1 1 Det nysgjerrige mennesket

Andreas Vesalius hadde lærde slektninger – det var leger, apotekere, til og med en professor ved det nydannede universitetet i Louvain. Som gutt hadde han en sær interesse: Han åpnet ustanselig døde dyr for å se hvordan de så ut inni. Han fant raskt ut hva slags utstyr som trengtes, og dissekerte alt han kom over, og sammenlignet, målte og tegnet av så godt han klarte.

Men hvordan så egentlig et menneske ut inni? Denne ville ideen hadde han allerede båret på lenge. Riktignok hadde den romerske legen Galenos gjort rede for nettopp det – femten hundre år tidligere. Og hans fremstillinger hadde folk levd godt med. Forfedrenes sannheter hadde regjert i generasjon etter generasjon, mens hundreårene kom og gikk. Det var likevel detaljer som manglet. Andreas hadde blant annet lagt merke til at fremstillingen av leveren lignet svært på hva han selv hadde sett da han dissekerte en hund. For første gang stilte noen spørsmålet: Stemte ikke Galenos? Tok han kanskje feil?

I et tilbakeblikk står Andreas Vesalius som en første representant for et sinnelag som begynte å ta form under den europeiske renessansen, og som skulle vokse seg sterkere i de kommende århundrene – det nysgjerrige mennesket. Vesalius samlet sine studier til en ny og utbedret fremstilling av menneskets anatomi, et syv bind verk fullt av fantastiske illustrasjoner og beskrivelser, basert på det han selv hadde observert: De humani corporis fabrica skulle bli startskuddet for den moderne legevitenskapen.

Renessanse betyr gjenfødelse. Og det er det nysgjerrighet og undring handler om – å se noe med nye øyne. Nysgjerrigheten springer ut av et øyeblikks kontakt med barnets spørrende blikk, der man betrakter noe tilsynelatende velkjent med overraskelse. Og i disse glimtene ligger muligheten til å få øye på noe nytt, noe som kan forandre både en selv og verden.

Nysgjerrighet er menneskets viktigste egenskap, sies det. Den prises både i myndighetenes skoleplaner og i nobelprisvinnernes festtaler. I samfunn bygd på vekst og innovasjon fremstår undring og nysgjerrighet som kjerneverdier (Hansen 2008; Hansen & Herholdt-Lumholdt 2018). «Omnia mirari etiam tritissima» skrev Carl von Linné – Søk underet overalt, også i det hverdagslige. Sitatet smykket lenge svenske pengesedler. Det fremhever et viktig poeng: Nysgjerrighet er utviklingssamfunnets egentlige kapital. Økonomiske incentiver er fint. Men den egentlige kraften bak både innovasjon og vitenskap er nysgjerrighet.

Israel er en ledende stat innen forskning og vitenskap, og mange har ment at det har sammenheng med at jødisk kultur er utpreget spørrende. Det er for så vidt typisk at Jahve på Moses’ spørsmål om hvem han er, noe kryptisk svarer «Jeg er den jeg er». Nobelprisvinneren Isidor Rabi mente at grunnen til at han ble forsker, var at moren hans sjelden spurte «Hva lærte du på skolen i dag?», men derimot ustanselig spurte: «Stilte du noen gode spørsmål på skolen i dag?» Bethamie Horowitz (2005) forteller også fornøyelig om en gruppe katolske og jødiske religionslærere som skulle gjøre rede for troens betydning for pedagogikk og utdannelse. De katolske lærerne sa mye klokt, men undersøkelsen kollapset da de jødiske lærerne tok ordet, for de begynte straks å krangle om hva det nå egentlig betyr å «tro», hvilket gudsbegrep man hadde i tankene og så videre.

I Kunnskapsdepartementets strategiplan 2015–2019 skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe-Isaksen at «alle barn er naturlig nysgjerrige og interessert i naturen rundt seg. (…). Denne nysgjerrigheten og lærelysten må vi ta vare på. Det er kjernen i Regjeringens nye realfagsstrategi» (2014, s. 7). Kjernen i myndighetenes realfagsstrategi handler altså om å ta vare på barns lærelyst og nysgjerrighet. Og en av samtidens mest innflytelsesrike tenkere innen naturfagspedagogikk, Wynne Harlen, mener at elevenes nysgjerrighet er et eksplisitt mål for undervisningen: «Skolene må, gjennom sitt pensum i naturfag, systematisk utvikle og opprettholde elevenes nysgjerrighet» (2015,

s. 7).1 Mot en slik bakgrunn synes det overraskende at nysgjerrighetens vekstkår så vidt sjelden gjøres til gjenstand for grundigere undersøkelser (Menning 2017). Nysgjerrighetens betydning er lett å se. Den er grunnstokken for læring, utvikling og nyskaping. Motivasjon for læring henter energi fra en rekke kilder, både ytre og indre, og både trivielle og ideelle. Men det er uklart hvordan nysgjerrighet utvikler seg gjennom oppveksten, og hvordan fag og undervisningspraksis fremmer eller hemmer læringsglede og nysgjerrighet på tvers av utdanningsløpet.

Tidlig i oppveksten er alle høyere dyr både nysgjerrige og oppdagerlystne. Men det varer ikke. De voksne følger stort sett oppgåtte stier og den lærdommen de fikk del i gjennom oppveksten. Og ved første øyekast synes ikke mennesker å være veldig annerledes. Få samfunn har verdsatt nysgjerrighet. Nysgjerrigheten får skylden for både utdrivelsen fra Paradiset og for all den verdens elendighet som veltet ut av Pandoras krukke. Antikkens grekere visste godt at kloden var rund. De hadde til og med beregnet størrelsen riktig. Men ingen heiste seil av den grunn. Odyssevs’ reiser var ikke drevet av nysgjerrighet, men av hevngjerrige guder. Seneca advarer uttrykkelig mot utidig nysgjerrighet og skriver at «ønske om kunnskap utover det man trenger, handler om manglende måtehold». Augustin hadde heller ikke mye til overs for nysgjerrigheten og plasserer den i nærheten av menneskenes syv dødssynder. Også gjennom middelalderen ble nysgjerrighet betraktet med mistro. Annerledes var det så vidt man vet heller ikke i andre kulturer. Nær sagt alle samfunn har holdt seg med gamle guder og gamle sannheter. Den nysgjerrige utviklingstenkningen som mange anser som selvsagt, er i virkeligheten et historisk unntak (Henrich 2020). Reklamer om at the sky is the limit! reflekterer holdninger som slett ikke er universelle, verken historisk eller globalt. Både nysgjerrighet og undring er egenskaper som kan fremmes gjennom oppvekst og utdanning – eller som kan hemmes. For et samfunn tuftet på utvikling

1 Sitater på tysk og engelsk er oversatt av forfatteren.