Page 1

• TESTOSTERONFABRIKKEN SIDE 4

KLARTEKST

• FORSØK PÅ Å BESKRIVE det ugjennomtrengelige SIDE 6 • MINE, DINE OG VÅRE foreldre SIDE 11

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2002

«– Jeg mener korte fengselsstraffer er bra. Det er en del av humaniseringen av samfunnet» PORTRETTET: Carsten Smith

Foto: Simen Kjellin


Redaksjonelt

I de siste fire–fem årene har det i mediene pågått en debatt om forleggeriets framtid. Et hyppig benyttet argument har vært at et mer ensidig økonomisk fokus og skjerpede krav til lønnsomhet vil føre til at forlagene velger å utgi færre titler. Dette vil ramme de viktige, smale titlene. Det blir hevdet at bortfallet av slike titler vil representere en fare for kulturell forflatning. Jeg deler ikke denne oppfatningen. Jeg mener at det utgis for mange, ikke for få titler. De norske fagbokforlagene utgir til sammen mellom 600 og 800 faglitterære titler per år. I tillegg er det et større antall alternative publiseringsformer for faglitterære forfattere enn det noen gang tidligere har vært. Den elektroniske utviklingen har fått antallet rapporter og interne skriftserier på ulike forsknings- og utdanningsinstitusjoner og tidsskrifter til å anta helt nye dimensjoner. Jeg mener derfor at det aldri har vært så enkelt å publisere for norske akademikere som det er i dag. De siste 20 årene har også antallet fagskribenter økt kraftig. Dette er dels en følge av en sterk vekst i antallet norske doktorgradskandidater, dels en følge av akademiseringen av en rekke profesjonsutdannelser. Disse to prosessene resulterer til sammen i at mengden faglitteratur (i en vid betydning av ordet ) som blir utgitt per år, aldri har vært så omfattende som nå. For forlagenes del tror jeg at en tiltagende kommersialisering lettere kan føre til lavere ressursbruk og mindre fokus på hver enkeltutgivelse, enn at antallet utgivelser går ned. En slik utvik-

KLARTEKST

ling vil på sikt kunne ende opp med en dramatisk forflatning av det akademiske forleggeriet. Forlagene vil kunne miste sin egenart, og framstå som rene produksjons- og distribusjonsapparater på linje med trykkerier, nettportaler og andre aktører i «mediebransjen». I en samtid som i tiltagende grad preges av en nærmest ubegrenset «publiseringsadgang», er det derfor avgjørende at vi i de faglitterære miljøene stopper opp og hegner om den bearbeidede faglitteraturen. Gjør vi ikke det, står vi i fare for at vi i framtidens Norge ikke lenger vil ha en felles referansegrunn på tvers av faglige og politiske skillelinjer. Kvalitetsreformen varsler omfattende strukturelle endringer for studietilbudet og den pedagogiske utformingen av det norske undervisningssystemet. Krav til oppdatert kompetanse, læring og aktualitet vil utfordre både undervisere og læremidler. Jeg tror derfor at betydningen av dagsaktuell og samtidsorientert faglitteratur snarere vil bli større enn mindre. Forlagenes rolle som kvalitetssikrende ledd vil her være avgjørende. Dette nummeret av Klartekst byr på utgivelser som både diskuterer og representerer denne utviklingen. På ulike måter er de viktige, nye bidrag til å styrke og aktualisere den norske akademiske utdanning og praksis. God lesning.

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 2. 2002

Nr. 2. 2002 – 3. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Arne Magnus Redaktør: Vibeke Feldberg

2

Klartekst / 2. 02

I redaksjonen: Hege Ramseng, Mari Bjørkeng, Ingrid Ugelvik og Kirsten Solheim Design og layout: Gazette as

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no


Lansering

!

Retten til å være same TEKST: MARI BJØRKENG

Susann Funderud Skogvang er opptatt av samers rett til eget språk, eget land og egen kultur. Ved Universitetet i Tromsø er samerett obligatorisk for jusstudentene, men ikke akkurat det faget som fenger studentene mest. Ved Universitetet i Oslo tok én student eksamen i valgfaget til jul i år. – Hvorfor? – Pensumlitteraturen har vært forelda og lite tilgjengelig. Pensum har stort sett bestått av offentlige utredninger skrevet på 1980-tallet, og det meste innenfor samerett har skjedd i løpet av de siste 20 årene, sier Susann Funderud Skogvang (26). Hun er advokatfullmektig og foreleser i samerett ved Universitetet i Tromsø. Skogvang tok ikke den raskeste veien gjennom pensum i samerett. Og da hun var ferdig på jusstudiet i 2000, begynte hun å skrive seg mot målet om å gjøre faget mer tilgjengelig og forståelig for studentene. Nå foreligger den første samlende innføringsboka: Samerett. Om samenes rett til en fortid, nåtid og framtid. – Jeg satte meg et mål for når jeg ønsket å være ferdig. Jeg hadde aldri skrevet noe før, det gjorde nok at jeg torde det. Det var hektisk mot slutten, men det gikk. Da hadde hun brukt halvannet år, halvparten av tiden ved siden av jobben som advokatfullmektig i Arntzen de Besche advokatfirma i Oslo. – Er du litt stolt? – Ja! Og hun er stolt over å være same, en identitiet som er mer subjektiv enn genetisk. For å kalle seg same og melde seg inn i samemanntallet, må man avgi en personlig erklæring om at man «oppfatter seg selv som same». I dag er det omkring 40.000 samer bosatt i Norge. Skogvang kommer fra sjøsamebygda Manndalen i Nord- Troms. Foreldrene snakket samisk, men var ikke samer. Som et resultat av fornorskningspolitikken, lærte de ikke barna å snakke språket sitt. Det var et bevisst valg for å skjerme de unge. I dag finner flere unge tilbake til historien sin og er stolte av den. Selv snakker hun bare litt samisk, men hun har planer om å lære språket skikkelig i nærmeste framtid. Ifølge Skogvang er det viktig for jurister å kjenne til forskjellen i rettsoppfatning mellom nordmenn og samer. – Hvilke? – For eksempel har samer tradisjonelt hatt kollektivet som rettighetssubjekt, mens det hos nordmenn har vært snakk om individuelle rettigheter. Samer er mindre eksplisitte, de sier ikke ting like uttrykkelig og tar flere forbehold enn nordmenn. Man kan ikke eie sannheten. Videre er samisk kultur en muntlig kultur, for eksempel finnes det ikke skjøter for eldre samiske områder.

ering av Samer Vellykket lans sø. Kvar ter i Trom otsvik Foto: Ståle Åb

ett i bokhande

len Akademisk

Samerett . Om sam enes rett ble feiret til en fort hos Akad id, emisk Kv Foto: Stå arter i Tro nåtid og framtid le Åbotsv msø. ik

Bakgrunnen for at det er nødvendig med særrettigheter for det samiske folket, er ønsket om å bevare de egenartede forholdene som blant annet gjelder slekts- og områdetilhørighet, næringstradisjoner, kulturelle og religiøse verdier og sosiale organisasjoner. – Hva er det viktigste innen sameretten i dag? – Avklaring av retten til naturressursene. Det vil løse mange samerettslige spørsmål. Det er 22 år siden Samerettsutvalget ble oppnevnt. Det drøyer fremdeles med å få en avklaring av rettighetsforholdene. Klartekst / 2. 02

3


Aktuell bok

!

