Adventnytt 07 08 2016

Advent nytt

Nr 7/8 2016

Under visning fra Bibelen og repor tasjer fra fellesskapet.

Styrker håpet om Jesu gjenkomst. Inspirerer til å leve ut troen.

TROFA S TH ET – R AU S HE T – S AM F U N N S ANSVA R

Bygg broer

Alle årsmøtene hadde flerkulturell forståelse som tema. Vi vil bygge broer mellom hverandre på tvers av kulturene. En etiopisk gruppe var en del av det etniske mangfoldet under årsmøtet i Østnorsk distrikt.

1

Adventnytt Abonnement Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no Ansvarlig Redaktør Reidar J. Kvinge. reidar.kvinge@adventist.no Redaktør Tor Tjeransen E-post: post@adventnytt.no Faste medarbeidere Rolf Andvik, Tom Angelsen, Jóhann E. Jóhannsson, Finn F. Eckoff, Øyvind Gjengstø.

Den norske union Besøksadresse:Vik senter,Vik i Hole Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse www.adventist.no post.dnu@adventist.no Tlf.: 32 16 16 70 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr.: 3000.30.33100 Leder: Reidar J. Kvinge reidar.kvinge@adventist.no Sekretær: Finn F. Eckhoff finn.eckhoff@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter: Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 52 salg@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Tlf.: 465 41 322. post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen Vestnorsk distrikt Einerkollen 25, 5172 Loddefjord Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø Østnorsk distrikt Geminiveien 26, 3213 Sandefjord Tlf.: 990 34 456. post.ond@adventist.no Leder: Rolf Andvik Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Tlf.: 22 20 64 14 / 936 93 060 / Faks: 22 20 64 14. post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Tlf.: 31 01 88 00 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Vik Senter, Postboks 133, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 32 / Faks: 32 16 16 31 Bankgironr.: 3000.30.22222 Rektor: Kjell Aune www.norskbibelinstitutt.no post@norskbibelinstitutt.no Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Tlf. 32 16 16 70 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag AS Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 / Faks: 32 16 15 51 Bankgironr.: 3000.30.32600 www.norskbokforlag.no post@norskbokforlag.no Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Tlf.: 32 16 26 00 Faks: 32 16 26 01 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange, Postboks 124, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 70 / Mob 901 83 859 E-post: post@norskavholdsforbund.no Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 / Faks: 61 24 91 99 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutosvei 24, 3226 Sandefjord Tlf.: 33 48 81 00 / Faks: 33 48 81 88 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens seniorforening Sekretær: Reidar Larsen Tlf: 62 12 26 66 / Mob: 943 32 898 reidar.larsen@adventist.no Bankgironr.: 3000 26 41867 Adventnytt er Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet ved Norsk Bokforlag. Pris kr. 225 pr. år.

Til utlandet koster bladet kr. 275 pr. år.

Stoff til bladet må være innlevert senest den 2. i hver foregående måned.

Layout: Norsk Bokforlag og Eggedosis As Trykk og innbinding: Ø M E R KE T ILJ M Prinfo Unique, Larvik 7 Trykksak 3

9

24

1

«Du menneske, jeg har satt deg til vaktmann for Israels hus. Når du hører et ord fra min munn, skal du advare dem fra meg.»

Esekiel 33,7 INNHOLD

3 Guds advarsel 4 Kalender 5 De ti bud: På stein og i hjertet 6 Leserbrev 8 Årsmøter

Flaggparaden på årsmøtet i Østnorsk distrikt.

14 ADRA 16 Prosess Puls 18 Et møte med Gud – innenfor muren

AdventistInfo Nyhetsbrev Adventistkirken sender et elektronisk nyhetsbrev hver uke. Du får de ferskeste nyhetene gratis til din e-postadresse.

Start abonnement: Send en blank e-post til: adventistinfo-subscribe@ listserver.no fra den e-postkontoen du vil motta utsendelsene til.

20 TVS-kontakten 24 Nyheter

Barnas gudstjeneste i Bergen

28 Vi minnes 30 Vi gratulerer

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

Adventnytt og Tidens Tale på nett Du finner en elektronisk utgave av Adventnytt og Tidens Tale på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no, under menyen «Publikasjoner».

Forside: Tor Tjeransen

31 Barnesiden 32 Bibelselskapet 200 år

LEDER

Guds advarsel Av Tor Tjeransen De aller fleste synes det er riktig å rope stopp med kraftig og myndig stemme dersom et lite barn er på full fart ut i en trafikkert vei.

Men mange synes advarsler er utidige. Særlig advarsler til voksne.

De ønsker ikke å bli passet på av noen barnepike.

For noen uker siden ruslet jeg ved bredden av Awassasjøen i Etiopia. Der så jeg et skilt med teksten: «Det er ekstremt forbudt å bade i sjøen.»

Det var et artig skilt, tenkte jeg og dro på smilebåndet. Hva kunne være så ekstremt farlig i det klare vannet med de nydelig, grønne sivene? Jeg fotograferte det litt pussige skiltet og ruslet videre. Fra hotellvinduet ovenfor hadde jeg sett noen små dyr beite i sivet. Det jeg så, var større enn oter, og jeg trodde dyret var 40-50 cm langt.

Jeg tok feil. Fryktelig feil. Under vannflaten, var det 3000 kilo med flodhest. Det hadde jeg ikke sett. Jeg hadde bare sett toppen av hodet som duppet opp og ned mens det digre dyret gomlet i seg det saftige sivet. Jeg var ikke fristet til å bade i det innbydende vannet. Flodhest tar nemlig livet av mellom 200 og 300 mennes­ ker hvert år og er blant Afrikas fem farligste dyr.

For noen generasjoner siden var det helt vanlig at predikanter advarte mot konsekvensene av å vende Gud ryggen. Det ble mye oppstyr etter professor Ole Hallesbys radiosendte tale fra Storsalen i Oslo i januar 1953. Talen er siden blitt kjent som «helvetestalen».

Han henvendte seg direkte til uomvendte, og sa: «du vet at om du stupte død ned på gulvet nu, så stupte du rett i helvede!» I dag tenker vi: «Er det mulig?»

Ja, da. Det var i høyeste grad mulig den gangen. Hallesby var selvsagt ikke alene om å advare mot fortapelsen. Adventister har en annen forståelse av menneskets tilstand i døden enn det Ole Hallesby hadde, men fortapelsen er en realitet, og adventistpredikanter var også frimodige i advarslene.

Men i dag liker vi ikke å advare.

Er det ikke lenger er noe å advare mot? Er fortapelsen avskaffet?

Slett ikke. For Rom 6,23 setter fremdeles to alternativer i skarp kontrast: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Hvorfor kvier vi oss da for å advare slektninger, venner, naboer og kolleger om konsekvensene ved å si nei takk til Guds frelse?

Jeg kvier meg for å advare, og jeg skjønner at jeg ikke er alene om det. Jeg kvier meg selv om det som står på spill, er veldig alvorlig. Hvorfor sitter det så langt inne å snakke med ikke-kristne om de to vidt forskjellig framtidsutsiktene Rom 6,23 viser oss?

Problemet er kanskje først og fremst meg selv.

Mener jeg selv at det ikke er så nøye? Evig liv og evig død er to vidt forskjellige framtidsscenarioer for et menneske. Men jeg tenker kanskje at et menneske som dør uten Jesus, vil ikke oppdage at det har gått glipp av noe.

Eller er jeg redd at en advarsel mot den evige død, vil sette et godt vennskap eller naboskap over styr? Det er jo en kjensgjerning

Er det ikke lenger er noe å advare mot? Er fortapelsen avskaffet?

at mange ikke-kristne er nokså avvisende til å snakke om troen og et evig liv.

Både evig liv og evig død er tilstander vi ikke har noen praktiske erfaringer med.

Det finnes ingen reportasjer i pressen fra noen av delene. Det er umulig å lage noen slik reportasje. Mangelen på erfaringer gjør nok sitt til at mange avskriver Bibelens ord om de to vidt forskjellige alternativene, som usannsynlige. Alternativene ansees som religiøse spekulasjoner.

I møte med ikke-kristne, som er helt sikre på at tanken om evig liv og evig død er religiøst oppspinn, blir vi som tror, lett usikre selv. Da er det ikke lett å bruke så skråsikre formuleringer som predikanter brukte for noen generasjoner siden.

Det er ingen tvil om at vi står overfor noen kommunikasjonsutfordringer. Likevel har vi et ansvar for å advare. I straffeloven snakkes det om en avvergingsplikt.

Dersom du kjenner til straffbare forhold som planlegges, har du plikt til å melde fra for å avverge det straffbare.

Tilsvarende kan vi tenke oss en advarselsplikt. I Norge tenker vi at geologene som overvåker bevegelsene i fjellet Mannen, har en plikt til å advare befolkningen når det er ekstraordinær bevegelse i fjellet.

Vi bor jo i en nasjon med smertefulle minner om rasulykkene i Loen og Tafjord.

Gud ønsker «at alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4). Men det er ingen ting som tyder på at Gud vil tvinge folk til en evighet sammen med ham, dersom de selv ikke ønsker det. Man må ta et personlig valg. Skal det være mulig å ta et informert valg, må folk kjenne til konsekvensene ved valget. I det perspektivet er en advarsel på sin plass.

Men så var det å finne en uttrykksmåte som gjør at folk tar advarselen på alvor …

REDAKTØR: Tor Tjeransen leder medieavdel­ ingen og avdelingen for samfunnskontakt og religionsfrihet. tor.tjeransen@adventist.no 3

Aktivitetskalender Juli 2016 1.-10. IMPACT 1.-10. Solidaritetstur 11.-17. Sommerstevne, Nissedal 12.-17. Seniorsommerstevne, Sundvollen 22.-24. Nordisk roverleir 25.-31. Nordisk camporee

12.-17 JULI

August 2016 8.

Kurs for nye lærere

9.

Kurs for nye assistenter

13.

Styremøte VND

13.-14. Åpningshelg TVS 15.-15. Første skoledag TVS 21.

Skolestart Matteson Misjonsskole

26.-28. Bønneseminar 27.-31. Kjernetid Hjelpeaksjon (Til 30.09.2016) 30.

Vik Senter – Hjelpeaksjon

11.-17. JULI

26.-28.

AUGUST

Hvordan brukes kollekten:

Menighetskalender Juli 2016 2.

Offer: Verdensmisjonen

August 2016 13.

Offer: Unionens evangeliseringstiltak

27.

Hjelpeaksjonen begynner i Norge

2. juli: Verdensmisjonen

Offeret går til å opprettholde misjonsaktiviteter rundt om i verden.

13. august: Unionens evangeliseringstiltak

Unionen lanserer regelmessig store evangeliske prosjekter og kampanjer fordi vi er kalt til å drive misjon. De nasjonale evangeliseringstiltakene er viktige redskaper både for menighetene og enkeltpersoner. Til høsten lanserer vi en stor serie støttet av videoprogrammer oversatt fra den australske «Beyond the Search».

4

GJESTELEDER

De ti bud:

På stein og i hjertet Av Rolf Andvik Mine søsken og jeg har arbeidet med et spørsmål som vi måtte finne en løsning på det siste året. Hvor skulle vi plassere de ti bud som i mange år har stått på vår eiendom Geiranger, som vi skulle selge? Det viste seg at de nye eierne ikke var interessert i «steintavlene» som var ca. 2.5 meter høye. Vi kunne ta dem med oss som «løsøre» i forbindelse med salget.

Vi vet at Gud ønsker å skrive sin lov i våre hjerter. Det kan være en utfordring å få dem inn der, men denne utfordringen var litt annerledes. Vårt første valg var ikke å få plassert tavlene med de ti bud i en av våre egne hager. Vi overveide å tilby dem til en av Adventistkirkene i landet, men vi ble enige om at vi først skulle spørre Den norske kirke i Geiranger.

Våre foreldre hadde bodd i Geiranger noen år og ble en del av bygda. De ligger gravlagt på kirkegården der. Ville man ta imot de ti bud og sette dem opp ved kirka? Bygda har ca. 250 fastboende, men om sommeren kommer det ca. 700 000 turister til stedet, og mange av dem tar en tur innom kirka, som ligger like over sentrum, lett synlig for turistene enten de kommer med bil, buss eller med en av de mange cruisebåtene som er innom fjorden i løpet av sommeren.

Vi så for oss at det ikke var noen selvfølge å takke ja til en slik gave, men vi bestemte oss for å ta kontakt med soknerådet og tilby dem de ti bud.

Opprøret mot Guds karakter, som er uttrykt i de ti bud, var godt i gang før denne kloden ble skapt til et paradis for de første menneskene. Lucifers opprør kom til slutt til overflaten, og det ble satt ord på det i offentligheten, ikke bare i det skjulte. «Gud stoler ikke på sine skapninger og gir dem ikke frihet til selv å velge. Han er for kravstor, uforsonlig og hevngjerrig, alt for streng og kritisk», var Satans påstand. Spørsmålet var: Hvordan skulle Gud vise sin uskyld og hvem han virkelig er, slik at han om mulig kunne overbevise anklageren og hans etterfølgere om at han ikke var slik likevel, og at Gud var verdt å stole på.

Guds kamp kjempes ikke med militære våpen. Det handler ikke om å slå fienden rent fysisk, men om å vinne «fiendens», tillit slik at det igjen kan bli forsoning og fred. «Han skal ikke knuse et knekket siv, og ikke slokke en rykende veke, inntil han har ført retten fram til seier» (Matt 12,20).

Han inviterer oss til å være med i en slik kamp og kjempe med hans våpen. Gud forsøker å forene sin familie igjen. I hvilken grad kan han lykkes? Tror vi at han er den han sier han er, og at han kan lede oss trygt ut av «Egypts slaveri»?

Vi vil gjerne hjelpe, slik Moses først prøvde. Når vi ikke klarer det, vil da løsningen være å si at vi får heller bli, for vi kommer oss ikke ut av slaveriet? Gud har sagt at han vil lede et helt folk ut av «Egypt» og inn i det lovede land. Er det mulig? Hvordan har han tenkt å klare det?

Den ondes hensikt er å få oss til å miste tilliten til at Gud kan få oss ut av den ondes grep. Guds utfordring og eneste mulighet for å frelse oss fra den onde, er at vi bevarer tilliten til ham; at vi har tillit til at Gud er sterkere enn den onde (Joh 10,27-29) og kan og vil berge oss ut av hans, selv om det ser håpløst ut.

Er det vi eller Gud som skal skrive loven i våre hjerter?

Vet Rødehavet får folket vite at de skal være stille, og så vil han, vår forsvarer og frelser, ta seg av kampen (2 Mos 14,14). Han vil ta opp kampen i våre hjerter mot slavedriveren og skrive sin lov, sin karakter der, og vi skal få være hans folk (Jer 31, 33) Er det vi eller Gud som ifølge teksten, skal skrive Guds lov, hans karakter, i våre hjerter?

Vi leser kanskje i vår fortvilelse at det er vi som skal gjøre det, men det er et løfte fra Gud om at det er hans oppgave. Tror vi han kan? Vi har lov å minne ham om det, han som har lovet at han vil virke i oss både til å ville og å virke til hans ære og ikke til vår egen ære (Fil 2,13).

