DIALOGSIDER

«Familiekrangel» i menigheten

VEIEN har tatt kirkesamfunnet, storfamilien vår, med inn på kontoret til familieterapeut Lars Mandelkow i Kristiansand. Vi ville be om råd om hvordan vi kan kommunisere om vanskelige tema og takle konflikter.

Tekst: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Lars Mandelkow har vært familieterapeut i Tyskland og underviser nå i psykologi på Ansgarskolen. Lars holder i tillegg på med en doktorgrad om religiøse og spirituelle spørsmål i psykoterapi. – Det jeg alltid var glad for, var når par kom i tide, mens de ennå snakket sammen, sier Mandelkow. Hva skal til for å takle uenighet? Kan en storfamilie tåle uenighet? – Det er ikke et krav om å elske uenighet. Vi snakker ikke om enten eller. Enten liker du uenighet og slapper av med det, eller du elsker konflikter. De fleste er noe midt imellom. Skilsmisse trenger ikke være det eneste alternativet.

I møte med uenighet må man kjenne på vanskelige følelser, hva er det som skjer? – Man må være trygg i seg selv, for å kunne tåle uenighet. For å finne fram til enighet i en menighet har vi ikke bare Bibelen, vi har et personlig forhold til Gud. Det at

jeg kan komme til ham med ufullkommenhet og tvil, og det er ingenting som kan rokke ved relasjonen, er et fantastisk utgangspunkt for å gå inn i en ubehagelig situasjon. Jeg tror det utgangspunktet ikke brukes så ofte.

I konflikter som omhandler religion blir det ofte som om vi prøver å forsvare Gud. Som om vi tar ansvaret selv, istedenfor Gud. Men det kan være bedre å si at «dette er min opplevelse av sannheten», sier terapeuten.

Stå sammen

– Rollen som familieterapeut er fantastisk, og jeg kan spørre om alt jeg vil. Jeg kan stille spørsmål og hjelpe folk til å utvikle ydmykhet, påpeker Lars Mandelkow.

I Bibelen ser vi et fint eksempel i møtet mellom Josef og brødrene hans etter sultkatastrofen. Brødrene er redd for at Josef skal bruke sin makt, men Josef viser ydmykhet: «Vi står sammen og samlet foran Gud», sier Josef. – Hvis man som kirke husker at det alltid er Han som er større, at det alltid er en som er større, da trenger ikke jeg ha hele sannheten. De som er bekymret på Guds vegne, kan ta til makten og bruke den for å beskytte det de ser på som hellig. Da blir det veldig vanskelig. Sier vi at «dette er den eneste gyldige tolkningen av Bibelen», da kan vi ikke ha dialog. Da sier vi direkte eller mellom linjene at den andre ikke er troende. Det er krenkende, mener han.

Trenger mer ydmykhet

Han mener det ligger en respekt i å se på de andre som Guds barn, til tross for at man er uenige om enkelte tema. Det handler om personlig ydmykhet, noe som ifølge Mandelkow er avgjørende. – Generelt i familieterapi er målet å framelske respekt for ulike meninger. Men der man ikke har så mange felles verdier, blir det vanskelig. I kristne sammenhenger bør det slikt sett være enklere. Man har Guds kjærlighet som gjelder alle. Dette bør hjelpe i møte med de som irriterer meg og skuffer meg. Det er avgjørende at vi ser hverandre som Guds barn, mener familieterapeuten, og peker på at det er et paradoks at det er mye konflikter hos oss kristne. – Jeg har en hypotese på hvorfor det nesten er mer konflikter blant kristne enn ikkekristne: – Vi har mye engasjement. Dermed blir konfliktene ofte større. Vi er opptatt av mye viktig, men også det hellige. I en jobbkonflikt, kan vi teoretisk sett bytte jobb. Men når det angår vårt indre, kan vi ikke bytte sjel. Da engasjerer det vi er uenige om, på et dypere plan.

Avgjørende med anerkjennelse

Hvordan skal vi da bli bedre til å tåle og takle uenighet? – Har vi en holdning om likeverd og likestilling, er det teoretisk lettere å takle. Det kan holde at vi har viljen. Hvis man i prinsippet vil snakke med hverandre, kan man komme tilbake og snakke med hverandre på nytt og på nytt. Ingen har sagt at en menighet bare er fin og lik «Bakkebygrenda». Det kan være krevende å opprettholde en dialog om noe som folk har ulike perspektiver på, understreker Mandelkow. – I familieterapi må alle komme frivillig. En annen forutsetning er anerkjennelse. Den kjente familieterapeuten

John Gottman sier at «for å kunne kritisere hverandre en gang uten å skade, må man ha anerkjent hverandre fem ganger».

