Seriøst? Om sakprosa for barn

Trine Solstad & Ann-Mari Bugge

seriøst?

Om sakprosa for barn

Nina Marie Andersen

Elisabeth Vold Bjone

Agnes-Margrethe

Bjorvand Per Dybvig

Endre Lund Eriksen

Bjørn Arild Ersland

Anna Fiske

Esther van Hulsen

Jørn H. Hurum

Jenny Jordahl

Susanne Kaluza

Sigbjørn Lilleeng

Erna Osland

Line Renslebråten

Ingelin Røssland

Hans Jørgen Sandnes

Anne Sverdrup-

Thygeson Andreas

Tjernshaugen Jannicke

Wiik-Nielsen Stina

Langlo Ørdal

seriøst?

Om sakprosa for barn

Trine Solstad & Ann-Mari Bugge

seriøst?

Om sakprosa for barn

© Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-05188-8

1. utgave / 1. opplag

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Boken er fagfellevurdert i henhold til UHRs retningslinjer for vitenskapelig publisering.

Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning.

Formgivning og sats: Lars Thorsen, Sandnes Media AS

Omslag: Lars Thorsen, Sandnes Media AS

Illustrasjoner på omslaget: Anna Fiske, Esther van Hulsen, Hans Jørgen Sandnes, Jannicke Wiik-Nielsen, Jenny Jordahl, Leonard Furuberg, Line Renslebråten, Nina Marie Andersen, Per Dybvig, Sigbjørn Lilleeng og Stina Langlo Ørdal. Gjengitt med tillatelse.

Trykk: Aksell

Innbinding: Bokbinderiet Johnsen

Boken er satt med: Corbel Regular 10/14 punkt

Papir: 100 g Arctic Matt

FORORD

Seriøst? Om sakprosa for barn er en samtalebok om det å skrive og tegne om saklige emner for barn. Gjennom utforskende samtaler med bildebokskaperne borer vi i hva sakprosa for barn kan være, og hvordan forbindelser mellom fagstoffet og barneleseren kan skapes. Vi stiller spørsmål om hvordan bøkene forholder seg til sannhet, etterrettelighet og troverdighet. Vi er også nyskjerrige på hvordan overdrivelser, lek og humor kan blandes sammen med alvor og ettertanke i fagformidling til barn. Bildebokskaperne svarer. Det er deres drivkrefter, refleksjoner og fornemmelser vi forsøker å løfte fram i bokens hovedkapitler.

I denne boken henvender vi oss til alle som formidler litteratur til barn. Det kan være de som selv skriver og tegner for barn, de som i kraft av sine yrker gjør barnebøkene tilgjengelige, og de som leser for barn.

Vi håper å nå bibliotekarer, designere, forlagsredaktører, kritikere og folk som arbeider med forfatter- og kunstutdanninger. Boken retter seg også mot studenter i barnehage- og grunnskolelærerutdanningene, lærere og litteraturforskere. Vårt mål er å stimulere alle de som allerede formidler litteratur til barn om å fortsette med uforminsket styrke. Selvsagt ønsker vi også å inspirere alle som gjerne vil starte med litteraturformidling, til å gjøre det, og da særlig formidling av sakprosa. Videre er målet å skape debatt og refleksjon ved å bringe fram praksisfeltets synspunkter og erfaringer, noe som ikke har vært så vanlig. Vi håper leserne vil finne dette interessant og inspirerende.

Vi har hatt 20 samtaler med skaperne av elleve utvalgte sakprosabildebøker, og retter en stor takk til hver især for at de har bidratt med interesse og velvillighet i vårt prosjekt. En ekstra stor takk til alle illustratørene for gjenbruk av bildene fra bøkene i utvalget. Det har vært av stor betydning, fordi bildene i bildebøkene spiller en like vesentlig rolle som verbalspråket.

Det å møte illustratører og forfattere til samtaler medfører en risiko for alle impliserte. Å samtale kan dreie seg om å gå i dialog, dele erfaringer, ytre sine meninger, beskrive arbeidsmetoder og åpne opp om følelser og ambisjoner. Risikoen ligger i mange forhold. Det kan innebære en risiko for å ikke få sagt det man vil, bli misforstått eller feilsitert. Alle samtaledeltakerne har fått anledning til å lese og gjøre justeringer på

kapittelet som er basert på samtalen med dem. De står selv ansvarlig for egne uttalelser. Det vi står ansvarlig for er den konteksten uttalelsene er ytret i, og det endelige produktet slik det framstår her i boken. Vi håper sluttresultatet målbærer aktørenes uttalelser på en tilfredsstillende og god måte. Vi har fått delta i lærerike, morsomme og reflekterte samtaler – samtaler som har berørt oss og gjort oss klokere.

For å kunne skape denne boken har vi vært avhengig av at redaktøren vår trodde på oss. Stor takk til redaktør Laila Brantenberg for tillit og raushet. Takk til Universitetsforlaget for at vi har fått knytte til oss Sandnes Media underveis i prosessen. Det sies at designernes rolle i bokproduksjonen er usynlig og litt underkommunisert – samtidig vet vi at det ikke blir bøker uten dem. Tusen takk til Lars Thorsen for uvurderlig arbeidsinnsats med design, layout og ombrekking. Takk til designer Elisabeth Vold Bjone i Cappelen Damm for profesjonell support. Takk også til de seks forlagene som har stilt seg positive til at bøkene deres blir gjenstand for undersøkelser og omtaler.

Prosjektmidler fra Det faglitterære fond har gjort det mulig for oss å reise og møte bildebokskaperne. Takk til Universitetet i Sørøst-Norge for fine arbeidsvilkår, og takk til professor emerita Eva Maagerø for gode råd. Vår kollega førsteamanuensis Ylva Frøjd har gitt oss verdifulle tilbakemeldinger på de delene av manus hun har lest.

Samtalene skaper et verbalt og kognitivt rom vi kan gå inn i, men vi har også møtt hverandre i fysiske og digitale rom. Vi takker for alle de rom vi har fått besøke underveis i samtalene. De fleste av dem inngår i det vi vil kalle det kulturelle kretsløpet. Vi har hatt samtaler i Asker kulturhus, Bergen byarkiv, Deichman i Bjørvika, Clarion Hotel Ernst i Kristiansand, Halvbroren Bokkafé, Litteraturhuset i Oslo, Naturhistorisk museum, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norsk barnebokinstitutt, Sandefjord og Horten bibliotek. En ekstra takk for invitasjonene til de private stuer hos Anna Fiske, Esther van Hulsen og Jenny Jordahl.

Nykirke og Myrlandshaugen, januar 2023

Trine Solstad og Ann-Mari Bugge

INTRODUKSJON

De siste årene har det blitt publisert flere tekster som beskriver og analyserer sakprosa generelt og sakprosa for barn spesielt (Tønnesson, 2012; Bjølgerud, 2016; Birkeland, Mjør & Teigland 2018; Tjønneland, 2018; Goga, 2019; Goga et al., 2021; Blikstad-Balas & Tønnesson, 2020; Løvland, 2020, 2022), men ingen der forfatterne og illustratørene kommer til orde. Det vi undersøker, er hva det vil si å skrive om og illustrere faglige temaer for barn slik forfatterne og illustratørene ser det.

