Aperitif nr. 4 – september 2025 / Et magasin om mat og drikke by Apéritif AS

Uønskede råvarer på menyen

Poli tenker nytt igjen ØSTERRIKE Et nytt rødvinsland?

GRAPPA

SLOVENIA Søker opprinnelse BAR Tata er mer enn drinker

Innhold

LEDER

SMÅRETTER

BARMIX

FRA MILJØPROBLEM TIL DELIKATESSE

Kjøkkensjef Chiara Pavan på Michelinrestaurenten Venissa utenfor Venezia har satt den invaderende blåkrabben på menyen – som har virkelig bærekraft som gjennomgående tema.

GRAPPAKONGEN TENKER NYTT - IGJEN

Ikke bare startet Poli ginbølgen i Italia, de har også laget whisky – nok en gang i en klasse for seg. Men grappa er fortsatt hjertebarnet.

ROMAGNA – HVOR LIVSNYTELSE ER DEL AV IDENTITETEN

«Om du spør etter et glass vann og i stedet får et glass vin, da vet du at du er i Romagna». Og kystbyen Rimini byr på myk havsnær sangiovese, den lokale hvitvinen rebola – og stjernemat.

TEPPET GÅR OPP FOR MER ENN BARE DRINKER

TATA i København har vunnet priser for sine oppfinnsomme drinker og et interiør som er en speakeasy verdig. Vi har snakket med den amerikanske sjefbartenderen Logan Jones Wandel om cocktailscenen i København, som fortsatt er så ung, noe han mener er en fordel.

VELGER OPPRINNELSE FORAN VINMAKING

Foreningen Slovenska Velika Lega har som mål å gi Slovenia en høyst etterlengtet terroirorientering. Samtidig som at vinsmaking – og kooperativene - får mindre betydning.

ØSTERRIKE PÅ VEI TIL Å BLI ET RØDVINSLAND

Med vinregioner som Carnuntum, Eisenberg og Leithaberg og druer som blaufränkisch og zweigelt har Østerrike tatt et stort skritt i retning et rødvinsland å regne med.

Apéritif utgis av Apéritif AS og er fagblad for Norsk Vinkelnerforening (www.vinkelner.no) • Apéritif er medlem av Fagpressen og opplagskontrolleres av Fagpressens Mediekontroll • Opplag 2024: 4994 eks. • Antall lesere: 42 000 (Kantar Media Fagpresse 2024) • Ansvarlig redaktør: Aase E. Jacobsen, aase.jacobsen@aperitif.no • Adresser: Apéritif AS, Universitetsgt 22, 5. etg, 0162 Oslo • Telefon 9202 7785.

Forsidefoto: Venissa • Grafisk design og layout: Erland G. Banggren • Annonsesalg: MediaTeam, Ellinor Kittilsen, Postboks 45, 1371 Asker, telefon 90 82 06 63. epost: ellinor@media-team.no • Grafisk produksjon: Ålgård Offset • Copyright Apéritif 2025 • ISSN 0805-6218. Epost: aperitif@aperitif.no • Les Apéritif på Internett: www.aperitif.no

Abonnement: Tegning av abonnement, betaling, adresseforandringer etc rettes til vår kundeservice (Artisti Campaign), telefon 37 25 22 54, e-post: abonnement@aperitif.no • Abonnement er kun tilgjengelig for ansatte i hoteller, restauranter og serveringssteder med skjenkebevilling og koster kr 998 for 6 utgaver av Apéritif • Bankgiro: 7023.05.45705

Valgets kval: Bærekraft eller folkehelse

Aase E. Jacobsen Ansvarlig redaktør

JEG SATTE KAFFEN I HALSEN da jeg leste om funn av store mengder mikroplast i varme drikker. Og så til de grader at alle plastkopper ble ryddet ut av skapet. Takk for følget, men nok er nok, for i år kom nyheten om at vi alle har mikroplastmengder i hjernen tilsvarende en plastskje. Og at mengden har økt med 50 prosent mellom 2016 og 2024. Vi snakker om en eksponentiell vekst.

Min neste tanke var «når varm drikke henter ut mer mikroplast enn kald, hva med alkoholholdige drikker». 60 prosent av vinforbruket i Norge kommer jo fra plastposer (altså pappvin). Og Vinmonopolet lanserer stadig nye viner i PET-flasker (polyetylen), senest i september.

Jeg har lenge undret meg over polets satsing på vin i PETflasker. Det er nok av dårlig og halvdårlig vin på markedet om ikke den også må tappes i dette lite tiltalende formatet. Det er en misforstått velvilje overfor et skapt markedsbehov.

Samtidig er såkalt klimasmart emballasje en måte å nå målsetningen om å redusere karbonavtrykket. To fluer i en smekk, er tanken, men i dag er denne løsningen knyttet til en potensiell helserisiko. Enda mer klimasmart, men samtidig forbundet med aller størst helsefare, er aluminiumsbokser, fordi de har plastfôring. Senioringeniør Jøran Solnes Skaar i NILU senter for produktanalyse uttaler til forsking.no «bekymring på at flere produsenter ser ut til å satse mer på aluminiumsbokser.»

For sammenlignende tester de har gjort viser «kjempehøye BPA-verdier i den vinen som var i aluminiumsboks». BPA er altså bisfenol A, noe hormonforstyrrende svineri som vi ikke ønsker å få i oss – som også finnes i PET, bare så det er sagt.

Heldigvis er et EU-forbud vedtatt, men fristen for å fjerne alle bisfenoler fra mat- og drikkeemballasje er først fra 2027. Og i mellomtiden kommer vi til å samle opp nok mikroplast til en ny plastskje i hjernen og gudene vet hva annet.

På spørsmål om hva Vinmonopolet har tenkt å gjøre, svarer Kristine Sanne, senior kommunikasjonsrådgiver, at de følger utviklingen nøye og gjør egne analyser for å sikre at produktene er trygge. Men at det er produsentens ansvar å sørge for at produktet og dets emballasje er innenfor EUregelverket. Nøyaktig det samme svaret kommer Signe Bergljot Sem, seniorrådgiver i Mattilsynet, med på forskning.no.

Men det er uansett Vinmonopolets ansvar å lage tendere, og hva med føre var?

Når to av tre nordmenn er bekymret for mikroplastens helsepåvirkning, ifølge en undersøkelse utført av Opinion, kan ikke industrien og verdikjeden som Vinmonopolet er en del av, pøse ut stadig nye produkter i plastemballasje. De må ta affære.

En forsker som Jøran Solnes Skaar ville valgt plastflaske foran boks med tanke på bisfenoler, mens glassflasker er det aller beste: – Vi ser svært positivt på økt bruk av glassflasker som kan vaskes og gjenbrukes, sier han til forskning.no.

Dette er stridens kjerne i en varslet EU-forordning som norsk drikkevareindustri og dagligvarehandelen ønsker å få et norsk unntak for. Argumentet er at det blir veldig kostbart og at vi i Norge allerede er verdensmestere i resirkulering gjennom panteordningen.

Men når vi må velge mellom folkehelse og bærekraft, hva gjør vi da?

LEDER

Småretter

ÅRETS BESTE NORSKE VINER KÅRET

Den beste vinen i 2025 ble Reppa 2024 – en musserende av solarisdruen fra Husabø Vingard i Leikanger. Mens Voie vin i Kristiansand ble årets vinbonde siden de oppnådde «best gjennomsnittsresultat for tre viner eller flere». I alt ble det ble delt ut 15 medaljer, en gull, seks sølv og åtte bronse.

I alt 60 viner deltok i konkurransen som er et åpent norsk mesterskap, og Foreningen for Norske Druedyrkere inviterer sågar vinprodusenter fra alle skandinaviske land til å delta.

Betingelsen for er at «vinen er vinifisert på godkjente druer, dyrket på friland eller i drivhus, i det landet påmelder har sitt virke og at påmeldte viner er fremstilt i henhold EUs vinforordninger».

I 2024 var det 130.000 offisielle vinplanter i Norge, og for 2025 vil tallet øke med 20.000. Vestfold er Norges ledende vinfylke med 27 prosent av antall planter.

VINNESTOR SER FRAMOVER

Per «Vinguru» Mæleng gir i september ut en bok med tittelen Viner & Steder – en guide til å drikke bedre vin, hans tredje bok. En minnebok om et halvt århundre som vinelsker. Det er imidlertid ikke bare en minnebok, for her ser han vel så mye framover. I likhet med andre (men ikke mange nok) vinnerder uttrykker han bekymring for framtiden for de klassiske vinområdenes evne til å mestre temperaturøkningene.

Men boka er også til dels svært underholdende skrevet i forfatterens velkjente småarrogante stil, som kanskje ikke appellerer til alle. Som når han hamrer løs på frukttrenden som rir vinmiljøet som en mare, eller latterliggjør burgundhypen som han gjennom jobben med spesialutvalget har vært med på å bygge opp under. Og som har gitt viner ingen lenger har råd til å kjøpe. Om det likevel er av interesse, kan boka oppsummeres gjennom dette sitatet: «Vin vi har lyst og råd til å drikke. Vin som er tiltenkt en plass i kjelleren og glasset, snarere enn som pengeplassering og verdipapir.»

LEFLAIVE-ETTERKOMMER SATSER I SLOVENIA (PORTETT)

Den så man kanskje ikke komme, men Charles-Louis de Noüe (tv), barnebarnet til Jeanne de Noüe, som startet Domaine Leflaive sammen med brødrene Joseph Régis Leflaive og Vincent Leflaive, har tatt med sin kunnskap til Slovenia. Her har han sammen med Alis Marinič (th) skapt en rekke chardonnayer som kombinerer lokalt terroir med slovensk vinhistorie. Chardonnayene fra Vini Noue er rett og slett veldig spennende viner som vi garantert kommer til å høre mer om.

