VEIEN Nr. 1 · 2025

Veien

Guds hender og føtter

Ord og handling

Jesus, mester, frelser og lærer

Hjelp oss å se det du så, kjenne og høre, lukte og føle

ditt hjertes impulser, ditt hodes ideer og vurderinger

Frikirkens lederkonferanse, VIDERE, hadde mottoet «La ditt rike komme». Vi ble utfordret til å la oss berøre av Gud, og la han utvide hjertet vårt slik at vi får nød for ikke-kristne i vår nærhet. Ved Guds nåde, å la ord bli til handling. Ta små og store skritt, øve oss i å praktisere det vi tror på. Vi satt i grupper og fortalte hverandre hva vi vil gjøre med det vi hadde hørt og lært, både enkeltvis og som menigheter. Slik kan vi endre adferd og skape en kultur der vi deler ... Synoden vedtok et dokument for den kultur og retning, som vi ønsker at Frikirken skal ha. Kultur er kollektiv atferd, og da er det ikke uvesentlig hvordan vi behandler hverandre.

I punkt 15 i kirkesamfunnets målplan står det: «Frikirken fremmer enhet blant kristne kirker for at verden skal tro.»

Frikirken bidrar godt i økumenikken og det skal vi fortsette med. Akkurat nå er noe annet enda viktigere enn å søke allianser og nettverk utenfor Frikirken. Nå kan målplanpunktet med fordel brukes internt i Frikirken. Jesus sa til embedsmannen med syk sønn. «Gå hjem ...».

Vi mener det er på tide å gå hjem og søke enhet med de vi har i huset, de vi har i eget kirkesamfunn. Ikke la oss få overskrifter om tilspissing og splittelse, men om mennesker som møtes og tar en prat, og ser hverandre inn i øynene.

Fri oss fra trangen til å komplisere vekk og forklare bort oppfordringen om å høre, så gjøre

Må riket ditt komme og viljen din skje i lesing, innlevelse, bønn, stillhet, og praksis. Amen.

Vi hører sammen, vi vil ha hele bredden i Frikirken. Fra en annen verdensdel fikk synodelederen en profeti på Lausannekonferansen i Seoul. Han sa «de konservative og liberale i din kirke trenger hverandre».

Synodelederen gjentok forsonende ord på lederkonferansen, og det hviler et ekstra ansvar på synodeledelsen i hvordan dette blir praktisert framover: Å ta praktiske skritt som gjør at vi kommer nærmere hverandre, gå foran i det å praktisere «vi hører sammen». Ta initiativ til en kaffe og en prat.

Men dette er ikke kun en pekefinger til dem. Alle menigheter har vedtatt dette målpunktet om enhet, og vi trenger ransakelsen: Hvor og hvordan er du og jeg med og skaper enhet innad i Frikirken?

Høre, så gjøre. Si det, og å gjøre det. Nå trenger vi å bryte tausheten, i en kultur der vi behandler hverandre bra. Vi trenger hele kirken i dette. Det må ikke stoppe med ordene våre, vi trenger ydmykhet og handling. Ved Guds nåde, kan vi få leve Frikirkens mål om enhet.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK

Redaktør, VEIEN

4 NYHETER Smått og stort som skjer i kirken vår.

6 RASTEPLASS Ulla Kjäll er tilbake som spaltist i VEIEN.

7 INNSPILL Jostein Ørum har vært i Kenya, og har med seg en historie.

8 VIDERE Frikirkens lederkonferanse samlet 360 frivillige og ansatte ledere på Lillestrøm. Deltakerne ble engasjert og berørt av bibeltimer og konkretiseringer over temaet «La ditt rike komme».

13 SE LYTT LES En populær spalte med anbefalinger fra redaksjonens yngste medlem.

14 TEMA Hva vil det si for oss i Den Evangelisk Lutherske Frikirke å være luthersk kirke anno 2025? Vi borrer litt i tematikken, i god tid før kirkesamfunnet fyller 150 år.

18 INTERVJU Mona Mork er ny leder på Nordtun, en helseinstitusjon med røtter i Frikirken.

19 TEMA Frikirken har mye å lære av veksten og Kristusetterfølgelsen i Kraftverket menighet. Istedenfor å usynliggjøre og bli taus, vil VEIEN stå for en kultur der vi ser hverandre og anerkjenner hverandre, uavhengig av uenighet i saker. VEIEN vil vise fram andre sider fra Kraftverket, enn det du kanskje kjenner fra før. Les også hva to ledere i Frikirken sier om hva vi kan lære av menigheten på Bislett i Oslo.

24 SPOR Anne Mari Schiager Topland ga seg som nestleder og sluttet som pastor i Frikirken. Vi har satt søkelys på noen av de gode sporene har hun satt.

26 UTOVER Greåker Frikirke jobber med kulturen i menigheten, som et ledd i prosess med vedtatt Kultur og Retning.

26 UTOVER Møt Redaksjonsrådets yngste medlem, Rajeni Jabessa Wodajo fra Bryne. Hun og lokalmenigheten lever Frikirkens visjon om flerkulturelle menigheter.

30 UTOVER Møt familien Godø, som har fått et spesielt hjerte for øya Yoron i Japan.

32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier: Frikirken og FriBU.

34 KORKTAVLA Huskelista for alt vi har felles i kirkesamfunnet, og arrangementer vi anbefaler.

magasinet veien

Redaksjon: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Martin Hasseleid og Sondre Topland (design).

Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten.

Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo Trykkeri: Aksell AS

36 fra Frikirken på konferansen

«Skeive tros reiser»

Skeivt Kristent Nettverk arrangerte sin årlige dagskonferanse andre lørdagen i januar, denne gangen med tema «Skeive trosreiser». De henvendte seg spesielt til folk som ikke selv er skeive, men som ville lytte til skeive kristnes historier og refleksjoner. Kraftverket var blant medarrangørene, og Frikirken stilte med en stor delegasjon. Av rundt 150 deltakere, var 36 fra ulike frikirkemenigheter. Flere fulgte også konferansen digitalt.

Liv Marit Nesset, oppvokst i Frikirken, holdt innlegget «Å tro på seg selv i møte med kristne miljøer». Hun

er psykologspesialist og har hatt mange samtaler med skeive kristne. Tor Håkon Eiken, Bente Holm og Aasmund Robert Vik hadde andre innfallsvinkler, alle med utgangspunkt i sine egne historier. Det var sterke fortellinger fra flere tiår tilbake og fra vår egen tid. Det kom fram at kirkene i liten grad har vært villige til å lytte til skeive kristne, når de har

fortalt hvordan forkynnelse og sjelesorg ofte har vært skadelig for enkeltmennesker og relasjoner. Samtidig har kristne enkeltmennesker til alle tider vist en større imøtekommenhet og forståelse, og på den måten hatt stor betydning for at skeive også har kunnet beholde troen og troende fellesskap.

Samlet inn til det palestinske bibelselskap

VIDERE Lederkonferanse ga en kollekt på 41 500 kroner til arbeidet Det palestinske bibelselskap gjør på Gaza.

Pengene som kom inn går til rent vann, matutdeling, medisinsk utstyr og behandling, midlertidig bosted i telt til de som har mistet hjemmene sine, og i tillegg ønsker man å tilby traumeterapi.

Gjennom prosjektet ønsker man ikke kun å gi hjelp til overlevelse, men også å gi håp og bygge opp igjen det kristne fellesskapet i Gaza. – Vi ønsker å demonstrere solidaritet og støtte for å styrke de lokale kristne fellesskapene og søke enhet i en tid med mye splittelse, skriver Nashad Filmon i Det palestinske bibelselskap.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Redaksjonen arbeider etter

Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

presse.no

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Norsk Presseforbund

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund

Skippergata 24 0154 Oslo

presse.no

pfu@presse.no

Adresse: E-post:

Skippergata 24 0154 Oslo

pfu@presse.no

Ny pastor i Meløy Søndre

Søndag 2. februar ble Daniel Lindström (48) ordinert og innsatt som pastor i Meløy Søndre Frikirke. Innsettelsen fant sted i kirkehuset på Osa i Engavågen. Sammen med sin kone Emma og barna Fideli, Silja, Landa og Beppe, ble han ønsket varmt velkommen av menigheten med varme ord og et stort kakebord. Familien er svensk/finsk og har i flere år bodd på Åland. Daniel og hans familie har kjent på et sterkt kall til å jobbe i menighet etter en stor «snuoperasjon» for omtrent 20 år siden, der de også møtte Jesus og ble radikalt frelst. De opplevde i fjor at Gud kalte dem til et sted med fjell, og ble veldig overrasket da de kom over en annonse om pastor i Meløy sommeren 2024. Og fjell er det nok av i Nordlandskommunen Meløy, rett nord

for polarsirkelen, ved kanten av Svartisen. Dette startet en prosess med kontakt over tid med menigheten, som denne søndagen gikk over i en ny fase både for dem og menigheten. Mens gudstjenesten ble ledet av eldste Helge Halsos, sto Henry Gilberg for musikken. Preken og selve ordinasjonen ble forrettet ved styreleder i Nordre presbyterium, Raymond Lillevik. I tillegg til menigheten selv, deltok flere gjester fra nabomenighetene i Meløy og Nordland for øvrig. Daniel, Emma, og barna kommer til en av Frikirkens eldste menigheter.

Meløy Søndre Frikirke ble stiftet i 1891 og har totalt ca. 600 medlemmer. Av disse er det ca. 90 medlemmer med stemmerett og 40 barn. Menigheten har virksomhet med utgangspunkt i tre kirkehus, på Osa/Engavågen, Halsa og Åg.

– Handlingsplanen er mer enn bare ord

Frikirken og støttegruppa Sendt Bort har kommet til enighet om prinsipper for en handlingsplan som skal bidra til at tidligere misjonærbarn, som har fått belastninger som følge av sin oppvekst i utlandet, skal få bedre forutsetninger for å få gode og verdige liv gjennom tilrettelagte ordninger. – Denne handlingsplanen er mer enn bare ord. Her får misjonærbarn som har opplevd omsorgssvikt, trakassering eller overgrep et konkret tilbud om hjelp, i tillegg til en mulighet til å søke økonomisk oppreisning, mener nestleder i Sendt Bort, Jarle Naustvik. Les mer om hele Frikirkens handlingsplan her – Det har vært viktig for oss at beklagelsen ble fulgt av helhetlige, konkrete og målrettede tiltak som kan bidra til at flere misjonærbarn har forutsetninger for å få gode og verdige liv. Tiltakene vi

nå presenterer i handlingsplanen, er kommet til blant annet gjennom en kartlegging blant Sendt Bort sine medlemmer. Vi føler oss derfor trygge på at handlingsplanen vil være et godt fundament for en forsoningsprosess og bidra til at mange flere nå kan gå videre med livene sine, sier Naustvik.

Jarle Naustvik uttrykker at han er glad for Frikirkens handlingsplan, og bekrefter at den med sine tiltak vil være et godt fundament for en forsoningsprosess. – Det har vært viktig for oss at beklagelsen ble fulgt av helhetlige, konkrete og målrettede tiltak som kan bidra til at flere misjonærbarn får forutsetninger for å få gode og verdige liv. Vi føler oss trygge på at handlingsplanen vil bidra til at mange flere nå vil få hjelp til å gå videre med livene sine, sier Naustvik.

– Vi har opplevd at både prosessen og samarbeidet har vært positivt. Dialogen underveis har vært konstruktiv, og vi er glade for at vi nå kan presentere prinsippene vi har jobbet med i høst, sier Erling Aasen i Frikirken.

Les resten av saken her:

Rasteplass

Hva er sannhet?

I en tid hvor så mange løgner og usannheter florerer, kan vi lett begynne å tvile på det meste.

En jødisk filosof har sagt det så godt, at løgnene er ikke til for at vi skal tro på dem, nei, hensikten er at vi skal betvile alt: «Kan dette virkelig være sant?»

Vi trenger fast mark under føttene for å kunne møte framtiden. Vi følger en som har sagt at han er sannheten, og Jesus sier:

«Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Joh. 8,31-32.

Her får vi en viktig nøkkel, Jesus sier at akkurat frihet er et kjennetegn på sannhet. Så kjenn på ettersmaken, kjenn den når du ser på Dagsrevyen, når en politiker taler, i hverdagen, på jobb. Hva smaker av frihet, og hva gjør ikke det?

Sannheten kan søkes på så mange forskjellige plan. Å være forankret i vårt eget indre, å vite hva vi står for, er viktig. Vi trenger å være dypt rotfestet i Jesus, han som er sannheten. Når vi blir mer og mer kjent med ham og det han står for, kan vi raskere fornemme hans tanke om det vi står overfor. Raskere, slik at vi kan reagere i situasjonen, når det skjer.

Sannheten er jo at kjærligheten seirer til sist.

«Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» 1 Kor. 13,13.

Her er flere nøkler til sannheten. Hvis det som blir sagt, hvis politiske beslutninger resulterer i større kjærlighet, utvidet barmhjertighet, da har det trolig med sannheten å gjøre.

Lat oss søke sannhet, tale sant til hverandre, våge å stå tydelig opp mot vold og undertrykkelse, selv om vi må stå alene. Sannheten og kjærligheten er verd å kjempe for. Friheten er en skatt vi da kan finne, og hvem lengter ikke etter den?

«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Joh. 8,36.

Jesus, din frihet lengter jeg etter, den er ikke egosentrisk, men retter seg også mot de andre. Den friheten søker ikke makt, ære eller rikdom, den søker kjærligheten og barmhjertigheten.

Jesus, du beveger deg alltid nedover, mot den fattige, hjelp oss å gjøre det samme. Stå makten og volden imot.