Å skrive faglitteratur for barn utløser noen spesielle utfordringer for illustratører og forfattere som eksperimenterer med struktur, språk og visuelle uttrykk for å komme barneleseren i møte. Stoffet som presenteres, må tilrettelegges for lesere som kan ha lav teknisk leseferdighet og et antatt mindre ordforråd. Barneleseren har heller ikke, som erfarne lesere, rukket å lese seg inn i samfunnets tekstkultur. Dette er kanskje noe av årsaken til at det er vanskelig for den uerfarne leseren å gjennomskue hva en såkalt lesekontrakt er. Ifølge Blikstad-Balas og Tønnesson dreier det seg om at «teksten inngår en kontrakt med leseren om hvordan omtalen av virkeligheten skal forstås» (2020, s. 14).

Sakprosa skal forholde seg saklig og etterrettelig til stoffet den presenterer, og ta opp etterprøvbar informasjon og kunnskap, noe det kan være vanskelig for barn å oppfatte. Det kan også være noe av bakgrunnen for at sakprosa for barn ikke har samme status som fiksjonslitteraturen. Sakprosa har blitt oppfattet som didaktisk og langt mindre estetisk enn skjønnlitteraturen. Vår forståelse av feltet er at det er stor variasjon i framstillingsform, illustrasjonskarakter og tematikk. Variasjonen i framstillingsform kan utfordre lesekontrakten og gjøre premissene uklare for leseren.

Seriøst? Om sakprosa for barn tar utgangspunkt i bildebokmediet, hvor verbaltekster og bilder er like viktige. Vi interesserer oss for hvordan disse uttrykksmåtene virker sammen og formidler informasjon til leseren. Få fagbøker løfter fram bildene og illustratørenes rolle i sakprosa, selv om tendensen er at bildebruken og illustrasjonsgraden øker i omfang. Uavhengig av om bøkene kan defineres som bildebøker, er de ofte gjennomillustrerte, og det er lagt vekt på samspillet mellom tekster og bilder i formidlingen av fagstoffet. Det nye i denne boken er at vi vil utvikle kunnskap om dette samspillet gjennom å samtale med

forfatterne og illustratørene. Forfatternes organisering av fagstoffet, deres tiltaleform og bildenes signaler forteller om et verdi- og kunnskapssyn hos aktørene i feltet. Disse forestillingene benytter vi til å bore i synet på hva sakprosa for barn er og kan være. Vårt mål er ikke kun å dvele ved bøkene og bildene. Vi interesserer oss for leserne, som i dette tilfellet er barn, og vi er opptatt av formidlerens rolle

Når vi snakker om formidling og formidlere, tenker vi ikke bare på en konkret situasjon hvor bøkene leses høyt for en gruppe barn, men også hvordan fagstoffet kan eksponeres for barnelesere. Formidling foregår altså på flere plan. En del av formidlingen dreier seg om å skrive og tegne for barn, en annen om å gjøre bøkene kjent for barn slik at barn kan komme i kontakt med bøkene, men formidling handler selvsagt også om å gå i konkret dialog med barn om og med bøkene. Her er vi mest opptatt av bildebokskapernes ulike formidlingsmåter i boken og deres holdninger til barn som lesere.

Et utvalg sakprosa i bildebokmediet

I denne boken presenteres elleve faglitterære bildebøker. Bøkene er innkjøpt av Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa1 og utgitt mellom 2019 og 2021. Bøkene er skrevet og illustrert av flere anerkjente forfattere og illustratører på feltet. Erfarne og meritterte bildebokskapere er med i utvalget, men også debutanter. Vår bok er organisert rundt de elleve utvalgte sakprosatekstene. Gjennom samtaler med bøkenes forfattere og illustratører presenterer vi kort bøkene, men også bildebokskapernes faglige bakgrunn og deres motivasjon for å lage bøker for barn. Forfatternes fortellerstemmer og organiseringsformer presenteres sammen med illustratørenes visuelle uttrykk. Bildebokskaperne forteller om sitt syn på kunnskap, sitt syn på barn og metodene de bruker for å skape broer mellom fagstoffet og leserne. I en av samtalene møtte vi bokdesigneren Elisabeth Vold Bjone i Cappelen Damm, som forteller om designerens rolle i arbeidet med å lage en bildebok. Denne rollen er ofte underkommunisert. Bjone sier at yrket kanskje er litt usynlig for leseren, men at det ikke hadde blitt bøker uten designerne i forlagene. Det hadde selvsagt heller ikke blitt bøker uten forfatterne og illustratørene eller redaktørene. Poenget i denne sammenhengen er at det å lage bildebøker er et stort gruppearbeid.

I denne boken har vi som nevnt tatt utgangspunkt i elleve sakprosabøker for barn, og bøkene er utgitt på seks forlag. Nedenfor er en liste over bøkene vi tar utgangspunkt i. Vi vil komme nærmere inn på utvalget og begrunnelsen for det etterhvert, men tabellen antyder bredden i sjanger og tematikk.

Før vi presenterer utvalget og samtalene vi har hatt med bildebok–skaperne, stopper vi opp ved bildebokmediet. Hva er det med bildeboken som gjør den til et så interessant medium for sakprosaforfatterne og illustratørene? Kanskje er det slik at bildeboken presser og tøyer sakprosabegrepet? Dermed er det også grunn til å stoppe opp ved

Oversikt over bokutvalg og bildebokskapere

Tittel Forfatter Illustratør/design Utgitt Forlag

1 Anne-Cath. Vestly Agnes-Margrethe Bjorvand Hans Jørgen Sandnes 2020 Gyldendal

2 Døden. Dødsens seriøse fakta Endre Lund Eriksen Sigbjørn Lilleeng 2020 Cappelen Damm

3 Insektenes hemmeligheter. Anne Sverdrup-Thygeson Nina Marie Andersen 2019 Kagge Forlag Snorkelmygg, zombiebiller og andre småkryp rundt deg

4 Falske fakta Ingelin Røssland Jenny Jordahl 2020 Gyldendal

5 Bjørnen sover. Om alt bjørnen gjør Bjørn Arild Ersland Per Dybvig 2019 Cappelen Damm før den legger seg

6 Hvorfor har vi ikke president i Norge? Susanne Kaluza Elisabeth Vold Bjone 2021 Cappelen Damm Og 52 andre ting du lurer på om politikk Leonard Furuberg

7 Blåhvalen. Den utrolige historien om Andreas Tjernshaugen Line Renslebråten 2020 Kagge Forlag det største dyret som noen gang har levd

8 Hvordan begynner man på skolen? Anna Fiske Anna Fiske 2020 Cappelen Damm

9 Slik levde T. rex – kongen av Jørn H. Hurum Esther van Hulsen 2021 Ena forlag dinosaurene

10 Mi mjuke, mjuke oldemor Erna Osland

Stina Langlo Ørdal 2019 Omnipax

11 Tett på insekter og småkryp Jannicke Wiik-Nielsen Jannicke Wiik-Nielsen 2020 Fontini Forlag Ole Mathismoen Dag O. Hessen

Samtalene er basert på utvalget av elleve sakprosabøker for barn. Bildebøkene er utgitt i tidsrommet 2019–2021, og de er innkjøpt av Kulturrådet i samme periode.

fenomenet sakprosa for barn. Etter at vi har redegjort for vår forforståelse av feltet, presenterer vi bokutvalget. Deretter beskriver vi vår strategi og metode blant annet ved å se på begrunnelsene for utviklingen av samtalekapitlene. Her presenterer vi også hvordan vi valgte ut de bøkene vi ville ha med, og litt om hvordan dette utvalget framstår for oss. Bokens hoveddel består av elleve kapitler hvor bildebøkene og samtalene med bildebokskaperne får mest oppmerksomhet. Vi avslutter med et kapittel hvor vi løfter fram noen momenter fra samtalene. Vi oppsummerer, samler tråder og ser nærmere på tendenser og det som trer fram som praksisfeltets palett av kunnskaper, farger, former, meninger og holdninger. Men vi starter altså med selve mediet det skal dreie seg om – nemlig bildeboken.