Barmix

KUNDENE ER KL AR

ER DU?

VERDENS NORDLIGSTE BYGGMALT

The Sautso Silver er første smak av et i høyeste grad unikt prosjekt i Alta. Det er snakk om bygg dyrket langs Altaelva og som brukes i whiskyproduksjonen til Aurora Spirit Distillery AS i Lyngen i Nord-Troms.

Whiskyen som er laget med lokalt bygg, og maltet hos Mack i Tromsø, før gjæring og destillering i Lyngen, kommer i et antall av 700 flasker som er nærmest forbeholdt medlemmene i Alta Laksefiskeri Interessentskap som feirer sitt 300 års jubileum i år. Det er all grunn til å unne dem disse dråpene for de forvalter en av verdens beste lakseelver.

Det er bonden Benjamin Hykkerud (t.h) som kan titulere seg verdens nordligste bygg-bonde. Til NRK sier Tor Petter Christensen (t.v) i Aurora Spirit Distillery at de har arbeidet i seks år med å lansere whiskyen: - Nå er det første gang vi tør å slippe en whisky som inneholder litt av dette veldig unike bygget.

Siden Aurora Spirit Distillery bruker lokale råvarer så langt som mulig, brevann, arktiske frukter og vekster, norsk kveik og nå altså også byggmalt fra Finnmark, er dette neppe den siste hellokale whiskyen som kommer derfra.

ESSENSEN AV ARKTISK NATUR

Egge Gård i Lier er kjent for sin satsing på flytende epler med og uten alkohol. Men også whisky og akevitt. For den siste er det med potetsprit som base. Sist ut er Egge Gård Arctic Aquavit som har norsk villkarve som hovedsmakstilsetning. I tillegg destillat av multer, kantareller og tyttebær. Den er modnet i spanske sherryfat i tre år. Det har gitt en vellaget akevitt med særpreg, ganske fruktig med balansert sødme og godt multepreg i finishen.

Alt av vekster kommer fra egen hage og naboenes.

RESTAURANT

Fra miljøproblem til delikatesse

Hva gjør man for å snu et miljøproblem til noe positivt og velsmakende? Kjøkkensjef Chiara Pavan på Michelinrestaurenten Venissa

utenfor Venezia har satt den invaderende blåkrabben på menyen – som har virkelig bærekraft som gjennomgående tema.

– Vi lager bisque av blåkrabbe, vi lager ceviche med krabbeklør, vi lager dumplings av krabbe. Den blå krabben har en fin, litt søt smak, forklarer Chiara Pavan.

Den invaderende arten blå malawikrabbe (Potamonautes orbitospinus) – en ferskvannskrabbe som er populær i akvarier - er et stort miljøproblem som truer med å ta over italienske og spanske farvann og dermed sette hele regioners økonomi i spill.

Bare på under ett år har fiskere fanget over 300 tonn blåkrabbe i Italia. De raske og glupske krabbene ødelegger fiskegarn, spiser fisken i garnene og gjør skade for millioner av euro. Den angriper ungfisk og ål og den spiser snegler, skjell og østers.

En hunnkrabbe produserer minst en halv million egg hvert år og marinbiologer tror at økende havtemperaturer forverrer utviklingen.

FISKESLAG OG FISKERE ER BORTE

Den italienske staten har gjennom økonomisk støtte forsøkt å hjelpe fiskere og regioner. Det gjelder å få opp så mye som mulig av havet, og myndighetene ønsker at flere restauranter gjør som Venissa, Chiara Pavan og Francesco Bruttos restaurant, og bruker krabbe i matlagingen.

– Vi bruker den i flere retter og smaken er veldig god, slår de fast. -

Tekst Urban Nilmander Foto Venissa

Chiara Pavan og Francesco Brutto har drevet Venissa de siste ni årene.

Men mye av det som i dag tas opp eksporteres til Sør-Korea, Mexico, USA og andre land hvor den er veldig populær, sier Francesco.

Det unge paret har drevet sin populære restaurant Venissa med en Michelin-stjerne i ni år. Venissa ligger på den naturskjønne lille øya Mazzorbo med bare 300 innbyggere, en 20 minutters båtreise fra Venezia.

Venissa har i dag egentlig to Michelin-stjerner, for de har også en grønn stjerne for sin bærekraftige mat. Som går som en rød tråd gjennom restaurantkonseptet.

– De siste fire årene har vi lagt merke til at noe har skjedd her i lagunene. Ål og enkelte fiskeslag er forsvunnet, og tidligere ble det fanget mye blekksprut i farvannene. Vi har måttet tenke nytt og bruker i dag mye mer grønnsaker i vår matlaging, sier Chiara.

Paret har satset mye på sin grønnsakshage på den vakre øya, langt unna støyen og massetursimen i Venezia.

– Dette er et fantastisk sted der vi forsøker å leve så nær naturen som mulig. Vi har en stor hage som vi elsker å være i og ta vare på. Og her har vi tid til å gruble på hvordan vi skal møte klimautfordringene vi ser, sier Francesco.

Normalt er lagunene et godt sted for fiske, tidligere var et hundretalls fiskere i jobb her, men nå er det bare 20 stykker igjen.

– Vi har et nært samarbeid med fiskerne og forsøker å finne løsninger sammen. Men det er tøft, sier Chiara.

INGEN SPØR LENGER OM KJØTT

Chiara og Francesco har skapt det de kaller Cucina Ambientale, der miljøet spiller en sentral rolle på menyen. Gule tomater, auberginer, løk og de for Venezia så berømte baby-artisjokkene, dyrkes med tradisjonelle metoder i hager som tas hånd om av lokalbefolkningen.

Dessuten, avhengig av beliggenhet og saltinnhold i jorden,

brukes ulike urter og blomster som er typiske for lagunen, for å gi smak til Chiara og Francescos retter.

Sist, men ikke minst sørger deres fermenteringslab at restauranten kan ta vare på eventuelle overskuddsprodukter og fiskeavfall.

Chiara og Francesco arbeider også med marinert kål av en sort som ligner en del på vanlig kål, men er mye seigere. Denne blansjerer de og tilbereder «som om den var et kamskjell».

I tilllegg finnes spesielle vekster som maritim portulakk som trives i de venetanske kanalene og som gir utmerkede resultater på tallerkenen.

På et tidspunkt besluttet paret å droppe kjøtt.

– Ingen spør oss lenger om vi har kjøtt på menyen, forteller Chiara.

Så langt det er mulig avstår de fra fremmede arter som

Rovsneglen rapana venosa er på menyen.

kommer utenfra og som de mener kan «kannibalisere» på lagunens sårbare økosystem.

Et eksempel på en slik art som de likevel har på menyen, er rapana venosa, en type rovsnegl som har kommet inn i lagunen fra det nordlige Stillehavet.

FILOSOFISK, ETISK OG MORALSK

Chiara Pavan mener at mye handler om gjesten og dennes forventninger. I et område som Venezia hvor millioner av turister kommer hvert år, er det forventninger om italiensk mat som pizza og spagetti.

– Vi gjør jo noe helt annet enn det folk forventer, og det krever gjester med et åpent sinn, klare til å prøve noe nytt, sier Chiara.

Hun har selv en bakgrunn fra filosofistudier og kanskje har det påvirket henne i rollen som kokk.

Grønnsakene spiller ofte hovedrollen på Venissa.

Venissa samarbeider med de få fiskerne som er igjen i lagunen.

– Jeg vet ikke, men min innstilling til mat og mitt arbeid som kokk har alltid vært filosofisk, etisk og moralsk. Jeg stiller alltid spørsmål til meg selv om jeg bør bruke ulike ingredienser eller lage maten på en spesiell måte, sier hun.

På Venissa kan gjesten velge mellom sju eller ti retters menyer, satt sammen av produkter som finnes tilgjengelig lokalt akkurat der og da.

– Noen sa en gang at det er med begrensninger vi vokser, og det stemmer kanskje. Det er mange utfordringer og nytenkning som har fått oss til å overleve som restaurant, sier Francesco Brutto.

Chiara Pavan på sin side vil løfte ansvaret til et høyere nivå:

– Matindustrien er ansvarlig for en stor andel av utslippene av CO2 og reduksjonen i biomangfoldet. Dagens kokker vet hva som er viktig og kan påvirke gjennom sitt arbeid og gjennom sosiale medier. Vi kan viser hvordan man gjør

maten mer bærekraftig og anbefale menyer som ikke påvirker planeten like mye. Vi kan være ambassadører for menneskers valg av mat.

Om artikkelforfatteren

Urban Nilmander er journalist og forfatter med base i Sør-Sverige og Andalucia. Han har i 40 år skrevet om mat, vin, arkitektur, interiør, livsstil og reiser.

VENISSA

Fondamenta S. Caterina, 3 30142 Mazzorbo Venezia, Italia www.venissa.it

På Venissa praktiseres Cucina Ambientale, der miljøet spiller en sentral rolle på menyen.

På Poli er man stolt av den lange familietradisjonen og sine 4000 fat med destillater som modnes.

BRENNEVIN

Grappakongen tenker nytt – igjen

Ikke bare startet Poli ginbølgen i Italia, de har også laget whisky – nok en gang i en klasse for seg. Men grappa er fortsatt hjertebarnet.

