1 2 En begrepsavklaring

og innovasjon må det derfor være essensielt å forstå nysgjerrighetens utviklingsbetingelser, og identifisere faktorer som fremmer eller hemmer den gjennom oppvekst og utdanning.

Nå kan jo nysgjerrighet bety ganske ulike ting. Både barn og voksne kan være sprekkeferdige av nysgjerrighet, enten det handler om julepresanger eller venners dagbøker. Hva er det inni den pakken? Hadde prinsesse Diana en elsker? Hva skriver han på Twitter? Det er fortrinnsvis denne formen for nysgjerrighet det advares mot i historien om Pandoras krukke, eller ved munnhellet om at curiosity kills the cat. Den omtales av og til som «diversiv» nysgjerrighet (Berlyne 1954; Leslie 2014). Diversiv nysgjerrighet har interessante sosiale og biografiske implikasjoner, og spiller, som vi skal komme tilbake til i del II, en viktig rolle i deler av oppveksten.

Undring er noe annet. Man undres ikke over hva klokken er, men hva tid er, på samme måte som man ikke undres på om Diana hadde en elsker eller hvor gammel kongen er, men hva aldring er og hvem Diana var (Opdal 2001; Egan mfl. 2014). Småbarn er mestere i undring – en tilstand av mild fremmedhet av ikke å føle seg helt hjemme. I motsetning til nysgjerrighet, som lett tar form av tydelige spørsmål, er undringen famlende. Ord hjelper ikke ut av undringen. Om man står på brygga og ser ned i vannet, kan man både bli nysgjerrig (Er det en krabbe under den steinen?) og forundret (Tenk at den verdenen der nede er sånn!). Det første spørsmålet kan gis et klart svar. Men ikke det andre. Nysgjerrighet og undring kan imidlertid gå over i hverandre, og grensene er ofte utydelige. Likevel koples nysgjerrighet lettere til et «hvorfor» som inviterer til å se etter årsaksforklaringer, mens undring mer uttrykker den nakne forbløffelsen over verden slik den er, til «hva» eller «at» (tenk «at» vi endelig er i Afrika, tenk «at» det gikk bra, tenk «at» du elsker meg).

Anders Schinkel (2017) sondrer i tillegg mellom «aktiv» og «dyp» undring. Den første uttrykker nysgjerrig forbløffelse over noe spesifikt, mens dyp undring er erfaringen av verden som grunnleggende gåtefull, slik Sigbjørn Obstfelder uttrykker det: Jeg ser, jeg ser … / Jeg er vist kommet på en feil klode! / Her er så underligt … Sophia Vasalou (2020) kaller det eksistensiell undring og viser til en setning skriblet ned i Ludwig Wittgensteins notatbok: «… dette mirakelet at verden eksisterer». Eksistensiell undring uttrykker søken etter svar som kanskje aldri blir oss til del. Mens nysgjerrigheten er spesifiserende og spisses mot et avgrenset problem, er eksistensiell undring «omgripende» og retter seg mot selve premissene for det man betrakter eller tenker. Undring får oss inn i en lyttende oppmerksomhet, der man også er mer mottagelig for finheter i persepsjonen (Hansen 2008; Dunlap & Kellert 2012; Pedersen 2019). Den er også antennbar overfor alt som er vakkert – man undres over vakre landskap, over kunst, over stjernehimmelen – men klarer ikke si så mye, utover det faktum at man blir berørt – «Utrolig fint!» «Herlig!» «Fantastisk!». Vi har et rikt språk for å følge opp «hvorfor», men få ord for å følge opp «hva» og «at …». Men hva var det som drev Andreas Vesalius til å besøke galgebakken nattetider? Den spesielle nysgjerrigheten som skulle vokse seg sterkere i Europa gjennom århundrene som fulgte, og som avfødte vitenskap og moderne velstandssamfunn, handler om en eiendommelig form for nysgjerrighet, som kanskje kan beskrives som en symbiose mellom diversiv nysgjerrighet og undring, der også selvet er sterkere involvert. Mange har kalt det epistemisk nysgjerrighet (Loewenstein 1994; Leslie 2014; Kashdan mfl. 2020) fordi det har et sterkere element av erkjennelse. Andre har omtalt det som kognitiv nysgjerrighet (Reio mfl. 2006; Pisula 2009). I det følgende har jeg brukt den siste betegnelsen når jeg ikke bare simpelthen kaller det dyp nysgjerrighet. Denne formen for nysgjerrighet næres av kunnskap i seg selv, og den er sterkere forpliktet overfor sannhet enn den diversive er. Kognitiv nysgjerrighet lar seg ikke forlede av rykter, regler eller hva som sømmer seg. Det man forstår når

man er kognitivt nysgjerrig, beroliger ikke helt, men utvider og fordyper nysgjerrigheten. Jo mer Andreas rotet rundt i klissete innvoller, dess mer nysgjerrig ble han. Kognitiv nysgjerrighet næres altså av kunnskap, i motsetning til diversiv nysgjerrighet, som stilner når tabloidpressen har sagt sitt. Kognitiv nysgjerrighet handler om en frustrerende, men fruktbar vekselvirkning mellom å forstå og ikke å forstå. Den spør stadig videre mot nye og enda større spørsmål, som også kan kaste lys over livets store spørsmål, om hva denne verden i bunn og grunn er og handler om. Det er en uro som ikke slipper taket, og som er viktig å kjenne om man skal kunne fremme den i skole og utdanning.

Kognitiv nysgjerrighet forplikter. Kunnskapen den leder til, har gang på gang utfordret etablerte sannheter og revet verdensbilder over ende. Kunnskapen som Andreas Vesalius og hans etterfølgere vant, forpliktet i den grad at deres fanebærere stadig havnet i fengsel – for ikke å si på bålet. Andre kom til skade eller måtte bøte med livet etter å ha brukt seg selv i forsøk på å finne svar. Galileo mistet synet av å studere solskiven, og Jesse Lazear døde av gul feber etter å ha smittet seg selv for å finne ut mer om sykdommen. Veien mot sannhet kan være omskiftelig og må erobres av hver enkelt. Det er dermed en nær forbindelse mellom selvets autonomi og kognitiv nysgjerrighet. Sannheten forplikter, og erkjennelsen man fant, forandrer også en selv. Kanskje kan man si: Der middelaldermennesket hadde Gud i sitt hjerte, har det moderne mennesket dyp nysgjerrighet i sitt hjerte.

Den kognitive nysgjerrigheten kom faktisk til å vekke til live en ny mennesketype i renessansen – en rastløs skikkelse som aldri slår seg til ro og ustanselig spør og graver videre, og som ble betraktet med en viss fryktsom mistro. I århundrene etter Andreas Vesalius ble denne skikkelsen omtalt som Doktor Faustus eller Det faustiske menneske. Faust ble stadig hovedperson i romaner, operaer og teatre. Han er «fra begynnelsen av den nyere tid (…) en symbolfigur for dristig og nysgjerrig, fri og ubegrenset, men også farlig erkjennelsestrang» (Dahl 1998, s. 14). I Goethes språkdrakt presenterer han seg selv med å si at