VEIEN Nr. 3 · 2025

Veien

Hva betyr det «å høre sammen», sånn helt konkret?

Kirkesamfunnet har hatt flere år med litt tøffe runder oss imellom. Samtidig har vi hørt mye om ordet SAMMEN. Men folkens, hva betyr det i hverdagen? Hvilke valg tar vi som ivaretar at vi holder sammen i ekteskapet, i storfamilien, i menigheten og i kirkesamfunnet?

Vi mennesker lever ikke på luft og kjærlighet, ikke av festtaler heller. Mennesker du bryr deg om, trenger å høre det, og merke det i praksis.

Vi i Frikirken har i mange år hatt ulike tema hvor ordet SAMMEN, kommer inn. «Sammen om oppdraget». «Sammen i enhet» var tittelen på en viktig avslutning av det digitale synodemøtet i 2021.

Daværende synodeleder, Jarle Skulleruds preken kan være verd å se igjen. Han snakket blant annet om hvordan familier holder sammen på tross av uenighet og variasjon i hva vi liker og ikke liker. Kort sagt: Menigheten er en type familie, og har mye å lære av bildet han malte. Hvilke valg tar vi som ivaretar at vi holder sammen i ekteskapet? Der forstår vi at det trengs valg hver dag. Men hva med i storfamilien, i menigheten og i kirkesamfunnet?

I årets første utgave av VEIEN hadde vi mye stoff fra lederkonferansen VIDERE. Der holdt synodeleder Tor Erling Fagermoen og nestleder Hilde Grøthe en fin innledning. Tittelen på saken var i ettertid «Holder fast på at Frikirken trenger hele bredden». Fagermoen fortalte fra Lausannekonferansen i Seoul hvor han opplevde at en helt ukjent person kom bort til han med et ord han mente å ha fått. Han sa «de konservative og liberale i din kirke trenger

hverandre». Det gjelder ikke bare i den globale kirke, men det gjelder vårt kirkesamfunn også, og i din menighet. Vi er bedre sammen, fortsatte Fagermoen på VIDERE. – Vi er ikke hele uten alle. La oss slutte å tenke på hverandre i vårt eget kirkesamfunn, som fiender. Vi skal elske hverandre. Vi hører sammen, sa kirkens øverste leder.

Hvis vi som hørte dette og tar ordene på alvor, da viser vi i ord og handling at vi trenger hverandre. Vi må VELGE sammen­veien nå! Og noen ganger trenger vi også å si det med ord. Nå er det Kraftverket menighet som kunne ha trengt å høre det: «Kraftverket, dere er ønsket i fellesskapet i Frikirken. Vi kunne helst ønske oss at dere fortsatt ville forbli i Frikirken.»

Så konkret kan det hende at vi må være, i vår kommunikasjon til denne menigheten, som vurderer å melde seg ut kollektivt. Vi kan ikke dekke oss bak at vi stilltiende gir folk «frihet».

Det er ransakende for oss alle. Nå er det ikke mer taushet vi trenger. Har du og jeg og VI kommunisert til Kraftverket at vi ønsker å være et VI, sammen med dem? At vi hører sammen, og at Frikirken ønsker hele bredden velkommen?

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK Redaktør, VEIEN

1 Vi ønsker at alle skal kunne være trygge i våre fellesskap i Frikirken.

4 NYHETER Smått og stort som skjer i kirken vår.

6 RASTEPLASS Ulla Kjäll skriver om kilder som trenger tilstrømming og utstrømming.

7 INNSPILL Jostein Ørum skriver om det lille ordet luthersk.

08 TEMA Frikirkens sommerfestival ble varm, for kropp, sjel og ånd. Flerkulturell kirke var sentralt, også som innsamlingsmål under misjonsløpet.

14 SE LYTT LES En populær spalte med anbefalinger fra redaksjonens yngste medlem.

15 VEIEN VIDERE Synodeleder Tor Erling Fagermoens faste spalte.

16 UTOVER Frikirken har to partnerorganisasjoner i Tyrkia. SAT­7 er den eneste kristne tv­kanalen i Tyrkia og siden dette er satellitt­TV kan millioner av mennesker ha muligheten til å se programmene deres. «Tree of Life» er den andre partneren, de jobber med kirkeplanting, leirarbeid og diakoni.

18 UTOVER Frikirken og flere organisasjoner krever at EU beskytter menneskets trosfrihet, i større grad enn det vi ser i dag.

20 TEMA Hvordan møte homofile i menigheten? Vi har snakket med Ingebrikt Kvam i Trondheim Frikirke og vært på seminar i Kristiansand.

26 NYHETER Kraftverket stemmer i menighetsmøte 14.oktober over kollektiv utmeldelse av Frikirken. Neste avstemning må bli om seks måneder.

30 UTOVER Global uke mot moderne slaveri angår oss i Norge, så vel som globalt. Frikirken står sammen med kirkene i Norges Kristne Råd, i dette arbeidet.

34 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier: Frikirken og FriBU.

36 KORKTAVLA Huskelista for alt vi har felles i kirkesamfunnet, og arrangementer vi anbefaler.

magasinet veien

Redaksjon: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, og Sondre Topland (design).

Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten.

Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo

Trykkeri: Aksell AS

Pastorinnsettelse og stor fest i Risør

Søndag 5. oktober var det stor fest og mye glede da Eteyane Goshu Amante ble ordinert og innsatt som pastor i Risør Frikirke. Hun er oppvokst i Mekane Yesus­kirken i Etiopia, et av kirkesamfunnene Frikirken har et historisk nært forhold til.

– Eteyane er så langt vi vet den første flerkulturelle fra et afrikansk land som er blitt ordinert og innsatt som pastor i Frikirken ­ og at dette også var i en av våre eldste menigheter var stor stas, sier tilsynsmann Jon Lia.

– Det var som en av de som hilste under kaffen sa; Vi har vært med å få sendt misjonærer ut i verden og nå er det vi som er så heldig å få nyte fruktene av dette, med å få Eteyane til oss!

Eteyane kommer fra en rik tradisjon i Mekane Yesus­kirken, en av de største lutherske kirkene i verden med sine 12 millioner medlemmer. Hun har studert teologi i Norge og bor for tiden i Oslo med sin familie. Eteyane holdt dagens preken i en fullsatt kirke og talte sterkt om Guds

Glede i Oslo Storbymenighet

Søndag 17. august var det stor glede i Storbymenigheten, da Hilde Margrethe Sæbø ble innsatt som pastor! Gudstjenesten ble etterfulgt av en stor kirkekaffe for å markere et viktig og nytt kapittel for menigheten, og for den nye pastoren.

– Jeg gleder meg, og dette er en veldig spennende menighet. Allerede på denne gudstjenesten fikk vi oppleve hvordan medlemmenes ulike erfaringsbakgrunn og ulike kultur­

elle perspektiv beriker oss, sier Hilde Margrethe Sæbø. Ved innsettelsen vektla tilsynsmannen samspillet mellom hyrden og flokken, at flokken kjenner igjen hyrdens stemme som noe trygt og godt, og samler seg rundt hyrden. – Så er den egentlige hyrden Jesus selv, og en pastors oppgave kan være å sammenligne med en bjellesau som samler flokken rundt

kraft til å forvandle og gi nytt liv. Familien er sterkt engasjert i Oro mo Evangelical Church i Oslo og mange venner var møtt opp for å feire denne dagen sammen med oss i Risør. Etter ordinasjonen ble det god etiopisk middag med Injera Wat, og mange hilsninger.

Han som er hyrde for våre sjeler, sa Jon­Arne Frøyland.

Innsatt som pastor i Birkeland

Rune Roppestad Daltveit er innsatt som ny pastor i Birkeland Frikirke. Etter fire år uten pastor, kunne Birkeland menighet søndag 27. august feire innsettelse av ny pastor. De har kalt, og fått positivt svar fra Rune Roppestad Daltveit om å tiltre stillingen i 50%. Han bor med sin familie i Lillesand, en kort biltur unna kirken på Birkeland. Han har tidligere vært ungdomspas­

tor, senere forstander for menigheten i Lillesand. Han ble innsatt i tjenesten av tilsynsmann Jan Inge Ringsby, assistert av unge og eldre i menigheten med skriftlesing og forbønn. Birkeland Frikirke ble dannet i 2004, og har opplevd en gledelig vekst. Den har i dag drøyt 150 medlemmer, med god aldersspredning. De har totalrenovert et tidligere motell og kafeteria i hovedgaten på Birkeland og har i dag en flott kirkesal, gode rom for barnearbeid og store, flotte ungdomslokaler.

Ny pastor i Grimstad

Søndag 7. september ble Alexander Løvdal innsatt som pastor for Grimstad Frikirke. Han er foreløpig kalt for et år, mens menigheten arbeider for en mer varig ordning.

Før sommeren ble det klart at tidligere pastor Knut Helge Høyland tok imot kall fra Kristiansand, og menigheten stod i fare for å bli uten pastor det kommende året. Det var derfor stor glede når det ble klart at Alexander Løvdal ville takke ja til et kall fra menigheten, og var klart til å tiltre på svært kort varsel. Alexander er opprinnelig fra Songe, og har en mastergrad i teologi fra Ansgar og Fjellhaug. Siste året har han vært

feltprest i Bodø. Han og kona Anna er nå bosatt i Grimstad. Tilsynsmannen stod for innsettelsen, og både unge og eldre i menigheten deltok i seremonien. Gudstjenesten ble etterfulgt av kirkekaffe med intervjuer og hilsener. Grimstad menighet er en tradisjonsrik bymenighet med totalt 325 medlemmer, 148 av disse med stemmerett.

Innsatt som medpastor i Drammen

Jon Daniel Roum ble søndag innsatt som pastor i Drammen Frikirke. Han skal ha en 35 prosent stilling ved siden av sin tjeneste som pastor i Hønefoss Frikirke. I første omgang går han inn som medpastor sammen med hovedpastor Ole­Bjørn Haugaasen. Drammen Frikirke har vært nedleggingstruet, men har valgt å satse videre med få ressurser. I den senere tid har det kommet nye mennesker til, som gir fornyet tro på framtiden. Menigheten har blant

annet Åpen kirke hver mandag som gjør at menigheten når ut til flere. Ole­Bjørn Haugaasen har vært pastor siden 2011 og er godt inne i pensjonsalder. Han har ønsket avlastning, og det blir en myk overgang for menigheten da disse to nå skal fungere sammen i en periode. Tilsynsmann Jon­Arne Frøyland stod for innsettelsen og Jon Daniel Roum talte over søndagens tekst. Han vektla betydningen av å bli i Jesu ord, med referanser til sin egen troshistorie. Etter gudstjenesten var det kirkekaffe med hilsener. Det var stor glede over å ønske ny pastor velkommen og at menigheten nå kan se framover med forventning.

Ny pastor i Kristiansand

Søndag 28. september ble Knut Helge Høyland innsatt som pastor i Kristiansand Frikirke.

– Endelig! Etter i flere år å ha hatt et eget pastorteam med fire ansatte, har Stein Arve Graarud nå i lenger tid vært alene som pastor og forstander i Kristiansand Frikirke. Nå hadde menigheten gleden av å få doblet antallet da Høyland ble innsatt som pastor, sier tilsynsmann Jan Inge Ringsby. Ringsby stod for innsettelsen, forstanderen ledet og den nye pastoren både talte, spilte og sang. Festen fortsatte etter gudstjenesten med kaffe og tidenes bløtkake i Fri Cafe. – Kristiansand menighet er en av Frikirkens eldste og største menigheter, men har mistet et større antall medlemmer som har meldt seg ut etter at synodemøtet sluttet seg til synoderådets vedtak om ikke å endre læren i samlivsspørsmål, sier tilsynsmannen. Etter det VEIEN kjenner til er det andre hendelser knyttet til Felleserklæringen, som også spiller inn. Les mer på nett:

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

presse.no

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund

Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Norsk Presseforbund

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund

Skippergata 24 0154 Oslo

presse.no

pfu@presse.no

Adresse: E-post:

Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Her strømmer en kilde

En kilde trenger et påfyll ­ tilstrømming

Akkurat som en kilde ikke er frisk og levende uten at noe fyller på, slik er det med oss mennesker. Tilstrømmingen kan skje på mange vis, gjennom bøker, mennesker, gjennom naturen, i musikken.

Iblant kjennes livet tørt ut, vi er i en ørkentid og finner ikke noe som kan fylle oss med liv.

Andre ganger velger vi å si nei til det som faktisk hjelper oss. Vi lukker oss fra det vi trenger ta imot fra både Gud og mennesker.

Johannes forteller at Jesus er så ivrig til å gi oss liv, at han roper:

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke!

Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som skriftordet sier, renne elver av levende vann.»

Dette sa han om Ånden de skulle få, de som trodde på ham. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort.

Johannes 7:37–39

Kilden trenger, slik som vi gjør, utløp –utstrømming.