Testosteronfabrikken TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN / ILL. KEN PURVIS

Puberteten bestemmer hvem vi blir som menn, sier Kenneth Purvis. Nå har han skrevet en foreldremanual til gutters vei mot manndommen. Er han ikke liten for alderen? Er det normalt for en gutt på hans alder å ha ereksjon og leke med kjønnsorganene sine? Og hvorfor henger den ene testikkelen lenger ned enn den andre? Slike spørsmål, og mange andre, får man svar på i Kenneth Purvis’ nye bok Fra boyz til menn. – Jeg skrev denne boken fordi jeg ble overrasket over hvor lite generell kunnskap folk har om puberteten. Pasientene mine kommer til meg med mange spørsmål, sier Purvis selv. – I tillegg er jeg overbevist om at puberteten er en veldig kritisk periode, som påvirker oss resten av livet. Det er da vi etablerer en maskulin identitet, da bestemmes forholdet til vår egen kropp og forholdet til andre menn. Uansett hvor mye vi forsøker å bagatellisere puberteten, så er vi fortsatt påvirket av den. Den er ikke bare et kapittel vi legger bak oss. Hovedtemaet i Purvis’ bok er den biologiske transformasjonen som finner sted i guttekroppen fra fosterstadiet til puberteten: hvordan testosteronproduksjonen påvirker både kropp og sjel. Men i enkelte partier kommer han også inn på de samfunnsmessige og sosiale sidene ved puberteten. – Blant annet vil jeg minne foreldrene på det enorme ansvaret de har i denne kritiske fasen – og da særlig fedrene, sier Purvis. – Mange fedre er ikke klar over hvor mye de påvirker sønnene sine i puberteten. – En del foreldre føler likevel at de ikke har så mye de skulle ha sagt i denne perioden? – De må finne en balanse: de må ha innsikt og gi støtte, og ikke bli barnas fiende. Foreldre behøver ikke være overmennesker. De skal bare være rollemodeller med integritet, som barna har respekt for. Da kan de påvirke dem i utrolig stor grad.

4

Klartekst / 2. 02

Ikke spør hvorfor, men jeg tror jeg foretrekker at du begynner å dusje alene nå.

– Hva er ditt viktigste råd til engstelige foreldre? – Ikke bli påvirket av dagens samfunn, hvor alt skal være perfekt. Og ikke overdramatiser denne perioden. Foreldrene må ikke ta det personlig når barna kommer i opposisjon og går til angrep på dem. De må huske at dette har en biologisk forklaring. Opprøret er del av en naturlig prosess. Denne prosessen er ifølge Purvis vanskeligere for sønner enn for døtre. «Gutter er åpenbart mer sårbare enn jenter i puberteten,» skriver han i boka. – Det er fordi det er vanskeligere å utvikle en mannlig identitet. Sønner må gå fra å være mamma-gutter til å bli pappa-gutter, mens jentene fortsatt kan identifisere seg med moren. I tillegg går en gutte-hjerne gjennom større endringer i puberteten enn en jente-hjerne. Både anatomisk og fysiologisk er gutter det svake kjønn. – Hva med tanken om kjønn som en sosial konstruksjon? – Det er gammeldags feministisk propaganda. Nå vet vi at gutter og jenter er født veldig forskjellige. Å si noe annet er bare tull, og alle feminister vet det nå. – Mener du at kvinnesaken har lagt sten til byrden for unge gutter? – Absolutt. Kvinner har alltid vært sterkest, men de har holdt munn i to tusen år. De har spilt et rollespill, helt til de ikke orket mer. Vi har en helt annen situasjon nå enn for bare ti-femten år siden: aldri før har unge gutter møtt en så kre-

vende og sterk generasjon jenter. Hvis du går ut og flørter i Oslo i dag, møter du en gjeng 20årige jenter på jakt etter orgasme. Dette gjør at en gutt som har liten penis og får for tidlig utløsning, føler seg utrolig usikker. Situasjonen for unggutter i puberteten er med andre ord ikke helt enkel. Purvis tror likevel det ville hjulpet litt hvis den vestlige kulturen hadde hatt et overgangsritual som tydeliggjorde transformasjonen fra gutt til mann, slik man finner i mange andre samfunn. – Ritualet kunne egentlig vært hva som helst. Det viktigste er å gi unge gutter følelsen av at samfunnet respekterer dem som voksne, at de kan komme hjem til foreldrene og bli behandlet som menn. Slik det er nå, blir overgangen ofte altfor vag. Det hadde vært fint om unge gutter kunne fått et slags diplom som sa at de hadde klart seg gjennom puberteten. – Hva husker du selv fra denne perioden? – Min egen pubertet var en fantastisk opplevelse. Selvfølgelig ble jeg mobbet og banket opp og hadde vanlige komplekser, men foreldrene mine ga meg et fundament som gjorde at jeg klarte meg. De ga meg følelsen av at jeg var verdifull. Blant annet var faren min et veldig stort forbilde for meg: han var tøff, men samtidig en søt bamse. Og så spilte jeg i rockeband i fire år. Det er jo alltid en god hjelp. Boka kommer ca. 10. august.


Nyheter

*

Utdanningssystemet i et internasjonalt perspektiv TEKST: MARI BJØRKENG

– Det norske utdanningssystemet må analyseres og forstås i en internasjonal og global kontekst, hevder Gustav E. Karlsen, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Sør-Trøndelag.

GLOBAL PÅVIRKNING

Gjennom flere år har han forsket på norsk og internasjonal utdanningspolitikk. I Utdanning, styring og marked. Norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv analyserer han de siste tiårs utdanningsreformer og omlegginger av styringssystemene. – Boka handler særlig om den markedsorienterte styringslogikken med vekt på konkurranse og markedstilpasning. Innenfor denne styringstenkningen er elever og foreldre forstått som brukere og lærerne som produsenter. Det stilles krav om at utdanningsinstitusjonene må være

Karlsen trekker fram at globaliseringen har svekket nasjonalstatens styringsmuligheter. Han framhever betydningen av etterkrigstidens mange nye internasjonale institusjoner som har påvirket utdanningspolitikken. – Det gjelder ikke minst Verdensbanken, OECD, WTO og EU. De er alle overnasjonale organer som ved internasjonal rett fører til sterke begrensninger på nasjonal styring. Et hovedtrekk ved den globale nyinstitusjonaliseringen er at den er eksterritoriell og ikke underlagt normal demokratisk styring og kontroll. Dermed skjer det en depolitisering av utdanningspolitikken

fleksible, konkurranseorienterte og markedstilpassede, sier han.

ved at makt og innflytelse føres over til institusjoner som primært har en økonomisk forankring, og som egentlig ikke oppfattes som politiske institusjoner. Utdanningspolitikken inkluderes dermed mer enn før inn i andre politikkområder, særlig gjelder det økonomi. FAREFULLT

– En betydelig fare ved denne utviklingen er at utdanningene blir redusert til det som er nyttig, og ensidig blir et virkemiddel for økonomisk vekst og bedret konkurranseevne, sier Karlsen. Det innebærer at utdanning forstått som danning og selvutvikling i en kollektiv livsform som skolen er, kommer under press. Vi behøver også en skole som legger vekt på det selvforvaltende individ som skal forme sitt eget liv og samfunnet som aktiv deltaker, avslutter han.

Samfunnskunnskapens didaktikk TEKST: MARI BJØRKENG

Samfunnskunnskap er et fag med et stort pensum der det legges vekt på en aktiv elevrolle. Elevene skal ta stilling til dagsaktuelle hendelser og forstå samfunnets grunnleggende strukturer. – I samfunnskunnskapens didaktikk er de prinsipielle utfordringene de samme som i andre skolefag. Men samfunnskunnskap har et emneutvalg og et samtidspreg som i særlig stor grad åpner for aktuelle saker og debatter. Dermed står faget overfor store muligheter og utfordringer, sier Theo Koritzinsky. Han har skrevet Samfunnskunnskap – fagdidaktisk innføring. Koritzinsky er førsteamanuensis i samfunnsfag ved lærerutdanningen i Oslo.

– Mulighetene ligger i læreplanene, læremidlene og lærerens faglige bakgrunn. Utfordringene ligger i det å framtre som en engasjerende lærer, aktualisere, konkretisere og bygge på allerede eksisterende kunnskap og engasjement hos elevene. Ifølge Koritzinsky må elevene utvikle en egen læringsprosess som bygger på eksisterende ferdigheter, kunnskap, frykt, håp og tro. Læreren kan hjelpe til ved å konkretisere lærestoffet, aktualisere og motivere. En god lærer gir av seg selv, har glød og entusiasme og forteller og synliggjør historier. Men her er det viktig å finne en riktig balanse. Noen gir for mye av seg selv og gir ikke rom for elevenes egne læringsprosser. Elevene blir underholdt og engasjert, men lærer lite.

