Tur

Fredrik Knutsen

ÅRDAL FØNHUS KOIA En tur 2018

Allerede for ca 35 år siden begynte jeg å tenke på å gå fra

Innhold

Vestlandet til Oslo. Jeg så på muligheten for å gå SkjoldenTurtagrø-Fanaråken- Vettisfossen og videre over Valdresflya

• Planlegging 1 • Skjolden - Tyin

Side 3

• Øvre Årdal - Moraskaret • Årdal - Sletterust • Sletterust - Kyrkjestølane • Kyrkjestølane - Sulebu • Sulebu - Vang • Vang - Nøsen • Nøsen - Storefjell • Storefjell - Buvasstølane • Buvasstølane - Fønhuskoia

til Oslo. Problemet med denne ruta er at du må gå mye på Europaveier og asfalt. Jeg gjorde et forsøk i 2014 men måtte gi opp på grunn av for mye snø. Jeg gjorde et nytt forsøk i 2015, men den gang med Årdal som utgangspunkt. Årdal - Vettigard - Vettisfossen.

Det tredje alternativet var Årdal - Sletterust - Kyrkjestølan Sulebu.

Det er dette som ble den ruta jeg valgte å følge.

Jeg har brukt mange timer med deskresearch om hvor jeg skulle gå. Jeg la til grunn en del kriterier: Være mulighet for overnatting.

Få mat på stedet.

3.Passe lange dagsetapper.

Skjolden - Tyin 2014 I 2014 gikk jeg - Skjolden - Turtagrø - Skogadalsbøen - Tyin.

Fra skjolden til Turtagrø er det femten km. de første fem inn til Fortun er flate, de siste ti er oppover. Turtagrø ligger 900 meter over havet. Det var en ganske hard tur opp til Turtagrø. De siste km gikk ganske trått, men jeg kom opp. Hele veien er asfalt. Det var liten trafikk.

Det er når du går at du opplever naturen rundt deg. Da ser du gamle hus, fosser og beskrivelser som kan stå langs veien. Det som er viktig er at du tar deg tid til å stoppe opp og se deg om.

På en slik tur er det viktig og ikke ha hastverk.

Jeg hadde overnattet på Skjolden Hotel første natten. Andre natten overnattet jeg på Turtagrø. Jeg hadde ikke til hensikt å ligge ute for en hver pris. Jeg hadde med meg telt for å overnatte i, hvis det ble nødvendig.

Dag to gikk fra Turtagrø til Skogadalsbøen. Den første delen av denne turen går oppgjennom Helgedalen til Ekrehytta. Som dere ser av bildet, finnes det ikke snø. Jeg hadde ikke tenkt at det var snø i fjellet på denne tiden av året. Innerst i dalen på vei til Ekrehytta fikk jeg bange anelser. På veien opp til Keiserpasset ble det mer og mer snø.

På en måte var det greit å gå på snøen. det var flatt og fint. Den var hard og fin å gå på.

Risikoen var at den kunne begynne å smelte slik at jeg ville synke igjennom.

Underveis traff jeg på nederlendere. Det var et ungt par fra Amsterdam, som aldri hadde opplevd snø før. Jeg så de kravlet seg fram oppi steinura. Da de så jeg gikk nede på snøen begynte de å rope på meg. Jeg stoppet opp og ventet på at de skulle komme ned til meg. De spurte om det ikke var farlig å gå på snøen. Jeg forklarte dem at det kunne være farlig hvis snøen begynte å smelte, da kunne de tråkke gjennom, og det ville bli et slit å gå.

Det endte opp med at de spurte om de kunne få slå følge med meg. Vi gikk sammen fra litt etter Eikerhytta til elva Utla like nedenfor Skogadalsbøen. De hadde bestemt seg for å telte den natte. Et par timer etter at jeg kom fram til Skodalsbøen kom de også. Jeg tror de fant den norske fjellheimen litt for tøff. Dette var deres første tur i fjellet. Det skulle vise seg at dette var de eneste jeg traff på alle turene i dette prosjektet.