Det er ikke lett å finne balansen mellom å ta imot og å gi. Vi kan lett fastne i passivitet og bare ta imot, og bli værende i vår hjelpeløshet. Vi kan også havne i grøften å bare gi. Det kan handle om stolthet over egen styrke, og en uvilje mot å være sårbar og avhengig av andre.

Vi leser fra profeten Jesaja:

Om du tar bort hvert åk hos deg, ikke peker med fingrene og snakker ondskapsfullt, om du gir av ditt eget til den sultne

og selv metter den som lider nød, da skal ditt lys gå opp i mørket, din natt skal bli som høylys dag. Herren skal alltid lede deg og mette din sjel i det tørre landet.

Han skal styrke kroppen din så du blir som en vannrik hage, en kilde der vannet aldri svikter.

Jesaja 58:9–11

Jesaja forteller om å både ta imot og å gi videre.

Hvordan har balansen sett ut for deg den siste tiden?

Livets Gud, du ser alt som fyller min kilde.

Det som ikke skaper liv, la det renne ut og forbi, fort. I stedet ber jeg om at min kilde, fritt og åpent skal ta imot det levende vannet. Vis meg i dagens små stunder hvordan jeg fritt og utvunget også kan la dine gaver strømme videre til andre.

Ulla Käll musiker, forfatter og retreatleder

Det lille ordet luthersk

Jeg snakket til en gruppe av nåværende og kommende ledere i Frikirken om hva kirke er. Hva er egentlig en kirke? Hvem er kirken? Og hva vil det si at Frikirken er en evangelisk­luthersk kirke? Samtalen sveipet over mye forskjellig – den pendlet mellom kirken lokalt der vi bor, den kristne kirken i hele verden og kirken til alle tider – og midt i undervisningen rakk en av dem opp hånden og stilte det enkle spørsmålet: «Hvorfor er det viktig med ordet luthersk?» Da måtte jeg tenke meg om noen sekunder, for jeg tror det er mange som lurer på akkurat det. Ordet luthersk gir oss en arv som det er gode grunner til å være glade for. Navnet er riktignok etter én enkeltperson, Martin Luther, som kom inn på historiens scene på en bestemt tid og under omstendigheter som skrek etter en endring, men først og fremst peker ordet luthersk oss videre mot det evangeliet som grep Luther og satte ham fri. Å være luthersk begynner ikke med en mann som het Luther, men med evangeliet. Når vi kaller oss lutherske, minner vi hverandre om at vi står i en tradisjon der Bibelen alene er øverste autoritet, nåden alene er vår redning, og troen alene er vår vei inn i fellesskapet med Gud.

Å være luthersk betyr at vi er Kristus­sentrert. Vi trenger ikke finne opp kirken på nytt for hver generasjon, men vi bygger på en grunn som allerede er lagt. I stedet kan vi øve oss på å si takk for den sammenhengen og den historien som er Frikirkens. Vi trenger ikke elske alt med den, men den som vet hvor en kommer fra, står som regel stødigere.

Det vi derimot ikke skal gjøre, er å slå oss alt for dypt til ro med det som har vært hittil, men fortsette å oversette arven vår til en ny tid og nye mennesker. De oversettelsene kan se veldig ulike ut, for ordet luthersk er romslig, men alle forsøkene på å være lutherske i vår egen tid bør i alle fall kretse om Jesus Kristus og om Bibelens ord og fortellinger. Når vi bærer navnet luthersk, er det ikke for å løfte fram en person, men for å løfte fram evangeliet slik Luther selv ble løftet av det. Jeg tror fortsatt det er et ganske stort poeng med det lille ordet luthersk.

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret

STEMNING Tunet er et kjært møtested for prat, hygge, konserter, grill og underholdning. (Foto Geir Arne Johansen)

Sommerfestival for alle

«Evangeliet» var temaet på årets sommerfestival, der lovsangsinnspillingen i Stavernhallen var et av høydepunktene. Ulike seminarer om hvordan leve kirke og misjonsløp til inntekt for Frikirkens flerkulturelle arbeid, ga flere farger til festivalen.

Tekst: Geir Arne Johansen Foto: Fillip Skoglund

Temaet for åres Videre Sommer­festival var «Evangeliet». Men hva er evangeliet egentlig? Hva var evangeliet Jesus forkynte og demonstrerte? Hvordan responderer vi på evangeliet? Og hvordan lever vi evangeliet? Disse spørsmålene stod sentralt under bibeltimene og i forkynnelsen under festivalen.

– Jeg synes vi har hatt en fantastisk festival! Talerne har truffet hodet på spikeren slik vi hadde tenkt det, og det virker som om folk har kost seg veldig, sier festivalleder Hanne Marie Moi. Hvorfor dette temaet?

– De siste årene har vi merket en lengsel for mer av Gud på Videre Sommer, og vi ønsker å sette ord på hva evangeliet er og hva det ikke er. Jeg tror vi misforstår en del. Det handler ikke om hva Jesus har gjort for meg, men om hva Jesus gjør for Gud på korset, og at jeg får være med på det. Det er et ønske om å gå tilbake til kjernen, og hvordan vi kan respondere på det. Leve i overgivelse. Jeg synes det er kjempekult at ungdommene har sannhet som tema. At de tør å sette ord på det, og være så radikale, tror jeg er bra og viktig. Særlig i en tid hvor mange

leter etter sannheten og søker til kirka. – Det er helt fantastisk at vi har fått Camp Støperiet hit! Jeg synes det er kjempebra at vi har klart å lage en overgang fra FRIK til unge voksne, og det virker som de unge voksne som har vært her har hatt det veldig fint, og følt tilhørighet på festivalen. Så er det stort at vi har spilt inn lovsangen kollektiv som kirkesamfunn. Jeg tror eierskapet blir helt annerledes når så mange er med og synger, det er fantastisk.

Daniel Dahl som ledet lovsangprosjektet, har vært med og ledet lovsangen på FRIK­festivalen siden 2022 og Videre Sommer siden 2023. Til daglig er han musikkarbeider i Hånes Frikirke.

– Lovsangsinnspillingen gikk så utrolig fint! Vi var en godt samstemt gjeng med alt fra teknisk, media, lovsang og møteprodusenter. Dette er jo et prosjekt som involverer ganske mange aktivt med i lengre tid, men alle var bare så motiverte, rause og ivrige etter å få til en produksjon som skulle være med å vise det vi opplever og erfarer hver sommer på Videre Sommer, sier Dahl.

– Fra første gang sangene ble sunget sang forsamlingen med av full hals, vi

– Festivalen var en nydelig konsentrasjon

om kjernen

i

evangeliet, sprengfulle bibeltimer, lange forbønnskøer, masse fellesskap og mennesker i Tunet.

opplevde virkelig at dette var et stort VI, og at skillet fra scene til gulv var borte. Alle i hallen sto i en felles beundring av Gud gjennom tekster skrevet fra våre egne miljøer, og våre hjerter. Responsen i ettertid har vært overveldende, vi har fått meldinger og epost om når sangene kommer ut i lengre tid. Flere har bedt om opptak av sangene så de kan begynne å bruke dem i egne forsamlinger, sier han.

Den første låten, «I kraft av navnet Jesus» kom i september, mens de neste slippes i oktober. Geir Øystein Andersen er daglig leder ved Frikirkens hovedkontor, og er med på Videre Sommer på tredje året med familien.

– I «gamledager» var vi innom Visjon noen ganger, sier Andersen, som oppsummerer festivalen som viktig og oppmuntrende.

– Det var en nydelig konsentrasjon om kjernen i evangeliet, sprengfulle bibeltimer, lange forbønnskøer, masse fellesskap og mennesker i Tunet. Jeg synes det er særlig viktig og oppmuntrende med Frikfestivalen, og tror ikke vi aner rekkevidden av dette, sier Geir Øystein Andersen, og retter en stor takk til FriBU for det han mener er en av Norges viktigste sommerfestivaler for tenåringer.

– Festivalen har bydd på mye gøy, crazy og innholdsrike familiesamlinger, med lovsangsinnspilling til albumet «Frikirkens Lovsang», som synoden

har finansiert sammen med FriBU. Og, for et sommervær! Dette er Norges smilehull på sitt beste.

Hvilken betydning tenker du at dette årlige arrangementet har for kirkesamfunnet?

– Dette er noe av det viktigste vi gjør sammen. Sterke historier i møte med glade og slitne besteforeldre som investerer dager sammen med barnebarna, gir tanker om evighetsverdi. Mennesker fra mer enn halvpartene av menighetene møtes. Viktige møter skjer på tvers av generasjoner og meninger og ulike uttrykk, gir nye bekjentskaper, og vedlikeholder relasjoner og opplevelsen av å tilhøre hverandre.

Per Kristian Rønning er flerkulturell konsulent i Frikirken, og bor selv i et flerkulturelt nabolag. På seminaret «Den flerkulturelle Frikirken» snakket han om hvordan vi som enkeltpersoner og menigheter spiller en rolle i hvordan Frikirken kan bli en kirke, bestående av mennesker fra de ulike folkeslagene og kulturene som omgir oss i Norge i dag. «Hva er min, din og menighetens rolle i dette?» utfordret han.

– Daglig ser jeg mennesker på bussen, i barnehagen og på skolen, som har en annen etnisk opprinnelse enn meg. De kommer fra Libanon, Polen, Etiopia, Kurdistan og flere andre steder. Dette er helt vanlig for meg og ungene mine. Derfor er det unaturlig når vi kommer i kirken, at alle er hvite

Geir Øystein Andersen

Stor trivsel på sommerfestival: Fra venstre Seenaa Natan, Dibora Akalu-Meseret og Camilla Haugland.

etniske nordmenn. Vi ønsker å tette avstanden mellom disse virkelighetene. Martin Luther King sa «den mest segregerte timen i uken i Amerika er søndag morgen». Frem til 1960­tallet fantes det nesten bare etniske nordmenn, pluss samer, i Norge. Siden 1970­tallet har antall innvandrere økt til cirka 20 prosent. Likevel er det et kunstig skille mellom verden inne i kirken, og utenfor, sier Rønning.

Han beskriver hvordan menigheter helt konkret kan være med og inkludere mennesker med annen etnisk opprinnelse i fellesskapet. Se for deg en menighet med medlemmer i 60­årsalderen, som ønsker at det skal komme småbarnsfamilier til menigheten. Hvordan få det til, og legge til rette for at de skal trives?

– Kanskje kan dere kjøpe inn noen leker? Da føler man seg fort ønsket og velkommen. Hva kan en slik lekekasse, i overført betydning, bety når man kommer som fremmede inn i menigheten? Det handler om å skape det rommet som trengs for at de skal føle seg velkommen. Et av høydepunktene for en dame, hun var konvertitt, som var med hit på festivalen for noen år siden var å få være med å dele ut nattverden.

– Poenget er at de ønsker å være med og bidra, ikke bare være mottakere. I noen menigheter er dette en realitet, i andre ikke. Dette handler om mer enn aktiviteter, det handler om hvem vi er. Så hvordan kan vi bli et flerkulturelt fellesskap? Jeg tror at det å føle at her kan jeg komme som den jeg er, er noe av det viktigste. Vi kan jobbe for å skape det rommet, både i menigheten, i hjertene våre og i timeplanen. Det er lett å tenke at jeg har alt jeg trenger, at jeg har nok venner. Men da mister vi muligheten til velsignelsene dette kan føre med seg.

Det er viktig å være bevisst på at det finnes to typer innvandrere, mener Rønning. Der den ene har en viss arv

og kunnskap om kristen tro, er den andre helt ny i troen. Og det tar tid å få dette inn under huden.

– Minoritetsgrupper oppgir nærmest sin identitet for å bli en del av et større fellesskap, mens ved å integrere blir man en del av et større fellesskap uten at man trenger å gi slipp på den man er. Jo mer enhetlig kulturen er i en menighet, dess vanskeligere er det å skille seg ut. Det er bra med norsktreningskafe og slike ting, men det kan også være fint å kunne snakke engelsk eller farsi, slik at man ikke bare må jobbe med å «komme inn», sier han.

Rønning påpeker til forsamlingen på seminaret at mange av oss kanskje har vært kristne mer eller mindre hele livet, og vi kjenner årshjulet til menigheten og kirken vår.

– Men det er ikke gitt at de nye troende vet dette. En dame jeg snakket med for noen år siden var helt fortvilet fordi ingen fra menigheten hadde ringt henne. Det var sommer, og familien hadde problemer. Noen konvertitter opplever det vanskelig med sine egne landsmenn og familier, det kommer an på hvor de kommer fra. Men noen nasjonaliteter passer mer på hverandre enn andre.

– Et av høydepunktene for en konvertitt, var å få være med å dele ut nattverden. Poenget er at de ønsker å være med og bidra, ikke bare være mottakere.