I tillegg til at boka er en konkret metodisk håndbok for lærere i samfunnskunnskap på alle skoletrinn, analyserer og drøfter Koritzinsky læremidler og læreplaner. Han hevder at det er en overtro blant mange politikere og læreplanforfattere at undervisning nærmest automatisk fører til læring. – Problembaserte undervisningsmetoder preger store deler av L97, mens andre deler kan tolkes som en lærer forer elev-modell. I et fag med et stort pensum, blir ofte det mest effektive å undervise uten å aktivisere. Det blir ikke tid til å bruke problemløsningsmetoder. Idealene fra den generelle læreplanen om den arbeidende, skapende og meningssøkende eleven, blir altfor ofte erstattet med den passive, mottakende og huskende eleven, sier Koritzinsky. Klartekst / 2.02

5


Nyheter

*

Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

I juni lanseres tre essaysamlinger fra tre norske filosofer. – Sjangerspørsmålet bør være et viktig filosofisk spørsmål, sier Gunnar Skirbekk. I bøkene Undringa og Grunnane presenterer filosofene Gunnar Skirbekk og Jon Hellesnes ulike essayer de har publisert gjennom lange forfatterkarrierer. I tillegg har de to gått sammen om å redigere et utvalg av Hans Skjervheims nynorske essayistikk. Til sammen behandler disse tre bøkene en rekke ulike filosofiske temaer, samtidig som de presenterer forskjellige innfallsvinkler til selve essaysjangeren. – Hva kjennetegner egentlig et godt essay? – Ett mulig kriterium er enheten mellom form og innhold, sier Jon Hellesnes. – Hvis samme innhold kunne presenteres i en annen form, så er kanskje ikke innholdet sterkt nok knyttet til formen. I tillegg har jeg selv et mål som jeg ikke vet om jeg oppnår, men som jeg strekker meg mot: et godt essay skal være relativt tilgjengelig for uskolerte lesere, og samtidig vanskelig og utfordrende for filosofisk avanserte fortolkere. Dette betyr at teksten ikke skal være en avhandling og ikke en popularisering – essayet krever noe mer. – I tillegg bør et godt essay ikke inneholde for mange poenger, supplerer Gunnar Skirbekk. – Man bør ikke prøve ut et helt filosofisk system, i

Essaysamlingene av Skjervheim, Hellesnes og Skirbekk lanseres på De nynorske festspillene i Volda den 20. juni. Disse tekstene skal også benyttes i et studium om nynorsk skriftkultur som starter til høsten ved Høgskulen i Volda.

6

Klartekst / 2.02

stedet bør man konsentrere seg om ett motiv. Selv har de to skrevet og publisert essayer i mange år. Men denne hybridsjangeren har ikke alltid vært like populær i det norske filosofimiljøet. – Da jeg kom inn i filosofien, var situasjonen litt spesiell, forteller Skirbekk. – Kretsen rundt Arne Næss hadde, for å si det diplomatisk, ingen spesiell affeksjon for litterære uttrykk. I tillegg hadde man litterære essayister som André Bjerke og Sigurd Hoel. De skrev glitrende, men nøkternt sagt var de ikke spesielt filosofisk oppdaterte. På den ene siden hadde man altså en litterær essayistikk som ikke var filosofisk skolert, på den andre en filosofisk prosa med front mot det litterære. Dette har heldigvis endret seg senere – nå kommer det stadig nye folk inn som formidlere mellom disse to posisjonene. – Hva ligger bak valget av essaysjangeren for dere? – For meg er det nok den sokratiske tradisjonen, sier Hellesnes. – Filosofi hører til i livsverdenen, ikke bare i en isolert fagverden. Derfor er det en sentral oppgave å bringe filosofisk problematikk inn i livsverdenen, og der har essayet en funksjon. – I det norske samfunnet, hvor den filosofiske offentligheten er såpass liten, fungerer essayet som en invitt til et større publikum, mener Skirbekk. – Slik sett er filosofisk essayistikk en del av et demokrati- og opplysningsprosjekt. I tillegg bør sjangerspørsmålet være et viktig filosofisk spørsmål. Hvordan skriver man egentlig filosofi? Dette er viktig fordi filosofi handler om å undersøke de grunnleggende begrepene vi lever og tenker ut ifra. Her har essayet noe å bidra med, fordi det kan brukes til å prøve ut og forandre begreper. Det bidrar til filosofiens kreative, nyskapende aspekt. – Selv får jeg til å skrive avhandlinger på fremmedspråk, men ikke essayer, sier Hellesnes. – De må skrives i et språk jeg kjenner innenfra.

– Hvilke emner passer ikke inn i essayformen? – Det finnes helt klart filosofiske temaer som ikke kan behandles innenfor denne sjangeren, det tror jeg de fleste er enige om, sier Jon Hellesnes. – Det er kanskje mer kontroversielt å hevde, slik jeg gjør, at visse temaer krever en essayistisk form. – Hvilke er det? – Jeg kommer inn på noen av dem i boka mi – ett eksempel kan være problemstillinger som grenser opp mot livsførselsfilosofi. – Selv kom jeg inn i essayistikken via den franske eksistensfilosofien, supplerer Skirbekk. – Essayet ga en mulighet til å prøve ut egne oppfatninger om grunnleggende eksistensielle spørsmål: hva er meningen med livet, hvem er vi – og så videre. Slikt kan man ikke besvare i avhandlingsform.


Aktuell bok

!

Fleksifedre TEKST: MARI BJØRKENG / ILL: LARS AURTANDE

«Bare vent til far kommer hjem!» En kjent trussel fra tidligere tider, men ukjent for barn i dag. Pappa er nemlig hjemme. I boka Fleksible fedre som kommer til høsten, er Berit Brandth og Elin Kvande blant annet opptatt av betydningen av de nye permisjonsrettighetene. Fedrene de har snakket med, forteller om sin omsorgspraksis og sine idealer rundt det å være far. – Idealene for hva som er en god far, har endret seg. Det er idealet om den nærværende far som er dominerende i dag, sier Brandth. Begge forfatterne er sosiologer og professorer ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Den nye boken tar utgangspunkt i forskningsprosjektet Småbarnsfamiliers omsorgsstrategier. På 1990-tallet var utvidelse av fødselspermisjonene en av velferdsstatens viktigste ekspansjonsområder. Den eksplisitte målsettingen var å styrke fars kontakt med barna gjennom å gi fedre egne permisjonsrettigheter. Først med to ukers pappapermisjon, deretter med en fedrekvote på fire uker. – Fedrekvoten påvirker idealet. Den signaliserer at en god far skal være involvert ved å ta permisjon, sier Brandth. Men ikke alle har fått med seg dette. Brandth trekker frem to ferske eksempler fra politikken: Bjarne Håkon Hansens innrømmelse av at han ikke var så mye hjemme hos barna og Lars Sponheims uttalelse om at han ikke hadde vært i sønnens bursdag på sju år. – Fedrekvoten påvirker også praksis. Mellom 85 og 90 prosent av de fedrene som har rett til

fødselspenger, bruker denne retten. Men samtidig er det jo slik at selv om idealene endrer seg, og vi har fått fedrekvoten, så endrer ikke nødvendigvis omsorgspraksisen seg i samme takt. – Blir fedrene presset hjem? – Fedrekvoten ble kalt «mild tvang». Og det er den vel. På store arbeidsplasser er det ofte lagt opp til at far faktisk tar permisjon. Forventningene til idealfaren er ikke alltid lette å oppfylle i praksis. men noen klarer det bedre enn andre. Fleksibiliteten kommer til uttrykk gjennom at fedre møter ulike krav i arbeidslivet og fra mor og hennes arbeidsliv. Det er også forskjeller mellom fedrene når det gjelder det å sette grenser for arbeidslivets krav. De som ikke er så flinke, opplever arbeidet som krevende, men også

forførende og morsomt. De slites mellom det å være en nærværende far og det å gjøre en god jobb i yrkeslivet, mener Brandth. – Dette hører ut som velkjente krav til en mor? – Mor har hatt det greiere. Forventningene har vært tydelige. Men uttalelsene til Bjarne Håkon Hansen viste at det har blitt tydeligere hva som kreves av fedrene. – Men er de villige til å moderere seg i arbeidslivet? – Ja, det er interessant at mange menn nå er villige til å moderere sin innsats i arbeidslivet og finne jobber som er lettere å kombinere med idealet om en nærværende far. Boka kommer til høsten.