Dag tre gikk jeg fra Skogadalsbøen til Tyinholmen. Jeg gikk Urdalen til Uradalsvannet. Jeg fikk opplyst på Skogadalsbøen at det hadde gått flere ras langs Uradalsvannet. Jeg så alle disse rasene, men jeg hadde ingen annen vei å gå enn å gå tvers gjennom dem. Det var gamle ras så jeg så ikke på det som noe fare. Grunnen til at jeg valgte den ruta var at da vill jeg krysse en kraftledning som går inn langs Koldevannet. På den måten ville jeg når jeg kom ut nav Uradalen og inn Koldedalen se denne kraftledningen og vite hvor jeg var. På bildet som er tatt av Koldedalsnosi kan dere se at jeg krysser under kraftledningen. Det er alltid lurt å merke seg slike kjennetegn når en planlegger en rute. Planen var å gå til Slettningsbu, men på grunn av de rådene snøforholdene valgte jeg å avbryte turen på grunn av snømengden som var i fjellet.

Øvre Årdal - Vettisfossen - Ingjerdbu - Morakaskaret 2016

I 2016 gjorde jeg et nytt forsøk. Jeg hadde da lagt om ruta litt, og valgt Øvre Årdal som utgangspunkt. Planen var da å gå opp Utladalen til Vettisfossen og inn til Ingjerdbu. I 2016 var Ingjerdbu åpen og jeg overnattet her.

Turen opp Utladalen er en fantastisk opplevelse, og må bare oppleves.

Veien opp til Vetti gard er bygd med dugnadsinnsats. Men når du går opp denne veien kan du ikke la være å tenke på at de menneskene som valgte å bosette seg her oppe var noen hardhauser. Dalen er trang og fjellsidene bratte, og på hver side ligger det gårder. Her livberget de seg før i tiden. I dag er gårdene blitt turiststeder, hvor slike vandrere som meg kan komme innom og kjøpe en kopp kaffe og vaffel. På noen av stedene er det mulig med overnatting.

Fjellsiden stuper bratt ned på begge sider, og flere fosser stuper ned i elva Utla. Det var denne elva jeg krysset over der Utladalen og Vetle Utladalen møttes året før. Du kan ikke unngå å høre fosseduren når du går innover på veien opp til Vetti gard. Du vandrer forbi Hjellefossen og Hyljefossen. Det er flere innover.

Jeg går forbi skilte som viser vei til Skåri, videre opp gjennom dalen. Passerer noen gårder, går innom på et par av gårdstunene for å ta noen bilder. Det er godt bevarte hus. Det er først når du går opp disse bakken du skjønner at det måtte ha vært et slit å leve oppi her. Her får du ingen hvile når du er ute å går. Her er det enten opp eller ned. Du finner ikke en flat strekning, og er det flatt så kan du være sikker på at det er for bratt på den ene siden til å gå der.

Hus i Utladalen

Hjelle gĂĽrd

Etter en kort pause med en kaffekopp og en vaffel pü Vetti gard, gikk ferden videre opp gjennom den bratte fjellsiden opp til Vettismorki. Enkelte steder er det lagd trappetrinn i terrenget slik at det er mulig ü komme opp. Fra Vetti gard og opp til Vettismorki er det 370 meter, og det er praktisk talt rett opp. Det er her oppe Vettisfossen har sitt utspring. Jeg likte meg ikke ute pü kanten av juvet hvor Vettisfossen stuper 275 meter ned i dalbunnen under meg. Jeg er ikke glad i høyder og ikke slike

som denne.

Fra Vettisfossen var det kort vei bort ti Ingjerdbu. Dette var en DNT hytte i 2016, men den er nå nedlagt. Jeg overnattet her før jeg fortsatte turen mot Slettningsbu. Jeg var tidlig framme på Ingjerdbu, så det ble mye hvile. Av den grunn så våknet jeg desto tidligere dagen etterpå. klokken seks om morgenen fortsatte jeg mot Slettningsbu. Den første delen av veien er relativt flat og lett å gå. Opp mot Morkaskaret er det litt stigning, høydeforskjellen er 400 meter, men det merkes knapt.

Her skulle årets problemer starte. Snøen som ikke smeltet året før, og som hindret meg da hadde nå funnet tiden inne for å smelte. Dette igjen medførte store mengder vann i bekker og elver. Jeg kom rett og slett ikke over disse bekkene og elvene. jeg kom etter mye om og men over en bekk, men kom ikke over neste. Da jeg skulle over den samme bekken på veien tilbake var det bare så vidt jeg kom over. Derfor var det bare å gi opp denne gangen også.

