Introduksjon til samfunnsvitenskapene: 4. utgave by Universitetsforlaget

Eivind Balsvik og Susanna Maria Solli ( red. )

Introduksjon til samfunnsvitenskapene

4. utgave

Universitetsforlaget

1. utgave 2008

2. utgave 2011

3. utgave 2017/18

ISBN 978-82-15-07198-5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Mette Elisabeth Gundersen, Substans

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/14

Papir: 100 g Arctic Matt

SVANEMERKET

Forord

Introduksjon til samfunnsvitenskapene (4. utgave) er en omfattende revisjon av tobindsutgaven fra 2017/2018. Boken er ment å utgjøre pensum til examen facultatum, samfunnsvitenskapelig variant ved Universitetet i Oslo. Kapitlene tar for seg problemstillinger av filosofisk, metodologisk og etisk karakter som blir mye diskutert i samfunnsvitenskapene. Tekstene introduserer problemstillinger som studenter vil støte på en rekke ganger i løpet av sine studier. Vi håper boken vil være et verdifullt og nyttig første møte med de spennende og komplekse samfunnsvitenskapene.

Introduksjon til samfunnsvitenskapene er delt i fire hoveddeler: I del I presenteres «Samfunnsvitenskapene og deres historie»; i del II «Modeller av menneske og samfunn»; i del III: «Forskningsopplegg og vitenskapsteori»; og i del IV «Normative problemstillinger i vitenskap og samfunn». Hver del innledes med en kort introduksjon for å skape oversikt over omfattende og sammensatt stoff.

Den mest vesentlige endringen i denne utgaven er at de fem kapitlene som tidligere utgjorde «Del III Forskningsopplegg og metode», er fjernet og erstattet med et nytt kapittel om samfunnsvitenskapelige forskningsopplegg og metode som nå er plassert sammen med kapitlene om vitenskapsteori.

I del I om samfunnsvitenskapene og deres historie har vi erstattet to kapitler med nye: ett om samfunnsvitenskapene ved Universitetet i Oslo og ett om samfunnsvitenskapene etter årtusenskiftet. I del II om modeller av menneske og samfunn har vi inkludert et nytt kapittel om forholdet mellom samfunn og natur som setter søkelys på bærekraftutfordringer. I del IV om normative problemstillinger i vitenskap og samfunn har vi fjernet to kapitler og innført to nye. Ett som supplerer oversiktskapittelet om forskningsetikk og gir tre eksempler på etisk omstridt forskning, og ett som tar for seg spørsmålet om rettferdig fordeling av de kostnadene som klimaproblemet medfører. Flere av de øvrige kapitlene i boken er dessuten revidert og oppdatert.

Boken er resultat av et samarbeid mellom forfattere, forlag, kolleger ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo og oss redaktører. Først ønsker vi å takke forfatterne som har påtatt seg skriveoppdrag, og som har møtt våre

kritiske kommentarer og endringsforslag med velvilje og effektivitet. Hanne Svarstad, Øyvind Nicolay Wiborg og Kjell Erling Kjellman har i tillegg til redaktørene skrevet nye kapitler med tanke på nettopp denne boken. Trygve Lavik og Jørgen Pedersen har oppdatert og tilpasset en tidligere publisert artikkel til bruk i denne boken. I tillegg har Per Arne Tufte, Dag Einar Thorsen og redaktørene revidert sine kapitler fra forrige utgave. Vi vil også takke Harald Grimens etterlatte for tillatelse til å forkorte og revidere hans bidrag i boken. Det samme gjelder forfatterne av kapitler som videreføres i uendret form fra den forrige utgaven.

Vi ønsker også å takke undervisere fra bachelorprogrammene ved Universitetet i Oslos samfunnsvitenskapelige fakultet, som bidro med innspill til revisjonsprosessen. Fra økonomi hadde vi samtaler med Karine Nyborg og Jo Thori Lind. Fra statsvitenskap Dag Harald Claes og Jens Jungblot. Fra psykologi Ida Therese Tidemann. Fra sosiologi Jan Grue, Kjell Erling Kjellman, Thorbjørn Skardhamar og Arnfinn H. Midtbøen. Fra samfunnsgeografi Bjørnar Sæther, og fra sosialantropologi Kenneth Bo Nielsen og medlemmene av programrådet. I tillegg ønsker vi å takke studiedekanene ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet som har støttet oss gjennom arbeidet. Trine Waaktaar var svært behjelpelig da revisjonsprosessen startet opp, og Tora Skodvin hjalp oss med å lande prosessen.

Dag Einar Thorsen ved Universitetet i Sørøst-Norge og Gry Cathrin Brandser ved Nord universitet har også gitt innspill til flere av de nye og reviderte kapitlene. Vi ønsker spesielt å takke vår gode kollega Anders Bjørndahl Iversen for samtaler og tilbakemeldinger til flere av kapitlene.

Sist, men ikke minst ønsker vi å rette en stor takk til Ingrid Ugelvik i Universitetsforlaget, som har vært svært viktig som rådgiver og pådriver i gjennomføringen av denne revisjonen.

Redaktørene står sammen ansvarlig for tekstutvalget. Innledningen og introduksjonen til del III har vi skrevet sammen. Introduksjonene til del I er skrevet av Solli, og introduksjonene til del II og del IV er skrevet av Balsvik.

Blindern, juni 2025

Eivind Balsvik og Susanna Maria Solli

Innledning

Alle studenter ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo har examen facultatum (ex.fac.) som en obligatorisk del av sine studier. Hvorfor det? En viktig grunn er at alle som studerer samfunnsvitenskap, skal få en felles plattform, en felles innsikt i og oversikt over hva samfunnsvitenskap er. Kanskje også en felles identitet? For uansett hvilket studieprogram på fakultetet man har valgt å følge, finnes det temaer og problemstillinger alle samfunnsvitere deler.

