ivar alvik • finn arnesen ane sydnes egeland • dag michalsen
om nasjonens forfatning
Festskrift til
OLA MESTAD
Foto: UiO/Terje Heiestad
Redigert av: Ivar Alvik, Finn Arnesen, Ane Sydnes Egeland og Dag Michalsen
om nasjonens forfatning
festskrift til ola mestad på 70-årsdagen
8. desember 2025
Universitetsforlaget
© Aschehoug AS ved Universitetsforlaget, Oslo 2025
ISBN 978-82-15-07540-2
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.
Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
0105 Oslo
www.universitetsforlaget.no
Omslag: ottaBOK
Sats: ottaBOK
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/14
Papir: 90 g Magno Volume
Tabula gratulatoria
AIvar Alvik
Finn Arnesen
John Asland
B
Lars Björne
Herman Bruserud
Karin M. Bruzelius og
Inge Lorange Backer
Hans Christian Bugge
Kirsti Strøm Bull og Hans Jacob Bull
C
Margrethe Buskerud Christoffersen
E
Ane Sydnes Egeland
Heidi Sydnes Egeland
Lisa Mattea Elvevold
Marius Emberland
Svein Eng
Stein Evju
F
Thor Falkanger
Gullik Fjordbo
Per Racin Fosmark
Halvard Haukeland Fredriksen
Katrine Fredwall
Anne Marie Frøseth
GJohan Giertsen
Hans Petter Graver
HBirgitte Hagland
Marit Halvorsen
Simen Hammersvik
Inger Hamre
Hanne Harlem og Sam E. Harris
Hilde Hauge
Johnny Herre
Eirik Holmøyvik
Marianne Jenum Hotvedt
Benedikte Moltumyr Høgberg
Knut Høivik
I
Instituttt for rettsvitenskap ved
Handelshøyskolen, Universitetet i Agder
JStian Øby Johansen
Svante O. Johansson
KAnine Kierulf og Rune Slagstad
Marius M. Kjølstad
Berte-Elen Konow
Knut Kaasen
L
Marit Heier Lajord
Erlend Leonhardsen
Markus Hoel Lie
Tore Lunde
M
Roger Stelander Magnussen
Gert-Fredrik Malt
Gjermund Mathisen
Adele Matheson Mestad
Johannes Hygen Meyer
Dag Michalsen
Peter-Christian Müller-Graff
N
Ernst Nordtveit
Dagfinn Nygaard
Gro Nystuen
O
Petter Omland
P
Willy Pedersen
R
Michael Reiertsen
Henrik Ringbom
Ida Gundersby Rognlien
Erik Røsæg
S
Inger-Johanne Sand
Fredrik Sejersted
Erling og Kirsten Ullbæk Selvig
Beate Sjåfjell
Arvid Aage Skaar
Geir Stenseth
Sigrid Stokstad
Jørn Øyrehagen Sunde
Helge Syrstad
Aslak Syse
Annichen Kongsvik Sæteren
Karl Harald Søvig
TAleksander F. Taule
Amund Bjøranger Tørum
UGeir Ulfstein
V
Christoph Vedder
W
Trine-Lise Wilhelmsen
Vebjørn Wold
Geir Woxholth
Jørgen Aall
Tabula gratulatoria
Innhold
Regler og rimelighet i kontraktsretten ........................
Ivar Alvik
Rysslands två nordiska grannar efter revolutionerna 1917 25
Lars Björne
Takk for skyssen! ............................................ 41
Rettslige aspekter ved skyssvesenet i Norge
Kirsti Strøm Bull og Hans Jacob Bull
Virksomhetskjøp og bakgrunnsretten – særlig om krav til forutberegnelighet og lojalitet ............................... 63
Margrethe Buskerud Christoffersen
Domstoler og demokrati i et endret klima ...................... 87 Om domstolskontroll med statens klimamål etter EMDs dom i
Verein KlimaSeniorinnen mfl. mot Sveits
Ane Sydnes Egeland
Utnyttelse av sand- og grusforekomster i sjøgrunnen 111
Thor Falkanger
Høyesteretts fortolkning av unionsborgerdirektivet i MH-saken – noen kritiske merknader .......................... 120
Halvard Haukeland Fredriksen og Gjermund Mathisen
Nytt mål for nye tankar, det er målsaki det! .....................
Hans Petter Graver
Duke Of Denver In The Dock .................................
Om Dorothy L. Sayers’ Clouds of Witness og engelsk rettshistorie for moro skyld
Marit Halvorsen
Avgiftsgrunnlaget for dokumentavgiften – en tidsreise i Schweigaards spor ..........................................
Simen Hammersvik
Republikk med krone og septer ................................
Det lakoniske monarkiet i Noreg
Eirik Holmøyvik
Grunnloven og regjeringsformen – mulig overgang fra monarki til republikk? .....................................
Benedikte Moltumyr Høgberg
«Suksessiv avtalebinding» i kommersielle
kontraktsforhandlinger? .....................................
Knut Høivik og Amund Bjøranger Tørum
Hur avgör man vilka följder ett prejudikat kommer att få? ........
– exemplet skadeståndsansvar i avtalsförhållande
Svante O. Johansson
Mellom næringsfrihet og næringsfrekkhet. Fichtes
Der geschlossene hanDelsstaat (1800) og linjene videre til Schlegel og Ørsted .......................................
Marius M. Kjølstad
Forsering: Kontraktsregulering og operative utfordringer .......
Knut Kaasen
Noko om innsyn i offentlege selskap ...........................
Marit Heier Lajord
Fra Robberstad til Mestad: Indre og ytre rettshistorie ........... 315
Dag Michalsen
European Integration Potential of Crises? 333
Peter-Christian Müller-Graff
Om innføringa av det moderne eigedomsomgrepet i Noreg ......... 352
Ernst Nordtveit
Fosen-saken, urfolksrettigheter og klima ....................... 375
Gro Nystuen og Adele Matheson Mestad
Da sosiologien vokste ut av jusen 395
Willy Pedersen
EFTA-domstolens settedommere ............................... 409
Michael Reiertsen
Den uregjerlige ............................................. 422
Bernhard Dunker som regjeringsadvokat 1859–1870
Fredrik Sejersted
Havet gjev og havet tar ....................................... 443
– Vrakgods og skipsforlis på Vestlandet på 1600- og 1700-talet
Jørn Øyrehagen Sunde
Tvungent betalingsmiddel – pengehøyhet, bakgrunnsrett og forbrukervern .............................................. 455
Helge Syrstad
Handel og investeringer på okkupert palestinsk territorium ....... 473
Geir Ulfstein
Innhold
Forsikring av «plutselig skade» – begrep og alternativer ...........
Trine-Lise Wilhelmsen
Finnes det ikke urimelige vilkår i Norge? ........................
Fraværet av domstolskontroll med urimelige avtalevilkår i forbrukersaker
Vebjørn Wold, Petter Omland og Johan Giertsen
Bibliografi over Ola Mestad ..................................
Utarbeidd av bibliotekar Inger Hamre
480
498
508
Forord
Ved Nordisk institutt for sjørett har det ikke vært noen fast praksis at professorene æres med et festskrift. Men det er enkelte som ikke lar seg passe helt inn i vanlige konvensjoner, og Ola er blant dem. Med sin brede forankring i det norske rettsvitenskapelige miljøet utenfor instituttet, herunder rettshistoriemiljøet ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, syntes vi at Ola måtte få et festskrift. Bidragsyterne til dette festskriftet er blant Olas venner og nære kollegaer gjennom et langt liv i rettens og rettsvitenskapens tjeneste. Deres ulike bidrag viser på en god måte spennvidden i Olas faglige interessefelt. Vi takker dem alle. Vi vil også rette en takk til Inger Hamre, «universitetsbibliotekar emerita» ved Europarettsbiblioteket og avdeling for energi- og ressursrett på Nordisk institutt for sjørett, som har utarbeidet Olas bibliografi til dette festskriftet. Videre vil vi takke kontorsjef Bente Lindberg Kraabøl som har fungert som sekretær og holdt orden på det administrative rundt utarbeidelsen av festskriftet. Sist, men ikke minst, fortjener Universitetsforlaget ved Ingrid Thorkildsen og Gunhild Eide vår store takk for velvillig, og tålmodig, redaksjonell støtte.
Oslo, 23. juni 2025
Ivar Alvik, Finn Arnesen, Ane Sydnes Egeland og Dag Michalsen
Ola Mestad 70 år
Da vi fire redaktørene begynte å planlegge dette festskriftet, fant vi fort ut at vi trengte et kodenavn. For Ola skulle jo ikke vite om at han fikk et festskrift, og alle fire fikk vi rett som det var Ola inn på kontoret. Da kunne vi ikke ha e-poster og teams-rom blinkende med «festskrift Ola Mestad» på skjermen. Ane foreslo umiddelbart Poseidon –havets guddom i gresk mytologi. Det kunne være et passende navn for å ære en av de høyere ånder ved Nordisk institutt for sjørett. Nå er det nok ikke så mange som vil forbinde Ola med sjørett, selv om mye av den mer praktiske jussen Ola har vært opptatt av har med sjø og hav å gjøre, herunder petroleumsretten og i den senere tid havbruksretten. Men Olas faglige interesser (for så vidt i likhet med instituttet selv) strekker seg langt utenfor det våte element. Blant instituttets tradisjonelle områder er det ressurs- og petroleumsretten, kontraktsrett og internasjonal økonomisk rett, herunder EU/EØS-retten, som har vært Olas felter. Men Olas krefter har ikke bare, og kanskje heller ikke primært, vært instituttets tradisjonelle kjerneområder forunt. Statsretten og rettshistorien har, hver for seg og i kombinasjon, utgjort mye av Olas forskning. Til sammen har alt dette gitt ham en anerkjennelse og respekt på tvers av fagmiljøer og profesjoner som er få andre til del.
