Kjersti G. Berg er førsteamanuensis ved NLA Høgskolen og er tilknyttet Chr. Michelsens Institutt som forsker. Hun har en doktorgrad i historie fra Universitetet i Bergen og har i flere år forsket på og undervist om Midtøstens historie, Israel-Palestina-konflikten, Jerusalem, flyktningspørsmål, internasjonal bistand og menneskerettigheter.
Foto: Åse
Johanne Roti
Dahl (CMI)
UNIVERSITETSFORLAGET
KJERSTIISBN 978-82-15-05352-3
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget AS
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Boken er utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning.
Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond.
Omslagsdesign: Haneen Nazzal
Sats: ottaBOK
Trykk: Aksell
Innbinding: Bokbinderiet Johnsen
Boken er satt med: Minion Pro 10,5/15 pkt.
Papir: 100 g Munken Print White 1,5
Hvordan kan historien om det palestinske presidentpalasset i Ramallah forklare hvorfor det palestinske statsbyggingsprosjektet har mislyktes? Hva kan disse byggene fortelle oss om hvordan britisk, israelsk og palestinsk makt og kontroll har utviklet seg? Hva betyr landskapet av palestinske hus og landsbyer fra før 1948, i Israel, i dag? Hvordan kan en palestinsk flyktningleir som er over 70 år gammel, bygd av sement, samtidig være midlertidig og et potent symbol på flyktningenes returrett til Palestina? Hvordan er plassen foran Klagemuren i Gamlebyen i Øst-Jerusalem –Israels nasjonalreligiøse samlingsplass – også et sted som handler om palestinsk fordrivelse? Og hvordan kan ei gate i Øst-Jerusalem forklare kjernen i konflikten om Palestina?
Disse ulike stedene kan knyttes til grunntrekk i konflikten mellom Israel og palestinerne, nemlig palestinsk selvbestemmelse, flyktningspørsmålet og Jerusalem. Noen av disse temaene har vært sentrale i mislykkede forsøk på politiske forhandlinger, samtidig som media og forskning generelt har rettet mye oppmerksomhet mot den politiske konflikten: Diplomati, nasjonalisme og ikke minst internasjonal politikk har blitt sett som både grunnleggende premisser og sentrale for dynamikker i konflikten. Det finnes en omfattende forskningslitteratur om palestinsk historie, samfunn og politikk og om konflikten mellom Israel og palestinerne mer generelt. Denne boka omhandler palestinsk moderne historie, og perspektivet er hvordan konflikten slår ut på bakkenivå. Steder, hus og bygninger brukes som linser for å lese og forstå konflikten om Palestina, også fordi
fysiske steder ofte har fått mindre oppmerksomhet enn politikk, ideologi og voldsbruk.
Det første kapitlet starter i Yasir Arafats soverom, i et av rommene i museet i Ramallah over den palestinske frigjøringslederen og presidenten. Museet er bygd over ruinene av Arafats hovedkvarter, som ble ødelagt av den israelske hæren under den andre intifadaen i 2002. Det var her han ble holdt i husarrest fram til sin død to år seinere. Hovedkvarteret ble bygd som et av mange militære fort av britene i 1940, da Palestina var under britisk mandatstyre. Hvordan ble slike fort utgangspunkt for fysisk kontroll over territorium, og hvordan har disse fortene, som en begynnende sikkerhetsarkitektur, lagt grunnleggende premisser for seinere politisk utvikling?
Kapittel 2 tar utgangspunkt i en boligannonse i en israelsk avis. Et vakkert gammelt hus med sjøutsikt i byen Jaffa, like utenfor Tel Aviv, er til salgs. Det står ikke i annonsen at huset en gang var et palestinsk hjem, og at de som eide huset, ble fordrevet under krigen i 1948. Dette kapitlet handler om tapte hus og landskap, forholdet mellom hjem og identitet, evige flyktninger og evigvarende flyktningleirer, et fravær av rettigheter og om fordrivelse som fortsetter.
Det tredje kapitlet tar utgangspunkt i ei gate, Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem, og hvordan denne gata har blitt et mikrokosmos for konflikten og hvordan kolonisering foregår. Hvordan har hus, hjem og religiøse bygg blitt endret og brukt i kampen for å gjøre Jerusalem til en israelsk by etter krigen i 1967? Hvordan blir gammel historie og religion brukt for å rettferdiggjøre dagens politikk i det som er en moderne konflikt?