Per Kristian Rønning

– Jeg tenker at vi må holde opp det bibelske perspektivet. Forfølgelse av kristne har eksistert i 2000 år. Vi ser tegn og under og at evangeliet har framvekst, men også forfølgelse. Så må vi tørre å stå sammen med dem det gjelder, sier Per Kristian Rønning.

Grete og Terje Stave Johannessen fra Kristiansand Frikirke deltok på seminaret. – Dette er en tematikk som er veldig treffende i vår tid, og vi ønsker å se et større mangfold på mange områder i våre menigheter, der det flerkulturelle er en del av det, sier ekteparet.

Misjonsløpet på Videre Sommer samlet inn mer enn 330 000 kroner, og sammen med kollektene som ble gitt kom det inn til sammen over 400 000 til Frikirkens misjonsarbeid blant flerkulturelle.

Marte Glad er Ung voksen­konsulent i FriBU, og hadde ansvaret for Camp Støperiet på festivalen.

– Overgangen ungdom til ung voksen kan være en utfordring i kirkesammenheng. Det er fort å falle mellom to stoler som ung voksen og ikke etablert. Du er ikke lengre i målgruppen for FRIK, men kjenner deg heller ikke hjemme i det etablerte som Videre Sommer i hovedsak har vært for, sier

Glad.

– Derfor vil vi i FriBU forsøke å gjøre denne overgangen mindre, og vi ønsker å se at unge voksne også finner sin plass i generasjonsfellesskapet på Videre Sommer. Vi har også lyst til at det skal være en tydeligere bro mellom FRIK og Videre Sommer, slik at det er enklere for ungdom og unge voksne å bli med på festivalen når de ikke lengre er målgruppen på FRIK eller ikke er medarbeider der lengre, sier hun. Under årets festival ble det derfor en egen landsby for deltakere mellom 1935 år. Mer enn 20 deltakere var fordelt på ukespass og helgepass, pluss noen dagspass og en god gjeng medarbeidere i aldersgruppen.

– Det ble veldig godt tatt imot blant målgruppen, men også andre la merke til tilbudet og ga positiv respons for å skape en plass for unge voksne. En del av gjengen har vært på FRIK og Videre Sommer flere år, mens det også var en gjeng som ikke har vokst opp med noen av festivalene og hadde sin første gang på Videre Sommer i år, ifølge Glad.

Fokuset i år var, som et nyoppstartet prosjekt, å skape en møteplass for målgruppen.

– Vi ønsker at Camp Støperiet skal være en plass for å være sammen, med lave skuldre, bli kjent på tvers av menigheter og å sammen kunne delta på programmet til festivalen. Vi hadde ikke så mange egne programposter, men noen små happeninger ble det i løpet av festivalen. Ellers deltok vi på festivalens program sammen. Dette har vi fått gode tilbakemeldinger på i etterkant. Opplevelsen fra deltakere og styret for Camp Støperiet er at det ble et godt og inkluderende fellesskap. Vi har også fått tilbakemelding på at det ble mer trygt å delta på festivalens program når man gjorde det som en gjeng, sier hun.

– Det blir Camp Støperiet neste år også, og vi er så smått i gang med planleggingen av dette. Ønsket er at VIDERE Sommer skal være en festival for alle generasjoner i Frikirken, og det håper vi at slike justeringer kan være med å bidra til. Vi gleder oss veldig til å gjøre Camp Støperiet igjen!

MISJONSLØP Et av høydepunktene på festivalen er misjonsløpet, som er blitt en tradisjon for mange deltakere.

GUDSTJENESTE Synodeleder Tor Erling Fagermoen og festivalleder Hanne Marie Moi deler ut nattverd.

Frukttreets sesonger

det dette vi skal, er det dette Gud vil? Ordet jeg fikk var som en hilsen fra en Gud som så meg, og som pekte på noe lengre fremme.

Frukt kan ikke tvinges fram, den dyrkes fram. Jeg er vokst opp på en fruktgård i Sogn som i min ungdom hadde over tusen trær, så dette vet jeg litt om. Kyndig stell fra fruktbonden gir resultater, men det er ingen automatikk. Ytre omstendigheter spiller også inn.

Flere steder i Det nye testamentet står det om frukt, men jeg tenker særlig på to.

Det ene er i Johannes 15, hvor Jesus sier:

«Jeg er vintreet, dere er grenene. Ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.» Vi er kalt til å bære mye frukt, og den eneste måten å bære frukt på er å bli i ham, sier Jesus.

Det andre stedet jeg tenker på er Galaterbrevet 5,22, hvor det står: «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbær-

ved å søke inn i Guds nærvær gjennom tilbedelse og i ord og sakrament vil jeg mer og mer preges av ham, ved den gode, Hellige Ånd.

Frukttrær lever i sesonger. Om vinteren er trærne kalde og ser døde ut. Men det slår ikke feil: Om våren kommer først det som skal bli blader og så kommer den uforlignelige fruktblomstringen. Aldri får frukttrærne så mye oppmerksomhet og applaus som da. Når så sommeren er over med god vekst og modning kommer høsten hvor moden frukt kan plukkes. Det er kaldt, ofte regner det og det er hardt arbeid å være fruktbonde om høsten. Men det er det frukttrærne er til for, ikke blomstring.

Tor Erling Fagermoen Synodeleder

HAIL, CAESAR!

En herlig komedie fra brødreparet Joel og Ethan Coen.

Hovedrolleinnehaveren (George Clooney) forsvinner underveis i innspillingen av en stor bibelsk film på 50­tallet (à la Ben Hur). Eddie Mannix, en «fixer» for filmstudioet som ordner opp i alle skandaler filmstjernene blander seg inn i, må nøste opp i det som viser seg å være et kidnappingsplott. Samtidig snuser to tvillinger/sladreblad­journalister i hemmeligheter Mannix helst vil holde skjult.

Et av høydepunktene i filmen er en scene hvor filmstudioet har samlet en rekke kirke­ og jødiske ledere for å se om filmmanuset holder mål, rent teologisk sett. Naturligvis er det ikke enkelt for den katolske pateren, den gresk­ortodokse patriarken, lutheraneren og rabbineren å finne frem til noe særlig teologisk konsensus om treenigheten eller kontrastene mellom det gamle og nye testamentet.

Lytt

HONNINGBARNA - SOFT SPOT

Honningbarna kan det fortsatt. Etter 15 år med bånn gass holder de fortsatt koken i sitt 8. album Soft Spot. Fra selvransakelse og selvbiografi i høytlesingsstil i åpningslåta Alt går over, noe varer, til maks støy i MP5. Rett og slett solid sørlandspunk.

Les

MOUNTAINS BEYOND MOUNTAINS

Tracy Kidder vet å skrive god sakprosa. Hans The Soul of a New Machine om Silicon Valleys spede begynnelse på slutten av 70­tallet, og Strength in what remains om en Burundisk flyktning til New York må nesten anbefales i samme slengen.

Boken handler om lege og antropolog Paul Farmer som startet bistandsorganisasjonen Partners in Health. PiH bygger og driver sykehus i blant annet Haiti, Peru og Sierra Leone.

Kidder skildrer Dr Farmer som nærmest besatt av å gjøre så mye som absolutt mulig for å hjelpe de han kan. En arbeidskapasitet som ofte bikker 20 timer i døgnet vitner kanskje like mye om tvangstanker som godvilje, men man kan liksom ikke krangle med resultatet: Bærekraftige helsesystemer som drives lokalt og tjener millioner av mennesker som trenger det mest.

Frustrerende relevant i en tid hvor bistandsstøtte kuttes verden over.

Livsforvandlende leirarbeid

Frikirken har en uttalt strategi om å nå de minst nådde med evangeliet. Tyrkia går definitivt under kategorien «de minst nådde», med om lag 0,2 prosent kristne.

Dette står i stor kontrast til hvordan det så ut for bare 100 år siden, da det var ca. 25% kristne i landet.

Frikirkens partner i Tyrkia, Tree of Life, jobber daglig med å få pila til å peke oppover igjen. Som Frikirken og FriBU, ønsker Tree of Life å satse på den neste generasjonen gjennom ressurser, leirarbeid og menighetsplanting.

I mai i år, var leder for misjon Erling Aasen, daglig leder i FriBU Håvard Haugland og leder for kommunikasjon og innsamling i FriBU, Martin Hasseleid på besøk hos Tree of Life.

Det var innholdsrike, varierte og sterke dager, der vi bl.a. fikk besøke leirstedet der barn og unge i Tyrkia kan oppleve det samme kristne fellesskapet som våre barn gjør her i Norge. Flere foreldre har i etterkant av leir spurt arrangørene «Hva skjedde egentlig på den leiren? Barnet mitt har kommet hjem helt forandret!». Barn og unge kommer hjem fra leir tryggere i egen tro. De opplever dette kristne fellesskapet og ser at «jeg er ikke alene». Minnevers, som det er lagt melodi til, huskes dessuten lenge etter at leiren er over. Og der man som en ung, kristen i Tyrkia sannsynligvis er den eneste kristne på skolen, blir denne opplevelsen på leir ekstremt viktig for å bevare troen i hverdagen.

Antuan til venstre, sammen med leirdeltakere. (Foto: Tree of Life)

– Den eneste kirken mange har, er i egen stue

SAT 7 Türk er en TV­stasjon som produserer og sender kristent innhold til hele den tyrkisktalende Midtøsten. Det er rundt 80 millioner mennesker som har tilgang på denne kanalen, så potensialet deres er stort! For i et land der cirka 0,2 prosent er kristne, er programmene som sendes på denne kanalen den kirken og det kristne «fellesskapet» mange har der de bor. De følger lovsangen og undervisningen fra TV­programmene og har rett og slett kirke i eget hjem.

Det produseres og sendes ulike programmer tilrettelagt for ulike aldersgrupper, de jobber målbevisst og har dessuten et tydelig fokus på å nå neste generasjon.

Håvard Haugland syntes det var rørende å høre vitnesbyrd fra barn om møter de har med Jesus gjennom SAT 7 sitt arbeid: – Jeg er så takknemlig for at vi støtter dette viktige og strategiske arbeidet om å dele evangeliet med noen av de minst nådde.

SAT 7 ønsker å se en voksende kirke i Midtøsten, og vi kan her trekke tydelige paralleller til Frikirkens visjon om å nå de minst nådde med evangeliet.

– Jeg har selv opplevd at mange i Midtøsten kommer til tro gjennom media. Det er en genial måte å få Jesus hjem i stuen til folk, og er ofte et av de første stegene på veien til tro, sier Erling Aasen. Frikirken, gjennom Medspiller,

støtter dette viktige arbeidet som SAT 7 gjør. Støtten er spesielt rettet mot barneprogrammene.

Aasen påpeker hvor viktig alderen 0­12 år er, og hvor fantastisk det er at vi er med å støtte nettopp denne aldersgruppen. – I et land med så få kristne, er det fint at de kan bli disippelgjort og at noen av de resterende 99,8% som enda ikke har møtt Jesus får sitt første møte gjennom disse barneprogrammene, sier Aasen.

Erling Aasen husker selv hvordan troen fikk forme seg på leir: – Slike møtepunkt med andre barn og ungdom som tror på Jesus, husker jeg som veldig viktig. Og i et land med så få kristne som i Tyrkia, er det ingen tvil om at leirarbeidet her blir ekstra viktig, sier han.

Men der det er flere likhetstrekk med leirer i Norge, er det minst like mange forskjeller. Når Tree of Life arrangerer leir, må de ta høyde for mye mer enn bare det å arrangere. Mange barn og unge kommer til leir uten særlig skift, håndkle, tannbørste eller såpe.

I 2024 deltok til sammen 250 deltakere og frivillige ledere på leir i regi av Tree of Life. Av disse var cirka 80 prosent kristne og 20 prosent muslimer. Dette gir mange muligheter! Men dette deltakerantallet utgjør også betydelige kostnader for en organisasjon som dekker det hele – både for deltakerne og de frivillige lederne.

Tree of Life er opptatt av å lede neste generasjon til Jesus. På sommerleirene har de fokus på hvor de unge kommer fra, styrke dem i troen og utruste dem til hverdagen de kommer tilbake til. – Det var fantastisk å treffe kristne ledere med brann i hjertet og evne til å gjennomføre til det beste for barn og unge. Gjennom vår støtte til Tree of Life ser vi barn og unge komme til Jesus og ha ham som venn for resten av livet. Det er så bra at vi gjennom Medspiller kan støtte dette arbeidet, legger Håvard Haugland til.

