KRONIKK

Vår far, ikke min far

Tro er noe man gjør sammen.

I Frikirkens reglement står det: «Foreldre og menighet påtar seg ved dåp et ansvar og en forpliktelse til å gi den døpte opplæring.» Hvert døpte barn angår menigheten intenst, og menigheten har et fadderansvar. Foreldrene tar et valg på vegne av det lille barnet som bæres til dåpen, men hele menigheten får et ansvar.

I Frikirkens dåp må den ene av foreldrene tro på Jesus. Samtidig regnes også hele menigheten som faddere. Forklaringen til begge disse punktene er enkel og praktisk: Dåpen er starten på et liv sammen med Jesus, og barnet trenger derfor et støtteapparat rundt seg langs denne veien, noen som kan peke ut hvor veien går. Foreldre og faddere og menighet må til. Alle trenger å høre andre si: Vi tror. Troen vår blir ikke til alene, men den formes av dem rundt oss, og vi trenger ikke be om unnskyldning for at vi tror på et liv sammen med Jesus Kristus – og vi peker på dette livet for dem som vokser opp. Hvem skal ellers gjøre det, om ikke du?

Vi sier i kirken at vi døper barnet til den kristne forsakelse og tro. «La oss bekjenne forsakelsen og troen …», lyder det ved hver dåp. Og alle reiser seg og sier det ut sammen. Men hva vil det egentlig si å forsake? La oss være litt kreative i svaret vårt, selv om det kanskje ikke er helt riktig språklig: Kanskje det går an å si at forsakelse er det man gjør for saken. Den som har en større sak å leve for, tar noen valg for saken. Forsakelse er alle de små valgene vi tar for å holde oss på sporet av det store målet. Det er derfor tro og forsakelse kommer hånd i hånd. Troens frivillige avgrensninger kan lede oppmerksomheten vår mot Gud selv. Alle som trener, vet litt om dette. En idrettsutøver unngår å ta valg som fører vekk fra målet og innretter seg derfor etter de to grunnleggende spørsmålene: Hva styrker kroppen? Og hva svekker den? En som vil tro på Jesus, kan gjøre det samme: Hva styrker troen, og hva svekker den? Hva bevarer hjertet? Og hva huler det ut? Det ansvaret har foreldre og menighet. Hva vil vi fylle hjertet til barnet med? Hva vil vi ikke fylle det med? Hva skal vi gi det? For saken.

Foreldre og faddere er viktige, men også en menighet. Du skal slippe å bære ansvaret for troen og forsakelsen alene. Velkommen til menigheten! Vi er mange. Støtteapparatet er på plass. Menigheten er det rare og fine fellesskapet av folk som lurer på det samme store spørsmålet: Hva vil det si å følge Jesus i vår tid? I en menighet kan barnet skritt for skritt lære å gå den veien ved å se på de andre og låne tro fra dem. Her ber vi: Vår Far, ikke bare Min far.

Jostein Ørum

teologisk rådgiver på hovedkontoret og pastor