Veteranmagasinet 4-22Medlemsbladet til Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner

VETERAN

UTGIS AV NORGES VETERANFORBUND FOR INTERNASJONALE OPERASJONER // DESEMBER 2022

FLERKULTURELLE UNMISS: ET FN I MINIATYR Personell fra 73 land deltar i FN-misjonen

UNMISS i Sør-Sudan. - Det er en opplevelse og en læringsarena jeg unner alle å være med på, sier Malene Andersen. g 8

Nr.4-2022

ISSN: 1894-1974

Utgiver: NVIO

Bygning 60, P.B. 1550 Sentrum

0015 Oslo

Redaktør: Hege Kofstad

Tlf.: 412 33 448

e-post: hege kofstad@nvio no

Neste nummer av Veteran (nr 1-2023) kommer ut ca 1. april Deadline 20. februar

Forsidebilde:

Julenissen besøker «Little Norway» i 1941.

Foto: Katrine Aas/Forsvaret

Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse.

Opplag: 7.500

ÅPENHET SKAPER TRYGGHET

Etterretningskollegaene Kjetil Hatlebrekke og Frode Kristoffersen står bak utgivelsen av boken «Etterretning». g 19

KAMERATSTØTTE R’N - For meg handler kameratstøtte blant annet om å være makkeren som er der for deg før, under og etter oppdraget, sier kameratstøtteansvarlig i NVIO, Anders Aks. g 22

VETERAN arbeider etter redaktørplakaten og er en del av Fagpressen. Fagpressen er en interesseorganiasasjon for seriøse fagblader og tidsskrifter i Norge.

GRØNT PUNKT

MALIVETERANER HJEM TIL FEIRING Det siste vaktlaget har vendt hjem og den norske leiren er overlevert til FN for videre drift g 22

Grafisk produksjon og lay out: Superdigg AS post@superdigg no

VETERANER OVER VIDDA I mars skal en litt annerledes gruppe veteraner krysse Hardangervidda på ski. g 35

- Vi som er veteraner, vi vet noe om hva det kjempes for. Når lov og rett har blitt satt til side; når en befolkning ikke lenger får lov til å bestemme over sin egen framtid; - da har også vi blitt sendt ut på vegne av Norge for å bidra til at lov og rett og respekt for menneskerettigheter gjenopprettes.

Kjære alle veteraner

2022 er et år som har minnet oss om at fred, frihet og demokrati ikke er noe vi kan ta for gitt. Krigen i Ukraina markerer nyhetsbildet, og vi hører daglig historier om hvordan menneskene i et land nær oss må kjempe for sin selvstendighet. Den russiske angrepskrigen fortsetter, og vi er vitne til en frihetskamp som Europa ikke har sett maken til siden Den andre verdenskrig. Forferdelige bilder og historier fra de frigitte områdene vitner om en brutal okkupasjonsmakt som ikke på noen måte tar hensyn til befolkningens ønsker om å få leve i fred. Vi er skrekkslagne vitner til krigens redsler som sivilbefolkningen må holde ut, og gjennom mediene og historiene som fortelles ser vi med selvsyn hvordan mennesker har det når de må leve under forhold der lov og rett og respekt for menneskerettigheter er mangelvare og/eller fraværende.

Den ukrainske motstanden er formidabel, og de russiske styrkene har blitt presset tilbake. Likevel tyder alt på at krigen kommer til å vare en god stund enda. Krav om stans i krigføringen og forhandlinger kommer fra flere kanter. I Norge er vi stort sett samstemte om at det er Ukraina selv som skal sette betingelser for forhandlinger. Noe annet ville være å underkjenne en selvstendig nasjons selvfølgelige rett til selv å bestemme over sin egen fremtid.

Vi som er veteraner, vi vet noe om hva det kjempes for. Det er derfor vi er veteraner. Når lov og rett har blitt satt til side; når en befolkning ikke lenger får lov til å bestemme over sin egen framtid; når internasjonalt anerkjente landegrenser er bitt krenket; når det har blitt gjennomført angrep og overgrep mot sivile i stor skala, - da har også vi blitt sendt ut på vegne av Norge for å bidra til at lov og rett og respekt for menneskerettigheter gjenopprettes. Det har mange ganger vært svært krevende, men vi har gjort jobben som norske myndigheter har bedt oss om. Og det har vi gjort på en måte som gjør at Norge er en foretrukket samarbeidspartner. Det skal vi være stolte av, samtidig som at vi skal være ydmyke for de utfordringer og lidelser det ukrainske folk må gjennomleve.

Det er nokså spesielt og provoserende at organisasjonen

The World Veterans Federation (WVF), som NVIO gjennom våre vedtekter er medlem av, via sin president tar til orde for en stans i hjelpen til Ukraina. Når dette skrives har det nettopp vært avholdt krisemøte i FNs sikkerhetsråd der den russiske kampanjen med å bombardere sivile mål, sivil infrastruktur, strøm- og energiforsyning blir beskrevet som brudd på Folkeretten og forbrytelser mot menneskeheten. Presidenten i The WVF mener tilsynelatende at en nasjon som opplever dette skal vi ikke hjelpe.

Jeg har tatt skarp avstand fra innlegget til presidenten i The WVF (se NVIOs Facebooksider). Og det vil bli fremmet forslag om vedtektsendring om vårt medlemsskap i The WVF på neste landsmøte i april 2023.

Jeg ser fram til 2023 på mange områder. Endelig kan vi møtes igjen, endelig kan vi igjen være sammen i veteranfamilien, endelig kan vi planlegge og gjennomføre aktiviteter som vi vet gavner veteraner og deres familier. Jeg gleder meg til å få anledning til å møte mange lokalforeninger i tiden fram mot landsmøtet. Og jeg ser fram til et landsmøte i april som vil være viktig for de veivalg NVIO står ovenfor i årene som kommer.

Nå nærmer julen seg, og de fleste av oss ser fram til litt roligere dager sammen med venner og familie. Men det er ikke alle som ser like mye fram til julen. La oss se også dem. La oss ta den telefonen, eller dra på det besøket, som kan være med på å gjøre julen litt bedre for de som trenger det. Jeg ønsker alle en fredelig og god jul, og et riktig godt nytt år når den tid kommer.

OleAsbjørnFauske

Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole

Håkon Lunde Saxi

Stabsskolen, Forsvarets høgskole

Det er 30 år siden Bosniakrigen brøt ut, og like mange år

siden Forsvaret sendte sine første militære avdelinger til landet. Vi vil i det følgende gi en komprimert introduksjon til Norges tre og et halvt år lange FN-engasjement under Bosniakrigen. Mot slutten gjør vi oss opp noen tanker om hvorfor vi ikke vet mer om «30-årsjubilanten», og slår samtidig et slag for mer historisk forskning på Norges «INTOPShistorie».

Norge snublet inn i det, i Bosnia. Da Forsvaret i midten av mars 1992 sendte de første 52 soldatene til Sarajevo, var det ikke fordi det var

30 år siden de styrkene ankom

ufred der, men for å støtte opp om FNs operasjoner i det krigsherjede nabolandet Kroatia. Byen fremstod derfor denne første tiden som en fredelig plass hvor norske soldater spaserte ubevæpnet rundt i gatene om dagen og drakk øl på de lokale kneipene om kvelden.

Revnet i Bosnia

I løpet av kort tid begynte det imidlertid å revne også i Bosnia, og i første uken av april brøt det ut kamper i Sarajevo. De norske transport-kontroll, MP- og sanitetsavdelingene som på dette tidspunktet var i byen, ble uforvarende kastet ut på dypt vann. Det i utgangspunktet trygge, bakre hoved-

Det i utgangspunktet trygge, bakre hovedkvarteret til

FN-operasjonen

UNPROFOR ble i løpet av april og mai til en krigssone

kvarteret til FN-operasjonen UNPROFOR ble i løpet av april og mai til en krigssone hvor bombekastergranater og skarpskyttere preget byen. De uforberedte norske soldatene ble involvert i en rekke dristige redningsoperasjoner

Martin Lau Slåtten

første norske om Bosnia

Det var denne bygningen de norske UNPROFOR soldatene flytet inn i mars 1992, da de ankom Sarajevo. Bygningen ble evakuert senere på våren da beleiringen av Sarajevo gjorde tilstedeværelsen farlig og de flyttet til andre steder i Bosnina og Hercegvina

FOTO: Torbjørn Kjosvold

avdelingene skulle settes opp, og et slags «selvoppsetningsprinsipp» ble med varierende grad av suksess brukt.

Forsvaret hadde likevel sine metoder for å sikre at avdelingene ikke skulle være helt uforberedte på det som møtte dem. FN-veteraner dominerte de første avdelingene som Forsvaret satte opp. I ingeniørtroppen (NORENGPLT) som i november 1992 ble sendt til UNPROFORs nyetablerte Bosniakommando i Kiseljak, var for eksempel over 80 prosent veteraner fra andre internasjonale operasjoner. I transportkontrollenheten

av Sarajevos befolkning, før de i midten av mai måned ble evakuert ut av byen. Det kunne blitt med dette, men det ble det ikke. FNs generalsekretær var skeptisk til å sende fredsbevarende soldater til et land uten fred, men ble overkjørt av Sikkerhetsrådet som 8. juni utvidet UNPROFORs mandat til også å omfatte Sarajevo. I juli 1992 kunne derfor det norske forsvaret returnere til byen med spedisjonskontoret «Maybe Airlines» og ett C-130 transportfly.

Ad hoc deltagelse

Det første halvannet året i Bosnia var preget av at regjeringen stadig forpliktet seg til å sende små

improviserte avdelinger som ikke inngikk i noen større forberedt ramme. Fra mars 1992 til oktober 1993 forble de norske landmilitære bidragene i Bosnia – og på Balkan for øvrig – av et personell- og kostnadsmessig beskjedent omfang. Beslutninger om norsk deltagelse ble tilsynelatende fattet ad hoc etter prinsippet om at «veien blir til mens man går». Flere av avdelingene som Forsvaret sendte var dessuten de reneste nykonstruksjoner. De var enten ikke meldt inn i noen styrkeregistre, eller meldt inn med langt færre mannskaper enn det som faktisk ble etterspurt. Det fantes derfor ingen etablerte planverk for hvordan disse

(NORMOVCON) som Forsvaret hadde deployert i mars samme år, hadde hele 90 prosent av soldatene tidligere erfaring fra internasjonale operasjoner. Det samme mønsteret gjorde seg gjeldende også andre steder hvor Forsvaret sendte førstereisekontingenter i denne perioden, som i Makedonia og Somalia.

Uholdbar strategi

Et stykkevis og delt militærengasjement var imidlertid en uholdbar strategi for et land som i P

Ved inngangen til 1993 var Norges fredsbevarende politikk oppe til ny vurdering

QQ festtaler priset FNs nye rolle i internasjonal politikk. Ved inngangen til 1993 var Norges fredsbevarende politikk derfor oppe til ny vurdering. I møtet med Forsvarskommisjonen av 1990s anbefaling om å bevare et mobiliserbart invasjonsforsvar primært i Nord-Norge, var det likevel begrenset hvor radikale omlegginger man kunne unne seg. Resultatet ble en behersket styrking av den norske militære FN-politikken, hvor man økte de personellmessige rammene med nesten 700 mann, men samtidig langt på vei reserverte seg mot å sende kampavdelinger til fremmede hjørner av verden – «militære støttefunksjoner» forble dermed Forsvarets eksportvare til Bosnia. Den økte personellrammen åpnet likevel for et større norsk fotavtrykk i Bosnia. Engasjementet økte fra høsten 1993 gradvis til kompani- (1993) og bataljonsnivå (1994–95), og ble samtidig både mer geografisk konsentrert og organisatorisk samlet innenfor rammen av en felles nordisk FN-styrke. Denne utviklingen brakte også de norske styrkene nærmere krigen.

Nye avdelinger

Mot slutten av 1993 begynte Forsvaret overføringen av to nye avdelinger til Bosnia. Det norske sanitetskompaniet «NORMEDCOY» og

helikoptervingen «NORAIR»

installerte seg ved byen Tuzla, nord i Bosnia. Møtet med krigens virkelighet ble brutal. Krigen i Bosnia var i 1993–94 tidvis en treveiskrig mellom kroater, bosnjaker og serbere, hvor mange av de verste voldshandlingene ble utført av udisiplinerte, brutale og delvis kriminelle paramilitære grupperinger. Å operere i en så rå og

kaotisk konflikt var svært utfordrende for de små, improviserte og sårbare norske støtteavdelingene. Sanitetskompaniet og helikoptervingen gjorde seg i 1994 likevel bemerket med sin deltagelse i flere viktige operasjoner utenfor Tuzlaområdet, i Sarajevo, Goražde og Maglaj. Disse operasjonene satte nordmennene på «kartet» hos FNledelsen i Bosnia generelt, og hos den britiske UNPROFOR-sjefen Michael Rose spesielt.

I mars og april 1994 vedtok FNs sikkerhetsråd å forsterke FN-styrkene i Bosnia med opptil 10.000 soldater. Samtidig med dette presset Norges viktigste allierte, USA, på for at de nordiske landene skulle sende flere FN-styrker til Bosnia. Å kunne bidra tyngre inn i en FN-operasjon samtidig som man tilfredsstilte landets viktigste allierte, var noe av en utenrikspolitisk jackpot, og regjeringen lot seg ikke be to ganger. Ukjent for de fleste vil det være at Norge i den forbindelse også tilbød seg å sende kampavdelinger til Bosnia. To «pansrede gevær-

kompanier» ble tilbudt, men disse kom med så eksplisitte geografiske bindinger til Tuzla-området at FN kviet seg for å takke ja.