Martin Hasseleid

Krever skjerpelse av trosfrihet

«EUs forsømmelse av tros- og livssynsfrihet må ta slutt». Dette er tittelen på en uttalelse til EUs- ministermøte 29.-30. september, fra nordiske misjon- og bistandsorganisasjoner. Frikirken er en av underskriverne.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek «I anledning det uformelle ministermøtet om utvikling under det danske EU­formannskapet, som finner sted i Frederiksberg 29.–30. september 2025, oppfordrer vi, undertegnede, deltakerne til å gjøre det som står i deres makt for å sikre at Europa, EU, dets institusjoner og medlemsland beskytter og fremmer retten til tanke­, samvittighets­ og religionsfrihet i utenrikspolitikk og utviklingssamarbeid. Tros­ og livssynsfrihet (FoRB) er en grunnleggende menneskerettighet, nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter, FNs konvensjon om

sivile og politiske rettigheter, og EUs charter om grunnleggende rettigheter. Likevel opplever millioner av mennesker verden over fortsatt diskriminering, trakassering, fengsling, vold og til og med død på grunn av sin religion eller sitt livssyn. Dette inkluderer land som mottar EU­bistand og har handelsavtaler med EU.

Når Danmark nå er vertskap for EUs utviklingsministre i Frederiksberg i september, oppfordrer vi alle deltakere til å bruke denne anledningen til å sette en stopper for EUs forsømmelse av FoRB og til å ta ledelsen i en fornyet forpliktelse til denne essensielle menneskerettigheten.»

«Vi, de undertegnede, oppfordrer EU til å sikre at tros­ og livssynsfrihet blir en synlig, konkret og målbar prioritet i EUs utenriks­ og utviklingspolitikk.»

Gjennom Digni, er Marit Long Frikirkens representant i denne sammen­

hengen, i FoRB­ nettverket. – Å løfte fram trosfrihet er viktig, sier misjonsleder i Frikirken, Erling Aasen.

– Frikirken har en tydelig visjon om å nå de minst nådde med evangeliet, og i landene der de bor er også trosfrihet truet i stor grad. Derfor er det naturlig at vi også jobber for trosfrihet som menneskerett. Det handler om friheten til å tro eller ikke tro, frihet til å utøve tro og også frihet til å konvertere, sier Marit Long. – Uansett om du kommer fra en muslimsk bakgrunn, en ateistisk bakgrunn eller kristen bakgrunn, er vi prinsipielt for at man skal kunne skifte religion. Som kirkesamfunn, ønsker vi også å ha respekt for menneskerettighetene! Folk skal kunne bli kristne av fri vilje, sier Marit Long.

Les hele uttalelsen fra Frikirken, Stefanusalliansen og andre nordiske aktører innen misjon og bistand:

Ber om forsoning og fred i Midtøsten

Årets julegave går til forsoning mellom palestinere og israelere i Mushalahas kvinneprosjekt.

Tekst Geir Arne Johansen

«Musalaha», som betyr «forsoning» på arabisk, er en kristen organisasjon, som bygger på bibelske verdier. Etter at krigen mellom Israel og Hamas brøt ut 7. oktober 2023 er det tydeligere enn noen gang at Musalaha trengs, og at arbeidet de gjør gir håp i en fortvilet situasjon. Her møtes israelere og palestinere. Musalaha har en annen stemme, som ikke handler om å hate den andre, men å mobilisere for rettferdighet og forsoning. Musalahas arbeid gjør en forskjell. Derfor ønsker Frikirken å samle inn penger til kvinneprosjektet gjennom årets julegaveaksjon. Prosjektet «Desert Encounter» går ut på at kvinnene tilbringer noen dager sammen i ørkenen, med fokus på relasjonsbygging og aktiviteter som grunnlag for å jobbe med dypere spørsmål, som identitet og livshistorie.

– Det var en sterk opplevelse å få være tett på kvinnene gjennom Musalaha sitt prosjekt, sier Synnøve Gundersen. Hun er pastor i Bærum Frikirke, og har vært med på en ørkensamling sammen med kvinnene.

– Dagene jeg var med dem, var den første samlingen denne gruppen hadde sammen. De var derfor ukjente for hverandre, og dagene var fylt med øvelser og aktiviteter for å bli kjent og finne trygghet i gruppa. Mange bærer på sterke historier gjennom generasjoner, noe jeg opplevde at Musalaha hadde dyp forståelse og respekt for,

sier Gundersen.

Derfor var det viktig å sette «regler» og skape en kultur i gruppa for hvordan de skulle kommunisere med hverandre. Som å snakke en om gangen, lytte engasjert, lytte til seg selv, og dele ut fra seg selv, fremfor å synse og mene om andre.

– Vi hadde blant annet en øvelse hvor vi gikk i stillhet i ørkenen, for deretter å dele med hverandre hvordan vi opplevde det. Slik jeg forstod det, ville de nærme seg konflikten de står i, med varsomhet, forteller Gundersen.

Ellers var det aktiviteter som krevde samarbeid og utfordret kvinnene til å hjelpe hverandre. Men også leker som skapte latter.

– Nye bekjentskaper, nye bånd og nye vennskap ble skapt, samtidig som vi merket at sårbarhet, frykt og uro lå der. Og nettopp derfor er det så viktig å bruke tid på dette arbeidet, slik at frykt og uro får komme opp etter hvert som gruppa opparbeider seg tillit, og respekt og forståelse blir skapt. Da ser vi at vi mennesker ikke er så forskjellige, men at vi bærer på mye av den samme smerten, de samme følelsene, og ved å høre hverandres historie, skapes forståelse og nærhet, sier Gundersen. I etterkant av dagene i ørkenen har kvinnene helgesamlinger med ulike tema, og prosjektet avsluttes med et felles prosjekt, der kvinnene sammen gjør noe positivt i lokalsamfunnet. De har for eksempel hatt et kunstprosjekt. Målet med prosjektet er at kvinnene utrustes til å være fredsagenter der de er, og at sivilsamfunnet styrkes ved at Musalaha er bevisste på kvinnenes un­

ike rolle i å påvirke samfunnet gjennom å kommunisere verdier i egne familier. – Krigen mellom Israel og Hamas har forsterket hatet mellom folkegruppene og forverret en allerede konfliktfylt og sensitiv situasjon, sier Marit Long, områdeleder for Midtøsten og Japan. Musalaha opplever også økt motstand fra israelske myndigheter ved at de innskrenker handlingsrommet for organisasjoner, blant annet gjennom det foreslåtte lovforslaget om at alle organisasjoner som mottar støtte fra utenlandske regjeringer skal skattes 80%.

– Samtidig opplever Musalaha at mange på grasrotplan vil høre «deres stemme», som ikke handler om å hate «den andre», men om å sammen, som israelere og palestinere, adressere urettferdighet og jobbe for forsoning og en felles fremtid. Tidligere var det lettere å rekruttere palestinere enn israelere til prosjektene, men etter at krigen brøt ut har Musalaha opplevd en økt interesse fra israelere om å delta i deres prosjekter, noe som vitner om en økt desperasjon for forandring blant israelere, sier Long.

Les mer på nett

På Frikirkens nettside ligger det allerede materiell dere kan bruke under julemesser og på julaften.

Foto: Musalaha

Hvorfor skrive mer om «homofilisaken»?

Frikirkens synodevedtak fra 2024 fastslo at kirken fortsatt ser samlivsetikken som en del av en bekjennelse. Vedtaket sa også at vi fortsatt skal jobbe med hvordan vi møter homofile. «Det er likefullt alltid rom for meningsbrytning og samtale om teologi i våre menigheter og demokratiske fora. Synoderådet ser nødvendigheten av å arbeide videre med hvordan vi som kirke kan formidle gode nyheter til de som av ulike grunner opplever utfordringer knyttet til sin seksualitet, sivilstand eller sitt samliv. Særlig utfordres menighetene til å samtale om hvordan vi skaper ærlige og inkluderende fellesskap.»

VEIEN tar opp denne tematikken. Et redaktørstyrt magasin er et demokratisk fora.

I siste punkt i vedtaket «Synoden ønsker at vi fortsetter samtalene om hvordan vi som kirke og menigheter kan skape ærlige og inkluderende fellesskap, der vi kan snakke åpent om viktige og vanskelige spørsmål, inkludert samlivsteologiske spørsmål.» (QR)

En veileder for ivaretakende felleskapsbygging kom ut fra en bestilling fra synoden. Der blir det poengtert «I Frikirkens menigheter er alle velkommen. Vi har et åpent nattverdbord. Det betyr at alle er invitert til å ta imot Jesus i nattverden og delta i gudstjenestelivet.» (QR)

Frikirken har også tidligere hatt seminarer hvor homofile som lever i sølibat har fortalt om sitt liv i, også innenfor kirken. Erik Johansson, fra Sverige har møtt Frikirkens ansatte. Problemstillingen med hvordan vi historisk sett har tatt imot homofile, og et oppgjør med ukultur ble tatt opp på pastormøtet i 2018, for «lukkede dører». Pressen var ikke til stede. Budbæreren rapporterte aldri fra denne interne samtalen. Etter det VEIEN erfarer, ønsket man å samtale om hvordan man møter homofile, uavhengig av hva man teologisk skulle mene om homofilt samliv. Enkelte etterlyste likevel en teologisk samtale OM homofilt samliv og har i ettertid etterlyst at man må ta en grundigere utredning.

I 2021 holdt Eirik Austeng og Ingebrikt Kvam en samtale i Hamar Frikirke. Den er tilgjengelig på YouTube og Spotify: «Hvordan møte mennesker som er tiltrukket av samme kjønn». (QR)

Vil møte åpenhet

– Alle mennesker trenger å bli møtt med interesse og nysgjerrighet, og de må få vite at vi er glade i dem uansett legning. Det må være utgangspunktet vårt, mener Ingebrikt Kvam, pastor i Trondheim Frikirke.

Tekst Geir Arne Johansen

Trondheim Frikirke er en av menighetene som brukes som eksempel i veilederen for inkluderende fellesskap. (QR til venstre) Som pastor har Ingebrikt Kvam undervist om tematikken under overskriften «Hvordan møte mennesker som er tiltrukket av samme kjønn». En samtale med Eirik Austeng, om tematikken er filmet og ligger tilgjengelig på YouTube (nederste QR). Hvordan bør vi møte mennesker som er tiltrukket av samme kjønn? – Jeg tror alle mennesker trenger å bli møtt med interesse og nysgjerrighet, og de må få vite at vi er glade i dem uansett legning, det må være utgangspunktet vårt. Det er jo ikke en spesiell rase vi snakker om her. Det er helt vanlige folk, med vanlige liv og vanlige problemstillinger. Jeg tror mange av oss som er konservative fort kan glemme hvor nært knyttet dette er til identitet og selvforståelse, sier Kvam. Han viser til lederen av årets Pride, som uttalte at «vi har blitt mobbet, utestengt, utstøtt og sett ned på, alle sammen». – I det, sier hun noe jeg tror mange har erfart, nemlig opplevelsen av utenforskap. Og utenforskap og skam henger veldig tett sammen. Hvordan kan vi møte det?

homofile med

og raushet

– «Homo» er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder. Nå tror jeg ikke kristne miljøer er verre enn andre miljøer på dette, snarere tvert imot. Her kan kirka etterstrebe å være en motvekt til skolegården, sier Ingebrikt Kvam. (Illustrasjonsfoto av pastor David Fjeldskår sammen med Trondheim Frikirkes konfirmantkull).

– Hvis du har en opplevelse av skam, nå sier jeg ikke at alle skeive har det, da forventer du også å bli avvist. For det er det skamfølelsen din forteller deg: «Hvis dette blir kjent, er jeg utstøtt fra fellesskapet». «Er jeg feil?» Dette betyr at dersom du har en anelse om at noen kan oppleve skam knyttet til hvem de er eller andre ting, må du være obs på at denne personen forventer avvisning. At han eller hun kan tolke noe som en avvisning, selv om det ikke er din hensikt. Men det oppleves slik likevel. Det betyr at vi må være ekstra påpasselige, ekstra opptatt av å se, lytte og være nysgjerrige. Vi må ikke komme dit som samfunn at det å lytte til andre, er det samme som å si at man er enig. Slik tror jeg dessverre fort at det kan bli i et polarisert samfunn.

Kvam har erfart at særlig barn og unge er sårbare i forhold til kjønn og identitet. Som ungdomspastor har han

slått hardt ned på bruken av kjønns­ og legningsord, som skjellsord. Som for eksempel «homo» og «femi».

– Det er fullstendig uakseptabelt. Homo er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder. Nå tror jeg ikke kristne miljøer er verre enn andre miljøer på dette, snarere tvert imot. Med

raushet, i møte med homofile.

– Det blir brukt mange sterke ord fra begge sider i den teologiske debatten, og det skaper så mye frykt at jeg tror det kan bli vanskeligere for den enkelte å møte homofile. Det er min frykt, så får vi håpe at det ikke har skjedd. Han opplever at det er en generell

– Det blir brukt mange sterke ord fra begge sider i den teologiske debatten, og det skaper så mye frykt at jeg tror det kan bli vanskeligere for den enkelte å møte homofile. Ingebrigt Kvam

visshet om at barn og ungdom blir sett og anerkjent av ledere, også de som kanskje er litt annerledes og vanskelige å forstå. Her kan kirka etterstrebe å være en motvekt til skolegården.