Når Ola nå runder de 70, har han en ualminnelig variert og imponerende yrkeskarriere bak seg, både som universitetslærer og rettsvitenskapsmann, men også som advokat og dommer. Ola var ferdig utdannet jurist i 1984. Allerede i studenttiden ble han tilknyttet Nordisk institutt for sjørett og Institutt for offentlig rett som vitenskapelig assistent. Olas utferdstrang og tidlige interesse for rettshistorie førte ham til et formende forskningsopphold i München i 1984–1985 der han forsket på aksjeselskapets historie. Den samme utferdstrangen har senere tatt ham til blant annet Cambridge, New York og Berlin. Verdensborgeren i Ola har gitt ham evnen til å plassere norske temaer i en større sammenheng, og selvfølgelig på nynorsk.
Ola leverte sin lisensiatavhandling om «Statoil og statleg styring og kontroll» i 1985. Fra 1988 til 1990 var han stipendiat ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, hvor han arbeidet med det som skulle bli doktoravhandlingen «Om force majeure og risikofordeling i kontrakt». Avhandlingen ble publisert i 1991 og forsvart for doktorgraden ved Det juridiske fakultet UiO året etter. Selv om stipendiattiden var i Bergen, hadde Ola hele tiden en tilhørighet til Nordisk institutt for sjørett, og fakultetet i Oslo. Om arbeidet med avhandlingen skriver Ola selv i forordet: «Sjølv
Ola Mestad 70 år
om boka stort sett er skriven i Bergen, har eg heile tida hatt nær kontakt med Nordisk Institutt for Sjørett i Oslo, der eg i det meste av tida hadde permisjon frå mi stilling. Det åndelege miljøet boka er blitt til i, må i stor grad seiast å vere Sjøretten (...).»
Fra 1990 var Ola advokat og partner i advokatfirmaet BAHR, hvor han var en sentral advokat som var involvert i flere av de største sakene i en viktig periode for olje- og gassnæringen i Norge. I 2000 vendte han igjen tilbake til universitetet og fakultetet, som professor tilknyttet Senter for europarett og Nordisk institutt for sjørett. I 2006 og 2007 var han leder for Senter for europarett, og fra 2017 til 2021 instituttleder ved Nordisk institutt for sjørett.
Ola har hele tiden hatt mange og innflytelsesrike verv utenfor universitetet, blant annet som leder for Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland fra 2010 til 2014 og for OECDs kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv fra 2015 til 2018. Siden 2006 og frem til juli 2025 har Ola vært Norges adhocdommer ved EFTA-domstolen, hvor han har vært dommer i flere store og betydningsfulle saker. Han er også en mye brukt voldgiftsdommer. Som aktiv målmann har Ola hatt flere viktige verv, bl.a. som styremedlem og styreleder av både Litteraturselskapet og Stiftelsen Det Norske Samlaget. Han fikk i 2011 Juristmållagets målpris. Han har også vært styreformann i Dag og Tid og styremedlem i Aschehoug forlag, medlem i redaksjonsrådet i Samtiden, og han satt i styret for markeringen av Ibsen-året i 2006. Ikke minst var han leder for Forskningsrådets forskningssatsing til Grunnlovsjubileet i 2014.
Om spennvidden i Olas yrkeskarriere og ulike verv er imponerende, kan den likevel vanskelig måle seg med spennvidden i hans vitenskapelige produksjon og interessefelt. Fra lisensiatavhandlingen om petroleumsrett og doktorgraden om kontraktsrett, har Olas forskning senere spredt seg ut til ulike felter som EU/EØS-rett, statsrett, internasjonal handels- og investeringsrett, menneskerettigheter, herunder særlig selskapers ansvar for menneskerettigheter, og energi- og klimarett. Et gjennomgående trekk er at mye handler om juss som rammebetingelse for økonomisk virksomhet, ressursforvaltning og næringsregulering i vid forstand. I tillegg til dette er rettshistorien et selvstendig og definerende element ved Olas rettsvitenskapelige virke. Ola vil nok kanskje ikke selv oppfatte seg som rettshistoriker først og fremst, men han har skrevet flere faghistoriske arbeider, og rettshistorien og historiens betydning er en gjennomgangstone også i Olas øvrige arbeider. Med den monumentale, historiske kommentarutgaven til Grunnloven, som kom ut i 2021, har han satt dype spor. Et av Olas særtrekk som forsker og rettsvitenskapsmann er nettopp det originale samvirket mellom det aktuelle og det evige, nåtid og fortid, teori og praksis, som gjør at det ikke er så lett å plassere ham i bås. I det hele tatt preges Olas forskning og faglige interesser av det kontinuerlige samvirket mellom økonomiske, rettslige og historiske perspektiver.
Ola Mestad 70 år
Som universitetsprofessor er lærerrollen en helt sentral del av jobben. For Ola har vi inntrykk av at denne kontakten med studentene har vært og er en sann glede og drivkraft. Og Ola har vært en overmåte populær foreleser og kursholder blant studentene. Dette har kommet til uttrykk formelt, ved tildeling av undervisningsprisen, reelt, gjennom godt oppmøte fra studentene, og visstnok også anonymt, på Jodel. Ola kunne undervist i det meste, men det er nok særlig i kontraktsretten studentene har blitt kjent med Ola. Olas evner som formidler gjør også at han har vært og er en etterspurt foredragsholder, om et mangfold av temaer som går langt utover det rettsvitenskapelige.
For oss som har Ola som nær kollega, og hvor to av oss også har hatt ham som veileder, er det likevel inspiratoren – det smittende humøret og nærværet, og de alltid originale innsiktene, og vinklingene på ting – som fremfor alt er Ola. I et intervju med studentavisen Stud.Jur for mange år siden sa Ola om seg selv at han nok oppfattet seg som ganske «kvikk» da han var yngre. Umiskjennelig ubeskjedent, men fortsatt riktig så presist. Selv om han nå i alle fall er blitt middelaldrende, er det fortsatt noe ungdommelig «kvikt» ved Ola. Som samtale- og diskusjonspartner kan han ta fatt i en famlende idé eller tanke, og sende den tilbake med en original vinkling som man ikke selv hadde sett eller tenkt på. Dette er vi ganske sikre på at alle som kjenner Ola vil nikke gjenkjennende til. Ola er den som de som står fast i en tankerekke eller et forskningsprosjekt går til, eller blir sendt til, for å få nytt momentum og inspirasjon. Han er en av fakultetets siste skanser for forskningsprosjekter som trues av havari. Mangt et forskningsprosjekt som har trengt en nødhavn har funnet den hos Ola.
Olas innsats som rettsvitenskapsmann kan altså ikke bare måles på hans egen forskning, selv om den er betydelig nok. Ola er også en fantastisk veileder og fødselshjelper for andres forskning. Alle som har vært gjenstand for Olas veiledning, enten det er som vanlig student, vit.ass., doktorgradsstipendiat eller kollega, vet at Ola er opptatt av at et forskningsarbeid må ha noe «stilig» ved seg. Teksten må fenge. Man må skille gullet fra gråsteinen. For å sitere fra en av redaktørenes bidrag i denne boken: «Rådet om å ‘be Ola se på det’ gis ofte til den som ønsker å løfte en tekst fra noe det er kjedelig å lese til noe det er kult å ha skrevet.» For å sitere Ola handler dette noe om at en rettsvitenskapelig tekst skal ha «motsatt dramaturgi av en kriminalroman, morderen skal røpes på første side». Eller, et annet sitat, man må «lufte spagettien». Tekstens poenger må skilles fra hverandre og gjøres tilgjengelige for leseren. Det «stilige» handler imidlertid ikke bare om at også rettsvitenskapelige tekster bør ha noen litterære kvaliteter, en nerve og dramaturgi. I Olas blikk for det stilige ligger også en dypere tanke om hva rettsvitenskap er, bør og kan være. En rettsvitenskapelig tekst kan ikke bare være en flat redegjørelse for regler, den må ha en idé eller «ånd», noen
Ola Mestad 70 år
originale innsikter eller i alle fall en original vinkling eller problemstilling, som gir teksten et løft over det vanlige juridiske «gnidderet».
For Ola er rettsvitenskapen altså en åndsvitenskap, og han ser nok seg selv i en slik tradisjon som går langt utover det rettsvitenskapelige, og som også manifesterer seg i kunst, kulturliv og samfunnsliv. Ola er vel bevandret i europeisk åndshistorie og rettsvitenskap, men det er nok likevel den særnorske åndstradisjonen som springer ut av den unge norske nasjonens unnfangelse, fødsel og oppvekst i tiden før og etter 1814 som står Ola nærmest. Vi ser dette i Olas mange engasjementer utenfor jussen, i kulturliv og målsak, men også i hans interesse for og betydelige bidrag til norsk forfatningshistorie.
Det er altså en ungdommelig og vital 70-åring som nå går av for aldersgrensen. Og heldigvis er det ingen tegn til at jubilanten har tenkt å trappe ned. Det er alle vi andre glade for. Vi ser frem til det som kommer. Gratulerer med dagen, Ola!