Vår forforståelse

Ord og bilder møter leseren Både skjønnlitterære bildebøker og sakprosabildebøker omfatter et stort spekter av utgivelser. Det kan være alt fra sofistikerte og gjennomarbeidede bøker av høy kunstnerisk og faglig kvalitet til bøker med svakt bildemateriale og lite gjennomtenkte tekster. Bøkene kan henvende seg til de yngste barna, men det er stadig vanligere at bøkene også henvender seg til barn som kan lese selv, ungdom og voksne lesere. Det er gjerne bøker med gode faglige og estetiske kvaliteter som har vært gjenstand for barnelitteraturforskningen. En vanlig måte å definere bildeboken på er å si at det dreier seg om en bok med ett eller flere bilder på hvert oppslag som i kombinasjon med andre modaliteter uttrykker en estetisk helhet (Bjorvand, 2020, s. 9).

Begrepet modalitet brukes om de ulike ressursene for kommunikasjon som kan anvendes i ei bok. På engelsk brukes betegnelsen modes i flertall om disse ressursene. Det kan virke forvirrende at det engelske ordet modes (Kress, 2010, s. 57) har blitt oversatt til norsk med begrepet modaliteter, men dette framstår som en etablert norsk praksis. Det engelske begrepet modality dreier seg om signaler i bildene og om hvordan disse forholder seg til sannhet og gyldighet. Det signaliseres via kontekst, men også gjennom motiver, illustrasjonsformer, farger og ulike stilarter. Vi vil komme tilbake til en slik diskusjon mot slutten av boken. Her vil vi fortsette innsirklingen av bildeboken som objekt. I bildebøkene er det hovedsakelig ord og bilder leseren må skape mening og sammenheng med og i. Litteraturviteren Elina Druker peker på at bildeboken forteller en historie gjennom en kombinasjon av skrift og bilder, men:

… formspråket, visuella motiv och bokens utforming kan också fungera som bärare av budskap vilka inte kan tolkas med bärettartekniska analys-verktyg. Det kan handla om en visuell estetik som anknyter till olika ideologier, visuella traditioner – eller utgör en brytning med dessa (Druker, 2008, s. 19).

Dette er relevant for noen av samtalene i denne boken hvor vi reflekterer over hva bildene kan utløse av meningspotensial, og som ikke nødvendigvis har med fortellingsgrammatikken å gjøre. Det kan for eksempel dreie seg om hva tegneseriestilen kan bidra med til fortolkningen av bøkene, slik vi diskuterer med illustratørene Jenny Jordahl og Sigbjørn Lilleeng.

Videre beskriver litteraturforskeren Agnes-Margrethe Bjorvand bildeboken som et medium som kan inneholde mange ulike sjangre og teksttyper (2020, s. 155). Det kan være realistiske og fantastiske teksttyper, og bildebøker kan være både skjønn- og faglitterære. De kan ha fotografier, plansjer, illustrasjoner, grafiske modeller, tegnede scener eller tablåer som bildemateriale, men bildebøker kan også være tuftet på framstillingsmåten i tegneserier. Å se på bildeboken som et medium er ikke vanlig i all barnelitteraturforskning. Elina Druker foretok for eksempel en gjennomgang av den svenske bildebokforskningen, der hun også viste til forskning i andre nordiske land (Druker, 2018). I den gjennomgangen defineres bildebøker som utelukkende skjønnlitteratur, og sakprosa anses ikke som del av bildebokmediet. I andre forskningsmiljøer ser imidlertid bildebøker ut til å være det foretrukne mediet når forfattere vil beskrive, forklare, rapportere, instruere og inspirere, slik Nicola von Merveldt peker på i artikkelen Informational picturebooks (2018, s. 232).) Bildebøker er i vår sammenheng et medium som kan romme både skjønnlitteratur og sakprosa, og vi støtter oss som nevnt til Bjorvands definisjon. For en mer detaljert framstilling viser vi til et tidligere arbeid som presenterer teoretiske perspektiver på tekster, medier og lesere (Tønnessen & Bjorvand, 2014, s. 50).

Bildebøker kan være ordløse, men har som regel en tittel slik at skrift opptrer sammen med bildene og danner utgangspunkt for meningsskapingen i boken. Det vanligste er at det både er skrift og bilder i bøkene og at leseren må fortolke begge modalitetene for å utløse bokens meningspotensial. Litteraturforskeren Kristin Hallberg introduserte ikonotekstbegrepet for den helheten som oppstår når skrift og bilde leses sammen (1982, s. 164). I tillegg til å si noe om arbeidsfordelingen mellom skrift og bilder, peker begrepet mot leseren. Det er i leseren sammenhengen skapes og ikonoteksten oppstår. Hallberg har senere forklart dette slik: «Med en hermeneutisk ikonotext-tolkning/läsning avser jag alltså att läsaren/forskaren i etablerings- och tolkningsakten pendlar mellan de två systemen ord och bild för att fånga och etablera ikonotextens diskurs» (Hallberg, 2022, s. 3).

Når skrift og bilder opptrer sammen, skapes det en ny premiss for hvordan skriften og bildene fortolkes, som er annerledes enn når bilder og skrift opptrer hver for seg. Denne premissen er lik uansett om det er snakk om en skjønnlitterær bok eller sakprosa. Skrift og bilder tvinger så å si leseren til å skape forbindelser mellom de to modalitetene, noe som øker tolkningspotensialet. Det oppstår ikonotekster på hvert oppslag, og i tegneserier kan det oppstå mange ikonotekster på hvert oppslag. En viktig drivkraft i alle typer bildebøker er det mellomrommet som oppstår mellom de ulike ikonotekstene, sier Bjorvand (2020, s. 156). Dette mellomrommet oppstår når vi blar fra ett oppslag til et annet. Mens vi blar, gjør vi oss, bevisst eller ubevisst, noen tanker om det som skjer mellom oppslagene. I tegneserier får vi imidlertid flere slike mellomrom fordi et tegneserieoppslag gjerne består av flere paneler på hvert oppslag.

Disse refleksjonene sier noe om arbeidsfordelingen mellom skriften og bildene i bøkene, og hvordan arbeidsbyrden ikke trenger å være likt fordelt. Bildene kan fortelle noe mer og annerledes enn skriften kan, eller de kan forholde seg strengt opp mot det ordene forteller. Det andre forholdet ikonotekstbegrepet presser fram, er som sagt leserens rolle. Det er i leseren ulike ikonotekster oppstår. I møtet med leserens repertoar av følelser, erfaringer og kompetanse skapes en ny tekst som for leseren er dennes forståelse og fortolkning av boken. Underveis i lesningen kan vi kalle dette en hypotese som endres i tråd med den informasjonen boken tilbyr, og samspillet mellom leserens mottaksapparat og bokens modaliteter (Solstad, 2015).