Klartekst / 2.02

7


Portrettet

Avtroppende sjefdommer med full kalender TEKST: EVA GRINDE / FOTO: SIMEN KJELLIN

Carsten Smith trodde han skulle leve og dø som en glad professor. Så fikk han et tilbud han ikke kunne avslå. Dermed ble det noen år som glad høyesterettsjustitiarius også. – Kom skal jeg vise deg noe! Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith drar meg med bort til vinduet og peker over gaten til det som i dag er finansdepartementet. – Følg den rekken av vinduer helt opp til toppen – ser du hva det står? Jeg strekker meg og må skakke litt på hodet for å se. – «Ja vi elsker dette landet» leser jeg uthevet i muren. – Så fører du blikket bortover til høyre, fortsetter Smith. Der er notene til den første strofen av nasjonalsangen risset inn. – Dette synes jeg sier mye om landet vårt i den epoken da regjeringsbygget ble reist. Det skjedde masse i kulturlivet rundt århundreskiftet. Det var så mye stolthet i landet. Selv har Carsten Smith kontor i bygget vis-àvis som opprinnelig rommet alle tre rettsinstanser i Norge. I dag er Høyesterett alene om lokalene som stod ferdig nyrestaurert i 1996. – Er det ikke flott her, smiler Smith, og vil vise meg rundt i sitt arbeidsværelse. Det har engang vært en rettssal. LILLE BILDE PÅ VEGGEN DER

På den ene langsiden nær døren er det plassert et ståskrivebord i mørkt tre. Det minner om en talerstol. Der liker landets høyesterettsjustitiarius å stå og tenke og notere. – Når man er blitt så gammel som meg, er det fint å kunne variere arbeidsstillingene litt, sier han. På bordet står en byste av Norges første høyesterettsjustitiarius, Johan Randulf Bull.

– Ham søker jeg råd hos når jeg står fast, sier Carsten Smith og smiler. Og hvis ikke det hjelper, da løfter jeg blikket lenger opp. Da ordner alt seg. Over bordet henger et stort, myndig maleri av konen Lucy. – Hun er ikke særlig glad i det portrettet der selv. Hun synes at hun ser streng ut, sier ektemannen. Selv synes han bildet er flott. JUSS TIL FOLKET

Carsten Smith er straks 70 år, har helt hvitt hår og masse smilerynker. Han fyller det storslagne rommet med nærvær. Det har vel så mye å gjøre med humør og iver, som med gammeldags autoritet av typen «sånn er det bare». – I vårt antiautoritære samfunn holder det ikke med bare formell autoritet, mener avtroppende høyesterettsjustitiarius. Det er blant annet derfor han i løpet av sin periode som sjef over landets øverste dommerteam har gjort sitt for å åpne Høyesterett for folket. Han mener allmennheten må involveres og begeistres. – Det skader selvsagt ikke at det opprettholdes en viss respekt for det som skjer her. Men fordi det angår alle, må folk også ha grunnleggende tillit til institusjonen, mener Carsten Smith. Derfor fikk han for første gang i historien ansatt en informasjonsrådgiver i Høyesterett, noe som avstedkom adskillig hikke innover i justisdepartementets tradisjonsrike korridorer. Tanken var uvant, for ikke å si uhørt. Men det har fungert bra. Nå går departementet selv i spissen for opprettelse av informasjonsstillinger i rettsvesenet både her og der. – Nu er det blitt in, sier Carsten Smith. ÅPEN LIBERALER

Da regjeringen i 1991 gikk til universitetsmiljøet for å finne ny sjef for Norges høyeste domstol, gjorde den noe uvanlig. Tidligere var høyeste-

HØYESTERETTSJUSTITIARIUS CARSTEN SMITH Født 13. juli 1932 i Oslo Juridisk embetseksamen 1956 Dr. juris 1964 Advokatfullmektig Oslo 1956–57 Stipendiat Universitetet i Oslo 1957–60 Dommerfullmektig Østre Bærum 1960 Dosent i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo 1960–64 Professor Universitetet i Oslo 1964 Dekanus Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, 1977–79 Høyesterettsjustitiarius fra 1. mai 1991

rettsjustitiarius plukket ut blant dommerne selv. Professor Carsten Smith gikk for å være liberal og hadde skrevet mye og kritisk om Høyesterett. Blant annet var og er han av den oppfatning at Norges øverste rettsinstans bør ha en aktiv og politisk rolle i samfunnet. Det er ingen selvfølge innad i dommerstanden. – Jeg mener den enkelte sak må vurderes i et videre samfunnsperspektiv, sier Smith og banker takten lett i bordet for å markere hvert ord han sier. – Høyesterett har et ansvar for klargjøring og utvikling av retten i landet. Dette må være en hovedoppgave, sier Smith. Han har tirret konservative krefter på flere måter. Blant annet ved å være en uttalt og utålmodig pådriver for å gjøre internasjonale menneskerettighetene til norsk lov. Den politiske høyresiden synes dessuten han står for en for mild straffeutmålingspolitikk. Er det noe i kritikken at Høyesterett dømmer for mildt i alvorlige voldssaker, som voldtekter? – Jeg har selv vært med på å heve straffenivået Klartekst / 2. 02

9


Portrettet

for voldtekt. Det lå for lavt. At det har skjedd en utvikling blir ofte oversett, men … sier Smith, og tar en tenkepause. Han reiser seg og begynner å vandre mens han ser ned i gulvet. Han går frem og tilbake mellom vinduet og sittegruppen der jeg sitter, og velger sine ord med omhu og presisjon. – Fengselsstraff er også en form for vold, sier Smith og tar en pause til. – Nemlig statens bruk av vold. Høye fengselsstraffer vil derfor bidra til å øke bruken av vold i samfunnet totalt sett. Jeg mener korte fengselsstraffer er bra. Det er en del av humaniseringen av samfunnet. Ja. Det er det jeg har å si til den saken. LYKKELIG MED LUCY

Universitetet i Oslo 1959. En ung lyshåret kvinne går opp på podiet og tar imot sitt vitnesbyrd, og sin utmerkelse. Synlig gravid og som eneste jente på sitt kull avslutter Lucy Smith sin juridikum med best karakterer av alle. I kulissene står mann og barnefar og ser på. – Dette er en av de mange gangene jeg har vært veldig stolt av henne, forteller Carsten Smith. Når han skal snakke om seg og sitt liv, dreier samtalen ofte innom Lucy. Om hvordan det var å komme inn på kunstnerens atelier og se et helt rom fullt av Lucy-portretter. Om hvor lykkelig han er med henne selv etter 40 år, og om hvordan hun alltid har vært hans nærmeste medarbeider og faglige rådgiver. – Det er ikke tvil om at Lucy satte min karriere foran sin egen i mange år mens barna vokste opp, erkjenner Carsten. – Derfor tok hun blant annet ikke sin juridiske doktorgrad før i midten av førtiårene. Men noen ganger trådte professoren til og ytte sin skjerv med barna. Da reiste han og kamerat fra gymnasietiden, Thorvald Stoltenberg, til fjells med hver sin ungeflokk på tre. Der ble de gjerne en langhelg, så konene kunne hvile ut i byen alene. Det ble hyttetur etter pappametoden. Første kvelden lagde de opp en stek som varte oppholdet ut. Oppvasken kjørte de etter samme prinsipp. Ikke en kopp ble skylt før siste dagen. Men lange turer ble det. Ifølge ryktene sies det at hytta ikke alltid var i prikkfri stand etter at de to herrene og deres seks barn hadde forlatt den. Men «barna» har begynt og mase på fedrene sine igjen. De vil til fjells på tur, akkurat som i gamle dager. ARVELIGE BELASTNINGER

