Page 1

omslag3.qxd:omslag3.qxd

27-09-11

10:02

Side 1

3

IDÉHISTORIE

Trond Berg Eriksen (f. 1945) er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke essaysamlinger, fagbøker og lærebøker og har en stor og begeistret leserskare. Berg Eriksen er en av forfatterne og redaktørene for seksbindsverket Norsk idéhistorie.

ISBN 82-15-00386-9

www.universitetsforlaget.no

hva er

IDÉHISTORIE Trond Berg Eriksen www.universitetsforlaget.no

Trond Berg Eriksen

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er hva er IDÉHISTORIE – et fag eller en frekkhet? Det finnes ingen grenser for hvilke temaer en idéhistoriker kan arbeide med, eller hvilke fremgangsmåter som kan benyttes. I en tid der vitenskapelig kunnskap er sterkt spesialisert, drister idéhistorikeren seg til å male skissemessige bilder av helheten. Boken gir en engasjert og velskrevet introduksjon til et uoversiktlig fagfelt. Forfatteren diskuterer idéhistoriens viktigste problemstillinger, avdekker røttene til den idéhistoriske praksis og spør hva hensikten med idéhistorien er. «Idéhistoriefaget krever linedansere», skriver Trond Berg Eriksen, «og sikkerhetsnettet har vide masker».


Hva er funksjonshemming.indd 6

16.08.2010 13:56:52


Hva er idéhistorie Page 1 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

hva er idéhistorie

Longing on a large scale is what makes history. Don DeLillo


Hva er idéhistorie Page 2 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

hva er idéhistorie

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

OGSÅ I SERIEN:

Hva er litteraturvitenskap Erik Bjerck Hagen

Hva er filosofi Lars Fr. H. Svendsen

KOMMER:

Hva er sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen Hva er pedagogikk Gunn Imsen Hva er intelligens Geir Kaufmann

Hva er språk Helene Uri Hva er islam Kari Vogt Hva er makt Øyvind Østerud

Hva er psykisk lidelse Finn Skårderud

www.universitetsforlaget.no


Hva er idéhistorie Page 3 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

Trond Berg Eriksen

hva er IDÉHISTORIE

universitetsforlaget


Hva er idéhistorie Page 4 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

hva er idéhistorie

© Universitetsforlaget 2003 ISBN: 82-15-00386-9 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo www.universitetsforlaget.no Boka er utgitt med støtte fra Utdannings- og forskningsdepartementet ved Lærebokutvalget for høyere utdanning.

Omslag: Vibeke Jerkaas, GRIFF Kommunikasjon AS Sats: Rusaanes Bokproduksjon AS, Kjøpsvik Trykk og innbinding: AIT Otta AS, Otta Boken er satt med: Minion 9,5/13,5 Papir: 90 g Munken Elk 1,5


Hva er idéhistorie Page 5 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

Innhold Forord

7

  

Menneskeslægtens vej

12

 

Nytten av kulturforskning

37

  

«Alltid være den beste og overgå alle de andre»

62

 

Roma som historiebok

71

 

Julie og Romeo: konstruksjonen av kjærligheten  

Kommer alt godt fra Afrika?

99

88


Hva er idéhistorie Page 6 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

hva er idéhistorie

 

Modernitetens problemer

110

 

Samtidshistorie

119

  

Hva kan idéhistorikere si om Norge?  

Tradisjoner og globalisering Register

157

146

126


Hva er idéhistorie Page 7 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

forord

Forord

Idéhistorie er et studiefag, men ikke et enkelt, avgrenset forskningsfag med en egen metodelære. Det betyr at man kan studere idéhistoriske temaer eller bruke lesemåter som hentes fra mange forskjellige forskningsfag. Temaene har med tankenes og forestillingenes historie å gjøre. Idéhistorie kan derfor også kalles et interessefelt. I den grad man er opptatt av tankenes og forestillingenes rolle i kulturens utvikling, blir man trukket inn i idéhistoriske overveielser. Et slikt interessefelt kan skyldes at man har et menneskesyn eller en historieoppfatning som tildeler det intellektuelle arbeidet en sentral rolle i samfunnslivet. Min egen vei til idéhistorien kom fra studiet av eldre tekster og gamle språk. Om man skal oversette setninger fra gresk, latin eller norrønt, oppdager man snart at ingen moderne ord betyr nøyaktig det samme som ordene i et gammelt språk. Begrepenes innhold og assosiasjoner gjenspeiler et annet samfunn med andre relasjoner, livsformer og forestillinger. Oversettelse av gamle tekster tvinger leseren inn i kulturstudier, begrepshistoriske studier og studier av tankeformer som er annerledes enn de rådende. For meg var den tålmodige disseksjonen av greske, latinske og norrøne tekster som et even-


Hva er idéhistorie Page 8 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

hva er idéhistorie

tyr fordi det åpnet for tankeverdener av et helt annet slag enn den moderne. Samtidig gav studiet et nytt bilde av forholdet mellom kultur og natur. Det som alltid er seg selv likt, er natur. Det som også kunne ha vært annerledes, er kultur. Lesningen av eldre historie lærte meg at hele det kulturelle inventaret en gang hadde vært annerledes. Det betød at alle måter å tenke om og ordne virkeligheten på også kunne bli annerledes. Ethvert språk speiler et helt idésystem som er møysommelig bygget opp for å gjøre livet enkelt og meningsfylt under gitte livsbetingelser. De gamle språkene og de eldre tekstene viste at det faktisk fantes en viss frihet i forholdet til det moderne menneskets dogmer. Gjennom kjennskapet til det førmoderne var det lettere å være kritisk til det moderne.

Refleksjoner Umiddelbart er kultur noe vi er, og tanker noe vi tenker, snarere enn størrelser vi betrakter utenfra. Men idéhistorien krever nettopp betraktning av det vi er og tenker. Refleksjonenes oppgave er å opprette en avstand til det selvsagte, et kritisk blikk på de tankene som tenker seg selv. Vi skal forsøke å sette idéhistorien inn i den sammenhengen med andre kulturfag hvor den hører hjemme. Sammen med kritisk avstand til gjenstandene for vitenskap hører også selvkritikk. Er det nå i det hele tatt mulig å svinge seg ut av tankehistorien for å betrakte den utenfra? Tilhører ikke tanker om idéhistorien den samme historien som faget vil beskrive? Hvordan er forholdet mellom gjenstand og betrakter når betrakteren med sine spørsmål selv bare er siste trinn i gjenstandenes historie? Har ikke også idéhistorien som studiepraksis en fortid – og


Hva er idéhistorie Page 9 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

forord

hvordan forholder den seg til den fortiden idéhistorien ellers analyserer? Hvordan går det an å ta idéhistoriens spørsmål alvorlig når alle andre spørsmål blir betraktet med den historiske relativismens briller? Hvor mye vilkårlig konstruksjon og hvor mye nødvendig rekonstruksjon finnes det i forsøkene på å lese tankehistorien som en sammenhengende fortelling? Er det slik at tankehistorien som helhet argumenterer seg frem til de sannheter som regnes for gyldige i dag? Eller snubler tankehistorien mer usammenhengende fra innfall til innfall? Alle slike spørsmål tilhører refleksjonsdelen.