Bosniakommandoen

Løsningen ble å sende nok en norsk støtteavdeling. Logistikkbataljonen

«NORLOGBN» ankom Bosnia sensommeren i 1994, og ble en felles logistikkressurs underlagt UNPROFORs Bosniakommando. Denne bataljonen, som FN hadde ønsket seg, var imidlertid ikke en organisasjon som fantes i Forsvaret,

Å kunne bidra tyngre inn i en FNoperasjon samtidig som man tilfredsstilte landets viktigste allierte, var noe av en utenrikspolitisk jackpot

eller noe Norge hadde meldt inn i FNberedskapsstyrken. Når det gjaldt forberedelser, oppsetting og utdanning, måtte mye derfor improviseres fra bunnen av. Utdanningsprogrammer ble på kort tid snekret sammen, og nye lastebiler ble bestilt direkte fra fabrikk i Tyskland. Tjenesten som lettbevæpnet lastebilsjåfør på Bosnias krøtterstier, var farefull og utsatt. De norske kolonene befant seg ofte langt fra nærmeste FN-utpost og ble ofte utsatt for trakassering fra partenes veikontrollposter

Da NATOs flybombing og FNs kanoner ga sitt bidrag til å avslutte Bosniakrigen høsten 1995, tjenestegjorde nesten 900 norske soldater i UNPROFOR. De norske soldatenes bidrag var innen logistikk, sanitet, helikoptertransport og transportkontroll – altså støtteavdelinger fremfor

kampavdelinger – og de var primært utstasjonert i det mindre utsatte Tuzla, og i liten grad involvert i beskyttelsen av de utsatte enklavene Srebrenica,

Sarajevo, Žepa, Goražde, eller Bihać Norge bidro heller ikke med kampfly eller andre kapasiteter til NATOs luftoffensiv, og norske politikere fortsatte til det siste med å utrykke sin sterke skepsis til om det var mulig og ønskelig å bruke makt for å tvinge frem en avslutning på Bosniakrigen. Dermed var Norges direkte involvering i den kombinerte NATOog FN-offensiven i august og september 1995 beskjeden. Norges holdning til intervensjonen var på mange måter lik den beskrivelsen utenriksminister Knut Frydenlund på 1970-tallet ga av Norge i internasjonalt samarbeid: «Norge ønsket å være med uten å være med, eller omvendt».

30 år etter

Hvorfor snakkes og skrives det ikke mer om «30-årsjubilanten»? Man skal vokte seg vel for å hevde at noe i vår nære fortid har blitt oversett eller «glemt». Når det gjelder Norges deltagelse i internasjonale operasjoner de siste 30 årene vil det likevel være riktig å si at enkelte operasjoner har havnet mer i bakgrunnen enn andre. Et eksempel på det er Norges deltagelse i FN-operasjonene UNOSOM I og II i Somalia i 1992–94. Dette er et stykke norsk forsvarshistorie som få husket eller kjente til, men som de siste årene har blitt bragt frem i lyset gjennom ny forskning. Likeledes har Forsvarets deltagelse i de FN- og NATO-ledede freds- og stabiliseringsoperasjonene på Balkan på 1990- og 2000-tallet antagelig havnet noe i skyggen av de senere års kriger i Midtøsten og Sentral-Asia. Skuer vi for eksempel til memoar- og dokumentarlitteraturen finnes det i dag forsvinnende få bøker som tar for seg den norske soldathverdagen på Balkan –

beretninger fra Libanon og Afghanistan dominerer fortsatt i hyllene på landets folkebiblioteker. Med boken «Krig i Europa: Forsvaret på Balkan, 1992–2005» (Fagbokforlaget, 2022) forsøker vi å bøte på dette. Vår påstand er at vi trenger flere historiefaglige undersøkelser av Norges «INTOPS-historie». Veteranforskning var lenge bare forbundet med psykologisk og medisinsk helseforskning. Tidligere i år ble imidlertid «samfunnsfaglig og historiefaglig forskning» løftet inn i regjeringens veteranforskningsstrategi. Det er to årsaker til at dette ikke bare er svært gledelig, men også helt nødvendig. For det første, er det én sikker konklusjon vi kan utlede av de siste tiårenes debatter om andre verdenskrig (krigsdekorasjonsprosjektet, Michelet-bøkene om hjemmefronten og de norske soldatene i Waffen-SS), så er det veteranenes behov for å få sin historie fortalt. Anerkjennelse og respekt vises ved at man tar deres erfaringer som historiske aktører på alvor. For det andre, kunnskap om veteranenes fortid som soldater bør være av interesse for veteranforskningens andre søyle, den helsefaglige forskningen. Grundige historiske undersøkelser vil kunne åpne den «svarte boksen», og bidra med kunnskap og kontekst som vil kunne informere andre fagfelts spørsmålsstilling.

Vi trenger flere historiefaglige undersøkelser av Norges «INTOPShistorie»

De norske FN-observatørene Thom Knustad (t.v.) og Einar Johnsen (t.h.) ser utover Sarajevo høsten 1995.

Flerkulturelle UNMISS:

Et FN i miniatyr

Personell fra 73 land deltar i FNmisjonen UNMISS i Sør-Sudan.

- Verdien av å bo og jobbe omringet av folk og kulturer fra hele verden kan virkelig ikke overdrives. Det er en opplevelse og en læringsarena jeg unner alle å være med på, sier Malene Andersen. Bli med til FN i miniatyr.

Det er på mange måter menneskene som setter sitt preg på gatebildet i Sør-Sudan. Det er nærmere 80 ulike stammer i landet og alle har sine særegenheter i fremtoning. De lange og slanke kvegfolkene, som dinkaene nord i landet med sine karakteristiske scarification-arr i panna. Og de

kortere og tettere asandene fra de jungelkledde fjellene i sør-vest. Felles har de tilsynelatende at det gjelder å ta seg godt ut i hverdagen og møte livet med smil og godt humør. Kanskje er det tradisjoner? Kanskje er det det faktum at det eneste du eier er det du har på deg? Uansett sprader kvinnene rundt mellom brune løsbikkjer og søppel i det som mest ligner på tettsittende aftenkjoler. Sør-Sudan har nesten ikke byer og de få veiene som finnes er stort sett brune jordveier, som regner vekk i regntiden og blåser vekk i tørketiden. Dersom du flyr over landskapet ser du en diger flat slette. Sahel er den biogeografiske og klimatiske overgangssonen som ligger mellom Sahara i nord og det sudanesiske savannebeltet i sør. De fleste lever av enkelt jordbruk og dyrehold. Fra helikopteret kan man se de små tukulene (stråhyttene) deres i spredte klynger her og der i landskapet. Sør-Sudan ble verdens yngste nasjon da det formelt

Enorme landområder uten vei. I regntiden er fly og helikopter eneste mulighet til å besøke soldatene på bakken. Det er kun 15 mil med asfalt i hele det veldige landet.

TEKST: HEGE KOFSTAD OG RUNE HAARSTAD - FOTO: RUNE HAARSTAD

løsrev seg fra Sudan etter en folkeavstemning 9. juli 2011. FN hadde en ledende rolle i gjennomføring av fredsavtalen mellom partene i et område som har vært preget av nærmere 50 år med borgerkrig.

I etterkant av løsrivelsen i 2011 oppsto det uenighet mellom Sudan og Sør-Sudan. Det var uenighet om grenser og særlig fordeling av oljeressursene i området. Størsteparten av oljen befinner seg i SørSudan, men de eneste oljerørledningene går gjennom Sudan ut til kysten. Forholdet mellom Sør-Sudan og Sudan er fortsatt skiftende og preget av friksjon.

Interne problemer

Det er denne friksjonen som har dannet grunnlaget for FN-misjonens ansvar og arbeidsoppgaver. Det har vært en rekke etniske konflikter mellom forskjellige stammer og grupperinger i landet. Dette har gitt utslag på politisk plan og i hverdagslige situasjoner. I tillegg er det ulike væpnede militsgrupper med varierende motivasjon og agenda som opererer i grenseområdene til Sør-Sudan. Særlig utbredt er kvegtyveri, noe som har ført til en rekke voldelige sammenstøt og påfølgende kjedereaksjoner. Enkelte områder er derfor spesielt usikre og urolige. Etter å ha fastslått at situasjonen i Sør-Sudan kunne utgjøre en trussel mot fred og sikkerhet i regionen, opprettet FN gjennom resolusjon 1996 United Nations Mission in South Sudan (UNMISS) i juli 2011. Hovedhensikten med UNMISS var å støtte verdens yngste nasjon i sin statsoppbygging, sikre fred i området, beskytte sivile og legge til rette for humanitært arbeid.

Sexkjøp og refs Norge har til enhver tid minst 14 stabsoffiserer i FNs misjon UNMISS. Det er ikke så ofte vi hører om personellet i verdens yngste land. Men i det siste har vi hørt; om seksuelle overtramp fra norske offiserer mot lokalt ansatte og sexkjøp fra kvinner de var satt til å beskytte. Hendelsene fant sted rundt 2013, men deler av sakene har først kommet frem i lyset den siste tiden.

At de norske offiserene har som oppgave å beskytte sivile, blant annet mot seksuelle overgrep, som er svært vanlig i det fattige landet, gjør det som skjedde i 2013 ekstra alvorlig. For ikke bare skal flere av offiserene i Norway House ha brutt FN og Forsvarets regler i møte med en lokalt ansatt – flere av dem ble i etterkant også refset for sexkjøp Forsvaret har retningslinjer som tilsier at refsede som hovedregel ikke bør sendes ut i internasjonale operasjoner. Men flere av de refsede har blitt sendt ut i nye utenlandsoppdrag for Forsvaret – en av dem som sjef for en norsk utenlandskontingent. Totalt ble sju offiserer refset i etterkant av etterforskningen av forholdene i Sør-Sudan.

- Vi som har tjenestegjort i Sør-Sudan etterpå har fått med oss at det var flere uheldige episoder i det tidligere Norway House. Det er noe vi har snakket om. Det er viktig at hendelsene som er kommet frem blir tatt alvorlig. Samtidig ønsker jeg ikke at hendelser tilbake i tid kaster skygger over den gode jobben norsk personell i Sør-Sudan gjør, sier stabsoffiser Rune Haarstad. Han har nettopp avsluttet P

Kvegraid? Patrulje fra den indiske bataljonen nord i landet. Trefninger mellom ulike etniske grupperinger og stammer er en del av hverdagen. Da rykker FN ut og prøver å få kontroll på situasjonen.

QQ et år i tjeneste i det afrikanske landet. Norway House finnes ikke lenger. Men det norske bidraget til UNMISS består. Nå bor det norske personellet inne i FN-leiren sammen med FNkolleger fra et 50-talls andre nasjoner.

Et todelt bidrag

Det norske bidraget er på mange måter todelt. Fem av stillingene er ute i sektorhovedkvarterene som er på brigadestørrelse. Resten er i hovedkvarteret.

- Her får norske stabsoffiserer god erfaring med stabsarbeid og planprosesser i hovedkvarteret til FNs største misjon, forteller Rune Haarstad. UNMISS HQ er i dag et fullt oppsatt divisjonshovedkvarter ledet av en trestjerners indisk general.

Norge har stillinger i U1, U2, U3, U5, U7, JOC, Deputy Joint Mission Analysis Centre, Air Ops, Movcon og en oberststilling som Deputy Sector

Flerkulturell forståelse

Livet i FN byr på kulturelle utfordringer, og her får man testet sine mellommenneskelige evner, som for eksempel samarbeid, kommunikasjonsevner og flerkulturell forståelse, poengterer Jean-Bober Rooseboom De Vries. - Man får kjent på kroppen hvordan det er å arbeide med andre nasjoner, fra en annen kultur og med andre verdier. Språk, eller mer presist, mangel på språk, er også en utfordring som kan gjøre en tilsynelatende enkel oppgave, relativt utfordrende. Her handler det om å gjøre seg forstått og samtidig kanskje forhandle litt for å oppnå ønsket resultat. Forskjellen fra NATO-misjoner er distinkt på disse områdene. Dette er virkelig en arena hvor

Commander. Misjonen er sivilt ledet og den militære komponenten må jobbe koordinert med sivil komponent og politikomponenten, UNPOL.

man kan utvikle egne evner, se nye perspektiver og tilegne seg forståelse av hvordan andre kulturer og nasjoner fungerer. Og helt til slutt, det er ingen hemmelighet at tålmodighet er en av nøklene for å overleve her, sier han.

Vi forlater hovedstaden Juba og drar ut i sektor, der de norske stabsoffiserene bidrar mest direkte i UNMISS – med operasjoner på bakken.

Livet i Bor, sektor øst Sektorhovedkvarteret til sektor øst befinner seg i

- Som regel får man rapporter fra bataljonene fra de ulike patruljene de er ute på, men erfaringsmessig kan det være vanskelig å knytte gode nok relasjoner med lokalbefolkningen til å få etterrettelig informasjon

OLE EVENSEN

Bor, cirka 250 km nord for Juba Den militære delen av sektoren består av en indisk/etiopisk bataljon, et sørkoreansk ingeniørkompani, et srilankisk level 2 sykehus og kambodsjansk militærpoliti, i tillegg til militærobservatører og stabsoffiserer fra hele verden. I sektorhovedkvarteret finner vi tre nordmenn som jobber henholdsvis i U2- (etterretning) og U3seksjonen (operasjoner).

- Noen av utfordringene på etterretningssiden er mangel på tilgjengelige sensorer i ansvarsområdet. Som regel får man rapporter fra bataljonene fra de ulike patruljene de er ute på, men erfaringsmessig kan det være vanskelig å knytte gode nok relasjoner med lokalbefolkningen til å få etterrettelig informasjon, forteller Ole Evensen (U3). Mye av arbeidet til U2-seksjonen går derfor på å oppdatere seg på etterretningsrapportene fra alle ulike entiteter. I tillegg er det viktig for seksjonen å knytte gode relasjoner til de sivilt ansatte i FN, som gjerne er her over flere år og i større grad klarer å skape seg et kontaktnettverk blant lokalbefolkningen. U3-seksjonen jobber med pågående- og fremtidige operasjoner. Det kan være patruljeplanlegging, monitoreringsoperasjoner, skrive ordrer og briefe opp bataljonene. Jobben i seg selv kan være relativt repetitiv.

- På den positive siden har dette bydd på noen muligheter til å bli med på patruljer, både DAP (Dynamic Air Patrol) og LDP (Long Duration Patrol). Det har gjort at vi kjenner operasjonsområdet bedre både når det kommer til populasjon, terreng og operasjonelle utfordringer, sier Evensen.

Utenfor jobben er det veldig mye sosialt som skjer P

Stolthet. Så lenge folk føler trygghet og sikkerhet og kan bo der de hører til, opprettholdes både gleden og stoltheten. Det er når folk havner på flukt at det meste begynner å rakne. FN er tungt tilstede med både militære og sivile. Alt fra indiske militære veterinærer som behandler kveg, til Verdens matvareprogram.

QQi sektorhovedkvarteret. - Det er ikke gått en helg uten at vi blir invitert på en eller annen BBQ, utflukt eller annen sosial aktivitet, sier han.

Livet i Wau, sektor vest

Sektorhovedkvarteret til sektor vest befinner seg i Wau, den nest største byen i Sør-Sudan. I sektorhovedkvarteret er det to norske stabsoffiserer, henholdsvis Deputy Sector Commander/ nestkommanderende, og assisterende U3 (Operasjoner).

Sektor vest har ansvar for fire stater som dekker en tredjedel av arealet i Sør-Sudan og en tredjedel av befolkningen i nasjonen. Dette innebærer hyppige patruljer med helikopter og på landeveier. Samtidig innebærer dette hyppig dialog med fire divisjonssjefer og guvernører tilhørende myndighetene. I tillegg er det flere militære avdelinger som ikke er direkte under presidentens ledelse, og sektorhovedkvarteret er i tett dialog med disse avdelingene.

