VEIEN Nr. 3 · 2024

Veien

Foto: Anne-Kristine Bjørgsvik WIecek

De synlige og de usynlige

Kjære menighet, kjære leder og kjære medlem og leser.

Først: Gud er Han som ser. La det være sagt, og smak på det utrolige mysteriet som ligger i at Han ser deg, akkurat nå, mellom disse linjene.

Så til oss: Vi går rett på sak. Hvem og hva får din oppmerksomhet i Frikirken i høst?

Er blikket vårt styrt etter aksen homoliberal, eller ikke? Utenfor, eller innenfor? Det er veldig menneskelig. Antropologi, studien av mennesket som sosialt vesen, studiet av kulturer, viser at alle mennesker til alle tider, har gjort og gjør denne sorteringen. Ren–uren, kvinne­mann. Innenfor­utenfor.

Men er DET kulturen vi vil ha? At de med blomstrende menighetsliv og tilfang av nye mennesker, de vi kunne lært suksessfaktoren av, ikke blir sett og hørt, dersom de har ordinerte med «ikke­akseptert» syn mht. Frikirkens lære? Har det blitt slik hos oss nå? At vi usynliggjør de blant oss, som ikke har Frikirkens vedtatte syn? Man trenger ikke ha studert antropologi for å se disse mekanismene.

“VIDERE”, definerte forrige synodeleder som “bredere”. Frikirken må ikke bli smalere og oppleves trangere. Vi trenger hele bredden iblant oss. DU er et bidrag til det. Men når vi opplever noe som litt utrygt, uforståelig eller forkas­

telig, gjør vi direkte motstand verbalt eller fysisk, eller vi møter det/den med taushet. Vi later som om det ikke eksisterer. Vi kristne har tatt mange oppgjør med taushetskultur, og vi trenger det i 2024 også.

Ingen av kvinnene som står fram med sitt kall, skal bli usynliggjort for den hun er og det hun har på hjertet. Mange kvinner har opplevd, og opplever fortsatt i dag, å bli synliggjort for utseendet og evnen til å skape hygge, og ikke nødvendigvis synliggjort for hva de ønsker oppmerksomhet på. Dette oppleves ugreit, selv om det er ment som komplimenter. Vi kvinner vil være synlige fagpersoner, premissleverandører og kulturbærere.

Jeg vil lære av alle som har Jesus som Herre, og følger Han i hverdagen.

Fariseerne ble sinte og brydd av Jesu politisk «ukorrekte» oppførsel. Det inspirerer meg.

Og for å si dette, blir jeg kanskje satt i en ny bås.

ANNE-KRISTINE BJØRGSVIK WIECEK Redaktør, VEIEN

Innhold

4 NOTISER Postkort fra hele Norge. Kirkesamfunnet har flere nye ansatte som du får se i VEIEN.

6 RASTEPLASS Unni Westli skriver om å kjenne at hun er en del av noe mye større.

7 KRONIKK Jostein Ørum skriver om at gudstjenestens skjønnhet

8 TEMA Linn Sæbø Rystad og Hilde Marie Øgreid Movafagh fra MF forsker på hvordan det er å være kvinne og pastor i ulike frikirkelige kirkesamfunn. Funnene er fra kvinner i alle aldre.

10 TEMA Geir Øystein Andersen presiserer at «Frikirken skiftet syn i forhold til ordinasjon av kvinner i 2005, vi åpnet ikke for et nytt syn til».

12 SE LYTT LES En fast, spennende anbefaling av redaksjonens yngste medlem.

13 VEIEN VIDERE Synodeleders faste spalte og første gang for Fagermoen i papirmagasinet.

14 UTOVER Frikirken ønsker å la det bli sådd, få spire og nye planter få gro og vokse. Vi har møtt nye utsendinger til «et land i Midtøsten», Sven og Rachelle.

16. UTOVER Magnus Løvåsen er sist utsendte fra Frikirken. Han er i gang med språkstudier.

18 INTERVJU Vi lot leserne få stille Tor Erling Fagermoen sine spørsmål. Se hva han svarer.

20 UTOVER Frikirken vil å bekjempe moderne slaveri. Våre klær, bilvask og husvask kan være i berørt av utnyttede mennesker.

22 Billedcollage og reportasje fra VIDERE sommer.

25 TEMA Hva er egentlig lojalitet og kan det se litt ulikt ut for ulike mennesker? Og hva betyr det for kirkesamfunnet nå, der mange er opptatt av dette begrepet.

28 TEMA Kristiansand Frikirke har tydelig uenighet i fellesskapet og ledelsen har skapt rom for det.

32 EIERSIDENE Informasjon fra magasinets eier: Frikirken og FriBU.

34 KORKTAVLA Huskelista for alt i vi har felles i kirkesamfunnnet: Frikirken og FriBU.

8

20

14 25

magasinet veien

Redaksjon: Anne­Kristine Bjørgsvik Wiecek (ansvarlig redaktør), Geir Arne Johansen, Martin Hasseleid og Sondre Topland (design). Vi følger Vær Varsom-plakaten og er forpliktet på Redaktørplakaten. Utgiver: Den Evangelisk Lutherske Frikirke, Pilestredet 69, 0350 Oslo Trykkeri: Aksell AS

Ordinert til tjeneste i Forsvaret

Alexander Løvdal fra Songe ble 18.august ordinert til tjeneste i Frikirken og hans første tjeneste er som feltprest i Bodø.

Det var høytid i Songe og Gjerstad menighet da prosesjonen med Alexander Løvdal og tilsynsmannen, sammen med representanter for Forsvaret og menigheten innledet gudstjenesten.

Alexander Løvdal er fra Songe, og er nå ferdig med sitt teologistudium. Utdannelsen har han fra Ansgar Høyskole og Fjellhaug internasjonale Høgskole. Nå er han ordinert til tjeneste i Frikirken, og hans første tjeneste blir som feltprest i Bodø. Også i fjor hadde Frikirken vernepliktige prester i Forsvaret.

Pastorinn settelse i Trondheim

Søndag 1. september feiret Trondheim Frikirke innsettelse av David Edvard Fjeldskår som pastor. David Fjeldskår kommer fra tjeneste som feltprest i forsvaret. Han har også vært ungdomsarbeider i Oslo Østre Frikirke parallelt med teologistudiene. David går inn i pastorteamet i 100 % stilling sammen med Ingebrikt Kvam og Lise Sagdahl. – Menigheten ønsker David

Pastorinnsettelser i Greåker

Søndag 25. august var en stor dag for Greåker Frikirke, da Hanne Marie Moi og Bjørn Tore Andersen ble innsatt i pastortjeneste.

Tidligere barne­ og familiearbeider, og eldste, Bjørn Tore Andersen ble innsatt som ny hovedpastor i 100 % stilling. Han skal jobbe i team med Hanne Marie Moi, som ble ordinert og innsatt som pastor i 40 % stilling.

Hun skal kombinere denne tjenesten med jobben som menighetskonsulent ved Frikirkens hovedkontor.

– Hanne Marie har vokst opp i denne menigheten, så dette er et godt eksempel på fostring og rekruttering i egne rekker. Menigheten får et pastorteam de kjenner godt, og som utfyller hveran­

hjertelig velkommen i tjenesten, skriver de til VEIEN. Hva tenker du om tjenesten i Trondheim Frikirke?

– Jeg ser veldig stort på å få tjene i Trondheim Frikirke. Førsteinntrykket nå i startfasen har vært veldig positivt, og jeg gleder meg veldig til å bli en del av menighetsfamilien her i Trondheim Frikirke, sier han.

dre, sier tilsynsmann i Østre presbyterium, Jon­Arne Frøyland.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Redaksjonen arbeider etter

Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

presse.no

presse.no

Redaksjonen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund Skippergata 24 0154 Oslo pfu@presse.no

Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. PFU behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål, opp mot Vær Varsom-plakaten.

Norsk Presseforbund

Adresse: E-post:

Norsk Presseforbund Skippergata 24 0154 Oslo

presse.no

pfu@presse.no

Adresse: E-post:

Skippergata 24 0154 Oslo

pfu@presse.no

Ny barne- og ungdoms arbeider i Halden

Lone Bjerke Falch startet opp som barne­ og ungdomsarbeider i Halden

Frikirke 1. august, og ble innsatt på samlingsfest 18. august med fullt hus av folk i alle aldre. – Som menighet gleder vi oss til fortsettelsen, sier pastor Kjersti Gulli Petersen. – Etter at trofaste frivillige medarbeidere ga seg som ungdomsledere for halvannet år siden, har menigheten ikke hatt noe tilbud til ungdom over konfirmantalder. Samtidig har vi et voksende Tweens­arbeid i menigheten, sier pastor Gulli Petersen.

Som et trosprosjekt utlyste derfor menigheten en halv stilling, med drømmen om at noen blant annet

kunne tenke seg å re­starte ungdomsarbeidet deres og ellers bidra til oppstart av Yngres, stå i konfirmantarbeid, og på sikt også jobbe mot familier, slik at de kan fortsette å være en aktiv generasjonsmenighet med plass til alle aldersgrupper, utdyper pastoren.

– Noe av det første Lone gjorde var å møte trofaste ledere i søndagsskolen, med tanke på hvordan vi best kan bruke de ressursene vi har. Det har resultert i spennende drømmer og planer om noe som ennå ikke har fått et navn, men som handler om å samle familien i kjerka annenhver fredag. Vi har felles middag, så deles vi inn i Yngres og Tweens, hvor en så går over fra Tweens mot ungdomskveld, gjerne med en møteform og kafé.

Ny pastor i Stavern Frikirke

Søndag 29. september ble Ole Halvard Sveen innsatt som hovedpastor i Stavern Frikirke.

– Ole Halvard Sveen og menigheten kjenner hverandre godt fra før, da han har vært ansatt som menighetsarbeider med ansvar for ungdommene, og med i eldsterådet. Han følger også i rekken av pastorer som har blitt rekruttert i menigheten, sier tilsynsmann i Østre presbyterium JonArne Frøyland, som foretok innsettelsen.

– Dette har vært en prosess som har pågått en god stund før jeg nå sitter her og er pastor. I vår menighet har vi hatt en lang periode der hovedpastor, som for øvrig er

min kone, har vært sykmeldt, frem til hun sa opp ved nyttår. Dermed har vi andre i staben stadig fått utfordret oss ved å ta på oss oppgaver vi tidligere ikke har hatt, og har lært mye av dette, sier Ole Halvard Sveen. Han har aldri hatt noe ønske om å bli pastor, og sier at det satt langt inne å gå den veien.

– Det siste året derimot, har det opplevdes som om Gud har jobbet med noe inni meg og gitt meg stadig mer lyst både til å preke mer og å ta ansvar jeg tidligere heller har ønsket å slippe. Med en trygghet i at jeg uansett er fullstendig avhengig av Hans hjelp, ble jeg på et tidspunkt klar til å takke ja til kallet. Og det skader jo heller ikke å være gift med en forhenværende pastor med mye av både erfaring og visdom, sier Sveen.

Ny pastor i Lyngdal Frikirke

Søndag 25. august ble Oskar Hadland innsatt som pastor i Lyngdal Frikirke. Han er dermed tilbake i sin hjemmemenighet etter studier i Oslo, og en kombinert tjeneste som pastor i Oslo Østre og en stilling i FriBU.

Ifølge tilsynsmann i Søndre presbyterium, Jan Inge Ringsby, skal Hadland kombinere pastorstillingen i Lyngdal med en fortsatt 50 % stilling i FriBU. Den nyopprettede stillingen "prosjekt trening og sendelse" er støttet fra Frikirkens utviklingsfond for en treårs periode. Stillingen er rettet inn mot ungdommen i menigheten og unge fra Kristen Videregående skole (KVS) i byen. Uken før innsettelsen samlet de nær 400 unge i Frikirken.

– Prosjektet har blant annet som mål å utvikle og lede et helhetlig ungdomsarbeid med fokus på lederskap og utsendelse. De skal følge opp ungdommer i Lyngdal, og også drive oppfølging med storbymenigheter og andre som tar imot disse ungdommene slik at de blir ivaretatt og fulgt opp videre. Gjennom dette ønsker de å fostre og sende unge som drar videre og går inn i tjeneste på fritid, deltid eller heltid i Frikirken eller andre kirker og organisasjoner, sier Jan Inge Ringsby.

Til alle tider

Jeg var innom en gammel kirke – fra 1100­tallet her om dagen. Etter at jeg hadde gått litt omkring og sett på altertavlen og annen utsmykning, kom jeg i prat med en ansatt i kirken som var der. Han fortalte litt om kirken, og at den fortsatt var i bruk, både på søndager til gudstjeneste og til andre typer samlinger. «Er det ikke fantastisk å tenke på at her har folk kommet og gått i snart tusen år,» sa han. «Barn har blitt båret til dåpen, det har vært begravelser herfra, og gudstjenester har blitt feiret.» Jeg var helt enig. Jeg synes det er en veldig fascinerende tanke.

Når jeg er på ferie, går jeg ofte inn i gamle kirker jeg kommer forbi. For meg er det nesten som en gudstjeneste i seg selv å komme inn i en slik gammel kirke. Jeg finner stor glede i å betrakte kirkekunst, altertavler, glassmalerier og andre bilder og statuer som finnes der. De som laget disse bildene og sto for utsmykningen av kirkene må ha brukt mye tid, både på å få ideene, og på arbeidet med utskjæringer, malerier og andre kunstformer. Det gir meg glede å tenke på at de gjorde det både for å ære Gud, fremheve hans storhet og godhet, og for å fortelle andre om hvem Gud er og dermed gjøre det lettere for de som så kunstverkene å tilbe Gud. Dette var deres måte å forkynne Guds storhet for omverdenen, og nå – mange hundre år seinere – kan jeg se det og gjenkjenne Gud og takke ham.