Denne boken handler om dette felles samfunnsfaglige grunnlaget. Vi introduserer derfor ikke de ulike disiplinene hver for seg for å vise hva de enkelte fag består i. Vi er også mindre opptatt av hvordan fagene er forskjellige fra hverandre, eller hva uenigheter innenfor fagene består i. Vi forsøker heller ikke å gi lik oppmerksomhet til de ulike disiplinenes teoretikere eller perspektiver. Snarere ønsker vi å vise fram hva som er felles for alle fagene.

Samfunnsfagenes felles, tverrfaglige plattform knytter vi til fire elementer: felles grunnlagsspørsmål, historisk forankring, kritisk tenkning og dannelse.

Felles grunnlagsspørsmål

Ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet (SV-fakultetet) ved Universitetet i Oslo finner vi fagene sosiologi, samfunnsgeografi, sosialantropologi, psykologi, statsvitenskap og økonomi. Men det finnes også samfunnsvitenskapelige fag ved andre fakulteter som kriminologi, rettssosiologi, sosialpedagogikk, historie og medievitenskap. Alle disse fagene har til felles at de studerer samfunnet i dets ulike aspekter. Denne boken løfter fram noen grunnlagsspørsmål som alle samfunnsvitere må kunne svare på. Det kan dreie seg om spørsmål om forståelsen av mennesket. Har mennesket fri vilje, eller er det styrt av omstendighetene? Hvilken rolle spiller rasjonalitet i sosial samhandling? Eller de kan dreie seg om samfunnet. Hva er et samfunn, og hvordan opprettholdes sosial orden? Eller spørsmål om hvilke forklaringer og metoder samfunnsvitenskapene

har til rådighet. Det er også spørsmål om hvilke etiske og verdimessige vurderinger samfunnsvitere bør gjøre.

Vi er også opptatt av hvordan disse grunnlagsspørsmålene henger sammen: Hvordan og hvorfor vi handler som vi gjør, kan sjelden besvares uten å angi en historisk eller samfunnsmessig kontekst. Handlinger og samfunnsstrukturer påvirker i hvilken grad samfunnet henger sammen og preges av orden eller kaos. Når vi som spesialister på samfunnet skal forklare hvorfor ulike problemer oppstår, er vi avhengig av å gi gode forklaringer, å samle en eller annen form for data, og vi må utvikle etiske perspektiver som kan vurdere om noe er godt eller dårlig. Et godt eksempel er miljøutfordringene som preger vår tid, de krever åpenbart helhetlige og tverrfaglige tilnærminger av denne typen.

Historisk forankring

Samfunnsvitenskapene utvikles og fornyes hele tiden. Ofte er nye debatter og problemstillinger en revitalisering av gamle filosofiske og teoretiske diskusjoner. Kunnskap om den felles samfunnsvitenskapelige historien er verdifull for å forstå og gjenkjenne både tradisjon og nytenkning. Ved å vie relativt stor oppmerksomhet til faghistorien ønsker vi å synliggjøre at mange av de grunnlagsspørsmålene samfunnsvitenskapene har til felles, har vært med oss svært lenge.

Kritisk tenkning

Å være kritisk er både lett og vanskelig. Alle kan rette kritikk i alle mulige retninger og være generelt skeptisk til det meste. Ofte vil din egen skepsis bygge på magefølelse eller gammel vane. Noen ganger kan dette gi deg rett og være et bra grunnlag for din kritikk. Men hvis du skal overbevise andre om at du har rett, må du ha argumenter. Og hvis du skal formulere argumenter, må du kjenne det du kritiserer. Vi håper at du gjennom ex.fac.-emnet får mulighet til å styrke din egen evne til argumentasjon og kritisk tenkning.

Denne boken gir en rekke innfallsvinkler og ledetråder for å ta kritisk stilling til samfunnsvitenskapelig forskning. Slik kritikk kan være rettet mot nokså forskjellige problemer, fra diskusjon av forskningsetiske spørsmål til rene metodeproblemer, eller fra diskusjon rundt antakelser om mennesket til spørsmål om kunnskapens objektivitet, verdifrihet og relevans for sosialetiske eller politiske problemstillinger.

Dannelse

Examen facultatum og examen philosophicum kalles også forberedende prøver, og som navnet tilsier er dette emner som skal gi studentene et godt grunnlag for videre fordypning. Tradisjonen for slike forberedende kurs for universitetsstudenter går helt tilbake til etableringen av de første universitetene i middelalderen. Hva som har vært vektlagt av nødvendig kunnskap og ferdigheter, har variert og rommet både klassiske språk (gresk og latin), matematikk, logikk og filosofi. Men et felles trekk er ideen om at universitetsutdanning skal innebære et element av det vi gjerne kaller dannelse. Det vil si at studiene skal forme hele mennesket, ikke bare gi faglig kunnskap, og skape grunnlag for gjensidig forståelse og kommunikasjon på tvers av fag og vitenskaper. Det overordnede formålet med ex.fac. er å fremme vitenskapelig allmenndannelse. Ved å studere samfunnsfagenes felles historie og grunnlagsspørsmål håper vi dere vil kunne se forbindelser mellom deres eget fag og andre fagområder. Selv om det er store variasjoner i hvordan samfunnsforskning bedrives, gjelder de samme kravene til saklighet og teoretisk og empirisk begrunnelse innenfor alle fag. Men det finnes også relevante forskjeller i ulike faglige tilnærminger. En bedre forståelse av samfunnsfagenes grunnlagsproblemer vil gjøre dere bedre rustet til å vurdere bidrag fra andre fagområder med utgangspunkt i relevante faglige premisser. Det vil dessuten gi dere et annet perspektiv på deres eget fagområde. For å bli seg bevisst verdien eller begrensningen ved sitt eget faglige ståsted må man se faget sitt i lys av andre fags forutsetninger og tenkemåter. Ved å bli mere bevisst på forutsetningene til ulike faglige perspektiver vil du bli bedre i stand til å avsløre fordommer, og også kunne utvikle en mer nyansert tilnærming til samfunnsutfordringer. Tverrfaglig samarbeid forutsetter at samarbeidspartene anerkjenner og har forståelse for fagenes forskjellighet. Det krever også en viss forståelse for styrker og begrensninger ved ulike faglige tilnærminger. Vi håper at boken vil gi deg et bredt perspektiv på samfunnsvitenskapene og gi deg en god forståelse for samfunnsfagenes egenart.

