TEMA

Frikirken Trenger flere Ledere

Det er mangel på pastorer og eldste i Frikirken. FriBU har både færre medlemmer og ledere. Folk kvier seg for å si ja. Hvordan havnet vi der, og hvordan kan vi snu utviklingen?

Tekst: Geir Arne Johansen

Hele Frikirken ønsker å nå barn og unge. Vi har vedtatt en felles målplan hvor ett av hovedpunktene er «Jesus til nye generasjoner.» «Gi Jesus videre» er en av høstens viktigste konferanser hvor FriBU bidrar, og mange fra lokalplanet, kirkesamfunnet og synodestyret deltar. På tross av at vi sier at vi vil gi budskapet videre til barn og unge, mangler vi ledere.

Frikirken har pr. 1. oktober 16 ledige pastorstillinger, og flere presbyterier mangler eldste.

Tall fra FriBU viser fra 2017 til 2021 en nedgang på 1957 medlemmer og 17 lokallag. Martin Nøstrud er administrasjonsleder i FriBU, og forteller at tilbakemeldingene fra lokallagsledere rundt om i landet viser at mange nøler når de blir spurt om å være ledere. FriBU opplever at det er en ventekultur, og ser at det er vanskeligere å få ja nå enn tidligere. Dette var tendensen også før pandemien, men Nøstrud tror den var en utløsende faktor.

Prioriterer andre ting

– Hvis jeg skal være brutalt ærlig, så mener jeg at folk må skjerpe seg. Jeg tror ledermangelen handler mye om at folk ikke prioriterer menighetsarbeid, de velger å prioritere andre ting. Da blir det sånn, da har vi ikke ledere, barnearbeid eller ungdomsarbeid, eller menighetsarbeid for den saks skyld, sier Åsta Johanne Bye, leder i FriBUs landsstyre. – På et styremøte nylig var det en som sa at både vi og folk for øvrig har mistet litt fokus. For hvorfor sender foreldre barna og ungdommene sine til kirka? Er det for at de skal være i et trygt miljø, ha gode rammer rundt seg, få en god oppdragelse og forutsetninger for et godt liv? Det tror jeg. Men så glemmer vi evighetsperspektivet. Vi glemmer at det handler om frelse. Det er det som skiller arbeidet vi gjør i søndagsskolen, fra arbeidet i fotballklubben. Det vi gjør der skal lede barna i troa på Jesus, og til et liv inn i evigheten.

Føler seg utdatert

Når man får store barn som flytter hjemmefra og etablerer seg, tror hun en del foreldre føler seg utdatert og ikke lenger aktuelle. – Men det stemmer jo ikke. En godt voksen kan være et veldig godt forbilde både for andres barn og ungdommer,

(illustrasjonsfoto iStock)

og for unge ledere og unge foreldre, mener Bye. – Hvis menighetens ansatte og eldste aldri spør ut fra nådegaver, eller bare spør de samme hele tiden, bør de lære seg å kjenne menigheten sin bedre slik at de evner å se de egenskapene, ferdighetene og nådegavene folk besitter. På den måten kan de kanskje veilede folk inn i rett tjeneste. Vi i FriBU og synoden kan snakke i det vide og brede om behov for ledere. Vi kan lage lederprogrammer, seminarer, blogginnlegg og mye mer, men det vil ikke bli en endring før det skjer noe på menighetsnivå. Endringen vil komme når hver enkelt som er knyttet til DELF faktisk blir bevisst på denne utfordringen og spør seg selv: «Hva kan jeg gjøre i min menighet?» Svaret er relativt innlysende. Først og fremst må vi be. Vi må be for arbeidet som drives i menigheten vår, vi må be om flere arbeidere til høstens grøde og vi må be om styrke og utholdenhet til de tjenestene vi er satt i, påpeker Bye.

