Norsk presses historie 1660-2010 - Presse, parti og publikum 1880-1945

Page 1


NORSK PRESSES HISTORIE BIND 2



NORSK PRESSES HISTORIE 1–4 (1660–2010) HANS FREDRIK DAHL (HOVEDREDAKTØR) NILS E. ØY (BILLEDREDAKTØR) IDAR FLO (REDAKSJONSSEKRETÆR)

BIND 2 PARTI, PRESSE OG PUBLIKUM 1880–1945 RUNE OTTOSEN (BINDREDAKTØR)

FORFATTERE HENRIK G. BASTIANSEN HANS FREDRIK DAHL TERJE EGGUM ELISABETH EIDE MARTIN EIDE OTTAR GREPSTAD TOR ARE JOHANSEN ARNE JOHANSEN IJÄS RUNE OTTOSEN ELSE-BETH ROALSØ ASLE ROLLAND THORE ROKSVOLD LARS ARVE RØSSLAND ANNE HEGE SIMONSEN HELGE ØSTBYE UNIVERSITETSFORLAGET


© Universitetsforlaget 2010 ISBN 978-82-15-01565-1 (bind 2) ISBN 978-82-15-01613-9 (komplett bind 1–4) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Flere av forfatterne har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. Omslag: Laboremus Oslo AS Omslagsillustrasjon: Fredsfest i Trondheim 8. mai 1945, aviser kastes ut av vinduene i Adresseavisen. Foto: Schrøder-arkivet, Trøndelag Folkemuseum Sats: Laboremus Oslo AS Trykk: 07 Gruppen AS Innbinding: Bokbinderiet Johnsen AS Boken er satt med: Minion Pro 10,5 / 14,5 pt Papir: Arctic Matt 115 g


INNHOLD Da partiene fant sine aviser, og pressen erobret publikum

7

1

1880-ÅRENE: PARTIPRESSEN BLIR TIL I Ibsens tid Spredningens mønster Partipressen konsolideres (1920–1940) Parti og presse – ulike skjebner

13 15 25 37 57

2

AVISØKONOMI OG EIERSKAP Vekst og samarbeid Partipressen som økonomisk system Krisetid

71 73 83 97

3

AVISENE BLIR INDUSTRIELLE MASSEPRODUKTER Nye aviser i nytt marked Settingen mekaniseres Illustrasjoner i dagspressen Krigstid og investeringsiver Mellomkrigstid og flattrykksrotasjoner

109 111 121 131 141 147

4

JOURNALISTIKKEN POPULARISERES, SPRÅKET ENDRES Sjanger og nyhetskonvensjoner Avisspråk og skrivemåter Utskild og integrert: nynorsk presse 1880–1945 Samisk pressehistorie 1870–1945

151 153 175 195 227

5

PROFESJONER, YRKESROLLER OG FAGLIG IDENTITET Presseforeningene blir til God presseskikk blir til Kvinnelige pionerer i pressen

243 245 277 291

6

1905–1945: PRESSEN I DEN STORE VERDEN Utlandet i norsk presse Pressen og unionsoppløsningen i 1905 Fra Vestre Moland til Verdun – Første verdenskrig i norske aviser Ytringsfrihet under press Pressen under krig og nazisme

303 305 313 323 349 359

Illustrasjoner Om forfatterne Forfatternes arbeidsfordeling Litteratur Noter Register

413 415 417 419 429 443


1 Avisen fikk en naturlig plass i folks hverdag og ble et masseprodukt i perioden som dekker dette bindet av Norsk presses historie. Slik ogsĂĽ i dette

motivet av maleren Jacob Sømme.


DA PA RT I E N E FA N T SI N E AV I SE R , O G P R E S SE N E R O B R E T P U B L I K UM

Innføringen av den parlamentariske styreformen, som igjen banet veien for de politiske partiene, fikk store konsekvenser for pressen i Norge. Fra nå av ble de fleste avisene partiske, organer for sitt eget parti, både på lederplass og i referatene. Innføringen av partipressen innebar imidlertid ikke at avisene ble like. Det betydde heller ikke at relasjonene mellom parti og avis var identiske i alle tilfeller. Det hersket nok en felles forventning i partiene om at avisene ga politisk innflytelse og makt. Men begrepet partipresse dekker ikke ett fenomen. Det er stor forskjell på høyrepressen som besto av en ganske uensartet gruppe av aviser med ulike variasjoner hva angår innflytelse og eiendomsforhold, til de NKP-kontrollerte avisene som etter bruddet med Arbeiderpartiet i 1923 satte seg som mål å bli en kollektiv propagandist i den russiske revolusjonens tjeneste. Det er også store variasjoner i måten partiene organiserte og finansierte sin avisdrift på. Høyre og Arbeiderpartiet

Bind 2 Da partiene fant sine aviser, og pressen erobret publikum

foretrakk en ganske stram organisering, mens Venstre-avisene hadde et mer uforpliktende nettverk. Det som var felles, både for alle de hundrevis av avisene som kom og forsvant og for dem som ble en varig del av norsk presse, var at de måtte ha et økonomisk fundament for å overleve. Perioden som omfattes av dette bindet, dekker overgangen fra den tiden da avisene var et elitefenomen, til de ble et produkt for massekonsum. Teknologi og økonomi henger nøye sammen i denne prosessen. Utviklingen av trykketeknologien og kvaliteten på papiret var forutsetninger for å kunne betjene et massepublikum, mens oppfinnelser som rotasjonspressen og moderne settemaskiner var nødvendige for å trykke store opplag på kort nok tid til å betjene et massemarked. Vi lever i et grisgrendt land med store avstander. Distribusjon og avisomsetning er avhengig av infrastruktur og institusjoner som post, jernbane, telegraf og skipsfart. Pressens moder-

7


Den moderne tid – Norge anno 1895 Naturtid, soltid eller lokaltid var det man brukte i Norge før 1.1.1895. Klokketiden var bestemt av solens stilling ved tårnet i den lokale kirke. Dermed kunne tiden variere med opp til 1 time og 47 minutter mellom østligste og vestligste punkt i Norge, og med 22 minutter mellom Bergen og Kristiania. Den nye tid ble kalt sonetid, normaltid eller fellestid.