Den siste tiden har vært preget av konfrontasjoner

mellom regjeringstyrker og paramilitære grupper i enkelte deler av sektoren. Stabspersonellet har i disse tilfellene deployert til de betente områdene for å monitorere, vise tilstedeværelse og megle mellom de stridende parter. Samtidig jobber sektoren for å legge til rette for de humanitære organisasjonene i området. Et annet fokus for tiden er den pågående matmangelen, som en følge av krigen i Ukraina og globale klimaendringer. Konsekvensene av dette vil i stor grad påvirke det østlige Afrika.

Verdensmester i diplomati og tålmodighet Stillingen som SO Plans i U1-seksjonen er en hub for alle stabsoffiserer som forlater misjonen. I tillegg har stillingen saksbehandlingsansvaret for forlengelsessøknader. Man skulle tro det var en kjedelig, rutinepreget stilling – feil. Her nede skjer det så mye som ikke er i henhold til vanlig rutine, at problemløsning er hverdagen. - Det gjør stillingen spennende og variert, forteller Jean-Bober Rooseboom

De Vries. At U1 arbeider i et åpent kontorlandskap bestående av stabsoffiserer fra elleve

De norske stabsoffiserene I UNMISS HQ, et divisjonshovedkvarter ledet av en indisk trestjernes general, og bemannet av offiserer fra 31 land. Fra venstre Rune Haarstad (SO U7), Harald Lars Gletne (CEO), Richard Røsjorde (Deputy U2), Malene Andersen (SO JOC), Ole-Ivar Øverleir, (Deputy Chief JMAC), Jean-Bober Rooseboom De Vries (SO U1) og Per Anders Sørnes (U3 SO Future Ops).

nasjoner (Bangladesh, Thailand, Korea, Australia, India, Rwanda, Peru, Mongolia, Kina, Kambodsja og Nepal) gjør at man blir verdensmester i både i diplomati og tålmodighet. - En erfaring jeg ikke ville vært foruten, poengterer Jean-Bober Rooseboom De Vries.

BBQ og seigt geitekjøtt

Det er varmt i Sør-Sudan. Klimaet er delt i to perioder; wet season og dry season. - Vi nordmenn ble aldri enige om hva vi likte best. Varmt er det hele året, men regntidens høye luftfuktighet gjorde at jeg likte den tørre tiden best, sier Rune Haarstad

Alle nordmenn i UNMISS bor inne i FN-leirene, enten i brakker eller små bungalower i mur. Inne i leirene har vi et par lokale tukuler (restaurant) der lokale kvinner koker afrikansk mat. Mange lager også mye av maten selv, det finnes normalt en liten PX i hver leir og i tillegg kan man bestille mat i større kvanta fra FN.

- Da risikerer du fort å få åtte kilo seigt geitekjøtt levert på døra. Mye av tiden for oss nordmenn brukes på kontoret, på trening og sosialisering. En kveld kan du bli invitert på middag til den indiske kollegaen og på fredagen kan du diskutere med den kinesiske stabsoffiseren over en øl i den norske tukulen, som er samlingsstedet for oss norske. Mye av livet foregår inne i leirene og det er portforbud fra klokka sju på kvelden. Da må vi være på plass inne i leiren. Men det finnes noen greie restauranter og hoteller inne i Juba by, og i helgene pleier vi norske å sette opp en bil eller to for å få litt god mat og en dukkert i bassenget, sier Haarstad.

Innslagspunktet – døgnet rundt

Malene Andersen er kun tre uker inn i en tolvmåneders deployering som stabsoffiser for UNMISS’ felles operasjonssenter. I Joint Operations Center

(JOC) handler det i stort om monitorering av current operasjoner, situasjonsforståelse og rapportering av denne, oppfølging av integrerte fellesoperasjoner (sivilt/militært/politi) samt å være hele misjonens 24/7 innslagspunkt for hendelser. JOC består av sivilt, militært- og politipersonell. Norge har to stillinger, en militær og en politi. - Jeg har et år i FN tidligere, som del av en kontingent i Mali. Livet som stabsoffiser i misjonshovedkvarteret er nytt for meg, men FN-systemet er ikke det. Man kan ha mange meninger om FN, men verdien av å bo og jobbe omringet av folk og kulturer fra hele verden kan virkelig ikke overdrives. Det er en opplevelse og en læringsarena jeg unner alle å være med på, sier Malene Andersen. P

De tre norske stabsoffiserene i Bor, kapteinene Ole Evensen, Joakim Blomseth-Pedersen og Joakim Dennis Skaug Torper

- Her nede skjer det så mye som ikke er i henhold til vanlig rutine, at problemløsning er hverdagen. Det gjør stillingen spennende og variert.

JEAN-BOBER ROOSEBOOM DE VRIES

Deputy sector commander, oberst Bård Andersen, har samling med guvernør og lokale i Western Bahl Gazar

QQ Øvelser, kurs og evalueringer

Rune Haarstad jobber som stabsoffiser for trening og utdanning. - Vi må jo sørge for at personellet kjenner landet de skal jobbe i, oppgavene og mandatet fra FN, forteller han. - Da går det i kurs, tester og evalueringer, samt det beryktete FN-førerkortet som alle stabsoffiserer må kjøre opp til for å kunne farte rund i hvite FN-biler. Beryktet fordi nesten halvparten stryker på første forsøk. Men etter tredje sjanse er de fleste i mål. - Som stabsoffiser på mitt nivå er jeg bare et lite hjul i maskineriet, forteller Haarstad. - Men jeg ser at jeg ved å sette sammen kurs og utdanning til soldatene, er med på å gjøre de litt bedre rustet til å møte virkeligheten på bakken, sier han.

- Selv er jeg så heldig at jeg kommer meg litt rundt på oppdrag. Det betyr som regel å fly ut med helikopter og gjennomføre evaluering av ulike nasjoners styrker. En dag på Nilen med patruljebåter fra Bangladesh kan avsluttes med en evaluering av et indisk feltsykehus. Da er vi et helt team fra ulike land som ser på ulike funksjoner. I trenings- og utdanningsseksjonen i hovedkvarteret er vi folk fra India, Rwanda, Brazil, Australia og Norge. I korridorene vandrer kinesere, mongoler, pakistanere, amerikanere, peruvianere og ethiopere

og til og med et par fra Fiji. Bare for å nevne noen av nasjonene i hovedkvarteret, forteller Haarstad

Beslutningsinformasjonsfabrikken Har du etteretningsbakgrunn med erfaring fra fellesoperativt miljø? Er du i tillegg glad i utfordringene som ligger til mangfoldsledelse? - Da er Deputy Chief JMAC stillingen for deg, smiler OleIvar Overleir, som har jobben i dag. JMAC står for Joint Misson Analisys Center. Avdelingen består av 45 medarbeidere spredt over hele Sør-Sudan. 35 har sitt virke ved UNMISS hovedkvarteret i Juba, mens ti er tilknyttet feltstasjoner i hver av de ti statene. Avdelingen setter sammen analyser av hvordan situasjonen i Sør-Sudan utvikles. JMACs analyser danner grunnlag for beslutninger som fattes av misjonsledelsen. Fordelingen mellom sivile og militære stillinger er 80/20. Av de sivile er 13 stillinger nasjonalt ansatte sørsudanesere. Mellom 15 og 20 nasjonaliteter er til enhver tid representert i JMAC. Det betyr mange lærerike og interessante møter med mennesker fra forskjellige kulturer, sier Ole-Ivar Overleir.

Nye kapabiliteter og kapasiteter

U5-seksjonen består av ni stabsoffiser, inkludert

amerikansk sjef. Seksjonen er veldrevet, med personell fra USA, New Zealand, Australia, Kina, Bangladesh, og er ansvarlig for å utarbeide den årlige operasjonsordren for den militære komponenten i UNMISS, i tillegg til andre styrende dokumenter. Det daglige arbeidet omfavner i stor grad implementering av nye kapabiliteter og kapasiteter til misjonen, samle inn rapporter og legge til rette for fremtidig operasjoner på forskjellige nivå.

- Som stabsoffiser i U5 står man ganske fritt til å engasjere seg i ulike oppgaver. Stillingen innbærer ingen spesielle vaktfunksjoner og det er derfor store muligheter for å få reist rundt i landet for å øke egen situasjonsforståelse. Dette er avhengig av oppdukkende muligheter og eget initativ. Blant annet vil det være mulig å være med på patruljer med de ulike bataljonene, reise rundt til de ulike avdelingene, som en del av evalueringsteamet fra hovedkvarteret, eller delta i reisefølge til ledelsen i misjonen. Det anbefales på det sterkeste å engasjere seg i det internasjonale miljøet i UN-house (leiren vi bor i), ettersom «networking» kan gi tilgang til flere muligheter, både arbeidsmessig og sosialt. Dette vil garantert øke trivselen gjennom deployeringen, sier Rune Haarstad.

Pågående daglige operasjoner

U3 er den største seksjonen i UNMISS med ca 25 stabsoffiserer. Seksjonen er satt til å håndtere pågående operasjoner samt planlegge og koordinere operasjoner på kort og midlere sikt. Pågående operasjoner håndteres av U3 gjennom å stille bemanning til Military Operations Centre (MOC) 24/7, samt å ha en stabsoffiserer som følger med på alt som skjer i sin geografiske sektor, forklarer Per Ander Sørnes. Såkalt deskoffiser. MOC mottar daglig nesten et hundretall rapporter og oppdateringer.

MOC holder morgenbrief for Force Commander (FC) tre ganger i uken, samt deltar på ukentlig møte med toppledelsen i UNMISS. Deskoffiseren skal ha ekstrem god situasjonsforståelse i sin sektor og er sjef U3s rådgiver for sektoren. For å få til dette må

deskoffiseren lese alle rapporter fra sin sektor og ha god dialog med sektorhovedkvarteret.

På kortere sikt planlegger og koordinerer U3 prioriterte oppgaver for neste måned innen operasjoner og styrkebeskyttelse av etterforsyningskolonner langs vei og på Nilen. Oppdukkende oppdrag håndteres også av U3 gjennom koordinering med sektor og utgivelser av ordrer.

Norge har en en stilling i U3 seksjonen og denne får arbeidsoppgaver fra sjefens vurderinger der og da. Å håndtere daglige operasjoner gjennom stilling i MOC eller som deskoffiser, anses å være de enkleste oppgavene.

- Rent fagmilitært har vi mye til felles med de fleste nasjoner med måten vi planlegger operasjoner på, og måten vi driver trening og utdanning på. De militære kulturforskjellene mellom de ulike landene er selfølgelig der, og stabsarbeidet er ikke alltid på «feinschmeckernivå», men vi finner frem til en slags felles FN-måte å gjøre ting på. Erfaring fra divisjonsog brigadehovedkvarter er dessuten en begrenset ressurs hjemme i Norge, sier Haarstad

Malene Andersen fra Joint Operations Center holder seg oppdatert på pågående operasjoner sammen med Karine fra politiet. Det er omtrent like mange fra politiet som fra Forsvaret i UNMISS

- Mellom 15 og 20 nasjonaliteter er til enhver tid representert i JMAC. Det betyr mange lærerike og interessante møter med mennesker fra forskjellige kulturer.

OLE-IVAR OVERLEIR

MINERYDDERKOMMANDOEN. Etter sabotasjeaksjonen mot gassrørledningene i Østersjøen har Nasjonal kommunikasjonsmyndighet presisert at aktører i ekomsektoren, skal ha forhøyet oppmerksomhet rundt kritisk infrastruktur, og at det er rettet særlig oppmerksomhet rundt sjøfiberkabler. For Minedykkerkommandoen (MDK) betyr dette ekstra årvåkenhet. Sjøforsvarssjef Rune Andersen har søkt råd hos MDK etter hendelsen. – Foreløpig er det «business as usual» gjennom å delta i internasjonale øvelser og oppdrag, så vårt personell er så oppdatert som mulig, sier sjef for operasjoner i MDK NATO har i høst doblet sin tilstedeværelse i Nordsjøen og Østersjøen for å beskytte gassrørledninger og undersjøiske kabler. Foto: Forsvaret

Åpenhet skaper try

Det er særlig tre ting etterretningskollegaene Kjetil Hatlebrekke og Frode Kristoffersen står sammen om: Livsglede, betydningen av godt kameratskap og troen på åpenhet – også der man ikke skulle tro det var mulig. Sistnevnte var drivkraften bak boka

«Etterretning» hvor de to forfatterne gir oss innblikk i en verden som hittil har eksistert i skjulte rom.

TEKST: SIRI ELISE DYBDAL

Da jeg skulle intervjue Kjetil Hatlebrekke og Frode Kristoffersen, som begge har hatt nøkkelposisjoner hos Norges kanskje mest myteomspunnede arbeidsgiver – Etterretningstjenesten – forestilte jeg meg et par hardbarka, glatte sjarmører med hatt og frakk a la Hollywoods spionfilmer. Det som er sikkert, er at jeg ikke hadde sett for meg en jovial sunnmøring og en sindig nordlending som snakker om betydningen av nære vennskap og åpenhet. Men forvent det uventede, som de (kanskje) sier i spionverdenen. Riktig nok spøker tidligere etterretningsoffiser Hatlebrekke med at han

trygghet

er vant til å gi informasjon i slike omgivelser, der han har koblet seg på Teams i en travel hotellobby i New York. Så mange flere spionklisjeer blir det imidlertid ikke i dette intervjuet.

Tungvektere

Bakgrunnen for samtalen er at Hatlebrekke, sammen med sin tidligere sjef, kollega og gode venn Frode Kristoffersen, nylig har gitt ut bok som letter på sløret om norsk etterretning. Det er ikke hvilke som helst karer som gir oss innblikk i denne hemmelige verdenen. Begge har

høstet stor anerkjennelse for arbeidet gjennom flere år i Forsvaret og Etterretningstjenesten. Hatlebrekke regnes for å være den største eksperten på etterretning i Norge. I tillegg til stillingen som fagdirektør i etterretning, har han en doktorgrad i dette emnet fra King’s College i London, hvor han også er senior gjesteforeleser. I fjor ble Hatlebrekke historisk, da han som den første norske etterretningsoffiseren ble offentlig hedret med tildeling av Etterretningstjenesten sin fortjenstmedalje. Grunnen til at han er i New York under intervjuet, er imidlertid at han er alvorlig kreftsyk og får behandling i USA.

