Adventnytt 2024 07/08

ADRA blir

plusspartner

ADRA er blitt godkjent for å arbeide innenfor en ny samarbeidsmodell med Norad. Side 6

Viktig tema: «Hvordan det er å leve som skeiv i en kristen familie og i menigheten.» Side 10

Adventnytt

En pilegrimsvandring i Wales

Nr. 7/8-2024

Adventnytt

Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.

ANSVARLIG REDAKTØR

Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

REDAKTØR

Atle Haugen

E-post: post@adventnytt.no

FASTE MEDARBEIDERE

Tom Angelsen

Marianne Dyrud

Øyvind Gjengstø

Jóhann E. Jóhannsson

Claes Lundström

PRODUKSJON

Layout: Norsk Bokforlag

Trykk og innbinding: Aksell

KONTAKT

Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no

ABONNEMENT

Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.

Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag (e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).

STOFF TIL BLADET

Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut

FORSIDEN

Landsbyen Abergynolwyn i Wales er et av de små stedene man passerer på fotturen mellom Bala og Llanfihangel-y-Pennant.

Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

TROFASTHET | RAUSHET | SAMFUNNSANSVAR

Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no

Månedens tekst

Herre, husk meg i din nåde mot ditt folk, kom til meg med din frelse! Da kan jeg se hvor godt det går dine utvalgte, få del i ditt folks glede og prise meg lykkelig sammen med dine.

(Sal 106,4–5)

Side 9

Side 20

Side 24

Vi sto på rekke og rad og myste mot morgensola med morgentrette øyne og uniformen sånn noenlunde på plass idet kanoen kom stille glidende på det speilblanke vannet bort til talerstolen som sto på en påle midt i bukta. Magdalon Lind, som var hovedtaler på stevnet, reiste seg i kanoen og la Bibelen på talerstolen og holdt den daglige morgenandakten når flagget var heist til topps.

Slik var morgensamlingene på speiderleiren på Grendi ved Byglandsfjorden i 1976. En av et ti­talls speiderleirer jeg fikk være med på gjennom oppveksten og som voksen leder. Minnene fra dem er mange, men leiren på Grendi er nok den jeg har flest minner fra.

Nå er det igjen tid for sommerstevner med fellesskap, opplevelser, forkynnelse og forhåpentligvis en passe dose med sol og varme. De betyr mye, disse stevnene, for både fellesskapet i menigheten og for oss som individer. Jeg håper du får din dose også i år!

Men som ved alle høytider og festlige anledninger, må vi ikke glemme dem som ikke like lett kan dele gleden vi opplever. Derfor har jeg tatt med en artikkel om ensomhet i dette nummeret. Det er all grunn til å minne om at også på en yrende leir, vil noen kjenne seg utenfor hvis de blir oversett og ikke lagt merke til. Så benytt anledningen til kanskje å få en ny venn ved ganske enkelt å ta kontakt med menneskene rundt deg på leiren.

Magdalon Lind hadde en innholdsrik karriere; Afrikamisjonær, ungdomsleder, administrator og pastor. Men som historieforteller var han unik. Han var en godt voksen mann da han talte på speiderleiren i 1976, men han holdt oss fangen fra første stund. Og det er ett poeng fra talene hans den gang som har festet seg hos meg. Han snakket om «de hellige» som Paulus blant annet stadig skriver til og om i brevene sine.

For hvem var de, disse «hellige»? Var de spesielt prektige mennesker? Var de kledd på en spesiell måte? Var det musikken de hørte på som var annerledes? Var det hvilke stevner de var på som skilte dem ut?

DE HELLIGE

Om å skille seg ut. Positivt.

En steinrøys med navnene til alle speiderne ble lagt ned under stevnet på Grendi i 1976. Bildet tok jeg mange år senere.

Lite tyder på slike ting når du leser brevene de fikk fra Paulus. Det greske ordet som er oversatt «Hellig», fortalte Lind, har en ganske enkel grunnbetydning: «Annerledes».

Nylig hørte jeg om en slik annerledeshet igjen. Et menighetsmedlem fortalte at en ny kollega etter noen dager hadde spurt ham om han var en kristen. Vedkommende ble overrasket, for han hadde ikke gjort eller sagt noe som skulle indikere det, så vidt han visste. Likevel hadde altså noe ved denne mannens opptreden «avslørt» ham. Han var annerledes. Og det uten at han hadde demonstrert sin spiseseddel, sin hviledag eller andre tradisjonelle markører.

Vi vet at som Jesu etterfølgere, bør vi skille oss ut og være annerledes. Det er nok av bud og regler som vi gjennom årene har brukt til å regulere vår livsførsel ­ og dømme andre for ikke å følge. Men kanskje er det noe annet som er viktigere enn de synlige skal/skal ikke markørene, som bør prege oss som disipler.

Jeg tror det begynner med håp. «Vi har et håp», synger vi jo, og mener det. Håpet bygger på Jesu gjerning for oss, hans seier over døden og løftet om å komme igjen for å gjøre alle ting nye. Uansett hva som skjer

oss i denne verden, vet vi at det ikke er ute med oss om vi enn mister livet. Det bildet av Gud som Jesus viste oss gjennom sitt liv, forteller oss også om en Gud som bryr seg om mennesker. Og bryr han seg om meg, må jeg ikke glemme at han bryr seg også om alle de andre jeg møter på min vei. Enten vi er bevisste på det eller ei, håper og tror jeg at det gjenspeiles i hvordan vi møter mennesker.

Kjennskap, og et forhold til Gud, vil påvirke oss til å bli annerledes. I en positiv, ikke sær forstand. Vi er skremmende lik andre mennesker når det kommer til både temperament og handlinger. Likevel håper jeg vi blir oppfattet som annerledes. Fordi vi har håp og fordi vi elsker både Gud og medmennesker. På stevner som i hverdagen. God sommer!

Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.

ATLE HAUGEN

JULI

Aktivitetskalender

2.–7. Levende vann sommerleir 8.–14. Sommerstevnet Nissedal 21.–28. Speiderleir 23.–28. Seniorstevne i Danmark

AUGUST 16.–18. Åpningshelg TVS

24.– 29/9 Hjelpeaksjon kjernetid

27.–1/9 European Pastors Counsil

30.–1/9 Kvinneforum, Helgeland

SEPTEMBER

–29. Hjelpeaksjon kjernetid

5. VND styremøte 6.–8. CONNECT, tenåringstreff VND 6.–8. NND Ledertreff

7. Høstmøte Helgeland (Mosjøen)

8. NND styremøte (Sommerfryd) 13.–15. RELATION, tenåringshelg NND, Sommerfryd

15. ØND styremøte

21. TVS Reunion, jubileum 22. DNU styremøte 23. – 28. ABSOLUTT 9ENDE, Vegårtun 28. Høstmøte Østfold

JULI

Menighetskalender

13. Kollekt: Verdensmisjonen (F) Sommerens stevner

AUGUST

3. Kollekt: Unionens evangelisering (C)

17. Fokus på studenter

20. Hjelpeaksjonen begynner i Norge

24. End It Now dag – mot vold og overgrep

SEPTEMBER

14. Kollekt: Verdensmisjonen (F)

21. Ungdomsdagen

28. Brevskolens dag

28. Kollekt: Norsk Bibelinstitutt (C)

A: TED

B: 50% TED 50% DNU

C: DNU

D: Distrikt

E: 10% GC / 90% DNU

F: GC

Til mitt siste åndedrag

Av Mervi Cederström

Noen ganger kan tilbedelse være så enkelt som å puste.

I Det gamle testamentet har Gud flere navn. Ett av dem, JHWH, åpenbarer Gud for første gang for Moses i 2 Mos 3,13­14: «’Nå’, sa Moses til Gud, ’hvis jeg går til israelittene og sier til dem at deres forfedres Gud har sendt meg, vil de spørre: «Hva heter han?» Hva skal jeg svare?» «Jeg er den jeg er», sa Gud. «Si til israelittene at den som heter Jeg er, har sendt deg». JHWH, «Jeg er den jeg er», eller «Jeg vil være den jeg vil være», ble det helligste gudsnavnet for israelittene. For dem åpenbarte dette navnet essensen av Guds vesen, hans evige og uforanderlige natur som kilden til alt liv, og de æret det høyt.

Jeg har hørt en interessant teori om dette navnet. Det er noen teologer som sier at når du lytter nøye til bokstavene i det hebraiske ordet YHWH ­ yod, he, vav, hehører du lyden av pust. Prøv å si disse bokstavene høyt: jod, han, vav, han ­ jod, han, vav, han. Kan du høre rytmen i pusten? Inn og ut, inn og ut. Hvis dette virkelig er sant, betyr det at alle levende vesener, hele tiden, sier Guds navn, enten de vet det eller ikke, enten de er våkne eller sover, enten de tjener Gud eller ikke. Er ikke det vakkert? Det går ikke et øyeblikk, fra vårt første skrik til vårt siste åndedrag, uten at vi i stillhet strekker oss ut mot Gud, vår skaper. Og det går ikke et øyeblikk uten at Gud hører oss. I dette lyset får kong Davids ord plutselig en helt annen betydning: «Jeg vil velsigne Herren til alle tider, alltid

lovsynge ham med min munn» (Sal 34,2). Jeg skulle ønske jeg husket denne vakre tanken oftere. Jeg skulle ønske jeg husket at min oppgave i livet er å alltid lovprise ham og lære å se hvor nær han er meg. Han er nærmere meg enn min egen pust, og hvis jeg lever for ham, tar han imot selv min pust som tilbedelse. Og i det øyeblikket jeg ikke lenger har krefter til å si hans navn, går jeg til hvile i ham.

Mervi Cederström, Pastor i Ekebyholms Adventkyrka.

GODE SOMMERMINNER I ADVENTISTKIRKEN

… og alle var enige om at det hadde vært et fint stevne.

Av Willy Aronsen, ungdomsleder i over 30 år i Norge og Sverige

«Skal vi ikke snart reise?» «Jo, nå er det bare to dager igjen til vi skal dra.»

Og etter x­antall timer, ser vi skiltet: «SDA­leir». Jeg kan se teltene, humøret stiger. Endelig framme. Lurer på hvem som allerede har kommet.

Det er ferietid. Nok en gang har noen hundre familier satt Sommerstevnet på Vik Camping i Nissedal på sitt ferieprogram. I år har vi vært der i 27 år. Nye, og ikke minst gamle venner, møter du på Sommerstevnet. Noen kommer for første gang, andre har vært med siden de selv var barn – «Ingen riktig sommer uten leiruke». Nå tar de med seg familien sin for å gi barna den samme positive erfaringen som de selv fikk.

De fleste bor i telt, campingvogn eller hytter. Men allerede første kvelden samles vi i møteteltet til åpningsprogrammet. Der råder fullt kaos! Besteforeldre, mammaer og pappaer, tanter og onkler og barn – alle finner seg plasser til å slå opp stolene slik at de får best mulig utsikt til det som skjer på scenen. Musikerne øver, og leirlederen forsøker å få orden i kaoset. Og så er stevnet i gang. Sanghefter med velkjente og noen nye sanger. Musikerne og forsangerne leder an. Ny temasang skal introduseres, og så synger vi for full hals!

Slik er det hver dag. Morgenmøter og kveldsmøter tar oss gjennom hele uka. Aktiviteter for alle aldersgrupper. Slåssing med mygg og knott. Fotballcup. Markedsdag. Matkø. Bålkvelder eller hyggelige samtaler og treff i teltene eller i strandkanten. Har du vært der, kjenner du nok nå både lukten og stemningen.

Hvorfor dra på stevne? Hvorfor ikke bare være hjemme? Fordi det betyr så mye å få være sammen. Få styrket troen og delt den med andre. Bli minnet om

tilhørigheten vi har til en bevegelse som er større enn min (kanskje) lille hjemmemenighet. En kristen leiruke kan skape tro, og styrke og bekrefte den gjennom møtene med hverandre. Mange har tatt sin bestemmelse for å følge Jesus nettopp på en leir. Bare vent til fredag kveld eller sabbats ettermiddag! Da er det som oftest noen som har bestemt seg for å bli døpt. Tenk på alle de dåpene vi har vært vitne til gjennom alle disse årene på leir.

Å dra på leir kan faktisk gjøre deg snillere mot andre!

Både barn og voksne får møte Jesus. Vi tror på en kristen oppdragelse. Vi ønsker å legge den beste grunnen for barna og de unge. Gi dem kunnskap og erfaring som kan danne grunnlag når de tar sine egne valg om hva de vil gjøre med Jesus. Derfor tror vi at det å oppleve minst en uke på leir hver sommer, er med på å fremme kristne verdier. Takk til alle som velger bort utenlandsturen eller hytta akkurat den uka, eller ukene, for vi har jo speiderleiren også! Og andre stevner, som det i Fyresdal. Å dra på leir kan faktisk gjøre deg snillere mot andre! Forskning viser at de som har vært på sommerleir, tar mer hensyn til andre. Forskerne fant ut at de som hadde vært på leir, viste større evne til å sette andre foran seg selv. Det å være sammen på sommerleir er bra for å lære seg til å ta hensyn. Det styrker også barn og unges selvtillit, har man funnet. Det gjelder ikke minst på speiderleir. Der lærer man å tilpasse seg hverandre og naturen. Utfluktene, markedsdagen, ri på hest eller

seile. På samlingene og rundt leirbålet blir vi utfordret av åndelige talere som deler evangeliet om Jesus og utfordrer til å ta gode valg i livet. På sommerleir bor du tett og må ta mye hensyn til dem rundt deg. Du må holde orden på tingene og klærne dine og hjelpe til med rydding og vasking.

Da jeg var ungdomsleder i Norge, spurte jeg en gang en samling på 300 personer om når de hadde blitt kristne. To personer rakte hånden opp på spørsmålet om det hadde skjedd etter at de fylte 60. Fire personer svarte etter at de fylte 40. Ti personer sa etter at de fylte 20 år. Resten, 95% av forsamlingen svarte før de fylte 20 år. Hva burde det fortelle oss om hva vi bør prioritere å satse på for å lede mennesker til å bli disipler av Jesus?

Til slutt er nok en sommer over, men minnene om den består. Takk til alle som velger å berike sommeren med leiruke. Takk til dem som år etter år bruker av sin ferie til å ta oppgaver på leir. Vi vet at Guds Ord ikke vender tomt tilbake.

Slik uttrykte en seg: «Hvorfor dro jeg?

Gud kjentes langt borte før jeg dro, og hverdagen var krevende. Men på stevnet fikk jeg møte Jesus. Takk for vennskap og fint program! Jeg visste ikke at det var slik å leve som en kristen. Da jeg kom hjem, sa mamma: ‘Hva går det av deg, du er så glad!’»

En sommer uten leir er ikke en riktig sommer!

Ungdomsleder og pastor i mer enn 30 år. Nå øver han på å være pensjonist.

WILLY ARONSEN

ADRA blir plusspartner hos Norad

Av Gry Haugen

ADRA godkjent for å være med i ny samarbeidsmodell.

ADRA får en enklere søknadsprosess og tettere oppfølging i samarbeidet med norske bistandsmyndigheter. Det er klart etter at ADRA, som en av de første sju bistandsorganisasjonene i Norge, ble godkjent for å arbeide innenfor en ny samarbeidsmodell med Norad, direktoratet for utviklingssamarbeid.

Plusspartner er navnet på den nye samarbeidsmodellen som skal sørge for en enklere søknadsprosess for utviklingsprosjekter, tettere oppfølging i gjennomføringsfasen og større fleksibilitet i møte med endrede forutsetninger både geopolitisk og i prosjektlandene. «Målet med Plusspartner­modellen er å frigjøre tid til strategisk samarbeid, og slik sørge for bedre og mer effektiv bistand», skriver Norad på sine hjemmesider.

Plusspartnerskapet er basert på tillit til de organisasjonene som er inkludert i samarbeidsmodellen. Prosessen fram til å bli en godkjent Plusspartner har inkludert en omfattende dokumentasjon av ADRAs styringssystemer og gjennomføringsevne. ADRAs samarbeidsavtale innenfor Plusspartner­modellen, gjelder utdanning.