Et tema som er sentralt i Guds ord, er hvordan den Gud som har skapt oss, også er i stand til å restaurere sitt bilde i deg og meg, i disippelflokken og i menigheten.

Han tilgir synder, helbreder syke og vekker døde til live for å understreke at han både vil og kan skape alt på nytt.

Paulus hadde tillit til sin frelser (2 Tim 1,6-14). Selv på slutten av sitt liv, like før Nero felte dødsdommen over ham, da mange av hans venner ikke var rundt ham og man stod overfor villfarelse i mange menigheter skriver han: «Jeg vet på hvem jeg tror.»

Måtte vi kunne si det samme. Vi er fullt overbevist om at Gud vil bevare den skatten han har lagt ned i oss, og som han har betrodd menigheten. Og den vil vokse og bli bevart til dagen kommer.

Du lurer kanskje på hvilket svar vi fikk fra soknerådet angående donasjonen av de ti bud? De takket JA! Neste sommer er planen at turistene kan se de ti bud ved kirka i Geiranger.

Har du og jeg noen plan for hva vi vil svare Gud på hans tilbud om donasjon av sin lov i våre hjerter?

Rolf Andvik er distriktsleder for Syvendedags Adventistkirkens østnorske distrikt.

5

LESERBREV

Likestilt og likeverdig I Adventnytt (AN) nr. 5 (s. 7) kommenterer Terje Karlsen undertegnedes artikkel i AN nr. 3 «Kvinnens plass i menigheten». Han viser til følgende uttalelse, som for øvrig er et sitat fra Clinton Wahlen: «Vi er alle enige om at både menn og kvinner er fullt ut likestilte fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde.» Med utgangspunkt i 1 Mos 3,16 viser Karlsen at menn og kvinner ikke er likestilte, men likeverdige. Går vi imidlertid til 1 Mos 2,18.20, finner vi et uttrykk som understøtter at menn og kvinner var likestilte i skapelsen. «Da sa Herren Gud: ‘Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag» (1 Mos 2,18). I 1930-utgaven av Bibelen finner vi følgende oversettelse: «… jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.» Ellen G. White kommenterer skapelsen av kvinnen på følgende måte: Gud selv gav Adam en livsledsager. Han skaffet ham en «hjelper som var hans like» - en som passet for ham og som virkelig kunne være ett med ham i kjærlighet og sympati. Eva

ble skapt av et ribben fra Adam. Det betydde at hun hverken skulle herske over ham eller bli underkuet som en mindreverdig. Men hun skulle være en jevnbyrdig og bli elsket og beskyttet av ham (Alfa og Omega, bind 1 s. 25).

I utgangspunktet var de både likeverdige og likestilte. Det er slik det var før synden kom inn i verden.

1. mars 2016 ble det fattet et vedtak som kanskje overrasker noen. Styret for adventist-universitetet Andrews University utnevnte kvinnen Andrea Luxton til ny rektor. En kvinne vurderes dermed dyktig nok til å være øverste leder for Adventistkirkens kanskje viktigste universitet. En annen kvinne, Ella Simmons, er vurdert dyktig nok til å bli gjenvalgt som en av visepresidentene i Generalkonferensen. Det er åpenbart at det finnes kvinner som både kan og vil lede ut der Gud kaller dem til slike oppgaver, og hvor vi gir dem anledningen til å bruke de nådegavene Gud har gitt dem.

Finn F. Eckhoff

Dagen som skulle redde verden Det er vel rettere å si «dagen som skulle redde mennesket». Men Skaperen satte ikke et slikt skille da han ga Adam og Eva en slik dag.

Dagen da mennesket skulle undervises i og læres opp til å ivareta og forvalte verden, slik at den alltid ville være et paradis. Det var så viktig at Skaperen selv sto for opplæringen og undervisningen i hagen.

Gud prøvde på nytt med israelittene etter utgangen fra Egypt.

Det nye Kanaan skulle ligne Eden, i den grad det var mulig. Sentralt var sabbaten som den store undervisningsdagen, der Skaperen skulle «hellige» dem gjennom forvaltningen av livet, jorda og verden. Slik skulle Israel bli en anskuelsesundervisning for hele verden i det ypperste av kvalitet, suverenitet og velsignelser (5 Mos 28,1-14).

Utallige ganger ned gjennom historien prøvde Gud å få sitt folk med på sin gjenskaperplan, men de forsto det ikke. Til slutt ga

han oppdraget til adventpionerene i siste halvdel av det nittende århundre. Men også de forsto bare stykkevis og delt storheten og godheten i Guds fantastiske gjenskaperplan. Hadde de «grepet det og blitt grepet av det», ville vi i dag ha vært et stort og strålende eksempel på det ypperste og edleste forvalterskap i verden.

Vil det noen gang skje? Vil vi noen gang fatte sabbatens store betydning?

Det er innholdet og den dype betydningen av denne viktige dagen vi er kalt til å forvalte, leve ut og forkynne i de tre englebuskapene. Dagen som skulle redde verden og menigheten for evigheten, venter fortsatt på sin fullbyrdelse i vår tid. La oss bli paktens folk på nytt.

Rolf Luneng

Guds ledelse «mot alle odds» Det er viktig å se tilbake på hvordan Gud har ledet adventfolket.

Norsk Bokforlag bidrar til å vise at enkeltmennesker som er villig til å ofre og forsake, er av stor betydning. Jesus er med når det ser ut som verst, men det kan ta mange år før man skjønner at Gud på underfullt vis har vært med hele veien. Afrika kalte oss av Kezia Lind og Mot alle odds av Kari Paulsen er viktige bøker å lese. Deres valg på tross av oppvekstvilkår, avgjorde hvilken kurs livet tok. De beskriver hvordan

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING! Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed på når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Tlf: 32 16 15 60.

6

det å velge omsorg for andre, er å tro på det Kristus har gjort for oss.

Dette er viktig lesning fordi vi skjønner at prøvelser som de har måttet gjennomgå, ikke er uvanlig for dem som velger å bli en pastorfamilie.

Når vi ser hva misjonærer må tåle av mangel på det vi oppfatter som grunnleggende nødvendigheter, skjønner vi at kollekten fra sabbatsskolen ikke monner i den grad det kunne vært ønskelig.

Willy Tverodd

UNGDOM SOM IKKE FÅR ADVENTNYTT? Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv i høst og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet til: ordre@norskbokforlag.no, Tlf: 32 16 15 60.

LESEBREV

Hvem er du som kritiserer?

Blant noen av våre medlemmer opplever man av og til kritikk av menigheten, og ikke minst ledelsen i SDA, samt pastorer og andre menighetsmedlemmer. Kritikk er etter min mening i orden, så lenge den er konstruktiv og bygget på bibelsk grunnlag. Men dessverre opplever man enkelte medlemmer som nærmest har fått det som en hobby å kritisere, og beskylder andre for å bedrive utroskap og frafall, nesten samme hva det gjelder. Når det gjelder meg selv, så har jeg vært en av dem som hele tiden har kritisert, og dette er noe jeg etter hvert har sett fører til nedstemthet og uro i menigheten. Jeg kom til det standpunktet at det ikke er opp til meg, min arme synder, å påpeke feil hos andre.

Du som hele tiden må kritisere, må huske på at vår himmelske Far er mektig, og han ordner opp etter sin plan, ikke etter dine planer. Like før Jesus fòr til himmelen, sa han at han skulle sende en annen talsmann, nemlig Den hellige ånd. Det er han som skal

overbevise om synd, rettferdighet og dom. Hvilken rett har mennesker til å sette seg i Åndens sted og på den måten gjøre seg selv til talsmenn? Du skal konsentrere deg om én ting, og det er å gå ut og forkynne evangeliet om den oppstandne Jesus.

Hvordan i alle dager kan man bevare gleden i Herren når man hele tiden må påpeke feil og mangler hos andre? Det er ikke det du er satt til. Du er ikke dommer. Du som hele tiden kritiserer, du moderne fariseer, er du klar over at du oppfører deg på akkurat samme måte som fariseerne på Jesu tid? Og hva gjorde Jesus med disse? Jo, han irettesatte dem. Han satte dem rett og slett på plass og parkerte dem. Gud er ikke handlingslammet. Han klarer utmerket godt å ordne opp i saker og ting selv. Du tjener ikke Herren ved støtt og stadig å kritisere menigheten og ledelsen for ting du mener er feil.

Er du i den stillingen at du kan kaste den første steinen?

Carl Waylon Nelson

LESERBREV TIL ADVENTNYTT Vi minner om at leserbrev til Adventnytt normalt ikke bør overstige 250 ord (ca. 1300 tegn med mellomrom). Innlegg kan bli redigert ut fra plassmessige og litterære hensyn, men forfatterens mening vil ikke bli forandret. Dersom du skriver kort, har du størst mulighet for at ditt innlegg blir tatt inn uforandret.

Innlegg som er relevante for Adventnytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon.

Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i leserbrev.

Red.

Nesten 100 000 døpt i Rwanda Rekordmange mennesker er døpt i Syven- bevegelse. 3. En prosjektplan med klare Member Involvement», et initiativ fra dedags Adventistkirken i Rwanda i vår. I datoer for de forskjellige tiltakene.

Generalkonferensen for å engasjere alle begynnelsen av juni var 97 344 personer Kampanjen i Rwanda er del av «Total medlemmer i menigheten i evangelisering. blitt døpt som resultat av en omfattende evangeliseringskampanje.

Den fjorten dager langer møteserien var bare avslutningen av et grundig evangeliseringsarbeid som har engasjert tusenvis av menighetsmedlemmer i landet der Adventistkirken fra før talte 720 000 i en befolkning på 11,8 millioner. Men flere enn det har følt tilhørighet til menigheten.

Hele kampanjen har vært båret fram i bønn. En leder i Rwanda sa det slik: «Generalkonferensen har lært oss å be.»

Uttalelsen kommer som respons på det fokus på bønn som ble skapt etter en serie bønneseminarer i landet ledet av Janet og Jerry Page fra Generalkonferensen.

Tre faktorer har vært avgjørende for suksessen til evangeliseringskampanjen.

1. Forkynnelsen til lekfolk, pastorer og tilreisende evangelister på 2 227 steder Tusenvis ble døpt i Kivusjøen ved Gisenyi i Rwanda sabbaten 28. mai. Dåpen ble arrangert samtidig. 2. Ressurser fra Adventist Served slutten av en møteserie med møter mange steder i landet. Foto: Akoko Job og Bernard vices and Industries (ASI), en lekmannsNyakoe/ADAMS 7

ÅRSMØTE NND

Bygge broer til flyktninger Av André Scalfani NNDs årsmøte i Harstad var en stor suksess. Det var over 130 til stede under gudstjenesten på sabbaten. Folk kom fra hele Nord-Norge. Været var perfekt, med var sol og varme. Musikken var variert og inspirerende. Møtene var interessante og relevante. Maten var utmerket. Det var oppbyggelig å være sammen med andre adventister.

Hovedtema for helgen var brobygging. I samfunnet og i menighetene våre møter vi i dag mennesker fra forskjellige folkegrupper og kulturer.

Hvordan kan vi som menighetsfelles­ skap bygge broer mellom mennesker og kulturer? Hva med flyktningene som kommer til landet vårt? Hvordan kan vi være til hjelp og støtte i et flerkulturelt samfunn?

Hvordan kan vi være med å bygge broer til Gud? Det er uten tvil viktig for oss å svare på disse spørsmålene om vi skal forkynne det evige evangeliet for alle nasjoner, stammer, tungemål og folk (Åp 14,6). Flyktningkrisen er en anledning for Adventistkirken å nå ut til folk som aldri har hørt sann­ hetene for vår tid. Men vi må bli mer effektive brobyggere hvis vi skal oppfylle vårt kall.

Møtene begynte på fredag kveld og fortsatte til sabbatskvelden. Reidar Kvinge åpnet sammenkomsten med et møte på fredags kveld. Nina Myrdal ledet oss i bibelstudiet sabbats morgen. Gry Haugen talte på gudstjenesten. Nina Myrdal og Gry Haugen hadde ettermiddagsmøtet sammen. Årsmøtet ble avsluttet med et konsert, en kort andakt av Reidar Kvinge og en tekstfremføring av Lynn Kvinge.

Kvinge utfordret vår forståelse av hvordan vi skal gjennomføre vår misjon.

Han prøvde å overbevise oss om at vi ikke kan gjøre det bare ved å forkynne sannheten. De første adventister forst­o dette. Ellen G. White mente at vårt budskap bare kunne nå frem i samspill med omsorg for mennesker og kamp for sosial rettferdighet. Det er en tendens i adventismen til å glemme hennes råd på 8

Ved en konsert sabbats kveld opptrådte et kor Arne Kristian Andersen og Bernt Gustafsson hadde dannet på tvers av adventistmenighetene i Nord-Norge. Foto: André Scalfani. dette feltet. Og etter at hun døde, var det en del som fokuserte utelukkende på forkynnelse. Vi trenger å finne tilbake igjen til den evangelistiske metoden som Gud har gitt oss.

I Jesaja 58 er det en oversikt over Guds plan for hvordan vi skal leve for ham.

Lynn Kvinge ga en rørende fremføring av denne teksten. Kapitlet skisserer hvordan sabbatsreform skal gå hånd i hånd med sosial rettferdighet og omsorg for de fattige, syke og trengende. Med andre ord: Vi skal kopiere Kristi metode for evangelisering ved å bygge broer gjennom kjærlighet og rettferdighet. Vi skal bry oss om våre naboer. Jeg tror vi forstår dette intellektuelt, men det er en utfordring for oss å overføre en slik kunnskap til bevisste handlinger.

I sabbatskolen ledet Nina Myrdal oss i en samtale om hvordan Kristus utfordret sin samtids sosiale struktur og hvordan han forsetter å utfordre vår tids samfunnsstruktur. Hun begynte og avsluttet

bibelstudiet om Matteus-evangeliet med en rørende historie om en ung amerikansk student på videregående skole. Eleven ønsket å forandre sin sosiale status. Hun var i en av de laveste sosiale gruppene, og hun ble oversett på skolen. Men hun klarte å endre sin sosiale status ved å endre sin måte å være på. Hun ble til slutt et menneske med stor innflytelse og popularitet. Hvordan? Jo, hun begynte blant annet å vise vennlighet mot alle uansett hvilken gruppe de tilhørte. Hun gikk ut av sin komfortsone for å være god mot alle.

Hennes omsorg ga henne innflytelse blant alle. Hun ble til slutt den mest populære person på skolen. Ironien var at hun gikk fra å være ignorert til å bli innflytelsesrik ved å glemme seg selv. Denne historien illustrerer at Kristi metode for evangelisering er nøkkelen for å få innflytelse.

Adventismen vil nok ha mye mer innflytelse hvis vi fulgte Kristi metode.

Gry Haugen minnet oss om at ADRA har fulgt Jesu metode i den tredje verden

ÅRSMØTE NND

i mange år. Hun oppmuntret oss til å lære fra ADRAs systematiske måte å jobbe på og anvende det på de samfunnsutfordringene vi står overfor i Norge. Vi kan etablere nye ADRA-grupper i den lokale menigheten.

Forestill deg hva som kunne skje hvis vi kom nær mennesker ved å vise uselvisk kjærlighet mot alle.