Sakprosa som underdog i barnelitteraturforskningen Selv om bildebøker omfatter sakprosa, har ikke sakprosabildebøker for barn fått like stor oppmerksomhet i barnelitteraturforskningen som de skjønnlitterære bildebøkene. Barnelitteraturforskeren Nina Goga (2019, s. 27) peker på dette, og ansvaret tilskrives de to internasjonalt kjente barnelitteraturforskerne Maria Nikolajeva og Carol Scott. Deres bok How Picturebooks Work (2006) er en klassiker på det barnelitterære forskningsfeltet og fikk mye å si for hvordan bildebøker kunne forstås. De mente såkalte «nonfiction books» (2006, s. 26) ikke var relevante barnelitterære eksempler i deres studier. Disse forskerne var opptatt av hvordan ord og bilder samhandler om å fortelle en historie, og de mente tydeligvis at den form for samhandling mellom ord og bilder som kan opptre i sakprosa, ikke har tilstrekkelige kvaliteter når det gjelder å framstille narrativer. De utelukker også tegneserier fra sitt forskningsfelt. Derfor blir ABC-bøker, illustrerte barnediktbøker og sakprosa ikke objekt for deres forskning. Det kan selvsagt også henge sammen med et generelt behov for å avgrense seg og spisse forskningsfokuset mot en del bøker framfor andre. Det viktige her er

at deres avgrensning og karakteristikker gjorde at sakprosaen ble viet lite oppmerksomhet på det barnelitterære forskningsfeltet.

Goga peker videre på at forskerne som interesserte seg for sakprosa for barn, «i liten grad har klart å samle seg i et forskningsfellesskap med ambisjoner om å utvikle et hensiktsmessig begreps- og analyseapparat» (Goga, 2019, s. 4). Goga reflekterer også over hvorfor sakprosaen for barn nærmest ble oversett i barnelitteraturforskningen, og hun mener det kan henge sammen med at denne litteraturen kan ha blitt oppfattet som en didaktisk sjanger og altså uegnet som estetisk forskningsobjekt (Goga, 2019, s. 4). Didaktikk defineres noen ganger som uttrykk for læren om konkrete undervisningsmetoder. Derfor kan litteratur som karakteriseres som didaktisk, oppfattes som belærende og mindre interessant for forskningen. Etter vår mening er dette en ganske smal fortolkning av didaktikkbegrepet, og vi benytter begrepet i vid og åpen betydning om temaer knyttet til formidling av barnelitteratur og møtene mellom leserne og bøkene.

Sakprosa for barn kan uttrykke både undring og flertydighet, den kan være morsom, trist, informativ og engasjerende, slik at det eventuelt belærende trekket ikke nødvendigvis er det mest framtredende. Vår hensikt er ikke å lage et entydig begreps- og analyseapparat, men å undersøke hva sakprosa for barn er og kan være. I framstillingen er det videre interessant å pirke i de begrepene og den forståelsen som allerede finnes på sakprosafeltet for å undersøke om disse er hensiktsmessige å bruke på sakprosa for barn. Vi kan i utgangspunktet tenke oss flere årsaker til at det ikke er slik, og gjennom samtaler med bildebokskaperne forsøker vi å nyansere synet på sakprosa. Først vil vi undersøke hva slike forestillinger og begreper om sakprosa kan være.

Å sirkle inn sakprosabegrepet

Som vi pekte på innledningsvis, er det flere forskere og fagpersoner de siste årene som har arbeidet med sakprosa. Det interessante for oss er at de omtaler sakprosa på forskjellige måter og tillegger denne litteraturen litt forskjellige kvaliteter. Her synes vi det gir mening å se nærmere på hvordan noen av de toneangivende fagfolkene omtaler sakprosa generelt og sakprosa for barn spesielt. En sentral forfatter på feltet er Bjørn Arild Ersland. Han skriver sakprosa for barn og unge samtidig som han er lærer ved den nyoppstartede forfatterskolen til NFFO.2 Ersland er også ansatt som forsker ved fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning ved Universitetet i Stavanger. I 2017 ble Ersland intervjuet av Liv Gulbrandsen i samtaleserien Min metode. Hensikten var ifølge Kristine Isaksen i NFFO at «ti eksepsjonelt gode sakprosaskribenter skulle få scenetid til å samtale om skrivemetoden sin» (Isaksen & Blad,

2019, s. 9). Samtalene ble senere skrevet ned og publisert i Min metode. Om sakprosaskriving (Isaksen & Blad, 2019). Bjørn Arild Ersland sier i samtalen med Gulbrandsen at «Sakprosaen er et rom vi kan gå inn i, og hvor tankene kan få det samme løftet under vingene som de får når vi leser god skjønnlitteratur». (Ersland & Gulbrandsen, 2019, s. 194). Svaret hans er ikke en definisjon av sakprosa, men det peker mot noen kvaliteter han mener sakprosaen må ha. Ersland har skrevet mange sakprosabøker for barn, og han gjør det ofte i en utforskende og utprøvende form.

Sakprosaprofessor Johan Tønnesson definerer hva sakprosa er i Hva er sakprosa (2012, s. 34). Der sier han at «Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten». Han sier samme sted at «Sakprosateksten kommuniserer gjennom verbalspråk, men dette skjer ofte i samspill med andre tegnsystemer». Det skal legges til at denne definisjonen ikke rommer barnesakprosaen spesielt, men sakprosa generelt. Tønnesson selv mener at definisjonen har fått betydelig gjennomslag i Norden (Blikstad-Balas & Tønnesson, 2020, s. 13). Det er for eksempel mye av den samme definisjonen Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa for barn og unge benytter. Her heter det «Med "sakprosa for barn og unge" menes litterære verk som leseren har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten og som har barn og unge som målgruppe. Utgivelsene kan være skrevet av én eller flere forfattere» (Kulturrådet.no).

Barnelitteraturforskeren Nina Goga har ønsket å utvikle et analyseverktøy til bruk i møte med sakprosaen (Goga, 2019, s. 5). Samme sted introduserer hun sin definisjon når hun sier at det dreier seg om «bøker som formidler kunnskap og ideer om verden på måter som tar høyde for barns kognitive utvikling og deres måter å tilegne seg kunnskap på» (Goga, 2019, s. 5).

Uttalelsene fra Ersland, Tønnesson og Goga om sakprosa ser ikke ut til å springe ut av den samme forståelsen av kunnskap, men på hvert sitt vis tar disse tre aktørene på sakprosafeltet opp leserens rolle når de definerer eller reflekterer over selve begrepet. Ersland tar utgangspunkt i leserens opplevelse og erfaring i møte med sakprosa, uten at omtalen hans skiller sakprosaen ut som teksttype. Leseren er også viktig for Tønnesson, for det er leseren som må føle seg trygg på at det hen leser, refererer seg til det Tønnesson kaller direkte ytringer om virkeligheten. For Goga er leseren også vesentlig, men hun sier at sakprosa først og fremst har med forfatter og illustratørs evne til å formidle stoffet på en måte som tar med i betraktningen at det er snakk om barnelesere. Goga mener altså at kunnskapen og informasjonen må tilpasses mottakerens kognitive nivå. Tønnesson er opptatt av det

virkelige og sanne i sin definisjon, mens Ersland legger vekt på kvaliteten ved sakprosaen – den skal få barna som leser, til å føle og sanse – mens Goga peker på at forfatter og illustratør har et ansvar for å skape en bro fra fagstoffet over til barna på en måte som gjør kunnskapen tilgjengelig for de unge leserne.