Øvre Årdal - Fønhuskoia 2018 Øvre Årdal - Sletterust 2018 Jeg fikk tips om denne veien av Morten Berg like før jeg skulle dra. Jeg undersøkte litt på nettet om veien, og det var svært lite som sto om den. Det var blant annet nevnt at den var stengt.

Jeg tok kontakt med turistkontoret i Årdal og spurte om det var mulig å gå veien opp, og videre inn til Sletterust. De sa det var mulig, men at det kunne være fare for ras enkelte steder. I dag er det ikke mulig å se veien slynge seg opp gjennom fjellsiden fordi hele fjellsiden som veien ligger i er i ferd med å gro igjen.

Veien opp fra Årdal er bratt og den slynger seg opp gjennom fjellsiden, gjennom flere svinger. For å komme inn på den gamle veien må du opp 400 meter på den nye veien. Her er det litt trafikk, og du må gjennom noen korte tuneller, det er litt plass på sidene slik at det går an å gå der. Når du kommer opp til der den gamle veien starter kommer du inn på grusvei. Den første delen av veien er bra vedlikeholdt og er grei å gå på. Det viktigste er å holde jevn fart. For hver sving du kommer rundt ser du Årdal forsvinner under deg. Det er ingen gjerder som hindrer deg i å stå på kanten og se rett ned. Noen steder står det et par stabbesteiner igjen. De som fant på å sette opp stabbesteiner i veikanten for å hindre at noen kjørte utfor var vel litt naive. Men det var datidens veisikring. Jeg startet fra Årdal klokken fire om ettermiddagen og gikk opp de tusen meters høydene på litt over fire timer. På veien opp hørte jeg stadig tordenskrall i det fjerne på den andre siden av dalen

Veien videre innover til Sletterust er hogd inn i fjellsiden. Det er bratt opp på innsiden, og rett ned på utsiden. Denne delen av veien er ikke vedlikeholdt, og det står mange skilt om at den er sperret. Det hadde gått små ras mange steder, men jeg følte meg ikke redd for å gå der. Det har vært litt av en ingeniørkunst å lage denne veien opp de bratte fjellsiden ut mot Årdal og videre inn over langs fjellsiden av Heirsnosi.

Jeg startet på vei til Sletterust ca kl 20:30 på kvelden. Veien er fin å gå på.

Du vil oppleve en flott utsikt og mange spennende forseringer på din vei mot Sletterust. Personlig synes jeg ikke det er nødvendig å sperre veien, det er mange steder i fjell Norge som er mye mer spektakulært og farligere en denne veien. Det skal heller ikke så mye vedlikehold til før veien kan komme i en slik stand at den f.eks. kan sykles på. Noen deler lå det fremdeles snø, og det var litt nervepirrende å gå over snø skavler som lå over veien, og hvis du skulle være så uheldig og miste fotfeste, ville du skli ned noen meter. Det var ikke så farlig som det høres og ser ut på bildene.

Et par tuneller skal også forseres. Her var det anbefalt å ha med hodelykt fordi det er ujevnt gulv i tunellene, og de er mørke. Jeg hadde kveldssolen i ryggen og den var så lav at den lyste opp tunellen. På bildet kan dere se lyset i enden av den. Det er ikke et tog. Nedenfor slynger den nye veien seg nedover dalbunnen. Jeg var på Sletterust ca kl 24:00. Jeg har ikke notert klokkeslett på turen, men jeg har tatt mange bilder og på bildene er det klokkeslett.

Sletterust - Kyrkjestølane Den første natta ble det overnatting i telt. Da jeg slo opp teltet blåste mellom 14 og 20 m/s. Med andre ord var det vanskelig å sette opp teltet. Jeg måtte legge sekken inni i teltet slik at det ikke blåste av gårde. Etter litt strev fikk jeg det opp. Det var bare å legge seg ned i soveposen og kjenne teltduken som lå flat over deg og lytte til vinden. Det sier seg selv at i slikt vær så sover du ikke mye.