Eksempler De historiske nedslagene anføres for å vise frem noen veikryss i den vestlige idéhistorien hvor nye tanker faktisk har gitt utviklingen ny retning. Eksemplene viser hvordan idéhistorien som fag er blitt til gjennom arbeidet med helt bestemte episoder og fenomener i vår tradisjon. Eksemplene brukes ikke minst for å vise hvordan en idéhistorisk betraktning kan finne frem til former, terskler og mønstre i den historiske utviklingen frem mot det moderne og det norske som vi selv er. Eksemplene fremviser støttepunkter, dilemmaer og vanskeligheter for idéhistoriske studier. De er ikke ment å gi et riss av Vestens utviklingshistorie, men skal snarere peke på den flerfaglige gjenstandstypen som rettferdiggjør idéhistorie som studiefag. For det finnes former, terskler og mønstre i tankehistorien som de andre historiske disiplinene ikke makter å fange inn alene i deres fulle betydning. Idéhistorien er – uansett hvem som driver den, og hvor den drives – en form for kulturell selvrefleksjon. Man kan ikke skrive om normer, verdier, utopier, ordensbegreper og tankeformer uten å engasjere nettopp slike størrelser i beskrivelsen.


Hva er idéhistorie Page 10 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

Eksemplene vil konkretisere den alminnelige hermeneutiske sannhet at våre spørsmål til historien er produkter av den samme historien. De historiske nedslagene som her kalles eksempler, vil avdekke røttene til den idéhistoriske praksis.

Identiteter Spørsmålet om hvem vi er, er kanskje idéhistoriens både mest omfattende og mest grunnleggende tema. Det gjelder ikke bare vår europeiske identitet som moderne, men også vår nasjonale identitet som norske. Den aller videste definisjon av faget er at det er et studium av hvordan vi er blitt det vi er, og hvorfor vi spør som vi gjør. Det er lett å oppdage at andre generasjoners forskning opererer innenfor stramme og tidsbestemte rammer. Vanskeligere er det å innse at også vår interesse for tankehistorien er et produkt av denne historien selv. Ikke bare med våre svar, men også med våre spørsmål tilhører vi en bestemt historisk kontekst. Den historiske og sosiale topografien gir oss en bestemt identitet som bare tillater, bare oppmuntrer til helt bestemte spørsmål, mens andre spørsmål må vente til en annen tid eller er blitt stilt tidligere. Derfor er identitet et så viktig tema for idéhistorien. Vi merker det ikke så lett når vi utforsker ikke-menneskelige gjenstander. Men hva angår tankehistorien – ideenes opphav, innhold og virkninger – må vi alltid investere selvforståelse og egne erfaringer for å skjønne noe som helst. Identitetsproblemet befinner seg på begge sider av virksomheten, både hos dem som spør, og i det materialet som undersøkes. Slik sett er idéhistorien alltid en hermeneutisk disiplin, det vil si en fortolkende virksomhet hvor den som tolker materialet, også alltid fortolker seg selv og sin tid.


Hva er idéhistorie Page 11 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

forord

refleksjoner




Hva er idéhistorie Page 12 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

  

Menneskeslægtens vej

Spørsmålet «Hva er idéhistorie?» rammer før eller siden både studenter og lærere ved institusjonen. Studenten i første semester stiller spørsmålet i den naive tro at det kan besvares. Hos eldre lærere kommer spørsmålet som et hjertesukk når de ser tilbake på hva de har bedrevet. Er idéhistorie et fag eller en frekkhet? Henrik Ibsen har spottet vår virksomhet uten å vite om den når han lar Peer Gynt si i 4. akt: Jeg vil følge menneskeslægtens vej! Jeg vil svømme som en fjær på historiens strøm, leve den op igen, som i en drøm, – se heltenes kampe for stort og godt, men i sikker behold, som tilskuer blot, – se tænkerne falde, martyrene bløde, se riger grundes og riger forgå, – se verdensepoker slå ud af det små; kort sagt, jeg vil skumme historiens fløde.


Hva er idéhistorie Page 13 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



Fagets former Idéhistorie er åpenbart ikke et fagområde i streng forstand. Det finnes ingen grenser for hvilke temaer en idéhistoriker kan ta opp til behandling, eller hvilke fremgangsmåter han kan benytte. Idéhistorie er en betinget koalisjon av forskere som er mer interessert i tankeliv enn i materiell produksjon, mer interessert i begrunnelser enn i handlinger, mer interessert i symbolsfæren enn i politiske, militære og økonomiske maktforhold. Selvsagt er det temmelig frekt i en tid hvor all vitenskapelig kunnskap er sterkt spesialisert, å tiltro seg evnen til å male skissemessige bilder av helheten. Men noen må prøve det. Andres hoderysten er det vi betaler for de gledene faget faktisk gir. Spørsmålet er om perspektivet, arbeidsmåten eller kunstgrepene kan fortjene navn av et «fag». Den eneste trøsten vi har, er at alle universitetsfag strir med de samme identitetsproblemene. Ja, hva er nå egentlig historie? Hva er sosialantropologi? Hva er psykologi? Slike vesensspørsmål er selvsagt ubesvarlige, for fagene forandrer seg hele tiden med det som faktisk gjøres innenfor de forskjellige institusjonene. Noe av det mest oppmuntrende ved tverrfaglig samarbeid er å oppdage at de andre ikke har det lettere med sine identitets- og avgrensningsproblemer enn en selv har. Spørsmål av typen «hva er …?» innleder i filosofiens historie tradisjonelt jakten på et vesen, en uforanderlig eller evig kjerne. Aristoteles kaller en tings vesen blant annet ti estin, som betyr: «svaret på spørsmålet etter hva tingen egentlig er». Tingens «vesen» eller essentia – som det kalles på latin – er det som det alltid har vært å være akkurat det som denne tingen klassifiseres som. Hva er et levende vesen? Hva er et menneske? Hva er rettferdighet? Når vi stiller hva-er-spørsmål, forutsetter vi at det skulle finnes et gyldig svar på slike spørsmål.


Hva er idéhistorie Page 14 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

Så lenge naturen og dens gjenstander er hovedreferansen, kan Aristoteles og de som leter etter tingenes vesen, ha rett til å forutsette at noe slikt finnes. Vanskeligere er det med kulturskapte størrelser som hele tiden er underlagt historiske forandringer. Da er det noe mer virkelighetsnært å være nominalist, det vil si å undersøke hvordan språket faktisk brukes, snarere enn å forutsette at det speiler en evig verden av uforanderlige referanser. Man kan imidlertid forenkle bildet noe ved å utskille noen typer av undersøkelser. (1) Slik idéhistorie praktiseres på universitetene i de forskjellige land, er idéhistorien og dens nasjonale ekvivalenter mange temmelig forskjellige fag. Man kan drive idéhistorie som begrepshistorie hvor man undersøker hvilket tankeinnhold betegnelser som for eksempel «seksualitet», «natur», «idé» eller «offentlighet» har trukket med seg i forskjellige sammenhenger og epoker. Begrepshistorikere skriver gjerne studier som leksikonartikler hvor de følger sine stikkord fra generasjon til generasjon, fra språk til språk, fra den ene konteksten til den andre. Et forbilledlig verk i denne sjangeren er Irving Singer: The Nature of Love (1984–87). (2) Man kan drive idéhistorie som ideologihistorie hvor man undersøker for eksempel sosialismens, liberalismens eller nasjonalismens karriere som et konglomerat av motiverende ideer for politisk identitet og aktivitet. Ideologihistorien er opptatt av tankemotiver som rettferdiggjør bestemte kollektive interesser, ideer som kan mobilisere mange aktører til felles politisk innsats. Et viktig verk i denne sjangeren er Ernst Bloch: Das Prinzip Hoffnung (1959). (3) Også den relativt nye disiplinen mentalitetshistorie har kontaktpunkter med idéhistorien fordi den studerer folks hverdagstanker utenfor de elitære filosofiske, litterære og vitenskapelige sammenhengene. Mentalitetshistorien er først


