Fredrik Knutsen
ÅRDAL FØNHUS KOIA En tur 2018
Allerede for ca 35 år siden begynte jeg å tenke på å gå fra
Innhold
Vestlandet til Oslo. Jeg så på muligheter for å gå SkjoldenTurtagrø-Fanaråken- Vettisfossen og videre over Valdresflya
• Planlegging 1 • Skjolden - Tyin
Side 3
til Oslo. Problemet med denne ruta er at jeg må gå mye på Europaveier og asfalt. Jeg gjør et forsøk i 2014, men må gi
• Øvre Årdal - Moraskaret • Årdal - Sletterust
opp på grunn av for mye snø. Jeg gjør et nytt forsøk i 2015,
• Sletterust - Kyrkjestølane • Kyrkjestølane - Sulebu
Årdal - Vetti gard - Vettisfossen.
• Sulebu - Vang • Vang - Nøsen • Nøsen - Storefjell • Storefjell - Buvasstølane • Buvasstølane - Fønhuskoia
men denne gangen med Årdal som utgangspunkt. Det tredje alternativet er Årdal - Sletterust - Kyrkjestølan Sulebu. Det er dette som blir den ruta jeg velger å følge. Jeg bruker mange timer med deskresearch om hvor jeg skal gå. Jeg la til grunn noen kriterier: Mulighet for overnatting. Mat på stedet. Passe lange dagsetapper.
Skjolden - Tyin 2014 I 2014 går jeg - Skjolden - Turtagrø - Skogadalsbøen - Tyin. Fra skjolden til Turtagrø er det femten km. De første fem inn til Fortun er flate, de siste ti er oppover. Turtagrø ligger 900 meter over havet. Det er en ganske hard tur opp til Turtagrø. De siste km går ganske trått, men jeg kommer opp. Hele veien er det asfalt. og lite trafikk. Det er når jeg går at jeg opplever naturen rundt meg. Da ser jeg gamle hus, fosser og beskrivelser som står langs veien. Det som er viktig er at jeg tar meg tid til å stoppe opp og se meg om. På en slik tur er det viktig og ikke ha hastverk. Jeg overnatter på Skjolden Hotel første natten. Andre natten overnatter jeg på Turtagrø. Jeg har ikke til hensikt å ligge ute for en hver pris. Jeg har med meg telt for å overnatte i, hvis det blir nødvendig.
Dag to går fra Turtagrø til Skogadalsbøen. Den første delen av denne turen går oppgjennom Helgedalen til Ekrehytta. Som dere ser av bildet, finnes det ikke snø. Jeg hadde ikke tenkt at det er snø i fjellet på denne tiden av året. Innerst i dalen på vei til Ekrehytta får jeg bange anelser. På veien opp til Keiserpasset blir det mer og mer snø. På en måte er det greit å gå på snøen. Det er flatt og fint. Den er hard og fin å gå på. Risikoen er at den kan begynne å smelte slik at jeg vil synke igjennom. Underveis treffer jeg på to nederlendere. Det er et ungt par fra Amsterdam som aldri har opplevd snø før. Jeg ser de kravler seg fram oppi steinura. Når de ser meg gå nede på snøen begynner de å rope. Jeg stopper opp og venter på at de skal komme ned til meg. De spør om det er farlig å gå på snøen. Jeg forklarer dem at det kan være farlig hvis snøen begynner å smelte. Da kan dere tråkke gjennom, og det vil bli et slit å gå. Det ender opp med at de spør om de kan få slå følge med meg. Vi går sammen fra litt etter Eikerhytta til elva Utla like nedenfor Skogadalsbøen. De bestemmer seg for å telte den natta. Et par timer etter at jeg kom fram til Skodadalsbøen kommer de også. Jeg tror de fant den norske fjellheimen litt for tøff. Dette er deres første tur i fjellet. Det skal vise seg at dette er de eneste jeg treffer på alle turene i dette prosjektet.