Ofte har de som står i konflikt, ressurser de ikke vet om i første omgang. Man kan for eksempel se på andre konflikter som ble løst før, og se på prosessen der: Opplevdes uenigheten som en eksistensiell trussel? Gikk alt i oppløsning, eller hvordan klarte vi det? Hvem bidro med hva? Kan man løse det på samme måte nå? Kan det anses som en god løsning, eller var det kun tap? Er all forandring negativt? Hva opplevdes som god forandring? Slike refleksjoner kan hjelpe å ufarliggjøre den aktuelle konflikten.

– Hvis jeg ser på de andre som Guds barn, ligger det en gjensidig respekt der til tross for at vi ikke er enige. Lars Mandelkow

Å snakke konstruktivt

– Med metoden om gjensidig utforskning, ble det oppdaget positive ting i relasjonen også. Det var ikke bare konflikt man oppdaget, men mye anerkjennelse, og man får perspektiv på uenigheten. Det er lett å tenke at den an

dre bare ser på meg som et problem. Ved denne metoden fikk vi med andre mangfold av perspektiver som åpner for sannheten, forteller teraputen. Metoden har han brukt blant familier, i bedrifter og mellom avdelinger som skal kommunisere med hverandre. Det er en metode som helst trenger en fasilitator, da det ofte er vanskelig å få til alene.

Mandelkow anbefaler en teknikk eller metode for dialog og gjensidig utforskning. Man forsøker å møte den andre med en positiv nysgjerrighet og spørre «hva er det du mener». Når konflikten oppstår mellom to grupper, og ikke to enkeltmennesker, har han prøvd ut såkalte ringsamtaler. En gruppe skal gjenfortelle hva som var vanskelig for den andre gruppen, og hva som er mest viktig for dem. Gruppens medlemmer må lytte godt til hverandre for faktisk å kunne gjenfortelle. – Misforståelser blir rettet opp i. Respekt blir styrket, konkluderer Mandelkow. – I konflikter som omhandler religion blir det ofte som om vi prøver å forsvare Gud. Som om vi tar ansvaret selv, istedenfor Gud. Men det kan være bedre å si at «dette er min opplevelse av sannheten».

Lars Mandelkow

Denne saken er en fortsettelse av forrige utgaves dialogsak – Uenighet bringer oss fremover, sier Johan Velten til VEIEN

Scan QR for å lese

(illustrasjonsfoto Unsplash)

Om Flokkdyr

Marianne Bårdsvik, leder for Bjoa Bondelag i Vindafjord i Rogaland, har 75 sauer og vet mye om sauer og flokker.

Hvordan holde en saueflokk sammen? – Det er naturen deres. De er flokkdyr. De går aldri alene. Er det en ytre fare, holder de sammen i flokk for å beskytte lammene. Men de er heller ikke dumme, ser de at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, vil de løpe dit. Hvis en sau har funnet ut at hun skal stikke, løper de andre etter. Slik sett må du få kontroll på utbryteren ... De holder først og fremst sammen fordi de faktisk er flokkdyr. Det hjelper ikke at jeg bruker stemmen, hvis de ikke vil dit. For at de skal gå dit du vil de skal gå, lokker du dem med mat. Jeg er matmor. De vil følge meg fordi jeg er maten. En gjeterhund kan også hjelpe å holde dem sammen.

Landsbyen fra Østfold koser seg på lunsj, med tre generasjoner. Foran t.v. Nick og Ellinor Bandak.

Festival, fellesskap og frivillighet

VIDERE Sommer ble arrangert for første gang, men går inn i en flott tradisjon i Frikirken av sommerfestivaler. Og i år var det 40-årsjubileum. Etter to års fravær av festival for hele storfamilien, var det stor jubel for ny sommerfestival. Nytt av året var landsby-konseptet, som slo svært godt an. Om du bodde i telt, vogn eller i hus, tilhørte du en landsby, og slik ble folk spleiset sammen, på tvers av menighetstilhørighet og generasjoner.

