Samvær mellom barn og biologiske foreldre

Samvær mellom barn og biologiske foreldre

Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik

Samvær mellom barn og biologiske foreldre

Etter plassering utenfor hjemmet universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-04841-3

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no

Omslag: Ellen Lorenzen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell

Boken er satt med: Minion Pro 11/15 pkt

Papir: 100 g Amber Graphic

Innhold

Forord 11

Kapittel 1 Om boken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

1 1 Innledning 13

1 .2 Kompliserte faglige vurderinger . . . . . . . . . . . . . . 13

1 3 Liten forskningsaktivitet 19

Kapittel 2 Retten til samvær etter omsorgsovertakelse . . . . . 21 Trude Haugli

2 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21

2 2 Kort om juridisk metode og sentrale rettskilder 23

2 3 Nærmere om barnevernsloven §§ 7-1 og 7-2 26

2 4 Sentrale momenter ved fastsettelse av samværsrettens omfang 28

2 .5 De strengeste restriksjonene . . . . . . . . . . . . . . . . 33

2 6 Andre kontaktformer enn det direkte samværet 35

2 .7 Retten til samvær mellom barnet og andre enn foreldrene 37

2 .8 EMD og retten til respekt for familielivet . . . . . . . . 38

2 9 Konsekvenser av at Norge blir dømt av EMD: behov for justering av norsk barnevernspraksis . . . . 43

Kapittel 3 Medvirkende barn og unge . . . . . . . . . . . . . . . . 47

Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik

3 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47

3 2 Medvirkning i tråd med barnekonvensjonen og barnevernsloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

3 3 En praksis som henger etter lovgivningen 51 3 .4 Forklaringer på svak barnemedvirkende praksis . . . 52 3 5 Barnets perspektiv og barneperspektiv 53 3 6 Barnets tals-, tillits- og tilsynspersoner, kilder til informasjon om samværsordningen 57

Kapittel 4 Kunnskap om barns utvikling med betydning for samvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik 4 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 4 2 Objektpermanens 59 4 .3 Tidsforståelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61

4 4 Samvær for barn etter samlivsbrudd mellom foreldrene vs . samvær for fosterbarn . . . . . . . . . . 63 4 5 Hukommelsesutvikling 63 4 6 Behovet for spesifisering av barnets utviklingsmessige behov i samværsvurderinger 68

Kapittel 5 Samvær belyst ut fra tilknytning 69

Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik 5 1 Innledning 69 5 .2 Avgrensninger av begrepet tilknytning . . . . . . . . . 70 5 3 Faser i tilknytningsutviklingen 74 5 .4 Tilknytningssystemet og tilknytningsatferd . . . . . . . . 75 5 5 Sammenhengen mellom tilknytningssystemet og utforskningssystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76

5 6 Kjennetegn ved trygg tilknytning (B) 76 5 .7 Kjennetegn ved unnvikende tilknytning (A) . . . . . . . 79 5 8 Kjennetegn ved ambivalent tilknytning (C) 82

5 .9 Kjennetegn ved desorganisert tilknytning (D) . . . . . 85

5 10 De ulike tilknytningmønstrene og følelsesregulering

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99

5 11 Samværsanalyse i et tilknytningsperspektiv ved hjelp av Trygghetssirkelen (COS) . . . . . . . . . . . . . 100

Kapittel 6 Samvær belyst ut fra et traumeperspektiv 104 Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik

6 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 6 2 Traumer type 1 og type 2 104 6 .3 Symptomer på å være traumatisert . . . . . . . . . . . 105

6 4 Prognoser 107 6 .5 Dissosiasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 6 6 Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) 109 6 .7 Kompleks PTSD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 6 8 Hemmeligholdelse av traumer 112 6 .9 Et eksempel på bearbeidelse av sinne . . . . . . . . . 113

6 10 Bruken av «toleransevinduet for optimal aktivering» i arbeidet med samvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114

6 11 Samvær for barn med traumer type 2 117 6 12 Bistand til barn med symptomer på retraumatisering 119

Kapittel 7 Samvær belyst ut fra resiliens og grad av påvirkbarhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik

7 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123

7 2 Resiliens 123

7 .3 Begrepsavklaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124

7 4 Lite utforskede prosesser 124

7 .5 Redusert risiko for å utvikle psykososiale vansker . . . 125

7 6 Ulike grader av påvirkbarhet 126

7 .7 Samvær for barn som er resiliente og ved ulike grader av påvirkbarhet 126

Kapittel 8 Samvær ut fra plasseringssted . . . . . . . . . . . . . . 131

Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik

8 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 8 2 Samvær for barn og ungdom som bor i beredskapshjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 8 3 Samvær for barn og ungdom som bor i fosterhjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 8 4 Samvær for barn som bor på barnevernsinstitusjon 136

Kapittel 9 Samværskvalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138

Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik 9 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 9 2 Forskningskvalitet 138 9 .3 Relasjonell kontinuitet versus relasjonell stabilitet . . . 139 9 4 Fosterbarns reaksjoner i forbindelse med samvær 142 9 .5 Barnevernsansattes påvirkning av samværskvaliteten 143 9 .6 Samvær for barn som har vært utsatt for vold og/eller seksuelle overgrep før omsorgsovertakelsen 144 9 7 Samvær som er utviklingsfremmende, nøytrale eller utviklingshemmende 144 9 8 Å beskytte barn mot skadelige samvær 150 9 9 Barn som nekter å delta i samvær 151 9 .10 Fraråding av samvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 9 11 Nektelse av samvær kan også være skadelig for barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153

Kapittel 10 En modell for å vurdere hvor godt samvær fungerer, og hvordan dårlige samvær kan bli bedre . . . . . . 155 Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik

10 .1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 10 2 En transaksjonsmodell for vurdering av samværsog kontaktordninger 157

10 .3

Spedbarnsplasseringer med samarbeidsvillige biologiske foreldre 161

10 .4 Spedbarnsplasseringer med biologiske foreldre som ikke er samarbeidsvillige 162

10 .5 Plasseringer av eldre barn med samarbeidsvillige biologiske foreldre 164

10 .6 Plasseringer av eldre barn med biologiske foreldre som ikke er samarbeidsvillige 166 10 7 Implikasjoner/oppsummering av transaksjonsmodellen for samværsvurdering 170

Kapittel 11 Tiltak for å bedre samværskvaliteten 172 Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik 11 1 Innledning 172 11 .2 Profesjonelles støtte av fosterbarn . . . . . . . . . . . . 174 11 3 Profesjonelles støtte til biologiske foreldre 175 11 .4 Profesjonelles støtte av fosterforeldre . . . . . . . . . . 177

11 5 Fosterforeldre med behov for omfattende veiledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 179 11 6 Profesjonelles støtte av biologiske foreldre og fosterforeldre parallelt 181 11 7 RAUSHET 184 11 8 Rammer for gode samvær 185 11 9 Samtaleprosess om samvær 187 11 10 Samvær med søsken og viktige slektninger eller venner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188

11 11 Fordeler og ulemper med digitale samvær/digital kontakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189

Kapittel 12 Avsluttende kommentarer 193 Arnt Ove Engelien, Øyvind Kvello og Heine Vestvik

Kapittel 13 Eksempler på observasjons- og vurderingspunkter knyttet til gjennomføring og evaluering av samvær 196

13 .1 Rammer rundt samværet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 13 2 Kartleggingsskjema til bruk ved planlegging av samvær med risiko- og beskyttelsesfaktorer . . . . . . 199 13 3 Observasjonsskjema med beregning av belastning for barnet – for saksbehandler/tilsynsperson . . . . . 200 13 4 Observasjoner gjort før/etter samvær – av omsorgspersonene til barnet 201

13 5 Eksempel på et enkelt observasjonsskjema til bruk ved samværskartlegging for andre involverte parter, f .eks . lærer, barnehagepersonale (eventuelle andre personer som ser barnet jevnlig og er pålagt taushetsplikt) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 13 6 Vurdering av samværet – skjema for en totalvurdering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204

Litteratur 205

Stikkord 242

Forord

Det er et behov for en bok som handler om samvær for barn som er under offentlig omsorg og plassert utenfor hjemmet, slik som i beredskapshjem, fosterhjem og institusjoner. Det gjelder både samværsomfang og samværsinnhold. Årsaken er at kunnskapen om barns utvikling og behov er endret. Det er også et økt krav om barns medvirkning. Avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg har kritisert en del norske fylkesnemnds- og domsavsigelser slik at praksis måtte endres. 1. januar 2023 trer den nye barnevernsloven i kraft, og det rettslige innholdet i boken er basert på denne loven.