Gjør oss modige, Herre

Ulla Käll musiker, forfatter og retreatleder

Foto: Unsplash

Et uvanlig bønnesvar

I Kenya i vinter møtte jeg en analfabet somalier i slutten av tjueårene. Han kunne så vidt sende noen enkle tekstmeldinger på telefonen, men man kunne ikke stole på om at vi forstod hverandre. Han hadde aldri lært å lese eller skrive, aldri fått gått på skolen. Hele barndommen hadde han brukt på å flykte fra sted til sted og å ta seg av familien sin, som han etter hvert mistet på de forferdeligste måter, en etter en av dem, fire søsken, to foreldre. Nå var han alene igjen i verden. «Jeg smilte ikke en eneste gang som barn,» fortalte han. I slutten av tenårene hadde han funnet en kristen tro. Han oppdaget en Gud som elsker, presentert for ham gjennom norske og finske misjonærer. Etter å ha blitt kristen da moren døde, ble han snart døpt. «Siden det har jeg smilt,» sa han. Og hele tiden mens han fortalte sin tragiske historie, hadde han et varmt smil i øynene.

Kort tid etter dette, hadde han bedt til Gud i tre dager og tre netter, fortalte han, og da han var ferdig med dette, kunne han si: «Hello, sir, how are you?» Han kunne forstå og snakke flytende engelsk etter å ha bedt om det i tre dager! Historien fortelles på et engelsk like flytende som om han hadde tatt en universitetsgrad i USA. Med et glimt i øyet la han til: «Jeg skulle bedt noen dager til, så jeg kunne lært å skrive engelsk også.» Men språket ble en vei ut av ensomhet, til trygghet, til fellesskap, til levebrød.

Min venns historie er veldig ulik min egen, men jeg tror jeg lærte noe av ham likevel: At det begynner i bønn. Men fra bønnen strømmer det noe som er forskjellig for alle mennesker. Min venns behov var veldig forskjellig fra mine. Gud møter mennesker ulikt. Og vi ber ulikt. Som de kloke sier: «Be som du kan. Ikke prøv å be som du ikke kan.» Jeg trenger ikke be som han gjorde, og han trenger ikke be som meg. Gjennom bønn fikk han det han trengte. Nå har han kunnet flytte til et trygt sted, bygge opp et lite foretak og lære opp unge i Jesuslivet.

Det begynner i bønn. Og fra bønnen strømmer det også noe som er ganske likt for alle mennesker: en kjærlighet, en fred og en glede.

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor

Foto: Unsplash

Høre og gjøre

Illustrasjonsfoto fra gruppearbeid

Frikirkens lederkonferanse VIDERE samlet 360 deltakere på Lillestrøm og halvparten av dem var under 40 år!

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek og Geir Arne Johansen

Frikirken har vedtatt hva som skal være retningsgivende, og hvilken kultur vi ønsker å dyrke fram. De tre stikkordene er relasjon, generasjon og multiplikasjon. Under bibeltimer og stilletid fikk deltakerne sjansen til å fordype seg i bibeltekster, og reflektere over hvordan tematikk skal prosesseres i eget liv og menighetslivet.

«Jesus, her er jeg. Jesus, her er du. Ta noen minutter i stillhet, og opplever du at tankene flyter kan du alltid vende tilbake til pusten. Velkommen tilbake, slik Jesus lar oss få komme tilbake igjen og igjen. Slik opplever vi nåden i stillheten». Slik startet Eirik Austeng bibeltimen og metodikken under tematikken «multiplisering».

Ved å konkretisere og forme trospraksis, ble den enkelte utfordra til å la seg ansvarliggjøre til å ikke bare høre, men gjøre. – Det hebraiske begrepet høre, inkluderer lydighet og handling, sier Austeng.

Deltakerne er med i en dialogbasert bibeltime. Kultur er atferd, og det er våre handlinger som faktisk endrer kultur. Det kan lugge litt for lutheranere. – Kulturen i menigheten er det som faktisk gjøres av ikke-ansatte/eller ordinerte, det er en selvransakende tanke, sier pastoren fra Hamar Frikirke. Han er også ansatt på deltid for å jobbe med menighetsplanting i Frikirken. Like før VIDERE hadde magasinet VEIEN et innlegg fra Austeng hvor han setter ord på hva han mener mangler i Frikirken: – Vårt sendende og misjonale fokus utenfor landets grenser, ser i liten grad ut til å prege kulturen i menighetene våre, på tross av gode intensjoner i måldokumentet vårt. Vi har blitt gode på det nevnte barne-, ungdoms- og unge voksne-arbeidet, men det ser ut til at det fører til mye kristne aktiviteter for kristne mennesker.

«Vårt primære fokus i dag blir vår relasjon til Gud», sier Geir Langen innledningsvis når temaet er «Relasjon». Relasjonen vi har til Gud, og til hverandre. Deltakerne leser først teksten fra Lukas 6,12-20 høyt sammen, så hver for seg, før det er tid for bønn og stillhet. – Teologen Ole Hallesby kalte bønn

for «sjelens åndedrett». Vi leser at Jesus ofte var alene med Far, for å puste inn hans nærvær, sånn at han igjen kunne gå ut og puste ut hans liv til den verden som trenger Gud. Opp-relasjonen til Faderen var utgangspunktet, og kilden til Jesu' øvrige tjeneste, sier Langen, som er leder av menighetsteamet på Frikirkens hovedkontor og pastor i Sula Frikirke.

Langen peker på at Jesus levde i de tre relasjonsdimensjonene; opp til Far, inn til disippelfellesskapet, ut til mennesker.

– Jesus kjente Faderens vilje for sin tjeneste. Han levde derfor ikke bare blant disippelflokken, men i stor grad ute blant vanlige folk. Jesus ble kalt for tollere og synderes venn. Når vi har «La ditt rike komme» som tema disse dagene, er også denne delen av Jesu tjeneste en del av kirkens tjeneste. Det er vår oppgave som kirke å være nær Jesus og nært folk, sånn at vi kan være et koblingspunkt.

Astrid Fjeldly Lande og Geir Langen holdt parallelle bibeltimer om generasjon og relasjon.

Du kan være en bro til tro

– Når folk komme nær deg, kommer de nær Gud. – Har vi blitt så opptatt med alt vi skal gjøre, at vi ikke får tak i Guds hjerte for mennesker?

Gina Gjerme er næringslivsleder og kirkeplanter av «Salt» i Bergen.

Hun brenner for å dele troen sin med alle rundt seg og vil gi oss andre frimodighet.

Sammen med Siri Kalvatn har Gina Gjerme skrevet boken Bro til tro, som var navnet på ett av temasporene.

Deltakerne fikk tid til stillhet og samtale i små grupper for å snakke ærlig om dagens tilstand når det gjelder å dele troen på Jesus med kirkefremmede. Innimellom Ginas undervisning var det bolker hvor vi kunne reflektere og drømme om hva som kan bli virkelig i eget liv og i menigheten.

– Vi har fått skatten for å dele videre. Det handler om å gå sammen med mennesker til tro. Ikke peke, men gå over broen for tro. De tre bokstavene i ordet BRO, handler om Bønn, Relasjon, Ord.

– Vi kan fortelle om hva Gud har gjort i mitt liv. Leve livet sammen med folk, ikke «venneevangelisering». Det ordet ville jeg ikke ha på dette seminaret.

Tilbake til bønnelista

– Gud bor i meg med sin kraft. Jeg opplevde at Gud sa til meg at «det handler ikke om DITT hjerte for mennesker, det handler om MITT». Gjennom bønn kan vi få tak i Guds hjerte for mennesker. Lytte og få hjerte for hva Gud har hjerte for. Det er ferskvare. I bønn gjør Gud noe med oss, og Gud gjør noe med de

vi ber for. Har vi blitt så opptatt med alt vi skal gjøre, at vi ikke får tak i Guds hjerte for mennesker?

– Vær våken og legg merke til den personen du stadig støter på, kanskje Gud prøver å gi deg et hint om at akkurat den personen skal du be for.

Luk 19.10. «For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem».

Gud har en plan og vi er planen. Det er der vi er!

Midt i hverdagen vår, er vi Jesus. La oss være åpne og våkne og se etter folk.

Det handler om å la Gud utvide hjertet ditt. La det være en velsignelse i nabolaget,

Guds herlighet skal fylle det stedet, sier hun, og deltakerne lar seg inspirere og deler utfordringer med hverandre. Dette var ett av to av de temasporene med flest deltakere.

Gina Gjerme utfordret tilhørerne til å la Gud minne dem på noen navn på ikke-kristne som de satt på en bønneliste de fikk utdelt. Geir Langen, fra hovedkontoret, var opptatt av å legge til rette for at man ikke kun skal høre, men gjøre noe med det vi har sett og hørt. – Gud inviterer oss inn i hans perspektiver, gjennom bønn. Du spør kanskje: Er Gud avhengig av vår bønn? Jeg vet ikke, men jeg tror at det å be gjør noe. Når vi ber, gjør Gud noe med hjertet vårt, og deres. Be en enkelt «påkallelse med bønn og takk. La din

vilje skje.» Guds fred over deres liv. Takk for den dagen Gud skal få komme inn i deres liv.

Skriv ned navnet til folk, be for dem. Ha et mer systematisk forhold til en bønneliste, som de eldre har, sier Gina, før neste bolk med stillhet og deling.

Videre snakket Gina Gjerme om å ha en relasjon til menneskene, og etter hvert være frimodig til å dele ord. Hun snakket om betydningen av Guds ord.

– I relasjoner handler det om å være interessert i mennesker, før du selv vil være interessant ... Stille spørsmål, og få tak i menneskers liv og fortelling.

Etter ny stillhet og deling, utfordret hun til den siste bokstaven i BRO, Ord.

– Ikke undervurdere kraften i Guds ord. Våge å dele egen troshistorie, og ikke minst Jesu fortelling.

Klipp ut din egen bønneliste

Jeg kan være en bro til tro

Akkurat slik Gud har skapt og utrustet meg. Gjennom Bønn, Relasjoner og Ord.

Disse har Gud lagt meg på hjertet å være BRO for:

«Vi vil lede mennesker til Jesus og forandre vår verden med Guds godhet»

Holder fast på at Frikirken

trenger hele bredden

– Fra en annen verdensdel fikk jeg ett ord på Lausannekonferansen i Seoul. Han sa «de konservative og liberale i din kirke trenger hverandre». Det gjelder ikke bare i den globale kirke, men det gjelder vårt kirkesamfunn også, og i din menighet, sa Tor Erling Fagermoen i profilforedraget han og Hilde Grøthe holdt under ansattedøgnet på VIDERE.

Tor Erling startet, han berørte de tre overskriftene i Kultur og Retning-dokumentet som synoden vedtok. Dokumentet har de tre overskriftene «Relasjon- generasjon og multiplikasjon», men det viktigste var kanskje forsøket på at samlivssaken ikke ble elefanten i rommet.

Bro til tro

Bønn

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt.

Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

Relasjon

Hvem har du i livet ditt? Vær en god venn for disse. En venn som er ekte og ærlig. By på deg selv, slipp andre inn i livet ditt, del Guds godhet.

Ord

Ord skaper. Spørsmål åpner opp. Sett ord på troen, våg å stille spørsmålene. Del hva Gud gjør. Del Guds Ord og det han minner deg på.

Bro til tro

Bønn

– Takk for både gode ord og konstruktiv kritikk. Vi trenger begge deler.

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt. Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

Relasjon

Fra en annen verdensdel fikk jeg ett ord på Lausannekonferansen i Seoul. Han sa «de konservative og liberale i din kirke trenger hverandre».. Det gjelder ikke bare i den globale kirke, men det gjelder vårt kirkes-

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt når vi ber. Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

Hva

Ord

synes du om

amfunn også, og i din menighet. Vi er bedre sammen.

Vi skal jobbe sammen om å nå verden. Vi er ikke hele uten alle.

– La oss slutte å tenke på hverandre i vårt eget kirkesamfunn som fiender. Vi skal elske hverandre. Vi hører sammen, sa Fagermoen, og tok bladet fra munnen og ville si noe om Felleserklæringen, som medie-Norge har ønsket at han kommenterer igjen.

Bro til tro

Bønn

Gud handler når vi ber.

Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt.

Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

– Denne uka, uke 6, får «Sex og politikk» dra ut på skolene og snakke, der vi som kristen kirke ikke får påvirke. De spør ungene hvilket kjønn de opplever seg som, uavhengig av biologi. Kjønn flyter. På bakgrunn av at slikt skjer, hadde man behov for felleserklæringen, sier han, men medgir følgende: – Jeg forstår at noen synes det ble en dårlig timing. Det var ikke ment som en provokasjon. Det var ikke ment som en tilstramning av synodens vedtak, det er det heller ikke, presiserte han, og siterte Eirik Austeng som har sagt «kirken skal være det tryggeste stedet å være skeiv».

Bro til tro

Bønn

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt. Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

Bro til tro

Hilde Grøthe om enkelhet og å søke Jesus

Bønn

Nestlederen delte personlig til den enkelte ansatte, om opplevelsen av ikke å strekke til.

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt.

Relasjon

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt når vi ber. Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

– Ingen skal møte en kald skulder hos oss, og vi skal møte alle med respekt og kjærlighet, sa Fagermoen, og la til: – Vi vil stå sammen med sårbare grupper, og erklæringen er ikke ment som en motsetning til det, sa Fagermoen, og presiserer at Frikirken ikke er et «enighetsfelleskap».

Relasjon

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt når vi ber. Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

– Jeg vil vise til to enkle veivisere for livet. De er fra korsveibevegelsen: Å leve enklere. «Enkelhet er en langsom avskallingsprosess – rundt en kjerne av glede». Det handler om å skrelle bort ting, så man finner perlen. Tomas Sjødin var i kloster og omtaler munkens velkomst: «Om det er noe du synes du trenger, skal vi hjelpe deg å leve uten».

Relasjon

Gud handler når vi ber. Bønn utvider hjertet og perspektivet vårt når vi ber. Be Gud velsigne dem vi ber for, be Guds godhet over dem og be om at de må få et møte med den levende Gud.

å være med på Videre Lederkonferanse?