Hva er idéhistorie Page 15 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



og fremst opptatt av utbredte forestillinger, de selvsagte forutsetninger for en tid eller en klasse. Robin Lane Fox’ Pagans and Christians. Religion and Religious Life from the Second to the Fourth Century AD (1986) er en god representant for mentalitetshistorien. (4) Idéhistorie kan også oppfattes som det intellektuelle arbeidets historie i motsetning til det manuelle og maskinelle arbeidet. Slik sett skulle faget kunne omfatte alt fra filosofi, vitenskap og religion til skolegang, universitetshistorie og bokvesen. For vi produserer jo ikke bare varer og tjenester. Ethvert samfunn produserer tekster og reproduserer tankeformer som er like livsnødvendige som maten. Et forbilledlig verk i denne sjangeren er Elizabeth L. Eisenstein: The Printing Press as an Agent of Change. Communications and Cultural Transformations in Early-Modern Europe (1979). (5) I noen generasjoner er idéhistorien også bedrevet som kunnskapssosiologi, det vil si studier av ideenes sosiale tilhørighet og deres fordeling i de forskjellige samfunnsklasser. Den kunnskapssosiologiske idéhistorien vil slå bro mellom realhistorien og bestemte forestillingsverdener for å gjenfinne ideenes plass i det virkelige liv. Essensen i denne typen historiske undersøkelser er kontekstualisering. Man vil ikke forstå ideene med mindre man kan avsløre deres rolle på en bestemt plass i det sosiale systemet. Peter Burke: A Social History of Knowledge. From Gutenberg to Diderot (2000) er et fremragende eksempel på en kunnskapssosiologisk studie. (6) Idéhistorie kan dessuten drives som filosofiske og metodiske refleksjoner over historieskrivningens betingelser. Det er karakteristisk for faget at det stadig stiller spørsmål om hva det vil si å forstå historiske dokumenter eller hendelser. Den grunnleggende innsikten i at også historieskrivningen er underlagt historiske omskiftelser, skaper en egen metodeproble-


Hva er idéhistorie Page 16 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

matikk som det ikke finnes noen enkel løsning på. Hayden Whites Metahistory. The Historical Imagination in Nineteenth Century Europe (1973) er en klassiker innenfor denne sjangeren. (7) Endelig kan idéhistorie drives som motivhistorie. Man kan undersøke hvordan motiver som for eksempel skapelsen, reisen, kjærligheten, forræderi, krig, sykdom og så videre, som stadig gjenfinnes i litterære beskrivelser og teoretiske drøftinger, forandrer karakter alt etter sosiale omgivelser og forholdet til de motivkretsene som de opptrer i. Denne siste varianten tar gjerne litterære tekster like alvorlig som filosofiske, vitenskapelige og religiøse tekster. Et forbilledlig verk i denne sjangeren er Clarence J. Glacken: Traces on the Rhodian Shore. Nature and Culture in Western Thought from Ancient Times to the End of the Eighteenth Century (1967).

Reaksjon mot spesialiseringen Idéhistorien slik den er blitt drevet i Norge, har vært en reaksjon mot spesialiseringen av humanistiske fag i mange forskjellige disipliner. Man ville dessuten unngå positivismens nøytralitet og verdifrihet. Man ville også protestere mot etterkrigsfobiene i dette landet som satset alle kort på kontroll, forvaltning og fremskritt, og minne om at historien var en skjebnebestemt arv man ikke kunne løpe fra. Mange har oppsøkt temaer som har gitt mulighet for tverrfaglig forskning. For dem som har drevet faget, har det vært viktig å bevare synet for helheter og sammenhenger. Hermeneutikken har hele tiden vært en grunnleggende filosofi. Det innebærer at det er vår egen identitet som nordmenn og europeere vi undersøker når vi studerer historien. I studiet av historiske tekster møter vi tanker som er en del av vår egen


Hva er idéhistorie Page 17 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



genese. I egenskap av det vi er blitt, undersøker vi hvordan vi er blitt det vi er. Blant den eldre generasjonen av idéhistorikere var det gjerne de store ordene – verdibegrepene og normbegrepene – som fikk mest oppmerksomhet. Den yngre generasjonen har grepet noe lenger ned i posen og studerer med forkjærlighet frykt, seksualitet, straff og galskap. Det har også vært en tendens til å fremheve teknologien som et kulturområde med en egen dynamikk. Teknologiens betydning for vårt eget samfunn har ført til en gjenoppdagelse av dens betydning også i samfunn som står langt fra oss i tid. Om teknologien er viktig fordi den er begrunnet av ideer, eller fordi den selv genererer ideer og tankemodeller, er et omdiskutert tema. Gjennom lesningen av gamle tekster oppdager vi slektskap og familietilhørighet. Historiestudiet ruller opp forutsetningene for vår egen språkbruk og våre egne tankemodeller. For heller ikke vi lever uten myter. Det er ikke slik at fortidens mennesker lå lenket i sine dogmer, mens vi spankulerer fritt omkring. Jo mer vi lærer om våre egne tankeformer, desto lettere får vi øye på alt det som ikke er fritt valgt når vi forestiller oss noe, argumenterer for eller mot noe, setter oss et eller annet mål. Vi leser idéhistorie blant annet for å bli samtidige med oss selv, det vil si for å kunne gjøre våre egne feil og slippe å gjenta andres. Man graver i historien for endelig å kunne bli den man er. For menneskelig identitet er ikke et faktum, en flat kjensgjerning, men en uendelig oppgave. Uten historisk rammeviten kommer vi ingen vei. Man må vite litt om Romerrikets undergang, svartedauden, Napoleon og den spanske borgerkrigen for å finne mening i de ideene som tekstene om dem inneholder. I gamle dager var idealistene overbevist om at filosofiens


Hva er idéhistorie Page 18 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

historie var kulturutviklingens vesen. Hegel og hans elever tenkte seg historien som en refleksjon innenfor ett omfattende sinn. Den håndfaste verden var en skrittvis realisering av verdensåndens forestillinger. Karl Marx og hans elever tenkte seg historien som styrt av en økonomisk sakstvang. Forestillingene var rene skygger av håndfaste maktforhold og eiendomsforhold, mente de. Men materien og ideene er nok blandet på mer overraskende måter enn som så. Ideer er ikke alltid forårsaket av tidligere ideer, og materielle forhold skyldes ikke alltid materielle årsaker. Idéhistoriefaget krever linedansere, og sikkerhetsnettet har vide masker. Ofte frister faget til å ekstrapolere fra enkle erfaringer om bestemte begivenheter til allmenne sannheter om historiens nytte. Det kritiske spørsmålet til flotte generaliseringer er: Hvem sa hva, når og hvor? Spesifikasjonene i personer og tekster, tid og rom er alltid påkrevet. Verken tiden, rommet, personene eller tekstene har egenskaper ut over det som viser seg og kan belegges i konkrete ytringer. Hvor kommer tankene fra? Hvordan er de uttrykt? Hvorfor dukker de opp akkurat der og da? Materialismen fører alt tilbake til materielle forhold som den endelige forklaringsgrunn. Idealismen fører alt som skjer tilbake til tanker og tankebevegelser. Begge ideologiene reduserer hele mangfoldet i verden til produkter av ett bestemt virkelighetsnivå. Også idéhistorien er i mange av sine utforminger reduktiv i den forstand at den reduserer alt til produkter av historiske omskiftelser. Slik sett befinner idéhistorien som studiefag seg i nærheten av en ideologi for historisk relativisme. Relativismen er imidlertid metodisk betinget. Den er ingen livssynsmessig størrelse, men en måte å spørre på. Folk med sterke politiske, moralske eller religiøse overbevisninger reagerer ikke sjelden negativt på idéhistoriens ten-