Pastoren er redd for at noen kan reagere med frykt og tilbaketrekning i stedet for nysgjerrighet, åpenhet og

økende grad av polarisering, og utsagn fra folk i kristne miljøer som er ganske harde. Ikke bare relatert til tematikken rundt homofili.

– Man finner for eksempel noen på YouTube som er veldig sikre i sin sak, så sender man en epost eller tømmer seg i en samtale der det er helt svart­

Tema

hvitt. Det jeg frykter med denne dynamikken, er at folk ikke lenger tør å vise nysgjerrighet og knytte vennskap fordi den andre står for noe annet enn en selv. Og det er der jeg tror kirkesamfunnet vårt slites også, akkurat nå, med samlivssaken. Vi som stiller i debatten om samliv og homofili må alle stille oss spørsmålet om hvordan vi ytrer oss, på en måte som skaper minst mulig frykt. Når Kvam underviser om temaet, peker han på at vi lever veldig komfortable liv som kristne i Norge. Til den grad, at man i en del konservative menigheter har endt opp med at det eneste man står igjen med å måtte «gi opp» for Jesus, er seksualiteten. Hvis du er så «uheldig» at du ikke er tiltrukket av det motsatte kjønn, da er du den eneste som virkelig må gi opp noe. – Og det er klart at det å komme

inn i en sånn type fellesskap, hvor du er den eneste som oppfordres til å ta radikale livsvalg, det oppleves ikke godt. Hvis det er tilfelle bør vi stille oss spørsmålet, om vi faktisk følger Jesus. Nå er jeg kanskje litt brutal. Men når denne tematikken dukker opp, så blir det et speil. Hva er det JEG er villig til å gi opp, for å følge Jesus? For jeg tenker at det å komme til Jesus er å gi opp mine rettigheter, fordi jeg får rettigheten til å være Guds barn, tilbake.

Generelt mener Kvam at vi må bli mer nysgjerrige og ikke være så forsiktige med å spørre skeive og andre generelt, i møte med ting vi ikke forstår.

– Spør om hva som er viktig for deg i livet, hva tror du på? Ikke for å «ta» noen, men vise oppriktig interesse. La folk få eie sine egne bekrivelser av hvem de er. Jeg tror mange kristne

trenger å gå i seg selv, for man har så lyst til at andre mennesker skal tro det samme som en selv, ta de samme valgene og være litt lik den man er. Jeg tror mange kjenner på en usikkerhet, og at du ved å stille spørsmål liksom «går med på» det motparten sier.

– Vi er så veldig oppdratt i vår kristne sammenheng, og jeg er stolt av vår lutherske arv. Men denne dualismen, lov og evangelium, tror jeg gjør at vi ofte er på vakt for om noen bryter en lov. Det er lett å bli moralistisk i møte med andre. Da mister vi nysgjerrigheten, og jeg tror det er en grunn til at Jesus prøver å frata oss ansvaret for å dømme. Han er ganske streng i forhold til det.

Hvordan skape trygge menigheter for skeive?

Spørsmålet ble stilt på et seminar i regi av Senter for likestilling, på UiA og «Nettverk – en kirke for alle» 6. september.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek «Skeiv er en identitetsbetegnelse som brukes som et paraplybegrep for alle mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet.» Slik defineres begrepet innen akademia.

På bakgrunn av at forskning viser at skeive har dårligere levekår sammenlignet med majoritetsbefolkningen, er det flere som taler for at det er viktig at menigheter tar opp denne tematikken. Funnene viser spesielt mye dårligere levekår i Agder, i form av psykisk uhelse, diskriminering og selvmordsfølelse.

– Så lenge det er slik at folk opplever at de må leve i skjul, er dette et prob­

lem vi må våge å snakke om. Denne setningen gikk igjen på seminaret i Kristiansand.

Seminardagen samlet mange fra Frikirken og andre kirkesamfunn. Man ble invitert til å lytte og lære, og etter det VEIEN kjenner til var det ikke nødvendigvis slik at alle hadde samme konklusjoner på alle spørsmålene som ble reist.

En av programpostene var en samtale med Signe Flaten, som er vokst opp i Misjonskirken og Solveig Gjesdal med bakgrunn fra Dnk/Normisjon. Begge er etablert i et lesbisk parforhold.

Begge fortalte om en lang vei der de ønsket at de heller var heterofile, og hvordan de levde i fornektelse og den smerten dette ga dem.

Hvorfor er det relevant å snakke om skeive liv sett i sammenheng med re­

ligion? Mange skeive kristne opplever minoritetsstress i flere aspekter av livet. Mange forteller og opplever at de må skjule sin religiøse identitet i skeive miljøer, og sin skeive identitet i religiøse miljøer.

Hvordan har dere opplevd å være skeive i kristne menigheter, spør Thea Mujkic Litschi fra Universitet i Agder. – Krevende, svarer de begge. Solveig Gjesdal er generalsekretær i Skeivt kristent nettverk. Hun har bakgrunn fra Normisjon og Storsalen. – Først da jeg var 30 år, innså jeg at jeg var lesbisk.

Signe Flaten, forteller at hun var over 40 før hun vågde å fortelle andre hvordan hun opplevde seg selv. – Det var og er vanskelig med kirka som virker inkluderende, men selv kjente jeg det som et paradoks at det var kroken på døra for tjeneste. Mye har vært van­

skelig i forhold til dette etter at jeg stod fram som åpen lesbisk og giftet meg. Hva skal til for å skape trygghet for skeive i menigheter, spør Thea Mujkic Litschi.

– Det er viktig å ha noen allierte i menigheten. At du har noen støttespillere som ønsker å vise støtte utad, ikke bare i møte med meg, sier Gjesdal.

– Man kan være «diakonalt inkludert», i form av at det å være her er ok, men du får ikke bestemte oppgaver. Nå får jeg kun gjøre praktiske oppgaver i menigheten, i motsetning til hva jeg kunne før. Det er vanskelig. Det føles som jeg er en tjener. Man mister tilhørighet til fellesskapet siden vi ikke får delta på arenaer som før. Til og med på bønnemøter, blir noen utilpass ved at vi er til stede. Jeg tør ikke be høyt. Man begynner å evaluere seg selv, det går inn på det personlige planet, forteller Flaten.

Hvordan kan man, Solveig Gjesdal, være en god støtte og alliert til kristne skeive?

– Det er viktig med støttespillere som kan gå side om side, som kan hjelpe en slik at det skal bli trygt. Trygghet og støtte på et ekte mellommenneskelig plan. Og hjelpe en til å forlate menigheten om det er tryggest, erkjenner hun. – Det å IKKE si noe, taler også høyt. Vi legger veldig merke til likes på FB og de som ikke «liker», medgir de begge, om sin sårbarhet etter at de «kom ut av skapet».

Hvorfor er dette så vanskelig?

– Det er en smertefull prosess å skulle skifte syn på homofilt samliv. Det er så inngripende. Dette er også vanskelig for dere av våre støttespillere som flagger syn, sier Signe Flaten, med adresse til deltakerne på inspirasjonsdagen.

Solveig Gjesdal supplerer. – Det medfører risiko. Det er menneskelig at vi skygger unna vanskelige tema. Hva slags fellesskap har vi om vi ikke våger å snakke om menneskelige ting? spør hun, og supplerer: – I Skeivt kristent Nettverk jobber vi i kjærlighet for det kristne fellesskapet. Vi drømmer om at det kristne felleskapet skal være et sted

der vi kommer inn med hele oss, som på leir, sier hun, og forteller om gode minner fra leirer i oppveksten. – På leir kan du få erfaringer av at ting er annerledes enn i hverdagen, der popularitet var så viktig, sier hun.

De to kvinnene er opptatt av at alle kirkesamfunn skal inkludere skeive i sine fellesskap.

– Vi i Skeivt kristent Nettverk vil gjerne støtte dere som støtter skeive, sier Solveig Gjesdal i panelsamtalen, og på et av seminarene utdyper de enda mer om hva det betyr å være «tryggere menigheter».

– Vi hadde trengt at de var støttende. At skeive blir ansett som mennesker som andre, sier Gjesdal, og siterer Liv Marit Nesset, psykologspesialist (og oppvokst i Frikirken): «Det som er trygt

Så lenge det er slik at folk opplever at de må

leve i skjul, er dette et problem vi må våge å snakke om

er å kunne forvente å bli tatt imot på en god måte. La godt være godt og vondt være vondt.»

– Jeg har opplevd at det er meg det er noe galt med. Man er elsket og ikke elsket på samme tid. Det skaper enorm

forvirring, man blir utsatt for dårlig behandling. Slik form for kjærlighet, er psykisk vold, opplevde Signe Flaten.

– Det skal være mulig å være en del av menigheten. Vi har sjekklister for hvordan bli en trygg menighet for skeive. Er dette et trygt sted for meg? Hvis ingen sier stopp, om noen gjør noe stygt mot meg, er det ikke trygt. Anta alltid at det er skeive til stede. Tenk gjennom hva som blir kommunisert. Til dere støttespillere: Lytt, lær og les.

Vi trenger trygge mennesker i menigheter som eksplisitt støtter oss, til dette ikke trengs mer. Og dere som støtter skeive, vil møte motstand og mistenkeliggjøring, ikke kun vi skeive, sier Solveig Gjesdal.

– Noen føler at det er vanskelig å støtte, og bli utstøtt også som «progressiv». Vi må bruke noe tid på det. Ved å snakke om dette, bygger vi broer til folk. Vi kan gjøre det mindre betent. Vi må ha respekt for at folk har frykt for å ta feil. Mange eldre mennesker har helvetes­angst og er redde for å ta feil, mener Signe Flaten.

– Til støttespillerne: Bli i menighetene ... og vær tydelige! Ikke sitt stille i båten.

Er det noe vi kan bringe inn? Vi kan stå for forsoning. Vi trenger ikke gå og lage brudd hver gang noe blir vanskelig, sier Flaten, og refererte til innlegg fra Gunnar Johnsen. (QR)

Fra v. Signe Flaten, Solveig Gjesdal og Thea Mujkic Litschi

– Å legge lokk på debatten gjør at det eksploderer

Hva kan andre lære av prosessen i Metodistkirken?

Hilde Marie Øgreid, rektor for Metodistkirkens teologiske seminar og førsteamanuensis i systematisk teologi på MF, forteller om veien fram til Metodistkirken i Norge har åpnet for å vie homofile. – Det er et sunnhetstegn at konservative er her på seminaret for å lytte. Det er viktig å få kunnskap og utforske teologisk kunnskap sammen, sier Øgreid, som er helt tydelig på at hun var blant de som ønsket at man skulle åpne for å vie homofile.

– Vi har gjort masse feil, vi har hatt mye splittelse. Men nå kan skeive gifte seg og ordineres i Metodistkirken internasjonalt, forteller Øgreid. – Synes dere synodemøtet var tøft? Det var nok ingenting i forhold til vår internasjonale generalkonferanse, sier hun med et smil.

– En global kirke som tar svære avgjørelser, er vanskelig. I femti år har det vært fremmet forslag om å få bort setningen om at ekteskap ikke er forenlig med homofilt ekteskap, men først i 2024 ble den borte, sier Øgreid.

– Gjennom oppveksten min var det til hjelp å vite at dette spørsmålet var til diskusjon, at noen tenker noe annet, var godt for meg å vite.

– I 2019 på den ekstraordinære generalkonferansen internasjonalt, var det demonstrasjoner i konferansesalen. Denne gang gikk det ikke bra. Tradisjonalistene vant fram. Vedtaket inkluderte straffereaksjoner mot de prester som ikke ville være lojale, i form av straff som ikke ville vært lov

i Norge. Skeive gråt og afrikanske kristne konservative startet å danse. Politiet måtte roe gemyttene blant støttespillere og delegater, forteller hun, og kaller det en kjærlighetssorg. – Året etter gjorde Norges årssamling et vedtak om å åpne for det man internasjonalt gikk imot. Vi vurderte å gå ut av det internasjonale fellesskapet, vi vurderte skilsmisse. Eller vi håpet man kunne velge ulikt i ulike regioner.

– Hva gikk galt i 2019, spør Øgreid seg selv, og deler erfaringer hun mener andre kirkesamfunn kan lære av. – Å legge lokk på debatten gjør at det eksploderer. Det var ingen god ide å stramme inn og tro at det da ble ro. Ledere som ikke vil at andre meninger kommer fram, er farlige, mener Øgreid.

Etter 2019 vant de progressive fram internasjonalt, og de konservative innså at de progressive ikke ville gi seg. Og fra 2022 valgte flere land å gå, og de dannet en ny «global metodist kirke».

– I 2024 vedtok de internasjonalt å ta bort all diskriminering i kirkeordningen om skeive. Og et viktig moment kom inn om «regionalisering» – at hvert land kan velge ulikt.