Ord

Ord

Ord

Ord skaper. Spørsmål åpner opp. Sett ord på troen, våg å stille spørsmålene. Del hva Gud gjør. Del Guds Ord og det han minner deg på.

Henriette Schei (17), Bærum Frikirke.

Ord skaper. Spørsmål åpner opp. Sett ord på troen, våg å stille spørsmålene. Del hva Gud gjør. Del Guds Ord og det han minner deg på.

– Jeg har kost meg veldig her, det er et fint avbrekk fra hverdagen. Jeg opplever at jeg har fått mange gode input og verktøy til hvordan jeg kan snakke med venner om troen.

Kamilla Løyning (16), Oslo Østre Frikirke

– Det er inspirerende. Jeg har fått mange nye perspektiver, som utfordrer

meg positivt. Det er gøy at vi unge får være med her, og jeg synes det er trosstyrkende å bruke tid med generasjoner som er litt eldre enn oss.

Ord skaper. Spørsmål åpner opp. Sett ord på troen, våg å stille spørsmålene. Del hva Gud gjør. Del Guds Ord og det han minner deg på.

Vemund Enger (17), Oslo Østre Frikirke

Ord skaper. Spørsmål åpner opp. Sett ord på troen, våg å stille spørsmålene. Del hva Gud gjør. Del Guds Ord og det han minner deg på.

– Jeg synes det har vært utfordrende, på en god måte. Og trosstyrkende. Jeg blir inspirert til å være med og spre Guds ord, i enda større grad.

Foto: Oskar Hadland

– Hemmeligheten kan være å se det vi har, ikke det vi mangler, sier Hilde, og forteller at hun trenger å være i stillhet med Jesus for å være i de rollene hun har.

– Korsveis andre veiviser er å søke Jesus. Sitte stille hver dag. Gud skal vokse, jeg skal avta, sier Grøthe, og viser forsamlingen bilde av kottet hun har innredet med kors og lys, et rom for stillhet. – Det er ikke bare tida som ikke strekker til, men ... alt er av nåde, og hvile i det.

– Uenighet er normalt

Hvorfor er det så vanskelig å lede menighet?

Menighetsledelse var et av seminarene under ansattedøgnet på VIDERE 25.

Jostein Ørum, teologisk rådgiver i Frikirken, ledet en samtale om «Hvorfor er det så vanskelig å lede menighet?» Med seg hadde han Hilde Grøthe, nestleder i kirkesamfunnet, Jarle Skullerud, seniorrådgiver på hovedkontoret, og Kjellaug Andresen, leder av samtalesenteret Normisjon har i Trondheim.

Kjellaug: – En pastor sa til meg: Mellom alle angstanfallene og raserianfallene, er det ganske bra. Høye forventinger skaper veldig tunge skuldre. Redusere ensomheten som leder, ha ledere rundt deg, det kan forebygge konflikter. Noen har en oppfatning om at det ikke skal skje konflikter i kristne kretser. Vi må ikke være overrasket over at det skjer konflikter. Men der det er folk samlet, der blir det konflikter.

Jarle: – Kan vi være i konflikt og drive menighet samtidig? Noen vil kanskje stoppe helt opp, og fortsette når konflikten er løst.

Hilde: – Det hadde blitt lite menighetsliv rundt forbi om vi skulle

stoppet opp ... Vi er jo kalt til noe annet som ledere enn å drive konflikthåndtering. Den hellige ånd slutter ikke å virke. Gud kan gjøre noe i menigheten selv om vi også driver og løser uenighet.

Kjellaug: – Det er mye frykt knyttet til uenighet, til det å bli dømt å ikke være åndelig nok. Hvem er jeg som ytrer meg om dette?

Jarle: – Jeg er glad det står i Bibelen at vi skal tåle hverandre, det kan oppleves lettere enn å elske hverandre. Målet må være å tåle menighetsfelleskapet, tjene Jesus sammen i felleskapet.

Jostein: – Er konflikter alltid dumt, eller er det nødvendig?

Jarle: – Uenighet er ikke en del av syndefallet, men del av skapelsen: Mangfoldet fra skapelsen, at vi ser ting på ulik vist. Oppfordringen blir å lytte for å lære.

Kjellaug: – Det er sunt med litt uenighet. Der alle er enige, kan man stå på stedet hvil.

Les mer fra VIDERE25

Jostein Ørum ledet en samtale med Hilde Grøthe, Jarle Skullerud og Kjellaug Andresen.

– Vekst er et ord som vi kan tygge litt på

Han skulle egentlig bli geitebonde.

Kjetil Karlsen tror det meste han har lært om det å være hyrde nettopp er fra geiteflokken. Som pastor i små menigheter har han vært opptatt av at vekst kan bety mange ting, det trenger ikke bare å handle om antall

Kjetil Karlsen (66) er pastor i 60 prosent i Bodø Frikirke, og en 40 prosent stilling i Songe og Gjerstad menighet på Sørlandet. På lederkonferansen i fjor ble han utfordret til å si noe under temaet «Historiefortellinger fra virkeligheten». Karlsen delte ærlig fra hovedscenen om sider ved pastor- og menighetslivet, som han mener er underkommunisert. I ettertid har han vært gjest hos Jostein Ørum i «Pastorpodden», og delt erfaringer fra pastortjenesten for det han kaller «de små kår».

Lytt til podcasten her:

VEIEN fulgte nettopp Karlsen på årets konferanse. Kjetil Karlsen skulle egentlig bli geitebonde, og han tror han har lært mye om det å være hyrde nettopp i geiteflokken. Å gå sammen med flokken. Foran eller bak. Å «ta seg av», er kanskje noe han har tatt med seg derfra, tenker han. – Når jeg kommer fra en konferanse som denne, er det en stor overgang å komme hjem. Opp gjennom årene har jeg brukt dager og uker på å finne tilbake til gleden og motivasjonen over det lille jeg står i, etter og ha hørt historiene om vekst og suksess. I år har

det heldigvis vært fokus på at vekst kan bety mange ting, det trenger ikke bare å handle om antall.

– Alle kurver peker ikke nødvendigvis opp, selv om man gjør det aller meste riktig. Vi skal løfte fram det som fungerer, selvfølgelig, men det er også en annen side her. Vekst er et ord som vi godt kan tygge litt på.

– Jeg tenker det er viktig å fortsette å snakke ærlig om livet, og menighetslivet, og vil gjerne løfte fram dette som jeg mener også er viktig.

– I alle mine år som pastor har jeg vært hyrde for små menigheter. Jeg synes det er viktig å få frem at det er flere sider ved kirken vår enn suksesshistorier og fortellinger om vekst. Virkeligheten i små menigheter kan være barsk, men samtidig preges den av raus omsorg, sier Kjetil Karlsen.

– Det har vært viktig for meg å være tro. Når det gjelder antall medlemmer, har jeg sluttet å telle. Det handler om enkeltmennesker. Også handler det om å «stå kvar», som en veileder sa.

På lederkonferansen har Karlsen fulgt temasporet som handler om Guds rike på arbeidsplassen og i frivilligheten.

– I Bodø har jeg et lite kontaktnett utad. Så hvordan vi kan frimodiggjøre menigheten der til å nå ut, er noe jeg har lyst å utforske. Vi har kjørt Alpha-kurs, og aner at det allerede gjør noe med menigheten. Jeg håper det vil være med og forme kulturen, og hjelpe oss til å bedre se og bruke det vi har. Gjerstad har lenge vært preget av fraflytting, og i kirken tynnes det i rekkene etter som medlemmene går ut av tiden. Men de som er tilbake er del av en lang tradisjon der de står i tjeneste år etter år, og holder ut selv om kurvene peker nedover. Kjetil Karlsen har valgt å bli, selv om menigheten har blitt mindre. Noen år var de uten eldsteråd, og Karlsen har kjent på at han er alene. Samtidig sier han at det har vært rikt. – Jeg sa til en kollega en gang at jeg hadde to menigheter å forholde meg til. Han syntes synd på meg, med alle krav og forventninger som stilles. Men jeg måtte si som sant var, at jeg har jo fått dobbelt opp med omsorg og forbønn. Jeg har fått tillitt, og det har forløst frimodighet og nådegaver. Så jeg vil heller si at det har vært en velsignelse å få være hyrde i to menigheter.

Se

SALESMAN (1969)

Denne dokumentaren fra slutten av sekstitallet skildrer en utdødd art: dørselgere. Vi får følge en gjeng mer eller mindre sleipe middelaldrende menn som reiser rundt USAs østkyst for å selge store, dyre, illustrerte bibler til arbeiderklassefamilier som ikke alltid har råd til disse luksusvarene.

De billige motellene selger-gutta tar inn på speiles i de nøkterne, små stuene som blir salgsarenaer. Kunde og selger veksler konstant mellom sjarm og frekkhet, vekket av desperasjon. Desperasjon, fra selgerne som ikke møter salgskvotene, og kundene som gjerne vil vise seg frem for kameraet, men ikke har råd til statussymbolene som er til salgs.

Et unikt realistisk og overbevisende innblikk inn i en annen tid og en annen hverdag, som ellers ofte skildres mer forenklet.

Lytt

VANESSA AMARA - FONETICA AMARA

Fonetica Amara er en plate i Plunderphonics-sjangeren. Det vil si at ingenting ble spilt inn nytt for albumet, men sangene er i stedet laget ved å klippe og lime (sample) fra andre opptak, sanger, filmer, nyhetssendinger osv.

Fra et avsidesliggende musikkstudio i Island, uten hverken wifi eller mobildekning, har den danske duoen Vanessa Amara konstruert sanger filer funnet på gamle harddisker. Et lappeteppe av fragmenter fra en bred mengde sjangere: basstoner fra Bachs orgelfuger sys sammen med korte fragmenter med vokal fra en moderne popsang, mens trompeter og kor fra et gammelt film-soundtrack ligger i bakgrunnen.

På magisk vis har de fått dette til å høres samstemt ut. En helt unik musikkopplevelse!

JUNICHIRO TANIZAKI – IN PRAISE OF SHADOWS

En hyllest til treverk som er blitt farget mørkt gjennom årevis med bruk, varmt diffust lys og små, stille rom. In Praise of Shadows er en kort bok, egentlig mer et essay. Skrevet I mellomkrigsårene, en periode da vestlig teknologi, kultur og estetikk fikk mer og mer plass I Japan.

Tanizaki kontrasterer vestens sterke lys med det myke, dempede lyset som tradisjonelt preger japanske hjem og templer.

Boken er mer enn bare en utforskning av fysiske lysforhold, men også et uttrykk for følelsen av ro, en stillhet som kan gå tapt i en moderne hastverkshverdag. Hans betraktninger om kunst, arkitektur og hverdagsliv åpner for en dypere forståelse av japansk estetikk og livsstil.

Luthersk anno 2025

I god tid før Frikirkens 150- årsjubileum vil vi blankpusse hva det vil si å være en luthersk kirke anno 2025.

Birger Løvlie trekker tråder tilbake til Frikirkens stiftere. – Det meste av det vi forbinder med å være lutherske, handler om å ta katekismen på alvor: Forståelsen av Guds ord og embete kan vi lese ut av Luthers forklaring til første bønn i Fader vår.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Birger Løvlie har en doktorgrad i teologi, og er dosent emeritus ved Institutt for religion og livssyn, Høgskulen i Volda. Løvlie er teolog og pedagog, og har særlig arbeidet med norsk og skotsk kirkehistorie, med vekt på kirkeordning, vekkelse og religiøs dikting.

Som forsker kjenner han ikke bare læren og kirkehistorien, men han er lommekjent i «kjerka» som i 2027 blir 150 år.

Oppveksten i Songe Frikirke var formende:

– Det å være luthersk i Frikirken har alltid vært knyttet til den lille katekisme. Alltid vært knyttet til dåpen. Jeg lærte luthersk dåpssyn på skolen, og prak-

sisen lærte vi i Frikirken. Ord og uttrykk fra katekismen ble prenta inn i oss, forteller han.

– Oppveksten i Songe Frikirke var også et brutalt møte med en sterk pietisme. Risikabel for sarte sjeler. «Med et uttrykk fra en sang vi lærte på skolen: «Mer svart er synden ingensteds». Jeg fikk solid trening i å opponere, og det har nok hengt ved meg siden. Da jeg redigerte «Ungdomsbladet» noen år i studietida, skrev jeg litt harselerende om overdreven strenghet, såpass dristig at jeg fant å måtte overlate redigeringen til andre.

For en blankpussing av det å være luthersk kirke, trekker han fram følgende:

– Alle bør lære seg Luthers forklaring til de tre trosartiklene og la det være basis for troslivet. Start dagen med forklaringa til andre artikkel: Jeg tror at Jesus Kristus er sann Gud ... og min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens makt … for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike, osv. Så kan du gjøre korsets

tegn og si: Slik vil jeg leve i dag, sier Birger Løvlie. Så vil han legge til at det meste av det vi forbinder med å være lutherske, handler om å ta katekismen på alvor: Forståelsen av Guds ord og embete kan vi lese ut av Luthers forklaring til første bønn i Fader vår.

Skriften

– Skriften som den klare sannhet, i vår tid, må vi komme til en fornyet felles forståelse av Kristus som skriftens sentrum, Jesu Kristi person og verk. Det er skriftens klare budskap. – Være i sannhet, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Respektere hverandre, at vi er underveis og respektere at vi lever troens liv. Bjørnson sa at troen er det viktigste, at vi søker sannheten. Kirka skal være et sted for alle, alle som søker og vi utfordrer hverandre til tro. Det er bare EN sannhet, men mange veier til sannheten, mener Løvlie, og føyer til: – Det er en balanse mellom å være troende og være skråsikker. Og vi er alle underveis, til og med Paulus mente det om seg selv (Fil 3, 12). Min tilnærming til Bibelen bygger på den nikenske trosbekjennelse. Der står det at det er

Den hellige ånd som har talt til oss ved profetene.

Så enkelt og så vanskelig?

– Ja, hele reformasjonen kan forstås som en forenkling, sier han.