Bokens oppbygging

Både boken og pensum er organisert under fire hovedtemaer:

I samfunnsvitenskapenes historie

II modeller av menneske og samfunn

III forskningsopplegg og vitenskapsteori

IV normative problemstillinger i vitenskap og samfunn

I Samfunnsvitenskapenes historie

Første del gir en introduksjon til samfunnsfagenes historie. Noen klassikere er samfunnsvitenskapelig felleseie og presenteres i egne kapitler. Raino Malnes gir en innføring i sosialfilosofien til Thomas Hobbes og David Hume. Eivind Balsvik tar for seg Adam Smiths sentrale verk Moralske følelser og Nasjonenes velstand. Gunnar C. Aakvaag gir en introduksjon til framveksten av samfunnsvitenskapelig tenkemåte, med vekt på Karl Marx, Max Weber og Émile Durkheim.

Deretter vender vi oppmerksomheten mot samfunnsfagenes historie ved Universitetet i Oslo. I «Fire faser i utviklingen av norsk samfunnsvitenskap ved Universitetet i Oslo» introduserer Susanna Solli og Eivind Balsvik viktige personer og debatter som har formet samfunnsfagene fra opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1811 og fram til årtusenskiftet. Presentasjonen legger vekt på institusjonaliseringen av samfunnsfagene, deres teoretiske og metodiske utvikling, og deres rolle i utviklingen av den norske velferdsstaten.

I «Samfunnsvitenskapene i begynnelsen av det 21. århundre» diskuterer Eivind Balsvik utviklingen innenfor kvantitativ samfunnsforskning etter årtusenskiftet, med søkelys på tre hovedtemaer: den digitale vendingen, replikasjonskrisen og den kausale revolusjonen. Kapittelet ser på nye muligheter for samfunnsforskningen, men drøfter også utfordringer og tiltak for å styrke påliteligheten til samfunnsforskning.

Innføringen i samfunnsvitenskapenes klassikere og historie gir et viktig grunnlag for å forstå hvordan dagens samfunn er formet av fortidens idéer. Faghistorien bidrar også med et felles sett med begreper og perspektiver som er byggesteiner for dagens samfunnsvitenskap. Mange av analysene til klassikerne hjelper oss fortsatt til å forstå utfordringer i samtiden, som fremmedgjøring, integrasjon, sosial ulikhet og byråkratisering. Selv om vi med dette forlater bolken om faghistorie, vil sentrale figurer i samfunnsfagenes historie også dukke opp i de andre tematiske hovedbolkene. Dette gjelder også flere av grunnlagsdebattene som introduseres i den faghistoriske delen.

II Modeller av menneske og samfunn

Den andre tematiske hoveddelen diskuterer først hva som er drivkreftene eller motivasjonene bak enkeltindividers handlinger (menneskemodeller). Deretter hvordan handlinger og samfunnets strukturer griper inn i hverandre slik at sosial orden oppstår og opprettholdes. Formålet er å skape oversikt og bidra med kritiske innfallsvinkler til noen slike modeller og teoretiske perspektiver.

I «Mennesket i samfunnsvitenskapene» gir Eivind Balsvik en introduksjon til to teoretiske rammeverk for forståelsen av menneskets atferd i samfunnsvitenskapene. Det trekkes et skille mellom aktive og passive tilnærminger til mennesket. Aktive tilnærminger forutsetter at mennesker har fri vilje, og at de bruker sin fornuft til å

velge hva de vil gjøre, mens passive tilnærminger forutsetter at menneskers tanker og atferd til dels er formet av medfødte biologiske faktorer eller gjennom sosialisering. Til slutt diskuteres noen vitenskapsteoretiske problemstillinger knyttet til aktive og passive perspektiver på mennesket.

I «Samfunnsvitenskap og biologi. En røff guide til den naturalistiske vendingen» presenterer og diskuterer Gunnar C. Aakvaag tre naturalistiske retninger: evolusjonspsykologi, atferdsgenetikk og nevrovitenskap. Mens evolusjonspsykologien studerer en allmennmenneskelig natur, studerer atferdsgenetikken i hvilken grad forskjeller mellom mennesker forklares gjennom biologisk arv eller miljøpåvirkninger. Nevrovitenskapen studerer hjernen og hvordan hjernen gir opphav til tanker, følelser, resonnering og atferd. Aakvaag diskuterer de tre disiplinenes samfunnsvitenskapelige relevans ved å ta for seg tre problemstillinger: drap, reproduksjonen av sosial ulikhet og følelsers positive funksjon i rasjonelle valg.

I «Rasjonalitetsantakelser i samfunnsvitenskap» tar Eivind Balsvik utgangspunkt i Max Webers skille mellom formålsrasjonelle og verdirasjonelle handlinger. Kapittelet diskuterer deretter ulike tilnærminger for å forstå formålsrasjonelle og verdirasjonelle handlinger. I siste del av kapittelet tematiseres forholdet mellom enkeltindividers rasjonelle handlinger og det som skjer på samfunnsnivå, med utgangspunkt i Garrett Hardins modell «allmenningens tragedie» og Elinor Ostroms kritikk og nyansering av denne.