«Utdanning er ADRA Norges spesielle kompetanse, og denne avtalen gir oss stor fleksibilitet når vi nå skal i gang med en ny femårig programperiode», forklarer ADRAs generalsekretær, Birgit Philipsen.

«Norad mener at ADRA har dokumentert at de har meget god kompetanse gjennom tidligere erfaring innen området utdanning», står det i tildelingsbrevet.

Norads plusspartnermodell er et partnerskap med store sivilsamfunnsorganisasjoner som oppfyller kriterier for volum, systemer, kapasitet og kompetanse. Organisasjonene må oppfylle krav til strategisk retning, faglig kompetanse, gjennomføringskapasitet og ha på plass gode kontrollsystemer.

De seks øvrige organisasjonene som så langt er godkjent for Plusspartnerskap er Redd Barna, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Care og Strømmestiftelsen.

Erik Lunde fra Strømmestiftelsen påpekte hvor viktig prosesser er for å kunne utvikle seg videre. «I en ustabil verden, har tillit og fleksibilitet blitt

Sju frivillige organisasjoner har blitt Plusspartnere til Norad. Det offentliggjorde Norad i Oslo 27. mai. Fra venstre: Generalsekretær Erik Lunde i Strømmestiftelsen, generalsekretær Dagfinn Høybråten i Kirkens Nødhjelp, utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim, Avdelingsleder programkvalitet Ann Stewart Pedersen i Redd Barna, generalsekretær Birgit Philipsen i ADRA Norge, Direktør for feltarbeid Magnhild Vasset i Flyktninghjelpen, generalsekretær Raymond Johansen i Norsk Folkehjelp, generalsekretær Kaj-Martin Georgsen i Care Norge og Bård Vegar Solhjell, direktør i Norad, Direktoratet for utviklingssamarbeid. Foto: Synnøve Aasland / Norad (CC BY-NC-ND).

viktigere,» sa han. ADRA, ved generalsekretær Philipsen, uttrykte hvor viktig sivilsamfunnets rolle er for å nå ut til grasrota og de som trenger oss aller mest.

Norads direktør Bård Vegar Solhjell roste statsråd Anne Beathe Tvinnereim

Dåp på

Vatneli

Tekst: Camilla Gustafsson Foto: Bjørn Knudsen

for retning og giv. «Vår ambisjon i Norad er å tenke enda mer helhetlig», sa han, og håpet på videre politisk interesse og engasjement.

Plusspartneravtalen gjelder i første omgang for fem år.

Fellessabbaten på Vatneli for Sandnes og Stavanger Adventistkirker den 4. mai, var en festdag da Floride Ndayishimiye ble døpt av undertegnede og tatt opp i Stavanger menighet. Begge menigheter har betydd mye for Floride, og det var derfor fint at dåpen kunne skje med alle samlet. Dåpskandidaten og barnekoret hun dirigerer i kirken i Stavanger, delte vakker sang med forsamlingen. Knapt et øye var tørt da Floride fortalte om hvordan hun lenge har kjent Gud kalle på henne, og det var sterkt å høre om hvordan Han har vært en klippe gjennom livet hennes. Vi takker Floride for hennes sterke vitnesbyrd, og ønsker henne Guds rike velsignelser idet hun fortsetter sin reise med Ham.

«Hele kirken synger» - i Fredrikstad

Av Arve Dyresen

Å synge sammen gir stor glede. Det fikk vi virkelig erfare torsdag 18. april da et «Hele kirken synger»­arrangement ble avholdt i Fredrikstad Adventistkirke. Et av menighetens medlemmer, Ruth Dyresen, synger i Gressvik Kirkekor. Koret har arrangert flere slike sangkvelder i forskjellige kirker i Fredrikstad. Ruth spurte om de ville komme til Adventistkirken også, og det ville de gjerne.

Det var mye fellessang, med koret som

«forsangere» og dyktige musikere på piano, bass og slagverk. Koret sang også 4 sanger, og vi fikk gleden av å høre et par kjente lokale solister. En av solistene hadde fine tolkninger av kjente sanger som «Det er makt i de foldede hender» og «Jeg tror på jordens forvandling».

Menigheten hadde valgt fellessangene fra vår sangbok på forhånd. Korets dirigent var imponert over at vi hadde fått med sangen «Sammen for Guds ansikt» i vår sangbok. Sangen var en bestilling til OL­arrangementet på Lillehammer 1994,

skrevet av Fredrikstad­ komponisten Egil Hovland, hvis 100 års jubileum vi i år feirer her i byen.

Totalt var vi en forsamling på 60­70 til stede. Flere besøkte Adventistkirken for første gang, både blant kormedlemmer, musikere og besøkende. Etter arrangementet ble det servert frukt og vann så man kunne småprate litt før hver gikk til sitt.

Et vellykket arrangement som de tilstedeværende opplevde hyggelig og positivt.

Arendals menighetshelg på Vegårtun leirsted

Tekst: Monica og Per de Lange Foto: Torbjørn Fors

Stille – vakkert – solrikt, om enn litt kjølig! Slik var det fredag 26.april, da vi kjørte inn på vakre Vegårtun leirsted, nordvest for Vegårshei. Men May Karin Holanger var allerede i full sving på kjøkkenet. Og ute gikk Per Torfinn Andersen med romlisten. Som kveldsmaten nærmet seg, strømmet vi alle til med potluckmat, slik som varm suppe, rundstykker og mye attåt. Etter mat startet kveldsmøtet i storsalen – til stor inspirasjon for vår internasjonale menighetsgruppe og med Vidar Hovden som taler.

Sabbatsmorgen var lys og mild. Vi fikk prate, spise, le, leke, be, synge og gå morgentur sammen. Sabbatsskolen for barna var utendørs, med Bibelbilder av hva man kunne finne i skog og mark. Andre samlet seg inne for å drøfte sabbatsskoleleksen innen flere språkgrupper – fra norsk til ukrainsk. Alle de nitti ivrige deltakerne samlet seg til gudstjenesten, for

å lytte til musikk og til Vidar med enda mer nyttig om menigheten i en vanskelig tid og med det store håpet i vente. Middagen var også god – og ikke minst desserten, et is­slott med frukt, bær og søtsaker – og nok til alle. Ettermiddagen var også til for alle –med tid for fellesskap, padletur eller gåtur.

Søndag morgen var det ryddetid. Etter en svært variert restefrokost, hadde vi det siste møtet med Vidar og de siste gode ordene om hva det vil si å være en menighet. Det hadde vært en stor velsignelse å være sammen med så mange snille, vennlige og engasjerte mennesker!

En levende kirke

Inspirerende årsmøte i NND

Tekst: Tom Angelsen / Foto: Vidar Hovden

24.­25. mai var det årsmøte i Nordnorsk distrikt (NND) i Tromsø. Årsmøtet ble innledet med dåpsgudstjeneste i Adventistkirken i Parkgata. Seks personer vitnet gjennom sin dåp om deres tro på Jesus og ønsket om å følge Ham. Det er lenge siden det har vært en dåpshandling i kirken med så mange dåpskandidater.

På sabbaten, dagen etter, fortsatte årsmøtet med sabbatsskole for barn og tenåringer under ledelse av SABU. Vidar Hovden, leder for sabbatsskoleavdelingen i DNU, ledet studiet for de voksne. Hovden fortalte forsamlingen at om han kunne velge mellom en gudstjeneste med en god tale, eller en sabbatsskole med gode og lærerike samtaler, ville han ha valgt sabbatsskolen.

Under gudstjenesten ble Kakule Kisunzu innsatt som pastor med nasjonal fullmakt. Victor Marley, leder for Adventistkirken DNU, ledet forbønnshandlingen der menighetsmedlemmer og kollegaer knelte rundt Kakule og Mukomya Kisunzu. Arne­Kristian Andersen var årsmøtets hovedtaler. Arne­Kristian er godt kjent for oss i Nordnorsk distrikt. Han er pastor i Bergen, men er likevel ”vår” siden han vokste opp i Lofoten og også var pastor i Lofoten i elleve år. Gjennom sin forkynnelse under tittelen «En levende kirke», utfordret Andersen oss til å la oss som

enkeltpersoner og menighet bli ledet av Den hellige ånd. Ild og vann er to av bildene Bibelen bruker om Den hellige ånd. Andersen pekte på at Den hellige ånd som «ild» ikke kan kontrolleres og overvinner alle hindringer. «Vann» tilpasser seg og flyter rundt alle hindringer, slik også Den hellige ånd gjør.

Gjennom å lytte til Guds ord, synge, be, snakke og spise sammen ble vi oppmuntret i troen, og vi fikk kjenne på at vi hører sammen som adventister i Nordnorsk distrikt.

Innsettelse av Kakule Kisunzu som pastor med nasjonal fullmakt

Før distriktsleder Tom Angelsen presenterte Kakule Kisunzu for menigheten ved forbønnshandlingen ved innsettelsen, beskrev han Kakule slik:

I dag skal vi som menighet, be om Guds velsignelse over Kakule Kisunzu og hans tjeneste som pastor i Adventistkirken. Før vi ber for ham, har jeg gleden av å fortelle om Kakule. Jeg skal ikke lese fra CVen som er på 12 sider, men gi noen glimt av hans bakgrunn.

Kort om Kakule Kisunzu:

• gift med Mukomya og har tre voksne døtre. Alle er her i dag. Safi avslutter videregående skole, og Julie og Darlene studerer sykepleie i Harstad.

• bor på Storslett, omtrent midtveis mellom Alta og Tromsø. Han har ansvar for menighetene i Alta, Kirkenes og Vadsø. Og flytter til Vadsø etter sommerferien.

• I tillegg er han NNDs ressursperson for flerkulturelt arbeid, særlig rettet mot den den store gruppen kongolesere og andre med afrikansk bakgrunn som har kommet til Nord­Norge, gjennom å støtte menighetene i å innlemme dem i menighetsfellesskapet gjennom forkynnelse, sjelesorg og veiledning.

• Han snakker flere språk, kiswahili,

nelse, så vet jeg at han har en ydmyk holdning til akademia og blir kanskje litt brydd. For Kakule er ikke utdanning i seg selv et mål, men utdanning gir mulighet til å tjene Gud og mennesker bedre. Han har en BA i teologi, MA in Ministry, Doctor of Ministry (2002), PhD in Development Education (2005).

Kakule ble ansatt i Adventistkirken i Norge i en prosjektstilling fra februar til juni 2023 og fast ansatt som pastor i august 2023.

I forbindelse med at han ble ansatt, spurte jeg Kakule om han hadde blitt

luganda, fransk, engelsk og norsk. Vi heier på ham når han snakker norsk, og jobber for at han skal bli enda bedre.

Kakule kommer fra Kongo, men grunnet ufred og krig, har han bodd i Uganda, og på Filipinene i forbindelse med studier. Før Kakule kom til Norge som kvoteflyktning i 2018, arbeidet han ved Bugema University, Adventistkirkens universitet i Uganda. Fra 2005­2018 arbeidet han som foreleser innen pedagogikk, teologi og samfunnsfag, fra 2011 også som dekan for fakultet for pedagogikk. Når jeg forteller om Kakules utdan­

ordinert som pastor i Uganda. Han fortalte at det var under planlegging, men ikke gjennomført grunnet uroligheter i regionen. Geriljagrupper fra Kongo gikk inn i Uganda og medførte fare for kongolesere som tidligere hadde flyktet fra Kongo, som Kakule og hans familie som da bodde i Uganda.

Vi, hans kollegaer og menighetene i Nordnorsk distrikt, setter pris på Kakule for hans engasjement, kunnskap, gode tankevekkende spørsmål, ydmykhet og ønske om å tjene Gud og mennesker. Når vi om litt ber for Kakule, vil de ansatte og menighetsmedlemmer være rundt ham og Mukomya med sine bønner.

VIKTIG TEMA PÅ FREDAGSFORUM I MJØNDALEN

Tekst: Heidi Fossum Gustavsen

IMjøndalen menighet har vi noe vi kaller «Fredagsforum». Det er Lasse Stølen og Thor­Magne Eilertsen som har tatt initiativet og som leder an i samtalene disse kveldene. Tanken er å prate om viktige emner som ellers ikke blir så mye berørt i menigheten. Denne gangen var temaet: «Hvordan det er å leve som skeiv i en kristen familie og i menigheten.» Vi var så heldige å ha besøk av David-Kingsley Kendel, Jonas Y. Iversen og Tor Tjeransen. Jonas Y. Iversen er nestleder i Skeivt kristent nettverk. Det ble en veldig sterk kveld. Jeg kjente på alt fra de vonde følelsene over hvordan vi som kristne har behandlet dem med en annen legning, til de gode følelsene over at disse tre var villige til å fortelle oss om sine erfaringer. Det hjelper oss til å forstå det store bildet bedre. Vi fikk mye å tenke på etter denne kvelden. Jeg ble dypt berørt av de kvalene disse menneskene har gått igjennom omkring det å oppdage at man er tiltrukket av samme kjønn, og de utfordringene det fører med seg, særlig når man vil være kristen og tilhøre en menighet. For noen kom «floker» i forholdet til familien i tillegg. Vi må virkelig ta godt imot de skeive i menighetene våre. De opplever ofte mye motgang. Det er ikke godt for noe menneske å ikke bli akseptert for den man er, eller føler seg som. Det er viktig å snakke sammen om vanskelige temaer, og dette var en liten begynnelse.

I talen på gudstjenesten dagen etter, sa Jan Paulsen det så klokt: Gud har en løsning. Det vil bare ta litt tid før vi forstår den. Jesus døde like mye for de skeive.

I 5 Mos 1,17 står det: «Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Dere skal høre på både høy og lav. Vær ikke redde for noen, for dommen hører Gud til. Men dersom en sak er for vanskelig for dere, så bring den fram for meg, så jeg får høre den.»

Siden har vi hatt ytterligere to Fredagsforum med den samme tematikken. Vi var så heldige å få Christoffer Dahlseide til å ta oss gjennom en del av de vanskelige tekstene både i Det gamle og Det nye testamentet.

DIALOGSEMINAR I OSLO

Rett over nyttår ble det også arrangert et dialogseminar i Oslo i regi av Skeivt kristent nettverk. Vi som deltok på dette seminaret, fant det veldig interessant. Her er litt av mine notater fra samlingen: Terje Hegertun har bakgrunn som pastor i pinsemenigheten. Han har doktorgrad i Teologi fra Menighetsfakultetet og har også skrevet boka: «Det trofaste samlivet». Han la blant annet vekt på at den største gaven vi fikk, er evnen til å elske. Samtidig la han stor vekt på viktigheten av å fremelske en trofasthetskultur. De skeive må føle at de blir trukket til og ikke støtt bort fra kirka. Vi får nye innsikter og holdninger etter hvert som vi blir kjent med nye personer, møter annerledes familier og får nye venner. Vi må godta ulike syn, ulike mennesker, ting og meninger uten å gå på kompromiss med de kristne verdiene. ­ På fruktene skal vi kjennes, og det er også slik vi skal kjenne god teologi.

Cato Gulaker er førsteamanuensis på Ansgar Høyskole med en doktorgrad fra Menighetsfakultetet. Han har skrevet flere bøker og forsker på sex og samliv i Det nye testamentet. Han la vekt på forskjellen mellom Det gamle­ og Det nye testamentets forståelse av familieliv. Det er flere umo­

ralske hendelser i Det gamle testamentet som slipper unna uten at vi reflekterer tilstrekkelig over dem. Også i nytestamentlig tid var menigheten påvirket av kulturen rundt seg, som for eksempel av de greske filosofenes syn som blant annet var svært kvinnefiendtlig, framholdt Gulaker. Harald Hegstad har bakgrunn som prest i Den norske kirke og en doktorgrad fra Menighetsfakultet. Han har nå vært professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet og er nylig blitt valgt som ny kirkerådsleder i Den norske kirke. Han la stor vekt på det å være respektfull. Respekt for de skeive og for ulike fagfelt, for eksempel medisin og teologi. Hvilke fagfelt skal vi rangere høyest? Hvem vet best? Kjønn er både naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Kjønnsinkongruens er et vitenskapelig og et menneskelig fenomen som man må forholde seg til. Samspillet mellom hjernen og kroppen forteller hvordan man forstår seg selv. For noen henger dette ikke sammen.