Disse tre karakteristikkene gir oss tre mulige innganger til sakprosa for barn. De viser indirekte fram et syn på verden og hva ved den vi kan stole på. Definisjonene aktiviserer også et syn på kunnskap og et syn på barn, og plasserer alt sammen i en pedagogisk eller didaktisk kontekst for hvordan vi best kan presentere kunnskap om verden for barn. Mens flere forskere (Tønnesson, 2012; Løvland, 2022) er opptatt av hvordan sakprosa er sann, troverdig og etterprøvbar, er Goga mer opptatt av hvilke verbale og visuelle strategier fagbildebokskaperne bruker. Disse forestillingene snakker vi med forfatterne og illustratørene om, og vi forsøker å reflektere sammen om hva sakprosa for barn kan være.

Kanskje går ikke det avgjørende skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur ved hvor sann sakprosaen er, men ved tekstorganiseringen. I vår tid, med såkalte falske nyheter og desinformasjon, kan vi kanskje si at selv om saksframstillingen i en artikkel ikke er sannferdig, er det fortsatt sakprosa, det vil si tekster som er organisert med et saksforhold som omdreiningspunkt.

Flere forskere reflekterer over forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur og litteraturens forhold til det sanne og virkelige (Andersen, 2008; Melberg, 2005; Sejersted, 2010; Selboe, 2015). Litteraturviter Arne Melberg tar utgangspunkt i reiselitteratur i sin bok Å reise og skrive. Et essay om moderne reiselitteratur (2005). Han mener reiselitteraturen er vanskelig å definere og sier den ofte kan inkludere reportasje og biografi; den er en slags blanding av sakprosa og skjønnlitteratur. Det er også et velkjent trekk ved sakprosa som henvender seg til barn. Melberg diskuterer kravet til sannhet i gjengivelsene av verden, og han sier at både troverdighet og sannheten må produseres av tekstforfatteren (2005, s. 19). Vi mener det er et prinsipp som lar seg overføre til sakprosa for barn og gjelder generelt. Sannhet, troverdighet og gyldighet må slik vi ser det, arbeides fram av forfatter og illustratør. Derfor bør vi kanskje også stille spørsmål om hvordan forfatteren og illustratøren skaper troverdighet og gyldighet i sine framstillinger av fagstoff til barn. Når det gjelder illustrasjoner og bilder, kan de bringe inn kunnskap, men også humor, karikaturer og kontraster som kan bidra til høy troverdighet, men også utfordre leserens vurdering av denne. Mye tyder på at fortolkningen av bildene i bildebøkene krever egne fortolkningsnøkler som er annerledes enn de vi bruker på skriftlige tekster. Det vil vi komme tilbake til, men først skal vi se nærmere på

hvordan fagstoffet kan formidles, hva de ulike formidlingsstrategiene kan fortelle om hvordan kunnskap organiseres og forstås, og hva som er kunnskapens verdi.

Tekstorganisering i sakprosa for barn

Nina Goga har interessert seg for tekstorganiseringen i sakprosa for barn i flere omganger. For eksempel skrev hun i 2009 om Barnelitteraturens sakprosa Forvaltning av form eller faglitterær forskning? Ti år etter foretok hun en gjennomgang av en rekke forskningsarbeider på sakprosafeltet (Goga, 2019). Basert på denne gjennomgangen løftet hun fram spørsmålet om hvordan kunnskapsformidlingen i sakprosa organiseres. Hun peker på at det bør undersøkes hvordan leseren tilbys en vei inn i og gjennom boka til støtte i deres søken etter kunnskap. Goga presenterer tre måter å organisere kunnskap på gjennom det hun kaller lineært ordnede tekster, romlig ordnede tekster og sirkulært ordnede tekster. De to første prinsippene ble omtalt av Birkeland, Mjør & Teigland (2018, s. 149, 156), mens det siste er Gogas tilskudd til organiseringsprinsipper. Vår framstilling av disse organiseringsprinsippene er ikke utfyllende, og det er også andre forskningsmiljøer som har bidratt til kunnskapsutvikling på dette området. For en mer utførlig behandling av tematikken i multimodale tekster viser vi til Gunther Kress og Theo van Leeuwens bok Reading Images. The Grammar of Visual Design (2006, s. 175–214). I det følgende nøyer vi oss med en kortfattet framstilling med eksempler fra noen barnelitterære sakprosatekster.

Lineær tekstorganisering

Det lineære organiseringsprinsippet benytter ofte narrativer som framstillingsmåte. Dette er et velkjent grep i biografier og historiske framstillinger. Fortellingen eller narrativet har ikke bare et innhold, men også en virkemåte fordi betydning dannes på bestemte vis gjennom fortellinger. Årsak og virkning er sentralt i narrativer gjennom plott. Plottene i et narrativ er det som setter handlinger i gang og regulerer handlingene som følger etter hverandre i tid. Plottene i fortellingen kan løfte fram årsakssammenhenger. Å organisere en sakprosatekst som et narrativ gir gode muligheter for å utforske og framstille slike årsakssammenhenger. Et kunnskapssyn som ligger til grunn for å ordne kunnskap som et narrativ, handler ifølge Goga om å ordne kunnskapen kumulativt der ervervet kunnskap plasseres i en gitt rekkefølge lineært i tid (2019, s. 8). Eksempler på lineært ordnede tekster finner vi som nevnt i biografier og reiseskildringer, og et eksempel på en slik sakprosatekst for barn kan være Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisatos forfatterbiografi Astrid Lindgren (2015).

Denne biografien snakker vi med Bjorvand om i den første samtalen i denne boka. Lindgren-biografien var mye av grunnen til at det ble en biografi om Anne-Cath. Vestly. I Lindgren-biografien følger leserne Astrid Lindgren fra fødsel til grav, for å si det slik. Under overskriften «Viktige årstall i Astrids liv», markeres noen års hendelser som plott i livsløpshistorien hennes. Året 1926 forteller for eksempel at Lindgren bosatte seg alene i Stockholm. Sønnen Lasse ble født i København samme år. Fordi det var sosialt uakseptabelt på den tiden å leve som enslig mor, holdt Lindgren hendelsen mer eller mindre hemmelig. I perioden 1927–1930 bodde sønnen hos en fostermor i Danmark, noe som førte til at Lindgren sjelden hadde råd til å besøke ham. Lengsel, ensomhet og utsatthet blir en tematikk Lindgren dveler ved både i eget liv og i sin diktning, ifølge Bjorvand. Å velge ut hendelsen med barnet som er født og etterlatt i Danmark, danner et plott i biografien. Der pekes det på at hendelsen ansporet forfatteren til å skrive om ensomme barn, særlig ensomme gutter (Bjorvand & Aisato, 2015, s. 67). Noen eksempler på slike ensomme barn finner vi i de velkjente bøkene Mio, min Mio (1954/1979) og Brødrene Løvehjerte (1973/1988), men også barna i Sunnaneng (1958/2013) er sårbare og utsatte. Bruken av narrativer skaper en innebygd forståelse av sammenheng, og leserne kan gjennom plottet i fortellingen få mulighet til å forstå hva som ansporet en bestemt tematikk i Lindgrens diktning.