Frasen «fakta på bakken» er ofte forstått som den faktiske situasjonen, gjerne i motsetning til en mer abstrakt beskrivelse. Helt konkret har de israelske bosetningene blitt beskrevet som et virkemiddel for å skape nettopp fakta på bakken, med mål om at landområdene permanent blir en del av Israel. I denne boka er fakta på bakken tenkt i en breiere forstand, og som en rød tråd fra britisk styre og fram til i dag. Steder og bygg er fysiske uttrykk for striden om land, og for konfliktlinjer som ofte kan synes abstrakte og
ideologiske. Hus, bygninger og flyktningleirer gir en konkret forståelse og innsikt fordi en konflikt om land i stor grad manifesterer seg fysisk. I boka utforsker jeg hva disse bygningene og stedene betyr for oppfatninger om rettigheter, legitimitet og tilhørighet. Presidentpalasset i Ramallah, ei gate i Jerusalem og gamle palestinske hus og landsbyer i Israel har det til felles at bruken over tid har endret seg dramatisk innenfor et svært begrenset geografisk område. Stedene har en arv og en omstridt symbolsk og politisk betydning og gir et grunnlag for å reflektere over hvilken historie som blir fortalt, og hvilken rolle fortolkning av historie spiller.
I det siste kapitlet skal vi se noen glimt av hvordan palestinske strategier har fungert i kampen om kontroll over hus og bygninger, og dermed også av landet. Til slutt kobles de ulike fakta på bakken sammen for å se det større mønsteret, særlig okkupasjonens fysiske arkitektur. Det var da jeg satt i arkivet til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), at ideen til boka først dukket opp. Mens jeg leitet etter noe annet, fant jeg fragment av historier om tomme britiske militærbrakker, og om flyktningleirer som hadde blitt opprettet for armenske flyktninger etter folkemordet under den første verdenskrigen. Etter krigen i 1948 ble mange slike tomme bygninger palestinske flyktningleirer. Jeg ble mer oppmerksom på hvordan mange hus, bygg, militære fort og steder har blitt «resirkulert». Det har skjedd over land tid, og i dramatisk stor skala like etter at Israel ble opprettet som en ny stat i 1948, men det har også utfoldet seg gradvis siden og er fremdeles et kjennetegn i dag.
Konflikten mellom Israel og palestinerne er en av de mest politisk omstridte i moderne tid. I dag finnes det ulike fortolkninger som spenner fra Det gamle testamentet til menneskerettigheter, og langs en politisk akse fra konservativt høyre til radikalt venstre og som ofte er nasjonalistisk orientert, fra pro-israelsk til pro-palestinsk. Fakta på bakken bygger på enkelte originalkilder fra UNRWA-arkivet, Waqf-arkivet, intervjuer, FN-resolusjoner, nyhetsartikler i media, menneskerettighetsrapporter og en omfattende forskningslitteratur. Utgangspunktet er at empiri skiller
historie fra myte, og at fakta er noe annet enn polemikk. Samtidig er det klart at nøytralitet er umulig, og at ingen har full objektivitet fordi ideologi, verdier eller forestillinger i samtida preger nåtidas historieoppfatning og hvordan vi fortolker historiske hendelser. Kort sagt er målet å være objektiv, men alle har et ståsted, og det preger hvordan en forstår eller ser verden og forholdet til det en studerer. Forskningen representerer likevel ikke en ideologisk posisjon, eller «ett syn», men er et forsøk på å representere fakta på best mulig måte. Den amerikanske økonomen Sara Roy har beskrevet det som et forsøk på å være så nær kunnskap som mulig, heller enn sannhet med stor S.1
For å skrive denne boka mottok jeg et skrivestipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening i 2017, og med støtte fra NFFO gjennomførte jeg en reise til Øst-Jerusalem og Vestbredden høsten 2019. Deler av boka er skrevet i en postdoktorstilling ved Chr. Michelsens Institutt (CMI), som en del av forskningsprosjektet «SuperCamp. Genealogies of Humanitarian Containment in the Middle East», finansiert av Norges forskningsråd.2
En ekstra stor takk går til professor Knut S. Vikør for inspirasjon til å skrive denne boka. Takk til prosjektleder Are Knudsen og alle fine kolleger på CMI, og til CMI for støtte og innvilget permisjon fra min postdoktor-stilling. Tusen hjertelig takk til Mezna Qato, Jørgen Jensehaugen og Inger Marie Okkenhaug for verdifulle råd til tekstutkast. Tusen takk til den anonyme fagfellen for gode og presise kommentarer. En stor takk til Universitetsforlaget og manuskoordinator Hilde Cath. Fjellhøy Haug for god oppfølging og særlig til redaktørene Magnus Dølerud og Magnus Halsnes som har gjort en eksepsjonell fin, nyttig og grundig redaktørjobb. Boka har blitt mye bedre på grunn av deres gode blikk. Jeg vil sende en varm takk til den talentfulle illustratøren Haneen Nazzal for omslag,
1 Sara Roy, Failing Peace. Gaza and the Palestinian-Israeli Conflict (London: Pluto Press, 2007), xiv.
2 FRIHUMSAM, prosjektnummer 288398.
illustrasjon til kapitlene og kart. Boka er dedisert til de som sjenerøst har delt kunnskap, historier, erfaringer og perspektiver med meg. Jeg er selv ansvarlig for eventuelle feil og mangler. Den varmeste takken går til de tålmodige: Frode, Otto, Erlend og Olav.