Overfor alle disse utfordringene må vi ta et etisk ansvar for vår egen bibeltolkning så den ikke skader andre mennesker. Samtidig må vi heller ikke støte ut dem som har et konservativt syn. Vi må ha plass til alle, for dette handler om tro og samvittighet. Ting må ta tid! Kirken skal løfte mennesker, og vi skal bære hverandre. Måten vi har tolket og praktisert tekstene på til nå, har ført til uhelse, mente Hegstad.

Hele seminaret åpnet med solosangen: ”Du vet väl om att du er värdefull, att du är viktig här och nu», av Ingemar Olsson. Det var bare så sterkt å se og høre denne sangen bli fremført av en som har strevd med å finne sin plass som skeiv og kristen. Atmosfæren på seminaret var gjennomgående god. Alle var hyggelige og respektfulle overfor hverandre. Jeg skulle ønske at vi hadde den samme holdningen i menighetene våre. Holdningen jeg sitter igjen med, er at det må være fullt mulig å være både kristen og skeiv.

NB – leserbrev! Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i leserbrev eller artikler fra leserne. Redaksjonen minner også om at artikler og innlegg som er relevante for Adventnytt skal være saklige, høflige, og vise hensyn. Det er åpent for respons på innlegg som dette slik at flere tanker og synspunkter kommer frem. Men svar i artikkelform, ikke bare som positiv eller negativ respons på forrige innlegg.

Av Dick Duerksen

«N«VÆR SÅ SNILL, GUD ...»

ei! Ikke brillene mine!»

Jeg så stille på at Herb skar en grimase av desperasjon. Så brøt en intens hvisking stillheten. «Nei! Ikke brillene mine!»

Vi var på seiltur i San Franciscobukten, snodde oss rundt Alcatraz Island og fulgte så sommervinden mot Golden Gate Bridge. Den overskyede dagen i California var preget av sterk vind, bølgeskvulp og muntert fellesskap. Vi passerte under broen i selskap med flere andre seilbåter, nøt en kort stund på åpent hav, og vendte så tilbake mot Angel Island.

FRA GLEDE TIL KATASTROFE

En venn av høyskolen hadde invitert Pacific Union Colleges ledelse til å bli med på en dag med seiling i den store og vakre båten hans. Malcolm Maxwell, collegedirektøren vår, var en ivrig seiler og takket raskt ja.

På kaien lyttet vi nøye til kapteinens instruksjoner om hvor redningsvestene skulle plasseres, hvordan vi skulle gå når båten gikk i store bølger, hvordan vi skulle spyle toalettet, og når smørbrødene ville være klare.

«Skjønner», tenkte jeg mens jeg strammet til jakken i den kalde vinden.

Jeg hadde ikke vært på Angel Island før, selv om resten av familien hadde vært der på en sykkeltur med skolen noen måneder tidligere. Angel Island er den største øya i San Francisco­bukten. I dag er det en delstatspark i California, med åser og strender som er ideelle for familier som elsker sykler.

Da kapteinen sakte førte oss inn til kaien, hoppet en av våre administratorer, Herb Ford, ned på flytebrygga og sa at han ville hjelpe til med fortøyningen. Da Herbs føtter traff trebryggen, beveget alt seg, og vi andre så hjelpeløst på at han ble slengt av bryggen og ut i vannet. Da han kom opp av vannet, så alle sammen at brillene han hadde hatt da han ramlet i vannet, ikke lenger var der! De hadde falt av og befant seg nå et sted dypt nede i det grumsete vannet i San Francisco­bukten!

I noen øyeblikk tror jeg ikke noen pustet. Så oppdaget jeg at Herbs vanlige smil ble erstattet av desperasjon. «Nei!» hvisket han. «Ikke brillene mine!»

Herb er en godt utdannet mann, forfatter og en ordsmed; en person hvis øyne

alltid er opptatt med å samle farger, former og ideer. Mange mennesker «ser». Herb «ser». Når brillene sitter på nesen, ser han klart. Uten dem er Herb en fortapt mann. Alle i båten følte umiddelbart Herbs fortvilelse. Vårt seileventyr hadde blitt en katastrofe.

BRYR GUD SEG?

Vi kikket over kanten av skipet i håp om å se brillene henge fast i et tau eller i et stykke tang. Vi klatret ned på kaien, knelte ved kanten og lagde skygger på vannoverflaten slik at vi kunne se bedre. Vi snakket med mannen som sjekket passet vårt til nasjonalparken.

«Hvor dypt er vannet under båten vår?» spurte vi. «Hvor klart er det der nede?» «Er det haier?» «Har dere noe dykkerutstyr vi kan låne?»

Svarene hans fikk situasjonen til å føles umulig. Det fantes ikke noe dykkerutstyr. Vannet var omtrent tre meter dypt, veldig gjørmete og kaldt. «Du kommer ikke til å se noe der nede, og du trenger våtdrakt hvis du skal dykke», sa han og rynket pannen. «Beklager det der.» Så gikk han tilbake til arbeidet.

Jeg satt på brygga og tenkte på briller, Gud og bønn. «Bryr Gud seg om Herbs briller?»

To fiskere renset fangsten sin på stranden. Jeg gikk bort til dem og lurte på hvordan de kunne hjelpe, og hva jeg skulle spørre dem om. Et stykke der borte foreslo Gud at jeg skulle be. Igjen ... Kanskje Han bryr seg om Herbs briller, tenkte jeg. «Herre, Gud, Herb er blind uten brillene sine. Ja, han kan se former og skygger, men ikke noe mer. Han kommer til å trenge de brillene. Han trenger dem faktisk akkurat nå! Hvis det finnes en måte, så vis meg det.»

«Hei, du.» Jeg prøvde å høres klok ut da jeg hilste på fiskerne. «En av vennene mine har mistet brillene sine ved kaia. Kan dere hjelpe ham på noen måte?»

Dumt spørsmål, ropte jeg til meg selv. «Å, nei!» utbrøt en av dem. «Jeg vet ikke hva vi kan gjøre, men vi har en snorkel og svømmebriller. Du kan bruke dem hvis du bestemmer deg for å dykke ned og se etter.»

Den andre mannen humret. «Jeg har en våtdrakt også.» Han målte sakte størrelsen min med øynene. «Jeg tror du kan komme inn i den. Kanskje.»

LÆRE EN LEKSE

Jeg hadde ikke lyst til å dykke ned i det grumsete vannet. Jeg ville ikke klemme meg inn i en våtdrakt som var to størrelser for liten. Jeg ville ikke stikke de rene hendene mine ned i gjørmen og sølen og de ekle tingene som kunne gjemme seg under brygga. Jeg ville ikke ...

«Jeg tenker på Herbs briller», sa Gud stille inn i øret mitt. «Snorkel, maske og våtdrakt. Hva mer trenger du?»

«Men, Gud ...» Samtalen min hørtes mer ut som en klage enn en bønn. «Jeg håpet at Du kunne få dem til å flyte, eller sende en dykker med en stor undervannslommelykt. Det er et par år siden jeg har dykket i havet, og jeg hadde ikke tenkt å dykke i dag».

«Du», sa Gud. «Nå skal du dykke.»

Våtdrakten krevde atskillig klemming og utpust, men snorkel og maske gikk fint. Vannet var kaldt, men gjørmen var verre enn jeg hadde forestilt meg. Mens jeg svingte fingrene fra side til side gjennom de dype lagene med «greier» på bunnen, prøvde jeg å ikke tenke på at jeg kunne miste hånden til en knust flaske eller en sjødrage.

«Det er ingenting der nede, Herb. Jeg er lei for det.»

«Vær så snill og prøv igjen, Dick. Jeg skal be for deg.»

Det var ingenting neste gang heller, og nå hadde det samlet det seg en liten folkemengde for å se meg mislykkes.

«Herre, Herb trenger brillene sine, og dette må bli mitt siste dykk. Vær så snill, send brillene til meg.»

Fingrene mine passerte gjennom noe klissete, og så støtte høyre hånd på noe hardt og spinkelt ­ med håndtak! Jeg grep godt tak og sparket mot overflaten med høyre hånd først. Da jeg løftet masken, strakte Herb seg ned, ropte høyt og tok brillene sine fra hånden min.

Brydde Gud seg om Herbs briller? Herb trodde det. Fiskerne trodde det. Den statlige parkbetjenten mente det. Kapteinen og de andre medlemmene av ADCO trodde det.

Jeg? Jeg tror Gud visste at jeg trengte en leksjon i tillit, og Han ga meg den, på den våte måten.

BARN MÅ FÅ LÆRE

Magdalene: Endringsagent verdt å lytte til!

Magdalene er stolt og glad. I hennes landsby og kultur, er det ikke vanlig at kvinner tar lederroller.

«Da ADRA begynte arbeidet her, ble jeg valgt av ledelsen i landsbyen til å være en av de første som skulle delta i ADRA­gruppene. Det var snakk om 3 grupper:

1. Gruppen som diskuterte forskjellige tema, problemer og løsninger i lokalsamfunnet.

2. Spare­ og lånegruppen som kan hjelpe folk. Der ble jeg valgt til å være

Når Napim skal hente ved til bålet, hender det at hun får med seg løse kvister som hun finner oppi trærne.

Foto: ADRA | Gry A Haugen

Magdalene viser fram matlageret. På denne tiden av året er det lite til overs.

Foto: ADRA | Gry A Haugen

kasserer, den som tar vare på pengene i kisten.

3. Gruppen med ledere fra landsbyen og landsbyene rundt.

SELVTILLIT OG MOT TIL FORANDRING

I begynnelsen hadde ikke Magdalene mot til å si noe særlig i gruppene. Hun holdt helst meningene sine for seg selv. Men nå! Magdalene har blitt en kraftfull stemme i sitt lokalmiljø. Den viktigste saken for henne er at barna skal gå på skolen og ikke arbeide dagen lang.

«Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle sende barna mine til skolen. De var jo viktig arbeidskraft, både her og i leirene der kuene går på beite. Hva skulle de med det de lærte på skolen når de likevel skulle jobbe dagen lang? De trengte ikke å lese eller skrive for å klare det! At barn skal gå på skole, var helt ny tenkning for oss.»

DET JEG LÆRTE – VAR SOM LYS

Da Magdalene begynte i ADRA­gruppene, endret oppfatningene seg gradvis. Det var som lys som begynte å skinne. Det er i hvert fall slik hun forklarer det selv: «Sammen med ADRA, lagde vi en lang rekke med punkter for hvordan utdanning kunne bidra til tryggere og sunnere liv. At noen kunne lese – ville åpne nye dører og muligheter for oss! Barna og de unge kunne lære, forstå og undervise oss om hva som foregår utenfor denne landsbyen!

LÆRING ER EN INVESTERING SOM

LØNNER SEG

Magdalene vet at mye tilgjengelig kunnskap har vært skjult – fordi ingen kunne lese. Hun ville gjerne ha lest og lært om jordbruk, dyrking av mat, helse og et bedre liv. Hvis barna fikk utdanning, kunne de hjelpe foreldrene å finne ut av hvordan medisiner skal brukes, kanskje få en god jobb og bli bedre rustet til å støtte

Magdalene er en påvirker og endringsagent i landsbyen. Den viktigste saken for henne er at barna skal gå på skolen og ikke arbeide dagen lang. Foto: ADRA | Frank Spangler

foreldrene. Hvis noen ble syke, kunne de hjelpe.

«Etter hvert bestemte jeg meg for hva jeg ønsket for døtrene mine», sier Magdalene og smiler stort, men blir brått alvorlig: «Men jeg var bekymret med tanke på hva mannen min ville si. I vår tradisjon er det vanlig med arrangerte ekteskap fra jentene er 11 eller 12 år. Napim var allerede 10 år da jeg hadde vært i ADRA­gruppene en stund. Hun skulle gjøres klar for voksenlivet. Giftermålet ville gi oss stor inntekt. Kanskje 50 kuer. Det er stor rikdom! Ville mannen min, Marko, gi dette fra seg – og la Napim få gå på skolen?»

VI HAR EGENTLIG NOK KUER

Magdalene ble positivt overrasket. Marko forstod hvor mye de ville tape av inntekter, men han hadde sett med egne øyne hva de eldste døtrene gikk gjennom da de ble giftet

Napim og mamma Magdalene ved den lille butikken som familien driver, med støtte fra spare- og lånegruppen.

Foto: ADRA | Gry A Haugen

bort i ung alder. Nå ønsket han ikke lenger dette for de yngste. «Å få baby i så ung alder, er langt fra det beste. Jeg ville noe bedre for Napim og søstrene hennes. De kunne få barn senere. Og så kom jeg til å tenke: Vi har egentlig nok kuer!»

Etter hvert har flere familier begynt å sende barna til skolen. «Det gir oss glede å se at de er glade», smiler Marko. «For meg er denne gleden mye viktigere enn å ha flere kuer!»

TENK AT NOEN SOM IKKE KJENNER OSS, BRYR SEG OM OSS!

Napim forteller at hun har hatt besøk fra Norge. «Jeg har lært at barn, ungdommer og voksne i Norge går fra dør til dør og finner på ting for å samle inn penger for å støtte arbeidet som ADRA gjør i SørSudan og andre land!» Hun legger til: «Tusen takk for at du gjør det. Hvis det ikke var for deg – og dere, hadde jeg mest sannsynlig vært gift nå – tvunget til å være voksen selv om jeg ikke er det. Tusen takk for at du hjelper til. Det betyr alt! Barn må få lære!»

Her oppe sover Napim for å være beskyttet fra brude-kidnapping.

Foto: ADRA | Frank Spangler

Magdalene tar ordet. I begynnelsen holdt hun helst meningene sine for seg selv. Men nå! «At barn skal gå på skole og få lov til å lære, var helt ny tenkning for oss.»

Foto: ADRA | Frank Spangler

KJERNEPERIODE HJELPEAKSJON

SØR-SUDAN

I Sør-Sudan er det 70% av barna som ikke går på skolen. Tallet er høyere blant nomadebefolkninger der barn er gjetere for dyra og giftes bort tidlig. Hindringer for jenter kan være avstand til skolen og mangel på sanitæranlegg. Det kan være farligere for jenter å bevege seg langt hjemmefra, og frykten for overfall og bruderov er reell.

Folketall: 12 millioner, ca. 20 større etniske grupper

Språk: Ca 60 lokale språk (dinka, nuer, shilluk osv.), Juba-arabisk, engelsk

Religion: 60% kristne, 33% tradisjonell tro, 6% islam.

Areal: 644 329 km2

Gjennomsnittlig levealder: 59,8 år

Medianalder: 18,7 år

Sør-Sudan har den høyeste barnedødeligheten i verden. Vannbårne sykdommer er utbredt. Det finnes ikke sikre tall på hvor mange barn som er undervektige.

Hvorfor forteller vi denne historien – og hvorfor er Hjelpeaksjonen viktig?

Fordi Magdalene, Marko, Napim og søstrene hennes, finnes!

Det finnes mange andre som vi kan nå – og som er i lignende situasjoner som dem!

Alle barn i verden har rett til utdanning. Prinsippet er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Men dessverre er det fortsatt mange barn som ikke får oppfylt denne rettigheten på grunn av fattigdom, konflikter, diskriminering og andre utfordringer. ADRA – i samarbeid med lokale ledere og sivilsamfunn ­ jobber for å sikre at alle barn får tilgang til utdanning. Noen steder finnes det ikke skolebygg eller kvalifiserte lærere. Det finnes kulturelle barrierer, sykdom og underernæring som kan påvirke barns skolegang. Krig, konflikter og naturkatastrofer kan komme i veien for undervisning.

SKOLE ER VIKTIG – OG Å ARBEIDE MED UTDANNING ER OMFATTENDE

Men Napim, og jenter som henne, må få slippe sult, barnearbeid og barneekteskap!