Romlig tekstorganisering

En romlig ordnet tekst vil derimot ha forklaring og beskrivelser som dominerende skrivemåte, hevder Goga (2009). Innenfor det romlige organiseringsprinsippet finner vi også en paradigmatisk tenkemåte hvor kunnskap er organisert i hierarkier av overordnede og underordnede kategorier. Et godt eksempel på det finner vi i Insektenes hemmeligheter. Snorkelmygg, zombiebiller og andre småkryp rundt deg

Forfatterbiografiene Astrid Lindgren (Bjorvand & Aisato, 2015) og Anne-Cath. Vestly (Bjorvand & Sandnes, 2020) er eksempler på lineært ordnede tekster.

(Sverdrup-Thygeson & Andersen, 2019). Denne boken presenteres i samtalekapittelet Når alt håp er ute

er merket av. Å sammenfatte kunnskap om geografi gjennom kart er en vanlig romlig framstilling av kunnskap. Land og hav som finnes på jordkloden, er overført til et flatt papir og brettes ut som en tegning. Konvensjonen er selvsagt at vi skal fortolke dette som en sann gjengivelse av jordas land- og havområder slik de er fordelt ut over den kula vi lever på.

Det interessante her er at det særlig er illustrasjonene som på en umiddelbar måte kan gjengi denne romlige organiseringen av kunnskap, mens en skriftlig beskrivelse av de samme forholdene vil være mer utførlig og detaljert.

blåhvalen

Du er i slekt med hvalene. Det høres rart ut, men det er sant. Foreldrene til besteforeldrene dine kalles oldeforeldre. Foreldrene deres igjen kalles tippoldeforeldre, og før det kommer dine tipp-tippoldeforeldre, tipp-tipptippoldeforeldre og så videre. Fortsetter du langt nok bakover, til mange tusen ganger tipp-oldeforeldre, kommer du til en slags aper og så til andre slags dyr. Og en gang, lenge før apene og lenge før de firbeinte hvalene, levde det dyr som var flere millioner ganger tipp-oldeforeldre både til deg og til alle hvaler. Ingen vet akkurat hvordan de så ut, men de gikk på fire bein, hadde pels og fikk melk av moren sin mens de var små. De var pattedyr.

Når de vanligste insektgruppene i Norge skal defineres, får vi både en forklarende tekst og en begynnende ordning i hierarkier:

Noen av de firbeinte pattedyrene utviklet seg med tiden til aper med hender i stedet for forbein. Hendene var nyttige fordi apene klatret i trær. Noen av apene utviklet seg til mennesker, som ikke klatrer så mye, men som er gode til å lage ting med hendene sine. Andre firbeinte pattedyr utviklet seg til hvaler. De har verken armer eller bein. Under vann er det nyttigere med finner til å svømme med.

De fleste pattedyr er fortsatt firbeinte. Likevel ser de ganske forskjellige ut. Det er fordi de lever på forskjellige måter, og hvert dyr har en kropp som passer til det livet de lever.

Det finnes mange forskjellige slag av insekter. Bare i Norge kjenner vi nesten 19 000 forskjellige slag! Vi kaller de forskjellige slagene for arter. Sjuprikket marihøne er et eksempel på en art. Disse artene kan vi slå sammen i grupper etter hvor nært de er i slekt med hverandre. (Sverdrup-Thygeson & Andersen, 2019, s. 121)

Når dyr har en kropp som er nyttig for dem, fordi den passer godt til måten de lever på, sier vi at de er tilpasset. De som er godt tilpasset, greier seg best i naturen. De har større sjanse til å overleve, og de får flest barn. Ungene ligner gjerne på foreldrene. Dermed blir en godt tilpasset kropp mer og mer vanlig, og slik endrer dyr seg, litt etter litt.

Det at dyr endrer seg litt etter litt, kalles evolusjon. Det at de best tilpassede overlever, kalles naturlig utvalg. Og det er nettopp evolusjon og naturlig utvalg som har gjort hvalene til sjøpattedyr.

Språket i den romlige organiseringsmåten er ofte preget av terminologi. Barn som leser fagbøker av dette slaget, møter ofte ikke bare enkeltbegreper, men hierarkier av begreper som hører sammen, såkalte taksonomier (Askeland & Maagerø, 2011). Mange sakprosatekster for barn dreier seg om dyr og natur, og forbildet til kunnskapsorganisering finnes ofte innenfor biologi.

Det er flere eksempler i vårt utvalg på at romlig organiseringen av kunnskap framstilles visuelt gjennom illustrasjoner. I Blåhvalen. Den utrolige historien om det største dyret som noen gang har levd (Tjernshaugen & Renslebråten, 2020) finner vi et slektstre (s. 83), som er et uttrykk for evolusjon og hvordan pattedyrene på jorda har utviklet seg gjennom tidene. Verbalteksten som hører sammen med illustrasjonen, beskriver fagbegrepene evolusjon og naturlig utvalg. Dette er eksempler på tekster og bilder som ikke framstiller en fortelling, men hvor tidens gang er komprimert i en modell som altså utgjør den romlige framstillingen i motsetning til den kronologiske. Bakerst finner vi et verdenskart (s. 84–85) hvor flere omtalte blåhvalbiotoper

Et eksempel på en romlig ordnet tekst er Insektenes hemmeligheter. Snorkelmygg, zombiebiller og andre småkryp rundt deg (Sverdrup-Thygeson & Andersen, 2019). © LISELOTTE

Slektstre. Egentlig skulle det hatt egne greiner for tusenvis av forskjellige slags dyr.

I Blåhvalen. Den utrolige historien om det største dyret som noen gang har levd (Tjernshaugen & Renslebråten, 2020) finner vi eksempler på romlig organisering av kunnskap gjennom illustrasjonene på side 83 og 84–85.

Sirkulær tekstorganisering

Det siste organiseringsprinsippet har Goga selv introdusert, og hun kaller det en sirkulær ordnet tekst. En slik tekst vil være preget av en drøftende og spørrende skrivemåte. I et slikt perspektiv forstås kunnskap som prosessuell, reverser- og diskuterbar (Goga, 2019, s. 8). Det sirkulære organiseringsprinsippet får vi et godt eksempel på i en av Bjørn Arild Erslands bøker. Denne boken kommer vi også inn på i samtalen med ham. Selv om Erslands bruker noe av den samme teknikken i Bjørnen sover. Om alt bjørnen gjør før den legger seg (2019), er teknikken i full blomst i boka Hvor gammel blir en tiger? En bok om katten Pi og hvorfor ikke alle lever like lenge (Ersland & Dybvig, 2016).

han leseren til seg, skaper interesse for alder og tid, og ansporer leseren til egenrefleksjon omkring de samme spørsmålene. For å svare på hva tid og utvikling er, starter han undersøkelsene hos havforskeren Guldborg Søvik om bord på forskningsfartøyet «Håkon Mosby».

Det skjer noe rart når rekene vokser til. En nyfødt reke er alltid gutt. Men så blir den jente. Det tar ganske lang tid for en gutt å bli jente. I hvert fall et år. Videre heter det: Jentereker likner på frukt og grønnsaker. De må modnes for å bli det de skal være. (Ersland & Dybvig, 2016, s. 11)

Boken kan forstås som en framstilling for barn om hvordan vi vet det vi vet. Forfatteren løfter fram hvordan forskning og kunnskap produseres ut fra refleksjoner omkring et emne. Han peker på hvordan vi produserer problemstillinger, hvordan svar på problemstillingene kan forskes fram, og hvordan forskningen kan bidra til større forståelse, men også nye spørsmål.