Hva er idéhistorie Page 19 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



dens til å betrakte alle verdistandpunkter som historisk relative. Men det er ikke i filosofisk mening at idéhistorikerne er relativister. At relativismen er metodisk, betyr at man slår en klamme omkring ideenes gyldighet når man undersøker deres forvandlinger og opprinnelse. Gyldighetsspørsmålet tilhører en annen dimensjon enn spørsmålet om opprinnelse. Dynastiers legitimitet eller illegitimitet kan muligens avgjøres ved at man undersøker deres opprinnelse. Men rettferdighet, godhet, skjønnhet og sannhet blir ikke mindre gyldige ideer eller appellinstanser av at de hver for seg har gjennomløpt mange begrepsmessige utviklingstrinn. Idéhistorien møter ofte innvendingen om relativisme fordi den med forkjærlighet behandler normbegreper eller begreper som har engasjert mange menneskers tro og overbevisning. Idéhistorien tar også for seg slitesterke, såkalte «evige» eller varige størrelser for å vise at de – i den form vi har dem – slett ikke er så gamle. En yndlingslek i idéhistorien som fag er å vise at alt det folk tror er urgammelt eller alltid har vært slik, slett ikke er så gammelt. Effekten av denne typen idéhistorisk forskning kan være emosjonelt forvirrende. Men idéhistorien er ikke en normativ vitenskap som har meninger om ideenes gyldighet. Slike drøftinger må man oppsøke andre steder – som for eksempel i teologien, jussen eller filosofien.

Materialisme og idealisme Så lenge materialisme og idealisme var tydelige filosofiske alternativer, var idealistene gjerne mest opptatt av tankelivet, mens materialistene konsentrerte seg om å forstå de økonomiske og sosiale rammebetingelsene for menneskelivet på et gitt sted i et gitt tidsrom. Nå møter man sjelden materialister


Hva er idéhistorie Page 20 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

og idealister som tydelige alternativer. De fleste vil lete etter balansepunker som gir plass for både materiell historie og tankehistorie. Men under deler av 1900-tallet var sosialhistorie og økonomisk historie hegemonisk, det vil si man forsto da også tankelivet som en funksjon av materielle forhold. Den idéhistoriske interesseretningen i de humanistiske vitenskapene ville peke på alternativer til den materialistiske historieforståelsen. Man mente at tanker og forestillinger kunne være drivkrefter i historien på linje med økonomiske interesser og maktinteresser. I den førmoderne verden finnes ikke idéhistorie som praksis, fordi all historieskrivning på den tiden først og fremst gjorde rede for tankenes og forestillingenes styrende rolle. Noen ganger var det virkelig menneskenes nye tanker som gav historien et puff videre. Idéhistorien kan derfor betraktes som et produkt av et differensiert historiefag som dessuten omfatter blant annet politisk, økonomisk og sosial historie, kunsthistorie, religionshistorie og litteraturhistorie. Idéhistorien henter stoff og argumenter fra alle disse feltene. Ofte vandrer den over faggrensene for å finne slektninger og forbindelseslinjer. For ideer er ikke så lydige og veloppdragne at de alltid føyer seg inn under fagdisiplinenes regimer. I prinsippet er idéhistorie et tekstfag som undersøker språkbruk – metaforikk, retorikk og argumentasjon – slik den nedfeller seg i tekster. Men alle deler av den menneskelige kulturen er omgitt av mer eller mindre stabile forestillingssystemer. Det gjelder også arkitektur og billedkunst, byplanlegging og seksualitet. Noen kunne være fristet til å lese ideer direkte ut av slike materier. Idéhistorien som fag oppsøker imidlertid heller tekster som kan forklare hvordan en gjenstand, en vane, et initiativ er oppstått, hvilke forestillinger de forårsaker, og til sist hvordan de er blitt oppfattet og fortolket i ettertid. Alle de


Hva er idéhistorie Page 21 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



fremgangsmåter som kan brukes i andre tekstfag, kan komme til nytte i idéhistorien. Også den gammeldagse filologien lever videre i studiet av ords betydninger, etymologier og skiftende begrepsinnhold. Begrepshistorien er en gammel, og nå igjen moderne, måte å drive idéhistorie på. Om vi tar de to bestanddelene av termen «idéhistorie» hver for seg, er det skrevet store avhandlinger om idébegrepets og historiebegrepets metamorfoser fra 400tallet før Kristus til dag. «Idéhistorie» er en term som er langt yngre enn sine to bestanddeler. Kanskje bestanddelene hver for seg måtte endre seg i helt bestemte retninger før den termen som kombinerer dem, kunne oppstå. På Platons tid ville idé-historie ha vært en meningsløs ordsammenstilling. Hans «ideer» var nettopp det som ikke hadde noen historie, og «historie» på hans tid betød undersøkelse av saksforhold – ikke av forestillinger. Idéhistorien arbeider ofte med metaforer som gjenstander. Mange ideer med stor gjennomslagskraft har nettopp vært vellykkede metaforer. Men idéhistoriens egne redskaper er også gjerne metaforer. Vi taler om «utvikling», «forfall», «brudd», «strømninger», «blomstring», «undergang», «revolusjon» og så videre. Man bruker billedtale for å anskueliggjøre og fastholde enheter og sammenhenger. Også de metaforene vi bruker om historien, har sin historie. Alt blir tatt av strømmen – også strømmen selv. Det er ikke uvanlig at vi forklarer metaforer med andre metaforer. Vi er selv deler av det vi studerer, og kan ikke dissekere historiske tekster som om de skulle være kreperte pungdyr. Tekstene som vi stiller spørsmål til, har allerede formet oss ved å lære oss å spørre på bestemte måter. Idéhistorien er derfor et velegnet sted for historisk selvrefleksjon. Skulle man skrive de europeiske ideers historie, måtte frem-


Hva er idéhistorie Page 22 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

stillingen i alle fall dekke Italia, Frankrike, Spania, Tyskland og England. I mange tilfeller burde man også bruke skandinavisk materiale. Men oppmerksomheten greier ikke å holde fast alt på én gang. Den må sortere, og vi må velge. Ofte følger historiefortellingene i lærebøkene forskjellige løp uten å gjøre rede for hvorfor man hopper fra det ene landet til det andre, hvorfor man springer fra det ene feltet av kulturen til det andre. Det kan se ut som om «historien» først blir mulig gjennom en rekke illusjoner. Theodor Lessing talte om Geschichte als Sinngebung des Sinnlosen (1919) – om historieskrivningen som et forsøk på å gjøre det meningsløse meningsfylt. En slik karakteristikk kan ikke være noen innvending mot virksomheten. Historien slik den leves, dreier seg ikke om mening. Den dreier seg om begjær. Først i etterkant dukker meningsspørsmålet opp. Problemet er bare hvilke omkostninger man må betale for å skape mening i det meningsløse. Her – om noe sted – gjelder det at en virkelig forsker vet mindre enn alle andre og er enda mer usikker selv på det han tror han vet, enn dem som nettopp har sett et fjernsynsprogram om saken.