Om ettermiddagen ledet Nina Myrdal en samtale med utgangspunkt i fortellingen om Sara og Abraham i Gerar, en beretning om hvordan frykt for det ukjente ofte leder til misforståelser og avstand mellom mennesker fra forskjellige kulturer. Myrdal utfordret oss til å møte hverandre på en lyttende og åpen måte.

Det er ingen tvil i mitt sinn om at vi er kalt til å være brobyggere. Dette er sannhet for Guds folk. Vi må knytte vår forkynnelse sammen med kjærlighetshand­ linger. Dette er den eneste måten vi kan oppfylle Guds oppdrag på. Kristus kaller sitt folk til å stå i bruddet mellom mennesker og Gud. La oss ikke dyrke uenighet, men la oss samhandle mens vi har anledning.

Vi ble oppmuntret av vitnesbyrd fra forskjellige menigheter som har fulgt Guds plan for brobygging. Jeg blir inspirert hver gang jeg hører om det arbeidet som blir gjort i Alta. Suzanne og Aldo Ziko gjør en fantastisk jobb sammen med menigheten. De viser oss hva Gud kan gjøre når vi gjør en innsats som brobyggere. De når ut til utlendinger og nordmenn gjennom praktiske kurs, tilbud for flyktningbarn, og vennskap. Jeg blir inspirert også av det som blir gjort i Vadsø. Det er utrolig hva menigheten utretter for å nå ut til flyktningene som kommer til Norge fra Russland, med bibler og norskkurs.

Det var også egne møter for tenåringer og barn. Ungdomsavdelingen sto for dette.

På sabbats ettermiddag gikk ungdommer og barn sammen fra post til post, hvor de deltok på forskjellige aktiviteter som lærte dem om forskjellige kulturer.

Konserten lørdag kveld var en fin avslutning på årsmøtet. Arne Kristian Andersen og Bernt Gustafsson klarte å bringe folk sammen i et kor og orkester på tvers av adventistmenighetene i Nord-Norge.

Musikken var et vitnesbyrd om hva vi kan få til med samarbeid og litt øvelse. Det var vakkert. Møtene avsluttet med Lynn Kvinges gjengivelse av Jesaja 58. Hennes fremføring var kraftfull og tankevekkende.

Gud har åpenbart sin plan for oss. Følger vi hans plan eller våre egne planer?

Etter snart 12 år som pastor i Adventistkirken i Norge, flytter Irma og André Scalfani til USA i slutten av juni. Scalfani har tatt imot stilling som pastor for to menigheter i Oregon. Han begynte som pastor i praktikum i Bergen i 2004.

Deretter var han pastor for menighetene i Molde og Kristiansund, før han kom til Nordnorsk distrikt i 2012.

André Scalfani har vært pastor for Bø Harstad, Melbu og Sortland menigheter.

Det siste året har Irma og André vært bønnekoordinatorer for Adventistkirken i Norge.

På gudstjenesten under årsmøtet i NND takket distriktsleder Tom Angelsen og unionsleder Reidar Kvinge Irma og André Scalfani for tiden som ligger bak.

Deres tjeneste kan beskrives med ord som pålitelig, trofast, raus, tydelig, omsorg og dedikert.

– Når dere flytter til USA, husk lyset fra nord. Vi sender dere til USA med bønn om Guds velsignelse når dere fortsetter deres tjeneste for Gud, menighet og medmennesker, sa Tom Angelsen. Som en takk og et minne om tiden i Norge fikk familien et vakkert nordlysbilde tatt av Markus Kristoffer Dreyer.

Distriktsleder for Nord-Norsk Distrikt, Tom Angelsen, takker pastor André Scalfani og hans familie for tiden i Nord-Norge. Scalfani begynner i en pastorstilling i Oregon i USA. Foto: Saw En Kuu Tar Noe

Victor Marley sørget for en bevisstgjøring av det flerkulturelle i et møte med ungdommene.

Foto: Saw En Kuu Tar Noe 9

ÅRSMØTE VND

Tre ord forandrer alt

Det er skikkelig lyd i korpsmusikken i Vest-norsk distrikt. Konsert med messingblåserne var første post på programmet under årsmøtet i VND. Foto: Bjørn Knutsen/ADAMS. Av Kenneth R. Lie Mange personer, både i Sandnes og Stavanger, hadde vært engasjert i forberedelsene til dette store arrangementet – lang tid i forveien. Fredag ettermiddag strømmet folk til fra nord og sør. Det var strålende sol og gradestokken viste 28 grader!

Klokken 17.00 sørget ungdommen for å gi oss en konsert, hovedsakelig korpsmusikk. Å lære å spille et instrument gir mange velsignelser i seg selv, men vi må heller ikke glemme betydningen av at det gjennom denne aktiviteten skapes arenaer hvor ungdommer kan treffe hverandre og dermed et ungdomsmiljø i kirkens regi.

Tusen takk til Troy og alle andre som står på her!

Ved åpningsmøtet kl.19.00 kunne vi merke at det lå forventninger i luften, og fra første øyeblikk merket man at lov­ sangen ville bli noe ekstra, men taket ble hel­digvis liggende. Taler Harald Giese­ brechts tittel var: Tre ord som forandrer alt.

I en skiftende tid hvor mye skaper usikkerhet, hvor forholdet mellom den nordlige og sørlige halvkule tilspisses, ble vi minnet 10

om Jesu revolusjonerende ord: Elsk deres fiender. Vi ble minnet om hvordan mennesker mange ganger i historien ikke har levd i samsvar med Jesu ord. Behandlingen av muslimer under korstogene, behandlingen av indianerne i den nye verden, hva som skjedde mellom hutuer og tutsier på 90-tallet er noen eksempler.

Giesebrecht nevnte selvsagt også lysende eksempler på personer som ikke ønsket å bruke våpen mot sine motparter, men som likevel valgte å opptre som frie mennesker.

Mahatma Gandhi og Martin Luther King jr., er to slike. De som har valgt å ta til våpen, sliter med å vise til suksesshistorier, mens de som har brukt Jesu ikke-voldelige metode, har lykkes i ca 75% av tilfellene.

Biskop Desmond Tutus bok om tilgivelse gir oss ikke noen illusjoner om at det å tilgi overgriperne er lett, men det er den eneste måten man kan bli satt fri på. I en tid hvor flere begynner å vegre seg mot å bære stempelet «kristen», kan vi tvert imot være stolte av å være kristne, også på grunn av Jesu ord Elsk deres fiender. Jesu metode er helt suverent den metode som har fun-

gert best, det viser historien.

Bibelstudietimen sabbats morgen ble ledet av Nina Myrdal og Harald Giesebrecht.

Bibelteksten som var under lupen, var Den barmhjertige samaritan. Det ble gitt gode spørsmål til salen som kunne diskuteres med sidemannen. I tillegg var det et panel på podiet. Historien avslører at det ikke alltid er de som ansees som gode, som virkelig er de gode – og til og med motsatt!

Hvem mener du at kunne vært den barm­hjertige samaritan i dag? Vi mennesker er jo flinke til å rettferdiggjøre våre hand­linger. Hva med presten og levitten som gikk forbi den hardt skadde mannen?

Ville de ikke utsette seg selv for fare ved å stoppe for å hjelpe mannen? Jo, selvsagt.

De ville dessuten også risikert å bli urene og derfor uskikket til å gjøre jobben sin!

Det siste overbeviser kanskje ikke oss vesteuropeere i dag, men det at teologiske grunner kan få oss til å bli mindre empatiske, er verdt å tenke over! Hvordan er det med deg og meg?

Et annet viktig poeng fra bibelstudiet: Vi mennesker skiller ofte kraftig mellom

ÅRSMØTE VND

«oss» og «dem» (jøder/samaritanere). Dette var en gang med på å igangsette Holocaust.

Oppfordringen var klar: La oss si og tenke mest mulig «oss» og minst mulig «dem»!

Teksten som var utgangspunkt for Harald Giesebrechts tale på gudstjenesten, var Såmannen (Matt 13,1-8). Frøene som spises av fuglene (v. 4), kan representere det lukkede sinn (som kan skyldes likegyldighet, stolthet, frykt, bitterhet m.m.).

Løsningen er å ha et ydmykt sinn, et sinn åpent for Den hellige ånd.

Frøene som skyter fort opp på grunn av tynn jord (v. 5-6), kan representere det overfladiske sinn (hastverk og lignende).

Hastverk og helliggjørelse har aldri gått særlig godt sammen. Løsningen her er simpelthen å ta seg tid.

Problemet i v. 7, hvor tornebusker kveler det som skal spire, kan stå for det opptatte sinn (opptatt av bekymringer, rikdom, nytelse m.m.). Utfordringen er altså å fjerne eller minske distraksjonene, alt som kan ta vår oppmerksomhet. Løsningen er stillhet. Hva kan du gjøre for å skape rom for bare deg og Gud? Frøene som faller i god jord, kan representere det villige sinn hvor man samarbeider med Gud. Løsningen er å høre, huske, handle og holde ut – og gjerne dele troen og tanker om troen med andre. Harald Giesebrecht la fortrøstningsfullt til: «Husk at to minutter med Bibelen er matematisk uendelig mye mer enn ingenting.»

At gudstjenesten ble en dåpsgustjeneste, satte prikken over i’en.

Om ettermiddagen var det ADRAsem­inar inne og familieløype ute i herlig solskinn. Familieløypen hadde tittelen: Kultursjokk. Den bød på koselige oppgaver om kulturforskjeller. Her var barna priori­ tert. Litt senere var det flott konsert, med utrolig variert program.

På kveldsmøtet tok Harald Giese­brecht opp utfordringen med å få formidlet evangeliet til vår tids ateister. Slik de leser og hører Bibelens budskap, kan de umulig like verken Gud eller evangeliet. Faktisk hadde vel ikke vi kristne vært kristne heller hvis vi hadde adoptert det samme synet. Det er som om barna dine er blitt kidnappet og at kidnapperen over tid har klart å hjernevaske dem til å tro at du ikke vil se dem mer, at du ikke bryr deg om dem lenger. De har fått et forvrengt bilde av deg.

På samme måte har ateister et forvrengt bilde av Gud. Men kanskje trenger vi alle en større eller mindre justering av vårt

gudsbilde? Hvordan er ditt gudsbilde? I GT kan man også spore en utvikling mot et mer og mer modent gudsbilde.

På vegne av de tilstedeværende vil jeg takke Harald Giesebrecht for gode, tankevekkende og relevante taler denne helgen.

gjorde en kjempeinnsats på matfronten!

Noe av det flotteste for mange vil alltid være å få treffe trossøsken fra andre steder.

Mange kjenner nok på det at vi treffer hverandre altfor sjelden i forhold til hvor glade vi er i hverandre.

Pastor May-Anette Tallinis kall til pastortjeneste ble anerkjent under gudstjenesten ved årsmøtet i VND. Foto: Bjørn Knutsen/ADAMS. På søndag var vi på Vatneli, der skolen og Sandnes menighet holder til. Her fikk Reidar Kvinge og ADRAs representanter frem at man nå ønsker et mye tettere samarbeid mellom ADRA og menigheten.

Man ønsker å opprette lokallag med utgangspunkt i den enkelte menighet.

Siste økt var det to tilbud: Språkkurs for innvandrere, som er veldig aktuelt mange steder i landet, og matklubb og kafé, som vel må være en av de beste måtene vi kan drive pre-evangelisering på for tiden – mange er jo nå blitt virkelig opptatt av vegetarisk kosthold! Skjønt miljø og dyrehold er kanskje blitt mer fremtredende motiveringer enn personlig helse?

Det var barnemøter parallelt med alle voksenmøter, bortsett fra gudstjenesten.

Derfor var det et artig dokketeaterinnslag istedenfor barnehistorie på denne. Takk til Mirja Knutsen og alle andre som gjorde en fremragende innsats med barnemøtene. Så barnevennlige var ikke årsmøtene i gode gamle dager. Barneprogrammøtenes tittel: En fargerik verden.

Hva maten angår, var alle måltidene utrolig velsmakende. Tusen takk til alle som

Pastor Harald Giesebrecht talte om Jesu tre revolusjonerende ord: Elsk deres fiender. Foto: Bjørn Knutsen/ADAMS. 11

ÅRSMØTE ØND

Bygg broer mellom kulturer arbeide for sosial rettferdighet og verdighet for innvandrere og flyktninger.

Det er alltid greit å kunne definere sitt mandat ut fra Bibelen, og Birgit var innom flere av de tekstene som demonstrerte Jesu engasjement og ansvaret han påla oss mot slutten av sitt liv her på jorden (les gjerne Joh 17,15-26). Hele hans liv var preget av å sette mennesker fri, løse deres bånd og lette deres byrder. Slik kalles også vi til å ha syn for andres ve og vel.

– Gud vil at vi skal se utover våre egne snevre grenser og gettoer og forstå at Gud er far til alle og at han bryr seg om alle verdens mennesker, for vi har alle lik verdi, uansett hvor vi kommer fra eller hvilken hudfarge vi har eller språk vi snakker.

«Å være» noe Flaggparaden under kveldsmøtet på årsmøtet i Øst-norsk distrikt viste noe av det kulturelle mangfoldet i menighetene i distriktet. Foto: Widar Ursett/ADAMS. Av Widar Ursett – Noen ganger har vi prøvd å omvende postkasser, men vi er her for å finne metoder for å dele budskapet med mennesker på tvers av kulturer, poengterte Harald Wollan under åpningsmøtet for ØNDs årsmøte på Tyrifjord videregående skole den andre helgen i juni. Han og kona, Anne-May Wollan, ba deltakerne tenke seg om i møte med andre kulturer.

– Vi gjør ting av gammel vane, men innvandrerne tenker annerledes enn oss og har andre måter å reagere på. Dette er utfordrende, hørte vi fra Anne-May. Løsningene er likevel snublende nær, om enn krevende. For å dele evangeliet med andre kulturer representert blant våre innvandrere, må vi ut av våre komfortsoner og begynne å bruke tid sammen med dem og snakke åpent med dem. Om det byr på kommunikasjonsproblemer, er det viktig at vi viser tålmodighet og empati.

Harald og Anne-May forklarte at vi egentlig trenger å utvise vanlig dannelse og omtanke for mennesker som er i en sårbar situasjon.

12

Det som kanskje ikke er like opplagt, er alle de mulighetene for misforståelser som oppstår når ulike kulturer møter hverandre, noe vi fikk rikelig illustrert av kveldens talere da de bl.a. demonstrerte hvordan hilsningsritualer foregår i ulike kulturer.

Mandat og misjon Et sitat fra Ellen White ble brukt av flere talere gjennom helgen. «Ingen annen metode enn den Jesus benyttet, vil gi ekte fremgang i arbeidet med å nå mennesker.

Frelseren blandet seg med andre som en som ville dem vel. Han viste sympati, møtte deres behov, og vant deres tillit. Deretter bød han, ‘Følg meg!’» (The Ministry of Healing, s. 143).

Det lille avsnittet summerer også greit talen under gudstjenesten på sabbaten.

Birgit Philipsen, leder for ADRA Norge, begynte sin preken på utradisjonelt vis da hun henviste til to kjemper fra historiebøkene som inspirerte henne personlig: John Newton og William Wilberforce.

