BOKOMTALE
blir forferdet når han ser henne, nettopp fordi han forbinder henne med kvinnen i kapittel 12. Forandringen som har skjedd med henne, ledsaget av Satans besnærelser, forfører også de troende. Det er en ikke ukjent tankegang blant adventister, selv om noen nok vil bli skuffet over at fremgangsmåten til dyrene i Åp 13 er i fokus, ikke navnelappene. Åp 14 er for mange utenatstoff, men for meg også stedet for noen av de virkelig vanskelige tekstene. Hvordan skal man forstå Guds vredes vinpresse, der druene tråkkes så blodet står i skulderhøyde hundrevis av meter unna? Der jeg i bokens tidligere kapitler om beseglingen (Åp 7) savnet sårt en forklaring som viste hvordan GT-teksten Esek 8-9 skulle forstås med en ikke-voldelig Gud, tar Tonstad i det minste her med bakgrunnsteksten Jes 63 for å se på vinpressen. Fokuset hans er dog primært på at hovedpersonen tråkker alene, at ingen kom til hans hjelp. Jeg opplever ikke at Tonstad svarer tilstrekkelig på Jesajas ordbruk om å trampe ned folk i vrede, knuse dem med harme. (Jeg innledet med å si noe om at Guds talemåte i GT gjør det vanskelig å være fintfølende når det gjelder moral og etikk i vår tidsalder, og her er enda et slikt eksempel der Jesus tilsynelatende er i harmoni med en voldelig Guds mål og metode – uansett hvor grotesk den kan virke.)
26
Til tross for at utfordringene tårner seg opp i vredesskålene, er jeg enig med forfatteren at man står med et enten-eller. Enten er det Gud som aktivt utfører lidelsene under segl, basuner og skåler, eller så er det Satans verk alene. Selv om hele boken til Sigve Tonstad fordrer at man leser den mer enn en gang, er mørket spesielt tett og ordvalgene til Johannes for meg ugjennomtrengelige i Åp 16. Ingen vender om (metanoeo), alle spotter Gud. Enten feiler Gud fullstendig i et forsøk på å sjokkere eller vekke mennesker opp til å tro på ham, eller så er vreden og harmen en integrert del av Guds karakter og sinnelag. Det eneste alternativet til disse to oppsiktsvekkende påstandene, er nettopp Tonstads forsøk på å overlate til Satan å være den aktive aktøren i plagene. Skjøgen og den store byen får mange spaltemeter i Åpenbaringen, spesielt synes dette underlig med oppramsingene i kapitlene 17-18. Som nevnt over luftes ideen om at skjøgen har en forhistorie på den gode siden. Idet dragen tilsynelatende forsvinner ut av bildet i slutten av kapittel 12, så er det nettopp for å verve henne til å utføre hans misjon, sammen med de to dyrene som er beskrevet i kapittel 13. Når oppgjørets time kommer, er det ikke Gud som tar skjøgen til doms, det er kongene på jorden som vender seg mot henne. Dette tolkes som et bilde på hvordan synd
og ondskap imploderer av seg selv. Der Åp 19 til tider føles som en transportetappe i kommentaren, skinner virkelig diskusjonen rundt kapittel 20. Selv for en som har lest hva Tonstad har skrevet tidlig ere om dette, er det storslåtte beskrivelser. Alt kan i grunnen oppsummeres i spørsmålet: Hvorfor er det nødvendig at djevelen slippes fri igjen etter de tusen år? Dette er et svært vidtrekkende spørsmål, og svaret vil avsløre hva man tenker om Guds karakter. Hans måte er ikke å kneble, begrense, tvinge og knuse motstand. Tvert imot tillater han Satan nøyaktig den friheten Gud selv er blitt beskyldt for å holde tilbake. Det er denne åpenbaringen av forskjellene mellom det som er sagt om Gud, og hvordan Gud virkelig er, som vinner evigheten. Som et tankekors kan det kanskje innvendes at denne endelige beskrivelsen kommer for sent. Om regnskapet allerede er revidert, folk er oppført både under debet og kredit – hva er hensikten med å bekrefte forskjellene enda en gang? Satan er ikke i stand til annet i sitt onde tankesett, men det er heller ikke Gud på motsatt side! Også han «tvinges» av sin egen, gode karakter til å spille med samme åpne kort som fra begynnelsen. I Tonstads versjon avsluttes den kosmiske konflikten her uten klassisk guddommelig inngripen i form av å torturere og drepe motstanderne, utslettelse klarer de selv idet sverdene vendes