Regler og rimelighet i kontraktsretten
Ivar Alvik*
1 Innledning
Blant Olas mange juridiske interessefelter har et av de vedvarende og stadig tilbakevendende vært temaene oppfyllelseshindringer og kontraktsrevisjon. Mer overordnet: forholdet mellom kontraktsfrihet og likevekt i kontraktsforhold.1 Og de som kjenner Ola vil heller ikke la seg overraske av at han har interessert seg for nettopp dette kontraktsrettslige temaet. Det er kontraktsrettens urproblem vi her står overfor, som går som en dyp strømning i kontraktsrettshistorien, og spenner mot hverandre ulike retts- og rettferdighetsidealer sammenfiltret langt nede i dybdene av kontraktsbegrepet. En avtale er både løfte og gjensidighet; både partsautonomi og likevekt. En velfungerende økonomi forutsetter tillit til at inngåtte kontrakter vil bli oppfylt. Men det man mottar, bør også stå i forhold til det man yter. Kontrakten som viljesakt og grunnlag for tillitsbasert innrettelse, står mot likevektstanken, det Aristoteles kalte utvekslingsrettferdighet (eller «likevektsrettferdighet»).2
En tendens i norsk kontraktsrett i de senere år, har vært at dette hensynet til likevektsrettferdighet langt på vei likestilles med et krav til konkret rimelighet forankret i avtl. § 36. Og vi ser at nokså ulike kontraktsrettslige spørsmål nå ofte løses med utgangspunkt i generalklausulens fleksible rimelighetsstandard, istedenfor fastere regler. Dette er senest eksemplifisert ved den nylige høyesterettsdommen i HR-2025251-A. Saken gjaldt et spørsmål om villfarelse og opplysningsplikt, som man kunne tenkt aktualiserte regelen om uredelig fortielse av opplysninger i avtl. § 33, men hvor Høyesterett i stedet anvendte avtl. § 36. I det følgende gjør jeg meg noen mer overordnete kritiske refleksjoner rundt denne dreiningen mot rimelighet i kontraktsretten. Nærmere bestemt skal jeg reflektere litt rundt forholdet mellom kontraktsfrihet,
* Professor ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo. Artikkelen er fagfellevurdert.
1 I tillegg til doktoravhandlingen, Om force majeure og risikofordeling i kontrakt, Universitetsforlaget 1991, kan særlig nevnes følgende arbeider: Ola Mestad, ‘Kontraktsrevisjon. Læra om brestande føresetnader og forholdet til avtalelova § 36’ Jussens Venner, Vol. 57 (2022) s. 240–271; og et foreløpig upublisert manus om kontraktsrevisjon i historisk lys, Ola Mestad, ‘Kontraktsfridom og kontraktsrevisjon frå norske lov 1687 til avtalelova § 36’.
2 Aristoteles, Etikk (også kalt Den nikomakiske etikk), i oversettelse av Arnfinn Stigen, Gyldendal 3. utg. 1999, s. 47 og s. 48 flg. Og jf. også Torstein Eckhoff, Rettferdighet ved utveksling og fordeling av verdier, Universitetsforlaget 1971, s. 38 og s. 58 flg.
Ivar Alvik
gjensidighet/likevekt, og rimelighet, med utgangspunkt i Aristoteles’ grunnleggende rettferdighetsteori. Et hovedsynspunkt er at både domstoler og juridisk teori i større grad bør se det som et mål å identifisere fastere regler for ulike typesituasjoner.
Utgangspunktet er situasjonen der en kontrakt av ulike grunner er kommet til å fremstå ugunstig og ubalansert for den ene part i favør av den annen. Slik ulikevekt i kontraktsforholdet kan skyldes mange ulike ting. Kanskje den ene part allerede når kontrakten inngås vet noe den annen part ikke vet – rederiet hvis aksjer selges har mistet sitt eneste skip i et forlis. Eller en part kan være helt avhengig av ytelsen den annen part tilbyr, noe som gir en mulighet til å kreve en svært høy pris. Den som har monopol på vannforsyning i et ørkenområde, har en gunstig forhandlingsposisjon. Eller for å sitere avtalelovens forarbeider (som Ola i sitt upubliserte manus om kontraktsrevisjonshistorie treffende kommenterer «smaker av nikkersadel»);3 «en forkommen og forsulten turist indgaar paa at yde en enorm betaling til en sætereier for nogen livsfornødenheter».4 Alternativt kan det være at begge parter går ut fra at ting forholder seg på en bestemt måte, og så viser det seg at situasjonen var en helt annen – maleriet som selges som en billig kopi viser seg å være en ekte Munch. Eller det kan være utviklingen etter kontraktsinngåelsen som tar en helt uforutsigbar og uventet retning. Pandemirestriksjoner gjør at butikker og restauranter må stenge og står uten inntekt mens leieutgiftene fortsatt løper. Men situasjonen kan også være at en part med optimistisk pågangsmot har innlatt seg på en risikabel avtale i en situasjon med mye usikkerhet. Eller den aktuelle parten kan ha tilbudt en fantasipris, fordi han har et sterkt personlig ønske om å skaffe seg en gjenstand eller ytelse som den annen part svært lite gjerne vil skille seg av med. Avtalen som kan fremstå urimelig, er ikke alltid det når man ser nærmere på partenes forutsetninger ved avtaleinngåelsen.
Kontraktsretten, slik den har blitt utviklet fra Romerretten og frem til i dag, har funnet frem til én helt sentral tankefigur for å håndtere disse spørsmålene – prinsippet om kontraktsfrihet, og det forbundne utgangspunkt at hver part både må ivareta og står fritt til å forfølge sine egne interesser. Hensynet til likevekt ivaretas når vi antar at partene selv er nærmest til å vurdere balansen mellom ytelsene i kontraktsforholdet og den fremtidige risiko de løper. Men denne likevektstanken bygger på et vesentlig premiss: kontrakten må være inngått innenfor rammene av visse grunnleggende krav til ærlighet, redelighet og «fair play». Og dette er også utgangspunktet som springer en i øynene ved lesing av avtalelovens tradisjonelle ugyldighetsregler. En inngått kontrakt er bindende, med unntak for visse forholdsvis snevre, og klart avgrensete, typesituasjoner.
3 Note 1 over.
4 Ot.prp. nr. 63 (1917), Specielle motiver, s. 72.
Regler og rimelighet i kontraktsretten
Tvang, svik, åger/utnyttelse, synbar villfarelse om avtalens innhold («erklæringsvillfarelse»), og uredelig utnyttelse av villfarelse hos den annen part om omstendigheter som man selv er kjent med, fører til ugyldighet. Men ellers har kontraktsfriheten vidt spillerom. Det samme utgangspunktet om at frivillig inngåtte avtaler skal holdes finner vi også ellers i kontraktslovgivningen, særlig representert gjennom ansvarsregler med et snevert unntak for ekstraordinære og uforutsigbare oppfyllelseshindringer. Et tradisjonelt utgangspunkt var den romerrettslige umulighetslæren,5 etter hvert læren om force majeure som Ola behandlet i sin doktoravhandling,6 og hvis arvtager i norsk rett i dag er det såkalte kontrollansvaret.7
Mot en slik «regelbasert» tilnærming står imidlertid også en annen og alternativ strømning i kontraktsretten, som fremhever hensynet til balanse og rimelighet. Sitt fremste ankerpunkt har denne strømningen i dag i den såkalte «generalklausulen» i avtalelovens § 36.8 Men selv før generalklausulen ble vedtatt i 1983, var det ikke noen fremmed tanke at det ved siden av slike fastere «spilleregler» for utfoldelse av kontraktsfriheten som vi har vært inne på, også var rom for en viss rimelighetssensur av kontrakter og kontraktsvilkår.9 For eksempel hadde det lenge fulgt en viss sensuradgang fra regelen om lov og ærbarhet i NL-5-1-2, og fra slutten av 1800-tallet fikk man egne revisjonshjemler i deler av spesiallovgivningen, for eksempel en regel i sjøloven om revisjon av avtaler om bergelønn.10 I den kontinentaleuropeiske romerretten hadde man lenge hatt regelen om læsio enormis, som innebar at selgeren kunne heve en kjøpsavtale der avtalt pris var under halvparten av «rimelig pris».11 Og i tillegg hadde man tradisjonelt regler om maksimal rente ved pengelån. Begge regler hadde som formål å forhindre at noen utnyttet sin posisjon til å skaffe seg urimelige fordeler. Ågerregelen i avtaleloven § 31, som vi allerede har vært inne på, kan for så vidt ses som en utløper av denne tradisjonen.12 Men det ligger en ikke ubetydelig
5 Zimmermann, The Law of Obligations: Roman Foundations of the Civilian Tradition, Oxford University Press 1996, s. 783 flg.
6 Mestad (1991).
7 Se generelt Anders Mikelsen, Hindringsfritak: det såkalte kontrollansvaret i kjøpsloven § 27, Gyldendal 2011.
8 I tillegg kan også nevnes EUs forbrukeravtaledirektiv om urimelige kontraktsvilkår, Direktiv EF/93/13.
9 Her bygger jeg i stor grad på jubilantens upubliserte manus om kontraktsrevisjonshistorie, jf. note 1 over.
10 Ibid.
11 Ibid.
12 Ot.prp. nr. 63 (1917), Specielle motiver, s. 71 flg.
Ivar Alvik
moralsk dom i selve ågerbegrepet, som gjør at terskelen for anvendelse er høy.13 Domstolenes «skjulte» rimelighetssensur gjennom tolkning var dermed i praksis den viktigste formen for innholdssensur.14 Og i forlengelsen av dette har også den alminnelige forutsetningslæren gitt et visst grunnlag for innholdssensur, med utgangspunkt i betraktninger rundt hva som kan anses som rimelige og naturlige forutsetninger i den enkelte kontrakt.15 Også innholdssensur basert på rimelighet har altså en lang kontraktsrettslig tradisjon bak seg.
