Klartekst nr. 1/2007

��������� • Litteraturhistorisk løft side 3 • Å bestemme i sitt eget liv side 6

• Politistrategi og videoovervåking side 12

universitetsforlagets magasin / nr. 1. 2007

“

Journalister må vite at de ikke er diktere, men journalister!

Portrettet: Jo Bech-Karlsen

Redaksjonelt Redaksjonelt

Det beste året

Forlagets bok- og tidsskriftutgivelser fikk i fjor en fenomenal pressedekning. Omfanget av presse­ klipp er en indikasjon på at det forfatterne publiserer, er viktig og har interesse også ut i andre kanaler. Årsstatistikken fra Atekst viser at vi hadde 4 og 6 ganger så mange presseoppslag som våre to hovedkonkurrenter. Dette er et resultat av at vi har hatt gode utgivelser å «selge» til journalistene, og at vi har prioritert et langsiktig og målbevisst pressearbeid. I fjor inngikk Universitetsforlaget 30 oversettelseskontrakter. Utenlandske forlags interesse for å oversette våre bøker er én måte å

���������

måle kvaliteten på. Det er ikke lett å selge oversettelser; grunnen til at vi likevel klarer det, er at utenlandske forlag vet at våre forfattere tilbyr kvalitetslitteratur.

Den engelske dronningen hadde for noen år siden sitt Annus horribilis. For Universitetsforlaget ble 2006 derimot et år vi skal se tilbake på med udelt glede, vårt Annus mirabilis. En ny standard er satt, og vi er heldigvis allerede langt inne i 2007 – det neste året skal som kjent bli det beste.

Fra 2007 skal det bli enklere å holde seg informert om våre utgivelser siden vi begynner med elektronisk katalog. Katalogen lanseres med slagordet alltid oppdatert, og den skal sørge for at du er nettopp det.

Foto: Morten Brakestad

Fjoråret ble et meget godt år for Universitetsforlaget. Våre utgivelser sto for en kvalitet og en faglig bredde som vi er meget stolte av. 2006-årgangen er trolig vår aller beste noensinne. Når vi vet hvilket tids- og tellekantpress de fleste av forfatterne står overfor, er det rett og slett imponerende.

Totalt ga vi ut 135 nye og reviderte fagbøker og lærebøker. Det er det høyeste antall titler vi har gitt ut i dette århundret. Hver tittel selger nå gjennomsnittlig færre eksemplarer enn for bare noen få år siden, en av årsakene er den oppdelingen i småkurs som Bachelorreformen har medført. Vi må følgelig ha flere utgivelser for å opprettholde lønnsomheten og kunne sikre breddeforleggeriet.

Det gledelige for oss er derfor at kvaliteten ikke har blitt svekket av at vi har gitt ut flere bøker.

Vi har også økt antall tidsskrifter i vår portefølje til 35, som til sammen utgir 140 hefter hvert år.

Papirutgavene av tidsskriftene har totalt rundt 29 000 abonnenter. I tillegg har nesten hele det akademiske Norge nå tilgang til tidsskriftdatabasen idunn.no. Økningen i trafikken på idunn. no har vært formidabel. Det er derfor ingen tvil om at de tidsskriftene vi gir ut, fikk mange flere lesere i 2006.

Forlagssjef

universitetsforlagets magasin / nr. 1. 2007

Nr. 1. 2007 – 8. årgang Universitetsforlagets magasin Ansvarlig redaktør: Svein Skarheim Redaksjonssekretær: Hege Ramseng hege.ramseng@universitetsforlaget.no

Klartekst / 1. 07

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Marthe H. Jacobsen, Eli C. Hope, Hege Gundersen Design og layout: Gazette as Forsidefoto: Morten Brakestad

Adresse: Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo Telefon: 24 14 75 00 Telefaks: 24 14 75 01 E-post: klartekst@universitetsforlaget. no www. universitetsforlaget. no

Verdensliteratur

!

Litteraturhistorisk løft Tekst: Nils Petter Hedemann

Ikke siden Francis Bull gjorde det i 1940, har noen norske litteraturvitere prøvd seg på å samle verdens litteraturhistorie mellom to permer. Nå har tre av dem våget spranget. Det var på tide.

De dristige er Jon Haarberg, Tone Selboe og Hans Erik Aarset, de to førstnevnte fra Universitetet i Oslo og sistnevnte fra NTNU i Trondheim. Boken får tittelen Verdenslitteratur med undertittel Den vestlige tradisjonen, og vil foreligge i vår. Den får tilsvarende utstyr og format som Per Thomas Andersens Norsk litteraturhistorie, som er blitt en betydelig suksess siden den kom for seks års siden. Felles med forgjengeren er også ambisjonen om å forbinde litteraturhistorien med estetikk- og idéhistorien.

Moro å skrive Det er en lørdag formiddag i februar. Ute er det snø og strålende solskinn, men Jon Haarberg må sitte inne på kontoret på Blindern for å lage et skikkelig register til litteraturhistorien. Klartekst avbryter arbeidet for å få et intervju.

– En svær oppgave å fortelle verdenslitteraturens historie gjennom 4000 år i ett bind. Hvordan har arbeidet gått?

– Vi er jo tre forfattere som har delt på oppgaven. Jeg har skrevet historien fram til 1500, så følger Aarset med perioden til 1800, mens Selboe be­handler tiden derfra til 1950. Så har mine to kolleger delt på de siste 50 årene. Men å skrive dette er jo moro! Det å lage en fortelling som noen kan få lyst til å lese. Ny forskning blir det ikke tid til i et prosjekt som dette, så man må basere seg på et livs lesning og trekke på det man kan fra før. Vi lagde i 2002 i samarbeid med NRK et fjernundervisningsprosjekt under navnet Lesekunst, og det arbeidet har ligget som et grunnlag for boken.

Hvilken verden?

– Det handler om verdenslitteraturen, men allerede i undertittelen innsnevres det til den vestlige tradisjon. Er ikke dette et paradoksalt valg i globaliseringens tidsalder?

– Vår oppgave var å fortelle en historie, og den historien som er vår, be­gynner i Midtøsten for 4000 år siden. Kinesisk litteratur er en annen historie. Disse historiene henger ikke sammen før på 1700-tallet. Først da blir den ikke-europeiske litteraturen for alvor en del av den europeiske tradisjon.

Typisk er 1001 natt, som blir en del av vår tradisjon først når den oversettes til fransk i 1704. Vi har ingenting imot verken kinesisk eller japansk litteratur, men de kommer først inn i vår beretning når de blir en del av vår tradisjon. Men vi har også forsøkt å vise at den arabiske innflytelsen gjorde seg gjeldende tidligere, ved å omtale Koranen. Vi har skrevet mer om de hellige skrifter enn det har vært vanlig i slike fremstillinger. Både Bibelen og Koranen behandles som litterære skrifter. Francis Bull overlot slikt til teologene.

Perlekjede med snor – Dere har valgt å tone ned tradisjonelle kategorier som forfatterskap og ­nasjonallitteraturer til fordel for sjangere og enkeltverk. Hvorfor?

– Igjen det samme: Utfordringen består i å fortelle en historie. Det som får den til å henge sammen, er sjangerne mer enn de enkelte forfatterskap.

Europeisk renessanselyrikk behandles for eksempel under ett, ikke land for land. Tanken er å fortelle én samlet historie, i motsetning til tradisjonell lit-

teraturhistorieskriving, som lett blir en opphakket og uhistorisk rekke av forfatterbiografier, et perlekjede uten snor.

– Tøffe prioriteringer må til i dette formatet. Kan vi tolke det foreliggende utvalget som et innlegg i kanondebatten?

– Det er vel vanskelig å unngå det, men vårt poeng er ikke bare å skrive om den kanoniserte litteraturen, men også om den leste litteraturen.

For eksempel skriver vi om middelalderparodiene, som ikke hører til den verdige, men snarere den uverdige og spøkefulle litteraturen. Kanon er heller ikke gitt én gang for alle. Vi vet at slike vurderinger kan skifte fortegn i løpet av få år.

Damer frem fra glemselen – Kvinnerepresentasjonen kritiseres gjerne i verk som dette. Har dere funnet noen glemte damer?

– Ja, vi trekker fram noen damer få kjenner. Det første forfatternavnet vi nevner, tilhører Enheduanna, prinsesse og prestinne i Mesopotamia (dagens Irak) mer enn 2200 år før vår tidsregning. Vi skriver også om Korinna fra Bøotia, som er en fragmentarisk bevart gresk dikter, og en annen er romerinnen Sulpicia, som vi har bevart 40 vers av.

– Blir det plass til noen anekdoter og morsomme historier i et vitenskapelig verk som dette?

– Ja da, her er det flere anekdoter. Ikke minst forteller vi slike historier i bildetekstene. Vi forsøker å være tekstnære og trekke inn morsomme historier i tilknytning til verkene. Til og med groviser har vi fått med, bl.a. i omtalen av Chaucer.