Grappa får ikke den samme oppmerksomheten som enkelte andre typer brennevin som opplever større etterspørsel. Jeg tenker selvsagt på gin og whisky. Tidligere i år møtte jeg «grappakongen» Jacopo Poli for en lang samtale – for andre gang på 25 år - og som vanlig har han nytt å fortelle.

For selv om Jacopo Poli er en mer voksen mann i dag enn første gang vi møttes, har han fortsatt den samme ungdommelige energien og viljen til å tenke nytt. Og sågar revolusjonere slik han gjorde det med grappaframstillingen da han introduserte vakuumdestillering.

HYLLEST TIL PAVENS NESTKOMMANDERENDE

Denne gangen er han stolt over å vise fram sine nyeste porteføljeutvidelser, ikke overraskende en gin og et par whiskyer.

Poli Gin Marconi 46 er den første italiensk-destilllerte gin på markedet fra 2012. Den er en svært aromatisk og konsentrert intens og særpreget gin som trenger mye sitrusfrukt – gjerne en limonade. Basisen er destillat av muscatdruer med lokale og importerte urter, krydder og einerbær.

Vakuumdestillering hjelper å beholde maksimalt av aromaene og det merkes for den er i høyeste grad en svært aromatisk og konsentrert intens og særpreget gin.

Tekst Aase E. Jacobsen Foto Poli

Poli Gin Marconi 46 er den første italienskdestilllerte gin på markedet fra 2012.

Whiskyen er en helt annen historie. Navnet Segretario di Stato Whisky di Puro Malto peker på Vatikanet, og det er fordi den regjerende statssekretæren, som er betegnelsen på nummer to etter paven, kardinal Pietro Parolin er fra Schiavon, som Poli-familien.

Så viktig er dette for Schiavon at Jacopo bestemte seg sammen med ordføreren for å lage noe helt unikt. Slik kom ideen om whisky opp. Ved å gi whiskyen en finish på to år i amaronefat, etter fem år i amerikansk utoastet eik, får den en lokal identitet.

Conclave er den siste whiskyen – som lanseres i år – og den har fått navn etter kjelleren til Poli med alle de 4000 fatene med primært grappa, litt brandy, og nå altså også whisky.

TAKKER NY TEKNOLOGI

Begge whiskyene er basert på bygg fra Frankrike og hvor maltingen (inkludert noen prosent røykmalt) gjøres i Belgia og de fem første årene er altså like.

Jacobo er veldig stolt av destilleriet som han mener er det eneste som benytter seg av tre ulike destillasjonsmetoder.

– Derfor kan vi lage både grappa, gin og whisky, forklarer han.

Men det er likevel grappa som er viktigst for Poli, og sågar for grappaene bruker han ulike metoder.

Jacopo mener at grappa er brennevinet som har gjennomgått den mest interessante utviklingen de siste 50 årene. Takket være bruk av ny teknologi.

– En grappa laget for 50 år siden var en helt annen produktkategori. Det tok oss tiår å sikre en grappa som vår Vespaiolos florale karakter og fruktighet i retning fersken, at den er elegant og myk og ikke rustikk og røff, sier han.

Det gjorde de ved å bruke den tradisjonelle destillasjonsmetoden, i kombinasjon med to andre metoder: vannbad og vakuum-vannbad. De har 12 ulike kopperpanner – og tre destillasjonskolonner - som ifølge Jacopo alle har sin egen personlighet, knyttet til hvilken generasjon som anskaffet den

Med den tradisjonelle metoden plasseres pressrester i perforerte kurver som hver tar 100 kilo oppå hverandre i en av kopperpannene. Deretter strømmer damp gjennom disse lagene for å hente ut aromaer og alkohol – pressrester inneholder ca 3,5 prosent alkohol - som så sendes gjennom destillasjonskolonnen og konsentreres – alkoholen øker underveis fra 25 til 75 prosent - før dampen avkjøles og kondenseres, altså blir flytende.

De to første og de tre siste literne – såkalt hode og hale –kastes, mens hjertet utgjør 15-20 liter av hver destillasjonsrunde.

– Målet er å samle essensen av selve druesortens aroma, som ikke var tilfelle med den tradisjonelle metoden alene, forklarer han.

NØYE MED VALG AV VINPRODUSENTER

Jacopo forteller at han endrer og justerer prosessen hvert år, litt etter litt. Noe av det siste han har gjort er å installere

sensorer i de gamle pannene for å overvåke og styre viktigere parameter som temperatur, press og tempo på selve prosessen.

– Slik vet vi hva som skjer hvert eneste sekund. Dette er data som vi samler og analyserer for å komme fram til en «oppskrift» avhengig av hva vi ønsker for eksempelvis alkoholprosent, dermed datastyres selve destillasjonen slik at dette målet oppnås, forklarer han.

– Det gir oss i tillegg full sporbarhet også for pressrestene. Kvaliteten på pressrestene er selvsagt noe som overvåkes nøye, på samme måte som druene for vin.

– Vi har lange relasjoner med 40 ulike vinprodusenter i nærområdet som vet eksakt hva vi ønsker. Pressingen må gjøres forsiktig for å unngå de røffe skalltanninene. Også at vi må vite at de skal presse to-tre dager på forhånd for å sikre en effektiv transport til destilleriet.

Pressrester må være ferske og ikke utsatt for oksidasjon,

Jacopo Poli gjør kontinuerlig justeringer i produksjonsprosessen.

og så må de destilleres innen et par dager etter pressing.

For Jacopo Poli Grappa Moscato di Po' kommer drueskallene av orange blossom moscato fra Colli Eugani ved Padova hvor den ble introdusert så tidlig som 1200-tallet –legenden vil ha det til at den var brakt dit fra Syria – derfor kalles den også moscato sirio – men det er ikke korrekt ifølge Jancis Robinsons Wine Grapes. DNA-analyse peker på nært slektskap med moscato bianco, den mest utbredte av de sju ulike moscato-sortene i Italia. Den er i dag en sjelden sort som gir mye sitruskarakter i tillegg til det florale som er så typisk for moscato. Den er også kjent som golden muskateller.

For denne destilleres pressrestene i vannbad – forskjellen er at med vannbad er det en dobbel koker – hvor skallene er i den innerste. Dermed kommer dampen ikke i direkte kontakt med skallene som med den tradisjonelle metoden alene. Det er en mye mykere metode som de introduserte i 2001 for de aromatiske sortene.

I 2011 kom vakuumdestillering på plass. Det innebærer vannbad, men at luften suges ut slik at temperaturen under destilleringen kan senkes til 54 grader – mot 95-96 ellers. Det gjør at en rekke aromaer som «brennes» ved høye temperaturer, beholdes.

Det gir en enda mer aromatisk og mykere grappa.

Metoden bruker de til både Poli Grappa Cleopatra Moscato Oro og Poli Grappa Cleopatra Amarone Oro. Den første er basert på moscato bianco. For amaroneutgaven er det selvsagt en blanding av rondinella, molinara og corvina. Begge modner 18 måneder i eikefat. Mens de andre grappaene modner i ståltank i ett år før tapping.

KLARER IKKE Å KUTTE I PORTEFØLJEN

Destilleringssesongen starter i september med vespaiolo. Torcolato er den siste til å destilleres - i desember. Denne siste lages av vespaiolo-pressrester hvor druene tørker fra

De 12 ulike kopperpannene har alle sin egen personlighet.

Det var i 1986 at Jacopo Poli startet en ny æra for grappa.

september etter innhøstningen til desember. Drueklasene tørkes hengende fra taket i et tau som vris – torcolare betyr å vri – derav navnet på vinen som tilhører Breganze DOC.

Det gir en litt annen karakter til grappaen med mer innslag av tørket frukt.

Vespaioloen ble lansert sammen med Torcolato i 1986 og markerte starten av en ny æra for grappa. Vespaiolo kjennetegnes av høy syre som er attraktivt når den er base for et brennevin, også når det er snakk om en grappa hvor jo kun pressrestene brukes.

Poli lager generelt veldig fruktige grappaer med svært god lengde. En av årsakene er utbyttet: 100 kilo druer gir 25 kilo pressrester som igjen gir tre flasker grappa.

Poli Grappa er et familieselskap, og i dag er tre av de fire søsknene involvert i driften. Neste generasjon består av fire tenåringer – tre unge kvinner og en ung mann.

– Hver generasjon bidrar med sitt, men jeg møtte aldri min oldefar og vet ikke hva hans visjon og drøm var, men jeg mener de lange relasjonene til samarbeidspartnere og leverandører er viktige. Jeg opplever imidlertid at folk i dag ønsker å bytte oftere siden de kjeder seg fortere, sier han ettertenksomt.

Med i alt 24 produkter fordelt på 250.000 flasker årlig, snakker vi om en stor portefølje – som altså bare vokser.

– Hver morgen spør jeg meg selv, hva kan vi gjøre for å redusere porteføljen, og svaret er alltid, ingenting, ler Jacopo Poli til slutt.

Om artikkelforfatteren

Aase E. Jacobsen er magasinet og nettstedet Apéritifs redaktør og gründer. Hun skriver om alt som kan drikkes og spises, og tester minst 8000 produkter årlig.

Romagna – hvor livsnytelse er del av identiteten

Tekst Åsa Johansson Foto DaLucio, produsentene

«Om du spør etter et glass vann og i stedet får et glass vin, da vet du at du er i Romagna». Og kystbyen Rimini byr på myk havsnær sangiovese, den lokale hvitvinen rebola – og stjernemat.

– Kom som en gjest, dra hjem som en venn, er vårt motto, sier Massimo Lorenzi.

