Lykkeforskning

Lars Laird Iversen

Lykkeforskning En sosiologs oppdagelsesreise

Lars Laird Iversen lykkeforskning

© 1. utgave Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-03548-2

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Kristoffer Nilsen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell

Boken er satt med: Sabon LT Std 10,5/14

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Dette er en bok der lykkeforskning og kritisk samfunnsvitenskap får bryne seg på hverandre. Begge perspektivene er verdifulle, og de blir bedre hvis de tar hverandre på alvor. Boka er skrevet fra en sosiologs perspektiv. For meg er samfunnsvitenskapen det kjente hjemlandet og lykkeforskningen det spennende landskapet jeg utforsker. Forhåpentlig er resultatet en passe inderlig, og passe kritisk, reise i et landskap som ofte enten blir hypet eller uglesett.

Jeg har forsøkt å skrive denne boka for tre potensielle og kanskje overlappende lesergrupper. Kanskje er du en sånn som syns bøker om lykke frister, men du liker ikke selvhjelpssjangeren. Kanskje jobber du ved et universitet eller en høyskole og lurer på om denne boka er noe for studentene dine. Kanskje er du en av de studentene. Derfor har jeg forsøkt å skrive så tilgjengelig jeg klarer, uten å bli uredelig.

Folkehelse og livsmestring blei ett av tre tverrgående temaer i skolen da Kunnskapsløftet 2020 blei innført. Temaet skal bidra til undervisning som «fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg» (Utdanningsdirektoratet, 2017). Videre står det at «livsmestring dreier seg om å kunne forstå og kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv» (Utdanningsdirektoratet, 2017). Mye av det som står i denne boka, vil derfor være relevant for deg som jobber i skolen eller i lærerutdanningen, og særlig for deg som vil inkludere folkehelse og livsmestring i samfunnsfagene og religionsfagene i skolen. At boka er relevant for lærere, betyr ikke at den bare er for lærere. Jeg håper den er interessant og inspirerende for alle som har med andre mennesker å gjøre.

Tonen i boka, og holdningen til samfunnskunnskap som bærer den, er forhåpentlig leken, nysgjerrig og respektfull. Boka er forskningsbasert, men også inspirert av andre former for kunnskap, slik som eget hverdagsliv og ulike livssynstradisjoner. Det skal gå fram av teksten hvilke av påstandene som er forskningsbaserte, og hvilke som er refleksjoner og inspirasjoner på annet grunnlag. Jeg håper boka kan være faglig interessant og lærerik, men også personlig engasjerende og inspirerende. Forskning skal være sannhetssøkende, og debatt mellom fagfeller sikrer dette. Samtidig ønsker jeg at forskning skal henvende seg til et bredere publikum og være offentlig relevant, og med denne boka ønsker jeg derfor i tillegg å gjøre forskning appellerende og berikende for leseren personlig.

Jeg har lyst til å takke Universitetsforlaget, som hadde troen på denne boka. Takk også til min arbeidsgiver MF vitenskapelig høyskole som ga meg mulighet til et år med faglig fordypning i New Zealand sammen med familien min. Det er også viktig å si takk til de utrolig rause og gjestfrie kollegene og vennene vi møtte der, særlig Phil Fountain, Geoff Troughton, Sara Rahmani og Bronwyn Wood. Uten denne tiden, og disse flotte fagfolkenes raushet, ville ikke denne boka blitt til. Sist, men ikke minst, må jeg takke familien min. Døtrene mine, Petra og Marion: Jeg er utrolig stolte av dere og glad i dere! Kona og kjæresten min, Ragnhild: Tusen takk! (Og takk til Ludo også, vår golden retriever som har bodd hos oss et år nå. En 30 kilos hårete lykkeshot!)

Lindeberg, Oslo, februar 2023

Lars Laird Iversen

Jeg elsker å lese om lykkeforskning, men syns det er litt flaut. Det startet på Gardermoen flyplass. Som en mann i slutten av 20-årene på vei mot en ph.d. i sosiologi var det en god del som talte mot at jeg skulle lese flyplassbøker om lykke, med mindre det var med en god dose ironi. Men jeg kjedet meg og fant en bok om lykke, som jeg smuglet med meg om bord. Lykke og lykkeforskning har vært et populært tema i over 20 år nå, men jeg identifiserer meg ikke med dem som leser lykkebøker. Lykkelesere er enten inderlige hippie-inspirerte folk i flagrende klær, ivrige og framoverlente coach-inspirerte næringslivsfolk eller Insta-postende livsstilsskrytere som spiser, ber og elsker seg gjennom verdens vakre steder foran sin egen kameralinse.1

Mitt liv på den tiden var en reise fra en kristen oppvekst, innom aktivistmiljøer for å redde verden i studenttiden til en erkjennelse av at min rolle i livet var å bli akademiker. Alle disse miljøene var preget av at dybde og alvor, eller kamp mot urettferdighet, var viktigere enn lykke. Lykken blei i beste fall en lettvekter, i verste fall en frivol fristelse som enten ledet til synd eller bidro til nyliberalismens hegemoni.