Alle de tre døtrene til Carsten og Lucy er selv

10

Klartekst / 2. 02

jurister. To av dem har attpå til funnet seg ektemenn i samme yrke. – Vi har prøvd å fortelle dem at det vi trenger inn i familien nå, for eksempel er lege og snekker, men det har ikke nyttet, sukker Smith. Men han bedyrer at søndagsmiddagene der i gården ikke handler om lovanvendelser, EMK og rettspraksis, men snarere og mye heller om barnebarna. – Vi har fem, og tre av dem bor i gåavstand fra oss. Når de er leie av mor og far, så kommer de hit. Det er veldig bra. Da leser jeg eventyr for dem, Asbjørnsen og Moe. De er snille med meg og sier at de liker det, sier bestefar beskjedent. Godordene sitter løst når de som omgås Carsten Smith skal beskrive ham. Beskjedenhet er ett av dem, men også rolig og omtenksom er gjengangere. Det siste skal blant annet gi seg utslag i utstrakt omsorg for nære medarbeidere. Ingenting er for lite for Det offisielle Norges fjerde mektigste person. Samtidig har han en egen evne til å gi den han snakker med et inntrykk av å ha all verdens tid. Mannen blir tilsynelatende aldri stresset og irritabel. Det er nesten for godt til å være sant. Selv forklarer han saken med legning. Det kommer gratis til ham. Han er rett og slett velsignet med mye godt humør. – Og hvorfor skulle jeg forresten være sur og grinete? Jeg er blitt behandlet uforskammet godt her i livet, sier Smith. FORMET AV FREMSKRITT

Carsten Smith vokste opp på Fagerborg i Oslo, og avla artium ved Oslo katedralskole som 16åring. Krigen var slutt tre år tidligere og det rådet optimisme, samhold og gjenoppbyggingsånd over det ganske land. – Solidariteten vi opplevde disse aller første årene finnes det ikke maken til i dag. Denne epoken har betydd mye for meg, og har nok formet meg i betydelig grad, sier Carsten Smith. Nokså raskt fikk den unge studenten penset seg inn på jusfaget, og som 19-åring hadde Carsten Smith begått sin første bok. Sammen med Birger Stuevold Lassen og Ingolf A. Vislie vant han en konkurranse, og avhandlingen deres om erstatningsrett og trygderett ble foreviget mellom to permer, og gitt ut på det som skulle bli Universitetsforlaget. Den gangen het det Akademisk forlag, og Smiths bok var blant forlagets aller første overhodet. Boka ble like godt pensum på jusen mens han fortsatt var student. I april var han ute og feiret femtiårsjubileet med sine medforfattere, som også fortsatt er hans venner – Det var en ordentlig rangel av den typen som

passer for gamle mennesker for oss. Vi spiste og drakk godt sammen med konene våre, og dro hjem før midnatt, sier Carsten Smith. AKADEMISKE LENGSLER

– Å gudbevaremegvel – det har jo vært mitt liv. Det var vidunderlig. Carsten Smith beskriver tilværelsen som professor på juridisk fakultet i panegyriske vendinger. – Jeg pleide å si jeg var verdens mest veltilpassede professor. Friheten passet meg svært godt. Jeg var sikker på jeg skulle leve og død som en glad professor, sier Smith. Så kom tilbudet om den eneste jobben i verden som kunne få Carsten Smith til å slutte ved universitetet. Som høyesterettsjustitiarius fikk han sjansen til å prøve ut mange av sine ideer og tanker i praksis, en situasjon mange akademikere bare drømmer om. – Her har jeg hatt et fabelaktig sekretariat til å hjelpe meg med å sette ting effektivt ut i livet. Jeg har bare storartede ting å si om denne jobben. Den har jo gitt meg mulighet til å ha et løpende samarbeid med landets beste jurister, sier Smith. Nå ser han frem til en litt roligere fase, selv om han allerede er godt i gang med å sortere og vurdere forskjellige forespørsler. Blant annet skal han sitte i et utvalg som skal utrede en nordisk samekonvensjon. – Jeg håper også å få en tilknytning til universitetet. Det var mitt tilholdssted i 40 år! Jeg har flere ideer til forskningsprosjekter i hodet, sier Smith, som i tillegg har plottet inn en god del foredrag rundt omkring i Norge og utlandet utover høsten. 1. august 2002 trer Carsten Smith tilbake som Norges høyesterettsjustitiarius etter 11 år i stolen. Det er skjellig grunn til mistanke om at pensjonisttilværelsen ikke blir av den sedate sorten.


Nye bøker

!

Galskapens institusjoner

Mine, dine og våre foreldre

TEKST: MARI BJØRKENG

TEKST: MARI BJØRKENG

* I Galskapens hus skriver kriminolog Wenche

* Er det fortsatt sånn at vi opere-

Blomberg om utviklingen av institusjoner for gale fra reformasjonen til det moderne. Medisinerne kom først inn som historiske aktører utpå 1820-tallet, og fra da av svinger elitens holdninger til galskapen gradvis i naturvitenskapelig retning. Det var nok lett for medisinerne å beskrive forhistorien som fryktelig, også for å legitimere seg selv, sier Blomberg. Hun er forsker ved institutt for kriminologi ved Universitetet i Oslo. Mytene om behandlingen av gale er blitt gjentatt uten at noen har undersøkt hva samtidige kilder egentlig forteller. Blomberg har dykket ned i kildematerialet og begynner historien med dårekistens opprinnelse. Ordet er første gang registrert i en norsk skriftlig kilde ca. 1550, så på den tida har man altså begynt å skille gale fra andre innsatte i arresten. På slutten av 1700-tallet knyttes gale til fattigvesenet og blir samlet i dollhus, og gale oppstår som egen sosial kategori, sier hun. Gjennom tidene er galskap blitt oppfattet som noe rått og brutalt. De som hadde mistet forstanden, var ikke lenger mennesker, men var blitt til dyr som skulle piskes til lydighet. Med opplysningstiden følger en tro på at det i alle mennesker finnes et potensial for forandring. 1600-tallet var et rått århundre. Reformasjonen bragte ikke akkurat lys og varme, men økende disiplineringskrav.

rer med to typer familier, der den ene er bra og den andre dårlig? Unngår vi å forholde oss til den tiden og det samfunnet vi lever i, der skilsmisse, eneforsørgerfamilier og stefamilier blir stadig vanligere? Det er spørsmål Kirsti Ramfjord Haaland stiller i boka Barnet i skilsmissen – et barneperspektiv på familieomforming. Kirsti Ramfjord Haaland er spesialist i klinisk psykologi og jobber på Østensjø familiekontor i Oslo. I boka gir hun tips til hvordan voksne bør oppføre seg for å støtte og styrke barna. Barn ønsker å være barn og ungdom uavhengig av familiestruktur. Dersom vi begynner å se variasjonene av familieformer som naturlige, vil muligens barn oppleve skilsmissen mindre belastende, sier hun. Ramfjord Haaland håper at boka skal være en brobygger mellom voksne og barn, der barnas perspektiv skal stå i forgrunnen. Det unike i relasjonen mellom foreldre og barn utfordres i skilsmissen og tiden etter. Hun ønsker å bidra til å styrke de positive utviklingsmulighetene. Jeg har tro på at det er mulig å la barn leve i frihet, skape historier om sitt liv og verdsettes

Boka kommer ca. 20. august.

Notert

for sin innsats. De kan få livsmot og trygg selvfølelse uavhengig av om deres biologiske mor og far bor sammen.

...