Kristoffersen er tidligere sjef for Forsvarets spesialkommando (FSK), med blant annet bred erfaring fra Afghanistan. Han er en av landets høyest dekorerte soldater og offiserer og er bror til Eirik

Kristoffersen, Norges forsvarssjef, så interesse for Forsvaret ligger i familien. Frode Kristoffersen ble for alvor selv opptatt av etterretningsfaget mens han var i Afghanistan, og jobbet tett med Hatlebrekke. I dag er han brigader og nestkommanderende i Forsvarets spesialstyrker.

I boka «Etterretning» forteller forfatterne om konkrete oppdrag de har vært på - og om dilemmaene som møter etterretningsoffiserer i felt. De forklarer hva slags folk de søker etter, hvordan de prioriterer og om hva Etterretningstjenesten gjør for å verne Norge mot trusler.

- Dette er samfunnsopplysning

Timingen for en bok om norsk etterretning kunne ikke vært mer betimelig, i lys av den russiske invasjonen i Ukraina, med påfølgende «brasiliansk» spion i Tromsø og mystiske droneobservasjoner over fjord og fjell. Men Kristoffersen understreker at det absolutt ikke var planlagt.

- Motivasjonen for å gi ut bok var at vi mener dette er viktig samfunnsopplysning. Vi ønsket å skrive en bok om etterretning for «alle». For, som Kjetil har P

I boka «Etterretning» forteller forfatterne om konkrete oppdrag de har vært på - og om dilemmaene som møter etterretningsoffiserer i felt.

QQ trukket frem mange ganger, mener vi at åpne samfunn er tryggere enn lukkede samfunn, sier brigaderen.

Hatlebrekke var også motivert av troen på åpenhet. Endrede forhold i livssituasjonen hans gjorde også at ønsket om å fortelle om hva etterretning egentlig handler om – livet hans i 24 år – ble spesielt presserende.

- Jeg har tarmkreft med spredning. Derfor var det veldig viktig for meg å få gitt ut denne boka nå.

Bokprosjektet har holdt meg gående gjennom sykdommen, som også sammenfalt med at jeg mistet moren min, noe som var svært tungt for meg. Frode har vært der og hjulpet meg med å ikke gi opp i skriveprosessen. For meg er den et testament og en hyllest til den gode jobben folkene i Etterretningstjenesten gjør, sier han.

Hatlebrekke har lenge vært en forkjemper for større åpenhet om etterretningstjenester. Han kom i 2019 med boka «The Problem of Secret Intelligence», der han argumenterer for hvorfor han mener det er viktig med en, til en viss grad, åpen etterretningstjeneste.

- Vi er jo veldig sikre på at åpenhet er tryggere. Noen ting er skjermingsverdige, men det er viktig med åpenhet der det er mulig, og dette gjelder alle samfunnsfunksjoner, understreker de to. Kristoffersen forteller at dette er en trend som har kommet sterkt internasjonalt.

- Det er ikke så veldig mange år siden det var svært delte meninger om åpenhet. Men nå ser vi at det samme skjer blant annet i Storbritannia og USA. For eksempel har USAs direktør for nasjonal etterretning, Avril Haines, gått foran med å avgradere og dele amerikansk etterretning i media.

Slik rask avgradering og deling av informasjon er en ny metode som også kan hjelpe å avsløre løgner, noe vi så forut for Ukrainakrigen, kommenterer han. CIA har gått så langt som å legge ut navnet på sin Chief Technology Officer på LinkedIn.

- Teknologiutviklingen går fort, og etterretningstjenester har mye samarbeid med blant annet tekfirmaer. Da kan man ikke ha en hemmelig teknologisjef. Åpenhet gir større fart, og farten er essensiell. Du mister fart dersom du må sitte og fylle ut tabeller og skjemaer i forkant. Du må kunne være på med en gang, påpeker Hatlebrekke

- Vi er jo veldig sikre på at åpenhet er tryggere. Noen ting er skjermingsverdige, men det er viktig med åpenhet der det er mulig.

UN Photo

Etterretning skaper trygghet

Som tidligere sjef for FSK, var Kristoffersen først kjent med etterretning som bruker.

- For eksempel fikk vi etterretningsinformasjon for å ha bedre situasjonsforståelse i ukjent terreng på oppdrag i Afghanistan. Dette ga stor trygghet. Vi hadde ikke bare informasjon om terrenget, men også om tidligere bakholdsteder, hvem aktørene på stedene var og hvem menneskene var. Når du får den støtten, har du mye bedre mulighet til å lykkes med oppdragsløsningen. God situasjonsforståelsen gjør noe med hele tankesettet. Du er forberedt og har tenkt gjennom ulike scenarioer og mulige handlemåter. Så jeg visste hva effekten av etterretning var i konkrete oppdrag, sier Kristoffersen.

Hatlebrekke forteller at det faktisk var interessen for filosofi som var grunnen til at han ble tiltrukket av etterretning.

- Etterretning handler jo om å tenke over noe. Å tenke på tenkning. Hvordan kan du vite at argumentet du tror er sant, virkelig er sant? Man kan si at etterretning er institusjonalisert tenkning i et stort system. Og i all tenkning er det tvil. Så det begynner med at du må ha en ide, lage en teori eller hypotese, og så prøve å motbevise det. I etterretningsprosessen er det behov for å vite noe, og så må du bryte det ned i felt. For eksempel, hvordan skal du vite at motstanderen har nattutstyr? Du kan bevise at de klarer å operere om natten, men det er ikke godt nok bevis – de kan fremdeles jobbe uten nattutstyr. I Irakkrigen fant man indikasjoner på at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, men de testet ikke ut hypotesen om at han ikke hadde det, konstaterer Hatlebrekke.

- Et annet godt eksempel på dette kan jeg ta fra mitt eget liv. Jeg får kreftbehandling i New York, og lå i senga etter en operasjon med store smerter i ryggen. Jeg tenkte da på at kreften kunne ha spredd seg til ryggen. Men så brukte jeg prinsippet med falsifisering; jeg så hvorvidt smertene i magen

forsvant med morfin. Det gjorde de, men ikke i ryggen. Det motbeviste at jeg har kreft i ryggen, og at smertene sannsynligvis kom fra en tidligere prolaps.

- Vi er bygd for å tro at fremtiden er som fortiden, legger han til.

Gjensidig respekt

Hatlebrekke begynte som etterretningsoffiser i 1998 og har vært på oppdrag for Etterretningstjenesten, blant annet i Bosnia, Kosovo og Midtøsten. I 2002 tok han en pause fra Forsvaret og begynte å studere. Det resulterte i en master- og senere doktorgrad på King’s College i London.

- Det var spennende, jeg var ung og ville ut i verden og være med på verdensbegivenhetene. Jeg forsto tidlig at jeg måtte være meg selv, men også at det ville bli fryktelig vanskelig å leve et vanlig liv. Så jeg fikk bruke resten av livet på å bli god på dette. Han møtte Kristoffersen i 2001, på Rena, da de skulle forberede seg før et opphold i Afghanistan, som en del av den amerikanskledede operasjonen Operation Enduring Freedom

- De første som dro ut med Etterretningstjenesten var folk fra spesialstyrkemiljøet på Rena. Allerede da var det et nært samarbeid, sier Hatlebrekke. Siden den gang har de to vært gode venner, og etter hvert kollegaer i Etterretningstjenesten. Et kameratskap som imidlertid også består av P

Frode Kristoffersen (t.h.) og Kjetil Hatlevik sammen med forlagssjef sakprosa i Gyldendal, Reidar Mide Solberg.

Foto: Anders Aks.

- Etterretning handler jo om å tenke over noe. Å tenke på tenkning. Hvordan kan du vite at argumentet du tror er sant, virkelig er sant?

BRØDRE. Frode Kristoffersen (t.v) er lillebror til nåværende forsvarssjef Eirik Kristoffersen. De har tidligere tjenestegjort sammen i Forsvarets spesialkommando (FSK).

Foto: Torbjørn Kjosvold Forsvaret .

QQ vennligsinnet terging.

- Det var veddemål i leiren om hvor mange ganger Hatlebrekke ville si koalisasjon under briefing, humrer Kristoffersen og forteller at kompisens uttalebommert pågikk i tre måneder. Hatlebrekke kan ikke dy seg og slår tilbake med at Kristoffersen ikke er så veldig gøy å dra på biltur med.

- Ikke forvent at du får stoppe å tisse eller kjøpe brus. Han har det prinsippet at man ikke har god tid før man er ferdig. De to kameratene ler godt, men understreker at det egentlig er gjensidig respekt og gode samtaler som er limet i vennskapet.

- Du er ekstremt avhengig av å kunne stole 100 prosent på de du jobber med. Frode er veldig ordentlig og ikke noe luksusdyr – kanskje bortsett fra at han kjøper noen dyre ski. Å ha gode kollegaer er veldig viktig. Vi er avhengige av at vi har de samme verdiene i bunn. Jeg og Frode kan ha ulikt syn på ting, men det er en stor fordel at vi har ulik bakgrunn og derfor har ulike innfallsvinkler. Jeg har mye å lære av deg, sier Hatlebrekke til kompisen.

Kristoffersen holder heller ikke tilbake når han beskriver kameraten på jobb:

- Da jeg fikk lederjobb i Etterretningstjenesten, ble

jeg jo sjefen til Kjetil. Han er den som har utviklet faget mest i Norge, og er en mentor for meg. Vi er et bra team. Jeg har brukt mye tid på å tappe ham for fagkunnskap, og han er utrolig flink til å dele kunnskapen på en forståelig måte. Han har jo gitt ut bok tidligere, og boka vi har skrevet er en fortsettelse av alle samtalene vi har hatt på jobb, forteller han. Selv er Kristoffersen gift med to barn. Han sier han nyter familielivet når han er hjemme, men innrømmer at de fleste vennene også er kollegaer Et vanlig familieliv ble ikke Kjetils skjebne.

- Jeg har hatt et spesielt liv og har ikke endt opp med familie. Min uortodokse familie er gode venner som Frode. Det var slik jeg kom meg hit til New York for å få kreftbehandling. En svær gjeng som har skaffet millioner av kroner, som dette koster, forteller Hatlebrekke ærlig.

Lojalitet og integritet Faktisk er det å være en grei person noe som er et krav om du vil jobbe i Etterretningstjenesten, understreker de to.

- Dette er sannsynligvis den mest komplekse organisasjonen i Norge, med en bred sammensetning av ulike mennesker, påpeker Kristoffersen. Han forklarer at folk ikke blir rekruttert inn kun på

grunn av fysikkeksamen. De trenger all mulig kompetanse, selv om han bekrefter at det også er helt nødvendig med folk som har kompetanse i kvantefysikk, astrofysikk og datavitenskap – blant annet hacking, koding, rådgivning, og analyse.

- Tillit er grunnleggende. Samholdet er noe som preger miljøet, og som sikkert mange veteraner kan kjenne seg igjen i, kommenterer han.

- Når du driver med menneskelig etterretning, rekrutterer man på andre premisser. Du må ha de rette holdninger, integritet, lojalitet og mot. De personene vi leter etter må være glad i folk og behandle folk bra, legger Hatlebrekke til. Han hevder selv at han heller aldri lyver. Som etterretningsoffiser handler det mer om å kunne tilpasse seg folk og situasjoner.

- Jeg lyver ikke, men under operasjoner er det selvsagt ikke alt jeg har sagt.

Må ha mennesker

I en verden i rask endring på grunn av digitaliseringen og innovativ teknologi, er det stadig nye utfordringer i etterretningsverdenen. Men de to ekspertene tror imidlertid ikke at menneskelig etterretning vil utgå.

Kristoffersen fremhever at teknologi som kunstig intelligens er et godt verktøy, men ikke en løsning på alle problemer.

- Dersom du fôrer en datamaskin med skitt, produserer den skitt. Får den feil opplysninger, vil maskinen generere mer feil. Kunstig intelligens er heller ikke nødvendigvis svaret på å beskrive nye trusler. Spørsmålet er om maskinlæring kan være kreativ nok. Og superdatamaskiner krever superbrukere, diskuterer de to.

Å sikre seg de beste på dette området, kan også bli en utfordring.

- For å være helt sikker på at vi får de beste, må vi sørge for at de kan få jobbe på en annen måte, og ikke går til Google og Microsoft. De ville ikke sitte i en bunkers uten vindu, så vi må legge til rette. Kanskje folk kan få jobbe hjemme, eller ha firedagersuke

For det som er sikkert, er at det alltid vil være behov for etterretning. Og vi må tenke langt større enn bare

landegrenser, sier Hatlebrekke. Det er stort ansvar som hviler på skuldrene til ansatte i Etterretningstjenesten.

På spørsmål om hvordan det er mulig å koble av fra en slik jobb svarer Kjetil:

- Hagearbeid, det liker vi begge

- Jeg har ikke grønne fingre, men Kjetil har rett. Jeg pusler mye i hagen min. Eller så liker jeg å være i skogen eller på fjellet, og fiske eller gå på rypejakt, sier Kristoffersen. For meg er det viktig å leve livet også utenfor jobben, og da liker jeg å være aktiv.

- Jeg liker også å sulle i hagen, og se at noe lite blir til noe stort. Her er det små detaljer som skaper en helhet. Min mor var flink med roser. Hun sa alltid at «du må ikke være redd for å behandle dem hardt.» Min drøm er imidlertid orkidéer. Jeg har hørt at de skal være vanskelige å få til, sier Hatlebrekke Og demonstrerer med det at dette er to kompiser med stort mot både i hagen og i sitt embete.

Fakta

Fakta om Etterretningstjenesten:

Forsvarets etterretningsskip Marjata er det fjerde spionskipet i rekken som har det samme navnet.

• Etterretningstjenestens oppdrag er å samle inn informasjon og varsle om forhold i utlandet som kan true Norge og norske interesser.

• Etterretningstjenesten er en flerfaglig tjeneste med behov for variert kompetanse. Deres oppdrag er ikke bare avgrenset til forhold som kan utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet.

• Etterretningstjenesten har et bredere samfunnsoppdrag og skal også bistå sivile og militære myndigheter med solide beslutningsgrunnlag og forståelse om politiske og strategiske forhold utenriks. De innhenter og omsetter denne informasjonen til kunnskap for norske myndigheter. Dette gjør Norges beslutningstakere i bedre stand til å fatte velbegrunnede avgjørelser, nyansere komplekse problemstillinger og til å se nye muligheter.

Kilde: https://www.etterretningstjenesten.no/

- De første som dro ut med Etterretningstjenesten var folk fra spesialstyrkemiljøet på Rena. Allerede da var det et nært samarbeid.

Kameratstøtter’n

Kameratstøtte er en av NVIOs hjørnesteiner. Vi har tatt et tilbakeblikk på tjenesten, og snakket med kameratstøtteansvarlig, Anders Aks, om hvordan han endte opp her og hvordan kameratstøtte har utviklet seg. - For meg handler kameratstøtte blant annet om å være makkeren som er der for deg før, under og etter oppdraget, sier Anders.