Siden da har jeg lært at lykke kan være filosofisk og alvorlig, men da må den kalles «eudaimonia», slik de gamle grekerne gjorde. Jeg har lært at lykke kan være relevant og politisk, men da må den kalles livsmestring og introduseres i skolen. Jeg har lært at lykke er viktig, men ikke det eneste viktige i livet. I det siste har jeg tenkt mer på hvordan de tingene jeg jobber med faglig

1 Hvis du identifiserer deg som hippie, næringslivscoach eller instragramskrytende livsnyter, er du hjertelig velkommen til å lese boka, altså! At du passer godt i mine fordommers båsinndeling, gjør deg ikke til et dårlig menneske!

som religionsforsker og sosiolog, kan komme i dialog med det jeg har lært av lykkeforskning. Denne boka er resultatet av den tankeprosessen.

Om denne boka

Dette er en bok der lykkeforskning får møte sosiologiske perspektiver. Det innebærer at jeg presenterer innsikter fra lykkeforskningen og vurderer dem i lys av kritiske samfunnsvitenskapelige perspektiver. Lykkeforskningen er uglesett av mange. Men bak klikkvennlige overskrifter og «tenk deg frisk»-selvhjelp finnes det vitenskapelig solid forskning som faktisk gir kunnskap om hva som fremmer og hemmer vår lykke. Dette er kunnskap som sosiologer og andre samfunnsvitere kan lære mye av. Målet er heller ikke å sette lykkeforskningen på en pidestall. Den kan bli enda bedre ved å ta til seg perspektiver fra den kritiske samfunnsvitenskapen. Folk har ulik tilgang til makt og ressurser, så det er ikke tilfeldig hvem som opplever eksklusjon fra mye av det som kan gi lykke. Samfunnsvitenskapen minner oss om at kjønnsdiskriminering, rasisme, homofobi, funksjonsdiskriminering og økonomisk ulikhet, for å nevne noe, gjør at kampen for lykke kan se ulik ut for ulike mennesker. Denne boka prøver å skape et møtepunkt for å hente det beste fra to verdener. Et slikt møte kan gjøre både lykkeforskning og samfunnsvitenskap bedre, og flere folk litt lykkeligere – ikke bare deg selv, men også folk rundt deg. Hvis du har makt, eller kan påvirke folk med makt (og vi har alle litt makt), kan resultatet være et bedre, lykkeligere og mer rettferdig samfunn.

Gjør all praten om lykke oss til egoistiske ofre for nyliberalismen?

Lykke og lykkeforskning har fått en god del oppmerksomhet de siste to–tre tiårene. Forskere, tenketanker, politikere, selvhjelpsforfattere og motivatorer av ulike slag har snakket om lykke.

Noe av dette har blitt en egen sjanger, en egen måte å snakke på. En vanlig og viktig kritikk av denne lykkeretorikken er at den individualiserer problemer som egentlig er strukturelle. Dermed kan folk som leser eller lytter til lykkeguruene, begynne å tenke at det er deres egen feil at de er lei seg, triste eller misfornøyde. Overarbeidet på jobb? Det er ikke arbeidsgivers ansvar. Du får begynne med yoga. Misfornøyd med å få sparken fra jobben? Tenk positivt og ta ansvar for egen resiliens. Dette er et mentalt landskap der det er fort gjort å rette blikket mot seg selv, og resultatet er ofte økt ansvarsbyrde, dårlig samvittighet og blindhet for samfunnsmessige eller strukturelle årsaker til problemene du opplever.2

Det er mye viktig og riktig i denne kritikken. Men det er en kritikk som også kan bli for enøyd. Å gi deg og meg verktøy for å endre vår situasjon til det bedre er ikke alltid, og ikke bare, et knefall for nyliberal individualisme. Hvis strukturelle forutsetninger for hverdagslivet skal endres, kreves det også at faktiske mennesker forsøker å få til disse endringene. Denne tosidigheten, dette blikket for både individ og struktur, både biografi og historie, er fanget i begrepet den sosiologiske fantasi. Begrepet blei skapt i 1959 av den amerikanske sosiologen C.W. Mills (2000). Mills var opptatt av hvordan «vanlige folk» var frustrert og følte seg maktesløse i møte med samfunnsprosesser som framsto skjebnestyrte. Mills mente det ville være både personlig og politisk frigjørende å trene opp det han kalte en «tankens kvalitet» som ga innsikt og forståelse i hvordan individers liv er plassert i større historiske og politiske strukturer, og formet av det. Samtidig ville han vise at når denne forståelsen var på plass, kunne det åpne seg nye muligheter for handling og forståelse som faktisk gjorde at folk i større grad satt i førersetet av sitt eget liv.