Mars 2023
Soldaten ser liten ut i det sterke sollyset og mot den store, hvite firkantede bygningen. Han vokter Yasir Arafats grav i mausoleet i Ramallah. Like bak mausoleet er det reist en moské og et museum til minne om den tidligere presidenten og frigjøringslederen. Fra innsiden av museet kan en krysse en glassbro og se ned på plassen foran det store, nye presidentpalasset. Følger en trappene helt ned, kommer en til rommene som gjenstår av det gamle hovedkvarteret der Arafat ble holdt under israelsk husarrest de to siste årene før han døde i 2004. En smal gang leder rett inn på Arafats kontor. Her er alt tilsynelatende intakt: På pulten ligger brillene, en revolver på toppen av en papirbunke. Som på nesten alle offentlige palestinske kontorer henger et bilde av Klippedomen i Jerusalem på veggen. Foran bildet står stoler oppstilt der Arafat møtte internasjonale ledere. På den andre siden av korridoren er et lite kjøkken, der små hvite tallerkener er stablet sammen med noen brukte teposer, som om noen bare har glemt å rydde opp. Lenger nede i korridoren er soverommet til Arafats livvakter. Klær og gevær ligger liksom tilfeldig henslengt ved de smale køyesengene, et askebeger oppå en avis. Inn neste dør er Arafats rom og soverom. Her er en pertentlig
orden: en smal seng, et gammelt TV-apparat, et lite klesskap med grønne militæruniformer og mange keffiyeh, det hvite og svarte skjerfet Arafat alltid brukte, sirlig stablet med tellekant. Alt ser så enkelt ut, og som om stedet nettopp har blitt forlatt.
Disse rommene i Ramallah var del av hovedkvarteret for de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden, og dermed selve hjertet i det palestinske statsbyggingsprosjektet. Kort tid etter Oslo-avtalen og håndtrykket mellom Bill Clinton, Yitzhak Rabin og Arafat i Washington, D.C. i 1993 tok Arafat og de nyopprettede palestinske selvstyremyndighetene over disse bygningene fra Israel. Ved hjelp av internasjonale givere skulle de bygge en infrastruktur for en palestinsk stat. Palestinsk statsbygging skulle foregå samtidig som forhandlingsprosessen med Israel skulle utvikle seg mot sluttstatusforhandlinger og en endelig fred på den langvarige og fastlåste konflikten.
Slik gikk det ikke. Etter at den andre intifadaen – et palestinsk opprør mot okkupasjonen – brøt ut i 2000, ble hovedkvarteret i stedet Arafats fengsel. I mars, juni og til slutt i september 2002 gikk den israelske hæren inn og beleiret hele kvartalet. I løpet av ti dager denne høstmåneden, direktesendt på israelsk TV, ødela stridsvogner, bulldosere og eksplosiver alle bygninger her, unntatt én. Kun denne ene smale fløyen av bygget med Arafats kontor, kjøkken og soverom sto urørt. Det uttalte målet til den israelske hæren var å avvæpne den palestinske sikkerhetstjenesten og medarbeidere som var etterlyst for terror. Mange palestinere oppfattet det som forsøk på å svekke, delegitimere eller demoralisere hele det palestinske statsprosjektet. Ikke minst ble det oppfattet som en overlegen maktdemonstrasjon, og under samme operasjon ble også liknende lokale administrasjonsbygg lagt i ruiner flere steder på Vestbredden. Ødeleggelsen var en del av «Operasjon forsvarsskjold», en stor israelsk militæroperasjon som startet i mars 2002, der Israel gjeninvaderte Vestbredden og innførte portforbud.
Fram til Arafats død var hovedkvarteret i Ramallah fullstendig kontrollert av Israel. Dette var ikke første gang den israelske hæren var i akkurat dette kvartalet. Bygningene hadde vært hovedkvarter for det israelske militærstyret helt siden seksdagerskrigen i 1967 og fram til 1994. Før det hadde Jordan styrt Vestbredden i 19 år, fra 1948 og fram til 1967, og brukte disse bygningene til militære formål. Det var britene som bygde dem som militære fort, helt på tampen av nær 30 år med britisk styre over Palestina. På arabisk kalles byggene muqata’a, som betyr del, avdeling, seksjon eller region, ofte brukt i betydningen administrativt senter. Byggene kalles også Tegarts, Taggarts eller Tegart-fort, etter iren Charles Tegart, som fikk dem bygd.