Nervetrådene i tekstkroppen Avgjørende for en god idéhistoriker er evnen til å finne det karakteristiske, det representative, det særegne. Ofte må det drives symptomatisk lesning, det vil si man må være på jakt etter tegn i teksten som kan bekrefte at opphavsmannen arbeider med et sett av delvis skjulte forutsetninger. Man må finne nervetrådene i tekstkroppen og fyrtårnene i det intellektuelle landskapet. Det er ikke alltid at avsenderen selv vet hvilke begreper som gir nøkkelen til hans eller hennes verdensbilde og menneskesyn. Ofte må man lese tekstene mot hårene og holde muligheten


Hva er idéhistorie Page 23 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



åpen for at forfatteren selv bare delvis forsto innholdet i – eller rettere – konsekvensene av det han skrev. I USA studerer man ofte idéhistorien som The Great Books of Civilization. Det kan sikkert gjøres med gevinster. Men hva forstår man av historien om man ikke har øye for annet enn nobelprisvinnere og verdensmestre? Slik en tekst kan ha skjulte nøkkelbegreper, kan også et intellektuelt samtalefellesskap ha skjulte makthavere. Spørsmålet om hva som utgjør historiens ryggrad, kan stilles i helt konkret form. Hvem er det som har etterlatt seg tekster og monumenter? Hvem er det som skriver og leser bøker? Hvorfor blir enkelte tekster bevart og ikke andre? Hvis bare et løvtynt sosialt og kulturelt sjikt har bidratt med levninger til ettertiden, med hvilken rett kan vi da konstruere en «middelalder» som Dante skulle være en av de fremste representanter for, eller en «romertid» hvor Vergil likesom står for helheten? Skal idéhistorien være en historisk disiplin, må den overskride den umiddelbare identifikasjonen av de overleverte særytelser med epokens eller fellesskapets kultur. For i fortidens samfunn finnes det ikke bare en silent majority, det finnes også millioner man har stoppet kjeften på, eller som har manglet et adekvat språk. Hva med objektene for historiens skjeve gang? Slaver, kvinner, barn, syke og utfattige som aldri har preget offentligheten, tekstene eller utviklingens retning? Blir ikke bildet merkverdig skjevt når vi bare leser om subjektene, de aktive, herskerne, de vellykkede og mektige? Med hvilken rett kan man si at man kjenner historien, om man ikke hører de tause, de som ble overkjørt, og som aldri kunne handle etter sitt eget hode? De har nok likevel satt spor etter seg. Men vi må lære å lese tekstene slik at vi hører deres stemmer. Man kan nøye seg med å begripe de store forfatternes egne hensikter. De fleste


Hva er idéhistorie Page 24 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

undersøkelser stanser der. Men man kan, som sagt, også lese tekstene mot hårene og legge merke til hva de ikke sier, eller hva de ufrivillig forteller oss. Selvsagt kan man lære mye av Aristoteles. Men hans syn på kvinner og slaver er ikke engang noe å le av. Er kvinner bare et næringsemne som det vokser barn på? Er slaver virkelig «levende verktøy»? Kvinnene og slavene kommer til orde gjennom Aristoteles’ tekster på tross av hans ønsker. Vi identifiserer oss lettere med dem enn med forfatteren selv når vi leser hva de måtte tåle av forakt fra sine herrer og formyndere. Vi rykkes tankemessig og følelsesmessig inn i slavenes situasjon når vi opprøres over Aristoteles’ tåpeligheter. Leseren forstår faktisk en hel del av hva de tause har følt og tenkt, selv om deres egen tid og samfunn nektet dem talerett. Kirke- og dogmehistorien kan illustrere det samme poenget. Kirkens læresetninger har jo vært en strengt normert tradisjon, men den består ikke bare av pavers eller kirkemøters ansvarlige handlinger og biskopers velfunderte uttalelser. Kirkehistorien dreier seg også om kjettere, hekser og gudsfornektere. Ofte må vi hente all kunnskap om de siste fra de første. Om kjetternes bøker ble brent sammen med sine forfattere, har vi gjerne overlevert de mektige kirkefyrstenes begrunnelser for operasjonen. Derfor kan de offisielle tekstene leses med henblikk på å hente frem de uoffisielle og undertrykte anskuelsene. Uten å ville det forteller kirkefaderen Augustin oss alt det vi trenger å vite om manikeismens tiltrekningskraft i Nord-Afrika på 300-tallet. Idéhistorikeren leser gamle tekster som symptomer. Om geometrikeren Euklid hadde rett i sine påstander, er det hyggelig for ham, men det raker ikke historikeren som først og fremst vil vite hva teksten forteller om tiden og omgivelsene. Hva sier avsenderen med fullt overlegg? Hva sier han mot sin


Hva er idéhistorie Page 25 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



vilje? Den eldre generasjonen av humanister møtte gjerne de store skikkelsene i litteratur-, filosofi- og vitenskapshistorien med måpende beundring og svermerisk henrykkelse. Sunn skepsis har lenge vært en etterspurt vare i denne relasjonen. Vi bør heller forsøke å komme i en slags dialog med fortiden ut fra den overbevisning at det nå faktisk er vår tur til å spørre. I vårt eget etterkristne århundre har «kultur» og «kunst» ofte fått karakter av religionserstatninger. Det skjer først og fremst der hvor kulturytelser trekkes ut av sin sammenheng og feires som overhistoriske myter. Historisering av fremragende ytelser kan ofte være en øvelse i å se mer nøkternt på saken. Når man forstår ytelsenes betingelser og bakgrunn, blir de gjerne noe mindre mirakuløse. Idéhistorien skal ikke dempe entusiasmen, men gjøre den mer virkelighetsnær. Domkirken i Milano er et ufattelig stort og mangfoldig byggverk. Men ytelsen blir litt mer forståelig når man hører at anleggstiden var 400 år. Man kan beholde sin beundring for domkirken også etter at man har historisert den, det vil si blitt klar over at den er et produkt av helt bestemte historiske betingelser. Men ved å historisere ytelsen holder man den på plass og vel forvart i menneskenes verden, slik at man ikke fristes til å fantasere om mirakler.