Begge arbeidet målbevisst for å avskaffe slaveriet. I dag har vi like stort ansvar til å

Det vi ofte betegner som «flyktningkrisen» fra høsten 2015, representerer ikke bare en velferdsutfordring for politikerne, men for oss som menighet er den begynnelsen på et nytt paradigme. Tidligere reiste vi ut og «gjorde ting» for andre, eller vi sendte penger til andre steder – og det må vi selvsagt fortsette å gjøre med uforminsket styrke.

Men de nødlidende er ikke lenger kun der ute. De er nå midt i blant oss, og de behovene vi dekket på «misjonsmarken», eksisterer nå i nabolaget i større grad enn noensinne.

Det betyr i praksis at ADRA må foku­ sere mer på «hjemmemisjon», og vi som aldri hadde anledning til å reise ut, kan ikke lenger be andre gjøre jobben for oss.

ADRA har tatt situasjonen på alvor ved å lansere ADRA lokallag, med oppstarts­ pakke, starthjelp og mange ideer om hva slike lag kan finne på for å drive effektiv misjon på hjemmebane.

I vår kultur er vi særdeles fokusert på «å gjøre», løse problemer, skape ressurser og vise handlekraft. Alle taler, foredrag og workshops bar da også preg av det. Men de bar i enda større grad preg av noe annet, noe som er viktigere i andre kulturer enn vår egen, og derfor vanskeligere for oss å være fortrolig med. I kulturene som flyktningene representerer, er det ofte viktigere

ÅRSMØTE ØND

«å være» enn «å gjøre».

Så i stedet for å gjøre noe til stadighet, blir sympatisk samvær og vennskap gjerne satt mer pris på, og har større kraft i seg til å skape integrasjon, enn mange av våre anstrengelser for å løse problemer. Behovet for gjestfrihet og fellesaktiviteter ble framhevet gang på gang og bekreftet med historier fra virkeligheten. Du trenger ikke være en resurssterk person med spesielle egenskaper for å gjøre en meningsfull forskjell. Du trenger bare å være et medmenneske, en venn.

Det ble poengtert at flyktninger og innvandrere trenger nettverk mer enn noe annet for å lykkes i Norge. Nettverk?

Det betyr «vennekrets» for de av oss som snakker gammeldags norsk. De trenger venner som kan introdusere flyktningene til de riktige kontaktene, vise hvordan de kan hente ut de nødvendige ressursene, tipse dem om muligheter (til arbeid, helsevesen, skolegang, osv.), veilede i informa­ sjonsbehovet.

Det er fortsatt viktig «å gjøre», men langt viktigere «å være». Selv om det kanskje ikke koster oss mange penger eller krever at vi er spesielt intellektuelle eller fordrer spesialutdannelse, så forstår vi fort at dette kan bli vanskelig for oss. Vi sluttet jo i stor grad å ha venner på gammeldags vis, selv lenge før flyktningene kom. De fleste nordmenn har jo bare tid til sosiale-medier-venner, og skal vi møte noen ansikt til ansikt, foretrekker vi å gjøre det på en kafé, for da er vi ferdige når vi går hver til vårt; ingen forberedelser, ingen oppvask, ingen forpliktende og lange samtaler rundt stuebordet. Når vi er ferdi-

Den filipinske gruppen Advent Ambassadors sang under den flerkulturelle konserten i Norderhov kirke sabbats ettermiddag. Foto: Widar Ursett/ADAMS. ge, så unnskylder vi oss og går. «Ha det! Vi snakkes på facebook.»

Venner Så selv om det nødvendigvis ikke er lett «å være», er det det nye evangeliet innen flyktningeintegrasjon. Og ekstremt givende. For plutselig skal vi ikke løse «flyktningproblemet» lenger, eller bære dårlig samvittighet fordi vi ikke evner å gi store pengebeløp.

Flyktningene er muligens en utfordring for politikere, men ikke for oss. For oss er de venner fra en annen kultur, og de sluker ikke våre penger eller vårt velferdssystem.

De er faktisk ressurssterke, har egne historier, er ofte godt utdannet, har spennende

Barnas Supersabbat inneholdt mange spennende aktiviteter. Hele veien i programmet for barna, var temaet om å bygge broer mellom kulturene tydelig til stede. Foto: Tor Tjeransen/ ADAMS.

vinklinger på verdier, osv. De beriker oss med farger, smaker og humør vi ellers ikke er så kjent med.

Alt dette ble demonstrert på lørdagens kveldsmøte, som startet på utradisjonelt vis, da podiet ble fylt til trengsel av flaggbærere som kom inn med flaggene fra sine egne land, til takter og toner fra Markus Dunseths egenkomponerte inntogsmarsj. Alle smilte til hverandre, og alle ville forevige øyeblikket med kameraene sine. Det var trengsel av den typen du finner i inkluderende fellesskap. Vi var ordentlig menighet.

Og menigheten er kulturmangfoldig.

Denne helgen var hele verden samlet i aulaen; alle var venner, og alle bidro til fellesskapet, og alle var likeverdige. Et ord som gikk igjen etterpå, var «familiefølelse».

Vennskap og familiefølelse binder oss sammen i større grad enn kulturforskjeller utfordrer oss.

Kanskje vi er usikre på hvordan vi skal te oss sammen med muslimer eller ortodokse kristne, men vi fikk se at kulturmangfold ikke er et problem, men en kraft. Bakom språkforskjeller og religions­ ulikheter skjuler det seg enkelthistorier og mennesker som trenger våre vennskap.

På alle møtene ble vi utfordret til å følge Jesu eksempel i måten å behandle andre på.

Det gjør vi best ved å bruke tid sammen med flyktningene, invitere dem hjem, snakke åpent med dem, og vise respekt, empati og omsorg.

Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Vi har ikke et flyktningproblem – vi har venner.

13

Utdanning er det beste for utvikling Hjelpeaksjon 2016

Utdanning for fremtid Alle barn har rett til skolegang.

Dette gjelder like mye jenter som gutter, og det gjelder barn med lærevansker og funksjonshemninger.

ADRA jobber for å inkludere alle elever i skolen ved å legge til rette for barn med spesielle behov, og gi særskilt opplæring til lærere, foreldre og rektorer innen inkluderende og likeverdig utdanning.

«Barna virker mer fornøyd med å være på skolen nå enn før undervisningen fra ADRA,» hevder lederen for foreldrerådet.

Foto: Tor Tjeransen.

Av Gry Haugen, ADRA Norge Woyo Kiltok barneskole ligger rett ved hovedveien, men likevel et godt stykke fra byen Arsi Negele i Etiopia. Den kvinnelige viserektoren forteller at skolen har 600 elever og 13 lærere. Seks av lærerne har fått kursing av ADRA i språkundervisning. I tillegg har det lokale skole-/foreldrerådet, som består av lærere og foreldre, fått undervisning. Viserektoren er stolt over utviklingen ved skolen og bidraget fra landsbyen rundt. Derfor vil hun at vi skal møte lederen for foreldrerådet, Badasso. Han bor og arbeider ikke så langt unna, og kommer løpende.

Badasso vil gjerne fortelle: «Vi har laget en skriftlig plan som vi følger for utviklingen ved skolen,» sier Badasso. «Etter at ADRA kom og underviste oss, har vi for det første lært at det er mye vi kan få til med de ressursene vi rår over. Vi kan utnytte ressursene bedre og vi kan arbeide med holdninger både hos foreldre, elever

og lærere. For oss er dette et viktig utgangs­ punkt, og noe som gjør at undervisningen ikke bare blir et blaff. Dernest har vi blitt flinkere til å oppmuntre skolen til i større grad å inkludere barn med spesielle behov, slik at de kommer til skolen og ikke blir gjemt bort hjemme fordi de er annerledes.

På Woyo Kiltok skole er det for øyeblikket 16 barn som er svaksynte og 11 barn som har andre funksjonshemninger. Seks barn er mentalt tilbakestående. Det ville vært en katastrofe om disse barna skulle blitt satt igjen i en krok hjemme, men dette var dessverre ikke uvanlig tidligere,» sier Badasso.

Han forteller at foreldrerådet i samarbeid med lærerne har ansvaret for å besøke familier, når barna av ulike årsaker unnlater å komme til skolen. Sammen finner de løsninger hvis familien er i en vanskelig situasjon, for eksempel økonomisk eller at sykdom har rammet. «Vi hjelper ved stadig å bevisstgjøre og minne om at jentene i

Etiopias del av «Rift Valley», som strekker seg sørover til Mosambik, har en overveldende vakker og variert natur. I Etiopia er det store forskjeller på landsbygd og by. Jo lenger vekk fra hovedveiene en kommer, desto fattigere er menneskene generelt sett. For mange har skolegangen vært meget mangelfull. De har gått noen få år på skolen, men kvaliteten på undervisningen kan ha vært svært begrenset. Foto: Tor Tjeransen.

14

Elevgruppe ved skolen – klar til neste time!

Foto: Gry Haugen.

Badasso er leder for foreldrerådet, og har i samarbeid med lærerne ansvaret for å besøke familier når barna slutter å komme til skolen.

Sammen finner de løsninger. Foto: Gry Haugen.

familien har en like naturlig plass på skolen som guttene,» sier han.

Skolestyret har lært hvordan de kan hjelpe skolen til å styrke inntektsgrunn­laget.

Skolen har et jorde der foreldrene samarbeider om å dyrke hvete, mais, theff og pepper.

Avlingen selges på markedet, og inntektene går til drift av skolen. Badasso er også stolt over hvordan foreldrerådet har sørget for separate toaletter til gutter og jenter ved s­kole­n. De er dessuten i stand til å bidra med papir, sakser og annet enkelt undervisnings­ materiell. Men det viktigste er at barna virker mer fornøyd med å være på skolen nå enn før undervisningen fra ADRA. ADRAs utviklingshjelp handler om å sette mennesker i stand til å hjelpe seg selv.

Kapasitetsbygging gir bærekraft, og det som foreldrene og lærerne ved Woyo Kiltok har lært, vil påvirke hele det lille lokalsam-

funnet lenge etter at ADRA har trukket seg ut og dratt videre til neste skole.

Rektors kontor ved Woyo Kiltok skole. Foto: Gry Haugen.

15

PROSESS

Prosess Puls – fordi jeg trenger det Puls er godt å ha! Alternativet er dårlig.

holder i alle livets pulssoner.

Jeg gleder meg veldig til Prosess Puls.

Der skal vi snakke åpent og sant om livet.

Om omstendigheter som utsetter troen for slitasje for mange av oss.

Å brenne uten å brenne ut Til Prosess kommer dyktige mennesker med faglig tyngde og livserfaring. Mennesker med kunnskap om temaer som hvordan troen kan overleve i møtet med tidsånden, vitenskapen og livskriser. Hvordan man kan brenne for noe uten å brenne ut. Hvordan Bibelen kan forstås og være en ressurs til tross for at den også er temmelig uforståelig. Og ikke minst hvordan et møte med Jesus både som menneske og Gud er et vanvittig bra tilbud – uansett hvordan vi er eller har det. Alt pakket inn slik det pleier på Prosess-konferansene: med fokus på kreativitet og kvalitet på alle områder.

Håvard Kalvåg er opptatt av hvordan tro møter oss mennesker, hvordan tro formes og hva som gjør troen relevant inn i vår tid.

Han undres over hva troen tåler, eller hva den ikke tåler, i møte med ulike deler av livet. Og han er opptatt av hvordan troen påvirker omgivelsene. Håvard har vært med på å lage Prosess-konferanser siden starten.

I år er han spesielt opptatt av puls, som også er tittelen for årets Prosess-konferanse.

Her deler han noen tanker om Puls, og starter med sitt eget pulsbelte: – Jeg er nå 48 år. Som et par-tre andre menn i samme aldersgruppe har jeg pulsbelte. Og flere kjenner seg igjen i at det brukes ganske sjelden. Pulsbeltet brukes av og til under trening. Noen ganger forteller beltet meg noe jeg for så vidt ikke er i tvil om: nå ligger du på grensen av hva du kan tåle, Håvard! Det er nå en gang slik; jeg kan ikke ligge i øverste pulssone over lang tid.

være med på det livet bringer.

Min kristentro har også vært med meg siden jeg fikk den inn med morsmelken.

Men den har forandret seg mye på veien.

Den har fått seg noen trøkker underveis.

Mange kanter har blitt slitt vekk. Det er mange grunner til det. Noen kanter holdt ikke i møte med mennesker, noen holdt ikke i møte med hendelser. Noen kanter har jeg funnet ut at jeg ikke lenger har lyst til, eller trenger, å ha med.

Pulsen følger meg…

Utsettes for slitasje

En ting er likevel sikkert: puls er godt å ha!

Alternativet er dårlig. Jeg trenger puls. Den stiger og synker alt ettersom – stress, glede, hvile, trening, sorg, søvn. Pulsen følger meg, og heldigvis har den så langt tålt å

Når alt kommer til alt, så tror jeg. Det er en kjerne som holder. Sannsynligvis er det fortsatt kanter igjen som er utsatt for slitasje. Kjernen er nok ikke helt statisk, men den holder. Jeg tror og håper at den

16

Bærekraftig Prosess Puls slår et slag for en kristentro som er bærekraftig og som tåler livets puls.

En tro det går an å leve med og som er en ressurs for meg og deg, for naboer, byer og land. Jeg skal til Prosess Puls – fordi jeg trenger det.

PÅMELDING NÅ Prosess Puls arrangeres ved Quality Hotel Expo 14.-16. oktober. Alle er velkommen til Prosess. Les mer om konferansen, om foredragsholdere, konsert og påmelding på nettsiden prosess.org.

PROSESS

Sigvart Dagsland til Prosess Puls

Møt Autofil-Larssen på Prosess

Med sine 20 soloalbum og 500.000 solgte musikkalbum er Sigvart Dagsland en av de kristne artistene i Norge som har betydd mest for flest.

Mange er derfor svært glad for å kunne høre han på årets Prosesskonferanse.

Jan Erik Larssen elsker biler. Men det er også annet som gir mening i livet. Du møter han på konferansen Prosess Puls 14.-16. oktober.

14.-16. oktober går en ny Prosesskonferanse av stabelen.

Blant alt deltakerne får oppleve på Prosess Puls, er også et møte med Sigvart Dagsland. Han gleder seg til å komme til Prosess og dele sin musikalitet. Sammen med seg har han også den anerkjente musikeren Torjus Vierli. Årets Prosesskonferanse stiller spørsmålene: Hva tåler troen din? – Holder den for langdistanse eller er den brukt opp etter en kort sprint? Gjør troen verden til et bedre sted? Hvordan leve troen slik at den blir bærekraftig i møte med virkeligheten – enten vi snakker om tidsånd, vitenskap, personlige kriser eller globale utfordringer? Dette er utfordringer, ord og begreper som flere også hører gjennom Dagslands uttrykk.

Til alle anledninger

Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Dagslands ofte dype, meningsfulle tekster har i flere tiår møtt oss på hjemmebane og gitt trøst og inspirasjon. Han gir ord til kriser, gleder og til levd liv i spennet mot idealene.

