«Jeg har alltid lurt på sammenhenger. Det er nok en medfødt egenskap»
Portrettet
LISA LORENTZEN LISA LORENTZEN (f. 1943) er professor emerita i matematikk ved NTNU, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, i Trondheim. Her har hun i en årrekke undervist på grunnkursene i matematikk ved sivilingeniørutdanningen. Hun har tidligere skrevet bøkene hva er MATEMATIKK (2012) og Kalkulus for ingeniører – kort og godt (2010). Nå er hun aktuell med andre utgave av boken Kalkulus med én og flere variable, skrevet i samarbeid med Arne Hole og Tom Louis Lindstrøm.
Strukturelle skjønnheter Lisa Lorentzen, professor emerita i matematikk, ser knapt noe vakrere enn en enkel og ren ligning. Men i en alder av sytti år, vet hun ennå ikke hva hun skal bli når hun blir stor. TEKST: THOMAS REINERTSEN BERG / FOTO: CAPTURE FOTO V/HEGE LANDRØ JOHNSEN
– Det er jo så mye. Og det er jo så vakkert. Det er ikke alle forunt å se skjønnheten i en ligning som a2 + b2 = c2 eller et tall som pi, hvor desimalene aldri slutter. Lisa Lorentzen er et unntak. For denne professoren er matematiske strukturer det kanskje aller vakreste som finnes, og matematikk et fag nærmest uten grenser. – Man kan tenke seg matematikken som et treningsprogram for å tenke lurt og logisk. Som et verktøy for å løse problemer. Ikke bare innen tekniske fag eller naturfag, også andre fag blir matematiserte med behov for å sammenligne og måle. Men den er også et middel til glede, for det er jo moro med smarte ideer. Så kan man gå mer direkte inn i hva matematikken handler om, og det er da å strukturere og abstrahere. Om du ser strukturen i en prosess eller et problem, er det lettere for deg å skrelle vekk uvesentlighetene og se kjernen. Du kan se at et problem ligner et annet, og at en løsning her gir en løsning der. Det er utrolig hva man kan gjøre med matematikk. Og hun liker å formidle alle tallene, tabellene, funksjonene og formlene. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp hun som skrev hva er MATEMATIKK til Universitetsforlagets «hva er»-serie. – Jeg er privilegert som får arbeide med dette, å være den som får fortelle stadig nye studenter om alt det nydelige ved grunnleggende matematikk. Den er så veletablert og gjennomarbeidet, slik at man lett ser strukturen, og den er lett å skape begeistring for, fordi den er lett å anvende – og det ser studentene. Lorentzens vei til å bli matematikkprofessor var likevel ikke en rett linje fra A til B. Da hun var åtte år, flyttet familien fra Bergen til Trondheim fordi faren, mangeårig professor i kuldeteknikk, hadde fått en stilling på det som den gangen het Norges tekniske høgskole – NTH. Flyttingen og oppvekstmiljøet gjorde at Lorentzen fikk en egenartet dialekt. Skarringen er beholdt, men det går i et slags dannet østnorsk med visse trønderske svingninger. – Vi bodde rett ovenfor høgskolen. Det var et spesielt nabolag preget av mennesker fra hele Norge som hadde flyttet dit av akkurat samme grunn som oss, så vi barn forholdt oss til voksne som snakket alle mulige dialekter og lagde vår egen, en slags barnedialekt, selv om den nok hadde en Oslo vest-dialekt i bunn. Det var jo litt sånn den som var den «normale» den gangen. Men jeg var et rart barn, mimrer Lorentzen.
– Hvordan da? – Nei, jeg var ganske sjenert, og likte ikke å gå på skolen. Jeg gjorde minst mulig lekser. Matematikk var det som gikk greiest, men det gjorde vi jo ikke på skolen. Der var det bare læreren som fortalte hvordan det var, og dagen etter ble vi hørt. Det var bare hjemme og når vi hadde prøver at jeg fikk regne. Lille Lisa var kanskje ikke skoleglad, men undringen og utforskertrangen var det lite å si på. Hun kunne sitte på bussen og lure på hvorfor vanndråpene rant på skrå nedover vinduene. Da de begynte å bruke passere på skolen, lekte hun og laget sirkler utenpå sirkler og fine mønstre. – Jeg har alltid lurt på sammenhenger. Det er nok en medfødt egenskap. Derfor var det kanskje ikke så rart at jeg ble forsker. Det ble matematikk, men det kunne vært noen av de mange andre fagene som drives av en jakt etter sammenhenger. Jeg synes egentlig det virker litt tilfeldig at jeg endte opp der jeg gjorde. I en alder av sytti har jeg ennå ikke bestemt meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor. En stund lurte Lorentzen på om hun skulle bli lærer. Etter å ha forsøkt seg et skoleår på en skole i ei lita bygd, skjønte hun at nei, det skulle hun ikke. – Så hva søren skulle jeg finne på da? Jeg begynte å studere matematikk, for det forekom meg å være et fag man alltid har bruk for. Og så oppdaget jeg at oj, du store min, jeg er jo faktisk flink til noe. Det ante jeg ikke før da. For første gang syntes hun det ble morsomt å gå på skolen. Hun fortsatte med fysikk, kjemi og databehandling, og fikk deltidsjobb som dataprogrammerer ved siden av studiene. – Dette var i datamaskinenes pure barndom – veldig morsomt. Der møtte jeg en arbeidskollega jeg giftet meg med, og ble hjemmeværende husmor. Fire barn fikk hun og mannen. Da barna vokste til og den yngste skulle begynne på skolen, tenkte hun at nå måtte hun gjøre noe annet med livet sitt – men hva? – Kanskje dra tilbake til universitetet for å friske opp det jeg hadde studert? Der møtte jeg Magnus Landstad, som jeg nå deler kontor med, og han sa at jeg ikke skulle friske opp, jeg skulle fortsette. Og det gjorde hun. Hun tror hun var en pest og en plage for alle foreleserne, for hun hadde glemt alle definisjonene og spurte hele tiden: KLARTEKST 1/14
9