– Hvem vil ha glede av å lese denne litteraturhistorien?

– Vi har prøvd å skrive en fremstilling av den vestlige litteraturhistorien for hvem som helst som måtte være interessert. Boken henvender seg ikke til spesialister. Den er ikke ment å være akademisk eller vanskelig, og alle vanskelige fagtermer er luket bort. Den er tenkt som en innføring for vanlige litteraturlesere. Så kan den også brukes som grunnbok for studenter i litteraturvitenskap. Disse to tingene må det kunne gå an å kombinere.

Fakta; Tittel:

Verdenslitteratur

Den vestlige tradisjon

ForfatterE: Hans Erik Aarset, Jon Haarberg

og Tone Selboe

ISBN:

978-82-15-00696-3

Pris:

Kr. 499,-

utgivelse: Boka kommer 12. april Klartekst / 1. 07

Skolen

*

Den digitale danninga Tekst: Njord V. Svendsen

Vi har tilgang til teknologi, vi har kompetente elevar – men manglar medvitne lærarar. Forfattar Rune Krumsvik vil ha dei vaksne på nett med dei unge.

– Problemet er fråveret av dei vaksne. Det eksisterer ei digital livsverd som dei unge sjølve styrer, der dei vaksne er fråverande. Dei vaksne må gå inn på denne arenaen, seier Rune Krumsvik, førsteamanuensis ved Institutt for utdanning og helse, Universitetet i Bergen.

I boka Skulen og den digitale læringsrevolusjonen oppfordrar han pedagogar, lærarar og vaksne generelt til å involvere seg i den digitale revolusjonen.

For medan barn og ungdom chattar, bloggar, søkjer, spelar og prøver ut identitetar på Internett, står dei vaksne att som tilskodarar.

– Undersøkingar viser at den norske befolkninga er relativt kompetent.

Vaksne generelt bruker mykje teknologi i dag, gjennom nettbank, nettaviser og mobiltelefon til dømes. Men dei må gå inn i måten dei unge brukar teknologien på. Dei må bli deltakarar, seier Krumsvik.

Ny skule Det digitale rommet dei unge rører seg i, fører med seg heilt nye former for kommunikasjon, samhandling og identitetsdanning. På 1970- og 80-talet hadde NRK barne-tv-monopol og lærebøkene hegemoni som kunnskaps­ kjelde. I dag er læreboka berre ei av mange kjelder til læring. Vi har å gjere med eit danningsprosjekt som sprengjer tradisjonelle rammer, ifølgje Krums-

vik. Dermed må både læreplanen, lærar- og elevrolla, vurderingsformene, arbeidsmåtane og organiseringa av skulekvardagen endrast.

– Boka peikar på fleire nye straumdrag i tida: Vi har fått eit meir brukarstyrt Internett (Web 2.0, red. merkn.), vi er blant dei i verda med størst tilgang på teknologi, vi har kompetente elevar. Og formelle og uformelle læringsarenaer smeltar saman. Alt dette opnar for nye inngangar til danning og kunnskapsbygging, seier Krumsvik.

Dei unge har det forfattaren kallar ein viktig samfunnsmessig kulturteknikk som skulen ikkje heilt har tatt inn over seg. Samstundes ligg det fallgruver i den digitale revolusjonen.

– Derfor trengst dei vaksne for å vere med på å utvikle ein digital folkeskikk.

Unik læreplan Den nye læreplanen, Kunnskapsløftet, fokuserer i stor grad på teknologibruk.

– Digital læring er gjort til den femte basiskompetansen. Det er historisk og unikt i internasjonal samanheng. Men den generelle delen av læreplanen går ikkje i takt med dei spesifikke læreplanane. I tillegg er nokre av læreplanane noko ordknappe om korleis digital kompetanse skal integrerast fagleg.

Krumsvik, som nyleg tok doktorgraden på IKT i skulen, håpar boka kan fungere som ein vekkjar i forhold til nokre av dei største utfordringane i skulen og samfunnet.

– Boka gir ikkje nødvendigvis så mange svar. Den løftar heller fram ein del aktuelle spørsmål, utfordringar og dilemma som vi er nøydde til å forhalde oss til, seier Krumsvik.

“

Vaksne må gå inn i måten dei unge brukar teknologien på. Dei må bli deltakarar.

Fakta; Tittel:

Skolen og den

digitale læringsrevolusjonen

Forfatter: Rune Krumsvik ISBN:

978-82-15-00563-8

Pris:

Kr.259,-

Utgivelse: Boka kommer 16. april

Klartekst / 1. 07

Tidsskrift

!

Rusfeltet åpnes Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Scandinavian Stock Photo

Rus og Samfunn er navnet på det nye fag- og debattbladet om rusproblematikk. Det erstatter tidsskriftet Rus & avhengighet, som igjen erstattet Stoffmisbruk. Liv Jørgensen har inntatt redaktørstolen.

Rus & Samfunn blir det eneste bladet som viser helheten i arbeidet med rusproblematikk i Norge og internasjonalt, når det gjelder behandling, forebygging, kontrollarbeid og forskning. Det skal utfordre til debatt og gi plass til bredden av meninger, i en til tider opphetet rusmiddeldebatt. Parallelt med navneskiftet overtar Liv Jørgensen, profilert Dagbladet-journalist gjennom en årrekke, som ny redaktør. Klartekst har snakket med henne.

Det gjelder mange – Hvorfor ville du gjerne jobbe med Rus & Samfunn?

– Jeg syns dette er et spennende felt. Dessuten angår det veldig mange. Det er mye drama knyttet til rusproblematikken, og det er viktig at dette tas opp til journalistisk behandling.

– Bladet skifter nå navn, og erstatter avhengighet med samfunn. Hva signaliserer navneskiftet?

– Jeg syns det er et veldig bra skifte, for det signaliserer åpenhet. Mange føler at begrepet avhengighet angår dem veldig lite, men rus og rusmiddelspørsmål angår faktisk veldig mange mennesker. Det nye navnet åpner opp hele bladet.

– Vil den nye redaktøren komme med en programerklæring?

– De som har lest bladet før, vil kjenne seg igjen. Det har vært et godt blad, og det skal vi ikke kaste på båten. Det blir ikke noen revolusjon her, men vi skal lage en ny inndeling av stoffet og en ny design. Bl.a. skal vi ha en ny kulturseksjon, som tar for seg litteratur, film og teater, ja alle typer kulturuttrykk som har relevans

for temaet. Bladet blir i det hele tatt klarere seksjonert, med nyhetsseksjon, egen temadel og fag- og debattseksjon.

Rus fra vugge til grav – Rus & Samfunn kommer med seks utgaver årlig. I ditt første nummer er hovedtemaet spedbarn og rus. Hvorfor valgte du det?

– Det er et tema som er både spennende og viktig. Det er dramatisk å bli født inn i verden med egne rusproblemer eller med foreldre som har rusproblemer. Vi har ikke helt hatt oversikt før over hvor stort dette problemet er, særlig ikke når det gjelder alkohol.

– Vil du røpe noen andre temaer som skal behandles framover?

– Jeg kan i hvert fall røpe ett, at vi kommer til å gå helt til den andre enden av aldersskalaen og lage et temanummer om rus og eldre.

– Hva slags lesere vil ha nytte av å abonnere på Rus & Samfunn?

– Det går jo ut til folk som jobber på feltet. Når det nå åpnes opp og blir mer magasin, mener jeg mange nye vil kunne nyttiggjøre seg bladet, for eksempel pårørende, foreldre til folk som har rusproblemer, og lærere.

Fakta; Tittel:

RUS&SAMFUNN

redaktør:

Liv Jørgensen

Pris:

Kr. 85,- + porto for enkelthefte

nummer per år: 6

Mest om menn Tekst: Nils Petter Hedemann

Kvinneforskning er fortsatt storesøsteren, men nå er lillebror mannsforskning på vei opp og fram innen kjønnsforskningen. Nordiske mannsforskere har fått sitt eget tidsskrift: Norma – Nordisk tidsskrift for maskulinitetsstudier.

Norma har tatt mål av seg til å bli det ledende tidsskriftet i Norden på menn og maskuliniteter. Det skal bidra til å styrke den nordiske teori- og metode­utviklingen på feltet og fremme artikler som representerer nye temaer, bredde og tverrfaglighet.Tidsskriftet samler nordisk manns­forskning, og vil publisere artikler både på skandinaviske språk og på engelsk. Norma utgis av Universitetsforlaget i samarbeid med NIKK, Nordisk institutt for kvinneog kjønnsforskning. Redaktører er Ulf Mellström fra Luleå Tekniska Universitet og Knut Oftung fra Universitetet i Oslo.