2 Sara Ahmeds bok The promise of happiness (2010) er en sylskarp kritikk av hvordan lykkeretorikk kan bidra til undertrykking, særlig av marginaliserte grupper. Barbara Ehrenreich sin velskrevne og morsomme bok Smile or die (2009) tar et oppgjør med overdrevne forventninger om positivitet. I Norge har Ole Jakob Madsen (2020) skrevet kritisk om innføring av livsmestring i skolen, med en lignende kritisk brodd.

C.W. Mills berører dermed en kjerne i denne bokas prosjekt, et forsøk på å bygge bro mellom det individuelle i lykkeforskningen og det strukturelle i samfunnsvitenskapen.3

Der lykkeretorikken er for mye opptatt av individet, mener jeg at mange av lykkekritikerne misforstår strukturene. Strukturene er ikke bare noe som hindrer oss, men også noe som lar oss handle. Med andre ord: Strukturer trenger ikke å være tvingende for oss mennesker, men de er mer eller mindre førende. De er ikke helt utilgjengelige for oss mennesker, men er noe som vi som individer kan være med å forme over tid. Jeg håper denne boka kan vise at sosiologisk fantasi fortsatt er en inspirasjon til alle som forsøker å forstå menneskets plass i verden, samfunnet og i vårt eget liv.

Den britisk-australske kjønnsforskeren Sara Ahmed reflekterer over denne tosidigheten med utgangspunkt i det engelske munnhellet «a path well trodden» (Ahmed, 2006, s. 554). Hun påpeker at en sti som går over et landskap, i utgangspunktet er skapt av at folk har gått der. Når nok folk har gått en sti, blir stien bredere, og det blir enklere å gå fra A til B. Samtidig ligger det en føring i at folk som ikke tenker seg om, gjerne følger stien selv om det kanskje finnes raskere veier gjennom terrenget. «Lines are both created by being followed, and followed by being created» skriver Ahmed (2006, s. 555). For Ahmed er den opptråkkede stien et bilde på heteroseksualiteten. Men stien trenger ikke være tvang. Noen finner fram til små tråkk eller vandrer gjennom landskapet utenfor stien, enten av nødvendighet eller fordi de finner glede i det. For Ahmed er det å finne andre linjer i landskapet enn den oppgåtte stien et bilde på en skeiv orientering i verden. Stien illustrerer hvordan menneskelige handlinger og vaner skaper strukturer i verden rundt oss. Noen analyser kan her vektlegge hvordan stien hjelper folk å gå fra A til B, og andre analyser kan belyse alle stedene stien unngår, og som forblir vanskelige å nå. Her for-

3 Det er interessant å legge merke til hvordan Mills, en radikal og motkulturell amerikansk sosiolog fra 1950-tallet, foregriper flere av formuleringene som nå ligger til grunn for norsk skoles forståelse av livsmestring.

later Ahmed sti-eksempelet, og teksten hennes handler deretter om hvordan strukturer knyttes til makt, og kan være mer førende eller tvingende enn sti-eksempelet viser. Jeg mener imidlertid at vi kan utvide sti-metaforen. Hvis noen med makt bestemmer seg for ikke å bare gå opp en sti, men bruke ressurser og teknologi på å legge en vei gjennom landskapet, blir strukturene tydeligere og sterkere. Hvis veien går gjennom privat eiendom, med skilt og forbud som påpeker hvor det er lov og ikke lov å gå, er det ikke lenger bare eventyrlyst og originalitet som kreves for å gå utenfor veien, men mot og vilje til sivil ulydighet. Samtidig er veier ikke bare hindringer, de gir også nye muligheter. Eksempelet viser hvordan strukturer former livet vårt, men samtidig også skapes av oss. De kan være tvingende, men de må ikke være det. Vi mennesker er strukturerende vesener. Å være mot sosiale strukturer er meningsløst. Enhver struktur vil gjøre noen handlinger, noen liv, lettere, mens andre blir vanskeligere. Det betyr ikke at alle samfunnsstrukturer er like bra, men det betyr at å påpeke at noe er «strukturelt», ikke i seg selv er en kritikk. En ytterligere konsekvens av dette struktursynet er at urettferdighet og eksklusjon er noe vi aldri blir helt kvitt. Urettferdighet og eksklusjon kan dempes, fordeles, endres og reduseres, men enhver måte å innrette samfunnet på vil ha slagsider. Dette er et element jeg kommer tilbake til flere ganger i boka – vi kan kalle det verdens iboende bedritenhet. For meg er dette en oppfordring til alltid å forsøke å gjøre ting bedre, ikke perfekt. Det er en advarsel mot reinhetsfantasier av alle slag.