Flere mener at sangen «Alt eg såg» er Sigvarts beste. Den ble opprinnelig skrevet til hans søster, etter at mannen hennes døde. Hans formidlingsevne er unik.

Mange fulgte Sigvart Dagsland gjennom TV2-serien «Hver gang vi møtes». Her fikk vi ta del i Sigvarts gode humør og hans mange morsomme replikker. Sigvarts tolkning av Alexander Rybaks sang «13 hester» rørte Alexander Rybak til tårer og satte dype spor hos mange som så på.

Det er nå ti år siden sist Sigvart hadde konsert på Prosess.

Det var et høydepunkt den gang. Vi gleder oss til et nytt høydepunkt og enda en konsert med Sigvart som vil røre oss både følelsesmessig, åndelig og intellektuelt.

Jan Erik er kjent fra radioandaktene i NRK og som programleder for bilprogrammene Autofil og Broom på norsk TV. Han er en engasjert programleder og foredragsholder som er kjent for en nær og lite selvhøytidelig stil. Tema bil kan formidles på svært mange måter. For sin innsats som programleder i Autofil har han fått publikumsprisen under Gullruten.

Larssen har også en sangkarriere. Flere vil kjenne han igjen som tidligere sanger i Oslo Gospel Choir.

Fikk Åpenhetsprisen Spesielt gjennom sin bilinteresse og sine tv-programmer er det åpenbart at Jan Erik liker fart og spenning. Det virker som om han har vært med på mange oppturer. Men livet har også bydd på utfordringer. Jan Erik Larssen vant høsten 2015 Åpenhetsprisen i Norge, fordi han har snakket så fritt om den psykiske smellen han pådro seg i 2009.

Til Prosess Puls kommer han for å snakke om tro i møte med personlig krise.

Han har vært med på Prosess-konferansen tidligere og mange er glad for et gjensyn. Jan Erik Larssen trivdes godt på Prosess sist han var der, nå gleder han seg til å komme tilbake. Prosess-arrangørene vet at deltakerne vil møte et jordnært menneske som har en sterk historie å dele.

Prosess Puls arrangeres ved Quality Hotel Expo på Fornebu utenfor Oslo. Alle er velkommen på Prosess. For påmelding og mer informasjon; se prosess.org.

17

ERFARING

Et møte med Gud – innenfor muren

Den unge mannen ga meg en stor gave da han fortalte om sin opplevelse. Da han var i den dypeste fortvilelse, da han var totalt alene, da det så som mørkest ut, da var Gud der. Det han fortalte, er noe av det mest tros-styrkende jeg noen gang har hørt.

Av Thorvald Guleng – i samarbeid med «Erik», som har gitt sin tillatelse til, og medvirket til at historien hans blir trykket.

Jeg er lærer i Ringerike fengsel. Det er snart 19 år siden jeg ble «innsatt» på Ringerike.

Tiden sammen med fangene, noen av dem har du kanskje lest om i avisen, har gitt meg mange interessante og gode opplevelser. Jeg har fått se en side av livet som jeg ikke kjente til fra før, og jeg har lært en god del om mennesker.

«Erik» En dag ble jeg sittende og prate med en elev som jeg ikke hadde snakket noe særlig med tidligere. Han var en ung mann, omtrent midt i 30-årene. Vi kan kalle ham «Erik».

Vi snakket litt om studiet hans, hvordan det var å følge et studium på en høyskole, når han var innsatt i et høyrisikofengsel. Jeg fikk vite at han hadde familie, kone og tre barn, en datter på fire år og to sønner som var eldre. Han fortalte om hvor takknemlig han var til familien sin, hvordan de hadde håndtert det når han skulle inn til soning.

Kona hans hadde forsikret ham om at hun skulle bli hos ham. «Jeg skal holde ut dette.

Jeg skal vente på deg, og ta imot deg, når du har sonet ferdig.» Han fortalte om datteren sin. Da pappa skulle i fengsel, hadde fireåringen slått armene rundt halsen hans.

18

«Pappa, du knuser hjertet mitt, men jeg elsker deg likevel.»

Jeg fikk etter hvert vite hvorfor har var fengslet. Han var dømt for å ha planlagt og organisert innførsel av metamfetamin.

Det hadde resultert i en dom på 13 år, 9 av dem ubetinget.

– Er du en troende?

Erik fortsatte: «Jeg er lei av å høre at folk her inne klager over politi og rettsvesen. At de er blitt urettferdig behandlet. Jeg – jeg er skyldig som bare det. Jeg har fortjent min straff.»

«Før tenkte jeg annerledes. Jeg tenkte at jeg gjør ikke noe galt. Jeg bare tilbyr noe. Folk velger jo selv om de vil ta stoffet.

Jeg tvinger ingen. Men nå ser jeg hvilken smerte dette påfører mange, ikke bare for den som bruker stoffet, men det bringer lidelse til så mange. Det er en tragedie for hele familien.»

Vi satt lenge og pratet. Jeg hadde undervisningsfri, og vi hadde klasserommet for oss selv. Praten varte i godt over en time.

Etter hvert som samtalen gikk (det var for det meste han som snakket), ble jeg mer og mer slått av hans synspunkter, hans innstilling til det å være straffet, hans holdning til det livet han nå måtte holde ut i noen år, hans takknemlighet til familien, som var trofast mot ham i denne vanskelige tiden. Så spurte jeg ham forsik-

tig: «Si meg, er du en troende?»

«Ja, det er jeg,» svarte han. Og det var da han fortalte meg det fantastiske.

Isolatet – bønnen – svaret Han fortalte om da han var blitt arrestert og satt på isolat mens saken hans ble etterforsket. «Når man er på isolat, er man helt alene, man er totalt avskåret fra kontakt med andre mennesker. Du får mat inn gjennom luka, eller av en betjent som åpner døra et kort øyeblikk og gir deg maten.

Du er på cella 23 timer hver dag, absolutt alene. En time hver dag slipper du ut i en luftegård, der du får vandre rundt. Også da er du alene, men du får i alle fall være ute.»

(Min kommentar: Jeg har sett en slik luftegård, og den er omtrent så stor som en stue i et moderne hjem.) Han fortsatte: «Du glemmer hvordan det er å føre en samtale.

Skal du høre en menneskelig stemme, må du slå på TV’n.» (De har TV på cella, og godt er det.)

«Jeg satt på isolasjon i tre måneder. Man kan klare å være på isolat i noen dager eller i en uke. Men tre måneder – uten kontakt med verden utenfor – det gjør noe med deg. Mest av alt var det vondt å være avskåret fra kontakt med familien min. Jeg ble mer og mer tungsindig og mismodig.»

«Så – etter tre måneder – jeg var så fortvilet. Jeg var virkelig deprimert. Det var kommet til et punkt, da alt var bare

ERFARING

håpløshet og desperasjon. Jeg tuslet rundt i cella, og jeg tenkte på hvilken forferdelig situasjon jeg var kommet i. Det var bare en ting som stod i hodet på meg, – jeg tenkte på hvor fælt alt sammen er. Jeg tenkte: går det an å henge seg i dørhåndtaket? Så knelte jeg ned der på betonggolvet. Og så ba jeg.»

«Det var faktisk første gangen i mitt liv at jeg ba med mine egne ord. Og mens jeg ba, skjedde det en oppvåkning. Jeg tenkte: Jeg har meg selv å takke for at jeg er her.

Det som skjer med meg, er rettferdig.

Jeg har faktisk fortjent å være her. Men familien min er helt uskyldig. De blir også straffet. Den trofaste og kjærlige familien min: hvordan skal det gå med dem?»

«Og så ba jeg for dem der hjemme. Jeg ba om at de måtte ha det bra. At de måtte ha nok. At de måtte ha styrke til å holde ut dagene. Og da jeg hadde bedt, reiste jeg meg opp – og så tenkte jeg: «Hva skal jeg gjøre nå?» Jeg la meg ned på senga, og så slo jeg på TV’n.»

«Og da bildet kom fram på skjermen, fikk jeg se ansiktet til dattera mi.»

«Ansiktet hennes fylte hele skjermen.

Ikke i ett sekund, men i ti sekunder. Så flyttet bildet seg. Jeg fikk se kona mi, sønnene mine. De var der alle sammen.»

Et «naturlig» mirakel Da Erik fortalte dette, satt jeg helt fjetret.

Jeg var fullstendig overveldet, og jeg tenkte: «Har Gud gitt ham et overnaturlig syn?»

Men da han fortsatte å fortelle, fikk jeg vite at det som var skjedd, hadde en slags «naturlig» forklaring: «Det var direktesending av et program som heter «Allsang på grensen». Artisten,

som er en venn av meg, var gått ned blant publikum, og der var familien min. De satt på første benkerad. Artisten var gått bort til familien min. Og så fikk jeg se dem på TV rett etter at jeg hadde reist meg fra bønnen, den bønnen som jeg hadde bedt for dem der hjemme. Det var en banebrytende opplevelse.»

Jeg var overveldet. Jeg sa takk til ham, for at han hadde fortalt meg dette, for den oppmuntring han hadde gitt meg, da han fortalte om sin sterke opplevelse. Han svarte: «Takk for at jeg fikk fortelle det.»

Enda en detalj Siden har jeg snakket mere med Erik om denne hendelsen, og da har han fortalt meg enda en forunderlig detalj. Jeg har fått vite at den kvinnelige artisten, som bor i USA, egentlig ikke skulle ha deltatt i programmet i det hele tatt. Men arrangøren hadde fått et forfall, og artisten – som var midlertidig hjemme i Norge – var på kort varsel blitt bedt om å komme inn som erstatter. Det hadde hun sagt ja til, men siden hun er en venn av Erik og familien hans, hadde hun satt som betingelse at de skulle få komme og være til stede som publikum på første rekke. Det hadde arrangøren ordnet.

Det er så mange ting som samvirker til denne hendelsen. Først sørger Gud for at den opprinnelig oppsatte artisten blir erstattet av en sangerinne som er en venn av Eriks familie. Det resulterer i at familien er til stede under arrangementet. Men dette vet Erik – som er på isolat – ingenting om.

Så, under arrangementet, går artisten ned fra podiet og bort til familien. Gud bruker så mange mennesker: Arrangør, sangerinne,

fotograf, produsent. Han bruker mennesker som ikke vet noen ting om at de akkurat nå er Herrens redskaper for å gi trøst og oppmuntring til en fortvilet mann. Og ikke minst – Gud har gitt Erik en innskytelse til å slå på TV’n i akkurat det rette øyeblikket. «Jeg bare slo på TV’n, og så stod den på den kanalen.» – «Og at kona mi og familien min hadde orka å dra dit.»

(Eriks egne ord.)

Imponert over Gud Jeg er imponert over Gud. Her har Herren lagt så mange ting til rette, slik at Erik skulle få den enorme oppmuntringen, nettopp da han var i sin dypeste fortvilelse.

At Gud gjør det på den måten, synes jeg er aldeles nydelig og herlig. Gud kunne jo ha sendt en engel. Han kunne latt Erik få høre en høy og tydelig stemme i rommet si: «Erik, jeg vil være der for familien din.» I stedet lar Gud det hele skje på den måten, en måte som en skeptiker vil kunne bortforklare. Men for den som tror, vil datterens ansikt på Tv-skjermen, i akkurat det øyeblikket, være et vidunderlig mirakel – og en klar og herlig åpenbaring av Guds nærhet og omsorg.

Jeg er takknemlig til Erik, som fortalte sin opplevelse til meg. Det er noe av det mest tros-styrkende jeg har hørt. Jeg håper at Erik – og familien hans – alltid vil bære den erfaringen med seg, og huske på at Herren er der, også når de opplever at dagene er mørke og tunge.

Mest av alt er jeg takknemlig til HAM – vår Herre – som er en kjærlig Far for oss alle sammen, og som er med oss alle sammen, hver eneste dag, like til verdens ende.

Orgelkonsert i Bergen Den 23. april hadde Bergen menighet den store gleden av å høre på fantastisk orgelspill av Guttorm Guleng, som hadde offesiell åpning av det nye orgelet. Han spilte Fantasia super: Komm, heiliger Geist Herre Gott av Bach, Sonate nr. 2 i d-moll av Reger, Trois impressions av Karg-Elert og 1. sats fra symfoni nr. 6 av Widor. Det ser ikke så mye ut, men dette er store stykker, bare Reger-stykket varte over 20 min. Ca. 70 mennesker hadde møtt fram for å nyte musikken og høre hva orgelet var “god for”. For noen var det kanskje for avansert musikk, men undertegnede vil gjerne kunne påstå at dette var en konsert av aller høyeste kvalitet og jeg nøt hvert eneste minutt. Guttorm tok seg også tid til å forklare litt om de ulike stykkene han skulle spille, og litt om komponistene. Det gjorde at musikken ble enda mer levende. Kom gjerne igjen, Guttorm, anytime.

Melissa Hope

19

Skolekoret i full sving.

Vårkonsert

Et musikkstykke av søskenparet Dunseth og Benjamen Nordheim.

20

30. April var det tradisjonen tro igjen duket for vårkonsert på Tyrifjord. Stolradene ble denne lørdagskvelden fylt opp og alle kordeltakerne stilte seg klare på rad og rekke ute i vestibylen. Da alt var klart toget de inn og stilte seg opp foran et godt publikum. Med sangen «Great Day a´coming» ble det hele satt i gang.

Etter åpningen var det tid for en kort velkomstintro ved rektor Styrkår Dramstad, før han så overlot resten av konserten til Claes sin ledelse som kom med små kommentarer før og etter innslagene mens korene toget opp og ned fra scenen før og etter de ulike sangene.

Mange av innslagene var av Skolekoret og det lille koret «Sananina». Tidligere i April hadde begge korene vært på kortur til Firenze i Italia, og de hadde derfor et flott repertoar å fremføre. Sangene ble sunget på flere forskjellige språk, deriblant svensk, norsk, italiensk, engelsk og latin. Sangene var også av et variert og bredt utvalg.

Noen av korsangene var med solister, noen akkompagnert av piano med gitar og bass, en sang av piano og fiolin og en sang med en hel strykekvartett. Med det varierte og gode utvalget fikk korene vist seg

Sananina med solist, Ingvild Vestbye.

fram, og vi fikk se og høre at de har jobbet med disse stykkene i lang tid, og at øvelse gjør mester!

Det var ikke bare skolekoret og Sananina som deltok på konserten. Natanya Lundström, Silja Leknes og Simen Leknes deltok blant annet med sangen «Reddet», der tekst er skrevet av Ove Berntsen og melodien laget av Silja selv. Det var også to klassiske stykker med i programmet. Det ene var Natanya Lundström med en fin sats av Bach. Det andre stykket var en pianotrio skrevet av Mendelssohn. På fiolin var det tidligere elev og nå lærer Benjamin Norheim som spilte, på piano tidligere elev Markus Dunseth og på cello hans søster Karina.

Mot slutten holdt Claes en bønn som ble etterfulgt av velsignelsen sunget av «Sananina». Det var deretter tid for takk og klapp for alle solister, instrumentalister, kordeltakere, teknikere og ikke minst kordirigent Elbjørg Keyn Lundström. Fortjent ble rosen tatt imot, og til slutt ble det hele avsluttet med sangen «Hear the call of the Kingdom» sunget av Skolekoret. Man kan med trygghet si at det var en flott gjennomført vårkonsert!!