I «Hvem er redd for Homo Oeconomicus? Om eksperimenter, hevntrang og krypdyr» tar Karine Nyborg utgangspunkt i resultatene fra atferdsøkonomiske eksperimenter for å drøfte forutsetningene bak den formålsrasjonelle menneskemodellen homo oeconomicus. Slike eksperimenter viser at mennesker er mer sjenerøse, men også mer hevngjerrige enn homo oeconomicus, og at vår vilje til å samarbeide om det felles beste er betinget av andres samarbeidsvilje. Til slutt introduseres teorien om nåtidsskjevhet for å kaste lys over hvordan mennesker har en irrasjonell tendens til å endre sine planer og preferanser kun som en følge av at tiden går. Når ting er på avstand, er mennesker gjerne opptatt av hvordan de får det i framtiden, men i handlingsøyeblikket blir mennesker ofte nærsynte og utviser begrenset selvkontroll.

Disse fire kapitlene gir sammen en introduksjon til ulike måter å forstå drivkreftene og motivasjonene bak menneskers handlinger, slik som vaner, konformitet, sosiale normer, formålsrasjonalitet og verdirasjonalitet. Dette gir grunnlag for å vurdere hvordan institusjoner og politiske tiltak kan prege menneskers atferd og handlinger, og innfallsvinkler for å gi en kritisk vurdering av samfunnsforskeres forutsetninger om mennesket.

De to siste kapitlene i denne delen bidrar med perspektiver på samfunnet som sådan. I «Spørsmålet om sosial orden» gir Susanna Solli en oversikt over hvordan spørsmålet om hva som holder samfunnet sammen, kan besvares på fire ulike måter med utgangspunkt i fire ulike perspektiver: Integrasjonsperspektivet, konfliktperspektivet,

handlings- og bytteperspektivet og interaksjonsperspektivet. De to første perspektivene er strukturorienterte, mens de to siste er aktørorienterte. Sosial orden kan altså forklares både med utgangspunkt i samfunnets organisering – ovenfra – og med utgangspunkt i individers handling og samhandling – nedenfra.

Til slutt i denne delen kaster Hanne Svarstad lys over forholdet mellom menneske, samfunn og natur i kapittelet «Hvilken bærekraftig utvikling? Samfunnsvitenskapelige perspektiver på de store veivalgene». Svarstad presenterer ulike diskurser om bærekraftig utvikling og tilbyr innfallsvinkler for å sammenligne og ta kritisk stilling til dem.

III Forskningsopplegg og vitenskapsteori

Den tredje hovedbolken tar for seg samfunnsvitenskapelige forskningsopplegg og vitenskapsteoretiske problemstillinger. I kapittelet «Om metodene vi bruker i samfunnsvitenskap» gir Kjell Erling Kjellman og Øyvind Nicolay Wiborg en introduksjon til ulike måter samfunnsforskere kan skape kunnskap om samfunnet gjennom bruk av vitenskapelige metoder. Kapittelet sammenligner samfunnsvitenskap og naturvitenskap, og framhever de unike utfordringene som oppstår når man skal studere mennesker og sosiale fenomener. Kapittelet gir en forståelse av det empiriske grunnlaget til samfunnsforskning og innfallsvinkler for å identifisere metodiske begrensninger og svakheter.

I «Hvordan forklare samfunnsfenomener?» introduserer Per Arne Tufte leseren for ulike former for vitenskapelig argumentasjon som brukes for å besvare hvorfor-spørsmål om samfunnet og menneskers handlinger. Tufte ser først på forholdet mellom forklaringer og andre sentrale vitenskapelige målsettinger, som beskrivelse, forståelse og prediksjon. Deretter presenterer han de tre hovedtypene av forklaringer som anvendes i samfunnsforskning: årsaksforklaringer, formålsforklaringer og funksjonsforklaringer.

Underveis introduseres hypotetisk deduktiv metode, som en metode for å teste ut ulike forklaringer, og mekanismeforklaringer, som en strategi for å bygge detaljerte og informative forklaringer. Ved å belyse de vitenskapsteoretiske forutsetningene som ligger til grunn for forklaringer av sosiale fenomener, gir kapittelet et verdifullt bakteppe for å forstå samfunnsvitenskapelig metode og forskningsopplegg.

I bidraget «Individualisme og holisme. Enten-eller, eller både-og?» tar Susanna Solli for seg debatten om metodologisk individualisme og holisme i samfunnsvitenskapene. Når noe skjer i samfunnet, vil både enkeltindivider og strukturelle, overindividuelle forhold være involvert. Spørsmålet er hva som skal ha prioritet i forklaringen av sosiale fenomener. Individualistiske tilnærminger tar utgangspunkt i aktørbaserte forklaringer, mens holistiske tilnærminger ser på strukturelle faktorer. Kapittelet tar også for seg tre perspektiver som forsøker å overskride motsetningen mellom aktør og struktur, representert gjennom perspektivene til Pierre Bourdieu, Anthony Giddens og Jürgen Habermas.

IV Normative problemstillinger i vitenskap og samfunn

Den fjerde og siste delen tar for seg normative problemstillinger i vitenskap og samfunn og kan deles i tre deler: Den første handler om forskningsetiske retningslinjer. Den andre tar for seg problemer knyttet til verdifrihet og objektivitet. Den tredje viser hvordan samfunnsvitenskapene kan engasjere seg i verdimessige diskusjoner om samfunnet.

I «Forskningsetikk for samfunnsvitenskapene – en oversikt» gir Eivind Balsvik en introduksjon til tre typer forskningsetiske retningslinjer. Først presenteres normer som er ment å fremme og regulere samarbeid mellom forskere. Her tematiseres sannhetsnormen, normene om åpenhet, etterprøvbarhet og kritikk og normer for god henvisningsskikk og riktig kreditering. Disse normene gjelder også for andre vitenskaper. Kapittelet gir eksempler på ulike former for vitenskapelig uredelighet, som for eksempel fabrikkering, forfalskning og plagiat, og diskuterer institusjonelle tiltak for å fremme redelighet i forskningen. I kapittelets andre del presenteres etiske retningslinjer for hvordan samfunnsforskere bør behandle de personene som deltar i forskningen. Framstillingen er organisert rundt normene om å unngå å påføre forskningsdeltakerne skade og alvorlige belastninger, normen om at forskningsdeltakelse bør baseres på informert samtykke, og normen om respekt for privatliv og konfidensialitet. Til slutt diskuteres forskningsetiske problemstillinger knyttet til oppdragsforskning og idealet om forskningens frihet.