Morgenen opprant med sol, men mye vind. Den hadde løyet litt, men ikke mye. Etter en kjapp frokost, var det bare å få teltet ned igjen.

Samme prosedyre som kvelden før. Vinden skulle vare hele dagen, men jeg hadde den heldigvis i ryggen.

Etter litt leting etter veien til Slettningsbu var det bare å legge i vei innover fjellet. Først gikk turen oppover til Skivardegge, den ligger på 1370 meter. Jeg har det ikke for vane å se meg tilbake, men når du går i fjellet så kan det være lurt å ta en titt tilbake og se hvordan landskapet du har gått i ser ut. Bildet nr………

Sletterust og Kyrkjestølane ligger på Tyin. Ruta jeg valgte å gå går over fjellryggen Skivardegge. Fra Skivardegge og ned til veiskille til Slettningsbu var relativt enkel å gå. Fra dette punktet og til neste veiskille til Slettningsbu var det adskillig hardere, dette var det vanskeligste terrenget å gå i på hele turen. På disse fire km brukte jeg tre timer, mens jeg brukte to timer på de neste fem. Her var det bratt nedover de siste to km. DNT klassifiserer denne turen som en kategori rødt, det betyr krevende. Det var flere bekker og elver å passere, og disse var ganske strie og dype.Denne ruta er vardet i 1876 og er en av de eldste rutene til DNT. Den er relativt godt merket, og godt synlig i terrenget mesteparten av veien. På steder var den vanskelig å gå fordi det mange steinurer skal passeres, men sett under ett så var det en flott rute å følge. Jeg startet fra Slettrust kl 09:45 og var framme kl 17:00. Den har gradering rødt som betyr at den er krevende. Lengde ca tolv km og estimert tid fra DNT er ca fem timer. Jeg brukte syv timer, men la inn flere stopp for å ta bilder og se på naturen.

Utsikt til Jotunheimen

Kyrkjestølane - Sulebu

Etter et opphold på Kyrkjestølen forsetter turen til Sulebu.

Damene som driver denne hytta heter Aagot og Helga. De lagde god mat og skaffet meg det jeg trengte. Etter to harde dager med en natt i telt var det deilig og ligge i en seng.

En erfaring jeg gjorde ganske tidlig på denne turen var å finne det rette utgangspunktet for rutene. De er ikke bestandig godt merket.

Noen ganger ser du dem ikke før du er helt borti dem. Både på Sletterust og på Kyrkjestølane brukte jeg litt tid for finne startpunktet.

Før jeg startet fra Kyrkjestølane måtte jeg en tur innom gamlehuset på Kyrkjestølen. Her var det mye gammelt å se.

Huset var godt bevart.

I dag skulle jeg til Sulebu. Her var det to valg. Jeg kunne gå en drøy km langs den gamle kongeveien, og på sti opp på østsida av Sula inn til hytta, eller gå to km til enden av Støgofjorden gjennom hyttefeltet, og på sti opp til Gamlestøgofjellet og inn til hytta. Jeg valgte det siste. Som jeg har skrevet tidligere kan det være vanskelig å finne starten på stiene. Det var det denne gangen også, men jeg fant en hytte med folk i, og jeg spurte om vegen.

Det var ikke langt til starten av stien. Da var det bare å begynne å gå. Turen oppover var lett å gå på. Det er mye trafikk på denne stien. Det var eneste gangen på turen at jeg så mennesker som var ute på tur. Turen inn til hytta tok ca tre timer og det er estimatet for turen. Dette er en middels tur.

I og med at jeg var framme på Sulebu i ett tiden ble det en lang god hvile her. Det var ingen innom hytta, men jeg så flere som

Sulebu - Vang Morgenen opprant med litt mørke skyer i horisonten. Dagens

etappe var ikke veldig godt merket. Dette fikk jeg en følelse av da jeg planla turen, og leste om de forskjellige rutene. Bildet som jeg tok på Vardhovdtind viser dette. Det er mange år siden disse skiltene var vedlikeholdt. Den røde T merkingen var heller ikke særlig å skryte av. Planen var å gå fra Sulebu til Vang i Valdres.