Vipps til 19543 eller til ditt lokale ADRA-nummer (Søk ADRA+menighet eller menighetsskole)

Takk for at du finner din måte å delta i Hjelpeaksjonen på. Enhver innsats er verdifull og forandrer

Faktakilder: WFP, Unicef, UNESCO, World Bank, World Fact book.

Hva er HASDA?

Av Roger Robertsen

HASDA er en forkortelse for «Historisk Arkiv for Syvendedags Adventistkirken i Norge», og drives av Den norske union. Et ganske stort rullearkiv og ca. 60 paller med diverse arkivalier har vært lagret på låven til TVS i flere år.

Her gjemmer det seg historie i form av lydopptak, bilder, bøker, blader, protokoller av ulike slag, speidereffekter, samt orgelet Matteson benyttet under sine evangelistiske kampanjer; skrivebordet hans, arbeidsbenken og mye, mye mer.

Rullearkivet og hele innholdet er nå flyttet inn i elektrofagbygget på TVS der HASDA nå disponerer første etasje. I løpet av sommeren blir lokalene ferdigstilt med arbeidsplasser og nødvendige fasiliteter. Det betyr at fra høsten av begynner innflyttingen og organiseringen av alt materialet. Allerede neste år vil vi – hvis alt går som planlagt – ha vår offisielle åpning med utstilling og programmer.

Fra tid til annen kommer det spørsmål fra inn­ og utland angående personer, menigheter, institusjoner og annet. Mulighetene for å besvare disse henvendelsene har vært ganske begrenset, og det har krevd innsats å grave frem informasjonen. Det vil ta tid å få skannet alt og organisert arkivet slik at vi kan besvare forespørsler på en mer effektiv måte, men vi er i gang, og mulighetene åpner seg! HASDA ledes av et råd, mens unionen har hovedansvaret. Arbeidet i HASDA utføres per i dag på frivillig og ulønnet basis.

Søndag 7. april gjorde frivillige fra Tyrifjordområdet en flott dugnadsinnsats med å rengjøre de nye lokalene og klargjøre rullearkivet til flytting. Vi regner dette som den uoffisielle starten på HASDAs nye tilværelse. Den offisielle datoen blir åpningen i 2025.

Vi er interessert i historisk materiale, men de som har arkiveringsverdig stoff, må ikke sende dette til HASDA nå, det kan skje først til høsten og da etter avtale med HASDA.

John G. Matteson var ikke bare evangelist og administrator, men også salmedikter og musiker. I forbindelse med den offisielle åpningen, vil de tilstedeværende få lytte til Mattesons orgel som er totalrenovert og i god stand.

En ny generasjon vil etter hvert også kunne bli kjent med vårt kirkesamfunns historie i inn­ og utland via ulike medier og virkemidler i HASDA­lokalene. Utstillingen vil ha diverse oldsaker fra helt tilbake til Abrahams tid som illustrerer den bibelske bakgrunnen, samt gjenstander fra Adventistkirkens spede begynnelse og fram til i dag «så de kunne sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger» (Sal 78,7). Vi er takknemlige for anledningen til å ta vare på verdifulle minner fra vår tidlige historie, og arbeider for at disse skal bli forvaltet og gjort tilgjengelige på en attraktiv, spennende og tiltalende måte. Slik kan de gi oss et innblikk i noe av det som har formet vår historie og vår bevegelse.

Roger Robertsen er Daglig leder, HASDA

Syvendedags Adventistkirkens økonomiavdeling søker Regnskapsfører/regnskapsmedarbeider i inntil 100 % stilling

På grunn av at en av våre trofaste medarbeidere i økonomiavdeling går av med pensjon, blir det ledig inntil 100% stilling som regnskapsfører/regnskapsmedarbeider ved Adventistkirkens hovedkontor, med tiltredelse så snart som mulig. Stillingens innhold er regnskapsføring, lønn og pensjon og tilhørende oppgaver for forskjellige enheter økonomiavdelingen fører regnskap for. Stillingen innebærer større arbeidsbelastning i perioder som f.eks. ved årsoppgjøret. Merarbeidstid tas ut i avspasering når det er roligere perioder.

Økonomiavdelingen er lønnings­ og/eller regnskapskontor for Den norske union og de tre distriktene, 10 menighetsskoler, 2 barnehager, Foreningen Norsk Bokforlag, Norsk Bibelinstitutt, Kurbadet, Eiendomsforeningen, Hope Channel, SABU, SAHA, noen menigheter, samt andre mindre enheter. Avdelingen har også en internrevisor i deltidsstilling. Nye skybaserte teknologiske løsninger, inklusivt papirløst regnskap, er innført for å modernisere og effektivisere regnskapsføring og økonomistyring. Avdelingen har totalt 9 medarbeidere.

Vi søker en person med utdannelse innen økonomi, primært med erfaring fra lønnings­ og regnskapsarbeid. For den riktige søker kan realkompetanse og erfaring delvis kompensere for manglende formalkompetanse. Vi krever gode dataferdigheter. Søkere må beherske norsk og engelsk, både muntlig og skriftlig.

Avhengig av søkerens kompetanse kan stillingen også bli kombinert med sekretær­ og andre kontoroppgaver.

Lønn etter Adventistkirkens lønnsskala.

Ta kontakt med økonomisjef Jóhann E. Jóhannsson for ytterligere informasjon, e ­post: johann.johannsson@adventist.no, 32 16 16 70 (k), 405 10 645 (m)

Søknad med CV sendes økonomisjefen så snart som mulig, gjerne på e ­post. Søknadsfrist er 10. august 2024.

Brev: Syvendedags Adventistkirken v/Jóhann E. Jóhannsson, Postboks 124, 3529 Røyse

Foto:

SOBAR PÅ TVS

I russetiden, fredag kveld 3. mai, fikk TVS besøk av noen som driver en alkoholfri bar i Oslo. Baren heter Sobar74, og navnet spiller på det engelske ordet «sober» som betyr «edru». Vanligvis holder baren til i Akersgata 74 i Oslo hvor de holder åpent onsdagskvelder. De som driver baren, har tilknytning til ungdomslaget og Adventistkirken i Oslo. Gjør man søk på nettet, finner man ut at de sier dette om seg selv: «Vi ønsker å skape et miljø hvor flere kan føle seg velkommen, et sted hvor man kan komme sammen og nyte alkoholfrie drinker i et åpent og godt miljø.»

Og nettopp det skjedde på TVS, det ble en flott kveld med god stemning og et godt miljø. TVS­russen og resten av elevflokken i jentenes dagligstue hadde en fin vårkveld mens de satt rundt bord og pratet sammen. På slutten av kvelden fikk noen av bargjestene også mulighet til å prøve å mikse drinker. Takk til Norsk helse­ og avholdsforbund som sponset drinker, og til Beth Martin og Daniel Riley som kom fra Oslo og var bartendere. Dette var et flott alternativ i russetiden.

AVSKJEDSHILSEN FRA VOLONTØRENE

I år er det fem volontører og en ettåring som slutter på TVS: Lidi, Valeria, Made, Caro, Lina og Mathæus. Noen av dem har vært her i fire år, noen kortere. De sender en hilsen til alle, men spesielt til elevene som de har tilbragt mesteparten av tiden sammen med. Hilsenen er ført i pennen/ tastaturet av Madelin Vallejos:

Å flytte ut av komfortsonen er ikke alltid lett. Det er en avgjørelse som bør tas ved hjelp av Guds ledelse. Mange av oss nølte med å ta det første steget bort fra hjemmet, familien og venner for å reise til helt nye omgivelser. Men tiden på TVS gikk fort, og med det ble også opplevelsen av å være borte hjemmefra,

lettere å leve med, og etter hvert kjente vi at TVS var vårt hjem.

Noen av oss planla å være volontør i ett år. Men så bestemte vi oss for å bli her i enda et år – og enda et – og enda et….! Og nå er tiden kommet hvor vi tenker «nå er det på tide å avslutte tiden her.»

Gud sendte oss hit på oppdrag om å være til stede for, og ta vare på, elevenes fysiske og mentale helse i en situasjon hvor også de hadde reist fra hjemmet, familien og vennene sine. Vi håper vi har bidratt til det meningsfulle arbeidet Tyrifjord gjør som utdannelsesinstitusjon, og vi vil også takke ledelsen for å ha tatt vare på oss og ledet oss gjennom disse årene.

De beste minnene vi kommer til å bære med oss i hjertene våre er tiden med de fantastiske elevene vi møtte her på TVS. Vi vil takke hver og en av dere for å ha latt oss være en del av livene deres. Vi takker dere for å ha lært oss så mye, for å ha fått oss til å le og for å ha fått oss til å føle oss som hjemme.

Takk, enda en gang, for denne uforglemmelige opplevelsen dette/disse årene har vært. Vårt ønske er at Tyrifjord videregående skole må vokse og komme velberget gjennom alle utfordringer og anstrengelser, også i fremtiden. Vi er overbevist om at det fantastiske teamet her på skolen vil fortsette å gjøre en stor forskjell i manges liv.

VÅRTUR FOR 2HEA

Klassen vår ble invitert hjem til lærer Ole Martin Hofseth som et avbrekk fra skolen. Vi grillet deilig mat, spilte kubb og kortspill, og bare nøt hverandres selskap. Atmosfæren var avslappet og morsom, og det var en perfekt anledning til å koble av fra skolearbeidet etter et hektisk år med skole. Ole Martin var særdeles fantastisk vert og sørget for at alle hadde det bra. Alle elever var enige i at dagen var en minnerik stund som ga oss en velfortjent pause.

Frida Hernehult

«ER DU SNITCH, ER DU FERDIG»

12. april var Tyrifjord vgs invitert til ungdomskonferansen i Hønefoss. Temaet for konferansen var begrepet «Snitch». Det ble tegnet et bilde av en ungdomskultur der det å ikke våge å si fra er normalisert, der hatmeldingene florerer på sosiale medier og språket ungdommer imellom er hardere enn hva foreldregenerasjonen aner. Det kan få alvorlige konsekvenser for deg dersom du sier noe hvis/når det skjer alvorlige hendelser.

Vi møtte forskere, representanter fra politiet og en ungdomspolitiker som er stemplet som «snitch». Etter lunsj ble ungdommene delt i grupper, og «de voksne» fortsatte i plenum.

To av foredragsholderne var forskere fra USN (Universitetet i Sørøst­Norge), og de snakket om hvordan denne kulturen har fått utvikle seg. De fleste av oss kjenner begrepet «Sladrehank skal selv ha bank», men snitching er så mye verre enn dette.

En av foredragsholderne var en 16 år gammel ungdomspolitiker fra Lillestrøm. Han har sagt tydelig fra om hva han mener er feil og er blitt en «Snitch». Konsekvensen for ham er at han ikke kan reise med offentlig kommunikasjon, ikke oppholde seg i nærheten av Lillestrøm stasjon og ofte må tilbringe friminuttene på skolen skjermet fra andre for å være «trygg». Han sier ifra, også til politiet. Han oppfordret ungdommene i salen til å våge å si fra, og de voksne til å være tydelige og trygge voksne som ungdommen kan snakke med.

Denne snitche­kulturen ser vi også spor av i klasserommet. Elever tør ikke alltid å uttrykke seg og delta i diskusjoner i klasserommet. Opplevelsen deres er at det kan få negative konsekvenser for den enkelte i etterkant.

Vi som var til stede fra TVS, var Malene Kamilla Dreyer (elevrådsleder), elevsamfunnets leder Tenaya Chadwick, Ole Martin Hofseth (kontaktlærer for elevrådet), Rebecca Røed (kontaktlærer vg2), og

Sissel Reierson Brekke (rådgiver m.m.)

Det surret mange tanker i hodene våre da vi dro tilbake til TVS.

Sissel Reierson Brekke

TVS-JUBILEUM

2024

FOR 1964-, 1974-, 1984-, 1994-, 1999-, 2004- OG 2014-KULLENE

Vi gleder oss til årets jubileumsfeiring for 4-kullene og 25 års jubileumskullet på TVS

LØRDAG 21. SEPTEMBER!

Meld deg på via TVS’ hjemmeside: www.tyrifjord.vgs.no

Velg «Om oss» – undermeny «Jubileum» – gå inn på «read more» – deretter «meld på her».

Jubileet blir mer vellykket jo flere fra ditt kull som deltar. Derfor vil vi oppfordre deg til å kontakte dine klassekamerater og spre nyheten til dem.

Kontakt oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00 hvis du ønsker å få tilsendt klasseliste.

Frist for påmelding er 11. september.

Program for dagen:

Kl. 10.30 Sabbatsskole

Kl. 11.45 Festgudstjeneste

Kl. 13.00 Lunsj

Kl. 15.00 Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet.

De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær

Kl. 18.00 Bankett

VELKOMMEN!

Årets russetid er over. Tenaya Chadwick har vært russepresident. Hvordan har hun opplevd dette året? Vi fikk en liten prat:

Hvordan har du opplevd russepresidentrollen?

Den har vært tøff, spennende, lærerik, utfordrende, utviklende – et verv jeg er glad jeg tok fordi jeg har lært mye. Føler at jeg har vokst mye på dette.

Har du noen eksempler?

I begynnelsen måtte jeg finne ut ting selv. Det å prøve å samle et helt kull med mange forskjellige holdninger og verdier var utfordrende. Å treffe beslutninger som var tilfredsstillende for alle, var ikke alltid lett! Vi ønsket å få alle med, men det ble vanskelig. Det synes jeg er leit. Men alt i alt føler jeg at vi i russestyret har klart jobben ganske godt.

Hva har vært positivt?

Jeg har lært å kommunisere med folk med forskjellige verdisyn som bakteppe. Å møte folk jeg ellers ikke ville ha møtt

ET TILBAKEBLIKK FRA RUSSEPRESIDENTEN

og være med på møter jeg ellers ikke ville ha opplevd. Det har vært veldig gøy å se hvordan kullet er blitt sammensveiset etter hvert! Det du har ventet på i to år får du endelig oppleve selv. I bunnen av det hele har det ligget en glede over at et helt kull hadde tillit nok til å ville gi meg oppgaven som russepresident.

Noen stikkord om hva russen har gjort i løpet av året?

Russevekking, julefest for russekullet, temauke, russefrokost, russedåp, innsamlingsaksjon og russeknuteopplegg. 17. mai var mange hjemme pga langhelg, noen dro til Oslo eller var på Vik eller Hønefoss. Som avslutning planlegger vi pizzakveld i hagen eller i dagligstuen. Der håper vi at ALLE som var russ blir med!

Hvordan opplevde du selve russetiden? Spesielt dåpen var morsom. Russevekkingen var gøy! Russeknuter også. Og bare det å kunne tulle rundt, at det meste var «lov» fordi vi hadde russedress, liksom. Som det å dele ut russekort til unger,

Rektor har ordet...

Du har kanskje hørt uttrykket «lyden av sommer». Jeg vet ikke hva du forbinder med det uttrykket, men jeg tenker at det er glade stemmer, musikk og kanskje litt bølgeskvulp eller båtdur. Eller kanskje du forbinder det med sauebjeller, humler som surrer og en bekk som klukker? Eller kanskje lyden av SABUs leirplass som våkner til liv? Jeg liker sommerlyder, men liker lyden av skole enda bedre. Skolelyder gjør meg ordentlig glad.

Skolelydene er mange. Det er klokker som ringer, latter, baller som slår mot gymsalvegger, summing av stemmer, skritt (ofte i samme retning på vei inn eller ut), rop, hilsener og hender som slår mot hverandre i en «high five». Men det er også stillhet på en skole – en slags lyd av prøve eller eksamen. Og svake lyder som når en hel skoleklasse taster på tastaturet eller skriver med en penn på ark. TVS har noen «ekstra» skolelyder: lyden av kristen sang og musikk som kommer fra aula eller øvingsrom og lyden av bønn og andakt.

f.eks. det var også gøy. En slitsom tid på mange måter, men mer gøy enn slitsomt!

Og hva skjer med deg etter TVS?

Jeg vurderer et friår, vil tjene penger, spare noe og reise. Har lyst til å studere etter det, da noe om hjernen; HR, arbeidspsykologi, vet ikke helt ennå. Det blir trist å skulle slutte på TVS, å forlate klassemiljøet. Men det er spennende også.