La oss ha både Ahmed og Mills i bakhodet og se nærmere på eksempelet med arbeidstakeren som føler seg overarbeidet: Et alternativ til å ty til yoga eller mindfulness for å øke sin indre motstandsstyrke ville være å engasjere seg i fagforeningsarbeid, partipolitikk eller organisasjonsliv. Slik kan man forsøke å gjøre noe med årsakene til et problem heller enn å plastre såret. Det er godt mulig det vil være en bedre strategi for å få et bedre hverdagsliv, og i tillegg vil det være bedre for flere, men også denne løsningen ligger jo på individnivå og utgjør forslag til aktørskap. Jeg er

tilbøyelig til å være enig i at det ofte er vel så konstruktivt med politisk engasjement og kronikkskriving som med meditasjon og personlig motstandskraft, men det første er ikke mindre individualisert enn det andre. Begge har individet som handlingssubjekt. De tar altså utgangspunkt i at det er individer som handler. Utgangspunktet for denne boka er at all handling har individer som handlingssubjekt. Selv når institusjoner «gjør» ting, er det individer som sitter i styremøter og fatter vedtak, eller byråkrater som faktisk sitter i kontorer og iverksetter ting. Forskjellen ligger heller i at politisk virksomhet ikke (i utgangspunktet) har det individuelle selvet som handlingsobjekt. Handlingssubjektet finner du ved å svare på spørsmålet «hvem skal handle?». Handlingsobjektet finner du derimot ved å svare på spørsmålet «hva skal forandres?». Ahmed og Mills minner oss på at strukturene vi omgir oss med, er bygget av individer, og at den overarbeidede arbeidstakerens dilemma ikke er et spørsmål om hvem som skal foreta seg noe, men heller om hvem eller hva som skal endres. Skal arbeidstakeren endre seg selv eller samfunnet? Dette er lett å miste av syne hvis det eneste språket vi har tilgjengelig, snakker om individ og samfunn, eller aktør og struktur. Selv om det er samfunnet som skal forandres, er det faktiske folk som må gjøre jobben.

Jeg er enig med lykkekritikerne i at det individuelle selvet er overprioritert som handlingsobjekt. Når løsningen på en dårlig arbeidssituasjon blir å ta individuelle kurs i stressmestring, eller når klimakrisen blir redusert til individuelle «karbonfotavtrykk», rettes blikket i en retning som plasserer både skyld og forandringsmulighet på feil sted. I denne boka er målet å tone ned oppmerksomheten på individet. Begrunnelsen er delvis at dette allerede er svært godt belyst, og at det jeg kan bidra med, er et sosiologisk blikk som peker i en annen retning. Det betyr ikke at det alltid er galt å tenke på hvordan man kan endre seg selv. Det kan hende at selvet som handlingsobjekt gjør en gjesteopptreden eller to også i denne boka.

Å legge vekt på individet som handlingssubjekt betyr ikke at alle har like mye makt og innflytelse, eller at vi har like mye makt

og innflytelse i alle situasjoner. Noen mennesker, i noen situasjoner, kan handle slik at mange andre blir påvirket. Dette er individer og roller med makt i samfunnet. Andre lever et liv der det er vanskelig å se hvordan egne handlinger og valg gjør en forskjell. Å oppleve at livet er utenfrastyrt, er en krevende situasjon å være i, både praktisk og meningsmessig (Verme, 2009). Utgangspunktet mitt er at vår påvirkning på hverandre er universell og samtidig skjevt fordelt. Med «universell» mener jeg at vi alle påvirker hverandre. Med «skjevt fordelt» mener jeg at noen påvirker andre mer. At noe er allmennmenneskelig, betyr ikke at det er likt: Alle mennesker er sårbare, men noen er mer sårbare. Vi lever alle sammen med andre mennesker, og våre handlinger er koblet sammen med andres liv, men vi har ulike posisjoner og ulik makt. Lærerens handlinger treffer for eksempel flere enn hva den enkelte elevens handlinger (som regel) gjør. Skolelederen kan, ved noe som er relativt lite energikrevende på individnivå (f.eks. skrive en e-post), påvirke hverdagen til både lærere, andre ansatte, elever, foreldre og andre. De igjen må kanskje bruke ganske mye energi for å påvirke en skoleleder tilsvarende. Påvirkning er gjensidig (både lærer, elev og skoleleder påvirker hverandre), men usymmetrisk (skolelederen påvirker mest, eleven minst).