Første nummer av Norma viser stor bredde i anslaget gjennom fem hovedbidrag. Claes Ekenstam gjør seg noen teoretiske refleksjoner om mannsforskningens bakgrunn og framtid, mens Charlotte Holgersson behandler homososialitet som kjønnsordnende prosess. Nye familiemønstre i forhold til mat og matlaging blant middelklassepar står i fokus for Bente Marianne Olsen og Helene Aarseths artikkel. Jeff Hearn og Hertta Niemi drøfter i sitt bidrag

ut fra et sammenliknende perspektiv hvorfor det ikke er noen klart definert mannsbevegelse i Finland. Det siste bidraget kommer fra den islandske forskeren Ingólfur Ásgeir Jóhannesson. Han fokuserer på debatten om mannlighet versus de mange kvinnelige lærerne i skolen, og setter et spørsmålstegn ved gutters påståtte behov for mannlige lærere og rollemodeller.

Fakta; Tittel:

NORMA – Nordisk tidsskrift

for maskulinitetsstudier

redaktør:

Ulf Mellström

Pris:

Kr. 150,- + porto for enkelthefte

nummer per år: 2 Klartekst / 1. 07

Selvbestemmelse

!

Å bestemme i sitt eget liv Tekst: Kristin Weholt Foto: Scandinavian Stock Photo

I den senere tid har selvbestemmelsesretten til mennesker som mottar tjenester fra det offentlige helse- og sosialtilbudet, vært viet større oppmerksomhet. Mange har reagert på den umyndiggjøringen de føler at de blir utsatt for, og særlig gjelder dette utviklingshemmede.

Boken Selvbestemmelse handler om psykisk utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse. Den tar for seg områdene selvbestemmelsesretten forekommer på, og hvordan retten blir praktisert i dag. Klartekst kontaktet redaktør for boken, Karl Elling Ellingsen, daglig leder, filosofie dr. ved Nasjonalt kompetansemiljø for utviklingshemmede og leder av Samordnings­ rådets prosjekt om selvbestemmelse. Å KREVE SIN RETT – Har vi ikke et lovverk som skal ivareta utviklingshemmedes selvbestemmelsesrett?

– Det finnes lovbestemmelser som gir rett til selvbestemmelse. Men som Bengt Nirje har uttalt: «Om rätten til självbestemmande inte respekteras, finns den inte.» Man har ikke denne retten i større grad enn man får den, eller er i stand til å kreve den. Særlig for psykisk utviklingshemmede er dette vanskelig. Kanskje kjenner de ikke til lovbestemmelsene, og det er mange som ikke får veiledning i hvordan de skal gå frem for å kreve sin rett.

I NOU 1991:20 «Rettssikkerhet for utviklingshemmede» forsøkte man å finne etiske prinsipper som skulle gjelde for bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede. Både utredningen og en spørreundersøkelse utført av departementet fire år senere viste at det foregikk en utstrakt bruk av makt og tvang uten hjemmel i lov, og ifølge Ellingsen er det grunn til å tro at dette fortsatt forekommer.

– Hvor godt orientert er utviklingshemmede selv om sine rettigheter?

– Det har skjedd mye i de senere år med tanke på å tydeliggjøre selvbestemmelsesretten gjennom å sikre brukere større rett til å medvirke. Derimot finnes det lite eller ingenting skrevet om deres rettigheter som er lett tilgjengelig for utviklingshemmede. Ofte må andre formidle denne retten til dem, og dermed vil det variere ganske mye fra bruker til bruker hva slags informasjon som blir gitt.

SKARPT I KANTENE – Hva er det mest effektive talerøret utviklingshemmede har i dag?

– Etter mitt syn er utviklingshemmede selv sine beste ambassadører, men så lenge de som har makt til å påvirke tjenestetilbudet, ikke selv møter de utviklingshemmede, er det nok stor fare for at man fortsetter å handle på deres vegne uten å ta hensyn til selvbestemmelsesretten. Utviklingshemmede har også viktige og sterke brukerorganisasjoner som forsøker å ivareta deres interesser.

– Det ser ut til å råde forvirring rundt begrepene «brukermedvirkning» og «selvbestemmelse». Hva er forskjellen på disse to?

– Selvbestemmelse er individets rett til å bestemme selv, mens brukermedvirkning foregår på systemnivå, og handler om at en organisasjon representerer en gruppe personer. Begrepet «selvbestemmelse» er litt skarpt i kantene for mange, så absolutt, og man vil kanskje forsøke å unngå det. Man føler

Klartekst / 1. 07

nok at omsorgsplikten gir grunnlag for av og til å måtte gripe inn. Da lyder «brukermedvirkning» bedre.

GODE EKSEMPLER – Boken legger vekt på det dere kaller gode eksempler. Hva er dette?

– Gode eksempler er bidrag skrevet av utviklingshemmede selv eller av personer som skriver for dem. Det har vært viktig å få frem slike bidrag, slik at de kan fortelle hva det er viktig at de får bestemme selv. Et bidrag er for eksempel skrevet av Marte Wexelsen Goksøyr, som spilte hovedrollen som Askepott på Torshovteatret. Et annet bidrag kommer fra Hanne Mathiassen, som er dikter, og som fikk Livsvernprisen i 2005.

– Finnes det mye forskning på utviklingshemmedes selvbestemmelsesrett?

– Det finnes noe her i Norge, og det som særlig kan nevnes, er levekårs­ undersøkelsen blant utviklingshemmede utført av Jan Tøssebro. Den viste at utviklingshemmede fikk større grad av selvbestemmelse da man la ned sentralinstitusjonene i 1991 og brukerne flyttet til egen bolig i hjemmekommunen. Derimot stagnerte denne utviklingen fra 1995 og utover, etter at effekten av institusjonsavviklingen var over. I fremtidig forskning er det viktig å få frem at selvbestemmelse kan utøves på så mange måter. En utfordring er å utvikle flere metodiske tilnærminger til feltet i forsøket på å definere og forstå begrepet «selvbestemmelse».

Fakta; Tittel:

Selvbestemmelse – egne og

andres valg og verdier

Forfatter: Karl Elling Ellingsen (red) ISBN:

978-82-15-00922-3

Pris:

Kr. 299,-

Utgivelse: Boka kommer 1. juni

Risiko

*

En faglig opprydning Tekst: Kristin Weholt Foto: Scandinavian Stock Photo

Utviklingen i samfunnet har medført større grad av sårbarheter, men styringen av disse sårbarhetene og risikoene er i mange henseende ufullstendig eller ikke-eksisterende.

Terje Aven, professor i risikostyring ved Universitetet i Stavanger, har skrevet en bok om dette relativt nye forskningsfeltet i Norge, og forsøker slik å rydde opp i og klargjøre forståelsen av de prinsipper som legges til grunn i risikostyring.

IKKE BARE NEGATIVT – Hva er egentlig risiko?

– Ulike fagfelt har ulike oppfatninger av hva risiko er. I denne boken forsøker jeg å presentere en helhetlig tenkning omkring fenomenet. Risiko har å gjøre med både konsekvensene av en aktivitet og usikkerhetene knyttet til disse konsekvensene.

Det vanlige er å tenke i sannsynligheter og regne ut det vi kaller forventningsverdi. Jeg ønsker derimot å ta et oppgjør med denne tenkningen og utvide forståelsen av begrepet risiko. Risiko er mer enn beregnede sannsynligheter og forventningsverdier.

– Er risiko bare noe negativt?

– Intuitivt er begrepet knyttet til negative utfall, som tap av liv og miljøskader. Men hva er egentlig negativt? For noen kan et utfall være negativt, for andre positivt. Det gir lite merverdi å bruke masse energi på å diskutere om et utfall er plassert i riktig kategori. Poenget må være å få frem alle mulige utfall, for så å kunne vurdere usikkerhet og sannsynlighet.

“

OMDISKUTERTE PRINSIPPER Ofte blir det fokusert ensidig på å oppnå høy sikkerhet. Aven er derimot opptatt av at det må finnes en balanse mellom det å unngå ulykker, skader og tap, og det å få til utvikling og vekst.

– Det handler om en balanse, for man skal jo også skape noe. Øker man aktiviteten, øker også risikoen. Dette er en viktig erkjennelse. Man må passe seg for at tenkningen blir defensiv fordi man er redd for tap.

– Hvorfor er du kritisk til risikoakseptkriterier?

– Risikoakseptkriterier vil ikke bidra til rett fokus i risikovurderingen. Kriteriene forsøker å isolere risikoen fra andre aspekter. Slik blir de enkle å møte, men så skjer det heller ingen forbedring av sikkerheten. Da er ALARP-prinsippet (as low as reasonably practicable) bedre egnet som kriterium. Dette prinsippet sier at et sikkerhetstiltak skal implementeres så sant det ikke kan dokumenteres et urimelig misforhold mellom gevinsten ved tiltaket og ulempene (kostnadene). ALARP-prinsippet er innarbeidet i regelverket for petroleumsvirksomheten.