Et tips eller to til neste russepresident?

Se flere sider av en sak og lytt til idéer og tips fra dem rundt deg. Vær tydelig og pass på å fordele oppgaver slik at ikke bare du sitter med alt arbeidet! Planlegg i god tid, og pass på oppfølging av saker russestyret har bestemt.

Vi takker for praten, Tenaya, og takker for en flott og tidkrevende (vet vi) innsats gjennom dette året. Det har vært gøy å følge med på russens innfall, takk for at dere har skapt mye liv og glede på skolen!

Kirsten

Lyden av skole er også ordene elevene sier til hverandre. Dette er ord jeg blir ekstra glad for å høre:

- Vil du bli med?

– Ja, jeg kan gjøre det for deg.

– Vil du ha en klem?

Når jeg hører elever si slikt til hverandre, føler jeg meg privilegert og tenker at jeg er heldig som får jobbe på TVS hvor vi kan jobbe aktivt for å fremme kristne verdier. Noen ganger når jeg sitter og tar inn lydinntrykkene, tenker jeg også at lyden av TVS er litt som lyden av himmel.

I sommerferien er det stille på TVS. Når jeg er innom, savner jeg skolelydene. Jeg savner energien, de raske skrittene, de glade stemmene, latteren og musikken.

Det blir godt når elevene kommer tilbake i midten av august og skolen igjen fylles med aktivitet. Hvis det fortsatt er noen som lurer på om TVS er en skole for dem: Ta kontakt med oss og kom eventuelt på en omvisning. Det hadde vært hyggelig om endra flere ville bidra til lyden av TVS.

Mens vi venter på et nytt arbeidsår, ønsker jeg alle en god sommer med herlige lyder.

Nina Myrdal, rektor

Sommerens lesestoff

får du fra Norsk Bokforlag

Kr 249

HEFTET • 152 SIDER

ISBN: 978-82-7007-542-3

VARENR. 3544

Kr 279

HEFTET • 233 SIDER

ISBN: 978-82-7007-526-3

VARENR: 3530

Daniel Pel

Fortellinger som forvandler

Et ferskt blikk på Jesu lignelser

– Jesu lignelser er ikke søte små historier med milde forslag til hvordan vi kan forbedre livene våre, sier Daniel Pel om den nye boken sin. – Jesus lanserte en radikal ny måte å leve på som bygger på prinsipper og relasjonsdynamikk som tar et oppgjør med denne verden. Hans lære utfordrer oss til å se nærmere på prioriteringene våre og hva som er viktigst i livet.

Viktig bok fra en av våre egne pastorer.

Kr 249

HEFTET • 386 SIDER

ISBN: 978-82-7007-545-4

VARE 3545

Ty Gibson

Den himmelske trio

Treenigheten slik Ellen White og adventistpionerene forstod den

Treenighetsspørsmålet har opptatt mange adventister i nyere tid. Ty Gibson viser at Ellen G. White var tydelig i sin forståelse av guddommen. En viktig bok som kan hjelpe de som er usikre.

Kr 229

HEFTET • 216 SIDER

ISBN: 978-82-7007-261-3

VARENR. 3299

Roy Gane

Helligdommen og Frelsen

Den praktiske betydningen av Kristi offer og prestedømme

Hva utrettet Jesus for deg ved å dø på korset? Hva gjør Han for deg nå? Hvordan kan du motta Hans frelse av nåde gjennom tro innenfor rammen av den store striden mellom Kristus og Satan? Hva er hensikten med Guds dom? Hvilken forskjell gjør alt dette for ditt liv?

Denne boken av Roy Gane gir deg viktige svar på hva Helligdomstjenesten forteller oss om frelsesverket.

Susi Hasel Mundi

Tusen skal falle

Den utrolige beretningen om en soldat som våget å leve sin tro i Hitlers Tyskland

Boken om tyskeren Franz Hasels erfaringer som pasifist i Hitlers hær, har berørt mange. På bakgrunn av alle forespørslene etter boken, har vi nå trykket den opp igjen. Boken er spennende og gripende for ung som gammel. Aldri har vel temaet vært mer aktuelt igjen heller, nå som nye kriger raser.

Fin sommeraktivitet for barna!

BIBEL-lotto

Et lotto/memory spill for barn fra ca. 3 år, der det er om å gjøre å finne flest kort-par. Motivene er fra 15 bibelfortellinger. Å spille

BIBEL-lotto øker bl.a. konsentrasjonen, fokus, oppmerksomheten til detaljer og korttidsminnet.

Kr 139

ISBN: 978-82-7007-507-2

VARENR. 8996

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon). Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse

ELLEN WHITE – EN PROFETISK STEMME I EUROPA

Må leses på hennes premisser, ikke våre.

Av David Neal og Vanesa Pizzuto

Ellen G. White­symposiet, «Understanding Ellen G. White and Her Prophetic Gift Today», fant sted ved Newbold College of Higher Education fra 19. til 21. april, og var bevisst lagt til å sammenfalle med 50­årsjubileet for det første europeiske Ellen G. White Research Centre. «Dette senteret er spesielt fordi det var det første utenfor Nord­Amerika, og det ble malen for de 19 andre forskningssentrene som vi nå har rundt om i verden», forklarte Audrey Andersson, visepresident i Generalkonferansen og styreleder for Ellen G. White Estate.

Merlin Burt, leder for Ellen G. White Estate ved Generalkonferansen, oppfordret til å forstå Guds kjærlighet slik White gjorde det. Foto: Vanesa Pizzuto / Adventist Media Exchange CC BY 4.0.

Disse sentrene ble etablert før Internett ble tatt i bruk, og ga tilgang til viktige dokumenter, gjenstander og bøker. «Nå har de fått en helt annen betydning, ettersom sentrene fremmer adventistisk forskning og utforskning av vår historie», bemerket Andersson. Rory Mendez, direktør for Ellen G. White Research Centre på Newbold, var enig med Andersson, og beskrev senteret som en plattform for vitenskapelig engasjement, deltakelse på tvers av generasjoner og tilrettelegging for

en større forståelse av Adventistkirkens historie.

Symposiet, som var sponset av Trans­Europeisk divisjon (TED), tiltrakk seg mellom 800 og 1000 deltakere. Det var både pastorer, administratorer, lærere og medlemmer fra hele TEDs område. Blant de yngste av disse var en gruppe speidere fra Glasgow, som delvis deltok for å oppfylle kravet til et dyktighetsmerke.

VIT DET, TRO DET, OPPLEV DET

Med 14 foredragsholdere fra hele verden åpnet Dr. Merlin Burt, leder for Ellen G. White Estate ved Generalkonferansen, symposiet med sin presentasjon, «Young Ellen and the Love of God». Hans utgangspunkt var at Ellen White hadde lært å kjenne den fred som Guds kjærlighet gir i Kristus. Hennes forståelse kom som et resultat av en omvendelse i tre stadier. «Selv om hun tydelig hadde forstått betydningen av å bli rettferdiggjort ved tro, hadde Ellen ennå ikke forstått at tilgivelse og aksept fra Jesus ikke nødvendigvis hindrer en i å synde.» Det var først etter å ha gjennomgått en tid med åndelig kamp at hun forstod Guds kjærlige natur som en øm og medfølende far.

Avslutningsvis refererte Burt til et intervju med Ellen White i 1914, mot slutten av hennes liv: «Tårene renner nedover kinnene mine når jeg tenker på hva Herren er for sine barn, og når jeg tenker på Hans godhet, Hans barmhjertighet [og] Hans ømme medfølelse.» (Ellen G. White, intervju med C. C. Crisler, 21. juli 1914).

Burts appell var: «Kjenn det, tro det, opplev det.»

HVORDAN MAN IKKE BØR LESE ELLEN

WHITE I DAG

Dr. Jan Barna, høyskolelektor i systematisk og bibelsk teologi og forskningssjef ved Newbold College, tok for seg en av de

Jan Barna, høyskolelektor ved Newbold College, påpekte at det er nødvendig å tolke det Ellen G. White skrev for å sørge for at vi ikke misforstår henne på grunn av avstanden fra hennes kultur og språk til vår egen tid. Foto: Vanesa Pizzuto / Adventist Media Exchange CC BY 4.0.

spesifikke utfordringene ved å forstå Ellen White i dag, og presiserte at fordi Ellen White skrev ut fra en annen kultur, tid, språk og et annet verdensbilde enn det vi har i dag, er det behov for «tolkning» av det som er skrevet, slik at vi ikke misforstår intensjonen med det forfatteren ønsker å dele.

Selv om «det historiske og kulturelle gapet er på mellom 100 og 170 år», forklarer Barna, «er det et stort gap med tanke på hvordan storsamfunnet har endret seg bare i løpet av de siste 50 årene av min levetid. Og dette er bare på det historisk­kulturelle nivået.» Hans oppfordring var at vi må «gå forsiktig frem» når vi forsøker å tolke det Ellen White har å bidra med.

Mens noen kan feiltolke behovet for tolkning som et mistenkelig motiv, foreslår Barna det motsatte. «Dette er en hermeneutisk erkjennelse av at personen bak teksten bør anerkjennes med den største respekt gjennom en genuin vilje til å utforske, i vårt tilfelle, Ellen Whites livserfaring, livssammenheng, trossystem,

Foto: Vanesa Pizzuto

Audrey Andersson (foran i midten), styreleder for Ellen G. White Estate, flankert av gjesteforelesere og ledere fra Trans-Europeisk Divisjon under symposiet om Ellen G. White. Foto: Vanesa Pizzuto / Adventist Media Exchange CC BY 4.0.

verdensbilde og hennes språk, inkludert å ta på alvor de grunnleggende forutsetningene som hun hevder å skrive sine skrifter med.»

Barna kom med denne oppfordringen: «Forvent å høre den profetiske stemmen fra forfatteren og hennes tekst, og gjør det på Ellen Whites egne premisser og ikke på leserens premisser.»

EN PROFET I KVINNELIG SKIKKELSE

Dr. Kevin Burton, leder for Centre for Adventist Research ved Andrews University, hadde en forelesning med tittelen «Ellen G. White: Literary Source and Gender». I det som viste seg å være en av symposiets mest tankevekkende presentasjoner, belyste Burton Ellen Whites rolle som kvinnelig profet og hvordan kjønnsfordommer har påvirket både kritikeres og apologeters syn på hennes verk. Burton bemerket: «En fellesnevner for medlemmer av begge leire er deres oppfatning av Ellen Whites kvinnekropp som problematisk.» Han fortsatte med å diskutere hvordan apologetene ofte feiltolket hennes skrøpelighet som bevis på hennes profetiske evner, mens kritikerne hadde en tendens til å tilskrive hennes visjoner ulike sykdommer, som hysteri og dramatiserende personlighetsforstyrrelse (histrionic personality disorder HPD), ved hjelp av upålitelige retrospektive diagnoser. «Alle aspekter av Ellen Whites liv, inkludert hennes visjoner, ble formidlet av hennes kvinnekropp», sa Burton, og oppfordret tilhørerne til å tenke over hva det ville innebære å nærme seg hennes arbeid med ære og respekt for hennes kvinnekropp.

Burton avsluttet sitt foredrag med

Kevin Burton, leder for Centre for Adventist Research ved Andrews University, belyste Ellen Whites rolle som kvinnelig profet og hvordan kjønnsfordommer har påvirket både kritikernes og forsvarernes syn på hennes arbeid. Foto: Vanesa Pizzuto / Adventist Media Exchange CC BY 4.0.

å avlive myten om at Ellen White var «Guds siste valg», og at hun kun ble valgt fordi to menn takket nei. «Det hele er en fullstendig myte», resonnerte Burton. «William Ellis Foy nektet ikke å dele sine visjoner. Han publiserte og delte dem, og fortsatte som prest gjennom hele livet.» Når det gjelder Hazen Foss, påpekte Burton at det finnes begrenset informasjon om ham. Fortellingen om at han nektet å motta kallet, stammer fra et brev skrevet av Ellen White, der hun diskuterer disse spørsmålene. Men «hun bekrefter aldri at Hazen Foss fikk det samme synet som henne selv. Hun gjengir bare hans ord.»

Burton pekte på mangelen på historiske bevis som støtter denne teorien, og gjorde seg følgende tanker: «Det er latterlig å tro at hun var Guds siste valg, og å knytte dette til hennes kjønn og femininitet er

beklagelig ... Jeg er mer tilbøyelig til å tro at Gud valgte henne nettopp fordi hun var kvinne ... for å understreke et poeng om likestilling mellom kjønnene for oss i dag.»

EN UTFORDRING SOM ER LETT Å LØSE

På spørsmål om utfordringene med å tolke Ellen Whites skrifter, svarte Andersson: «En utfordring er at folk rett og slett ikke leser Ellen White.» Hun foreslo et eksperiment: «Ta noe så enkelt som Veien til Kristus og les en del hver dag ... Det vil bringe deg nærmere Bibelen.» Mendez understreket videre at lesning av Whites verker gir et klarere bilde av Guds kjærlighet. «Alfa og Omega­serien begynner og slutter med setningen ‘Gud er kjærlighet’. Dette sammenfatter det overordnede budskapet i forfatterskapet hennes.»

FORMET FORTIDEN, VEILEDER I NÅTIDEN OG INSPIRERER FOR FREMTIDEN Daniel Duda, leder av Trans­Europeisk Divisjon, reflekterte over betydningen av symposiet og sa «Vi er takknemlige for hvordan Gud har brukt Ellen White til å velsigne adventbevegelsen. På dette symposiet har vi blitt velsignet med å få utforske arven etter Ellen White, hennes dyptgripende innvirkning på åndelighet, utdanning og helse. Hun har ikke bare formet vår kirkes fortid, men fortsetter å veilede oss i vår nåtid og inspirere vår fremtid. Hvis det ikke er bevegelse fremover i livene våre, er det noe alvorlig galt. Hvis det ikke er fremgang i våre liv, er vi ikke ledet av Ånden. For der Guds Ånd er til stede, er det frihet til å bevege seg fremover; mennesker er frie til å lære og til å avlære. Vi blir håpets agenter, og det er det vårt europeiske samfunn trenger i dag.»

ÅNDELIGE LEKSER I FOTSPORENE TIL MARY JONES

Ungpiken gikk 42 km for å kjøpe en bibel.

Av Atle F. Aluwini, pastor og bønnekoordinator i Den norske union

Femten år gamle Mary Jones ønsket seg så inderlig en egen bibel. Hun hadde spart i seks år, og nå hadde hun pengene klar. Men det var ingen steder i nærheten av Llanfihangel­y­Pennant, den lille Walisiske landsbyen der hun bodde, hvor man kunne få kjøpt en bibel. Så fikk hun høre at Thomas Charles, en prest som bodde i Bala, hadde bibler å selge.

En vårdag i 1800 la Mary Jones i vei på den 42 kilometer lange turen over åser og daler til Bala. Hun gikk for det meste barbeint. Treskoene sine hadde hun i skreppa. Heldigvis ga Thomas Charles henne tre bibler for prisen av en. Mary Jones var overlykkelig. Hun sprang store deler av veien hjem med de dyrebare biblene.

Flere kirker i Norge markerer Bibeldagen som arrangeres 60 dager før påske. Da jeg planla prekenen min for denne anledningen, lette jeg også etter en barnefortelling.

Jeg kom til å tenke på historien om Mary Jones, og da jeg søkte etter mer informasjon, ble jeg grepet av den inspirerende kraften i Marys liv. En drøm om å gå den samme turen som Mary Jones gjorde i 1800, begynte å vokse i meg.

Første utkast til teksten du nå leser, ble skrevet i St. Michaels Church i Llanfihangel­y­Pennant, den lille landsbyen der Mary Jones vokste opp. Jeg hadde endelig kommet frem etter å ha fullført vandringen som begynte dagen før i Bala. Vanligvis går folk turen i motsatt retning, mot Bala, og ender ved Mary Jones Pilgrim Centre. Men hun gikk selvfølgelig også hjem igjen. Og for meg var det å gå turen fra Bala, der hun endelig hadde fått sin bibel, en måte å dele Marys glede over endelig å ha fått kjøpt sin egen Bibel. Hun ante ikke at alle hennes anstrengelser for å skaffe seg sin egen bibel kom til å inspirere pastor Charles til å bli en pådriver til å stifte The

British and Foreign Bible Society (Det Britiske Bibelselskapet) i 1804.