Spørsmålet jeg skal se nærmere på i det følgende er hvordan disse to tradisjonelle strømningene i kontraktsretten kan og bør balanseres mot hverandre, i lys av de to kontraktsrettslige grunnhensynene som er skissert over; hensynene til kontraktsfrihet og gjensidighet/likevekt. Jeg begynner med noen refleksjoner rundt hva vi bør forstå med rimelighet, blant annet med utgangspunkt i Aristoteles’ rettferdighetsteori (punkt 2).
Deretter ser jeg nærmere på og kritiserer noen utvalgte høyesterettsdommer, der avtl. § 36 anvendes på typesituasjoner som også kunne aktualisert fastere regler (punkt 3).
Til slutt kommer noen avsluttende refleksjoner (punkt 4).
2 Kontraktsfrihet, likevektsrettferdighet og rimelighet i kontraktsretten
Kravet etter avtl. § 36 til at en avtale må være rimelig er åpenbart forbundet med hensynene til likevekt og gjensidighet som er introdusert over. Man sier gjerne at mens de klassiske ugyldighetsreglene skal legge til rette for at kontraktsfriheten kan utfolde seg på nogenlunde like og rettferdige vilkår, oppstiller rimelighetsstandarden også, og kanskje primært, visse krav til resultatet – til avtalens innhold.16 Spørsmålet er likevel om det kan oppstilles noen så klar motsetning mellom krav til tilblivelsen og avtalens innhold.
13 Ågervirksomhet var for eksempel straffbart under den gamle straffeloven av 1902 §§ 295–296.
14 NOU 1979: 32, s. 22.
15 Jf. for så vidt den berømte formuleringen om vurderingstemaet etter forutsetningslæren hos Augdahl, Den norske obligasjonsretts almindelige del, Aschehoug 1984, s. 147: «Hvad norsk rettspraksis stort sett (og uansett all teori) har latt være avgjørende, er i virkeligheten dette: hvad er in concreto det rimelige og rettferdige, enten at forutsetningen tillegges relevans, eller at der sees bort fra den.»
16 Jf. Ot.prp. nr. 5 (1982–1983) s. 9: «Mens det karakteristiske for flertallet av avtalelovens ugyldighetsregler altså er mangler ved måten avtalen er blitt til på, tar den foreslåtte generelle lempingsregel primært sikte på en ren innholdssensur av resultatet av avtalen.»
Regler og rimelighet i kontraktsretten
Som vi allerede har vært inne på, kan likevektshensynet ses både som en motvekt til, og som å bestå i et nokså komplekst samspill med, kontraktsfriheten. Denne innsikten går helt tilbake til Aristoteles, som skilte mellom to grunnleggende former for rettferdighet: fordelingsrettferdighet og utvekslingsrettferdighet (som er det samme som jeg her kaller likevektsrettferdighet), og som igjen er noe annet enn rimelighet (som jeg kommer tilbake til nedenfor). Mens fordelingsrettferdighet handler om fordeling av goder i et fellesskap, handler utvekslingsrettferdighet om gjensidighet og likevekt i samhandlingen mellom personer. Når en ytelse utveksles for en annen, bør ytelsene ha lik eller proporsjonal verdi («like for like»). Dette reiser spørsmålet om hvordan man kan bedømme likheten mellom ulikeartede ytelser. Der den ene ytelsen er penger, er dette et spørsmål om «riktig» eller «rimelig» verdi eller pris. Men fordi verdi i stor grad handler om personlige preferanser, har man, heller ikke ifølge Aristoteles, noe annet mål enn etterspørselen, altså hvem som på ellers like vilkår er villig til å betale den høyeste pris.17 Vi er altså tilbake til kontraktsfriheten i det vi i dag ville kalle et velfungerende marked. En ting eller en ytelse er verdt det noen er villig til å betale for den:
«I egenskap av målestokk gjør pengene varene sammenlignbare og utligner dem mot hverandre. For det ville verken ha eksistert fellesskap om det ikke fantes byttehandel eller byttehandel om det ikke fantes likhet, og heller ikke likhet om det ikke fantes sammenlignbarhet. I virkeligheten er det umulig å gjøre så forskjellige ting sammenlignbare, men med henblikk på etterspørselen er det mulig i tilstrekkelig grad. Derfor må det finnes en enhet, bestemt ved vedtekt, som kalles ‘penger’. For det er denne som gjør alt sammenlignbart, ettersom alt måles i penger.»18
Implikasjonen for rimelighetsstandarden er at vi ikke kan konstatere manglende likevekt alene basert på en vurdering av avtalens innhold.19 Det er jo kontraktsfriheten
17 Se også om begrepet «rettferdig pris» i tradisjonen etter Aristoteles, James Gordley, The philosophical origins of modern contract doctrine, Clarendon press 1991, s. 94 flg.; og Odd Langholm, Price and value in the Aristotelian tradition, Universitetsforlaget 1979.
18 Aristoteles, Etikk (jf. note 2 over), s. 52.
19 Dette betyr ikke at det ikke har vært forsøk på å finne et objektivt mål på hva som utgjør en rettferdig pris. Noen har villet ta utgangspunkt i produksjonskostnader, jf. Gordley (1991) s. 95, og Marx’ kapitalismekritikk bygger på en idé om at menneskelig arbeid utgjør et objektivt verdimål, se nærmere Arnfinn Stigen, i introduksjonen til Aristoteles, Etikk (note 2 over), s. XLVIII.
Ivar Alvik
(gitt like vilkår, tilstrekkelig informasjon osv.) som er målet for likevekt. Innholdet kan dermed ikke ses atskilt fra hvordan og mellom hvem avtalen kommer i stand.20
Når avtaleloven § 36 sier at det ved vurderingen skal «tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig», kan dette altså ses som et uttrykk for at rimelighetsstandarden krever en nokså sammensatt vurdering. Man kan ikke bare se på avtalens innhold. Ifølge forarbeidene er lempingsregelens viktigste rasjonale å beskytte en svakere part mot faren for misbruk av kontraktsfriheten i forhold mellom ulikevektige parter.21 I dette ligger at avtalens innhold ikke kan vurderes atskilt fra styrkeforholdet mellom partene og avtalens tilblivelse. En avtale som kan fremstå ubalansert til fordel for den ene part er likevel normalt ubetenkelig, hvis den inngås med en likestilt part, som går inn i avtalen med åpne øyne. Men den samme avtalen fremstår med en gang mer problematisk hvis det er tale om et stort og mektig selskap, som utnytter sin markedsposisjon og profesjonalitet overfor en svakere part. Slik sett kan man hevde at den moderne urimelighetsstandarden utgjør en forlengelse av rasjonalet bak den gamle ågerregelen i avtl. § 31. Det er nettopp utnyttelsen av posisjon og omstendigheter for å oppnå en uforholdsmessig fordel som ligger i kjernen av rimelighetsstandardens rasjonale.
Men hvis nå målestokken for urimelighet i en viss forstand er kontraktsfriheten mellom likevektige parter, oppstår spørsmålet om forholdet til slike mer tradisjonelle, fastere kontraktsrettslige regler som vi var inne på over. Også disse har som formål å tilrettelegge for kontraktsfrihet på like vilkår, hindre misbruk, og rebalansere kontrakten der kontraktsfriheten kommer til kort. Dette kan tilsi at forskjellen mellom de
20 Også forarbeidene gir klart uttrykk for dette, se særlig Ot.prp. nr. 5 (1982–1983) s. 32: «Men ved vurderingen av om prisen er urimelig vil man nok kunne trekke inn partenes subjektive forhold. Har den ene part opptrådt klanderverdig, f.eks. ved bevisst å opplyse om uriktig markedspris for å framheve hvor gunstig hans eget pristilbud er, vil dette være et moment av betydning ved vurderingen av om prisen skal anses urimelig. På den annen side vil det tale mot å anse prisen urimelig, dersom kjøper har vært klar over at prisen var høy. Dette er selvsagt hvor den høye pris skyldes kjøperens spesialkrav eller selgerens spesielle status når det gjelder mote- og luksusvarer. Men også ellers vil det være av betydning at kjøperen har kjøpt dyrt med åpne øyne. Særlig gjelder dette hvis han aktivt har gått på en kanskje motvillig selger og fristet med en meget høy betaling. Har imidlertid selgeren utnyttet en monopolsituasjon eller kjøperens avhengighet på en urimelig måte, kan spørsmålet stille seg annerledes. Ved vurderingen av om prisen er urimelig etter lempingsregelen, vil det således etter omstendighetene måtte foretas en mer utpreget totalvurdering, hvor flere momenter kan spille inn og må veies mot hverandre.»
21 Ibid. s. 11: «Det viktigste hensyn bak en generell lempingsregel er å beskytte den svake part i avtaleforholdet mot at den andre part misbruker avtalefriheten ved å utnytte sin sterke avtaleposisjon, sin innsikt og erfaring etc til å skaffe seg urimelige fordeler på den andre parts bekostning.»