I dag står omtrent 70 fort fremdeles etter britene, de aller fleste i dagens Israel, og en del på Vestbredden og i Gaza. I Israel blir mange brukt som politistasjoner, treningsbaser for den israelske hæren eller som fengsel. Et av dem blir referert til som «det israelske Guantanamo», et israelsk høysikkerhetsfengsel, den såkalte camp 1391.1 På 1980-tallet ble fortet ved den israelske byen Gedera brukt til å bosette jødiske immigranter fra Etiopia.2 Flere fort er i dag museum, ett huser en restaurant, og flere er forlatt eller ødelagt. På Vestbredden og i Gaza er en del fort i dag lokale regjeringsbygg for de palestinske selvstyremyndighetene, mens andre er politistasjoner og fengsel. Den overordnede politiske utviklingen er et sentralt premiss som en ikke kommer utenom, men i dette kapitlet blir et utvalg av hundre års palestinsk historie sett gjennom disse bygningene, og særlig hvordan konflikten om Palestina har utartet på bakken. Hvordan har kontroll over Palestina utviklet seg fysisk? Hvordan ble fortene utgangspunkt for makt og fysisk kontroll over territorium, både for Israel, Jordan og for palestinerne? Hva er arven etter Tegart i dag, i bygg, lovverk og fysisk avsten-
ging? Hvordan kan historien om disse byggene bidra til å forklare hvorfor det palestinske statsbyggingsprosjektet mislyktes?
Britenes største byggeprosjekt i Palestina
I desember 1937 kom Charles Tegart til Palestina som offiser i den britiske hæren. Han kom direkte fra India, der han i ti år som politikommissær hadde ledet kampen mot nasjonalistiske opprør mot britene i Bengal. I Palestina var Tegarts formelle oppdrag å lede en komité som skulle undersøke framtidig infrastruktur for det britiske politiet. Den overordnede jobben var å slå ned det palestinske opprøret som hadde blusset opp igjen.3 Opprøret hadde startet med at den urbane middelklassen gikk til generalstreik. Etter kort tid utviklet streiken seg til et stort grasrotopprør, der bønder og arbeidere over hele Palestina mobiliserte. De demonstrerte og angrep både jødiske bosettinger, britisk-bygd jernbane og annen infrastruktur. I 1938 satte opprørere fyr på flere britiske politistasjoner, blant annet i Jerusalem. Britene så ikke opprøret som nasjonalt motivert, men vurderte opprørerne som banditter og kriminelle og Tegarts oppdrag som å slå ned på uro og terrorisme.4 Palestinerne gjorde på sin side opprør mot sine egne ledere og deres manglende effektivitet mot britisk og sionistisk politikk. De krevde arabisk selvstendighet, slutt på jødisk immigrasjon til Palestina og slutt på jordoppkjøp. Samtidig gjorde palestinerne opprør mot britisk kolonipolitikk og jødisk bosetterkolonisering, som hadde skutt fart etter den første verdenskrigen, og som vi straks skal forklare nærmere.5
3 Richard Cahill, «The Tegart Police Fortresses in British Mandate Palestine. A Reconsideration of Their Strategic Location and Purpose, part 2,» Jerusalem Quarterly, nr. 75 (2018): 51.
4 ———, «Sir Charles Tegart: The ‘Counterterrorism Expert’ in Palestine, part 1,» Jerusalem Quarterly, nr. 74 (2018): 61.
5 Det var også intern splittelse i palestinsk politisk elite under opprøret.
Hva kan det palestinske landskapet, flyktningleirer, bygninger og hus fortelle oss om utviklingen av konflikten i Palestina de siste 100 årene?
I denne lille boka tar forfatteren for seg hvordan konflikten slår ut på bakkenivå. Steder, hus og bygninger brukes som linser for å lese og forstå striden. Å zoome inn på hus, bygninger og landskap gir en innsikt i de mest sentrale grunntrekkene, som palestinsk selvbestemmelse, flyktningspørsmålet og Jerusalem.
I Palestina. Fakta på bakken forteller bygningers historie en større historie. De er en rød tråd som viser sammenhenger mellom makt og kontroll over land, og hva kolonialisme, okkupasjon og anneksjon betyr helt konkret. Boka er for deg som ønsker et nytt blikk på konflikten om Palestina.