For meg var det også en anledning til å be og reflektere over mitt eget kall og min egen tjeneste som pastor og bønnekoordinator for Den norske union. Jeg visste at min oppgave var å følge Guds ledelse og være oppmerksom på Den hellige ånds stille stemme.

LEKSJON 1 – GUD ER HER

Jeg begynte turen i Bala en mandag morgen kl. 08.15 og tok den smale veien langs østsiden av Llyn Tegid, innsjøen Bala. Det var en fin start, vakker utsikt og ingen problemer med å finne fram, det var bare å følge veien. Snart kom jeg til St. Gywer kirke i Llangywer. Her fant jeg en grav med følgende inskripsjon:

The kiss of the sun for pardon The song of the birds for mirth One is nearer God´s heart in a garden than anywhere else on earth

Solens kyss for tilgivelse Fuglenes sang et gledens ord Man er nærmere Guds hjerte i en hage enn noe annet sted på jord

Hele veien hadde jeg forutsett Guds nærvær, og dette lille diktet på en grav bekreftet at ved å være oppmerksom på de små detaljene, ville snart flere lærdommer følge.

LEKSJON 2 – HJELP FRA SION

I den lille landsbyen Llanuwchllyn trengte jeg å finne veien videre. Der møtte jeg en vennlig mann med sitt unge barnebarn og Golden retrieveren sin. Vi snakket litt om turen jeg var på, og så sa vi farvel. Jeg ble værende der en stund for å plastre en tå. Mannen med barnebarnet og retrieveren kom tilbake og følte seg nok litt urolig på mine vegne. Han sa at jeg kunne ringe ham når som helst hvis jeg skulle trenge hjelp

En frodig dal i det Walisiske landskapet der femten år gamle Mary Jones gikk 84 kilometer (tur/retur) for å kjøpe en bibel i år 1800. Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

på veien. Vi utvekslet telefonnumre, og jeg fikk vite at han het Sion. Hans hjelp og støtte var svært verdifull og velkommen, og jeg følte at jeg hadde fått hjelp ovenfra, fra Sion, slik vi leser i Skriften.

«Måtte Herren svare deg på nødens dag! Måtte navnet til Jakobs Gud verne deg. Måtte han sende hjelp fra helligdommen og støtte deg fra Sion» (Salme 20,2.3).

Jeg hadde nettopp mottatt åndelig leksjon nummer 2, og jeg visste at jeg hadde mer i vente.

Sion (t.v.) ga nyttig veiledning til artikkelforfatteren Atle F. Aluwini på hans vandring i fotsporene til Mary Jones. Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

LEKSJON 3 – IKKE GÅ FOR HØYT Sion viste meg veien videre, men til tross for hans hjelp, kom jeg for høyt opp i åssiden. Jeg måtte svinge til høyre og gå ned, gjennom en gårdsplass. En hund begynte å bjeffe, og jeg fikk en nagende følelse av å være på forbudt område. Noen minutter senere kom en bil kjørende bakfra, vinduet på førersiden gikk ned, og jeg fikk klar beskjed. «Beklager», svarte jeg, «jeg er på Mary Jones Walk.» «Har du ikke et kart?» sa kvinnen, tydelig irritert. Vel, noen ganger går vi feil selv med et kart (les: Bibelen) i hånden. Men et sunt bibelsk prinsipp er å ikke gå for høyt. Jesus sa det slik: «Når du blir bedt i selskap, så ta ikke

plass øverst ved bordet» (Luk 14,8).

Nettopp. Ikke gå for høyt opp. Hvis verten ønsker det, kan han invitere deg til å ta en plass høyere opp.

Leksjon nummer tre: Ikke gå for høyt opp. Hvis Gud har andre planer, vil Han be deg om å flytte opp.

LEKSJON 4 – GUD VISER VEI

På vei i sørvestlig retning fant jeg ut at det var rikelig med rom for navigasjonsfeil. På flere steder delte stien seg i to. Ved en anledning svingte jeg til høyre. Etter et lite minutt fant jeg et stort tre som sperret stien. Det fikk meg til å sjekke kartet på nytt. Jeg var på feil sti.

Leksjon nummer fire var ikke til å ta feil av: Gud leder deg. Noen ganger kan han stenge veien for å få deg tilbake på rett spor. Vær ydmyk, sjekk kartet og velg riktig kurs.

St. Mikael-kirken i Llanfihangel-y-Pennant (navnet Llanfihangel er Walisisk og betyr St. Mikaels kirke). Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

LEKSJON 5 – VEILEDENDE PRINSIPP

Senere delte veien seg igjen, men denne gangen var ikke engang kartet klart. Jeg bestemte meg for å følge prinsippet jeg hadde lært tidligere den dagen; å holde meg lavt, og det gjorde jeg. Jeg tok den nedre stien, og uten å vite det forlot jeg fotsporene til Mary Jones. Men snart oppdaget jeg at Gud hadde noe å vise meg. Rett ved siden av veien dukket det opp en skatt: en gammel kirke lå skjult bak trær og en diger port. Jeg gikk inn og fant Frans av Assisis bønn. En bønn jeg

kjenner til, men som nå kom tilbake i frisk erindring.

«For det er gjennom at man gir at man får. Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.

Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!

Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!»

På veien ut så jeg inskripsjonen på porten: «Jeg er oppstandelsen og livet.»

Leksjon nummer fem kom til meg med disse ordene: Noen ganger er ikke engang Bibelen klar. Derfor er det viktig å holde seg til prinsippene i Galaterbrevet 5,22­23, der Paulus lister opp Åndens frukter. «Ikke gå for høyt» var mitt ledende prinsipp, og Gud viste meg igjen at Han hadde noe veldig viktig å si.

LEKSJON 6 – BRUK DITT EGET KJENTE UTSTYR

Før jeg dro hjemmefra, var jeg usikker på hvilke støvler jeg skulle ha på meg. Først bestemte jeg meg for å ta med et par nye fjellstøvler, som jeg aldri hadde brukt før. Men i siste liten valgte jeg skoene jeg bruker nesten hver dag. Jeg følte meg trygg på at de ikke ville gi meg noen problemer, og det viste seg å stemme. Den første dagen gikk jeg i 11 timer, og selv om jeg var helt utslitt, hadde føttene klart påkjenningen uten problemer.

Leksjon nummer seks: Når du er klar for en utfordring, bruk det utstyret du selv har prøvd og testet. Ikke eksperimenter med ukjente metoder, men hold deg til det du vet vil fungere.

LEKSJON 7 – Å MØTE SKUFFELSER

Da jeg nærmet meg målet, med bare én time igjen, passerte jeg et esel, det første og eneste jeg så på hele turen. Jeg burde ha tatt et bilde, men telefonen min gikk på reservebatteri. Like etterpå passerte jeg Minford Hotel med dette skiltet: Open – No vacancies. (Åpent – Fullt). Straks

og en fryktelig visjon begynte å hjemsøke meg: «Nei, Herre, ikke gi meg en Josef og Maria­opplevelse.»

Målet mitt for natten var et hotell i den øvre delen av Llyn Mwyngil. Jeg hadde ingen indikasjoner på at det skulle være fullt eller stengt, men jeg hadde ingen reservasjon. Nå kom den stille, lille stemmen med et budskap jeg ikke var klar til å ta imot. Jeg fortsatte å gå, men følte at noe ubehagelig kunne dukke opp. Jeg sa igjen til Herren: «Nei, Jesus, vær så snill, jeg trenger ikke en Maria og Josef­opplevelse. Jeg kan allerede forestille meg hvordan det var for dem, så vær så snill, Herre, spar meg!»

Men, som du kanskje har gjettet, var hotellet stengt, og det på grunn av oppussing. Jeg møtte hotelldirektøren, og før jeg rakk å si så mye, vurderte han tilstanden min og sa: «Bare fortsett 20 minutter nedover veien, så kommer du til Tyn­Y­Cornel hotell. De har ledige rom. Jeg sender en SMS og informerer personalet om at du kommer.»

Leksjon nummer sju: Livet har sine krumspring, og skuffelser må man regne med. Du kan ikke ha en beredskapsplan for alle livets omstendigheter, men Gud leder likevel.

Jeg kunne ha delt et par leksjoner til som jeg har lært underveis, men jeg stopper her med et vers fra Salme 37 som jeg er veldig glad i:

«Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn» (Salme 37,5).

ETTERSKRIFT

Jeg planlegger å reise tilbake til Wales i slutten av april 2025 og inviterer flere til å oppleve denne vandringen selv. Kanskje Gud har noe å lære deg også? Min nye venn Sion har allerede meldt seg på. Du må nok sette av 4­5 dager inkludert reise til og fra Wales. En rimelig god form er nødvendig. Terrenget på turen er ikke veldig krevende, men det er langt. Skriv til meg hvis dette er noe du vil vurdere, en bønnevandring i vakre Wales, for å bli inspirert, for å forstå

Landsbyen Abergynolwyn i Wales er et av de små stedene man passerer på fotturen mellom Bala og Llanfihangel-y-Pennant. Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).

Å HÅNDTERE ENSOMHET: ET SOSIALT PERSPEKTIV

«Jeg er så ensom ... ensomheten tar livet av meg.»

Hvor ofte har du ikke hørt disse ordene fra mennesker som lengter etter selskap fra andre som kan fylle ensomhetsgapet?

Av Pauline Oxley

Når vi vet at vi er skapt som sosiale vesener med evne til å danne gode og sunne relasjoner, kan man spørre seg hvorfor det er så mange mennesker i verden som dør av mangel på venner som kan bringe fellesskap og sunnhet inn i livet deres?

En samfunnslivsundersøkelse utført av myndighetene i 2020 og 2021 avslørte at tre millioner mennesker bare i Storbritannia rapporterte at de følte seg ensomme enten hele tiden eller ofte.

Under covid­19­pandemien rapporterte BBC News at det de kalte «karantene­ensomhet», hadde nådd rekordhøye nivåer (Coughlan, 2020). Dette førte igjen til dårlige sosiale ferdigheter og innadvendthet (Cherry, 2023).

HVA ER ENSOMHET?

Per definisjon er ensomhet en tilstand av tristhet forårsaket av mangel på sosial kontakt med venner eller selskap. Det omtales som en følelse av å savne sunne forbindelser med andre, og som en mangel på kommunikasjon og tilfredsstillelse i oss. Ensomhet kan eksistere på et emosjonelt, sosialt og eksistensielt nivå og kan føles selv om man befinner seg blant en mengde mennesker (Barcella, 2019).

KONSEKVENSER AV ENSOMHET

Ensomheten har vidtrekkende konsekvenser og kan være en utfordring for dem som mister en partner og opplever sorg og ensomhet som følge av dette. Barcella sier at ensomhet «er ganske ødeleggende og svekkende, fordi det fører til et negativt

syn på livet. Det bidrar på en eller annen måte til mangel på aksept og likeverd i mange sosiale kretser. Man blir tilbøyelig til å isolere seg på grunn av frykt, noe som i sin tur kan skape en ond sirkel som fører til en følelse av ensomhet.»

Et av de første skrittene for å takle ensomhetens konsekvenser, er evnen til å gjenkjenne de underliggende årsakene. Dette kan påvirke vårt mentale syn. Det kan få oss til å oppsøke dem vi kan snakke med og dele vår opplevelse av å være ensom med, og utveksle mestringsstrategier for å forbedre relasjonene.

I tillegg til psykiske helserisikoer som depresjon og angst, viser en fersk rapport fra BMC Public Health at personer som lider av ensomhet, har høyere risiko for å utvikle fysiske problemer som hjerteog karsykdommer og dødelighet (Allen, 2022).

ÅRSAKER TIL ENSOMHET

Årsakene til ensomhet er mange. Noen av dem kan være

• Å bo på et annet sted enn familie eller venner

• Å leve alene som enslig forelder

• Tap av en kjær person gjennom dødsfall, separasjon eller skilsmisse

Dr. Romeo Vitell, en kanadisk psykolog, viser til at den kanskje største utfordringen for eldre er å håndtere tapet av en ektefelle, noe som gjør det spesielt vanskelig å komme seg videre i livet etterpå (Vitell, 2015).

Disse faktorene krever metoder for å løse og avhjelpe situasjonen som ensomme mennesker opplever. Uten støtte, oppmuntring og motivasjon fra eksterne kilder, kan de ulike årsakene til ensomhet føre til isolasjon og medfølgende melankoli.

ENSOMHET VS. ALENETID

«Om morgenen, da han hadde stått opp lenge før det ble lyst, gikk han ut og gikk bort til et ensomt sted, og der ba han» (Markus 1,35, NKJV).

Det er forskjell på ensomhet og alenetid, som anses for å være et valg om å være alene, og det å fullt ut akseptere uttrykket for selvbevissthet (Griffiths, 2017). Forskjellen mellom de to kan påvirkes på ulike måter. Beslutningen om å leve frivillig i ensomhet innebærer at man velger å opprettholde et absolutt privatliv i tilbaketrukkethet for personlig refleksjon.

Et godt eksempel på alenetid (i motsetning til ensomhet), er da vår Herre Jesus Kristus ofte trakk seg tilbake fra presset fra folkemengden for å leve i ensomhet. I våre innerste, skjulte ønsker finnes det et behov for kjærlighet, aksept og sosial interaksjon med andre, samtidig som vi i bønn står i kontakt med vår himmelske Far. Jesus var alene, men aldri ensom. Han tilbrakte også førti dager og førti netter i ørkenen da han ble fristet av djevelen (Matteus 4,1­11).

Det er forskjell på ensomhet og alenetid.

Adam opplevde ensomhet før Gud skapte Eva, da Gud sa: «Det er ikke godt at mennesket er alene» (Første Mosebok 2,18, NKJV). Jesus skapte behovet for sosial interaksjon som oppfyller den meningen vi ble skapt til, samtidig som han identifiserer seg med behovet for å trekke seg tilbake for å få fred og stille ensomhet i hans nærvær.

Betydningen av å være for seg selv i bønn og lovprisning, kan være en løsning på tider med ensomhet og behovet for en fredelig og fornyet takksigelsesånd, for «i stillhet og tillit skal din styrke være» (Jesaja 30,15).

Å OVERVINNE ENSOMHET

Det dype, underliggende behovet for kjærlighet og hengivenhet er iboende i oss alle. Den kjente psykologen Maslow, refererte til de ulike nivåene av behov vi har, der kjærlighet står sentralt. I våre innerste, skjulte ønsker ligger det et behov

for kjærlighet, aksept og sosialt samspill med andre (Maslow, 1998). Hvis vi ikke får dekket dette behovet, kan det føre til en opplevelse av ensomhet og en søken etter meningsfylte vennskap og fellesskap.

En måte å overvinne ensomheten på kan være å ha mot til å overvinne frykten for å møte andre mennesker. Ordspråkene 18,24 viser at hemmeligheten bak det å få venner, er å utvikle et vennlig sinnelag. Å bruke skjulte ferdigheter og evner kan gi terapeutiske muligheter som beriker livet ditt. Det kan også være en fordel å være komfortabel med den man er og unngå å sammenligne seg med andre.

Viljen til å utvikle et enkelt formål og et fokusert syn på det å være alene, kan fungere som en motgift. Ensomheten på livets vei med sine mange svingninger, kan by på ulike utfordringer for ulike mennesker.

I boken The Road Less Travelled skisserer Dr. Scott Peck noen av vanskelighetene med å håndtere ensomhetskampen. Ifølge Dr. Peck kan det å håndtere ensomhet føre til følelsesmessige ringvirkninger som frustrasjon, skyldfølelse, sinne, frykt eller angst. Derfor kan bønn og lovprisning, sammen med takknemlighet, være en positiv løsning for å overvinne livets utfordringer (Jakobs brev 5,13).