– Hva gjorde at vi «fikk det til», spør Øgreid, og svarer: – Regionalisering. Vi må tåle at andre tenker annerledes enn oss selv. Alle må gi noe for å klare å holde sammen. Det hjalp jo å ikke gi seg! Norges biskop, som var biskop i åtte land, holdt på å være nøytral. Det var nok lurt, det var nok reddende faktisk. Store deler av kirka klarte å holde sammen, mener Øgreid.

– Hva kunne vi gjort bedre, spør

hun retorisk. – Vi merket mangel på kunnskap, både om skeive og om teologi.

– Vi skulle tatt den teologiske samtalen mye grundigere og lagt til rette for slike samtaler i menighetene, sier Hilde Øgreid.

– Gudsbilde, menneskesyn, nåde, frelse, kirke. Vi skulle utfordret usunn konservativ teologi mye tydeligere, og teologi som bryter med tradisjonen.

– Vi jobbet ikke grundig nok med tekster som er viktige for den progressive siden, mener hun.

– Vi burde hatt en mye bredere samtale om teologi og tradisjon. Vi kunne spurt oss: Hvilke ressurser ligger i vår egen tradisjon? Det er en del av kirkens tradisjon å være i forandring.

Det er en del av kirkens tradisjon å inkludere, mener hun.

– Vi burde samtalt om: Hvordan kan den skeive leve et hellig liv? – Avstå fra kjærlighet eller omfavne kjærlighet? – Fornekte seg selv, eller elske seg selv?

Hilde Øgreid mener de burde lyttet til erfaringene: Skeives egne erfaringer, pårørendes erfaringer og erfaringer fra andre steder i verden.

Hilde Øgreid mener at Metodistkirken i Norge ventet for lenge. – Vi har såra mange mennesker. Jeg har mange ganger måttet si nei til å vie. Etter det er blitt ja, er det ingen som har spurt. Vi har sendt folk fra oss. Vi hadde som hvilepute at vi ikke kunne endre dette standpunktet fordi vi var en internasjonal kirke. Det eksploderte i Norge fordi vi ikke hadde tatt diskusjonen selv. Vi fikk ingen rolig samtale, men det eksploderte.

Snakker om kropp og sex i ny podkast

Eirik Austeng fra Frikirken samarbeider med Tro & Medier om en ny podkastserie, med mål om å gi en «mer konkret og relevant» samtale om kropp, identitet og sex, i norske menigheter.

Tekst: Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor

Det handler om podkasten Kroppens teologi som organisasjonen Tro & Medier står bak.

– Denne ressursen skal bidra til å gjøre samtalen mer konkret og relevant, sier Eirik Austeng som er sentral i prosjektet.

– Mange samtaler om seksualitet stopper i teologiske debatter uten å bli relevante for livet i menigheten, sier Austeng, som til daglig er pastor i Hamar Frikirke.

Nå er han med og lanserer en serie opptak av taler han selv har holdt om dette utfordrende stoffet og, ikke minst, en tilknyttet podkast­pakke. Samlet er det meningen at materialet skal hjelpe pastorer og ledere som strever med å snakke om kropp og seksualliv på en god måte.

Etterspurt

Slike kristenledere er det en del av, ifølge Austengs samarbeidspartner, Alexis Lundh. Han leder prosjektet HeltFri som er et arbeid under organisasjonen Tro & Mediers paraply og som «formidler en bedre historie om seksualitet, identitet og kropp.»

– I mitt arbeid møter jeg folk som etterspør hjelpemidler og en inngang til dette feltet, og vi ønsker gjennom Kroppens teologi å utruste folk som vil jobbe med dette i sin sammenheng, sier Lundh til Kristelig Pressekontor.

Materialet er fritt tilgjengelig for alle som vil bruke det, og Lundh oppfordrer til aktiv og fullt lovlig «nasking».

– Pastorer og andre kristne ledere kan ta dette og løpe av gårde med det, sier Lundh, som blir begeistret om mange følger oppfordringen. For dette stoffet er laget med tanke på bruk i små og store menigheter.

Vil

ha mindre kulturkrig

Prosjektet kom i stand etter at Austeng ble kontaktet av Lundh, men Lundh insisterer på at det er Austeng som har farskapet til talerekken og den ferske podkasten.

– Jeg har undervist om dette i ulike sammenhenger, og Tro & Medier spurte meg om jeg ville delta i et teologisk arbeid rundt tematikken. Engasjementet mitt springer ut av at jeg mener det er nødvendig for kirken i Norge å jobbe med dette, sier Austeng til KPK.

Han mener at litt for mange kristne sitter fast i kirkepolitikk og kulturkrig og bør komme seg videre derfra. Det gjelder også dem som hører til i konservative kirkesamfunn, mener Austeng, som plasserer seg selv akkurat der – men uten å slå seg til ro med det.

– Gjennom taleopptakene og podkasten har vi gode muligheter til å peke på noen sentrale elementer i kirkens historie og praksis som kan være til hjelp også for dem som allerede har et klassisk syn på seksualitet og samliv, sier Austeng.

Han er redd samlivsstriden i flere frikirkelige trossamfunn har hindret mange i å dykke dypere ned i teologien og at dette har stått i veien for gode samtaler om samliv og kjønn.

– Vi trenger en forvaltning av vår teologi. Vi må finne ut hvordan vi skal praktisere den på en god måte, sier han.

– Stadig flere single

Austeng mener at mange samtaler om seksualitet, stopper i teologisk diskusjon, uten å bli relevante for livet i

menigheten.

– Du snakker om å være konkret og relevant. Hva legger du i det?

– Vi snakker ikke bare om teologi, men også om de praktiske sidene av det, som hvordan vi alle lever med en brutt seksualitet, og hvordan menigheter konkret kan møte mennesker som ikke passer inn i kjernefamilie­idealet slik at også de føler seg inkludert, sier Austeng.

Han mener at mange konservative menigheter har et stykke igjen før de forvalter teologien sin godt og peker på at nesten én av tre voksne i USA er single – en virkelighet som i økende grad også vil prege kirkene i Norge. Likevel er fellesskapet ofte lagt mest til rette for familier, noe som kan føre til utenforskap.

Kjernefamilien som mål

– Jesus og Paulus levde som single, men i dag kan det virke som man ikke helt hører til før man er gift og har barn. Har vi gjort kjernefamilien til målet for et fullverdig liv? spør han.

– Snakker du om eksplisitte holdninger, eller ligger dette under overflaten?

– Det er nok ikke eksplisitt, men kirkene bygger menighetene rundt en tanke om at du ikke er hel før du blir gift, sier Austeng som i taler og podkaster trekker veksler på den skeive Oxford­teologen David Bennett som lever i selvvalgt sølibat.

– Bennett stiller spørsmålet om kristne menigheter i dag ville vært familie for Jesus og Paulus som ikke var gift og ikke hadde barn, sier Austeng.

NY Podkast: – Mange samtaler om seksualitet stopper i teologiske debatter uten å bli relevante for livet i menigheten, sier pastor Eirik Austeng. Det vil han bidra til å bøte på.

Foto: Benjamin Høyland.

Kan bli første menighet som kollektivt melder seg ut av Frikirken

Kraftverket menighet inviterte til menighetsmøte 14. oktober hvor de skulle avgjøre om hvorvidt menigheten skal bli værende i Frikirken – eller meldes kollektivt ut. Avstemningen var ikke offentlig idet magasinet VEIEN gikk i trykken. Pastorene i Storbymenigheten og Oslo Vestre mener det er et stort tap for Frikirken om Kraftverket melder seg ut av kirkesamfunnet.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Et enstemmig eldsteråd anbefaler menigheten å melde seg ut av Frikirken og å gå i dialog om å bli valgmenighet i Den norske kirke. Det melder de på egen nettside.

Muligheten for kollektiv utmeldelse ble først vedtatt på Frikirkens synodemøte i juni i fjor. Det gir menigheter mulighet til å forlate trossamfunnet og få med alle medlemmene. Kraftverket vil dermed bli den første menigheten som benytter denne muligheten.

Nå i oktober måtte det være ¾ flertall i menighetsmøtet, dernest må det bli avholdt et nytt menighetsmøte minst seks måneder senere. Her må det være 4/5 flertall for utmelding.

Kraftverket holder hus i Oslo Vestre Frikirkes lokaler, sammen med Vestre og Storbymenigheten. De to pastorene kommenterer nyheten slik:

– Min menighet, Oslo Storbymenighet, holder til i samme kirkebygg som Kraftverket. Jeg blir veldig lei meg dersom Kraftverket bestemmer seg for å forlate kirkesamfunnet vårt. Her har mange mennesker funnet en menighet som hegner om dem. Noen av dem er homofile og lesbiske. I Kraftverket har de funnet et trygt fellesskap. De har kommet til en menighet som lar dem få kjenne at Guds favn er åpen, varm og vid! Da Frikirken ble dannet var den radikal. Så står vi nå i fare for å miste en menighet som går nye veier for å praktisere Jesu radikale budskap. Samtidig risikerer vi å miste en av våre beste forkynnere. Pastor i Kraftverket, Kjetil Gilberg, har en fortellerglede og en evne til å relatere til egen samtid som er gull verdt. Enda viktigere; i Kraftverkets pastor gjenkjenner jeg

Illustrasjonsfoto:

Kraftverket

gjeterens omsorg for flokken. Det blir ikke lettere å finne veien framover. La oss i alle fall finne den sammen! Dette er virkelig ikke tida for å splittes opp. Er det ikke noe mer synodestyret kan gjøre for å komme menigheten i møte? Vi trenger den samlede kraften av alle menighetene i møte med stadig nye utfordringer, sier pastor Hilde Margrethe Sæbø.

– Jeg vil ikke kommentere noe som ikke har skjedd, men jeg kan kommentere innstillingen fra eldsterådet til menighetsmøtet i Kraftverket, der det foreslås at menigheten kollektivt melder seg ut av Frikirken. Jeg mener at eldsterådets innstilling er et nederlag for Frikirken. Jeg kan ikke se at den denne delen av synodens vedtak fra i fjor er fulgt opp: «Synoden ønsker å fortsette samtalene om hvordan vi som

kirke og menigheter kan skape ærlige og inkluderende fellesskap, der vi kan snakke åpent om viktige spørsmål, inkludert samlivsteologiske spørsmål.» Samtalen, dialogen, har stilnet etter synodemøtet, mener pastor i Oslo Vestre Frikirke, Gunnar Johnsen. – I 25 år har Kraftverket hatt en tydelig profil som de har holdt fast på. De når unge voksne og mange som ikke finner seg til rette i andre menigheter. I tillegg har en betydelig gruppe med skeive funnet sitt fellesskap i menigheten. Kraftverket er med på å holde bredden i kirkesamfunnet vårt, en bredde av menigheter med ulik profil som når ulike mennesker. Vi står i fare for å bli en smalere kirke. Slik jeg ser det, er det et hovedanliggende for en kirke og dens ledere å hele tiden arbeide for å holde kirken samlet. Ut ifra det jeg vet,

er det for få som sier at Kraftverket er ønsket i Frikirken, sier Johnsen til VEIEN.

Synodestyret har laget en veileder for ivaretagende fellesskapsbygging som en oppfølging av synodens vedtak i 2024. De skriver: «Synodestyret ønsker å understreke at arbeidet med å inkludere enkeltmennesker i våre forsamlinger, må være den enkelte lokale kirkes ansvar. Det er lokalt felleskapsbyggingen skjer. Det er alles ansvar å opptre inkluderende og å møte hverandre med kjærlighet. Som vedlegg har vi derfor tatt med fire eksempler på menigheter som har arbeidet med problemstillingen om inkludering i lys av Synodens vedtak i 2024.»

«En eventuell utmeldelse vil være et tap for Frikirken. Synodestyret ønsker å ivareta en god og avklart relasjon fremover.»

Tillegg etter VEIEN gikk i trykken

Synodestyret har i forbindelse med sine orienterings- og drøftingssaker i møtet 24.-25. Oktober, gjort et vedtak knyttet til Kraftverkets behandling av kollektiv utmelding. Dette ble oversendt Magasinet Veien etter at papirutgaven gikk i trykk. Uttalelsen fra et samlet styre lyder som følger:

Synodestyret kjenner på vemod over at Kraftverkets menighetsmøte 14. oktober fattet første av to vedtak om utmeldelse av kirkesamfunnet. Samtidig har vi forståelse for Kraftverkets behov for avklaring. De er en livskraftig menighet som har tilført Frikirken mye godt. Det er rom for ulike meninger om samliv i Frikirken, selv om vi har en lære. En eventuell utmeldelse vil være et tap for Frikirken. Synodestyret ønsker å ivareta en god og avklart relasjon fremover.