Verdensbilder Mange historikere drømmer om, ja, ønsker seg at alle slags ytringer i en epoke eller et miljø skal gravitere omkring visse sentra og samle seg i anskuelige bilder av en livsoppfatning. I sin fullstendige form er verdensbildet kanskje ikke noe enkelt menneskes, men likevel noe som man kan gjenfinne spor av overalt innenfor en gitt ramme. Det er ingen tvil om at slike helhetsbilder med et tydelig sentrum faktisk har eksistert


Hva er idéhistorie Page 26 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

blant enkelte grupper, på enkelte steder, på bestemte tidspunkter. Eksistensen av slike visions du monde eller «verdensbilder» kan forklares på mange måter. Lucien Goldmann, for eksempel, grep i boken Le Dieu caché (1955) tilbake til den samfunnsklassen som var bærer av de hegemoniske ideene i Frankrike på 1600-tallet. Goldmann kan ha rett i at felles klasseinteresser bidrar til å strukturere et verdensbilde. Men konklusjonen er temmelig triviell sammenlignet med alle de spennende tanker og ytringer hos Pascal og Racine forskeren mener å kunne «forklare» så enkelt. Aristoteles kaller slike «forklaringer» tankefeil og gir dem et eget navn: katabaseis eis allo genos, at man henter forklaringer fra et annet nivå enn det som skal forklares. Det vil si at man i stedet for å lete etter pungen sin der man har mistet den, gir seg til å lete under en gatelampe fordi man ser bedre der. Om man gjør klassetilhørighet til forklaring på tankeinnhold, sier at fenomenet Nietzsche skyldes en syfilittisk infeksjon, at Kierkegaards drivkraft var kampen mot ødipale bindinger, eller at Hitler var sinnssyk, hopper man i alle tilfeller fra det som skal forklares, over til noe helt annet som det er lett å konstatere. Det finnes mange som tenker helt annerledes enn sine klassefeller, mange syfilittikere som ikke er blitt Nietzsche, mange ødipal-nevrotikere som ikke er blitt Kierkegaard, og temmelig mange sinnssyke som ikke er blitt Hitler. Det betyr i det minste at forklaringsverdien av de foreslåtte løsningene kan skrives i brøk. Det ser ut som om bevissthetens arkiv, tradisjonens samlede ytelser og ytringer, beveger seg, fornyes og forandres etter sine egne lover, og at spørsmålet etter hvorledes disse endringene skjer, er like viktig som spørsmålet etter hvorfor. Fenomenene er som regel mer interessante enn forklaringene. I


Hva er idéhistorie Page 27 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



Norge har den idéhistoriske tradisjonen et sterkt fenomenologisk innslag. Det innebærer at man har vært mer opptatt av en fullstendig og allsidig beskrivelse av kulturfenomener enn av en rask forklaring. Merkelig nok synes behovet for forklaringer å avta jo mer komplette beskrivelsene blir. Det paradoksale ved materialistiske forklaringer av Goldmanns type er at de tilhører bevissthetens arkiv, genereres og korrigeres der, og ikke er deler av den materielle virkelighet som Goldmann selv postulerer som grunnleggende. Om materialistene hadde rett, ville ikke teoretiske «forklaringer» være virkelige størrelser i det hele tatt.

Det som bor i språket Språkets hemmelighet er at det gir oss det virkelige i en anskuelig og begripelig form. Derfor er vi knyttet til språket gjennom selve viljen til å leve som mennesker. Kanskje forholder det seg likedan med andre spesifikt menneskelige ytringer. Kunst, musikk, politikk, religion og vitenskap deler med språket evnen til å organisere en bestemt virkelighet og avgrense et bestemt livsrom. Språket innkretser virkeligheten på en slik måte at det dekker og gir uttrykk for mange menneskers erfaringer. Ingen vanlig språkbruker skaper den verden som han omtaler. Litt mer uklart blir dette forholdet når språket omtaler mindre håndfaste ting, for eksempel moralske, politiske eller estetiske vurderinger. Det er ikke gitt at det finnes objektive verdier som tilsvarer de vurderinger som uttrykkes i språket. På det normative og abstrakte området er det derfor ikke så lett å skille mellom språk og virkelighet. Man kunne hevde at verdiene bare er gitt med sine språklige uttrykk og bare eksisterer så lenge de gjentas. På denne må-


Hva er idéhistorie Page 28 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

ten blir språket til et hus for alt det som ikke finnes ute i verden som gjenstander. Språket kan også nevne gjenstandene ved navn. De håndfaste gjenstandene bor egentlig et annet sted enn i språket. Moralske, politiske eller estetiske vurderinger, derimot, bor bare i språket. Mer kompliserte vurderinger finnes utelukkende slik språket lar oss få øye på dem. For gjennom språket sorterer vi ikke bare tingene i verden, men former også et mer eller mindre sammenhengende bilde av helheten – både det synlige og det usynlige. Et verdensbilde er kanskje ikke annet enn et bestemt nett av klassifikasjoner, av erklæringer eller bestemmelser om hva man vil identifisere eller adskille. Det er ikke uten videre gitt at det finnes noe man med rimelighet kan kalle «rettferdighet», «sjel», «skjønnhet» eller «makt». Men når man lager slike begreper og dermed gir inntrykk av at det på et eller annet nivå finnes gjenstander som kan kalles med slike navn, forbereder man en bestemt og ikke på noen måte selvsagt holdning til de ting som kan karakteriseres på denne måten. Bare en brøkdel av ordene i språket er navn på ting. For øvrig består språket av virkelighetsformende spill med ord. Den kjente hollandske kulturhistorikeren Johan Huizinga skrev en bok som het Homo ludens – «det lekende menneske» – rett før den andre verdenskrigen. Lek, spill og konkurranser av alle slag har vært en integrert del av den menneskelige kulturen siden tidenes morgen. Evnen til å late som, fremstille noe annet, opprette en egen regelstyrt verden av handlinger eller bevegelser er spesifikt menneskelig. Alle samfunn har samtidig vært en scene hvor det oppføres spill av forskjellige slag: politiske, religiøse, sportslige, kunstneriske. Skjer det for å forberede kommende alvorlige prøvelser – slik idrett kan være en forberedelse til krig? Skjer det for å bli kvitt et overskudd av livsgnist og spilleglede? Leken eller spillet er selve


Hva er idéhistorie Page 29 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



kulturens grunnform. Den kan ikke forklares som redskap eller uttrykk for noe annet. Leken eller spillet er en selvstendig verden, og kulturen er ikke stort annet enn forskjellige spill som griper inn i hverandre og over i hverandre. Idrett, rettsvesen, religiøse riter, krig, språkbruk, diktning og kunst kan alt sammen beskrives og forstås som ureduserbare ytringer av viljen til lek. Historien kjenner ingen konstante begreper om noe som helst. Selv der hvor språkutviklingen fastholder bruken av det samme ordet i flere generasjoner, vil innholdet variere med brukerne og alltid skifte glans og farge. De ulike nasjonenes språk genererer forskjellige tankemønstre, men hvert av språkene forandres stadig med den kulturen som de tolker og er redskap for. Alle språkformer er samtidige verktøy for enkeltmennesker og tankesystemer som den enkelte fødes inn i og dør bort fra. Språket er en struktur som tillater oss å tenke noen tanker, og som forbyr oss å tenke andre. Derfor er en språkkamp ofte en kamp om makt, og en maktkamp ofte en kamp om språk. De store tidsskiftene i historien kan alle oppfattes og beskrives som kamper om språket. Ofte er det slik at en tid eller en ny klasse ikke begriper en gammel språkpraksis. Like ofte forsøker nye bevegelser å tilegne seg et språk som har fått autoritet, ved å omtolke det og tilpasse det en ny livsoppfatning. Kampen mellom Kirken og kjetterne i forskjellige deler av historien kan beskrives som en kamp om retten til å bruke bestemte ord. Kirken som institusjon ble etablert ved at det oppsto et språk den kunne gjøre krav på å forvalte. Etableringen av språkspillet var en forutsetning for institusjonen, og institusjonen i sin tur voktet språkspillet som sin eiendom og sin hemmelighet. Kjetternes alternative utlegninger av dette språket var et sentralt slag mot Kirkens maktstilling. Språk og