ORGANISASJONENES ROLLE

«Enkeltpersoner og familier, skoler og arbeidsplasser, helsevesen og offentlige helsesystemer, teknologiselskaper, myndigheter, trosorganisasjoner og lokalsamfunn» må samarbeide om å skape endring (Murthy, 2023), ved å møte behovene til mennesker som kan befinne seg i utkanten av samfunnet på grunn av ensomhet.

I menighetene våre kan vi gjøre flere ting for å håndtere ensomhet. Bønnegrupper, videosamtaler, sosiale møter og ulike aktiviteter skaper kontakt og fellesskap. Det å gi noen som trenger det en gave eller bare stikke innom for å si hei, er ting vi kan gjøre for å støtte hverandre.

Ensomhet er blitt en sosial utfordring uavhengig av alder, kulturelle forskjeller, kjønn eller om personen(e) har en introvert personlighet. Ved å styrke relasjonene i samfunnet, kan sosiale forbindelser gjenoppbygges, slik at alle kan leve et «sunnere og lykkeligere liv» (Murthy, 2023).

Støttende innsats utgjør en forskjell i retning av total inkludering for dem som er i ferd med å dø av ensomhet. Det er et kristent mandat å strekke ut en hånd til andre: «Ren og ubesmittet

religion for Gud og Faderen er dette: å besøke foreldreløse barn og enker i deres nød, og å holde seg uplettet fra verden» (Jakob 1,27, NKJV).

Det

er et kristent mandat å strekke ut en hånd til andre.

Referanser

Allen, J., Darlington, O., Hughes, K. et al, ”The public health impact of loneliness during the COVID­19 pandemic”, BMC Public Health 22, 1654 (2022): https://doi.org/10.1186/s12889­022­14055­2 Barcella, L. (2019), ”What to do when you feel lonely in a crowd”, Elemental: https://elemental.medium. com/ what­to­do­when­you­feel­lonely­in­acrowd5b459821f5e7

Cherry, K. (2023), ”Ensomhet: Causes and Health Consequences”, VeryWell Mind: https://www. verywell mind.com/loneliness­causes­effects­andtreatments2795749

Coughlan, S. (2020), ”Lockdown loneliness reaches record levels”, BBC News: https://www.bbc.co.uk/ news/ education­54973709

Griffiths, D. (2017), ”Hva er forskjellen mellom ensomhet og ensomhet?” https://www.psychreg. org/whatdifference­between­solitude­loneliness/ Gov.UK (2021), ”Wellbeing and Loneliness Community Life Survey 2020/2021”: https:// www.gov.uk/government/statistics/communitylifesurvey­202021­wellbeing­and­loneliness/ wellbeing­andloneliness­community­lifesurvey­202021

National Health Service, ”Dealing with loneliness” (2023), Every Mind Matters: https://www.nhs. uk/everymind­matters/lifes­challenges/ loneliness/?hss_channel=fbp­375103496171112 Maslow, A. H. (1998): http://maxvalue.com/tip043. htm

Murthy, V. (2023), ”Our epidemic of loneliness and isolation”, Office of the US Surgeon General: https://www.hhs.gov/sites/default/files/surgeongeneralsocial­connection­advisory.pdf

Peck, M. S. (1978), The Road Less Travelled (New York, NY: Simon & Schuster), s. 16

Vitelli, R. (2015), ”Grief, loneliness and losing a spouse: learning to live with grief and loneliness after the death of a spouse”,

Psychology Today: https://www.psychologytoday. com/gb/blog/mediaspotlight/201503/griefloneliness­and­losing­spouse

Skribenten Pauline Oxley mener at alle har en historie å fortelle, og hun fant sin stemme særlig gjennom poesien. Pauline har bakgrunn som bedriftsleder, er et aktivt medlem av St Albans Adventistkirke og har skrevet boken Beyond the Valley.

Våre

tidlige pastorer – del 8

ERIK ARNESEN – SEKRETÆR, SKOLELEDER, FORFATTER, PASTOR OG MYE MER

Av Trygve Andersen

Idenne serien om våre aller første forkynnere etter Matteson, kommer vi ikke utenom Erik Arnesen. Han praktiserte ikke så mye som misjonær eller taler rundt om i menighetene, men han var en svært viktig brikke i Adventistkirkens utvikling i Norge og Danmark fra rundt år 1900 og 50 år fremover. Og han hadde sin måte å nå frem til mange mennesker med budskapet, gjennom det skrevne ord og som «pastorenes hyrde» for den neste generasjonens pastorer som kom i arbeid fra rundt 1920. De var opplært «ved Arnesens føtter».

Erik Arnesen var født i Øyer nær Lillehammer i 1868. Han vokste opp på en gård og måtte tidlig være med på arbeidet der. Han lærte seg også å reparere sko og var ellers flink til å skrive, så han hjalp mindre skriveføre naboer med å skrive brev. På disse tingene tjente han litt penger. I ungdommen var han også «budeie» på setra deres, hvor han passet og melket kuene.

Han vokste opp i en tid da drømmen for mange ungdommer var å komme til Amerika. Arnesen hadde en usedvanlig sterk utferdstrang, i ettertid kan man vel kalle det Guds kall og ledelse i hans liv. I 1887 begynte han forberedelsene, bl.a. laget han sin egen amerikakoffert, og året etter reiste han av sted. Han hadde et kort stopp i England, der han kom over en norsk­engelsk ordbok, som han brukte tid med på veien over, han kunne jo i utgangspunktet ikke noe engelsk.

Han kom til noen slektninger i Amerika, hvor han jobbet de første par årene. Så fikk han jobb på en annen gård, hos brødrene Lars og Iver Hilde. De var fra Innvik i Sogn og Fjordane og var blitt adventister i Amerika. Erik Arnesen hadde allerede tidlig i ungdommen hatt litt religiøse interesser, og nå ble de vekket til live igjen. Han ble med dem til møtene i deres menighet i Gilchrist, og der var også pastor Ole P. Norderhus, og hans søster Johanne, som senere ble gift med Dr. Carl Ottosen

fra Danmark. Arnesen ble snart overbevist om han her hadde han møtt den sanne kristendommen, og våren 1891 tok han dåp.

Samme høst startet det opp en misjonsskole for skandinaver på Union College, og Erik Arnesen begynte å studere der. John G. Matteson var en av lærerne på skolen, og de ble godt kjent med hverandre. Matteson var musikalsk og han startet opp en manns­kvartett som Arnesen

Han ble snart overbevist om han her hadde han møtt den sanne kristendommen.

også var med i. Matteson måtte litt senere slutte som lærer der for å ta seg av andre oppgaver, og Arnesen ble bedt om å overta undervisningen. Senere fikk han kall fra Matteson til å være hans sekretær, da Mattesons sønn Alexander ville gjøre noe annet. Og Arnesen fikk et nært og godt forhold til Matteson i arbeidet.

Etter Mattesons død i 1896, fikk Arnesen kall fra O. A. Olsen, som var formann i Generalkonferensen, om å

komme til Battle Creek og jobbe for ham der. Arnesen hadde lært seg stenografi, og det var behov for en slik på hovedkontoret. Dette ble ikke så langvarig, for Dr. Ottosen kom også til Battle Creek samtidig, til Dr. Kellogg og hans store sanatorium der. Og de begynte å planlegge oppstart av sanatorium i Danmark. Ottosen hadde hørt mye godt om Arnesen og ville ha ham med seg på dette prosjektet. Det ble akseptert av både Arnesen og O. A. Olsen, så da ble det reise til Danmark og oppstart av Skodsborg Badesanatorium. Da er vi i 1897. Og Arnesen fikk et hektisk ti­år som Dr. Ottosens personlige sekretær. I tillegg fikk han en rask helseutdanning der på Skodsborg og bidro en del i behandling av pasienter. Han skal ha vært den som behandlet den aller første mannlige pasienten på Skodsborg.

I 1908 skulle man så starte misjonsskole. Og etter litt frem og tilbake, ble Skodsborg valgt som sted for den også. Erik Arnesen ble da bedt om å være skolebestyrer og litt senere også bibellærer. Den oppgaven skjøttet han til alles tilfredshet frem til 1917. Min far, Harald Andersen, var der på misjonsskolen fra 1915 til 1917, og jeg har hans vitnemål derfra, underskrevet av Arnesen. Jeg har også et personlig brev fra Arnesen til min far, skrevet under krigen, som er veldig interessant lesning. Det

Erik Arnesen

viser hvilken omsorg og interesse Arnesen hadde for sine elever, og hvordan han var en virkelig hyrde for dem, også lenge etter skoletiden. Arnesen hadde bl.a. hørt at min far var blitt forstander i Strømmen menighet, og han kommer med gode råd og formaninger om hva som er viktig i en slik stilling. Men ikke minst skriver han at min far er med i hans bønner til Gud.

Fra 1917 og noen år fremover ble det en litt urolig og hektisk tid for Arnesen. Han hadde allerede vært redaktør for Evangeliets sendebud en del år, men fikk nå kall til å ta enda mer ansvar for vårt forlagsarbeid, og de flyttet da til Norge. Men i 1920 ble det igjen behov for skoleleder i Danmark, og kallet kom enda en gang til Arnesen. Så var det behov for ny sangbok for våre menigheter på begynnelsen av 1920­tallet. Arnesen tok på seg den oppgaven også, og fullførte den med glans. Men det tok mye tid, sangboka kom ut i 1924. Han har selv skrevet at han i forbindelse med den nye sangboka skrev nesten 200 sangtekster og oversatte rundt 40, så han hadde også solide dikteriske evner som han nå fikk bruk for. Det var også han som organiserte hele sangbokas oppsett for trykking.

Han var redaktør for bladene våre enda noen år fra 1925, men mot slutten av 20­tallet sviktet helsen, han fikk en lungebetennelse og var egentlig gitt opp av legene. Men han kom seg igjen. Han fikk nå en del hjelp av Karl Abrahamsen og P. G. Nelsen med redaktørarbeidet, men han var stadig med i arbeidet med bladene opp gjennom 30­årene, og skrev artikler til nesten hvert nummer.

I 1931, da var helsen en del bedre, trengte man plutselig en bibellærer på Onsrud, og Arnesen ble bedt om å ta på seg dette. Og det gjorde han.

Gjennom hele sin virketid, og helt til hans eldre dager, brukte han mye tid på litteraturarbeidet. Han påtok seg en hel del oversettelser av våre amerikanske bøker, og han skrev mange egne bøker også, bl.a. Et blik på vor tid, som var en storselger for kolportørene på 1910­tallet. Bokens innhold var svært aktuell da på grunn av 1. verdenskrig, folk søkte etter svar.

Erik Arnesen fungerte som sekretær for Unionsstyret i 24 år (!) fra 1908 til 1932. Hvorfor han ikke står i listen over ordinerte pastorer i SDA­Årboka før 1920 vet jeg ikke, men han hadde kanskje ikke behov for å være ordinert som pastor tidligere i sin gjerning som sekretær, skolelærer/ bestyrer og redaktør osv. Men han var altså åpenbart en usedvanlig viktig lederskikkelse for vår menighet gjennom mange år.

Familiebilde fra Erik Arnesens 90-års dag. (Fra familien Bøhmer.)

Sittende helt foran: Stein Bøhmer, Bengt og Morten Rask Arnesen. Sittende rekke: Ada Bøhmer med Else på fanget, Borghild Iversen, Hjørdis og Erik Arnesen, Karen Rask, Beth Arnesen med Hans Christer og Else Beth på fanget. Stående bak: Per Bøhmer, Grete Bøhmer, Anne og Erik Iversen, John og Arne Iversen, Erik Rask Arnesen og Jacob Rask Arnesen.

Arnesen trappet litt ned utover 1930­tallet. I 1939 flyttet han til Fevik ved Arendal, og ble da enda mindre direkte engasjert. I 1947 flyttet han til Mesnali ved Lillehammer hvor han bodde resten av livet. Han hadde da et kort engasjement som kapellan ved det nystartede Skogli

Arnesen var åpenbart en usedvanlig viktig lederskikkelse for vår menighet gjennom mange år.

badesanatorium, og han jobbet ellers fremdeles med egne bøker og oversettelser. Erik Arnesen giftet seg tre ganger. Hans første kone var Amanda Lovisa Hansen fra Kristiania. Hun var bokholder på Skodsborg da de traff hverandre. Hun døde allerede i 1910, bare 31 år gammel, og bare 3 år etter at de giftet seg. De hadde fått ett barn, Borghild Sofie (hun ble gift Iversen). Amanda hadde en søster, Bertha, som var gift med en av legene på Skodsborg, dr. Nels Nelson. De tok seg av lille Borghild til Arnesen giftet seg på nytt i 1914 med

Else Agneta Rask fra Ribe i Danmark. De fikk 2 barn sammen, Jacob (Rask Arnesen) og Amanda (Ada, gift Bøhmer). Else døde i 1933, bare 51 år gammel. Så giftet Erik seg for tredje gang i 1937 med Hjørdis Christoffersen fra Oslo. Hjørdis var sykepleier, og drev i mange år et rekonvalesenthjem på Mesnali. Hun døde i 1983 og ble 84 år.

Jeg har hatt kontakt med noen av Erik Arnesens barnebarn, og de husker ham som en stille og ydmyk person, lun og god, og ofte på kne i bønn til Gud. Og som regel i arbeid med noe litteratur.

Erik Arnesen ble en gammel mann, han døde i november 1960, 92 år gammel, og ble begravet på Vestre gravlund i Oslo med stor deltagelse fra menigheten og våre institusjoner. Hans sønn Jacob Rask Arnesen skrev en fyldig nekrolog i Evangeliets sendebud, bygget på farens egen selvbiografi.

Kilder: Nekrolog i Ev. Sendebud 1960. 2 store artikler i Ev. Sendebud 1977. Biografi i ESDA skrevet av Sven Hagen Jensen i 2022. Oppslag i blader og bøker hos Adventist Archives på nett. Folketellinger og andre oppslag i Digitalarkivet i Norge, Riksarkivet i Danmark, og i Familysearch.com.

Leif Magne Pettersen ble født 25.august 1945 i Harstad. Han hadde ingen søsken, og vokste opp sammen med sin mor Ester. Han hadde først egen fiskebåt, men tok siden mesterbrev som rørlegger og startet egen bedrift. Leif Magne ble tidlig syk og måtte legge ned sin rørleggerbedrift og flyttet etter sin mors død i 1977 til Stjørdal sammen med sin samboer Arnhild Bertine Rødsand. Han ble med tiden styreleder i borettslaget hvor han bodde. Etter at samboeren døde i 2020 var det ting i livet han gjerne ville gjøre annerledes. Da han var ung, gikk han sammen med sin mor på en møteserie som Terje Bjerka hadde i Harstad. Hans mor ble døpt, men Leif Magne fikk ikke den gangen helt bestemt seg. Da han ble alene, tok han kontakt med kona til Terje. Slik ble det at jeg ble kjent med Leif Magne. Det var i denne tiden at fot nr. to måtte amputeres, men det var ikke til hinder for at Leif Magne valgte å gi sitt liv, det som nå var igjen, til han som kan frelse mennesker, Jesus Kristus. Leif Magne ble døpt med bibelsk dåp 10.05.2022 og ble tatt opp som medlem 21.05.2022 i Syvendedags Adventistkirken i Trondheim. Så traff han Helen Engebretsen Haugen og de giftet seg. Det var ikke så lang tid de fikk sammen, men jeg vet han satte stor pris på tiden han fikk sammen med Helen. Leif Magne sovnet stille inn på Levanger sykehus 02.mai 2024, 78 år gammel. Han etterlater seg ingen barn, kun sin ektefelle Helen. Undertegnede forrettet ved bisettelsen 14.05.2024 som fant sted i «Gamle lokstall», Stjørdal. Vi lyser fred over Leif Magne Pettersens gode minne.