Den røde tråden i boken er å se på hvilken kunnskap vi har om barns behov, deres deltakelse og barnets beste-vurderinger i forhold til samværsordninger. Det er lite forskning innen feltet barns samvær med biologiske foreldre etter plassering utenfor hjemmet. En del av studiene som presenteres i boken, er utenlandske, der det er usikkerhet om overføringsverdien til norske forhold.

Ny barnevernslov vektlegger systematisk arbeid for tilbakeføringer av barn til biologiske foreldre når de bor i beredskapshjem, fosterhjem eller institusjoner. Det innebærer å veilede biologiske foreldre der dette er nødvendig, for å sikre tilstrekkelig samværskompetanse, og alle skal ha tilbud om veiledning som øker sannsynligheten for at barnet flytter hjem til de biologiske foreldrene.

Dette leder til at en må se samvær i et nytt lys. Denne boken er ment å hjelpe alle som er involvert i samværsfastsettinger, enten ved å kartlegge eller beslutte samvær, med å foreta gode faglige vurderinger av samværet for barnet.

Vi vil takke forlagsredaktør Evelinn Throne-Holst for et godt samarbeid, Alfhild Skuterud, som har vært fagfelle, og Else Emmerhoff i barnevernstjenesten i Stavanger.

Tre av forfatterne er likeverdige bidragsytere i boken. Professor Trude Haugli har skrevet kapittel 2 i boken, i tillegg til å ha bidratt med nyanseringer og tilføyelser i de øvrige kapitlene i boken.

Oktober 2022

Stavanger Trondheim Haugesund Tromsø Arnt Ove Engelien Øyvind Kvello Heine Vestvik Trude Haugli psykologspesialist professor MA Social Science professor i rettsvitenskap Trygg base AS NTNU Fagveileder Crux UiT Norges arktiske universitet

Om boken

1.1 Innledning

Denne boken er ment som et verktøy for å vurdere samvær. Først gjennomgås de juridiske bestemmelsene som er viktige for samværsvurderinger. Deretter gjennomgås sentral kunnskap om barns utvikling og nyere forståelser av hvordan traumer påvirker barn. Sentrale tema i denne delen av boken er tilknytning, resiliens og påvirkbarhet. Deretter drøftes ulike samværskvaliteter. Ett kapittel er viet begrepene utviklingsfremmende, utviklingshemmende og nøytrale samvær. En transaksjonsmodell presenteres for at en skal forstå kompleksiteten i samvær. Både samvær i beredskapshjem, fosterhjem og institusjon vil bli diskutert. Boken avslutter med å gi et eksempel på en planlegger for samvær, en sjekkliste for forhold som det ofte må reflekteres om ved samværsvurderingen. Medvirkning og barns beste-vurderinger er den røde tråden gjennom boken.

1.2 Kompliserte faglige vurderinger

Samværsvurderinger er ofte kompliserte fordi det er mange hensyn å ta. Kunnskap fra pedagogikk, sosialt arbeid og psykologi kan stå i motstrid til konvensjoner og lovbestemmelser. I denne boken vil noe av motstriden belyses, andre ganger er det harmoni mellom de ulike kunnskapskildene og forskningsfunnene.

Beslutninger som tas om samvær, har ikke bare store konsekvenser for barnet og biologiske foreldre, men også for fosterforeldrene og barnevernstjenesten. Kontaktkvaliteten på samvær styres blant annet av relasjonserfaringene fra da barnet bodde sammen med sine biologiske foreldre. Det kan være vanskelig å sortere hva av samspillskvaliteten og

innholdet i samværene som skyldes forelder–barn-erfaringer før plassering utenfor hjemmet, og hva som skyldes hyppigheten av og formen på samværene.