Tekst: Geir Arne Johansen og Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek Foto: Anne-Kristine Bjørgsvik Wiecek

Mange i Frikirken har et forhold til Visjon, som ble etablert i 1982 som kirkesamfunnets årlige sommerstevne. 40 år senere lever konseptet i beste velgående, selv om navnet er byttet ut. «Visjon» er historie, nå er det festivalen «Videre sommer» som gjelder.

Frikirken har tatt med seg det gode fra Visjon, og gjort stadig nye endringer. I år ble «landsby»–organisering av camping og internat, lansert. – Ved å introdusere landsbyene som en del av sommerfestivalen Videre ønsker vi at det blir lettere for både enkeltpersoner og grupper å bli kjent med andre på leiren. Vi vil at alle som kommer på Videre skal oppleve godt sosialt fellesskap, og tror landsbyene kan legge til rette for det. Landsbyene er tverrgenerasjonsfellesskap der man kan ha det gøy sammen på tvers av alder og interesser. I tillegg løser landsbyene en del av det løpende behovet for dugnad som muliggjør hele arrangementet, sier Øystein Samnøen, som hadde ansvar for landsbyutviklingen. – Årets Videre sommer var første gang vi hadde dette konseptet, og det har gitt oss nyttig erfaring. Mange av deltakerne ga positive tilbakemeldinger på hvordan de opplevde landsbyen. Vi evaluerer konseptet sammen med både deltakere og ledere, og tar med oss erfaringene i planleggingen av neste års sommereventyr, sier Samnøen. – Jeg er godt fornøyd med årets festival. Vi var spent på hvordan det ville bli i sommer siden det nå var tre år siden forrige festival. Vi valgte å gjøre noen endringer i år, og tilbakemeldingene er veldig gode. Det er alltid rom for forbedringer, spesielt når vi prøver ut noe nytt. Så Videre sommer 2023 ser jeg veldig frem til og føler meg trygg på at det blir tidenes beste festival, sier festivalleder Børge Greaker. Det tok tid å få ut tilstrekkelig informasjon i kirkesamfunnet og til festivalens deltakere, om hva landsbykonseptet skulle innebære på Frikirkens sommerfestival av dugnad og moro. Etter litt innkjøring gikk det seg fint til i løpet av uka, og deltakerne håper at dette er en organisering som er kommet for å bli.

– Drømmejobb

– Det som vel opplevdes som den største forandringen, var landsbyene. Her er også tilbakemeldingene positive, samtidig som vi vet om noen helt konkrete forbedringspunkter allerede. – Opplegget for barna, «Sparks», fungerte svært godt, slik vi har tradisjon for, fra tidligere år. Nytt var FRIK–Tweens, som fikk egne morgenmøter og kveldsmøter. De ble veldig mange, og må nok få et større lokale neste

Ivar Syvertsen står på for misjon og det ble blomster på Berit Johanne Folkedal.

Misjonsløpet under sommerfestivalen ga viktig bidrag til Mali og engasjerer barn og unge på FRIK-leiren.

Fornøyde deltakere

år. Kabalen med rom, tider og plasseringer er alltid noe vi jobber for å løse best mulig, og det vil trolig kreve mye tankearbeid også for 2023. Vi setter stor pris på at vi klarer å samle en så stor spredning i alder og geografi. Likevel jobber vi intenst for å lykkes enda bedre med dette. Målet er at alle generasjoner vil finne sin plass på festivalen og at vi kan samles i Frikirkens storstue og få gode, oppbyggelige opplevelser i fellesskap. Til slutt vil jeg rette en gigantisk stor takk til alle frivillige medarbeidere som gjør en super innsats for festivalen. Uten dere er festivalen umulig å gjennomføre. Vi står alltid i en skvis mellom pris og dugnadsbidrag for hver deltaker. De fleste av oss vil jo ha ferie samtidig som vi ikke vil betale mer enn nødvendig for festivalen. Det er her den frivillige innsatsen til enkeltmennesker er helt uvurderlig, og som jeg håper alle setter stor pris på. Tusen takk, sier Børge Greaker.

Harald Trulsrud er en av de mange frivillige som gir av sin ferie for å lage festival. I frivillighetens år intervjuet vi ham om dette. – Det er beinhard jobbing. Samtidig har det vært en drømmejobb å bli kjent med folk, og jeg har etablert mange gode vennskap gjennom disse årene. Jeg er veldig glad for å ha fått denne muligheten, og jeg tror nesten jeg kjenner noen i hver eneste frikirkemenighet, sier Trulsrud.