Dag tre går jeg fra Skogadalsbøen til Tyinholmen. Jeg går gjennom Uradalen til Uradalsvannet. Jeg får opplyst på Skogadalsbøen at det har gått flere ras langs Uradalsvannet. Jeg ser alle disse rasene, men jeg har ingen annen vei å gå enn tvers gjennom dem. Det er gamle ras så jeg ser ikke på det som noe fare. Grunnen til at jeg velger den ruta er at da vil jeg krysse en kraftledning som går inn langs Koldevannet. På den måten vil jeg når jeg kommer ut av Uradalen og inn i Koldedalen se denne kraftledningen og vite hvor jeg er. På bildet som er tatt av Koldedalsnosi kan dere se at jeg krysser under kraftledningen. Det er alltid lurt å merke seg slike kjennetegn når en planlegger en rute. Planen er å gå til Slettningsbu, men på grunn av de rådene snøforholdene velger jeg å avbryte turen på grunn av snømengden i fjellet.
Øvre Årdal - Vettisfossen - Ingjerdbu - Morakaskaret 2016
I 2016 gjør jeg et nytt forsøk. Jeg har da lagt om ruta litt, og velger Øvre Årdal som utgangspunkt. Planen er å gå opp Utladalen til Vettisfossen og inn til Ingjerdbu. I 2016 er Ingjerdbu åpen og jeg overnatter her. Turen opp Utladalen er en fantastisk opplevelse, og må bare oppleves. Veien opp til Vetti gard er bygd med dugnadsinnsats, men når jeg går opp denne veien kan jeg ikke la være å tenke på at de menneskene som valgte å bosette seg her oppe var noen hardhauser. Dalen er trang og fjellsidene bratte, og på hver side ligger det gårder. Her livberget de seg før i tiden. I dag er gårdene blitt turiststeder, hvor slike vandrere som meg kan komme innom og kjøpe en kopp kaffe og vaffel. På noen av stedene er det mulig med overnatting. Fjellsiden stuper bratt ned på begge sider, og flere fosser stuper ned i elva Utla. Det er denne elva jeg krysset over der Utladalen og Vetle Utladalen møttes året før. Jeg kan ikke unngå å høre fosseduren når jeg går innover på veien opp til Vetti gard. Jeg vandrer forbi Hjellefossen og Hyljefossen. Det er flere fosser innover. Jeg går forbi et skilt som viser vei til Skåri, videre opp gjennom dalen. Passerer noen gårder, går innom på et par av gårdstunene for å ta noen bilder. Det er godt bevarte hus. Det er først når jeg går opp disse bakken jeg skjønner at det måtte ha vært et slit å leve oppi her. Her får jeg ingen hvile når jeg går. Det enten opp eller ned. Jeg finner ikke en flat strekning, og er det flatt så kan jeg være sikker på at det er for bratt på den ene siden til å gå der.
Hus i Utladalen
Hjelle gĂĽrd
Etter en kort pause med en kaffekopp og en vaffel på Vetti gard går ferden videre opp gjennom den bratte fjellsiden opp til Vettismorki. Enkelte steder er det lagd trappetrinn i terrenget slik at det er mulig å komme opp. Fra Vetti gard og opp til Vettismorki er det 370 meter, og det er praktisk talt rett opp. Det er her oppe Vettisfossen har sitt utspring. Jeg likte meg ikke ute på kanten av juvet hvor Vettisfossen stuper 275 meter ned i dalbunnen under meg. Jeg er ikke glad i høyder, og ikke slike
som denne.
Fra Vettisfossen er det kort vei bort til Ingjerdbu. Dette var en DNT hytte i 2016, men er nå nedlagt. Jeg overnatter her før jeg fortsetter turen mot Slettningsbu. Jeg er tidlig framme på Ingjerdbu, så det blir mye hvile denne dagen. Av den grunn så våkner jeg desto tidligere dagen etterpå. Klokken seks om morgenen fortsetter jeg mot Slettningsbu. Den første delen av veien er relativt flat og lett å gå. Opp mot Morkaskaret er det litt stigning, høydeforskjellen er 400 meter, men det merkes knapt. Her skulle årets problemer starte. Snøen som ikke smeltet året før, og som hindret meg da hadde nå funnet tiden inne for å smelte. Dette igjen medfører store mengder vann i bekker og elver. Jeg kommer rett og slett ikke over disse bekkene og elvene. Jeg kommer etter mye om og men over en bekk, men kommer ikke over neste. Når jeg skal over den samme bekken på veien tilbake er det bare så vidt jeg kommer over. Derfor er det bare å gi opp denne gangen også.