Fra omtalen om kristendomsfaget i norsk skole, står det fra 1969: «Samlet sett skal undervisningen gi et levende bilde av Jesus Kristus som frelser og herre». – Det er dette det handler om, derfor trenger vi skriftens klarhet.

Det allmenne prestedømme

I blankpussingen av det å være luthersk, er det menigheten, grasrota, det enkelte medlem, han vil snakke om. – I så måte er det allmenne prestedømme det viktigste anliggende i vår tid. I en ensidig geistlig tradisjon som lutherdommen har levd under i Norge (Dnk), er dette en hovedsak å slå fast. Det handler om luthersk forståelse av kirken, i kontrast i til pavekirken. Man kan gruppere kirkene på verdensbasis i to. De som er styrt av et presteskap, og lutherske kirker som vår, som er de troendes forsamling, der nådemidlene forvaltes. Vi alle er et hellig presteskap, som har tilgang til nådens trone og har fullmakt til å kalle seg prester, sier Birger Løvlie til VEIEN.

– Det handler om en rettighet overfor Gud, og en myndighet som kirke. Menigheten forvalter Guds gave gjennom de mennesker de kaller.

– Da Frikirken ble dannet, var det avgjørende samspillet mellom menighet og prest. Istedenfor at presten skulle gjøre det alene. Slik en forstod det å være luthersk.

Frikirkestifterne tok kirketukten av hendene på presten. Menigheten skulle være med på det.

– Men det ble ikke bedre av den grunn. De gjorde det uten forståelse av at mennesker kan snuble og være underveis. Frikirken har fortsatt en vei å gå her. Flere hadde hatt godt av å høre Frikirkens bønn om tilgivelse. Når vi utredet Vern om lære og liv og hadde vi også et forslag om at Frikirken burde gjøre kjent, det å be om unnskyldning overfor de som føler seg

urettferdig behandlet. Mennesker har blitt nektet vielse fordi de hadde et barn fra utenfor ekteskap, eller at den de skulle gifte seg med ikke var en kristen. Vi ønsket egentlig å be folk kontakte pastor og eldsteråd, og søke om å få sin sak omgjort. Slik kunne Frikirken få anledning til å be disse menneskene om unnskyldning.

Blankpusse kirkeordning

Birger Løvlies anliggende er altså å fremheve lokalmenigheten:

– All tjeneste i menigheten ble av stifterne omtalt som nådegavebasert. Det heter tjeneste, og ikke embete. I

– Ordinasjonen er å forstå som respons på menighetens kall. Når en pastor nå går ut av sin tjeneste fordi man for eksempel opplever at menigheten har et annet syn i samlivssaken enn det han eller hun har, da har man egentlig ikke forstått det egalitære.

Tilsynsmannen kan heller ikke ansette en person i enkeltmenighet, det må være menighetens avgjørelse, sier Løvlie, med referanse til konkrete eksempler. Han er opptatt av at aktuelle debatter ikke må gjøre at den lokale menighets myndighet undergraves. Frikirkens kirkeordning mener han er helt tydelig.

«... i så måte er det allmenne prestedømme det viktigste anliggende i vår tid.»

spørsmål som har med liv og lære å gjøre, er det menighet bestående av ordinerte (inkl. pastor) og medlemmer, som skal avgjøre. Det er ikke tilsynsmenn som skal avgjøre lokale forhold, presiserer han: – Den meldingen (se QR) som kom fra tilsynsmenn og synodestyret, blir feil. Sitat «Lærespørsmål hører ikke til de spørsmål som avgjøres av menighetsmøtet». Det mener jeg er feil. Menigheten har myndighet i lærespørsmål, sier Birger Løvlie.

– Menigheten skal ta stilling til alle tjenester, det er kall og tjenester som skiller oss. Derfor har vi ulike oppgaver. Men det er menigheten som skal stemme og ansette en pastor. Tilsynsmannen skal ha samtale før ansettelse, men det er menigheten som kaller sine, sier han, og presiserer «det allmenne prestedømme» som myndighetsbegrep.

Til dette med det allmenne prestedømme. Noen hyrder har vel opplevd at hjorden gjerne kunne være lettere å lede. Det kan være slitsomt med det myndig lekfolk?

– Livet er slitsomt, sier han, og ler litt. – Jeg vil si som Sigurd Aske sa til oss studenter, «en pastor må vise ydmykhet ... den kan godt være falsk». Møter du skepsis i menigheten, det er noe du må kunne bære. «Take time and teach them». Må bruke tid til å snakke varmt for å lære dem. Er menigheten slitsom, er det en forholdsvis overkommelig lidelse for en pastor. Du må lytte til menigheten. Og hvis du ikke kan bære over med menighetens standpunkt, ... da må pastoren finne seg noe annet å gjøre. Igjen er han tilbake til menighetens myndighet, i henhold til Frikirkens kirkeordning.

Hans historiske artikkel om «Kirke nedenfra» kan leses i sin helhet på Frikirken.no:

Hva er kult med Luther?

Vi stilte to spørsmål til en bredde av ansatte. Her kan du lese svarene til de som vågde å svare på ett, eller begge spørsmålene:

1.Hva er kult med Luther?

2.Hva er viktig for deg, mht å være luthersk i 2025?

Martin Hasseleid, FriBU

1. Martin var ikke redd for å gå foran, bli skitten på hendene og utfordre et satt system. Det at frelsen er en gave og ikke noe man kan kjøpe seg til, eller gjøre seg fortjent til, står stødig den dag i dag. Han har hatt betydning for bl.a. ytringsfriheten vi setter høyt, og er et forbilde i at én kan få til mye selv om oddsen er lav! Han fikk frem budskapet sitt og det han mente var rett, med god drahjelp av datidens sosiale medier (boktrykkerkunsten).

Lívia Cerqueira de Souza Hodne, pastor i Bryne Frikyrkje

2. Nådeforkynnelsen i luthersk teologi, er det jeg vil trekke fram. Det er veldig fint. Kirken i Brasil er veldig påvirket av USA, at JEG velger Gud. Der har man sterkt fokus på vilje og disiplin. Tilbake til nåden, det å kunne være i nåde, hvile i nåde, det betyr mye

for meg. Jeg er en «gjører» og er disiplinert, men det å oppleve nåden gjennom ulike ting i livet, er noe som BÆRER. I dåpen, det å bli BÅRET til dåpen, er noe nydelig. Det viser at alt er ikke avhengig av min tro, men at jeg også kan bære noen fram i tro. Det er frigjørende!

Lars Øystein

Folkedal, pastor i Karmøy og tilsynsmann i Vestre

2. Jesus alene: At Jesus er Herre i våre liv, vår tjeneste og i våre menigheter. At det er han som setter agenda.

Ordet alene: At Guds ord forblir vår rettesnor, ikke tolket «i vårt bilde», men at vi lar oss forme i Guds bilde. At vi heller «legger noen vers vi ikke forstår» på ei «ventehylle» eller gjemmer dem i hjertet som Maria – i stedet for å tolke dem ut av tiden. Vi har ikke krav på å forstå alt. Vår oppgave er å stole på Herren.

Luther var også et menneske, en katalysator for endring i sin tid. Han

gjorde mange feil, og mye av det han satte i gang førte med seg lidelse. Som gode lutheranere må vi også lære av feil som Luther og påfølgende lutheranere har gjort. Det blir også en del av arven som «luthersk i 2025.» Vi holder fortsatt på med å vandre fra grøft til grøft, som Luther. Kanskje er det vårt lodd til Herrens Dag kommer?

Hilde Margrethe Sæbø, pastor i Smaalenene Frikirke

1. At han våget å ta konsekvensen av sin nye innsikt, og følge sin overbevisning. Munken Martin valgte seg et nytt etternavn; Luther. Eleutheros på gresk betyr «den befridde». Luthers oppdagelse av den rettferdigheten Gud gir oss av bare nåde, satte ham først og fremst fri fra skyld. Jeg ser for meg at det også gjorde ham mer fri ifra menneskers dom. Spørsmålet «Hva vil andre si?» hadde ikke lenger makt over de valgene

han tok. For ham var det Skriften alene og nåden alene som gjaldt.

Munken Martin opplevde at Gud møtte ham med dom og avvisning, men der han sitter i tårnrommet og leser Romerbrevets første kapittel opplever han i stedet at Gud bøyer seg ned og i Kristus gir ham alt det han trodde han selv måtte få på plass. Derfor hans tredje reformatoriske spissformulering: Jesus alene.

Jeg setter stor pris på at broder Martin stod for en jordnær åndelighet, og forsøkte å legge troen til rette for vanlige mennesker. I vår samtid er det jo så viktig å starte med skapelsens nåde. Tenk at nettopp slik starter Luther. Han var tydelig på hvordan Gud har skapt oss og øser ut sine gaver: mat og drikke, hus og hjem, familie, alt det vi trenger – alt av faderlig godhet uten at vi har fortjent det (Luthers lille katekisme).

I disse tider er det jo også kult å minnes Artikkel VII. i Den augsburgske bekjennelse OM KIRKEN. «Like ens lærer de at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.»

1.Hva er kult med Luther?

2.Hva er viktig for deg, mht å være luthersk i 2025?

2. Å selv hvile i Guds nåde, og formidle den på en frigjørende måte. Min lengsel for menighetene våre er at de skal få hvile i nådemidlene, Ord og sakrament. Og Ordet, det Bibelske budskap, mener jeg Den augsburgske bekjennelse gir oss den beste hjelp til å forstå og anvende. Jeg tror Luther hadde likt at vi ved innledning til nattverden sier: «I nattverdmåltidet har Jesus på en særlig måte lovet sitt underfulle nærvær, han som gir tilgivelse og oppreisning, håp og evig liv.»

Hvorfor jage etter Guds nærvær ved hjelp av nymotens metoder eller på

spesielle steder, når vi i nattverden er invitert til nådens fellesskap med Frelseren?

Dåpen er også viktig for meg. Jeg vil gjerne løfte fram dåpen som det

kirkene heller ... Jeg ser ofte for meg situasjonen med han som kom til himmelen, hvor erkeenglene leter i dokumentasjonen. De finner ikke at vedkommende har fremført noe

Jeg setter stor pris på at broder Martin stod for en jordnær åndelighet, og forsøkte å legge troen til rette for vanlige mennesker

nye gudsfolkets paktstegn, og frimodig forkynne vår kirkes dåpssyn.

At vi døper små barn framhever tro som relasjon, og barna som fullgode medlemmer av Guds familie. Les gjerne Teologisk fagråds dokument om Frikirkens dåpssyn. Et luthersk syn på dåpen lærer oss noe viktig om hva tro er, nemlig først og fremst tillit til Gud (ikke først og fremst kunnskap om), noe mennesker i alle livets faser og situasjoner kan ha på ulikt vis.

John Arne Gladsø, pastor i Steinkjer

Frikirke og tilsynsmann i Nordre

1. Det «kule» med Luther for meg personlig, og som jeg ønsker å formidle i det daglige, er gjerne disse fem «tesene».

vitnesbyrd om sin tro, han er heller ikke registret blant de døpte, han kan verken trosbekjennelsen, budene eller Herrens bønn. På spørsmål om «hvordan har du havnet her?» svarer han; «Han som hang på korset ved siden av, sa jeg kunne komme» ...

Kristus alene, noen av oss har behov for å blande inn så mye annet, men kun Kristus setter mennesker fri. Jeg blir mer og mer trygg på dette utsagnet gjennom bl.a. vitnesbyrdene til de som er nye på trosveien.

Æren til Gud alene, Han som er skaper og opprettholder skal ha all ære.

Dette er en lære som er så radikal at den godt kan kalles kul ...

Jeg syns de gjør grunnlaget for kristen tro «holdbart».

Troen alene, fri for avlatshandlinger, ref. Romerbrevet.

Skriften alene, Luther pekte lite på seg selv, men på Guds ord. Hva sier Guds ord? Bibelen må stå over «paven», tradisjoner, følelser, samfunnsnormer etc.

Nåden alene, ikke helt vanlig i dagens samfunn, og kanskje ikke i

Den er i tillegg så «enkel», at selv jeg kan tilegne meg dette.

2. Så tror jeg at å være en Luthersk kirke handler mye om å være ekte. Mennesker har en egen evne til å komplisere mye. Når jeg møter søkende mennesker i dag, så er de lite opptatte av hva kirkesamfunnet heter, men om vi som kirke er ekte. Luthersk lære står seg godt også i 2025, den er livsnær, troverdig og ekte.

Hilde Margrethe Sæbø

Jon-Arne Frøyland, tilsynsmann i Østre

1. Vet ikke om kult er det riktige ordet, men han satte spor ved at han:

Oversatte Bibelen for å gjøre den tilgjengelig for vanlige folk.

Viste mot og fulgte sin overbevisning, selv om det kostet, da han tok et oppgjør

med maktmisbruk i kirken. «Her står jeg, og kan ikke annet» skal være hans berømte ord.

Var glad i den gode samtalen rundt et måltid.

2. Å ta vare på evangeliet om Jesus Kristus, de gode nyhetene om at vi er frelst av nåde, ved tro, ikke egne prestasjoner.

Det allmenne prestedømme. At alle troende har en stemme og en

tjeneste.

Det hverdagslige. Luther så på arbeid som en gudstjeneste, og la til rette for husandakter i hjemmene. Det kristne livet leves i hverdagen, i det jordnære og relasjonelle, og er mer enn det som skjer i kirkebyggene.

Vi fortsetter tematikken i neste nummer

Ny leder på Nordtun HelseRehab

Mona Mork er ny daglig leder ved Nordtun HelseRehab. – Noe av det viktigste er å bli kjent med personalet, og finne min plass her.

Tekst Geir Arne Johansen – Som ny leder er målet først og fremst å sette meg inn i driften, for dette er en god bedrift som har jobbet veldig bra over tid. Så synes jeg noe av det viktigste er å bli kjent med personalet, og finne min plass her. Det tar litt tid, men nå er jeg rundt og hospiterer på de ulike avdelingene. Og det er både artig og givende. Kjøkkenet står for tur neste gang, sier Mona Mork.