Første del var å gå over Vardhovdflænane til Vardhovdtinden som var en strekning på ca 6 km. Her ville jeg treffe på stien som gikk ned til Grovstølen og til Soleistølen øverst i Skadalen. Jeg startet fra Sulebu kl 06:30. og var ved veiskille ved Vardhovdtind kl 08:43.

En tur på to timer og et kvarter. Det var lett og flatt treng, og gå i og været ble bedre og bedre.

Fra Vardhovdtind til Soleistølen brukte jeg fire timer. Det var et mye tøffere terreng over Muneflæen, og merkingen var dårlig og stien bar preg av at her gikk det ikke ofte folk. Flere ganger i løpet av denne delen av turen kom jeg ut av stien og måtte gå tilbake for å se etter røde T. Et annet problem ble en elv som var ganske stor, Det var bare å ta av seg støvler og sokker brette opp buksene og vasse over. Ganske friskt. Da jeg satt og tok på meg sokker og støvlene kom det en rein gående. Den hadde nok ikke ventet å treffe på noen på disse kanter så den stoppet opp og så på meg, mens den fant noe tørt lav å spise. Den sto bare noen meter unna meg i flere minutter så jeg fikk god tid til å fotografere den.

Terrenget var steinete og vanskelig å gå i. Etterhvert begynte jeg å se konturene av Skakadalen i det fjerne. Da ble det litt lettere og finne retningen. Soleistølen dukket etter hvert opp i det fjerne og da hadde jeg tilbakelagt en av de etappene som jeg viste på forhånd skulle bli litt kronglete.

Veien videre nedover til Vang var grusvei så det var bare å gå. Det var en strekning på ca 10 km og bare nedover så den gikk unna på litt over to timer. Det er alltid deilig å ligge i en seng.

Campinghytta på Bøflaten Camping var helt ok. Det var en seng og jeg fikk tørket klærne mine. Selv om det ikke regner så blir klærne våte av svette når du har gått noen km. Gårsdagens etappe var på 23 km. og det ble varmere og varmere utover dagen. Da jeg kom fram til Bøflaten Camping var jeg kommet over i det stadiet at jeg ikke visste hvilken dag det var.

En av mine følgere på Facebook hadde følgende kommentar.

En får lufta ut mye i hue når en går i fjellet, spesielt når en går alene.

På det spørsmålet er svaret både ja og nei. Hvis du går på stier og merkingen er dårlig krever det mye konsentrasjon slik at du kommer dit du skal. Er stien godt merket eller du går på en vei, så kan du få lufta ut noen tanker. Mange ganger kommer disse indre dialogene opp også. Dem hadde jeg mange av. Når du har blitt over sytti år så er det klart at du begynner å tenke tilbake på alle de forskjellige valget en har tatt. Noen har vært dårlige, andre har vært bra. Noen dårlige valg har gitt bra resultater, men selve valget var dårlig. Slik kan en fortsette å fundere i det uendelige. Vi har vel alle en følelse av at selve livet ikke ble som vi hadde tenkt.

Det var søndag, og da passet det med en god middag på Mjøsvang kafé.

Vang - Nøsen Mandag morgen opprant med sol og vind. Hytte nr. 3 hadde vært mitt losji for en natt, og jeg hadde bestilt varme rundstykker kvelden i forveien så det var bare å benke seg til en herlig frokost. Målet i dag er Nøsen Fjellhotell. Første del av turen er et par km langs Vangsmjøsa som gikk hvit ved siden av meg der jeg gikk langs E 16. Jeg valgte å gå på veien oppover til Helin. Det er en stigning på 400 meter.

Veien langs Helin er en gammel grusvei, som var lite trafikkert. Jeg møtte ingen langs denne veien. Helt innerst ved Strøstølane var det noen setere i drift.

Utover dagen skulle jeg merke at varmen hadde gjort sitt inntog i Norge. En sommer som har gått over i historien som en av de varmeste som har vært. Det ble mye gåing på grusvei denne dagen. Dette hadde jeg også planlagt, mest fordi det ikke er så mange ruter som er merket. Det å gå på veier kan være hardt og kjedelig, men det er da en får tid til å fundere over livet. Du behøver ikke å konsentrere deg om hvor du går. Veien ligger der foran deg og du ser ikke lengre enn til neste sving, eller bakketopp.