Øvre Årdal - Fønhuskoia 2018 Øvre Årdal - Sletterust 2018 Jeg får tips om denne veien av en venn av meg, Morten Berg, like før jeg skal dra. Jeg undersøker litt på nettet om veien, og det er svært lite som står om den. Det er blant annet nevnt at den er stengt. Jeg tar kontakt med turistkontoret i Årdal og spør om det er mulig å gå veien opp, og videre inn til Sletterust. De sier de det er mulig, men at det kan være fare for ras enkelte steder. I dag er det ikke mulig å se veien slynge seg opp gjennom fjellsiden fordi hele fjellsiden som veien ligger i er i ferd med å gro igjen.
Veien opp fra Årdal er bratt og slynger seg opp gjennom fjellsiden. For å komme inn på den gamle veien må jeg opp 400 meter på den nye veien. Her er det litt trafikk, og jeg må gjennom noen korte tunneler, det er litt plass på sidene slik at det går an å gå der. Når jeg kommer opp til der den gamle veien starter kommer jeg inn på grusvei. Den første delen av veien er bra vedlikeholdt og er grei å gå på. Det viktigste er å holde jevn fart. For hver sving jeg kommer rundt ser jeg Årdal forsvinner under meg. Det er ingen gjerder som hindrer meg i å stå på kanten og se rett ned. Noen steder står det et par stabbesteiner igjen. De som fant på å sette opp stabbesteiner i veikanten for å hindre at noen kjørte utfor var vel litt naive. Men det er datidens veisikring. Jeg starter fra Årdal klokken fire om ettermiddagen og går opp de tusen meters høydene på litt over fire timer. På veien opp hørte jeg stadig tordenskrall i det fjerne på den andre siden av dalen.
Veien videre innover til Sletterust er hogd inn i fjellsiden. Det er bratt opp på innsiden, og rett ned på utsiden. Denne delen av veien er ikke vedlikeholdt, og det står mange skilt om at den er sperret. Det har gått små ras mange steder, men jeg føler meg ikke redd for å gå der. Det har vært litt av en ingeniørkunst å lage denne veien opp de bratte fjellsidene ut mot Årdal, og videre inn over langs fjellsiden av Heirsnosi. Jeg starter på vei til Sletterust ca kl 20:30 på kvelden. Veien er fin å gå på. Jeg opplever en flott utsikt og mange spennende forseringer på min vei mot Sletterust. Personlig synes jeg ikke det er nødvendig å sperre veien, det er mange steder i fjellNorge som er mye mer spektakulært og farligere enn denne veien. Det skal heller ikke så mye vedlikehold til før veien kan komme i en slik stand at den f.eks. kan sykles på. Noen steder ligger det fremdeles snø, og det er litt nervepirrende å gå over snøskavler som ligger over veien, og hvis jeg skulle være så uheldig og miste fotfeste ville jeg skli ned noen meter. Det er ikke så farlig som det høres og ser ut på bildene. Et par tunneler skal også forseres. Her er det anbefalt å ha med hodelykt fordi det er ujevnt gulv i tunnelene, og de er mørke. Jeg har kveldssolen i ryggen og den er så lav at den lyser opp tunnelen. På bildet kan dere se lyset i enden av den. Det er ikke et tog. Nedenfor slynger den nye veien seg nedover dalbunnen. Jeg er på Sletterust ca kl 24:00. Jeg har ikke notert klokkeslett på turen, men jeg har tatt mange bilder og på bildene er det klokkeslett.