Hva er idéhistorie Page 30 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

ord har en merkverdig evne til å fornye seg og leve videre i overraskende sammenhenger. Men det hender også at et språk kan være oppbrukt fordi den verden det var formet for å beskrive og korrigere, ikke lenger finnes. Ideene blir ubegripelige om de bare oppfattes som en meddelelse fra en avsender til en mottaker gjennom et verk. Både avsender og mottaker står i omfattende informasjonssystemer som napper ordene fra avsenderen og gir dem en selvstendig mening for mottakerne. Systemene bidrar til å forme både avsenderens intensjoner og mottakerens reaksjoner. Slik ordene henter mening fra sin plass i rekker av ord, henter ideer mening fra sin plass i en omfattende utvekslingsstruktur. Noen ganger tenker avsender og mottaker innenfor de samme referanser. Med historisk avstand må meddelelsen oversettes. Hvis ikke må man regne med at verket som meddelelse forteller mottakeren noe ganske annet enn det avsenderen ønsket å si. Idéhistoriefaget prøver å tematisere og bevisstgjøre sprangene mellom ulike referansesystemer. Man taler gjerne om «forståelseshorisonter». For ofte har et verk en lang og omtumlet fortolkningshistorie hvor det blir kastet inn i og ut av mange forskjellige referansesystemer. Hver gang blir verket litt forandret, slik at de som ønsker å gripe de opprinnelige intensjonene, må grave seg ned lag for lag. Likevel kan man aldri få noen endelig forsikring om at man er i mål. Den gammeldagse humanismen var gjerne koblet til en individualisme som betraktet den enkelte som bærer av kulturytringene. Da var det en sentral forskningsoppgave å finne ut hvem som faktisk hadde skrevet en tekst eller malt et bilde. Eiendomsretten til kulturytringene var hevet over tvil. Alternativt kunne man forestille seg at den enkelte lever i et system av ytringer og meningsbærende gester som primært står i forhold til den enkelte bruker.


Hva er idéhistorie Page 31 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



Det kan være like fruktbart å lete etter felles rammebetingelser, helheter og spill som etter de fingeravtrykk som kjennetegner den enkeltes bidrag. De to betraktningsmåtene utfyller hverandre. Strukturmodellen eller systemperspektivet fastholder at det kommunikasjonsspillet man deltar i, er en overindividuell størrelse. Individualismen lærer oss dessuten at tanker alltid kan lokaliseres i tid og rom hos dem som formulerer dem eller frakter dem videre.

Et feste utenfor øyeblikket Angår historien oss i det hele tatt? En gang levde man innenfor en eller annen stor fortelling som gav mening, sammenheng og mål til historien. Men en ny historieløs og tradisjonsløs tid har åpnet en grav mellom «oss» og «dem», mellom nåtid og fortid. Det er faktisk lettere å omgjøre historien til myter der hvor det ikke oppleves noen kontinuitet, enn der hvor tradisjonsarbeidet stadig stamper ut reelle eller fiktive forbindelseslinjer. Et kritisk arbeid med historien vil alltid avmytologisere, det vil si finne forbindelseslinjer. Hva skal vi med historien after everything? I beste fall kan en forestilling om historien gi et feste utenfor øyeblikkets forvirring. Studiet av historien kan bety at man trekkes inn i en større og mer mangfoldig verden. Slik man utvider sine erfaringer i romdimensjonen når man reiser, utvider man sine erfaringer i tidsdimensjonen når man forsøker å forstå det som har vært. Særegent for idéhistorien er at motiveringen for studiet er en del av gjenstanden. Grunnene til å beskjeftige seg med historien er selv et historisk tema. Historien er ikke en gruppe gjenstander som vi sorterer etter frie behov. Fra en side sett tilhører behovene og gjenstandene samme strøm. Det finnes


Hva er idéhistorie Page 32 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

ingen overhistoriske behov eller grunner for å studere historien. Behovene og grunnene er innskrevet i den fortellingen de forsøker å skape. Historien er like mye til stede i subjektet som blant objektene. Særlig gjelder det den språklig formidlede, intellektuelle historien. Historikeren er ikke helt ulik sangeren i det homeriske samfunnet som gjentok, ordnet og forvaltet den kollektive hukommelsen. Sangeren begrunnet også sin egen virksomhet ved å presentere innholdet som betydningsfullt. Det som en gang er skjedd, eksisterer ikke mer. Historien vil ikke kjøres i reprise. Men fortiden etterlater seg dokumenter og monumenter, tekster og kunstverk som vi kan tyde og tolke. I lang tid hvilte historieskrivningen utelukkende på gjenkjennelse. Man interesserte seg for fortiden fordi de tegn den hadde etterlatt seg, mer eller mindre umiddelbart kunne bygges inn i ens egen, samtidige erfaring. Alt det mennesker hadde produsert av tekster og kunstverk, skulle angivelig ligge åpent for oss, som om vi selv eller noen i vår egen samtid hadde produsert det. Konstruksjonen av kontinuerlige historieforløp hviler nettopp på antakelsen om at mennesker til forskjellige tider har noe felles som fører til at de tidshistoriske variasjonene kan betraktes som overflate. Dypest sett dreier filosofihistorien seg om «filosofi», slik kunsthistorien dreier seg om «kunst». Filosofien og kunsten har vært de samme til alle tider, mener man. De som bare gjenkjenner familiemedlemmer i historiens skikkelser, vil gjerne tro at det menneskelige virksomhetsrepertoaret – religion, filosofi, vitenskap og kunst – er evig og uforanderlig. Bare ytringsformenes stil og materiale endrer seg, det var deres forutsetning. For humanistene i gamle dager sto alle fortidens dører åpne. Stoffet fra andre tider ble formidlet gjennom en uforanderlig menneskenatur.


Hva er idéhistorie Page 33 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



Behandlingen av fortidens skikkelser som familiemedlemmer gir en enkel hermeneutikk og metodologi. Man er fornøyd når man har sortert ut det tidsbestemte og står overfor det allmennmenneskelige eller evigmenneskelige innholdet. Forståelsesarbeidet går ut på å trenge igjennom den timelige overflaten til de evige dybder. Religionens hengivelse, filosofiens helhetssyn, vitenskapenes sannhet og kunstens skjønnhet skal angivelig alltid ha vært de samme. Det evige i slike kontekster er det som alltid kan gjøres umiddelbart nærværende, og som dermed ansees gyldig på tvers av historiske skillelinjer. Den humanistiske naiviteten er på mange måter forutsetning for å kunne skrive en religionsfenomenologi, en filosofihistorie, en vitenskapshistorie eller innrette et større kunstmuseum hvor gjenstander fra forskjellige epoker møtes og taler sammen über die Zeiten hin. Man tenker seg historiens store skikkelser som deltakere i et slags kulturparlament som alltid har drøftet de samme spørsmål. Men det går også an å gjøre fortidens skikkelser fremmede for seg og skyve dem bort. Grekeren Herodot, som var en av de første historieskriverne i det vi gjerne kaller «vår» tradisjon, koblet studiet av fortiden til studiet av fremmede og merkverdige folkeslag. Det vesentlige i hans forståelsesarbeid gikk ikke ut på å etablere likheter mellom den gang og nå, men på å understreke forskjeller. Den fjerne tid og det fjerne rom ble studert på grunn av det eksotiske og påfallende ved objektene. Fortiden og fjerne land var spennende fordi de hadde evnen til å overraske. De to hovedmulighetene, som altså enten vil betrakte fortidens skikkelser som fortrolig familie eller som kuriøse fremmede, er fremdeles de viktigste alternativene. Marx ville gjenfinne klassekampen og kapitalismen både hos romerne, i Babylon og i Det gamle testamente. Han fulgte familie-strate-