I «Tre forskningsetiske eksempler» supplerer Balsvik introduksjonen til forskningsetikk med tre eksempler på omstridt forskning: Stanley Milgrams lydighetseksperimenter, Laud Humphreys’ studie av en seksuell subkultur og Arnfinn H. Midtbøen og Jon Rogstads bruk av fiktive jobbsøknader for å studere etnisk diskriminering i norsk arbeidsliv. Kapitlene om forskningsetikk gir en forståelse av de verdimessige rammene samfunnsforskning opererer innenfor, og hvordan forskningsetikk bør påvirke samarbeidet mellom forskere, og forholdet til de menneskene som er gjenstand for samfunnsforskning.

Harald Grimens «Vitenskap og verdifrihet» gir en generell diskusjon av muligheten for å oppnå verdifri, objektiv forskning i samfunnsvitenskapene med utgangspunkt i Max Webers verdifrihetslære. Grimen forklarer hvorfor Weber mener verdier nødvendigvis påvirker valg av forskningstema, samtidig som han understreker at forskningsresultatene vil kunne være «objektive» og verdifrie dersom forskeren følger anerkjente samfunnsvitenskapelige metoderegler og skiller så klart som mulig mellom konstaterende påstander om fakta og verdibaserte vurderinger.

I «Kjønn, feminisme og vitenskap» gir Cathrine Holst en introduksjon til feministisk vitenskapskritikk og vitenskapsteori. Den feministiske vitenskapskritikken diskuterer det faktum at vitenskapsinstitusjonen er mannsdominert; noe som fører til at kvinners liv og samfunnets kjønnsstruktur blir usynliggjort. For at samfunns-

vitenskapene skal gi et helhetlig og troverdig bilde av virkeligheten, understreker den feministiske vitenskapskritikken at den også må dekke kvinners liv og kvinners erfaringer. Holst drøfter også bidragene til feministiske vitenskapsteoretikere som Sandra Harding og Donna Haraway som har foreslått alternative, feministiske vitenskapelighetsstandarder som er annerledes enn de etablerte. Kapitlene til Grimen og Holst gir flere innfallsvinkler for kritiske refleksjoner rundt hvordan verdier påvirker samfunnsforskning.

De siste tre kapitlene i del IV tar for seg normativ argumentasjon om samfunnsforhold. I «Normativ argumentasjon om samfunnsforhold. Kan vi vite hva vi bør gjøre?» drøfter Dag Einar Thorsen ulike etiske teorier om normative påstander. Thorsen kritiserer etisk emotivisme, egoisme og relativisme, og forsvarer en idé om at normativ argumentasjon kan forankres i objektive verdier eller moralske prinsipper. Men fordi det finnes et mangfold av verdier å ta hensyn til, vil det kunne være krevende å komme til enighet om sosialetiske spørsmål. Normativ argumentasjon angår ofte hvordan man alt tatt i betraktning best kan ivareta et mangfold av konkurrerende verdier.

I «Rettferdig fordeling av klimaproblemets byrder» diskuterer Trygve Lavik og Jørgen Pedersen prinsipper for en rettferdig fordeling av de kostnadene klimaproblemet medfører mellom verdens land. Lavik og Pedersen konsentrerer seg om Simon Caneys hybridteori som kombinerer prinsippet om at forurenser betaler, med prinsippet om betalingsevne, og sammenligner denne tilnærmingen med alternative tilnærminger, som per capita-prinsippet og såkalt «grandfathering». Lavik og Pedersen konkluderer med at Caneys hybridteori er mest rettferdig, og bruker denne for å vurdere Norges ansvar for klimaproblemets kostnader.

I bokens siste kapittel, «Politisk teori. En invitasjon til normativ politisk analyse», gir Dag Einar Thorsen en introduksjon til hvordan normative spørsmål om hvordan samfunnet bør organiseres, kan drøftes innenfor normativ politisk teori. Kapittelet introduserer blant annet rettferdighetsteoriene til Platon, John Rawls og Robert Nozick; Isaiah Berlins skille mellom negativ og positiv frihet; Karl Poppers skille mellom åpne og lukkede samfunn; og Robert Dahls krav til demokratiske beslutningsprosesser. Innføringen i normativ argumentasjon og normativ politisk teori gir en forståelse av hvordan samfunnsvitenskapene kan informere og bidra til verdibaserte diskusjoner om hvordan samfunnet bør organiseres. Akademisk dannelse krever også etisk kompetanse og kunnskap om normativ argumentasjon. Dette er viktig for å kunne delta i eller påvirke den offentlige samtalen om sosial rettferdighet, politikk og bærekraftig utvikling.

Lesehjelp

Introduksjon til samfunnsvitenskapene viser bredden i samfunnsvitenskapelige disipliner og tradisjoner, og det er mange begreper og temaer som tas opp til diskusjon. Noen vil kanskje oppleve undring og forvirring i møte med noen av kapitlene. Da er det viktig å huske på at uten forvirring og undring skjer heller ingen læring. Hvis vi bare blir stående ved det vi allerede har forstått, kommer vi ikke videre i vår forståelse. La dette være en inspirasjon til å sette deg inn i nye perspektiver og begreper.