Julegaveaksjon 2025

Kvinner for fred i midtøsten

Forsoning mellom Israelere og

Palestinere gjennom relasjoner Årets julegaveaksjon går til Musalaha, Frikirkens bistandspartner

De er en kristen organisasjon basert på bibelske verdier

Vipps til 18738 for å støtte forsoningsarbeidet

Lovsangen fylte Stavernhallen under sommerfestivalen, da sangene skulle spilles inn. (Foto: Fillip Skoglund)

Nå slippes sanger fra «Frikirken lovsang»

I september ble første sang sluppet på Spotify. 3. oktober kom sang nummer to og 31. oktober slippes hele albumet. Sangene ble spilt inn på Videre Sommer, og det er Daniel Dahl som står i bresjen. Sangene slippes på alle digitale tjenester og med video på YouTube. Du kan også følge en egen Instagramprofil, kalt «Frikirken lovsang». «Skapt av kirken ­ sunget av menigheten» er innsteget. Håpet er at menigheter i Frikirken vil ta i bruk disse sangene, som er laget av ulike mennesker fra kirkesamfunnet.

– Ønsket er at dette skal oppleves som om at vi er oss, at vi som spiller inn er «Frikirken i Norge», sier Daniel Dahl, som leder prosjektet. Han er musikkarbeider i Hånes Frikirke, og har vært med og ledet lovsangen på

FRIK­festivalen siden 2022 og Videre Sommer siden 2023. – Disse somrene har det vært en tydelig sterk respons under lovsang og tilbedelse, både blant unge og eldre. Sangvalgene har vært ganske like på de ulike generasjonene, og avslutningsmøtene på søndagene har vært et skikkelig høydepunkt hvor man har hørt alle disse generasjonene sammen, sier han. Alle lovsangene som ble spilt inn i sommer, er skrevet av frikirkefolk. Det er sanger om tro, tvil, og sendelse, sanger om overgivelse og sanger som beundrer Jesus. – Vi opplever at disse sangene betyr noe i våre liv, og kommer fra oppriktige hjerter i en lengsel etter å tilbe. På festivalen ble det opptak av mellom 8­10 sanger, som er skrevet av låtskrivere fra henholdsvis Tønsberg, Bergen, Hånes,

Hamar, Sarpsborg og Randesund frikirker, sier Dahl.

I fjor høst inviterte han noen kreative personer fra ulike menigheter til en låtskrivingshelg på Ansgarskolen for å skrive. Teologisk rådgiver ved Frikirkens hovedkontor, Jostein Ørum, har vært med og sett over tekstene og gitt tilbakemelding på disse. – Han var også inne på siste låtskriverhelg og delte noe i forkant av selve skrivingen, forteller Dahl. – Noen av disse sangene har allerede fått et fotfeste i menigheter rundt i Norge, ikke bare i vårt eget kirkesamfunn, jeg får også stadig videoer og meldinger fra andre menigheter i andre kirkesamfunn.

Vil du bruke sangene i menigheten?

mot moderne

Jan Samuel Willoch (31) er eldste i Mortensrud Frikirke og sitter i synodestyret. Kampen mot moderne slaveri og sosial urettferdighet er en sentral del av menighetens arbeid. Tekst Geir Arne Johansen

Willoch er født i Brasil, der han vokste opp med foreldre som var misjonærer. Han var 12 år i 2006, da han flyttet med familien til Norge. I dag bor han i Oslo med sin kone og to døtre. Ifølge Jan Samuel Willoch markerer ikke Mortensrud Frikirke Global uke i november, da de jobber med tematikken hele året.

– Vi i Mortensrud Frikirke har ikke hatt for vane å markere Global uke, da vi på mange måter føler at vi står i dette arbeidet gjennom hele året. Vi møter på mange mennesker med ulik kulturell bakgrunn, som kommer til Norge av mange forskjellige grunner. Noen av dem vi kommer i kontakt med gjennom språkkafeen, i Bibelsamtale eller gjennom FriMat, har opplevd moderne slaveri, sier Willoch.

Menigheten har hjulpet dem det gjelder i juridiske saker, henvist dem videre til interesseorganisasjoner, og hjulpet noen av dem med hemmelig adresse, forteller han.

– Dessverre er det store mørketall i hvor mange som blir utsatt for dette i Norge, i Oslo og i vår egen bydel. Men er det noen som trenger hjelp med å komme seg ut av dette, så ser vi på det

Moderne slaveri i jordbærplukking er et problem også i Norge. Det handler om utnyttelse av utenlandske arbeidere, der de blir utsatt for dårlige lønninger, ulovlige avgifter for bolig og arbeidsoppgaver som bryter med menneskerettighetene. (Foto: Norges Kristne Råd)

moderne slaveri

som vår medmenneskelige oppgave å strekke oss så langt det lar seg gjøre.

Mortensrud Frikirke jobber jevnlig for å utjevne sosiale forskjeller, blant annet ved å tilby språkopplæring, trening i jobbsøking, og «Åpen middag» for menn.

– Vi organiserer en språkskole for nye landsmenn der vi tilbyr kurs på de fire første nivåene, som er det du trenger for å komme inn i arbeidslivet.

Dette er et gratis tilbud, med fantastiske lærere som stiller opp fire dager i uken. I tillegg har vi en språkkafé hver tirsdag. Vi vet aldri hvor mange som kommer, men antallet ligger gjerne et sted mellom 40­70 personer. I tillegg har vi tilrettelagt for matutdeling gjen­

nom FriMAT, i regi av Oslo Østre Frikirke. Vi jobber med å ta mer eierskap til dette arbeidet, sier Willoch.

I august i år startet Marita stiftelsen opp en satsning i bydel Søndre Nordstrand, rettet mot gutter i alderen 15­25 år. Her får de lære grunnleggende ferdigheter, som å skrive CV og hvordan søke jobb. Mortensrud Frikirke er med som samarbeidspartner, og Willoch forteller om bra oppmøte på samlingene.

Hver torsdag inviterer Marita stiftelsen til Åpen middag for menn i Mortensrud Frikirke. Alle menn ønskes velkommen til felles middag, samtale, fellesskap, og til å dele liv eller vitnesbyrd. Målet er å skape et trygt felless­

Hva, hvorfor og hvordan gjøre «Global uke»?

Global uke er en fellessatsning hvor bredden av norske kirkesamfunn jobber sammen for å bekjempe moderne slaveri. Uka gir mulighet til å lære mer, forankre problematikken i etikk og kristen tro, og se at vi står sammen med mange andre aktører. Uka skal fremme konkrete handlinger som bidrar til både lokal og global positiv endring.

Hvorfor?

Medmennesker i vår egen nærhet og rundt om i verden utfører arbeid og tjenester under vilkår som bryter med deres verdighet og grunnleggende menneskerettigheter. Millioner av mennesker lever i vår tids former for slaveri. Dette bryter med vårt menneskesyn og tro. Vi vil belyse uretten og ulikhetene og

fremme solidariske og mer bærekraftige måter å leve på for alle. Dette har alltid vært en del av kirkenes oppdrag og samstemmer med Bærekrafts­målenes motto “Ingen skal utelates”.

Hvem?

Kirker, menigheter og grupper rundt om i landet og fra ulike kirkesamfunn belyser temaet moderne slaveri gjennom å markere Global uke, og at de deler erfaringer og inspirerer hverandre til handling. Hovedmålgruppen er alle aldre blant de som deltar i menigheter og grupper i kirkene, og lokalmiljøene rundt disse. Vi søker også å være en tydelig stemme mot moderne slaveri i det offentlige rom og overfor myndigheter og beslutningstakere.

Styret i Norges Kristne Råd (NKR) har det overordnede ansvaret og det er Norges Kristne Råd (ved tiltaket Global info) som koordinerer og tilrettelegger for uka. Prosjektleder rapporterer til en Styringsgruppe med representanter fra NKRs medlemskirker og observatører. Frikirken er representert i styringsgruppa.

Global uke gir også menigheter mulighet til å fremme eget sosialt og diakonalt arbeid. Når mennesker får ivaretatt sine grunnleggende rettigheter som helse, utdanning, økonomi og livsog naturgrunnlag, er de mindre utsatte for å bli utnyttet. Global uke mottar støtte fra Norad, Justis­ og beredskapsdepartementet og Kirkens Nødhjelp. Styringsgruppa for Global uke,

Utover

kap der særlig unge menn på Mortensrud kan samles rundt et varmt måltid, oppleve fellesskap og få inspirasjon til å velge gode veier i livet. Her skal man føle seg velkommen, uansett hvem man er eller hva man har gjort.

Hvordan opplever du at engasjementet mot moderne slaveri og sosial urettferdighet er i kirkesamfunnet?

– Slik jeg ser det, er vi veldig glade i diakoni både i Frikirken og i Norge generelt. Dugnad er vel nesten en norsk «oppfinnelse». Så vi er jo glade i å tjenestegjøre. Men det som er litt nytt, er at vi ikke trenger å dra så langt for å tjenestegjøre på en helt annen måte. Der vi tidligere måtte reise vekk for å betjene en samfunnsgruppe som var mer utsatt, trenger vi ikke det i dag. Nå er de rundt oss, og dette er noe vi alle er veldig engasjert i, i synodestyret. Men

dette tar jo forskjellig form og farge ut ifra hvilken menighet vi tilhører. Så på den måten kommer dette arbeidet til å se annerledes ut, og det er noe fint med det.

Jan Samuel Willoch forteller at engasjementet for å hjelpe andre ble vekket tidlig i barneårene.

– Vi ba ofte kveldsbønn med mor, for far jobbet mye om kveldene med å skrive prekener. Da ba vi for verdens forfulgte kristne, og organisasjonen «Åpne dører» hadde en liste med navn som vi kunne be konkret for. Jeg var interessert i geografi, og begynte å pugge navnene og hvor i verden disse menneskene kom fra. Så det var egentlig mitt første møte med tematikken, som på mange måter har vært med meg videre.

Dessverre er det store mørketall i hvor mange som blir utsatt for dette i Norge, i Oslo og i vår egen bydel. Er det noen som trenger hjelp med å komme seg ut av det, ser vi på det som vår medmenneskelige oppgave å strekke oss så langt det lar seg gjøre.

Jan Samuel Willoch

ønsker å formidle alle menneskers likeverd og iboende ressurser, og å unngå språkbruk som “offer­gjør” eller stigmatiserer. Vi innser at vi selv er både en del av problemet og løsningene og at vi trenger å arbeide med våre holdninger og inspirere og lære av hverandre, som individer og som fellesskap. Samtidig er det de først og fremst de med størst makt – som myndigheter og selskaper – som kan endre systemene.

Hvordan?

Det skal være enkelt å markere Global uke. Menigheter og grupper velger selv aktivitet og ambisjonsnivå og temaet kan tas inn i faste aktiviteter.

Norges Kristne Råd utvikler ressursmateriell og kan skaffe besøk av ressurspersoner. Passer ikke uke 46, kan man velge andre tider av året. Alle som deltar oppfordres til å melde inn sin aktivitet.

Moderne slaveri

Moderne slaveri brukes ofte som et samlebegrep om grov utnyttelse av mennesker i sårbare situasjoner til egen fortjeneste og uten at ofrene har mulighet til å unngå utnyttelsen.

Menneskehandel

Menneskehandel er den betegnelsen som ofte brukes i Norge og som er definert slik: "Å utnytte andre i prostitusjon eller andre seksuelle formål, tvangsarbeid, krigstjeneste i fremmed land eller for å fjerne deres organer – ved hjelp av enten vold, tusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig adferd.» (Regjeringens handlingsplan). Moderne slaveri brukes både i Norge og internasjonalt som paraplybegrep for ulike former for grov og slaverilignende utnyttelse

Rettigheter

Moderne slaveri utgjør brudd på flere

grunnleggende menneskerettigheter. Det er også en alvorlig hindring for utvikling og bærekraftig liv. Det blir ikke slutt på moderne slaveri før verden får bukt med grunnårsakene.

Arbeid for bærekraftig utvikling er derfor den viktigste måten å bekjempe slaveri på. Bærekraftsmålene er viktige fellesinstrument i dette arbeidet.

Flyktninger & migranter

Flyktninger og migranter befinner seg i ofte i en sårbar situasjon i møte med språk­ og kulturbarrierer, lav tilknyting til samfunnet de er kommet til, manglende sosialt nettverk og systemforståelse, lav tillit til myndigheter, m.m. Dette gjør dem særlig utsatt for menneskehandel, seksuell og annen vold, frihetsberøvelse, forskjellsbehandling på arbeidsplassen og mistenksomhet fra borgere i det nye landet.

Kilde: GlobalUke.no

Rektor Tor-Inge Askeland tar imot en gave fra Jens Kristian Karstensen.

Rekordkull for 10-årig folkehøgskole

Kristiansand Folkehøyskole er blitt 10 år og dette er nå en av de to folkehøyskolene Frikirken eier. Skolen har rekordsøkning og ikke alle fikk plass. I år tar skolen imot 130 elever!