Tekst: Karina Dunseth Bilder: Meli Fuchs

Applaus for Elbjørg Lundstöm og korene.

21

Guttelaget fant ut at dramatisering kan være utrolig gøy.

Ingen kjære mor Det nærmet seg mai måned og Tyrifjordrussen storkoste seg med de mange forberedelser. Tiden for «Fangene på Fjord» sto for dør og første- og andreklassinger kjente nervene smyge seg innpå.

«Fangene på fjord» er et tyrifjordarrangement som blir arrangert av Russen hvert år, og denne våren var heller ikke et unntak.

Russ 2015/2016 har latt kreativiteten stå på morgen og kveld for å organisere og planlegge. De ordnet i stand en haug med

Ane Haugvik ble spylt ned av russen.

22

Daniil Panfilov og Halvar Pettersen.

underholdene poster i flere varianter, og hygget seg både med tilstelninger og underveis i løypa.

Det var lagt opp en løype med mange forskjellige aktiviteter, der noen var mer tiltrekkende enn andre. Lag på rundt 5 personer ble sendt ut i området for å gjennomføre én utfordring etter en annen, og de var ikke få. I år var det 41 russ, noe som betydde at det var drøssevis av idéer til oppgaver å utsette sine medstudenter for.

på så kort tid, var det alt i alt ikke så verst. «Fangene på fjord» var sosialt og utfordrende, og rett og slett noe de fleste ikke ville vært foruten.

Takk til russen!

Tekst: Linea Søgaard Bilder: Meli Fuchs

Natanya Lundström kaprer poeng ved å klippe håret. Å dytte en bil opp en bakke, dramatisere forskjellige situasjoner, en nok så lang svømmetur i en iskald Tyrifjord, sitte i 90 grader, bakkeløp med mat i hender og munn, og særlig mye spising var bare noe av det første- og andreklassingene fikk møte.

Det var om å gjøre å hanke inn mest mulig poeng ved hjelp av prestasjon, lagnavn, samhold og ikke minst smisking. Lukten av blant annet sursild, majones og eddik ble deltakerne god introdusert for. Også en litt for stor smakebit av de forskjellige ingrediensene fulgte med. Rått egg, chili og dressing fant veien ned gjennom spiserøret, og av og til også opp igjen.

Etter timer med nærmest svette, blod og tårer kom lag etter lag seg gjennom siste post i overraskende god form og i godt humør.

Det eneste «rene» guttelaget gikk av med seieren og kunne stille seg rakrygget med en sjokolademedalje pent plassert rundt halsen. Det så ut til at stemningen var på topp både blant vinnerlaget, men også blant resten av deltakerne. Skravlinga gikk i ett idet folk delte historier om alt det uvanlige som nettopp hadde hendt. I tillegg til stemningen, var også været uklanderlig. Disse faktorene nøytraliserte nok det faktum at alle stod klissbløte fulle av eddik, mel, egg, ketchup og majones.

Gærne? Ja, kanskje, men hva gjør man ikke for å gi avgangsklassen et smil om munnen, en god latterkule og en pangstart nå som de mange eksamener bare er rett rundt hjørnet.

Selv om både vaskemaskinene og dusjene aldri har vært mer mye brukt

Russepresidenten: Alma Kjøsnes

Rektor har ordet...

Det er juni måned. Vårtegn har vist seg og sommeren er kommet. Vi gleder oss over alt liv som kommer til syne. Til tross for positive opplevelser av årstiden, kan det være at enkelte av forskjellige grunner er pessimistiske og nedslåtte.

I skolesammenheng kan det være elever som mister motet, som ser med engstelse fram til eksamen, eller er usikker på hva som skjer etter avsluttet skolegang. Disse trenger oppmuntring og

råd. I 1 Tess 5,11 minner Paulus oss om betydningen av dette: «Forman derfor hverandre og oppbygg hverandre innbyrdes.»

Som kristne har vi ansvar for hverandre, og oppmuntringer trenger vi alle. Ta derfor Paulus på alvor og følge hans råd. Du blir til velsignelse og blir selv velsignet.

Styrkår

23

NYHETER

Steg for livet Av Alexander Fridriksson I fjor hadde vi vår første Steps4life-uke på Fredheim. Vi var veldig glade for alle fra Matteson Misjonsskole og andre frivillige med ulike yrker: leger, fysioterapeuter og flere som kom hit for å hjelpe til. Livsstils­ uken ble fullbooket og mange opplevde den vellykket, med mye aktivitet.

Basert på fjorårets suksess med Steps4life bestemte vi oss for å gjenta programmet i slutten av mai i år. I år så det ikke ut til å være like populært. Vi hadde veldig få bookinger og tenkte å avlyse hele uken.

Vi vurderte å si til de frivillige arbeiderne, blant annet legen Eddie Ramirez, som skulle komme helt fra USA, og Matteson Misjonsskole, at de ikke trengte å komme.

Likevel bestemte vi oss for å ikke avlyse uken, men heller gå fremover i tro, og sammen med Matteson Misjonsskole begynte vi å be ekstra intenst for denne uken. Bare noen få dager før oppstart hadde vi fortsatt veldig få bookinger, men da opplevde vi hvordan Gud svarte på våre bønner. I løpet av 2-3 dager strømmet det inn så mange bookinger at vi ikke hadde plass til alle.

Det var til og med forespørsler samme dag livsstilsuken begynte. Vi opplevde at Gud ledet mennesker hit som han så vi kunne hjelpe.

Vi så også hvordan Gud grep inn gjennom et tilfeldig møte i Mjøndalen menighet, hvor vår nestleder Per Erik

Deltakerne på Steps4life-uken på Fredheim fikk både god undervisning og gode naturopplevelser. Foto: Alexander Fridriksson.

Dekkerhus møtte lederen for Visjon Norge, Jan Hanvold. Gud ledet den korte samtalen og de begynte å se på mulighet­ ene for å lage en sending om Fredheim. Etter flere uker uten videre progresjon fikk vi plutselig en avtale med Jan Hanvold, som kom på besøk til Fredheim og det var to dager før Steps4life-uken skulle begynne!

Ved det besøket ble det bestemt at Jan sammen med et filmteam skulle delta i uken.

Det gledet oss å se hvordan Gud virket for å hjelpe med fysiske problemer og hvordan han berørte gjestenes hjerter. I slutten av uken hadde vi en avslutnings­ kveld hvor noen av gjestene fortalte om hva som hadde skjedd med dem. Det er flere videoklipp og erfaringer på Facebook og

Jesus is the ONE Av Anne-Lise Kendel Fredag den 13. mai åpnet den nydelige Årstad kirke sine dører for vår lille private evangeliseringskonsert.

Bekjentskap fra jobb ved Haukeland var blant de inviterte. Vår gode venn Johan Sebastian Bloom fylte kirken med de vakreste cellotoner, David Kingsley Kendel spilte magisk på pianoet, Ivar Hjelland sørget for utrolig lydkvalitet (alle stilte sine talenter til bruk i veldedighetens navn), mens Troy og undertegnede stod for budskapet/sangen – «Jesus is the ONE». Inntektene fra kollekten går til «Keep Girls Safe»-prosjektet! Årstad menighet var svært imøtekommende, og lot oss låne kirken uten vederlag bare vi var villige til å synge på en gudstjeneste! Hvilken fryd!

En pasient fra Haukeland skrev følgende etter konserten «Det gjorde meg veldig godt, jeg følte en sjelefred som berører mitt hjerte.»

Pris Herren!

24

Foto: Carl-Fredrik Hammersland

vår hjemmeside, fredheim.org, men her vil vi dele et par av dem.

En av våre gjester hadde hatt ryggplager i 27 år, vært 10 ganger hos kiropraktor, hos 6 forskjellige fysioterapeuter, på ryggskole og mange forskjellige treningsopplegg – uten å bli bra. Men gjennom Guds ledelse klarte manuellterapeuten Hans Lillbäck å løse problemet. En annen gjest som kom til oss, klarte ikke helt å gå på tærne på grunn av smerte. På avslutningskvelden viste han oss at han kunne reise seg opp på tærne og gå uten smerte. Det gledet oss veldig.

Til slutt vil jeg oppfordre deg til å ha Fredheim i tankene, kanskje kjenner du noen som kan ha stort utbytte av et opphold her.

NYHETER

Dåp i Bø Av Jorun Gåsland Adventistkirken i Bø var pyntet til høytid sabbaten den 4. juni.

Tre ungdommer, ei fra Bø og to fra Sortland, hadde valgt å inngå pakt med Gud og ble døpt av pastor André Scalfani.

Medlemmer fra menighetene i Vesterålen samt andre venner hadde møtt fram, og kirken var fullsatt. Saw Brown, ungdomsleder i Harstad menighet, og fire ungdommer derfra ledet allsangen og gledet oss med lovsang. Odd Hagen samlet de minste og illustrerte at slik som Sabbaten 4. juni ble tre personer døpt i Bø i vi vasker et skittent klesplagg, Vesterålen. F. v.: Stine Solheim, Gerli Remvasker Jesus bort våre synder. melgas og Katrin Kaasik. Foto: Anne-Lise Pastor Scalfani hadde valgt Robertsen.

Matt 4,17 som utgangspunkt i sin tale: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Når vi har bekjent våre synder, har Gud autoritet til å rense oss fra vår skyld og kraft til å begrave det gamle og gi oss et nytt liv. Det nye livet er et liv levd i tro, der Kristus er frelser og Herre. Jesus under­viste disiplene at de skulle be om at Guds navn måtte helliges, at Guds vilje måtte skje, at Guds rike måtte komme, at Gud måtte tilgi, at Gud måtte sørge for deres daglige behov, og at Gud måtte lede. Det nye livet er et liv levd i Guds nærvær og avhengig av Guds hjelp og til hans ære. Gud er i sentrum.

Talen avsluttet med at Irma Scalfani ga et rørende vitnesbyrd om sin omvendelse. Hun hadde ingen tanke om å slutte seg til menigheten, men tre ganger hørte hun en tydelig stemme som sa: «Jeg vil at du skal døpe deg.»

Hun skjønte at det var Gud som kalte på henne, og hun gav ham sitt Ja. Det har hun aldri angret på.

Før dåpshandlingen sang ungdommene fra Harstad: «Let the weak say I am strong», og fra dåpsbassenget leste pastor Scalfani bibelvers som de tre hadde valgt ut selv som deres vitnesbyrd. Etter dåpen ble alle tre tatt opp i deres respektive menigheter. Pastor Scalfani ba dem se ut over forsamlingen der alle hender var rakt opp. De fikk blomster og bøker fra menighetene.

Det var lett å føle forsamlingens glede og takknemlighet. Aller mest strålte de tre dåpskandidatene. Stine fra Bø hadde gleden av å se sine to bestevenninner overvære høytideligheten. Disse tre har holdt sammen fra de gikk i barnehagen, gjennom folkeskolen, speideren og nå videregående. Stine har hatt sin faste plass i kirken og vært en solstråle. Det var også en stor dag for Raumo Kaasvik å se sin søster Katrin og sin datter Gerli gå i dåpens vann.

Alle tre er blitt undervist over lang tid av pastor André Scalfani og fått solid bibelkunnskap. Det står stor respekt av Scalfanis arbeid. Han har reist fra Harstad til Bø, Sortland og tidligere til Melbu for å gi dåpsundervisning, 2-3 timer hver vei og kommet sent hjem, noen ganger over midnatt. Til nå har han døpt 12 personer, og den 18. juni er det ny dåp i Harstad. Savnet vil bli stort når familien nå skal flytte, men vi er takknemlige for deres arbeid her, og vi ønsker dem Guds velsignelse på sitt nye arbeidssted. Harald Hansen takket familien, og de fikk overrakt ei bok om Vesterålsnaturen og blomster.

Etterpå var det duket til festmåltid der alle var invitert. En minnerik dag for oss alle, og en stor takk til vår Far i himmelen.

En inspirerende bok I skrivende stund er det søndag ettermiddag. På torsdag, for tre dager siden, dumpet Kari Paulsens bok Mot alle odds ned i vår postkasse. Min kone Else begynte å lese i boken på fredag kveld, og på sabbaten hadde hun lest den ferdig. «Den må du lese», sa hun til meg.

Jeg begynte på den sent sabbats ettermiddag, og jeg kunne nesten ikke legge den fra meg. Men jeg måtte jo sove litt, og dermed ble det til at jeg avsluttet boken tidlig søndags morgen, før frokost.

Jeg var, som Else, grepet av boken. Den er både lettlest og spennende, for Kari skriver godt og fengende. Men det viktigste er at den er berikende og oppløftende. Den som leser boken med et åpent og mottakelig sinn, vil bli inspirert og opp­ muntret, og dessuten bli utrustet med tankesett og verktøy som leseren kan møte sitt eget liv med.

For vi vil alle møte snublesteiner og hull i veien på vår livsvandring.

Kari forteller sin livshistorie, og den historien er interessant. Men det som gjør boken spesiell og virkelig verdifull, er all den livsvisdom og refleksjon som hun knytter til sine erfaringer og prøvelser.

Det er tydelig at Kari er en belest dame, med god kjennskap til og forståelse for verdenslitteraturen. Hun er dypttenkende. Hun begynner gjerne kapitlene med betraktninger om livet, hva som påvirker oss, og hvordan vi på beste måte kan møte de omstendigheter som vi utsettes for.

Deretter knytter hun det opp mot sine egne erfaringer, uten at hun på noe tidspunkt blir belærende eller «hellig». Men som leser ble jeg spontant og til stadighet vekket til refleksjon og ettertanke, og jeg kunne se forbindelser til mitt eget liv.

Jeg opplever at boken inneholder mye nyttig filosofi. Den er ikke høyttravende eller livsfjern, og den er ikke fylt med teologi. Men den gir verdifulle betraktninger om tillit og tro, og om å møte livet, slik det faktisk konfronterer oss.

Hennes mange referanser til forfattere og forskere, som hun knytter opp mot sine egne erfaringer, gjør at boken har et stort nedslagsfelt.

Den vil appellere både til hverdagsmennesket og til akademikeren. Jeg er trygg på at denne boken vil være til glede og til hjelp for mange mennesker.

Thorvald Guleng

25

NYHETER

Dåp i Oslo Sabbaten den 7. mai var preget av høytid og stor glede da Kevin Kristoffer Ibenfeldt og Martine Jeppesen Johansen ble døpt av pastor David Havstein i Adventistkirken Ulsrud, i Oslo. En fullsatt kirkesal med familie, venner og menighetsmedlemmer vitnet om at en slik begivenhet er viktig. Noen slektninger hadde lang reisevei for å kunne stille opp med sin moralske støtte til dåpskandidatene. I en refleksjon er det grunn til å notere seg betydningen av en oppvekst i hjem, menighet og skole med tydelige kristne verdier. Pastors dåpsklasse (Bibelpizza) er selvfølgelig avklarende i forhold til menighetens troslære, men det viktigste er at disse tenåringene har funnet en frelser og venn i Jesus, og at de ved Den hellige ånds hjelp har valgt å leve Guds rikes prinsipper og være Jesu disipler. Kevin ble tatt opp som medlem i Ulsrud menighet, mens Martine vil bli tatt opp i Strømmen menighet, hvor hennes familie hører til. Takk til alle som på en eller annen måte og ved Guds hjelp har bidratt til denne veksten, og må disse flotte tenåringene fortsatt tas med i våre bønner.