Fauske

Bodø

Sulitjelma

Mo i Rana

Mosjøen

Rutebåt

Dampskipsrutene dekket i 1895 omtrent hele kysten, og det gikk postførende båtruter fra begge sider av Namsos Kristiania-fjorden til Kristiania, fra Kristiania og rundt kysten til Bergen, Steinkjer og i 1893 startet de første hurtigruteskipene mellom Trondheim og Hammerfest med to ukentlige Hell avganger. Trondheim

Aviskiosker

Storlien

Kristiansund Støren Molde Ålesund

1

Røros

2

3

Etter Kristiania (1), fikk Tretten stasjon (2) og Trondheim (3) i 1894 landets første aviskiosker.

Tynset

Telefon I 1895 dekket telegrafnettet så godt som hele kysten og de viktigste dalene. Norge med sine 14.000 telefonapparater var allerede et av de mest telefonutviklede land i Europa.

Koppang Tretten Lillehammer Fagernes Voss

Bergen Nestun Os

Hamar Ål

Flisa

Hønefoss Eidsvoll Krøderen

Kristiania Drammen Kongsberg

Stavanger

Elverum

Horten Tønsberg Skien

Kongsvinger Charlottenberg

Moss Sarpsborg Halden Larvik Fredrikstad Sandefjord

Egersund

Sporvei

Elektrisk sporvei kom til Kristiania som den første i Skandinavia i 1894.

Jernbane

Statlig Privat

Statlig smalspor Privat smalspor

50 km

Kristiansand

2 Innføring av ny klokketid – sonetid – i Norge, fra 1. januar 1895, kan markere overgang til et mer moderne Norge. Kommunikasjonene ble stadig bedre og var en viktig forutsetning for avisenes innholdsmessige utvikling og distribusjon, og dermed for opplagsøkning.

8


niseringshistorie er derfor også en historie om moderniseringen av det norske samfunnet. Overgangen fra da aviser ble produsert for eliten til de nådde ut til den vanlige kvinne og mann, stilte nye krav til utforming av avisen og popularisering av innholdet. Mens de tidlige avisene var sammenhengende tekststykker produsert som ganske ugjennomtrengelige satsblokker, fikk kortere artikler med enklere titler og luftigere layout etter hvert innpass. Når fotografier sensasjonelt kunne gjengis på en god måte, ble avisproduktet mer appetittlig, leservennlig og underholdende. Nyhetssjangeren ble organisert etter nye prinsipper der hovedpoenget ble slått opp i en kortere tittel og deretter gjengitt i en kortversjon i ingress, før brødteksten ble organisert etter prinsippet om fallende viktighet. Den moderne og travle leser skulle danne seg et bilde av innholdet ved å la blikket flyte over avissiden. Sjangermangfoldet bidro på sin side til at avisene kunne henvende seg til flere lesere, både til dem som daglig skulle holde seg orientert om nyhetsbildet i inn- og utland, og til dem som ville underholdes gjennom fortellinger og skjønnlitterære tekster. Kommunikasjonen med leserne ble ivaretatt gjennom leserbrev og debattinnlegg. Nye temaer dukket opp for å fange nye lesere. Sport og kriminalstoff viste seg egnet til å pirre lesernes interesse og orientere dem om alt fra de første skiheltene til de mest grufulle drapsmenn, hvis gjerninger ble beskrevet med en detaljrikdom som i dag ville ført til presseetiske ramaskrik. Også småstoff, kuriosa og notiser ble viktige forutsetninger for aviser som masseprodukt. Leservennligheten ble endelig utviklet gjennom nyvinningen intervjuet, der en levende samtale mellom journalisten og objektet ble formidlet til leseren i en kort og fyndig dialog.

Bind 2 Da partiene fant sine aviser, og pressen erobret publikum

Avisene ga i alt dette et speilbilde av språkutviklingen i landet. Språk og henvendelsesformer endret seg i dagligtalen så vel som i pressen. Den nynorske målreisingen ble en motkulturell kraft, i og med at konservative aviser insisterte på å opprettholde sin dansk-inspirerte kansellistil. Dette åpnet ledige nisjer i markedet for nye aviser med mer muntlige og direkte henvendelsesformer. Målsaken har hittil vært en undervurdert inspirasjonskilde for avisetablering og utvikling av journalistikken. Da konservative aviser nektet å trykke artikler og leserinnlegg på nynorsk, ble det i noen geografiske områder også markedsgrunnlag for rene nynorskaviser. Andre motkulturelle strømninger som avholdssaken skapte et organisert engasjement som også gjenspeiles i avisetableringer. Også den samiske urbefolkning, som historisk sett har et ungt skriftspråk, så fra slutten av 1800-tallet de første tilløpene til etablering av egne aviser. Den fikk dessverre oppleve mange mislykkede forsøk på å danne grunnlag for varige samiske aviser, et tegn på at en minoritet kan ha store problemer med å skape en økonomisk levedyktig presse. De motkulturelle strømningene er ofte sammensatt, og slik sett er det ikke tilfeldig at de tidlige samiske avisene også var religiøse i sin grunnholdning. Lavkirkelige strømninger og indremisjonen skapte i det hele tatt et lesergrunnlag for egne kristne aviser, men uten at disse klarte å finne en helt tilstrekkelig økonomisk basis. Også aviser som gjenspeilte andre, noen ganger konjunkturbestemte ideologiske strømninger, som for eksempel avholdssaken, har hatt problemer med varig etablering. Erobringen av arbeiderklassen som avislesere førte derimot til en varig utvidelse av det markedsmessige potensialet for avisene. Også arbeiderpressen begynte som lokale småaviser,

9


for å ende i våre dager som konserneid storindustri. I perioden som dekkes av dette bindet, følges arbeiderpressens vei mot organisering i et effektivt nettverk av partitilknyttede talerør, noe som også ga inspirasjon til andre partiers aviser. Partilojaliteten og uenigheten til tross var avisutgiverne i denne perioden forent i trivielle økonomiske hverdagsbetraktninger. Hvor stort må opplaget være for å overleve? Hva er forholdet mellom løssalg og abonnementer? Hvor skal annonsene stå, og hvor stort kan annonsevolumet være for ikke å irritere leserne? Overveielser som disse ble opprinnelig gjort av den enkelte gründer og aviseier. Da avisene ble mange nok og avisøkonomien mer kompleks, inspirerte de til organisasjonsdannelse. Typografene er den yrkesgruppen i Norge som er først ute med å organisere slagkraftige fagforeninger. Men også andre presseorganisasjoner blir til i dette bindet, og bransjeorganisasjoner vokser i antall medlemmer og innflytelse. Aviseierne finner ut at det er mye å hente på å organisere seg, blant annet for å samordne innkjøp av papir og forhandle fram gunstige fellesavtaler om annonsepriser. Journalistene søker sammen. Det siste skjer ikke uten et visst gny. Da medlemmer av Den konservative presses Forening og Venstres Presseforening møttes i Stortinget rundt 1890, steg temperaturen. Gradvis vokste det imidlertid også fram en erkjennelse av at det på enkelte områder var mer som forente enn som skilte. Hvorfor var det ikke egne arbeidsplasser for journalister i Stortinget, og hvor var stipendene som kunne finansiere reiser? Hvor går ytringsfrihetens grenser, og hva skal vi mene om språkspørsmålet? Journalister og redaktører har alltid vært kjent for å sette pris på en fest, og presseforeningene ble viktige sosiale samlingsplasser. Det