Sletterust - Kyrkjestølane Den første natta blir det overnatting i telt. Når jeg slår opp teltet blåser det mellom 14 og 20 m/s. Med andre ord er det vanskelig å sette opp teltet. Jeg måt legge sekken inni i teltet slik at det ikke blåser av gårde. Etter litt strev får jeg det opp. Det er bare å legge seg ned i soveposen og kjenne teltduken som ligger flat over meg og lytte til vinden. Det sier seg selv at i slikt vær så sover du ikke mye. Morgenen opprant med sol, men mye vind. Den har løyet litt, men ikke mye. Etter en kjapp frokost, er det bare å få teltet ned igjen. Samme prosedyre som kvelden før. Vinden varer hele dagen, men jeg har den heldigvis i ryggen. Etter litt leting etter veien til Slettningsbu er det bare å legge i vei innover fjellet. Først går turen oppover til Skivardegge, den ligger på 1370 meter. Jeg har det ikke for vane å se meg tilbake, men når jeg går i fjellet så kan det være lurt å ta en titt tilbake og se hvordan landskapet du har gått i ser ut. Bildet nr……… Sletterust og Kyrkjestølane ligger på Tyin. Ruta jeg velger å gå går over fjellryggen Skivardegge. Fra Skivardegge og ned til veiskille til Slettningsbu er relativt enkel å gå. Fra dette punktet og til neste veiskille til Slettningsbu er det adskillig hardere, dette er det vanskeligste terrenget å gå i på hele turen. På disse fire km bruker jeg tre timer, mens jeg bruker to timer på de neste fem. Her er det bratt nedover de siste to km. DNT klassifiserer denne turen som en kategori rødt, det betyr krevende. Det er flere bekker og elver å passere, og disse er ganske strie og dype. Denne ruta er vardet i 1876 og er en av de eldste rutene til DNT. Den er relativt godt merket, og godt synlig i terrenget mesteparten av veien. På steder er den vanskelig å gå fordi det er mange steinurer som skal passeres, men sett under ett så er det en flott rute å følge. Jeg starter fra Sletterust kl 09:45 og er framme kl 17:00. Den har gradering rødt som betyr at den er krevende. Lengde ca tolv km og estimert tid fra DNT er ca fem timer. Jeg bruker syv timer, men la inn flere stopp for å ta bilder og se på naturen.
Utsikt til Jotunheimen
Kyrkjestølane - Sulebu
Etter et opphold på Kyrkjestølen forsetter turen til Sulebu. Damene som driver denne hytta heter Aagot og Helga. De lager god mat og skaffer meg det jeg trenger. Etter to harde dager med en natt i telt er det deilig og ligge i en seng. En erfaring jeg gjør ganske tidlig på denne turen er å finne det rette utgangspunktet for rutene. De er ikke bestandig godt merket. Noen ganger ser jeg dem ikke før jeg er helt borti dem. Både på Sletterust og på Kyrkjestølane bruker jeg litt tid til å finne startpunktet. Før jeg starter fra Kyrkjestølane må jeg en tur innom gamlehuset på Kyrkjestølen. Her er det mye gammelt å se. Huset er godt bevart. I dag skal jeg til Sulebu. Her er det to valg. Jeg kan gå en drøy km langs den gamle kongeveien, og på sti opp på østsida av Sula inn til hytta, eller gå to km til enden av Støgofjorden gjennom hyttefeltet, og på sti opp til Gamlestøgofjellet og inn til hytta. Jeg velger det siste. Som jeg har skrevet tidligere kan det være vanskelig å finne starten på stiene. Det er det denne gangen også, men jeg finner en hytte med folk i og spør om vegen. Det er ikke langt til starten av stien. Nå er det bare å begynne å gå. Stien oppover er lett å gå. Det er mye trafikk på denne stien. Det er eneste gangen på turen at jeg ser mennesker som er ute på tur. Turen inn til hytta tar ca tre timer, og det er estimatet for turen. Dette er en middels tur. I og med at jeg er framme på Sulebu i ett tiden blir det en lang god hvile her.
Sulebu - Vang Morgenen opprant med litt mørke skyer i horisonten. Dagens
etappe er ikke veldig godt merket. Dette fikk jeg en følelse av da jeg planla turen, og leste om de forskjellige rutene. Bildet som jeg tok på Vardhovdtind viser dette. Det er mange år siden disse skiltene er vedlikeholdt. Den røde T merkingen er heller ikke særlig å skryte av. Planen er å gå fra Sulebu til Vang i Valdres. Første del er å gå over Vardhovdflænane til Vardhovdtinden som er en strekning på ca 6 km. Her treffer jeg på stien som går ned til Grovstølen og Soleistølen øverst i Skadalen. Jeg starter fra Sulebu kl 06:30. og er ved veiskille ved Vardhovdtind kl 08:43. En tur på to timer og et kvarter. Det er lett og flatt treng og gå i og været blir bedre og bedre. Fra Vardhovdtind til Soleistølen bruker jeg fire timer. Det var et mye tøffere terreng over Muneflæen, og merkingen er dårlig og stien bærer preg av at her går det ikke ofte folk. Flere ganger i løpet av denne delen av turen kommer jeg ut av stien og må gå tilbake for å se etter røde T. Et annet problem blir en elv som er ganske stor, Det er bare å ta av seg støvler og sokker, brette opp buksene og vasse over. Ganske friskt. Når jeg sitter og tar på meg sokker og støvler kom det en rein gående. Den har nok ikke ventet å treffe på noen på disse kanter så den stopper opp og ser på meg, mens den finner noe tørt lav å spise. Den står bare noen meter unna meg i flere minutter så jeg får god tid til å fotografere den. Terrenget er steinete og vanskelig å gå i. Etterhvert begynner jeg å se konturene av Skakadalen i det fjerne. Nå blir det litt lettere og finne retningen. Soleistølen dukker etter hvert opp i det fjerne og da har jeg tilbakelagt en av de etappene som jeg visste på forhånd skulle bli litt kronglete. Veien videre nedover til Vang er grusvei så det var bare å gå. Det er en strekning på ca 10 km, og bare nedover så den går unna på litt over to timer. Deilig nok en gang å ligge i en seng.