Regler og rimelighet i kontraktsretten
fastere reglene og rimelighetsstandarden ligger på et annet plan. Der de førstnevnte gir klare regler som beskytter hensynet til gjensidighet/likevekt og lojalitet i definerte typesituasjoner, kan man se det slik at rimelighetsstandardens rasjonale ligger nettopp i det at den gir en mer fleksibel, og skjønnsmessig, revisjonsadgang.22 Dette reiser igjen spørsmålet om hvordan vi bør se forholdet mellom rimelighetsstandarden og tradisjonelle, fastere regler. Vi kan litt kort og unyansert tenke oss tre ulike tilnærminger. Man kunne tenke seg at rimelighetsstandarden kun gjelder utenfor området for andre, fastere regler. Det vil si at den mer presise regelen innenfor sitt område anses uttømmende å regulere hva som er urimelig. Alternativt kunne vi se det slik at for den typesituasjonen den regulerer gir den faste regelen et utgangspunkt, men supplert av lempingsregelen som et rimelighetskorrektiv i spesielle situasjoner. Mens det tredje alternativet er at vi simpelthen anser de tradisjonelle reglene som langt på vei erstattet av den autonome rimelighetsstandarden. Forarbeidene til avtl. § 36 indikerer at meningen opprinnelig var at bestemmelsen skulle utgjøre et supplerende korrektiv til, men ikke erstatte, de tradisjonelle ugyldighetsreglene:
«Det kan her tenkes tilfelle hvor avtalen kan lempes etter generalklausulen pga bl.a. forholdene ved avtalens inngåelse, selv om tilfellet ikke fanges opp av avtaleloven §§ 28–33, jf avsnitt 5.4 nedenfor. Den foreslåtte nye lempingsregel i avtaleloven § 36 vil således i disse tilfelle kunne bli et direkte supplement til avtalelovens klassiske ugyldighetsregler også innenfor disse reglers eget område om mangler ved tilblivelsen.»23
Dette peker altså mot alternativ 2 over. Når det sies at rimelighetsstandarden kan utgjøre et supplement, må man anta at utgangspunktet fortsatt er de tradisjonelle ugyldighetsreglene (og for så vidt andre kontraktsrettslige regler). For å sette dette i perspektiv kan vi fortsatt hente inspirasjon fra hva Aristoteles skrev om hva rimelighet er:
«Nå skal vi tale om rimelighet (billighet) og det rimelige, hvorledes rimelighet forholder seg til rettferdighet og det rimelige til det rette. Hvis man undersøker dem nærmere later det til at de verken er helt de samme eller er av forskjellig art (…) For selv om det rimelige er bedre enn én form for rettferdighet, er det rett, og det er ikke fordi det er av en annen art at det er bedre enn det rette. Det samme er altså både rett og rimelig, og selv om begge er gode, er det rimelige bedre. Vanskeligheten oppstår ved at det
22 Ot.prp. nr. 5 (1982–1983) s. 12, og 60–61 og se også NOU 1979: 32 s. 40.
23
Ot.prp. nr. 5 (1982–1983) s. 10 (min uthevning).
Ivar Alvik
rimelige er rett, ikke det vedtektsmessig rette, men et korrektiv til det vedtektsmessig rette. Grunnen er at all vedtekt (lov) er almen, men om enkelte saker er det ikke mulig å si noe alment som er rett (…) Og det er selve det rimeliges natur å være et korrektiv til loven hvor den svikter på grunn av sin almene karakter.»24
Mens rett og rettferdighet forutsetter regler og abstraksjon og en orientering mot det generelle, handler rimelighet altså mer om å utgjøre et korrektiv til det generelle, med utgangspunkt i det unike i det konkrete. Rimelighet er for Aristoteles den sunne fornuftens og sindige dømmekraftens korrektiv til abstraksjonen i det regelstyrte og generelle.25 Men i erkjennelsen av det rimelige som et supplerende korrektiv, ligger også en innsikt om behovet for regler. For Aristoteles’ eviggyldige poeng er jo at en rett som bare var basert på rimelighet ikke er rettferdig. Rettferdighet handler om likhet, og siden ingenting er likt eller ulikt i seg selv, også regler og forutsigbarhet. For å si det enkelt; en kontraktsrett hvor forventningen om gjenytelsen i hvert enkelt tilfelle skulle avhenge av domstolens skjønnsmessige vurdering av om den er rimelig, vil ikke være spesielt rettferdig.
3 Anvendelse av rimelighetsstandarden i noen «typesituasjoner»
3.1 innledning
I dette avsnittet skal vi se nærmere på noen eksempler fra høyesterettspraksis, som nettopp ikke preges av noen slik bevissthet om denne balansen mellom fastere regler og rimelighet. Poenget er ikke så mye å kritisere Høyesterett eller de aktuelle dommene som sådan. De avviker antagelig ikke så mye fra rådende oppfatninger av gjeldende norsk rett, og gir slik sett uttrykk for det jeg anser som en mer generell strømning i både rettspraksis og teori; at utviklingen av regler, konsepter og systematikk i noen grad har havnet i skyggen av den programerklæring «om å søke rimelige løsninger»
24 Aristoteles, Etikk, s. 55–56 (min uthevning).
25 Jf. også slik Hans Petter Graver, Rettsretorikk, s. 89, som her synes å bygge direkte på Aristoteles: «Å være rimelig vil si å være villig til å lempe anvendelsen av en lov i det enkelte tilfelle.» I dette ligger ifølge Graver at det gir liten mening å omtale en regel som rimelig (s. 90): «Typetilfellets rimelighet har lite med rimelighet å gjøre, men handler mer om å vurdere utfra rettferdighetsbetraktninger og konsekvensbetraktninger. Når vi sier at typetilfellets rimelighet tilsier at en kontrakt bør tolkes mot den som har utformet den, er det mer snakk om at dette fremmer rettferdighet og tydeligere regler enn om å la nåde gå for rett.»
Regler og rimelighet i kontraktsretten
som man har villet utlede fra avtl. § 36.26 Et mål om å søke rimelige løsninger kan fremstå sympatisk, men er ikke, som Aristoteles påminner oss, nødvendigvis det som best samsvarer med grunnleggende rettferdighetskrav. En side av dette er naturligvis at det er uheldig hvis en uklar rimelighetsstandard skaper tvil om adgangen til å kreve legitime kontraktsrettslige krav oppfylt – vage appeller til rimelighet brukes som unnskyldning for å komme ut av eller trenere oppfyllelsen av en kontrakt som har blitt mer byrdefull enn forutsatt. Men vel så problematisk kan det være at generelle utmaninger av rimelighetsstandarden som en snever unntaksregel (slik den åpenbart må være), tåkelegger vurderingstemaet i typesituasjoner der klare, konkrete grunner tilsier at kontrakten ikke bør kunne kreves oppfylt. I det følgende ser jeg nærmere på særlig to slike typesituasjoner der jeg mener nyere høyesterettspraksis gir eksempler på dette; opplysningsplikt og felles villfarelse om kontraktens grunnlag eller gjenstand.
3.2 opplysningsplikt
En part, som enten bevisst fremkaller eller utnytter en villfarelse hos den annen part for å inngå en fordelaktig avtale, gjør seg skyldig i svik, som har vært en avtalerettslig ugyldighetsgrunn i uminnelige tider, og i alle fall siden romerretten.27 I norsk rett har likevel svik som ugyldighetsgrunn etter avtl. § 30 i praksis falt ut av bruk, fordi grensen for det akseptable i praksis trekkes gjennom den redelighetsstandarden som avtl. § 33 oppstiller. Det avgjørende er om løftemottagers kunnskap gjør at det er uredelig å inngå avtalen (eller i henhold til ordlyden, å gjøre den gjeldende), og redelighetsstandarden har igjen blitt supplert av det som gjerne omtales som visse grunnleggende og ulovfestede krav til lojalitet i kontraktsforhold.28 Avtalen kan dermed være ugyldig selv om vi ikke vil si at den når opp til terskelen for svik.
For typesituasjonen unnlatelse av å gi opplysninger om en vesentlig omstendighet som man selv er eller «måtte være» kjent med, har vi etter hvert fått en ganske fast regel om at avtalen er ugyldig, dersom man i lys av grunnleggende krav til redelighet og lojalitet burde ha opplyst om forholdet.29 Som et alternativ til ugyldighet kan imidlertid misligholdt opplysningsplikt etter kontraktslovgivningen og mer alminnelige regler også gi grunnlag for mangel, og forholdet mellom opplysningsplikt som grunnlag
26 Jf. Viggo Hagstrøms sveipende formulering om avtl. § 36, i hans Obligasjonsrett, Universitetsforlaget, 3. utg. 2021, s. 300: «Bestemmelsens eksistens er et signal – ja, et direktiv – om å søke rimelige løsninger.»
27 Zimmermann (1996) s. 662 flg.
28 Jf. Rt-1995-1460.
29 Se generelt Lilleholt, Kontraktsrett og obligasjonsrett, Cappelen Damm Akademisk 2017, s. 434.
Ivar Alvik
for ugyldighet og mangel er ikke nødvendigvis helt klart.30 I en rekke tilfeller kan det også være noe uklart hvor langt kravene til lojalitet og redelighet rekker. Har man for eksempel opplysningsplikt hvis man finner et maleri av en kjent kunstner eller en verdifull førsteutgave på et loppemarked? Men reglene gir i alle fall en temmelig klar angivelse av hva som skal vurderes. Å spørre om det var uredelig å tilbakeholde opplysningene treffer nok vurderingstemaet ganske godt. Og et slikt redelighetskrav egner seg også godt for videre utpensling og presisering i rettspraksis, for eksempel av hvor langt det rekker i ulike avtaletyper og situasjoner.