På tide for samfunnsvitere å bli venner med biologien Lykkeforskningen har sterke biologiske islett. For meg som sosiolog var det en overgang å ta biologiske forklaringer på alvor. Få sosiologer er mot biologiske perspektiver, men de har av flere grunner en veletablert berøringsangst (Bone, 2009). For det første er det en arbeidsdeling, der sosiologiske forklaringer og biologiske forklaringer antas å forklare ulike sider ved verden. Noen biologiske forklaringer blir ofte tatt for gitt som et ureflektert fundament for samfunnsvitere.

For det andre er berøringsangsten en reaksjon på rasistisk og dehumaniserende bruk av vitenskap, pseudovitenskap og vitenskapsretorikk, som fikk sitt verste uttrykk i den såkalt viten-

skapelige rasismen. Etter andre verdenskrig var det derfor høyst forståelig at mange var skeptiske til å bruke biologiske eller naturvitenskapelige innsikter for å belyse samfunnsspørsmål. Det er fortsatt slik at rasistiske og dehumaniserende perspektiver framtrer i et skinn av vitenskapelighet, enten som en bevisst strategi fra rasistiske «forskere» eller som ubevisste overvintringer av gamle og tatt-for-gitte ideer. Den britiske journalisten Angela Saini viser hvordan rasistisk misbruk av vitenskap fortsatt er en relevant utfordring, og kanskje til og med opplever en ny bølge (Saini, 2019).

Saini demonstrerer hvordan vitenskapsretorikk og vitenskapelige institusjoner fortsatt har godt av kritiske blikk. Hun viser at det ikke bare er snakk om råtne epler (selv om de finnes), men også ureflekterte tankemønstre som preger mange vitenskapsmiljøer.

Adam Rutherford er en britisk genetiker og forfatter, og han ga i 2020 ut boka How to argue with a racist. Her legger han fram vitenskapelige og genetiske argumenter mot en rekke sentrale misforståelser om rase og biologi. Hovedpoenget er at menneskeheten er for genetisk mikset og blandet til at det gir mening å snakke om menneskelige raser. Menneskets evolusjon er hverken en fortelling om en framgangsstige eller et tre der tydelige greiner går i ulike retninger. Det er mer som et tett buskas av greiner og røtter som går på kryss og tvers.

På overflaten kan det se ut som om Rutherford og Saini har ulike agendaer. Der Rutherford leverer et biologisk, genetisk og evolusjonært forsvar for antirasismen, er Saini atskillig mer vitenskapsskeptisk. Sainis vitenskapsskepsis er en skepsis til institusjonene og kulturen, og hun er tydelig på at problemene hun påpeker, er uvitenskapelighet, misbruk av vitenskap eller dårlig vitenskap. Hun er ikke skeptisk til vitenskapelig kunnskap som sådan. Å lese biologisk, psykologisk, genetisk, evolusjonær og hjerneforskningsbasert forskning om blant annet lykke har gjort det umulig å holde på mine samfunnsfaglige fordommer om biologiske perspektiver. God biologi innebærer ikke essensialisering av folk og grupper. En mer naturvitenskapelig innfallsvinkel trenger ikke innebære et uhumanistisk, kynisk og «hardt» menneskesyn.

Lykkeforskning – en sosiologs oppdagelsesreise utforsker ulike forskeres forsøk på å forstå hva lykke er og hvordan man oppnår det. Boka er en sosiologisk respons på den voksende interessen for selvutvikling og et samfunnsvitenskapelig bidrag til forskningen på livsmestring.

Forfatteren tar for seg fem tema som lykkeforskningen er samstemt på at kan gjøre oss lykkeligere: fellesskap, bevegelse, natur, oppmerksom tilstedeværelse og ritualer. Funnene fra lykkeforskningen diskuteres så i lys av kritiske samfunnsvitenskapelige perspektiver.

Lykkeforskning er en tverrfaglig bok som retter seg mot studenter i sosiologi og andre samfunnsfag, samt et bredere publikum med interesse for lykkeforskning. Flere av eksemplene er hentet fra skolen, og boka vil være nyttig for de som arbeider med livsmestring og folkehelse, særlig innen samfunnsfag og KRLE.

ISBN