Heldige

Ivar Johnsen, pastor i Toten Frikirke og leder for Frikirkens pastorkurs, mener at ledere må gjenoppdage storheten i det de driver med, og formidle til folk at de er heldige som får muligheten til å tjene på den gjeveste og mest perspektivrike arenaen som finnes, nemlig i kirken. – Det store bildet er at vi ser en samfunnstrend med manglende vilje til å forplikte seg over tid. Alle negative oppslag med ledere som får problemer og blir avsatt, gjør folk mer reserverte, og man søker heller komfort og et greit og beskyttet privatliv. Sånn sett jobber vi motstrøms når vi vil rekruttere ledere i dagens samfunn, sier han.

Johnsen tror den spesielle situasjon i koronapandemien gjorde at mange kjente på at de nå kunne ta en velfortjent pause. – Folk er slitne og orker kanskje ikke å vende tilbake til gamle rutiner. FriBU kjenner nok på dette spennet, for jeg tror det går mye på frykten eller ulysten til å forplikte seg. Men jeg synes ikke vi skal klage så mye i Frikirken. Inntil pandemien traff var vi godt stilt, og mange pastorer har kommet til oss fra andre sammenhenger. Nå ser vi imidlertid at flere menigheter sliter med å rekruttere nye pastorer og ledere, og vi må nok tenke enda mer langsiktig og rekruttere innenfra egne rekker, sier han.

Genialt konsept vil bære frukter

Ivar Johnsen ser likevel ikke så mørkt på det. – Frikirkens lederprogram «Horisont» er for eksempel et genialt konsept som jeg tenker vil bære frukter over tid.

Samtidig tror han at det kan ha en viss betydning at Frikirken ikke lenger har sitt eget utdanningstilbud. – Jeg tenker at Luthersk Bibel og Menighetsseminar (LBM) var veldig viktig. Det er nesten en sjeldenhet at det kommer noen på pastorkurset med ren frikirkebakgrunn, så det er nok en annen virkelighet nå enn det var for tjue–tredve år siden. Misjonsforbundet har lyktes med en stor høyskole som rekrutterer fra andre kirkesamfunn, og høster nok stort fra egne rekker.

LBM ble etablert i 1965 og videreført i Frikirkens Teologisk Høyskole (FTH). I 2004 fusjonerte FTH med Bibelskolen i Oslo (Normisjon) til Høgskolen i Staffeldts gate (HiS). Fra januar 2013 var HiS en del av NLA Høgskolen og heter NLA Høgskolen Staffeldtsgate. Frikirken har en eierprosent i NLA Høgskolen.

Trenger ikke den kuleste

Tall viser at menighetenes barne og ungdomsarbeid/FriBUs lokallag trenger ledere. FriBUleder Håvard Haugland setter i et blogginnlegg ord på ønsket og behovet etter flere voksne frivillige i Frikirkens barne og ungdomsarbeid: «Jeg er sikker på at du har fått det med deg. At du trengs som leder, venn og rollemodell i søndagsskolen, tweensarbeidet eller i speideren. At det er behov for flere ledere. At det er mange barn og unge, men få voksne til å se dem. Jeg er sikker på at du har fått med deg at barn og ungdom ikke trenger den kuleste. De trenger en trygg, varm, tydelig voksen som kan romme mer enn seg selv. Jeg er sikker på at du har fått med deg den gode nyheten. Det finnes mange sånne voksne. Og sannsynligheten er stor for at du som leser dette er en sånn en. Jeg er sikker på at du vet at jeg vet at du har mange ting i livet og mye du må prioritere. Men jeg er også sikker på at du vet at jeg ville ha bedt deg om å prioritere barna først. Lokallaget i kirka di trenger deg, søndagsskolen trenger deg, tweensgruppa trenger deg. Og de som går der, har navn. De er elsket. De har et brus fra himmelen over seg. De har en evig far som elsker dem. Reis deg. Si JA. La det du vet bli til handling gjennom praktiske prioriteringer.»