Kameratstøtte for meg er å være et medmenneske og et øre for noen som ønsker å lufte sine utfordringer. Det er viktig at du og din familie er en del av et nettverk også etter Forsvaret. For kamerat-støtte er også nettverket av medmennesker over hele landet av kompetente, flinke veteraner, som svarer på henvendelser, snakker med de som trenger det, stikker en tur bortom – som er der, sier kameratstøtteansvarlig i NVIO, Anders Aks. For å anerkjenne og holde et faglig høyt nivå har NVIO en kursrekke, men også kameratstøtte-

ledersamling. - Denne samlingen har vi på Bæreia og er viktig for å samles, diskutere caser, få snakket om ulike utfordringer og mobilisere for et nytt år. Uten kameratstøttelederne hadde ikke tjenesten utviklet seg og vi kunne heller aldri bistått så mange veteraner med familie, som vi gjør, sier han.

Anders er opptatt av å bygge ned stigmaet rundt psykisk helse. - Alle har en psykisk helse, god eller dårlig. Det er noe med å være bevisst på det. Det er ikke merkeligere med psykisk helse, enn med fysisk helse. Har du vondt i ryggen, så går det til legen, det burde ikke være noe større bøyg å oppsøke hjelp når man har vondt i psyken, mener Anders. Grunnprinsippet i kameratstøtte er at man skal være tilstede for den som vil snakke og ansvarliggjøre den som opplever utfordringer. - Vi kan gi råd og kunnskap, men løsningene må man finne selv. Jeg kan ikke løse problemet ditt for deg, men jeg kan gi deg støtte på veien, sier han.

Kameratstøtte er langt fra noe nytt kapittel i NVIOs historie. Man må tilbake til 80-tallet for å finne spiren til det som ganske snart skulle utvikle seg til å bli organisasjonens viktigste satsingsområde. Bakteppet var de psykiske belastningene man så en del veteraner kom hjem med fra internasjonale operasjoner. Det var flere krevende operasjoner, blant i Kongo, men det var utfordringene til de mange veteranene som hadde deltatt i den enorme operasjonen i Libanon, samfunnet først fikk opp øynene for.

NORBATT-legen

I 1990 kom tidligere bataljonslege i NORBATT, Jannicke Mellin-Olsen, inn som visepresident i det som da het FN-veteranenes landsforbund (FNVLF), senere NVIO. Hun ble en sterk drivkraft for økt oppmerksomhet rundt psykisk stress og skader for intops-personell – både innad i FNVLF, politisk og i befolkningen for øvrig. Arbeidet med psykiske lidelser etter endt intops-tjeneste ble i løpet av 90-årene organisasjonens hovedsatsningsområde. Det første kameratstøtteseminaret ble holdt i oktober 1996. I Str.prp. nr. 1 for budsjetterminen 1997 ble FNVLF tildelt 970.000 kroner. I proposisjonen het det blant annet at: «Regjeringen vurderer oppfølgingen av personell som har deltatt i internasjonale fredsoperasjoner som svært viktig.

Det er derfor foreslått en støtte til FN-veteranenes landsforbund med 970.000 kroner. Forbundet skal fungere som en nettverksorganisasjon som tar seg av FN-soldatene og deres pårørende etter endt tjeneste. Et godt støtteapparat for FN-soldatene kan hindre eventuelle senskader, samtidig som det kan bidra til statusheving og fortsatt rekruttering til FN-tjeneste.» Dette var en stor seier og noe FNVLF hadde jobbet målrettet med for å få på plass. Året etter ble det holdt fire kameratstøttekurs, som skulle danne grunnlaget for støttegrupper i regi av lokalforeningene. Kameratstøttekursene ble deretter en årlig kursrekke hvor man utdannet frivillig personell i kameratstøtte.

Et likemannsarbeid

De lokale støttegruppene skulle blant annet fungere som et støttenettverk, hjelpe den enkelte med å mestre utfordringer, kunne drive oppsøkende virksomhet, kunne gi informasjon om sivile og militære hjelpetilbud og bidra med informasjon til nærmiljøet om tjeneste og ettervirkninger. Det skulle ikke være et behandlingstilbud, men et likemannsarbeid. I 2002 ble Knut Østbøll ansatt som leder for kameratstøtte. Han innførte kursrekken som autoriserte veteraner til å drive med kameratstøtte. Det innebar blant annet VIVAT-kurs, rollespill og samhandling med psykolog for de fremtidige kameratstøtterne. Etter hvert ble godt over 100 kameratstøttere autorisert. Målet med kursrekken er å gi veteraner som vil hjelpe verktøy slik at de kan snakke med veteraner som har det tungt. Kameratstøttetelefonen ble introdusert i 2005. Kameratstøttegruppene i lokalforeningene hadde vært tilgjengelig på telefonen før dette også, men nå ble telefonen sentralisert og besto av et nett med 15 telefoner, som var tilgjengelige hele døgnet. Dette P

Man må tilbake til 80-tallet for å finne spiren til det som ganske snart skulle utvikle seg til å bli organisasjonens viktigste satsingsområde.

QQ var et viktig prinsipp. Senere kom også nettsiden kameratstøtte.no, hvor man blant kunne sende inn spørsmål anonymt eller chatte med noen om ting man gikk og grunnet på, enten som veteran eller familie/venn av en veteran.

- Mye av strukturen som ble bygget opp på 90- og 2000-tallet er der fortsatt, sier Anders Aks. Men det har, heldigvis, skjedd veldig mye på dette området også utenfor vår organisasjon. Da kameratstøtte startet opp var det i stor grad bare våre lokalforeninger som så veteranene som slet. Sånn er det ikke lenger. Både Forsvaret, og ikke minst hver enkelt kommune, har tatt større ansvar. Det er fastleger og DPSer og RVTSer og IMPSer og you name it. Det er mange steder man kan bli henvist. En av de viktigste oppgavene til kameratstøtte i dag, er å holde seg oppdatert på hvilke tilbud man kan få hvor, og være med å geleide de som trenger det til riktig sted. Vi jobber tettere enn noen gang med de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS), og andre institusjoner. Det betyr at de kjenner problemstillingene godt, sier han.

- Ikke sjuk

Kameratstøtte er ikke behandling. Det har heller aldri vært meningen. Kameratstøtte er et lavterskelog likemannstilbud. - Det å kunne snakke med en annen veteran vil alltid være kjernen i kameratstøtte. Og du trenger ikke være sjuk for å ta kontakt med kameratstøtte. Du er ikke sjuk fordi du tenker mye på en spesiell hendelse, eller fordi du kjenner på meningsløsheten i en grå hverdag. Men kanskje det kan være greit å snakke med noen som har gått gjennom det samme, og som kan si: «vet du hva, akkurat det har jeg også kjent på».

Flere verktøy i kassa

Kameratstøtte må hele tiden utvikles for å være relevant, og for å få med de som ikke er med, mener Anders. - Våre erfaringer viser for eksempel at unge trives bedre i en mentorrolle, enn å være tradisjonelle kameratstøttekontakt. Derfor har vi startet et kameratstøttestudie, som også er et mentorprogram, i samarbeid med Universitetet i Agder. Det betyr at du får studiepoeng ved å gjennomføre programmet. Det var en viktig forutsetning for mange for å kunne sette av tid til gjennomføringen, sier han. De som har gjennomført

Samarbeid er viktig. Her med leder i Veteran møter veteran, Kenneth Lysell, 8. mai.

ANDERS AKS

programmet lærer så opp andre innen kameratstøtte og det å være en god veileder, det blir fokusområdet i 2023.

- Vi har fått flere verktøy i kassa for å bistå ved veivalg i livet. For eksempel karriereveiledning eller bistand ved karriereskifte. Målet er ikke å få folk ut av Forsvaret, tvert imot. Men vi ønsker at veteraner maksimerer mulighetene sine og velger på bakgrunn av hva de ønsker og ikke hva de må ta til takke med. Hvis man i stor grad er fornøyd med livet, er det en viktig brikke i å forebygge psykisk sykdom. Anders Aks snakker mye og høyt. Det er ikke alltid lett å vite om han er seriøs eller ikke. Bortsett fra når han snakker om kameratstøtte, da kommer engasjementet frem.

- Jeg var i førstegangstjenesten i pansret oppklaring i Hæren. Det ble snakk om at Forsvaret trengte et lag som skulle til Kosovo. Det virket veldig spennende og givende. Men så ble styrken kutta med et kompani rett før vi skulle dra, så jeg fikk aldri dratt. Ikke lenge etterpå fikk vi et brev fra Forsvaret om å søke opptak til Forsvarets innsatsstyrke/Hær, men da tenkte jeg at jeg ikke skulle tilbake til Hæren. Jeg ville ikke ha mer kulde og alt det der, sier han.

I stedet ble det Luftforsvaret og

Baseforsvarsbataljonen på Ørland. Det ble tjeneste i Kosovo, i Kirgisistan og befalsutdanning. I 2005 skulle han bare kjapt ut av Forsvaret for å ta et studie, for så å komme tilbake.

- Jeg kom aldri tilbake. I 2006 ble jeg spurt om å være lagfører i Meymaneh, men takket nei. I stedet klarte jeg opptaket og kom inn i HVs spesialstyrke (HV016). Det ble på mange måter min veteranforening, min kameratstøtte. Jeg opplevde samhold og nettverk, sier han.

Intops på CV-en

Etter å ha gått ut av Forsvaret hadde han visse utfordringer med å tilpasse seg et sivilt liv. P

- Våre erfaringer viser for eksempel at unge trives bedre med en mentorrolle. Det ble en ny vei inn i kameratstøtte.

Flaggdag i Danmark med presidenter og generalsekretær i det nordiske nettverket.

Flott gjeng som er samlet pa siste kurset med UiA.

QQ- Jeg hadde et veldig høyt aktivitetsnivå, med tre jobber og etter hvert samboer og barn. Jeg jobbet ikke fra 8-16, jeg jobbet til oppgaven var ferdig. Jeg tenker ofte på det når jeg møter unge veteraner som har det på samme måte. Jeg skulle gjerne hatt noen jeg kunne snakket med om den overgangen. Veien inn i NVIO og kameratstøtte begynte da han flyttet fra Oslo til Skien, med samboer og to små gutter. - Jeg jobbet i NAV i Skien, men var på utkikk etter noe annet. Jeg kom over en jobbannonse fra Metal Helse, hvor de ønsket noen med intopserfaring. Det hadde jeg aldri sett før. Jeg ble innkalt på intervju, og der satt Knut Østbøll på andre siden av bordet. Jeg fikk jobben. Senere ble jeg spurt om å holde et foredrag for 300 næringslivsledere om det å stå i valg. Jeg spurte daværende generalsekretær Thor Lysenstøen, om han hadde forslag til noen som kunne stå på scenen sammen med meg og holde foredraget. Det ble Dag-Magne Lunde, daværende president i NVIO. Foredraget var veldig vellykket, vil jeg si. Etter det fikk jeg og Dag-Magne veldig god kontakt. Det samme med Thor. Mye av det vi har fått på plass i kameratstøtte i nyere tid kan vi takke dem for, sier Anders.

Hver misjon lever sitt liv

Før han fikk jobben i Mental Helse skjøv han alltid forsvarsjobben nederst på CV-en. Men den hørte aldri hjemme der. - Jeg var veldig stolt av tjenesten min, av den jobben jeg gjorde. Det fortjente en mer sentral plass på CV-en, men det var alt annet enn åpenbart for meg da, hvordan jeg skulle få til det. - I jobben min i Baseforsvarsbataljonen skjedde alt veldig fort, og det var aldri tid til å dvele for mye ved noe. Vi måtte kaste oss rundt på bare noen dager, når vi fikk beskjed om at vi skulle ut. Jeg følte vi var i beredskap hele tiden. Det var veldig spennende. Jeg følte meg veldig med på det som skjedde rundt om i verden. Jeg følte jeg var en ressurs for Forsvaret. Til tross for høyt tempo ble oppdragene ansett som rolige. Anders er opptatt av at det man har gjort på papiret, ikke alltid speiler det som faktisk har skjedd. Det har han opplevd selv også.

- Da jeg var i Kirgisistan rykket jeg ut på en hendelse sammen med kollegaen min. Da var det en mann, jeg fant aldri ut hvem han var, som hadde kledd seg ut som politi og kom bort til oss. Etter mye snakk frem og tilbake, gikk han inn i et hus og kom tilbake med en pistol rettet mot oss. Min makker ropte og han var rask til å senke våpenet vekk fra hodene våre. Det begynte jeg å drømme om etterpå, sier han. De ble aldri debriefet.

- Jeg tror det hadde litt med at våre oppdrag ble

På oppdrag i Kosovo, 2005.

ansett som rolige. Men hver misjon lever sitt liv. Og hver veteran lever sitt liv. Man trenger ikke å ha stått i ekstreme situasjoner for å få utfordringer og tanker. Og det er ikke alltid sånn at stillingsbeskrivelsen beskriver hva du har vært med på, sier han. Han tenker tilbake på en annen hendelse 22. juli 2011.

- Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet ble jeg innkalt av HV. Jeg var på Lutvann da det kom en ung mann med 1000-metersblikk. I følge stillingen var han en assistent på en av lastebilene, men han hadde han stått i vannkanten på Utøya i åtte timer. Han har jeg tenkt på siden, og er på mange måter et av bildene på hvorfor vi må ha et system for oppfølging. Det har skapt et engasjement for meg med å bistå HV med kameratstøtte, da de er på mange oppdrag og har lang erfaring med å være kameratstøtte for hverandre.

Mye har skjedd på kameratstøtte, og en del er fortsatt ikke helt på plass. Allikevel må man hele tiden utvikle tjenesten, mener han.

- Min ambisjon er å senke terskelen for å ta kontakt. Ofte er det flere ting som kan være utløsende for at man kommer ut av kurs. En skilsmisse, et dødsfall, at man mister jobben ... Det er ikke noe i veien for å ta kontakt, selv om problemstillingen ikke er et reinspikka veterantema. Hvis du tror at du kan få noe ut av, eller syns det kan være trygt, å snakke med en annen veteran, så tar du kontakt. Det samme gjelder for familie og venner.

Debrief på veterankonferansen

I 2019 var Anders i møte med Forsvarets veterantjeneste i forkant av veterankonferansen samme år. De var enige om at de ville nå ut til enda flere enn bare de som var fysisk til stede på konferansen.

- Vi fant ut at vi ville gi folk en mulighet til å bli bedre kjent med foredragsholderne. Vi laget konseptet «debrief» og livestreamet sofaprat med foredragsholderne fra scenen på konferansen. Alle er mennesker, og det er noe litt fint med å kunne ta en uhøytidelig prat i sofaen, enten det er med forsvarsministeren eller en 20-årig afghanistanveteran.