Les hele intervjuet med Harald Trulsrud her – Hvem er ditt "folkeslag", som du er sendt til?

– Videre sommer var helt fantastisk! Jeg kjente ikke mange fra før, men dro heldigvis med ei venninne som kjenner hele miljøet, og som var super på å introdusere meg for nye. Det var viktig for meg å bli kjent med folk, tidligere sommerfestivaler har for min del dreiet seg rundt opplegg og program, men på Videre sommer, var det stort rom for sosialisering og gode samtaler, og jeg opplevde å få nye vennskap og bekjentskap gjennom uka, sier Christine Pettersen. – Lovsang og musikk har alltid vært viktig for meg, og musikken på Videre var av et sjeldent høyt nivå, med konsertene som klare høydepunkter. Forkynnelsen var jordnær og himmelvendt på samme tid, sier hun.

– Å være inndelt i landsbyer var en fantastisk måte å bli kjent med nye på. Det var stort fokus på inkludering både gjennom aktiviteter og måltider, og jeg følte meg veldig godt ivaretatt som nykommer. Videre sommer blir uten tvil en sommertradisjon for meg i årene fremover, og jeg har allerede invitert med flere venner neste år, sier Christine Pettersen. – Det nye landsbykonseptet var et stort løft for festivalen! Det var så nydelig å se barna koble seg på besteforeldregenerasjonen, det gledet mitt mammahjerte. I tillegg var det godt å høre til et sted, i et fellesskap. Aktivitetene var morsomme. Og det var en stor opptur å få spise varm lunsj med landsbyen hver dag, sier Ingjerd

Hanne Marie Moi

Erland Wiecek Strømme og Harald Trulsrud er frivillige medarbeidere som forereder og gjennomfører festivalen

Grimstad Bandak fra Råde Frikirke. – Landsbykonseptet var så spesielt, og både store og små trivdes. Dette må fortsette til neste år. Vi gleder oss allerede, sier Nick Bandak.

Flekkefjordgjengen (bildet) som reiser hvert år på Frikirkens sommerfestival, vant quizen i Tunet lørdag kveld. – Jeg for min del kommer nok mer uavhengig av hvem som er med fra Flekkefjord og ikke. Jeg kommer for god forkynnelse, flott musikk, for å treffe kjente som jeg ikke ser så ofte, og for å kjenne på at vi er en stor Guds familie, sier Gerd Ravnå, og presiserer samtidig at det også er kjempefint for flokken i Flekkefjord Frikirke å dra på sommerfestival sammen.

Unge blir engasjert for misjon

Misjonslørdagen og misjonsløpet er en av festivalens faste programposter gjennom mange år, og engasjementet for å delta både fysisk i løpet og som sponsor til innsamlingen, er stort blant store og små. Foreldre forteller om unger som i flere uker etterpå prater om at de fikk være med og løpe.

Misjonsløpet på festivalen brakte inn 200 000 kroner til arbeidet som Frikirken støtter blant internt fordrevne flyktninger i Mali. – Jeg er svært glad og takknemlig for FRIK, Videre sommer sin egen ungdomsfestival, som har gjort en formidabel innsats for misjonsløpet. Vi hadde ikke kunnet gjennomføre løpet uten dem, sier misjonsleder Terje Bjørkås. – Vi registrerer med glede at det er et sterkt engasjement blant deltakerne i misjonsløpet, og håper det er med på å bevisstgjøre barn og unge om at vi på en enkel måte kan utgjøre en forskjell for mennesker som ikke har det så godt som oss, sier Bjørkås, som har fått mange tilbakemeldinger fra foreldre på hva dette betyr for ungenes engasjement.

Pengene som er samlet inn går til mat, drikkevann, klær, myggnett, forebygging av barnesykdommer og skolegang blant internt fordrevne flyktninger i Mali, der sult truer 1 million mennesker.

Mali er et land i VestAfrika med 21 millioner innbyggere. Bakgrunnen til den nåværende krisen er politisk og etnisk uro over flere år, tørke og Covid–19. Dette har ført til dannelsen av voldelige opprørsgrupper, sult og spredning av dødelige barnesykdommer.

Omfanget av krisen i Mali gjør at Frikirkens årlige julegaveaksjon også vil samle inn penger til arbeidet som drives der.