Vet ikke hva de går glipp av

– Vi har sett over en lengre periode at det har vært krevende for lokallag å få nok frivillige ledere, så vi forsøker å finne måter å nå ut til voksne om at de trengs. Blogginnlegget er et ledd i den prosessen, der ønsket er å appellere til foreldre og besteforeldre, til noen som kan tenke seg å bidra, sier Håvard Haugland. – Etter pandemien er det mange barn og unge som mangler et tilbud, og en del voksne ledere som kanskje ikke vil mer. Jeg tror mange ikke vet hva de går glipp av. Som voksen frivillig leder har du anledning til å bli kjent med mange fantastiske barn og unge, og det utvider perspektivene dine, utdyper Haugland, som mener at man i noen menigheter må ta noen radikale valg, og spørre seg om «dette er viktig for oss». – Så kan vi bli flinkere i menighetene våre til å invitere frivillige inn og spesifisere hvilke oppgaver vi trenger å fylle. Ved å være tydelige på innhold og forventninger og kanskje sette en tidsramme på ansvarsoppgavene, kan vi gjøre det lettere å si ja. Jeg tror dessverre at mange vegrer seg for å si ja fordi de er usikre. Der har vi en jobb å gjøre, som kirke og menigheter, for trygghet er viktig. Mange er usikre på seg selv i møte med barn og unge. Er jeg kul nok? Kan jeg nok? Men det er ikke det barn og ungdom er ute etter, de vil bare at vi skal være der, til stede som en trofast trygghet i livene deres, sier Haugland.

Forventningsavklaring er viktig

Hanne Marie Moi er menighetskonsulent ved Frikirkens hovedkontor, og har skrevet masteroppgave om misjonal kirke.

Har du svaret på hvordan løse ledermangel og få ledere til å holde lenger på posisjonene? – Vi har snakket mye om at vi må gjøre det personlig, for vi er ulike som enkeltindivider. Noen personer motiveres av selve oppgaven, mens andre motiveres av ansvar og det å bety noe for andre. Så det er viktig å skille på hvem som trives i en bestemt oppgave. Hvis vi skal klare å delegere riktig oppgave til rette person, må vi kjenne personen. Tilpasse, og gjøre det personlig, sier Moi. – Når vi skal følge opp noen, handler det om å se personen og gi den opplæringen og supporten som akkurat den personen trenger. En tydelig ansvarsbeskrivelse og forventningsavklaring er viktig, sånn at det ikke oppstår misforståelser. Og hvis du sier ja til en oppgave, så betyr det ikke at det er på livstid. Vær tydelig på at dette er for en tidsbegrenset periode, og gi tydelige rammer som gjør

oppgaven overkommelig. Da kan det være at frivillige orker å stå i det lenger. FriBU har utarbeidet «prosjekt ledere», der vi skriver en del om hvordan å rekruttere og ta vare på medarbeidere, den anbefaler jeg alle som trenger kunnskap om dette å lese.

For å rekruttere nye ledere, mener Moi det er avgjørende med reproduserende lederskap. – Ledere som gjør ledere, er effektivt for varigheten og for å skape nye ledere. Det vi først må gjøre, er å rekruttere inn til enkle oppgaver og følge opp underveis. Det må trenes og utvikles, gis gradvis mer ansvar, så kan den som er trainee overta på sikt som teamleder. På den måten trenger man ikke å lete etter ny teamleder, da man allerede har en kandidat i sitt eget team. Det er tyngre å «starte fra scratch» og enklere både å stå i tjenesten og å gå inn i lederskap på denne måten. Dessuten er det lettere å slutte, uten å skape vonde følelser. Sørg for et avklart forhold dersom du trener/leder, og skap tydelige rammer og forventningsavklaringer, sier hun. – Det finnes ingen «quick fix», dette må jobbes med. Reproduserende lederskap krever tid, og det kan ta ett år, to år eller tre år. Men man må begynne et sted.

Er det slik du ser det, en forskjell på dugnad i kirken og i håndballen? – Jeg håper jo det, på minst to måter: At dugnaden i kirken gjøres med glede og takknemlighet, og at dugnaden i håndballen kan være intensjonell for å velsigne lokalsamfunnet og bygge relasjoner, med bevissthet om vårt felles oppdrag.

– Ledere som gjør ledere, er effektivt for varigheten og for å skape nye ledere.