I Hvor gammel blir en tiger? En bok om katten Pi og hvorfor ikke alle lever like lenge (Ersland & Dybvig, 2016) kjennetegnes verbalteksten av å være sirkulært ordnet.

Erslands tema dreier seg om alder og utvikling og hva som påvirker et individs mulighet til å leve lenge og bli gammel. Dybvigs tegninger fungerer som visualiseringer av verbalteksten, men også som kommentarer og til dels en harselas over forfatterens prosjekt. Dybvig framstiller Ersland som en karikert figur, gjerne gjengitt i situasjoner hvor han er sårbar og utlevert. Slik setter Dybvig i spill humor og kontraster mellom det seriøse prosjektet til forfatteren og det mer humoristiske prosjektet til illustratøren.

Ersland benytter flere teknikker og metoder for å samle empiri om forskningsspørsmålet sitt. Boken hans består av gjennomarbeidede dagboknotater og korte narrativer, men vi finner også intervjuformen integrert. Forfatteren benytter observasjoner og undersøkelser i form av samtaler med forskere. Slike samtaler frambringer nye refleksjoner og hypoteser hos Ersland som han skriver ned og prøver ut på nye måter. Forfatteren er også med på feltarbeid ute på havet og forsker på reker og fisk. Ved siden av undersøkelser og hypotesedannelser, er boken en kjærlighetshistorie. Innvevet i forskningsarbeidet ligger narrativet om Bjørn Arild og katten hans, Pi, om det å miste et elsket kjæledyr. Forfatteren pendler mellom de subjektive observasjonene og de filosofiske og faglige spørsmålene. Han bryter med sjangerkonvensjonen om saklighet og etterrettelighet i framstillingen. Samtidig knytter

Å skape kritiske lesere

Vi trenger alle de tre organiseringsprinsippene i sakprosa for barn. Måten å organisere kunnskapen på vil kunne si noe om avsendernes syn på den kunnskapen som presenteres, og ikke minst synet på den leseren de henvender seg til. Nyere sakprosa for barn kjennetegnes av at den blander flere typer kunnskapsorganisering og kunnskapsformidling, og dette skjer gjerne i en og samme bok. Den lineære måten å framstille kunnskap på gjennom fortelling er kanskje den tekstorganiseringen barn er mest fortrolig med, fordi de kjenner den igjen fra skjønnlitteraturen. I et nytteperspektiv blir sakprosaens romlige og sirkulære framstillinger viktige modelltekster for å lære seg å tolke og forstå, men også selv produsere sakprosa.

Når det gjelder den lineære framstillingsmåten i form av fortelling, har barnelitteraturforskeren Joe Sutliff Sanders (2018) pekt på noen utfordringer. Den narrative framstillingsformen gir forfatteren eller fortelleren en slags uheldig autoritet over det fortalte. Sanders peker på at dette kan forekomme spesielt i historiske framstillinger. Han sier følgende: «History becomes a story of endings stitched together so tightly that spaces between vanish» (Sanders, 2018, s. 47). Narrativ sakprosa kan skjule de stedene der teksten er sydd sammen, de mellomrommene der forfatteren ikke kjenner, eller kanskje ikke forstår, fortidens hendelser. Sanders ser ut til å peke på at fugene forfatteren skaper mellom faktiske verifiserte forhold i for eksempel historiske framstillinger, kan gjøre det vanskelig for leseren å skille ut det faktiske fra det antatte. Tekster som i større grad viser fram usikkerhet og det ubekreftede, vil være bedre utgangspunkt for å skape

kritiske lesere, sier Sanders (2018, s. 49). Disse stedene i tekster kan invitere leseren til en engasjert, kritisk og undersøkende lesning. Ekstra interessant blir disse spørsmålene når det ikke bare er snakk om verbalspråklige tekster, men også bilder. Bildene kan lukke tekstene ved å tilføre visuell redundans, slik at det som beskrives i teksten, gjentas og tydeliggjøres, men bildene kan også åpne tekstene mot et større og rikere tolkningspotensial. De kan for eksempel fungere som kommentarer til verbaltekstene og noen ganger harselere med verbalteksten og forfatterens prosjekt, slik som for eksempel Per Dybvigs illustrasjoner etter vår mening gjør i Bjørnen sover. Om alt bjørnen gjør før den legger seg. Når tekstene åpnes og gir rom for mange ulike tolkninger gjennom bildene, øker trolig også leserens mulighet for og krav til egen fortolkning og refleksjon over teksten. Dette er spørsmål vi brakte med oss inn i samtalene med forfatterne og illustratørene, og noen av svarene kommer underveis i samtalene. Vi vil også avslutte boken med å oppsummere det vi mener forfatterne og illustratørene løfter fram om disse problemstillingene.

Selv om kategoriene som ble presentert tidligere, har fått betegnelsen tekstorganisering, forstår vi dette i lys av et utvidet tekstbegrep som også omfatter bilder. Som tidligere nevnt er en romlig framstilling av kunnskap enklere gjennom tegninger og illustrasjoner – de kan for eksempel vise oss avanserte prosesser, historiske hendelser som inntraff før fotografiapparatets tid og for eksempel hjelpe oss til å vise bilder av objekter og organismer vi ikke kan se med det blotte øye.

Dette siste momentet bringer fram spørsmålet om bildenes troverdighet. I denne sammenhengen er ikke illustratørene frie til å tegne saker og ting slik de har lyst til. Bildene må ha en viss troverdighet, de må kunne gjengi objekter og prosesser med etterrettelighet, og sakprosaen krever kanskje en viss nøytralitet i bildeuttrykket. Dette settes virkelig på prøve av de elleve ganske forskjellige illustratørene vi har snakket med. På hver sin måte fortolker de hva det vil si å illustrere sakprosa, men også det å beholde sitt eget uttrykk og sin subjektivitet. Før vi går løs på samtalene, vil vi kort presentere vårt bokutvalg og vår arbeidsmetode.

Bokutvalget

De elleve sakprosabøkene vi har tatt utgangspunkt i, er laget for barns lystlesning, og de er ikke lærebøker som primært skal brukes i skolen. De er ikke tilpasset et spesielt pensum eller klassetrinn, og de tar ikke opp tematikk på en spesiell måte i tråd med skolens læreplaner i ulike

fag. Det er selvsagt ikke noe i veien for at bøkene kan leses og arbeides med i flere fag på skolen, men det er ikke en slik praksis vi undersøker her. Dette er bøker som henvender seg til barn som er nysgjerrige på tematikken i bøkene eller kanskje vil bli det. Bøkene henvender seg til flere aldersgrupper, fra de yngste som må få verbaltekstene lest for seg, til barn som har begynt på skolen og kan lese selv. Målgruppen vil variere fra barn på omkring to til tolv år, men noen av bøkene kan også være interessante for eldre barn.

Tekstene, illustrasjonene og tematikken

anne sverdrup-thygeson,

ÅHvale

har skrevet boka. Andreas opptatt av hvaler og annet som lever naturen. Han jobber med bestemme hva som skal stå Store norske leksikon, og han har tidligere skrevet bøker om fisker line enslebråten har laget illustrasjonene boka.

Naturfaglig tematikk har vært dominerende innenfor sakprosa for barn. Vårt utvalg speiler denne tendensen. Her ses forsidene til bøkene av SverdrupThygeson og Andersen (2019), Wiik-Nielsen et al. (2020), Tjernshaugen og Renslebråten (2020), Ersland og Dybvig (2019) samt Hurum og van Hulsen (2021).