10

vokste altså fram en egen identitet som journalist og redaktør. Rundt århundreskiftet var det rett nok journalister som mente at man måtte tenke i militante baner og organisere seg i egne foreninger for å oppnå bedre lønns- og arbeidsvilkår, blant annet fordi de så at redaktørene hadde en tendens til å identifisere seg med eierne i sosiale og faglige spørsmål. Men denne holdningen måtte gi tapt. Norsk Presseforbund ble stiftet i 1910 som en forening som samlet redaksjonelle medarbeidere i dagspressen. Nils Vogt, formann i Den konservative presseforening, ble den første formann. Som så mange andre pressefolk på den tiden var Vogt utdannet jurist. Da han takket nei til en karriere i diplomatiet til fordel for en journalistisk løpebane, fikk familie og venner store problemer med å svelge dette yrkesvalget. Presseyrket hadde ennå lav sosial prestisje. Hva hadde så de radikale til felles med konservative yrkesfeller? Kjærligheten til skriving og språk spilte inn, samt en gryende felles følelse av at det skrevne ords makt kunne gjøre en forskjell når den kom til uttrykk som journalistikk. Tanken om pressen som en egen aktør der makten måtte utøves på en etisk forsvarlig måte, falt sammen med behovet for intern justis i arbeidet for et eget etisk regelverk – som til sist ble til den opprinnelige Vær Varsom-plakaten i 1936. Mange følte seg likevel som åndsarbeidere og hadde problemer med å underkaste seg en kollektiv disiplin. Uenighet om hvor langt f.eks. journalistene skulle gå i å føre en kamp for egne krav, kombinert med dype politiske konflikter, rev det første journalistforbundet i filler etter bare få års drift. Journalistene i arbeiderpressen solidariserte seg intuitivt med typografene i egen avis når disse gikk til streik, mens medarbeiderne i de borgerlige organer stilte spørsmål


om ikke streiken forskjøv konkurransesituasjonen og kampen om annonsekroner til fordel for arbeiderpressen, som aldri ble tatt ut i streik. Strid rundt dette spørsmålet skulle bli en av de varige konfliktlinjene i norske presseorganisasjoner. Da Norsk Journalistlag endelig kunne se dagens lys i 1946, var det som et resultat av politisk kompromissvilje i begge fløyer. I dette bindet av norsk presses historie ser vi også et gryende opprør mot pressen som mannsbastion. Kvinner ble nødig ansatt i avisene, og når noen av de mest bevisste og skriveføre likevel gjorde seg gjeldende, var det i kraft av dyktighet, kløkt og organisasjonsevne. Kvinnelige pionerer som Karen Sundt, Halldis Stenhamar og Ruth Thomsen skulle på ulike tidspunkt i historien og på ulike områder sette spor etter seg som foregangskvinner både i avisene og i presseorganisasjonene. Mens alt dette hendte i og bak spaltene, fant de store endringene i Norges forhold til omverdenen sted. Den endelige løsrivelsen fra unionen i 1905 ble også en test på pressens vilje til å markere seg som selvstendig kraft. Skulle avisene gjenspeile dramatikken i forholdet til storebror i øst, eller selv være pådriver i løsrivelsen? Spørsmålet om pressens forhold til staten og statens interesser meldte seg på ny med de to verdenskrigene. Nøytralitetspolitikken holdt oss utenfor første verdenskrig, men pressen skulle få merke at nervøse myndigheter av redsel for å provosere stormaktene lot ytringsfrihet og pressefrihet fare når krigsskyene truet i horisonten. Den neste og andre verdenskrig kom på en helt annen måte enn den første til å endre historien og betingelsene for nordmenns liv. Angrepet den 9. april 1940 kom like overraskende på pressen som på befolkningen for øvrig. Pressen skulle gjennom de fem krigs-

Bind 2 Da partiene fant sine aviser, og pressen erobret publikum

3 Rundt i landet etablerte yrkesfotografene seg med egne atelierer på slutten av 1800-tallet, og det var svært populært å la seg fotografere med en avis. Her er det fotograf Johan Halvorsen Nerbøvik (1859–1924) som fotograferer seg selv med sin avis.

årene bli tvunget til å bekjempe i stedet for å håndheve partivesenet og demokratiet i Norge. Som bransje fikk den også endret sine vilkår og rammebetingelser på en måte som la tydelige føringer for etterkrigstidens pressemønster. Dette er dramatiske år, der død og ødeleggelser gjennom krigshandlinger skapte fysiske og psykiske sår i avisbransjen. Forholdet til okkupasjonsmakten brakte helt nye spørsmål på dagsordenen. Hvor går grensen for landsforræderi? Er det mer heltemodig å slutte i avisen for å starte en illegal avis enn å tøye grensene for hva nazistenes kontrollapparat aksepterer av kritiske ytringer? Spørsmål som disse oppsto i nesten hver eneste avis, i det som må regnes som ett av de mest dramatiske kapitler i landets og pressens historie.

11



DEL 1 1880-ÅRENE: PARTIPRESSEN BLIR TIL Knapt noen personifiserer utviklingen i norske medier i annen halvdel av 1800-tallet bedre enn Henrik Ibsen. Ibsens litterært produktive periode, fra Catilina i 1850 til Når vi døde vågner i 1899, utgjør en epoke med sterkere og raskere forandringer av mediene og kommunikasjonsmidlene enn noensinne før – og derved av den rollen som avisene fylte både nasjonalt og lokalt. Dette speiles i skuespillene.¹


4 Ibsen, en mann av sin tid, stiller sitt ur etter universitetsuret. Ibsen var en ivrig bidragsyter til samtidige aviser. Hans bevissthet om pressens betydning gjenspeiles i hans skuespill. Tegningen er utført av Gustav LÌrum.