Han og familien driver vingården Enio Ottaviani rett utenfor Rimini, ved den lille byen Cattolica. Vi befinner oss et steinkast fra Adriaterhavet i den østre delen av Emilia Romagna. I hagen omgitt av frodige vinranker er store trebord satt ut og på kort tid fylles de av leende ungdommer, pent kledde par og glade vennegjenger. Sirissene spiller så høyt at de nesten overdøver den glade musikken fra høyttalerne i sommerkvelden.

HAVSNÆR SANGIOVESE

Skinnende lykter henger over hodene våre og på bordet står fat med piadine, tynnbrød, med ulike typer fyll. Rundt hjørnet står Massimos mamma Loredana i røyken fra grillen hvor fisken ligger.

– Kom og hjelp til, ber Massimo og plutselig stor jeg sammen med mamma Loredana som med streng mine viser hvordan jeg skal gå fram for at fiskene ikke skal sette seg fast i grillristen.

– Får jeg jobben, spør jeg når vi er ferdige, men mamma Loredana later som hun ikke hører spørsmålet samtidig som Massimo rister på hodet, ler og byr på vin og sardiner til gjestene.

– Om du spør etter et glass vann og i stedet får et glass vin, da vet du at du er i Romagna, ler en mann på nabobordet.

ITALIA

I Romagna lever man i dag – og dø, det skal man gjøre i morgen, heter det her. Og vin er det nok av. Rødvinsdruen sangiovese som vokser så nært havet, blir saftig og mykere enn i innlandet, som i Toscana, på andre siden av Apenninene.

Hos Ottaviani har man 12 hektar vinmarker. Vingården, som nå drives av tredje generasjon, har en unik posisjon med den ene foten på land og den andre i havet. Vinmarkene ligger i den beskyttede oasen ved elven Conca, bara noen kilometer fra kysten.

Nærheten til havet er sentral for vinenes karakter; havvindene sveiper over vinplantene og gir druene et distinkt saltpreg og mineralkarakter, hvilket resulterer i friske og uttrykksfulle viner.

REVITALISERT HVITVIN

Som for eksempel Dado Romagna Sangiovese DOP, laget i et begrenset antall av druer fra utvalgte rader med de beste sangiovese-druene fra ulike jordsmonn og høydemeter. Det er en ambisiøs vin som har som mål å være et flytende portrett av vingårdens landskap. Den er kompleks, smal, men samtidig dyp og viser til fulle potensialet til sangiovese i dette kystklimaet. Eller den hvite og aromatiske, friske rebola som passer perfekt til den salte fisken, og som har fått en skikkelig boost i de siste årene.

– Vi lager vin for våre venner, og alle vi som lager rebola, en ukjent drue som var tungsolgt, slo oss sammen, og etter det tok alt fart. Nå finnes vi på alle vinlister langs kysten, sier Sandro Santini fra vingården med samme navn og som er leder for den lille organisasjonen bak satsingen.

Han lager selv en aromatisk og spenstig rebola, samt også en saftig sangiovese fra sine 20 hektar med vinmarker. Viner som sprer glede uten å ville være for seriøse.

Blant kystens hvite perler lyser akkurat nå rebola fra Rimini (Colli di Rimini Rebola DOC) sterkest. Denne lokale druesorten kalles også ribolla riminese, pignoletto og grechetto (di todi).

Rebola-vinene er tørre, frisk og aromatiske med innslag av sitrus, grønne epler, hvite blomster og en karakteristisk mandeltone i avslutningen. Den maritime påvirkningen gir en forfriskende syre og saltmineraltoner som gjør vinen til et utmerket følge til regionens rike tilbud av fisk og skalldyr.

Vinen kan nytes mens den er ung og frisk, men noen produsenter eksperimenterer sågar med fatlagring, hvilket gir viner med større kompleksitet og struktur.

CHARTERSTEMPLET ER BORTE

Sandro Santini og Massimo Lorenzi leder denne gruppen av sympatiske produsenter på veien mot lysere tider.

Jacopo Ticchi åpnet nylig restauranten DaLucio i Rimini.

Sandro Santini leder satsingen på rebola.

På DaLucio brukes alt på fisken.

Mot slutten av middagen settes store skåler med solvarme kirsebær ut på bordene og praten og latteren fortsetter langt inn i de små timer. Heldigvis skal vi overnatte på Villa Yeppa, familien Lorenzis nyåpnede lille hotell, og dit kan vi gå til fots. Det er vakkert innredet, omtrent som et hjem. Her finnes ingen tv, men derimot en terrasse med et langt bord der alle gjestene spiser frokost sammen. En del av gjestene blir igjen ved saltvannsbassenget omgitt av gule og hvite blomster, mens andre reiser videre for å utforske Romagnas mange severdigheter.

Er det noe de er dyktige til i Romagna, så er det å leve livet. Emilia og Romagna som slo seg sammen til en region i 1970, har ulike historiske røtter. Emilia tilhørte langobardene som hadde invadert fra nord, mens Romagna ble en del av det østromerske riket – også kalt det bysantinske riket – etter det vestromerske rikets fall i 476 e.v.t. Ravenna er viktigste by.

Mens Emilia vendte seg mot vest, hadde Romagna lenge et øye mot øst, og det merkes fortsatt i dag, både i kunst, historie og den livsnytende identiteten.

Vi fra nord forbinder Rimini og Romagna mest med sol og charterturisme siden horder av nordboere valfartet hit på 1980- og 1990-tallet. Historiene om de festglade nordboerne som ble forført av italienske casanovaer, er mange og lange.

Men i dag er det kunst og kultur man ønsker å løfte fram:

Federico Fellinis arv har blitt museum, porselensmuseet i Faenza stiller ut verk av blant andre Picasso, og i Ravenna venter noen av verdens mest berømte mosaikker. De fantastiske mesterverkene fra 400- og 500-tallet viser hvordan kristendommen og det bysantinske bildespråket tok form i denne vestre utkanten.

I kirker som San Vitale, Galla Placidias mausoleum og Sant'Apollinare stråler gull, blått og grønt i scener med helgener, keisere og stjernestrødde himler. Det er som å klatre inn i en glitrende eventyrverden – og det unike er at disse mosaikkene fortsatt er der hvor de en gang ble laget og i perfekt tilstand.

MOTSTRØMS HAR FÅTT OPPMERKSOMHET

For den som på nært hold ser hvordan turistbyer som Venezia, Firenze og Roma invaderes av turister hvert år, er disse småbyene som oaser, hvor det italienske livet fortsatt leves på genuin måte og ingen karikatur av seg selv.

På torget sitter pelskledde menn med bukser med press og diskuterer høylytt temaer som virker å være livsviktige. Barn spiller fotball på torget og kaffen drikkes raskt ved bardiskene. Her finnes ingen take-away-kaffe så langt øyet kan se.

Romagna holder også på å lokke hjem en ny generasjon.

I Gabicce Monte, på en høyde mellom himmel og hav, ligger

den énstjerners restauranten Dalla Gioconda. Her ble det tidligere danset liscio, den lokale dansstilen med røtter i vals, polka og masurka. I dag er plassen forvandlet til en gastronomisk destinasjon, takket være Davide di Fabio –som tidligere var kokk hos Massimo Bottura på trestjerneren Osteria Francescana.

TIPS!

Slik kommer du til Romagna og Rimini Fly til Bologna og deretter med bil eller tog til kysten.

Vin enioottaviani.it stradadeivinidirimini.com tenutasantini.com

Overnatting villayeppa.com

Restauranter dallagioconda.it da-lucio.com

På terrassen serveres retter med råvarer fra trakten og deres egen hage, og med milevis utsikt over havet.

Men selv i Rimini skjer det endringer. I havnen åpnet nylig fiskerestauranten Da Lucio – en av Italias mest omtalte nykomlinger. Bak står Jacopo Ticchi som er kjent for å ha revolusjonert måten å tilberede fisk.

– Jeg vil behandle fisk som man gjør med kjøtt og bruke alt – fra hode til finner – og la fisken henge for å få fram en dypere smak, uttaler han.

Her får du fiskehode, lever og andre deler du kanskje ikke trodde du ville spise, men som viser seg å være små gastronomiske mirakler.

– Rimini forandres, sier Jacopo.

– Men vi har ikke mistet vår sjel.

Og det merkes, for når vi drar videre, kjennes det ikke som om vi forlater som turister, men som venner.

Om artikkelforfatteren

Åsa Johansson har bodd i Toscana siden 2001. Hun skriver om vin, kultur og reiser for svenske og internasjonale tidsskrifter, underviser sommelierer, har en egen podcast (italienpodden.se) og lager sin egen olivenolje. Gjennom sine mange presseoppdrag besøker hun hundrevis av vingårder hvert år.

DaLucio bruker lokal sjømat i sine menyer.

Villa Yeppa er et hjemmekoselig hotell.

BARKONSEPT

Teppet går opp for mer enn bare drinker

Tekst Christian Martinez Foto TATA, Daniel Rasmussen

– Folk går ikke på bar for å drikke, sier Logan Jones Wandel med overbevisning. Det kan virke som en litt overraskende påstand fra en bartender iført ulastelig hvit smoking, og som er i ferd med å lage en tequilabasert Paloma-cocktail, men den 29-årige barsjefen hos TATA har et poeng:

– Folk går på bar for å komme vekk. Det er en escape. De går på bar for å møte venner, sine kjære, for å henge, for å møte fremmede. Folk kommer alltid for noe mer

De fancy drinkene, er det fristende å si, er nærmest sekundære. Og så likevel ikke, hvis man spør juryen i Gastro Awards, som ble utdelt under et gallashow i Tivoli tidligere i år. Det var første gang det danske magasinet Gastro delte ut 11 priser som hyller

årets beste danske kulinariske talenter og gastronomiske opplevelser.