Under veterankonferansen 24. januar 2023, kan du igjen møte Anders til debrief. Trenger du en mer personlig debrief når du kameratstøtte på 800 48 500, eller ta kontakt på Facebook eller på epost til post@nvio no

- Jeg var på Lutvann da det kom en ung mann med 1000-metersblikk.

I følge stillingen var han en assistent på en av lastebilene, men han hadde han stått i vannkanten på Utøya i åtte timer. Han har jeg tenkt på siden, og er på mange måter et av bildene på hvorfor vi må ha et system for oppfølging.

ANDERS AKS

John Enger har tatt studiet ved UiA og RVTS Sør. - Jeg blir stolt av å være sammen med ildsjeler som han, sier Anders.

Maliveteraner kom hjem til feiring

Siden 2013 har Norge støttet myndighetene i Mali gjennom FN-operasjonen MINUSMA. Nå har det siste vaktlaget vendt hjem og den norske leiren overlevert til videre drift av FN. Mali-veteranene som tilhørte Baseforsvarsbataljonen kom hjem til 20-årsfeiring.

Aktiv Forsvar Kompani Innsats (AK KP INNS) ) er Luftforsvarets stående infanteriavdeling. En hurtig reaksjonsstyrke til støtte for Luftforsvarets oppdrag både nasjonalt og internasjonalt. Oppdrag avdelingen løser er av et vidt omfang. Eskorte, patrulje, vakthold og sikring, over-

våking og kontroll, Fly Away Security Team (FAST)/Air Mobile Protection Team (AMPT), offensive og defensive oppdrag. Lagene skal sikre luftforsvarets plattformer av alle kategorier: jag-er, transport, overvåkningsfly, helikopter og luftvern, under alle operasjonelle forhold. Da har avdelingen har også støttet Hæren og Sjøforsvaret ved flere anledninger både nasjonalt og internasjonalt.

Avdelingen har tjenestegjort med personell i internasjonale operasjoner kontinuerlig siden opprettelsen i 2002, blant annet Kirgisistan, Afghanistan, Kosovo og nå sist, Mali.

Mali har siden 2012 vært preget av krig og konflikt. Korrupsjon, maktmisbruk, klimautfordringer og svake statlige institusjoner er blant de mange og kompli-

TEKST: HEGE KOFSTAD - FOTO: ANDERS AKS

serte årsakene til urolighetene i landet.

Selv om det siste vaktlaget fra Norge nå forlater Mali og Camp Bifrost ikke vil styres av norske styrker, har Norges bidrag vært viktig.

- Norges bidrag til MINUSMA har vært etterlengtet og viktig. De norske styrkene har gjennom mange år gjort en svært solid jobb i Mali, som har satt spor og blitt lagt merke til, sier forsvarsminister Bjørn Arild Gram i et intervju på Forsvarets egne nettsider.

Norge vil fortsatt bidra med en senior nasjonal representant og tre stabsoffiserer som vil fortsette å tjenestegjøre i hovedkvarteret i Bamako.

Feiring på Ørland

På Ørland hovedflystasjon var det noen som hadde ventet på veteranene fra Mali. Der skulle hele

Baseforsvarsbataljonen samles, både stadig tjenestegjørende og tidligere tjenestegjørende, for å feire en viril 20-åring.

- Jeg hadde som krav til feiringen at vi måtte vente til personellet som har vært ute i Mali kom tilbake, sånn at de også fikk være med, sier Martin Tesli, sjef for 132. luftving

- Det var essensielt at alle i bataljonen, som en utrolig viktig del av luftvingen, fikk anledning til å feire 20årsjubileet. Vi ville ikke bare invitere de som var her nå, men også de som har vært her før. Det handler om identiteten, men også vennskapet, man har bygd opp over tid. Det handler om å bygge lagånd og så er det sosialt. Og vi skal tørre å ha det gøy også i en ganske alvorlig hverdag, avslutter Tesli.

Veteraner over vidda: Et endringsprosjekt

I mars skal en gruppe veteraner krysse Hardangervidda på ski. Det er veteraner som kanskje ikke ville definert seg selv som polfarere eller ekspedisjonsfolk. Veteraner som har kommet til et sted i livet hvor de trenger en endring, og et nytt mål å jobbe systematisk mot. For noen en livsstilsendring, for andre en måte å komme seg ut av et mønster de har grodd seg fast i.

TEKST: HEGE KOFSTAD - FOTO: VETERANER OVER ISEN

I2021 krysset sju veteraner Grønlandsisen. Prosjektet «Veteraner over isen» var mer enn en styrkeprøve, det handlet også om å skape positiv oppmerksomhet rundt veteraner i samfunnet, og vise at veteranene er en ressurs. I tillegg samlet de inn 100.000 kroner til Stiftelsen veteranhjelp. Nå har to av veteranene gitt seg i kast med et nytt prosjekt sammen med nestleder i NVIO avd. Vestfold, Steinar Vikholt.

- Utgangspunktet for denne ekspedisjonen er ganske annerledes enn «Veteraner over isen». Det er et endringsprosjekt for seks veteraner som ser etter nye utfordringer i livet, og som er klar for en endring, sier Steinar. Sammen med Christian og Thomas fra «Veteraner over isen», skal han veilede og trene opp de seks veteranene. Målet er at de skal krysse Hardangervidda på ski i mars 2023 – selvberget med pulk og telt.

- Vi ønsker å gi muligheten til de som har lyst til å pushe seg selv, delta i et endringsprosjekt, men som

ikke er der at de ville kunne gjøre dette på egen hånd. De som trenger en ekstra push for å endre tidligere mønstre i livet, sier Steinar.

Trenger en positiv endring

Stig Jensen er en av de seks som deltar i prosjektet. Etter flere år med motbakke, ønsker han å gjøre noe positivt for å få til en endring for seg selv og familien.

- Jeg ble operert for svulst på hjernehinnen i 2019, og så fikk jeg hjerteinfarkt i februar i fjor. Samtidig ble jeg arbeidsledig, før jeg fikk en jobb hvor det ble konflikt og jeg måtte gå i januar 2022. Etter operasjonen og hjerteinfarktet begynte jeg å slite med depresjon, dårlig selvbilde og selvtillit. Dette ble forsterket av arbeidssituasjonen. Rent fysisk er jeg i god form. Jeg trener ofte og deltok både på Navy Race og Hedersløpet nå i høst. Allikevel er jeg nok ikke helt på topp psykisk ennå. Jeg søker derfor utfordringer hvor jeg kan bygge opp selvbildet og selvtilliten på at jeg klarer, og at jeg har en verdi, sier

Stig åpenhjertig.

Han er fremdeles uten arbeid, og har vært store deler av det siste året uten inntekt. Det har ført til at han har vært avhengig av å få hjelp fra Stiftelsen veteranhjelp og økonomisk sosialstøtte for å ha penger til faste utgifter.

- Jeg har samboer og tre døtre som skal forsørges, og følelsen av ikke å strekke til førte til depresjon. Ved å delta på «Veteraner over vidda»-prosjektet har jeg fått et mål å sikte mot, både fysisk og psykisk, sier han.

Oppturen har allerede startet. - Jeg har fått personlig sponsor i Trimhuset Horten, som bidrar med gratis medlemskap og oppfølging av personlig trener frem til turen over vidda, og humøret er blitt bedre, sier familien min. Vi deltakere har kontakt med hverandre på sosiale medier som Messenger og Snapchat, og her oppmuntrer vi hverandre til å trene og forberede oss samt at vi bygger bånd med hverandre. Det jeg ønsker å få ut av dette prosjektet

er å få troen på meg selv igjen, at jeg klarer noe, at jeg har en verdi og noe jeg kanskje kan bygge videre på i forhold til å få en jobb, sier Stig.

Han har god tro på at det blir en positiv opplevelse og at han klarer å gjennomføre. Det eneste som kan stoppe han er hvis helsa skulle svikte igjen.

- Det hadde vært en stor nedtur hvis jeg ikke skulle være i stand til å gjennomføre, på grunn av skader eller sykdom. Men jeg tror ikke det kommer til å skje. Det jeg ser mest frem til er samarbeidet med de andre; til vennskapene som bygges og fellesskapsfølelsen, sier han.

Den største utfordringen før turen er økonomien i forhold til innkjøp av personlig utstyr, som klær, drikkeflaske og så videre. Ellers er det Christian, Thomas og Steinar som ordner det meste av de praktiske forberedelsene med å få sponsorer som stiller med ski, staver, telt, kokeapparater og annet felles utstyr.

God fysisk form

Fysisk har han allerede begynt å forberede seg. - Jeg trener styrke på Trimhuset Horten 3-4 ganger i uka, og er ute og trekker dekk to ganger i uka. Best case scenario under turen vil være en tur i flott solskinn,10 grader, vindstille og godt humør på alle sammen. Og selvfølgelig at alle kommer helt til mål, med positive opplevelser og oppnådde motivasjonsmål, sier Stig.

Prosjektleder Steinar Vikholt har selv erfart hva P

Stig Jensen i klatreløypa. Foto: Privat

STIG JENSEN

QQ som skal til for å komme seg opp av hengemyra. Etter to perioder i Kosovo kom han hjem med store utfordringer.

- For tolv år siden veide jeg over 100 kilo. Jeg måtte gjøre noe, og på ett år gikk jeg ned cirka 35 kilo. Det hjalp godt på psyken for å si det sånn, sier Steinar. Nå trener han tre til fem dager i uka. Han er vant til å være i god form.

- Følte meg hjelpesløs

Kiloene kom etter flere år med angst og redsel for bevege seg ut av døra. Det begynte med noe så banalt som en mageinfeksjon i Kosovo i 2004. Steinar ble lagt på isolat. I fem dager satt han der alene mens kameratene han hadde bodd, spist, sovet og trent med i nesten to år, stod i skuddlinjen mellom albanere og serbere.

- Jeg følte veldig på at jeg burde vært der. Følelsen av hjelpeløshet ble sittende i meg, tror jeg. Det ble bare verre og verre å komme opp på hesteryggen igjen.

Han merket allerede da at han ikke hadde lyst til å gå utenfor leiren. Rett og slett fordi magen hadde en tendens til å slå seg vrang.

Da han kom hjem ble angsten med på lasset. Han var redd folkemengder og redd for hva magen kunne finne på hvis han var på steder uten toalett. Det var tryggest å holde seg inne.

- Skulle jeg på butikken, dro jeg ti minutter før stengetid. Da var det færrest mulig mennesker der. Hvis jeg skulle kjøre et sted, forberedte jeg meg i totre timer. Skulle jeg innom NAV, startet jeg dagen før med å grue meg, sier Steinar. Noe av det verste var at han ikke klarte å jobbe. Det bidro ytterligere negativt til følelsen av ikke å ha kontroll. Hele tiden planla han for hva som kunne skje. Hva hvis bilen stopper? Hva skal jeg gjøre da? Hva hvis den personen er der? Hva hvis den døra er låst?

- Når man har angst, er det helt utrolig hvor mye energi man bruker på helt enkle ting, sier han.

Det jeg ønsker å få ut av dette prosjektet er igjen å få troen på meg selv, at jeg klarer noe, at jeg har en verdi og noe jeg kanskje kan bygge videre på i forhold til å få en jobb.

Steinar skjønte at han måtte gjøre noe, det gikk ikke lenger. – Det satt langt inne, men jeg skjønte at jeg måtte prate med noen og si at «jeg har det faktisk ikke særlig bra».

Aktivitet og mål

På det verste fikk han tilbud om psykologhjelp fra forsvaret. Men for han var det uaktuelt å dra til Oslo en gang i uka. Han klarte jo ikke å komme seg ut av døra. Han byttet fastlege tre ganger, før han kom til noen som skjønte at problemet ikke var ryggen, men psyken. Han ble henvist til Distriktspsykiatrisk senter (DPS) og snuoperasjonen kunne begynne.

Angsten vil alltid være med han, men den stopper han ikke lenger. Nå er han vernepleier, og har en master i forebyggende arbeid med barn og unge. Til daglig jobber han som universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge.

- Der har vi fokus på bruk av aktiviteter sammen med mennesker som trenger hjelp til å jobbe mot

sine individuelle mål. Dette, sammen med min erfaring fra å drive prosjekter, har jeg tatt med meg inn i veteranmiljøet for å skape arenaer for endring, og aktiviteter sammen med veteraner i alle aldre. Derfor er jeg også veldig glad for at vi har et bredt spekter av deltagere. Fra 35 år til 63, og fra hele landet, sier Steinar.

Hans eget endringsprosjekt håper han kan være god motivasjon for de andre veteranene i «Veteraner over vidda.» Det går an endre seg. Det går an å komme til et bedre sted.

Per nå er alle i gruppa i gang med individuelle treningsopplegg, og følger hverandres progresjon daglig. - Det er en utfordring at vi er spredt over hele landet og at det derfor er vanskelig å treffes ofte, men Snapchat har blitt en god plattform for å holde kontakt, og bli kjent med hverandre. Etter nyttår skal vi treffes fysisk to ganger før reisen. Noen av deltagerne har også fått personlige sponsorer i eget nærmiljø, sier Steinar.

- Målet at vi alle kommer frem til Rjukan fjellstue innen tiden som er avsatt (10 dager) og at alle har kjent på en mestringsfølelse ved å gjøre noe som veldig få mennesker har gjort, nemlig å krysse Hardangervidda på ski, uten forsyninger eller overnatting på hytter. Og at vi har gjort det som et lag.

Steinar Vikholt tar seg tid til en selfie i snøføyka.

ORGANISASJONSNYTT S.36-51

•

•

•

•

•

MARKERTE FN-DAGEN

REISEBREV FRA ROUTE 66

DAMEWEEKEND PÅ BÆREIA

FYLTE 100 ÅR I OKTOBER

VETERANKLOKKEN

KAMERATSTØTTE •

Markerte FN-dagen

NVIO AVDELING OFOTEN

NVIO avd. Ofoten markerte FNdagen mandag 24. oktober på tradisjonell måte med bekransning av fredsmonumentet Trinigon i Narvik sentrum.