I I B SE N S T I D

Den største omveltningen i kommunikasjonene kom rundt 1850 med jernbanen. I tiden fra 1854 til 1883 ble det til sammen bygd ut ca. 1600 kilometer jernbane i Norge. Det gjorde 1860- og 70-årene nærmest til en sammenhengende utbyggingsperiode. Og med enhver utbyggingssak fulgte intens offentlig debatt rundt saksbehandlingen i Stortinget som enhver som fulgte med, kjente til – om det så var i eksil i utlandet, der Ibsen befant seg. Den andre omveltningen fulgte nærmest parallelt med jernbanelinjen: telegrafen. Utbyggingen her var eksplosiv. I 1870 hadde alle norske byer og tettsteder egne telegrafstasjoner, med unntak av Røros, men telegrafen ble snart supplert av telefonen. I 1880 ble telefonen etablert i Christiania, og utover i 1880-årene fikk alle litt større byer egne telefonvirksomheter. I år 1900, premiereåret for de første oppsetninger av Når vi døde vågner, var det nesten 30 millioner telefonsamtaler bare i hovedstaden.1 Alt dette trakk sosiale endringer med seg. De politiske partier oppsto. Partiene brukte på sin

Bind 2 I Ibsens tid

side pressen som et våpen i kampen om oppslutning og innflytelse, strategisk for å vinne kampen med andre partier, taktisk for å sikre framgang hos leserne. Samtidig påvirket telegraf og telefon journalistikken, som følge av meddelelsenes stigende omløpshastighet.2 Pressen ble mer nyhetsrettet, aktuell. Utenriksnyhetene ble publisert som «telegrammer», og de ble mer dagsnære enn før. Samtidig fikk den økte nyhetsorienteringen en dyp innvirkning på innholdet, idet avsløringen, den til nå skjulte nyhet, ble et foretrukket sujett. Journalistikk ble dermed identisk med pågåenhet, frekkhet, i kontrast til borgerlige dyder som trofasthet og pålitelighet. Samtidig gjennomgikk avisbransjen en dramatisk utvikling. Rotasjonspressen la grunnen for større opplag og større leserkretser – ja, for utviklingen av avisen til et massemedium. Også apparater for reproduksjon av lyd og musikk ble lansert; fonograf fra 1879 og grammofon fra 1904. Beslektet med disse var den nye teknikken til å registrere og fastholde det ytre

15


visuelle inntrykk: fotografiet. Fra begynnelsen av 1860-årene, da Ibsen arbeidet med Kjærlighedens komedie, overtok fotografiet for det eldre daguerrotypiet. Konkurransen mellom fotografene økte, prisene sank og fotografiet ble allemannseie – i form av portretter, visittkort med montert bilde og fotoalbum. Pressen fikk de første fotografier i spaltene. «Vor tid hungrer efter billeder,» ble det sagt rett etter århundreskiftet. «Vi merker det paa [...] avisernes og tidsskrifternes tiltagende billedstoff [...] Vi liker aa la billeder fra dagens begivenheter i ind- og utland glide os forbi.»3 Rundt i landet etablerte yrkesfotografene seg med egne atelierer, rom med glasstak eller glassvegger, en arktitektonisk nyhet som blant annet spiller en rolle i Vildanden. Og så det neste steget: flere fotografier tatt etter hverandre for å gjengi bevegelse. I 1895 maktet oppfinnerne Skladanowski i Berlin og brødrene Lumière i Paris å demonstrere levende bilder for publikum. Alt året etter ble den første demonstrasjonen av det nye mediet foretatt i Norge. Dermed var startskuddet gått for det 20. århundres første nye, store massemedium: filmen, som snart ble det mest utbredte mediet etter pressen. Ikke siden spredningen av boktrykkerkunsten i det 15. århundre var det kommet så mange betydningsfulle formidlingsformer som i løpet av Ibsens leveår. Nyvinningene preget også hans eget liv som privatperson: Han reiste selv med jernbane og dampskip, han telegraferte og skrev brev, han hadde fotografier av sine nærmeste – og han leste aviser, intenst. Hans samtidsdramaer viser at han ikke bare hadde inngående kjennskap til sin samtids medier. Han demonstrerer i sine verk betydningen av dem i mellommenneskelige forbindelser – til dels på en dramatisk og talende måte: pressen, jernbanen,

16

dampskipet, telegrafen, visittkortet, turismen, selskapsdansen – helt til fotografiet. På enkelte områder er hans analyse gjennomtrengende. Det gjelder først og fremst hans behandling av pressen og dens transformasjon fra «farveløse blader» til politisk polariserte aviser, noe som foregikk mens han skrev sine samtidsdramaer. Dikteren og avisene Da lystspillet De unges forbund ble lansert i 1869, utkom i alt rundt 75 aviser i til sammen 35 byer i Norge. Meget få av disse avisene utkom daglig, de fleste én eller to ganger ukentlig, og de var sjelden større enn fire sider. Pressen var like fullt en samfunnsmakt, for i stykket slår kammerherre Bratsberg fast som en selvfølge: «Er det ikke det jeg alltid har sagt, at pressen har en overordentlig makt i våre dage?» Stykket viser hvordan denne makten kommer til. Under ledelse av den unge idealist, sakfører Stensgård, blir det dannet en lokalforening av liberal type, en Venstre-forening, i byen der handlingen utspilles. I kretsen rundt Stensgård finner vi boktrykker Aslaksen, som utgir stedets avis. Aslaksen sier til Stensgård: «De er mannen. De har snakketøy, som folk sier; og De har det som mere er, De har penneførhet. Min avis står åpen, det vet De.» Her ser vi dannelsen av en partipresse i skapelsesøyeblikket: forbindelsen mellom et Venstre-lag og dets presseorgan. Nå går det ikke lang tid før det blir konflikt mellom de to. Boktrykkeren tenker kommersielt på sin avisdrift: Han innretter seg etter den smaken som det store publikum vil ha, selv om han regner den som lav. Han har ikke råd til den luksus som et kvalitetsblad ville være. «Jeg kan ikke leve av et godt blad.» Med boktrykker Aslaksen skapte Ibsen et portrett av de mange lokale boktrykkere rundt