Samvær påvirker barns livskvalitet og utvikling. Noen ganger er samværsomfanget for lite i forhold til barnets ønsker og behov. Det avler et sterkt savn hos barnet etter å få mer tid sammen med de biologiske foreldrene. Andre ganger er samværsfrekvensen for stor i forhold til barnets ønsker, behov eller forutsetninger. Da blir samværene en slitasje for barnet.

Samvær mellom barn og biologiske foreldre påvirker også fosterfamilienes liv, blant annet ved at sistnevntes fritid reduseres siden fosterbarnet skal bringes til og fra samvær. En del fosterforeldre deltar også noen ganger i samværene i tillegg til formelle tilsynspersoner. Det blir vanskelig å være en beskyttende og sensitiv fosterforelder når man deltar i å presse, overtale eller tvinge barn til samvær mot deres vilje. Dette kan prege samspillet mellom fosterbarn og fosterforeldre ut over samværene.

Samvær preger også de profesjonelt involverte. Hvis barns livskvalitet og utviklingsmuligheter forringes på grunn av samværene, vil barnevernsansatte kunne oppleve det som et tungt ansvar. Å plassere barn utenfor hjemmet er en meget alvorlig inngripen i familielivet. Barnevernsansatte kan oppleve at de gjennomfører samvær som de er faglig uenige i (form, innhold, hyppighet og/eller varighet), eller bidrar så sterkt til å motivere barn for samvær at de ender med å tvinge barnet til å møte sine biologiske foreldre.

De aller fleste barn som er plasserte, har samvær med sine biologiske foreldre, men i noen saker der det for eksempel har forekommet utstrakt bruk av misbruk og/eller vold, eller der foreldrene lider av alvorlig psykisk sykdom, har en besluttet å ikke ha noen form for samvær mellom barn og forelder. Tradisjonelt har det biologiske prinsippet blitt brukt som begrunnelse for samværsordningen, at barnet og foreldre har et biologisk bånd som skal ivaretas ved omsorgsplasseringer, og at også foreldrene har en rett til å treffe barnet sitt. Siden den første moderne barnevernlovgivningen fra 1953, via lov om barneverntjenester fra 1992 til den nåværende barnevernsloven fra 2021, har samværmengden vært en diskusjon mellom det biologiske prinsippet og tanken om barnets

beste, som fra 1953 av gradvis har blitt mer tydelig som styrende prinsipp i barnevernet. Disse to prinsippene har blitt vektlagt ulikt i barnevernets historie, og en har derfor hatt svingninger fra å gi barnet mer samvær med sine foreldre til det motsatte i samværsvurderinger. Norge har i større grad enn i store deler av Europa vektlagt barnet som eget rettssubjekt i barnevernsvurderinger. Hovedtrekket de siste tiårene har derfor gått mot å begrense samværsordningen med begrunnelse i barnets beste, og en typisk samværsordning har de siste årene ligget på ca. to–seks ganger i året, et begrenset antall timer hver gang, enten med begge foreldrene til stede eller hver for seg.

En rekke ulike dommer fra EMD har i den senere tid kritisert norske barnevernsavgjørelser, og i mange av dommene har de ulike samværsbeslutningene blitt kritisert. Mye av kritikken har dreid seg om at pendelen har svingt for langt i retning barnets beste, og at det generelt i for liten grad jobbes for å tilbakeføre barnet til sin biologiske familie, og at dette blir spesielt synlig i mengden samvær barnet får med sine foreldre. Dommene fra EMD etterlyser også bedre begrunnelser for å ha begrensede samværsordninger, selv om en opprettholder at samvær ikke skal kunne føre til en urimelig belastning («undue hardship») for barnet. Dette siste har også blitt uttalt i en dom fra Høyesterett i 2020. Som et resultat av disse dommene ønsker en derfor nå innenfor norsk barnevern i større grad å gi faglig gode begrunnelser for de samværsordningene som foreslås, spesielt med tanke på å kunne vise til når samvær blir en urimelig belastning for barnet. Derfor er det i den nye barnevernsloven vektlagt at en i større grad jobber mot tilbakeføring av barnet, samtidig som en foretar en omsorgsplassering. Signalene fra EMD har ført til at en allerede i dag har sett at pendelen har svingt noe tilbake igjen til å gi biologiske familier mer samvær med barnet som er plassert vekk (Alvik, 2021).