– Hvorfor er ikke kost-nytte-analyser tilstrekkelige innen risikostyring?

– Kost–nytte-analyser er ikke egnet til å vurdere godheten av sikkerhetstiltak. De bygger

Risiko har å gjøre med både konsekvensene av en aktivitet og usikkerhetene knyttet til disse konsekvensene.

på bruk av såkalte forventningsverdier. Da tar man ikke hensyn til risiko og usikkerhet, altså ignorerer man det som er viktig å få frem ved et sikkerhetstiltak. Usikkerhetene må synliggjøres.

Risikostyring handler også om bruk av førevar-prinsippet, som innebærer at man ikke skal gjennomføre en aktivitet dersom det er betydelig vitenskapelig usikkerhet knyttet til konsekvensene av aktivitetene, og disse konsekvensene anses som alvorlige.

– Hvorfor er dette prinsippet omdiskutert?

– Mange påstår at føre-var-prinsippet uttrykker at det ikke lenger er behov for vitenskapelig grunnlag for tiltak, men det er bare tull. En kan være positiv til bruk av føre-var-prinsippet og samtidig være opptatt av å skaffe seg vitenskapelig sikkerhet. Prinsippet vil være aktuelt å bruke når vi mangler vitenskapelig sikkerhet.

Innholdet av prinsippet varierer også i forhold til hvem som bruker det. Noen kaller det «føre var» når de mener unngåelse og begrensning av risiko. Da snakker man egentlig om forsiktighets­ prinsippet, som handler om å være forberedt på de situasjonene som kan oppstå. Slik kan førevar-prinsippet misbrukes i kommunikasjonen; all form for usikkerhet brukes som argument for å anvende prinsippet. Videre søken etter kunnskap blir ikke så viktig.

LEDELSE OG POLITIKK Aven har tidligere poengtert at ledere og politikere ikke må gi fra seg makten i viktige sikkerhetsspørsmål.

– Man må skille mellom det å beskrive risiko og det å si hva som er akseptabel risiko. Ofte kan det se «greit» ut at fagfolk tar avgjørelsene med hensyn til risiko, men vurderingen av hva som er akseptabel risiko, er og blir et politisk spørsmål.

Dette ansvaret påhviler politikerne som beslutningstakere.

Fakta; Tittel:

Risikostyring:

Grunnleggende

prinsipper og ideer

Forfatter: Terje Aven ISBN:

978-82-15-01042-7 Klartekst / 1. 07

Portrettet

“

I lange perioder har jeg hatt det sånn, at jeg har skrevet for å orientere meg i verden. Skrivingen er en metode for å forstå seg selv.

Klartekst / 1. 07

Portrettet Portrettet

Skrivelosen Jo Bech-Karlsen gjenreiste reportasjen og fortellingen i norsk journalistikk. Han ble norsk presses første skrivelos. Nå roper han varsku mot litterær utglidning. Ellers vet han å verdsette både mat, tur og teater.

Tekst: Nils Petter Hedemann Foto: Morten Brakestad

Som 19-åring ble Jo Bech-Karlsen fast ansatt som journalist i Arbeiderbladet.

Han kom til et journalistmiljø som var annerledes enn han hadde trodd. I 1971 var det nyhetsformelens språk som gjaldt. Objektivitet, nøytralitet og distanse skulle etterstrebes. Et kjønnsløst informasjonsspråk rådde. Det var nærmest forbudt å skrive «jeg».

– Helt siden jeg var guttunge, hadde jeg vært opptatt av fortellinger. Faren min, som døde i 1968, hørte til den siste generasjon av store fortellere i norsk journalistikk. De strukturerte også nyhetsreportasjer som fortellinger, og slike reportasjefortellinger havnet gjerne som førstesideoppslag i denne epoken, på 1950- og 60-tallet.

Reportasjen gjenreises Snart skulle han få muligheten til å gjenreise reportasjefortellingen. I 1978 ble Jo Bech-Karlsen lektor på Norsk Journalisthøgskole, og her fikk han ansvar for reportasjeundervisningen.

– Vi var inspirert av New Journalism i USA, og ikke minst av Jan Guillou i Sverige, som med boka Reporter i 1978 ble en inspirasjon for å satse på reportasje. Jeg lanserte begrepet «feature-reportasjen», som var kjennetegnet ved de litterære ambisjonene. Dette var en radikal omlegging, men jeg fikk støtte i miljøet. Slik jeg nå ser det, var perioden fra slutten av 1960- tallet til midten av 1980-tallet en lang parentes i journalistikken. Nå er det igjen stor interesse for fortellende journalistikk, men denne narrative vendingen er egentlig en tilbakevending til en lang tradisjon som strekker seg helt fra 1800-tallet til 1960-tallet. Det er viktig at unge journalister kjenner til denne lange tradisjonen, slik at de ikke er ukritiske til alt mulig nytt som serveres.

Jo Bech-Karlsens journalistundervisning er blitt ledsaget av en rekke lærebøker. Metodikk i ny journalistikk fra 1978 er blitt fulgt av bl.a. Avisreportasjen (1984), Feature-reportasjen (1988), Hva har vi der å gjøre? Metoder og etikk i katastrofe- og ulykkesjournalistikk (1990), Kulturjournalistikk.

Avkobling eller tilkobling? (1991) og Reportasjen (2000). Reportasjejournalistikk har stått sentralt hele veien. Men nå ser forfatteren grunn til å advare mot nye trender i den fortellende journalistikken. Årets bok, Åpen eller skjult, har undertittelen Råd og uråd i fortellende journalistikk.

– Hva har gått galt?

JO BECH-KARLSEN (f.1952) er journal­ ist, ­forfatter og journalistlærer. Han har et omfattende forfatterskap bak seg, særlig fagbøker innenfor journalistikk, men også barnebøker, debattbøker m.m. Han har journalistisk praksis fra en lang rekke ulike medier, og har undervist i journalistikk ved Norsk journalisthøgskole og ved journalist­ utdanningen i Bodø. Nå er han faglig leder for bachelorstudiet i økonomiog næringslivsjournalistikk ved Han­ delshøyskolen BI. I vår er han aktuell med ny bok: Åpen eller skjult. Råd og uråd i fortellende journalistikk.

– New Journalism er blitt avløst av den nye bølgen Narrative Journalism.

Be­vegelsen kommer fra USA og fikk sitt eget program på Harvard på 1990-tallet. Jeg har omsider forstått at denne retningen bygger på et helt annet syn på kildekritikk, research og litteraritet enn den åpne nordiske tradisjonen. Nå brukes indre monolog, ved at man legger tanker og følelser inn i hodet og kroppen på mennesker, noe som er prinsipielt umulig i journalistikk, fordi tanker og følelser ikke er tilgjengelige med journalistiske metoder. Den nye bølgen har slått inn over Danmark, der det siden 2001 har vært holdt store årlige konferanser om Narrative Journalism, og den har slått rot bl.a. i Politiken. Ennå har ikke bølgen kommet til Norge i særlig grad, bortsett fra i tilfellet Åsne Seierstad. Åpen eller skjult?

– Hvorfor har du kalt boken Åpen eller skjult?

– Fordi et hovedspørsmål dreier seg om fortellerstemmen i journalistiske fortellinger. Skal fortelleren stå åpent fram i teksten, gi seg til kjenne, eller kan hun skjule seg, på samme måte som fortellere gjør i realistiske fiksjonstekster?

En journalist som står fram i teksten, viser en åpen holdning, men i Narrative Journalism skjuler journalisten seg. Dermed kan hun bli autoritær, hun hevder skråsikkert at slik var det, og skaper ikke rom for usikkerhet. Denne illlusjons­ modellen er litterært forførende, men den hører ikke til journalistikkens verden.

For journalistikk er dokumentarisk forankret virkelighet. Dette handler både om etikk og om vår kontrakt med leserne. Og om åpenhetsprinsippet, det at vi alltid må vise åpenhet om den usikkerhet som finnes. Nylig avdøde Ryszard Kapuscinski hevdet at Herodot var den første som forstod dette, at usikkerhet ikke må skjules eller fordekkes, men vises åpent fram. Den skjulte­ fortelleren gjør en feilslutning når hun forteller om faktiske mennesker på samme måte som fiksjonen. Dessuten er det en undervurdering av den kraften og spenningen som ligger i den dokumentariske litteraturen, når den er godt fortalt.

Klartekst / 1. 07

“

Portrettet Portrettet

Jeg liker å komme høyt opp og se utover byen, hvor liten og ubetydelig den ligger der nede. Det er en bra mentalhygienisk metode, og jeg kommer renset tilbake.

Journalister er ikke diktere – Er det en parallell til de glidende grenseovergangene vi ser nå mellom fag­ litteratur og skjønnlitteratur?

– Ja, på mange måter er det som en sammenblanding av to typer litteratur.