Prisen for Årets restaurant gikk til Jordnær, Årets kokk ble Rasmus Munk fra Alchemist. Årets cocktailbar: TATA. I juryens begrunnelse het det blant annet: «På TATA smiler bartenderen når du kommer inn. Men det er ikke bare et hvilket som helst smil. Det er den type smil som vet nøyaktig hvorfor du er her, og som forteller deg, at du har truffet det riktige valget.»

Det høres kanskje litt kleint ut, men man må likevel gi Gastros anmelder rett, for beskrivelsen er ikke malplassert. Den høye og velkledde langhårete Logan Jones Wandel forstår i alle fall hvordan han skal snakke til gjestene slik at de føler seg velkommen. Amerikaneren er født i Arkansas, oppvokst i Florida og lærte som tenåring bartenderfaget i New York. Kanskje er det kombinasjonen av southern hospitality og hans new yorker-holdning, som gjør at han kan slippe unna med å kalle gjesten «my friend» selv om han aldri har møtt

hen før, og på en overbevisende måte kan kalle to eldre damer for «darlings» uten at det virker upassende. De to damene var for øvrig ett stort smil.

HISTORIEFORTELLINGEN HOLDES KORT

TATA er den naturlige forlengelsen – eller hemmelige hulen, om man vil – av Hotel Sanders som er eid av den tidligere ballettdanseren Alexander Kølpin. Han har skapt et hotell på andre siden av gaten til sin tidligere arbeidsplass, Det Kongelige Teater, og innredet det med inspirasjon fra 1920årenes kulturelle oppblomstring med jazzmusikk, litteratur og frisinn. Baren som er det første du kommer til fra gaten, heter TATA etter det røde fløyelsforhenget som hver kveld setter scenen på teateret. Det er en hyllest til den teatralske stemningen som baren gjengir med en blanding av varm mahogni, dempet belysning, flettede veggpaneler og fløyelsinnslag. Du er unnskyldt om du føler du er med i en film av Wes Anderson.

Interiøret gir deg Wes Anderson-assosiasjoner.

TATA er det første du møter når du entrer Hotel Sanders.

Drinkene på TATA er inspirert av klassiske operaer og balletter.

Barsjefen Logan Jones Wandel kan sitt bartenderfag.

TATA har i årenes løp mottatt flere priser, inkludert «Best Cocktail Bar in Denmark», muligens fordi den har «evergreens» på drinkkartet – som TATAs tolkning av en Old Fashioned eller Sazerac. Men de kreative temaene inspirert av klassiske operaer og balletter byr på mer: En Macbeth er eksempelvis en champagnecocktail med Discarded Chardonnay Vodka, vodka laget av druepressrester – omtrent som en grappa - samt hylleblomst, og er ifølge bartenderens beskrivelse «floral, sommerlig og vinøs». Sleeping Beauty som består av vodka, appelsinlikør, hvit grapefrukt samt hvit te, henter inspirasjon fra det opprinnelige eventyret fra 1500tallet og er «lys, boblende og overraskende».

Ifølge Logan Jones Wandel begynte TATA for et par år siden å bruke historiefortelling for å skape en forbindelse mellom teateret og drinkmenyen.

– TATAs historie har alltid vært knyttet til Det Kongelige Teater hvor Alexander Kølpin danset i 14 år. Så vi lager en krøll på historien ved å tilby cocktails inspirert av klassisk opera og ballett. Kunsten er å gjøre det kort, så gjestene forstår ideen uten at vi kjeder dem med en masse prat, sier han og fremhever barens Esmeralda-cocktail, en spicy margarita

inspirert av Victor Hugos Ringeren i Notre Dame. - Esmeralda vil være fri, men det er tre personer i historien som kjemper imot dette, derfor bruker vi mezcal, wasabi, lime og agurk som metaforer på alt det som holder henne nede, sier han.

UNG KØBENHAVNSK COCKTAILSCENE

Da Michelinguiden i år delte ut sine stjerner fra et event i Odsherred på Sjælland, kunne Danmark notere seg for totalt 52 Michelin-stjerner fordelt på 38 restauranter. Det er fint, men hva med den danske cocktailscenen? Den flyter godt under radaren. Ifølge Jones Wandel er København, og Norden i det hele tatt, relativ ung når det kommer til cocktails. Det er ikke mer enn 20-30 år siden, at de første virkelige cocktailbarer åpnet dørene. Det har paradoksalt nok noen fordeler:

– Det er en fin tid å være i København for bartendere og bareiere, fordi cocktailscenen her er så ung. Det gir gode muligheter for å lage nye ting, sier han.

Til sammenligning har byer som New York, London og Paris hatt berømte cocktailbarer siden begynnelsen av 1900-tallet. Det gir historie og mengder av patina, men også etablerte rutiner hos gjester og bartendere. Til sammen-

Atmosfæren er alltid lun på TATA.

ligning er det ikke alle danske bargjester som vet hva en Daiquiri eller en Tommy’s Margarita er (til info er den siste en variant av margarita som bruker agavenektar i stedet for triple sec og sukkerlake). For Logan Jones Wandel betyr det at han både kan introdusere gjester for et klassisk drinkkart, men også kan vise fram nye og spennende drinker som du ikke får andre steder. Skandinaver er rett og slett mindre forutinntatt, fordi vi ikke har den lange cocktailtradisjonen og -kulturen – ennå.

TATA har et team av sju bartendere som i gjennomsnitt bruker to måneder av året på å utvikle nye drinker. Drinkmenyen byttes ut to ganger i året. - Det er en morsom prosess siden vi utvikler drinkene som team. En bar er jo i seg selv et sosialt sted, så hvorfor ikke også la produktene oppstå i en sosial praksis? spør sjefen for teamet. TATA rår over 194 ingredienser i baren – alt fra likører, siruper, juicer og forskjellige typer brennevin.

OMFAVNER KAOSET

Denne rotasjonen holder Logan Jones Wandel på tå hev, for det kommer hele tiden nye smaker til. Ikke desto mindre konstaterer han at den dominerende trenden i cocktailverdenen lenge har vært minimalisme. Eller rettere sagt: Uttrykket er minimalistisk med store isbiter og transparente væsker i highballglass – som Paloma-cocktailen han serverer med nøyaktige bevegelser. Hvis man ikke visste bedre, kunne den se ut som et glass hylleblomstsaft, men den velsmakende og forfriskende cocktailen inneholder tequila, grapefruktjuice og kokosvann. Du skal altså ikke la deg lure av utseendet, for smaken kan være grandios.

– Jeg tror at hele minimalisme-trenden må ses i glidestrømmen av både japansk og skandinavisk arkitektur som lenge har vært stort i hele verden. Du ser den samme utviklingen hos mange restauranter, sier barsjefen som ikke vil avvise at Tiki-cocktails med flammer og knust is en dag får et comeback

På TATA er bartenderne innforstått med at gjestene kommer først og fremst for noe annet enn drinkene.

Hotel Sanders ligger et steinkast unna eieren Alexander Kølpins tidligere arbeidsplass, Det Kongelige Theater.

– Alt går i sirkel, og når grunge-stilen kunne komme tilbake, så kan Tiki også!, slår han fast.

Det er plass til 38 gjester i TATA som ikke åpner for reservasjoner ut fra en filosofi om å holde en spontan og tilgjengelig atmosfære. Det gjør det også mulig for baren å tilpasse seg

Tada! Her finner du TATA!

Hotel Sanders, Tordenskjoldsgade 15 1055 København K

Prisnivå: Prisene for cocktails ligger typisk mellom 110 og 165 DKK .

TATA tager ikke imot bordreservasjoner. Det er «first come, first served». Utover i baren, kan man fredag og lørdag også nyte barens cocktails på hotellets takterrasse med utsikt over byen. www.hotelsanders.com/tata-cocktail-bar

svingende etterspørsel og sikre at det som regel alltid er en plass for den som bestemmer seg for å besøke baren spontant. «Omfavne kaoset» er av samme årsak et godt råd som Logan en gang fikk av en kollega. Han minner seg ofte på det når baren står hodet. Han husker også Alexander Kølpins ord om arbeidsplassen som et «stort svingende orkester»: - Alexander snakker alltid om orkestre når vi har personalmøter. Fordi orkestre er en mosaikkunst av mennesker som skaper noe sammen. Han snakker mye om at man har messingblåserne, strykerne, slagverket og hvordan alt dette kommer sammen i bestrebelsene for å skape vakker lyd.

– Hva er så TATAs plass i orkesteret? Er dere slagverket?

– Jeg tror helt klart at vi er slagverket. Vi lager en masse støy, sier Logan Jones Wandel med sitt prisbelønte smil.

Om artikkelforfatteren

Christian Martinez er journalist og skriver om gastronomi, kultur og design. Han er født i Barcelona, men vokst opp i København. Forfatter av fem guidebøker for Politikens Forlag samt fagboken Ure for Lindhardt og Ringhof (norsk utgave i 2023, Cappelen Damm).

Det dramatiske landskapet i Gorca i Øst-Slovenia hvor Vino Gross holder til.

Velger opprinnelse foran vinmaking

Foreningen Slovenska Velika Lega har foreløpig bare 10 medlemmer, men målet er å gi Slovenia en høyst etterlengtet terroirorientering – 30 år etter kommunismens fall. Samtidig som at vinmaking – og kooperativene - får mindre betydning.