Der den ene part har unnlatt å opplyse om forhold han var eller burde vært kjent med som han burde forstått var av betydning for motparten, kan det imidlertid også tilsi at det vil være urimelig å gjøre avtalen gjeldende. Spørsmålet som da oppstår, er hvordan denne vurderingen forholder seg til redelighetsstandarden etter avtl. § 33 (og for så vidt lojalitets- og mangelsreglene etter kontraktslovgivningen og mer alminnelige regler). Den «aristoteliske» tilnærmingen til forholdet mellom fastere regler og rimelighet skissert over, ville antagelig være å først ta utgangspunkt i den mer presise regelen for typesituasjonen, altså å spørre om det var uredelig eller illojalt å tilbakeholde opplysninger man var (eller måtte være) kjent med. Hvis man kommer til at det ikke forelå opplysningsplikt, kan man så spørre om saksforholdets unike karakter likevel tilsier at avtalen er urimelig, hvor utgangspunktet naturligvis må være at det gjelder en høy terskel.31
I den helt nylig avsagte dommen i HR-2025-251-A tar Høyesterett en annen tilnærming. Saksforholdet kort og enkelt forklart gjaldt en avtale inngått mellom de seks opprinnelige gründerne av et teknologiselskap. Fire av disse («selgerne») hadde tidligere blitt kjøpt ut av selskapet, men de hadde ikke fått betaling og det utestod dermed et lån
30 Herman Bruserud, ‘Villfarelse som ugyldighets- og forpliktelsesgrunnlag’ MarIus nr. 401 (2011) s. 23 og s. 52 flg.; og Ivar Alvik, ‘Endringskrav og ugyldighet ved forutsetningssvikt i komplekse tilvirkningskontrakter’ i Hjelmeng (red.), Ugyldighet i privatretten – minnebok for Viggo Hagstrøm, Fagbokforlaget 2016, s. 21–48. Det er også nylig kommet en doktoravhandling fra juridisk fakultet i Bergen, som tematiserer opplysningsplikt og uriktige opplysninger som elementer i et mer omfattende «opplysningsansvar» i kontraktsretten, se Matias Faldbach, Alminnelig obligasjonsrettslig opplysningsansvar og undersøkelsesplikt, ph.d.-avhandling UiB 2025 (foreløpig upublisert, men tilgjengelig hos nasjonalbiblioteket https://www.nb.no/).
31 Et eksempel på en slik tilnærming kan være Rt-1995-1540, der i alle fall flertallet både vurderte og synes å ha ment at det var tvilsomt både om avtalen var ugyldig på grunn av sinnssykdom og opplysningssvikt, men likevel utfra en «samlet vurdering» kom til at avtalen måtte settes til side etter avtl. § 36. Det kan hevdes at det forelå ganske spesielle forhold i denne saken. Boligen som var pantsatt hadde spesiell betydning for kausjonisten på grunn av hennes sinnslidelser. Dermed kunne det hevdes at opprettholdelse av avtalen i den konkrete situasjonen ville hatt spesielt uheldige konsekvenser.
Regler og rimelighet i kontraktsretten
eller en kreditt til to de gjenværende som kjøpte ut de øvrige («kjøperne»). I forbindelse med en plan for refinansiering av selskapet, ble det så inngått en avtale mellom selgerne og kjøperne om at gjelden skulle innfris med et betydelig lavere beløp enn opprinnelig avtalt. Av den opprinnelige kjøpesummen på litt over 40 millioner kroner skulle selgerne nå få betalt litt over 12 millioner kroner. Begrunnelsen var enkelt forklart at sletting av gjelden var en forutsetning for refinansieringen, at alternativet kunne være at selskapet gikk konkurs, og at selgerne i så fall risikerte at de ikke ville ha fått noe betaling i det hele tatt. Kort tid etter at avtalen om endelig oppgjør ble inngått, ble så selskapet solgt for 180 millioner kroner, som i hovedsak ble fordelt mellom de to gjenværende gründerne. Av dette ble de fire øvrige avspist med rundt 12 millioner kroner, langt mindre enn det opprinnelig avtalte beløpet på 40 millioner kroner. Og siden forhandlingene i stor grad pågikk parallelt, var det liten tvil om at de to gjenværende gründerne hadde ganske klare forestillinger om hva selskapet var verdt, da de inngikk avtalen med sine tidligere forretningspartnere om reduksjon og innfrielse av selgerkreditten.
Høyesterett tok utgangspunkt i at det sentrale spørsmålet dette aktualiserte var «om det forelå opplysningssvikt på kjøpernes side, som medførte at selgerne aksepterte å redusere kjøpesummen for aksjene med 70 prosent på uriktige premisser».32 Istedenfor å ta utgangspunkt i avtl. § 33 som man da kunne tenkt var naturlig,33 fulgte imidlertid Høyesterett saksøkernes primære anførsel og tok utgangspunkt i avtl. § 36. Denne tilsa at «[d]et skal gjøres en konkret helhetsvurdering» basert på «vurderingsmomentene (…) angitt i paragrafens andre ledd».34 Spørsmålet om opplysningssvikt ble dermed å anse som ett moment (avsnitt 79) blant andre momenter, herunder at det var tale om en kommersiell kontrakt der forutberegnelighetshensynet står sterkt (avsnitt 73), at terskelen for revisjon på grunn av endrede forhold normalt må være høy (avsnitt 74), at en avtalepart som har påtatt seg en kalkulert risiko selv må bære denne (avsnitt 75), at en part som har gjort en dårlig forretning normalt selv må ha risikoen for det (avsnitt 76), om avtalen er inngått mellom profesjonelle parter (avsnitt 77) og hva som er det nærmere styrkeforholdet mellom partene (avsnitt 78). Mye av den konkrete vurderingen kretset likevel rundt spørsmålet om opplysningsplikt. Førstvoterende fremholdt at kjøperne i lys av forhistorien hadde en «skjerpet kontraktsrettslig lojalitetsplikt» (avsnitt 94 og 107), at det var en ulikevekt mellom partene når det gjaldt hva de hadde av «informasjon og muligheten for å påvirke innholdet av avtalen» (avsnitt 97 flg), og at forholdene ved avtaleinngåelsen måtte ses i lys av tillitsforholdet mellom partene (avsnitt 104–105).
32 Avsnitt 68.
33 Noe førstvoterende også anså var «rettssystematisk (…) nærliggende», jf. avsnitt 69.
34 Avsnitt 72.
Ivar Alvik
Problemet med denne tilnærmingen er at det aldri sies helt klart, eller gjøres noe forsøk på å utpensle, hvilken regel som avgjorde om kjøperne hadde opplysningsplikt i den aktuelle situasjonen. Og det forblir dermed også uklart hvilken betydning opplysningssvikten hadde i forhold til de øvrige angitte momentene i den (angivelige) helhetsvurderingen som ble foretatt, herunder kanskje særlig den etterfølgende utviklingen. Kort og enkelt forklart var situasjonen at de to gjenværende gründerne fikk en svært god pris for selskapet og ble mangemillionærer, mens de altså avspiste sine tidligere forretningspartnere med noen få millioner hver. Hva om avtalens innhold i lys av de etterfølgende omstendighetene ikke hadde vært fullt så ubalansert? Ville avtalen fortsatt vært gyldig om de etterfølgende omstendighetene hadde vært mindre heldige for kjøperne, for eksempel om de bare hadde solgt selskapet for 40, 50 eller 60 millioner? De ville jo i så fall fortsatt hatt god råd til å betale den opprinnelige salgskreditten, men selv ikke sittet igjen med så mye mer. Spørsmålet kan illustrere at en slik relativisering som rimelighetsstandarden legger opp til lett fører inn på gale veier, gitt altså at man ikke først og fremst anser den som et supplerende korrektiv til fastere regler.
Vi ser dette enda klarere når vi sammenholder Høyesteretts dom med tingrettens og lagmannsrettens dom. Først for Høyesterett får vurderingen en helt klar retning mot spørsmålet om opplysningsplikt. Både tingretten (som kom til motsatt resultat av Høyesterett) og lagmannsretten anlegger en mye bredere og skjønnsmessig rimelighetsvurdering, der opplysningssvikten kun er ett blant mange momenter, og der det i all hovedsak er ulikevekten i innhold som tas som utgangspunkt. 35 Man kan dermed lure på om forankringen av vurderingen i avtl. § 36 medførte en ubegrunnet terskel mot å konkludere med ugyldighet.36 Hvis man først kommer til at det foreligger en relevant opplysningssvikt, er jo regelen ugyldighet. Selv om vi altså kan mene at Høyesterett landet på riktig resultat, kan man undres om saken hadde måttet gå gjennom tre rettsinstanser dersom den allerede fra begynnelsen av hadde vært bygget opp tydeligere som et spørsmål om opplysningsplikt.