Nå var jeg kommet på kjente trakter. Jeg hadde hytte på Langestølen i noen år. Det var bare å gå på. Så var dette med tankene da. Hva er det egentlig en tenker på når en går slik langs en grusvei langt oppi fjellet. Hele tiden kommer nye tanker, noen handler om fortiden langt tilbake, andre om nåtid. Det som dukker opp er hva kunne ha vært gjort annerledes? Alle de feilvalgene - hva hadde blitt annerledes - det får vi aldri vite. Det som er sikkert er at det ligger en rekke med feil bak meg, og de ligger sikkert i kø foran meg også.

Min mor var med Holgerdanske da den brant i oslofjorden 09.09.1988 , da var hun 82 år. Jeg snakket med henne om hvordan det var å være ombord denne morgenen. Jeg kunne ikke unngå å spørre henne om hun var redd.

Da så hun på meg og sa at hun var beredt til å møte sin skaper. Etter en liten tenkepause begynte hun å fortelle om alt hun hadde opplevd i livet, Alt av nymotens oppfinnelser, telegrafen, telefon, bilen, radioen, elekstriskstrøm, elektriskkomfyr, vaskemaskin, kjøleskap, dypfryser, støvsuger, mixmaster, TV, osv. Da jeg reiste hjem fra henne den kvelden tenkte jeg at mye av dette hadde jo jeg også opplevd, men hennes opplevelse var så mye mer fordi hun var med fra starten av. Jeg kom jo midt inni det. Denne historien kunne ha sluttet her, men hva har ikke jeg opplevd av nymotens ting? Datamaskinens inntog i alles liv, før var telefonen forbeholdt et fast punkt og med en leverandør. I dag har alle mobiltelefon, og du har den med deg overalt. Du må ha den med deg overalt, fordi det er her du har lagret alt du trenger av biletter, enten det t bane, buss, tog, båt eller flytur. her får du alle mailen, du skriver ikke brev lengere og venter i dager på svar, du sender mail og SMS, og får svar med en gang. På min mobil har jeg apper for alle formål, kalender Facebook, bilderkart bl.a.over denne turen, TV guide oversikt over bankkontoene, kredittkortene, rask forbindelse til klubber jeg er medlem av osv.osv.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg ikke har opplevd noe jeg også.

Nøsen Fjellhotell som det engang het, er fra 1888. I de årene jeg hadde hytte ikke langt unna, bar det preg av forfall. De som eide det hadde andre planter enn å bo her oppe. Idag heter det Nøsen Yoga og Fjellhotell. Det var merkelig nok helt fullt, men jeg fikk meg et rom i tjenerfløyen. Jeg hadde startet fra Vang kl 08:21 og ankom Nøsen kl 17.06. Hvordan vet jeg vet dette så eksakt? Jo jeg tok som regel bilder hverdag da jeg startet og da jeg kom fram. Dette lagres på fotoapparatet - en tekniske oppfinnelser?

Gjestene på Nøsen var deltakere på forskjellige former for Yoga kurs. Og maten var vegetarkost. ikke akkurat noe for en som gikk på tur i fjellet. Det hadde vært ca ni timers fottur og 30 km. det gikk stort sett på grusvei og høydemeterne var ca 400 meter råd det var lett treng å gå i.

Jeg må si litt om menneskene på hotellet, det var stort sett syltynne mennesker som spiser grønt og drikker en eller annen

Nøsen - Storefjell I dag startet jeg kl 0930 fra Nøsen. Etappen var på ca 25 km på flat grusvei hele tiden. Planen var å gå til butikke på Langestølen , derfra til Oset og videre til Storefjell hotell. Det var et fantstisk vær og det var bare å gå på. Det var kjente områder jeg passerte så det var ikke nødvendig med noen form for navigering. På Langestølen ble det lunch bestående av rømmegrøt. eieren på Langestølen kjente meg igjen fra den tiden jeg hadde hytte innpå her. Jeg fram til Storefjell Hotell etter en tur på ca seks timer.

Her var det pensjonist treff så jeg gled fint inn i miljøet. Maten var mer næringsrik.

Planen var å bli her i to dager og det ble jeg.

Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå, ag sett skördarna gro på min torva i ro, medan storkarna redde sitt bo.