i Norge som drev avis som en del av trykkerivirksomheten. Avisen var ofte et middel til å holde trykkeriet i gang. Marginene var imidlertid smale og markedene små. Fattigdom og lav etterspørsel gjør Aslaksen smart og gir ham en sans for det grove: Lundestad: Hør, Aslaksen; kan jeg få noe inn i avisen til i overmorgen? Aslaksen: Jagud kan De det. Er det grovt? Lundestad. Nei visst er det ikke grovt. Aslaksen. Ja, det er det samme. Jeg tar det allikevel. Partipressen bygger altså på det samme markedsprinsipp som den etablerte lokalpressen. Helt fra begynnelsen av ligger det en schizofreni mellom politisk idealisme og redaksjonell realisme i dette medium. Men avisen kunne også spille en annen og mer elevert rolle. I Gengangere (1881) får vi høre alt i scenebeskrivelsen til første akt at fru Alvings stue er møblert med et sentralt plassert bord fylt av bøker, tidsskrifter og aviser. Gjennom pressen er fru Alving kommet i kontakt med nye tankestrømninger i tiden: de frisinnede og liberale åndsstrømninger ute i Europa. Dialogen mellom henne og pastor Manders i første akt viser avgrunnen mellom de to. Mens fru Alving i avisene finner frigjørende bekreftelser på sin egen livserfaring, frykter pastor Manders de samme avisene fordi de truer hans status i samfunnet. Begge gjør seg altså sine erfaringer med avisens fremste maktmiddel: deres kontroll over hva Rousseau kalte l’opinion publique – den offentlige mening. Da Gengangere kom ut, ble det utgitt omtrent ett hundre aviser i Norge. To tredeler utkom en– to ganger i uken, mens bare tretten utkom hver

Bind 2 I Ibsens tid

dag – Morgenbladet alene med søndagsutgave. Pressen hadde altså blitt atskillig større siden De unges forbund, og den hadde undergått et definitivt skifte i kvalitet. Rosmersholm fra 1886 tematiserer hvordan. Forhenværende sokneprest og godseier Johannes Rosmer vil forbedre verden gjennom et storstilt opplysningsprosjekt: Han ønsker å kaste sine ressurser inn i en kamp for å adle menneskene, løfte dem til et høyere nivå av innsikt og moral. Bak står hans unge venninne Rebekka West, som kom til slektsgården Rosmersholm mens hans frue var syk, og som etter hennes tragiske selvmord inntar en stadig mer sentral stilling der. Sammen starter de to sitt opplysningsprosjekt som en reaksjon på den pågående prosessen av økt politisering som finner sted i storsamfunnet, den tendens henimot en borgerstrid, «den borgertvist, – borgerkrig kunne jeg gjerne si», som spalter Norge under riksrettskrisen i 1880–84. Det var framveksten av Johan Sverdrups Venstre-koalisjon som drev riksrettssaken framover i den store politikken. Statsrådssaken – spørsmålet om regjeringens medlemmer skulle kunne møte i Stortinget – var vedtatt med koalisjonens flertall, men nektet sanksjon første gang i 1860-årene. Valgene i 1870-årene og fram mot 1878, 1881 og 1884 ble skjellsettende for kampen for parlamentarisme og partistyre. Lokalt fikk saken til følge at avisene ble flere. For når den eksisterende avis ett sted ble tvunget til å ta standpunkt til denne mest oppslukende av alle tidens saker – om regjeringen skulle stilles til ansvar overfor Stortinget, eller fortsatt fungere som Kongens egne rådgivere – da førte polariseringen nærmest automatisk, som i Rosmersholm, til at opposisjonen på stedet gikk sammen om å etablere en avis for sin sak.

17


Tabell 1.1 De 42 stedene i Norge med avis i 1880 med angivelse av når avisen ble dannet, hvilket parti den valgte å støtte, år for dannelse av kokurrerende avis, år for arbeiderblad og til sist for bondeblad. – Aviser skilt med skråstrek = ulike titler.

18

Avis etablert før 1880

Konkurrerende avis, dannet år

Arbeiderblad, dannet år

Bondeblad, dannet år 1879

Arendal

1832 (H)

1874 (V)

1906

Bergen

1765/1880 (H)

1863 (V)

1890

Bodø

1862 (H)

1881/1894

1910

Drammen

1816/1845 (H)

1881 (V)

1905

Egersund

1865 (H)

1885 (V)

Flekkefjord

1874/1893 (H)

1877 (V)

Fredrikstad

1867/1889 (H)

1889 (V)

1906

Gjøvik

1860 (H)

1885/1904 (V)

1913

1920

Grimstad

1857 (H)

1887 (V) 1936

Halden

1832 (H)

1882 (V)/1910 (FF)

1929

Hamar

1847 (H)

1872/1904 (V)

1909

Hammerfest

1866 (H)

1884 (V)

1913

Horten

1851 (H)

1875 (V)

1912

Kongsberg

1842 (H)

1887 (V)/1913 (V)

1924

Kragerø

1845 (upol.)

1874 (H)/1882?

1910

Kristiansand

1790 (H)

1875 (V)

1906

Kristiansund

1837 (H)

1876 (V)/1882/1898

1906

Larvik

1838 (H)

1881 (V)

1911

Levanger

1849 (H)

1874 (V)

1912

Lillehammer

1837 (H)

1886 (V)

1909

Mandal

1858 (upol.)

Molde

1843 (V)

1892 (H), 1893 (U)

1912

Mosjøen

1875 (upol.)

1880 (upol.)

Moss

1837 (H)

1876/1904 (V)

1912

Nordfjordeid

1873 (V)

Nordheimsund

1878 (V)

Honningsvåg

1866 (H)

Oslo

1763/1868/-69 (V)

1868 (H)/1860/-70/-79

1884

Porsgrunn

1859 (H)

1899 (V)

Røros

1868 (V)

1894 (FV)

Sandefjord

1862 (H)

1881 (V)

Sarpsborg

1854 (H)

1888 (V)

1929

Skien

1840/1884 (H)

1874/1889 (V)

1908/1921

Sogndal

1878 (V)

1927

1903 1892/1918

1909/1923

1918

1907

Stavanger

1833 (H)

1878/1893 (V)

Steinkjær

1862 (V)

1894 (H)

1899

Tromsø

1838 (V)

1872 (H)

1902

Trondheim

1767 (H)

1862/1867/1877/1902

1899

Tvedestrand

1872 (upol.)