Vi ser de samme problemstillingene tydelig i biografisjangeren. Skjønnlitteraturen nærmer seg virkeligheten, og sakprosaen vil bli litterær. Her etableres hybridsjangere og dobbeltkontrakter, som kan skape usikkerhet rundt selve sjangeren. Dette kan skjønnlitterære forfattere tillate seg å gjøre, men det kan ikke journalister. Det er langt fra uproblematisk når journalister beveger seg inn i denne gråsonen. Journalister må vite at de er journalister og ikke diktere!

En nysgjerrig pendler Det siste slår Jo Bech-Karlsen fast med ettertrykk. Han er blitt ivrig nå. Kolleger og venner beskriver ham da også som en sjeldent engasjert, fargerik og veldig sosial person. Åpenhet, romslighet og nysgjerrighet preger hans holdning til livet og menneskene. Lite skal være uprøvd. Privat har han inngått både ekteskap og partnerskap. Han beskrives både som voldsomt intensiv og sjenerøs, og som en mann som gjennomfører tingene raskt når han har bestemt seg. Han regnes som en god skribent, men nesten enda bedre til å få fram det beste i folk omkring seg. På 1990-tallet ble han hentet til Bergens Tidende som norsk presses første skrivelos, vårt svar på amerikanernes «writing coach». Skrivelosen skal bistå journalistene i prosessen fra idé til ferdig manus, ikke ved å ta over, men ved å stille produktive spørsmål. Bergenserne omtaler ham som utrolig flink til å inspirere, og i redaksjonen savnes han ennå.

Jo Bech-Karlsens yrkeskarriere har gått i pendelsvingninger mellom journalistisk praksis og journalistopplæring. 19 år gammel begynte han i Arbeiderbladet, og han var også innom bildebladet Aktuell og Nationen, før han ble lektor ved Journalisthøgskolen. På 1980-tallet var han tilbake som reporter i Ny Tid og NRK Østlandssendingen, før kjærligheten trakk ham nordover, der han ble leder for Helgeland Arbeiderblads avdelingskontor i Brønnøysund.

Derfra gikk turen til Bodø, som lærer og forsker ved journalistutdanningen i Nord-Norge. Etter noen år som skrivelos og leder for kulturavdelingen i Bergens Tidende midt på 1990-tallet var han tilbake ved Høgskolen i Bodø, denne gangen som dekan. I 2002 satte han kursen sørover igjen, og jobber nå som faglig leder ved bachelorstudiet i økonomi- og næringslivsjournalistikk ved Handelshøyskolen BI. Scribo, ergo sum Jo Bech-Karlsen har et omfattende forfatterskap bak seg. I tillegg til bøkene om journalistikk er det blitt både barnebøker, debattbøker og bøker om skriving. Forrige utgivelse het Gode fagtekster, en innføring i essayskriving for begynnere, og for noen år siden kom en bok for fagskriveren som vil fortelle, med den megetsigende tittelen Jeg skriver, altså er jeg.

– Du valgte din egen vri på Descartes Cogito, ergo sum. Er det slik du har det, at skrivingen er en forutsetning for eksistensen?

10

Klartekst / 1. 07

– I lange perioder har jeg hatt det sånn, at jeg har skrevet for å orientere meg i verden. Skrivingen er en metode for å forstå seg selv, og her er fortellingen helt grunnleggende. Den kan starte en refleksjonsprosess. Erfaringer formulert som fortellinger gjør verden og livet mer håndterbart for tanken og refleksjonen.

– Nå underviser du i økonomisk journalistikk på BI. Får dere bruk for fortellinger der?

– Å ja. Økonomijournalister bruker også kunnskap om fortellinger. Noen av de beste reportasjefortellingene vi har i Norge i dag, står i Dagens Næringsliv.

Trygve Hegnar sa en gang at han heller ansatte økonomer enn journalister, men jeg tror han har ombestemt seg. Nå ser vi at svært mange av våre studenter får jobb i Kapital og Finansavisen.

Kjerringa mot strømmen Opprøreren er et annet slående trekk ved Jo Bech-Karlsens forfatterskap og journalistiske arbeid. Han debuterte 22 år gammel med boka om Nitterkuren, der han gikk til angrep på en samlet medisinsk elite. Bange anelser (1985) var en krass kritikk av dommen i Treholt-saken, og mellom dem kom en bok med den karakteristiske tittelen Kjerringa mot strømmen.

– Er du en opprører?

– Jeg er nok i hvert fall anti-autoritær. Jeg oppfatter meg selv som en outsider, og har aldri ønsket å være med i noe establishment. Jeg har til tider måttet balansere mellom å være journalist og aktivist, og noen ganger har jeg nok ikke vært klar over hvor grensen gikk. Men jeg tror det er viktig for en journalist å ha et outsiderblikk på tilværelsen, å være øyenvitne eller observatør.

– Er det et problem i pressen i dag at journalistene er for mye innsidere?

– Ja, og det gjør at mye journalistikk blir forutsigbar. I Norge i dag har vi en voksende underklasse som journalistene ikke omgås eller har kontakt med.

Dette gjør noe med selvbildet og forståelsen av hvordan samfunnet virker.

Dra på lofotfiske Kolleger fra perioden i Bergens Tidende gir Jo Bech-Karlsen honnør for å bringe såkalt vanlige mennesker inn i spaltene, i stedet for bare å skrive om kjendiser. Vi spør om dette er et journalistisk program.

– Jeg er i hvert fall veldig opptatt av å omgås mange typer mennesker. Det er viktig å være til stede for å se livet fra andre sider. Vi må ikke glemme den usynlige virkeligheten, den virkeligheten som er blitt usynlig fordi vi ikke lever der lenger. Da må journalister bryte selvfølgelighetskodene med å gå på de vante stedene, og i stedet være med på livet. Jeg har sendt journaliststudenter på lofotfisket. Selv om de var sjøsyke i tre uker på grunn av uvær, takket de meg etterpå.

– Hva er journalistens viktigste utfordringer i dag?

– Journalister har mange store utfordringer, men også mange fristelser til lett­ vinte løsninger. Med boka Ubehaget i journalistikken (1996) ville jeg gjenreise journalisten som en fri intellektuell og et myndig subjekt. Vi ser tendenser til at journalister blir informasjons- eller produksjonsarbeidere, men de har selv nøkkelen til den frie rollen mange mener er tapt. Frigjøringen av partipressen har gjort journalistikken verdifri. Jeg vil si som Harald Stanghelle: Gi meg de

Portrettet

Elektronisk katalog

*

Alltid oppdatert! brennende sjeler, og heller færre flinke teknikere. Vi trenger journalistikk vi blir skaket av.

Mat for menn Jo Bech-Karlsen er en allsidig mann. Han kan snakke seg varm om journalistikk og reportasjefortellinger. Bak den engasjerte og entusiastiske journalistlæreren anes andre sider. Han beskrives da også som en meget følsom mann, en venn som værer hvordan andre mennesker har det, tenksom og til tider melankolsk. Og entusiasmen, interessen og engasjementet strekker seg langt utover journalistikken. For eksempel til mat. I 1981 – lenge før Grüner­ løkka var blitt trendy – åpnet han sammen med to venner restauranten­ Markveien mat- og vinhus. Her jobbet han som kokk i to år, ved siden av jobb på Journalisthøgskolen. Han var ikke minst kjent for sine franske fristelser, bl.a. en sjeldent god fiskesuppe. Kokkevirksomheten resulterte også i kokeboka Mat for menn.

– Det var ikke bare maten vi var opptatt av, men først og fremst å skape et hyggelig kafémiljø hvor folk likte å gå, en slik restaurant vi selv gjerne ville besøkt.

Tur og teater med Jostein Gaarder Han er stadig glad i å koke, men lekkeriene lages nå i gode venners lag.

Hans andre lidenskap er teater. Teaterinteressen går helt tilbake til gutte­ dagene. Det hadde seg slik at moren hans var sekretær for Oslos ordførere, som fikk mange gratisbilletter de ikke fikk benyttet. Dermed vanket det ofte premierebilletter til unge Jo og barndomsvennen fra Årvoll, Jostein Gaarder.

Teaterinteressen var tent.

– Egentlig ville jeg bli skuespiller. Ja, jeg leste med Rolf Søder og øvde inn rollen som Iago i Othello for å komme inn på teaterskolen. Men jeg mistet motet og turte ikke gå opp.

Universitetsforlaget lanserer elektronisk katalog.

Bøker og tidsskrifter på papir utgjør det meste av hverdagen i forlagsbransjen, men digitaliseringen har for lengst gjort sin inntreden. I Universitetsforlaget har vi tatt konsekvensen av dette og lanserer i mars 2007, som første forlag i Norge, en elektronisk katalog.