Jeg liker også å sette meg ned i en av kirkebenkene og bare betrakte kirkerommet. Jeg kan se de slitte trappetrinnene opp til alteret, og tenke på alle de som har gått opp disse trappene, knelt ned framfor Guds åsyn og tatt imot hans nåde gjennom brød og vin. Jeg ser den gamle døpefonten, og tenker på alle barna som har blitt innlemmet i Guds rike og hørt prestens ord om at Guds rike hører barna

til. Jeg kan se for meg generasjoner av ulike mennesker, både fattige og rike, som har kommet med sine små liv og lagt alt i Guds hender, i tro og tillit til at han har som har all makt, vil dem godt. Ja, selv i en kirkeruin som ikke lenger har benker eller tak, men bare består av noen sammenraste steinmurer, kan jeg se for meg alle menneskene som har kommet til dette stedet i tilbedelse og ærefrykt.

Dette blir til hvile og styrke for meg. Jeg kjenner at jeg er en del av noe mye større enn min kirke, min menighet og min tid. Jeg er en del av en lang rekke mennesker som fører Guds rike inn i verden. De som bygget disse kirkene og utsmykket dem, brukte andre måter å forkynne Gud på enn vi gjør i dag. Og de som kom til kirkene med sine liv, tilba og ga Gud ære på andre måter enn vi gjør i dag. Men den Gud vi forkynner og som vi retter vår tilbedelse til, er den samme. Og gjennom tidene er vi forenet i det samme ønske om å leve i lydighet og troskap, og å se Guds rike vokse omkring oss. I stedet for å kjenne skuldrene bli tynget ned av den store oppgaven det er å skulle bære vitnesbyrdet om Gud til alle mennesker, kjenner jeg styrken i å stå på skuldrene til alle disse andre som har båret fram dette vitnesbyrdet i flere tusen år.

Og Gud går med oss som han har lovet – gjennom alle tider fra begynnelsen og inn i evigheten.

Unni Westli Freelance forkynner og underviser

Tilbake til virkeligheten

Jeg snakket i høst med en som jobber i en av kirkene våre. Også denne menigheten er revet i to av ulike syn i noen store spørsmål. Også denne kirken er hardt prøvet. Media skriver om dem. Det finnes sterke meninger om hva som er den rette veien framover – og det finnes ulike meninger. Men de slutter ikke å feire gudstjeneste av den grunn. Nå fikk jeg høre at gudstjenestene i denne kirken aldri har vært bedre. Nye kommer til og forteller at de aldri har opplevd et så varmt fellesskap noen gang. Flere finner en tro på Jesus Kristus. Der omverdenen ser er en gjeng kranglefanter og sutrekopper, finnes det på innsiden et varmt, kjærlig og disippelgjørende fellesskap.

Jeg hører mange som anbefaler å tone ned gudstjenestenes plass i kirkene våre. Jeg tror ikke det er veien å gå. Jeg er overbevist om at gudstjenestene bærer i seg nok skjønnhet og nåde og kjærlighet til å bære oss videre. I den finner man den allmektige, frelsende og livgivende Gud. Gudstjenesten er vårt ansikt. Den er et vitnesbyrd vi reiser i verden.

Som det alltid har vært. I år 987 havnet utsendinger fra fyrst Vladimir av Kiev på en gudstjeneste på en søndagsgudstjeneste i Konstantinopels store katedral. Etterpå visste de knapt hva de skulle si. Men de prøvde: «Vi ble tatt med til et sted hvor de tilber sin Gud, og vi visste ikke hvor vi var havnet, om vi var i himmelen eller på jorden; og vi vet ikke hvordan vi skal fortelle om dette. Alt vi vet, er at Gud lever der med folket, og deres gudstjeneste er bedre enn i noe annet land. Vi kan ikke glemme skjønnheten, fordi en person som har smakt noe søtt ikke ønsker å spise noe bittert etterpå. Vi kan derfor ikke lenger holde på hedenskapet.» Det var nok noen forskjeller fra gudstjenesten de opplevde til slik den ser ut i de fleste frikirkemenigheter, men det grunnleggende er likt. Vi hører fra Bibelen, vi ber til den samme Gud med mye av de samme ordene, vi synger, vi gjør alt så fint vi kan. «Gudstjenestene er den hendelse som skaper kirken,» sier svenske Peter Halldorf, og nå har det gått litt over 100 000 søndager siden den første pinsedagen. Alle disse søndagene har kristne samlet seg til gudstjeneste. Det skal vi fortsette med. Selv om vi står overfor vanskelige valg og regnestykker som ikke alltid går opp, kan gudstjenesten fortsatt samle oss. Fortsatt kan vi være det fellesskapet som ser i samme retning mot samme Gud. Ikke som en flukt bort fra det vanskelige, bort fra virkeligheten vi lever i. Men det motsatte. Den samme Peter Halldorf får det siste ordet: «Gudstjenesten fører oss igjen og igjen tilbake til virkeligheten, den virkelighet vi ikke kan se med vært blotte øye.»

Jostein Ørum teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor

Hilde Marie Øgreid Movafagh er rektor på Metodistkirkens teologiske seminar, og førsteamanuensis i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig Høyskole. Linn Sæbø Rystad er førsteamanuensis i praktisk teologi ved MF Vitenskapelig Høyskole. Sammen har de forsket på hvordan kvinner opplever å være pastor i frikirker.

Kvinner i pastortjeneste møter mye motstand

Det viser resultatene til Hilde Marie Øgreid Movafagh og Linn Sæbø Rystad fra MF Vitenskapelige høyskole, som har forsket på hvordan kvinner opplever å stå i pastortjeneste i norske frikirker. De har intervjuet 40 kvinner i ulik aldre, fra syv forskjellige kirkesamfunn, og funnene er nedslående.

Tekst og foto Geir Arne Johansen

40 kvinnelige pastorer fra Misjonskirken, Frelsesarmeen, Metodistkirken, Baptistsamfunnet, Syvendedags Adventistkirken, Frikirken og migrantmenigheter stilte til intervju. Noen av kvinnene beskriver en arbeidshverdag der de må håndtere ulike typer mikro­

aggresjon (se egen faktaboks). Andre forteller at de møter åpen motstand, som kan være både kollegial og teologisk begrunnet. Mikroaggresjonen kvinnene forteller om, er ikke bare fra menn. Dumme kommentarer kommer ifølge forskerne fra begge kjønn i alle aldre, utenfor og i menigheten. Når det gjelder åpen motstand, er imidlertid unge menn de verste når det kommer til teologisk argumentasjon mot kvinner i pastortjeneste.

Hva er hovedfunnene?

– Det vi kan si fra intervjuene vi har gjennomført med de kvinnelige pastorene er at de har mange generelle gode erfaringer, og mange spesifikke negative erfaringer. Og der det er neg­

ative erfaringer, kommer det ofte enkelthistorier.

– Vi har intervjuet i et bredt aldersspekter, og kvinner med ulik fartstid i pastortjenesten, og vi ser ingen forskjell i alder. Mikroaggresjon forekommer i alle aldersgrupper og i alle kirkesamfunn, åpen motstand skjer i de fleste kirkesamfunn, men noen ganger mer subtilt. Både mikroaggresjon og åpen mostand er med andre ord ikke bare noe som har skjedd tidligere, men noe som skjer nå.

– Åpen motstand vil si at det å være imot kvinners prestetjeneste er et relevant ståsted, som gjør at kvinnene hele tiden må forholde seg til at noen er imot deres prestetjeneste. Og det er

krevende å stå i. Kvinnene håndterer det på ulike måte, sier Øgreid Movafagh og Sæbø Rystad.

Et viktig funn i forskningen, er imidlertid at mikroaggresjon forekommer mer i kirkesamfunn som har hatt kvinnelige pastorer lenge. I kirkesamfunn hvor kvinners pastortjeneste har kort fartstid, er det derimot åpen motstand som i større grad er problemet. Selv om kvinnene kan ha mange negative opplevelser, er det likevel mange som beskriver arbeidsplassen som god. Det er mye lojalitet der ute, til tross for det som er negativt og vanskelig, erfarer forskerne.

SEKSUELL TRAKASSERING

Hva er målet med forskningen?

– Vi er opptatt av at ingen har forsket på dette før, så det er utgangspunktet og målet for prosjektet. Hvordan har folk det egentlig? Det er grunnholdningen vår. Vi hadde nok håpet at vi skulle bli mer positivt overrasket enn vi ble.

Hva var mest overraskende i funnene dere har gjort?

– Vi ble overrasket over hvor mange kommentarer det er på kropp, sier Sæbø Rystad. – Og de sterke kallshistoriene, legger Øgreid Movafagh til.

Hilde Marie Øgreid Movafagh og

Linn Sæbø Rystad har begge fartstid som henholdsvis prest og pastor i menigheter i Metodistkirken og Frikirken. Der høstet de mange av de samme erfaringene som kvinnene de har intervjuet, noe som var med å gi motivasjon til å sette i gang forskningsprosjektet.

– Vi traff hverandre på MF, og oppdaget da at vi hadde masse til felles, sier Sæbø Rystad. Hun presiserer at de felles erfaringene ikke bare handler om vanskelige ting og vonde erfaringer.

Mild seksuell trakassering er en del av hverdagen til mange kvinner i pastortjeneste. Sæbø Rystad og Øgreid Movafagh tror det handler om flere ting.

– Når folk tenker pastor, så ser de for seg en mann. Når du er kvinne, bryter du disse forventningene og det kan bli vanskelig. Historisk er det menn som har hatt pastorrollen, så det tar tid

å venne seg til kvinner i den posisjonen.

SLUTTER I JOBBEN

– Vi har sett på en egen gruppe i forskningen, og det er de som slutter. Der har vi ikke landet ferdig enda, men disse er altså representert i forskningen.

– Mikroaggresjon

forekommer i alle aldersgrupper og i alle kirkesamfunn.

Vi har intervjuet personer som har sluttet i jobben, personer som fortsetter på tross av eller på grunn av, og nye utdannede som er i sin første jobb. I tillegg har vi med historiske kilder, som setter dette i perspektiv. Det vi kan si er at det er veldig mange som har sluttet, og det må vi ikke ta lett på. Og det er blant annet det vår forsking kan bidra til; at dette er viktige ting å ta tak i som alle kirkesamfunn kan gjøre.

Når Øgreid Movafagh og Sæbø Rystad legger frem resultater av forskningen sin, er det alltid noen som tar kontakt i etterkant. Ofte er det litt eldre kvinner som forteller at «jeg skulle også vært pastor, men det ble aldri

FAKTA

sånn». De ble ikke oppmuntret, de ble ikke sett.

Som prest i Metodistkirken, der aksepten for kvinnelige prester er en annen enn for eksempel I Frikirken, har Øgreid Movafagh opplevd å få mange muligheter. Likevel kan hun få kommentarer, som kan gjøre det vanskelig og utfordrende.

– Metodistkirken har en ganske god veilederordning, og jeg hadde en god veileder de tre første årene jeg jobbet som prest. Så ble jeg veileder selv. Jeg skulle ønske jeg hadde et økumenisk fellesskap av kvinnelige pastorer å oppsøke den gangen, men det fantes ikke, forteller hun.

Som nyansatt pastor i Frikirken, tok Sæbø Rystad initiativ til felles lunsj med pastorene i Oslo. Et møtested der de kunne ta opp og samtale om ulike tema. Akkurat om det som gjaldt utfordringene rundt kjønn var det imidlertid få å snakke med.

– Det går igjen i alle intervjuene våre, at det er kvinnene selv som tar initiativ til å treffes og snakkes om dette, sier Movafagh.

SPØR, LYTT OG LÆR

Hun beskriver hvordan det oppleves å møte motstand, og hva det gjør med en kvinnelig prest eller pastor når noen ikke anerkjenner kallet hennes. – Når en mann er imot at jeg skal være prest, tar han ikke på alvor at jeg har et kall. Og når jeg velsinger, døper, og deler ut nattverd, så sier han at Gud ikke virker gjennom meg. Det er beinhardt, det

Mikroaggresjoner er kortvarige, hverdagslige og forholdsvis udramatiske uttrykk for nedvurdering av andre mennesker. Nedvurderingen kan komme til uttrykk verbalt (med ord) eller på andre måter, og den kan være tilsiktet (med hensikt) eller utilsiktet. (Kilde: Store Norske Leksikon).

Mikroaggresjon kan i denne forskningen deles inn i følgende tre nivå:

1. Fornærmelser, stereotyper, uhøflighet. (ofte ubevisst)

2. Ugyldiggjøring, ikke ta følelsene eller erfaringene til en gruppe på alvor. (ofte ubevisst)

3. Mer direkteangrep, bevisste og tydelige forsøk på å skade eller såre. Det vanskelige med mikroaggresjon er at den typisk har en dobbeltmening, underkommunikasjon, eller ambivalent kommunikasjon.

er eksistensielt og det handler om min opplevelse. Jeg tror ikke at de som er imot kvinnelige ordinerte tar innover seg hvor alvorlig dette er, og jeg tror Frikirken har en stor jobb å gjøre for å ordinere kvinner der det er motstand.

Når hun selv underviser i dag, er hun opptatt av å gjøre de unge kvinnene bedre i stand til å møte motstand.

– Vi ser at mange lar være å søke seg til menigheter hvor de vet det er mye åpen motstand. Man blir god på å screene hvor man er «innafor» eller ikke som kvinnelig pastor, Movafagh.

Forskerne mener det kan være en ide å starte et nettverk der både menn og kvinner er med, et sted der man kan snakke sammen og dele erfaringer.

– Spør, lytt og lær. Det er noe med å tørre å lytte og høre på fortellingene, lytte respektfullt. Ta det opp der det er et sentralledd i organisasjonen, og se hvordan man kan behandle dette tematisk på stabssamlinger for eksempel. Det handler om å treffe balansen, og huske å anerkjenne kvinnene det gjelder. De fleste har jo arenaer der det går an å snakke om hva som rører seg i kirkesamfunnet.