Også de kjente dommene om salg av strukturerte spareprodukter kan illustrere mye av det samme. Vi kan kontrastere Høyesteretts resonnement i Rt-2012-355 (Lognvik) med Rt-2013-388 (Røeggen). Høyesterett kom i disse to sakene til motsatte resultater i det som langt på vei må kunne karakteriseres som en og samme typesituasjon. Riktignok har nok dette også en del å gjøre med ulikheter i saksforhold og hva som ble anført i de to sakene. Men det er likevel vanskelig å ikke bli slått av at Høyesterett
35 Jf. tingrettens dom av 9. oktober 2023 (TAGD-2023-39937); og lagmannsrettens dom 28. juni 2024 (LA-2023-176116).
36 Se i denne retning kanskje særlig tingrettens dom.
Regler og rimelighet i kontraktsretten
inntok nokså ulike synspunkter på rekkevidden av bankens opplysningsplikt i de to sakene. Mens Høyesterett i den sistnevnte saken la til grunn at når spareproduktet i ettertid viste seg å ha vært temmelig ufordelaktig for sparekunden, tilsa det en skjerpet opplysningsplikt,37 la flertallet i den sistnevnte dommen mer tilbakelent til grunn at «avtaleloven § 36 rammer de urimelige avtalene, ikke de ufornuftige».38
Noen vil kanskje hevde at disse sakene nettopp illustrerer fordelen med en fleksibel og sammensatt rimelighetsvurdering, i det at det var flere momenter sett i sammenheng – skjevheten i innhold kombinert med ulikt styrkeforhold og manglende informasjon –som begrunnet tilsidesettelse av avtalen i den siste saken.39 Men da overser man at dette i bunn og grunn og mer presist like gjerne kunne vært formulert som et spørsmål om bankens informasjonsplikt i lys av disse skjevhetene. Ingen av sakene gjaldt heller veldig spesielle eller unike forhold.40 De gjaldt begge det som kan karakteriseres som en typesituasjon i tiden etter den såkalte finanskrisen; salg av et komplekst investeringsprodukt fra profesjonelle banker og finansinstitusjoner til forholdsvis velstående, men ikke spesielt kyndige privatpersoner, der bankene hadde tatt på seg noe av en dobbeltrolle som både selger og rådgiver, og der markedsutviklingen avdekket nokså klare svakheter ved de markedsførte produktene.41
Man kan dermed spørre om ikke det relevante vurderingstemaet også i disse sakene kunne vært bedre og mer presist angitt nettopp som et spørsmål om rekkevidden av opplysningsplikten i ulikevektige partsforhold, der den ene part inngår en tilsynelatende ufordelaktig avtale.42 Problemet med å se dette istedenfor som et spørsmål om avtalen er urimelig, er at det gir en skjev inngang til hva som skal vurderes. Selve rimelighetsstandarden må klart nok forstås som et forholdsvis snevert og skjønnsmessig rimelighetsunntak fra en klar hovedregel om at avtaler skal holdes, slik flertallet i Lognvik-saken fremholdt. Men som mindretallet innvendte, kunne man også hevde at dette ikke var spesielt treffende som vurderingstema i den aktuelle saken, fordi spørsmålet nettopp var om sparekunden hadde utøvd sin kontraktsfrihet på forsvarlig grunnlag.43
37 Rt-2013-388, særlig avsnitt 123 og 128–129.
38 Rt-2012-355, avsnitt 82. Mindretallet, dommer Endresen, var derimot mer på linje med flertallet i den senere Røeggen-saken, jf avsnitt 86 flg.
39 Jf. for eksempel slik også Rt-1995-1540, som kommentert over i note 31.
40 Jf. slik sett motsatt f.eks. Rt-1995-1540, note 31 over.
41 I Lognvik-saken var det ikke anført at indeksobligasjonen eller låneopptaket som sådan var urimelig, men at kombinasjonen var det, jf. dommen avsnitt 26.
42 Rt-1959-1048 gir et eldre eksempel på en slik tilnærming.
43 Rt-2012-355, avsnitt 139–141.
Ivar Alvik
3.3 felles villfarelse – rt-2014-351
Vi skal i det følgende se nærmere på en noe annen typesituasjon, felles villfarelse om kontraktsgjenstanden, og Høyesteretts og de underordnete domstolenes tilnærming i saksforholdet som ledet frem til dommen i Rt-2014-351. Etter mitt syn gir også denne dommen, og da særlig de underordnete domstolenes tilnærming, en god illustrasjon av hvordan det å ta utgangspunkt i den generelle rimelighetsstandarden lett gjør at man mister av syne det som var eller burde vært det sentrale vurderingstemaet i saken. Et spesielt forhold i denne saken var at det i motsetning til typesituasjonen opplysningssvikt, ikke er, eller var, like opplagt at det gjelder noen helt klar og fast regel for den aktuelle typesituasjonen i norsk rett.
Saksforholdet gjaldt en avtale om overdragelse av fallrettigheter i et vassdrag, der det viste seg at erververen allerede 70 år tidligere hadde fått overdratt de aktuelle rettighetene. Situasjonen var altså ifølge Høyesterett at «avtalen bygger på feil forutsetning om at Hoff hadde rådigheten over fallrettighetene i Simaforsen, og at avtalen var nødvendig for at Helgelandskraft skulle få adgang til utbyggingen av denne delen av vassdraget».44 Spørsmålet var om grunneieren (Hoff) likevel kunne opprettholde sine rettigheter under avtalen. Høyesterett kom til at dette ville være urimelig, og satte avtalen til side på grunnlag av avtl. § 36 utfra følgende betraktning:
«Det helt dominerende trekket ved avtaleforholdet slik det framstår etter at man fikk kunnskap om 1935-avtalen, er at det gir Hoff rett til 50 % av overskuddet som kraftproduksjonen frambringer i en tidsperiode av 50 år, uten at det ytes noe fra Hoff sin side. En slik avtale bryter med det sentrale prinsippet i kontraktsretten om at ‘[h]ver av partenes ytelse bygger på forventningen om den annen parts motytelse som vederlag for egen prestasjon’, se Haaskjold, Kontraktsforpliktelser, 2. utgave, side 449–450. At Hoff ikke er i posisjon til å levere sin ytelse, er et åpenbart brudd på partenes forutsetning da avtalen ble inngått. Når denne balansen i kontraktsforholdet så totalt forrykkes, som i vår sak, framstår en plikt for Helgelandskraft til å oppfylle sin del av avtalen som kvalifisert urimelig.»45
Utfra en helhetlig rimelighetsvurdering var det imidlertid flere momenter som kunne tale mot revisjon. Man kunne mene at kraftselskapet som den profesjonelle part og faktisk rettighetshaver, var nærmest til å ha oversikt over, og til i alle fall å ha undersøkt, de faktiske rettighetsforholdene før den aktuelle avtalen ble inngått. Slike betraktnin-
44 Rt-2014-351, avsnitt 32.
45 Ibid., avsnitt 46.
Regler og rimelighet i kontraktsretten
ger gjorde at lagmannsrettens flertall kom til at avtalen måtte anses gyldig, til tross for at det ikke var tvil om at den var inngått under en felles, uriktig forutsetning. 46 Lagmannsrettens flertall uttalte blant annet om utgangspunktet for vurderingen:
«Felles uriktig oppfatning om eier- eller rettighetsforhold medfører ikke nødvendigvis at en avtale må revideres. Spørsmålet er om avtalerevisjon fremstår som rimelig for den part som krever det.»47
Lagmannsrettens utgangspunkt var altså at det ikke gjaldt noen klar regel eller prinsipp om at en avtale er ugyldig, selv der partene svever i en felles villfarelse om selve kontraktsgjenstandens eksistens, fordi regelen som kom til anvendelse var den mer fleksible og helhetlige rimelighetsstandarden under avtl. § 36.48 Avtalen var inngått mellom en gammel enke, som var i god tro, og et profesjonelt kraftselskap, som også var i god tro, men som det nok var mer nærliggende å anse burde ha tatt ansvar for å utrede de aktuelle rettighetsforholdene før avtalen ble inngått. Det er dermed lett å være enig med lagmannsrettens flertall i at det ut fra slike betraktninger ikke var opplagt at avtalen var urimelig.
Høyesteretts vurdering var at dette ikke kunne være avgjørende når avtalen tross alt var basert på at det skulle skje en gjensidig utveksling av ytelser, samtidig som det i ettertid viste seg at grunneierens ytelse allerede tilhørte kraftselskapet. Man kunne altså se det slik at avtalen ville innebære en formuesforskyvning som partene åpenbart ikke ville gått inn på dersom de hadde kjent til hva som var den faktiske situasjonen, og slik sett medføre en form for ugrunnet berikelse av grunneieren, på kraftselskapets bekostning. Det er heller ikke vanskelig å være enig med Høyesterett i at dette kunne fremstå urimelig. Problemet med resonnementet er ikke konklusjonen, men at det utfra det anførte rettslige utgangspunkt og de konkrete forholdene i saken også var fullt mulig å argumentere ganske godt og overbevisende for motsatt konklusjon (slik lagmannsrettens flertall gjorde). Å anse utfallet som primært beroende på en rimelighetsvurdering skapte altså rettsusikkerhet. Partene måtte gå hele veien til Høyesterett for å avklare sin rettsstilling.
46 Jf. fra lagmannsrettens dom, LH-2013-35386: «Det er anført at det er urimelig at kraftselskapet ikke kan fragå en avtale som det umulig for den annen part å oppfylle. Flertallet er ikke enig i dette. Kraftselskapets uriktige forutsetning om eierforholdet er årsak til den oppståtte situasjon. HelgelandsKraft AS må da selv anses å ha risikoen for egne feilaktige forutsetninger.»
47 LH-2013-35386.
48 Samme utgangspunkt er lagt til grunn i flere andre lagmannsrettsdommer om uriktige forutsetninger, som lagmannsretten i denne saken viste til, se LF-2004-88958; RG-2003-358; og RG2008-201. I de to sistnevnte sakene ble imidlertid konklusjonen ugyldighet.
