1 3 Hvorfor vi bør bry oss om nysgjerrighetens kår

Jeg søker den innerste marg i stammen: Hva er det som holder verden sammen?, og lover bort sjelen til Fanden sjøl i håp om svar. Man kom aldri til enighet om Faust endte i helvete eller i himmelen, og usikkerheten om nysgjerrighetens velsignelse eller forbannelse ligger fortsatt rett under overflaten. Nysgjerrighet er garantisten for vitenskap og velferdssamfunn, som den også er det for humanisme, ytringsfrihet og retten til selv å finne sin egen sannhet. Men med ny kunnskap følger også nye problemer, for eksempel i form av akselererende miljøproblemer. Allerede de første Faust-skikkelsene ante kanskje det. Leonardo da Vinci skrev for eksempel at han ikke ville at oppfinnelsene han hadde laget – dykkerdrakten og dykkerklokken – skulle offentliggjøres, fordi «jeg er redd for at menneskets onde natur vil benytte dem til å utøve mord på havbunnen» (sitert etter Bjerke 1974, s. 12).

«Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmanns lige», skrev Henrik Wergeland. Nysgjerrigheten slo ut i full blomst da opplysningstenkere forsto at kunnskap befrir. Om hvert menneske bare får del i kunnskap, vil selvråderetten være sikret. I 1751 utkom den første encyklopedien. Ambisjonen var å gjøre all kunnskap tilgjengelig for alle. I dag har Wikipedia overtatt den funksjonen, men grunntanken er den samme: Fremstillingen skal være balansert, informativ og faktabasert. Dermed oppsto et nytt syn på kunnskap. For folk flest hadde kunnskap frem til opplysningstiden vært kontekstuell. Den var erfaringsbasert og handlet først og fremst om hva man trengte og hva hendene kunne, eller var knyttet til sosiale eller religiøse behov. Med encyklopediene begynte kunnskap å betraktes som noe i og for seg, noe faktuelt, og kanskje til og med noe objektivt, uten kontekst eller adresse. I generasjonene som fulgte, tok kunnskapssamfunnet og den moderne skoletanken form.

Lenge trodde de fleste at kunnskap i seg selv også var nok til å skape nysgjerrighet på skolen. Det holdt stikk så lenge kunnskap var mangelvare og mange horisonter var fjerne og forlokkende. Men det kan være risikabelt å ta for gitt at kunnskap vil ha samme motiverende kraft i fremtiden. Barns motivasjon for læring synker gjennom skolegangen (Meld. St. 22, 2010–2011). 1 av 4 fullfører ikke videregående skole, og dårlige erfaringer i grunnskolen er en viktig årsak. I Finland har halvparten av landets tolvåringer utviklet kynisk læringsadferd (Salmela-Aro mfl. 2016), og det er liten grunn til å tro at situasjonen er veldig annerledes i andre land.

Kunnskap har lavere status enn før. Det har flere grunner. En faktor som kan ha påvirket nysgjerrighetens kår, er knyttet til noe så enkelt som endret reiseadferd. I tiårene frem mot årtusenskiftet ble både økonomien bedre og flybillettene billigere. Folk oppsøkte fjerne avkroker knapt noen før hadde hørt om. Det førte til en endring i hva klodens land kunne tenkes å tilby av overraskelser. Erlend Loe gjorde det til tema i romanen L fra 2000, der en guttegjeng, inspirert av Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon, drar til Polynesia, bare for å erkjenne at alt er oppdaget. De blir gående på stranden og kaste stein i vannet og kjede seg. Loe sammenligner seg med Marco Polo, men «han levde i en annen verden enn jeg gjør. En uoppdaget, mystisk og åpen verden. I min verden fins det ikke lenger hvite flekker på kartet» (Loe 2000, s. 8). Loe finner ikke noe som kan vekke nye lengsler og ny nysgjerrighet. Verden er kartlagt.

Også i vitenskapens verden skjedde det ting som rokket ved nysgjerrighetens kår. I 1992 utga den amerikanske historikeren Francis Fukuyama boken The end of history and the last man, der han hevder at menneskenes historie er over. For når vestlige demokratier er blitt etablert over hele verden, vil det ikke oppstå noen nye ideer knyttet til samfunnsdannelse, mente han. Og bare fire år senere publiserte John Horgan The end of science. Budskapet var at de store spørsmålene er besvart, og at vitenskapens tidsalder går mot slutten. Kunnskapen

har kommet til veis ende, og i fremtiden vil forskning først og fremst handle om å gjøre den samfunnsnyttig. At kunnskap er nyttig, er det ingen tvil om. Men uten seismikken fra store ubesvarte spørsmål vekkes ingen dyp nysgjerrighet.

I den samme perioden begynte det også å bre seg usikkerhet om hva kunnskap egentlig er, og hvor pålitelig den kan være. Mens de fleste tidligere hadde betraktet kunnskap som robust og faktabasert, ble det mer vanlig å se på kunnskap som fortellinger, som narrativer. Postmodernismen rokket ved arven fra opplysningstiden og gjorde at ideen om universelle sannheter ble erstattet av en stadig mer fragmentert virkelighetsforståelse, skriver Dag O. Hessen (2018, s. 33) i en bok med tittelen Sannhet til salgs. Hessen viser til sosiologen Frank Furedi, som hevder at kunnskap ikke lenger handler om realiteter, men om å få sin identitet bekreftet. Kunnskap kan bli et spørsmål om iscenesettelse. Grensene mellom kunst og virkelighet blir utydelige, mens livets performative sider er desto viktigere. «Det medierte livet blir det nye livet», noterer Anki Gerhardsen (2014) seg i et tilbakeblikk, for «når vi ikke lenger tror på essens, blir også alt mulig». Ironi ble populært; på 1990-tallet var anførselstegn mye brukt. Mange diskusjoner, både i klasserommene og rundt middagsbordene, rant ut i sanden med et rådvilt Det mener du, men jeg mener dette. Troen på kunnskap som klargjørende felleseie vaklet. Svein Sjøberg (2009) bemerker at den postmoderne kritikken fikk en utilsiktet bekreftelse i det nye mangfoldet av tv-kanaler og digitale medier som gjorde at ungdommen kunne zappe mellom ulike virkelighetsbeskrivelser: «Postmoderne teoretikere hevder at det i dag ikke finnes én sann virkelighet, men en rekke konkurrerende historier eller virkeligheter. Ungdommens medieverden kan gi støtte til et slikt syn. De er frie til å velge både sine kanaler og sine historier» (s. 362).

Og faktisk kom det også fra naturvitenskapelig hold ideer som kunne bidra til et slikt krakelerende kunnskapssyn. I biologi dominerte genetikk forskningsfronten, og mange så på gener som den