- Det møtte opp tolv veteraner som deltok ved markeringen. Kultursjef i Narvik kommune, Lena Hope, holdt en gripende og tankevekkende tale før hun la ned krans på monumentet, forteller styremedlem Jostein Pedersen. Hope innledet med å gi et tilbakeblikk på etableringen av FN og organiseringen med tre pilarer: fred/sikkerhet, menneskerettigheter og utvikling/humanitært arbeid. Hun

uttrykte anerkjennelse for veteranenes innsats som ressurssterke mennesker med høy integritet, ansvarsbevisste og selvstendige, med erfaring i å løse krevende oppdrag i komplekse situasjoner og med etiske dilemmaer. Hun hedret videre soldatene som ga sitt liv i tjeneste for fredens sak. Hun avsluttet med å lese FNs bønn:

«Planeten jorden er bare en liten stjerne i verdensrommet

Det er vår plikt å gjøre den om til en planet der alt levende ikke lenger trenger å lide under krig, sult eller frykt og ikke lenger er helt fornuftsstridig splittet av rase, hudfarge og ideologi

Gi oss mot og styrke til å begynne på denne oppgaven i dag, slik at våre barn - og våre barns barn - en dag kan bære navnet menneskemed stolthet»

- HOPE TAKKET til slutt veteranene for deres innsats, heltemot og kamp, og minnet til slutt med respekt alle de som har betalt den høyeste prisen ved å gi sitt liv i kamp for det de trodde på i tjeneste for FN, sier Pedersen.

ETTER arrangementet spanderte NVIO avd. Ofoten et måltid på veteranene. – Takk for hyggelig sosialt samvær og veteranfellesskap, avslutter Pedersen.

FN-dagen ble markert med bekransning av fredsmonumentet Trinigon i Narvik sentrum. Foto: Privat

Reisebrev fra Route 66

I september reiste jeg og faren min på tur til USA, sammen med 13 andre veteraner og en sønn av en veteran. Vi kjørte Route 66 på Harley Davidsonmotorsykler, og brukte i underkant av tre uker. En fantastisk tur og opplevelse.

AV IDA KAMILLA J. HOLMVIK

Ruten er 3940 km lang, og det ble tidlige morgener og lange, men opplevelsesrike dager på motorsyklene. Helge Njå guidet oss med entusiasme og trygghet på hele turen.

Vi startet turen i storbyen Chicago i staten Illinois, og gruppen fikk tid til å bli bedre kjent med hverandre. Vi begynte motorsykkelkjøringen med en

dagstur til Harley Davidson museet i Milwaukee, Wisconsin. Deretter startet vi på selve Route 66 og turen gikk gjennom statene Missouri, Oklahoma, Kansas, Texas og New Mexico. Langs veien stoppet vi på flere gamle og sjarmerende bensinstasjoner, og eierne var både unike og spennende karakterer.

LANGS ROUTE 66 besøkte vi flere museer, en grotte (Meramec Caverns) og flere Harley Davidson-butikker. I byen Pontiac, Illinois fikk vi med oss Labor Day Parade, USAs feiring av arbeidernes dag. I Missouri møtte vi en gruppe veteraner fra en motorsykkelklubb for veteraner kalt American Legion. Vi tok følge et stykke langs Route 66 med denne fine veterangjengen. På klubblokalet deres fikk vi servert litt mat og samtalene fløt godt rundt bordene. I Oklahoma besøkte vi også et sykehjem for veteraner, Oklahoma Veterans Center, hvor vi møtte og pratet med veteranene som bodde der.

MIDWAYPOINT på Route 66 ligger i New Mexico, og vi var allerede kommer halvveis på turen. Vi hadde kjørt over 1139 miles, tilsvarende 1822 km. I New Mexico besøkte vi en ranch med en ekte cowboy-familie. Heldige var vi som fikk se at de øvde på å fange kveg med lasso på hest. Vi var også så heldige å få besøke en familie fra den amerikanske urbefolkningen, hvor vi fikk oppleve tradisjonell musikk, dans og mat.

FAMILIEN tilhører stammen Zuni som besto av omtrent 50 000 medlemmer. Videre gikk ferden inn i Arizona og landskapet ble mer dramatisk. I Arizona kjørte vi gjennom nasjonalparken Petrified Forest samt besøkte Grand Canyon. Til tross for dårlig vær, var Grand Canyon et helt fantastisk syn og mange av oss fikk krysset av et punkt i «Bucket listen». Deretter kjørte vi inn i Nevada og besøkte Hoover Dam, en stor dam, på veien til Las Vegas. I Las Vegas bodde vi på et hotell kalt The Strat og hadde en fridag hvor vi kunne utforske byen, og mulighetene til å gamble var store om man ønsket det.

VI FORLOT Las Vegas tidlig om morgenen og kjørte gjennom The Strip, hovedgaten i byen, i soloppgangen. Dette var nok en av mange uvirkelige og uforglemmelig opplevelser for gruppa. Vi var nå i gang med den

siste etappen av Route 66. Vi kjørte hele dagen, og ble møtt av enorme motorveier og veisystemer når vi ankom Los Angeles. Gruppa leverte fra seg motorsyklene med både vemod og glede. Vi hadde så to dager til i Los Angeles hvor vi blant annet besøkte Hollywood og Walk of Fame, Universal Studios, Santa Monica Pier og Venice Beach. Turen ble avsluttet med en hyggelig fellesmiddag. I løpet av turen har vi spist mye god mat, og kostholdet disse ukene besto stort sett av hamburgere, pommes frites og biff, som ofte ble spist på typiske amerikanske dinere.

VI VAR EN variert gjeng på tur, både unge og de som var litt eldre, en jente

og mange menn. Til tross for dette ble vi en sammensveiset gjeng, med topp stemning gjennom hele turen. Det ble mange gode samtaler rundt middagsbordet (og bassenget), og det ble utvekslet flere mer eller mindre sanne historier fra diverse internasjonale operasjoner. Jeg og pappa overlevde også turen med vår gode relasjon i behold. For å oppsummere vil jeg takke NVIO, Route66usa, Helge Njå og resten av gruppa for en helt unik og uforglemmelig reise.

Jeg sitter igjen med utrolig mange fantastiske, morsomme og gode opplevelser, minner og nye bekjentskaper. Takk for turen!

Dameweekend på Bæreia

NVIO arrangerte i slutten av november nok en dameweekend på Bæreia. Det var en gjeng fantastiske kvinnelige veteraner som møttes for å utveksle erfaringer, få faglig påfyll og bare være sammen med gamle og nye venner, denne helgen. Og hvilken helg det ble. Det var gode foredrag fra Kristin Lund og Iris Fivelstad, med dertil ulike historier, allsang, piano og god stemning.

Alle bilder: Siri Jørgensen

De fleste valgte bassenget og ikke isbad denne helgen, men det ble isbadet! Det sto også yoga, quiz og festmiddag på programmet. Det ble to dager fulle av energi og god stemning. Flere hadde aldri vært på Bæreia, mange traff hverandre etter flere år, og damene kom fra både Nederland, Sverige og Danmark, og Nord-, Sør- og Vest-Norge. - Jeg tror alle opplevde samhold, anerkjennelse og fellesskap, og kjente litt ekstra på det å faktisk være veteran på en helg som dette, sier NVIOs Siri Jørgensen. Det bærer også tilbakemeldingene preg av.

- Bare det å bli invitert til Bæreia er en god følelse – å bli inkludert og husket på i sosiale veteransammenhenger.

BÆREIA ER et fantastisk sted med en atmosfære for rekreasjon. For de som kom dit alene og ikke kjente noen, blir du inkludert med en gang, for det er det veteraner gjør, sier Marianne. - Da jeg hadde min tid i grønt, i førstegangstjenesten, 13 måneder i UNIFIL og 12 måneder i UNPROFOR dro jeg inn alene og vi var ikke så mange jenter. Cirka fire på hvert sted. Jeg trodde vi var ganske så få, men så viser det seg at vi er jo ganske mange totalt. Det var fantastisk å møte så mange kvinnelige veteraner og høre deres historier – alt vi måtte bevise dobbelt og hva vi sto for. Å høre foredrag fra utenlandstjeneste som kvinne var så interessant. De har bevist av vi kan! Og ikke minst fikk jeg mange nye inkluderende veteranvenner, sier hun.

FLERE BRUKTE også anledningen til å treffe igjen andre veteraner fra tida ute.

- Det var så fint å treffe jentene etter 36 år! sier Lene. - Selv om det hadde gått så lang tid, føltes det som det bare hadde gått noen dager. Den følelsen er det få ting som kan måle seg med. Vi fem var sammen i kontingent 16 i Libanon. Og i tillegg fikk jeg mange nye venner. Jeg er stolt av å være veteran fra Norge, sier Lene.

Krigsseileren Karl Aksel Andresen Fylte 100 år i oktober

Krigsseiler Karl Aksel Andresen bor i USA, men tok turen tilbake til Norge for å feire bursdag, blant annet sammen med veteranene i NVIO avd. Kristiansand.

Kort tid etter at krigen kom til Norge den 9. april 1940 rekvirerte den norske regjeringen hele den norske handelsflåten og dannet verdens største rederi, Nortraship, som da bestod av nesten tusen handelsfartøy og nærmere 27 000 sjøfolk hvorav 24 000 var norske. De norske tapene var store. 2 585 norske sjøfolk fra uteflåten og 626 sjøfolk fra hjemmeflåten mistet livet, og om lag halvparten av flåten ble senket. I tillegg til norske sjøfolk, omkom også 977 utenlandske sjøfolk som seilte på norske handelsfartøy.

Den norske handelsflåten var uten tvil Norges største og viktigste bidrag i kampen mot Nazi-Tyskland og Japan. Den gjorde det mulig for Norge å kunne kjøpe sine egne jagerfly, marinefartøy, våpen og ammunisjon til norske styrker som ble utdannet i Skottland. Den var også en meget viktig faktor for de allierte i å kunne transportere drivstoff, våpen, kjøretøy, forsyninger, tropper etc. til slagmarker over hele verden. Den britiske politikeren Philip Noel-Barker, som for øvrig vant Nobels fredspris i 1959, sa følgende etter krigen: «The first great defeat for Hitler was the battle of Britain. It was a turning point in history. If we had not had the Norwegian fleet of tankers on our side, we should not have the aviation spirit to put our Hurricanes and Spitfires into the sky. Without the Norwegian merchant fleet, Britain and the allies would have lost the war». Fra det britiske admiralitetet (og senere gjentatt av både Churchill og Roosevelt) ble det

uttalt at den norske handelsflåten var verdt mer enn en million mann på slagmarken. Rundt 40 norske tankskip fraktet drivstoff eller olje til Storbritannia i løpet av 1940. Ett tankskip ble senket.

VI KJENNER alle historien om hvordan de norske krigsseilerne ble behandlet etter krigen, om hvordan mange av dem gikk til grunne som følge av deres opplevelser gjennom fem lange år. Ingen andre var utsatt for like stort press og stress som

Krigsseiler Karl Aksel Andresen

AV OVE AUSTRUD OG JOSTEIN ANDREASSEN

sjøfolkene i handelsflåten som dag ut og dag inn var på jobb i kampen for vår frihet.

En av disse krigsseilerne er Karl Aksel Andresen (bosatt i Brooklyn) som den 10. oktober feiret sin 100- års dag sammen med venner, sin nærmeste familie og inviterte gjester på Søgne Gamle prestegård.

30. SEPTEMBER ankom Karl Aksel og hans samboer Sylvia, Kristiansand lufthavn, Kjevik, hvor han fikk en fantastisk flott mottakelse. Da flyet takset inn til oppstillingsplassen ble det oversprøytet med vann, en ære som få er forunt å få. Ute ved flyet ventet familie, fylkesordfører Arne Thomassen, Kristiansands ordfører Jan Oddvar Skisland og Avinors sjef på Kjevik Arne Johan Johnsen, samt en æresvakt på tjueto soldater fra Luftforsvarets skolesenter, avdeling

Kjevik. Karl Aksel og Sylvia var de siste som forlot flyet, og inne i ankomsthallen ventet øvrig familie, Fullriggeren Sørlandets Shantykor, representanter fra NVIO avd. Kristiansand og de fleste av passasjerene som kom med samme fly. Det ble korsang, applaus og alt som hører med når en krigshelt kommer hjem for å feire sin 100-års dag.

KARL AKSEL ER medlem i NVIO avd. Kristiansand og selv om NVIO ikke lenger utnevner æresmedlemmer, så har vi gjort ham til et slags «æresmedlem» hos oss ved at vi betaler medlemskontingenten for ham. For lokalforeningen var det hans niese Inger Grete Lia Stålesen og David Wold (bosatt i USA) som var våre kontaktpersoner, og for oss i lokalforeningen var det en stor ære å

kunne få invitere Karl Aksel og Sylvia, Inger Grete og Tor Ståle Stålesen og David Wold ut på middag noen dager før feiring av Karl Aksel. Man blir rett og slett ydmyk i nærvær av personer som ham. Senere fikk vi tilbakemelding om at «han var stolt av å være en av gutta». Det er vi som skal være stolte av å ha en mann som ham i vår lokalforening. Her fikk også delt ut en gave fra Kristiansand Veterankompani, blant annet med en liten kopi av Snartemo sverdet.

8. OKTOBER var jeg, som leder av NVIO avd. Kristiansand, invitert til å feire Karl Aksels store dag, og jeg hadde to oppdrag den kvelden. Den ene var å lese opp en hilsen fra Forsvarssjefen, og deretter å dele ut NVIOs hederstegn i bronse. Feiringen startet med en tre skudds salutt ved Christianssands Artillerie P

Ute ved flyet ventet familie, fylkesordfører Arne Thomassen, Kristiansands ordfører Jan Oddvar Skisland og Avinors sjef på Kjevik, Arne Johan Johnsen, samt en æresvakt på tjueto soldater fra Luftforsvarets skolesenter, avdeling Kjevik. Foto: David Wold

QQ Compagnie, som var vår gave til jubilanten sammen med NVIOs 17. mai-sløyfe med logo i sølv.

ETTER KRIGEN slo Karl Aksel og flere hundre norske sjøfolk seg ned i New York. Her ble Karl Aksel engasjert i Krigsseilerforeningen og var i lang tid også foreningens president. Han har frem til i dag vært en viktig pådriver for å markere

8. mai ved minnesmerket i New York. Han har nærmest «pisket» ut norske militærrådgivere til FN og representanter fra det norske konsulatet slik at 8. mai blir markert på en skikkelig måte. Et år, sågar med det norske kongeparet til stede. Det er for den innsatsen for krigsseilere i flere tiår og engasjementet omkring

8. mai at Karl Aksel Andresen ble tildelt NVIOs hederstegn i bronse. Karl Aksel Andresen er også tildelt

Krigsmedaljen, Haakon VIIs

Frihetsmedalje og Deltakermedaljen

1940-45 med og uten rosett, samt Convoy Cup og Camp Norway medaljene. Øvrige personer som talte til og om Karl Aksel Andresen var Krigsseilerregisteret v/Stiftelsen

Arkivet, Vest-Agdermuseet v/Hestmanden, varaordfører, Sjømannsforeningen, tidligere Sjøfartsdirektør, leder av Frigjøringsjubileet i Søgne, lokalhistoriker Jostein Andreassen, leder av Frigjøringsjubileet, og leder av stiftelsen Skoleskipet Sørlandet. Fra Stiftelsen Skoleskipet Sørlandet fikk han en modell av fullriggeren Sørlandet, det første skipet han mønstret på i 1938. Grunde Lia Stålesen leste opp en flott hilsen fra den amerikanske ambassadøren til Norge med følgende tekst: «US/Norwegian merchant sailor Karl Aksel Andresen arrived in Kristiansand kommune this week from Brooklyn, New York to celebrate his 100th birthday. The U.S. Ambassador joins Norway in congratulating Karl Aksel Andresen on his milestone birthday as well as acknowledging his significant service and contributions to Norway. The U.S. Embassy wishes Karl Aksel the happiest of celebrations and a safe return to the United States.»