Å fastsette samvær til barnets beste innebærer en komplisert analyse, og det er i Norge forsket lite på effekten av samvær på barn. Det er få faglige føringer eller modeller for å kalkulere hva som vil være en riktig mengde samvær for barn som er plasserte. Slike modeller presenteres i denne boken.

Med de siste dommene fra EMD, fra norsk Høyesterett og den nye barnevernsloven er det nå flere forhold som blir sterkere vektlagt ved

samværsfastsettelser. Det skal for eksempel foretas en totalvurdering av samværsordningen i hver enkelt sak, inkludert hva barnet går glipp av når det er på samvær, eller hvordan samværene påvirker fosterforeldrenes kapasitet til å utføre oppdraget. Det skal alltid foretas en individuell vurdering av samvær, og samværsordningen skal fortløpende evalueres. Det skal utarbeides en egen samværsplan som en del av arbeidet med barnet, og målet med samværene skal være å planlegge for tilbakeføring, med mindre det bestemmes at en tilbakeføring ikke skal skje. Dette innebærer at det (sannsynligvis) vil forekomme en økning av mengden samvær i en del av de samværsavtalene som finnes i dag. Høyesterett har uttalt at i saker hvor det er mål om gjenforening mellom barnet og foreldrene, «må det fastsettes et samvær av et slikt omfang at båndene til mor og far kan styrkes og utvikles. Samværet må imidlertid ikke bli så omfattende at barnet blir skadelidende», (HR-2020-662-S avsnitt 140). Høyesterett har i en senere sak presisert at «et så begrenset samvær som tre til seks ganger i året i utgangspunktet ikke er egnet til å ivareta målet om å legge til rette for å styrke og utvikle båndene mellom foreldre og barn», (HR-2021-1474-A avsnitt 43). Det er også et unisont krav om at barnets mening og mulighet for medbestemmelse skal bli en tydeligere del av samværskartleggingen, og forskning har allerede pekt på at dette er utfordrende å få til når barnet er under syv år (Alvik, 2021). Her ligger en mulig konflikt mellom kravet om å alltid planlegge samvær med tanke på tilbakeføring og uttalelser fra barnet om at det ikke ønsker samværet / mer samvær, og en utfordring i forhold til hvordan en skal vektlegge disse to og forene dem i det barnevernsfaglige arbeidet. Til slutt er det, som både EMD og Høyesterett har fremholdt, et hovedpoeng at samværene ikke skal være til urimelig belastning for barnet. Dette tilsier at barnevernet må øke sin kompetanse ytterligere på å dokumentere hvordan samværene påvirker barnets liv og utvikling, for eksempel ved å bruke ulike observasjonsformer, men også ved å bruke informasjon fra for eksempel både barnehagen, skolen, fosterforeldrene, fritidsarenaer osv.

Barn plassert utenfor hjemmet

• Tall tilgjengelige fra hjemmesiden til fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir, 2020) viser at 34 prosent av barna med barnevernstiltak var plassert utenfor hjemmet Ved utgangen av 2020 omfattet det 10 590 barn (0–18 år)

• Av barn i alderen 0–17 år som var plassert utenfor hjemmet av barnevernstjenesten ved utgangen av 2020, var 84 prosent plassert i fosterhjem

• Antall barn i fosterhjem har økt over flere år, men har de siste årene stabilisert seg på rundt 11 000 Fra utgangen av 2017 til 2020 var det en svak nedgang i antall barn i fosterhjem . Samtidig har det vært en økning i andelen fosterhjemsplasseringer innenfor barnets slekt eller sosiale nettverk . Ved utgangen av 2020 bodde 31 prosent av alle barn plassert i fosterhjem hos slekt eller innenfor sosialt nettverk . Det er en økning på over syv prosentpoeng siden 2013

• Ved utgangen av 2020 bodde rundt 1100 barn og unge i barnevernsinstitusjon Dette utgjør 9 prosent av barn som er plassert utenfor hjemmet

Evalueringer av fosterhjem og samværsordninger

• Et flertall av norske fosterbarn har samværsordninger som ser ut til å fungere bra hvis en spør fosterforeldrene I Fosterhjemsundersøkelsen (2021) svarer 60 prosent av de 1000 deltagende fosterforeldrene at samvær er viktig for barnets identitetsutvikling