TRE REVISJONER FRA KJELL GUNNAR HOFF I løpet sommeren kommer Driftsregnskap og budsjettering, Grunnleggende bedriftsøkonomisk analyse og Bedriftens økonomi ut i nye reviderte utgaver. Alle bøkene er ajourført i henhold til gjeldende lover og regler. De inneholder en del nyskrevet stoff, samt spennende nye eksempler og cases. Til bøkene er det utviklet støtte- og tilleggsmateriell som er tilgjengelig på www.universitetsforlaget.no/hoff

PENSUM.NO: ALDRI MER UTSOLGT... Universitetsforlaget har inngått en samarbeidsavtale med Pensumtjeneste as om behovsopptrykk av forlagets tidligere utgivelser. Faglitteratur utgitt av Universitetsforlaget er dermed sikret «evig liv»; bøkene vil aldri mer være utsolgt, men tilgjengelige som behovsopptrykk.

Pensumtjeneste kan tilby sine kunder samtlige utsolgte faglitterære titler fra Universitetsforlaget som opptrykk, og på den måten ytterligere øke tilgjengeligheten av forlagets store portefølje av kvalitetslitteratur. Nettstedet Pensum.no er nå etablert. Der tilbys det nå over 3 000 utsolgte norske faglitterære titler som behovsopptrykk.

Klartekst / 2. 02

11


Ny bok

!

Når foreldre er psykisk syke TEKST: MARI BJØRKENG

I psykiatrien er det tradisjon for å se pasienten som et isolert individ. Men for pasienter som også er mødre, er relasjonen til familien den viktigste. Hun er først og fremst kone og mor. Gjennom samtaler med mødre, har Kate Mevik og Bjørg Eva Trymbo sett på hvordan foreldrerollen utøves når foreldre har en alvorlig psykisk lidelse. De har erfart at barna blir oversett av behandlerne, og at pasienten i liten grad får hjelp til å arbeide med foreldrerollen. En mor syntes det var rart at det bare ble fokusert på henne. Barna ble sett på som en byrde, noe hun ikke skulle tenke på. Ingen stilte spørsmål om hvordan det var å være barn i alt dette. For mødrene ble det en ekstra belasting der skyldfølelsen hindret dem i å jobbe med det egentlige problemet, sier sosiolog og barnevernspedagog, Kate Mevik, som er ansatt ved Høgskolen i Bodø. Se barna! Snakk med dem! Det er Kate Meviks appell til folk som behandler psykisk syke foreldre. Voksne må tørre å snakke med barn. Behandlingspersonell tror at det krever så mye ekspertise for å snakke med barn, eller de mener at de må bruke tilgjengelige ressurser på pasienten. For foreldrene kan det være vanskelig å snakke om en psykisk lidelse. Kanskje oppfatter de lidelsen som et tabu, vet lite om sykdommen

Notert

...

PROSJEKT SOM STRATEGI OG FORM Prosjekt.Organisering, ledelse og gjennomføring av Bjørn Johs. Kolltveit og Torger Reve kommer i ny revidert utgave. Forfatterne har i en årrekke vært opptatt av å betrakte prosjekter som økonomiske transaksjoner og gjennom dette perspektivet belyse viktige aspekter som organisering,

opplever også deres verden som reell. Og for barn er ingenting tabubelagt. De har jo allerede levd med en psykisk syk mor eller far. Det er helt vitalt for barn å få informasjon. De kan håndtere mye smerte bare de vet hvorfor det er som det er. Hvis de vet at mamma blir sinna innimellom eller ikke vil snakke med dem, men at det er sånn, så kan de håndtere det, sier Mevik. «BLIR JEG SYK NÅR MAMMA ER SYK?»

selv, eller ønsker å skjerme barna. Og samtidig som de ser at barna trenger hjelp, mangler de overskudd til å tak i det selv. Det er her behandlerne må se den viktige relasjonen som pasienten har til sine nærmeste. Se oss! Snakk med oss! sa en datter til en psykisk syk mor. Barn har behov for å vite at andre

Undersøkelser viser at ca. halvparten av alle barn til psykisk syke foreldre selv får psykiske problemer, om enn i ulik grad. Ni av de ti familiene Mevik og Trymbo snakket med, hadde et barn eller barnebarn som var i kontakt med behandlingsvesenet . Mødrene vi snakket med, er veldig redde for sosial smitte. De er redde for at barna lærer deres reaksjonsmønster. Som en forebyggende strategi må barna tidlig gis hjelp, sånn at de kan utvikle andre og mer hensiktsmessige måter å møte livet på enn de måtene som foreldrene kan ha utviklet som følge av sine psykiske problemer. Det er i denne sammenhengen at informasjon og kunnskap om psykisk lidelser til barn blir så avgjørende og viktig. Når barn kan gjenkjenne symptomer og vite hvordan de kan beskytte seg mot det vanskelige ved foreldrenes adferd, vil de ha bedre mulighet til å få en noenlunde forutsigbar og trygg oppvekst.

ledelse, innovasjon og den forretningsmessige siden av prosjektarbeidet. Boken er gjennomarbeidet og oppdatert med tanke på den senere tids utvikling i prosjektfaget. Forfatterne har blant annet lagt større vekt på arbeidet med prosjektstrategier og strategisk håndtering av usikkerhet. Mens de i den første utgaven først og

fremst fokuserte på organisering av prosjekter i forhold til eksterne aktører er den interne organiseringen av prosjektarbeidet, organisering av team og teamledelse eller coaching beskrevet i den nye utgaven. I tillegg er kapitelet om kontrakter utvidet til også å omfatte IT-kontrakter.


Ny bok

!

Ledelse av kunnskap TEKST: MARI BJØRKENG

Odd Nordhaug har utgitt mer enn 40 bøker. Den neste handler om å lede grenseløse kunnskapsarbeidere Odd Nordhaug var den første som begynte å skrive om kompetanse i forbindelse med organisasjon og ledelse. – På den tiden fikk jeg mye kjeft. Enkelte kolleger anklaget meg for å stjele juristenes begrep om kompetanse, sier Nordhaug. Men siden 1986 har begrepet spredt seg innenfor ledelsesfaget. – Nå snakker man om spisskompetanse som spissenes kompetanse i et fotballag. Det er et interessant forskningsfelt i seg selv å se på hvordan noen begreper har en epidemisk utvikling. Professoren ved Norges Handelshøyskole, Institutt for strategi og ledelse, har foreløpig utgitt 41 bøker. I august kommer bok nummer 42, KunnskapsLedelse. Det er en artikkelsamling om det å lede ansatte i yrker som likner hans eget, der det ikke finnes grenser for uendelige og spennende utfordringer. – Det er alltid nye bøker, artikler og rapporter som kan skrives, sier Nordhaug illustrerende. FLEKSIKRATIETS INNTOG

Moteord som kompetanse og kunnskapsledelse florerer. – Hva er egentlig kunnskapsledelse? – Det handler om håndteringen av tilgangen til og utnyttelsen av ansattes ferdigheter og utdannelse. Det å være attraktiv som arbeidsgiver og samtidig utnytte det man har. Kunnskapsledelse bedrives overalt, forklarer Nordhaug. – Hvilke utfordringer ligger i kunnskapsledelse? – For det første er det stor kamp om høyt kvalifisert arbeidskraft. For det andre er det en utfordring å utnytte den arbeidskraften man har, best mulig. Blant annet er det viktig å dele kunnskapen. I enkelte konsulentselskaper fastsettes

en fjerdedel av lønnen etter hvor god man er til å dele kunnskap. Da blir det plutselig lønnsomt å dele med kollegene. Ifølge Nordhaug avløses byråkratiet mange steder av «fleksikratiet». I byråkratiet holder det at én person sitter med kunnskap om sitt fagområde. Fleksikraten jobber med å organisere økt fleksibilitet og sørge for at kunnskapen blir spredt i organisasjonen.

Yngre arbeidstakere preges av byråkratiforakt, hevder professor Odd Nordhaug.