Hva er idéhistorie Page 34 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

gien. Michel Foucault behandlet 1700-tallet i Frankrike som om det var en kultur i det indre av Guinea. Han fulgte fremmed-strategien. Marx og hans kumpaner kunne skrive historie som sammenhengende fortellinger fordi de dyrket illusjonen om at historiens temaer og aktører alltid hadde vært de samme. Foucault, derimot, hakket opp historien i fragmenter og bruddstykker fordi han mente at timeligheten, som vi er utlevert til, snart vil gjøre forrige generasjon til et fremmed folkeslag. Det finnes kunst, filosofi og litteratur som kan spasere gjennom historien på tvers av alle metamorfoser. Det betyr ikke at det ikke også finnes kunst, filosofi og litteratur som ligger stendød allerede i neste sesong. Men det foreligger faktisk en mulighet for at vi kan tale med våre tippoldefedre og meddele noe til våre tippoldebarn gjennom den kunstferdige behandlingen av ord, bilder og toner. Slike påstander kan ikke bevises. De kan aldri bli endelig bekreftet gjennom laboratorieforsøk. Men ta en tur innom Cappella Sistina i Roma og se det nyrestaurerte taket hvor Michelangelo utfoldet sine pastellfarger og illustrasjonseffekter. Historien? Tidens grensesperringer? De var bare det lag av stearin, duemøkk og turistsvette som hadde lagt seg over de skinnende fargene, og som hadde gjort verket eksotisk. Til oss taler nå, på tvers av tidens gjerder, en beundringsverdig svindler, en posør og eksentriker, en ekshibisjonist og taskenspiller – kort sagt en kunstner i ordets uforanderlige mening. Den stormannsgale dirigenten som styrte sine pensler og sjablonger, slik Richard Wagner terroriserte sitt orkester for å avtvinge det vellyd, er fremdeles til stede i rommet. Michelangelo greide å sprenge tidens og timelighetens kulisser på samme måte som dikteren Dante gjorde det med sin Komedie. Spørsmålet er ikke bare om noen kan dette lenger,


Hva er idéhistorie Page 35 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM

kapittel 1. menneskeslægtens vej



for det har alltid vært avhengig av sjeldne ferdigheter. Spørsmålet er også, og ganske særlig, om noen vil det. Både det å skrive historie og skape historie hviler på forsett. Vi som skriver om våre tippoldefedre for å gjøre deres budskap levende igjen, gjør det lettere for dem som vil meddele seg til sine tippoldebarn, å stole på ordenes, bildenes og tonenes mulighet til å trosse timelighetens begrensninger. Men det dreier seg om sjeldne lynglimt. For det aller meste blir glemt.

Videre lesning ARR. Idéhistorisk tidsskrift (Oslo 1989–). 37 hefter med bidrag særlig av yngre eller nyutdannede idéhistorikere. Temanummer om blant annet Bataille, Foucault, Habermas, Bevaring, Ledelse, Wien, Det ubevisste, Rett og makt, New York, Journalisme, Bioteknologi, Avantgarde, Porno, Konspirasjon, Turisme, Kannibalisme, Levende tabuer, Barn, Det romantiske, Tid, Bonden, Verden på utstilling, Kunnskapens materialitet, Berlin, Offentlighetens grenser, Feminismer, Liv. Skrift. Historie, Straff, Eksperten, Penger, Filologi, Natur, Selvkontroll, Løgner, Idéhistorie på norsk, Hjemmekos, Risiko, Intellektuell heltedyrkelse, Skole, Det eksotiske, Film, Roma og Ære. Berger, Peter L., Thomas Luckmann: The Social Construction of Reality. A Treatise in the Sociology of Knowledge (London 1967). Et hovedverk i moderne kunnskapssosiologi. Burke, Peter: Popular Culture in Early Modern Europe (London 1978). Et forsøk på å hente opp tenkning fra de sosiale lagene under den hegemoniske skriftkulturen. Burke, Peter: A Social History of Knowledge. From Gutenberg to Diderot (Cambridge 2000). Burke, Peter: Varieties of Cultural History (Cambridge 1997).


Hva er idéhistorie Page 36 Wednesday, September 10, 2003 3:57 PM



hva er idéhistorie

Nyttige refleksjoner om grenselandet mellom kulturhistorie og idéhistorie. Burke, Peter (red.): New Perspectives on Historical Writing (Cambridge 1991). Burke, Peter: Annales-skolan. En introduktion (Göteborg 1992). Dinzelbacher, Peter (red.): Europäische Mentalitätsgeschichte. Hauptthemen in Einzeldarstellungen (Stuttgart 1993). Hamilton, Peter: Knowledge and Social Structure. An introduction to the Classical Argument in the Sociology of Knowledge (London 1974). Jordheim, Helge: Lesningens vitenskap. Utkast til en ny filologi (Oslo 2001). Kelley, Donald R. (red.): The History of Ideas. Canon and Variations (Rochester, N.Y. 1990). Kelley, Donald R.: Faces of History. Historical Inquiry from Herodotus to Herder (New Haven 1998). Olausson, Lennart (red.): Idéhistoriens egenart. Teori- och metodproblem inom idéhistorien (Stockholm 1996). Samuel, Raphael: Theatres of Memory. Past and Present in Contemporary Culture (London/New York 1994). Schaanning, Espen: Fortiden i våre hender. Foucault som vitenshåndtør, 2. bind (Oslo 2000). En grundig gjennomgang av et av de viktigste historiske forfatterskap i det 20. århundre. White, Hayden: Metahistory. The Historical Imagination in the Nineteenth Century (Baltimore 1973). Boken som startet oppløsningen av historien i «fortellinger».


Hva er funksjonshemming.indd 6

16.08.2010 13:56:52


omslag3.qxd:omslag3.qxd

27-09-11

10:02

Side 1

3

IDÉHISTORIE

Trond Berg Eriksen (f. 1945) er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet en rekke essaysamlinger, fagbøker og lærebøker og har en stor og begeistret leserskare. Berg Eriksen er en av forfatterne og redaktørene for seksbindsverket Norsk idéhistorie.

ISBN 82-15-00386-9

www.universitetsforlaget.no

hva er

IDÉHISTORIE Trond Berg Eriksen www.universitetsforlaget.no

Trond Berg Eriksen

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar på krevende spørsmål. hva er-bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver.

hva er

hva er hva er IDÉHISTORIE – et fag eller en frekkhet? Det finnes ingen grenser for hvilke temaer en idéhistoriker kan arbeide med, eller hvilke fremgangsmåter som kan benyttes. I en tid der vitenskapelig kunnskap er sterkt spesialisert, drister idéhistorikeren seg til å male skissemessige bilder av helheten. Boken gir en engasjert og velskrevet introduksjon til et uoversiktlig fagfelt. Forfatteren diskuterer idéhistoriens viktigste problemstillinger, avdekker røttene til den idéhistoriske praksis og spør hva hensikten med idéhistorien er. «Idéhistoriefaget krever linedansere», skriver Trond Berg Eriksen, «og sikkerhetsnettet har vide masker».


hva er IDÉHIISTORIE  

hva er IDÉHISTORIE - et fag eller en frekkhet? Det finnes ingen grenser for hvilke temaer en idéhistoriker kan arbeide med, eller hvilke fre...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you