Hanne Marie Moi

Etterlyser kallsforkynnelse

Lars Øystein Folkedal er tilsynsmann i Vestre presbyterium og pastor i Karmøy Frikirke. Han mener det er for lite kallsforkynnelse i Frikirken. Selv utfordret han deltakerne på sommerfestivalen til å våge å tenke tanken om en karriere i Frikirken eller å oppmuntre egne barn til å tenke tanken. – Vi snakker for lite om kall og om hvor spennende det er å arbeide i en menighet. Den materialistiske tanken om å ha en trygg jobb først, er veldig sterk, foran å ha en jobb som har en større hensikt; som det å følge et kall du kanskje fikk allerede som barn?

Er vi blitt en del av «dugnadskulturen», som bare gjør dette som en del av våre barn? – Det er vanskelig å si. Jeg vil heller si at vi ubevisst og ukritisk blir med på karusellen som resten av samfunnet kjører med alt vi må ha, alt vi må gjøre, alt vi må se, alt vi må være, og alt vi må vise fram. Da blir det ikke tid eller overskudd igjen til idealistisk arbeid, sier Folkedal.

Tror du man må ha fått barn selv, for å ha hjerte for neste generasjon? – Absolutt ikke, og det finnes eksempler på dette. Men av de som ikke har hatt barn selv, kan det være et sårbart tema og en krevende arena for dem. Det må vi ha forståelse for.

Hvordan har dere løst lederrekrutteringen på Karmøy? – Det hadde vært herlig om vi hadde løst dette! Her finnes det jo mange viktige momenter som jeg ikke kan si så mye om her; nådegavebasert tjeneste er et av dem. Men jeg kan jo dele noe av det vi gjør: Vi stiller noen viktige spørsmål: Hvem setter agendaen i din hverdag? Hva må du egentlig? Når hviler du? Hva betyr det «å følge Jesus», og hvordan er det synlig i din hverdag? Vi forsøker å oppmuntre og informere om vår annerledeshet i det norske samfunnet. Jeg tror vi må våge å ta radikale valg som gjør oss enda mer annerledes, sier Folkedal, og presiserer: – Vi ser at det er en sammenheng i dette: Jo tydeligere og smalere arbeidsbeskrivelsen er, jo lettere er det å rekruttere, og jo lengre holder folk ut i tjenesten. Vi etterstreber at folk skal ha så få tjenesteområder som mulig; det finnes noen som er «overalt», også her. De må vi takke for og hjelpe så de holder ut et langt løp. Samtidig sier vi at det er naturlig og sunt for alle å ha en tjeneste i Guds rike, så vi kan oppleve avhengighet til Ham. Innbakt er det at når livet ikke er sånn at det finnes noe form for overskudd, så er det tid for hvile, og likevel kunne være et like frimodig og ønsket lem på kroppen, sier Folkedal.

Les Hauglands blogginnlegg

Se FriBUs «Prosjekt Ledere»

Fra rørlegger til pastor

– Frikirken må fokusere på kallsforkynnelse og kallsbevissthet, mener Jon Arne Nygård, som jobbet i rørleggerbransjen før han ble pastor.

– Hva vil Gud med livet mitt? Det er spørsmålet vi bør stille oss, mener Jon Arne Nygård. Han har lang fartstid i kirkesamfunnet som pastor og menighetsveileder. Han har også jobbet med menighetsplanting og misjonale menigheter i en årrekke. Du hadde ikke selv planer om å bli pastor? – Jeg var i rørleggerbransjen i 15 år før jeg opplevde en fornyelse på midten av 80tallet. Jeg begynte å tenke at Gud er på ordentlig og ikke bare en teori jeg skal forholde meg til. Dermed startet jeg husgruppe og bønnegruppe, og etter hvert var jeg med på å etablere Frikirken i Sandnes i lokalene til et nedlagt diskotek. Dit fikk folk komme med livene sine, som glassbiter samlet i en pose. Avisene hadde oppslag om at «Frikirken starter menighet i diskotek». Det kom 110 personer på den første gudstjenesten, så justerte det seg litt ned. Men det var en flying start, forteller Jon Arne Nygård. – Da jeg skjønte at jeg kunne få bruke lengselen og kallet jeg hadde til å forkynne, og til og med få betalt for det, var det skikkelig rock’n’roll i hodet mitt.