FRIHETSLEDELSE

Yngre generasjoner har nye og større krav til arbeidet. Kvalitet og innhold er viktigere enn lønn og status. De krever mulighet til personlig utvikling. Og er ikke mulighetene til stede, forventer de ikke å være lenge i sin første jobb. Nordhaug har sammen med kolleger undersøkt økonomistudenters forventninger til arbeidslivet. For studentene er enkelte bransjer mer attraktive enn andre, som for eksempel finansnæringen og konsulentbransjen. – Studentene ønsker seg ikke inn i offentlig sektor og i beskjeden grad til industrien. De har en stor frihetstrang og vil bestemme selv. De preges av en høy grad av byråkratiforakt. – Kravet om frihet må være en utfordring for lederen? – Det må skapes mer frihetsledelse. De ansatte misliker å bli kommandert, og man kan heller ikke tvinge fram kreativitet. Frihetsledelse handler om at lederen mer er en inspirator og tilrettelegger enn en gammeldags sjef. LUDO, ERGO SUM

Frihetslederens viktigste egenskaper er å være en god kommunikator og teamleder – med humor. – Den humørløse lederen har hatt sin storhetstid, mener Nordhaug. For på jobben lekes det. Det så gøy at mange grenseløse kunnskapsarbeidere holder på hele dagen. Gjerne hele kvelden. Og kanskje natten også en gang imellom.

– Moro kanskje, men er det sunt? – Den økte langtidsledigheten blant yngre på grunn av utbrenthet er et problem. I stadig flere jobber er det ingen naturlige grenser for hvor mye man kan jobbe, og de ansatte må sette grensene selv. – Bør ikke lederen ta et ansvar? – Jo, det er viktigere enn noen gang. Det å passe på at folk ikke overbelaster seg, er undervurdert av mange ledere i dag. – Jeg har inntrykk av at flere ønsker å jobbe mindre samtidig som de krever en stimulerende jobb. Hvordan kan man kombinere det? – Vi kommer i større grad til å se at flere jobber hardt i perioder. Kanskje ved å jobbe halve året og ha fri resten. Den autoritære lederstilen finnes fortsatt, for eksempel i deler av industrien og i tjenestesektoren. – Bør lederstilen endres overalt? – Ja, jeg tror nok det, for det er den menneskelige faktoren som er avgjørende for suksess i de fleste virksomheter. Endringen kan sammenlignes med innføringen av medarbeidersamtaler for 10–15 år siden. Mange mellomledere var aldri tidligere testet på sine evner til å kommunisere systematisk med medarbeiderne. Nå settes ledere i økende grad på en ny test: å motivere til ytelse og kreativitet gjennom å gi frihet for utfoldelse. Klartekst / 2.02

13


j

Jubileum

En stolt 50-årsjubilant TEKST: UNNI CLAUSSEN

Universitetsbokhandelen Akademika fyller 50 år i 2002.

27. SEPTEMBER 1950

Studentsamskipnaden og leder Kristian Ottosen vedtar å øke satsningen på publiseringsvirksomhet. Stud.jur. Tønnes Andenæs får i oppdrag å utrede behovet for et forlag som skal «skaffe til veie billig studentlitteratur og ta seg av import av lærebøker og vitenskapelig litteratur» (Marianne Egeland 1996). Denne datoen har i ettertid blitt regnet som Universitetsforlagets stiftelsesdato. Andenæs mente videre at en Universitetsbokhandel burde opprettes for å selge bøker utgitt av Universitetsforlaget og andre skandinaviske forlag. MAI 1952

En boikott fra Bokhandlerforeningen oppheves og Universitetets studentkontor, drevet av Andenæs, får rett til å bestille og levere norske bøker. Målet er å forsyne studenter og lærere med all nødvendig litteratur, helst billigere enn i andre bokhandler. 50 år etter er Akademika fremdeles studentens førstevalg. MAI 2002

90 personer jobber hos Akademika i ti ulike utsalg i Oslo og i Telemark. Akademika importerer utenlandske bøker for 35 millioner kroner. IDEALISME OG TEAMARBEID

Jens Dybwad har lang fartstid som bestyrer for Universitetsbokhandelen, som skiftet navn til Akademika i 1987. Før bokhandelen fikk nye lokaler på Blindern i 1963, lå hovedutsalget i Aulakjelleren i sentrum. Det var et enestående teamarbeid som var inspirert av grunnleggeren Tønnes Andenæs. Vi jobbet døgnet rundt med å få pensumbøkene på plass i de små lokalene. Alle måtte gjøre alt. Det var ikke noe skille mellom sjef og arbeider, minnes Dybwad. Han forteller at grunnleggeren av Universitetsbokhandelen og forlaget, Tønnes Andenæs, var en enestående person og den skapende kraft bak arbeidet. Andenæs satte seg tidlig et mål om å skaffe billigere importbøker til studentene. Allerede før han startet bokhandel og forlag, trykket han manuskriptene til broren Johs. Andenæs’ forelesninger på avispapir og solgte dem for syv kroner og trettifem øre stykket. Overskuddet gikk til Studentenes flykningefond. Idealismen var drivkraften i Andenæs’ arbeid helt frem til hans tragiske død i togulykken på Tretten i 1975. Uten Tønnes Andenæs ville det ikke vært noen universitetsbokhandel, sier Jens Dybwad.

14

Klartekst / 2.02

EKSPANSJON

Da det nye lokalet på Blindern sto ferdig i 1963, betydde det bedre plass og flere bøker. På den tiden var Universitetsbokhandelen den eneste fagbokhandelen i landet, og hjalp derfor til med opprettelsen av universitetsbokhandler. FØRSTEVALG BLANT STUDENTER

I etasjen over Akademikas filial på Blindern legger markeds- og innkjøpssjef Erik Lefstad siste hånd på den rykende ferske brukerundersøkelsen blant studentene. Hele 89 prosent av studentene har oss som førstevalg på pensumlitteratur. Det er også veldig morsomt at 45 prosent av studentene har Akademika som førstevalg på skjønnlitteratur, sier Lefstad stolt. Han mener Akademika har gjennomgått større forandringer de siste fem årene enn alle de 30 årene hans i bransjen til sammen. Studenttallet har gått ned fra 45 000 til 35 000 siden 1996. Det har betydd at sekundærmarkedet, som for eksempel bedrifter, bibliotek og vanlige arbeidstakere, har blitt et viktig ben å stå på. I tillegg har monopolsituasjonen som Akademika hadde ved å ligge på campus, i stor grad falt bort ved at det har kommet til andre fagbokhandler og flere nettbokhandler, sier Lefstad. Akademika har imidlertid ikke alltid hatt like god vind i seilene. Vi hadde et par dårlige år for to-tre år siden. Da startet vi en formidabel snuoperasjon, og fikk snudd trenden i løpet av ett år, forteller Lefstad. STOLTE EX-REKTORER

Erik Lefstad legger vekt på å ha en god dialog med Universitetet og undervisningsmiljøene. Både studenter og undervisningsmiljøene ville ha tapt dersom Akademika bare var et sted for utlevering av bøker, sier han. Begge de tidligere universitetsrektorene Lucy Smith og Kaare Norum har uttrykt at de var stolte over å vise frem Akademika når utenlandske gjester besøkte Universitetet. Kaare Norum sier i dag at han ikke kan tenke seg Universitetet uten Akademika. Akademika er en naturlig del av hele universitetet og av dets service- og formidlingsvirksomhet. Jeg har alltid satt stor pris på Akademika. Jeg synes det er spesielt koselig å gå og bla i bøkene, sier Norum.


Tidsskrift

-.

