Kjære alle veteraner

2022 er et år som har minnet oss om at fred, frihet og demokrati ikke er noe vi kan ta for gitt. Krigen i Ukraina markerer nyhetsbildet, og vi hører daglig historier om hvordan menneskene i et land nær oss må kjempe for sin selvstendighet. Den russiske angrepskrigen fortsetter, og vi er vitne til en frihetskamp som Europa ikke har sett maken til siden Den andre verdenskrig. Forferdelige bilder og historier fra de frigitte områdene vitner om en brutal okkupasjonsmakt som ikke på noen måte tar hensyn til befolkningens ønsker om å få leve i fred. Vi er skrekkslagne vitner til krigens redsler som sivilbefolkningen må holde ut, og gjennom mediene og historiene som fortelles ser vi med selvsyn hvordan mennesker har det når de må leve under forhold der lov og rett og respekt for menneskerettigheter er mangelvare og/eller fraværende.

Den ukrainske motstanden er formidabel, og de russiske styrkene har blitt presset tilbake. Likevel tyder alt på at krigen kommer til å vare en god stund enda. Krav om stans i krigføringen og forhandlinger kommer fra flere kanter. I Norge er vi stort sett samstemte om at det er Ukraina selv som skal sette betingelser for forhandlinger. Noe annet ville være å underkjenne en selvstendig nasjons selvfølgelige rett til selv å bestemme over sin egen fremtid.

Vi som er veteraner, vi vet noe om hva det kjempes for. Det er derfor vi er veteraner. Når lov og rett har blitt satt til side; når en befolkning ikke lenger får lov til å bestemme over sin egen framtid; når internasjonalt anerkjente landegrenser er bitt krenket; når det har blitt gjennomført angrep og overgrep mot sivile i stor skala, - da har også vi blitt sendt ut på vegne av Norge for å bidra til at lov og rett og respekt for menneskerettigheter gjenopprettes. Det har mange ganger vært svært krevende, men vi har gjort jobben som norske myndigheter har bedt oss om. Og det har vi gjort på en måte som gjør at Norge er en foretrukket samarbeidspartner. Det skal vi være stolte av, samtidig som at vi skal være ydmyke for de utfordringer og lidelser det ukrainske folk må gjennomleve.

Det er nokså spesielt og provoserende at organisasjonen

The World Veterans Federation (WVF), som NVIO gjennom våre vedtekter er medlem av, via sin president tar til orde for en stans i hjelpen til Ukraina. Når dette skrives har det nettopp vært avholdt krisemøte i FNs sikkerhetsråd der den russiske kampanjen med å bombardere sivile mål, sivil infrastruktur, strøm- og energiforsyning blir beskrevet som brudd på Folkeretten og forbrytelser mot menneskeheten. Presidenten i The WVF mener tilsynelatende at en nasjon som opplever dette skal vi ikke hjelpe.

Jeg har tatt skarp avstand fra innlegget til presidenten i The WVF (se NVIOs Facebooksider). Og det vil bli fremmet forslag om vedtektsendring om vårt medlemsskap i The WVF på neste landsmøte i april 2023.

Jeg ser fram til 2023 på mange områder. Endelig kan vi møtes igjen, endelig kan vi igjen være sammen i veteranfamilien, endelig kan vi planlegge og gjennomføre aktiviteter som vi vet gavner veteraner og deres familier. Jeg gleder meg til å få anledning til å møte mange lokalforeninger i tiden fram mot landsmøtet. Og jeg ser fram til et landsmøte i april som vil være viktig for de veivalg NVIO står ovenfor i årene som kommer.

Nå nærmer julen seg, og de fleste av oss ser fram til litt roligere dager sammen med venner og familie. Men det er ikke alle som ser like mye fram til julen. La oss se også dem. La oss ta den telefonen, eller dra på det besøket, som kan være med på å gjøre julen litt bedre for de som trenger det. Jeg ønsker alle en fredelig og god jul, og et riktig godt nytt år når den tid kommer.

OleAsbjørnFauske

Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole

Håkon Lunde Saxi

Stabsskolen, Forsvarets høgskole

Det er 30 år siden Bosniakrigen brøt ut, og like mange år siden Forsvaret sendte sine første militære avdelinger til landet. Vi vil i det følgende gi en komprimert introduksjon til Norges tre og et halvt år lange FN-engasjement under Bosniakrigen. Mot slutten gjør vi oss opp noen tanker om hvorfor vi ikke vet mer om «30-årsjubilanten», og slår samtidig et slag for mer historisk forskning på Norges «INTOPShistorie».

Norge snublet inn i det, i Bosnia. Da Forsvaret i midten av mars 1992 sendte de første 52 soldatene til Sarajevo, var det ikke fordi det var