På slutten av 1990-tallet hadde den biodynamiske vinprodusenten Guerila i Vipava, vest i Slovenia, en velrenommert importør i et land i det Nordvest-Europa. Men vinene var umulig å selge og etter noen år ble samarbeidet avsluttet. Men så kom naturvinbølgen, Slovenia surfet på den og bygde et nytt renommé innen denne nisjen.

Men i dag har interessen for naturvin stabilisert seg, og er sågar fallende, ifølge flere vinmakere jeg snakket med under min reise i Slovenia.

KOOPERATIVENE HAR FORTSATT MAKTA

Korenika & Moškon fra det slovenske underområdet Istria, er en pioner innen biodynami og skallmaserasjon for hvitvinsdruer. De har endret sin vinstil betydelig de siste årene, ved å redusere på skallpreget og heller fokusere på opprinnelse.

Da den slovenske avdelingen av Demeter besluttet å senke den maksimale tillatte mengden sulfitt, bestemte Korenika seg samtidig for å forlate Demeter. De jobber imidlertid fortsatt biodynamisk. En rekke produsenter, inkludert Guerila og Korenika, velger nå å satse alt på terroiruttrykket.

De har meldt seg inn i Slovenska Velika Lega (SVL) – som betyr noe slikt som Slovenias grand cru. På denne måten håper de å få fram særpreget.

SVL ble etablert i 2021 av fire vinprodusenter, Edi Simčič fra Brda i Vest-Slovenia, Vino Gross fra den østre delen av Štajerska, Šuklje fra Bela Krajina på grensen til Kroatia og Marof fra Prekmurje i den nordøstligste delen av landet.

SLOVENIA

Tekst Bart de Vries Foto Stella Kager, Šuklje, Bart de Vries

Bakgrunnen var misnøye med landets vinlovgivning som knapt nok inkluderte konseptet terroir, og i den grad det gjøres, er det for det meste tilpasset kooperativene. Områder med spesielle egenskaper knyttet til druedyrking er enten for bredt definert eller ikke i det hele tatt. Mange vinprodusenter er mer opptatt av merkevarebygging enn å utforske forholdet mellom vinen og vinmarken.

JORDSMONNS- OG ÅRGANGSFORSKJELLER

Ved å fokusere på historiske vinregioner og på en inndeling i hierarkiet regional, landsby og enkeltvinmark, håper gruppen at det skal bli lettere å kommunisere hva Slovenia står for, både på hjemme- og eksportmarkedet.

Ønologen Guillaume Antalick, som er gruppens sjef og medeier i Šuklje, tar SVLs misjon veldig seriøst. For å ta hans egen vinmark Vrbanjka i Plešivica, som eksempel, så leter han etter parsellen som gir de beste resultatene for blaufränkisch. Han har kommet så langt at han, om årgangen tillater det som den gjorde i 2022, så tapper han separat vinen fra den midterste, mest kalkrike delen av vinmarken. Etter å ha smakt sju ulike årganger, er det ingen tvil om at 2022-

utgaven skilte seg positivt ut: tanninene var mer markante, men likevel fløyelsmyke og vinen bød på mer konsentrasjon og intensitet enn de andre årgangene, som var gode de også. Ved å vise fram tre årganger av sin Lozice Sauvignon Blanc viser Guillaume Antalick at også klimatiske forskjeller i vekstsesongen har stor påvirkning også her. Som underviser på universitetet i Nova Gorica, er hans pedagogiske evner også gode: han forklarte detaljert at den store nedbørsmengden i tiden mellom fruktsetting og at druene skifter farge (veraison) i 2023 forandret strukturen i skallene. Dermed lekket mye av de fenoliske komponentene ut i mosten under pressing og vinen fikk mer tanninbitt og mer krydder.

2021 derimot var svært fruktig. – I 2021 hadde vi en periode med relativt kalde netter i september, dette var den siste delen av modningen når vanntilførselen til druene normalt er stoppet. Dette gjorde at aromaene utviklet seg på en veldig god måte rett før innhøstningen, forklarer Guillaume Antalick.

HIERARKI ETTER VESTLIG MODELL

På samme måte utforsker også de andre SVL-medlemmene sine vinmarker. For å sette navnet på regionen (okoliš),

Ønolog Guillaume Antalick hos Šuklje er leder for SVL.

landsbyen (vas) eller vinmarken (lega) på etiketten, er det regler for utbytte og lanseringsdato som produsenten må respektere.

Medlemmene beslutter sammen hvilke tradisjonelle og andre tillatte druer skal være per region.

På grunn av beliggenheten mellom Østerrike, Ungarn og Kroatia, er det vanskelig å si med sikkerhet fra som gjør Slovenia unikt som vinland.

Brda og Italias Collio er jo samme region. Det gjelder også Štajerska og Østerrikes Steiermark.

I Prekmurje er vinene mer som i Sentral-Europa, mens slovenske Istria i stor grad er forlengelsen av kroatisk Istria. Kanskje er det akkurat dette mangfoldet som gjør slovenske viner så spennende. SVL gjør det de kan for å løfte fram dette mangfoldet.

Guillaume Antalick trekker fram et annet forhold: - Et av de mest unike aspektene ved Slovenia er at vi har lite monokultur, så biomangfoldet er stort.

Slovenia er et av landene i Europa med mest skog – 60 prosent av arealet er skogdekt. Og med unntak av slovensk Istria, vet i hvert fall ikke jeg om noen grad av industrialisert vitikultur.

SVL kan sammenlignes med ÖTW (Österreichische Traditionsweingüter) eller STK (Steierische Terroir & Klassik Weingüter) i Østerrike, eller også VDP (Verband Deutscher Prädikatsweingüter) i Tyskland. Men med 14000 hektar vinmarker totalt er Slovenia et lite vinland. Det reflekteres også i antall medlemmer i SVL, som er 10.

På grunn av tiår med kommuniststyre har kooperativer spilt en viktig rolle i Slovenia, og sågar mer enn i andre sammenlignbare land. Først på 1980-tallet da regimet begynte å smuldre opp, fikk vinmakere anledning til å jobbe mer individuelt. Sammenlignet med Tyskland og Østerrike, henger Slovenia noe etter, hva angår opprinnelsesfilosofi. Mens jeg var i Slovenia, kom det to nye søknader om medlemskap i SVL. Så ting er i gjære.

Et veldig gammelt eksemplar av žametovka fra Korenikas vinmark.

OGSÅ MUSSERENDE VINER

Etter at vingårdene Bjana (Brda) og Slapšak (Dolenjska) ble medlemmer, har SVL opprettet egne regler for musserende viner. De innebærer at de håndplukkede drueklasene presses hele, og vinifikasjonen følger tradisjonell metode med minst 15 måneders modning på bunnfallet i flaskene etter andregangsgjæringen. For årgangsmusserende er kravet 36 måneder.

Bjana bruker kun pinot noir og chardonnay for sine svært kompetente, klassisk orienterte musserende viner, mens Slapšak fokuserer på den lokale syrefriske druesorten žametovka. Med ett unntak og det er for sin fantastiske Blanc de Blancs Peśće som er basert på chardonnay.

Fun fact: Om du har lyst å bruke žametovka i en kviss, er verdens eldste vinstokk en 400 år gammel žametovka som står i sentrum av Maribor, Slovenias neste største by.

Begge vinprodusenter har store ambisjoner for sine musserende viner som altså uttrykkes gjennom smaken. S lik får også Andrej Slapšak nytte av sin bakgrunn som ingeniør.

For pressingen av druene har han utviklet en egen trådløs sensor som måler trykket inni den pneumatiske pressen, på en mye mer presis måte enn med en vanlig presse.

SVLs seriøsitet er også en funksjon av medlemmenes status. Domaine Ciringa, den slovenske vingården til østerrikske Tement, har gitt organisasjonen et klart løft. Ciringas vinmarker er forlengelsen av Tements, bare på hver sin side av grensen. Derfor kan du med Ciringas Pruh får en grosse lage sauvignon blanc til halve prisen. Og de fleste SVL-vinene byr på veldig god valuta for pengene. Dette til tross er det ikke enkelt å selge slovenske viner, ifølge en som importerer Ciringas viner. Men dette er nok bare starten.

Om artikkelforfatteren

Bart de Vries er utdannet geograf, født i Nederland, men en kosmopolitt av rang, for tiden bosatt i Basel. Hans lidenskap for vin og gode måltider blir til artikler for blant andre Apéritif. @_robartus_

De slovenske vinene

Jeg smakte mellom fem og tjue viner per vingård. Nedenfor finner du, per vingård, én eller hvis jeg ikke klarte å velge, flere av de beste vinene.

MAROF

Uroš Valcl kommer opprinnelig fra det slovenske Steiermark, hvor foreldrene hans hadde en liten vingård. Han lager fortsatt noen viner her. Etter å ha studert landbruksvitenskap i Maribor, begynte han å jobbe som vinmaker. Marofs kjeller har en betydelig overkapasitet, så det er alltid rom for lang modning og å eksperimentere med mikrovinifikasjon. Vinene har en vakker renhet over hele linja, uten å miste kraft og dybde. Hans hvitviner gjennomgår ofte en kort, kaldmaserasjon som gir vinene et lett bitt. Muligens den mest gjennomført vellykkede porteføljen av de ni vingårdene jeg besøkte.