Campinghytta på Bøflaten Camping var helt ok. Det er en seng, og jeg får tørket klærne mine. Selv om det ikke regner så blir klærne våte av svette når jeg har gått noen km. Gårsdagens etappe var på 23 km. og det ble varmere og varmere utover dagen. Da jeg kom fram til Bøflaten Camping var jeg kommet over i det stadiet at jeg ikke visste hvilken dag det var. En av mine følgere på Facebook hadde følgende kommentar. En får lufta ut mye i hue når en går i fjellet, spesielt når en går alene. På det spørsmålet er svaret både ja og nei. Hvis du går på stier og merkingen er dårlig krever det mye konsentrasjon slik at du kommer dit du skal. Er stien godt merket eller du går på en vei, så kan du få lufta ut noen tanker. Mange ganger kommer disse indre dialogene opp også. Dem hadde jeg mange av. Når du har blitt over sytti år så er det klart at du begynner å tenke tilbake på alle de forskjellige valgene jeg har tatt. Noen har vært dårlige, andre har vært bra. Noen dårlige valg har gitt bra resultater, men selve valget var dårlig. Slik kan en fortsette å fundere i det uendelige. Vi har vel alle en følelse av at selve livet ikke ble som vi hadde tenkt. Det er søndag, og det passer med en god middag på Mjøsvang kafé.
Vang - Nøsen Mandag morgen opprant med sol og vind. Hytte nr. 3 har vært mitt losji for en natt, og jeg har bestilt varme rundstykker kvelden i forveien så det er bare å benke seg til en herlig frokost. Målet i dag er Nøsen Fjellhotell. Første del av turen er et par km langs Vangsmjøsa som går hvit ved siden av meg der jeg går langs E 16. Jeg valgte å gå på veien oppover til Helin. Det er en stigning på 400 meter. Veien langs Helin er en gammel grusvei, som er lite trafikkert. Jeg møter ingen langs denne veien. Helt innerst ved Strøstølane er det noen setere i drift. Utover dagen skal jeg merke at varmen har gjort sitt inntog i Norge. En sommer som har gått over i historien som en av de varmeste som har vært. Det blir mye gåing på grusvei denne dagen. Dette har jeg også planlagt, mest fordi det ikke er så mange ruter som er merket. Det å gå på veier kan være hardt og kjedelig, men det er da jeg får tid til å fundere over livet. Jeg behøver ikke å konsentrere meg om hvor jeg går. Veien ligger der foran meg og jeg ser ikke lengre enn til neste sving, eller bakketopp.