– Jeg har sittet i styret en periode, så jeg har jo blitt litt kjent med Nordtun gjennom styrearbeidet. Det jeg ser er at «Nordtun-ånden» er ganske sterk her. For vi er jo en ideell stiftelse, med en ganske sterk driftstilnærming og ansatte som har en ideell tilnærming til å hjelpe folk. Også synes jeg at verdibegrepet til Nordtun, som er «Sett, hørt og tatt på alvor», er med og synliggjør den tette og personlige oppfølgingen som pasientene får fra de ansatte. Det oppriktige ønsket om å hjelpe. Vi hører hvor fornøyde folk er, når de drar herfra. Det gir en ordentlig godfølelse. Det er godt å komme inn døra som ansatt, og det er tydelig av tilbakemeldingene vi får, at det er godt å komme hit som pasient også. Nordtun har faktisk 40-årsjubileum i år, så det skal vi feire.

På hvilken måte vil du si at eierforholdet til Frikirken preger det daglige virket ved Nordtun HelseRehab?

– I det daglige merker vi ikke så mye til Frikirken, ut over at vi har styremedlemmene våre. Jeg tenker det både hadde vært nyttig og hyggelig med et større engasjement fra eiersiden i forhold til den daglige driften, når det gjelder diakoni, strategi og omstilling. Men også i forhold til økonomi, investeringer og rammebetingelser. Det hadde vært positivt for begge parter, tror jeg. Jeg ser uante muligheter hos Nordtun, og det å kunne videreutvikle tilbudene her, sier Mork.

Per-Steinar Krogstad er styreleder ved Nordtun HelseRehab, og han er forelagt daglig leders kommentar om Frikirkens engasjement på eiersiden.

– Styret ser på muligheter for videre

utvikling av Nordtun, med tilhørende eiendommer. I en slik prosess hadde det vært fint å forholde oss til en eierstrategi. Men vi har et godt sammensatt styre med god og komplementær kompetanse, som er handlekraftig og i stand til å ta gode beslutninger for Frikirken som eier. Frikirken er godt representert i styret, som er svært fornøyd med at vi har fått Mona Mork som leder på Nordtun, sier Krogstad til magasinet VEIEN.

Hvilke utfordringer står Nordtun overfor i tiden som kommer?

– Vi har et anbud fra Helse Nord, og det utgjør det meste av vårt grunnlag både lønnsmessig og driftsmessig. Det som truer oss nå, er at Helse Nord diskuterer omstilling. Det slår fort bunnen ut av markedet vi jobber i, at de ønsker å dra mye av det tilbudet vi gir ut fra egne rekker. Så det er en tanke vi gjør oss forløpende, hvordan vi skal holde oss flytende og hva vi gjør videre. Vi må hele tiden jobbe for å være i loopen, og levere på det som Helse Nord sier og samtidig se på hvordan vi skal klare å gi et best mulig tjenestetilbud. Vi ser jo at behovet for tjenestene vi leverer er økende i samfunnet, men så gjenstår det å se hva Helse Nord går inn for i sitt omstillingsarbeid, sier Mork.

Les mer i nettsaken

Et 25-årig kraftverk

Kraftverket er 25 år, og menigheten er blitt en suksess. Siste året samlet de i snitt 110 unge til gudstjeneste hver søndag. Flere kommer til søndagsskolen, og de satser friskt på nytt Tweens-arbeid. VEIEN har møtt kraftverket, for å se hva kirkesamfunnet kan lære av menigheten på Bislett.

Tekst Geir Arne Johansen Foto: Kraftverket og Geir Arne Johansen

Ifølge menighetens pastor Kjetil Gilberg, kjennetegnes Kraftverket av at menigheten har en stor overvekt av studenter og unge voksne. Musikken skiller seg ut i stil og kvalitet, og stilen er hverdagslig, uhøytidelig og laidback. Menigheten følger kirkeåret, framfor å lage temagudstjenester.

– Vi jobber for at gudstjenesterommet skal være trygt, samme hvordan du har det. En stor gruppe skeive har Kraftverket som sitt åndelige hjem. Folk kommer inn med ulik type spiritualitet, men vi samles og forenes rundt troen på den oppstandne Jesus, sier Gilberg.

Radikal inkludering

Uttrykket «radikal inkludering» er brukt om Kraftverket. Hva legger du i det?

– Det er ikke mitt ord. Men jeg har hørt de to ordene fra flere, når de prøver å beskrive et av Kraftverkets kjennetegn. Om det er riktig, er ikke opp til meg å bedømme. Men det er utvilsomt et mål. Vi ønsker oppriktig at det skal være trygt å være sårbar i menigheten. Og vi tenker at mangfold er et hedersord. Både når det gjelder grad av tro, legning, alder, livssituasjon og interesser.

Har du et lederideal?

– Det er mange måter å lede på. Et ideal for mange, er at en leder skal gå foran slik at flokken kan komme etter. Også jeg går foran i enkelte situasjoner. Men jeg er så luthersk av meg, at jeg lar meg lede av det allmenne presteskap, like mye som de lar seg lede av meg. Jeg ønsker at det skal være

I ti år har menigheten invitert papirløse flyktninger til middag hver torsdag

uproblematisk for alle i Kraftverket å si sin mening, også når de er uenige med meg. Dessuten har jeg fantastiske eldste og andre hovedledere rundt meg, som alle vil det beste for menigheten. Vi leder sammen, sier Gilberg.

Han prøver å komme så tett som mulig, både på mennesker og situasjoner. Være der det skjer, og ha god tid til å lytte til så mange som mulig i menigheten. Bli kjent, oppmuntre og gi klapp på skulderen til alle som har en tjeneste.

– Relasjonsledelse er et ord jeg liker. I Kraftverket har det også blitt viktig for meg å lede ved å stå i ro. Oslo er forandret på mange måter de siste årene. Folk lever travle liv, skifter jobb og kjæreste og nabolag. Også i menigheten er det mye utskifting og gjennomtrekk. Jeg tror kanskje den viktigste måten jeg kan lede på, er å være en stabil person som blir stående der jeg er. En å manøvrere etter, midt i folks tempo og uro. Dette har vært utfordren-

de noen ganger, for jeg har vært her lenge. Og også jeg har vært fristet til å skifte beite. Men jeg ser på de andre som her vært i menigheten lenge. Bare ved å være her, har de en enormt viktig funksjon. Det inspirerer.

Jesus-sentrert

– Forkynnelsen er Jesus-sentrert. Og vi ønsker at den skal være oppmuntrende og oppløftende, samtidig som den er utfordrende. Det er også et mål å invitere inn eksterne forkynnere som har andre perspektiv og en annen stil, enn oss som til enhver tid er ansatt. Også her ønsker vi ulike stemmer, som til sammen kan skape et bredest mulig bilde av Gud.

– Troverdighet er også et ideal. Hver søndag er det folk i benkeradene uten en tro, eller med et anstrengt forhold til tro og kirke. Det er en gave for oss som forkynnere, som gjør at vi må strekke oss langt i å unngå selvfølgeligheter og internt kristent språk. Vi jobber mye

med å gjøre budskapet relevant for hverdagslivet, til mennesker som i stor grad beveger seg utenfor kristne miljø, sier Gilberg.

Middag for papirløse

Kraftverket driver et utstrakt diakonalt arbeid. Drømmen er at alle som ønsker det skal spille ut sine evner, interesser og engasjement i Kraftverket. Og at mest mulig arbeid skal springe ut fra grasrota. Arbeidet med papirløse flyktninger er et eksempel.

– En i menigheten hadde stort engasjement for denne svært sårbare gruppen, og brukte anledningen til å vise dette på en weekend. Der ble ideen om å servere middag en gang i uken født. Senere ble dette utvidet til å ha tidebønn for de som ønsker det, og dele ut mat fra matsentralen. Ut fra

dette har vi knyttet band, og blitt venner med en gruppe som sårt trenger nettverk. Nå er dette 10 år siden, og arbeidet har gått ukentlig året gjennom. Uten at vi som er ledere skal ha noe av æren for det, sier Gilberg.

Noen ønsker ifølge pastoren å gå rett inn i etablerte oppgaver.

– Der har vi flust å tilby, og jeg vil anslå at vi har drøyt hundre frivillige som bidrar fast hver måned. Andre har gode grunner til å ikke bidra, det er helt uproblematisk. Men utgangspunktet vårt er å spørre: «Hva har du lyst til?» Hvis vi får et konkret svar fra noen med drømmer og startegenskaper, følger vi opp: «Hvordan har du tenkt å gjøre det? Og hva trenger du?»

– Det er noen titalls ukjente innom hver søndag, og mange av disse ønsker å slå seg til ro. Den beste måten å

tre om Kraftverket

Ida Vesteraas (39) er fra Oslo, og har vært medlem i Kraftverket i 20 år.

– Det er vanskelig å sette ord på det. Det betyr veldig mye. Jeg har veldig gode venner i menigheten, og mannen min og jeg har et barn som har vokst opp her. For oss er Kraftverket en trygg base i byen.

inkludere nye, har vist seg å bli med i en husgruppe eller bidra i det frivillige arbeidet. Men det er viktig at dette skal oppleves som et tilbud, ikke som et press om å bidra, understreker Gilberg.

Da menigheten feiret 25 år i oktober, var det med pølsefest, konkurranser og leker for barna. Deretter en festgudstjeneste, før de hadde nachspiel på Rockefeller (bildet).

Hva betyr det for deg å være en del av fellesskapet i Kraftverket?

Daniel Asprusten (30) er fra Sandefjord, men bor i Oslo. Han er ikke medlem, men forteller at han går sporadisk i menigheten.

– Jeg synes det er fint å være en del av et veldig aksepterende fellesskap. Det er en styrke menigheten har. Også er det veldig bra musikk her. Men fellesskapet er aller viktigst. Jeg hørte først om Kraftverket fra venner sist gang jeg bodde i Oslo, så jeg har visst om menigheten lenge. Det er fint å endelig være her.

Sondre Sten (24) fra Asker, er i Kraftverket for første gang denne ettermiddagen. Han er akkurat ferdig med en bachelor i musikk og er med på gitar i bandet i dag, etter at vennene hans spurte om han ville være med og spille.

– Det er kjempekoselig. Mitt inntrykk er at dette er en forsamling med lave skuldre, som samarbeider godt og har en veldig positiv innstilling. Jeg kjenner ikke til Frikirken fra før, men tenker jeg vil være med og spille her igjen.

– Der spilte Konradsen, et av de mange bandene med musikere fra Kraftverkets musikkmiljø. Det ble en dag med mange sterke opplevelser, og tett samhold. Samtidig som det var utrolig fint å både se og høre, hvor stor betydning menigheten har og har hatt i mange menneskers liv.

Satser stort på Tweens

Eric Tryland er siden august i fjor ansatt i halv stilling som barne- og ungdomsarbeider i Kraftverket. Han leder Tweensarbeidet i menigheten, som har en visjon om å nå flere enn egne medlemmers barn.

– Vi hadde et møte med de fem faste jentene i menigheten som er mellom 11-14 år (Tweens). De er vokst opp i menigheten, og kjenner hverandre godt. Jeg lanserte drømmen om å starte en «klubb» for barn i deres alder, og forsøke å nå ut til barn utenfor kirkeveggen vår. De kicket på ideen! «Hva om vi ble 100 stykker?», sa en av jentene. Vi har nå landet på navnet: «HUNDRE». Sammen skal vi «gønne på», og få i gang Oslos kuleste Tweens- arbeid, sier Tryland.

Han forteller at jentene har tatt med

en ny venninne hver på de første fire tweenssamlingene, og at dette gjerne er barn som forteller åpent at de aldri har vært i en kirke før.

til «HUNDRE». Ingen skal dra hjem uten å ha blitt sett, blitt lyttet til, fått en high-five fra en leder, eller hørt en liten historie om Jesus.

– Forkynnelsen er Jesus-sentrert. Og vi ønsker at den skal være oppmuntrende og oppløftende, samtidig som den er utfordrende. Kjetil Gilberg

– Vi møtes fredager mellom kl.2022. Barna blir møtt av lederne i døra, og får hvert sitt lodd. Vi har ulike konkurranser, og ønsker å gi bort noen artige premier på hver samling. I tillegg har vi etablert en bildevegg, der alle «nye» kan ta en selfie med polaroid-kamera. Det er delt opp 100 ruter på plakaten, og alle får hver sin rute. Det er en kul måte å vise at vi både ønsker og sikter på å bli flere, forteller Tryland.

– Etter en lek, kjører jeg en liten andakt. På idémøtet i høst var jentene helt enige om at vi må ha en andakt på hver samling, med mål om å fortelle om Jesus til de som ikke har hørt noen av fortellingene i Bibelen. For meg er denne «samtalen» hele grunnsteinen

Hva kan kirkesamfunnet

lære av Kraftverket, og av deres suksess?

– Kraftverket er et troverdig kristent vitnesbyrd, i ord og handling, midt i storbyvirkeligheten og det postmoderne Norge. Mange mennesker får uvurderlig hjelp og fellesskap for sin trosbekjennelse i dette menighetsfellesskapet. Det var mitt hovedinntrykk da jeg ble bedre kjent med menigheten, som tilsynsmann i Østre presbyterium i perioden 2019 til 2024. Kraftverket kan lære oss mye om hvordan være tro i tiden vi lever i og tro mot visjonen for menigheten, sier Geir Øystein Andersen, daglig leder ved Frikirkens hovedkontor.