Hva må til for at unge skal ta steget og bli pastor/leder? – Vi må heie dem fram. Selv trengte jeg noen som kunne gi meg ryggdekning, sier han, og sender en takk til frikirkeveteranene Reidar Paulsen, Oddvar Sørvik og Thomas Bjerkholt. – Det er godt å ha noen når motbakkene kommer, og i dag kan jeg være med på å gi det samme til de som trenger det. Og så må Frikirken bli bedre på å rekruttere ledere fra egne rekker fremfor å hente folk utenfra.

Hva gjorde at du ble værende i pastortjenesten? – Ulike motivasjoner. Første gang var det det å få være med på å bygge Guds rike og alt det spennende som skjedde. Pluss opplevelsen av at nå får jeg betalt for drømmen min. Etter hvert blir behovet for å være i sentrum der det skjer, mindre. Nå er det viktigere for meg å kunne gi andre de samme mulighetene, være med og åpne dører. Motivasjonen for å gå inn i tjeneste i Bærum, var at jeg fant et supertalent i min kollega og medpastor, Synnøve. Vi jobber begge i halv stilling, og utfyller hverandre godt.

Hvordan vil du beskrive pastortjenesten i Frikirken, på godt og vondt? – Jeg tror lenge vi har hatt en samfunnstrend som handler om hva som kreves av en pastor i dag, og at det har blitt en voksende isolasjon, i form av menighet/pastor. Det kan du i større grad unngå ved å rekruttere innenfra, tror jeg. Jeg tror dette er blitt veldig forsterket gjennom pandemien, det er et før og etter. Bortimot én av tre kirkegjengere forsvant i pandemien. Så sitter pastoren der og kjenner på avmakt.

Opplever du at pastortjenesten har endret seg over tid? I så fall, på hvilken måte? – Da jeg begynte på 90tallet var pastorrollen mer omsorgsbasert. I dag er det mer sånn at man er daglig leder med trøkk og store steg framover, samtidig som det er en forventning om begge deler.

Synnøve og jeg er sånn sett en bra match, det gjør at vi samlet sett kan klare det.

(illustrasjonsfoto Unsplash)

Kunne du tenke deg å bli pastor? – nei

«Kunne du tenke deg å bli pastor?» Nei. Ingen.

«Men kunne du tenke deg å jobbe i et lederteam i en menighet i en stillingsgrad?» Ja. Det kunne alle tenke seg.

Vi hadde en referansegruppe på fem unge voksne inne da vi formet ledertreningsprogrammet Horisont. De var studenter i starten av 20årene. Disse hadde engasjement, bakgrunn og overgivelse til menighet. Allikevel var det uaktuelt for de fem å bli pastor. Det å tenke lederskap i team i en menighet, stilte de seg imidlertid positive til. Alenepastoren var ikke attraktiv. En av referansedeltakerne ble tapt i alt som måtte gjøres. En annen fikk ikke rom til å gjøre det en brant for.

I staben min i Hamar Frikirke har vi det siste året vært seks personer i alderen 28 til 43 år. Ungdomslederen er den eneste over 40. Alle er i deltids og kombinasjonsstillinger av ulik grad. Og nesten alle kunne vært gjemt bort i et eget ungevoksnearbeid. Flere av oss endte opp her fordi menigheten vår var villig til å tenke nytt, prøve nytt, gi rom til ungdom, og så gi rom til unge voksne. Vi ga fra oss leieinntektene på pastorboligen for å starte Disippelhus. Vi startet egne samlinger for unge voksne utenfor gudstjenesten. Vi jobbet for å knytte unge og eldre sammen i mentorrelasjoner. Vi har våget å gi rom, lederskap og innflytelse til unge i 20årene. Vi har jobbet for å knytte relasjoner og tenke generasjonene sammen.