▶ Kramarovci Chardonnay

▶ Mačkovci Blaufränkisch

VINO GROSS

Michael Gross er broren til Johannes Gross fra den østerrikske vingården med samme navn i Steiermark. Familien kom i besittelse av vinmarkene i Slovenia gjennom en kvinne som hadde fått tilbake land fra den slovenske staten gjennom et privatiseringsprogram på 1990tallet. Michael dyrker sine terrasserte vinmarker i Haloze, en del av det slovenske Steiermark (Štajerska), biodynamisk og har en mer eller mindre nullinngripen-tilnærming i kjelleren, men han er ikke dogmatisk. Vinene handler om struktur og tekstur, og mindre om frukt, og er etter min mening de mest særegne av alle i SVL.

▶ Haloze

Haloze er en blanding av sauvignon blanc, furmint og welschriesling. Plantetettheten i Haloze er svært lav, 1000 til 2000 planter per hektar, noe som gir

god plass til biologisk mangfold. Jordsmonnet har derfor et høyt innhold av organisk materiale. 2022-årgangen er lett oksidativ med en kjerne av moden frukt og livlig syre. 2023-årgangen er røykfylt, full av sitrus og hadde en behagelig tekstur som minnet om sitronskall.

DOMAINE CIRINGA

▶ Pruh Sauvignon Blanc

2020-årgangen viser ren frukt, spesielt i bærdelen av spekteret. 2019-årgangen er den mest reduktive med aromaer av lett ristet sesam og til og med noe kaffeaktig. – Typisk for årgangen, ifølge Armin Tement. 2015-årgangen modnet på bunnfallet i 66 måneder og var fortsatt ganske lukket og stram, også litt melkeaktig. Den mest tilgjengelige årgangen er 2017: full av grapefrukt, solbær og solbærblad. Ultrafine syrer, filigran tekstur, perfekt balansert.

Šuklje ligger i Bela Krajina, sørøst i Slovenia.

EDI SIMČIČ

▶ Rebula Fojana Sveti Duk

▶ Chardonnay Fojana Srednji Kos

▶ Sauvignon Blanc Fojana Dolina

Edi Simčičs hvitviner befinner seg et sted mellom burgundsk eleganse og middelhavsvarme.

– Bruken av fat er en del av Simčičs husstil, sier Jacob Simčič, tredje generasjon. Men måten han, faren Aleks og broren Jure gjør det på, er ekstremt subtil og balansert.

KORENIKA & MOŠKON

▶ Bankina Malvazija

Matej Korenika overtok farens bedrift i ung alder. Til tross for sine 47 år har han allerede 25 års erfaring. Siden 2007 har han laget denne malvazijaen fra 70 år gamle vinstokker i Bankina-vingården, som bare ligger noen få meter over havet. Vakker, subtil frukt, lett røykfylt, en typisk lett tone av blank mandel, runde, men friske syrer (ingen malolaktisk gjæring), rik og vertikal.

▶ Kortinca Refošk

Druesorten refošk – navnene teran eller terrano brukes også – er ikke den samme som refosco dal peduncolo rosso i Italia. På grunn av sin dype farge kalles refošk også svartvin lokalt. Jeg smakte 2024-årgangen rett fra fatet. Svært lovende. Krydret, frisk, kjølige silkemyke tanniner, dyp og lang.

VINSKA HIŠA BJANA

▶ Cuvée Prestige

Bjana spesialiserer seg på musserende viner fra chardonnay og pinot noir. Eierne, Miran og Petra Sirk, vinifiserer druene fra hver parsell separat. I 2024 ga dette 49 forskjellige baseviner. Cuvée Prestige er en blanding av de beste.

De slovenske vinene

GUERILA

Med navnet Guerila ønsker eieren å uttrykke vingårdens revolusjonerende karakter: Biodynamisk og med lav intervensjon. Ved begynnelsen av dette århundret var Zmagoslav Petrič og hans driftsleder Martin Gruzovin absolutt blant de første til å satse slik. Men kompromisser ikke med kvaliteten. Så lenge det går, holder de seg til reglene til Demeter Slovenia, men om nødvendig går de ut, akkurat som Korenika.

▶ Pinela Classic

Pinela er en av druesortene som utelukkende vokser i Vipavadalen. I hvert fall ifølge Petrič og Gruzovin. Jancis Robinson et al. skriver i sin Wine Grapes at det ennå ikke er utført DNAforskning for å avgjøre om den slovenske varianten og den italienske varianten pinella virkelig er forskjellige. Classic er Guerilas innstegsserie. Pinela gir mye drikkeglede på grunn av syrene, har en fin grapefruktkarakter, men heller også mot det tropiske. Litt tyktflytende i teksturen.

▶ Barbera Amphora

Tilstedeværelsen av barbera i det vestlige Slovenia avslører nærheten til Italia. Dette eksemplaret, modnet i amfora, er dypt bæraktig, med et hint av mynte og forfriskende friskhet. Ganske kraftig, men alkoholen er godt integrert.

DOMAINE SLAPŠAK

Vingården, som spesialiserer seg på musserende viner, ligger i den idylliske regionen Dolenjska. Bølgende åser, sildrende bekker, og da jeg var der, en klar blå himmel og blomstrende ville kirsebær. Regionen er mest kjent for sin cviček, en tynn, sur hverdagsvin, men Slapšak tar området i retning en kvalitetsorientert

fremtid. Andrej Slapšak støttes av medeier François Button, en vinmaker født i Champagne med erfaring fra Roederer.

▶ Blanc de Blancs Peśće

Blanc de Blancs lages utelukkende av saften fra den første myke pressingen. Fem års modning på bunnfallet, dosering på 2,4 g. Liten produksjon, men hvis du får tak i noen flasker, har du noe helt spesielt. Modne sitroner, brioche, litt ville blomster, fin vedvarende mousse, veldig presis, lang ettersmak.

ŠUKLJE

Franskmannen Guillaume

Antalick og hans slovenske kone Katja Šuklje er begge ønologer og møttes ved University of Wagga Wagga i Riverina, Australia. Det vitenskapelige arbeidet og aktivitetene på vingården de driver sammen utfyller hverandre perfekt. De er også medeiere i en god vinbar i Ljubljana hvor du kan smake på en stor del av vinene deres og spise godt.

▶ Lozice Sauvignon Blanc

▶ Vrbanjska Blaufränkisch

Høydepunktet hver torsdag morgen!

Få vin-nyhetene og reportasjene rett i innboksen

Her får du også tilgang til den digitale utgaven av magasinet. Registrer deg for nyhetsbrev i dag!

→ aperitif.no/nyhetsbrev

ØSTERRIKE

Er Østerrike på vei til å bli et rødvinsland?

Med vinregioner som Carnuntum, Eisenberg og Leithaberg og druer som blaufränkisch og zweigelt har Østerrike tatt et stort skritt i retning et rødvinsland å regne med.

Under den årlige smakingen Single Vineyard Summit (SVS) demonstrerte nok en gang rødvinene fra Carnuntum sitt betydelige kvalitetsløft.

Vinregionen Carnuntum ligger mellom Wien og Slovakiagrensen, på sørsiden av Donau. Og nord for Leithaberg og Neusiedlersee. Det var først i 2019 at Carnuntum fikk DAC-status og tillater i alt fem ulike druesorter, hvorav to av dem er røde, blaufränkisch og zweigelt. Mens den siste får ekstra oppmerksomhet fra regionens produsenter som mener den uttrykker den vestre delen av områdets terroir aller best, er den første konge på haugen i Spitzerberg, i den østre delen.

ZWEIGELT SOM SOLOARTIST

Zweigelt har ikke akkurat det beste ryktet. Som den Køln-baserte østerrikske sommelieren Iris Giessauf en gang uttalte under en smaking av Carnuntums 10 beste zweigelter fra enkeltvinmarker:

– Den har et renommé som en enkel rødvin som drikkes av folk som er på ferie i Østerrike.

Journalisten Luzia Schrampf oppsummerer det slik:

– Den er en vennlig, helt grei vin som ikke plager noen og er mindre utfordrende enn blaufränkisch.

At blaufränkisch er Østerrikes fremste rødvinsdrue, er det ingen uenighet om.

Carnuntums vinmakere har imidlertid i det siste tiåret stått sammen om å skape en mer raffinert zweigelt med både dybde og raffinement. Eller som Gerhard Markowitsch, en av pionerne i dette prosjektet, sier:

– Vi ser på zweigelt som en soloartist.

Tekst Bart de Vries Foto Produsentene

Kirchweingarten er en av de beste vinmarkene for

zweigelt i det vestre Carnuntum.

Zweigelts rykte får et løft gjennom innsatsen fra Carnuntums produsenter.

Etter at Carnuntum-vinmakernes oppmerksomhet hadde vært rettet mot ulike typer terroir og jordsmonn siden årtusenskiftet, var det nødvendig å sikre at også zweigelt uttrykte dette på beste måte.

En viktig oppdagelse fra jordstudiene, hvor de samarbeidet med blant andre universitetet i Bordeaux, er at zweigelt trives ekstra godt i avleiringsjord, også den med innslag av grus. Sandjordsmonn som er varmt og drenerer raskt, får sukkernivåene til å øke for mye. Derimot har avleiringsjord, som er en blanding av sand, silt og leire, god evne til å holde på fuktigheten og er gunstig for å sikre både struktur og syre.

Philipp Grassl, en fremtredende vinmaker i området, trekker fram viktigheten av å holde på fuktigheten:

– De dypere jordlagene er spesielt viktige. Hvis disse holder seg kjølige, er det et godt tegn. I hans egen vinmark, Schüttenberg i Göttlesbrunn, vest i Carnuntum, holder vinplantene seg «kalde på føttene», som han uttrykker det. Hans zweigelt fra Schüttenberg-vinmarken stod da også ut i mengden. Siden Carnuntum for det meste har sedimenter fra Donau, noen få kilometer unna i luftlinje, så er avleiringsjord dominerende i tillegg til sand og grus.