Ved første gjennomlesning bør du forsøke å få tak i hovedtrekkene og hovedpoengene i kapitlene. Deretter kan du lese grundigere. Til eksamen behøver du ikke å huske årstall og navnene på mindre sentrale fagpersoner. Det kreves typisk kun at man husker navnene på hovedpersoner. Hver av de fire delene inneholder en introduksjon som viser hvordan de ulike kapitlene er relatert til hverandre. Dette håper vi vil være til hjelp for å skape oversikt og for å peke ut hva som er viktigst i de ulike delene. Boken er dessuten utstyrt med en detaljert innholdsfortegnelse og et omfattende register, som gjør det lettere å finne igjen temaer på tvers av kapitlene og delene. Registeret gjør at boken også kan fungere som oppslagsverk.

Selv om utgangspunktet for boken er pensum til examen facultatum, betyr det ikke at antologien bare er relevant for ferske studenter ved SV-fakultetet i Oslo. Boken kan også ha interesse for en leser som er allment interessert i å få et innblikk i hva samfunnsvitenskap dreier seg om. Uansett hvilken motivasjon du har for å lese, eller hvilken samfunnsvitenskapelig disiplin du ønsker å spesialisere deg i, håper vi du vil ha nytte av denne oversikten over samfunnsfagenes grunnleggende temaer. God lesning!

DEL I SAMFUNNSVITENSKAPENE OG DERES HISTORIE

Introduksjon

De ulike samfunnsvitenskapene er forskjellige fra hverandre i mange henseender, også i synet på hvilken rolle faghistorien bør spille, både når det gjelder fagenes selvforståelse og identitet, og i hvilken grad klassikernes begreper og problemstillinger fortsatt kan være relevante for forståelsen av vårt samfunn. Det er vel heller ikke full enighet om disse spørsmålene innad i de ulike fagene.

«If I have seen further it is only by standing on the shoulders of giants», uttrykte Isaac Newton, og sitatet knyttes ofte til et syn som vektlegger kontinuiteten i vitenskapenes utvikling, og forstår den som en kumulativ prosess der ny kunnskap bygger på tidligere. Men det er også mulig å anlegge et motsatt perspektiv, å hevde at vitenskapelig utvikling er avhengig av brudd med etablert forståelse. «A science which hesitates to forget its founders is lost», skrev matematikeren og filosofen Alfred North Whitehead og ga uttrykk for et slikt syn.

Vi har valgt å la faghistorien innta en sentral plass i vår introduksjon til samfunnsvitenskapene, fordi vi mener den er en viktig innfallsvinkel til å forstå moderne samfunnsvitenskaper. Mange av de teoretiske og metodologiske debattene vi forholder oss til i dag, har røtter langt tilbake i filosofihistorien, og mange av de problemstillingene vi diskuterer, kan også spores tilbake til tenkningens begynnelse.

Det er mange måter å fortelle historien om samfunnsvitenskapenes framvekst på: Hvor skal vi begynne, og hva skal vi legge vekt på? I en viss forstand kan vi si at samfunnsvitenskapene er like gamle som tenkningen selv, at vi kan føre grunnleggende refleksjon over det politiske og samfunnsmessige tilbake til den europeiske filosofihistoriens begynnelse med ideene til Platon (427–347 f.Kr.) og Aristoteles (384–322 f.Kr.). Med disse to blir en type samfunnsmessig refleksjon som vi i dag vil kalle normativ politisk teori, innført.1 Hvordan bør det gode, rettferdige samfunnet se ut? Vi skal forfølge en linje fra dette normative, filosofiske utgangspunktet i antikken ved ganske kort å beskrive enkelte perioder og tenkere som er viktige i samfunns-

1 Platons politiske tenkning framstilles i artikkelen «Politisk teori» av Dag Einar Thorsen til slutt i denne antologien.

vitenskapenes utvikling, og som er knyttet til sekularisering, en stadig sterkere empirisk orientering og etter hvert institusjonalisering

Hvis vi beveger oss videre i historien, kan også middelalderen (ca. 500–1500) utgjøre et utgangspunkt for å beskrive samfunnsvitenskapenes utvikling. Med middelalderens universitet legges grunnen for institusjonen slik vi forstår den i dag. I denne perioden får universitetene en begynnende selvstendighet, en gradvis framvoksende rett til å styre sin egen virksomhet uavhengig av kirke eller stat, og til å utvikle sine egne karriereveier. En viktig politisk tenker fra denne perioden er Thomas Aquinas (1225–1274) med sitt verk Summa theologica, der han forener Aristoteles’ tenkning med kristen filosofi og reflekterer over hva staten er, og hvordan den bør utformes. Aquinas er en viktig videreutvikler av Aristoteles’ politiske tenkning, men samtidig peker han framover mot naturrettstenkningen gjennom utviklingen av begrepene om den evige loven, Guds skaperplan, og naturloven som gjelder for menneskene.

Med renessansen (ca. 1400–1600) blir det tatt et viktig skritt videre i retning av sekularisering av vitenskapene. Det blir etablert posisjoner for akademikere utenfor kirken, og vi får utviklingen av humanismen med vektleggingen av en sekulær kultur som står over den religiøse. Men det er likevel utviklingen innenfor naturvitenskapene som er viktigst i denne perioden, og vi snakker gjerne om den naturvitenskapelige revolusjon knyttet til tenkere som Copernicus, Galilei, Kepler og Newton. Med disse tenkerne får vi en fullstendig omveltning i vår verdensoppfatning, og ikke minst en ny empirisk dreining i vitenskapene. Naturvitenskapene skilles fra det religiøse og blir selvstendige. De søker ikke lenger Guds skaperplan i naturen, og teologien gir oss ikke lenger svar på sammenhengene i det som skjer der. Naturen må altså studeres på egne premisser uavhengig av metafysiske eller teologiske mål, og fokuset rettes mot det kvantitativt målbare, det som empirisk kan stadfestes og observeres. Dermed utvikles den mekanistiske naturvitenskapen, en vitenskap som beskriver fysisk bevegelse gjennom matematikkens språk.