1892 (H)

Tønsberg

1869 (V)

1870 (H)

1909

Voss

1869 (upol.)

1925

1878

Ålesund

1854 (upol.)

1871/1882/1917

1904

1892

I ALT

42 steder

37 steder

29 steder

9 steder


Polariseringen i lokalsamfunnet fulgte mønsteret fra Stortinget, der den løsere gruppering i en venstre- og en høyreside ble formalisert i de to partiene Høyre og Venstre, begge stiftet i 1884, først som stortingspartier, deretter som velgerforeninger og dermed som partiorganisasjoner. Med én Høyre- og én Venstre-avis på de større utgiversteder etablert i takt med riksrettssakens partikløyving, var fenomenet «partipresse» kommet inn i verden. Bladene tok fra nå av politisk standpunkt. Og dette mønsteret fortsatte utover mot neste århundre. De fleste utgiversteder fikk snart også sin arbeideravis, deretter sitt avholdsblad, noen også sin kristenavis, sin landsmanns- eller bondeavis – og så videre, inntil avistallet i Norge, antall utgitte blad, i 1920 var økt til over 250. I Ålesund valgte for eksempel den upolitiske Aalesunds Handels og Søfartstidende (startet 1857) side. Den ble regjeringsvennlig under riksretten, som Ålesunds Tidende (1872–76). Den fikk først en konkurrent til høyre, med Ålesunds Blad (fortsatt som Sundmøre Folketidende), deretter én til venstre, med etableringen av Søndmørsposten fra 1882. Deretter fulgte en avholdsavis – Sundmøre Folkeblad – fra 1892 (den fortsatte som Møre Tidend til 1927); så en arbeideravis Nybrot/Ålesunds Socialdemokrat 1904. I den rike avisflora på Sunnmøre inngikk også etter hvert tallrike andre blad, dels nynorske, dels riksmålsredigerte, dels redigert i «blandet» målform. Tilsvarende i de fleste kystbyer: fra en opprinnelig upolitisk avis som under statsrådssaken valgte konservativ side, utgikk på samme måte som i Rosmersholm et Venstre-organ, deretter en arbeideravis der det var grunnlag for en viss industri, og til sist – om stedet var stort nok og opplandet tilstrekkelig grøderikt – en bondeavis – med et kristent blad eller et målblad i

Bind 2 I Ibsens tid

5 Laurentius Urdahl, som skulle tiltre som redaktør i Aalesunds

Handels- og Søfartstidende fra nyttår 1894, tok toget fra Kristiania til endestasjonen på Krøderbanen sammen med to skivenner. Deretter gikk de på ski videre fra Sigdal til Bergen. Før avreise lot de seg fotografere i et fotoatelier. Fra venstre: Urdahl, Roald Amundsen og Vilhelm Holst.

tilegg. Fra Halden i sørøst (der den konservative Smaalenenes Amtstidende 1832 fikk rivaler både til høyre og venstre), og i alle byer og ladesteder opp til Hammerfest, Vardø og Vadsø, var dette mønsteret. På Østlandet gikk normalt den opprinnelige avisen til Høyre, slik at opposisjonen stiftet et Venstre-organ, mens mønsteret på Vestlandet, i Trøndelag og Nord-Norge var mer blandet. Av de 42 byer og tettsteder som per 1880 hadde avis, gikk 28 av de eksisterende til Høyre og 10 til Venstre, mens avisen fortsatte som upolitisk på seks steder (tabell 1.1). De nye avisene som så ble startet, samt en del nye utgivelsessteder som kom til, brakte avistallet fra 1880 fram mot århundreskiftet til omtrent 180, med tilsvarende partifordeling. Høyre ble per 1900 støttet av 50 aviser, Venstre av 55, mens under 10 var arbeideraviser og resten – rundt 65 aviser – fordelte seg som upolitiske, kristelige eller avholds- og/eller målblad. Avholds- og målbladene var ofte av tendens Venstre-orienterte, slik at de egentlig «farveløse» var rundt 40 aviser. Størst blant disse var Oslo Nyheds- og Avertissementsblad, den senere Morgenposten, stiftet 1861.

19


Ibsens Rosmersholm går også dypere inn i den dynamikken som på et menneskelig plan ligger bak polariseringen i partier og presseorganer. I Rosmers krets fører splittelsen til et skisma mellom ham og svogeren rektor Kroll – representanten for de konservative krefter. Ideologisk skilles de i synet på tidens moderne, frisinnede ideer, som Kroll finner vederstyggelige, Rosmer, derimot, oppløftende. Men under den psykologiske og den ideologiske atskillelsen ligger en dynamikk av stigende, stadig stigende polarisering, som utgjør Rosmersholms egentlige drama. Både Kroll og Rosmer drives nemlig til å innta sine posisjoner av ytre omstendigheter som griper fatt i dem begge enda de i utgangspunktet egentlig ønsker å holde seg unna politikken. Kroll tennes til engasjement når han som respektabel rektor utsettes for hatske angrep i stedets venstreavis, «Blinkfyret». De «infame grovheter» som dette blad tillater seg, gir ham blod på tann. Men også Rosmer føler seg tvunget av ytre omstendigheter til å gripe inn i striden. Og den som tvinger ham, er Kroll: Rosmer: Da jeg fikk høre om din voldsomme ferd ved møtene, – da jeg leste om all den ukjærlige tale du der førte, – alle dine hatefulle utfall mot dem som står på den annen side […] Da sto plikten uavviselig for meg. Menneskene blir onde under den strid som nu pågår. Her må komme fred og glede og forsoning inn i sinnene. De to posisjoner forskanser seg bak hver sin avis, framskritt og frisinn bak «Blinkfyret», den eksisterende avisen på stedet, som under redaktør Peder Mortensgård går mot Venstre, noe som igjen tvinger de konservative til å samle seg og overta «Amtstidenden». Polari-