–

Forskningsprosjektet blir bok og utgis neste år. Hvem tenker dere er målgruppene for boken?

– Nå skriver vi en bok som er fagfellevurdert, så målet er at boken er faglig sterk, men samtidig skal det være gøy å lese den. Vi ser for oss en veldig kompleks leser. Det skal gi mening i diskusjoner om pastoralteologi, men også av medlemmer på tvers av kirkesamfunnene.

Hva skulle dere selv ønske at ble gjort, da dere stod i pastortjeneste og opplevde vanskelige ting?

– Når du påpeker at kvinner mangler i ulike fora, blir du upopulær. Jeg skulle ønske at alle mer generelt var våkne når man ser at det bare sitter menn i et styre, eller at det kun står menn oppført i programmet til en konferanse. Det er lettere å komme i mål med sånne ting, hvis man har mannlige kolleger som tar det opp, sier Øgreid Movafagh.

– Jeg opplevde at jeg stod veldig alene, og fikk ikke så mye støtte før Anne­Mari Schiager Topland (pastor og tidligere nestleder i synoden, red. anm.) kom inn. Da var det endelig noen på toppen som jeg kunne snakke med.

Følelsen av å rapportere oppover og ikke bli tatt på alvor, er ganske vond. Jeg håper dette er blitt bedre, men jeg tror at det fortsatt er en vei å gå. Kirkesamfunnet og/eller ledelsen bør ta noen signaler når kvinner går av, sier Sæbø Rystad.

Hva vil dere si til unge kvinner som vurderer å gå inn i pastor og prestetjeneste i Frikirken eller Metodistkirken i dag? Hva er ditt beste råd?

– Det er fint å være prest, men pass på at du kjenner noen andre på din alder i samme situasjon, og få deg et nettverk, sier Øgreid Movafagh.

– Så bra at du har lyst til det! Pass på at du får gjøre ting du er god på, og ikke ut fra hvilket kjønn du har, sier Sæbø Rystad.

Billedtekst: Hilde Marie Øgreid Movafagh er rektor på Metodistkirkens teologiske seminar, og førsteamanuensis i systematisk teologi ved MF Vitenskapelig Høyskole. Linn Sæbø Rystad er førsteamanuensis i praktisk teologi ved MF Vitenskapelig Høyskole. Sammen har de forsket på hvordan kvinner opplever å være pastor i frikirker.

Vi både vil og må likestilling

Kvinneandelen må opp lokalt, regionalt og nasjonalt. –Det vi teller viser hva som teller, sier Geir Øystein Andersen, daglig leder på hovedkontoret i Frikirken og presiserer: – Frikirken skiftet syn i forhold til ordinasjon av kvinner i 2005, vi åpnet ikke for et nytt syn til.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Panelsamtalen ble ledet av Ester Madelen Lorentzen (teologisk rådgiver i Norges Kristne Råd) f.v. Thomas Åleskjær (OKS), Marianne Dyrud (Syvendedags Adventistkirken), Olav Fykse Tveit (preses og biskop i Den norske kirke), Ingunn Folkestad Breistein (dekan og professor ved Universitetet i Agder),Geir Øystein Andersen (Den Evangelisk Lutherske Frikirke) og Anne-Rigmor Stock Evje(Oslo katolske Bispedømme). Foto: Gjermund Øystese.

Kjønnsbalansen i kirkenes lederskap er skjev, og nå vil en endring i trossamfunnsloven kreve at 40 prosent kvinner er representert i styrende organ. Norges Kristne Råd (NKR) inviterte i september til konferanse under overskriften «Vil vi eller må vi?». Barneog familiedepartementet foreslår en endring i trossamfunnsloven som innebærer at tros­ og livssynssamfunn må bekrefte når de fremmer krav om tilskudd, at de vil arbeide for å oppnå minst 40 prosent kvinner og 40 prosent menn i styrende organ som forvalter statstilskuddet. Barne­ og likestillingsminister Kjersti Toppe åpnet konferansen, og sa hun håpet at trossamfunnene vil fremme likestilling frivillig, og ikke fordi det er lovpålagt.

Daglig leder på hovedkontoret i Frikirken, Geir Øystein Andersen var med i en panelsamtale om tematikken:

– Frikirken skiftet syn i forhold til ordinasjon av kvinner i 2005, vi åpnet ikke for et nytt syn til. Deler av et enstemmig vedtak da lyder: «Synodens bønn og mål er at Den Evangelisk Lutherske Frikirke skal bevares i en enhet som har sin basis i troskap mot Guds ord,» og videre: ... I spørsmålet om ordinasjon av kvinner anerkjenner vi hverandres rett til å trekke ulike konklusjoner av bibeltekstene.

– Kortversjonen er at enheten er bevart, og i dag lever cirka 3 av 4 menigheter med stor frimodighet og kraft i at ordinert tjeneste ikke skiller på kjønn. Med samme frimodighet og kraft har et mindretall fortsatt å velge blant mannlige kandidater når eldsterådene innstiller til kall av eldste og pastorer til menighetsmøtene. At enkelte menigheter ikke kaller kvinner til ordinert tjeneste, er ikke en unntaksordning – Frikirken har bare én ordning, alle tjenester åpne får begge kjønn – men svarer til menighetens kallsrett og at det er menigheten som velger de man har tillit til. Det er bevegelse i inklusiv retning, sier Geir Øystein Andersen. – Fakta i dag er at i våre fremste organer bestående av ordinerte – synodestyret – som besitter samme myndighet som den samlede synoden i de

tre årene da synoden ikke er samlet ­ og vårt læreorgan, synoderådet, og dets synodevalgte medlemmer – er mer enn 40 prosent representasjon ivaretatt blant de synodevalgte, forteller han.

– I menighetene er 1 av 4 eldste kvinner, det samme gjelder blant hovedpastorer.

Vi har imidlertid også ferske erfaringer av at det kan være krevende å være kvinner i tjeneste, i en kultur som tradisjonelt har vært mannsdominert, særlig blant denne generasjonen

rute, men vi ønsker å få balanse der den ikke er på plass. Et viktig tiltak er også statistikk for menigheter, landsdeler, kirkeledelse – det vi teller viser hva som teller, mener Andersen.

VEIEN: Enkelte hevder at i Frikirken er det kun kvinner over 50 som har opplevd vanskelige hendelser mht til kjønn/kropp. I forskningen fra MF tyder det på at dette ikke kun er fenomener fra fortiden, men at det er kvinner i alle aldre som opplever mikroaggresjon. Hva er din kommentar til det?

– Hovedutfordringen er kultur, og da

– Et viktig tiltak er også statistikk for menigheter, landsdeler og kirkeledelse. det vi teller viser hva som teller.

kvinner som har frontet den nye ordningen blant oss. Vi har stadig kulturutfordringer, selv om tallene ser gode ut og rekrutteringen blant unge er god, sier han og supplerer: – Synodestyrets vedtok i våres:

“Synodestyret ber administrasjonen arbeide videre med å styrke forutsetningene for komplementaritet og kompetanse ved god representasjon av begge kjønn, styrke kultur rundt dette og prioritere tiltak ved hovedkontoret og ressurser for menighetene.”

– Den tallmessige representasjonen går framover relativt raskt – vår utfordring ligger like mye på kultur, der vi skylder en ny generasjon ledere å legge bedre til rette for god miks i teamene mellom den kompetansen som ulik alder, kjønn, livssituasjon og bakgrunn gir.

VEIEN: Hva må gjøres for å få en endring i kultur og statistikk? Hvordan vil du som DL følge opp vedtaket fra styret?

– Det viktigste er å jobbe med kultur. Arbeidet med likestilling er en naturlig del av arbeidet med kultur og retning, med relasjon, generasjon, og multiplikasjon. Kvotering er også aktuelt, fordi vi både vil og må likestilling. Vi er i god

vil mikroaggresjon gjelde i alle generasjoner. Jeg tror likevel at de som har stått fremst i kampen for endring i Frikirken gjennom generasjoner, kan bære dypere og vondere erfaringer som gjør at mikroaggresjon treffer hardere.

Gjør dette faktum fra forskningen, at Frikirken må ta det enda mer på alvor?

– Jeg tenker at alvoret for Frikirkens oppdrag ligger i at vi har kulturutfordringer på bred front, og synodens dokument for Kultur og retning vil være der vi setter inn innsatsen, sier Geir Øystein Andersen.

Les

Les mer om likestillingskonferansen

mer om kultur og retning

Se

THE ZONE OF INTEREST (2023)

Midt i hverdagslivet så skimtes grusomhetene i bakgrunnen. Røyk fra skorsteinene over gjerdet, togfløyter som signaliserer de nyankomne, og en sjelden gang skudd og skrik.

Rudolf Höss, nazi­kommandanten i Auschwitz bor med familien sin i en luksuriøs villa tett inntil konsentrasjonsleiren, men vi får aldri se hva som foregår der. I stedet ser vi lange scener med banale krangler om svigermødre og Höss' hagefester, men klumpen i magen vokser og vokser. For vi vet filmen handler om det vi ikke ser, men vi vet er der.

Les

THE BOWER BROKER (+PODKAST!)

The Power Broker, eller Maktmegleren på godt norsk, er en grundiggående biografi av Robert Moses. En av de mest innflytelsesrike, men oversette figurene i amerikansk politikk. Selv om han aldri selv vant noe valg, fikk han gjennom årevis med kløktig arbeid i New Yorks lokalpolitikk, en nærmest diktatorial makt over alle store byggeprosjekter i byen.

Hele nabolag ble revet, hundretusener ble tvangsflyttet, motorveier ble bygget midt i byen, broer og tunneller ble plassert ikke hvor folk trengte dem, men hvor Moses hadde bestemt var best.

Boka er 50 år neste år, men fortsatt aktuell. For tiden har podkasten 99% Invisible en serie som følger boka kapittel for kapittel.

Lytt

MDOU MOCTAR - AFRIQUE VICTIME

Mdou Moctar er en Tuareg musiker og låtskriver fra Niger. Hans blanding av tradisjonell musikk fra Sahel (Sør­Sahara), med elgitarer, fuzz­pedaler, synth og blues­tekster på Tamasheq (et Berberspråk) slo an og spredte seg fort gjennom god gammeldags bluetooth­deling av mp3­filer over hele Vest­Afrika.

Jeg var heldig nok å se ham spille Øyafestivalen 2022, da hadde han akkurat sluppet albumet Afrique Victime, som tar for seg kolonialisme og den politiske situasjonen i Niger, med både innslag av Hendrix­aktig psykedelisk rock og moderne trommemaskiner.

Veien Videre -

Slik gjør vi det hos oss. Fra nå av.

Med 98% flertall vedtok Synodemøtet 2024 å videreføre Frikirkens målplan med overskriftene Jesus i hverdagen, Jesus til nye generasjoner og Jesus til nye mennesker. Målplanen har hatt datostemplingen 2018­2024, men sammen besluttet vi å videreføre den til 2030. I tillegg vedtok vi dokumentet Kultur og retning 2030, som har blitt utmeislet sammen med FriBU. Her fikk vi tre nye orienteringspunkter, ledsaget av hvert sitt visuelle symbol. Relasjon, Generasjon og Multiplikasjon

Hva betyr det i praksis at vi har vedtatt et dokument som heter Kultur og Retning? Ikke fine ord og festtaler, men fokus på den faktiske kulturen, vår kollektive atferd. Kultur beskrives litt enkelt sagt som: «Slik gjør vi det hos oss». Og ordet retning sier vi noe om hvor vi er på vei, vi har en visjon om en ønsket fremtid, noe vi kan strekke oss mot sammen. Kultur og retning kan derfor oversettes: Slik gjør vi det hos oss. Fra nå av.

La oss begynne med Relasjon. Symbolet for dette er en trekant. Trekanten har tre hjørner, tre retninger. En retning går oppover, mot Gud. En går innover mot felleskapet, og en går utover, mot de vi ønsker å nå. Vi vil snakke om relasjonen til Gud. Jesus i hverdagen! Deretter om relasjonen til hverandre, og til sist om relasjonen til dem vi ønsker å nå. Jesus til nye mennesker!

Videre har vi ordet Generasjon. Jesus til nye generasjoner! Her er symbolet en pil med en styrefjær. Pilspissen er i front og representerer de yngste, stadig nye kull som bæres til Gud i dåpen og som vokser til og skal finne sin vei i livet. Stammen på pila er de voksne, her er det kanskje mest kraft, mens de eldre får æren av å være styrefjæra, som sørger for balanse, stabilitet og retning. Et bærende element i dette bildet er at generasjonene trenger hverandre.

Til slutt har vi Multiplikasjon. Her er symbolet firkanter som blir til flere firkanter. Firkanten symboliserer de fire fasene for disippelopplæring fra «Jeg gjør, du ser på» til «Jeg gjør, du hjelper», og videre til «Du gjør, jeg hjelper», og til slutt «Du gjør, jeg ser på». De fire fasene kalles gjerne disippelfirkanten. Vi vil snakke om multiplisering på disippelnivå, på ledernivå og på menighetsnivå. «Det vokste og bar frukt», sier Jesus: «Noe tretti foll, noe seksti foll og noe hundre foll». (Mark 4,8)

Tor Erling Fagermoen Synodeleder

land

Med hjerte for mennesker i “et land i Midtøsten”

Møt en av de nye familiene som er utsendt fra Frikirken. De er i “et land i Midtøsten” og vi kan ikke vise ansiktet deres, men hva de har på hjertet! Sven er oppvokst i Frikirken og kona Rachelle møtte han de første månedene i det muslimske landet. Sammen har de allerede vært 10 år i et land i Midtøsten.

Tekst og foto Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

En typisk norsk sandkasse i en hage i et

i Midtøsten. Det er så mye vi kan vise fra familien vår i landet.