David Havstein

Er du jubilant i år eller kjenner du en som er?

Elever som gikk ut fra Tyrifjord videregående skole (eller Tyrifjord høyere skole) årene 1966, 1976, 1986, 1991, 1996, 2006 er hjertelig velkomne til

Jubileum på TVS lørdag 17. september 2016!

Realskolejubilanter er også velkomne! Spre informasjonen. Det er meningen at elevene skal verve hverandre, klasselister kan fås ved henvendelse til kontoret, TVS. Denne dagen kan du oppfriske minner fra skoletiden sammen med kullet ditt, se igjen venner fra «gamle dager» og bli oppvartet med god mat og underholdning. Sett gjerne av hele dagen!

Om du bare vil være her deler av dagen, blir programmet omtrent slik: kl. 10.00 Bibelstudium i aulaen kl. 11.00 Festgudstjeneste i aulaen med deltagelse av jubilanter kl. 13.00 Lunsj i spisesalen kl. 15.00 Offisiell velkomst i vestibylen og mimresamling i de forskjellige kullene i dagligstuer/elevsenter. Ta gjerne med bilder! Det blir servert drikke og snacks. kl. 18.00 Bankett med treretters middag i aulaen. Litt underholdning under middagen.

Pris: kr 275 for banketten, og kr 50 for lunsj.

Påmelding til e-post: post@tyrifjord.vgs.no eller tlf 32162600.

Du bør oppgi navn, adresse, telefonnr, avgangsår og si fra om du vil ha lunsj eller ikke. Kontonr til Tyrifjord v.g.s: 3000 30 30330, betalingen merkes «Jubileum».

Håper vi får gleden av ditt besøk på TVS 17. september!

26

Kevin Kristoffer Ibenfeldt og Martine Jeppesen Johansen ble døpt i Adventistkirken Ulsrud den 7. mai i år. Foto: Denis Pokotylyuk.

Rimelige bibler til bibelgaveplanen Av Kjell Aune Ressurssenteret har fått inn et begrenset antall rimelige bibler som selges videre til selvkost, kr. 200 + porto, kun til bruk med bibelgaveplanen «Bibelen svarer». For de som ikke har fått det med seg, ble bibelgaveplan-materialet revidert for få år siden, og ser tiltalende ut.

Disse 24 bibelstudiene er fremdeles et fantastisk redskap til personlige bibelstudier med interesserte. Det har vært vanlig å tilby kurset med en gratis bibel (derav navnet «Bibelgaveplanen»), som betales av menigheten eller studieveilederen. 2011 utgavene av Bibelen koster vanligvis fra kr. 498 og oppover, og det har derfor kostet en del å tilby de nye biblene med studiene. Så lenge lageret rekker, kan menigheten nå kjøpe inn bibler til langt under halv pris, forutsatt at de brukes til ”Bibelen svarer”. Har du spørsmål om Bibelgaveplan-opplegget, kontakt DNUs leder for menighetsmisjonen Kjell Aune (kjell. aune@norskbibel­institutt.no / mob. 92056789), og for bestilling av Bibelgaveplan-studier, innbydelser og tilbudsbibler, kontakt ressurssenteret på tlf. 32 16 15 60.

NYHETER

Lederen i Sør-Afrika trekker seg

Paul Ratsara, leder for Adventistkirkens Southern Africa-Indian Ocean Division (SID), trakk seg tirsdag 31. mai fra sitt verv, etter at det ble klart at hans doktorgrad i teologi ble skaffet på uredelig vis. Foto: Josafat Zemleduch/ADAMS. Av Tor Tjeransen Paul Ratsara, leder for Adventistkirkens Southern Africa-Indian Ocean Division (SID), trakk seg tirsdag 31. mai fra sitt

verv. Ratsara går av etter at det ble klart at hans doktorgrad i teologi fra University of South Africa i 2014 ikke var hans eget arbeid.

Beskyldninger om akademisk juks ble ifølge Spectrum Magazine meldt til Generalkonferensen i oktober 2014. I midten av april i år ble beskyldningene om juks fremsatt i en artikkel i The New Age, en avis i Sør-Afrika. I artikkelen ble både Ratsara og divisjonens kommunikasjonssjef beskyldt for å ha skaffet seg akademiske titler på uredelig vis.

Beskyldningene ble i en uttalelse kategorisk avvist av ledelsen i SID. Men den 24. mai innrømmet divisjonens visepresident, Hopeson Bonya, overfor divisjonens styre at han hadde skrevet fem av de seks kapitlene i avhandlingen som dannet grunnlaget for Ratsaras doktorgrad.

Ved slutten av divisjonens ekstraordinære styremøte 24. mai sa Ratsara at

han ønsket å trekke seg. Generalkonferensens leder, pastor Ted N. C. Wilson, ba Ratsara om å sove på saken. Men Ratsara fastholdt sin beslutning om å trekke seg, og meddelte dette til Generalkonferensen og divisjonens øvrige ledere søndag 29. mai. Generalkonferensens styre godkjente i møte 31. mai Ratsaras ønske om å bli løst fra vervet.

Ifølge Adventist News Network sier Ratsara at han trekker seg for å gi menigheten han elsker, mulighet til å fokusere på nytt og hindre at den fortsatt blir distrahert.

Ratsara har vært leder for Southern Africa-Indian Ocean Division siden 2005. Divisjonens organisasjonssekretær, Solomon Maphosa, vil fungere som leder til Generalkonferensens styre har valgt ny leder. Det er ikke kjent når det kan skje, men styret har tidligere utpekt divisjonsledere ved et telefonmøte.

Barnas gudstjeneste i Bergen

Av Melissa Hope Visste du at det er mer enn 70 barn i Bergen menighet? Dette er uoffisielle tall fra 2011, og det har kommet mange flere siden da. Disse barna er under 15 år. Vi satser på barna i vår menighet. Fra før har vi skolen vår, Møllebakken, og vanlig barnesabbatskole og barnas supersabbatskole en gang hver måned. Det er nok, tenker man kanskje, men nei. Jeg føler at en av grunnene til at unge mennesker forsvinner fra kirkene, er at de ikke får nok tilhørighet eller opplæring til å drive en menighet.

Dette ville jeg gjøre noe med og startet

enda et opplæringsprogram for barna, et program som kan gjøre dem scenevante.

En gang i måneden kl. 09.00 sabbats morgen, får barna ha sin helt egen gudstjeneste hvor alle som vil, kan få delta med sang, instrumentalmusikk, lede allsang, lede møte, lese fra Bibelen, be, ta opp kollekt og være dørvakt. Til og med holde tale, og om det er nok tid, så skrives talen også av et barn. De gjør alt som er med i en ”vanlig” gudstjeneste.

Barna bruker ofte dukketeater også, fordi noen av dem ikke ønsker å si noe eller stå fram på scenen, og da kan de øve seg opp til dette bak et forheng, med hånd-

dukker. Omtrent 20 barn deltar på scenen hver gang med de ulike oppgavene, og nå som vi har holdt på med dette i to år, finner man ut hvem som egner seg til de ulike oppgavene og hvem som trenger mer øvelse. Siste gang vi hadde en slik gudstjeneste, var 9. april, rett etter påske, og da ble innholdet ”noe ekstra”, med dramatisering av påskefortellingen.

Be om at barna i menighetene vil ha det godt og få muligheten til å delta på sin måte. Jeg er sikker på at all tiden som blir benyttet til dette, ikke er bortkastet. Kanskje er den ene lille oppgaven det eneste som gjør at den unge forblir i menigheten.

27

Vi minnes Jeg er oppstandelsen og livet.

Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

Jesus

Aase Bjørg Melsæther, Betel menighet, døde den 11.

mai på Solborg sykehjem på Ski, med sin kjære ektefelle, Birger, ved sin side. Hun var en fjerdegenerasjons adventist som har hatt sin tilhørighet i Betel menighet gjennom hele sitt liv. Sin skolegang hadde hun på menighetsskolen i Kingos gate, og på Berles pikeskole, hvor hun gikk på realskole og gymnas. Hun utdannet seg til sykepleier og jobbet på Aker sykehus hele sin yrkesaktive karriere. Hun ble gift med Einar Svendsen og fikk barna Tom og Lise som var tvillinger, og Grete Lill. Etter ca. 20 års ekteskap opplevde hun et samlivsbrudd og var alene i flere år, før hun traff Birger Melsæther, som hun bli gift med i 1994, og de fikk 22 gode år sammen.

Helt fra barndommen var hun aktiv i menigheten. Hun hadde oppgaver i sabbatsskole, speider og diakoni, og hun var i en årrekke leder for formiddagstreffet «Stikk innom-klubben».

Hun vokste opp i et hjem med raushet og gjestfrihet, noe hun videreførte i sitt eget hjem. Barn og ungdom, så vel som eldre satte stor pris på å være hos Aase. De siste årene sviktet helsen noe, og hun kom ikke i Betel så regelmessig som hun ønsket, men hun var levede opptatt av og interessert i menighetens aktiviteter, og lyttet til nærradioen hver sabbat. Et hoftebrudd og påfølgende operasjon sist vinter gjorde at hennes krefter ebbet ut raskere enn ventet, og det ble vanskelig for Birger og hennes barn, som alltid stilte opp, å gi henne den nødvendige hjelp. Den siste måneden bodde hun på Solborg sykehjem, og der sovnet hun inn, takknemlig for livet hun hadde levd, og trygt forankret i kristentroen og med frelsesvisshet. Mange hadde møtt fram da hun ble bisatt fra Ski middelalderkirke den 18. mai. Undertegnede forrettet og det var vakker sang og musikk ved Elbjørg og Claes Lundstrøm.

Idet vi ser fram til oppstandelsen lyser vi fred over det kjære og gode minnet.

Reidar Olsen

Gunnar Gustavsen døde 7. mai 2016 på Mosserødhjem-

met, der han og Solveig bodde den siste tiden. Gunnar ble født i Tysvær 3. desember 1925. Han hadde 4 søsken.

Etter en møteserie med J.A. Tillgren i Halden tok Gunnars foreldre imot Jesus som sin Herre og mester. Gunnar selv ble døpt av Tillgren 27. oktober 1945.

Interessen for studier førte ham til Onsrud Misjonsskole.

Her møtte han sin kjære Solveig. I 1951 ble han preseptor

28

på skolen. Året etter giftet han og Solveig seg, og samme år begynte han som lærer på Lille Vandve.

I 1955 dro familien til USA, der Gunnar studerte. Oppholdet ble på fem år.

I 1961 ble familien bedt om å flytte til Etiopia, der Gunnar skulle være bibellærer. Etter 1½ år ble han bedt om å være leder for Adventistkirken i Etiopia. Her viste han hva kristendom er i praksis ved å skaffe vann til byen Gimbie. Han gjorde det ved å bygge en smart brønn. Det sies at vannet derfra enda kalles for Gustavsens vann. I denne tiden var Gunnar også ansvarlig for byggingen av Adventistkirkens sykehus.

Etter videre studier i USA, var familien tilbake i Norge i 1971. Gunnar ble da pastor i Tønsberg og Larvik. Ikke lenge etter be han avdelingsleder i Adventistkirkens østnorske distrikt.

Drømmen om å hjelpe ungdom til en utdannelse hadde begynt å spire hos ham, og i 1974 reiste familien igjen til USA. Gunnar ville studere, men også skaffe penger til en skole for ungdom. For å finansiere det hele, bygde Gunnar igjen hus for salg. Men økonomisk krakk gjorde at han mistet alt. Da han kom hjem til Norge i 1982, hadde han tapt det han hadde tjent.

I 1983 ble Gunnar valgt til distriktsleder i Nord-Norsk distrikt. I 1985 fikk han ansvaret for litteraturarbeidet i Norge.

Drømmen om at ungdom skulle lære om hvordan man kan forkynne det evige evangeliet, var sterk, og da han ble pensjonist høsten 1993, kunne han realisere sin drøm, og Mattesonskolen ble en virkelighet.

Gunnar Gustavsen blir betegnet som en mann med en visjon. Han kjempet for at den skulle bli mer enn bare det. Han var en mann som sa det han mente, og mente det han sa.

Han var et arbeidsjern som tenkte mer på andre enn seg selv. Han likte ikke sangen: ”Fall til ro, og kjenn at jeg er Herre. Fall til ro, ja, sett deg bare ned…» Gunnar hadde mer sans for sangen: «Arbeid før natten kommer… Endt er da vårt verk.»

Nå er Gunnars verk slutt. Han kunne ha sagt med Paulus: ”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.”

Gunnar ble begravet fra Orelund kapell 12. mai 2016, hvor undertegnede forrettet.

Vi lyser fred over Gunnar A. Gustavsens gode minne.

Tore Wollan

VI MINNES

Bodil Bringaker, født Strandskog, døde stille og rolig på

Andebu sykehjem 25. mars 2016. Hun ble vel 87 år gammel.

Bodil ble født i Kodal på Hvitstein som den yngste av i alt åtte søsken. Hun arbeidet noen år på et lakkeringsverksted i Andebu. I 1964 giftet hun seg med Tor Bringaker fra Skoppum, og de fikk en sønn sammen, Torbjørn. Tor seilte ute som maskinsjef i mange år, til han ble utsatt for en ulykke hjemme.

Han døde i februar 1996. Da foreldrene hennes døde, overtok de hennes hjemsted, som opprinnelig var stedets lærerbolig.

Bodils far hadde vært skolebestyrer på skolen som lå rett over veien. Bodil var en stille og beskjeden person, hun var ikke så ofte å se i kirken, da veien var lang med dårlig bussforbindelse. Hun ble døpt 26. april 1997 av Widar Ursett og opptatt samme dag i Sandefjord menighet.

Vi lyser fred over hennes gode minne. Hvil i fred til oppstandelsens morgen. Vi ses igjen.

Gunnar Gjelstad

Olav Gjermundsen Aase ble født i Mo i Telemark 3.

november 1924. Han hadde i alt 8 søsken. Da han var fem år ble hans far og eldste bror, som da var 17, tatt av et ras og omkom. Tilbake var mor og 8 barn.

Aluminiumsfabrikken i Holmestrand var Olavs arbeidsgiver i flere år. Han tok imot Jesus som sin frelser og ville vise verden hva han trodde på, og i 1957 ble han døpt av pastor T.S. Valen i Sauherad. To år senere giftet han seg med sin utkårende, Reidun Gundersen. Året etter ble han opptatt som medlem i Adventistkirken i Sandefjord.

Olav og Reidun fikk to sønner, Leif og Freddy. Familien flyttet til Sandefjord i 1964, der Olav arbeidet i byggebransjen i mange år.

Han blir betegnet som en snill og gavmild person som hjalp der det trengtes. Han var en av de mest aktive da taket skulle repareres i den gamle Adventistkirka i Sandefjord og da dagens kirke i Sandefjord ble bygd. Han bidro også med dugnadsarbeid på Adventistkirken i Mysen og Mattesonskolen.

Han dro også til Danmark for å være med å sette ungdomsleiren Himmerlandsgården i stand.