Venner fyller 50 TEKST: EVA GRINDE

Har gjort det. Sivilombudmann Arne Fliflet har redigert Jussens Venner

For femti år siden bestod «Jussens Venner» av en serie stensiler myntet på jusstudenter i Oslo. I dag er det et avansert fagtidsskrift med 1800 abonnenter over hele landet. Det hele startet med borgerkrig i bladet «Stud.jur» høsten 1951. Mye har forandret seg siden Carsten Smith, Jens Bugge og Tønnes Andenæs som unge jusstudenter grunnla stensilmemorandaen «Jussens Venner». En tradisjon har likevel vært holdt i hevd: Publikasjonen redigeres kun av studenter. – Det er en fordel fordi studenter vet hva som er pensumrelevant, sier en av dagens to redaktører, Håvard Holdø (24). Han studerer ved Universitetet i Oslo og er midt i eksamensinnspurten. Holdø har vært redaktør sammen med Bergensstudent Marius Borgen siden januar, og mener han får rikelig igjen for arbeidet han legger ned i tidsskriftet. Blant annet får han lest masse nyttig fagstoff. Også på dette punktet er nemlig Jussens Venner tro mot sitt opphav. Helt siden starten har det vært tidsskriftets mål og mening å gi studentene faglig supplement som de har direkte bruk for i sine studier: «Hensikten med disse abonnementsserier er å gi studentene til lavest mulig pris en kilde til juridisk lærdom utenom de obligatoriske lærebøker og kjente tidsskrifter» het det fra utgiverne i den aller første stensilen: Serie A Nr. 1. Størsteparten av abonnentene er likevel ferdigutdannede jurister, og bladet påberopes gjerne i Høyesterett. KRIG PÅ LEDERPLASS

Det hele begynte med utstrakt og humørfylt polemikk i lederspaltene i Stud.jur høstsemesteret 1951. Diskusjonene sto høyt om hva slags publikasjon Stud.jur. skulle og kunne være. Carsten Smith var en av tre sidestilte redaktører, og beskriver i en lederartikkel den borgerkrig som utspinner seg i bladets gemakker. Smith vant

Jussens Venner. En juridisk versjon av Trangviksposten?

ikke frem med å omgjøre Stud.jur til det noen kalte en juridisk versjon av Trangviksposten. Derfor foretok han en nyetablering. Mulige navn på nyskapingen ble debattert heftig over noen glass vin på en studietur til Paris, og til slutt ble grunnleggerne enige, til tross for at enkelte av dem fant at «Jussens Venner» var et ukonvensjonelt navn for et fagtidsskrift. Til å begynne med ble heftene bare stensilert opp, og studentene hentet selv numrene i bokhandelen etterhvert som de ble utgitt, for å spare porto. Den første abonnementsserien kostet til sammen tre kroner og femti øre. Det ble utstedt klippekort til abonnentene, så ble det klippet ved utlevering av nytt nummer. Det første opplaget var på 400.

Har gjort det. Tidligere justisminister Hanne Harlem har redigert Jussens Venner

CELEBRE REDAKTØRER

Det henger høyt å være redaktør av Jussens Venner. Det er ikke mange tidsskrifter i Norge som kan skilte med en lignenede samling navn i rekken av redaktører. Foruten det faktum at landets høyesterettsjustitiarius var med på å grunnlegge tidsskriftet, er forhenværende justisminister Hanne Harlem, sivilombudsmann Arne Fliflet, påtroppende Høyesterettsjustitiarius Tore Schei, og ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling, Inge Lorang Backer blant juss-celebritetene som har ledet tidsskriftet. I august kommer et jubileumsnummer der blant annet etablererne Carsten Smith og Jens Bugge forteller om opphavet. Alle artiklene i jubileumsnummeret er signert tidligere redaktører, deriblant Arne Fliflet og Tore Schei.

Startet det hele. Avtroppende Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith grunnla Jussens Venner sammen med Jens Bugge og Tønnes Andenæs for femti år siden. Klartekst / 2.02

15


www. universitetsforlaget. no

Presseklipp

()

«Forfatterens strategier» er en tankevekkende bok som gir nytt perspektiv på kunst og kunstnere både i nåtid og fortid. Arnhild Skre anmelder Tore Rems bok Forfatterens strategier – Alexander Kielland og hans krets i Aftenposten. «Talerens troverdighet» er en bok som gjør det mulig for lekfolk å forstå hvilke mekanismer som virker i det offentlige rom. Det er en tekst som bør leses av alle dem som ikke har til hensikt å bli forført. Trond Davidsen i Bergensavisen om Anders Johansens bok Talerens troverdighet Susann Skogvang vokste opp i ei bygd der folk skammer seg over å være samer, og folk fortsatt skyter på samiske veiskilt. Den norske staten sørger fortsatt for at samefolket er uten makt. Nå har hun skrevet en bok som forklarer hvorfor samefolket er en salderingspost i norsk politikk. Skjalg Fjellheim i Dagbladet om Susann Skogvangs bok Samerett Rems bok er en av de mest engasjerende litteratursosiologiske studiene jeg har lest på lenge. Han fortjener all ære av dette arbeidet. Eivind Tjønneland anmelder Tore Rems bok Forfatterens strategier – Alexander Kielland og hans krets i Prosa Jeg har blitt arrestert fire ganger. Den flotteste av dem var på grensen mellom USA og Mexico, i et øvingsfelt for bombing. Arne Næss, professor og livsnyter (og Universitetsforlagsforfatter) i Tidens Krav «Ondskabens filosofi» er endnu en fremragende, velskrevet bog fra den unge norske filosof Lars Svendsen, der stod bag en af sidste års bedste teoretiske udgivelser, »Kedsomhedens filosofi«. Karsten R.S. Ifversen anmelder den danske utgaven av Ondskapens filosofi i Politiken

Kommentar

*

Færre titlar – betre bøker? TEKST: ESPEN SØBYE

Er det verkeleg så enkelt? Sjølvsagt ikkje. Det er naturlegvis rett at jo meir ressursar forlaget kan gi kvar forfattar, kvart manuskript desto betre blir resultatet. Men med handa på hjartet, kor mange av dei verkeleg gode bøkene er eit resultat av dette? Ikkje mange trur eg. Det tyder likevel ikkje at den nye strategien er feil, berre at han må supplerast med noko anna og meir. Er det for mange bøker? I høve til kva: vekeblad, såpeoperaer, hamburgerkjeder, kjøpesenter, bilar, tabloidaviser og så bortetter? Sjølvsagt ikkje. Boka, i alle høve bøkene frå Universitetsforlaget, utgjer ein motkultur til desse ytringane og når talet på titlar går ned, så tapar denne motkulturen. Det kan derfor ikkje kallast noka linje for eit forlag berre å gje ut færre titlar. Ingen som har kommentert den viktige pressemeldinga til Arne Magnus, har kome inn på at færre titlar òg har med kostnader å gjere, det er for mange titlar i høve til ressursane som står til disposisjon og/eller i høve til potensielle kjøparar. Eg er òg usikker på om det vil vere rett å bruke mange middel på å utvikle generelle og innførande grunnbøker i dei store faga på norsk. For det fyrste må forskarar og studentar i dag i alle fall kunne engelsk, og for det andre er dei engelskspråklege grunnbøkene svært gode. Vil det være mogleg å lage like gode innføringsbøker på norsk? Eg set eit spørsmålsteikn ved om det er mogleg og ønskeleg å gjere dette. Oppgåva med å utvikle norske omgrep og termar må fagtidsskrifta kunne syte for. Forlaga som konkurrerer på universitetsmark-

naden, har ei vanskelegare oppgåve enn å lage den beste læreboka til eit kjent pensum. Kva er pensum? Pensum er noko som endrar seg heile tida. Pensum er ikkje noko som ligg føre og så kjem bøkene etterpå. Ein kunne like gjerne hevde det motsette, dei gode bøkene endrar pensum, skapar pensum. Av same grunn er ikkje motsetninga mellom pensumlitteratur og andre fagbøker stor. Eit universitetsforlag må ha ein politikk for kva slags bøker dette er, og for korleis dei kan utviklast. Dette er ein strategi som talet på titlar kan reduserast i førehald til, men den same strategien kan gjere det naudsynt å auke talet på titlar. Det kan virke som om initiativet til slike bøker for augneblinken må kome frå forlagshald, det gir høve stor innverknad.

Klartekst nr. 2/2002  

Klartekst er Universitetsforlagets eget magasin med aktuelle artikler om våre bøker, tidsskrifter og forfattere.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you