Du møtte dem kanskje på VIDERE sommer. På trykk møter du dem kun med fornavn og uten bilde og bosted. Myndighetene i landet vil ikke vite av misjon. Men Sven og Rachelle har ikke latt seg stoppe. Sammen med tre barn på 7,4 og 2 år bor de “i et land i Midtøsten”, som er vårt kodeord for et land vi ikke kan spesifisere. De har bodd 10 år i landet og arbeidet for det som er Frikirkens samarbeidspartner i landet, men for ett år siden ble de offisielt antatt også som “våre” utsendinger fra Frikirken. Det er det mange som er glad for. Det merket de på VIDERE sommer.

For Sven som er oppvokst i Frikirken var dette en veldig god opplevelse.

–Det opplevdes som et gjennombrudd, nå kjenner vi mange i Frikirken og mange kom bort til oss og sa de følger oss i bønn, forteller han. Kona Rachelle bekrefter det samme. De fikk fortelle åpent fra scenen om livet sitt og ble bedt for, midt i det store fellesskapet i Frikirken. Det var sterkt for dem.

Rachelle og Sven har hele tiden vært kontaktmisjonærer, utsendt fra menigheten han vokste opp i, i Frikirken. Flere i Frikirken har støttet dem over tid, men likefullt er det andre ordninger når man blir antatt av kirkesamfunnet og en del av den faste staben.

Hva er positivt med å bli utsending i Frikirken?

–Vi stod ved et veiskille der det ble vanskelig økonomisk, selv om det hadde gått fint til nå i å leve av gaver. Å være ansatt i Frikirken gir en tryggere økonomi selvsagt. Vi merket at gjennom Frikirkens ulike kommunikasjonskanaler hadde mange hørt om oss og kom bort til oss på sommerfestivalen og fortalte at de ber. Det var flott. Vi fikk mange muligheter til å fortelle om arbeidet. Vi hadde seminar på VIDERE og delte vitnesbyrd og ble bedt for å scenen. Flere medlemmer og lokale menigheter tar kontakt nå kontakt. Så vi merker at vi har fått et større bønnenettverk. Vi har mange flere i ryggen, det merkes, sier Sven og Rachelle. Frikirken har en annen utsendt familie sør i et land i Midtøsten. De to fam­

iliene har et godt vennskap, støtter og heier på hverandre.

– Det er faktisk ikke sikkert vi hadde klart å være her fortsatt om ikke Frikirken hadde tatt oss inn i familien, og med i staben, sier Sven ærlig.

–Vi spurte Gud om veien videre. Så skjedde dette at vi for ett år siden ble antatt som utsendinger. Vi har følt oss støttet av Frikirken, mange som bryr seg om oss, sier Rachelle.

I 2014 kom Rachelle og Sven til landet i Midtøsten som to single mennesker og møttes etter bare noen måneder. De har siden da vært sendt ut gjennom det som er Frikirkens partner i landet og levd på gaver fra enkeltpersoner og menigheter, slik det er vanlig i organisasjonen.

Hvorfor dro dere ut til dette landet i Midtøsten?

–Jeg vokste ikke opp i en kristen familie, men ble kristen som 12­14 åring, og jeg ville følge Jesus. Det var veldig konkret for meg. Jeg trodde jeg skulle tjene i USA, men når jeg var 18 år hørte jeg for første gang om unådde mennesker, at noen ikke har mulighet til å høre om Jesus. Dette påvirket meg sterkt, og jeg begynte å tenke at kanskje Gud ville at jeg skulle dra til et av disse landene. Jeg studerte teologi på den tiden og lærte om unådde i 10/40 vinduet, forteller Rachelle.

«10/40­vinduet» beskriver det geografiske området på verdenskartet som ligger mellom breddegradene 10 og 40

– altså Nord­Afrika, Midtøsten og deler av Asia.

– Jeg lærte om muslimer. Jeg jobbet med en organisasjon som hadde arbeid i dette landet jeg havnet i. Jeg forpliktet meg først kun for 2 år. Men jeg innså mens jeg lærte arabisk, at jeg burde bli lenger når jeg hadde investert så mye i å lære språket, forteller hun og Sven supplerer med sin historie:

–Jeg reiste på turer til Øst­Europa med ungdomsgruppa i menigheten i Frikirken. Det var mitt første møte med misjon. I tillegg hadde jeg besteforeldre som var misjonærer i Afrika. Jeg opplevde senere at jeg hadde lyst til å gjøre dette over lengre tid. Jeg kjente både på lyst til å dra ut og at jeg trodde at dette vil Gud at jeg skal gjøre. I 2009 var jeg i to måneder og underviste engelsk i dette landet i Midøsten. Jeg fikk en smakebit på hvordan et liv som utsending kan se ut. Dette er et område i verden hvor det er få som kjenner Jesus og veldig få utsendinger. Men utsendingene jeg møtte var veldig overgitt til livet blant (engelsk måte å si det på?) muslimer og de som bor her. Det var veldig inspirerende å møte dem og jeg spurte meg selv om å bli værende her, sier Sven.

Tilbake i Norge tok han lærerutdannelse og gjorde seg klar for å reise ut igjen. –Jeg visste at jeg ville ut i misjon og tilbake til «et land i Midtøsten».

–Vi møttes for akkurat 10 år siden, på denne dagen, skyter Rachelle inn. På Svens bursdag. 39 år blir han denne dagen vi møtes på videosamtale på Teams.

–Vi brukte to år på lære arabisk, lære om kulturen og hvordan det er å jobbe her. Hvordan dele evangeliet, be og å forme team. I løpet av denne forberedelsestiden var vi også involvert med engelskundervisning og flyktningarbeid, forteller de.

I starten av 2018 flyttet de til byen de nå bor i. De reiste dit sammen med en annen familie, som var utsendt fra samme organisasjonen Frikirken samarbeider med. Til sammen er de nå seks voksne fra ulike land, som jobber sammen i team.

–Vi har et senter hvor vi blant annet driver samtalekafe og engelskundervisning. Dette er et sted hvor vi kan møte mennesker som er åpne for tro. Vi bygger også relasjoner med naboer og ulike «tilfeldige» i byen, forteller Sven.

– Gjennom noe man kaller Harmony week, et intereligiøst arbeid som arrangeres internasjonalt, har vi spesielt fokus på religionsdialog. Det gir oss muligheter til å ha samtalekvelder om tro gjennom hele året. Vi forsøker også å veilede deltakerne til å virkelig lytte til hverandre, og ikke bare slå hverandre i hode med argumenter, sier Rachelle.

–I kontakten vi har med folk ber vi Den Hellige Ånd lede oss slik at vi legger merke til hvem som er åndelig søkende. Det er der vi setter inn innsatsen., forteller Sve

–Vi har begrenset tid og mulighet, og da ønsker vi å la oss lede til å gå der og fokusere spesielt på de vi merker er åpne. I det landet vi bor i, er det naturlig å snakke om religion, så det gir mulighet allerede i starten av en høflig samtale, å snakke om vår tro og at vi følger Jesus.

–Det ligger oss på hjertet at menneskene i dette landet ikke har hørt om Jesus. Vi vil gi de muligheten. Vi har sett litt skje med mennesker, men har ikke sett mange komme til tro enda. Men vi har gitt de muligheten. Det er meningsfylt å dele Guds hjerte for dem og forteller om Jesus.

De styrer unna å bruke begrepet misjonærer. Men de snakker om troen på Jesus og som utlendinger blir det forventet at de er kristne og de opplever at det gir dem muligheter til å dele om sin tro.

–Det er litt annerledes for muslimer som følger Jesus, de må være mer forsiktige enn oss i hvordan de deler. Vi prøver å veilede dem i hvordan de kan fortelle familien. Vi har noen enkeltrelasjoner med nye troende, men de har ikke et felleskap seg imellom. De er ofte redde for hverandre. Dette er en stammekultur med sterk sosial kontroll. I hovedstaden er kan det være «lettere» slik sett å komme til tro og våge å ha felleskap med nye troende.

Ny utsending til Japan

Magnus Løvåsen (27) fra Kristiansand er Frikirkens nye utsending til Japan, der han først skal i gang med språkstudier i høst. –Jeg tror ikke vi skal redde for å be Gud gjøre store ting i menneskers liv. Vi kan få plante, vi kan være med å vanne, men bare Gud kan gi vekst.

Tekst Marit Long og Anne-Kristine B.Wiecek Magnus Løvåsen er på plass i Japan og mange fra Frikirken fikk bli kjent med han under sommerfestivalen. Karmøy Frikirke har også hatt gleden av å ha han som menighetsarbeider i ett år nå.

Magnus kjente tidlig på en interesse og fascinasjon for landet.

– I tenårene hadde jeg interesse for japansk popkultur med manga og anime, som ledet meg til å ta et år på bibelskole hvor vi dro med et team i fire måneder til Japan. Under dette oppholdet opplevde jeg å møte japanske kristne som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg opplevde at jeg fikk dele av troen­ og historien min med japanere som ikke kjenner Jesus, og at jeg med det kunne bety noe positivt for andre. Siden har jeg ikke klart å gi slipp på Japan, og jeg opplever at det over tid har vokst frem at kall til Japan, sier han.

Kun 1% av befolkingen i Japan

regner seg som kristne, i et land med 120 millioner mennesker. – Japanerne regnes dermed som en unådd folkegruppe, hvor de lokale kristne ikke enda er i stand til å evangelisere og disippelgjøre sin egen folkegruppe uten hjelp utenfra. Dermed ønsker jeg å være en del av arbeidet som retter seg mot de minst nådde folkegruppene i verden, og å være med å gi videre det jeg selv har tatt imot, sier han.

27­åringen er vokst opp i Misjonssambandet. Han har en bachelor i praktisk teologi fra Ansgar Høyskole for teologi, musikk, og psykologi, og en master i teologi og misjon fra Fjellhaug Internasjonale Høyskole. På fritida er han glad i å sette seg inn i gode historier. – Formatet kan variere, men jeg liker å lese bøker, se filmer og serier, spille dataspill, høre på musikk, og ha gode samtaler. Venner og familie mener for øvrig at jeg

bruker for mye penger på gamle, sære, teologiske fagbøker jeg aldri får lest, men der mener jeg det aldri kan bli for mye av det gode, humrer han.

Magnus dro 21. september til Japan og er nå godt installert.

– Teamet jeg kommer til er en utrolig flott gjeng som følger Jesus i hverdagen, med mye omsorg og hjerterom. Så jeg gleder meg til å både lære av dem, og å jobbe sammen med dem. Ellers står både japansk mat, og japanske smarttoaletter høyt på listen over ting jeg gledet meg til, smiler han.

– Vær gjerne med å be for læring av språk som jeg skal i gang med når jeg kommer ned. Og vær gjerne med å be for at jeg skal finne meg godt til rette, at jeg skal få meg venner, og ha noen gode rytmer for troslivet mitt i hverdagen, oppfordrer Magnus Løvåsen.

Hva trenger du fra misjonsfolket hjemme?

– Noe av det viktigste menighetene i Norge kan gjøre, er å be for oss utsendingene, for arbeidet, og for mennesker vi møter. Uten Gud, skjer det ikke noe i arbeidet her i Japan.

Jeg personlig trenger at menighetene i Norge ber om at jeg skal være

frimodig, om Gud skal lede med til mennesker han jobber i, at jeg skal finne meg venner, og at skal ha noen møtepunkt med Jesus hvor jeg opplever å få påfyll og motivasjon i eget trosliv.

Hva ville din drøm være, i forhold til hva vi hjemme i lokalmenigheten kan bidra med?

–Jeg drømmer om at menighetene i Norge skal være fylt av barn og unge som har et hjerte for at andre mennesker skal få bli kjent med Jesus. At de både deler tro med venner rundt seg, men også at de ønsker at barn og ungdom i andre land, de minst nådde, skal få møte Jesus.

Jeg drømmer om at menighetene og utsendingene kan fortsette å lære av hverandre og utfordre hverandre, at man kan dele tanker og strategier når man står overfor de samme utfordringene i Norge, og i utlandet. Og at man kan få være ærlige og utfordre hverandre på hverandres blindsoner.

Hva slags type arbeid er det du ser for deg å stå i når språket kommer?

–Etter språkskole håper jeg å bli med på flere av oppgavene de andre utsendingene allerede er i gang med,

men spesielt arbeidet blant hjemløse. Jeg ønsker å bruke den teologiske kompetansen min til å investere i ­ og heie frem ledere blant de kristne i Nagoya. Rent konkret håper jeg kunne bli medvandrer for unge kristne japanske menn som har en lederspire i seg. Jeg tror noe av det viktigste vi som utsendinger gjør, er å gjøre oss selv overflødige, og hjelpe de kristne i Nagoya til å evangelisere og disippelgjøre sine egne familier, kolleger, venner og naboer.

Hva er din drøm for din tjeneste?

–Jeg tror på en stor Gud som kan gjøre store ting. Og jeg tror ikke vi skal redde for å be Gud gjøre store ting i menneskers liv, og at han skal kalle mennesker til tro. Der tror jeg både menighetene i Norge og vi utsendinger kan være frimodig i bønn.

Samtidig vet vi at bare Gud er Gud, og at han ikke alltid svarer oss slik vi håper. Vi kan få plante, vi kan være med å vanne, men bare Gud kan gi vekst. Det er ofte vanskelig å forholde seg til, men Gud har likevel kalt oss til å dele evangeliet, elske mennesker, stole på at han vil gi vekst.

Årets julegaveaksjon –Gi håp til japanere

Gjennom årets julegaveaksjon vil Frikirken styrke innsatsen i Japan, for å nå de minst nådde gjennom ord og handling. Frikirkens utsendinger driver et utstrakt arbeid blant hjemløse, og deler ut mat og klær i forbindelse med parkgudstjenester. Samfunnet generelt er preget av utstrakt sosial nød og ensomhet, og det er et stort vitnesbyrd i seg selv at utsendingene er til stede i sine nabolag, der de viser at kjærlighet og omsorg har en naturlig plass i familielivet

og i relasjoner generelt. Gi håp til Japan – støtt årets julegaveaksjon!