Ivar Alvik
Etter mitt syn burde ikke utfallet av denne saken vært særlig tvilsomt. Den gjaldt et spørsmål som i de fleste europeiske land har hatt en sikker løsning siden romerretten.49 En kontrakt inngått på grunnlag av en felles villfarelse om grunnlaget for kontrakten, eller kontraktsgjenstandens eksistens, er ugyldig.50 Mot dette kan det innvendes at det ikke er opplagt at det gjelder noen slik klar regel i norsk rett. Vi har ingen slik skreven regel i avtaleloven. Regelen om erklæringsvillfarelse i avtl. § 32, som man ellers, i tråd med tradisjonen i tysk rett kunne ha forankret regelen i, gjelder bare hvor løftemottageren «indsaa eller burde indse» at medkontrahenten var i villfarelse. For øvrig har vi ikke i norsk rett noen særlig utviklet villfarelseslære, og klart nok ingen etablert regel om felles villfarelse.51 Det nærmeste vi kommer er dermed kanskje avtl. § 36, eller kanskje like gjerne den alminnelige forutsetningslæren. Man kan mene at en felles uriktig forutsetning normalt bør anses relevant når «begge partar har same misoppfatninga om omstende som er avgjerande for kontraktsinngåinga».52 Etter mitt syn hadde det antagelig vært konseptuelt «riktigere» å løse vannfallrettighetssaken med grunnlag i forutsetningslæren. Hovedproblemet med måten Høyesterett og de underordnete domstolene resonnerte er likevel ikke så mye at utgangspunktet ble tatt i avtl. § 36. Heller ikke forutsetningslæren gir noen særlig klarere regel. I andre saker har man lagt til grunn at relevansspørsmålet avhenger av en «helhetsvurdering», hvor det må tas stilling til hvem som er nærmest til å bære «risikoen for vedkommende avtaleforutsetning»,53 eller «risikoen for utviklingen»,54 eller hva som utgjør «en rimelig
49 Historisk sett falt dette inn under den romerrettslige kategorien error in substantia, jf. Zimmermann (1996) s. 592 og s. 594. Under tysk rett følger dette i dag også av regelen om villfarelse om forretningsgrunnlaget, som nå finnes i BGB § 313 (2), jf. også under fransk rett Code Civil art. 1132–1133, og for engelsk retts vedkommende Michael Furmston, Cheshire, Fifoot and Furmston’s Law of Contract, Oxford University Press 17. utg. 2017, s. 298 flg., og Edwin Peel, Treitel – the Law of Contract, Thomson Reuters 15. utg. 2020, s. 365. Se også generelt Zweigert & Kötz, An introduction to comparative law, Oxford University Press 3. utg. 1998, s. 411 flg. En regel om «common mistake» følger nå også av DCFR II 7:201 b) iv.
50 Et mulig synspunkt i vannfallrettighetssaken kunne vært å se forholdet som et mislighold, som ga kraftselskapet rett til å heve, jf. tilsynelatende slik Lilleholt (2017) s. 418. Men da støter man på problemstillingen om kraftselskapet dermed også burde kunne holdt den gamle enken erstatningsansvarlig for eventuelle tap, hvor jo utgangspunktet fort ville være et objektivt vanhjemmelsansvar (noe også Høyesterett var inne på, men da som argument for at grunneier da ikke burde kunne bygge på avtalen, jf. Rt-2014-351, avsnitt 47). Den riktigste løsningen må følgelig være å se det slik at avtalen var ugyldig (slik Høyesterett også gjorde).
51 Se nærmere Lilleholt (2017) s. 429 flg., særlig s. 440–441.
52 Ibid. s. 441.
53 Rt. 2010 s. 1345 (Oslo vei), avsnitt 63.
54 Rt. 1999 s. 922 (Salhus flytebro), s. 931.
Regler og rimelighet i kontraktsretten
byrdefordeling i kontraktsforholdet».55 Etter mitt syn er heller innvendingen som kan rettes mot både Høyesteretts og de underordnete domstolenes resonnement, at det ikke ble gjort noe forsøk på å utpensle mer presist hvilken regel som burde anses å gjelde for det typetilfellet man stod overfor.56 Rettstilstanden i andre europeiske land kunne i så fall gitt visse holdepunkter for også å formulere en norsk regel.57 Og man ville i alle fall for fremtiden hatt et klarere holdepunkt for å formulere en fastere regel.
4 Noen avsluttende refleksjoner
I denne artikkelen har jeg forsøkt å vise at rimelighet ikke er det samme som rettferdighet, og at dette har noen implikasjoner for hvordan vi bør se på hensynet til likevekt og gjensidighet i kontraktsretten. I nyere høyesterettspraksis ser vi en tendens til at fastere regler nedtones til fordel for en orientering mot den mer generelle rimelighetsstandarden som følger av avtl. § 36. Spørsmålet vi må stille oss, med Aristoteles i bagasjen og rettferdighetens blinde gudinne fru Justitia for vårt indre øye, er om ikke idealet om en rettferdig kontraktsrett ivaretas bedre gjennom klarere regler og forutsigbarhet.58 Rettferdighet handler om likhet og balanse, men det Aristoteles
55 Ibid.
56 Rt-2013-769 gir et godt eksempel på en slik tilnærming. Også denne dommen, som gjaldt revisjon av en forsikringsoppgjørsavtale, kan ses under synsvinkelen felles uriktige forutsetninger. Og se også den senere dommen i HR-2019-1153-A om samme typetilfelle.
57 Eller man kunne gått tilbake i historien til Ørsted, som øyensynlig med grunnlag i romerrettens og Savignys error in substantia også for nordisk retts vedkommende hevdet at villfarelse om noe partene felles underforstod som vesentlig for kontrakten var ugyldighetsgrunn («Uvidenhet eller Vildfarelse, der angaaer det Væsentlige»), for eksempel der en «uægte steen er solgt for en ædelsteen», jf. A.S. Ørsted, Om Contracter i almindelighed, § 5 s. 103 og 105, i Privatretlige skrifter i Udvalg I, Gyldendalske Boghandel Nordisk forlag 1930, s. 422.
58 EUs forbrukeravtaledirektiv (EF/93/13) kan for så vidt ses som et eksempel på hvordan man har forsøkt å balansere forholdet mellom fastere regler og en fleksibel rimelighetsstandard, som grunnlag for revisjon av standardvilkår. En overordnet urimelighetsstandard som aktualiseres ved vilkår som medfører «betydelig skjevhet i de rettigheter og plikter partene har i henhold til avtalen», suppleres igjen av fastere og mer presise eksempler i vedlegget, den såkalte «grålisten», på typetilfeller av vilkår som normalt vil være urimelige. Også direktivet gir implisitt kontraktsfriheten en sentral rolle, når det i artikkel 4 presiseres at urimelighetsvurderingen ikke omfatter forholdet mellom pris og ytelse.
Ivar Alvik
lærer oss og som ingen deretter har klart å overbevisende gjendrive, 59 er at det er vanskelig å finne noe annet godt mål på likevekt i kontraktsretten enn partenes egne preferanser og vurderinger i et velfungerende marked. Dette forutsetter primært at kontraktsfriheten utfoldes innenfor visse rammer og spilleregler. Og her finner vi både kontraktsrettens viktigste oppgave og utfordring. Den må opptre litt på samme måte som foreldre med tenåringsbarn; kombinere strenghet med toleranse, ambisjoner og forventninger med tillit. Den må altså gi klare og gjerne strenge spilleregler, men la partene få spille spillet selv.
Dette har noen implikasjoner for hvordan vi bør tilnærme oss rimelighetsstandarden i avtl. § 36. Det tilsier kanskje at vi ikke bør se den så mye som «et direktiv om å søke rimelige løsninger» som et mer beskjedent rimelighetskorrektiv. Og vi bør i alle fall ikke se den som selve grunnregelen for kontraktsretten som alle andre fastere regler kan løses opp i. Nyere høyesterettspraksis kan dermed også indikere at det er behov for en viss reorientering av tilnærmingen til avtl. § 36, tilbake til den rollen bestemmelsen opprinnelig var ment å spille; som et rimelighetskorrektiv forbeholdt tilfeller av misbruk av kontraktsfriheten og åpenlys ulikevekt som ikke fanges opp av andre regler. Problemet med den alternative tilnærmingen vi ser i nyere praksis er kanskje ikke først og fremst at den vage og fleksible rimelighetsstandarden underminerer tilliten til inngåtte kontrakter. Fordi utgangspunktet er at avtaler skal holdes, og hensynene til «fair play» og likevekt allerede ivaretas av andre regler, er de fleste enige i at terskelen for revisjon må være høy. Problemet vi dermed ser er kanskje heller det motsatte, som nettopp var mindretallets innvending mot flertallet i Lognvik-saken; når regel forveksles med korrektiv fører det til at terskelen for tilsidesettelse legges for høyt, og at man mister fokus på det som er de sentrale spørsmålene.
59 Jf. Arnfinn Stigen, i introduksjonen til Aristoteles, Etikk (note 2 over), s. XLVIV: «Det hender en sjelden gang at et emne er så vel behandlet av en forfatter at ingen behøver å gjøre det om igjen. Euklid har en gang for alle fremstilt elementene i plangeometri. Dante har beskrevet helvete for oss slik at ingen kan forestille seg det annerledes. Aristoteles har i 5. bok av ‘Den Nikomakiske etikk’ behandlet begrepet rettferdighet på en slik måte at de som senere har beskjeftiget seg med disse problemer, i alminnelighet har nøyd seg med å begynne hvor Aristoteles sluttet.»
ISBN 978-82-15-07540-2