Karl Aksel Andresen er den siste gjenlevende norske krigsseiler i New

York og den siste av 60 krigsseilere fra Søgne.

FRA JOSTEIN ANDREASSENS

KÅSERI TIL OG OM KARL AKSEL:

«For å vende oss til din seilas, Karl Aksel, så, etter et kurs på skoleskipet ”Sørlandet”, reiste du ut med ”Skjelbred” i 1938. I april 1940 mønstra du av i Japan og kom om bord i ”Viva” fra Arendal. Denne seilte på Østen til 1942, så kom du om bord i ”Kaldfonn” som frakta så farlig last som bensin. Om bord i denne var du med i invasjonen i Nord-Afrika. Dette ble veldig dramatisk, mange norske sjøfolk mista her livet. For eksempel da skipet ”Prins Harald” lasta med ammunisjon, eksploderte og sank. Oslobåten ”Selbo” hadde bensinkanner i lasten og fikk en treffer. Flammene stod høyt til værs.

SKIPENE ”Skjelbred” og ”Viva”, som Karl Aksel hadde vært med tidligere, gikk siden ned. Så slikt gir jo noen perspektiver. Karl var med forskjellige båter og var altså ”heldig”.

Da flyet takset inn til oppstillingsplassen ble det oversprøytet med vann, en ære som få er forunt å få.

I 1944 VAR han om bord i tankskipet ”Norsol” der han ble resten av krigen. Men: Uten mat og drikke duger helten ikke, Karl Aksel! Det vet du veldig mye om, du som var kokk om bord i skip under hele krigen. Så dette har han sannelig greie på, nå håper jeg festmåltidet vil smake i dag, Karl Aksel, ekspert som du er på slikt. Men det var vel ikke alltid du hadde tilgang heller på så gode råvarer om bord under krigen.

FEM SJØFOLK fra Søgne kom ikke hjem. Karl Aksel kjente utvilsomt flere av dem, blant annet Thoralf Kristensen fra Tangvall, som omkom på sin 21-årsdag. Det vil her føre alt for langt å framføre den utrolige historien om alle sjøfolkene her fra bygda, om hva de opplevde, ha de måtte gjennomgå, fra Shetlandsgjengen, Birger Arnesen som var Shetlands Larsens nestkommanderende, fra sabotasje og ville ferder over Nordsjøen, i konvoi over Atlanterhavet, med truende og lurende tyske ubåter på vakt, bensinlast i Middelhavet, der tyske fly kom ut i svermer fra Sicilia og Hellas, med knitrende maskingeværer.»

KARL AKSEL Andresen opplevde også en torpedering, men heldigvis så gikk det bra med hele mannskapet som ble reddet av den amerikanske marinen, det vil si den norske kapteinen mente at de kunne klare å seile skipet tilbake til havn og få det reparert, men den amerikanske kapteinen beordret hele mannskapet om bord i marinefartøyet og deretter ble skipet senket.

DET ER MANGE mennesker som skal ha stor takk for at Karl Aksel fikk den markeringen av sin 100-årsdag som han fikk. En rekke nordmenn bosatt i USA som har en spesiell interesse for å gjøre ære på krigsseilere sørget for reisen fra New York til Oslo, og som leder for NVIO avd. Kristiansand tok jeg kontakt

med SAS for å høre om de var villige til å stille opp – gjett om de gjorde. De dekket reisen Oslo – Kristiansand inklusiv lounge på Gardermoen begge veier. Videre har Arne Johan Johnsen, Avinors sjef på Kjevik, ordnet med at flyet ble oversprøytet med vann, gjort det mulig for den nærmeste familie å møte ham ute på selve flyplassen, og andre har ordnet med æresvakten. Det er også viktig å nevne David Wold som var med som ledsager på reisen til Norge. Viktig er

det også nevne Inger Lise Lia Stålesen som har vært den som har stått for mye av arrangementet og har vært vår kontaktperson inn mot markeringen. Jeg har ikke navn på alle dem som har stått på for å gjøre dette til den magiske dagen det ble, men tusen takk til alle sammen.

Determedydmyket,respektog anerkjennelseatvigratulererKarl AkselAndresenpåsin100-årsdag.

Festmiddag og taler. Foto: David Wold

Veteranklokken:

- Vi ville skape noe samlende

NVIO AVDELING OSLO

Styret i NVIO avdeling Oslo har i 18 måneder jobbet med en veteranklokke, og klokken kom på plass i høst.

- Tanken var at klokken skulle være et smykke veteraner med stolthet kan bære. Vi hadde et førsteopplag på 100 nummererte klokker, som allerede er utsolgt, sier Terje Valsø Aspen.

Han understreker at selv om prisen nok kan virke stiv, så er det en klokke av ypperste kvalitet, designet og produsert av det norske klokkemerket Bragdur.

Da osloavdelingen først tok kontakt med Bragdur understreket klokkemakerne at de vanligvis ikke tar slike oppdrag, men på bakgrunn av historien og av anerkjennelsen for veteranenes innsats ønsket de allikevel å bidra. - De møtte oss med stor ydmykhet og ga uttrykk for at dette var det

mest prestisjetunge prosjektet de noen gang har hatt, sier Aspen. Ønsket var å skape noe som kunne være samlende for alle veteraner, på samme måte som libanonringen er for UNIFIL-veteranene.

- Det som gjør prosjektet ekstra bra er at Bragdur tilbakefører en betydelig sum i form av kickback til NVIO avdeling Oslo, som vil gi videre store deler av overskuddet til Stifelsen veteranhjelp, sier Aspen.

Kameratstøtte

Det nærmer seg jul og enda et år er snart forbi

Det har vært et år hvor vi har tatt tilbake mye av det vi savnet under årene med nedstegning. Samtidig har det brutt ut krig i Europa. Det har gjort noe med oss alle.

Da krigen startet så vi en økning i antall henvendelser på kameratstøtte. Vi har hatt et år med mye urolighet rundt om i verden, men noe som består er at alle mennesker trenger noen å lene seg på – et nettverk av gode folk rundt seg. Her er kameratstøtte i et unikt format, og flere i det sivile og i Forsvaret har nå sett den kompetansen som ligger i vårt kameratstøttenettverk.

Det har ført til at flere nå ønsker å gå på vårt nye kameratstøttekurs, som er et samarbeid med Universitet i Agder og Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Sør. Det er takket være det gode arbeidet alle våre kameratstøtterkontakter har gjort og alle som nå bidrar på kursrekken.

Det var en stolt og fornøyd gjeng som nå har avsluttet sin utdannelse og fått studiepoeng innen mentoring og veiledning.

Etter en samling med de nordiske kameratstøttelederene var dette et program alle i Norden nå ønsker å se nærmere på.

Noe som har vært et stort savn de siste årene er gode samtaler og anerkjennelse av våre kameratstøtteledere, derfor er jeg veldig glad for at vi nå samles på Bæreia 13.-15. januar, med et fullstappet program. Jeg vil personlig takke hver og en som har bidratt til å øke bevisstheten til vårt kameratstøttearbeid og som har stilt opp for våre veteraner og deres familier. Alle har gjort en uvurdelig innsats for våre veteraner. En takk også til Borgny, som nå har sluttet hos oss. Det har vært berikende å ha en så kunnskapsrik kollega. Borgny kom fra stillingen som veterankontakt i Oslo kommune og har lang fartstid innen psykisk helse.

Det har bidratt til bedre forståelse av kommunene, et kompetanse løft innen kameratstøttearbeidet og med tanke på resertifisering. Som sparringspartner, kollega og venn har hun bidratt til en positiv opplevelse for mange veteraner og deres familier. Lykke til videre!

Med ønske om en best mulig jul og et riktig godt nyttår.

Anders Aks

Unike medlemsfordeler til NVIOmedlemmer!

FORBUNDSSTYRET 2021-2023

President

Ole Asbjørn Fauske

Tlf: 916 18 464 ofauske@yahoo no

Visepresident

Trude Marie Nilsen

Tlf: 905 68 240 trudemarie nilsen@redcross no

Styremedlemmer:

Frank Ove Eriksen

Tlf: 916 27 155 frankoveeriksen@gmail com

Philip Lautin Jackson

Tlf: 400 53 884 philiplautin@gmail com

Barbro Malen Jorde

Tlf: 926 94 591 bjorde@vestreviken no

Rune Meier

Tlf: 934 80 414 rune.meier@gmail.com

Øivind Moldestad

Tlf: 901 53 092 oivind.moldestad@boeing com

Vararepresentanter:

Linéa Emma

Meese Höglund

Tlf: 414 50 512

Pål Henning Ilstad

Tlf: 994 19 764

Henning Martiniussen

Tlf: 428 73 922

Even Moen

Tlf: 908 89 891

Elisabeth T. Bernssen

Tlf: 930 41 236

Husk

Kameratstøttetelefonen: 800 48 500

Ambera Norge

Ambera skal skape Europas første Active Adult Community for aktive voksne.

Apotek for deg 15% fast rabatt

Best Western Hotels

15% rabatt på hoteller i Norge, Sverige, Danmark, Finland og de baltiske land.

Bertel O. Steen

Defence & Security

20% rabatt på alle varer.

Bikestuff no

Alle medlemmer i NVIO 10%

Brilleland

10% på komplette briller og solbriller

Camp Bolterdalen

10% rabatt via egne avtaler.

Codex Advokat

For advokatutgifter som ikke dekkes av Statens pensjonskasse og/eller NAV: 20 % rabatt på ordinære timepriser.

Dental-Norge

All behandling 15%

E20 Energy AS 3 gratis komponenter tilsvarende ca. 15% rabatt.

Eidskog Lys

10% på alt

Falstadsenteret

Inngangsbillett til honnør/studentpris.

GULLSPORT

Gullsport tilby NVIOs medlemmer 40% rabatt!

HALITE

35 % rabatt på alle sine produkter i nettbutikken www halite no

Hotel Express Norge

50% på medlemskort

JAKTFALL AS

Rabatt på Vortex Optikk og Sea Eagle båter

Milrab.no

Rabatter og spesialtilbud

MYSTUFF NORGE AS

15% rabatt

Nansensport no

20% rabatt på alle produkter i nettbutikken og i vår butikk på Lierstranda ved Drammen

Nortel

Rimelig mobilabonnement med Telenor-dekning

Nobels fredssenter

25% rabatt, barn u/6 år gratis

Sandefjord paintball

15% rabatt

Sirkus Rebell Klær, leker og utstyr til barn mellom 0-13 år.

Specula

20% rabatt

Stiftelsen Arkivet Gratis omvisning i Gestapokjelleren

STRØMMES

25% rabatt i forhold til butikkpris på Craft klær

Tonic Eyewear

Ekstra god rabatt for NVIOs medlemmer.

Utstyrskontroll no

15% på ordinære varer

Andre tilbud:

• Tilgang til veteranhytta i Umbukta, se hjemmesiden til NVIO Rana.

• Tilbud om laksefiske med NVIO Alta.

Medlemsfordelene blir lagt ut fortløpende; følg med på hjemmesiden for oppdateringer!

Følg oss på sosiale medier: Facebook, Instagram, Twitter, Snap og LinkedIn

@norges_veteranforbund @norskeveteraner nvio no

Forbundets høye beskytter: Hans Majestet Kong Harald V

Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner

Sekretariatet: NVIO, bygning 60 P. B. 1550 Sentrum 0015 Oslo Telefon 940 12 200 post@nvio no

Forbundets hjemmeside: www nvio no

Bankgiro 5082.07.40278

Org.nr. 971 245 433

BIC: DNB ANOKK XXX

IBAN: NO 4850820740278

Generalsekretær:

Bjørn Robert Dahl

Mobil: 990 96 913 brdahl@nvio no

Forbundssekretær:

Svein-Erik Malmø-Moen

Mobil: 930 23 331 sem moen@nvio no

Redaktør: Hege Kofstad

Mobil: 412 33 448 hege kofstad@nvio no

Kommunikasjonsrådgiver: Siri Jørgensen

Mobil: 480 61 996 siri@nvio no

Leder kameratstøtte: Anders Aks

Mobil: 971 34 514 anders.aks@nvio no

Rådgiver Kameratstøtte Borgny Tjelle Mobil: 975 13 910 borgny@nvio no

Økonomi: Patricia B. Flakstad

Mobil: 920 86 701 patricia.flakstad@nvio no

Rekrutterings- og aktivitetsrådgiver:

Vibeke Strand, Mobil: 940 12 200 vibeke.strand@nvio no

Husk å melde adresseforandring til NVIO

NVIO

ønsker alle medlemmer

God Jul og et Godt Nytt År

Kopper og capser til salgs!

99 kr pr stk. Gjelder både caps og kopp.

Desert Storm

EMALJEKRUS OG PORSELENSKOPPER Emaljekrus med NVIO-logo som tåler en støyt og kan brukes både til varm og kald drikke. Kommer i fargene rød eller blå, eller sorte glasskopper m/ logo.

Hvordan bestille: Bestill og betal på Vipps 757763, og skriv inn antall og hvilken caps eller farge på kopp du ønsker. Alternativt kan du betale direkte inn til 1503.91.81921, men send da epost til medlemmer@nvio no der du legger ved betalingsbekreftelse, oppgir navn, adresse og hva du ønsker tilsendt.

Capsene kommer med norske flagg bak, samt reim som kan justeres. Onesize

Returadresse: P.B. 1550 Sentrum, 0015 Oslo

Stiftelsen Veteranhjelp

VETERANER HJELPER VETERANER

Stiftelsen Veteranhjelp er opprettet for å kunne gi øyeblikkelig økonomisk hjelp til veteraner og nærmeste familie som befinner seg i en prekær økonomisk situasjon. Vi har allerede hjulpet mange, men er avhengig av bidrag for å hjelpe flere veteraner.

Støttossmedvalgfrittbeløptilkontonr.70583107302

Vippskanogsåbenyttes:25550

Bilde: @instagramanders (Anders Nilsen)