Et viktig navn å merke seg innenfor politisk teori i denne epoken er Niccolo Machiavelli (1469–1527). Med Machiavellis verk Fyrsten (1513) får vi en ny dreining i retning av politisk realisme, der det skjer et brudd med både Platon, Aristoteles og middelalderens orientering. Machiavelli er opptatt av hvordan mennesket faktisk er, og hvordan det faktisk må handle for å oppnå sine mål og utvikler tanken om en statsfornuft, en egen logikk som er knyttet til det politiske. Dette kobles videre til en grunnoppfatning om at mennesket er ondt og egoistisk, og staten forstås som et redskap til å holde egoistiske individer i sjakk.

En slik nyorientering mot egoistiske enkeltindivider og statens rolle overfor disse blir grunnleggende også hos Thomas Hobbes (1588–1679). Med Hobbes får vi den nye ideen om at individet utgjør den naturlige enheten og utgangspunktet, mens den samfunnsmessige helheten utgjør en konstruksjon. Dette peker på viktige måter framover mot hele den utilitaristiske teoritradisjonens forståelse av den samfunns-

messige helheten. Den representerer også et viktig brudd med Aristoteles og Aquinas’ forestilling om at mennesket er grunnleggende sosialt, og at det samfunnsmessige fellesskapet sånn sett er naturlig. Hobbes illustrerer sitt syn på samfunnet og mennesket gjennom sin etter hvert kjente konstruksjon av naturtilstanden som en alles kamp mot alle, der livet styres av frykt for de andre. Løsningen på denne tilstanden er etableringen av en samfunnskontrakt der man overlater makten til en suveren, en politisk makthaver. Hobbes danner på denne måten utgangspunktet for en rekke diskusjoner innenfor samfunnsvitenskapene som nettopp angår spørsmålet om hvordan vi skal forstå sosial orden. Denne problematikken skal vi vende tilbake til, både her i del I og i del II (Balsvik, Malnes og Solli).

Fra Hobbes kan det være naturlig å bevege seg over til John Locke (1632–1704).

I likhet med Hobbes er utgangspunktet for Locke enkeltindividet og dets rettigheter. Locke konstruerer også en naturtilstand, men den er mindre brutal enn hos Hobbes. Menneskets naturlige rettigheter er ikke uinnskrenkede, og mennesket innser gjennom fornuft og observasjon at alle andre har samme rett til frihet og trygghet som det selv.

Like fullt er det nødvendig å inngå en samfunnskontrakt der man gir fra seg retten til å utøve politisk makt. Denne politiske makten skal ikke være en eneveldig makt som hos Hobbes, men være fordelt mellom flere, en idé som fullt ut utvikles senere hos den franske opplysningstenkeren Charles Montesquieu.

Både Hobbes og Locke er svært sentrale i den videre utviklingen av samfunnsvitenskapene, og begrepene om en naturtilstand, individuelle rettigheter og samfunnskontrakt, kan gjenfinnes som grunntemaer hos mange senere teoretikere. Dette kan vi særlig se innenfor den perioden som følger etter renessansen, nemlig opplysningstiden (1688–1789). Vi skal først helt kort presentere to teoretikere innenfor den skotske opplysningstradisjonen, David Hume og Adam Smith, før vi beveger oss over til den franske opplysningstradisjonen.

David Hume (1711–1776) var en viktig inspirasjonskilde og forutsetning for Adam Smith i forhold til utviklingen av et begrep om egeninteresse som er forenelig med fellesskapets interesser. Dette modererte begrepet om egeninteressen i kombinasjon med vanebaserte konvensjoner gjør at Hume forstår sosial orden ikke som et produkt av kontraktsinngåelse og lydighet i forhold til politisk makt, men som selvregulerende. Humes politiske ideer presenteres i vår sammenheng i artikkelen «Samfunnsfilosofi: to klassikere og et tidløst tema» av Raino Malnes. Her diskuteres Humes og Hobbes’ forståelse av sosial orden.

Adam Smith (1723–1790) får stor innflytelse i den videre utviklingen av samfunnsvitenskapene. For det første gjennom sine økonomiske teorier i The Wealth of Nations (1776), hans teori om markedet, begrepet om den usynlige hånd og hans teori om arbeidsdelingen. For det andre gjennom sin moralfilosofi i The Theory of Moral Sentiments (1759). En utførlig framstilling av Smiths teoretiske perspektiver gis i Eivind Balsviks artikkel «Adam Smith – Moralske følelser og Nasjonens velstand».

Den franske politiske tenkningen som også er inspirert av Hobbes’ og Lockes ideer opplever en voldsom utvikling på begynnelsen av 1700-tallet. To sentrale tenkere i denne perioden er Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) og Charles Montesquieu (1689–1755). Sistnevntes bidrag til utviklingen av den politiske tenkningen kommer til uttrykk i de to verkene Lovens ånd (1748) og Persiske brev (1721). I Lovens ånd utvikler Montesquieu særlig tre temaer som er blitt viktige for ettertiden; for det første en lære om sammenhengen mellom utviklingen av politiske styresett og ytre omgivelser (også kalt klimalæren, selv om det trekkes inn langt flere variabler enn de klimatiske). For det andre diskuterer han maktfordelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. For det tredje kategoriserer han ulike styreformer i despoti, republikk og monarki. Her er det også viktig å nevne at han analyserer og sammenligner et historisk materiale, og at han dermed kan sies å bidra til at samfunnsvitenskapene beveger seg i empirisk retning.