Ukentlig parkmøte med bibelstudie og bønn. Hver torsdag er det møte i Sakae­parken med bibelundervisning, lovsang og personlig forbønn. Dette er et viktig sted for fellesskap med Gud og hverandre, der de som kommer blir sett og møtt med Guds kjærlighet og får mulighet til å lære mer om Ham. Evangeliserende gudstjenester og matutdeling i parken. Annenhver lørdag arrangeres det gudstjenester i Sakae­parken, der ordet forkynnes i kombinasjon med lovsang og bønn. Mange av byens hjemløse er faste deltakere her, og setter også stor pris på å få utdelt mat etter gudstjenesten.

Relasjoner. I et samfunn som er preget av stor, sosial nød med ensomhet og mangel på vennskap og kjærlighet, er det et stort vitnesbyrd i seg selv at utsendingene bor der de bor og er til stede i sine nabolag, der de viser at kjærlighet og omsorg har en naturlig plass i familielivet og andre relasjoner. Gjennom relasjoner som bygges opp over tid, skapes også tillit og rom for å dele tro.

Plantekultur

Bedre sammen

Direkte fra misjonskonferansen i Seoul, poengterer synodeleder Tor Erling Fagermoen at vi er bedre sammen. Det gjelder det globale misjonsoppdraget og det gjelder i Frikirken. Les hans svar på lesernes innsendte spørsmål.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

VEIEN ga utfordringen til leserne om å sende inn sine spørsmål til Tor Erling Fagermoen. Lesere fra ung til 89­år sendte oss spørsmål til nyvalgt synodeleder. 100 dager er godt og Fagermoen svarer på alle spørsmål, fra VEIEN og dets lesere.

1 Du kommenterte en gang: Ble jeg kun valgt fordi jeg er konservativ? Så da spør vi; hvem du er som leder, foruten å være konservativ i syn på ekteskap og mot homofilt samliv?

– Jeg opplever meg som teamleder, har aldri vært opptatt av posisjon og makt. Men jeg er opptatt av å bruke mine styrker i et team, der andre får bruke sine styrker. Hva er min styrke? Jeg tenker at jeg har et overblikk, og er en visjonær leder, selv om det er store ord ... Jeg vil noe, jeg vil bygge noe. Til det trenger vi alle.

2 Mange har omtalt deltakelser på misjonskonferansen Lausanne som en “gamechanger” i tjenesten. På hvilken måte er du forandret etter konferansen i Seoul?

– Jeg har med meg hjem en optimisme, på Guds rikes vegne. “Vi er bedre sammen”, det var slagordet. Skal vi lykkes med misjonsoppdraget, må vi ha både kvinner og menn med, de under og over 40, og alle folkeslag.

– Begrepet polysentrisk, ble brukt. Fra alle til alle. De som er i vanlig jobb, ble løftet frem, de er 99 %, mot de kun

1 % som er ansatt i kristent arbeid. Også på konferansen var det mange som hadde «vanlige jobber». Skal vi lykkes med misjon, må vi ha alle med. Vi må forstå arbeidsplassen som et sted å tjene Gud.

– Nå er det globale sør, tyngdepunktet av kristenheten. Den begeistringen som vi tenker om den første kristne tid, ser vi derfra. Den vekkelsen vi ser i sør, vil komme til oss på grunn av globalisering. Vi kan besmitte hverandre med kunnskap og personell. Det gjør meg optimistisk. Her ser jeg muligheter.

3 Hvor drømmer du om at Frikirken skal være i 2030?

– Jeg drømmer om at Frikirken skal ha et ungt og dynamisk lederskap som strekker seg langt for å nå mennesker i vårt eget land: At vi strekker oss nedover i alder, strekker oss utover i eget land, og i misjonsoppdraget. Jeg drømmer om å se kirka vitalisert. Vi skal ikke være et oppjaget fellesskap, men romme menneskelivet som det er, og koble Gud på det.

Et sted der mennesker med ulik alder samles rundt nattverdbordet og har fellesskap. Vi lever i en tid med ensomhet og sterk individualisme. Evangeliet har noen motkulturelle svar som jeg er overbevist om at alle trenger. Uten Gud blir vi innkrøkte i oss selv, som Luther sier. Vi blir isolert. Hva det kristne fellesskapet kan tilby av fred, å godta hverandre. Her handler det ikke om hvordan jeg skal karre meg framover, men hvordan vi kan tjene hverandre. – Jeg drømmer om det som det levende felleskapet kan tilby. Evangeliet er alt dette. Jeg har et holistisk bilde av hva det er å være kirke, den rikdommen det er. Den rikdommen finner vi i fellesskapet, ikke kun i «riktig

forkynnelse». Det kristne felleskapet er så mye mer enn fine ord.

4 Hva vil synodelederen gjøre for at ordinerte med ulike syn i samlivssaken skal kjenne seg trygge på sin plass og stilling i Frikirken?

– Ingen ansatte skal på grunn av sitt syn i samlivssaken oppleve seg utrygge på om de har jobb i morgen. Normale arbeidsrettslige regler gjelder også i Frikirken. Synodestyret tar ikke initiativ til oppsigelsesprosesser av pastorer eller avsettelse av eldste.

5a I Vårt Land 5.9. uttrykker synodelederen at «Ved en eventuell ansettelse av en ny pastor kan ikke pastoren stå for en annen teologi enn Frikirkens vedtatte lære». Er ikke dette å forstå annerledes enn synodens vedtak om at «Det forventes at alle ordinerte forholder seg lojalt til Frikirkens vedtatte lære gjennom sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi»?

– Det er tilsynsmennene som har tilsyn med menighetene, ikke synodestyret. Men jeg opplever det ikke naturlig å anbefale ansettelser av pastorer som egentlig ikke står for, i betydningen er enig i, Frikirkens lære.

5b Kan pastorer og eldste med et annet syn i samlivssaken ordineres og innsettes til tjeneste i Frikirken?

– Fra min side vil min anbefaling være at nye pastorer og nye eldste som ordineres personlig står inne for og er enig med Frikirkens vedtatte lære.

6a Vil det fremover være plass for talere på Frikirkens lederkonferanse og sommerfestival med et annet syn i samlivssaken?

– Synodestyret har ingen liste over hvem som er godkjente talere og ikke.

Det er programkomiteens ansvar å finne talere, og jeg har tillit til at de gjør gode valg basert på det de ønsker å oppnå med de ulike konferansene.

6b Vil Frikirkens synodeleder være med å legge til rette for at de variasjoner av gudstjenestelige uttrykk som finnes i de lokale menighetene (liturgisk, musikalsk etc) også gjenspeiles på kirkens fellessamlinger?

– Gjerne det! Det finnes en rikdom i ulike måter å arbeide og uttrykke seg på, som jeg synes det er fint å gjenspeile.

7 Synoden vedtok: «Synoden ønsker at vi fortsetter samtalene om hvordan vi som kirke og menigheter kan skape ærlige og inkluderende fellesskap, der vi kan snakke åpent om viktige og vanskelige spørsmål, inkludert samlivsteologiske spørsmål». Hvordan vil synodestyret legge til rette for dette?

– Helt konkret skal Synodestyret levere på en bestilling fra Synoden i 2022 om «hjelp til foreldre og ledere i Samlivsetikken/egen seksualitet», og vi kommer også med en «veileder for ivaretagende felleskapsbygging», og endelig kommer det et undervisningsopplegg knyttet til det nylig vedtatte reglementet «Omsorg for liv og lære». Alt dette vil gi gode innspill til samtale, som jo nødvendigvis må foregå lokalt. 8 Til synodeleder og for øvrig alle Frikirkens eldsteråd og ungdomsledere. Fagermoen sa "Jeg ønsker å være en radikal etterfølger av Jesus ..." Hvis en homofil eller lesbisk våger å komme til dere må de slippe å oppleve den samme avvisningen som enkelte har blitt møtt med tidligere. Hva vil dere svare når en av ungdommene eller voksne i menigheten kommer til dere med sine sårbare liv?

– Menigheten skal ikke avvise noen. Jeg ønsker ikke at legning eller orientering skal være til hinder for deltagelse i våre felleskap. Jeg mener at det er fullt mulig å være tydelig i synet på at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne, og at det seksuelle samlivet hører til innenfor disse rammene, og samtidig ha en vidåpen dør inn i

felleskapet for alle som vil være med. 9 I saksdokumentene til synodemøte (SM-24) fra synoderådet blir likekjønnet samliv beskrevet som et bekjennelsesspørsmål. I vedtaket fra SM-24 blir det konkludert med at «samlivsspørsmål er et sentralt lærespørsmål». Jeg ber synodelederen om å bekrefte at vedtaket på SM24 er gyldig?

– Uttrykket «bekjennelsesspørsmål» har skapt forvirring. Folk har lagt ulike ting i dette, og vi har fått en debatt knyttet til begrepet i stedet for selve saken. Jeg er derfor med på å tone ned bruken av dette uttrykket, og heller bruke «sentralt lærespørsmål».

10 Jeg er kjent med at noen av tilsynsmennene i høst har sendt menighetene i sitt område en ny mal for læresamtale i Frikirken. Her framkommer «Ekteskapssyn» som viktigere enn «Sakramentsforvaltning». Dette samtidig med at noen menigheter er utydelig på vår lutherske teologi og blant annet praktiserer et ikke-luthersk dåpssyn.

Jeg ber synodelederen om å utdype om dette er signaler fra synodestyret, eller noe som tilsynsmennene har tatt initiativ til på egen hånd?

– Det er tilsynsmennene som har tilsyn med menighetene, ikke synodestyret. Veiledning til hjelp i læresamtaler er en av flere måter å utøve dette tilsynet på. Jeg har sjekket dette med tilsynsmennene og de har ikke kommet med noe nytt nå etter synoden. De gjenkjenner heller ikke vektingen av «Ekteskapssyn som viktigere enn Sakramentsforvaltning» i sitt arbeid. Det er oss bekjent ingen av våre menigheter som praktiserer et ikke­luthersk dåpssyn, sier Fagermoen.

11 Kan menighetene kalle eldste og pastorer som tilhører mindretallet i saken om likekjønnet samliv?

– Min anbefaling vil være at nye pastorer og nye eldste som ordineres personlig står inne for og er enig med Frikirkens vedtatte lære slik den ble bekreftet i vedtakene fra Synoden i 2024. Dersom et eldsteråd velger å kalle nye eldste og ønsker å ansette pastorer som ikke er enig med Frikirk­

en forutsettes lojalitet til Frikirkens vedtatte lære i forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi.

12 Forutsetter at Frikirken fortsatt vil etterleve Luthers fremheving av menigheten som bestemmende organ, noe som sto sentralt da Frikirken ble dannet. Hvordan vil synodeledelsen forholde seg til de 21 menighetene (ifølge spørsmålsstillers egen telling) som er uenig i synodens vedtak om homofilt samliv og at dette er et bekjennelses-spørsmål?

–Vi kan leve med uenighet. Det er ikke slik at disse 21 menighetene (det er spørsmålsstillers tall) er samstemte internt slik det gis inntrykk av her, og dette meningsmangfoldet lever vi greit med. Men vi har altså vedtatt at når det gjelder dette sentrale lærespørsmålet har vi ikke to likeverdige syn, som begge er å anse som vår lære. Når det gjelder «Luthers fremheving av menigheten som bestemmende organ» er jeg ikke helt sikker på hva du mener. Det allmenne prestedømme er et sentralt bibelsk og luthersk anliggende. Men også Luther snakker om et hyrde­ og læreembete. Og vi er en presbyteriansk kirke hvor ordinerte som har gitt et løfte om troskap har et ansvar for læren.

13 Hvordan vil tilsynsapparatet forholde seg til eldste og pastorer som er åpne i dette spørsmålet og til menigheter som ønsker å innsette nye åpne personer i slike tjenester?

–Det kan være nødvendig for tilsynet å føre samtaler med enkeltpersoner og menigheter som utfordrer vedtakene som er gjort i Synoden.

14 Du har sagt at «vi har ingen å miste». Hva betyr dette i praksis? Får det noen praktiske konsekvenser for hvordan man tenker rundt lederskap?

–Jeg håper jeg med et slikt utsagn har gjort det tydelig at alle er ønsket. Samtidig vil noen oppleve at Frikirken ikke er for dem. Synoden har konkludert. Det betyr at folk kan forholde seg til hvem vi er: Vi har en konservativ samlivsteologi. Men la meg gjøre det helt klart at ingen skal utestenges fra våre felleskap hverken på grunn av sin legning eller sine meninger.

Frikirkens bryr seg om at mennesker blir utnyttet i 2024 og at vi fortsatt ser slaveri i mange næringer. Global uke er en årlig uke der kirkene gjennom ulike aktiviteter belyser moderne slaveri slik det foregår i Norge og globalt. Norges Kristne Råd, som er det nasjonale fellesrådet for kirkene, tilrettelegger uka. FriBU har vært med å lage danseforestillingen Vingespenn. Jostein Ørum har laget en prekenressurs du kan bruke.

Global uke 2024 markeres 10.­17. november, men kan også markeres på andre tidspunkter. Hvert menneske er født med retten til å leve i verdighet og frihet. Men mange lever under andres kontroll. Noen tvinges til å gjøre ting de ikke vil eller arbeider under umenneskelige forhold eller uten lønn å leve av. Noen bærer på sår etter å ha blitt krenket, mens noen kjenner på tomhet i strevet etter å være kul. Andre igjen kjenner seg fanget under algoritmer, forbruksjag eller jantelov.

Er ikke slaveriet forbi? Hvorfor er verden slik? Hva kan vi

– Vi vil bry

gjøre? Forestillingen Vingespenn gir en unik mulighet til å engasjere ungdom i disse spørsmålene. Forestillingen engasjerer til refleksjon over urett, utfordringer i eget liv, hva som gir håp – og hva man kan gjøre for å bidra til mindre utnyttelse og mer rettferdighet. «For vi trenger at det skjer noe …», som en av stemmene i forestillingen stadfester.