– Drivkraften i Kraftverket er nåden og Jesu fullbrakte verk, og i dette et inderlig ønske om å være et hjem for alle. Forbindelsen mellom hverdag og kirke framheves. Visjonen er hverdagen inn i gudstjenesten, og Gud inn i hverdagen. Her skal du ha det fint, og være deg selv. Her skal du komme, og være sammen med mennesker som gleder seg i fellesskapet med Gud og hverandre. Her er alle velkommen. Menigheten er et forbilde i hva det kan bety å følge Jesus i Oslo i vår tid. De tar alle menneskene som søker til fellesskapet veldig på alvor. Mange unge mennesker, studenter, familier, byen og frikirkefellesskapet nyter godt av menighetens trofaste etterlevelse av sin visjon og sine verdier. Varm velkomst når fram og inkluderer mange. Menigheten gir et innbydende og stort rom å komme til. Jeg opplever at denne menighetsprofilen først og fremst er født ut av et stort hjerte for byen, mennesker og miljø som menigheten er sendt til, ikke menighetens interne anliggende, sier Andersen.

– Vi kan lære og la oss inspirere til å holde hjertet mykt og varmt, gjøre porten vid og døren høy. Menigheten styrer ikke først og fremst etter plandokumenter og utarbeidede strategier, men mer organisk etter det de opplever som lokale forhold og behov. Dette gjør seg også gjeldende i oppfølging og rekruttering av ledere, i trosopplæring og søndagsskolen, og i utadrettet diakoni, sier Andersen.

Jon Arne Nygård er pastor i Bærum Frikirke, og har tidligere jobbet som menighetsveileder i Frikirken. Han var tett på da den første spiren, som skulle bli Kraftverket menighet, begynte å vokse.

– Jeg gikk i prosess med Kjetil Gilberg, som var selve nøkkelen her. Etter en tid med husfellesskap på Mortensrud, samlet han et team av folk som ville være med i prosessen videre. Så møtte jeg dem en gang i måneden over et års tid. Jeg utfordret dem på hva de skulle, og hva de måtte tenke gjennom. De startet først opp i «Katakomben», som er en nedlagt kafé i Akersgata. Flere kom innom og etter hvert holdt de gudstjeneste annenhver søndag, sier Nygård. Høsten 1999 blir Kraftverket formelt registrert og dannet som en egen menighet i Den Evangelisk Lutherske Frikirke, og i fjor feiret de 25 år som menighet. Jon Arne Nygård tror det særlig er to forhold som har vært avgjørende for at menigheten har vokst og fortsetter å vokse. – Det at de hele tiden har visst hvem de er til for, er den ene viktige delen. Kraftverket vil være en menighet som formidler troen på en måte som er relevant for mennesker som bor i Oslo, og være et naturlig alternativ for mennesker som ikke er vant til å gå i kirken. Den andre er at alle slike grupper er forholdsvis homogene til å begynne med, og etter hvert vokser de til. Kraftverket fikk også utfordringer da folk ble travle og gikk fra singel- til familieliv. Mange flyttet ut av byen, og menigheten sleit litt med det i starten. Men de klarte overgangen. De har fortsatt DNA-et som handler om å være der for unge og urbane, samtidig som de har klart å bevare familieaspektet. Det er ingen selvfølge å klare en slik overgang. Veldig mange ender opp som én-generasjonsmenigheter. Så jeg tenker det er noe å lære av den omstillingen de har klart. Å bevare DNA-et som ligger der fra begynnelsen, og samtidig ta de utfordringene som kommer.

Åpnet for fellesskap

«Du vil alltid være vår åndelige mor», skrev Jonathan Prabosh Mahendran under nyheten om at Anne Mari Schiager Topland ville slutte som ansatt i Frikirken. Det tamilske fellesskapet i Groruddalen setter ord på hvilke gode spor hun har satt.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Høstens mest leste sak på magasinetveien.no og på kirkesamfunnets Facebook-side «Frikirken i Norge», var nyheten om at Anne Mari Schiager Topland slutter som pastor i Frikirken, og hvorfor. (les nettsaken i QR)

Topland har vært misjonær i Japan, pastor i lokalmenigheter og hun var også Frikirkens første kvinnelige nestleder i kirkesamfunnet. Et av sporene hun setter, er innen planting.

Anne Mari Schiager Topland har sammen med flere etablert utadrettete husfellesskap i Groruddalen, som et planteprosjekt i Frikirken. Gjennom «Grorudfellesskapet» har hun vært involvert i naboers liv og andre kirkeplanter i denne delen av Oslo.

Sarah og Jonathan Prabosh Mahendran fra det tamilske fellesskapet Calvary Nådemisjon, googlet og fant fram til Topland og Frikirken, som bosatt i

samme del av Oslo.

– Jonathan kontaktet meg fordi han og kona og menighetsfellesskapet som vokste fram hjemme hos dem øst i Groruddalen, hadde behov for lederfellesskap og tilsyn. De leste om de ulike kirkesamfunnenes strategi for menighetsplanting, og han «fant» meg i Frikirkens artikler om Groruddalen. Vi delte troshistorie og ledererfaringer med hverandre, og drømmen om at det skal vokse fram flere fellesskap i nabolagene i Groruddalen, forteller hun.

Da nyheten kom om at Schiager Topland slutter som ansatt i Frikirken, var Jonathan rask til å kommentere under nyhetssaken: «Du vil alltid være vår ån-

Anne Mari sammen med Jonathan og Sarah, med barna Rakel, Hannah og Markus.

delige mor».

Under fellesgudstjeneste med Oslo Storbymenighet i januar talte Jonathan om Jesus som leter etter den ene sauen. – Nå skal Anne Mari ut i Europa å lete etter den ene, gjennom tjenesten i Sjømannskirken.

Gjennom Topland har Calvary Nådemisjon fått kontakt med Frikirken og plantenettverket i kirkesamfunnet. Det har betydd mye for dem. De har fått være med på VIDERE lederkonferanser, alle de siste tre årene.

– Det har vært veldig betryggende for oss å ha denne kontakten med Anne Mari. Hun har vært vår mentor, og vi har fått en fantastisk oppfølgning for livet og menigheten. Hun hadde ingen «ovenfra og ned»-holdning i møte med oss, sier Jonathan. – Det er et vennskap, og hun vil fortsatt være vår åndelige mor, sier han. Fellesskapet følges fortsatt opp fra kirkesamfunnet, med mål om en mulig assosiert tilknytning til Frikirken.

Anne Mari, hva vil du bli husket for angående planting av fellesskap?

– At jeg gjennom hverdagslivet og

To om spor

som pastor i samspill med andre la til rette for åpne fellesskap, der mennesker i ulike aldre og etnisiteter ble sett, møtte Jesus og der vi sammen ble utrustet som hans etterfølgere i hverd-

– Anne Mari er typen som setter spor etter seg, samme hvor hun er. Hun er utadvendt, omgjengelig og har et imponerende stort nettverk. Hun har en omsorg for de hun møter som gjør at folk flest kjenner seg sett i møte med henne. Hun har et sterkt blikk for det flerkulturelle, for enkeltpersoner og for grupper som behandles dårlig. Hun er flink til å gi positive tilbakemeldinger, noe som gjerne gjør at et møte med henne gir fornyet inspirasjon til å fortsette hverdagen og glede seg over det livet man har. Som pastor og nestleder i Synoden har hun vist god dømmekraft, og vært en tydelig stemme som er tro mot seg selv, også når hun er i mindretall og det kan være tøft å kjenne seg alene. Som kvinne har Anne Mari vært viktig for å modellere kvinnelig lederskap, og slik oppmuntre flere kvinner til å tørre å ta på seg lederoppgaver, sier Gunnar Johnsen, Pastor Oslo Vestre Frikirke.

agene våre. Frikirkens visjon har vært og er sånn jeg ønsker å leve livet, sier Anne Mari Schiager Topland, som fortsatt er en del av Grorudfelleksapet og Oslo Storbymenighet (bildet).

– Eg blei kjend med Anne Mari då eg jobba med misjon i FriBU. Vi hadde ei lita samling for folk med hjarte for Japan og det blei ei heilt spesiell helg, både åndeleg og sosialt. Etter dette har Anne Mari og eg hatt mange ærlege og gode møter på Frikyrkja sine samlingar, men dei djupaste spora i vårt vennskap har nok blitt satt på «Hytte-retreat» i Treungen og når eg har landa i leilegheita deira på Grorud. Anne Mari er eit forbilde for meg i forhold til å våge å være ærleg og sann om kva ein tenker, både når det gjeld tru og tvil, sjølv om det kan koste.

– I tillegg til å opne opp for ein samtale mange av oss i Frikyrkja har venta på i forhold til likekjønna samliv, har Anne Mari hatt ein spesiell omsorg for kvinnelege pastorar. Eg trur Anne Mari har gjort Frikyrkja sannare, sunnare og tryggare for veldig mange. Eg synes og ho gjorde ein veldig god jobb då ho leda synodemøtet i 2021. Eg var veldig spent før denne synoden, men samtaler med Anne Mari i forkant og måten ho leda synoden på gjorde denne samlinga til ei god oppleving for meg, seier Rut Stokstad Nielsen, pastor i Treungen Frikyrkje og styreleder i Østre presbyterium.

Utover

Evaluerer kulturen i menigheten

Hva skal kjennetegne Frikirken og alt vi gjør som kirke, og hva slags kultur ønsker vi å bygge de neste årene? Dokumentet «Kultur og retning 2030» er utarbeidet av synodestyret og FriBU, og ble vedtatt av synoden i juni 2024.

Tekst Geir Arne Johansen Greåker Frikirke er en generasjonsmenighet som står sammen om å satse spesielt på storfamiliesamlingene, og de har begynt å jobbe med kultur og retning på flere måter.

– Det ene er gjennom forkynnelsen, altså at vi snakker om Kultur og retning-dokumentet. Der tar vi for oss de tre fokusområdene relasjon, generasjon og multiplikasjon. Så har vi hatt dette som et tema på hvert menighetsmøte siden sommeren, der vi snakker om hva Kultur og retning-dokumentet er, hva det sier og hva det betyr for oss. Vi prøver å finne ut av hvordan vi skal implementere Kultur og retning-dokumentet, og hvilken kultur vi ønsker å ha. Da må vi se på hvordan vi skal klare å nå disse tre fokusmålene, sier Hanne Marie Moi, pastor i Greåker Frikirke.

Hun forteller at menigheten har laget et evalueringsskjema, der alle virkegrener skal evaluere seg selv på relasjon, generasjon og multiplikasjon.

– På forrige menighetsmøte gjorde vi det som en plenumsøvelse. Menighetsmøtet ble delt i grupper rundt bordene, og fikk utdelt hvert sitt spørreskjema. Så fikk gruppene velge mellom relasjon, generasjon og multiplikasjon, og snakke sammen om hvordan de opplever menigheten generelt og totalt sett, på punktet de valgte.

– Vi startet dette som en liten

«workshop» på menighetsmøtet, ved å snakke om menigheten generelt. Så blir spørreundersøkelsen sendt ut til alle lokallagsledere i etterkant. Alle skal evaluere seg selv, i møte med hvordan de planlegger og gjennomfører ut ifra disse punktene.

Blant virkegrenene i Greåker Frikirke er Junior `n, Bibel og bønn, Gudstjeneste, Storsamlingsgudstjeneste, Ettermiddagsgudstjeneste, Mannsmusikken, Frik, Kreative hender, Åpent Hus, Sosialt samvær og Formiddagstreff.

Et punkt i spørreskjemaet, handler om å styrke relasjonen med Gud, hverandre og mennesker som ikke kjenner Gud. Det fokuseres på tre områder for relasjon; Gud (opp), fellesskap (inn) og misjon (ut). Evalueringsspørsmål: Hvordan opplever vi at vi søker en dypere relasjon med Gud i denne virkegrenen? Svarene er delt inn i en skala fra 1-6, der 1 betyr «i svært liten grad», og 6 betyr «i svært stor grad». Når skjemaene er fylt ut, har en eldste i menigheten fått ansvaret for å se på svarene og ut ifra det si noe om hvor Greåker Frikirke er som menighet. Hvor de er gode, og hvor det ligger potensiale til bedring. Deretter skal det utarbeides en plan for hvordan menigheten skal implementere Kultur og retning-dokumentet, basert på resultatene. Planen er så å gjøre en ny evaluering i september, for å se om det er skjedd en endring i løpet av våren.

– Denne våren bruker vi dessuten boken «Praktiser veien» av John Mark Comer, som utgangspunktet for forkynnelsen. Han snakker mye om disse tingene, så tematikken samsvar-

er veldig godt med dokumentet vi har vedtatt i Frikirken. Så vi tror forkynnelsen gjennom denne våren vil bidra til at kultur- og retning dokumentet får flere ben å stå på.

Ifølge Moi er mange i menigheten godt i gang med å lese boken.

– Minst 30 bøker er solgt, også til ektepar, som betyr at det er enda flere lesere. Så det er kjempegøy at minst 50-60 personer leser boken per nå. Så langt har vi kun hatt to gudstjenester der boken er tematisert, så vi har forventninger til denne våren og både tror og håper at evalueringen vil se bedre ut i september. Dersom Kultur og retning-dokumentet skal bli til liv, så må den enkelte i menigheten tenke over «hva betyr dette for meg, for mitt trosliv og menighetsliv, og for mine relasjoner. For hvem jeg leder, og multipliserer». Det hjelper ikke at vi som eldsteråd sier «dette vil vi», sier Moi.

Last ned bildeikonene og ressurser for Kultur og Retning her:

Foto: Oskar Hadland

– Jeg synes det er kult at Jesus vokste opp som første generasjons innvandrer

For Rajeni er flerkulturell menighet det mest naturlige. Oppveksten i Bryne Frikyrkje, med etiopiske foreldre, har formet henne og den veien hun ønsker å gå.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Rajeni Wodajo Jabessa (24) er medlem av Redaksjonsrådet i VEIEN, og vi fortsetter vår serie med å vise fram medlemmene og noe av det de er opptatt av.