I august var det fest. – Det ble en flott fest med allsang, god mat, historier fra planlegging og oppstart, revyinnslag fra fjorårets elever, taler, og quiz og god stemning rundt småbord, forteller Jarle Skullerud som hilste fra skolens eier, Frikirken.

«Det som gjør denne skolen spesiell, er ikke bare bygningene, programmet eller maten. Det er at troen ikke bare undervises – den leves. Hos personalet ser vi det i måten de møter elevene med varme, respekt og raushet. I bønnene som bes på lærermøter og før samlinger. I samtalene som skjer etter skoletid. I viljen til å stå i det van­

skelige – sammen.

Troen her er ikke bare teori. Den er praksis. Den er fellesskap. Den er hverdagsnær. Den gir fremtid og håp. Og nettopp det er jo skolens motto; «fremtid og håp» – og det er ikke bare en fin setning. Det er et løfte. Et løfte om at elevene som kommer hit, skal få møte en fremtid med tro på seg selv og på hverandre – og få møte mennesker som tror på Gud. At håpet ikke bare er noe vi snakker om, men noe vi bærer med oss. I undervisningen. I fellesskapet. I livet» sa Skullerud i sin hilsen.

Les hele Jarle Skulleruds hilsen her (QR).

– Vi har i år satt ny rekord i antall elever, noe som selvsagt er veldig gledelig. Over 130 ungdommer startet opp hos oss i august. Elevene er greit fordelt på de

forskjellige linjene, og selv om vi nok kunne hatt en enda større andel gutter er vi veldig fornøyde med den gruppen vi er så heldige å skulle ha hos oss dette skoleåret. Ser ut som en flott gjeng med fine ungdommer, sier rektor Tor Inge Askeland.

Hva betyr det for skolen å få hele kirkesamfunnet som eier?

– Vi har siden oppstarten hatt tett kontakt med Kristiansand Frikirke, og opplevd oss som en frikirkeskole i det daglige. Men det at vi nå er eid av kirkesamfunnet, gjør oss bedre rustet for fremtiden, og bidrar til at vi kan satse enda sterkere på å utvikle skolen fremover, sier Askeland.

Skolen skal utvide matsalen, for å bedre huse skoledrift og andre arrangementer.

Eiersidene

Synodeleder ønsker unge til Sendtkonferansen

Fra 09.­11. april arrangeres Sendtkonferansen i Oslo. Konferansen er arrangert av det tverrkirkelige menighetsplanternettverket Sendt Norge. Synodeleder Tor Erling Fagermoen håper mange unge prioriterer å komme på konferansen. – Jeg drømmer om at vi blir 100 unge under 30 år på konferansen. Andre aldersgrupper er også velkomne. Man trenger ikke være menighetsplanter fra før for å komme, det holder å være interessert i tematikken. Tenk om vi blir en god gjeng fra Frikirken, det vil bety masse, sier Fagermoen. – Hvert tredje år møtes alle kirkesamfunnene i Norge som driv­

er med menighetsplanting til en større konferanse (den må ikke forveksles med «The Send», som er noe annet). På Sendtkonferansen får vi undervisning til inspirasjon, deler beste praksis og vitnesbyrd om hva Gud gjør. Det er veldig inspirerende og oppløftende at vi kan hjelpe hverandre på tvers av kirkesamfunn i stedet for å konkurrere med hverandre, sier synodelederen, som mener det finnes mange myter om menighetsplanting.

– Noen har dårlige erfaringer med det. Det er synd, for all forskning viser at nye menigheter har mye større sjanse for å nå nye enn gamle menigheter. Så

Ny rektor på Stavern folkehøyskole

– Etter en lang utlysningsprosess med mange søkere, kan vi endelig presentere vår nye rektor, Ståle Gilberg, som ny rektor. Dette skriver skolen på sin Facebookside. Ståle Gilberg overtok som rektor fra 1. september. Han har vært ansatt ved skolen i 14 år, og har de siste årene også vært studierektor. Ståle brenner for ungdomsarbeid, og gleder seg stort til å ta fatt på nye arbeidsoppgaver.

hvis vi ønsker å ha en visjon om «Jesus til nye mennesker», som vi har i Frikirken, må vi satse på menighetsplanting. Det er eksisterende menigheter som må plante. Det skjer ideelt sett ut fra en visjon og en opplevelse av at Gud leder og kaller enkeltpersoner til å etablere noe nytt for å nå nye. Satsning handler både om å løfte visjonen for dette, men også om å utruste plantere og planteteam og hjelpe dem til å lykkes. Her har vi etter hvert mye erfaring, som gjør at vi kan gi relevant hjelp og støtte, sier Fagermoen.

I september begynte Pastorkurset, som alle nye pastorer i Frikirken er med på. Fra venstre Kathrine Stampe (Moss Frikirke), Alexander Løvdal (Grimstad Frikirke), Alf Birger Eikaas (Hægeland Frikirke), Bjørn Wang (Klepp Frikyrkje), Joakim Solbakken (Sula Frikirke),

Ansattsamling våren 2026

Eteyane Goshu Amante (Risør Frikirke), Geir Øystein Andersen (daglig leder ved Frikirkens hovedkontor) og Jarle Skullerud, som holder kurset. Karl Johan Kjøde (Mortensrud Frikirke) var også med, men ikke på bildet.

I forkant av Sendtkonferansen blir det samling for Frikirkens ansatte i Oslo, fra 08.09. april. For ansatte i 50% stilling eller mer er samlingen «Videre Ansatt 2026» obligatorisk, og ledelsen oppfordrer spesielt eldsteråd i menigheter uten ansatte til å delta. Temaet for samlingen er bønn, og hensikten er å samle kirkesamfunnet til inspirasjon, fellesskap og bønn. I forbindelse med kampanjen «Hele Norge Ber» blir det rigget et eget bønnerom med uavbrutt bønn i 24 timer fra midnatt 08. april. Samlingen finner sted på Quality hotell 33 på Økern, der det også er mulig å bo under Sendtkonferansen som finner sted i Filadelfiakirken.

Inviterer Hele norge til å be

Den kristne ungdomsbevegelsen Impuls har tatt initiativ til «Hele Norge ber». Ungdomsarbeid og menigheter over hele landet utfordres til å være med å be uavbrutt 24/7 for Norge gjennom hele 2026. Tekst: Geir Arne Johansen

Bookingen for å registrere seg for «døgn i bønn» åpnet i sommer. Ifølge leder for menighetsutvikling ved Frikirkens hovedkontor Geir Langen, har flere menigheter og ungdomsarbeid fra Frikirken meldt seg på.

– Frikirken er vel kanskje det kirkesamfunnet der flest menigheter har meldt seg på til nå. Så vet jeg det er mange som ønsker å være med på dette, som ikke har booket tid enda, sier Langen.

Han vil gi honnør til styret i FriBU, som gikk offensivt ut og sa at Frikirken i hvert fall burde dekke én av årets måneder, totalt sett.

– Vi nærmer oss allerede en måned, så nå tenker jeg vi kan være enda mer offensive, og gå for to. Jeg vil oppfordre ungdomsarbeid i menighetene til å henge seg på, booke seg inn, og gå til menighet og pastor og si at «dette vil vi være med på».

Bønn vil være hovedfokus når Frikirkens ansatte samles til konferanse i april, og under sommerfestivalen Videre Sommer i Stavern i juli. Hvorfor dette bønnefokuset nå?

– Det er et moment som skjer nå. Så er jo dette også en del av målplanen vår, som sier at vi ønsker å se en

økning av bibel og bønn i menighetene våre. Jeg tenker at det å bli med på en bønnebevegelse som denne, kan hjelpe oss med å nå dette målet, også lokalt.

Geir Langen holdt webinar før sommeren for å informere pastorer og menigheter om bønneaksjonen.

– I høst har vi regionale eldsterådssamlinger, der vi vil prøve å mobilisere menighetene til å være med og ta et felles bønnearbeid. Dette er jo et felles initiativ for hele Norge og for hele kristenheten, som har sitt utspring i ungdomsbevegelsen Impuls.

I forlengelsen av The Send Rogaland startet Impuls «Hele Rogaland ber», som gikk over noen uker. Derfra oppstod ideen om å lansere konseptet for hele Norge. Samtidig som dette skjer, etablerer den internasjonale tverrkirkelige bønnebevegelsen «247 Prayer» en avdeling i Norge. Det samme skjer i Sverige og Danmark i 2026, og muligens også i Finland, at landene går sammen i bønn.

Menighetsteamet jobber med hvordan å styrke, mobilisere og støtte menighetene med ressurser og ulike typer hjelp. For mindre menigheter kan det være fint å gå sammen med andre

frikirker eller lokale menigheter i området og ta «bønnevakter», foreslår Langen. «Bønneslåttene», som de kalles, går fra midnatt til midnatt.

– Det blir et sterkt fokus på bønn i 2026, og det ønsker vi også å ha i Frikirken. Dette er noe som unge og voksne kan stå sammen om. Derfor har vi et stort ønske om å mobilisere «bønnefolk» i menighetene våre til å være med og ta et ansvar der. Så vi vil gjerne komme i kontakt med folk som har bønn som kall og tjeneste, som kan være med og få til en mobilisering både inn mot fellesarrangementene våre, og i regionene, samt lokalmenighetene. Vi har et ønske om å støtte og styrke denne dimensjonen i Frikirken. Vi har en visjon om at menighetene våre skal få være «et bønnens hus» for alle folk, sier Langen.

Bønn tar ulike former, kan du si litt om hvordan det vil bli tilrettelagt for det?

– Jeg tenker at en del av «pakken» er å etablere et bønnerom som er åpent hvor folk kan komme og be. Og da er det mange ulike måter å gjøre det på. Det kan være tidebønner, lovsang, eller fastskrevne bønner. Man kan tegne eller male, bruke sansene og kreativiteten. Mange opplever det å be om natta som noe spesielt fint, det er kanskje noe man ikke gjør så ofte. Min erfaring fra bønnedøgn i menigheten vår, er at det er lettere å holde fokus. Jesus sier våk og be. Det kan bli en spesiell stund, som man opplever strekt.

BØNN Menighetsteamet ved Frikirkens hovedkontor vil hjelpe menigheter å tilrettelegge for å ta et felles bønnearbeid neste år.

Foto:

Studietur Menighetsutvikling

og lederskap Alpha Leadership conference London 2-6.mai 2026

Bli med på lærerike, fellesskapsbyggende og inspirerende dager til London. Vi deltar på Leadership Conference by Alpha i Royal Albert Hall, trolig Priser Fra kr 4950 – kr 5950 avhengig av romtype. Dette inkluderer konferanseutgifter, overnatting og måltider på KFUK-hjemmet. Utenom dette kommer reise (ordner selv), trans

Ny

sesong

av SAMTALER OM BØNN?

Denne gangen med Eivind Arnevåg som Jostein Ørums gjest. Eivind syntes bønn var kleint, men nå leder han Oslo Bønnehus. Hva skjedde langs veien? Han forteller om veien fra en trygg kristen tro, gjennom et liv som offentlig profilert kristen fotballspiller, gjennom mange år som idrettsleder, før Oase og nå bønnevegelsen ble et hjem og et arbeid. Gjennom fem episoder forteller Eivind om hva som har blåst liv inn i hans bønner og tro.

15.-19juli2026 Stavern FHS Frikirken.no/sommerfestival

Hør Frikirken Lovsang!

Frikirkekalenderen

8.-9. April - VIDERE Ansatt, Oslo

9.-11. april 2026 - Sendtkonferanse, Oslo

15.-19. juli - VIDERE Sommer og FRIK-festival i Stavern

29. jul-2. aug 2026 - Presbyteriemøte Nordre 25.-26. sept 2026 - Presbyteriemøte Østre 9.-10. okt 2026- Presbyteriemøte Søndre 13.-14. nov 2026 - Presbyteriemøte Vestre

23.-24 okt 2026 - Gi Jesus Videre

2027 - Frikirkens 150 års jubileum!

Sommer 2027 - Synodemøte i Oslo

Kalenderen finner du også på nett: Frikirken.no/kalender

Ny episode av FriBU-podden!

Arnfinn Løyning, var del av en menighet som opplevde fraflytting, færre medlemmer og behov for oppussing. En menighet i depresjon som på et tidspunkt var usikre på fremtiden og veien videre. Så opplevde de plutselig vekst. Vi samtaler blant annet om trofast tjeneste og viktigheten av å legge til rette for felles arenaer på tvers av generasjoner. Vi er og innom deres egne barnebarnleir, det å ta seg selv lite høytidelig og ikke minst hans lidenskap for gode kjøp på internett!

Hør nyeste episode med Arnfinn Løyning

Tribes-konkurranser på FRIK-festivalen 2025

Frikirkens magasin

299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 3 - 2025

22 74 86 00 post@frikirken.no

Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.