Vingespenn er en samproduksjon mellom Frikirkens Barn og Unge (FriBU), DanceTV, Eric Tryland og Norges Kristne Råd, med støtte fra Justis­ og beredskapsdepartementet og Norad. Håvard Haugland står for tekstene. Produksjonen er inspirert av «Frihetens time» og noen tekstutdrag er hentet derfra med tillatelse. Musikk og sanger er laget av Eric Tryland.

– Som barn var det et bilde som brant seg fast på netthinnen min. Bildet var av to barn på flukt. Den største bar den minste på ryggen sin. Beina til den som bar var tynne og for svake for vekten han bar, men på samme tid kunne beina likevel bære hele verden. Det var tungt, men han had­

FriBUs Håvard Haugland holdt appell da Vingespenn ble satt opp på Arendalsuka og oppfordrer oss til å markere Global uke i november. Vingespenn tar opp moderne slaveri

bry oss

de krefter til å bære fordi det var meningsfullt. Han som bar ble spurt om det ikke var tungt. Gutten svarte med et alvorlig blikk: «Han er ikke tung, han er min bror». I dag er det vår tur til å bære. Det er på tide å være bein som bærer brødre og søstre som lever i moderne slaveri og som ikke har mulighet til å gå selv, sa Håvard Haugland under appellen på Arendalsuka. Siden lanseringen sommeren 2022 er Vingespenn blitt vist 30 ganger.

I samarbeid med Norges Kristne Råds fokus på Global Uke, har Stefanusalliansen utarbeidet ressurser som gjør det lettere å kombinere de to markeringene for menigheter som ønsker det.

«Søndag for de forfulgte» er en viktig merkedag i kirkeåret hvor menigheter over hele verden står sammen i bønn for den forfulgte kirke.

Mennesker som blir forfulgt for sin tro, takker for forbønn og støtte. Dette gi dem håp, og de får kjenne at de ikke står alene. Dagen markeres andre søndag i november, som i

år faller på 10. november, eller den søndagen som passer menigheten best. På Steffanusialliansen sine hjemmesider ligger ressuser som menighetene kan bruke på søndag for de forfulgte, og ressurser til bruk for Global uke kombinert med søndag for de forfulgte.

Jostein Ørum, teologisk rådgiver ved Frikirkens hovedkontor, har skrevet en prekenrefleksjon med utgangspunkt i Matteus 14, 22-34, som du kan laste ned her.

Sett Vingespenn opp i tråd med hva dere har av lyst, ressurser, gruppestørrelse og tid!

slaveri i klesproduksjonen og pornoindustrien.

Foto: Gjermund Øystese

Bilder fra VIDERE Sommer 2024 (Foto: Sondre Topland)

Sommer i Stavern

Generasjonene sammen på festival

Årets sommerfestival i Stavern la spesielt vekt på at barn, ungdom og voksne var sammen. – Å samle alle generasjoner til et felles møte om dagen er viktig. Det er med å sette retning og bygge kultur som fremsnakker generasjonene sammen, sier festivalleder Hanne Marie Moi.

– Årets sommerfestival var til glede for stor og liten. Det var godt å komme sammen som én kirke og få påfyll både åndelig og sosialt, sier Moi.

Frikirkens årlige festival Videre Sommer fant sted i Stavern i juli. Der fikk barna boltre seg med ulike morsomme aktiviteter og delta på tilrettelagte møter for hver aldersgruppe. Lekeplassen og hoppeslåttene er en populær samlingsplass, hvor barna får nye venner og har det gøy sammen.

– FRIK Festivalen fortsetter å vokse, og det var rekordmange ungdommer der i år. Flere tok imot Jesus for første gang. Ungdommene løp til forbønnskøene, og det var sterkt å se hvordan Gud beveger ungdommer til etterfølgelse i dag, sier Hanne Marie Moi.

Hun trekker fram bibeltimene med Joakim Magnus som et høydepunkt for mange av de voksne, som kunne dykke ned i bibeltekster som på ulike måter formidlet temaet for festivalen, «Lengsel».

Ifølge programansvarlig Eivind Landro handlet valget av tematikk rett og slett om at festivalkomiteen opplevde en økende lengsel blant folk under Videre Sommer i fjor, og at det derfor opplevdes som riktig å ha

denne tematikken.

– Samtidig er det en økende lengsel etter det åndelige i samfunnet vårt. Derfor ønsket vi å sette fokus på dette med lengsel. Måten det kom til uttrykk i forkynnelsen var at vi satte fokus på Guds lengsel etter oss, hva vi lengter etter som mennesker, hvordan lengsel ser ut i bibelen, og hva gjør vi med lengselen. Et gjennomgangstema var kvinnen ved brønnen i Johannes kap. 4 om hennes lengsel. Også bibeltimene hadde tematikken Lengsel. Her ble det belyst gjennom kjente bibelfortellinger og salmer, sier Landro.

I misjonsteltet kunne små og store treffe både misjonsteamet og utsendinger.

– Det var en stor glede for misjonsteamet å delta på Videre Sommer. Vi var godt representert med utsendinger fra både Japan, «et land i Midtøsten» og «et land i Sentral­Asia», i tillegg til innvandrerteamet, sier Marit Long, som er områdeleder for Midtøsten og Japan.

Årets misjonstema var Midtøsten, og dette ble kommunisert blant annet gjennom servering av dadler og arabisk kaffe. Utsendingene bidro med seminar både på Videre Sommer og FRIK­festivalen, sofasamtale i Tunet

Tekst Geir Arne Johansen

og tale på kveldsmøte.

– Misjonsengasjementet var stort hos både barn, ungdom og voksne, og misjonslørdagen bar preg av stor entusiasme gjennom landsbyenes kreative sanger med Midtøstenpreg og aktive deltakere i misjonsløpet. Vi er dypt takknemlige for å kjenne at vi står sammen om oppdraget om å nå de minst nådde, og ser allerede frem til neste år, sier Long.

Satsningen på Tunet som et samlingspunkt på kveldstid la til rette for gode samtaler og sosialt samvær, med et variert program, god kaffe og steinovnsbakt pizza.

– Både barn og voksne var sammen på Reunion og fikk være gjester i kaféen til baker B­Rød. Å samle alle generasjoner til et felles møte om dagen er viktig. Det er med å sette retning og bygge kultur som fremsnakker generasjonene sammen. På søndagens gudstjeneste deltok også alle FRIK­ungdommene, sier festivalleder Moi.

Hun forteller at festivalkomiteen sitter igjen med en veldig god opplevelse og stor takknemlighet over å være en del av dette fellesskapet.

– Vi gleder oss allerede til neste år!

Foto: Marit Long

Hva er egentlig lojalitet?

I tider med meningsbrytning, dukker lett spørsmålet om lojalitet opp. – Hva er innafor, hva er utafor? Om det er en merkevare, en venn eller et trosfellesskap du vil være lojal mot: hva betyr det og kan lojalitet presses fram? Eller kan lojalitet kun elskes fram? Vi har sett på begrepet og løftet det ut av Frikirkens andedam.

Hva betyr det å være lojal? Vi spurte Open AI, kunstig intelligens (KI):

“Å være lojal betyr å være trofast og støtte noen eller noe, enten det er en venn, familie, arbeidsgiver eller en sak. Det handler om å være pålitelig, holde seg til forpliktelser og stå ved folk i både gode og dårlige tider. Lojalitet innebærer ofte å prioritere relasjoner og verdier, selv når det kan være utfordrende. Det innebærer å stå ved sitt ord, støtte og vise en høy grad av engasjement og dedikasjon overfor noe eller noen. Lojalitet handler om å vise ærlighet, respekt og å forplikte seg til en binding eller relasjon.”

Vi spurte også om hvorvidt nord-

menn uttrykker lojalitet på en annen måte enn andre:

“Ja, nordmenn kan uttrykke lojalitet på en litt annen måte enn i mange andre kulturer. Generelt sett er nordmenn ofte mer tilbakeholdne og mindre verbale når det gjelder å uttrykke følelser og lojalitet. Dette kan bety at lojalitet viser seg mer i handlinger enn i ord; for eksempel ved å stille opp for noen i vanskelige tider, eller ved å være pålitelig og ærlig.

I tillegg er det en kulturell tendens i Norge til å verdsette likhet og demokratisk deltakelse, noe som kan påvirke hvordan lojalitet blir uttrykt. Det kan være mer vanlig å ha en åpen dialog om forventninger og forpliktelser, i stedet for å ta for gitt at lojalitet alltid er en selvfølge. Dette kan skape et mer egalitært syn på relasjoner.

I andre kulturer kan lojalitet være mer direkte eller basert på sterke følelsesmessige uttrykk, så forskjellene kan være ganske interessante.”

Googler du foto av tematikken “lojalitet”, får du bilder av hunder. Mange forveksler lojalitet og lydighet. Og mange forveksler lojalitet med underkastelse. Dette er ikke bare et tema i religiøse miljøer, men også i etiske situasjoner der en opplever moralsk stress, som i helsevesenet, skoleverket eller militæret der det er dilemma om hva som er etisk riktig og en tolkning av lojalitet til systemet i form av lydighet. (Foto: Unsplash)

Lojalitet etter synodevedtaket – munnkurv eller handlingsrom?

Flere i Frikirken grubler på om Per, Pål eller Pia egentlig er lojale når de gjør og sier som de gjør. Hvordan ta synodevedtakene hjem til lokalmenigheten? Kristiansand løser det på én måte, Hamar på en annen måte og det vil være lokale variasjoner i fortsettelsen. Vi har sett litt nøyere på hva som egentlig er nytt i årets vedtak og hva det betyr for lojaliteten.

Tekst: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Vedtaket gir formelt sett ingen endring i hva man skal være lojal mot. "Endringen” er at vedtaket presiserer hva

synoden mener det betyr. Vedtaket har konkretiseringer av hva som forventes av ordinerte: “Det forventes at alle ordinerte forholder seg lojalt til Frikirkens vedtatte lære gjennom sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi”.

Les vedtaket i sak 6 i sin helhet:

Her er noen andre utdrag fra synodens vedtak:

Fra siste avsnitt under punkt 4 og 6 i vedtaket fra sak 6 i synoden 2024:

“Det er like fullt alltid rom for meningsbrytning og samtale om teologi i

våre menigheter og demokratiske fora. Synoderådet ser nødvendigheten av å arbeide videre med hvordan vi som kirke kan formidle gode nyheter til de som av ulike grunner opplever utfordringer knyttet til sin seksualitet, sivilstand eller sitt samliv. Særlig utfordres menighetene til å samtale om hvordan vi skaper ærlige og inkluderende fellesskap.”

Punkt 5: "Synoden takker for arbeidet som er lagt ned i utredningene som foreligger.

Synoden godkjenner synoderådets protokoll Sak 5/2021-2024: Hva er et bekjennelsesspørsmål, og hva er kirke-

Tema

splittende, med følgende merknad:

Synoden innser at begrepet bekjennelsesspørsmål har blitt forstått ulikt og skapt unødvendige motsetninger. Synoden takker synodeleder for avklaringer i forkant av menighetsbehandlingen.

Synoden deler konklusjonen om at samlivsteologi må anses som et sentralt lærespørsmål og at det derfor ikke er mulig å lære og praktisere forskjellige lærer, selv om det finnes mange ulike meninger blant Ffrikirkens medlemmer. Det forventes at alle ordinerte forholder seg lojalt til Frikirkens vedtatte lære gjennom sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi.

Synoden ønsker at vi fortsetter samtalene om hvordan vi som kirke og menigheter kan skape ærlige og inkluderende fellesskap, der vi kan snakke åpent om viktige og vanskelige spørsmål, inkludert samlivsteologiske spørsmål.”

Det har vært mye diskusjon og mange spørsmål før og etter synodemøtet i juni, og også en del uklarhet om hva vedtakene må og kan innebære.

Les avklaringene hvor Skullerud

som synodeleder presiserte, før synodemøtet, at man ikke ser på det som et frelsesspørsmål.

Eivind Bergem som er tidligere leder i FriBU og har vært pastor i Bærum og Fredrikstad, er en av dem som har markert seg. Han mener det er viktig å avklare det formelle, og skrev følgende på Facebook­gruppa Frisnakk: «Hva Frikirken krever og forventer av ordinerte er jo sommerens vedtak ganske tydelig på:

«Det forventes at alle ordinerte forholder seg lojalt til Frikirkens vedtatte lære gjennom sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi.»

Det kan ikke være andre krav eller forventninger ved nyansettelser enn til de som allerede er ordinert. Verken mer eller mindre. Hvis en uttalelse fra synodestyret fra 1995 er i konflikt med sommerens vedtak, må synodestyrevedtaket vike. Hvis tilsynet har etablert en praksis som er i konflikt med sommerens vedtak, må praksisen endres. Vi har ikke meningstvang eller munnkurv i Frikirken. Om vi har hatt det tidligere bør sommerens vedtak sette en stopp for det. Det må også gjelde ved kall av nye eldste og pastorer. Men lojalitet er jo en uttalt forutsetning som kan gjøre det vanskelig for mange å gå inn i en slik tjeneste.»

VEIEN ba han utdype; hva er lojalitet for deg? Hvordan uttrykker du lojalitet? – Lojalitet for meg er å forplikte seg på noe som er større enn egne behov, ønsker og meninger. Jeg opplever at det å være lojal får en ekstra dimensjon når en har fått tillit av andre til å bli

Ulike uttrykk for lojalitet

Kritiske spørsmål, som kan oppleves irriterende for enkelte, kan være et oppriktig ønske om å spille en leder god, og er slik sett denne personens uttrykk for lojalitet. Hvordan er det mulig? Vi er ulike og ulike personligheter og atferd kan påvirke våre uttrykk, også for lojalitet.

Hva sier DISK-eksperten om ulike måter å være lojal på?