Olav blir beskrevet som en snill og omsorgsfull person. Et bevis for dette er at han bygde hus til sin mor i Lordal i 1949.

Det ser ut til at dette ble et samlingssted for familien i perioder.

Olav døde 28. mars, 91 år gammel. Begravelsen fant sted 6. april fra Adventistkirken i Sandefjord, der undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Gunnar Aases minne.

Tore Wollan

Anne Løvoll ble født på Skarbøvik ved Ålesund den 1. april 1923. Hun var født inn i Blomvik-familien som nummer to i en søskenflokk på seks.

I 1944 holdt Egil Bruvik evangeliske møter i Eidsdal, der Anne bodde på den tiden. Forkynnelsen gjorde et sterkt inntrykk på Anne, og hun ble døpt i Brusdalsvatnet den 1. juli 1944 av Leif Kr. Tobiassen.

Den 2. april 1947 giftet Anne seg med sin Petter. Sammen

fikk de 6 barn: Leonard, Marit, Kirsti, Harda, Per Arne og Dagny. Livet på gården var et slit. Ikke minst for Anne som tok sin tørn − ute på jordene, i fjøset og i hjemmet. Kom det folk på besøk, som predikanter og deres familier, følte de seg alltid hjertelig velkommen. I tillegg til hennes utpregede gjestfrihet, hadde hun særlig stor byrde for de gamle, de syke og de ensomme. Anne kunne ofte bake noe, ta det med seg og besøke dem.

Livet til Anne fikk en kraftig knekk da hennes kjære Petter døde i 2004. Petter etterlot seg et tomrom som gjorde at hun følte seg mer eller mindre overflødig. Høsten 2015 fikk hun tre hjerteinfarkt med korte mellomrom.

Anne fikk til slutt hvile fra sitt strev den 22. mai på Valldal Sykehjem. Hun døde med et takknemlig håp i sitt hjerte om en langt bedre tilværelse på et langt bedre sted. Nå hviler hun i fred i påvente av at Livgiveren skal komme og vekke henne opp til en evig glede.

Vi lyser fred over Anne Løvolls gode minne!

Sven A. Gustavsen Tirsdag morgen, 24. maj, mistede adventistkirkerne i Norge og Danmark en ”mor i Israel”. Grethe Rasmussen (f.

Andersen) sov stille ind på Ringerike Sykehus.

Grethe blev født den 3. oktober 1931 i Torum, Salling.

Hun mistede tidligt sin far og kom derfor til at opleve en barndom, der var præget af nøjsomhed og trange kår. Hun blev selv sendt ud at tjene som 14-årig, men havde inden da, sammen med moderen, mødt adventbudskabet og valgte at blive døbt og optaget i Adventistkirken.

Da Grethe senere opholdt sig på Vejlefjord, traf hun en ung fynbo, Villi Rasmussen, som hun i 1953 sagde ja til at dele sin fremtid med. Sammen kom de til at tjene Adventistkirken, som et meget aktivt præstepar, i både Danmark, Norge og Færøerne. Dette fortsatte helt til 2012, hvor Villi døde og blev lagt til hvile i Daugård.

Savnet af hendes mand, fik Grethe til at flytte nærmere til børnene, Birgit og Sten, der begge havde slået sig ned i Norge, men hun holdt stadig nær kontakt til sine mange venner i Danmark.

I et travlt præstehjem blev Grethe den samlende faktor.

Hun sørgede for, at børnene fik en tryg og lykkelig opvækst; men havde alligevel overskud til at virke aktivt til bedste for de menigheder, som de blev placeret i. På hjemmefronten bagte hun et utal af boller, men nåede samtidig at arbejde både som menighedsskolelærer, og i forskellige diakonale tjenester.

Hun var, som sønnen Sten udtrykte det, ”en meget intelligent kvinde”.

Grethe Rasmussen efterlader sig ud over de to børn, 8 børnebørn og 6 oldebørn.

Hele den store familie tog sammen med venner og trosfæller afsked med Grethe ved en højtidelighed i Vejlefjordkirken, tirsdag den 31. maj. Nu hviler hun ved sin mands side på Daugård kirkegård, indtil Jesus henter sine efterfølgere hjem til Guds rige. Æret være Grethe Rasmussens minde.

Walder Hartmann

29

ANNONSE

Vi gratulerer!

100 år Anna Sandmark, Sarpsborg menighet, 18. aug.

95 år

John Bjerkestrand, Stavanger menighet, 12. aug.

Olga Alfhild Weylert, Stavanger menighet, 22. aug.

Anny Åsheim, Haugesund menighet, 03. sept.

Svanhild Helene Akselvoll, Molde menighet, 15. sept.

90 år

Tore Kjell Torjussen, Kristiansand menighet, 13. aug.

Inger Klungsør, Eidså menighet, 18. aug.

Rigmor Irene Ågotnes, Bergen menighet, 19. sept.

85 år

Synøve Alice Lunde, Stavanger menighet, 24. juli Mary Dagny Sivertsen, Bergen menighet, 20. aug.

Jenny Marie Østgaard, Jessheim menighet, 31. aug.

Ivar Kristen Hørven, Oslo, Ulsrud menighet, 07. sept.

Rolf Berglund, Strømmen menighet, 09. sept.

Karin Martha Thorsen, Stavanger menighet, 16. sept.

80 år

Lillian M. Smeby. Oslo, Betel menighet, 29. juli Anne Kristina Berentzen, Larvik menighet, 31. juli Haldis Åse Hansen, Melbu menighet, 15. aug.

Anny Marie Hermansen. Vadsø menighet, 25. aug.

Ellen Astrid Waaktaar, Moss menighet, 25. aug.

Anja Inkari Varis, Halden menighet, 29. aug.

Inger Marie Reierson, Tyrifjord menighet, 31. aug.

Anne Lise Skaarstad, Arendal menighet, 11. sept.

Alf Ragnar Hansen, Stavanger menighet, 15. sept.

Ragnhild Bergli Gjerdingen, Oslo, Betel menighet, 18. sept.

75 år

70 år

30

Ragnhild Margrete Gronert, Kristiansand menighet, 6. aug.

Kjell Erling Hansen, Distriktsmgh. ØND menighet, 12. aug.

Tove Karlsen, Sandefjord menighet, 28. aug.

Jan Fossum, Mjøndalen menighet, 5. sept.

Erik Fossum, Mjøndalen menighet, 5. sept.

Terje Johannessen, Kristiansand menighet, 07. sept.

Odd-Henrik Olsen, Fredrikstad menighet, 14. sept.

Harriet Evelyn Karlsen, Bø menighet, 17. sept.

Tove Sofie Jordahl, Oslo, Betel menighet, 20. juli Turi Stendebakken, Lillehammer menighet, 26. juli Berit Søreide, Tyrifjord menighet, 26. juli Petar Djurdjic Mellison, Sandefjord menighet, 28. juli Grete Irene Kolvik, Hamar menighet, 02. aug.

Terje Arvid Sagstad, Haugesund menighet, 05. aug.

Kjell Asbjørn Standal, Lillehammer menighet, 08. aug.

Kirsten Marie Draget, Sarpsborg menighet, 12. aug.

Kirsten Bodil Hanssen, Trondheim menighet, 13. aug.

Gerhard Hansen, Molde menighet, 17. aug.

Svein Agnar Zachariassen, Flekkefjord menighet, 18. aug.

Robert Eskild Hagen, Lillehammer menighet, 19. aug.

Esther Nilsen, Tromsø menighet, 24. aug.

Per Helge Stølen, Tyrifjord menighet, 24. aug.

Signe Lise Skraastad, Tyrifjord menighet, 24. aug.

Gerd Marion Ditlefsen, Sandnessjøen menighet, 24. aug.

Vera Edel Anthonsen, Oslo, Betel menighet, 28. aug.

Ivar Magne Karlsaune, Namsos menighet, 30. aug.

Grete Bøhmer, Tyrifjord menighet, 05. sept.

Paul Aaserud, Stavanger menighet, 18. sept.

Velkommen til Seniorforeningens høsttreff i Ulsrud Adventistkirke søndag 25. september kl. 11:00 Dette blir et litt annerledes treff. Middagsmat forberedes og serveres av en filippinsk gruppe, og det blir også sang ved gruppen The Advent Ambassadors fra Filippinene som har gledet oss tidligere. Programmet for øvrig blir variert: Trygve Andersen tar oss med til Iran med bilder og filmklipp. Vi besøker bl.a. bibelske steder i det gamle persiske riket. Veslemøy Hogganvik forteller om utfordringer på misjonsmarken, og aktuelle tiltak. Også er det avsatt en klassetime som er kalt Dialog med seniorene – hvilke ønsker og behov har dere som Seniorforeningen kan være behjelpelig med? Vanlig avslutningen med sosialt samvær og forfriskninger. Prisen blir kr 150, og kan betales ved påmelding til konto 3000.26.41867 eller ved ankomst. Påmelding helst innen 16. september til Richard V. Jensen (tlf. 32752589 / 92493322) eller Trygve Andersen (tlf. 67904324 / 97033601).

Takk!

Vi ønsker å takke for all omtanke i forbindelse med at Aase Bjørg Melsæther døde fra oss den 11. mai.

Vi ønsket gaver til ADRA framfor blomster, og i skrivende stund vet vi at det har kommet inn mer enn 8 000 kroner. Tusen takk!

Hilsen Birger, Tom, Lise og Grethe Lill

Velkommen til Kvinneforum på Halvorsbøle: 30. september til 2. oktober Taleren for helgen er Mervi Kalmus, pastor i Estland. Mervi har jobbet med språkforskning før hun ble pastor, og bringer med seg mye spennende materiale inn talene sine.

Erik Steinsvåg står støtt bak grytene og skal servere oss god mat!

Velkommen til deg som er dame, uansett alder, til å dele smil, latter, fellesskap og erfaringer.

Prisen for helgen: kr. 900 for studenter (opptil tretti år) på flatseng kr. 1250 for dobbeltrom kr. 1450 for enkeltrom Betales inn på Adventistkirkens konto nr. 3000 30 33100 og merkes «Kvinneforum Halvorsbøle 2016».

Påmeldingen er aktiv ved betaling. Husk å si fra om allergier vi bør vite om.

Påmelding innen 9. september klokken 12.00 Telefonnummer for påmelding: 32 16 16 70 e-post: solveig.krusholm@adventist.no

ANNONSE

e Dette er barnas egen sid inn r de i Adventnytt. Alt du sen t, dik nd Se til siden premieres! til . osv r tegninger, bilde .no eller til gry.haugen@adranorge Norge, RA AD , Gry Haugen Røyse.

29 35 4, 12 s Postbok s av ere lev en sid Barne ADRA Norge.

BLI MED TIL SHAMSIA I ETIOPIA! Del 2

Foto: Tor Tjeransen og Gry Haugen

vann. len i dag, skal hun hente Før Shamsia går til sko s ne fin e ikk n a, ser vi at de Når hun kommer til elv det en sid ge len er t fordi de mer! Den har tørket inn sia am llet finnes det vann. Sh regnet. Men nede i hu n. van d fyller kannene me og Makia klatrer ned og

Shamsia og Makia gå r til skolen. De gleder seg til en ny dag, og håper at de vil lære noe nytt i dag!

Shamsia hjelper mamma Mariana å kle på lillebror Yasin som er 2 år.

Barna leker utenfor skoleplassen før timen begynner. Elevene har hjulpet til med å plante trær rundt noen av klassero mmene.

Endelig har timen begyn t!

Shamsia er en ivrig ele v som trives godt sammen me d de andre i klassen. Tenk så kjedelig hun hadde hatt det alene!

læreren Shamsia venter. Nå kommer vel skole om a msi snart? Denne uken har Sha skole om det er uke te morgenen, men i nes barn at av full så er len Sko ettermiddagen! ! ikke alle kan være der samtidig

31

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

Reidars radar

Bibelselskapet 200 år «Guds ord det er vårt arvegods, det våre barns skal være», sang vi under Bibelselskapets representantskapsmøte i Krypten i Oslo domkirke den 26. mai – nøyaktig 200 år etter at Bibelselskapet i Norge ble stiftet i 1816.

Det var mangelen på bibler som førte til at det første bibelselskapet ble stiftet. Et eksempel var den unge jenta Mary Jones i Wales, som hadde spart penger i mange år for å få kjøpt seg en bibel. Men da hun kom fram til prestegården etter å ha gått fire mil, var det ingen bibler å få kjøpt. Året var 1799, og i hele Europa var situasjonen slik som i Wales. Generalsekretæren i Bibelselskapet, Ingeborg Mongstad-Kvammen, skriver: «Det fantes ikke nok bibler til vanlige folk, og dessuten var de altfor dyre til at folk flest kunne ha råd til en. Presten som opplevde å få Mary Jones på døra, var en av dem som stiftet det britiske Bibelselskapet i 1804. Fortellingen om jenta som ønsket seg en bibel, men ikke kunne få tak i en, ble en inspirasjon for den store familien av bibelselskaper over hele jorda.» (Bibelselskapets årsrapport 2015).

I 1816 kostet en bibel i Norge en hel månedslønn for en tjenestepike. I dagens Norge ville det tilsvare ca. 26 000 kroner.

Bibeltelling i Bjørgvin stift i 1815 viste at det fantes bare 41 bibler pr. 1000 innbyggere. I dag har vi 1,3 bibler pr. innbygger.

For 200 år siden handlet det om å gjøre det mulig for folk flest å skaffe seg en bibel.

Nå er oppmerksomheten rettet mot å ta Bibelen i bruk. Et eksempel er trosopplæring-

skonseptet «Tidslinjen» som ble lansert i 2015. Gjennom 52 utvalgte motiver vises rammene og rekkefølgen for kjente tekster fra Det gamle og Det nye testamentet, fra alt blir skapt til håpet om en ny himmel og en ny jord (se tidslinjen.no).

H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marit kastet også glans over jubileet da hun leste fra salme 71 i anledning en bibelmaraton som ble gjennomført utenfor Oslo domkirke.

Mange steder i verden mangler folk Bibelen oversatt til sitt språk. Bibelselskapet er gjennom United Bible Societies engasjert i et verdensomspennende arbeid med oversettelse og spredning av Bibelen. Målet er at alle skal få Bibelen på sitt språk. I Norge gjenstår det fortsatt mye arbeid for å få Bibelen oversatt til de samiske språkene.

Ny bibeloversettelse på nordsamisk vil være sluttført i 2019. Oversettelse til sørsamisk og lulesamisk pågår.

Hvilket privilegium er det ikke å ha fri tilgang til Bibelen – Guds ord. «Den eneste sanne form for en høyere utdannelse når vi opp til ved å studere og være lydig mot Guds ord» (Ellen G. White, Ord som lever, s. 21).

Lykke til videre med bibellesningen!

H. K. H. Kronprinsesse Mette-Marit kom med sin personlige bibel da hun deltok i bibelmaraton i Domkirkeparken i forbindelse med Bibelselskapets 200-års jubileum. Foto: Tor Tjeransen.

Reidar J. Kvinge er leder for Adventistkirken i Norge. Under etiketten «Reidars radar» vil Adventnytts lesere få se lederen engasjert i menighetslivet eller ta opp temaer som dukker opp på hans radar.