I denne undersøkelsen er det omtrent 80 prosent av fosterbarna som har samvær med sin mor, og cirka 60 prosent som har samvær med sin far 70–80 prosent av fosterbarna har samvær én–åtte ganger i året . Det er fastsatt tilsyn i litt over 50 prosent av sakene

• 55 prosent av fosterforeldrene mener at fosterbarnet ikke får medvirke i spørsmål om samvær

• 62 prosent av fosterforeldrene oppgir at de blir brukt som trygghetspersoner under samværene

• Litt under 50 prosent av fosterforeldrene rapporterer at fosterbarnet har digital kontakt med én eller begge biologiske foreldre Av disse er det 50 prosent som anser at denne kontakten er positiv, frivillig og gir barnet trygghet, mens i underkant av 30 prosent mener denne kontakten er negativ og belaster barnet med bekymring og uro

• 56 prosent av fosterforeldrene er uenige i at samværsgraden er til barnets beste (denne andelen inkluderer også fravær av samvær) Omtrent hver tredje fosterforelder har opplevd en økning i samværshyppigheten siden 2019, og 42 prosent av disse svarer at dette har vært negativt for barnet, mens 32 prosent svarer at det har vært positivt . 33 prosent av fosterforeldrene opplyser om en omfangsøkning av samværene etter kjennelsen i EMD mot Norge i 2019 . Disse siste tallene harmonerer også med Alvik (2021) sine funn i de samværssakene hun studerte, det var en økning av omfang som en generell tendens i sakene siden 2019

- Hvordan kan vi vurdere om samværsordninger er utviklingsfremmende, utviklingshemmende eller nøytrale?

- Hvordan kan vi forbedre samværsordninger som ikke fungerer godt nok gjennom støtte til foreldre, fosterforeldre og barnet selv?

Mange opplever en faglig usikkerhet når de skal foreslå eller fastsette omfanget av og formen på samvær mellom barn og unge og deres biologiske foreldre etter flytting til fosterhjem eller institusjon.

Noen barn kan og bør ha mer samvær enn det som har vært vanlig, mens noen barn vil ha det best med lite eller intet samvær. Denne boken er et forsøk på å bistå i de individuelle vurderingene som må gjøres. Intensjonen er å hjelpe alle som er involvert i samværsprosessen, enten som beslutningstakere, deltakere eller parter til å få et godt grunnlag for å forstå samvær ut ifra barnets perspektiv, og gjøre gode individuelle vurderinger og tilrettelegginger i hver enkelt sak.

Boken gir en oversikt over forskning som er gjort på feltet, og tar opp temaer som barns medvirkning og barns utvikling av hukommelse, tidsforståelse og objektpermanens. Egne kapitler om tilknytningsmønstre, traumer og resiliens ser på hvordan veletablert kunnskap på disse områdene kan brukes i de individuelle vurderingene i hver sak. I tillegg er det et eget kapittel med en oppdatert oversikt over det juridiske rammeverket etter de nyeste dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstol og Høyesterett, og den nye barnevernsloven. Boken inneholder også kartleggingsskjema som kan bistå i vurderinger av både eksisterende og fremtidige samværsordninger.

Boken er aktuell for alle som jobber med barnevern, barnevernsstudenter og andre som er parter i samværssaker eller som ønsker å lære mer om samvær. Arnt Ove Engelien er psykologspesialist. Han har jobbet innenfor barnevernsfeltet i 15 år, både i det offentlige og i privat praksis, med fokus på veiledning av fosterforeldre, biologiske foreldre og ansatte i barnevernsinstitusjoner. Heine Vestvik er barnevernspedagog med mange års erfaring innenfor barnevern. Han har mastergrad i europeisk sosialt arbeid, og er forfatter av flere foreldrebøker. Øyvind Kvello er professor ved NTNU. Han er mangeårig utvikler av barnevernstjenesten, og står bak en rekke forskingspubliseringer. Trude Haugli er professor i rettsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har utgitt flere bøker innenfor barnevernsfeltet, og har skrevet ett kapittel i boken.