Trude Emaus er daglig leder i Persolog Norge as, som Frikirken har samarbeidet med vedrørende atferdsanalysen

en leder. Som ordinert i en kirke driver en ikke «privat praksis» ut fra egne meninger eller egen samvittighet. Alle som blir ordinert i Frikirken må svare på ganske tunge og store spørsmål om bl.a. bibelsyn og forholdet til luthersk lære. Det er en del av ordinasjonsritualet. I tillegg må en nå altså være lojal i spørsmål om samliv, sier Eivind Bergem.

Hva kan vi forvente av hverandre, utover det formelle du har påpekt, av lojalitet i en kirke med litt ulike mennesker og meninger?

– Jeg synes det er både bra og nødvendig at en kirke stiller krav til sine ledere. Men krav om lojalitet er et sterkt virkemiddel som en også skal være forsiktig med. Jeg opplever at både samlivsdokumentet og den nye skriftsynserklæringen er såpass detaljstyrende at det er krevende for en hel kirke å forholde seg lojale til dem, sier Bergem og legger til VEIEN.

– Og hvis en går ett skritt lenger og krever enighet i stedet for enhet, går vi i retning av å være en sekt. Jeg mener at vi som kirke bør kunne romme mange syn/synspunkter og våge å ha åpne og vanskelige samtaler. Men i de store og viktigste spørsmålene kan vi bare ha én lære, og den er viktigere enn mitt syn og min mening. Det er lojalitet, presiserer Bergem.

Han mener at det nye vedtaket gir et visst handlingsrom: – Synodevedtaket om samlivsspørsmålet sier først at Frikirken ikke kan lære eller praktisere ulike lærer. Så står det at det «forventes

Persolog Personfaktormodell, som bygger på dimensjonene D, I, S og K. Hun mener lojalitet ikke nødvendigvis blir uttrykt så veldig forskjellig for ulike mennesker med ulike “atferdsstiler”. Hun vil ikke kalle det personlighetstyper, da alle mennesker har disse fire dimensjonene i seg, men man bruker de ulikt i ulike settinger. Hun presiserer at vi alle har litt av de fire “dimensjonene”, men en analyse vil vise hvordan man er mer preget av én av dem. D I S K står for:

at alle ordinerte forholder seg lojalt til Frikirkens vedtatte lære gjennom sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og liturgi.» (Sak 6 pkt. 5)

– En kunne ha vedtatt noe slikt som at «alle ordinerte skal lære, forkynne og undervise etter Frikirkens lære». Når en har valgt å bruke begrepet «forholde seg lojalt til», gir det også menighetene et handlingsrom. Alle ordinerte har et medansvar for at Frikirkens lære blir formidlet. Men når kravet er satt til «lojalitet», åpner det for at en kan finne praktiske løsninger i fellesskapet. Det trenger ikke være den ordinerte med et annet syn som skal arbeide mest med å videreformidle Frikirkens lære. Å finne løsninger krever samarbeid, tillit, raushet og åpenhet – og alt det trenger vi mer av i Frikirken nå, sier Bergem til VEIEN.

I forbindelse med intervjuet med synodeleder

Tor Erling Fagermoen på side 18­19, blir lojalitet berørt på ulikt vis. Dette svarte han på spørsmålene som eksplisitt omfattet begrepet.

Er lojalitet det samme som å være enig?

Uttalelse fra tilsynet

Tilsynsmennene sendte 18.10. ut en uttalelse til menighetene, som berører tematikken:

Dialogen har eksistert i noen lokalmenigheter, den gikk i stå eller var fraværende hos andre. Vi setter søkelys på aktuell tematikk for lokalmenigheten, enkeltmennesker og kirkesamfunnet som helhet. Hvordan Kristiansand har fulgt opp samtalen i sofaen, kan du lese om på de neste sidene

– Jeg tenker at det våre pastorer og eldste skal måles på, er hva de i praksis gjør når det gjelder undervisning, lære og sjelesorg. Vi vil ikke være tankepoliti eller meningspoliti, sier Tor Erling Fagermoen.

Hvis vi ser lojalitet som noe litt annet enn lydighet, men som et resultat av frihet og kjærlighet; kan lojalitet presses fram, eller kan lojalitet kun elskes fram?

– Jeg har liten tro på press og tvang. Men å være en del av et

Stiller spørsmål om samvittighetsfrihet

Anne Mari Schiager Topland innledet i Stavern 19.10. om handlingsrommet etter synodevedtaket.

Selv har hun konkludert med å slutte som pastor i Frikirken. Les begrunnelsen:

D­dominant, I­innflytelsesrik, S­stabilitetssøkende og K­kvalitetssøkende

– Vi tilpasser atferden vår i gitte situasjoner. Alle har de fire dimensjonene å spille på. Hva du henter fram i hvilken setting, kan variere. Altså hvilke “atferdsmuskler” du bruker. Vi kan for øvrig bruke hele spekteret. Lojalitet handler om å løfte opp det mennesket jeg vil være lojal mot. For å være lojal kan det hende vi bruker atferdsmusklene vi ikke vanligvis bruker, mener daglig leder i Persolog.

kirkesamfunn innebærer en aksept av de vedtak som er gjort, mener synodelederen.

Eldste går av i Hamar

Idet VEIEN går i trykken, blir det kjent at Anders Ek trekker seg som eldste i Hamar Frikirke. Dette fordi det ikke var nok for flertallet i eldsterådet at han forsikret om at han vil være lojal mot Frikirkens lære i samlivssaken, men han ville reservere seg mot selv å forkynne den.

– Flertallet av eldsterådet i Hamar Frikirke mener at lojalitet innebærer aktiv handling. En ordinert eldste må kunne frimodig forkynne vår lære og veilede i henhold til den, sa hovedpastor Eirik Austeng til Vårt Land. Her er uttalelsen fra Hamar Frikirke om saken:

Hun ser at en person med sterk K (kvalitetssøkende) kanskje uttrykker sin lojalitet ved å passe på at lover følges, at ting gjøres riktig. Man stiller kritiske spørsmål. En typisk sterk D (dominant) vil nå et mål. De kan være svært direkte, og i en gruppe kan det bli negativt om det blir for mye, mener hun. En person med sterk S (stabilitetssøkende) vil passe på at alle har det bra og en med sterk I (innflytelsesrik) vil passe på at alle er med og at det er samhandling.

Uenige, men taler vel om hverandre

Hverken Arild Sæbø eller Stein Arve Graarud ønsker splittelse i Kristiansand Frikirke. Begge beskriver krevende menighetsmøter og “forhandlinger”, og begge beskriver den andre i svært gode ordelag. Det i seg selv kan vitne om en god uenighetskultur.

Tekst Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Helt siden i sommer har hele kirkesamfunnet kunnet lese i ulike nasjonale og lokale media om hvordan medlemmer, menighetsmøte og eldsteråd håndterer lokalt det som ble vedtatt sentralt, på synodemøtet. Kristiansand Frikirke er kirkesamfunnets største menighet, derfor er det av stor interesse hvordan man løser uenigheten lokalt.

En stor gruppe i Kristiansand Frikirke, med Arild Sæbø som talsperson, fikk flertall på et menighetsmøte som ble avholdt 4. september.

de tidligere. Etter det VEIEN erfarer, gir Sæbø og Graarud hverandre god omtale. Til tross for gode relasjoner og gode dialogmøter før synodemøtet, ble det storm i lokalmenigheten da synoden gjorde sine vedtak.

Stein Arve Graarud sa på synodemøtet at han ikke ser samlivssaken som et bekjennelsesspørsmål, selv om han har et konservativt syn på ekteskapet. Dette standpunktet har blitt omtalt som “moderat”, siden det står mellom den “konservative” og den “progressive” fløyen i Frikirken. Fire av fem i eldsterådet har definert seg som “moderate” i samlivssaken.

De ba eldsterådet om å se på tre ulike punkter. Vedtakene lød som følger:

“1. Menigheten ber eldsterådet arbeide med å få ansatt en pastor til. Kandidaten må oppleves som samlende – også i samlivsspørsmålet.

2. Menigheten vil at eldsterådet samlet representerer menighetens holdninger til samlivsetikken, og derfor ber vi eldsterådet om å arbeide for at de skal utvides med 2-3 nye eldste.

3. Menigheten ber eldsterådet tilkjennegi at vår menighet vil være mangfoldig og inkluderende, og at alle mennesker, uavhengig av legning, skal bli inkludert og vil kunne ta del i alle oppgaver i menigheten som ikke innebærer ordinasjon.”

Etter menighetsmøtet 4. september, måtte Arild Sæbø raskt ut i media og presisere at hovedpastor Stein Arve Graarud oppleves som samlende, og at menighetsrådets vedtak ikke var en kritikk av han. En stor menighet kan trenge flere pastorer, slik man had­

Stein Arve Graarud, du har sagt i media at du ikke ønsker splittelse. Hvordan holde menigheten sammen nå?

Eldsterådet lovet å komme med tilbakemelding på flertallsvedtaket fra møtet 4. september. Den kom på et ekstraordinært menighetsmøte 26. september.

I en pressemelding skriver de følgende: “Som eldsteråd er vi forpliktet på Frikirkens forfatning, reglementer og vedtak fattet på synodeplan. Vi opplever at deler av vedtaket strider mot gjeldene grunndokumenter i kirkesamfunnet.

Her er eldsterådets respons på de konkrete vedtakene:

«1. Eldsterådet ser behov for å styrke staben. Det er innen barne- og familiearbeidet behovet oppleves størst, men det er også ønskelig å ansette en pastor til. Menighetsrådet jobber med muligheter for finansiering, og kommer tilbake til menigheten med forslag.

2. Eldsterådets primære ansvar er hyrdetjeneste, sakramentsforvaltning og Ordets og bønnens tjeneste. Eldsterådet arbeider for å finne nye eldstekandidater som har dette som hovedfokus og som vil gi seg til trofast tjeneste i menigheten.

3. Alle mennesker er velkommen til å tilhøre menighetsfellesskapet. Det å ha en tjeneste handler om tillit og utrustning.»

– Ja, godt spørsmål! De fleste er “i midten” og blir værende. Jeg ser at når jeg sier noe i media, blir det ofte misforstått. Jeg får kjeft etterpå. Av natur hater jeg konflikt og er konfliktsky. Jeg svarer ikke så mye på frustrerte e­poster og tekstmeldinger, men jeg inviterer heller på kaffe og en prat. Da får vi hjertekontakt. Disse møtepunktene har tatt mye tid og krefter, sier han, og presiserer at det har vært svært verdifullt. – Denne saken har tatt mye fokus, og jeg har måttet forsømme andre viktige ting i menigheten. Men midt i alt, ser vi at det skjer gode ting også i kirka vår. Det har vært mange på gudstjenestene siden i vår, flere kommer til tro og mennesker blir berørt. Det er mange takknemlige mennesker. Gud gjør noe blant oss midt i denne uroen. Det er utrolig flott. Det gir veldig håp og tro. Det skjer noe som er større enn denne saken, sier han.

– Vi har konfliktrommet, og ved siden av har vi gudstjenesterommet. Men det er ingen dør imellom. Vi opplever at det er en tynn hinne til himmelen i gudstjenestene våre. Vi opplever at det er flere på bønnemøter, forteller pastoren. Han omtaler eldsterådet slik: “Vi makter det ikke, vi har falt på kne i bønn”.

– Hadde det vært konflikt innad i eldsteråd og stab, hadde jeg ikke klart dette. Vi opplever Guds fred, midt i alt som skjer. Det er sterkt for meg personlig. Det er mange som ber for oss. Og jeg opplever en tillit fra hele bredden i menigheten, sier Graarud. Hvordan var reaksjonene etter eldsterådets endelige tilbakemelding?

– Eldsterådet strakk seg langt for å imøtekomme punktene, særlig når det gjelder inkludering. Jeg regnet med reaksjon fra begge sider, men det skjedde ikke. Reaksjoner kom kun

fra progressive. De synes ikke vi går langt nok. Vi vil ikke at samlivssynet skal være avgjørende for valg av eldste, at det er kun samlivssynet som er avgjørende. Det går ikke, mener hovedpastor Stein Arve Graarud. Da han begynte, var de fire pastorer i team i menigheten. Nå er han den eneste, så han mener det er selvsagt at de må rekruttere en til.

I eldsterådet er 4 av 5 “moderate” og stemte mot at samlivssaken skal være en bekjennelsessak. Synoden bestemte noe annet. Det skapte mye frustrasjon i Kristiansand.

– Mange hos oss oppfattet det som om Frikirken ser på det som et frelsesspørsmål. I vår la Jarle Skullerud på vegne av styret fram en presisering om at det er ikke et frelsesspørsmål, selv om det blir sett på som et bekjennelsesspørsmål. Det var viktig at dette ble lagt ved synodevedtaket som en presisering i protokollen. Og det er viktig for oss at man videre snakker om dette som et “sentralt lærespørsmål”, også i omsorg for de progressive i menigheten som var skuffet over synodevedtaket og som nå er skuffet over at eldsterådet ikke kom dem i møte på alle punktene, sier pastoren.

Forut for synodemøtet hadde Kristiansand Frikirke hatt sin egen dialogprosess, også for å bøte på behovet de hadde for en felles åpen dialogprosess i kirkesamfunnet. De får honnør fra flere hold for hvordan de sammen har klart å skape rom for dialog og debatt. – Vi hadde faste dialoggrupper som møttes noen ganger, og de bestod av mennesker med ulike syn. Folk tilkjennega altså sine syn og ble satt sammen deretter. Første kveld delte alle troshistorien sin. De delte hjertet først. Slik sett delte de fra et godt sted, før de la frem sine synspunkter på saken, sier Graarud. Han mener denne rekkefølgen var viktig.

Eirik Austeng og Kjetil Gilberg startet prosessen for oss med en god respektfull samtale i samme sofa. Erhard Hermansen har gjennomgått dialogverktøyet som Norges Kristne Råd bruker. Linn Sæbø Rystad og Anders

Magnus redegjorde for sine syn.