20

seringen går så langt at den til sist bringer Rosmer og Rebekka i døden. Opprinnelig sto de sammen om å ville adle menneskene. Rosmers idealisme overlever ikke møtet med den kalde og kyniske realitet som hersker i «Blinkfyret», som i politikken allment. Menneskene der er drevet av maktbegjær. Og Rebekka tvinges til å tilstå både for Rosmer og seg selv at hun egentlig var medvirkende i at hans hustru i sin tid tok livet av seg; også hennes virke på Rosmersholm er altså drevet av maktbegjær, ikke av idealisme. Sterke psykologiske faktorer skyver dramaet framover mot den fatale slutten i fossen. Men i bunnen ligger polariseringens mekanisme, som ubønnhørlig driver kreftene fra hverandre og til sist maler i stykker Rosmers drøm om å gjøre alle mennesker i landet til adelsmennesker – «skape det sanne folkedømmet i landet». For menneskene vil ikke adles. De blir i stedet onde under den sosiale og politiske polarisering som deler det offentlige samfunn i to uforsonlige fløyer. Rosmer og Rebekka tar konsekvensen av at det dobbelte nederlag gjør det umulig for dem å leve sammen – og å leve. Opinion og beslutning Fire år før Ibsen utga Rosmersholm, kom hans stykke En folkefiende (1882). Dette må anses som en av de mest inntrengende studier av opinion og opinionsdannelser som noen gang er skrevet, på høyden med sosiologiske klassikere som Walter Lippmanns Public Opinion eller Ferdinand Tönnies Kritik der öffentliche Meinung, som begge ble utgitt 40 år etter Ibsens skuespill. Doktor Tomas Stockmanns kamp for å vinne fram med sannheten om at badevannet på sanatoriet egentlig er helseskadelig, fokuserer de helt grunnleggende problemer et demo-


6 Badeanstaltene ga inspirasjon både til teaterforfattere og til badegjester. Under St.Hans-feiringen ved Sandefjords Bad i 1913 oppførte gjestene

skuespillet Kongen, bygd på besøket som kong Oscar 2. gjorde ved badet i 1901.

kratisk styre møter når det skal fatte avgjørelser ut fra interessebetonte motiver. Folkefiende blir Stockmann fordi hans avsløring, som til å begynne med gripes begjærlig av de radikale som et stikk mot «the Establishment», viser seg å få negative følger for alle: Hele byen vil tape sitt næringsgrunnlag. Prosessen fram mot sluttpunktet – at opinionen blir énstemmig, og Stockmann blir stående alene, helt alene, men at han samtidig kjenner seg friere enn før («sterkest står den som står alene») – foregår dels i mediene, dels i den demokratiske interesseavveiningen, og begge steder med opinionen som drivkraft.

Bind 2 I Ibsens tid

Mediestrukturen i kystbyen der handlingen foregår, er enkel. Byen er så liten at den bare har én avis, noe den deler med omtrent en tidel av de 50 steder der det i 1882 utkom aviser. Avisen «Folkebudet» er derfor ikke en partiavis, slik avisene i Rosmersholm var, men et organ med frisinnet orientering som søker å favne hele lesermarkedet. Den utgis av boktrykker Aslaksen, men det er skjedd interessante ting siden Aslaksen opptrådte i De unges forbund sytten år tidligere. Avisen redigeres ikke lenger av ham som eier, men av en tilsatt redaktør, og redaktøren har sågar en journalist til hjelp med å fylle spaltene. Småbyens avis har dermed blitt en dif-

21


ferensiert mediebedrift med klare rollefordelin- ensstemmelse med sine lesere? Har han ikke fått ger mellom eier/utgiver, redaktør og journalist. liksom et stilltiende mandat til iherdig og ufortrøJournalisten, den skrivende reporter, har dent å fremme sine meningsfellers velferd? som oppgave å virke «til frigjørelse for de mange, for de små, for de undertrykte». Han skal Utgiveren Aslaksen sier det enda tydeligere: være på parti med leseren. Over ham står re- «Det er den offentlige mening, den opplyste alldaktøren som garant for denne oppgaven. Nå mennhet […] som regjerer bladene.» Og når viser det seg i virkelighetens verden at den ide- opinionen krever av avisen at den skal tale dens elle rolle fylles også med private og personlige interesser, slik det skjer under badevannskrisen, motiver. Journalistikk er nok et kall, men også da snur bladet. «Folkebudet» fungerer ikke som en fristelse, hvilket framgår av den pussige di- organ for miskjente sannheter og nye, modige alogen mellom redaktør Hovstad og doktor synsmåter; den snur og føyer seg etter folks krav. Stockmanns datter Petra som avslører at redak- Interessepolitikken kveler idealene. tørens engasjement for Petras far egentlig bunNå ligger det selvfølgelig også i pressens ner i at han er forelsket i henne. Petra skuffes makt å forme opinionen. Redaktøren er en dypt over at redaktøren på denne måten narrer dreven spiller i så måte. Han taler for frigjøbåde henne og faren. «De er ikke den mann De relse og framskritt på lederplass. Lenger ned ga dem ut for. Og det tilgir jeg Dem aldri – al- på siden trykker han gammeldagse, moralske dri!» Det er ord som redaktører har fått høre historier for leserne, «så går de villigere med til alle tider, for det forventes av dem at de skal på det vi trykker ovenfor». Hans mulighet for representere en ideell interesse, den offentlige å forme opinionen gjelder altså bare innenfor menings ve og vel.4 visse grenser. «En får ofte bøye seg for folks meMellom redaktør og eier består den kon- ning i det mindre viktige,» som han sier – før vensjon at det er den første som skal bestem- han svinger rundt og inntar opinionens standme innholdet. «Jeg har ingenting å si i bladet,» punkt. forsikrer utgiveren, boktrykker Aslaksen. «Jeg Sveket av opinionen og dolket av avisen er det bare trykker hva jeg får i hendene.» Virkelig- ikke rart at doktor Stockmann vender seg mot heten er ikke helt slik. Eieren har atskillig å si, det system som opinion og medier sammen sies gjennom mer subtile mekanismer for innflytel- å utgjøre – demokratiet. Flertallsstyret viser seg se, blant annet ved at han forskutterer både pa- jo uegnet til å fatte den rette beslutning i badepiret og trykningsomkostningene. Og når det vannsaken. Byen vil neglisjere resultatene av de oppstår et skisma mellom ham og redaktøren, vitenskapelige prøvene og heller fortsette å tiler det redaktøren som må bøye seg, for han har by gjester og pasienter forgiftet vann. Doktoren jo ingen eierdel, ingen kapital i bladet. Det som drives til å trekke mer og mer vidtgående slutlikevel gir redaktøren makt og myndighet, er at ninger av dette, til sist til en lære om at flertallet han har et mandat fra sine lesere: aldri kan ha rett, aldri kan nå fram til sannhet, simpelthen fordi begavelse og dyktighet ikke Hovstad: Hva er en redaktørs første og fornemste er jevnt fordelt, men nødvendigvis må bero på skyldighet, mine herrer? Er det ikke å virke i over- sjeldenhet og derfor uvegerlig kommer i min-