De andre seks bøkene kan fordeles på litt ulike kategorier. Tre av bøkene kan vi kalle samfunnsvitenskapelige. Hvorfor har vi ikke president i Norge? (Kaluza & Furuberg, 2021) tar opp styringsformer, lover og politikk, mens Falske fakta (Røssland & Jordahl, 2020) handler om kildekritikk, desinformasjon og det å lese med et kritisk blikk. En av bøkene handler om hvordan det er å begynne på skolen, slik at budskapet er myntet på skolestartere og fem- og seksåringer, mens de andre bøkene ikke har en like stramt definert adressat. To av bøkene tar opp døden, livet som går og hvordan kroppen eldes. Det gjelder Døden. Dødsens seriøse fakta (Eriksen & Lilleeng, 2020) og Mi mjuke, mjuke oldemor (Osland & Ørdal, 2019). Begge bøkene er skrevet av etablerte barnelitteraturforfattere. Den siste boken er en biografi for barn om Anne-Cath. Vestly. Denne boka er skrevet av en litteraturforsker.

Vi ønsket å ha en jevn kjønnsfordeling mellom forfatterne og illustratørene, og utvalget omfatter ti mannlige og tolv kvinnelige bildebokskapere. Halvparten av forfatterne er forskere eller underviser på universitet eller høgskole. Fire forfattere er etablerte forfattere av yrke, med både sakprosa og skjønnlitterære bøker i sin portefølje. Av de elleve illustratørene har åtte gitt ut egne bøker hvor de selv både er forfatter og illustratør. Vi mente at en viss kvalitet var sikret siden vi valgte blant bøker som er innkjøpt av Kulturrådet. Det er få bøker som kjøpes inn hvert år gjennom denne ordningen, så det kan ha vært flere bøker som kunne vært interessante for vårt prosjekt og som har gode faglige kvaliteter uten at de dermed har blitt kjøpt inn.

I det følgende presenteres det knippet bildebøker vi har tatt utgangspunkt i for dette prosjektet. Det er ikke snakk om fullstendige analyser av bøkene, men et hovedinntrykk og en omtale av arbeidene. Det er stor forskjell på bøkenes omfang og innhold. Omtalene speiler disse ulikhetene i noen grad. Beskrivelsene av bøkene får derfor noe ulikt omfang.

Et liv i tekst og bilder. En forfatterbiografi

I utvalget vårt er det bøker med ulike tematikker og illustrasjonsteknikker, ulike formater og målgruppe. Her ses forsidene til bøkene av Bjorvand og Sandnes (2020), Eriksen og Lilleeng (2020), Røssland og Jordahl (2020), Kaluza og Furuberg (2021), Fiske (2020) samt Osland og Ørdal (2019).

Illustratørene jobber i mange forskjellige slags uttrykk, for eksempel tegneseriemaner slik Jenny Jordahl og Sigbjørn Lilleeng gjør, mens Per Dybvig holder seg i det ekspresjonistiske uttrykket i boken om brunbjørn. Et par av illustratørene har en naturalistisk stil i sine illustrasjoner, som Line Renslebråten og Esther van Hulsen, mens Leonard Furuberg utvikler karakterer, gjerne i karikerte former. Illustrasjonsteknikkene spenner fra akvarellmaling og digitale tegneprogrammer til fotografi.

Anne-Cath. Vestly (Bjorvand & Sandnes, 2020) er en biografi om en forfatter som skrev for barn, og som i dag regnes som en av pionerene på feltet. Boken har 109 sider, og er med det en av de lengste bøkene i utvalget. Den er skrevet på oppdrag fra familien Vestly og Gyldendal, fordi det i 2020 var hundre år siden forfatterens fødsel. Dette er Agnes-Margrethe Bjorvands andre forfatterbiografi for barn, og den er skrevet etter samme mønster som den forrige om Astrid Lindgren (Bjorvand & Aisato, 2015). Biografien er en kronologisk framstilling av forfatterens liv. Det er Anne-Cath. Vestlys personlighet og karakter som løftes fram i boken, mens forfatterskapet får en mindre sentral plass. Her er det personen leseren blir kjent med, hennes familie, hennes yrkesvalg og hennes erfaringer og opplevelser som hun kanaliserte inn i forfatterskapet.

Leseren får følge forfatterens livsløp fra 1920 til 2008. En liste med de viktigste årstallene i Anne-Cath. Vestlys liv og en fullstendig bibliografi over forfatterskapet finnes bakerst i biografien. Vi finner også kildelister både for skriftlige kilder og for fotografier, slik at troverdighet og etterrettelighet er sikret. Slike referanser peker tilbake på det store forskningsarbeidet som ligger bak framstillingen. Bjorvand viser at hun kjenner godt til både forfatterskapet og Vestlys private liv. Boken er ikke skrevet som en sammenhengende fortelling, men stoffet er komponert oppslagsvis som nedslag i forfatterens liv. Hvert oppslag har tre tekstnivåer. Bjorvand bretter ut fortellingen i brødteksten som framstiller et viktig tema eller en hendelse i forfatterens liv. Denne teksten suppleres av

Trine Solstad er dosent i norskdidaktikk ved Institutt for språk og litteratur ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun disputerte i 2015 med doktoravhandlingen Snakk om bildebøker! En studie av barnehagebarns resepsjon. Solstad har skrevet flere bøker om litteratur og litteraturformidling til barn.

Ann-Mari Bugge er journalist. Hun har en master i faglitterær skriving fra Universitetet i Sørøst-Norge. Seriøst? Om sakprosa for barn er hennes debutbok.

ISBN 978-82-15-05188-8

Seriøst? Om sakprosa for barn er en samtalebok om det å skrive og tegne om saklige emner for barn. Gjennom utforskende samtaler med bildebokskapere borer forfatterne i hva sakprosa for barn kan være, og hvordan forbindelser mellom fagstoffet og barneleseren kan skapes. De stiller spørsmål om hvordan bøkene forholder seg til sannhet, etterrettelighet og troverdighet. De er også nysgjerrige på hvordan overdrivelser, lek og humor kan blandes sammen med alvor og ettertanke i fagformidling til barn. Bildebokskaperne svarer. Det er deres drivkrefter, refleksjoner og fornemmelser forfatterne forsøker å løfte fram i bokens hovedkapitler.

Boken er basert på samtaler med bildebokskaperne Nina Marie Andersen, Elisabeth Vold Bjone, Agnes-Margrethe Bjorvand, Per Dybvig, Endre Lund Eriksen, Bjørn Arild Ersland, Anna Fiske, Esther van Hulsen, Jørn H. Hurum, Jenny Jordahl, Susanne Kaluza, Sigbjørn Lilleeng, Erna Osland, Line Renslebråten, Ingelin Røssland, Hans Jørgen Sandnes, Anne Sverdrup-Thygeson, Andreas Tjernshaugen, Jannicke Wiik-Nielsen og Stina Langlo Ørdal.

Solstad og Bugge henvender seg til alle som formidler litteratur til barn. Det kan være de som selv skriver og tegner for barn, de som i kraft av sine yrker gjør barnebøkene tilgjengelige, og de som leser for barn. Forfatterne håper å nå bibliotekarer, designere, forlagsredaktører, kritikere og folk som arbeider med forfatter- og kunstutdanninger. Boken er også egnet for studenter i barnehage- og grunnskolelærerutdanningene, lærere og litteraturforskere.