Jag sett vårarna gry, jag hört höststormar gny, jag sett vidgässens sträck under kvällande sky.

Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå, Det är minnenas kväll, det är ro i ett tjäll, bortom vägen det skymmer alltmer.

Efter oro och strid, tvenne mänskor fått frid, det är bara varandra de ser.

Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå, vad som än drar förbi, ett skall evigt förbli, det är kärlekens livsmelodi.

När vi, böjda av år, mot det okända går följa kommande släkten väl i våra spår.

Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå.

Alvar Kraft og Charles Henry

Storefjell - Buvasstølan

I dag sa jeg farvel til Valdres. Under planleggingen var dette et av de mest spennende områdene når det gjaldt merking av stier og lengde på turen før jeg kom fram til steder hvor det var hytter og folk. De første km gikk på grusveier og var enkle å finne. Stor var overraskelsen da jeg i enden av grusveien fant et meget godt oversiktskart, og meget gode løypebeskrivelser. Her var det lagt ned mye arbeid når det gjaldt merking av stier. Det var bare å legge i vei. Nå gikk det over i å være grusveier til å bli stier. Stier som slynget seg oppgjennom de slake åsene, ingen høye fjell en skulle over. Flere steder valgte jeg å gå rundt åsen i stedet for over toppen. Det samme gjentok seg i dag som de andre dagene, jeg gikk helt alene, det var ingen folk å se. Landskapet var slik du forbinder med nasjonalromantisk landskap. Det eneste som manglet var kyr og en og annen budeie på en seter. Det eneste jeg så av folk jeg snakket med var en kar som var oppe og så til hytta si på Nystølen.

Nå kom jeg inn på grusveier igjen, og tempo ble større, de slynget seg som dagene før inn og gjennom terrenget. Det var bare å holde jevnt tempo.

Andsjøstølan ble passert uten å se folk. Neste stopp var Røggjen. Her fant jeg en fin plass til å overnatte i telt. Ettermiddagen var varm og solen skinte der jeg lå på en gressbakke og slappet av og så opp i luften. Jeg var ikke sliten, så etter en matbit bestemte jeg meg for å gå videre i den flotte kvelden. Det ville sikkert dukke opp flere slike steder underveis.

Det endte med at jeg gikk helt fram til Buvasstølan. Da hadde jeg passert det området som jeg så på som det vanskeligste på hele turen rent orienteringsmessig.

Her fikk ved en tilfeldighet låne en hytte å overnatte i.

Buvasstølan - Fønhuskoia

Hadde kvelden før vært flott var det ikke noe dårligere morgen å våkne til denne dagen.

Solen hadde vært oppe en stund før jeg var oppe i syv tiden. Den ene foten hadde fått seg en sikkelig vannblemme, men det var ikke verre en jeg gikk greit videre på den. I dag var målet Fønhuskoia, den første av koiene jeg skulle overnatte på gjennom Vassfaret. Nå var det over på grusveier igjen. På grusveier holder jeg større tempo. I dag skulle jeg møte de første menneskene på hele turen som var på tur selv i Norge.

Det var seks motorsyklister som var på tur på sine Harley Davidson, BMW eller hva de heter alle sammen. Det var mange år siden de hadde gått på tur. Turen fram til Fønhuskoia gikk på fem timer.

Oppholdet her ble også siste natten på turen. Her hadde jeg planlagt i mer en fem år og ikke oppdaget at hyttene i Vassfaret ikke hadde mat. Dagsrasjonene var brukt opp, og

Ole Brumm og Nasse Nøff satt ute i mørket og så på alle stjernene oppe på himmelen. Da ble plutselig Nasse redd og begynte å gråte. Brumm satte seg tett inntil Nasse og holdt godt rundt ham.

Da sa Brumm: "Så, Nasse, ikke vær redd for å grate, min venn. Tårene dine vil mykne ditt vakre hjerte, og vaske øynene dine rene, og det vil bare kunne gi deg en bedre evne til å se livet klart.»

Ole Brumm

Skriv inn tekst

Midtveis mellom huset til Ole Brumm og huset til Nasse Nøff lå et lite tenkested hvor de to vennene møtte hverandre og hvor de kunne sitte og tenke en stund, og tenke på hva de skulle gjøre når de hadde tenkt.

Ole Brumm