Samtidig som 1700-tallets tenkning er preget av en sterk fornuftsorientering, frihetsorientering og framskrittsoptimisme, er også en av de viktigste tenkerne innenfor denne perioden, nemlig Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) skeptisk til opplysningstidens grunnideer. Denne skepsisen kommer til uttrykk i både hans syn på oppdragelse (Emile, 1762) og hans politiske ideer. Rousseau utvikler sine politiske ideer i verket Om samfunnspakten (1762). Her viderefører Rousseau ideen om en samfunnskontrakt, men ikke basert på fornuften, men på samvittigheten eller følelsene. Det gode samfunn er et samfunn som vektlegger samvittigheten og er i stand til å bygge opp en felles samvittighet, en felles moral. I forlengelsen av dette utvikler Rousseau begrepet om allmennviljen som betrakter samfunnet som en helhet, ikke som et aggregat av enkeltindivider, men som en egen organisk helhet som uttrykker en egen vilje, en allmennvilje. På denne måten peker Rousseau framover mot senere tenkning, både mot Hegels statsbegrep og mot Durkheims samfunnsforståelse. Mer generelt kan vi også si at Rousseaus fornuftsskepsis blir viktig i mye av den bekymring for framveksten av det nye moderne samfunnet som vokser fram på 1800-tallet.

En slik kritisk refleksjon over det framvoksende industrisamfunnet kommer til uttrykk hos de tre teoretikerne Karl Marx (1818–1883), Max Weber (1864–1920) og Émile Durkheim (1858–1920), som i denne boken gis en fyldig presentasjon gjennom Gunnar Aakvaags artikkel «Framveksten av samfunnsvitenskapelig tenkemåte: Karl Marx, Max Weber og Émile Durkheim». I denne perioden fra siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet skjer det også en viktig institusjonell utvikling for samfunnsfagenes del. Det er først på denne tiden vi for alvor kan snakke om at samfunnsvitenskapene løsriver seg fra filosofien, historiefagene og jusen, og etablerer seg med egne stillinger og studier ved europeiske institusjoner. Samfunnsvitenskapene rydder plass for seg selv mellom de humanistiske vitenskapene på den ene siden og naturvitenskapene på den andre. I kjølvannet av dette utvikles også debattene om hva slags vitenskaper samfunnsvitenskapene skal være. Flere av de metodestridene

som fortsatt er aktuelle i samfunnsvitenskapene utvikles på denne tiden. F.eks. spørsmålet om samfunnsvitenskapene skal bevege seg i retning av å utvikle formaliserte matematiske modeller og jakte på lovmessigheter eller om de skal vektlegge jakten på mening gjennom forståelse og fortolkning. Disse debattene som utvikles mot slutten av 1800-tallet og blir viktige for blant annet Emil Durkheim og Max Webers metodologiske standpunkter, videreføres også innenfor den senere positivismestriden på 1960- og 70-tallet. Debattene om positivismen i samfunnsvitenskapene har også vært viktig for utviklingen av norsk samfunnsvitenskap og viktige aktører og posisjoner innenfor denne debatten presenteres i kapittelet om den historiske utviklingen av norsk samfunnsvitenskap: «Fire faser i utviklingen av norsk samfunnsvitenskap ved Universitetet i Oslo» av Eivind Balsvik og Susanna Solli. Mot slutten av 1800-tallet utvikles også en rekke av de teoretiske og metodologiske verktøyene som er spesifikke for samfunnsvitenskapene, som feltarbeidet, statistisk analyse, intervju etc. I denne perioden fullendes altså den lange utviklingsprosessen som har beveget seg mot det vi i dag kan si er tre grunnleggende trekk ved moderne samfunnsvitenskaper, de er sekulære, empiriske og institusjonaliserte. Utviklingen og videreføringen av disse trekkene ved moderne samfunnsvitenskaper har også blitt forsterket etter positivismedebatten med en stadig sterkere institusjonalisering og ikke minst en stadig sterkere empirisk orientering som har gått på bekostning av samfunnsfagenes plass i det offentlige ordskiftet og den teoretiske refleksjonen. En del av disse trekkene ved samfunnsvitenskapenes seneste utvikling tas opp i artikkelen til Eivind Balsvik «Samfunnsvitenskapene i begynnelsen av det 21. århundre».

Hva slags vitenskaper er og bør samfunnsvitenskapene være? Hvordan skaffer vi oss kunnskap om samfunnet? Og hva er forholdet mellom samfunnsvitenskapene og samfunnet? Introduksjontilsamfunnsvitenskapene inviterer leseren inn i filosofiske, metodologiske og etiske problemstillinger som blir mye diskutert i samfunnsvitenskapene.

Boken gir et bredt overblikk over samfunnsvitenskapene, med søkelys på samfunnsvitenskapenes historie, modeller av menneske og samfunn, forskningsopplegg og vitenskapsteori, og forskningsetikk og andre normative problemstillinger.

Denne 4. utgaven inneholder nye kapitler som tar opp sentrale utfordringer i dagens samfunnsforskning, blant annet knyttet til klimakrisen, replikasjonskrisen, digitaliseringen av samfunnet, og utfordringene med å etablere kunnskap om årsak–virkningssammenhenger.

Boken er utarbeidet som pensum til examen facultatum, samfunnsvitenskapelig variant, ved Universitetet i Oslo. Fordi bokens kapitler kan leses uavhengig av hverandre, vil den også være velegnet for andre innføringsemner i samfunnsfag.

4. utgave av Introduksjon til samfunnsvitenskapene er grundig oppdatert og lett slanket. To bind er blitt til ett, uten at det har gått ut over ambisjoner og kvaliteter.

Eivind Balsvik og Susanna Maria Solli er bokens redaktører. De er begge førstelektorer ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. Øvrige bidragsytere er Harald Grimen, Cathrine Holst, Trygve Lavik, Kjell Erling Kjellman, Raino Malnes, Karine Nyborg, Jørgen Pedersen, Hanne Svarstad, Dag Einar Thorsen, Per Arne Tufte, Øyvind N. Wiborg og Gunnar C. Aakvaag.

ISBN 978-82-15-07198-5