I motsetning til papirkatalogene, som til en viss grad er utdatert dagen de kommer, er den elektroniske katalogen alltid oppdatert. Som bruker vil du få informasjon om bøker minimum to måneder før de utkommer. I tillegg varsles du straks en ny bok er tilgjengelig på lager. Din personlige katalog vi alltid være fylt med våre siste utgivelser.

Fortsatt finnes dem som ønsker en papirkatalog å bla i. Og det kan de få.

Katalogen generer et dokument som enkelt kan skrives ut, og den leveres med innholdsfortegnelse og register som i en vanlig papirkatalog.

For forelesere ved høgskoler og universiteter som raskt trenger vurderings­ eksemplarer for pensum har vi gjort prosessen enda enklere. Med noen få klikk kan vurderingseksemplarer bestilles direkte fra katalogen.

Vi håper så mange som mulig tar turen innom våre nettsider og prøver den nye tjenesten. Vi er sikre på at dere kommer til å like den!

Besøk www.universitetsforlaget.no så får du se!

I stedet ble det altså journalistikken som tok ham. Men teaterinteressen har han dyrket videre, både som pressesekretær ved Nationaltheatret og senere som teateranmelder. Nå nøyer han seg med å være vanlig publikummer. I tillegg går han på tur, helst i timevis.

– Ja, jeg er ute hver søndag, og gjerne ellers. Jeg liker å komme høyt opp og se utover byen, hvor liten og ubetydelig den ligger der nede. Det er en bra mentalhygienisk metode, og jeg kommer renset tilbake.

Igjen aner vi den tenksomme turvandreren, som også er en viktig side ved den entusiastiske journalistlæreren. Men vår tid er ute, selv om Jo Bech-Karlsen innvender at vi har snakket altfor mye om ham og for lite om intervjueren. Så trekker han sixpencen godt ned over sin blanke isse, som rager 198 cm over bakkenivå. Deretter langer han av gårde mot Rodeløkka i snødrevet. Ut på tur.

Klartekst / 1. 07

11

Aktuelle bøker

!

Politistrategi og videoovervåkning Tekst: Nils Petter Hedemann

Bergens legendariske politimester, Rolf B. Wegner, har skrevet den første norske bok om politistrategi. Kriminologen Heidi Mork Lomell retter søkelyset mot videoovervåking og hva som foregår bak alle videokameraene.

Juristen Rolf B. Wegner – mannen med tversoversløyfen – har omfattende erfaring fra justis- og politisektoren. Han har vært ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, direktør for fengselsstyret, politimester i Bodø – og ikke minst i Bergen, der han nøt en enorm folkelig popularitet. Nå har han brukt sin rike erfaring til å skrive boken Politistrategi. Vi har bedt ham forklare hva politistrategi er.

– Politistrategi er å finne frem til overordnede og langsiktige mål for å løse politiproblemer, og angi hvilke hovedvirkemidler som bør anvendes.

Politistrategi er fremtidsrettet. Motstykket er det taktiske og operative politi­ arbeid, som knytter seg til politioppgaver der og da. Politistrategien sam­ ordner politiets innsats ut fra overordnede mål Mer effektiv bruk av ressursene – Hvorfor er politistrategi så viktig?

– Fordi politistrategi gir en øket garanti for at politiressursene blir målrettet og effektivt brukt på de oppgaver som det er viktigst å løse.

– Har norsk politi mye å vinne på å skjerpe strategien?

– Jeg tror det. Tradisjonelt har politiet vært opptatt av å levere en første­ klasses jobb når det gjelder det taktiske og operative politiarbeidet. Og de gjør en førsteklasses jobb her; jeg tillater meg å mene det om mine gamle kolleger. Men det å tenke strategi har ikke vært så vanlig i politiet som det for eksempel er i Forsvaret. Typisk nok har det ikke foreligget noen bok om politistrategi tidligere. Dette blir den første i sitt slag i Norge.

– Hvem bør lese denne boken?

–Alle med ledergrad i politidistriktene og annet politipersonell som deltar i strategiske prosesser. Og alle andre som er interessert i å se hvordan politiet arbeider langsiktig i samfunnet, bl.a. kriminalreportere, kriminalpolitikere, og generelt samfunnsinteresserte, som vil vite noe om hvordan økt fokus på politistrategi vil kunne skape et bedre politi.

Overvåkerne overvåket Quis custodiet ipsos custodes? Eller på norsk: Hvem vokter vokterne? Jo, det gjør bokdebutanten Heidi Mork Lomell. Hun har studert hva som foregår bak overvåkningskameraene, for å finne ut hvem som overvåkes og hvorfor.

Her er vi inne i det operative politiarbeid, og ikke minst den private video­ overvåkningen. Forfatteren har overvåket politiets overvåkning av Oslo sentrum, og i tillegg overvåkningen av et kjøpesenter, et stormagasin og en reise- og transportsentral. Konklusjonene får vi nå i bokform under tittelen Selektive overblikk – En studie av videoovervåkningspraksis.

– Folk flest står foran kameraene og lurer på om dette virker, om det blir mindre kriminalitet av det. Min vinkling er en annen: Jeg har sett på hva som foregår bak alle overvåkningskameraene, og hva de bruker utstyret til, forteller Lomell.

12

Klartekst / 1. 07

Utseende viktigere enn kriminalitet – Hva brukes det til?

– Folk tror det brukes til å bekjempe kriminalitet, men det varierer. Et hovedfunn – særlig for de private overvåkningssystemene – er at det i veldig liten grad brukes til å lete etter kriminalitet. I stedet leter de etter uønskede personer, i praksis ofte folk som ser ut som narkomane og skal kastes ut.

Overvåkerne vurderer ikke om de har gjort noe galt, men hvordan de ser ut.

– Hva med politiets overvåkning?

– Den er mer i tråd med det som er politiets arbeidsoppgaver. Oslopolitiet har brukt kameraene mye i forebyggende øyemed, særlig for å forebygge rusmisbruk blant barn og unge.

Ingen avskrekkende effekt – Det har vært fokusert på at de mange overvåkningskameraene skulle ha en avskrekkende effekt i forhold til kriminalitet. Har de det?

– Det lar seg ikke gjøre å finne noen slik sammenheng. Det er lite som tyder på at det har noen avskrekkende effekt, i hvert fall ikke i forhold til vold. Men politiet bruker det jo i sin etterforskning og til å holde miljøer under oppsyn.

– Kan kameraene erstatte politifolk?

– Snarere er det slik at et kamera i aktiv bruk øker behovet for politifolk eller vektere som må sendes ut. Dette reiser også spørsmålet om hvor den nedre grensen bør gå for når man skal gripe inn. Med overvåkningssystemer blir prioriteringene i større grad styrt av kameraene. Jo flere kameraer i byen, desto mer prioriteres de synlige handlingene i det offentlige, overvåkede rom.

Tilsvarende nedprioriteres de usynlige handlingene, som den privat volden i hjemmene, avslutter Heidi Mork Lomell.

Fakta; Tittel:

Politistrategi

Forfatter: Rolf B. Wegner ISBN:

978-82-1501122-6

Pris:

Kr. 349,-

Utgivelse: Boka kommer 16. april

Fakta; Tittel:

Selektive overblikk

En studie av

videoovervåkningspraksis

Forfatter: Heidi Mork Lomell ISBN:

978-82-1501031-1

Pris:

Kr. 369,-

Utgivelse: Boka kommer 28. mars

Norske sykehjem

<

Motiverende håndbok i sykehjemsmedisin Tekst: Kristin Weholt

Det har lenge vært et faktum at norske sykehjem trenger et kvalitetsløft. Mye har skjedd i de faglige miljøene for å nå denne ambisjonen, og nå kommer en ny bok på området.

I boken Sykehjemsmedisin besøker vi det fiktive Langåsen Sykehjem, et typisk norsk sykehjem. Vi får innblikk i pasientenes og de pårørendes situasjon gjennom ulike hendelser mot livets slutt, og de utfordringer som venter både for dem og sykehjemmets personell. Boken forholder seg til en minimumsstandard sykehjemmet har satt for å håndtere faglige, etiske og juridiske problemstillinger. Klartekst tok kontakt med en av forfatterne av boken, Anette Hylen Ranhoff, seksjonsoverlege ved Diakonhjemmets sykehus og medlem av forskergruppen i geriatri ved Ullevål Universitetssykehus.

STORE UTFORDRINGER I Norge skjer 40 % av alle dødsfall på sykehjem. Dette er en høyere prosent­ andel enn i noe annet land i Europa.

– Hva er de største utfordringene man støter på i et sykehjem?

- Det er å gi de gamle en verdig tilværelse og en noenlunde god livskvalitet.

“

Det er ikke noe behov for rock’n roll. Det de først og fremst trenger er profesjonell behandling og omsorg.