Rolf Andvik Pastor i Trøndelag

Vi minnes

Ivar Kristoffer Mellingen, Bergen menighet, sovnet inn i dødens søvn, 76 år gammel, den 6. mai 2024. Ivar ble født den 9. mars 1948, og vokste opp i Åsane. Da Ivar var seks år gammel, ble hans far ble syk og døde. Familien ble da slynget ut i store vanskeligheter, men heldigvis kom familie og venner dem til unnsetning i en vanskelig tid. Denne tiden ville alltid forme Ivar til den han var, og han lærte betydningen av å være et medmenneske.

I 1969 møtte Ivar sin kjære Henny, som han giftet seg med i 1972. Sammen fikk de fire barn, Ane, Irene, Arvid og Øystein. Ivar var en hengiven familiemann, og hjemmet som Henny og Ivar skapte, var et sted fylt av kjærlighet og omsorg.

På 80­tallet begynte Henny å interessere seg for adventistenes tro og lære. Hun begynte å komme i kirken på sabbatene, noe Ivar til å begynne med ikke var så begeistret for. Men etter hvert som han oppdaget dybdene i Guds Ord, kjente han også at Adventmenigheten var det rette for ham. De ble derfor begge døpt i Bergen menighet i 1985, og sammen har de vært et uatskillelig team som har hatt en stor og positiv påvirkning på arbeidet i menigheten. Da kreftdiagnosen kom den 19. februar i år, ble det etter hvert klart at Ivar ikke kom til å ha lenge å leve. Han var likevel fylt av frelsesvisshet og tro og kjærlighet til Jesus helt til det siste. Ivar sovnet inn omgitt av sin kjære ektefelle, barn og barnebarn. Ved Ivars begravelse ved Åsane gamle kirke, var det sitteplasser til 240 mennesker. Det var langt fra nok. Folk sto også i midtgangen, og på utsiden av kirken var det en kø av mennesker som ikke fikk komme inn. I salen satt mange som hadde fått et klapp på skulderen og et vennlig ord fra Ivar. Dette er testamentet etter en mann som har elsket Jesus og ønsket å få øye på, oppsøke og hjelpe mennesker!

Arne-Kristian Andersen

ADRA Norge søker ny

Generalsekretær

Se stillingsannonse her: adranorge.no/ledige-stillinger og på adventist.no

Søknadsfrist 31. august 2024

For mer informasjon, kontakt styreleder for ADRA Norge, Christopher Kjølner. Telefon 905 31 962 E-post: ck@pyurenergy.no

ADRA er Adventistkirkens globale bistandsorganisasjon som arbeider I 120 land. Vår oppgave er å tjene mennesker så alle kan få de mulighetene i livet som Gud ønsker. Vi hjelper mennesker i nød uavhengig av alder, kjønn, etnisk bakgrunn og politisk eller religiøs tilhørighet. ADRA Norges programmer legger særlig vekt på å bedre kvinner og barns arbeids- og livssituasjon gjennom klimatilpasning og bærekraftig dyrking av mat, inkluderende kvalitetsutdanning og livslang læring for alle.

ADRA Norge samarbeider med private givere og mottar støtte fra Norad, der ADRA har status som Plusspartner.

ADRA Norge har nylig inngått en 5-årig programavtale med Norad for inkluderende kvalitetsutdanning i SørSudan, Niger, Mali, Myanmar, Uganda, Somalia og Etiopia.

“Å finne en ny generalsekretær er det viktigste ADRA Norges styre jobber med akkurat nå. For meg er det en velsignelse å være med i et arbeid som handler om å gi mennesker livsnødvendig hjelp, muligheter og mening” Christopher Kjølner, styreleder ADRA Norge

Kvinneforum

Dønna

30 aug. – 1 sept. 2024

Heidi er psykiater og jobber med komplekse traumer og psykosomatikk ved Sørlandet Sykehus. Hun er også leder for Adventistkirkens

Helsearbeiderforening SAHA. I sin lokale menighet setter hun pris på å bidra med musikk og i lavterskeltilbud til flyktninger. Heidi er spesielt glad i naturen og når familien kan samles. Hun er gift med Dan Viggo, har 4 voksne sønner og et barnebarn.

Tema: En Gud som «ser».

”Når vanskeligheter og belastende livshendelser treffer oss, er det ikke alltid vi opplever Guds nærvær. Hvor er egentlig Gud i alt som skjer, og hvordan finne styrke og mening? Hvordan kan vi se oss selv og andre med Guds medfølende blikk, og navigere i livet med respekt for egne og andres grenser? Gjennom aktuelle historier i Bibelen, fagkunnskap og egne livserfaringer, vil Heidi bidra med refleksjoner og åpne for samtale rundt disse temaene.”

Starter fredag 30 aug. kl 18 med kveldsmat.

Avslutter søndag kl 14.

Påmelding snarest mulig. Frist er 15. juli 2024 til kontonr.1503.45.65373. Merk innbet. med «Kvinneforum 2024»

Pris for hele helgen kr. 1100,-. For enerom kr.1200,-. Det er bare noen få enerom, så vær ute i tide for det.

Prisen innbefatter 2 netter + måltider og inkl. vasking.

Vi sees der!

Vi gratulerer

90 Aud Oddbjørg Wilhelmine

Sørensen

Tromsø menighet, 11. juli

Maj­Britt Inger Krekling

Namdal menighet, 17. juli

Karl Gunnar Martinussen

Sandnes menighet, 27. juli

Tor Reistad

Bergen menighet, 2. august

Bjørg Johanna Sjelmo Viken

Hønefoss menighet, 19. august

Solrun Mathisen

Vadsø menighet, 25. august

Maja Wilhelmine Borgen

Bredalslien

Sandefjord menighet, 25. august

85 Brynjar Grøtting

Mysen menighet, 20. juli

Kari Jean Natterstad Lindsøe

Gudbrandsdalen menighet, 6. august

Kirsten Lovise Marceliussen

Bergen menighet, 8. august

Lilly Therese Kolvik Johansen

Hønefoss menighet, 17. august

80 Edwin Torkelsen

Tyrifjord menighet, 31. juli

Mary Øverli

Oslo, Betel menighet, 1. august

Tove Johansen

Sandnes menighet, 5. august

Roald Martin Mikkelsen

Mjøndalen menighet, 8. august

Gerd Evelyn Frøyen

Mjøndalen menighet, 10. august

Kjell Knutsen

Sandnes menighet, 17. august

Bjørg Hofseth

Bergen menighet, 18. august

75

Steinar Herbert Kristoffersen

Mandal menighet, 31. august

Kjell­Arne Fosse

Larvik menighet, 4. september

Gerd Karin Bäckman

Harstad menighet, 14. juli

Torbjørn Magne Halvorsen

Lofoten menighet, 20. juli

Einar Berger

Moss menighet, 26. juli

Erling Huru

Vadsø menighet, 5. august

Knut Huru

Lillehammer menighet, 5. august

Margareth Bjaanes

Grenland menighet, 6. august

Knut Johansson

Strømmen menighet, 9. august

Nils Audun Bjørnevik

Stavanger menighet, 11. august

Ragnhild Rigmor Eide

Sandefjord menighet, 15. august

Birger Marvin Mikalsen

Harstad menighet, 16. august

Grete Nygaard

Tønsberg menighet, 19. august

Gunnar Hovden

Stavanger menighet, 23. august

Toril Engan

Grenland menighet, 2. september

Kenneth Jenssen

Sandnessjøen og omegn mgh, 7. sept.

70 Svein Losne

Bergen menighet, 5. august

Ivan Bjarne Kristensen

Mjøndalen menighet, 20. august

Wenche Olga Frydenberg Aker

Mjøndalen menighet, 9. sept.

ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE

Den norske union

Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse

Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse

Web: www.adventist.no

E-post: post.dnu@adventist.no

Telefon: 32 16 16 70

Bankgironr.: 3000.30.33100

Vipps: 17268

Leder: Victor Marley

E-post: victor.marley@adventist.no

Sekretær: Marianne Dyrud

E-post: marianne.dyrud@adventist.no

Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no

Adventistkirkens ressurssenter

Postboks 103, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 15 52

E-post: ordre@norskbokforlag.no

Nordnorsk distrikt

Stuertveien 6, 9014 Tromsø

Telefon: 465 41 322

E-post: post.nnd@adventist.no

Leder: Tom Angelsen

Vestnorsk distrikt

Postboks 6, 5358 Fjell

Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no

Leder: Øyvind Gjengstø

Østnorsk distrikt

Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse

Telefon: 481 55 628

E-post: post.ond@adventist.no

Leder: Claes Lundström

Kurbadet

Akersgata 74, 0180 Oslo

Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060

E-post: post@kurbadet.oslo.no

ADRA Norge

Pb. 124, 3529 Røyse

Telefon: 31 01 88 00

Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no

E-post: post@adranorge.no

Norsk Bibelinstitutt

Postboks 133, 3529 Røyse

Telefon: 32 16 16 32

Bankgironr.: 3000.30.22222

Leder: Vidar Hovden

www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no

Kontakt

Kanadisk adventistdame vil gjerne korrespondere/treffe adventistmann 55+. Jeg elsker Gud og liker å tjene ham, eventyrlysten, utadvendt, omtenksom og snill; og du må også ha disse egenskapene. For å lære mer, kontakt meg ved å sende en melding til post@adventnytt.no som vil videresende dem til meg.

UNGDOM SOM IKKE FÅR ADVENTNYTT?

Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet til: ordre@norskbokforlag.no, Tel 32 16 15 60.

HUSK: MELD ADRESSEFORANDRING!

Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed på når du skifter adresse slik at du ikke går glipp av et viktig, månedlig lyspunkt, Adventnytt! E­post: ordre@norskbokforlag.no, Telefon: 32 16 15 60.

Hope Channel Norge

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no

Norsk Bokforlag

Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no

Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no

Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange

Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no

Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no

Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter

Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer

Resepsjon: 61 24 91 00

Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no

E-post: skogli@skogli.no

Mosserødhjemmet

Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no

Syvendedags Adventistkirkens

Seniorforening

Leder: Finn Møller Nielsen

Telefon: 992 49 714 www.sdasenior.no

finn.moller.nielsen@hebb.no

Bankgironr.: 3000 26 41867

Hei på deg! Liker du å ta bilder, tegne eller skrive?

Har du noe du vil fortelle om? Send tips til gry.haugen@adranorge.no. Barnesiden leveres av ADRA.

Hei! Husker du meg? Jeg heter Napim og bor i Sør­Sudan.

BARNESIDEN

NYE VENN NAPIM!

En vanlig dag for meg, begynner ved soloppgang. Da er det mitt ansvar å hjelpe til med noen faste oppgaver før jeg skal til skolen.

Ringen jeg har på hodet beskytter meg når jeg må bære tunge eller farlige ting, som for eksempel denne store kniven. Ringen er laget av strå og noen rester av gamle klær. Jeg tror virkelig at du hadde likt å ha meg med på speidertur!

Så går vi ut sammen, søsteren min, venninnen min og jeg, for å hente inn ved til bålet. Noen ganger finner vi kvister på bakken, andre ganger klatrer vi opp i trærne og hakker ned døde greiner med machetene våre. Ser du at jeg klatrer i greina?

Etterpå må vi hente vann til familien. Vi tar vannkannene med oss og går raskt til brønnen. Når kannene er fulle, er de skikkelig tunge! Men vi er veldig sterke, så dette får vi til.

Jeg pleier å koste bakken ved hyttene våre. Foreldrene mine forventer orden, så jeg må gjøre en god jobb!

Så samler vi sammen kvistene, binder de sammen og bærer de hjemover.

Sorghum­kornet må males til mel. Det burde du prøve en gang!

I dag har vi fått litt hjelp! Vi maler kornet mellom to steiner, en flat stein og en rund. Endelig kan vi koke maten!

Hvilke av aktivitetene som Napim pleier å gjøre hadde du likt best? Vil du tegne en tegning av deg sammen med Napim? I neste nummer av Advent Nytt får du høre enda mer om Napim i Sør-Sudan! Da skal du også få høre hvordan familien hennes har fått hjelp av ADRA!

Foto: ADRA Spangler, Haugen

SIDEN SIST:

Av Victor Marley

Iavisen Vårt Land, 4. juni i år, ble det rapportert om en bok og et foredrag av kommunikasjons­ og markedsføringsekspert Peder Tellefsdal. Overskriften formidlet essensen i foredraget – at kristne kirker er alt for dårlige til å kommunisere kristendommens kjernebudskap. For Tellefsdal virket det som at kirkene var mer opptatt av klima og LHBT+ enn av Jesus Kristus.

– Evangeliet, sier Tellefsdal, er den beste historien i hele verdens historie og har en kraft som forandrer alt. Kristne kirker må derfor slutte å oppføre seg som kameleoner som blir styrt av trender, eller skilpadder som trekker seg inn i sitt hus, men heller være tydelige på at Jesus er veien, sannheten og livet.

fortelle på nasjonal radio om Jesu oppstandelse, men som i stedet snakket om usikkerhet rundt detaljene i oppstandelsesfortellingen.

Verdens beste historie

Artikkelen fikk meg til å spørre: hvordan er det med oss? Er Syvendedags Adventister i Norge tydelige på vårt Jesussentrerte budskap?

Det første jeg gjorde var å slå opp på vår nasjonale webside. Det første som fanget øynene mine, var til min lettelse et banner for podkasten «Nærmere Jesus».

Så bra, tenkte jeg! Man trenger ikke å lese videre for å forstå at vi er en kirke som ønsker å komme nærmere Jesus. Dette er evangeliet. Jesus gjorde det mulig for hver og en av oss å komme nærmere ham, nærmere Gud – og å oppleve et liv hvor han er til stede. En stor takk går til distriktsleder Claes Lundström og Hope Channel for at denne flotte ressursen har blitt gjort tilgjengelig for oss.

Jeg blar videre. Flere artikler om evangeliet og om dåp. Så kom våre uttalte verdier – Trofasthet, Raushet og Samfunnsansvar. Tre ord som sier mye om hva vi møter i Jesus.

Websidene til de lokale menighetene var noe mer varierende. Noen la stor vekt på nyheter og hva som skjer i menigheten. Andre hadde fokus på verdier, fellesskap og relasjoner. I et fåtall websider jeg var innom, ble jeg møtt av ord som «Satan» og «Babylon». Men hva er det som opptar oss i samtalene oss imellom? Er vi begeistret for Jesus og hva Jesus har gjort for oss denne uken eller gjennom livene våre? Er vi klare til å fortelle nysgjerrige naboer og kollegaer kort og konsist hvorfor vi tro på Jesus som veien, sannhet og livet? Jeg håper vi ikke er som presten Tellefsdal fortalte om, som i påsken fikk mulighet å

Jeg er Syvendedags Adventist fordi jeg opplever at vår teologi mer enn noen andres, formidler en Gud som har lovet å være «med» mennesker. Helligdommen forteller om Guds frelsesplan, en øversteprest som er med oss hver dag. Sabbaten er en gave til oss – en ukentlig avtale hvor vi kan glede oss over fellesskap med Gud og andre. Vår lære om dommen og døden avviser bildet av en fjern og hard Gud som straffer mennesker med evig helvete. Og vårt fokus på Jesu gjenkomst, forteller oss om en Frelser som har kontroll og som teller dager til at han kan være med oss mennesker i all evighet. Spørsmålet er da hvordan denne troen hjelper mennesker med det de er bekymret for eller står overfor i dag. Oppgaven vår er å gjøre Jesus kjent, men vi må også lytte til hva menneskene vi møter, er opptatt av. Viser vi ekte interesse for dem og formidler på en tydelig måte at vi bryr oss om dem? Det er slik vi kan bli brobyggere mellom mennesker og Jesus.

Jesus Kristus er sentrum i alt vi tror på. Jeg håper og ber om at vi gjør noe hver dag for å komme nærmere ham. Jeg er enig med Tellefsen i at vi må være tydelige i vår kommunikasjon av dette, både lokalt og som nasjonal kirke, men også som individer. I møte med mennesker må vi fortelle med alt vi er (og om nødvendig, også med ord), om Jesus Kristus og hvilken glede og håp vi har i ham.

PS.

Sistesiden i forrige nummer ble forvekslet så en tidligere versjon kom ut. Artikkelen som nevnes der, finner du i dette nummeret av Adventnytt

Leder for Adventistkirken i Norge

VICTOR MARLEY