En ny lederstruktur har vært skummelt for mange. En hovedpastor i deltidsstilling? Hvem skal vi egentlig snakke med om det vi har på hjertet? Hva er egentlig eldsterådets rolle? Hva skal diakonene holde i? Hvorfor skal noen ha en mindre stilling og andre jobbe like mye frivillig? Det har vært, det er, og det vil fortsette å komme vanskelige spørsmål og utfordringer. Og det er greit. For med nye generasjoner kommer nye tanker, nye måter og nye veier. Sånn tror jeg egentlig det alltid har vært.

La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven du har, den du fikk da eldsterådet la sine hender på deg. Legg vekt på alt dette, lev i det, så alle kan se at du gjør fremskritt. (1 Timoteus 4, 12–15) Det er en utfordring for menigheten å satse på yngre krefter. For de er flytende. Det er gode muligheter for at de blir borte igjen så fort studiene er over. Disippelhus er en investering, ikke en menighetsressurs. En må våge å satse, for det kommer ikke umiddelbare resultater i form av engasjement, frivillighet eller økonomi. Tvert imot. Blant unge voksne i dag føler 40 prosent på for høye forventninger! Bare én av tre er fornøyd med livet og relasjonene sine. Nesten halvparten opplever seg ensomme (Barna research). Unge voksne må møtes med invitasjon og investering. De er ikke bare en ressurs her og nå. De er fremtiden for menigheten din. Men det krever at det gis ekte rom og innflytelse i menigheten. At man er tett nok på til at du kjenner dem og de kjenner deg. Akademiet er vårt verktøy for å gjøre nettopp det. Et verktøy hvor du kjøper deg både tid og rom til å finne neste steg videre, sammen og i samarbeid med de unge voksne. Rom til å investere tid og gi ansvar. Og stole på at Den hellige ånd gjør det han gjør best. Du er ikke alene. Du trenger i hvert fall ikke være det.

Eirik B. Fjellestad

Leder Unge Voksne FriBU

se

SILENCE (2016)

Filmen, som er basert på Shusaku Endos bok av samme navn, er en real teologisk thriller. Vi følger to Jesuittprester som sniker seg inn i et ellers stengt Japan anno 1650. Dit har de dratt for å støtte Kakure kirishitan (de skjulte kristne), men også for å finne Jesuittpresten Ferreira som angivelig har forsaket troen sin. I løpet av drøye to og en halv time skildres (og drøftes) apostasi/frafall, martyrdød og en veldig nyansert Judasskikkelse.

lytt

NO. 4 - NO. 4

Poptrioen No. 4 trenger vel nesten ingen introduksjon lengre, med lang fartstid på NRK P1s Aliste, store konserter og voldsomt mange gode anmeldelser. Jeg vil uansett trekke frem bandets nyeste album, det selvtitulerte "No. 4" som et utmerket eksempel på moderne norsk visepop. Platas sang nr. to: En av de levende er faktisk en av de vakreste sangene jeg har hørt i hele år.

OLE MARTIN OG EINAR LESER BIBELEN

Ole Martin og Einar, som begge er filosofer og et sted på spekteret mellom agnostiker og ateist, har i denne podkasten begynt på «I begynnelsen», altså leser de Bibelen fra perm til perm, fra side 1 til Johannes åpenbaring. Einar får sansen for både Job og Rut, mens Ole Martin fascineres av Forkynneren. Podkastserien har nettopp kommet til begynnelsen av Det nye testamentet, så det er bare å henge seg på!

les

JOSÉ SARAMAGO - DEATH WITH INTERRUPTIONS

Historien begynner rett etter midnatt første januar med at ingenting skjer, eller rettere sagt, at ingen dør. Hva skjer med et samfunn når døden plutselig blir borte? Først feires denne seieren over vår uunngåelige skjebne, så begynner problemene å vise seg. Hva betyr dette for landets sterke katolske kirke? Sykehusene fylles opp av uhelbredelige men udødelige pasienter, mens begravelsesagenter går i protesttog. Saramago kverner på døden som fenomen, og etter hvert som hovedperson. Forfatteren vant forresten Nobelprisen i litteratur i 98, men ikke la det skremme deg.