Slik det er nå, får de ikke god nok medisinsk behandling og tilstrekkelig pleie. Det handler mye om å forebygge helsemessige problemer som gjør at de gamle forfaller, for eksempel innenfor ernæring, fall, liggesår og det å forebygge forvirring. Dårlig økonomi og mangel på fagfolk har gjort det vanskelig å følge opp her. Tilgangen til lege- og sykepleiertjenestene er for liten til å kunne betjene så mange syke eldre.

– Er det faglige nivået blant ansatte i sykehjem i dag for lavt?

– Det har vært ganske mye fremme i det politiske bildet og i fagmiljøene at legetjenestene særlig på sykehjemmene er for dårlig, både med hensyn til volum og kompetanse. Derfor har vi sett et behov for en bok som tar for seg nettopp sykehjemsmedisin. Boken skal blant annet fungere som et oppslagsverk for leger og sykepleiere i praktisk arbeid på sykehjem.

IKKE NOE ROCK’N ROLL Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at hver pasient i norske sykehjem i gjennomsnitt har fem til syv alvorlige diagnoser, og mer enn 95 % av pasientene på langtidspostene kommer til å dø der. Ranhoff forteller at det hviler et tungt ansvar på sykepleiere.

– Det arbeider mange ufaglærte og hjelpepleiere på sykehjem, men det er sykepleierne som har det daglige medisinske ansvaret i disse institusjonene.

Derfor er det viktig å bedre den medisinske kompetansen. Brukerne her har en betydelig sykelighet. Det er ikke noe behov for rock’n roll. Det de først og fremst trenger er profesjonell behandling og omsorg.

Ranhoff sier videre at forfatterne også har hatt en tilleggsambisjon med boken.

– Vi har forsøkt å gjøre sykehjemsmedisin mer faglig interessant, og slik motivere leger og sykepleiere til å jobbe innen sykehjem.

– Hvorfor tror du at leger og sykepleiere velger andre arbeidsplasser fremfor sykehjem?

– Sykehjemsarbeidet er det tyngste innenfor helse- og sosialtjenestene.

Pasientene har veldig mange problemer. De trenger hjelp til det meste av dagliglivets aktiviteter, til å stelle seg, gå på toalettet og spise. Mange som arbeider i omsorgsyrket, kan nok føle seg litt avmektig i så måte.

– Foregår det mye forskning innen geriatri i dag?

– Ja, særlig drives det mange prosjekter fra Ullevål Universitetssykehus i Oslo, men også på universitetssykehusene i Bergen, Trondheim og Tromsø.

Likevel er det fortsatt behov for forskning og fagutvikling i sykehjemmene.

Fakta; Tittel:

Sykehjemsmedisin

ForfatterE: Anette Hylen Ranhoff,

Gisle Schmidt, Unni Ånstad

ISBN:

978-82-15-00627-7

Pris:

Kr. 329,-

Klartekst / 1. 07

13

hva er-serien

*

Viten om tro

Mye mer enn byer i Belgia

Tekst: Njord V. Svendsen­

Tekst: Njord V. Svendsen­

Religion kan være farlig. Men religion kan også være et redskap for å skape en bedre verden, mener forfatterne av boken hva er religion.

Hva er geografi? Professor Arild Holt-Jensen har skrevet om faget der naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene møtes.

Religion kommer til å miste sin kraft, bli uviktig, forsvinne. I moderne, rasjonelle samfunn vil menneskene ikke lenger la seg fortrylle av det mystiske og overnaturlige. Vi vil bli «avfortryllet». Det slo den berømte sosiologen Max Weber fast for hundre år siden. Siden har hans akademiske etterkommere vært mer eller mindre salig overbevist om Guds snarlige død.

– Slik det ser ut nå, kan vi spørre om ensidig sekularisering og fornuftstro er et sidespor i menneskenes historie, sier Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson,­ begge professorer i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Sammen har de skrevet hva er religion, som nå kommer ut på Universitetsforlaget.

Stikk i strid med forventningene har religionenes aktualitet og innflytelse økt i de fleste deler av verden. Det foregår en religiøs oppblomstring, særlig i deler av USA, Afrika, Latin-Amerika og Midtøsten. Heller ikke i Skandinavia, den mest sekulariserte delen av verden, virker det som religiøsiteten svekkes – selv om den kan finne nye former.

– Tanken om «avfortrylling» bygger på et snevert, europeisk hundreårs­ perspektiv, konstaterer Gilhus. hva er religion er ikke noen tradisjonell innføring i verdensreligionene.

Boken ser nærmere på hva fenomenet religion er for noe, hvordan den virker, og hva den kan brukes til.

– Religion kan være farlig. Dette er ikke unikt for islam. Alle religioner kan være farlige dersom de kobles til brennbare politiske prosjekter, sier Gilhus.

Men mens media konsentrerer seg om de destruktive utslagene av religiøse konflikter og fundamentalisme, ønsker de to forfatterne å formidle det gode potensialet som ligger i religion. I tråd med filosofen Jürgen Habermas’ tanker om hvordan sekulære og religiøse borgere kan leve i frihet side om side, mener de at religion kan være en demokratisk ressurs.

– For å unngå og forebygge konflikter må religionen ses fra et menneskelig perspektiv. Religionen er formet av mennesket, og da kan det finnes flere sannheter. Det blir raskt skapt fiendebilder gjennom religiøs tro, gjennom å hevde én sannhet. Man kan velge å dyrke positive verdier som ligger i religionene, slikt som gjestfrihet, nysgjerrighet og entusiasme.

Boken hva er religion er dermed ikke bare en høyaktuell kunnskapskilde om religionens funksjon og betydning i en tid preget av religøse konflikter og motsetningene mellom islam og Vesten. Den er også en påminning om at religion og religiøst mangfold kan være en kilde til forsoning og sameksistens.

– Desmond Tutu har sagt det ganske godt, sier Mikaelsson: «Gud er ikke kristen».

– Når man kommer med en T-skjorte det står «geografi» på, får man gjerne spørsmål om hovedstaden i Angola og sånt.

Arild Holt-Jensen opplever at forestillingene om geografi kan være ganske snevre. Faget har heller ingen sterk utbredelse i Norge, i motsetning til for eksempel i Finland og Storbritannia. Mens Finland fikk sitt første nasjonal­ atlas i 1898, kom et slikt verk ut i Norge først på 1970-tallet. Med boken hva er geografi tilbyr en av geografiens norske nestorer en mulighet til å lære mer om dette mangfoldige faget.

– Utgangspunktet er menneskenes forhold til natur og miljø. I geografien handler dette om sted, sted som rom og territorium. Den tradisjonelle forståelsen knytter seg til det fysiske, til samspillet mellom landskap og mennesker. Men et sted er også formet av sosiale relasjoner og menneskenes tilknytning. Du kan ikke forstå industriutviklingen på Sunnmøre uten å skjønne de sosiale relasjonene, sier Holt-Jensen.

Faget deles gjerne inn i naturgeografi og samfunnsgeografi med miljø­ geografien et sted imellom. Mens naturgeografen befatter seg med landskap, søker samfunnsgeografen å forklare økonomisk, sosial og kulturell endring uttrykt i menneskeskapte forhold.

Selv har Holt-Jensen arbeidet mye med samfunnsgeografi, særlig knyttet til bypolitikk, stedsidentitet og sosial inndeling.

Han har også skrevet mye om metoder i geografi og er en sterk pådriver for en helhetlig tilnærming til faget. Naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene har tradisjonelt vært preget av skarpe motsetninger. Det er derfor ingen selvfølge at retningene skal leve i fordragelighet under samme paraply.

Ved Universitetet i Oslo, i motsetning til i Bergen og ved NTNU, holder samfunnsgeografi og naturgeografi til ved hvert sitt fakultet.

– Det er ikke noen nødvendig motsetning mellom retningene, sier HoltJensen. Splittelsen i Oslo bunner ikke i faglige forhold, mener han.

– Vi har geografer som fokuserer på den rent naturvitenskapelige delen.

Men det er mye som ikke kan registreres rent fysisk, slikt som menneskelige valg, identiteter, politiske vedtak etc. I dette ligger et komplekst nettverk som skaper beslutninger i det fysiske miljøet. Poenget er å forstå bredden, sier professoren.

Geografi er med andre ord mye mer enn byer i Belgia.

– Fagets begrunnelse ligger i at man krysser grenser mellom naturvitenskap, humanvitenskap og samfunnsvitenskap, konkluderer Holt-Jensen.

Fakta; Tittel:

Fakta; hva er RELIGION

hva er geografi

Forfatter: Arild Holt-Jensen

ISBN:

978-82-15-00551-5

ISBN:

978-82-15-01088-5

Pris:

Kr 149,-

Pris:

Kr 149,-

Utgivelse: Boka kommer 2. april

14

Tittel:

ForfatterE: Ingvild Sælid Gilhus, Lisbeth Mikaelsson

Klartekst / 1. 07

Utgivelse: Boka kommer 2. mai

Skolen

<

Elevene går i front Tekst: Nils petter hedemann

Karakterdebatten i norsk skole har vært en skyttergravskrig mellom dem som er for og dem som er mot karakterer. Nå bringer elevene selv debatten et skritt videre.