– Vi har gått gjennom kulturregler på møter, ingen hoderisting og ingen applaus. Det har ført til at menighetsmøtene har fått en god tone selv om man er uenig, sier han.

Stein Arve Graarud er takknemlig for mye, men er også bekymret. Mange har forsvunnet.

– Vi trenger jo alle mann på dekk, til fellesskap og til å inkludere nye på kaffe.

Han merker at en del er borte fra gudstjenester, selv om de ikke har meldt seg ut.

– Noen avventer hva som skjer, sier Graarud. Han skryter ofte av talspersonen for de som fremmet forslaget for menighetsmøtet 4. september.

– Arild Sæbø er en lagspiller og vi har veldig god kontakt. De er veldig transparente. Eldsterådet trenger ikke å bli overrumplet av noe på et menighetsmøte. Det er godt lagspill, avslutter Graarud, og ballen går videre til Arild Sæbø.

– For oss er det selvsagt at en eldste eller pastor må ha mange ulike gode kvaliteter, men slik situasjonen er nå, er det viktig at en ny eldste også kan favne de som mener at likekjønnet samliv ikke er et bekjennelsesspørsmål, og også de som mener at vi bør åpne opp for skeive i alle oppgaver i menigheten. Det er jo dette menigheten med et flertall har sagt ja til, sier Arild Sæbø til VEIEN.

Arild Sæbø, hvorfor var punkt 3 nødvendig å klargjøre lokalt, når Frikirken åpner opp for at homofile kan ha alle tjenester som ikke krever ordinasjon?

– Selv om det i dag er mulig for homofile å ha tjenester i menigheten, oppleves det ikke slik likevel. Vi som kirke er en del av samfunnet. Da må vi være tydelige på å inkludere, og det må kunne målbæres av menighetens ledelse, sier Sæbø.

Dere har hatt gode dialogprosesser lokalt og dere som er uenige taler veldig godt om hverandre. Er det da hendelser på nasjonalt nivå som gjorde det nødvendig å presisere dette lokalt?

– Ja. Det var hvordan det ble stemt

på synoden, som skapte frustrasjon og utmeldelser. Vi er et uenighetsfellesskap. Vi kan leve sammen. Jeg vil ikke kalle det som har skjedd til nå i Kristiansand for splittelse. Jeg ser andre bruker slike ord, men det vil ikke jeg, sier Sæbø.

Har det vært misforståelser om hva vedtakene i synoden innebar?

– Det kan nok hende. Vedtaket stadfestet at synet på ekteskapet er et bekjennelsesspørsmål. Da blir det vanskelig å ha dialog. Da blir det fastlåst, mener han, og presiserer at dialogprosessen lokalt fungerte veldig godt, spesielt i dialoggruppene.

– Vi forklarte hvem vi var, og hva vi sto for. Det ble en veldig respektfull og fin måte å gjøre det på, sier Sæbø, som har vært frustrert over dialogprosessen på nasjonalt nivå.

– Vi kunne lære noe av en dialogmodell fra den svenske kirke. Den kan være til stor inspirasjon for oss. Det er viktig for meg at folk får tid til å reflektere. Folk er ikke nødvendigvis oppdatert på forfatning og reglement. At dette var et bekjennelsesspørsmål, opplevdes for mange som noe nytt, og det ble vanskelig å forholde seg til, sier han. Han synes også det er merkelig at noen mener spørsmålet om likekjønnet samliv er viktigere enn synet på sakramentene.

– Vi jobber ennå for å holde menigheten samla. Det er vårt mål. Nå ser vi fram mot inspirasjonssamlingen på Stavern folkehøyskole 19. oktober, hvor vi håper mange blir med, sier Sæbø til VEIEN.

–Vil lage et åpent rom, de selv har savnet.

I savnet av åpne dialogrom, laget de et selv. Ståle Gilberg og Johan Sandstad inviterte til en inspirasjonsdag, mer enn en argumentasjonsdag.

støtt årets julegaveaksjon! For 300,- gir du seks personer et måltid.

Vipps til 18738

Gi håp til Japanere

Årets julegave går til de minst nådde i Japan, gjennom ord og handling. Frikirkens utsendinger arbeider blant hjemløse, deler ut mat, klær og holder gudstjenester i parken. Samfunnet er preget av sosial nød og ensomhet. Utsendingene er til stede i nabolaget, og viser at kjærlighet og omsorg har en naturlig plass i familieliv og relasjoner. Vær med og gi håp til Japan –støtt årets julegaveaksjon!

Les mer på

frikirken.no/misjon/Julegave-2024

Aktuelle studieturer og retreater

Fra 20.­23. mars 2025 inviteres unge ledere til M4 Ready fra hele Europa i Berlin. Målet er å lære av menighetsmiljøer om det å plante og lede kirker, og få muligheten til å be sammen for vekkelse i Europa. Menighetsutvikling står på programmet når menighetsteamet i Frikirken deltar på Leadership Conference by Alpha i London

3.­7. mai. Lederkonferansen har fokus på å dele evangeliet, utruste ledere, utvikle menigheten og prege samfunnet. Søndag blir det besøk i utvalgte menigheter, med samtaler med lokale menighetsledere. Frikirken arrangerer ikke egen retreat for pastorer og frivillige i 2025, men anbefaler særlig tre retreater på Lia Gård der Frikirken er involvert.

FriBU med nye ansettelser

FriBU har i høst ansatt flere nye til staben. Simen Husby er ansatt som ny speiderkonsulent. Han holder til på Nesodden og skal blant annet jobbe for videre godt samarbeid mellom speidergrupper og menigheter. Han skal også jobbe for tettere samarbeid mellom speiderarbeidet og øvrig ungdomsarbeid i FriBU. Marte Glad er ansatt som

ung voksen konsulent og skal bidra inn mot ung voksen arbeidet til FriBU. Hun bor i Oslo og jobber ved siden av FriBU­jobben som sykepleier på en barneavdeling.

Lill Grete Stranda Rossnes bor på Rognan, og er ansatt i FriBU med fokus på barn og familie i Nordre presbyterium. FriBU ønsker å satse mer i Nordre, og er veldig fornøyd

Fra 13.­16. mars er det retreat med Peter Halldorf: «Bønnens indre skatt», der pastorkurset deltar. Jostein Ørum har retreaten «Skjør stillhet» 20.­ 23. mars, og fra 28. mai til 1. juni blir det temaretreat med Else og Ivar Johnsen under overskriften «Guds Farshjerte».

med nå å ha fått på plass en ansettelse her inn i staben.

I tillegg er Theodor Roland Bråtane nå fast ansatt etter ett års vikariat. Han skal jobbe inn mot ungdom og speider og holder til i Bergen, der han studerer ved siden av FriBU­jobben.

Pris til Trondheim Frikirke

Trondheim Frikirke har de siste årene tatt målretta beslutninger som menighet for å bevege 0­12 år. De har vært et dedikert team som de siste tre årene har deltatt på Neste Generasjon læringsnettverk. Trondheim Frikirke har systematisert trosopplæringen, organisert bønnenettverk for barn og startet et tweensarbeid med smågrupper. Trondheim Frikirke har dessuten laget en egen ressursvegg i menigheten for å hjelpe barn og familier med konkrete måter på hvordan leve ut troen i hjemmet. På Videre Sommer fikk Trondheim Frikirke "Neste Generasjon"prisen fra KNIF, for å støtte deres arbeid med å nå unge. – Vi satset tidlig på å bli med på det FriBU gjør, og bruke de ressursene som finnes. Det resulterte i at vi ble med i Neste Generasjons læringsnettverk, som igjen gjorde at vi kunne sette flere frivillige inn i lederposisjoner i et arbeid som fort kan bli ansattstyrt. Slik kan flere i menigheten være med og ha innflytelse på arbeidet, sier pastor Ingebrikt Kvam.

Klart for lederkonferanse 2025

Frikirkens lederkonferanse «VIDERE25» finner sted på Thon Hotell Arena Lillestrøm 6.­9.februar, og temaet er «La ditt rike komme». Det første døgnet retter seg mot ansatte, og fra fredag kveld for alle ansatte og frivillige i kirkesamfunnet. På VIDERE25 velger man ett av seks temaspor som man følger gjennom konferansen med undervisning og samtaler. De aktuelle temaene er menighetsplanting og misjonal strategi i Norge, diakoni, misjon og veien til tjeneste blant de minst nådde, vennskapsevangelisering, hvordan nå de som kommer til oss og Guds rike på arbeidsplassen og i frivilligheten. Les mer om konferansen og påmelding her:

Nye nettsider for misjon

Vi er glade for å kunne vise dere de nye nettsidene for misjonsarbeidet vi har i Frikirken. Her kan du titte inn og bruke den nye funksjonaliteten, som vi håper skal gjøre det lettere å finne fram med fin design.

Konkurranseinstinktet kommer frem under «Brain-freeze»-konkurransen på FriBUs stand

Stor profilering av FriBU på Skjærgårds

I år satset FriBU stort på Skjærgårds! Med både Støperiet scene for unge voksne og giverglede for misjon. Sammen med Acta er FriBU medarrangør av Skjærgårdsfestivalen, og i år var det FriBUs tur å velge misjonsprosjekt.

Tekst: Sondre Topland

Foto: SGMM og Sondre Topland

– Som misjonsprosjekt hadde vi vår faste givertjeneste for unge, «Medspiller», og Japan som fokusland, sier Martin Hasseleid som har ansvar for kommunikasjon og innsamling i FriBU.

– Misjonsarbeidet vi driver appellerer tydelig til dagens unge, for vi ser at givergleden er stor. På standen stoppet mange opp for å støtte arbeidet, og mange ville gi sin tiende der.

På standen kunne man prøve seg på karaoke, disc­golf, og en «Brainfreeze»­konkurranse, hvor det var om å gjøre tømme et stort glass slush så fort som mulig. Alle som vervet seg som medspillere fikk bilde av seg selv på hedersveggen.

– Målet var å få 50 nye, faste givere i løpet av festivalen, men vi fikk 75! I tillegg til disse kom det inn godt over 150 000 kroner fra enkeltgivere.

Frikirkens misjonsarbeid var ikke bare satt i karantene innenfor området til FriBU­standen. Martin Hasseleid ledet samtaler om misjon som ble sendt live på hovedscenen både før konserter og på morgenmøtene, Konf­campen hadde misjonsmarked og Støperiet hadde midnatts­misjonsbingo (01:30 natt til lørdag). Alle selvrespekterende kristne sommerstevner må jo ha et misjonsløp, Skjærgårds intet unntak,

og her gikk også pengene til Frikirkens misjonsarbeid i Japan.

Det var satt opp stasjoner rundt på øya som utgjorde en slags stor bønnevandring. Her kunne man scanne QR­koder for å lære om, og være med å be for, forskjellige områder i Japan.

Sjøbua har vært Støperiets base med seminarer, speedfriending, konserter og bingo fra 12­18 på dagen og 00­03 om natten. I motsetning til resten av festivalen slipper ikke hvem som helst inn her, kun unge voksne 20+. Det virker som denne aldersgruppen satt pris på å ha et eget tilbud, og det spørs om ikke sjøbua blir litt for liten, det var sjeldent ledige seter på arrangementene der. På dagtid kunne man for eksempel bli med på seminarer som «Samfunnskristen, i verden eller av verden», et seminar om psykisk helse med BlåKors, «Lede generasjon Z» og en samtale om tilgivelse. Fredag kveld var det konsert med Lewi Ber­

grud rundt midnatt, etterfulgt av misjonsbingo. Lørdagens Sushi­kurs var også populært.

– Jeg snakket med noen gutter i starten av 20­årene, som før de ankom årets festival hadde tenkt at dette nok ble siste året de var på Skjærgårds. Men disse guttene var på Støperiet­området under omtrent hele festivalen, og de var krystallklare på at de skulle komme tilbake til Skjærgårds neste år dersom Støperiet også fortsetter. Slike tilbakemeldinger er veldig motiverende og viser at vi lyktes med satsningen, forteller Hasseleid.

– Vi arbeider også for at Støperiet­satsningen på Skjærgårds vil skape en synergieffekt inn mot FriBU­ og menighetsteamets satsning på unge voksne i de lokale kirkene. Gjennom dette lokale arbeidet håper vi at Skjærgårds kan bli et naturlig møtepunkt for unge voksne om sommeren.

Nattkonsert på Støperiet sent torsdag kveld med Hannah Kleppe

Utsending av Magnus på gudstjenesten på VIDERE Sommer 2024

GI JESUS VIDERE 2024 1.-2. NOVEMBER I KRS LIVE (TIDLIGERE Q42). BILLETTER PÅ CHECKIN.NO FRA 1. MAI.

2025. Temaet for lederkonferansen er «La ditt rike komme».

Meld deg på nå!

16.-20juli2025

Stavern FHS

Frikirken.no/sommerfestival

GiveieniJulegave!

SJEKK UT FriBUpodden!

FriBU lanserer podkast 1.november! En podkast om barn og unge, ærlig liv og en kirke uten vegger. Betal 299,og få VEIEN i postkassa ut 2025

Julegaveaksjonen 2024

Til dere som planlegger julemesse: I årets julegaveaksjon samler vi inn penger til arbeidet blant unådde i Japan, gjennom ord og handling. Frikirkens utsendinger arbeider blant hjemløse, deler ut mat og klær, og holder gudstjenester i parken. Utsendingene er til stede i nabolaget, og viser at kjærlighet og omsorg har en naturlig plass i familieliv og relasjoner. Vær med og gi håp til Japan – støtt årets julegaveaksjon! For 300 kr. gir du seks personer et måltid.

Vipps til 18738

Frikirkens magasin

299,- kroner og få VEIEN i postkassa i ett år.

veien nr. 3 - 2024

22 74 86 00 post@frikirken.no

Den Evangelisk Lutherske Frikirke Pilestredet 69, 0350 Oslo

frikirken i norge

Magasinet VEIEN er lesbart gratis på nett.