Rajeni er ansatt som ungdomsarbeider i Bryne Frikyrkje. Denne mandagen er det pizza og lekser på «Afterschool». Det passer fint, for Rajeni vil bli lærer. Hun tar fagene engelsk, historie, tysk og religion/psykologi. Etter Masteroppgaven blir hun lektor med opprykk. Den målrettede jenta fikk forslag om å bli lege eller farmasøyt, men fikk bestemme selv, og valgte å bli lærer. Hun har allerede vært vikar på skole, og er ungdomsarbeider i menigheten hun selv vokste opp i.

Som kommende lærer er hun veldig opptatt av integrering, og hvordan leve gode flerkulturelle samfunn - og menighet.

– Forskning viser at de første årene på skolen så presterer noen innvandrerbarn lavere enn etniske nordmenn, men at disse barna tar det igjen prestasjonsmessig, etter litt tid.

Selv er hun og familien fra folkegruppen Oromo i Etiopia. – Observasjoner viser at kristne oromo lærer norsk raskere og snakket mer norsk til barna. Muslimske familier har dessverre en tendens til å bli mer isolert i en «kristen kultur» og er litt dårligere i norsk, som en konsekvens av manglende integre-

ring. Vi kristne blir enklere inkludert her og kjenner nødvendigvis ikke behovet for å kunne oromo, sier hun. Denne tendensen Rajeni påpeker, kan man belegge innen antropologisk forskning. Rajeni vokste opp på Lye, seks km. fra Bryne. Foreldrene hadde flyktningstatus gjennom FN og «fikk» Norge som tildelt reiseland. De var så opptatt av integreringen i Norge at da Rajeni var sen til å snakke, valgte de å kun snakke norsk til henne. Etter hvert har hun plukket opp Oromo, som foreldrene snakket seg imellom.

Flere språk og aldre

Rajeni likte språk og som barn lurte hun veldig på hvilket språk Gud hadde, sier hun med et smil. Som ung hadde hun en tøff tid med det å være innvandrer. – Læreren jeg hadde i kristendom og psykologi oppmuntret meg til å bli lærer. Hun ville gjerne forstå det å ha flerkulturell bakgrunn. Hun har spesielt hjerte for førstegenerasjons innvandrere, selv om hun er andregenerasjons innvandrer selv. – Jeg synes det er kult å tenke på at Jesus vokste opp som førstegenerasjons innvandrer. Etter videregående gikk hun på en bibelskole i USA, der traff hun mange tysktalende ungdommer og fikk motivasjon til å lære seg bedre tysk. Tilbake i Norge fortsatte hun å være vikarlærer, i tillegg til engelsk hovedfag og jobben i kirka.

Foreldrene kom til Norge på en torsdag, og allerede på søndagen var de i Bryne Frikyrkje. Familien ble værende der, og Rajeni vokste opp i menigheten hvor hun nå altså er aktiv.

– Menighet har en familiestruktur.

Det kjennes naturlig, og jeg synes ikke det er rart å gå i samme menighet som andre i familien, sier hun. Hun opplever at de andre i menigheten er som slekten hennes, på samme måte som de etiopiske slektningene hun har.

– Vi har noen etiopiske slektninger i Norge, og vi møtes noen ganger med andre etiopiere og kan synge på Oromo. Det er fint, i tillegg til felleskapet i Frikirken.

Glad for Horisont

Rajeni er en av de utvalgte unge i Frikirken som har fått bli med på lederprogrammet Horisont, et program som kjøres annen hvert år og som er åpent for inntil 12 unge. En forutsetning er at du har konkrete lederoppgaver.

– Jeg var en del av 2023- kullet. Det mest givende er å treffe kjente ledere i Frikirken, få bli kjent med dem personlig og vite «funfacts» om dem. Det at de bød på seg selv og investerte tid i

Utover

oss, betød mye, sier hun. – Ved å møte andre på Horisont, ble jeg også kjent med andre menigheter i Frikirken. En annen fin ting, er at nå er det flere kjente fjes når jeg skal på VIDERE Lederkonferanse, osv.

– Jeg har også satt veldig pris på at menigheten min har vært med i Læringsnettverket «Neste generasjon» som FriBU/Frikirken har arrangert i Rogaland, forteller hun. «Hovedfokuset er arbeid i menigheten rettet mot aldersgruppen 0–12 år, da vi tror at denne alderen er den mest strategiske å fokusere på for å nå hele familien og bygge en generasjonsmenighet», står det på FriBUs nettside.

– Unge er bedre til å blande seg på kirkekaffen, mellom kulturene. Jeg synes ofte det blir litt slik at de etnisk norske sitter på ett bord under kirkekaffen, spansktalende på et annet, og etiopiere/eritreere på enda et annet bord, innrømmer hun.

Vil ha samtaler

Til debattene i kirkesamfunnet kommenterer hun følgende: – Temaet er viktig, for det går mye dypere enn seksuelt samliv. Det handler om å gi avkall på sitt. Der vil jeg ha fokuset. Jeg syns ikke det er merkelig at det har blitt et stort tema. Vi som global kirke har gjort det til et stort tema å gifte seg. Det er derfor det ikke er like populært å konfirmere seg i kirken, tror hun, og presiserer: – Det er bare en liten del av det jeg funderer på. Generelt sett, ønsker jeg mer av gode samtaler som har sitt grunnlag i Guds ord, og til og med kritikk retta mot kirkesamfunn. Det er så mange gode punkter som ble nevnt fra begge parter. For eksempel kom kritikken om synet vi har på skilsmisse. Vi unge trenge å lære oss hvordan vi skal henvende oss til Guds ord.

–Å være menighet, er å være med folk som er annerledes enn oss

Bryne Frikyrkje har tre ansatte. Alle tre er kvinner og alle har flerkulturell bakgrunn. Den 41 år gamle menigheten er der mange drømmer om å være.

De er blitt mer og mer flerkulturelle, og kan inspirere andre til det samme. – I 3. mosebok. 19.34. står det om å elske den fremmede som deg selv. Å elske noen som er lik oss, er lettere, sier pastor Lívia.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Mange menigheter ønsker å bli mer flerkulturelle, hvordan har det blitt slik i Bryne Frikyrkje?

– Det startet før min tid! Man tilbød bilskyss fra asylmottak. Vi har hatt Alpha-kurs, med ulike folk, forteller Lívia, og utdyper: – Noe av svaret er at folk fra flere nasjoner har tjeneste i menigheten. Esperance Zokosa er eldste, og vi har diakon, omsorgsdiakoner, barneog ungdomsarbeidere med ikke-norsk

etnisk bakgrunn. Når en person står foran, med annen kulturell bakgrunn, forstår de at det settes pris på oss. Man er som utlending ikke bare en stakkars, som skal hjelpes. Men menigheten ser, og folk opplever selv, at de blir bekreftet med gaver, forteller pastoren, som selv er fra Brasil. – De har en annen måte enn nordmenn å tjene Gud på, noe vi kan lære av. Det at man har en pastor fra Brasil, sier noe om åpenheten

Rajeni Wodajo Jabessa er ungdomsarbeider, Lívia Cerqueira de Souza Hodne er pastor og Dibora Akalu Meseret er barnearbeider.

i menigheten. De har en annen type åndelighet. Vi har afrikanske kristne som faster og ber. Dette med faste er vanlig for dem, det kjenner jeg fra mitt liv i Brasil også. Jeg ønsker at vi skal la oss prege enda mer av andre måter å leve det åndelige liv på, sier hun. – Men vi har også fortsatt en vei å gå i Bryne, i forhold til det flerkulturelle. Et annet tips er at under kirkebønnen har vi latt noen be på sitt eget språk. Vi har frihet til å synge og be på eget språk. Én holder preken på sitt språk med tolk.

Det å få be og snakke på sitt morsmål, gjør at det kommer enda mer fra hjertet, mener Lívia.

– Det gjør noe med deres eget Gudsforhold at de får bruke sitt eget språk. Vi har hatt en mann fra Colombia som kom mange ganger, uten å forstå norsk.

Som brasilianer er portugisisk Lívias morsmål, men hun kan litt spansk. En gang da hun ledet gudstjenesten, brukte hun en spansk sang, og sa direkte til han at «denne valgte jeg fordi det er ditt språk». Det ble han selvsagt veldig glad for. – Det var akkurat til han. Vil vi være flerkulturelle menigheter i Norge, kan vi ikke tenke at dette er rart. Det betyr noe for kjærlighetsspråk å lovsynge på sitt eget språk. Nå nylig kom 10 til fra Colombia, forteller hun.

pastor fra Brasil

Lívia har portugisisk som morsmål.

Gjennom Laget kom hun til Norge og til bibelskolen Hald i Mandal. Hun traff sin mann og de har bodd i Bergen, fra 2006. Hun har master i engelsk, lingvistikk, spansk. Hun var lærer i 12 år på Kongshaug, og elsket det. Mannen hennes er fra Jæren, men Livia trivdes så godt på Kongshaug og i Bergen at hun ikke var åpen for å flytte sørover.

Familien gikk i Misjonskirken på Os og Livia talte noen ganger i kirken der. Men så kom koronatiden. Det er januar 2020.

– I en bønnestund kjente jeg Gud sa jeg skulle si opp jobben. Gi slipp ...! Det forandret hjertet mitt. Mannen min ble selvsagt veldig overrasket

Mange menigheter i Frikirken drømmer om det dere opplever med mange kulturer sammen, hvordan klare det? – I tillegg til det jeg har nevnt, så har Gud talt sterkt til flere av dem, om å gå akkurat i Bryne Frikyrkje. Noen har hatt lyst til å slutte, erkjenner pastoren. – Men de har tatt bevisste valg om ikke å velge større eller internasjonale menigheter i Stavanger, men å være her i denne menigheten. Det er et utrolig sterkt forbilde dette å «dø fra egne behov om å leve bare blant sine egne». Men Gud har kalt dem, forteller

Når vi sier at evangeliet er for alle, men alle rundt deg er like, da svikter du evangeliet

hun, og skyter raskt inn at også i Bryne er det misforståelser mellom kulturene. – Selv har jeg opplevd misforståelser med språk og kulturelle referanser. Jeg har måttet be om unnskyldning og prøve å uttrykke det jeg ville si på en annen måte.

– I 3. mosebok. 19.34. står det om å elske den fremmede som deg selv. Det

var veldig interessant for meg å lese. Å elske noen som er lik oss, er lettere. Det er vanskeligere å elske noen som er annerledes enn oss selv, sier Lívia. – Menighetene i Apostelens gjerninger var veldig flerkulturelle. Vi har vært sammen med menigheter fra Rogaland og hørt forkynnelse fra en pastor i Mosaic church i USA hvor de har jobbet hardt for å være flerkulturelle. Mark sa «Når vi sier at evangeliet er for alle, men alle rundt deg er like, da svikter du evangeliet». Det utfordret oss på Bryne.

– Å være menighet, er å være med folk som er annerledes enn oss. Jeg opplever at vi har folk i menigheten som virkelig har et hjerte for det. Else Haugstad har arrangert julefeiring i kirka i 13 år. Foreldrene til Rajeni var blant de første som kom med annen etnisk bakgrunn enn norsk. De kom til asylmottaket på en torsdag, og kommende søndag var de i Bryne Frikyrkje og har vært der siden. Bestefar til Rajeni var på besøk fra Etiopia og hadde et profetisk ord om å være menighet fra flere nasjoner. (ligger på nettsiden) Ordet han delte var dette: «For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk». Jesaja 56.7. I ettertid ser vi at dette har blitt en realitet.

over at jeg plutselig var klar for å flytte til Jæren. Jeg så etter lærerstillinger, men fant ikke noe. Men fant stillingsannonsen i Bryne. Til da hadde jeg ikke vært åpen for ordinasjon av kvinner, så en pastorrolle var ikke noe som hadde streifet meg, forteller hun. – Mannen min sa jeg skulle søke. Jeg hadde mange runder før jeg ville søke. Jeg hadde bakgrunn fra en pinsemenighet i Brasil og Misjonskirken i Norge. Jeg begynte i koronatiden og kjente det bra. Jeg kjente dette var noe Gud ville. Gud ga meg mye bekreftelse gjennom andre mennesker og det jeg opplevede Gud talte til meg.

– Det var selvsagt spesielt å bli kjent med folk i koronatiden. Jeg la

ut taler på Youtube og opplevde det veldig sårbart å skulle dele fra eget liv, på internett. Jeg kunne ikke få umiddelbare tilbakemeldinger, som jeg var vant til.

I denne tida satte jeg veldig pris på pastorkurset, som Frikirken har for nye pastorer. Det startet samme høsten jeg hadde startet opp. Det lærte jeg så mye av, forteller hun. Lívia underviser i «Latino dans og trening», og har gratis treningstilbud i kirken. Mange kommer og hun får dele noe fra Gud, også på denne måter, sier hun og forteller om sine Instagram og Facebookside, som heter «Håp for dagen» (Fb) «haapfordagen» (Insta).

Danser og lager filmer

– i bønn for Japan

Familien Godø bestående av Siren (Roland) Godø, Anders, Hennie (18), Lotte (14) og Fillip (7) har fått et hjerte for øya Yoron i Japan. Det får konsekvenser... De vil at folk hjemme skal bli berørt og bli med.

Tekst Anne-Kristine Bjørsvik Wiecek Foto: privat Siren er født og oppvokst som misjonærbarn i Japan og har de siste årene vært tilbake mange ganger, både i privat regi og i forbindelse med jobb. I september 2023 var Siren i Japan og opplevde at i perioden før, under og etter turen ble Japan lagt på henne med en helt ny måte enn tidligere. – Gud la noe på meg, som jeg ikke kjente før. Jeg opplevde en stor nød mens jeg ba for Japan, og fikk mange kreative ideer

i etterkant, forteller Siren til VEIEN, og tilføyer at Nagoyateamet i Frikirken på forhånd hadde bedt Gud om å kalle flere arbeidere. Dette opplevde Siren som en bekreftelse på det hun og familien forstod var etter Guds vilje for dem. – Vi spurte utsendingene i Nagoya hva vi kunne bidra med: mobilisere til bønn, var svaret.