22


dretall – for til sist å stå alene. Elitismen gjør også at han vender seg krast imot all partipolitikk, mot alle «parti-trelle hele landet utover» og deres partiprogrammer som «vrir halsen om på alle unge levedyktige sannheter». Doktor Stockmann: Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop! Stockmanns avsluttende monologer målbærer derfor et rent elitistisk evangelium, underbygd av delvis biologiske argumenter. Fascisme, kunne man kalle det – hvis ikke fascismen selv hadde vært en utpreget populistisk opinionsbevegelse. Det kan spørres om denne ibsenske opinionsanalyse ender som tragedie eller komedie; om den altså fastslår en tragisk motsigelse mellom kvalitet og kvantitet, eller om doktor Stockmanns tilfelle er situasjonsbetinget og derfor mer komisk enn egentlig tragisk. Da En folkefiende hadde premiere våren 1883, var dette faktisk et åpent spørsmål. Polariseringen av den politiske opinion i Norge var på dette tidspunkt

Bind 2 I Ibsens tid

todelt, skilt mellom et Høyre og et Venstre, med Høyre som tendens i de fleste aviser, og med Venstrebevegelsen som den folkelige opinionsbevegelsen av de to. Men snart måtte dette fortone seg annerledes. De to partiene ble til tre da Arbeiderpartiet så dagens lys i 1889, så til fire etter splittelsene i Venstre, deretter til fem ved etableringen av Samlingspartiet i 1903, og videre til seks, sju og åtte partier med stiftelsen av Bondepartiet i 1920, NKP i 1923 og Kristelig Folkeparti i 1936. Avisene forfleret seg tilsvarende. Ved valgene etter 1905 stilte, i tillegg til partiene, interesseorganisasjoner til støtte for kirke- eller avholdsfolket lister i mange kretser. Vi regner med rundt 10 kristne aviser i Norge og rundt 20 avholdsblad under første verdenskrig, selv om grenseoppgangen her er vanskelig. Demokratiets problem ble ikke så mye kjøttkvernen som den fragmenterende oppsplittingen av opinionens uttrykk, partiene. Og jo flere partier med tilhørende aviser, desto større variasjon og mindre meningskvern. Demokratikritikken i En folkefiende tapte derved noe av sin tragiske gehalt. Ja, man kan si at med dannelsen av flerpartisystemet og flerpartipressen, ble den i grunnen aktuell.

23


7 Arbeidsvilkårene i Stortinget var blant de første prioriterte arbeidsoppgavene for de første presseorganisasjonene. En presselosje var tilgjengelig allerede da stortingsbygningen var ny, men det var strid om plasseringen. En periode ble den flyttet opp en etasje for å skape avstand mellom representantene og mediene, men i 1881 ble den flyttet ned igjen, og fra 1886 kunne pressefolkene igjen fritt omgås de folkevalgte. Bildet er tatt i 1904.


Bind 3 Imperiet vakler 1945–2010 Bindredaktør: Guri Hjeltnes

Bind 4 Norske aviser fra A til Å Bindredaktør: Idar Flo

RUNE OTTOSEN (RED.)

Bind 1 En samfunnsmakt blir til 1660–1880 Bindredaktør: Martin Eide

PRESSE, PARTI OG PUBLIKUM 1880–1945

Hovedredaktør: Hans Fredrik Dahl Billedredaktør: Nils Øy

PRESSE, PARTI OG PUBLIKUM 1880–1945

Innføringen av den parlamentariske styreformen, som igjen banet vei for de politiske partiene, fikk store konsekvenser for norsk presse. Avisene ble organer for sine partier. Erobringen av arbeiderklassen som avislesere utvidet pressens markedsgrunnlag, en utvidelse der ny trykketeknologi og forbedret papirkvalitet var viktige forutsetninger. Nye temaer skulle fange nye lesere: sport, kriminalstoff og intervjuer. Den nynorske målreisningen ble en motkulturell kraft og ga samtidig et markedsgrunnlag for rene nynorskaviser. To verdenskriger skulle i perioder prege pressens virksomhet.

Norsk presses historie 1660–2010 tar for seg avisenes tilblivelse og spredning, innhold og organisering, fra 1600-tallet til i dag. Tre bind følger pressen kronologisk, det siste behandler de historisk viktigste avisene alfabetisk, med 375 avisbiografier. Verket gir et unikt bilde av avisenes virkemåte som talerør og kanaler, som uttrykk og språkbærere, for meninger og informasjoner om det norske samfunnet.

Hovedredaktør Norsk Presses historie 1660–2010: Hans Fredrik Dahl

HANS FREDRIK DAHL (f. 1939) er en av landets mest kjente historikere. I over 35 år har han arbeidet med medienes utvikling, både som historiker og pressemann. Han var kulturredaktør i Dagbladet 1978–1985 og har vært professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo siden 1989. Dahl har skrevet en rekke bøker, deriblant NRKs historie i tre bind, en tobinds bitografi om Vidkun Quisling (1991–1992) og De store ideologienes tid, femte bind av Norsk idéhistorie (2001). Han har også redigert bl.a. Utskjelt og utsolgt, Dagbladets historie gjennom 125 år (1993) og med Ø. Sørensen: Et rettferdig oppgjør? Rettsoppgjøret i Norge etter 1945 (2005).

Bindredaktør Presse, parti og publikum 1880–1945: Rune Ottosen

RUNE OTTOSEN (f. 1950) er statsviter og journalist, og fra 1999 professor ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo. Ottosen var leder for Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening (2001–2005) og er nestleder i Norsk pressehistorisk forening. Han har bl.a. skrevet bøkene Fra Fjærpenn til Internett. Journalister i organisasjon og samfunn (1996), Norsk pressehistorie (2002, med L. A. Røssland og H. Østbye), I journalistikkens grenseland: journalistrollen mellom marked og idealer (2004), og VG, Saddam og vi. Et kritisk blikk på nyhetsdekning av krig og konflikt (2009).

ISBN 978-82-15-01565-1

BD2 100012 BO Pressehistorien.indd 1

10.03.10 09.41


Turn static files into dynamic content formats.

Create a flipbook
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.