1 4 Inn i Googlecen

egentlige årsaken også til bevissthet. Forestillingen om at organismer er overlevelsesmaskiner for gener, fant veien inn i landets klasserom, og «våre sinn er blitt bygget av egoistiske gener», skrev Matt Ridley i bestselgeren Dydens opprinnelser (1997, s. 225). Utilsiktet bidro det til å rokke ved kunnskapers troverdighet, fordi både tanker og begrepsinnhold i så fall selv måtte oppfattes som genetisk bestemte. Men da har man ikke lenger noe rasjonelt grunnlag for å betrakte dem verken som «sanne» eller «usanne». Kanskje er kunnskap i virkeligheten en form for parasittiske mentale gener – memer – som driver sitt spill med oss, bortenfor vårt herredømme? «Selve det «jeget» som kan velge, er et memetisk konstrukt: En flytende memsamling (…). Alle valgene som tas, vil være produkter av min genetiske og memetiske historie i et gitt miljø», skrev Susan Blackmore (2003, s. 301).

Både humanister og realister har altså sådd tvil om kunnskapens troverdighet. Alle steder er oppdaget, alle tanker tenkt, vitenskapens spørsmål synes å være besvart, og kunnskap vekker ikke samme troverdighet som før. I så fall vakler det motivasjonsapparatet som skoleverket hittil har hatt som selvsagt premiss.

Men det som særlig aktualiserer spørsmålet om nysgjerrighetens fremtid, er den digitale revolusjonen. Internett er en umåtelig kilde til kunnskap, men også til en umåtelig mengde ulike virkelighetsoppfatninger og fortellinger. Hva gjør de grenseløse informasjonsmengdene med oss? Wikipedias grunnlegger, Jimmy Wales, skriver som hilsen til den som betaler sin skjerv for denne tjenesten: «Se for deg en verden der hvert eneste menneske har tilgang til all menneskelig kunnskap.» En slik verden vil kanskje snart være realitet. IT-revolusjonen gir enorme muligheter for alle som er glade i kunnskap. Men hvilke kognitive ferdigheter forutsetter det? For det som kommer lett, går også lett. Nettbasert informasjon er gratis, og den affektive innpakningen er