Spennende seminarer

Torsdag formiddag kunne deltagere på Videre sommer delta på seminaret «Så som i himmelen», som handler om å være interkulturelle menigheter.

«Norge er flerkulturelt, og i våre nabolag lever mennesker som har bakgrunn fra ulike steder i hverdagen. Noen av dem som kommer har mistet mye og mange for å følge Jesus. De trenger mer enn et menighetsprogram. De trenger en familie. Og vi får nye søstre og brødre som vi også kan lære mye av», var overskriften til seminaret.

Seminarholder var Anne Mari Schiager Topland, nestleder i Frikirken og pastor i Oslo Storbymenighet. Med seg hadde hun ekteparet Theo og Rieneke Visser fra Nederland, der han er leder for det europeiske nettverket «Interkulturelle menighetsplantere», og hun for «Songs2Serve», en interkulturell lovsangsbase. Fredag formiddag fikk festivalen besøk av Arne Viste, som holdt seminar under overskriften «Mine minste». Der fortalte han om sitt engasjement for ureturnerbare asylsøkere. Viste er kjent for å ha ansatt papirløse flyktninger i firmaet sitt

Denne gjengen stortrivdes i landsbyen som representerte ulike menigheter og landsby 10 hadde Erhard Hermansen som landsbyhøvding.

Flekkefjordgjengen vant quizen som trakk mange til Tunet i år. Til høyre quizmaster Gunnar Amadeus Syvertsen.

Nestleder i kirkesamfunnet, Anne Mari Schiager Topland fikk styre trafikken, da på vegne av sin landsbys dugnad.

Plog. Han vant Zolaprisen for 2019 «for sin utrettelige og modige kamp over mange år, for at ureturnerbare papirløse mennesker skal kunne ha rett til å arbeide».

Les mer fra Lise Sagdahls tale her

Hele uka – som elsket og sendt

Det var tre temaer for bibeltimene og kveldsmøtene gjennom festivaluka. «Hele evangeliet», «hele meg», og «hele uka».

Lise T. Sagdahl er pastor og daglig leder i Trondheim Frikirke, og en av talerne på festivalen. Hun åpnet med å lese fra Lukas 13, (18–21), fra lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen:

Så sa han: ‘Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.’ Igjen sa han: ‘Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret’. – Du kan starte en surdeig selv. Men det som skjer etterpå, det styrer ikke vi. Surdeigen sprer seg, deigen hever, og når tiden er inne er brødene klare til steking. Surdeigen er kraftig. Noe som er smått og skjult, vokser til noe stort. Og sånn er Guds rike, sier Jesus. Det vokser seg stort med tiden.

Jens Petter Jørgensen talte om «hele meg». Han snakket om å leve i en relasjon til Gud, som akkurat den du er. Å leve med hele vårt følelsesapparat, for Gud tåler alt. «Å snakke sant om livet», har blitt et av den erfarne forkynnerens hovedbudskap. – Midt i min svakhet, er jeg sterk. Hva er det viktigste budskapet til norske kristne, spør han forsamlingen på festivalen, og svarer:

– Dere, vi har mye godt til gode fra Gud: både av tilgivelse og oppreisning til det gode. Mange har ubetinga kjærlighet fra Gud, nådegaver og frimodighet til gode fra Gud. Vi har alle et sterkt gudsnærvær til gode fra Gud. Forutsetningen er å tale sant om livet, adressere kraftløshet i aktivismen, sier han. – For fellesskapene våre blir det viktig å spørre; hvordan kan vi få mot til å lage et miljø der det kan skje? Jeg tror svaret er å lytte godt til hverandre og være nådefulle mot hverandre.

Hanne Marie Moi, ansatt i menighetsteamet på hovedkontoret og i Greåker Frikirke, snakket om «hele uka» i sine to bibeltimer, om å leve evangeliet hele uka og at det er det selvsagte. Man kan ikke skille det ut til kun å dreie seg om søndager eller en sommerfestival. – Kirken er til for misjon. Gå derfor ut! Kirken er en del av denne sendelsen, ved den universelle kirken. Med Guds ånd er vi sendt til verden, ikke som en aktivitet. Hvem er ditt «folkeslag», som du er sendt til? spør Hanne Marie Moi. – Din generasjon? Din kollega? Lev evangeliet hele uka. Hele uka som elsket og sendt.

– Å være inndelt i landsbyer, var en fantastisk måte å bli kjent med nye på.

Christine Pettersen