Geologisk består Carnuntum av to deler. De lavere ås-

sidene i den vestre delen tilhører Alpene. Jordsmonnet er ofte sand, avleiringer og grus. Hundesheimer-fjellene på østsiden er slutten av Karpatene, og dens viktigste cru, Spitzerberg, har for det meste kalkjordsmonn.

De to delene er knyttet sammen av et lavereliggende område hvor dusinvis av vindmøller fanger opp den konstante brisen som kanaliseres mellom de to fjellområdene.

I senere år blåser vinden i økende grad fra sør, som holder temperaturene høye og tørker ut den kalde og våte vinden fra nord.

Mulighetene for å dyrke rødvinsdruer med suksess, er altså styrket. Som Dorli Muhr sier: – Tidligere kunne vi ha én eller to gode årganger i løpet av et tiår. I dag er modningen garantert hvert år. Men for zweigelt kan temperaturene rett og slett bli for høye. Heldigvis for dette, hjelper både Donau og våtmarksområdene nær elven til å moderere noe gjennom kjølig luft.

En sideeffekt av den konstante vinden og det lave nedbørsnivået i Carnuntum, er at økologisk og biodynamisk dyrking er enklere. Av de 15 vinprodusentene som var representert på siste SVS, var åtte økologisk, fem under konvertering og én Demeter-sertifisert. Bare to jobber fortsatt konvensjonelt.

STORT TERROIRFOKUS

Så hvordan var vinene? Selv har jeg fulgte områdets viner tett gjennom de siste fem årene, og det overbyggende inntrykket er at friskheten øker, bruken av ny eik er mer fornuftig, vinene er ikke så svære, men derimot mer lettdrikkelige.

Men det er forskjell på zweigelt- og blaufränkischbaserte viner. Selv fra vestsiden av Carnuntum – området som regnes som best for zweigelt – viser blaufränkisch seg ofte som minst like god som zweigelt. Mine favoritter er fra Artner, Gerhard Markowitsch og Grassl.

Imidlertid viser zweigelt-dominerte blandinger, med bidrag fra blaufränkisch, merlot eller cabernet sauvignon, seg å være bedre, men ikke alltid.

Vinmarken Kirchweingarten i Höflein, som i dag har premier cru-status, men med potensial for grand cru, skiller seg ut ved sitt sjeldne leirjordsmonn. Noe som sikrer at den holder på fuktigheten. Både Artner og Dorli Muhr lager blaufränkisch her, mens Gerhard Markowitsch lager en zweigelt. Disse tre vinene er blant Carnuntums beste.

På østsiden hvor altså blaufränkisch er aller viktigst, er Dorli Muhr den store stjernen. I parentes kan nevnes at hun også lager en veldig god syrah. De siste tre årgangene har hun laget fire ulike uttrykk av Spitzerberg og blaufränkisch, basert på forskjeller i vinmarkens terroir. Det trengs fortsatt

mer tid til å finne ut hvilke av disse parsellene som gir de beste vinene, men eksperimentet bærer vitne om det intense terroirfokuset til produsentene i Carnuntum, altså de som er medlemmer av ÖTW - Österreichischen Traditionsweingüter. Også vinene til Trapl og Pelzmann fra Spitzerberg utmerket seg.

Jeg lar Dorli Muhr oppsummere:

– Våre viner er laget av modne druer, de er intense, men ikke tunge og har friskhet og er lettdrikkelige.

Selv om jeg stiller bak meg dette, vil jeg legge til at det fortsatt er mulig med forbedringer for gruppen som helhet hva angår forsiktigere fatbruk og ekstraksjon.

WACHAU ER SISTE HVITVINSSKANSE

Spørsmålet er nå om Carnuntum alene gjør Østerrike til et rødvinsland? For å svare på det, må vi se landet under ett. Etter en betydelig nedgang (17 prosent) i arealet plantet med hvitvinssorter i starten av dette århundret, og en like betydelig økning i rødvinsdruearealet (27 prosent) har forholdet mellom rød vs hvit mer eller mindre stabilisert seg. Fortsatt er to tredeler av arealet i Østerrike plantet med hvitvinsdruer som gjør det til et hvitvinsland.

På den annen side har vi Eisenberg, i det sørlige Burgenland, med 68 prosent rødvinsdruer.

I tillegg finnes mindre kjente Mittelburgenland, som ligger

Philipp Grassl er en av de som har tro på zweigelt – og med suksess.

mellom Eisenberg og Neusiedlersee, med 92 prosent rødt.

Wachter-Wiesler er ikke lenger den eneste stjernen i Eisenberg. For alt jeg smaker av Eisenberg-blaufränkisch er bedre enn noen gang før. Groszer Wein og Straka fortjener spesiell omtale for sin blaufränkisch fra henholdsvis vinmarkene Szapary og Rosenberg.

Men overraskende nok og i kontrast til Eisenbergs rødvinsstatus, har DAC-et nylig åpnet for welschriesling. Det er muligens et uttrykk for druesortens potensial, men det betyr ikke samtidig at arealet som er dyrket med blaufränkisch vil gå ned.

Framtiden vil vise om det er en fornuftig beslutning. Av de fire ulike welschriesling-er jeg smakte, er Strakas tolkning så god, at jeg innrømmer at jeg har tro på druesorten og området.

Leithaberg og Thermenregion er to andre rødvinsområder verd å nevne som lager om lag like mye rødt som hvitt. Det første byr på utmerket blaufränkisch – med Georg Prielers Marienthal som en av de aller beste. I det andre er det særlig pinot noir og st laurent som dyrkes.

En liten anekdote forteller mye om Østerrikes skjulte potensial for rødvin. Under en smaking av Wachau-viner i regi av Vinea Wachau, var den mest populære vinen blant

vinjournalistene en syrah fra Erich Machherndl. Det er imidlertid lenge til Wachau blir en rødvinsregion, men med de klimatiske endringene, er det ikke til å komme fra at potensialet for rødvin er økende.

Som Erich Machherndl selv sier det:

– Statusen er ikke endret i de senere år, siden de fremste produsentene opprettholder en felles front for grüner veltliner og riesling. Det virker heller ikke som om forbrukerne ønsker seg rødvin fra Wachau. Men likevel og i mellomtiden, er det gøy å jobbe med både syrah og zweigelt som viser gode resultater.

Sjefen for Domäne Wachaus 400 hektar, Roman Horvath MW, svarte dette på mitt spørsmål om satsing på rødvin:

– Ikke i min levetid.

Det er kanskje aller mest sant for Wachau, for Østerrike som helhet lager virkelig gode rødviner, særlig av blaufränkisch, men også i økende grad av zweigelt, som Carnuntumprodusentene har bevist.

Om artikkelforfatteren

Gerhard Markowitsch lager topp zweigelt fra Kirchweingarten.

Noen favoritter

GERHARD MARKOWITSCH RIED ROSENBERG 2022

Carnuntum DAC. Zweigelt, blaufränkisch og merlot. 14%. Grus og avleiringer, kalkholdig jordsmonn.

Du kan nesten lukte balansen. Vakker, konsentrert mørk frukt uten å være tung. Ganske mineralsk, litt fenolisk, men det distraherer ikke frukten. Svært lettdrikkelig, kompleks, behagelige lange tanniner som virkelig bidrar til en god munnfølelse.

DORLI MUHR RIED SPITZERBERG-OBERE SPITZER 2021

Carnuntum DAC. Blaufränksich. 13,5%. Kalkjordsmonn.

Litt reduktiv og sjenert i starten. Deretter steinete mineralitet med raffinerte svarte kirsebærfrukter og subtile treaktige urtearomaer. I munnen moden-søt frukt, blomster, hint av cedertre, velstrukturert. Flerlags og lang ettersmak.

BÖHEIM RIED STUHLWERKER 2021

Carnuntum DAC. Zweigelt, merlot, blaufränkisch, syrah. 13,5%. Leire, løss og rød grusjord.

Tett, floral (liljer), mørke plommer, mørke bær og surkirsebær, noen krydrede toner fra ny eik. Ganske markante, men pene stofflige tanniner. En ganske stor vin, men laget på en god måte slik at friskheten er i behold.

WACHTER-WIESLER RIED RATSCHEN 2021

Eisenberg DAC. Blaufränkisch. 13,5%. Sandholdig avleiringsjord over sand og grus.

Massevis av mørke kirsebær, noen liljelignende blomsternoter, litt fenoliske. I munnen intens og nydelig med friske sure kirsebær, ren og krydret, urteaktig, salt preg, stofflige tanniner, veldig god lengde.

ANITA & HANS NITTNAUS RIED JUNGENBERG 2021

Leithaberg DAC. Blaufränkisch. 13,5%. Skifterjordsmonn.

I duften sødme av moden frukt, et hint av cashewnøtter, nesten som Marmite. I munnen pepperaktige kirsebær, veldig fokusert med stor dybde og slank eleganse, men uten å ofre kraften.

SCHNEIDER RIED FRAUENFELD 2022

Thermenregion. St laurent. 12,5%. Kalkstein, grus og mørk jord.

Lyse, komplekse kirsebærsmaker og -aromaer, inkludert et hint av skallbitterhet og kandiserte kirsebær. Einerbær. Kirsebæryoghurt. Høy drikkbarhet. Kjølige, silkemyke tanniner med en rustikk kant. Livlig syre.