Nå er jeg kommet på kjente trakter. Jeg hadde hytte på Langestølen i noen år. Det var bare å gå på. Så er det dette med tankene da. Hva er det egentlig jeg tenker på når jeg går slik langs en grusvei langt oppi fjellet. Hele tiden kommer nye tanker, noen handler om fortiden langt tilbake, andre om nåtid. Det som dukker opp er hva kunne ha vært gjort annerledes? Alle de feilvalgene - hva hadde blitt annerledes - det får vi aldri vite. Det som er sikkert er at det ligger en rekke med feil bak meg, og de ligger sikkert i kø foran meg også. Min mor var med Holger danske da den brant i Oslofjorden 09.09.1988 , da var hun 82 år. Jeg snakket med henne om hvordan det var å være ombord denne morgenen. Jeg kunne ikke unngå å spørre henne om hun var redd. Da så hun på meg og sa at hun var beredt til å møte sin skaper. Etter en liten tenkepause begynte hun å fortelle om alt hun hadde opplevd i livet, Alt av nymotens oppfinnelser, telegrafen, telefon, bilen, radioen, elekstrisk strøm, elektriskkomfyr, vaskemaskin, kjøleskap, dypfryser, støvsuger, mixmaster, TV, osv. Da jeg reiste hjem fra henne den kvelden tenkte jeg at mye av dette hadde jo jeg også opplevd, men hennes opplevelse var så mye mer fordi hun var med fra starten av. Jeg kom jo midt inni det. Denne historien kunne ha sluttet her, men hva har ikke jeg opplevd av nymotens ting? Datamaskinens inntog i alles liv, før var telefonen forbeholdt et fast punkt og med en leverandør. I dag har alle mobiltelefon, og du har den med deg overalt. Du må ha den med deg overalt, fordi det er her du har lagret alt du trenger av billetter, enten det t bane, buss, tog, båt eller flytur. Her får du alle mailene, du skriver ikke brev lenger og venter i dager på svar, du sender mail og SMS, og får svar med en gang. På min mobil har jeg apper for alle formål, kalender Facebook, bildekart bl.a.over denne turen, TV guide oversikt over bankkontoene, kredittkortene, rask forbindelse til klubber jeg er medlem av osv.osv. Jeg kan ikke akkurat si at jeg ikke har opplevd noe jeg også.
Nøsen Fjellhotell som det engang het, er fra 1888. I de årene jeg hadde hytte ikke langt unna, bar det preg av forfall. De som eide det hadde andre planter enn å bo her oppe. Idag heter det Nøsen Yoga og Fjellhotell. Det er merkelig nok helt fullt, men jeg får meg et rom i tjenerfløyen. Jeg har startet fra Vang kl 08:21 og ankommer Nøsen kl 17.06. Hvordan vet jeg vet dette så eksakt? Jo. jeg tar som regel bilder hver dag når jeg starter og når jeg kom fram. Dette lagres på fotoapparatet - en tekniske oppfinnelse? Gjestene på Nøsen er deltakere på forskjellige former for Yoga kurs. Og maten er vegetarkost. ikke akkurat noe for en som går på tur i fjellet. Det har vært ca ni timers fottur og 30 km. et gikk stort sett på grusvei og høydemeterne var ca 400 meter og lett treng å gå i. Jeg må si litt om menneskene på hotellet. Det er stort sett syltynne mennesker som spiser grønt og drikker en eller annen
Nøsen - Storefjell I dag startet jeg kl 0930 fra Nøsen. Etappen er på ca 25 km på flat grusvei hele tiden. Planen er å gå til butikken på Langestølen , derfra til Oset og videre til Storefjell hotell. Det er et fantstisk vær og det er bare å gå på. Det er kjente områder jeg passerer så det er ikke nødvendig med noen form for navigering. På Langestølen blir det lunch bestående av rømmegrøt. Eieren på Langestølen kjente meg igjen fra den tiden jeg hadde hytte innpå her. Jeg kommer fram til Storefjell Hotell etter en tur på ca seks timer. Her er det pensjonist treff så jeg gled fint inn i miljøet. Maten er mer næringsrik. Planen var å bli her i to dager og det blir jeg.
Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå, ag sett skördarna gro på min torva i ro, medan storkarna redde sitt bo. Jag sett vårarna gry, jag hört höststormar gny, jag sett vidgässens sträck under kvällande sky. Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå, Det är minnenas kväll, det är ro i ett tjäll, bortom vägen det skymmer alltmer. Efter oro och strid, tvenne mänskor fått frid, det är bara varandra de ser. Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå, vad som än drar förbi, ett skall evigt förbli, det är kärlekens livsmelodi. När vi, böjda av år, mot det okända går följa kommande släkten väl i våra spår. Jag har bott vid en landsväg i hela mitt liv, och sett människor komma och gå. Alvar Kraft og Charles Henry
Storefjell - Buvasstølan
I dag sier jeg farvel til Valdres. Under planleggingen var dette et av de mest spennende områdene når det gjaldt merking av stier og lengde på turen før jeg kom fram til steder hvor det var hytter og folk. De første km går på grusveier og er enkle å finne. Stor er overraskelsen når jeg i enden av grusveien finner et meget godt oversiktskart, og meget gode løypebeskrivelser. Her er det lagt ned mye arbeid når det gjelder merking av stier. Det er bare å legge i vei. Nå går det over i å være grusveier til å bli stier. Stier som slynget seg oppgjennom de slake åsene, ingen høye fjell jeg skal over. Flere steder velger jeg å gå rundt åsen i stedet for over toppen. Det samme gjentar seg i dag som de andre dagene. Jeg går helt alene, ingen folk å se. Landskapet er slik du forbinder med nasjonalromantisk landskap. Det eneste som mangler er kyr og en og annen budeie på en seter. Det eneste jeg ser av folk jeg snakker med var en kar som er oppe og ser til hytta si på Nystølen.
Nå kommer jeg inn på grusveier igjen, og tempoet blir større. Veiene slynger seg som dagene før inn og gjennom terrenget. Det er bare å holde jevnt tempo. Andsjøstølan blir passert uten å se folk. Neste stopp er Røggjen. Her finner jeg en fin plass til å overnatte i telt. Ettermiddagen er varm og solen skinner der jeg ligger på en gressbakke og slapper av og ser opp i luften. Jeg er ikke sliten, så etter en matbit bestemmer jeg meg for å gå videre i den flotte kvelden. Det vil sikkert dukke opp flere slike steder underveis. Det ender med at jeg går helt fram til Buvasstølan. Nå har jeg passert det området som jeg så på som det vanskeligste på hele turen rent orienteringsmessig. Her får jeg ved en tilfeldighet låne en hytte å overnatte i.
Buvasstølan - Fønhuskoia
Hadde kvelden før vært flott var det ikke noe dårligere morgen å våkne til denne dagen. Solen har vært oppe en stund før jeg er oppe i syv tiden. Den ene foten har fått seg en sikkelig vannblemme, men det er ikke verre enn jeg går greit videre på den. I dag er målet Fønhuskoia, den første av koiene jeg skal overnatte i på gjennom Vassfaret. Nå er det over på grusveier igjen. På grusveier holder jeg større tempo. I dag skal jeg møte de første menneskene på hele turen som er på tur selv i Norge. Det er seks motorsyklister som er på tur på sine Harley Davidson, BMW eller hva de heter alle sammen. Det er mange år siden de har gått på tur. Turen fram til Fønhuskoia går på fem timer. Oppholdet her blir også siste natten på turen. Her hadde jeg planlagt i mer en fem år og ikke oppdaget at hyttene i Vassfaret ikke har mat. Dagsrasjonene var brukt opp, og uten mat og drikke duger helten ikke!
Ole Brumm og Nasse Nøff satt ute i mørket og så på alle stjernene oppe på himmelen. Da ble plutselig Nasse redd og begynte å gråte. Brumm satte seg tett inntil Nasse og holdt godt rundt ham. Da sa Brumm: "Så, Nasse, ikke vær redd for å gråte, min venn. Tårene dine vil mykne ditt vakre hjerte, og vaske øynene dine rene, og det vil bare kunne gi deg en bedre evne til å se livet klart.» Ole Brumm
Du kan planlegge en tur så lenge og mye du vil, men når turen er i gang da lever den sitt eget liv.
Skriv inn tekst
Midtveis mellom huset til Ole Brumm og huset til Nasse Nøff lå et lite tenkested hvor de to vennene møtte hverandre og hvor de kunne sitte og tenke en stund, og tenke på hva de skulle gjøre når de hadde tenkt. Ole Brumm
Utstyr Sekk
Telt Sovepose sommer To stk underbukser En flisgenser høy hals En kraftig turbukse Fjellstøvler
To par sokker Tre tynne ullgensere En tykk ull genser En tykk fjelljakke
Toalettsaker, minimum Litt førstehjelps utstyr En turkjele til å koke i
Et lite håndkle Spisebestikk Reserveproviant
Kamera Kart
Mobiltelefon Kompass
Liten hagesaks til å klippe grener med Tur kniv
Her er link til kartene jeg brukte under planleggingen og til turen. https://www.ut.no/kart/