Etter at mor og datter kom hjem, opplevde familien høsten 2023 en nød for det japanske folk de ikke har kjent på før, skriver de på bloggen sin. –Både voksne og barn opplevde at Gud talte om Japan i stilletid, drømmer, bilder og bibelvers; vi skulle i gang med noe nytt! Gud bekreftet også dette ved å sende andre mennesker med budskap, bilder, ord og påminnelser som matchet det

vi opplevde selv. Etter samtaler med misjonærer i Nagoya fikk vi ideer om en digital bønne-kampanje, og arbeidet med Youtubekanalen @praythere startet februar 2024. Vi fikk bo i Frikirkens hus i Nagoya og dro derfra på turer fra sør til nord i Japan. Vi ba, filmet og danset oss gjennom landet, og under hele oppholdet hadde vi alt vi trengte. Støtten kom fra privatpersoner, Frikirken, Misjonskirken, Lærernes misjonsforbund, Kristiansand FrK, Flekkerøy MK, og en pinsemenighet.

Våren 2024 reiste de til Japan fra sør til nord og produserte bønnefilmer for landet. De ligger på YouTube @praythere.

– Vi er så takknemlig for støtten vi fikk fra Frikirkens misjonsarbeid ved at

Mor og datter danser i Japan

vi fikk overnatte i Frikirkens hus i Nagoya, «Epic Light house» og flybillettene ble sponset av Frikirken. Da vi reiste ut var ikke økonomien på plass, men Gud minnet flere om å bidra og vi fikk råd til å reise rundt i Japan og gjøre det vi kjente for å gjøre, sier Siren Godø. Dansevideoene får masse treff på YouTube og folk fra hele verden gir tilbakemeldinger.

– Jeg lagde en bestemt bønnedans før jeg dro, som jeg danset i nordJapan. Der startet det. Folk har respondert at de kjenner seg igjen. De vil gi alt til Jesus, leve 100 prosent for han. Disse videoene med bønnedans og videoer om byer og steder i Japan, som Anders lager, er deres fisk og brød, sier Siren til VEIEN.

Tilbake til Japan

Da familien dro hjem fra Japan, var det med en følelse av at de kanskje ikke var ferdig med landet. – Det hadde vært enklere om det var ferdig, men i høst kjente vi at vi ikke er ferdig med

øya Yoron. Denne øya har Gud minnet oss på ved flere anledninger det siste året, forteller Siren.

Yoron er en tropisk øy ved Okinawa i Stillehavet, og er på størrelse med Flekkerøya. Der bor cirka 5000 japanere og et lite unådd folkeslag på 900 mennesker. På grunn av historien er menneskene redd for krig og faren for atombombing. Det er mye barnefattigdom, arbeidsledighet, mange alenemødre og mye dropp ut av videregående. Få har høyere utdannelse.

– Vi opplever at Gud har lagt dette folket ekstra på hjertet vårt, og ønsker å gjøre en innsats der.

– Vi drar tilbake som familie i mars og april, og ser hva vi skal gjøre der. Drømmen er et bønnehus der det er kontinuerlig bønn for Yoron og Japan. De neste ti årene ser vi for oss at vi skal dra litt fram og tilbake mellom Norge og øya, tilpasset barnas skolegang. Denne gang skal vi ha med oss lærer til vår hjemmeskole, sier hun.

– Vi tror og håper at andre nord-

menn også skal få komme å bli med i perioder. Vi tenker at vi får med oss noen som skal være med å be, gå bønnevandringer, være med på strandrydding og på den måten gi noe konkret tilbake til folket på øya. Akkurat formen på alt dette, vet vi ikke enda. Vi tror Gud vil legge Yoron på hjertet til flere enn oss.

– Vi er ikke fullfinansiert for denne turen i mars enda, men vi har erfart mange ganger at når vi går i tro på det vi opplever Gud leder oss til, så ordner det seg, forteller hun.

– Allerede har tre menigheter i Frikirken invitert oss på besøk og til å dele om vårt hjerte for Japan, og stå sammen med oss i bønn for landet og øya Yoron.

Se en film de har laget om øya Yoron

Les mer om deres deres visjon

Ny runde med Neste Generasjon Læringsfellesskap

Høsten 2025 vil Frikirken (Menighetsteamet/FriBU) sette i gang en ny runde med læringsfelleskap der hovedfokuset vil være arbeid i menigheten rettet mot aldersgruppen 0-12 år. Vi tror at denne alderen er den mest strategiske å fokusere på for å nå hele familien og bygge generasjonsmenighet. Hvis vi ikke lykkes med dette, har menighetene våre ingen fremtid. Gjennom læringsfellesskapet er målet at menighetene ser vekst i antall barnefamilier, samt økt bevissthet i trospraksiser og utøvelse av tro på hjemmebane.

Anbefaling fra tilsynsmenn

Tilsynsmannsmøtet har drøftet hvorvidt det skal være noen aldersgrense for kall av eldste, og konkluderer med å anbefale at presbyteriestyret kan gi dispensasjon til også å kalle personer som har passert den normale «pensjonsalderen» for eldstetjeneste. Ordninger ved kall av eldste følges på lik linje som ordinære eldste, dette inkluderer læresamtale og kall på menighetsmøtet.

Les hele uttalelsen på Frikirkens hjemmeside

Frikirken blir medlem i KA

Frikirkens hovedkontor blir medlem av Hovedorganisasjonen KA. Frikirken avslutter dermed sitt medlemskap i Hovedorganisasjonen Virke. – Vi opplever at KA er det naturlige valget nå. Organisasjonen er innforstått med hva det vil si å være kirkesamfunn, og har lang erfaring med å gi råd og bistand til slike virksomheter. Dette er viktig når vi vil utvikle Frikirken videre som arbeidsgiver, uttaler daglig leder Geir Øystein Andersen og synodeleder Tor Erling Fagermoen.

– Både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden i kirken nyter godt av en

Frikirkens flerkulturelle arbeid

Misjonsteamet har nye websider (QR) Her oppdager du at innvandrerarbeidet nå heter flerkulturelt arbeid. Hele vårt samfunn er flerkulturelt og vi ønsker ikke ha et kunstig skille på «oss og dem». Vi er sammen. På nettsiden kan du lese at «Frikirken ønsker å være en kirke der mennesker fra ulike land og kulturer skal få møte Jesus og finne sin plass i fellesskapet. For at dette skal skje, utrustes menigheter til

• å nå ut til og disippelgjøre innvandrere, med et spesielt fokus på å nå muslimer i Norge

• å bygge fellesskap som kan være åndelige hjem for mennesker fra ulike kulturer

• Det langsiktige målet for hovedkon-

torets flerkulturelle arbeid er at det flerkulturelle fokuset skal prege hele kirkesamfunnet, men først og fremst skal det være synlig i menigheten. Ved Frikirkens hovedkontor er det to flerkulturelle konsulenter. Deres hovedoppgave er å hjelpe enkeltpersoner og menigheter med å nå ut til mennesker i Norge med ulik kulturell bakgrunn, dele Jesus med dem og skape rom for dem i menigheten. Konsulentene kan besøke menigheter for å tale på en gudstjeneste, ha et seminar, en temakveld eller lignende. Et slikt besøk kan også innebære veiledning.

profesjonell arbeidsgiverorganisasjon som bistår oss. Dette gjelder også KAs arbeid med samfunnspåvirkning med tanke på de behov vi særlig kan møte som kirke og arbeidsgiver, sier daglig leder Geir Øystein Andersen og synodeleder Tor Erling Fagermoen i en pressemelding fra KA.

Hovedorganisasjonen KA (tidligere Kirkens arbeidsgiverorganisasjon) er hovedorganisasjon for kirkelige og ideelle virksomheter. De vil «ivareta og fremme deres felles interesser og yte service i samsvar med medlemmenes oppgaver og behov».

– Frikirken er et nytt tilskudd til vår medlemsmasse, og jeg er glad for å kunne ønske dem velkommen i KA, sier administrerende direktør Marit Halvorsen Hougsnæs.

– Spesielt merker jeg meg deres ønske om å videreutvikle rollen som arbeidsgiver. Vi skal gjøre vårt beste for å bidra inn i dette arbeidet, sier hun. Vedtaket om å søke medlemskap i KA ble gjort på synodestyrets møte i slutten av november. Søknaden ble godkjent av KAs styre like før jul.

Ny HR- og administrasjonsleder

Daglig leder, Geir Øystein Andersen er glad at Magne Urke Krumsvik (47) har sagt ja til stillingen som HR- og administrasjonsleder på Frikirkens hovedkontor. Han starter i jobben 5. mars. Magne sier blant annet dette om seg selv og sin motivasjon: «Det er med stor interesse jeg leste stillingsutlysningen for HR- og administrasjonsleder i Frikirken. Frikirkens verdigrunnlag og fokus på å bygge åpne fellesskap der mennesker blir sett og utrustet til å leve som Jesu etterfølgere, resonnerer

sterkt med mine egne verdier. Jeg ønsker å bidra til Frikirkens vekst og utvikling, og jeg tror min erfaring og kompetanse vil være et verdifullt tilskudd til deres team».

Magne har god kjennskap til Frikirkens arbeid og organisering. Han er aktivt medlem i Frelsesarmeen. Han bor i Enebakk.

Den nye HR- og administrasjonslederen har en bred lederkompetanse og erfaring innen HR-arbeid. I tillegg til å være menighetsaktiv i

Fra synodestyrets protokoll

Synodestyret behandlet de to siste dagene i januar svar på henvendelse fra fem menigheter som er uenige med synoden om underskrift på Felleskristen erklæring om kjønns- og seksualitetsmangfold, der det avklares at det er innenfor styrets mandat å gi en slik underskrift og menighetenes å markere uenighet. Videre fortsatte arbeidet med oppfølging av vedtak fra 2022, om pilotarrangement for «Hjelp til foreldre og ledere i samlivsetikk/egen seksualitet», ferdigstillelse av uttalelse om «Veileder for ivaretagende fellesskapsbygging» der innsamling av noen lokale eksempler gjenstår før utsendelse, sammen med et spørs/svar-opplegg som skal tilgjengeliggjøre reglement for Omsorg for liv og lære.

Synodestyret følger også opp ønsket om en helhetlig plan for skolesatsing og eierskap i bibelskole, ved å gi mandat for samtaler med eierne av Gå Ut Senteret, slik at Frikirken kan bli medeier i bibel- og misjonsskolen i Trondheim. Synodestyrets møte fikk også på plass de siste oppnevningene til diverse råd og utvalg for denne synodeperioden. Arbeidsgiverutvalg for gjennomgang av Frikirkens lønnsavtale og mulighet for lokale lønnsforhandlinger ble oppnevnt. Synodestyremedlem Geir Nordkil skal lede utvalget. Styret understreket at lønnsdannelsen fortsatt skal skje med innstilling fra det partssammensatte utvalget.

Frelsesarmeen, har han også vært leder for Frelsesarmeens fellestjenester, drift av deres hovedkvarter og CRM Team. Han har tidligere vært CRM-ansvarlig i Norges KFUK-KFUM, og kommer nå fra stillingen som kommunikasjons- og innsamlingsleder i KFUK-KFUM Global. Han har også 10 års erfaring fra det private næringsliv, med prosjektledelse, ledelse generelt, og HR-ledelse. I bunnen har han utdannelsen innen IT, nettverksadministrasjon, og markedsøkonomi.

Ny mentorressurs

FriBU og HK har sammen utviklet en ny ressurs for mentoring. Enkelt forklart er mentoring en relasjon mellom to mennesker som går sammen, på tvers av generasjoner og erfaringer. Med denne ressursen er ønsket å bidra til en kultur hvor mentoring er vanlig på tvers av generasjonen i frikirkene. En kultur hvor mentoren kan bidra med erfaringer, råd og tanker inn i livet til Frikirkens ungdom og unge voksne. Det er i dag høy terskel for voksne å gå inn i rollen som mentor, og for å bidra til en endring her er det nå laget en ressurs som forklarer og ufarliggjør mentorrollen, og som kan brukes når mennesker blir spurt om de ønsker denne tjenesten.

FESTIVALEN

22.-25. april - Kropp og ånd - hånd i hånd!

Bli med på dugnadsdager på Fredtun!

9.-13. JUNI

Stikkord: Gratis arbeid for alle, godt fellesskap, god mat, bibeltimer med Arvid Hunemo og kveldssamlinger med sang av Anne Marie og Johan Sandstad.

Oppstartslunsj tirsdag kl. 12, og avslutninsmiddag fredag kl. 18.

Påmelding innen 1. april WWW.FREDTUNVENN.NOpå

FriBU har lanserrt egen podkast!

16.-20juli2025

Stavern FHS

Frikirken.no/sommerfestival

Frikirkekalenderen

Før jul ble FriBU-podden lansert, og det er nå publisert flere episoder som ligger tilgjengelig der man lytter til podkast. Dette er en podkast om barn og unge, ærlig liv og en kirke uten vegger. I hver episode samtaler vi rundt et nytt tema med en ny gjest i studio. Temaer varierer fra barn og bibel, familiegrupper, lovsang, tweens, å bli pastor mot alle odds, livet som utsending, barn og bønn, skjermbruk, Awana og mye mer. I studio sitter Martin Hasseleid, Thea Frøystad og Oskar Hadland.

Hør episodenyestemed Ingunn Magnus

3.-7. mai - Studietur for menighetsutvikling London

10.-11. juni - Awana-konferanse med Mark Sayers i Hånes Frikirke

28. mai-1. juni - Guds Farshjerte-retreat på Lia gård, med Ivar Johnsen

16.-20 juli - VIDERE Sommer og FRIK-festival i Stavern

13.-16. oktober - Studietur Exponential Europe, Berlin

9.-11. april 2026 - Sendtkonferanse, Oslo

Kalenderen finner du også på nett: Frikirken.no/kalender

Betal 299,og få VEIEN i postkassa ut året

Frikirkens magasin

299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 1 - 2025

22 74 86 00 post@frikirken.no

Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.