Elevvurdering og karaktersetting er et av de største stridstemaene i norsk skoledebatt. 1970-årenes karakterdebatt har preget retningslinjene og praksisen for elevvurdering helt fram til i dag. Sprengkraften i karakterdebatten kom senest til syne ved gjennomføringen av nasjonale prøver i 2004 og 2005. Elevorganisasjonens boikottaksjoner bidro til stans av prøvene. Nå har Elevorganisasjonen tatt initiativ til en bok om elevvurdering.

Boken har fått tittelen Elevvurdering i skolen – grunnlag for kulturendring og er redigert av Sverre Tveit, som er masterstudent i pedagogikk. Han har invitert en rekke framstående fagfolk til å analysere dagens vurderingssystem. Basert på forskning og internasjonale erfaringer foreslår Elevorganisasjonen og Tveit nye rutiner og systemer for en helhetlig dokumentasjon av elevenes underveis- og sluttkompetanse. Boken bli lansert på et fagseminar med kunnskapsminister Øystein Djupedal som en av deltakerne. Klartekst har snakket med Jan Christian Vestre, leder i Elevorganisasjonen, som står bak dette enestående prosjektet.

Opp av skyttergravene – Hvorfor tok Elevorganisasjonen initiativ til denne boken?

– Først og fremst fordi vi over lang tid har sett at elevvurdering er et forsømt område i skolen. Boken er unik fordi elevene selv får beskrive situasjonen, og i samarbeid med forskere og fagfolk gjør vi opp status for hvor vi står og hvordan tingene henger sammen. Debatten hittil har vært lite konstruktiv og handlet mest om karakterer eller ikke karakterer. Vi vil gå bak karakterene, se hvordan vi kan gjøre vurderingen bedre, og gå konkret til verks for å hjelpe vurderingsdebatten på fote. Tilbakemeldingene så langt har vært utelukkende positive, fra skolepolitikere og ikke minst fra lærere og lærerstudenter.

Et daglig sjansespill – Hva er de viktigste svakhetene ved dagens system?

– Elevenes rettssikkerhet ivaretas i liten grad i dagens rammer for vurdering.

Systemet gir lite dokumentasjon om elevenes helhetlige kompetanse. Lærerne har forskjellige oppfatninger om hva de ulike karakterene egentlig betyr, og det eksisterer ikke tolkningsfellesskap som setter vurdering på dagsordenen.

For elevene blir dette nærmest et sjansespill. Vurderingen vektlegger heller ikke kompetanseområder som vil bli viktige i framtidas arbeidsliv. Eksempler på dette er evne til samarbeid, dialog og kritisk tenkning. Dessuten fortjener arbeidslivet et vurderingssystem der de kan stole på kvaliteten, både når det gjelder underveisvurderinger og eksamen. I tillegg er det mange som blir underytere i egen opplæring eller i verste fall slutter på skolen, fordi de ikke får tilstrekkelige tilbakemeldinger og mangler mestringsfølelse. Eksamensfokuseringen hindrer også god læring, fordi for mye av opplæringen styres mot eksamen. Gjennom prosjektet vil vi bidra til mer læring for alle, skikkelige dokumentasjonsordninger og en kvalitetssikring av den vurderingen som skjer.

Rettferdig og læringsstøttende – Dere har fokusert på to viktige kriterier for et bedre vurderingssystem: at det er rettferdig og læringsstøttende. Kan du utdype dette?

– Mennesker er forskjellige, og det er viktig at flest mulig får vise mest mulig av hva de kan, m.a.o. trenger vi et mangfold av vurderingsmåter. Vesentlige endringer i vurderingssystemet vil gjøre det mer rettferdig og likeverdig, ikke minst gjennom tettere oppfølging og systematisk dokumentasjon gjennom hele opplæringsløpet. Det læringsstøttende krever betydelig mer dialog og samhandling om framdrift og måloppnåelse. Vi trenger mer systematisk vurdering enn i dagens skole, og det stiller større krav til både lærerne og elevene. Karakterene er ikke problemet, dersom det som ligger til grunn for denne tallsettingen gir et riktig bilde av elevens helhetlige kompetanse. Det må samhandles hver dag om å gi gode tilbakemeldinger, som er den viktigste forutsetningen for læring.

Tredobbelt siktemål – Hva ønsker Elevorganisasjonen å oppnå med den nye boka?

– Tre ting: Vi håper den vil bli et politisk redskap, ettersom vi samler så mye erfaringer og empiri i kombinasjon med at det foreslås et helhetlig nytt system. I stortingsmeldingen om livslang læring sier regjeringen at den vil prøve ut alternative vurderingssystemer Det er et positivt politisk signal.

For det andre er praksisfeltet viktig. Her henvender vi oss bl.a. til lærerstudenter, og gir tips og råd til lærere for å styrke kompetansen på området.

Lærerne innrømmer nemlig selv at de mangler kompetanse for vurdering i dag. For det tredje ønsker vi å reise en offentlig debatt, som ikke blir en skyttergravskrig mellom dem som er for og mot karakterer. Vi ønsker å bringe debatten et skritt videre, noe som er på høy tid.

“

Boken er unik fordi elevene selv får beskrive situasjonen, og i samarbeid med forskere og fagfolk gjør vi opp status for hvor vi står og hvordan tingene henger sammen.

Fakta; Tittel:

Elevvurdering i skolen

Grunnlag for kulturendring

Forfatter: Sverre Tveit (red.)

ISBN:

978-82-15-01038-0

Pris:

299,-

Klartekst / 1. 07

15

www.universitetsforlaget.no

()

«– Vet du hva? Der har jeg hva er INTERNETT av Gisle Hannemyr. Det er en historisk engasjert og lettfattelig innføring. Og det trenger jeg!»

Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys til På nattbordet i Dagens Næringsliv «De er en liten, uglesett gruppe som allikevel når ut til store deler av samfunnet. Nei, vi snakker ikke om programlederne i Nytt på nytt, men om hasjselgerne langs Akerselva i Oslo.»

Bjørn Gabrielsen om Gatekapital (Willy Pedersen og Sveinung Sandberg) i Dagens Næringsliv «– Her er en ukunstlet og smidig sakprosa i kom­ binasjon med en lærdhet, lett båret, som gir stor leseglede. Det unner jeg flest mulig.»

Bernt Hagtvedt om Machiavelli. Reven i hønse­ gården (Trond Berg Eriksen) i Aftenposten «På side etter side evnar Bergesen å få fram kor dårleg norsk skule er vorten etter pedagogkra­ tiets herjingar, på side etter side dokumenterar han kor lite krevjande norsk skule er, og særleg god er han på side etter side til å dokumentere kor lite pengar har å seie for læring.»

Jon Hustad om Kampen om kunnskapsskolen (Helge Ole Bergesen) i Klassekampen «Konklusjonen er klar: Sandmo har heist den økonomisk-faglige fane, holdt seg til en av­grensning av en fagtradisjon, og gjort dette med glans. Økonomer burde skrive flere slike bøker som Agnar Sandmo har skrevet.»

Pål Veiden om Samfunnsøkonomi – en idé­ historie (Agnar Sandmo) i Morgenbladet «Bittersøtt er velskrevet. Språket flyter godt, men er samtidig nøyaktig. Boken har en tiltal­ ende layout, en oversiktlig oppbygning, et passe antall referanser og lettfattelige figurer. Dette er et godt eksempel på hvordan forskning kan og bør formidles tilbake til den allmennhet som har finansiert den.»

Jørgen G. Bramnæss om Bittersøtt (Willy Pedersen) i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening

2007 Universitetsforlagets faglitterære pris

Presseklipp

160 mm x 200 mm

Universitetsforlagets faglitterære pris

100 000,- til fremragende fagformidling Universitetsforlagets faglitterære pris er en pris for prosjektideer innenfor forlagets utgivelsesområder.

Prisen på 100 000,- deles ut til en eller flere forfattere for prosjektideer til fagbøker. De innsendte prosjektene vurderes av en fagjury.

Faglitterære debutanter ønskes spesielt velkommen til å delta.

Fristen for å sende inn forslag er 20. april.

Innsendt materiale skal inneholde prosjektbeskrivelse, prøvekapittel og framdriftsplan. Prisen vil bli delt ut på Universitetsforlagets sommerfest i juni.

Prosjektforslag sendes til Universitetsforlaget, Postboks 508 Sentrum, 0105 Oslo, e-post: post@universitetsforlaget.no Merk sendingen "Universitetsforlagets faglitterære pris 2007" Spørsmål om prisen kan rettes til forlagssjef Svein Skarheim, telefon 24 14 75 30 eller på e-post: svein.skarheim@universitetsforlaget.no