misjonsfortellingene tilgjengelige som film, med norsk tale. Du finner fortellingene til dette kvartalet her:

http://www.hopechannel.no/on-demand/episoder/ml/mission-spotlight-1q23/

Bibelstudiet som video/podcast

Hope Channel i Norge produserer hvert kvartal en video/podcast til bibelstudiet for hver uke. Du finner videoen på www.hopechannel.no

Hvis du har noen gode ideer til sabbatsskoleavdelingen, hører jeg gjerne fra deg. Jeg bidrar også gjerne til en inspirasjonssamling om sabbatsskolen/bibelstudiene i din kirke. Hvis din menighet kunne tenke seg å være vertskap for en kursdag for flere menigheter, kan jeg eventuelt bidra med å skaffe en eller flere egnede kursholdere. Ta kontakt med meg på e-post eller telefon.

Hilsen fra Vidar Hovden, leder for sabbatsskoleavdelingen

E-post: vidar.hovden@adventist.no

Tlf. 412 22 118

DEN VESTSENTRALAFRIKANSKE DIVISJON